1999. Nittenhundretallet nådde sin ende, men filmene fra forrige årtusens siste år lever videre. I dagens filmhjerte-tilbakeblikk flyr tankene tilbake til filmåret 1999, og de filmene jeg satte pris på fra 90-tallets slutt.
I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, som får min akk så prestisjetunge “Årets Filmhjerte”, og en norsk, “Årets norske filmhjerte”, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og krydrer med litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.
Dette året var ikke blant de absolutt aller beste, selv om en del av filmene her absolutt er verdt å få med seg. Her er ihvertfall mine beste filmminner og filmtips fra 1999.
En av de filmene jeg husker best fra dette året er American Beauty, med sin spesielle fortellerform og stil. Kevin Spacey leverte en førsteklasses prestasjon i denne (mørke) romantiske dramafilmen.
En seksuelt frustrert far i et overklassestrøk i en forstad opplever en midtlivskrise som utvikler seg når han blir betatt av datterens bestevenn.
Populær film, noe stjerneratingen på imponerende 8,4 i snitt av 10 stjerner på IMDB.com basert på over 729 000 brukerstemmer gjenspeiler. American Beauty var også den store vinneren på Oscar-gallaen for filmer fra 1999, hvor den ble tildelt 5 priser og totalt hadde 8 nominasjoner. American Beauty fikk prisen for beste film, Kevin Spacey ble kåret til beste mannlige hovedrolle, regissør Sam Mendes som regi-debuterte med denne filmen fikk statuetten for beste regi, og i tillegg ble det pris for beste kinematografi og beste originalmanus.
Definitivt en av 1999s aller beste filmer. Terningkast 5? Ja, det høres riktig ut.
EYES WIDE SHUT
Mesterregissør Stanley Kubrick døde i 1999, men han rakk å få regissert sin siste film; Eyes Wide Shut, med Tom Cruise og Nicole Kidman i hovedrollene i denne ganske så spesielle erotiske thrilleren med mystiske undertoner.
Filmen tar for seg de ukjente og mystiske mørke sidene av menneskets seksuelle drømmer. William og Alice lever i et tilsynelatende harmonisk ekteskap, men trangen for å finne ut av hva som finnes utenfor ekteskapets rammer fører paret inn i et strengt hemmelig og lukket samfunn på et gammelt luksuriøst gods hvor løssluppen seksuell omgang pågår, og hvor alle bærer masker. Når Williams identitet blir avslørt innser han at såvel ekteskapet som livet hans er i fare.
Filmen passer best for et voksent publikum, ihvertfall er den ikke en film den gjennomsnittlige unge filmseer vil like, tipper jeg. Selv likte jeg den bedre ved andre gangs seing enn etter første gang. Den er besettende, intens og elegant gjennomført. Som flere ganger før er også denne filmen fra Kubrick noe kontroversiell. I USA ble for eksempel deler av sexscenene digitalt kamuflerte på kino.
Det er imidlertid såpass lenge siden jeg så filmen at jeg ikke husker godt nok til å våge meg ut på et terningkast her, men 4-5 høres ikke feil ut. 6 er den definitivt ikke i mine øyne, men jeg har sett Eyes Wide Shut få toppscore også.
10 TING JEG HATER VED DEG (10 THINGS I HATE ABOUT YOU)
Ganske underholdende romantisk dramakomedie/tenåringskomedie med Heath Ledger.
DEN TALENTFULLE MR. RIPLEY (THE TALENTED MR. RIPLEY)
Hvor langt vil du gå for å bli en annen? Det spørsmålet står sentralt i denne krimthrilleren der handlingen er satt til 1950-tallets New York og Italia. Matt Damon er uhyggelig beregnende (noen vil kanskje si uberegnelig), og Jude Law leverer ikke dårligere spill. Dette er en av filmene jeg likte best da den var relativt ny.
DOUBLE JEOPARDY
Denne thrilleren med Tommy Lee Jones, Ashley Judd og Bruce Greenwood husker jeg som en spennende film med et greit plot. En kvinne dømmes for drapet på sin mann, men hun mistenker at han lever og at hun er ført i en felle. Ettersom hun allerede er tiltalt for ugjerningen kan hun ikke dømmes en gang til for samme forbrytelse, hvis hun finner han og dreper han. En typisk gjennomsnittlig bra terningkast 4-film.
SOUTH PARK: STØRRE, LENGRE OG USENSURERT (SOUTH PARK: BIGGER, LONGER & UNCUT)
Jeg digger animasjonsserien South Park, som her har fått en egen spillefilm. Cartman, Kenny, Kyle, Stan, Satan (!), Saddam Hussein (!!), Chef, Mr. Garrison, Ned, Big Gay Al, Terrance & Phillip, og en rekke andre figurer, de er her alle sammen. Se og le!
8 MM
Kanskje årets mørkeste film? Nicholas Cage spiller en privatdetektiv som ansettes for å undersøke om en såkalt “snuff film” er autentisk eller uekte. Spennende film, kanskje en del rå scener og et miljø som ikke vil falle i smak hos en del, om jeg husker riktig. Ikke på noen måte noe favorittfilm, men den var som sagt spennende.
ENTRAPMENT
Passe spennende thriller. Samspillet Connery/Zeta-Jones gav de en razzienominasjon som verste filmpar, og Zeta-Jones en for verste kvinnelige hovedrolle. Filmen ble av mange også kritisert for noen scener med fokus på Zeta-Jones` bakdel :p Uansett ble filmen en kinosuksess, og er i følge min mening en artig spenningsfilm der Zeta-Jones spiller en privat etterforsker for et (forsikrings)selskap som går undercover som tyv for å lure en mistenkt kunsttyv i fella.
DEN GRØNNE MIL (THE GREEN MILE)
Ganske brukbar film. En kjempe av en fange ankommer et fengsel en gang på 1930-tallet, dødsdømt for å ha drept to barn, men mannen har en unik personlighet og noen unike høyst overnaturlige evner som får fangevokterne til å begynne å tvile på om han kan være skyldig. Filmen er basert på en Stephen King-novelle, og er et fantasidrama, eller hva man skal kalle den. Lengden på filmen er forøvrig veldig lang, på nær 3 timer, noe som gjør den til en noe langdryg affære for en del, og de emmosjonelle samt overnaturlige aspektene gjør den både til en populær film, og en mislikt, for nettopp disse momentene gjør at filmen får trekk hos noen.
ÅRETS FILMHJERTE 1999
AMERICAN PIE
Regi: Paul Weitz
Genre: Komedie
Medvirkende: Jason Biggs, Eugene Levy, Sean William Scott, Alyson Hannigan, Thomas Ian Nicholas, Chris Klein, Eddie Kay Thomas, Tara Reid, Chris Owen, med flere
Det som antagelig er 90-tallets morsomste komedie er tenåringskomedien Amercian Pie, som gikk sin seiersgang på kinoer og som kjøpefilm.
American Pie er historien om tenåringsungdommene Jim, Kevin, “Finch” og “Oz”, fire studenter i Michigan som inngår en pakt om at de skal miste jomfrudommen før de uteksamineres fra high school, etter at de ikke greier å begå bragden på en fest hos helgærne Steve Stifler.
Historien som utspilles er akkurat så klein, klam og ydmykende for rollekarakterene som den MÅ være, for at dette skulle bli en komediesuksess, med sine flaue, pinlige, hysterisk morsomme og ydmykende øyeblikk på løpende bånd. Den som tar seg av flausene og å gang på gang dumme seg ut er filmens hovedfigur, Jim (så urkomisk godt levert av Jason Biggs), for eksempel i den etterhvert så velkjente “pai-scenen”. Eller hva med Jims far, spilt av überkule Eugene Levy, som er så velmenende med sine “faderlige råd” at man vrir seg litt fordi det er så pinlig morsomt med disse far-sønn-samtalene 🙂 Og la oss ikke glemme den forføreriske “Stifler`s mother”! Det er heller ikke til å stikke under en stol at filmen ikke ville vært den samme uten “Stifler” (Sean William Scott var som skapt for rollen).
I tillegg får du fest og rølping, og en lang rekke snodige figurer (må vel også nevne “The Sherminator”, hahaha). Det er bare å la seg rive med, her er det potensiale for en del latterkuler!
Årets BESTE film er selvsagt ikke American Pai, men så har det heller aldri vært et tvingende nødvendig kriterie for å få den sagnomsuste og O`store høythengende filmprisen min “Årets Filmhjerte” at den utvalgte filmen MÅ være årets beste film. Årets filmhjerte-film kan like godt være den filmen fra årets gang som har gledet med mest, for det kan meget vel være slik at man for eksempel liker en film som man totalt sett gir terningkast 3 bedre enn en film man gir terningkast 5 (etc). Ja, det kan kanskje høres selvmotsigende ut, men egentlig er det jo ikke det, bare tenk over det litt. Det kan være enkelte deler av en film man digger, selv om det filmatisk sett finnes bedre filmer, eller som med American Pie, som utvilsomt var filmen fra 1999 som gledet meg mest, fordi den var en fulltreffer for lattermusklene.
Skulle du derimot ønske en noe mere smart og intelligent favorittfilmanbefaling fra 1999, så kan en annen “american”-film anbefales; American Beauty, eller Eyes Wide Shut kanskje.
Årets filmhjerte er det derimot American Pie som får. Fem paier fra Filmhjerte.blogg.no!
ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1999
OLSENBANDENS SISTE STIKK
Det er ingen bombe at Olsenbandens siste stikk utropes som min norske favoritt fra 1999. Som gigantisk Olsenbanden-fan var det selvsagt utrolig morsomt å få sett Olsenbanden på kino, på det store lerrett, selv om denne aller siste filmen selvsagt manglet de to avdøde legendene Carsten Byhring, som Kjell, og Sverre Wilberg som kriminalinspektør Hermansen.
Etter at Egon har sittet på et pleiehjem i 14 år får han komme i et TV-intervju. Egon bruker sjansen til å stikke av og når han møter det som er igjen av gjengen forteller han om en Franz Jäger-safe full av penger.
Stemningen før visningen, som var premieren på den lokale kinoen på Finnsnes, var i alle fall fylt av entusiasme. Til dags dato har jeg aldri verken før eller senere opplevd applaus fra salen på en ordinær filmvisning, når filmen startet, når den velkjente Olsenbanden-kjenningsmelodien strømmet ut fra høytalerne. Så bra at filmen fortjente stående ovasjoner var den ikke, den skilte seg noe ut fra de 13 tidligere filmene med Olsenbanden i og med at rollefigurene i denne filmen i mange av tilfellene ble alt for karikerte og nesten tegneserieaktige. Men Olsenbandens siste stikk var og er likevel en veldig morsom opplevelse, og jeg syns det var en super idè at man lagde denne fjortende filmen, 15 år etter at man trodde at filmserien var over for godt.
Det var ikke mye vi så av Pål “Basse” Johannessen i Olsenbandens siste stikk, men han var der…
Arve Opsahl, Aud Schønemann og Sverre Holm (og forsåvidt Harald Heide Steen Jr. også) var merkbart eldre så klart, og manus en anelse svakere enn før, men de folkekjære norske filmlegendene gjorde en helhjertet innsats. Særlig Opsahl, som var 77 år gammel og slet veldig med dårlige bein, men som sleit seg gjennom innspillingene. Vi fikk også et artig gjennsyn med “kongen og knekten” og en rekke skuespillere som tidligere hadde hatt andre roller i en eller flere Olsenbanden-filmer, blant annet Inger Teien, Jan Pande Rolfsen, Per Lillo Stenberg og Ulf Wengård. Det som ville løftet filmen et hakk var om “Basse” hadde vært med i filmen, og da mener jeg lengre enn de 4-5 sekundene der vi så han på avstand, men han ønsket ikke å være med.
VG (hvem andre enn Jon Selås…) var i kjent stil noe lunken til Olsenbanden, men gav faktisk en brukbar 3-er på terningen, mens Dagbladet var blant de mest positive med sitt terningkast 5. Anmelderen hos Dagbladet mente blant annet at dette kanskje var den beste Olsenbanden-filmen, og gav en bejublende omtale av filmen.
Olsenbandens siste stikk er helt klart ikke den beste av de 14 filmene i serien, men den får uten tvil “Årets norske filmhjerte” her på filmhjerte.blogg.no, og siden jeg er bittelitt snill får den også terningkast 5. Det får den for nostalgien over å ha fått sett de en siste gang sammen på film som Olsenbanden. Filmserien som helhet er dessuten det fra den norske filmarven som har sprengt seg dypest inn i filmhjertet mitt i alle fall, så for alle filmene under ett blir det terningkast 6.
DIVERSE BRUKBARE FILMER OG ANDRE FILMMINNER FRA 99
Fight Club – En veldig populær film blant mange, men jeg plasserer den i denne bolken av filmer. Brad Pitt og Edward Norton i hovedrollene.
Big Daddy – Kall meg gal som drar opp en Adam Sandler-film, men Big Daddy er en hjertevarm og ganske morsom komedie, med de da 6-7 år gamle hjerteknuserne, tvillingene Cole Sprouse og Dylan Sprouse, som delte på rollen som den lille foreldreløse guttungen som havner under Adam Sandlers forkvaklede oppdragelse. Denne filmen kan forresten sees hos Netflix.
The World Is Not Enough – Ny James Bond-film med Pierce Brosnan, som nok en gang gjør en brukbar Bond. God film for de som liker action.
Blue Streak – Passe morsom actionkomedie med Martin Lawrence som en tidligere straffedømt som utgir seg for å være purk for å få tak i en diamant han stjal for flere år siden.
Evas øye – brukbar norsk krim basert på Karin Fossum sin krimbok med samme navn som filmen, om etterforsker Konrad Sejer (Bjørn Sundquist). Eva finner barndomsvenninen Maja drept, etter å ha hørt bråk fra soverommet der Maja har en horekunde på besøk, mens Eva er i leiligheten uten at kunden vet det. Eva bestemmer seg for å lete etter noen penger Maja har fortalt henne om på ei hytte.
Forces of Nature (med norsk tittel: Naturens spill) – Litt morsom komedie med Sandra Bullock og Ben Affleck.
Sjekk også ut Arlington Road, Bleeder (Dansk film), I Kina spiser de hunder (Dansk film), Boys Don`t Cry og Romance (Fransk erotisk drama. Spesiell film, både rost og mislikt).
Ellers slo de norske filmtittel-oversetterne til igjen i 1999, denne gangen med en skikkelig “bombe” av en tittel. Mike Myers-filmen Austin Powers: The Spy Who Shagged Me, fikk den ganske så pubertale og vågale tittelen Austin Powers: Spionen som spermet meg. Filmen var dårlig nok den, men det verste filmminnet mitt av filmer fra 1999 får sies å være den britiske såkalte komedien Øst er øst (East Is East). Den var så dårlig at filmkvelden i nabolaget med gutta nær ble avlyst 😉 Jeg husker til og med en av de utbrøt, etter en rekke dårlige filmvalg det året, en del ord som ikke egner seg på trykk, men det dreide seg vel om at husets videomaskin var foret med den ene dr**filmen etter den andre den siste tida 😉
LEGENDEN STANLEY KUBRICK
På slutten av 60-tallet regisserte Stanley Kubrick sci-fi-filmen 2001: En romodyseè (1968), men mesterregissøren fikk aldri selv oppleve året 2001, ettersom han døde i mars 1999, i en alder av 70 år. Kubrick var kjent for sine kontroversielle, spennende, psykologiske og spesielle filmer, som skrekk-klassikeren “Ondskapens hotell”, som har originaltittelen The Shining (1980), den absolutt episke og mesterlige rekruttskole- og krigsfilmen Full Metal Jacket (1987), Lolita (1962), Dr. Strangelove (1964), A Clockwork Orange (1971), og sist men ikke minst dette årets allerede omtalte film Eyes Wide Shut (1999), som ble hans siste film før han døde.
Kubrick fikk desverre ikke med seg premieren som var i juli, altså tre måneder etter hans bortgang. Kubrick regisserte faktisk kun 13 spillefilmer (kilde: IMDB), og noen dokumentarer, men flere av disse filmene skrev han også manus til samt stod som produsent for, og han var utvilsomt en ikonisk filmskaper, i veldig manges øyne er han en legende i filmuniverset.
Desmond Llewelyn (1914-1999) var en annen som definitivt også må kalles et filmikon, og som var en av skuespillerene som gikk bort i 1999. Britiske Llewelyn, født i Wales, hadde over 100 opptredener på film og i TV-serier, men den han alltid vil huskes best for er den legendariske rollen i filmene om James Bond, der han er Bonds briljante “utstyrsleverandør”, Q. Llewelyn døde 85 år gammel, noen dager før jul i 1999. En av hans to aller siste filmroller (jeg vet ikke hvilken som var den aller siste av de to fra 99) hadde han i Bond-filmen The World is Not Enough, som hadde premiere i USA i november 1999, en premiere Llewelyn stilte opp på.
Har du kommentarer, egne favoritter, ris eller ros? Hvilke filmer husker du best eller har som favoritt(er) fra 1999? Klikk på kommentarer-linken under dette innlegget og skriv i vei!
PS: Siden det er sommerferie og fri får tida vise når det neste filmblogg-innlegget publiseres.
90-tallet og det forrige millennium drar seg mot slutten her på filmbloggen. Noen filmår gjenstår fortsatt, for eksempel filmåret 1998, som er dagens filmbloggsnakkis.
I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.
1998 kunne umulig følge opp det ekstremt gode 1997, som for min del bød på en lang rekke glimrende filmer. 1998 er ikke i nærheten av de to foregående årene når det gjelder antall bra filmer, men selv om det ikke var i nærheten av like bra som det som kom året i forveien kom det da likevel absolutt en del severdige filmer også dette året.
Det skal selvsagt legges til at flere av filmene fra 1997 ikke kom på det norske markedet og kinoer før året etter, men her regnes det som kjent etter hvillket år filmene hadde offisiell release.
Her er de mest severdige filmene fra 1998, i urangert rekkefølge:
AMERICAN HISTORY X
Årets voldeligste film slår godt fra seg. American History X handler om nazisten Derek som slipper ut av fengsel etter drap, og oppdager at den yngre broren hans, Danny, har gått i hans fotspor og blitt nynazist i gruppa Derek ledet før han ble fengslet.
Edward Norton ble Oscar-nominert for rollen som Derek, i klassen beste mannlige hovedrolle. Broren Danny spilles av Nortons navnebror, Edward Furlong. Hos meg står denne filmen på terningkast 4-nivå.
SAVING PRIVATE RYAN
Regissør Steven Spielbergs krigsdrama Redd menig Ryan (Saving Private Ryan) ble nominert 11 ganger til Oscar, og fikk 5 av prisene. De fem prisene var for beste regi, kinematografi, filmredigering og to lyd-kategorier. Personlig syns jeg den var brukbar første gang jeg så den, men den er ikke blant de beste etter min smak, ettersom krigsfilmer sjelden er det jeg liker. Samme her som med filmen ovenfor, et bra stykke over bare middels, men ikke mere enn 4 på terningen.
THE TRUMAN SHOW
The Truman Show er muligens den aller beste filmen med Jim Carrey, som med denne rollen fikk vist at han også håndterer andre roller enn bare komikk, selv om han selvsagt også i denne filmen benytter sine komiske talenter.
Carrey spiller Truman, som nærmest bokstavlig talt lever i en gigantisk boble av en verden, skapt kun for han, for at millioner av TV-seere verden over skal kunne følge livet hans. Alle andre i Trumans univers er betalte skuespillere og statister, alt filmes av skjulte kameraer, og alt Truman gjør kringkastes direkte 24 timer i døgnet året rundt. Alle vet dette. Alle unntatt Truman selv, som er født inn i dette universet skapt kun for han.
Rørende, sjarmerende, morsomt, provoserende og med rom for ettertanke. The Truman Show er en ganske spesiell film, satirisk drama/dramakomedie, som naturligvis ikke er realistisk for fem flate øre, men er et eventyr, en fabel. Men den er et fabelaktig mediakritisk eventyr, som også har blitt kreditert for å forutsi bølgen av reality-show som kom på løpende bånd i årene etter. Den er en slags metafor på den medieskapte virkeligheten som vi alle i mer eller mindre grad tror på.
En av 1998s absolutte toppfilmer – antagelig den beste.
ENEMY OF THE STATE
Spennende forfølgelsesthriller med Will Smith og Gene Hackman.
U.S. MARSHALS
God actionthriller med solide Tommy Lee Jones, som er tilbake i rollen som U.S. Marshal Gerrard, som han hadde i Jaget (The Fugitive) noen år tidligere.
CAN`T HARDLY WAIT
High-school-komedie som jeg elsket da jeg så den for første gang, fordi den var veldig morsom, som en rølpete partyfilm med en fest som bølger frem og tilbake med høy partyfaktor. Den er kanskje selve kronen på den typiske “90`s teen movie”.
På norsk fikk denne tenåringsfilmen tittelen DEN SISTE FESTEN, som naturligvis henspeiler mot filmens store avslutningsfest etter endt eksamen for filmens rollefigurer, men som likevel nok en gang er en idiotisk norsk tittel. Men nok om det.
Can`t Hardly Wait er ikke like morsom den dag i dag som det den var da jeg så den på VHS eller dvd for første gang, og jeg vet at det finns de som syns filmen stinker. I norsk media ble det mye slakt, for eksempel med terningkast 1 fra Dagbladet og 2 fra VG og FilmMagasinet, mens det ble en ok 3`er fra Aftenposten. Jeg er derimot helt klart av en annen oppfatning, både den gang og nå.
For meg er den et godt filmminne fra videokveldene med gutta, det er også noe med det at man ofte når man selv er i målgruppa kan elske filmer som gjerne i stor grad retter seg mot en bestemt målgruppe; ungdom og partyglade unge mennesker i dette tilfellet. Selvsagt kan godt voksne også like filmen, de fleste har vel selv vært ung…. men filmen er nok som sagt først og fremst en ungdomskomedie. Dessuten må jeg jo innrømme at jeg alltid har vært litt svak for Jennifer Love Hewitt, som har en av hovedrollene her. I tillegg byr filmen på en sukkersøt Ethan Embry og en hysterisk Seth Green. Dessuten har filmen flere morsomme og sprø rollekarakterer, og som vanlig i slike filmer, noen sjarmerende og noen som bare er “grose”! Og siden den er morsom så tar jeg den selvsagt med her, så får det så være at den er sentimental og full av floskler. I denne filmens glansdager ville jeg slengt på bordet et høyere terningkast, den dag i dag lander det på 4 i min filmbok.
FUCKING ÅMÅL
En av svensk films største suksesser er dramaet Fucking Åmål, som både publikum og de fleste filmkritikere applauderte. Filmen ble en braksuksess i Sverige, og også i de fleste andre land som har vist og solgt filmen ble den en suksess.
Da filmen skulle markedsføres i USA måtte riktignok regissør Lukas Moodysson gi filmen en alternativ tittel, siden amerikanerne selvfølgelig (-.-) fant originaltittelen som upassende og støtende. Filmen fikk derfor den internasjonale tittelen SHOW ME LOVE, som er hentet fra filmens avslutningssang. Denne tittelen brukes i en del andre land også, eller oversatt fra den alternative engelske tittelen, samt at den i noen land også går under original tittel som Fucking Amal. I Norge hadde filmen premiere i mars 1999, men hjemme hos våre naboer over grensa var premieren i oktober 1998.
Mange flinke unge skuespillere gjorde filmen til en veldig severdig film. Alexandra Dahlström og Rebecka Liljeberg imponerte stort i de to hovedrollene som Elin og Agnes. Stefan Hörberg, han med den grønne capsen og lyst hår på bildet på filmplakaten, døde forøvrig i 2010, kun 29 år gammel.
Filmer i BECK-serien:
* PENSIONAT PÄRLAN
* MONSTRET
* THE MONEY MAN
* SPÅR I MÖRKER
I 1998 kom fire nye krimfilmer i serien om BECK, der handlingen i hovedsak foregår i Stockholm. Peter Haber og Mikael Persbrandt løser nye mordgåter. Beck-filmene er frittstående filmer med avslutning av hver enkelt film, det vil si at handlingen ikke fortsetter i neste film, selv om man kan kalle det en filmserie. Derfor trenger man ikke ha sett de tidligere, eller alle, filmene for å skjønne handlingen. Det er dog et pluss om man har sett de tidligere filmene, siden personlige relasjoner, personlige egenskaper og problemer, miljø og lignende i filmen utvikler seg og har referanser tilbake i tid. Det samme gjelder jo forøvrig for filmer/filmserier som Varg Veum, Wallander og en rekke andre sammenlignbare filmer.
