Stjernespekkede «One Battle After Another» byr på det ene tilfredsstillende øyeblikket etter det andre, slag i slag, gjennom over to og en halv time. Er det årets beste film? 

FILMOMTALE:

«ONE BATTLE AFTER ANOTHER»

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

USA, 2025, Action, thriller, drama, 2t 41m

Regi: Paul Thomas Anderson

Skuespillere: 

Leonardo DiCaprio, Teyana Taylor, Sean Penn, Chase Infiniti, Benicio Del Toro,  Regina Hall, m.fl.

Sett på kino

Den mye omtalte filmen fra Paul Thomas Anderson, som både står for manus og regi, har Leonardo DiCaprio, Sean Penn og Benicio Del Toro i hovedrollene, og trekløveret leverer virkelig topp. Det gjør så til de grader også Teyana Taylor og Chase Infiniti i de to store kvinnelige rollene.

Den en gang så entusiastiske revolusjonæren Bob (DiCaprio) lever i en virkelighet av ruset paranoia, utenfor samfunnets rammer, med ny identitet sammen med sin egenrådige datter Willa (Infiniti). Når hans, eller egentlig ex’en hans sin, gamle erkefiende (Penn) dukker opp etter 16 år, og datteren forsvinner, må Bob kaste seg rundt for å finne henne, mens både far og datter kjemper med konsekvenser fra fortiden.

Det blir et villt eventyr, med høyt tempo, adrenalin, små twister og humor.

Historien starter imidlertid før datteren ble født, der vi følger den revolusjonære gruppen “French 75”, og er selvsagt en viktig del av forståelsen av filmen. Ellers skal det sies at «One Battle After Another» ikke er en komplisert film å følge.

Utdrag fra nrk.no: “Prologen viser hvordan paret Pat (Leonardo DiCaprio) og Perfidia (Teyana Taylor) lever som aktivister i den voldelige undergrunnsgruppa French 75.

16 år senere har Pat byttet identitet til Bob, og bor i skjul i en liten by sammen med datteren Willa (Chase Infiniti). De må imidlertid legge på rømmen når Bob igjen får Lockjaw og hans lojale menn etter seg” (kilde: NRK.no/ Filmpolitiet).

Det er en film spekket med action og spenning, med mange mørke humoristiske små hendelser og kommentarer. Og noen regelrett komiske små dialoger.

Med en spilletid på 2 timer og 41 minutter (inkludert rulleteksten) er det lett å frykte at man kan gå lei, men i «One Battle After Another» går det slag i slag hele veien uten at tempoet senkes.

Det er støvete veier, ørkenlandskap, bymiljø, rotete kåker, tøffe skumle typer, takflukt, nesten litt “Vertigo”-følelse, og en deilig fullstendig oppslukende og suggererende biljakt mot slutten av filmen, som er pur actionglede. Akkurat den delen er en fryd for øyet, med fantastisk foto, scenografi og lyd. 

Filmen tåler absolutt sammenligninger med for eksempel Cohen-brødrenes «No Country For Old Men», og kan i miljø innimellom gi noen vibber av «Breaking Bad». Riktignok syns jeg «No Country..» er en bedre og mer underholdende film, men med Leonardo DiCaprio i hovedrollen kan det nesten ikke bli annet en svært severdig og dypt tilfredsstillende. Selv når han i filmen etter prologen, der han er ung og kjekk, ser ut som en smårufsete boms er han attraktiv.

Rollefiguren Bob er sliten etter mange år med rus og alkohol, og i overkant overbeskyttende ovenfor datteren. Ikke en helt stueren karakter, men likevel en man klart sympatiserer med, som filmens protagonist, både “antihelt” og helt.

I tillegg får vi servert ei skikkelig villkatt i Teyana Taylor! (Bildet over). Hun spiller Pat/Bob sin ville partner Perfidia, i første delen av filmen, og er Willas mor. Det er ikke ofte vi får servert den slags råskinn av kvinnelige rollefigurer i slike historier, men Teyana Taylor er nesten alene verdt tiden det tar å se filmen.

Og hva med Chase Infiniti (Bildet under)? Rollen som Willa, Bobs 16 år gamle datter, er råtøff! Hun er dessuten sjarmerende.

Både Teyana Taylor og Chase Infiniti er nye bekjentskap for min del, men Wow, de to ser jeg gjerne mer av!

Aldri eller sjelden tidligere har jeg forøvrig sett Sean Penn (fremstilt) så stygg, ekkel og motbydelig som i denne filmen. Både på utsiden, og innsiden — Vel og merke som rollekarakteren Lockjaw, en interessant bad guy å se litt nærmere på.

Lockjaw fremstår som en “white supremacist” og vil være med i “Christmas Adventurers Club”, et elitistisk, rasistisk nettverk.

