Quentin Tarantinos nye westerneventyr The Hateful Eight er ikke for sarte sjeler.

FILMANMELDELSE

THE HATEFUL EIGHT

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Western/actionthriller

ca 2 timer og 48 minutter (normal visning)

Sett på kino

Man må tåle litt filmblod for å komme seg gjennom The Hateful Eight, men blodbadet er likevel helt greit, man får nemlig ikke den store sympatien med noen av hovedkarakterene i filmen uansett (kanskje bortsett fra en?), og det skrider til tider over i splætter. Men dette er Tarantino, så da vet man hva man har i vente. Dessuten mistenker jeg vel og at meningen er at man ikke skal få noen videre sympatier for rollekarakterene.

Historien i  filmen er egentlig enkel, selv om man ut fra diverse omtale forledes til å tro at dette er “film for viderekomne”. For dette er egentlig enkelt. I et vinterkledd landskap der stormen er like om hjørnet skrider en hestevogn med fører frem. Inni vogna sitter John Ruth, en fryktet dusørjeger, som skal frakte ei morderisk bitch ved navn Daisy Domergue til sitt endested, Red Rock, der hun skal henges, mens han selv skal innkassere sine 10 000 dollar. Vi befinner oss i statene, nærmere bestemt Wyomings skoger og perifere landskap, en gang på 1870-tallet.

Underveis plukker de opp Major Warren, en jævel av en nigger (ja, de bruker det ordet så mange ganger i filmen at jeg anser det som helt greit å bruke betegnelsen her også) som også er dusørjeger, og Mannix, en kar som hevder han er den nye sheriffen i  Red Rock, og begge trenger nå skyss for å ikke fryse ihjel.

Grunnet uvær må de overnatte i en avsidesliggende landhandel (Minnie?s Haberdashery), der de treffer fire andre menn; en general Smithers, bøddelen Oswaldo Mobray, meksikaneren Bob som passer butikken for paret som eier stedet, og en cowboy ved navn Joe Gage som er på vei hjem til julefeiring. Ihvertfall sier de så. For kanskje er ikke alle den de utgir seg for å være, veier krysses, og et aldri så lite kammerspill er i gang innenfor de kalde veggene, mens stormen blåser utenfor. Ruth er mistenksom, og er redd noen av herrene er ute etter fangen hans, og jeg avslører neppe for mye når jeg sier det skal gå hett for seg etterhvert som historien skrider frem.

Selv om man kanskje kunne gjort filmen noe kortere blir det aldri kjedelig i de omlag to timene og tre kvarterene filmen varer, men noen vil kanskje kjede seg en smule over at det meste av handlingen utspilles innenfor veggene på den lurvete men samtidig hjemmekoselige (!) hytta som rommer både bardisk, jernvarer og diverse krimskrams.

Tarantino har tidligere stokket om på og delt handlingsløpet i filmer (f eks i Pulp Fiction). I The Hateful Eight gjør han det igjen, men denne gang på en enklere måte. Historien er delt opp i kapitler, og vi går noen ganger tilbake i tid for å se hva som skjedde tidligere, men dette er på ingen måte forvirrende eller vanskelig for publikum å henge med på, for i dette fortellergrepet ligger kanskje filmens styrke, dog blir det noe forutsigbart etterhvert, men et par overraskelser på lur er det vel. Det blir som nevnt en del blod og gørr, ispedd en solid dose bitende ironiske kommentarer i en film der dialogen skal drive filmen fremover, noe man lykkes brukbart med.

At “The Hateful Eight” egentlig er ni legger man forøvrig og merke til, uten at det har noe å si.

I de viktigste rollene finner vi Kurt Russel (Ruth), Samuel L. Jackson (Warren), Tim Roth (Mobray), Michael Madsen (Gage), Bruce  Dern (generalen), Walton Goggins (sheriffen Mannix), Demian Bichir (Bob) og Jennifer Jason Leigh (Daisy D.) – og sannelig dukker også Channing Tatum opp, i en noe mistilpasset rolle syns jeg.

Det er utvilsomt filmens kvinnelige stjerne som er best. Jennifer Jason Leigh (som utrolig nok er 53 år!) gjør en vannvittig rå innsats som den helt herpa hurpa Daisy. Frekk i kjeften som få, værbitt og røft behandlet, og med en til tider komisk og genial mimikk. Filmen vil først og fremst bli husket for hennes rolle.

På den mannlige sida leveres det også greit alt i alt, først og fremst av Samuel L. Jackson som er en skikkelig jævel her. Når man først skulle finne en fyr til å bekle rollen som en stor skummel “nigger” du ikke vil møte i ei mørk bakgate (eller på høylys dag, for denne Warren er ingen engel mildt sagt), ja da er Jackson perfekt her. Han leverer. Walton Goggins er en jeg kjenner svært dårlig til fra før, men også han er god (dessuten ligner han noe grassalt på tidligere fotballspiller Jamie Carragher!).

Ellers gjør herrene Russel, Dern og Roth sine saker greit, mens trioen Madsen, Tatum og Bichir (“meksikaneren” ) ikke river meg med ihvertfall (skal nevnes at jeg liker både Madsen og Tatum ellers). Helt revet med av historien blir jeg heller ikke,  selv om det er såpass underholdende at jeg aldri kjedet meg. Det blir litt vel mye gladvold, pluss noen doser barbarisk oppførsel, samt et “bakteppe” som ikke er av det mest spennende.

Tidligere denne uka ble The Hateful Eight tildelt tre Oscar-nominasjoner. Leigh ble nominert for beste kvinnelige birolle, og i tillegg fikk filmen nominasjon for beste kinematografi og beste originalmusikk.

The Hateful Eight er plain underholdning. Forventer du varme og menneskelighet har du bommet. Forventer du nedtonet action har du bommet. The Hateful  Eight er gjennkjennbar Tarantino, og det er helt greit for min del, jeg ble underholdt i kinosalen, lo noen ganger og “grøsset” et par ganger, så alt i alt en film som sikkert vil falle i smak hos mange. Fra filmhjerte blir det terningkast 4.

#film #filmhjerte #filmtips #thehatefuleight

Hva syns du om The Hateful Eight? Kommentarfeltet er åpent!