De fem neste filmene omtalt under hadde jeg i utgangspunktet plassert under “Øvrige filmer”, men de er litt bedre enn den bolken, men ikke helt “der oppe” i filmuniverset mitt. Disse er imidlertid ikke så verst de heller.
ARMAGEDDON
Action/sci-fi og katastrofefilmen Armageddon var årets mest stjernespekkede film, der handlingen utspilles i verdensrommet. NASA oppdager at en diger asteroide er på kollisjonskurs mot jorda. Dermed sendes to romferger ut med oppdrag å plassere en atombombe på asteroiden for å sprenge den slik at man unngår verdens undergang.
På rollelista ser vi et stjernelag anført av Bruce Willis, Ben Affleck, Billy Bob Thornton, Owen Wilson, Steve Buscemi, Peter Stormare, William Fichtner og Liv Tyler. Armageddon huskes også godt for sitt soundtrack, med blant annet Aerosmith sin hit “I don`t want to miss a thing“.
Filmen ble møtt med veldig blandet mottagelse hos filmkritikere og media, men ble en stor publikumssuksess. Personlig syns jeg Armageddon var bra nok når jeg så den de første gangene. Realistisk er den dog ikke, but who cares? Det får være så som så med at filmen ble Razzie-nominert i klassen verste film, og at Willis for denne samt Kodenavn Mercury og Under angrep fikk samme lite hedrende pris som verste skuespiller, for jeg liker denne filmen litt 😉
ET PERFEKT MORD (A PERFECT MURDER)
Remake av den glitrende Hitchcock-klassikeren “Dial M for Murder” fra 1954. Selv om A Perfect Murder langt ifra er like bra som originalen er den like fullt en passe spennende psykologisk thriller, med Michael Douglas, Gwyneth Palthrow, Viggo Mortensen og David Suchet. En ektemann. En hustru. En elsker. Et farlig forhold. Et perfekt mord.
THE X-FILES – FIGHT THE FUTURE
Etter braksuksessen med TV-serien X-Files som er en av TV-historiens høydepunkter innen krim og sci-fi, kom også spillefilmen om FBI-spesialagentene Mulder og Scully, som nok en gang får utenomjordiske og paranormale hendelser å handskes med. TV-serien gikk i 9 sesonger fra 1993 til 2002, og midt inne denne perioden kom denne filmen, som også ble en stor publikumssuksess. Det er nok en fordel om man har sett litt av TV-serien for å bedre forstå bakgrunn og personskildringer og så videre. Det er riktignok ikke tvingende nødvendig, for alle svarene får man som vanlig ikke 😉
LOCK, STOCK AND TWO SMOKING BARRELS
Britisk gangsterfilm, som var debutfilmen for regissør Guy Ritchie. I noen av rollene finner vi Jason Statham, ex-fotballspiller Vinnie Jones, Dexter Fletcher og Sting (!).
ALLE ELSKER MARY (THERE`S SOMETHING ABOUT MARY)
Tidvis ganske morsom komedie med Cameron Diaz, Ben Stiller og Matt Dillon.
ÅRETS FILMHJERTE 1998
HARD RAIN
Land: USA/Storbritannia
Genre: Action/Thriller/krim
Regi: Mikael Salomon (fra Danmark)
Med: Morgan Freeman, Christian Slater, Minnie Driver, Randy Quaid, Betty White, Ed Asner, med flere.
Planen var enkel. Fremtiden rik. Hadde det bare ikke vært for alt vannet.
Det blir vått i kveld! Thrilleren Hard Rain med Morgan Freeman på rollelista er en av 90-tallets undervurderte filmer, som fortjener en tur frem fra glemselen.
En søvnig amerikansk småby i Indiana, USA, forbereder seg på oversvømmelse etter at en demning/vannreservoar i nærheten trues av sammenbrudd under et uvær, noe som har ført til at de alle fleste har blitt evakuert ut av byen. Samtidig planlegges et ran av en pengetransport av 3 millioner dollar før vannmassene strømmer inn. Alt går naturligvis selvsagt ikke som planlagt. Mens vannet fyller den lille byen starter en katt og mus-jakt etter ransutbyttet, og for å holde seg i live.
Morgan Freeman er en av mine absolutte favorittskuespillere, jeg skal derfor ikke legge skjul på at hans tilstedeværelse i Hard Rain løfter filmen. Her ser vi han i en kanskje litt uvant rolle, som bad guy, en nådeløs kriminell, men rollen kler han. Christian Slater har aldri vært noen karakterskuespiller, men i Hard Rain syns jeg han holder hodet over vannet og gjør en god innsats som pengetransportsjåføren som ranes og jages. Randy Quaid er som vanlig en pussig skrue på film og er morsom å se som den rufsete sheriffen som ikke akkurat elsker jobben sin som lovens håndhever i den søvnige byen.
Hard Rain har tidligere fått terningkast 4 her på bloggen, så det får jeg stå for fortsatt – selv om den like gjerne kunne fått en femmer. “Årets filmhjerte” får den fra meg, selv om den ikke er årets beste film. The Truman Show er nok for min del årets aller beste film, og da kan det sikkert synest rart at jeg gir “årets filmhjerte” til en film som får et terningkast lavere. Men slik blir det, og forklaringen er at selv om The Truman Show er bedre filmatisk sett og spiller på flere strenger, så er likevel Hard Rain en film jeg kan se flere ganger. For The Truman Show er ikke en film jeg kan se like mange ganger som Hard Rain før det blir kjedelig. Dessuten, Hard Rain er undervurdert, pluss at det er den av filmene fra 1998 jeg syns fortjener mest å nå ut til nye seere, siden Truman Show er kjent nok allerede.
Hard Rain har selvsagt sine svakheter og logiske brister, men som actionunderholdning leverer den helt klart, den har dessuten et litt “uvanlig plot”, med actionscenene som foregår i oversvømte gater, skole, kirke, boliger og andre bygninger.
Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om Hard Rain, der jeg omtalte den som en frem fra glemselen-film, og en undervurdert film. Ettersom jeg for noen måneder siden skrev et fyldig innlegg om denne filmen orker jeg ikke å klippe og lime alt inn her på nytt, derimot kan du klikke HERdersom du vil lese hele omtalen min av Hard Rain.
ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1998
BARE SKYER BEVEGER STJERNENE
Medvirkende: Thea Sofie Rusten, Jan Tore Kristoffersen, Andrine Sæther, Anneke von der Lippe, Jørgen Langhelle, Eindride Eidsvold, Kari Simonsen, Bjørn Jenseg, Helge Jordal, med flere.
Årets beste film fra Norge i 1998 var etter mitt syn barne- og familiedramafilmen Bare skyer beveger stjernene, med manus og regi av Torun Lian. Jeg så faktisk filmen på Fokus kino i Tromsø, og minnes at jeg var en smule skeptisk før visningen. Men filmen var en veldig positiv overraskelse, og det er stort sett alt jeg husker av den. Jeg erindrer at det var to barn i 10- til 13-årsalderen som spilte hovedrollene, at det handler om sorghåndtering, men der stopper også minnet mitt om handling, selv om jeg selvsagt finner, og har lest, et kort resyme på wikipedia og hos filmrommet.no, som er ett sted man kan leie filmen digitalt.
Når 11-årige Maria plutselig mister sin lillebror Pilten til kreften, blir hennes mor så syk av sorg at hun støter omverden fra seg. I forsvar søker Maria tilflukt i egne fantasier og bygger opp en mur rundt seg. I et siste desperat forsøk på å få familien samlet, blir Maria sendt til sine besteforeldre i Bergen inntil moren blir frisk. Her møter hun den ukompliserte, åpne, entusiastiske og sjarmerende gutten Jakob. Ved hjelp av sin livsglede og spesielle livsfilosofi, blir det Jakob som langsomt får Maria ut av skallet. Med nytt syn på livet oppsøker hun moren, slik at de kan forsones og starte på et nytt liv sammen… (Kilde: filmrommet.no).
Hos Dagbladet fikk filmen terningkast 5, mens VG gav 4, (anmelder Jon Selås som jeg ikke akkurat ofte er enig med, skrev en bra anmeldelse som gjør at handlingsforløpet demrer litt for meg slik at jeg husker litt bedre). Filmen ble belønnet med Amanda-prisen for beste norske film.
Filmen gjorde det bra på kino, og ble også eksportert til flere andre land, deriblant USA. Kommer jeg over den på nett, på netflix f eks eller annet sted jeg slipper å betale ekstra kun for å se den, så blir jeg nok å se den om igjen. Jeg undres faktisk også litt på om jeg kanskje har den liggende på det fossile formatet VHS.
Noen øvrige middels norske filmer fra 1998: Weekend (thriller), Cellofan – med døden til følge (thriller), 1732 Høtten.
ØVRIGE BRUKBARE FILMMINNER FRA 1998 (Noen brukbare filmer som kan være OK å se)
Du har m@il (You`ve Got Mail) – Romantisk komedie med Tom Hanks og Meg Ryan, der internett-chatingens og e-postens spede begynnelse står sentralt 😉 Her må forøvrig de som har laget den norske tittelen, med “alfakrøllen” @ istedetfor vanlig a, for første gang få litt ros, for den norske tittelen ser unektelig en smule kulere ut enn originalen.
Six Days Seven Nights – Harrison Ford og Anne Heche i romantisk eventyrkomedie.
Forhandleren (The Negotiator) – Jeg husker ikke mye av denne, men tror den var rimelig ok. Dramathriller med Samuel L. Jackson og Kevin Spacey, som ble bedre likt av filmkritikere og media enn av publikum. Filmen var også en av de siste for J. T. Walsh før han døde.
Wild Things – Passe småerotisk thriller med Neve Campbell, Denise Richards, Matt Dillon og Kevin Bacon.
Studio 54 (orig. tittel: 54) – Studio 54 var en populær amerikansk nattklubb i New York som eksisterte fra 1977 til 1981 og var på slutten av 1970-tallet ansett som verdens mest kjente nattklubb/diskotek (Wikipedia). Med Mike Myers, Neve Campbell, Salma Hayek, Ryan Phillippe.
Palmetto – Krimdrama som har gått helt i glemmeboka, men jeg tror den var en middels brukbar film. En nylig løslatt kriminell involveres i en fiktiv kidnapping som virker mer og mer reell… I hovedrollene og noen av birollene sees Woody Harrelson, Elisabeth Shoe, Gina Gershon, Cloë Sevigny, Tom Wrihgt og Michael Rappaport.
Taxi – Det er laget en rekke filmer og serier med denne tittelen, men 1998-filmen Taxi er den franske actionkomedien av Luc Besson (manus). Liker du biler i stor fart er nok denne ganske morsom. En hip taxisjåfør må kjøre en noe rufsete politietterforsker som jakter noen tyske gangstere. Filmen har senere fått tre oppfølgere.
Idiotene (Orig. tittel: Idioterne) – Dansk “dogmefilm“ av Lars von Trier. Ganske særegen og noe kontroversiell film. Noen vil garantert syns filmen er idiotisk, noen finner den nok kjedelig og meningsløs, mens andre igjen vil synest det er et spesielt og fascinerende sosialt prosjekt.
Very Bad Things – Beksvart komedie med Christian Slater, Cameron Diaz, Jeremy Piven, Daniel Stern. Denne filmen hadde jeg faktisk HELT glemt før jeg tilfeldigvis så den nevnt i forbindelse med at jeg leste noe om Slater. Passe morbid (OK, ganske morbid) og passe underholdende 😉
Den største sjiten fra 1998 kan jeg også kåre, den går til Jean Claude Van Damme og filmen Legionæren (Legionnaire).
Årets store Oscar-vinner var Shakespeare in Love, som stakk av med hele 7 priser, av sine 13 nominasjoner. Den ble kronet som beste film, det ble statuett til Gwyneth Paltrow for beste kvinnelige hovedrolle og til Judi Dench for beste kvinnelige birolle, samt at den gikk til topps i fire andre kategorier. De to vinnerne av Oscar for beste mannlige hovedrolle og beste mannlige birolle gikk til henholdsvis Roberto Benigni (for den italienske filmen “La vita è bella” som hadde premiere i 1997 faktisk/Norsk tittel: “Livet er herlig”) og James Coburn (for “Affliction“. I Norge kjent under tittelen “Den jagede”). Life is Beautiful fikk også prisen for beste fremmedspråklige film.
Jeg har ikke sett noen av disse tre filmene, så om de er bra eller om de stinker skal jeg ikke si så mye om, annet enn at “La vita è bella” er en film man som filmfrelst muligens “må” se, men jeg har en følelse av at både Shakespeare in Love og Livet er herlig ikke er filmer jeg vil elske eller syns er herlig. Men kanskje tar jeg feil? Affliction ser derimot litt spennende ut, og La vita è bella skal jeg se når det passer slik en gang.
TRE MARKANTE SKIKKELSER SOM GIKK BORT I 1998
I 1998 døde et knippe skuespillere jeg vil trekke frem. En av de filmstjernene jeg likte som desverre vandret til de evige jaktmarker i 1988 etter et hjerteattakk var J.T. Walsh, som bare ble 54 år gammel. Han startet filmkarrieren seint, først i 1983 var han med i sin første film, da han var ca 40, etter flere år på diverse teaterscener. For meg vil han alltid huskes best for rollen som iskald, psykopatisk jævel i 1997-thrilleren Breakdown, samt fra en rekke andre filmer der han bekledde mer eller mindre usympatiske rollefigurer, noe jeg syns han ofte gjorde på glimrende vis, som i nevnte Breakdown.
Det er ikke uten grunn at han av noen har blitt omtalt som “alles favoritt-drittsekk”, og blitt betegnet som en som på film var kjent for å portretterte en “Quietly sinister white-collar sleazeballs”, som vel på norsk best kan oppsummeres med en stille skummel og sleip type som lyver, stjeler, manipulerer og gjerne tar alle virkemidler i bruk for å få det som han vil og ikke bli tatt. Slike skuespillere må man definitivt ha! Selvsagt var han ikke alltid slik på film, han spilte også normal i noen filmer, men ofte er det slik at rollene som bad guy fester seg best på minnet. Han gikk alltid under initialene J.T. etterfulgt av etternavnet, men hans fulle navn var James Thomas Patrick Walsh. En håndfull andre minneverdige filmer han huskes fra er Good Morning, Vietnam (1987), A Few Good Men (1992), Hoffa (1992), Klienten (1994) og Sling Blade (1996). Les mer om Walsh hos wikipedia.
Frank Sinatra (1915 – 1998) er selfølgelig i våre dager aller best kjent for den enorme sangkarrieren sin, men Sinatra var også skuespiller og spilte i en lang rekke av filmer. Han ble også belønnet med Oscar for beste mannlige hovedrolle for rollen sin i From Here to Eternity (1953), samt to æres-priser i 1946 og 1971. I tillegg står han selvsagt kreditert for sanger i et hav av filmer. Sinatra hadde nok en stor filmkarriere også, men jeg har omtrent ikke noe forhold til han som skuespiller ettersom jeg ikke kan huske å ha sett noen av filmene han medvikret i. Det er uansett uten tvil likevel som sangartist han for alltid vil huskes aller best, med en rekke evigvarende hits, som også har vært med på soundtracket til en mengde filmer og serier, som for eksempel “My Way“, “Fly Me to the Moon“, og “New York, New York”. Sinatra ble 82 år gammel.
Jeg vil også kort nevne Lloyd Bridges, veteranen som døde i 1998 i en alder av 85 år. Mange husker han sikkert, som meg, for sine komiske roller, blant annet i crazykomediene Airplane (1980) og Airplane 2 (1982), og med en film- og TV-serie-karriere som strekker seg helt fra 1936 og frem til han døde, så kan han trygt omtales som en skikkelig skuespillerveteran.
Jeg har sett et lite knippe av filmene Bridges var med i, men for meg og garantert millioner av andre vil han for alltid huskes som rollekarakteren Izzy Mandelbaum (bildet til høyre) fra et par episoder av Seinfeld, som han var med i så seint som i 1997 (Seinfeld-episodene The English Patient og The Blood). Denne gjesterollen i Seinfeld ble han Emmy-nominert for, og sikret han i alle fall legendestatus her i gården 😉 It`s Go-time!
Har du kommentarer? Hvilke filmer likte du best av filmene fra 1998? Klikk på kommentarer-linken under dette innlegget, og skriv i vei!
#filmhjerte #film #filmsnakk #1998 #movies
PS: I og med at det nå er sommer tar filmbloggen en liten sommerferie, derfor er det usikkert når de neste filmblogg-innleggene blir publisert. Liker du filmhjerte på facebook får du oppdateringer når detpubliseres nye ting her på filmhjerte.blogg.no (med forbehold om hvordan facebook filtrerer innlegg osv). 🙂 God filmsommer 🙂
I dagens filmblogg snakker vi om 1997 – Filmåret da en av mine absolutte favoritter av norsk film ble sluppet, innspilt i Tromsø var den til og med, og ble en norsk suksess. Det var også året et forlis seilte til topps.
I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.
“Årets filmer”-serien her på filmbloggen nærmer seg sakte men sikkert årtusenskiftet, idag stopper vi opp og ser litt på filmens verden anno 1997.
Det var forresten i 1997 at filmer på DVD for første gang kom i salg, noe som skulle være starten på en teknologisk revolusjon på måten å se film på, med bedre bilde, bedre lyd, plassbesparende for oppbevaring og avspilling, og ikke minst langt mere driftsvennlig. Man slapp f. eks. med DVD`en å spole filmen tilbake. For hvem har vel ikke opplevd å leie film eller låne ut film og oppdage at forrige seer ikke hadde spolt filmen tilbake! Eller opplevd at videobåndet snurret seg fast i videospilleren….grøss og gru! En rekke andre muligheter og nyheter åpnet seg, som ekstramateriale på filmene, alternative slutter, kommentatorspor, og så videre.
Selv var jeg derimot sent ute med å få meg DVD-spiller, for VHS-formatet levde fortsatt videre i flere år til parallelt med at DVD tok mer og mer over markedet. Selv om VHS-filmer ikke lengre produseres, så selges det fortsatt kombinerte DVD/Blu-ray/VHS-spillere. Jeg var veldig glad for DVD-revolusjonen, men, jeg er også utrolig glad over å ha vært en del av VHS-generasjonen, som har vokst opp med film på VHS, opptak på VHS osv, for det er en del av historien som aldri noensinne kommer tilbake. Men jeg savner det ikke 😉
1997 var på mange måter et ypperlig godt år for film, i likhet med flere tidligere år dette siste tiåret i det forrige århundredet. Året 1997 hadde en lang rekke spenningsfilmer jeg virkelig digger, og serverte publikum på kino og hjemme noen skikkelige velsmakende godbiter, deriblant både en norsk kanonfilm og en amerikansk gigant.
SPILLET (Original tittel: THE GAME)
The Game er en av mine klare favoritter ikke bare fra 1997, men fra hele 90-tallet. Det er hele tiden en nerve i denne filmen, som vedvarer helt til avslutningssekvensen i filmen, da brikkene faller på plass og avsløringen kommer. Men det momentet funker selvsagt best når man ser filmen for første gang, for da gir avslutningen en liten “wow var det sånn det var!”-effekt. Regien er ved David Fincher, mannen bak blant annet Seven, som nok en gang laget en glimrende spenningsfilm, en film jeg vil si spenningsmesteren Hitchcock ville likt. Filmes overraskende twist gjør den til en film som skiller seg litt ut.
En rik overklassesnobb får en spesiell bursdagsgave hos broren sin, et slags spill. Men spillet utvikler seg til et mareritt. Michael Douglas er strålende i hovedrollen.
Første gangen jeg så denne ville jeg nok sagt terningkast 6, men den mister overraskelsesmomentet sitt når man har sett den før. Uansett blir det uten tvil terningkast 5. Har du sett den før tåler den absolutt et gjensyn, har du derimot gått glipp av den bør du helt klart få denne filmen med deg!
Spillet (The Game) kan du se hos blant annet HBO Nordic.
FACE/OFF
Face/Off er en annen av mine 90-tallsfavoritter, en actionthriller av veldig høy klasse. John Travolta og Nicolas Cage i hovedrollene gir full gass. Dette er etter min mening en av Travoltas beste actionfilmer.
Ved hjelp av ny topp hemmelig teknologi får en politietterforsker utseendet og stemmen til en kriminell (som ligger i koma), slik at førstnevnte kan gå undercover i fengselet for å fiske etter opplysninger hos sistnevntes bror. Men noe går fryktelig galt når alle som visste om ansiktsbyttet blir drept…
CON AIR
Stjernespekket høytflyvende action!
Fangetransport i lufta og flykapring kan knapt bli bedre og mer actionfyllt enn dette, i tillegg er det en aldri så liten sekk med sentimentalitet blandet i det, samt en god del (ironisk) humor, som særlig Steve Buscemi sin forskrudde morderiske rollefigur står for, og ikke minst John Malkovic, som ikke er mindre gal, som den geniale (!) massemorderen “Cyrus the virus”. Nicolas Cage var galning i Face/Off, i Con Air er han også kriminell, etter å ha blitt dømt for uaktsomt drap på en som antastet den gravide kona hans, men er nå filmens helt som må beholde fatningen når noen av USAs verste avskum kaprer fangetransporten han er med på, på vei hjem etter endt soning.
Filmen byr dessuten blant andre på navn som Mykelti Williamson, Vhing Rhames, John Cusack og Monica Potter. Fest setebeltene, og se om det hjelper, på denne heidundrande flighten. Filmen fikk ellers den ganske så spesielle “Razzie” (*)-prisen i kategorien “Minst hensyn til menneskeliv og offentlig eiendom”…
Con Air er en av favorittfilmene mine innen actiongenren. Terningkast 5.
AIR FORCE ONE
En av Harrison Ford sine mest spennende og actionfulle filmer. Her spiller han USAs president, som er ombord i det amerikanske presidentflyet Air force one som kapres av terrorister. Presidenten har imidlertid overhodet ikke tenkt til å gi seg uten kamp.
Også Air Force One er en veldig bra actionfilm, som jeg syns forsvarer et terningkast 5.
SJAKALEN (Original tittel: The Jackal)
Bruce Willis og Richard Gere i hovedrollene. Willis gjør en iskald figur, men en solid jobb her. Gere er ikke blant mine favoritter som skuespiller, men han gjør en bra innsats her. Willis spiller en leiemorder som går under kallenavnet “The Jackal” (Sjakalen), som har fått i oppdrag å likvidere FBI-toppen, mens Gere spiller en løslatt IRA-snikskytter som leder an i jakten på den effektive, kaldblodige og hjerteløse leiemorderen, som omtrent ingen kjenner utseendet til.
Jeg er litt usikker på terningkast til Sjakalen, men 4 eller 5 blir det, kanskje en svak femmer.
BEAN – DEN STORE KATASTROFEFILMEN (Original tittel: Bean , eller: Bean – the movie)
Komikklegenden Mr. Bean, i Rowan Atkinson sin figur, drar til Amerika når han får ansvaret for å bringe et veldig verdifullt maleri til et museum i L.A. Det blir selvfølgelig en drøss av komiske forviklinger, kulturkræsj og hysteriske situasjoner. Mr. Bean var enorm i de klassiske TV-episodene, og også i denne spillefilmen leverer han førsteklasses tøysehumor 🙂 “Alle” liker Mr. Bean vel?
RIVALENE (Original tittel: THE EDGE)
– Anthony Hopkins og Alec Baldwin spiller hovedrollene i denne spennende filmen om to menn som havner i trøbbel i villmarka. Særlig Hopkins gjør en fremragende innsats. The Edge (Rivalene) kan forøvrig sees hos blant annet Netflix.
PS: Angående norske titler, hva var vel mere naturlig enn å kalle “The Edge” for Rivalene……. Heia Norge og god dag mann økseskaft!