Han motsier sin egen ideologi gjennom seksuell tiltrekning, og forhold, til en eller flere svarte kvinner, hvilket gir en slags pervers dobbeltstandard: hat/raseideal + dragning/fetisj opp mot det han ideologisk hater.

Gjennom filmen er han sjef over folk, maktspillet er eksplisitt politisk og rasemessig: han gjør ting som inkluderer rasisme, utnyttelse, trusler og biologisk hån mot Willa.

Filmen sentrerer altså innom rasisme, rettere sagt hvit makt og overlegenhet, på en både subtil og åpenlys måte. Sammenligninger med KKK, jada, Ku klux og slikt griseri, er vel nesten umulig å ikke tenke? Eller diverse høyreekstreme miljøer. Og det sitter som helstøpt uten å bli verken for vulgært eller over grensen. Det er ihvertfall utvilsomt at manusforfatter og regissør Anderson vil si noe om temaet. Politiske strømninger i USA og sosiale forhold. Med vellykket resultat.

“Make America White Again” later til å være drømmen for Lockjaw og hans kamerater i Christmas Adventurers Club, som han så gjerne vil inn i. Det kan åpenbart oppfattes som et stikk mot MAGA/Trump, bare vridd om til å si det de “egentlig” mener (hvitt, ikke “great”).

Sånn satire er typisk Paul Thomas Anderson – han elsker å ta samtidspolitikk og gjøre det til noe grovt, nesten parodisk, men samtidig dypt ubehagelig.

Han har selv i intervjuer og gjennom filmene sine vist at han liker å pirke i maktstrukturer og avsløre hykleri, og «One Battle After Another» er intet unntak.

I «One Battle After Another» gjør han det faktisk ganske eksplisitt: Lockjaw + hvit makt kan sees som en satire over Trumps base, bare skrudd opp til en ekstrem karikatur.

Det er derfor rimelig å mene at PTA bruker filmen til å også kommentere Trump-æraen og det USA som kom ut av det.

O N E    B A T T L E    A F T E R    A N O T H E R

Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på om det også er noen få subtile homofobiske betraktninger i filmen, eller om det ikke er, og om det isåfall er utilsiktet (men ingenting ved regissør Anderson virker å ikke være tilsiktet). Ihvertfall er et par av Willas venner ikke-binære og transmann. Fargerike små birollekarakterer som er med på å både løfte historien og male et bilde av Willa som en åpen ungjente, som også er beintøff når det kreves. Og når Lockjaw brøler ut i en scene “I’m not gay”, er det undertoner av avsky i det.

Filmen fokuserer selvsagt også på trangen til å bryte ned og fjerne samfunnskritikere, og fungerer som en sosial kommentar også på det området enten man står på den ene eller andre sin side av saken.

Det jeg derimot ikke begeistres over tidvis er musikken, soundtracket, som noen ganger benytter “gospel/kor”-aktige låter som småirriterer meg litt. Imidlertid er ikke det av så stor betydning. Soundtracket er nemlig også tidvis suggererende og bidrar til å holde tempoet oppe, bygge opp spenningen, samt sette stemningen.

For «One Battle After Another» leverer stor kinoentertainment, har noe den vil si, og er rålekker på det store kinoformatet.

Verdt tiden? Absolutt.

Verdt å betale for å se? Absolutt.

Om den er verdt terningkast seks, slik NRK og en rekke andre norske mediehus har trillet ut, er jeg derimot ikke 100 prosent sikker på. Jeg bikker likevel over på sekseren og toppscore, fordi selv om jeg ikke elsker absolutt alt ved filmen, er det lite å trekke for, og «One Battle After Another» holder interessen i to og en halv time. Som actionthriller er den faktisk nær perfekt. Og ikke minst, det er Leonardo DiCaprio.

«Blücher» er fortsatt dagsaktuell og relevant,  der den viser viktigheten av forsvar.

FILMOMTALE: «BLÜCHER»

Norge, 2025, Krigsdrama/action, 1t 34m

Regi: Daniel Fahre. Skuespillere: Bjørn Sundquist, Andrea Berntzen, Eldar Skar, Øystein Røger, Fridtjof Såheim, med flere.

Sett på kino

Tekst: Lars Jørgen Grønli, Filmhjerte.blogg.no.

Alle foto: filmweb.no

Bedre sent enn aldri… Filmhjerte.blogg.no er tilbake fra en laaaang bloggepause. Her er vurderingen av årets største norske film. Allerede har over 100 000 sett «Blücher» på norsk kino, og det fortjener filmen.

Senkingen av det tyske krigsskipet Blücher natt til 9. april 1940 var en av de viktigste enkelthendelsene under andre verdenskrig sett med norske øyne, og i norsk krigshistorie. Det gav konge og regjering tid til å rømme landet og komme seg i sikkerhet innen tyske tropper inntok hovedstaden.