UTURN
– Sean Penn, Jennifer Lopez, Nick Nolte, Billy Bob Thornton. Penn spiller en småkjeltring på vei til Las Vegas for å kvitte seg med spillegjeld før den russiske mafiaen knerter han. På turen blir han tvunget til et stopp i Arizona, hvor alt som kan gå galt, går galt, for han. Regissør Oliver Stone ble “Razzie”-nominert for verste regi. Jaja…
Bekmørk thriller, med bitende komiske undertoner, som nok definitivt vil ha sine fans. Jeg syns ihvertfall den er en litt spesiell film, som jeg liker bedre nå enn første gang jeg så den.
BREAKDOWN
– Den begynner å bli slitt nå denne frasen min, men dette er også en av mine 90-tallsfavoritter innen action og thrillere, det er den type actionthriller som jeg syns på en måte gir et godt bilde av filmer av denne typen fra 90-årene. Kurt Russell spiller en mann som er på kjøretur på tvers av USA, men midt ute i ørkenen bryter bilen sammen. Kona får skyss for å hente hjelp, men forsvinner, og ektemannen må finne henne.
J. T. Walsh gjør en djevelsk rolle som skummel trailersjåfør, mens Russell er glimrende som fortvilet og desperat. Breakdown er nok noe undervurdert og litt glemt har jeg en følelse av. Jeg løfter den imidlertid gjerne litt opp fra glemselen, for dette er topp amerikansk actionthriller. Ikke langt unna 6 på terningen som lander med 5 øyne opp.
Skal du se EN av filmene i dagens filmblogg-sak vil jeg anbefale denne eller The Game (Spillet), selv om det er en annen jeg utroper til “Årets filmhjerte” (men årets filmhjerte-film har vel “alle” sett uansett?).
MURDER AT 1600 – MORD I DET HVITE HUS
Veldig bra krimdrama også dette, spennende plot, der Wesley Snipes har hovedrollen, og der også M*A*S*H-legenden Alan Alda har en viktig rolle.
LYSTLØGNEREN (Original tittel: LIAR LIAR)
En av de morsomste komediene, ihvertfall en skikkelig artig en, med gummitrynet Jim Carrey i storform som lystløgneren som plutselig ikke lengre klarer å fortelle en løgn, men må si sannheten. Noe sukkersøtt også, som kanskje trekker noe ned, men dette er film for lattermusklene. Jeg synest Liar Liar, eller Lystløgneren på norsk, er den morsomste komedien med Jim Carrey.
GOOD WILL HUNTING (Den enestående Will Hunting)
Velspilt drama med Robin Williams og Matt Damon, som bragte en Oscar-statuett til Williams for beste mannlige birolle.
En av Williams aller beste seriøse rollene der han verken er komisk eller psykopat. Sean Maguire heter Williams` rollekarakter i denne filmen, der han spiller mot en ung Matt Damon (som har tittelrollen som Will Hunting). Williams fikk Oscar for sin innsats her, i kategorien beste mannlige birolle, og filmen vant også i kategorien beste originale manus, samt at den var nominert i flere kategorier (bl.a beste film og beste mannlige hovedrolle).
“Will Hunting, en problemrik men talentfull ung mann arbeider som vaktmester på Massachusetts Institute of Technology, selv om han har kunnskaper innen matematikk som er langt større enn de hos studentene ved skolen. Filmen viser historien om hans kamp mot både seg selv om personlige forhold, der han forsøker å arbeide seg gjennom problemene sine slik at han kan åpne seg til andre, og slik at han kan bruke sitt enorme intellekt til noe nyttig” (Wikipedia).
BECK (De fire første Beck-filmene med P. Haber som Beck)
* LOCKPOJKEN
* MANNEN MED IKONERNA
* VITA NÄTTER
* ÖGA FÖR ÖGA
* I 1997 ble de fire første BECK-filmene om den svenske politietterforskeren Martin Beck i Stockholm-politiet, med Peter Haber og Mikael Persbrandt i rollene som henholdsvis Beck og Gunvald Larsson sluppet. Beck-serien er filmer jeg liker veldig godt, og helt oppe i toppen når det kommer til krim.
Tilsammen er det laget 30 filmer med Beck der Haber spiller Beck, og neste år kommer de fire siste, noe som betyr at det totalt blir hele 34 filmer. Alle Beck-filmene med Peter Haber som Beck er svensk kvalitetskrim som jeg elsker, og selvsagt anbefaler. Selv om det selvfølgelig er variabel kvalitet på noen av de 30 filmene så er de alle like fullt helt klart verdt å se. Dessuten er det i Beck at den smått eksentriske og snakksalige “grannen” er med, spilt av Ingwar Hirdwall, en liten legendarisk birolle i disse filmene.
ÅRETS FILMHJERTE 1997:
TITANIC
* Genre: Drama (romantisk drama)
* Regi: James Cameron
* Skuespillere: Leonardo DiCaprio, Kate Winslett, Gloria Stuart, Billy Zane, Kathy Bates, Bill Paxton, David Warner, Bernard Hill, Frances Fisher, med flere.
Titanic, den episke stjernespekkede romantiske katastrofefilmen fra 1997 er en av historiens aller største filmer, som ble en gigantisk suksess, både på kino og senere på kjøpefilm. Jack (Leonardo DiCaprio) og Rose (Kate Winslett og Gloria Stuart) sin kjærlighetshistorie som så brått endte med tidenes skipsforlis, er av mange ansett som tidenes kjærlighetshistorie på filmlerretet. Titanic er dog mye mer enn som så. Den er et mesterverk av storslåtte bilder og detaljer, har et glimrende score og en pulserende historie.
De historiske faktaene om Titanic kjenner mange til, det var skipet som ikke kunne synke, men som likevel forliste og sank til havets bunn midt ute på Atlanteren etter å ha kollidert med et isfjell på jomfruturen i 1912 mellom Southampton i England og New York. Anslagsvis litt over 1500 personer omkom, mens bare 705 overlevde (675 av de var kvinner og barn). Selv om filmen altså baserer seg på virkelige hendelser, er andre deler av den fiksjon og oppdiktet.
Jeg så Titanic på Finnsnes Kino da den hadde premiere på den lokale kinoen (premieren i Norge var i februar 1998), og i motsetning til en forestilling jeg nylig omtalte der det var 2 personer i salen, var det denne gang fullt hus og yrende kinostemning. For dette ble litt av en filmopplevelse på det store lerretet. At filmen under Oscar-utdelingen 1998 ble hyllet som beste film fra 1997 var en selvfølge, den var uten konkurranse på det området. At den storslagne produksjonen også fikk prisene for beste kinematografi, beste produksjonsdesign (filmens “bakteppe”), beste kostymedesign, beste lyd, beste lydeffekter, beste filmklipp/redigering, beste visuelle effekter, beste originale sang (Den vidunderlige “My heart will go on”, med Celine Dion), beste dramatiske originalmusikk og beste regi (James Cameron), var også fullstendig fortjent, særlig alle prisene for det visuelle ved filmen. Det er derimot en stor skam at Leonardo DiCaprio IKKE engang var nominert i kategorien beste mannlige hovedrolle, noe som ble møtt med kritiske røster fra både massene av publikum og mange filmeksperter. En stor forbigåelse.
Jack: – “JAAAAAAA, VI FIKK ÅRETS FILMHJERTE! I`M THE KING OF THE WORLD” Fabrizio: – “Nå hadde det smakt med en whiskey on the rocks!”
Ei heller ble det pris til Kate Winslett for beste kvinnelige hovedrolle, og det ble heller ingen statuett til Gloria Stuart, som gjorde den herlige rollen som Rose i nåtid, den gamle dama. Stuart var en av de nominerte i kategorien beste kvinnelige birolle – og burde selvsagt vunnet, mens Winslett var nominert i kategorien beste kvinnelige hovedrolle, som hun burde ha fått. Den tredje kategorien Titanic var nominert i uten å vinne, var for sminke, som gikk til Men in Black, noe som var greit nok at Titanic ikke vant. Med utrolige 11 Oscar ble Titanic en av tidenes mestvinnende filmer, og regissør Cameron kunne gjerne utbasunere “I`m the king of the world” (sitat fra filmen, når Jack står helt fremme på kanten på skipet) da han entret scenen for en av prisene. Men at ingen av skuespillerene i filmen fikk en statuett med seg er et mysterium. Forøvrig har Titanic en hel besetning av kjente navn på plakaten, samtlige leverer dessuten godt spill, også flere av de små birollene i filmen er minneverdige.
Her kommer et morsomt poeng i så måte, som har sin naturlige plass i filmbloggen min fra nord. Titanic har nemlig et norskt viktig innslag med, fra Nord-Norge til og med (selv om han i filmen spiller svensk). Husker du Olaf, svensken som Jack spiller poker med helt i starten av filmen, han Jack vinner båtbillettene fra? Skuespilleren som spilte Olaf heter Bjørn Arne Olsen, og kommer fra Nordreisa i Troms. I en sak på NRK Troms sine nettsider refereres det til et intervju med Olsen fra avisa Fremtid i Nord, der han forteller om innspillingen, og at han fikk 60 000 dollar for rollen sin som varte 2-3 minutter, samt at han i ettertid har mottatt i overkant av ca 1 million kroner gjennom prosenter for filmvisninger og videosalg. Det tok forøvrig 16 timer å spille inn den omtalte poker-scenen, som er filmet i Mexico! Titanic dro ellers inn totalt 1,8 milliarder dollar!
Det lille momentet som “irriterer” med Titanic er noe bl.a. Mythbusters på Discovery Channel i ettertid har påpekt, og som vi jo alle som har sett filmene egentlig alltid har visst, nemlig at filmen slett ikke burde sluttet med at Jack druknet, ettersom det er teknisk bevist at rollekarakteren Jack enkelt kunne blitt berget. Det var nemlig mer enn plass nok både til Jack og Rose på den vrakdelen som Rose lå på i havet, mens hun ventet på redningen. Det ville vært en happy ending til å grine en gledeståre av, eller hva? Så kan man selvfølgelig spørre seg om filmen ville blitt hva den var om Jack hadde overlevd forliset, og om filmens popularitet ville vært den samme. Tja, jeg tror det, om enn ikke like dramatisk…Regissør Cameron er nok derimot av en annen oppfatning. “Jack måtte dø”, har han sagt, og kanskje stemmer det 😉
Titanic fikk, naturlig nok, en hel rekke strålende filmanmeldelser, blant norske medier florerte det av terningkast 5 og 6 (de fleste gav 5). Fra filmhjerte.blogg.no blir det toppscore, det er bittelitt svakt, men det blir terningkast 6 til Titanic.
ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1997:
INSOMNIA
* Genre: Thriller/psykologisk thriller
* Regi: Erik Skjoldbjærg
* Skuespillere: Stellan Skarsgård, Sverre Anker Ousdal, Bjørn Floberg, Gisken Armand, Maria Bonnevie, Frode Rasmussen, Kristian Fr. Figenschow, med flere.
Jeg er fristet til å gi Insomnia terningkast 6. Filmens locations i Tromsø og i Nyksund i Vesterålen er fantastisk, selv om det kanskje kan trekkes litt at det geografisk sett i filmen ikke stemmer med virkeligheten, og at det aldri uttales i filmen at det er i Tromsø handlingen i stor grad utspilles. Men slikt blir litt flisespikkeri å skulle trekke for. I tillegg til at filmen er veldig spennende med et særdeles originalt og godt skrevet plot, og med en nerve som vedvarer gjennom hele filmen, så er det også bra skuespillerprestasjoner av flere av de som medvirker i filmen, særlig Stellan Skarsgård er overbevisende, og kald som en nord-norsk sommer. Veldig god og iskald er også Bjørn Floberg.
Også Sverre Anker-Ousdal, og Gisken Armand gjør en god figur. Noen av de nord-norske skuespillerene må jeg likevel si at ikke er like imponerende, og heller ikke Maria Bonnevie imponerer, og det gir grunn til litt trekk, dog ikke så mye at det skjemmer filmen noe. For Insomnia er uten tvil en av mine definitive favoritter innen norsk film, den er helt klart inne på en eventuell Topp 3-liste over norske filmer jeg har sett.
Den er kalt en film noir-thriller, og er også sammenlignet med Hitchcocks filmstil. INSOMNIA er dessuten en av Norgeshistoriens mest anerkjente sjangerfilmer internasjonalt, i USA og i Cannes, blant annet. Her hjemme var den derimot kun en moderat kinosuksess, og spillte bare inn 2,8 mill på kino premiereåret. Til sammenligning spilte de to norske filmene Budbringeren (1997) inn over 6 mill og Kristin Lavrannsdatter (1997) inn over 27 millioner!
Kriposetterforskerne Jonas Engstrøm og Erik Vik blir fløyet inn til en småby i Nord-Norge. De skal bistå det lokale politiet i etterforskningen av mordet på en ung jente ved navn Tanja. Hovedmistanken rettes mot en gutt som har vært kjæresten hennes. Men det kommer også for en dag at Tanja har vært mye sammen med en eldre mann som har gitt henne dyre gaver og masse penger. Under en intens jakt på morderen i et tåkete landskap blir etterforsker Vik skutt ned og drept ? av Engstrøm. Det er et uhell, men Engstrøm velger å tie om hendelsen. Men det finnes et vitne til drapet. En person som ser ut til å kjenne Engstrøms tanker, følelser og søvnproblemer.
Insomnia var uansett så god at man i USA valgte å lage en amerikansk remake av filmen noen år senere, og gav den samme navn, en film der Robin Williams og Al Pacino hadde hovedrollene. Dermed var klassikerstempelet sikret også her til lands. Det høres kanskje litt “sutrende” ut, men jeg har en liten følelse av at noe av grunnen for at den ikke ble en større suksess umiddelbart er at den ble innspilt nettopp i Nord-Norge og at mange utenfor landsdelen kanskje ikke er så interesserte i film nordfra. En annen ting som ofte preger norske filmer generelt er at dialogen og det verbale kan oppfattes noe kunstig eller teatralskt, så kanskje kan også dette ha spillt inn her (at publikum velger bort norsk film pga tidligere kritikk av norsk film)?
Den amerikanske nyinnspillingen av Insomnia er ganske bra den, men amerikanernes versjon kan ikke måle seg med den norske originalen.
Insomnia fra 1997 får fem steikende midnattssoler og en liten morgensol fra meg, eller en varm anbefaling og terningkast 6 om du vil. Hos Dagbladet og filmfront ble det 5, mens VG og Aftenposten “kun” gav den 4.
Og husk, “den som sover synder ikke” 😉
Blant andre norske filmer fra 1997 verdt å sjekke ut er neppe Brent av frost en av de. Eller, et par av scenene i den er det. Det er filmen der Gørild Mauseth har sex i et lass av fisk, og som hun senere “sutret” seg til erstatning for fra NRK etter at statskanalen viste noen klipp fra filmen som hun mente var i strid med kontrakten hennes. I en blogg jeg surfet innom var det en del interessante linker til den saken, som det var stor storm om da den pågikk i 2008. Jeg husker det godt, og husker også hvor lei jeg ble av denne Mauseth og sytinga hennes, etter at hun frivillig spiller inn en film der hun stiller opp naken, men deretter ikke tåler at klipp fra de omtalte scenene blir vist. Blant annet er DENNE saken fra Dagbladetet bra bevis på hvor tåpelig hun var. Forøvrig har jeg aldri sett Brent av frost, men har sett klippene som NRK og Tv 2 har vist. Jeg har heller ingen interesse av å se filmen forresten, men om det irriterer Mauseth så håper jeg mange får med seg de klippene en eller annen plass, haha.
Ellers husker jeg såvidt å ha sett Livredd (handlingen er derimot helt glemt, men tror det var skrale saker), Budbringeren (ikke det helt store den heller), Salige er de som tørster (basert på Anne Holt-krimroman, brukbar film mener jeg å huske, men er den tilgjengelig noe sted?), og Mørkets øy (bortkasta tidsbruk).
Andre filmminner fra 1997:
Noen av filmene jeg omtaler under kan også være verdt tida det tar å se de, mens andre nok er helt ok å hoppe over.
Livets lyse side (Original tittel: As Good as it Gets)
Komedie med Jack Nicholson. Småmorsomt, men slett ikke det helt store. At Jack Nicholson og Helen Hunt for denne filmen fikk hver sin Oscar for henholdsvis beste mannlige hovedrolle og beste kvinnelige hovedrolle er derimot direkte latterlig. At Hunt fikk den kan jeg til nøds “akseptere”, selv om Kate Winslett selvsagt burde vunnet blant de nominerte. Nicholson er en filmgigant, som jeg selvfølgelig liker godt, men denne prisen skulle han aldri hatt. For det første var Matt Damon den klart beste av de nominerte, for det andre er det slett ikke noe Oscar-materiale over det Nicholson gjør i denne filmen, det er småmorsomt og lett fornøyelig, dog ikke så vanvittig bra. Men først og fremst burde han ikke fått den fordi prisen burde gått til en som Oscar-akademiet ikke engang nominerte; Leonardo DiCaprio, for Titanic.
Kiss The Girls – En spennende film, absolutt, som jeg likte veldig godt før. Men jeg er litt lei av den, og synest ikke den er like bra som tidligere. Morgan Freeman spiller politietterforskeren som jakter en seriemorder som kidnapper og misbruker unge kvinner. En kvinne, spilt av Ashley Judd, slipper unna.
Tomorrow Never Dies – James Bond-film, med Pierce Brosnan som agent 007. Bond må stoppe en mediamoguls plan om å starte krig mellom kina og Storbritannia. Av de som har gitt liv til Bond på filmlerretet så kommer nok Brosnan et godt stykke bak legendene Connery og Moore, og den nåværende Bond-skuespilleren, Daniel Craig. Brosnan leverte imidlertid til godkjent, og Bond er alltid greit nok.
Skrik 2 (Scream 2) – Midt-på-treet-oppfølger til grøssersuksessen Skrik fra 1996. Følger samme oppskrift som eneren, men er et stykke unna å være like bra.
Regnmakeren – Basert på en roman av John Grisham. Regi ved Francis Ford Coppola, og filmen har en rekke velkjente navn på plakaten, som Matt Damon, Danny DeVito, Claire Danes, Jon Voight og Mickey Rourke.
Metro – Fartsfull actionkomedie med Eddie Murphy. Ikke så verst, men den havner i bolken med midt-på-treet-filmer, og drukner litt i mengden av langt bedre actionthrillere og krimfilmer fra dette året.
Rød rettferdighet (Red Corner) – Thriller med Richard Gere. Handlingen husker jeg ikke, men jeg syns filmen var ok.
Mad City – Brukbar film. En nyhetsreporter prøver å knytte bånd til en gisseltaker ettersom han forsøker å gjøre et nyhetsscoop. John Travolta, Dustin Hoffman og Alan Alda spiller de fremtredende rollene.
L.A. Confidencial – Kim Basinger fikk Oscar for beste kvinnelige birolle. Litt for seig handling etter min smak, men sånn passe.
Fredsmegleren (The Peacemaker) – George Clooney og Nicole Kidman. Brukbar spenning.
Father`s Day – Komedie med Billy Crystal, Robin Williams og Julia Luis-Dreyfus. Sistnevnte måtte tåle en Razzienominasjon, noe jeg syns var ufortjent.
Vegas Vacation – Komedie med Chevy Chase. Brukbar.
Dante`s Peak – Katastrofefilm om et vulkanutbrudd. Brukbar, men slett ikke minneverdig. Med andre ord lett forglemmelig, grei å se men du har glemt den i det rulletekstene kommer til syne 😉
Volcano – Nok en naturkatastrofefilm om et vulkanutbrudd. Grei spenning men ikke mere enn en helt OK film.
All makt (Absolute Power) – Clint Eastwood med regi og hovedrolle.
Speed 2: Cruise Controll – Veldig svak oppfølger til suksessen Speed. Mest komisk til tross for at filmen utgir seg for å være actionfilm. For dårlige dataanimasjoner er det også. Men likevel OK som helt tanketom tidstrøyte. Filmen ble Razzie(*)-nominert som verste film, samt i flere andre kategorier i den lite prestisjefulle utdelingen.
Fryktens sommer (I Know What You Did Last Summer) – Overhodet ikke noe spesielt bra grøsser, men alle syns vel det er litt morsomt likevel med disse skrekkfilmene med en haug av forskremte pene tenåringsungdommer, som Jennifer Love Hewitt og Sarah Michelle Gellar.
Anaconda – Egentlig en pent sagt svak film, men den er ganske ufrivillig morsom, som når Jon Voight slukes av en diger forbanna (dataanimert) Anaconda-slange. Voight ble dessuten Razzie-nominert for rollen sin som verste mannlige hovedrolle, og bedre gikk det ikke med filmen heller, som også ble nominert som blant annet verste film. Imidlertid “vant” de ingen.
Noen utvalgte 1997-filmer jeg ikke liker: Men in Black (ikke min type humor, men mange liker den garantert), Starship Troopers, Djevelens advokat, Private Parts (Howard Sterns edle deler), Alene hjemme 3 (Ingen av skuespillerne fra Alene hjemme og Alene hjemme 2 er med her. Total skivebom av en film), George of the Jungle (Fjollete komedie. Alt for fjollete. Men jeg lo en gang, da noen datt ned fra stor høyde fra ei bru og det ble opplyst av filmens fortellerstemme at (siden dette er en familiekomedie) man bare skulle slappe av, ingen dør i denne filmen, de bare slo seg litt… Det morsomme her var at jeg sa da fallet skjedde noe som at “jaha, slår folk seg ihjel i familiekomedier fra Disney”, og akkurat da kom fortellerstemmen med forklaringa. Ganske morsomt :D), Nothing to Lose (komedie som jeg nylig så, rein skjær katastrofe av en film), The Postman (mere post-apokalyptisk nonsense fra Kevin Costner. The Postman ble da også rikelig “belønnet” med 5 “Razzie”-priser, deriblant som verste film, og to til Costner for verste regi og verste mannlige hovedrolle), Cop Land, Fire Down Below (Razzie-nominert som verste film).
(*) Razzie står for Golden Raspberry Awards, som er en filmpris som er Oscars motstykke, da den gir nominasjoner og priser til årets dårligste filmprestasjoner.
JAMES STEWART 1908 – 1997
Den største filmstjernen som døde i 1997 var James Stewart, som ble 89 år gammel. Stewart var en av de store mannlige stjernene på 1940- og 50-tallet, før karrieren nok dalte etter det. Stewart ble belønnet med Oscar for beste mannlige hovedrolle for filmen The Philadelphia Story fra 1940, samt at han i 1985 ble tildelt en æres-Oscar.
Han var nominert totalt fem ganger i 20-årsperioden fra 1940-1960, men Stewart huskes nok utvilsomt aller best for rollene sine i en rekke glimrende Hitchcock-filmer. Stewart gjorde fremragende innsats i Repet (Rope, 1948), Vinduet mot bakgården (Rear Window, 1954), Mannen som visste for meget (The Man Who Knew Too Much, 1956) og Vertigo (1958). Ihvertfall de tre førstnevnte filmene er veldig gode filmer der Stewart leverte strålende arbeid. En del husker han nok også for It`s a Wonderfull Life (1946).
MCLEAN STEVENSON 1927 – 1996
I blogginnlegget om filmåret 1996 glemte jeg forresten å nevne en av skuespillerene som døde det året, som jeg særlig i ettertid har satt stor pris på; McLean Stevenson. Derfor får det stå sin prøve at jeg ikke nevner han før nå…. M*A*S*H er en av tidenest TV-serie-suksesser, som første gang gikk i tidsrommet 1972-1983, og som fortsatt går på TV med jevne mellomrom, og også jeg elsker denne komiserien som har handling lagt til Korea-krigen. En av rollekarakterene i serien jeg likte best var leirens kommandant, oberstløytnant Henry Blake, som ble spilt i seriens tre første sesonger av McLean Stevenson.
Stevenson valgte selv å be om å bli skrevet ut av gigantsuksessen etter tre sesonger angivelig fordi han ikke var fornøyd med å være i skyggen av seriens største stjerne, Alan Alda. Valget hans om å forlate M*A*S*H kom han til å angre på, for karrieren hans stagnerte, og kort tid før han døde i 1996 uttalte Stevenson at han angret på at han hadde forlatt M*A*S*H. Måten han ble skrevet ut av serien på fremstår ellers for min del den dag i dag som et av TV-historiens verste minner fra en film eller TV-serie. Rollekarakteren Blake ble nemlig skrevet ut ved at han fikk forlate hæren og dra hjem. På turen over Japanhavet ble helikopteret hans skutt ned og alle ombord omkom, var beskjeden “Radar” gav til sjokkerte og gråtkvalte kolleger i leiren og TV-seere…. Men det var heldigvis bare i serien, Stevenson selv levde til i februar 1996, da han døde i en alder av ikke mere enn 68 år. Han ble med det både den første faste som forlot M*A*S*H, og den første av skuespillerene (ihvertfall i ledende roller) som døde.
Hvilke filmer er dine favoritter fra 1997? Legg gjerne igjen en kommentar ved å først klikke på kommentarer-linken like under dette innlegget. Ordet er fritt!
1996 er for alltid et år jeg kommer til å minnes med glede. Flere kvalitetsfilmer ble laget, og min andre store interesse som er fotball gav også gull og grønne skoger ettersom TIL ble cupmestere. Men tilbake til filmens verden…
I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.
1996 hadde en del filmer jeg syns er vel verdt å se. Det var et år som gav oss filmelskere både angrep fra verdensrommet, levende døde, særegne politietterforskere, gale mordere i masker, pulserende action og thrillere, humor og medrivende historier. Å velge en “favoritt” var ikke så lett, for det var veldig jevnt mellom de utvalgte filmene. Fra filmåret 1996 er dette de filmene jeg husker best.
Fantastiske Fargo, Coen-brødrenes moderne klassiker av en film, er utvilsomt en av dette årets definitivt beste filmer, og en av 90-tallsfavorittene. Fargo er bekmørk satirisk komedie møter krimdrama. Det er filmen der alt som kan gå galt, går galt, for hovedpersonen, den norskættede bilselgeren Jerry Lundegaard, som spilles av William H. Macy.
Lundegaard trues av konkurs, men den styrtrike svigerfaren hans vil ikke hjelpe ham økonomisk. Jerry er villig til å gjøre alt for å slippe unna den økonomiske knipa, så han tilkaller to hardbarka kriminelle (spilt av Steve Buscemi og Peter Stormare). Jerry leier skurkene til å kidnappe sin egen kone. Dermed vil svigerfaren betale skurkene løsepenger, som deretter sendes til Jerrys egen lomme. Men under kidnappingen kommer skurkene “i skade” for å drepe en politimann og to vitner. Byens politistyrker ledet av Marge (spilt på fortreffelig og særegent vis av Frances McDormand), en gravid kvinne, fatter mistanker om at noe ikke er som det skal være med Jerry.
Filmens bakteppe med det forfrosne vinterlandskapet, den særegne regionale dialekten og de gjentagende frasene og ordene, som “Yaaah”, “yup” og “Aw jeez” gjør Fargo til en skikkelig godbit. Skuespillerne gjør dessuten en helhjertet innsats, som Macy og McDormand, mens Buscemi og Stormare funker perfekt som de to kaldblodige. Fargo fortjener helt klart terningkast 5. Filmen vant to Oscar, Frances McDormand fikk for beste kvinnelige hovedrolle, og Coen-brødrene ble tildelt statuetten for beste originalmanus. Velfortjente priser helt klart. I tillegg var filmen nominert i klassen beste film (som den burde vunnet blant de nominerte), Macy var nominert for mannlige birolle (istedet vant Cuba Gooding Jr. for Jerry Maguire – helt uforståelig!), regi (Joel Coen, burde vunnet den også), kinematografi (den var i alle fall bedre også der enn vinneren) og filmklipp/redigering.
Filmen har selvsagt vært inspirasjonen til den glimrende TV-serien Fargo, som kom i 2014, med Martin Freeman, Billy Bob Thornton, Allison Tolman og Colin Hanks i hovedrollene. Filmen var rå, TV-serien enda bedre! Se begge! 🙂
SKRIK (Original tittel: SCREAM)
En gal knivmorder med skrekkfilm-fetisj er løs!
Wes Craven sin horror-thriller Skrik ble en ubetinget suksess, og er utvilsomt en av 90-tallets morsomste “morderfilmer”. Er man lettskremt, mørke- og skyggeredd er dette den perfekte filmen å gjemme seg under et pledd til, mens man forsikrer seg om at alle dører og vinduer er skalket igjen 😉 Men husk, hadde det vært i “Scream” ville morderen allerede være innenfor dørene, haha!
Skrik er pur underholdning, og selvsagt spennende også, med til denne genren å være glimrende spill av Neve Campell og resten av rollebesetningen.
Også Skrik fortjener terningkast 5.
MISSION: IMPOSSIBLE
Actionthriller, med en strålende opplagt Tom Cruise, og en herlig ekkel Jon Voight. Regi er det Brian De Palma som står for. Filmen er forøvrig basert på TV-serien med samme navn. Cruise spiller agenten Ethan Hunt, som feilaktig blir anklaget for å være spion, og for å ha drept sine medagenter under et oppdrag som gikk galt. Hvem prøver å få han i fella? Filmen ble en storsuksess, og også filmens instrumentaltema (musikken) har blitt en rimelig gigahit. Veldig bra action, med suggerende spenning hele veien.
Jeg liker M:I veldig godt, så da kan det jo komme som en morsom opplysning at jeg klarte å duppe av noen bittesmå minutter på kinoen når jeg så den der (skal sies at dette var under førstegangstjenesten min og at jeg var utkjørt etter dagens økt :p). M:I inneholder ihvertfall veldig få dødpunkter sånn at det ikke rekker å bli kjedelig.
FROM DUSK TILL DAWN
To voldelige og morderiske brødre på vill flukt fra Texas til Mexico gjør et stopp på en beryktet bar i ødemarka etter å ha krysset grensa. Det blir en helvettes natt, med vesener tørste på blod. Filmene er en actionthriller skråstrek sci-fi-skrekk. George Clooney og Quentin Tarantino spiller hovedrollene. Tarantino har også skrevet manus til denne filmen.
THE ROCK
Velfungerende og actionfull spenningsfilm, med godt spill av veteranen Sean Connery, samt Nicholas Cage og Ed Harris. En gruppe elitesoldater okkuperer den gamle fengselsøya Alcatraz (“The Rock”, “Klippen”) og truer med å sende biologiske stridshoder mot San Francisco. For å stoppe dem må FBI-agenten Stanley Goodspeed (Nicolas Cage) få hjelp av den eneste fangen som har klart å rømme fra Alcatraz og komme fra det med livet i behold, John Patrick Mason (Sean Connery). Nok en terningkast 5-film.
SLEEPERS
Stjernespekket drama-krimthriller om fire unggutter som vokser opp i “Hells kitchen” i NY sine guttestreker, som får fatale følger for livene deres. Det som var ment som en liten rampestrek går forferdelig galt, og straffen blir beinhard. Guttene sendes til ett års opphold på en gutteanstalt der de blir utsatt for vold, ydmykelser og seksuellt misbruk av vaktene. Mer enn 10 år senere får de sjansen til hevn. På rollelista finner vi store navn som Robert De Niro, Brad Pitt, Kevin Bacon, Dustin Hoffman, Jason Patric, Minnie Driver og Brad Renfro.
Glimrende film. Burde kanskje vært nominert til Oscar som beste film, istedet for den kjedelige Jerry Maguire. Sleepers fikk kun en Oscar-nominasjon, i klassen beste dramatiske originalmusikk.
DAGSLYS (Original tittel: DAYLIGHT)
Brukbar katastrofeactionfilm med Sylvester Stallone. En undersjøisk tunell i NY om binder sammen Manhatten og New Jersey rammes av en massiv eksplosjon grunnet en kollisjon der giftige kjemikaler antenner store deler av den digre tunellen. Stallone er den suspenderte redningsmannen som blir sendt inn for å lokalisere overlevende, og finne en vei ut, mens vannet er i ferd med å strømme inn.
BEAVIS AND BUTT-HEAD DO AMERICA
“I am Cornholio, I need Teepee for my bunghole”!
Om noen skulle være i tvil; Beavis og Butt-Head er animasjonsfilm/tegnefilm, satire og komedie, gjort kjent gjennom seriene om de to som i årevis rullet på musikk-kanalen MTV, der de to snørrete dritungene satt og kommenterte musikkvideoer og flirte sin umiskjennelige latter av underbuksehumor.
De to pubertale guttungene Beavis og Butt-Head får TV-en sin stjålet, og de legger ut på en heidundrande reise på kryss og tvers av USA i jakten etter det stjålne utstyret. Samtidig oppstår det en rekke andre forviklinger og misforståelser når de blir mistenkt for å være to livsfarlige skurker. Turen går blant annet innom Det Hvite Hus. Animert klassehumor, med nok slapstick, syrlige stikk og underbuksehumor til å tilfredsstille lattermusklene. Dette er både barnslig og banalt, men også ekstremt artig og genialt!
Filmen hadde premiere rett før jul i 1996, men det holder for å være en av filmene fra 96. Stemmene i filmen tilhører blant andre Bruce Willis, Demi Moore og regissør/manusforfatter Mike Judge. Denne sjuke filmen er nok en av mine 1996-favoritter! Det blir et sterkt terningkast 5 her til de to tullingene 😀
JEGERNE (Original tittel: JÄGARNA)
Glimrende svensk krimthriller fra de nordsvenske skoger. Definitivt en av mine svenske filmfavoritter. Filmen er spillt inn i Norrland Län (fylke), blant annet i Älvsbyn. Rolf Lassgård er som alltid glimrende, og Lennart Jähkel er også veldig bra.
DEN VITA LEJONINNAN
Wallander-film.
Totalt ble det laget 9 Wallander-filmer med Rolv Lassgård i rollen som Wallander i perioden 1995-2007 (og smått utrolige 32 med Krister Henriksson som Wallander i årene 2005-2013). Selv om jeg elsker begge de to “Wallander-seriene”, både med Lassgård og Henriksson, så er det Lassgård som er favoritten min.
Den hvite løvinnen fra 1996 er den tredje filmen med Lassgård som Wallander, og denne gang går turen blant annet til Sør-Afrika, til Cape Town. Som i de to filmene fra 1995 møter vi også i denne filmen Wallanders far, spillt av Ernst Günther. Det er også verdt å legge til at de 9 filmene med Lassgård er direkte basert på Henning Mankell sine bøker, 9 av 12 Mankell-bøker om Wallander er filmatisert med Lassgård i tittelrollen som kurt Wallander, mens derimot de 32 filmene med Henriksson, med to unntak, ikke er filmatisering av bøker, men filmer som baseres på persongalleri og miljø fra Mankells “Wallander-univers”. Uansett, de 41 filmene er jättebra!
Og ja, siden jeg ikke helt greier å la være å blande inn fotball her på filmbloggen, denne deilige, deilige, vidunderlige dvd-en kan dere jo se på hvis dere får tak i den hos noen 😉 Cupfinalen fra 1996, Tromsø IL-Bodø/Glimt 2-1, ble nemlig høsten 2012 gitt ut på dvd i et begrenset opplag av fotballbloggen Nordnorgeunited i samarbeid med NRK. Selv gadd jeg ikke kjøpe den, siden jeg har den på dvd fra TV-opptak, men jeg angrer litt på at jeg ikke sikret meg den. Så er du i besittelse av den, send den gjerne til meg….
Skulle noen derimot finne på å gi ut finalen fra 2012 på dvd er det bare å hive sjiten på bålet fort som fy – og det er ingen Kødd 😉
ÅRETS FILMHJERTE 1996:
BEAUTIFUL THING
Genre: Drama, komedie
Regi: Hettie Macdonald
Manus: Jonathan Harvey (bok med samme navn)
I hovedrollene: Linda Henry, Ben Daniels, Glenn Berry, Scott Neal, Tameka Empson
Beautiful Thing er en film jeg antar er litt ukjent for mange filminteresserte, jeg oppdaget den helt tilfeldig i fjor, men den kan absolutt anbefales. Muligens vil noen mene det er et litt kontroversielt valg (?), ettersom den har homofili blant to ungdommer som tema. Denne er ihvertfall en film som er lett å like, det er en feel-good-dramakomedie som har litt av samme sjarmen over seg som fjorårets britiske dramakomediesuksess, Pride, og filmen er veldig underholdende med sine ulike rollekarakterer og miljøskildring, som løfter filmen. Filmen er basert på et teaterstykke fra 90-tallet, og det var egentlig ment at filmen kun skulle produseres for TV, men mottagelsen var så god at filmen også ble satt opp på kino – og ble en suksess i Storbritannia, og faktisk også her i Norge. Den har også senere vært satt opp som teaterstykke, senest nå i år på Arts theatre i London.
Filmen er et engelsk lettere romantisk drama med en solid dose lun humor også, om Jamie og Steve (Ste), to tenårings-klassekameraters forelskelse i hverandre, og omgivelsene rundt. Bakteppet og det handlingen ellers sentreres rundt er forstadsliv i Thamesmead, (en forstad til/bydel) i London midt på 90-tallet, med slitne kommunalboliger og leiegårder, en irriterende men morsom og smågal nabojente besatt av Mama Cass (popartist fra The Mamas and The Papas), en tenåring med en voldelig far, den andre med en mor som sliter med å få hjulene til å gå rundt, blant annet. Disse andre rollekarakterene i filmen er vel så viktige for filmens helhet som selve hovedtemaet; Jamie og Ste. Jamies mor, Sandra, er for eksempel en kompleks kvinne, som gjør en veldig sterk figur i sin søken etter en mening med tilværelsen, med tanke på egne forhold og jobb, men kan også være ei lita heks. Så har vi nabojenta, som virkelig er litt av en karakter, og Sandras type, Tony, er en veldig bra birolle. Enkelte kritikere har pekt på at Jamie og Ste er filmens minst interessante personligheter, at de blir for endimensjonale, men jeg syns de to fungerer meget bra i historien som utspilles.
Bergen offentlige bibliotek skriver dette om filmen: Dette er en film om homofili som verken er tragisk eller hysterisk. Filmen har en lett tone og den er til tider svært morsom. Her er det mange talentfulle unge skuespillere. Karakteren til nabojenta er uforglemmelig, og Linda Henry i rollen som Jamies mor er også en sterk prestasjon. Regissøren lar seksualiteten være viktigere enn det homoseksuelle temaet og unngår dermed å sette filmen i bås.
Britene er veldig gode på å lage sosialrealistiske filmer, kanskje helt i toppen på det området, og man treffer bra her også, selv om det er deler av handlingen som ikke er like ektefølt eller realistisk. Filmen må naturligvis regnes som en film med “LBGT-tematikk”. Er man interessert kan man se en liste over “The Top 175 Essential Films of all time for LBGT wievers” fra nettsiden advocat.com, en liste som selvsagt inneholder flere filmer som absolutt passer for mange filminteresserte.
Beautiful Thing gjorde forøvrig stor suksess på Den Norske Filmfestival, filmfestivalen i Haugesund, i 1996, der den ble vinner av publikumsprisen – for den er en hjertevarm nydelig film som nok vil nok lokke fram mange smil, og kanskje noen tårer om man er lettrørt? Denne er omtalt som veldig morsom, og innimellom sår, sjarmerende og rørende. Jeg fikk som nevnt ikke sett filmen da den var ny, jeg var jo ikke klar over dens eksistens før ganske nylig, men den har uansett ikke tapt seg nevneverdig siden 1996 med tanke på miljøskildring. Filmens soundtrack er ved Mama Cass og The Mamas and The Papas, og byr på veldig mange fengende toner.
Rollelisten har ikke de største internasjonalt kjente navnene av britiske skuespillere. Glen Berry som spilte Jamie har gitt seg som skuespiller for lengst, men Scott Neal, som spilte Ste, og særlig Linda Henry, Jamies mor i filmen, er velkjente navn ihvertfall på de britiske øyer. Henry er først og fremst kjent fra TV-seriesuksessen EastEnders, som har gjort henne til stjerne på øyriket. I tillegg er vel Ben Daniels (spilte kjæresten til Jamies mor) ganske kjent, blant annet etter sin rolle i serien House of Cards og en rekke andre TV-serier.
Beautiful Thing ligger ute gratis på YouTube i helt grei sebar bildekvalitet, men uten noe tekst. Filmen skal også være mulig å få kjøpt fra platekompaniet.no sin nettbutikk på dvd med engelsk tekst for 99 kroner. Selv kjøpte jeg den fra utlandet for litt over en femtilapp, reine røverkjøpet.
Beautiful Thing fikk gode skussmål i norske medier, med terningkast 5 fra VG, Dagbladet, Dagsavisen og FilmMagasinet. Den kjente (nå avdøde) amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav filmen tre av fire stjerner.
Herifra blir det også et trygt terningkast 5 til Beautiful Thing.
ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1996:
Norsk film anno 1996 gav fint lite som er verdt å trekke frem, etter min filmsmak. Riktignok ble faktisk Søndagsengler, som er en dramafilm regissert av Berit Nesheim, nominert til Oscar for beste utenlandske film, men jeg klarer ikke å huske den. Filmen er likevel verdt å nevne, for den æren er det ikke mange norske filmer som har fått. Filmen tar for seg og kritiserer en liten og lukket kirkemenighet med hemmeligheter.
Ellers kan jeg huske å ha sett Jomfruene i Riga og Aldri mer 13!, men ingen av de to er i nærheten av å engang vurderes som noe å anbefale den dag i dag i alle fall. Jomfruene i Riga har jeg uansett glemt handlingen i, men vet at jeg ikke syns den var spesiellt verdt å se, og ungdomsfilmen Aldri mer 13! er heller ikke utpreget god. Jeg syns riktignok den var OK da jeg så den på siste halvdel av 90-tallet, men det er ikke noe jeg har interesse av å se om igjen. Så dermed blir det intet “årets norske filmhjerte” for 1996.
ANDRE MINNER FRA FILMÅRET 1996
INDEPENDENCE DAY
– Angrep fra verdensrommet! Småkomisk “katastrofe”-film der verden trues av utsletting.
Will Smith, Jeff Goldblum og Bill Pullman i hovedrollene.
SAVANNENS HERSKERE (Original tittel: The Ghost and the Darkness)
– En film jeg nesten hadde glemt helt. Handlingen husker jeg ekstremt lite av, men jeg vet jeg syns den var litt spennende da jeg så den på siste halvdel av siste halvdel av 90-tallet på VHS. I hovedrollene ser vi Michael Douglas og Val Kilmer som jakter to løver som har begynt å angripe lokale bygningsarbeidere. Filmen er delvis basert på en sann historie. Har jeg et vagt minne om at det lå noe overnaturlig bak, eller er det tittelen som får tankene til å gå i de baner? (den originale tittelen selvsagt, siden den norske er en ny fjollete norsk tittel laget av noen tufser).
Filmen ble ingen suksess, ei heller hos filmkritikerne der det varierte mellom middelmådig og slakt. Det ble uansett en Oscar til denne filmen, for beste lydeffekter. Noe mer enn terningkast 3 er den ikke. Jeg vil ikke anbefale noen å betale ekstra for å se den, men skulle den dukke opp på til eksempelvis TV, Netflix, Viaplay eller HBO, så kan man jo sjekke den ut om man allerede har abonnement.
RANSOM
– OK thriller med Mel Gibson, Gary Sinise og Rene Russo. En rik manns sønn kidnappes, foreldrene samarbeider først med politiet før faren innleder et eget spill for å redde sønnen.
ORDRE FRA HØYESTE HOLD (Orig. tittel: Executive Decision. Også kjent som Critical Decision)
– Grei nok flykapringsaction. En muslimsk terrorgruppe kaprer et fly, krever en fengslet leder satt fri, og truer med å spre giftig gass over Washington DC. En spesialgruppe får i oppdrag å ta seg inn i flyet – i lufta (!) ved hjelp av et F-117 Nighthawk angrepsfly, imens sitter en ekspert på sjefskapreren med mistanke om at noe annet er i gjære enn bare forsøk på å få en mann satt fri. Også dette en film som nok er gått i glemmeboka hos massene, og kanskje ikke så merkelig? Verken originalt eller veldig bra, passe brukbar. Den er pulserende med mye action i alle fall, og dukker den opp på netflix ser jeg den nok der. Her er mange kjente navn, som blant andre Kurt Russell, David Suchet (“Poirot”, litt spesielt å se han i en skurkerolle), Halle Berry, B. D. Wong, Steven Seagal og J. T. Walsh.
DOWN PERISCOPE
– Ikke så veldig bra, midt på treet kanskje, men skal jeg trekke frem en “vanlig” komedie fra 1996 må denne bli en av de, som er litt humoristisk. I hovedrollen ser vi Kelsey Grammer (best kjent som “Frasier” i Cheers og Frasier).
HEAD ABOVE WATER
– En annen komedie verdt å nevne er den amerikanske re-maken av den originalt norske beksvarte komedien “Hodet over vannet” fra 1993. I den amerikanske versjonen spiller bl.a. Cameron Diaz og Harvey Keitel. Jeg er usikker på om jeg har sett denne, men den norske originalen så jeg når dette skrives for bare noen dager siden, og den er i alle fall morsom og spennende.
Listen av filmer fra 1996 viser dessuten en mengde andre filmer jeg har sett. Mange av de er greit nok tidsfordriv, midt på treet eller middels. IMDB har full oversikt og googler man movies etterfulgt av årstall får man link til imdbs lister, om man ikke gidder å lete seg frem 😉
TRAINSPOTTING
– Særegen film fra Skottland, som jeg syns var brukbar. Ewan McGregor og Robert Carlyle er å se i ledende roller.
“FILMEN ALLE MÅTTE LIKE…”
PS: noen som savner The English Patient? “Den engelske pasienten” ble den suverene Oscar-vinneren for filmer fra 1996, med utrolige 9 Oscar-statuetter! Jeg har kun sett deler av filmen, den tiltaler meg ekstremt lite og jeg har ingen planer om å lide meg gjennom hele The English Patient. At den vant hele 9 priser under Academy Awards er smått utrolig, men kan vel også være fordi det dette året ikke kom så mange andre filmer som akademiet virkelig liker… Den ble ihvertfall tildelt prisene som beste film, kvinnelige birolle (Juliette Binoche), regi, kinematografi, produksjonsdesign, kostymedesign, lyd, filmklipp/redigering og dramatiske originalmusikk. Du som har lest filmbloggen min en del ganger har kanskje fått med deg at jeg liker å dra fram referanser til filmer som er omtalt i favorittkomiserien min, Seinfeld. Den engelske pasienten fikk nemlig også den æren, i episoden der Elaine må se filmen på kino sammen med den gale sjefen sin, Peterman. Episoden i sesong 8 av Seinfeld fikk også tittelen “The english patient“. Den episoden er forøvrig hysterisk morsom 🙂
Ellers var det en rekke andre filmer fra 1996 jeg syns er enten reinspikka søppel eller bare kjeeeeedeliiiig, som Striptease (Elendig smørje!), Mars Attack (sci-fi-komedie, for noe søppel!), Romeo og Julie (Styr unna!), Bound, The Cable Guy (NOT funny), The Nutty Professor (finnes ikke morsom) og Barb Wire (søppel med oppblåste Pamela Anderson).
Det er også mange filmer fra 96 jeg har sett, men som jeg ikke er i stand til å huske om er noe å anbefale. Noen filmer som muligens kan være brukbare er Øye for øye (Eye for an Eye), Matilda, Twister, The Birdcage, Tid for hevn (A Time to Kill), 101 dalmatinere, Jingle All The Way (Arnold Schwartzenegger i julekomedie!), Broken Arrow, Last Man Standing, Multiplicity, The Long Kiss Goodnight (den kan jeg nesten garantere er OK), Tapperhet i strid (Courage Under Fire), Pusher (fra Danmark) og The Fan.
SVERRE WILBERG (1929 – 1996)
I Olsenbanden ble han udødeliggjort gjennom rollen som Hermansen, den selvhøytidelige og ekstremt komiske kriminalinspektøren i politiet som alltid jaktet på Egon og Olsenbanden. Sverre Wilberg hadde en lang og allsidig skuespillerkarriere bak seg, både på film og teater, men han huskes selvsagt for alltid best som fantastiske Hermansen, en rolle han hadde i 12 Olsenbanden-filmer. En del husker nok også at Wilberg hadde et par gjesteopptredener i Mot i brøstet. 19. juli 1996 døde Wilberg, i en alder av kun 66 år, som jo ikke akkurat er veldig gammel. Dagbladet skrev i den forbindelse noen ord om Wilbergs karriere, som du kan lese hvis du klikker her.