Filmen forteller den dramatiske historien om timene før og under beskytningen av krigsskipet Blücher, hvor over 500 tyske soldater mistet livet. Filmen viser hvordan oberst Birger Eriksen (Bjørn Sundquist) som kommandant ved Oscarsborg festing i Drøbaksundet alene måtte ta beslutningen som skulle vise seg å være så avgjørende for landet. Å stoppe skipet som var på vei inn Oslofjorden har blitt omtalt som ikke bare en av de viktigste enkelthendelsene under krigen, men kanskje den viktigste.

Filmen tar også for seg etterspillet i 1946 da en regjeringsutnevnt kommisjon gransket Eriksens beslutning om å overgi festningen og kapitulere.

Hvorvidt de historiske fakta er behandlet korrekt vet jeg ikke helt, om det strides vistnok de lærde, men filmen går ikke veldig dypt uansett, der den setter store viktige spørsmålstegn ved Norges mobiliseringsstyrke og evne til beredskap og å kunne forsvare seg.

Noe som stadig vekk er et dagsaktuelt tema i en tid med nedbygging (?) av Forsvaret, samt en, ihvertfall mulig, noe urolig verdenssituasjon.

Bjørn Sundquist bærer absolutt rollen som oberst Eriksen med full tyngde, og gjør som så mange ganger tidligere en kraftfull prestasjon det oser kruttrøyk av. Ansiktet hans som værbitt, småskeptisk, men med kampvilje er som støpt for rollen.

Filmen er ellers full av velkjente norske mannlige skuespillere i større og mindre biroller, som Eldar Skar (kjent fra bl.a. «Okkupert») som den mest fremtredende, som tvilte på Eriksens beslutninger, og Elias Holmen Sørensen (Kjell i «Olsenbanden – Siste skrik» fra 2022), samt navn som Fridtjof Såheim, Øystein Røger (bl.a. «Armand»), Håvard Bakke («Døden på Oslo S»-Pelle), Jon Øigarden, Terje Strømdahl, med flere.

Jeg må også innrømme at jeg ikke la merke til, eller gjenkjente, Mads Ousdal og Robert Skjærstad som visst også er med. Særlig Røger, Bakke, Skar og Sørensen gjør det bra.

Øigarden og Strømdahl gir et godt bilde av den skammelige behandlingen av Eriksen etter krigen, der regjeringen istedet for å ta ansvar selv, gikk etter offiserer, og mente Eriksen gav opp for tidlig. Spesielt Strømdahl får tydelig frem gjennom stemmebruk og mimikk at han og kommisjonen ikke anså Eriksen som noe helt, selv om han var hedret for sin innsats.

Ellers må nevnes de litt yngre — men store norske navn de siste 10-ish årene — Jonas Hoff Oftebro, Odin Waage og Axel Bøyum, i fine men overraskende bittesmå biroller. De er ikke viktige karakterer i historien, men alle tre gir filmen et litt “friskt pust”. Det gjør også han som roes ned og får en sigarett av Borghild, Eriksens datter, under bomberegnet, men som jeg ikke orker grave frem navnet på, ihvertfall var den lille scenen med samtalen veldig fin.

Midt oppi denne mannsbataljonen av en film finner vi faktisk én enslig ung kvinne.

Andrea Berntzen (fra bl.a. «Utøya 22. juli») gjør en varm og troverdig rolle som Birger Eriksens datter Borghild. Hun er den eneste kvinnen i hele filmen som har dialog, om jeg husker riktig! Kanskje med unntak av et par kontordamer… Men så er «Blücher» først og fremst en historie om én manns betydning.

«Blücher» er en både typisk og utypisk norsk krigsfilm, men egentlig mer en dramafilm med innslag av krig, action og thriller. Den viser ikke død, og nesten ikke engang blod, selv om det både bombes, skytes og torpederes. Fokuset er så godt som ikkeeksisterende på fysisk smerte, men gir heller redselen, uro og tvil spillerom. Riktignok kan det hende noen skvetter til en gang eller to likevel ;p

Den er likevel skremmende nok med tanke på de faktiske hendelsene man vet ligger til grunn for filmen, samt med tanke på hvilken beredskap landet faktisk har selv den dag i dag.

Kanskje er «Blücher» litt for polert og rund i kantene, den skiller seg ikke veldig ut, tar lite “spenstige friheter”, og muligens er den for mye på overflaten, men det gjør også at den godt kan sees av også barn sammen med voksne, og av publikum som ikke har mye kunnskap om andre verdenskrig i Norge. Imidlertid må det sies at filmen har svakheter angående tempo og muligens klipp. Foto, lyd og scenografi er derimot veldig godt levert

Med en spilletid på 1 time og 34 minutter som inkluderer rulleteksten er ihvertfall ikke Blücher for lang, for etter 90 minutter er filmen i mål.

Innertier og midt i blinken er «Blücher» ikke, men den fortjener å bli sett, og føyer seg inn i rekken av severdige norske krigsfilmer med tematikk fra andre verdenskrig, og gir rom for ettertanke.