Har du kommentarer? Hvilke filmer likte du best av filmene fra 1996? Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget, og skriv i vei!
Tiden går, filmarven består! I år er det 20-årsjubileum for filmene i dagens filmbloggsak. Filmåret er 1995. Året midt på 90-tallet var også et av de siste årene der VHS var uten konkurransen fra dvd som ennå ikke var lansert.
I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.
DVD-formatet ble kunngjort høsten 1995, men det var ikke før året etter at de aller første DVD-platene kom i salg i det små. Etter et par år med mange minneverdige filmer var det store forventninger til hva filmverden klarte å brødfø publikum med dette året, kunne suksesser som for eksempel Jurassic Park, Schindlers liste, Jaget, Frihetens regn og Forrest Gump fra de to foregående årene følges opp med nye kassasuksesser, eller andre filmer som festet seg på minnet? Det kan man jo alltids diskutere til man blir grønn i filmmaska. 1985 var ihvertfall året da denne filmfantasten endelig fyllte 18 og med det hadde lov til å ta en øl til filmene forran TV-skjermen. Skål!
Her er i alle fall filmene som festet seg best på mitt minne, av det som ble presentert i 1995.
DIE HARD I NEW YORK (Originaltittel: DIE HARD: WITH A VENGEANCE)
Årets kinoopplevelse for min del, for denne så jeg sommeren 1995 på gode gamle Fokus Kino i Tromsø. Jeg kunne slått på stortromma her og gitt den årets filmhjerte, og dermed for tredje gang gitt hovedomtalen til Die Hard, men “Die Hard 3”, som man vel gjerne også kaller den på folkemunne, er ikke like god som nr 1 og 2, og 1995 bød dessuten på en annen film som var og er helt unik. Jeg elsker uansett Die Hard: With a Vengeance, blant annet med en herlig Samuel L. Jackson på rollelista, samt Jeremy Irons som crazy gærning (ja jeg vet, smør på flesk å skrive crazy gærning…).
Litt trekk får den likevel tåle. McClane fremstilles litt for forfyllet i den tredje filmen, og litt annet småplukk kunne sikkert også nevnes. Men for meg er filmen helt klart et godt 90-tallsminne. SÅÅÅ nær var du å få årets filmhjerte for tredje gang McClane!
Nok en håpløs norsk tittel på en utenlandsk film forresten. Hvordan man presterer å kalle det Die Hard i New York, og dermed fjerne seg nesten helt fra originaltittelens mening, som er en del av hele plottet i filmen, er helt fjernt for meg. Men filmen var i alle fall knakende god, og fortsatt herlig action med Bruce Willis som “filmlegenden” John McClaine. Dessuten huskes filmen for den herlige sommerlåta “Summer in the city“.
NICK OF TIME (På norsk utgitt som: I SISTE SEKUND)
Veldig spennende film, i “sanntid”, der filmens hovedperson har 90 minutter på seg for å løse krisen han er satt i. Helt klart en av mine favoritter med Johnny Depp, som er mannen som får ultimatumet: drep en topp-politiker innen 90 minutter er gått, ellers dreper vi datteren din! Litt undervurdert film, for dette er god spenning med en dose action.
HEAT
Kanskje litt langtekkelig tidvis, men Heat er en veldig sterk actionthriller.
Å LEVE DET ER Å ELSKE (Originaltittel: LUST OCH FÄGRING STOR)
Så var tiden inne for å dra opp litt svensk film her, og det blir det litt av fremover, for jeg er en ganske stor tilhenger av filmer fra Sverige. I 1995 kom filmen Lust och fägring stor, som er et romatisk drama som utspiller seg i Sverige under andre verdenskrig. Filmen er regissert av Bo Widerberg, og er omtalt som et “delicat portrait of teenage desire”. Stig er en 15 år gammel gutt som innleder et forhold med lærerinnen sin, Viola, som er 37 år. Det er forbudt kjærlighet, men forholdet utvikler seg, og ting blir kompliserte. Jeg husker dette som en stillfaren og poetisk fin film, med et visst spenningselement underveis. Det er på ingen måte noen “sex-film”, om noen skulle tro det. Det er imidlertid veldig lenge siden jeg så den. Hovedrollene spilles av Johan Widerberg (sønn av regissøren) og Marika Lagercrantz.
Hva den svenske tittelen betyr rett oversatt til norsk er jeg noe usikker på, men det blir ihvertfall IKKE det filmen har fått av norsk tittel. Altså, oversatt ord for ord blir det vel noe a la “Glede og skjønnhet stor”, men nok en gang har det norske filmvesenet vært i aksjon. Lust och fägring stor ble Oscar-nominert i klassen beste utenlandske film (beste fremmedspråklige film). Den prisen vant filmen ikke, men hjemme i Sverige fikk den Guldbagge (svenskenes mest prestisjefulle filmpris, som norske Amanda) for beste film og regi. Forøvrig gikk den under tittelen “All Things Fair” på engelsk (internasjonalt), Love Lessons (UK, video-tittel) og Lærerinden (Dansk tittel). Kjært barn har tydeligvis jævla mange rare navn…
MÖRDARE UTAN ANSIKTE
Wallander-film. Den første filmen av mange om den svenske politietterforskeren Kurt Wallander, basert på Henning Mankell sine krimbøker, er Mordere uten ansikt. Dette er ypperlig svensk krim av god kvalitet. Rolv Lassgård (og senere Krister Henriksson) vil for alltid huskes som Wallander, og Lassgård er favoritten min både som Wallander og blant svenske skuespillere.
I denne første Wallander-filmen får vi også stifte bekjentskap med Wallanders far, som ble spillt av den herlige Ernst Günther (1933-1999). For de av oss som har sett flere, de fleste eller alle Wallander-filmene er dette en veldig morsom og god rollekarakter å ha fått se.
HUNDARNA I RIGA
Wallander-film nummer to i rekka med fantastiske Rolv Lassgård som politietterforsker Kurt Wallander fra Ystad i vakre Skåne. Også Hundene i Riga er basert på en krimbok av Henning Mankell. Wallander-filmserien er mine svenske favorittfilmer sammen med Beck-filmene, og er glimrende svensk politikrim. Som i den første filmen får vi også i denne oppleve legendariske Ernst Günther i den herlige rollen som Wallanders far (som senere i filmserien ikke lever lengre). Jeg vet ikke om disse første 2-3 Wallander-filmene (inkludert Den Hvite Løvinnen fra 1996) er gitt ut på dvd med norsk tekst, selv fikk jeg for noen år siden kjøpt en boks med de tre filmene uten tekst. Skåne-dialekten er definitivt sjarmerende, men også litt utfordrende å forstå alt av, men det er ikke noe større problem, for disse filmene er nordisk krim og spenning av høy kvalitet.
KIDS
Mange vil nok finne dette ungdomsdramaet både for sært, usladdet og for “uetisk”. Filmen Kids som kom i 1995 ble omdiskutert på grunn av den tilsynelatende ukritiske tilnærmingen til kombinasjonen ungdom, usikker sex, og dop, og likegyldigheten hos ungdommene i filmen. Jeg likte derimot Kids, selv om den er veldig spesiell.
ÅRETS FILMHJERTE 1995:
SEVEN
Alternativ stavemåte/Original tittel: SE7EN
Genre: Thriller, krim
Regi: David Fincher
I hovedrollene: Brad Pitt, Morgan Freeman, Kevin Spacey, Gwyneth Paltrow
Årets mørkeste og mest brutale filmopplevelse fra 1995 var og er et mesterverk. SEVEN med Brad Pitt, Morgan Freeman og Kevin Spacey i kanonform har blitt en moderne litt tidløs klassiker. Seven er regissert av David Fincher, mannen bak den slaktede Alien 3 som var spillefilm-regidebuten hans som han fikk så mye kritikk for at han nesten mistet motivasjonen, sies det. Heldigvis gjorde han ikke det, og Fincher slo kraftig tilbake med megasuksessen Seven.
To politimenn (Brad Pitt og Morgan Freeman) jager en genial drapsmann som står bak en rekke grusomme mord, der alle ofrene er skyldige i en av de sju dødssynder: Fråtseri, grådighet, latskap, utukt, hovmod, misunnelse og vrede. Denne kritikerroste thrilleren av David Fincher finner sted i en dyster, regnvåt og stor amerikansk by fylt av smerte og fordervelse der kriminaliteten florerer. Etterforskeren Sommerset (Freeman) er i ferd med å pensjonere seg. I sin siste uke får han en ny partner, den unge og naive Mills (Pitt), som har søkt seg inn til byen for å prøve å gjøre en forskjell. Mennene finner ikke tonen, og Mills liker ikke måten Somerset behandler han som en nybegynner på (Kilder: platekompaniet.no og wikipedia).
Pitt gjør en formidabel og troverdig rolle som den ferske etterforskeren Mills, mens Freeman er etterforskeren Sommerset, en mann full av livserfaring og ro. Den siste delen av filmen er det Spacey som regjerer på skjermen, som seriemorderen “Joe Doe”. Spacey er så iskald at det gir frysninger langt nedover ryggen, og filmens klimaks på slutten kom som et lite “sjokk”. Det var store diskusjoner om hvordan filmens slutt skulle bli, og flere alternative slutter var oppe til seriøs vurdering. Valget av slutt på filmen ble som vi som har sett filmen vet ikke en pen affære. Man satt med en følelse av å selv ha blitt revet i filler etter å ha sett dette mesterverket, så filmen ville ikke vært noe merkbart bedre med en annen slutt.
Selv så jeg filmen for første gang på VHS da den ble sluppet, og har senere sett den flere ganger. Det store overraskelsesmomentet er selvfølgelig ikke tilstede når man har sett filmen før og husker det som skjer, og filmens 2 timer lange spilletid der det ikke er en masse flakkende klipp og actionsekvenser kan selvsagt gjøre at den oppleves lang når man ser filmen for tredje gang osv. Visuelt er Seven likevel blendende, der den river deg som seer med seg helt fra starten av, med en råhet som man ikke ofte har sett på filmlerretet eller skjermen. At den i all hovedsak er gjennomgående mørk i farger og miljø rokker ikke på inntrykket i negativ retning. Slutten er det ultimate punktumet for den gale morderiske hjernen som Mills og Sommerset har jaktet på gjennom filmen, selv om man gjerne kunne ønsket en happy ending aldri så mye.
På IMDB gjenspeiles Sevens popularitet blant publikum, der den har et gjennomsnitt på knallsolide 8,7 av 10 stjerner, basert på godt over 880 000 brukerstemmer. I Oscar-sammenheng ble derimot filmen forbigått, bortsett fra en enkelt nominasjon, for beste filmredigering/klipp, som den ikke vant. Seven er i alle fall etter min oppfatning å anse som en av 90-tallets ultimate favorittfilmer, en mening jeg vet ganske mange deler. Seven ble en kjempesuksess, og fikk stort sett gjennomgående veldig gode kritikker i pressen her til lands. Det ble terningkast 6 til Seven fra Aftenposten, VG gav 5, mens “anmelder” Thor Ellingsen fra Dagbladet hadde stått opp med feil fot og presterte å gulpe opp et terningkast 2, samt karakteristikker som “sminket og spekulativ” og “denne helvetes blandingen av slaktehus og litteraturseminar”. En av tidenes svakeste filmanmeldelser der altså.
Er du interessert i en langt dypere, særdeles velskrevet og strålende analyse av Seven, kan jeg anbefale å lese en omtale fra 2010 av filmen hos det norske filmnettstedet MONTAGES, som du kan lese ved å klikke her.
Jeg kan desverre ikke gi SEVEN sju på terningen, så det får holde med et klokkerent terningkast 6 til Seven fra filmhjerte.blogg.no 🙂
ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1995:
KJÆRLIGHETENS KJØTERE
Genre: psykologisk thriller/drama
Regi: Hans Petter Moland
I rollene: Stellan Skarsgård, Gard B. Eidsvold, Bjørn Sundquist, m.fl.
Årets kanskje mest spesielle kinoopplevelse fikk jeg med Kjærlighetens Kjøtere. Filmen er en veldig god norsk spenningsfilm, men at kinoopplevelsen av den på bedritne Finnsnes Kino har festet seg så godt på minnet er at i salen under denne visningen var det to – 2 – publikummere! Undertegnede og en voksen nabo, som satt noen rader nedenfor eller overfor… Nå skal det legges til at det ikke var på premieren eller noe slikt, men litt spesielt likevel.
Det er 20 år siden jeg så denne filmen, for jeg tror ikke jeg har sett den noen ganger etter kinovisninga, og jeg husker veldig lite av hva som skjedde i den, men jeg vet at jeg likte Kjærlighetens Kjøtere. Derfor får den bli “Årets norske filmhjerte” fra 1995. Slik jeg husker den fra når jeg så den på kino ville terningkastet ligget på 5.
I 2007 kåret Dagbladet Kjærlighetens kjøtere til den 6. viktigste norske filmen, og skrev en bra artikkel om filmen. Den kan du lese ved å klikke her.
Et resymè av handlingen har jeg sakset fra wikipedia:
Året er 1925, byen er Oslo, som akkurat har skiftet navn fra Kristiania. Den unge og ikke fullt så vellykkede dikteren Henrik Larsen (Gard B. Eidsvold) har akkurat fridd til sin kjæreste Gertrude (Camilla Martens), og fått avslag. Han takker derfor ja til et tilbud som arbeider for et av Øst-Grønlands fangstkompanier, og reiser av gårde med et kjærlighetsbrev og et løfte fra sin kjære om at hun vil vente på han når han kommer tilbake til Oslo.
På Grønland møter Larsen sine to medarbeidere og samboere; stasjonssjefen Randbæk (Stellan Skarsgård) og fangstmannen Holm (Bjørn Sundquist). Randbæk, som i sin egen mangel på lykke og kjærlighet, er fra første stund ute etter Larsen, og bidrar sammen med den bitende kulden og de ellers vanskelige forholdene, til å gjøre Larsens opphold på Grønland langt annet enn hyggelig.
Men Larsen er samtidig en mann med en sterk personlighet, og er etter hvert ikke redd for å ta igjen med Randbæk. Holm får til slutt nok av de to kranglefantene, og forlater dem begge to. Larsen og Randbæk er dermed overlatt til hverandre, og det hele utvikler seg til en kamp om liv og død for å overleve i det iskalde Grønland-landskapet. Kilde: Wikipedia.
Kjærlighetens kjøtere fikk i 1986 Amanda-prisen for beste norske film fra 1995, og den gjorde også suksess på San Sebastian International Film Festival. Som eneste norske film er den også med i den amerikanske boka “1001 filmer du må se før du dør” fra 2003. Den internasjonale tittelen på filmen er “Zero Kelvin”.
Filmen kan leies digitalt for 29 kroner hos viaplay.
ANDRE BRUKBARE FILMER (og en Razzie-nominert) FRA 1995:
Bad Boys – Fartsfull actionkomedie. – “Whatcha gonna do?”. Will Smith og Martin Lawrence er to snuter som beskytter et mordvitne samtidig som de etterforsker et større heroin-tyveri.
Goldeneye – Den første filmen med Pierce Brosnan som James Bond. Brukbar.
Jumanji – Eventyrkomedie med Robin Williams om et spill som slippes løs, og hele “jungelen” kommer stormende! Mye tøv, men også litt morsom og vill.
Apollo 13 – Apollo 13 dramatiserer hendelsene rundt måneferden med romskipet Apollo 13 i 1970. Med Tom Hanks.
Waterworld – Kevin Costners vannverden. Post-apokalyptisk eventyrthriller der nesten hele jorda er dekket av vann. Dennis Hopper fikk Razzie Awards for verste mannlige birolle, og filmen var Razzie-nominert som verste film. I motsatt ende var den Oscar-nominert for lyd, og nominert som beste film på Saturn Award (filmpris for filmer innen sci-fi, skrekk og fantasy). Vel vel, jeg heller vel mer mot Razzie-nominasjonen, men jeg mener likevel den kanskje kan være litt morsom å få med seg. Men egentlig er dette bare tull, så jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg tok den med, men siden jeg satte den inn i bildekollasjen får jeg vel ta den med her :p
Desperado – Antonio Banderas på hevnjakt! El Mariachi er på hevntokt mot narkotikakongen som drepte kjæresten hans. Desperado er oppfølgeren til regissør Robert Rodriguezs uavhengige filmdebut El Mariachi (1992), og andre filmen i hans såkalte “Mexico-trilogi” (Kilde: wikipedia).
Dead Man Walking – Sean Penn og Susan Sarandon i hovedrollene. Regi er ved Tim Robbins (skuespilleren altså, som bl.a. spilte i The Shawshank redemption). Filmen er basert på nonnen Helen Prejeans bok ved samme navn som omhandler hennes møte med en dødsdømte fange i et amerikansk fengsel (Kilde: Wikipedia). Susan Sarandon fikk Oscar-pris for beste kvinnelige hovedrolle.
Dangerous Minds – En tidligere kvinnelig marinesoldat forlater den millitære karrieren sin og blir lærer på en videregående skole, der elevene kommer fra en ghetto. Ikke så veldig bra denne heller egentlig, men flere vil sikkert like den.
Leiemordere (Assassins) – Banderas og Stallone som to leiemordere. Den ene er den andres mål…
Rødt Hav (Crimson Tide) – Ubåt-actionthriller med Gene Hackman og Denzel Washington, der russiske ekstremister truer med kjernefysiske raketter, og hvor det strides om hvorvidt ubåten skal fyre av sine atomraketter. Brukbar film.
Under Siege 2 – “Kapring i høy hastighet” – Et høyhastighetstog kapres av terrorister og gjøres om til en rullende kommandoenhet for en enorm våpensatelitt. Men en mann slipper unna kaprerne og må stoppe dem; ex SEAL-soldat Casey Ryback (Steven Seagal), som man også kunne se i “Under Siege” (Kapring på åpent hav) noen år tidligere. Brukbar action, med steinansiktet Seagal.
Nettet (The Net) – En computeranalytiker som tester et internett-program dras inn i et mareritt med forfølgelser, sperrede kredittkort og stjålet identitet. Passe spennende da den kom ihvertfall.
Copycat – Psykologisk thriller. En psykolog som spesialiserer seg på seriemordere trues på nett av en morder, og sammen med en kvinnelig detektiv for å identidisere og fange han. Også denne er en film jeg husker som grei nok, helt ok.
Leaving Las Vegas – Ben (spilt av Nicholas Cage) er en deprimert, alkoholisert manusforfatter fra Hollywood. Etter å ha mistet jobben og familien på grunn av rusmisbruk, kvitter han seg med alle eiendeler og bestemmer seg for å begå selvmord ved å drikke seg i hjel i Las Vegas. Der møter han den prostituerte servitøren Sera (spilt av Elisabeth Shue), og det oppstår snart et rørende vennskap og en dyp forståelse mellom dem (Kilde: Wikipedia). Brukbar film også dette, som er verdt å se. Nicholas Cage ble belønnet med Oscar for beste mannlige hovedrolle.
Ellers har jeg ennå ikke nevnt filmen som ble årets Oscar-vinner for beste film og beste regi. De to prisene gikk til middelalderdramaet Braveheart, regissert av Mel Gibson, hvor vi befinner oss i Skottland på 1200-1300-tallet der frihetskamp og opprør står sentralt. Braveheart er selvsagt en film mange sikkert liker, men jeg er ikke noen tilhenger av den. En film som kan være interessant er De mistenkte (The Usual Suspects), som er en Oscar-belønnet krimthriller. Kevin Spacey fikk prisen for beste mannlige birolle, og filmen vant også prisen for beste originalmanus. Jeg tror ikke jeg har sett The Usual Suspect, som forøvrig kan sees på Netflix.
Den mest markante filmstjernen som sceneteppet gikk ned for i 1995 var entertaineren Dean Martin. Den amerikanske filmstjernen, som hadde italienske røtter, bemerket seg også innen musikkens verden som sanger, blant annet i gruppa “The Rat Pack” sammen med blant andre Frank Sinatra og Sammy Davis Jr. I tillegg var han også programleder på TV. Jeg kjenner egentlig lite til han selv om jeg selvsagt “alltid” har hørt om Dean Martin, men jeg vil tippe at populariteten hans var størst som sanger. På IMDB står han oppført med godt over 200 soundtrack-krediteringer, flere av de er godt kjente sanger brukt i filmer, mens han har noe over 60 krediteringer for roller i filmer og serier. Oscar-nominert ble han aldri, men kule Martin har fått tre stjerner på “Hollywood Walk of Fame”, et av Martins kallenavn var forøvrig “The king of cool”. Dean Martin døde 1. juledag i 1995, 78 år gammel.
Blant andre skuespillere med store navn internasjonalt eller her hjemme som gikk bort i 1995 finner vi Burl Ives (85 år, Oscar-vinner for The Big Country fra 1958), Donald Pleasence (75 år, kanskje best kjent for mange fra Halloween-filmene og James Bond-filmen You Only Live Twice, eller som den heter på norsk; James Bond i Japan), Eva Gabor (76 år, opprinnelig fra Ungarn men dro tidlig til Amerika), Ginger Rodgers (83 år, Oscar-vinner fra 1941 for Kitty Foyle), og Norges egen storvokste humorlegende Leif Juster, som døde i november 1995 i en alder av 85 år.
Selvsagt kom det også fremtidige skuespillere til verden dette året. En som ble født i 1995 er en som sikkert mange som har sett litt på Disney Channel drar kjennskap på. Ross Lynch fra den populære barne- og ungdomskomiserien “Austin & Ally” ble i alle fall født i romjula i 1995. Han driver vistnok også med musikk som sanger og med dans. Om han har noen lysende skuespillerkarriere forran seg gjenstår vel å se…
Som vanlig er dette toppen av filmfjellet fra det omtalte år. En rekke andre filmer kan også være grei skuring en filmkveld eller for å slå ihjel litt tid.
Filmåret 1996 kommer i løpet av neste uke en eller annen gang. Følg og lik Filmhjerte på facebook (klikk på lenken) for oppdateringer om når nye blogginnlegg publiseres.
Hvilke minner og favorittfilmer har du fra filmåret 1995? Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget hvis du vil kommentere eller skrive noe annet av interesse.
1994 var OL på Lillehammer. 1994 var også film, mye film! Filmåret 1994 gav oss filmen som av mange anses som en av tidenes beste. Men filmen er også en av tidenes mest forbigåtte i Oscar-sammenheng, for til tross for hele 7 nominasjoner stod filmen igjen uten en eneste pris!
I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.
Det er ingen hemmelighet at The Shawshank Redemption er en av mine absolutte favorittfilmer, den er definitivt inne på lista over topp 5 hos meg, kanskje også topp 3, noen ganger føles det også som om den er filmen over alle, men det varierer. Uansett er den filmen så strålende at jeg like godt avslører årets filmhjerte først som sist, siden jeg uansett “diskuterer” den sammen med en annen av årets store filmer. At den ble nominert til hele 7 Oscar er selvsagt hyggelig for filmen, og et kvalitetsbevis (som oftest), men at den ikke fikk en eneste statuett, er en liten “skandale”. Årets filmhjerte-film “Frihetens Regn“, som den heter på norsk, kan du lese mere om senere i dette innlegget.
1994 var dessuten et år med flere andre storfilmer, som jeg også verdsetter høyt. Dog ikke like mange som året før, men de fire første jeg lister opp nedover, samt Frihetens regn, er filmer jeg setter stor pris på.
FORREST GUMP
Historien om Forrest Gump, glimrende spilt av Tom Hanks, ble den store Oscar-vinneren for filmåret 1994, og selvsagt hovedårsaken til at The Shawshank Redemption ikke fikk noen priser. Forrest Gump ble kåret til beste film, Tom Hanks fikk prisen for beste mannlige hovedrolle, regissør Robert Zemeckis fikk statuett for beste regi, og i tillegg ble det priser for beste visuelle effekter, beste filmklipp/redigering og beste adapterte manus.
La det være sagt med en gang, jeg syns Forrest Gump er en glimrende film, en veldig spesiell fortelling med en underfundig fortellerstil – og med en rekke sitater som har gått inn i filmhistorien, men jeg mener helt klart at den verken burde vunnet beste film eller mannlige hovedrolle all den tid konkurrentene blant de nominerte var The Shawshank Redemption og Morgan Freeman. Riktignok kan jeg også si at når “Frihetens regn” måtte se seg slått, så er Forrest Gump sånnsett ikke den verste å bli sprunget forbi av. For slik ble det nå engang. Prisen Forrest Gump derimot definitivt skulle vunnet, ut fra de nominerte, var for beste mannlige birolle, der Gary Sinise var nominert for rollen som løytnant Dan. Den prisen fikk Sinise desverre – og utrolig nok – ikke. For Sinise gjorde en glimrende figur i filmen. En annen som gjorde en minneverdig, og veldig morsom, rolle, var Mykelti Williamson som Forrest Gumps kamerat “Bubba”, og det var gode prestasjoner også av Robin Wright Penn og Sally Field.
Grunnen til at jeg ikke helt klarer å hylle Forrest Gump opp i skyene som en av de ultimate favorittene mine er fordi filmen er en smule spesiell som nevnt, det er litt vanskelig å “kjøpe” historien, Tom Hanks overspiller muligens bittelitt, men når jeg ser bort fra de få ankepunktene så fremstår filmen som “a box of chocolates, you never know what you`re gonna get” 😉
La meg også legge til at selv om den ikke er en av filmene jeg vil plassere som en av mine ultimate favoritter, så er den i bolken like under, og er en film jeg mer enn gjerne kan se om igjen når enn det skulle være. Forrest Gump får et klokkerent og solid terningkast 5 fra filmhjerte.blogg.no.
Filmplakaten til Forrest Gump er forøvrig også litt av en klassiker, som har blitt både parodiert og hyllet et utall ganger.
Forrest Gump kan du se hos Netflix (Hurra!) om du har tilgang der.
SPEED
En av mine favoritter blant actionfilmer er “buss-dramaet” som utspiller seg i den fartsfulle actionthrilleren Speed. Keanu Reeves, Sandra Bullock, Jeff Daniels og Dennis Hopper gjør bunnsolide prestasjoner. Det er selvsagt et moment i filmen, et dødsfall, jeg overhodet ikke liker, men man kan vel ikke alltid få det som man vil i slike filmer? 😉
Speed er høyoktan action og fartsfull spenning – og er en av filmfavorittene mine fra 1994. En gal bombemann plasserer en bombe på en rutebuss. Bomben aktiveres ved et visst punkt, og kjører bussen under en viss fart går bomben av.
På terningen min lyser 5 øyne til Speed.
Fest setebeltene!
THE RIVER WILD
The River Wild er utvilsomt en av dette årets mest spennende filmer, og en av mine 1994-favoritter. En familie har tatt turen til ødemarka for å rafte og fikse familieproblemer, men får langt større trøbbel å hanskes med når de støter på et par livsfarlige drapsmenn. Terningkast er jeg litt usikker på, men det vaker mellom 4 og 5.
Meget bra spill av Meryl Streep som raftingeksperten Gail, Kevin Bacon som badass, og Gails mann og sønn spilt av henholdsvis David Strathairn og Joseph Mazello (kjent bl.a. fra Jurassic Park året i forveien).
Dessuten en adrenalinfull filmplakat! Og slikt er jo et pluss som må nevnes siden jeg liker filmposters.
KLIENTEN (Originaltittel: THE CLIENT)
Enda en av 1994s klassethrillere er denne, Klienten (The Client), som også definitivt er en av mine favorittfilmer fra 1994. Filmen står seg i likhet med flere andre i dagens filmblogg-sak fortsatt utmerket den dag i dag, og er en film jeg absolutt liker.
I The Client ser vi historien om en hardbarket ung guttunge som blir vitne til at en advokat til en mafiatopp begår selvmord. Det går ikke lang tid før både myndighetene og skumle typer er ute etter gutten for å høre hva mannen som begikk selvmord har fortalt han, og han hyrer en advokat for å beskytte seg. God spenningskurve hele veien, og en god historie.
Filmen huskes selvsagt for glimrende spill av barnestjernen Brad Renfro, og av Susan Sarandon og Tommy Lee Jones. Brad Renfro døde som mange husker på tragisk vis i en alder av kun 25 år. Som kjent døde den sjarmerende Klienten-stjernen for 7 år siden, av en utilsiktet overdose. The Client er basert på en spenningsroman av John Grisham, forfatteren bak bøker som blant andre Pellikanrapporten, The Firm og Regnmakeren, som alle har blitt filmatisert.
Klienten får ihvertfall en varm anbefaling, en god terningkast 5-film
DUMog DUMMERE(Originaltittel: DUMB & DUMBER)
En komedieklassiker og en av 90-tallets store suksesser med Jim Carrey og Jeff Daniels.
Den er nok litt oppskrytt syns jeg, for jeg så den igjen for noen måneder siden ifm Dumb and Dumber TO som kom i fjor, og jeg må si den var ikke helt som jeg husket, det var mye som ble en smule for barnslig, banalt og kleint. Men Dum & Dummere anno 1994 er uansett en morsom komedie alt i alt, noe oppfølgeren fra i fjor desverre ikke er.
Det beste med filmen som kom i 2014 er nemlig filmplakaten (!) av den avsindig crazy lørva av en bil, og når det er det beste ved filmen samtidig som man så bilen sånn ca 30 sekunder eller noe i selve filmen, så ble det bare søl.
LEON (Originaltittel: LÈON. Også kjent som; Leon: The Professional)
Passe spennende franskprodusert krimdrama/thriller der Jean Reno er leiemorderen Lèon som tar en 12 år gammel jente, Mathilda, under sine vinger etter at foreldrene hennes har blitt drept. Det blir et spesielt forhold mellom de to, og Leon lærer Mathilda opp i det han driver med… Mathilda spilles forøvrig av Nathalie Portman, som her gjør en kraftfull filmdebut i en alder av omlag 12 år.
FIRE BRYLLUP OG EN GRAVFERD (Originaltittel: FOUR WEDDINGS AND A FUNERAL)
Romantiske komedier er ikke typen film jeg ser oftest eller liker best, men i den kategorien er ihvertfall denne ikke så verst. Hugh Grant og Andie MacDowell, samt Rowan Atkinson som prest! Mye bra filmmusikk, som kanskje er det beste ved filmen.
ÅRETS FILMHJERTE 1994:
THE SHAWSHANK REDEMPTION
Norsk tittel: FRIHETENS REGN
* Krimdrama.
* Regi: Frank Darabont.
* Manus: Basert på Stephen Kings novelle “Rita Hayworth and Shawshank Redemption”, og Frank Darabont (Screenplay).
* Med: Tim Robbins, Morgan Freeman, Bob Gunton, William Sadler, med flere.
Frihetens regn, som er tittelen filmen nok uten tvil er mest kjent som her i Norge, er som nevnt en av mine filmfavoritter gjennom tidene. Jeg har faktisk sett brukt mot filmen at den er for populær (!), den er av mange ranket som den beste filmen gjennom tidene, og troner på topp på brukerrangeringene på filmdatabasen IMDB, med skyhøye 9,3 av 10 stjerner i snitt basert på godt over 1, 4 millioner brukerstemmer! Det er enormt. At man da skal bruke mot Frihetens regn at den er for populær til å kunne være en av tidenes beste filmer, ja det blir kort sagt for dumt (sorry Montages, dere skriver enormt mye bra, men akkurat den meninga må være noe av det største pølsevevet jeg har lest om film ;p).
Frihetens Regn er et gripende fengselsdrama spekket med for eksempel humor, vennskap, jævelskap, varme, livslyst, håp, oppgitthet og urettferdighet, hvor Tim Robbins og Morgan Freeman gjør sine livs beste roller i denne klassiske perlen av en film.
Filmen fikk 7 Oscar-nominasjoner, blant annet for beste film og beste mannlige skuespiller (Freeman), men ble skammelig nok ikke tildelt noen av prisene.
Livet til Andy Dufresne, en ung og vellykket bankmann, forandres dramatisk da han dømmes til fengsel på livstid for å ha drept sin kone og hennes elsker. Handlingen er lagt til 1940-tallet, og filmen viser hvordan Andy, med hjelp fra sin venn Red, fengselets forretningsmann, viser seg å være en særdeles uvanlig fange.
Men hvorfor har denne filmen blitt så uhyre populær? Det er garantert flere grunner til det, men fengselsfilmer, flukt og rollefigurenes karakter, samt en ganske genial flukt og drømmen om et bedre liv, har nok sitt å si, for ikke å glemme den gåsehud-fremkallende fortellerstemmen til Morgan Freeman. Filmen var imidlertid ikke en gigant på kino, hvor den vistnok bare såvidt gikk i pluss, det er først senere den har fått sin status som en av de store, som en litt moderne klassiker, og med det plassert en rekke andre filmer i skyggen.
En veldig god og kortfattet analyse av Frihetens regn, til og med på norsk, på filmbloggen OP-5 skrevet av Aslak Nore og Asbjørn Slettemark, kan leses ved å klikke her. Anbefalt lesestoff for alle som liker denne filmen eller er interessert i å se den.
Interessert i mer omtale på norsk av filmen? Les filmfront.no sin fyldige analyse, der de gir terningkast 6.
Se Frihetens regn hos viaplay (abonnement kreves): http://viaplay.no/filmer/frihetens-regn-1994 PS: The Shawshank Redemption kan du også se gratis (og sånn passe lovlig eller ikke) hos et sted med popcorn i navnet 😉
Tidligere har jeg flere ganger slaktet de norske filmsensorene som setter norske titler på utenlandske filmer, titler som er helt avvikende fra filmens originale tittel. Når en film heter “You only live twice”, da oversetter man jaggu ikke det til “James Bond i Japan”, selv om Bond-filmen handler om at 007 er i Japan! Er dette en norsk spesialitet og egenart, å dikte opp egne tåpelige titler? NRK Filmpolitiet hadde en gang en morsom og interessant artikkel med påfølgende kommentarer om nettopp dette fenomenet. Men de er kanskje ikke stort bedre over grensa, for hos svenskene har filmen den helt idiotiske tittelen “Nyckeln till frihet”. Jeg gremmes! Og ler 🙂 Eksemplene er mange, men akkurat når det gjelder at The Shawshank Redemption ble oversatt til den norske tittelen Frihetens Regn kan jeg til dels forstå det, selv om det fortsatt er tåpelig. Nå er riktignok filmposteren for denne filmen utformet slik at det virker ok å kalle den “Frihetens regn”. Den originale tittelen ville kanskje gjort at en del publikummere ikke skjønte tittelen, ettersom “Shawshank” er et oppdiktet fengsel. Men spør dere meg skulle filmen fått beholde denne tittelen også her hjemme.
Terningkastet til Frihetens Regn/The Shawshank Redemption blir selvsagt 6, og 10 av 10 stjerner. Klassefilm.
ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1994:
FREDRIKSSONS FABRIKK – THE MOVIE
Regi: Bo Hermansson
Filmen er basert på samme rollefigurer som komiserien Fredrikssons fabrikk, som ble sendt på NRK tidlig på 90-tallet. TV-serien var en seersuksess på NRK, men spillefilmen ble ikke en suksess og endte opp med et betydelig underskudd. Jeg syns uansett Fredrikssons Fabrikk – The Movie var en fornøyelig og småmorsom film. Veldig minneverdig er den dog ikke, slik TV-serien var/er, men av 94-filmene så får den utropes som vinner her på filmbloggen.
Historien er såre enkel egentlig og etter samme oppskrift som TV-serien. Fredriksson har planer, men de fire syerskene hans gjør som vanlig livet småsurt for han.
Aud Schønemann i rollen som Margit var forresten det aller beste med Fredrikssons Fabrikk-serien og filmen, hun var så søt, snill og kledelig beskjeden at hun kunne gått rett inn i TV-stua hos hvem som helst som en godslig, kjærlig og småbekymra bestemor. Selvsagt gjorde også Anne Marie Ottersen, Brit Elisabeth Haagensli og Elsa Lystad en glimrende innsats, som hhv opprørske Pia, shabbye Kari og lettere livsleie Oddveig. Den ambisiøse og lett frustrerte fabrikkeieren Fredriksson ble som vanlig trygt gestaltet av Magnus Härenstam, mens den smånevrotiske formannen Tommy ble gitt liv av Geir Kvarme. I tillegg finner vi blant andre Hege Schøyen, Nils Vogt, Rolv Wesenlund, Marianne Krognes, Jan Pande Rolfsen og Harald Heide Steen Jr. på rollelista her.
Ti kniver i hjertet er en annen severdig norsk film fra 1994, ihvertfall var den litt spennende og ok da den var relativ ny på VHS. En rekke kjente norske skuespillere medvirket, men de to hovedrollene hadde den til da nokså ukjente Martin Dahl Garfalk (født 1978, mange husker han kanskje fra Hotel Cæsar der han spilte “Thomas Hildring” i 2000-01. Han har forøvrig gitt seg som skuespiller), og totalt ukjente Jan Devo Kornstad, som regissøren plukket opp fra gata.
Filmen var regissør Marius Holst sin spillefilmdebut, og er basert på en bok av Lars Saaby Christensen (Boka fra 1992 heter “Gutten som ville være en av gutta“). Filmen regnes som en av 90-tallets store norske filmer, og gjorde seg bemerket i utlandet også, blant annet på filmfestivalen i Berlin. Dagbladet beskriver handlingen slik: Boken ble til filmen om gutten Otto Olsen som ikke helt passet inn blant de andre på sin alder. Så treffer han Frank. En mystisk tøffing som dukker opp med frasen «harru aldri gjort noe gæern’t før», akkurat i det sommerferien står for døren (Kilde:Dagbladet).
EN DEL ANDRE FILMER FRA 1994 SOM ER VERDT Å SE
Pulp Fiction
– Regnes av mange som et førsteklasses mesterverk av regissør Quentin Tarantino. Så langt strekker ikke jeg meg, men klarer man å se sammenhengen i denne vridde historien så er den ganske genial. Filmen bryter med alt man forventer av oppbyggingen av en film, noe som gjør den til en meget spesiell opplevelse, men det er nok også nettopp det som har gitt filmen den statusen den har fått.
Rå action får man i alle fall – og stjerner på løpende bånd. Jeg nevner i fleng; John Travolta, Samuel L. jackson, Uma Thurman, Harvey Keitel, Ving Rhames, Eric Stoltz, Christopher Walken, Amanda Plummer, Tim Roth, Bruce Willis. Pulp Fiction kan sees bl.a. hos Netflix.
Nattevakten (Nattevagten)
– Dansk thriller med Kim Bodnia, Sofie Gråbøl og Nikolaj Coster-Waldau.
En student får jobb som nattevakt på et likhus for å spare opp penger til utdannelsen sin. Likhuset oppbevarer blant annet levningene etter en seriemorder som tar livet av prostituerte, og skumle hendelser begynner å skje der.
.
Beverly Hills Cop III
– Den siste av de tre “klassiske” Beverly Hills Purk-filmene.
Men fortvil ikke….neste år kommer Beverly Hills Cop 4 😉
Naked Gun 33 1/3: the Final Insult
– Så var det siste kapitel for Frank Drebin som “Mannen med den nakne pistol” i denne tredje filmen i rekka, og det var like greit, for nå var vel humoren ganske utvasket selv om man klarte seg gjennom en tredje film.
Terrorister planlegger å utløse en bombe midt under filmindustriens store dag, på selveste Oscar-utdelingen. Den pensjonerte Drebin får i oppdrag å infiltrere terroristgruppa og avverge katastrofen. Det blir selvsagt fullstendig kaos.
Politiskolen 7: Oppdrag Moskva (Police Academy: Mission To Moscow)
– Fortsatt litt humor å vri ut av Politiskolen-konseptet også, og også i denne aller siste politiskole-komedien er det en del morsomheter og på sedvanlig vis både forviklinger og gale påfunn.
Men selv om jeg liker Politiskolen var det rimelig greit at det stoppet etter denne syvende filmen, som kom fem år etter Politiskolen 6. Forøvrig spilte nylig avdøde Christopher Lee (som gikk bort 7. juni i år i en alder av 93) en av hovedrollene i denne filmen, som russisk purk.
* Polismördaren
* Polis polis potatismos
* Stockholm marathon
* – Film 4, 5 og 6, av totalt 6, med Gösta Ekman som politietterforsker Martin Beck.
I tillegg til filmene jeg har nevnt i dagens filmblogg-innlegg er det en rekke filmer fra 1994 jeg har sett som er helt OK, slik det som regel også er med de fleste andre filmår. De er ikke alle nevnt, men ikke nødvendigvis glemt, de utgjør en del av det som har formet filminteressen for meg og mange andre, og selv om jeg ikke liker de kan filmene ha gledet andre. Likevel er det vel lite som er så forbaska irriterende som å kaste bort tid på en film man syns stinker 😉
STJERNER SLUKKET OG STJERNER BLE FØDT
Som de fleste andre år var det også i 1994 en del folkekjære skuespillere som vandret heden og tok turen til de evige jaktmarker. John Candy var en av de mest kjente og kjære som desverre måtte si takk for seg i 1994, kun 43 år gammel. Den store koselige humoristiske bamsen fra Canada huskes for mange best fra komedier som Uncle Buck, Brølet fra villmarken (The Great Outdoors), Splash, Neste stopp Chicago (Nok en gang en håpløs norsk filmtittel! Orig.tittelen var nemlig Planes, Trains and Automobiles), Alene Hjemme (der han hadde en liten rolle som polkakongen Gus Polinski. “Polka polka polka” ;p), Brewsters Millioner, og Delirious, for å nevne noen, sovnet inn i Mexico 4. mars 1994 etter å ha hatt et hjerteattakk.
Candy var som mange husker en stor herremann kroppslig sett, og både faren og bestefaren døde av hjerteattakk. Candy skal selv ha prøvd å gjøre noe med helsa, men i mars 1994 sa hjertet hans desverre stopp. Canadian Bacon som kom ut i 1995, etter hans død, var den siste filmen han spilte i.
Et par folkekjære Oscar-vinnere gikk også bort dette året. I 1961 vant Burt LancasterOscar for filmen Elmer Gantry (1960). Lancaster er en fyr jeg liksom alltid har hørt om, men filmene hans er i veldig stor grad ukjente for meg. De eneste som stort sett er kjente for min del er Dommen i Nürnberg (1961) og Airplane (1970), men kun førstnevnte tror jeg at jeg har sett for lenge siden. De to filmene fikk hhv 11 og 10 Oscar-nominasjoner, men vant “kun” hhv 2 og 1. Ellers viser filmografien hans et par filmer jeg kunne tenkt meg å se, som f eks Airplane og “film-noir”-thrilleren Sorry, Wrong Number (1948). Lancaster døde i oktober 1994, 80 år gammel.
Også Jessica Tandy var Oscar-vinner. Den prisen fikk den populære fruen i 1990 for 1989-filmen Driving Miss Daisy. Hun huskes også for filmer som blant andre Stekte grønne tomater, Fuglene, Cocoon og hennes siste film; Nobodys Fool. Jeg husker henne for filmene sent i karrieren, pluss Fuglene fra 1963, men Tandys filmografi strekker seg tilbake helt til 1932 da hun filmdebuterte 22-23 år gammel. Tandys liv ebbet ut 11. september 1994, i en alder av 85 år.
Langt hyggeligere i denne bolken er et par av fødslene i 1994. Det var nemlig i 1994 at Boyhood-stjernen ELLAR COLTRANE ble født. Coltrane spilte som kjent rollen som Mason i den episke oppvekstfilmen Boyhood fra 2014, en film som fulgte de samme skuespillerne over en periode på 12 år, og som altså tok hele 12 år å lage. Coltrane er en av mine nye unge favoritter, for i Boyhood der vi altså fikk følge han fra han var en liten guttepjokk og gjennom 12-årsperioden i filmen rakk han å spille seg inn i manges filmhjerter. Lorelei Linklater, også hun sentral i Boyhood, ble også født i 1994.
Jeg må selvsagt også ta med en annen kommende gigantisk stjerne som ble født i 1994. Det var nemlig året da JUSTIN BIEBER så dagens lys. Biebers karriere som sangartist kjenner vel hele verden til, ihvertfall gjør millioner av ungpiker som han har smeltet hjertene på det, men sjarmtrollet Bieber har faktisk også noen mindre skuespilleropptredener (bl.a. i CSI), i tillegg til musikkdokumentarfilmene om han. Det er tydelig veldig “in” å hate Bieber, men hvorfor skal man egentlig det? Han har i alle fall ikke gjort meg noe, så å ta han med på noen linjer her er problemfritt 😉
Har du kommentarer? Hvilke filmer likte du best av filmene fra 1994? Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget, og skriv i vei!
1993, et godt år for film? Døm selv, for i dagens retrofilminnlegg på filmhjerte.blogg.no er det nettopp filmåret 1993 som står for tur. Hva var årets beste film fra dette året?
I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.
1993 bød etter undertegnedes mening definitivt på noen filmer som har satt spor etter seg i filmhistorien, og to av filmene kom fra samme mesterregissør, noe som er ganske så bemerkelsesverdig. Når jeg går gjennom listene over filmer utgitt i 1993 finner jeg en lang rekke filmer jeg liker, både innen action, thriller, komedie og drama. Så ja, 1993 var et godt år for film, og til nå i denne “Årets film”-serien det aller beste filmåret samlet sett. Faktisk så mange bra titler her at jeg har litt vansker med å plukke ut en av dem som den fremste favoritten, for alternativene til dagens hovedomtale og “årets filmhjerte” er flere her, ihvertfall er det 3-5 filmer jeg kan vurdere i den sammenhengen. Her er de viktigste grunnene til at filmåret 1993 var solid.
JURASSIC PARK
Denne kommer man selvfølgelig ikke utenom. Filmen er dagsaktuell også ettersom Jurassic World, en av årets storfilmer, for tida går på norske kinoer. Tida flyr, for det er hele 22 år siden denne smått fantastiske eventyrfilmen så dagens lys i kinomørket, hvor den ble en gigantsuksess. Jurassic Park ble da den kom ut den til da største kinosuksessen gjennom tidene, og med billettinntekter på rundt 915 millioner dollar ble den tidenes mest innbringende, til da. Publikum frydet seg i en salig miks av grøss og glede over de glimrende animerte skapningene som var bragt til live, hvem glemmer vel T.rex for eksempel?
En stor salgssuksess ble den også da den litt senere ble gitt ut på kjøpefilm på VHS (og noen år senere på dvd). Selv så jeg den aldri på kino, men jeg hadde det ihvertfall kult med den på video.
Jurassic Park var et eventyr av en sci-fi-thriller-film om dinosaurene som våknet til live, det var imponerende laget av mesterregissør Steven Spielberg, og spesialeffektene var det klasse over. Jeg glemmer naturligvis heller ikke at det var glimrende skuespill til en slik film å være fra Sam Neill, Laura Dern, Jeff Goldblum og den da 9-10 år gamle Joseph Mazzello, samt smått legendariske biroller, først og fremst ved Wayne Knight (som selvsagt alle husker som Newman i Seinfeld), men jeg kan jo slenge på navn som Samuel L. Jackson, Richard Attenborough og B.D. Wong i tillegg.
Jurassic Park ble belønnet med tre fortjente Oscar-priser for beste lyd, beste lydredigering og beste visuelle effekter.
Terningkast fra filmhjerte.blogg.no blir 5. Filmen kan i alle tilfeller varmt anbefales for de som liker actionfulle eventyrfilmer fulle av sprell levende sultne og forbanna dinosaurer!
PS: Noe å le av? Hva med VGs anmeldelse av Jurassic Park? 😀 Verdens Gang dro nemlig frem blodøksa i 1993, da de slaktet filmen med overskriften “spekulativt misfoster”. Terningkastet fra anmelder Jon Selås var 1. Da 3D-versjonen av filmen kom for et par år siden var avisa noe mildere med Jurassic Park, og gav terningkast 5, dog fra en annen av avisas anmeldere 😉
SHINDLERS LISTE (Original tittel: SCHINDLER`S LIST)
1993 var altså året da Steven Speilberg stod for regien for to gigantfilmer. Jeg må innrømme at jeg som tenåring i 1994 ikke likte Schindlers liste. Jeg husker at skoleklassen min så filmen samlet på kino, og jeg husker jeg kjedet meg, for det første fordi den var fryktelig lang (til og med innlagt pause midtveis fikk vi), og jeg likte ikke grepet med å filme i svart-hvitt, med den ene rødkledde jenta som det eneste i filmen med farge. Jeg har dessuten aldri, verken før eller nå, vært en stor tilhenger av filmer med tematikk fra krigens dager (andre verdenskrig), selv om det finnes unntak. Etterhvert som årene har gått har jeg likevel helt klart fått øynene opp for denne filmen, og den dag i dag liker jeg Schindlers liste selv om det er en “tung” film.
Liam Neeson som gjør en strålende rolle i filmen som Oskar Schindler, likte jeg heller ikke før i tida, men de siste årene har Neeson blitt en av mine favoritter. Det over 3 timer lange biografiske krigsdramaet skildrer som mange husker historien om Schindler som under andre verdenskrig reddet over tusen jøder fra tyskerne og den sikre død.
Schindlers liste ble den store vinneren under Oscar-gallaen 1994, for filmer fra 1993, og stakk av med imponerende 7 priser. Den fikk Oscar for beste film, Steven Spielberg fikk Oscar for beste regi, og filmen fikk prisene for beste beste originalmusikk, beste filmredigering, beste adapterte manus, beste kinemateografi og beste produksjonsdesign. I tillegg var filmen nominert i fem andre kategorier, 12 totalt (!), blant annet for beste mannlige hovedrolle, men Neeson måtte se seg slått der.
En liten digresjon får jeg selvsagt plass til her. Ettersom jeg elsker Seinfeld, så er det ikke til å unngå å trekke frem Seinfeld-episoden som hadde en referanse til filmen, i episoden der Jerry tar en dame med seg på kino for å se nettopp Schindler`s List. Istedet for å følge med på filmen ender de opp med å kline, noe Jerrys plagsomme nabo ikke så ut til å like 😉 Ellers har jeg lest det er hevdet at Steven Spielberg etter hver opptaksdag av filmen skal ha sett på en episode av Seinfeld for å lette på sinnsstemningen, siden filmens tema var tyngende. Om det stemmer vet jeg ikke, men det står ihvertfall skrevet.
HVA ER DET MED GILBERT GRAPE? (Original tittel: WHAT`S EATING GILBERT GRAPE)
Mange vil nok huske denne filmen først og fremst grunnet en ung Leonardo DiCaprio, som ble Oscar-nominert i klassen beste mannlige birolle for innsatsen i What`s eating Gilbert Grape. Men det var altså verken DiCaprio som hadde rollen som Gilbert Grape, eller som tok Oscar-prisen. Leonardo hadde nemlig rollen som Gilberts bror, den funksjonshemmede Arnie. Den som hadde hovedrollen som Gilbert Grape var Johnny Depp. Jeg husker egentlig handlingen i filmen dårlig, men jeg vet at jeg syns dette er en bra dramafilm, som er regissert av svenske Lasse Hallström.
JAGET (Original tittel: THE FUGITIVE)
En ytterst spennende og velspilt thriller/actionthriller med en glimrende Harrison Ford i hovedrollen som Dr. Richard Kimble, som beskyldes for drapet på sin kone. Kimble er uskyldig, men skjønner at noen forsøker å gi han skylda. Kimble blir dømt for drapet, og får dødsstraff. På vei til fengselet blir fangetransporten utsatt for en ulykke, og Kimble rømmer. Han må selv finne morderen, samtidig som han er jaget av en hel nasjon, anført av “Chief deputy Marshall” Gerard – spilt av Tommy Lee Jones. Tommy Lee Jones spilte rollefiguren Gerard også i 1998-filmen U.S. Marshals, og Jones stakk også av med Oscar for rollen i Jaget, i klassen beste mannlige birolle.
Harrison Ford er som nevnt gnistrende god, som den uskyldige mann som legger på flukt, med myndighetene hakk i hæl, på jakt etter sannheten. Jeg digger denne filmen, og det gjør jo heller ikke noe at Harrison Ford er en av mine absolutte favoritter, mens Tommy Lee Jones også er en av de jeg liker veldig godt. Jaget var en av de fem nominerte til Oscar for beste film fra 1993.
En av mine klare favoritter fra 1993, en varm anbefaling, og et kruttsterkt terningkast 5.
MRS. DOUBTFIRE (Norsk tittel: Fru Doubtfire)
He-he… Det er kanskje slik at enten liker man vel denne eller så mener man den er to timer av livet sitt man aldri får tilbake, altså bortkasta tid. Jeg tilhører første kategori, jeg syns filmen er morsom, og at Robin Williams er hysterisk komisk til tider, både som fru Doubtfire og som fyren han gir liv til her. Williams spiller en skuespiller som etter en bitter skilsmisse ender opp med å nesten ikke få tilbringe tid med barna sine. Når eks-kona søker etter hushjelp ser den oppgitte faren en mulighet. Han dresses opp som Mrs. Doubtfire, og søker på jobben!
THE FIRM
The Firm, eller Firmaet på norsk, er filmen der Tom Cruise er Mitch McDeere, en ung advokat som får seg jobb i et prestisjetungt advokatfirma, men oppdager at firmaet har sine mørke sider som ikke tåler dagslys. Det er heller ingen lett vei ut av firmaet. Gode skuespillerprestasjoner av Cruise, Gene Hackman og Jeanne Tripplehorn (spiller kona til Mitch), med flere. Spennende film som helt klart kan anbefales.
FALLING DOWN
Michael Douglas i strålende form som en ganske alminnelig mann, som mister kontrollen helt i frustrasjon over samfunnet og egen situasjon som arbeidsledig. Douglas briljerer i rollen. Falling Down ser jeg mer enn gjerne på nytt igjen.
CLIFFHANGER
Sylvester Stallone passer definitivt best inn i rollene som bokseren Rocky i Rocky-filmene, for noen særlig god skuespiller har han aldri vært. Til tross for det så er han faktisk ganske bra i Cliffhanger, som er en veldig spennende og tidvis nervepirrende høythengende film!
Actionthriller av klassisk merke, som fungerer fint på en filmkveld.
WEEKEND AT BERNIE`S II
For de som husker Weekend at Bernie`s fra noen få år tidligere; her er han tilbake, fortsatt stein dau, men likevel oppegående!
For all del, jeg vet at flere syns dette er en fjollete film og en unødvendig oppfølger til den smått kult-klassiske Weekend at Bernie`s fra 1989, en film som har gått inn i populærkulturens historie med en rekke referanser. Noen har sågar vurdert denne fra 1993 som en filmatisk kalkun. Jeg forstår at det er de som vil slakte toeren, men jeg syns fortsatt den er hysterisk komisk! Dog er den ikke like morsom og lattervekkende som den første, som er en kanonkomedie, for her er en del fjollerier og passe kleine episoder, men som sagt, liker du Weenkend med Bernie, den første, ja da er nok sjansen tilstede for at du også syns Weekend med Bernie 2 er morsom nok.
Historien i toeren starter forøvrig opp omtrent der eneren sluttet. Bernie vekkes til live ved hjelp av woodoo, og Larry og Richard jakter skjulte penger som skal renvaske navnene deres, men selvsagt er det flere som vil ha disse pengene…
I rollene ser vi også her Andrew McCarthy, Jonathan Silverman og Terry Kiser, samt komiske opptredener av Tom Wright og Barry Bostwick.
Det er forresten vanskelig å ikke trekke noen sammenligninger til Weekend med Bernie`s-posterene når man ser en av filmposterene/filmomslaget til komedien The Way, Way Back fra 2013 😉 (som forøvrig er en utmerket sommerferiekomedie). Men hvem vet, det kan vel være helt tilfeldig (det er ingen fellesnevnere ellers ved filmene) ….
ÅRETS FILMHJERTE 1993:
a Perfect world
* Drama/kriminalthriller
* Regi: Clint Eastwood
* Skuespillere: Kevin Costner, Clint Eastwood, Laura Dern, med flere
Glimrende film, som jeg uten å nøle anbefaler, og som utvilsomt er en av årets beste filmer fra 1993. Jeg vil ihvertfall utrope A Perfect World til den beste filmen fra 1993. Det skal dog innrømmes at jeg hadde litt vansker med å plukke ut en blant flere aktuelle. I denne dramathrilleren regissert av Clint Eastwood, som nær sagt selvsagt selv også spiller en av rollene i filmen, befinner vi oss i USA på 60-tallet.
Året er 1963 og Butch Haynes har nettopp rømt fra fengselet i Texas. Han tar en åtte år gammel gutt som gissel, og det oppstår et spesielt forhold mellom Haynes og gutten. En politijakt med Texas Rangeren Red Gernett i spissen settes i gang. Anspentheten øker, både p.g.a. Garnetts kjennskap til Haynes og vanlige menneskers frykt for en voldelig rømling som kidnapper barn… (filmweb.no).
Hadde det ikke vært for at slutten ikke ble som jeg håpet på, ville dette lett vært en perfekt film, men A Perfect World er en strålende film, der Kevin Costner gjør en førsteklasses innsats som rømlingen Butch som kidnapper den lille guttungen Phillip, også kalt “Buzz“, den sjarmerende og underkuede guttungen som ble spilt av den da 6-7 år gamle T.J. Lowther (som ifølge IMDB.com kun har hatt to roller etter årtusenskiftet, etter å ha hatt 11 roller i filmer/serier på 90-tallet. Men muligens har han vært med i diverse tv-serier senere?). Han gjorde ihvertfall en uforglemmelig innsats i A Perfect World, der vi også ser utmerket spill av Costner, samt godt spill også av Eastwood selv, og Laura Dern.
Buzz blir med Butch på en biltur av de sjeldne, en “roadtrip” han aldri skal glemme. Den lille guttungen er kanskje kidnappet, men samtidig mere fri enn noen gang. Men når ting eskalerer må også Buzz gjøre noen vanskelige valg. For min del er det forholdet de to imellom, Butch og Buzz, som gjør filmen til årets film i mitt filmunivers. Det ligger mange filmatiske fine grep i denne filmen, men også det usagte spiller en rolle. En annen viktig faktor i filmen er voldens innvirkning. Det er ikke en utpreget voldelig film, selv om det er drap og voldsbruk i den, volden er der for å få frem de konsekvensene blant annet vold mot barn kan ha, og hvordan voldelige menn oppfattes.
Filmen er muligens også litt “glemt” hos mange og undervurdert, noe den helt klart ikke burde være.
Uforglemmelig film, anbefales sterkt. Siden jeg ikke har bedre ord på norsk, this is amazing! Terningen lander ikke på 6, dog ikke langt unna. Det blir et sterkt og solid terningkast 5 til A Perfect World.
Les en meget bra sak om A Perfect World (på engelsk) ved å klikke her.
ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1993:
HODET OVER VANNET
* Mørk krimkomedie
*Regi: Nils Gaup
Med: Lene Elise Bergum, Morten Abel, Svein Roger Karlsen, Reidar Sørensen og Jon Skolmen,
Bekmørk krimdrama-komedie av Nils Gaup, med Lene Elise Bergum, Morten Abel og Svein Roger Karlsen i hovedrollene, og Reidar Sørensen og Jon Skolmen i de to andre rollene. Et nygift par, Einar og Lene, og en venn er på en isolert ferieøy for å slappe av. Mens gutta er ute i båt ankommer Lenes ex-elsker øya. Det går ikke bedre enn at han drikker seg dritings og sovner naken i senga. Når Lene prøver å vekke han ser hun til sin store skrekk at han er dau. Hun får panikk og bestemmer seg for å gjemme liket i potetkjelleren.
Hodet over vannet er en spennende mørk krimkomedie, med overraskende vendinger og en handling helt til siste slutt. Skal du se den, husk at du da må se helt til rulleteksten er ferdig!
I 1996 ble det laget en amerikansk remake (ny versjon) av den norske filmen, som fikk tittelen Head Above Water, med Harvey Keitel og Cameron Diaz i rollene, noe som må sees på som et aldri så lite hedersbevis og kvalitetsstempel for den norske filmen.
Jeg så faktisk akkurat Hodet over vannet på nett, leid på iTunes Store for 29 kroner, og må innrømme at jeg husket absolutt ingenting av den selv om jeg har sett den før. Filmen har imidlertid tålt tidens tann ganske bra, for den er fortsatt bra. Skuespillet er overraskende godt, mimikken og dialogen sitter greit (i motsetning til flere andre norske filmer fra 80- og 90-tallet). Lene Elise Bergum-fans får dessuten servert sitt i lange baner med toppløs bading i massevis. Bergum er ikke blant mine norske skuespillerfavoritter, men her gjør hun en ganske god figur. Den som er best er Svein Roger Karlsen, som særlig er morsom når han hermer etter andre dialekter, og han har også noen herlige ansiktsuttrykk. Morten Abel er som vel alle vet kjent for sin artistkarriere, men også Abel gjør en god innsats i denne filmen, hvor han også har tittelmelodien “Hodet over vannet” sammen med Prepple Houmb.
Det er forøvrig kun fem personer med i denne filmen, som ble spilt inn på halvøya Østerøya i Sandefjord kommune. Den idylliske skjærgården er naturligvis også med på å gi karakter til filmen, og fremstår i kontrast til den mørke handlingen. I hovedsak er det kun Bergum, Abel og Karlsen vi ser, ettersom Sørensens rollefigur dør innledningsvis, og Skolmen først dukker opp helt i filmens slutt. De to sistnevnte er likevel helt klart med på å løfte filmen med sine roller. Hodet over vannet beskrives som en komedie, men fremstår mest som en bekmørk krimthriller med komiske undertoner, der det vel først og fremst er i filmens avsluttende del at de komiske elementene blir fremtredende.
Men dette er morsomt og grei lett underholdning. Jeg sitter ihvertfall igjen med følelsen av at det var helt greit å bruke 29 kroner på å se den. Har du ikke installert iTunes på pc-en er det også mulig å leie denne filmen digitalt hos filmarkivet.no for 39 kroner. Det er imidlertid en enkel og grei prosess å laste ned iTunes-programmet til en hvilken som helst PC så lenge man har godt nok nett og ingen datakvoter å tenke på. Selv om iTunes/iTunes Store er et Apple-produkt fungerer det helt fint på vanlig pc og mac. iTunes fungerer på Mac, PC, iPad, iPhone, iPod touch og Apple TV. Klikk her for å komme til iTunes norske sider.
En rekke norske filmanmeldere gav Hodet over vannet god kritikk, blant annet har filmen fått terningkast 5 fra VG og Filmfront.no, og 4 fra Dagbladet og Aftenposten. Fra filmhjerte.blogg.no kommer mere bra omtale. Jeg føler meg riktignok i det snille hjørnet når jeg gir filmen terningkast 5, som den får fordi skuespillet og dialogen er overraskende godt og troverdig nok, samt at den altså ble plukket opp av Hollywood for en remake. Fire sterke øyne på terningen hadde nok vært riktigere ut fra filmens handling og kvalitet, men nå i dag 22 år etter premieren syns jeg den står seg såpass godt at den kan få en femmer.
En annen bra norsk film fra 1993, som kommer inn på en grei andreplass dette året er denne:
DE BLÅ ULVENE
Regi: Morten Kolstad
Etter en roman av Ingvar Ambjørnsen
Med: Håvard Bakke, Tommy Karlsen, Brit Elisabeth Haagensli, Viggo Jønsberg, Petronella Barker, m.fl.
Den tredje og siste filmen om “Pelle og Proffen“. I De blå ulvene går turen til København, etter at noen aktivister på flukt har kollidert i en tilfeldig bil, som har resultert i at en kvinne må på sykehus. Den skadde kvinnen er mora til “Proffen”. Samtidig har Pelles far stukket av til København sammen med ei ungjente. Pelle og Proffen følger etter for å finne ut av hva som foregår, og i den danske hovedstaden kommer de også på sporet av aktivistene i “De blå ulvene”.
Grei ungdomsfilm, som jeg likte godt på 90-tallet, og som jeg fortsatt syns er OK. Skulle jeg rulle terning vil nok 4 være nærliggende å lande på. På nettsidene til det gode norske filmnettstedet filmfront kan du lese en fyldig og god vurdering av De blå ulvene. Der får filmen terningkast 3. Som sagt vil jeg sette 4, men mange av punktene i vurderingen deres er jeg enig i.
To andre filmer fra Norge fra 1993 som er mye omtalt er Telegrafisten og Stella Polaris. Norsk filmkritikerlag satte pris på Stella Polaris som er regissert av Knut Erik Jensen fra Honningsvåg, men den ble sett av få publikummere. Selv har jeg sett noen korte klipp fra den, og det frister ikke å se den da den for meg fremstår alt for poetisk og uinteressant. Telegrafisten, som er basert på en roman av Knut Hamsun, har jeg sett, men syns den er for kjedelig. Det beste med den er nok filmens location, der store deler er innspillt på idylliske Kjerringøy (som slett ikke er ei øy, men som ligger på ei halvøy), nord i Bodø kommune i Nordland. Filmen fikk ellers en del kritikk for å fremstille kvinnene i filmen for horete, noe som ikke gjenspeilet Hamsuns syn i boka. Imidlertid fikk filmen Amandaprisen for beste norske film, og den ble nominert til Gullbjørnen i Berlin, melder wikipedia.
Andre brukbare filmer fra 1993:
Last Action Hero
– Eventyr/action-komedie med Arnold Schwartzenegger.
En ung filmfan har en magisk billett som transporterer han inn i den fiktive verdenen til filmhelten hans. Småmorsom film, med fart i.
Gretne Gamle Gubber (Grumpy Old Men)
– Morsom komedie om de to gretne naboene som har vært uvenner siden barndommen. Feiden blusser opp når en kvinnelig nabo flytter inn på andre sida av gata.
Hovedrollene spilles av Jack Lemon og Walther Matthau.
Innen Rekkevidde (Striking Distance)
– Tom Hardy (Bruce Willis) kommer fra en politifamilie. Når faren blir drept er han overbevist om at morderen er i politiets rekker. Når han går ut med anklagene sine degraderes han.
Langt fra det beste med Bruce Willis, men sånn helt OK 90-tallsthriller. Jeg liker Willis, så derfor tar jeg den med.
Philadelphia
– Filmen som gav Tom HanksOscar for beste mannlige hovedrolle. Hanks spiller rollen som en AIDS-syk advokat som får sparken av firmaet sitt på grunn av tilstanden sin. Den eneste som er villig til å forsvare han når han går til sak mot firmaet er en deltids-advokat, som på toppen av det hele er homofob. I tillegg til at Hanks fikk Oscar ble det også Oscar til filmen for beste originalsang; Bruce Springsteens nydelige “Streets of Philadelphia“, som mange helt klart husker denne filmen for. Det er så lenge siden jeg har sett filmen at jeg ikke husker handlingen noe særlig, men at filmen slett ikke er så verst er i alle fall sikkert. Ellers medvirket bl.a. Denzel Washington.
Kalifornia: Passasjeren i baksetet (Kalifornia)
– Spennende krimthriller med Brad Pitt, David Duchovny og Juliette Lewis.
Et journalistpar drar på en “seriemorder-tour”, i sporene etter en seriemorder, og har to passasjerer med seg på turen. Det de ikke vet er at den ene i baksetet selv er en seriemorder.
Blodrød sol (Rising Sun)
– Action/Thriller med Sean Connery og Wesley Snipes.
Så vidt jeg husker en spennende film, om en kvinne som finnes død på kontoret hos et japanskt firma under en fest. Tøff filmposter også 😉
I skuddlinjen (In the Line of Fire)
– Clint Eastwood tok seg tid også til å spille i andre filmer enn sin egen dette året. Her er han en Secret Service-agent som havner i skuddlinjen når noen prøver å angripe presidenten.
The Good Son
– Denne husker jeg ingenting fra, men i denne dramathrilleren ser vi de to barnestjernene Macaulay Culkin (Alene Hjemme-filmene) og Elijah Wood (som senere er udødeliggjort i Ringenes Herre-filmene) i samme film. Som sagt, jeg husker ikke om dette er sebart eller bare ræl. Men snubler man over den på f eks netflix eller annet tilsvarende som man allerede abonnerer på kan man jo alltids ta en titt. Stopp-knappen har man jo om det bare er sjit 😉
Blå (Trois couleurs: Bleu)
– I denne franske dramafilmen spiller Juliette Binoche en kvinne som strever med livet etter at mannen og barnet hennes døde. Blå fra 1993 er den første filmen i “fargetrilogien” Blå (1993), Hvit (1994) og Rød (1994) fra den polske regissøren Krzysztof Kieslowski.
Filmnettstedet montages.no har plassert de tre filmene samlet på 3. plass på sin liste over 90-tallets 100 beste filmer. De skriver dette om Blå:
Utgangspunktet for Tre farger-trilogien er utforskningen av de politiske idealene i det franske flagget ? blått for frihet, hvitt for likhet og rødt for brorskap ? ofte med en viss grad av distanse eller problematisering. I Blå møter vi Julie (Juliette Binoche) som tar avstand fra alle menneskelige forbindelser etter at hun mister både datteren og sin berømte komponistmann i en bilulykke, en slags syrlig form for ?frihet? som ikke fungerer i lengden.
Selv husker jeg veldig lite av Blå, men jeg har sett den en gang for lenge siden, og syns den var verdt å se.
Pellikanrapporten(The Pelican Brief)
Brukbar film med Julia Roberts og Denzel Washington.
En konspirasjon oppdages.
* Brandbilen som försvann
* Mannen på balkongen
* Roseanna
– De tre første av seks Beck-filmer med Gösta Ekman som politietterforskeren Martin Beck. Ekman som Beck var egentlig ikke så bra, og de seks Beck-filmene med han i hovedrollen kan ikke måle seg mot de med Peter Haber og Mikael Persbrandt, men filmene er uansett brukbare med bra spenningskurve. Rolf Lassgård har rollen som Gunvald Larsson i de seks Beck-filmene som kom ut i 1993 og 1994, og gjør en god figur.
En film fra 1993 flere anser som en liten kult-film er den mørke australske komedien BAD BOY BUBBY. Den har blant annet gjort suksess på filmfestivalen i Tromsø (TIFF) og en rekke andre filmfestivaler. Jeg har ikke sett den selv, men muligens kan den være interessant om man skulle snuble over den en gang.
Jeg kunne ha nevnt enda flere filmer fra 1993 som jeg har sett og som jeg mener er OK, men det får holde nå.
1993 var også et år med noen triste filmrelaterte hendelser. Et par ikoniske skuespillere trakk sitt siste åndedrag dette året, to skuespillere som på hver sin måte har satt spor etter seg og som den dag i dag selvsagt fortsatt huskes.
RIVER PHOENIX (USA)
23 ÅR
27. aug. 1970 – 31. okt. 1993
RIVER PHOENIX, det amerikanske ungdomsidolet som var både skuespiller og musiker, hadde en lovende karriere på gang, blant annet gjorde han en flott innsats i Indiana Jones og Det Siste Korstog (1989), My Private Idaho (1991) og Sneakers (1992). Særlig i My Private Idaho var han fremragende. Jeg mener også å huske at Phoenix gjorde en sterk figur i Stand By Me (1986, norsk tittel: Venner For Livet), en film noen anser som en kult-film, som var gjennombruddsfilmen for Phoenix. Anbefalte filmer er ihvertfall alle disse. Den filmen han ble nominert til Oscar for har jeg derimot ikke sett. Nominasjonen kom i kategorien beste mannlige hovedrolle, for Running on Empty (1988).
River Phoenix startet skuespillerkarrieren sin som barn, ifølge imdb hadde han sine første roller som 11-12-åring, og han ble utover fra midten av 80-tallet og frem til han døde veldig populær og beundret, noe som nok har blitt forsterket etter hans alt for tidlige død. Phoenix var jo heller ikke direkte uheldig med utseendet, og fakta som at han gjorde seg bemerket innen dyrevern, miljø og politisk aktivisme har nok også utvilsomt hatt sitt å si, uten at jeg vet noe særlig om akkurat den delen av livet hans. Som nevn var han også musiker, og hadde eget band.
Men i en alder av bare 23 år døde han etter en overdose kokain og heroin. River Phoenix var forøvrig Joaquin Phoenixs bror, og han har etter sin død blitt et filmikon, sin korte levetid til tross.
AUDREY HEPBURN døde i januar 1993, 63 år gammel. Skjønnheten Hepburn som hadde en god filmkarriere å vise til, med sin storhetstid på 1950- og 60-tallet, ble Oscar-vinner for Prinsesse på vift (Roman Holiday) fra 1953. Hun var senere nominert fire ganger, og fikk under utdelingen i 1994 en æres-Oscar etter sin død, en pris som ble mottatt av sønnen hennes.
Blant hennes best kjente filmer er nok likevel ikke den hun ble Oscar-belønnet for. Jeg vil tro at filmer som Frokost hos Tiffanys (Breakfast at Tiffany`s – 1961), Sabrina (1954) og My Fair Lady (1964) vil være de som huskes best av de fleste. En film hun spilte i som jeg syns virker interessant er Hvem svindler hvem (Charade, 1963), kanskje ser jeg den hvis det skulle passe slik en gang.
I sine fem siste leveår var hun også veldig engasjert i UNICEF med å hjelpe trengende barn i Latin-Amerika og Afrika, noe som gjorde at hun i 1992 ble tildelt Presidentens frihetsmedalje av USAs daværende President George W. Bush.
En annen som ikke overlevde 1993 var dvergen fra Bond-filmen Mannen med den gyldne pistol (1974), han kortvokste med pistol og flosshatt. Hervé Villechaize har du sikkert (?) aldri hørt om før, men det het han ihvertfall, og i 1993 døde han i en alder av 50 år. Jeg har kun sett han i den nevnte Bond-filmen, hvor han hadde en pussig rolle som jeg syns er minneverdig.
Fred Gwynne er kanskje heller ikke et navn som får bjellene til å ringe umiddelbart i filmminnet, men med sin dype røst, høyvokste kropp og særegne karakter vil nok mange huske å ha sett han i flere filmer, når de ser bilde av han. Jeg husker han først og fremst fra TV-filmen Vanishing Act (1986), en veldig spennende film som jeg skammelig nok glemte å nevne i innlegget om filmåret 1986, samt fra My Cousin Vinny. For de som er en del år eldre enn meg huskes han kanskje også fra diverse serier og filmer på 60- og 70-tallet, blant annet som “Frankenstein-kloningen” Herman Munster. Gwynne gikk i alle fall bort i 1993, 66 år gammel.
Don Ameche huskes nok derimot av langt flere. Stjernen som var født i 1908 var stor på 1930- og 40-tallet. På 50-tallet gikk filmkarrieren litt treigere, og han var stort sett med i en del småroller i Tv-serier og spilte teater, før han i 1980-årene igjen gjorde seg bemerket på filmlerretet, i den supermorsomme spenningskomedien Rollebyttet (Trading Places, 1983), og ikke minst i filmen som gjorde at han fikk Oscar for beste mannlige birolle; Cocoon (1985). Ameche ble 85 år gammel.
Brandon Lee var kanskje ikke en av de med et stort filmnavn (?), ihvertfall ikke før sin død, men som sønn av sin far Bruce Lee, den ikoniske kampsport-slosskjempen på film, er det likevel verdt å nevne her. Nå har jeg aldri likt verken Bruce Lee eller Brandon Lee sine filmer, men det er bemerkelsesverdig at de begge døde i ung alder. Bruce Lee døde i 1973, kun 32 år gammel. Så gammel ble aldri sønnen Brandon, som døde i 1993 bare 28 år gammel, etter å på tragisk vis ha blitt skutt (!) ved et uhell under filminnspillingen av The Crow. Filmen ble lagd ferdig til tross for ulykken, og utgitt året etter. Ironisk nok var det denne filmen som gjorde han kjent internasjonalt, og som hos mange har blitt en kult-film.
En kommende skuespiller som ble født i 1993 var “Two and a Half Men”-stjernen Angus T. Jones, som i en årrekke spilte Alan Harper (John Cryer) sin sønn Jake Harper, en av verdens dummeste unger antagelig – men artig var han! 😀 “Artig” ser han forresten ut på bildet også, som er av nyere dato.
Unge Angus har som kjent i ettertid av showet gått ut og kritisert komiserien og kalt serien diverse ting jeg ikke gidder å lete frem sitater om, men siden jeg nå engang digger Two and a Half Men skal jeg la være å komme med noen videre kommentarer om oppgulpet hans 😉
Det var filmåret 1993 slik jeg ser det. Har du kommentarer, synspunker, ris eller ros? Klikk på kommentarer-lenken like under dette innlegget, og skriv hva du vil!
Filmåret 1992 serverte noen filmperler, men var ikke et stort filmår totalt sett etter undertegnedes mening. Hva husker du best fra filmuniverset i 1992?
I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.
Det er riktignok flere filmer fra 1992 som jevnt over er brukbare og som jeg godt kan se om igjen, men veldig få som virkelig har satt spor i filmminnet mitt. Selv om det ikke er et av toppårene for min del, så finner jeg fortsatt en del filmer her som er greit å få med seg. Alle filmene i dagens filmblogg-tilbakeblikk er selvsagt filmer jeg godt kan se igjen.
. * Quentin Tarantinos spillefilmdebut som regissør. Stjernespekket gangsterdrama om et ran som går over alle støvelskaft, med bl. a. Harvey Keitel, Steve Buscemi, Tim Roth, Michael Madsen og Quentin Tarantino selv i rollene. Etter et ran som ikke går som planlagt blir ranerne mistensomme mot hverandre. Har en av dem tystet til politiet?
På imdb har den et snitt på hele 8,4 av 10 basert på over 530 000 stemmer. Den omtales av enkelte som en moderne klassiker og en kultfilm. For de som har sansen for Tarantinos filmkunst er Reservoir Dogs et sikkert filmvalg.
Filmen har fått tittelen “De Hensynsløse” på norsk, noe som er helt malplassert med tanke på originaltittelen som faktisk har en betydning og mening for det som skjer i filmen. Nok en direkte latterlig og tåpelig norsk tittel.
Har du noen gang lurt på hva tittelen på filmen sikter til, så kan forklaringen på begrepet fra urbandictionary.com oppklare det:
reservoir dog:
A rat. Slang term for one who snitches to the police, or is an undercover police officer themselves. Origin comes from the great size of rats living in and around reservoirs.
“The police know about our heist because Mr. Orange is a reservoir dog”.
A FEW GOOD MEN (Norsk tittel: Et spørsmål om ære)
* En av årets klart beste filmer fra 1992, med en stjernespekket rolleliste. Jack Nicholson, Tom Cruise og Demi Moore spiller hovedrollene, mens vi i andre roller finner blant andre Kiefer Sutherland, J.T. Walsh, Cuba Gooding Jr og Kevin Bacon. Anbefales helt klart av meg. Jeg husker filmen godt som en spennende og velspilt dramathriller, med godt spill av de tre hovedrolleinnehaverne.
To unge marinesoldater blir tiltalt for drapet på en medsoldat under en såkalt “straffeaksjon”, en ulovlig disiplinærstraff. Offeret hadde brutt kommandokjeden og sin æreskodeks ved å sende et brev til sin eksterne base, hvor han truet med å avsløre lovbrudd på basen. Løytnant Kaffee, en ung og uerfaren advokat fra forsvarets justisavdeling, blir satt til å forsvare dem i håp om et raskt forlik og at man skal unngå skandale. Men saken stinker av korrupsjon, og Kaffee starter en grundig etterforskning sammen med kapteinløytnant Joanne Galloway. En undersøkelse som langsom løfter sløret for drap, maktmisbruk og korrupsjon i elite-offiserenes rekker… (kilde: platekompaniet.no).
Siden jeg er inne på dette med norske titler på utenlandske filmer – også her serveres vi en idiotisk norsk tittel. Riktignok er “et spørsmål om ære” sentralt i filmen, men fakta er at tittelen er helt fjern fra filmens originale tittel. Slikt irriterer et filmhjerte! Men det har heldigvis ikke noe med selve filmen å gjøre! 😉
Ellers kan det nevnes at filmen fikk fire Oscar-nominasjoner, blant annet i kategoriene beste film og beste mannlige birolle (Nicholson), men den vant ingen.
BASIC INSTINCT
* Kontroversiell erotisk thriller med Michael Douglas og Sharon Stone, som ble omdiskutert og møtt med kritiske røster. Filmen ble likevel en stor suksess på kino. En del scener med voldelig og sexuell karakter sørget for 18-årsgrense her i Norge. En drapsetterforsker etterforsker et mord inspirert av en hendelse i en krimbok, og sporene tyder på at forfatteren er den skyldige. Selvsagt havner etterforsker og forfatter i et hett forhold med hverandre, og spenningen stiger…
En del andre filmer fra 1992 verdt å sjekke ut:
Nådeløse menn (Unforgiven)
– Regi ved Clint Eastwood, som også spilte i filmen som dro hjem 4 Oscar-priser. Hele 8,3 av 10 stjerner i snitt på IMDB. Den skal visstnok være veldig bra, jeg har ennå ikke sett den (eller har glemt den?), men har den på må-se-lista. Unforgiven/Nådeløse menn er en westernfilm, der handlingen dreier seg om en aldrende tilbaketrukket grisefarmer, som en gang i tiden var en alkoholisert revolvermann. Nå trekkes han motvillig inn i jakten på to menn som har mishandlet et par prostituerte.
Om filmen skriver Trondheim Filmklubb at Eastwood tar et oppgjør med vold. “Men ikke bare volden som middel, også voldens natur og dens virkning på mennesker. I et samfunn som det amerikanske, der volden berører alle, er det Eastwood våger å være moralsk. Nådeløse menn er blitt beskrevet som en revisjonistisk film fordi den reviderer alle de romantiske westernmytene” (Kilde/Sitat: trondheim-filmklubb.no/Erik Dyrnes).
Oscar fikk Unforgiven for årets beste film, Clint Eastwood fikk prisen for beste regi og Gene Hackman fikk stauetten for beste mannlige birolle. I tillegg ble den belønnet med pris for beste filmklipp, og hadde ytterligere fem nominasjoner, totalt 9. Gamlefar sjøl, Clintern (han ser jo like gammel ut da som nå…) var å se i en av de ledende rollene, sammen med bl.a. Hackman og alltid solide Morgan Freeman. Denne må nok sees ja!
Alien3
– Flere lysår unna å være like bra som den legendariske Alien (1979) og Aliens (1986), men fortsatt skremmende sci-fi-effekter og brukbar som en del av filmrekka. Ble Oscar-nominert for spesialeffektene, men filmen ble møtt med mye dårlig kritikk og slakt. Sigourney Weaver spiller fortsatt hovedrollen, i filmen som er regissør David Fincher sin debutfilm. Fincher som senere har stått bak store filmer som Seven, The Game, Fight Club og Gone Girl, for å nevne noen, hevet seg altså greit opp igjen etter arbeidet med Alien3.
Min kule fetter Vinny (My Cousin Vinny)
– Nja…ikke noe særlig til film, men har du sett Seinfeld så vet du kanskje hvorfor jeg velger å ta den med her 😀 Det må også nevnes at filmen faktisk ble Oscar-belønnet!
Prisen for beste kvinnelige birolle gikk nemlig til Marissa Tomei.
The Bodyguard
– Kevin Costnersom livvakt, ogWhitney Houston som den bevoktede sangeren. At det oppstår en nær relasjon mellom disse to kommer neppe som noen bombe.
Huskes kanskje aller best for filmmusikken, anført av Houstons “I will always love you“.
Hånden som rører vuggen (The Hand that Rocks the Cradle)
– Jeg husker ikke særlig mye av handlingen i denne, men jeg erindrer at jeg syns det var spennende. Filmen er en thriller, men har blitt prisbelønnet i kategorien beste skrekkfilm. En småbarnsmor tror hun har funnet den perfekte barnevakt. Men den ukjente barnevakten på sin side er ute etter hevn mot kvinnen hun mener har ødelagt for henne. På rollelista finner vi Annabella Sciorra, Rebecca De Mornay, Matt McCoy, Julianne Moore og Ernie Hudson.
Kapring på åpent hav (Under Siege)
– Terrorister kaprer et amerikansk marinekampskip. Kun en mann kan stoppe dem… Steven Seagal leverer uttrykksløst spill som alltid, men denne filmen er likevel ikke så verst. Mye vold, slåssing og skyting blir det jo, men brukbar spenning.
Og nok en gang, en idiotisk norsk tittel.
Enslig ung kvinne søker… (Single White Female)
– Heller ikke her strekker minnet til angående handlingen, men jeg vet jeg har sett denne filmen både på VHS (jepp, gode gamle…) og på TV. Det jeg derimot husker er at jeg ihvertfall før i tida syns filmen var spennende, selv om handlinga i filmen er som blåst vekk hos meg. Men google hjelper selvsagt med å kort oppsummere handlingen, som dreier seg om en ung kvinne som er på jakt etter en leieboer for å dele husleia med etter at hun har gjort det slutt med typen sin. Imidlertid blir hun gjenforent med den utkastede kjæresten sin, og forholdet mellom de to unge kvinnene som deler husvære skjærer seg. I rollene ses Bridget Fonda og Jennifer Jason Leigh. En 92-film jeg gjerne ser på nytt igjen siden det er lenge siden sist.
Passenger 57
– Standard historie i denne actionthrilleren, et fly kapres av en terrorist, ombord er en sikkerhetsekspert. Sånn passe grei flythriller med Wesley Snipes.
Jeg syns som regel Snipes er underholdende å se på skjermen, så også her, for det er Snipes som løfter filmen. Filmen ble et gjennombrudd for Snipes, som fikk flere actionroller etter Passasjer 57. Uansett en grei film å se om en vil ha litt actionfull spenning, selv om det finns bedre lignende filmer.
Patriotenes spill (Patriot Games)
–Harrison Ford har hovedrollen her, i en helt grei spenningsfilm, som er en oppfølger til “Jakten på rød oktober”, men med andre skuespillere i rollene (med ett unntak; James Earl Jones).
Ford er ex CIA-agenten Jack Ryan som tilfeldigvis under en ferie i London blir innblandet i et terrorangrep der han dreper en av terroristene fra IRA.
Under gjennomgangen min av 1992-filmene ser jeg også en hel rekke øvrige filmer jeg har sett, deriblant mange komedier som muligens kan være brukbare, men som jeg husker for dårlig, kanskje rett og slett fordi de ikke var særlig minneverdige, eller som enkelt og greit ikke var mere enn høyst middels. Blant annet et par med Eddie Murphy.
ÅRETS FILMHJERTE 1992:
……HOME ALONe 2: LOST IN NEW YORK….
…….(Alene hjemme 2 – Forlatt i New York)…
* Komedie
Regi: Chris Columbus
Manus: John Hughes
* Med: Macalauy Culkin, Joe Pesci, Daniel Stern, John Heard, Catherine O`Hara, Tim Curry, Rob Schneider, med flere.
Alene hjemme 2 får årets filmhjerte av meg. Den var for det første veldig morsom, men konkurransen dette året er heller ikke for stor. Som sagt er den veldig morsom, det er dessuten noen ytterst kule New York-sekvenser også, der New York er et herlig bakteppe for filmens handling. Her er også julestemning i massevis med juletrær, glorete belysning, julesanger med bjeller og annet stæsj, luksushotell, og leketøysbutikken som er et mekka for alle unger og kanskje noen voksne også, men noen kan kanskje synes det blir litt søtladet etterhvert. Like god som den klassiske første Alene hjemme-filmen er den ikke, men lille Kevin sjarmerte fortsatt, og filmen ble selvsagt en kassasuksess. Man har brukt en del av samme oppskriften som i den første filmen, med flere elementer i filmen som er lik den første, uten at det ble kjedelig av den grunn.
Denne gangen havner Kevin på feil fly! Mens familien drar på julefeiring et helt annet sted, havner Kevin i New York! I verdensmetropolen går det dog ikke lang tid før han får selskap. To gamle “kjenninger” dukker nemlig opp, og de har som vanlig skumle planer. Men Kevin vet som vanlig råd. Jeg røper neppe for mye heller når jeg legger til at Harry og Marv er like hjelpesløse som sist, og får minst like mye juling nå somd a de forsøkte å robbe McCallisters kåk et par år tidligere.
Selv husker jeg at jeg så denne filmen på gamle Fokus Kino i Tromsø i romjula i 1992, og jeg husker at det var en meget god kinoopplevelse for meg den gang, 15 år som jeg var. Årets filmhjerte er fortjent til Home Alone 2.
Terningkastet fra filmhjerte.blogg.no blir 5.
Bilde av poster fra pastposters.com Bildekollasj fra fansshere.com
ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1992:
UTE AV DRIFT
*Komedie
*Regi: Knut Bohwim
*Med: Nils Vogt, Rolv Wesenlund, Arve Opsahl, Kari Simonsen, Kirsti Sparboe, Reidar Sørensen, med flere.
En av de morsomste situasjonskomediene fra Norge. Herlig lattervekkende “politisk” forviklingskomikk, i en litt enkel historie. Regien stod Knut Bohwim for, mannen bak en rekke av de gyldne filmene om Olsenbanden. Ute av drift er adaptert fra et teaterstykke med samme nevn, og det er vel nokså tydelig filmen igjennom. Nesten hele handlingen foregår så og si inne på et hotellrom, noe som gjør at teaterfølelsen melder seg raskt, og også dialogen blir til tider teatralsk, og innimellom litt platt, ei heller er alle skuespillerne like morsomme, men det er vel egentlig ikke noe å henge seg for mye opp i, dette er tross alt situasjonskomikk og rein underholdning. Første gang jeg så dette, på VHS en gang i tida, flirte jeg godt hele veien. Den dag i dag er det nok ikke riktig like morsomt, men den får fortsatt gliset frem hos undertegnede.
Willien, alias Wesenlund, er statsråd i Arbeiderpartiet. Han skal egentlig være på kveldsmøte i Stortinget, men har andre planer, stevnemøte med sekretær Verde i Fremskrittspartiet. De tar inn på en suite på Grand Hotel. Forviklingene begynner når de oppdager et lik som sitter fast i vinduet. Rolv Wesenlund briljerer, nærmest som vanlig.
Som teateroppsetning er jeg overbevist om at jeg ville gitt høyere karakter, som film vurdert i 2015 blir det et sterkt terningkast 4.
SE UTE AV DRIFT I VIDEORUTA FRA YOUTUBE! Videoen er en VHS-rip med OK bildekvalitet og lyd.
En annen anbefalt film fra Norge 1992 er Pelle og Proffen-filmen, GIFTIGE LØGNER.
Bortsette fra disse to er det nada å melde om i kategorien norsk film av interesse.
Har du kommentarer, synspunkter, egne favoritter? Ordet er fritt! Klikk på kommentarer-lenken like under dette innlegget og skriv i vei.
Filmhjertet slår i dag et slag for filmåret 1991. Selv om det samlet sett ikke var helt på topp kvalitetsmessig i 1991, kom en av tidenes beste filmer ut i nettopp dette året.
I dagens filmblogg-sak ser du kanskje noen endringer fra tidligere innlegg, som ulike tekstfarger, teksttyper og tekststørrelser, med mere. Blogsoft.no har nemlig kommet med oppgraderinger, så dermed har jeg benyttet meg av noen av nyhetene 😉 Forhåpentligvis gjør det leseropplevelsen litt bedre? Jeg skal ihvertfall se an hvordan det blir seende ut etterhvert, for det er fortsatt mye irriterende greier som ikke blir slik jeg vil ha det… Kom gjerne med innspill og kommentarer om du har noe å bemerke.
I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.
1991 altså, undertegnede var blitt fjortis, og filminteressen var allerede gryende. Her er noen av filmene jeg husker best av det som ble sluppet i det herrens år 1991. Året var langt fra det beste med tanke på minneverdige filmer, det var mye “midt på treet pluss” å finne, men jeg har funnet noen som er verdt å ta et gjensyn med og som absolutt kan anbefales.
* Fantastisk film, regissert av Ridley Scott, og kanskje en av tidenes “road trips”? Stjernespekket er den også, med Susan Sarandon og Geena Davis som uforglemmelige Thelma (Davis) og Louise (Sarandon), samt Brad Pitt, Michael Madsen og Harvey Keitel i andre viktige roller. Thelma og Louise er lei av livene sine, og legger ut på en biltur som skal sette spor etter seg. Når de støter på og dreper en voldtektsmann tar turen en brå vending.
Filmen følger kvinnene som legger avsted i Louises grønnblå 1966-modell Thunderbirdcabriolet på det som er tenkt som en to dagers fisketur i fjellet som forvandles til et mareritt før de når frem. Men situasjonen som oppstår, forvandler kvinnene fra ofre for omstendighetene til besluttsomme, fredløse heltinner på vei mot ukjent mål (Wikipedia).
Filmen ble en stor kinosuksess, og har fått gjennomgående gode anmeldelser. Det ble èn Oscar til filmen, for beste originalmanus, men i tillegg var den nominert i fem andre kategorier også, deriblant beste film og beste kvinnelige hovedroller. Jeg liker Thelma & Louise veldig godt, selv om filmens slutt kanskje ikke var helt som jeg hadde håpet. Imidlertid er jeg likevel enig med montages.no som beskriver akkurat filmens slutt slik: “Knapt noen annen finale i filmhistorien er mer rørende enn øyeblikket der de to venninnene endelig aksepterer situasjonen og skjebnen, og det avsluttende frysbildet har blitt ikonisk“.
Det norske filmnettstedet Montages har forøvrig rangert Thelma & Loise som nr 43 på sin liste over de 100 beste filmene fra 90-tallet. En klar anbefaling fra filmhjerte.blogg.no, og jeg gir de et terningkast 5 med på reisen, og toppscore for Sarandon og Davis sitt spill. Årets nest beste film.
MY OWN PRIVATE IDAHO (Norsk tittel: I drift mot Idaho)
* Glimrende spill av filmikonet River Phoenix, og KeanuReeves leverer han også. Jeg må innrømme at jeg syns det er noe eget over ungdomsidolet Phoenix, som desverre gikk bort så alt for tidlig. I en alder av kun 23 år døde han høsten 1993. Filmen i seg selv er derimot ikke så ekstremt god, men Phoenix og Reeves gjør den verdt å få med seg.
Mike Waters er en ung, homofil prostituert som jobber seg rundt i USA. Han reiser med sin beste venn, Scott Favor. I motsetning til Mike er Scott en rikmannssønn. Mike elsker Scott, men Scott har bestemt seg for å kutte all forbindelse med gatelivet når faren dør. De reiser fra Idaho til Italia, i en felles søken etter egen identitet (filmweb.no).
Vil du lese mer om My Own Private Idaho har Wikipedia en fyldig artikel om filmen på engelsk. Klikk på wikipedia-linken.
TILFELLET HENRY (Orig. tittel: Regarding Henry)
* Harrison Ford er en av mine favorittskuespillere. I Regarding Henry gjør han en sterk tolkning som Henry, en advokat som overlever en skyteepisode, men som opplever at hukommelsen svikter.
IKKE UTEN MIN DATTER (Not Without My Daughter)
* Sally Field er som skapt for denne rollen, som en amerikansk kvinne som er fanget i islamske Iran av sin brutale ektemann. Hun må planlegge flukt, men drar ikke uten sin datter. Spennende film, som er basert på en sann historie. Muligens noe undervurdert og glemt?
CAPE FEAR
* Spennende thriller med en stjernespekket rolleliste, toppet av Robert De Niro, Nick Nolte og Jessica Lange. En dømt voldtektsmann, Max Cady (De Niro) er løslatt etter å ha sonet en dom på 14 år i fengsel. Ute i friheten forfølger han familien til advokaten, Sam Bowden (Nolte), som forsvarte han under rettssaken som endte med at han ble dømt. Nå vil han ha hevn!
Velkjente Martin Scorsese står for regien. Ellers kan det nevnes at også Gregory Peck og Robert Mitchum spiller biroller i 1991-versjonen av Cape Fear, som er en re-make (nyinnspilling) av originalfilmen med samme navn fra 1962, der Peck og Mitchum hadde de to hovedrollene som Bowden og Cady.
Jeg klarer ikke å huske helt sikkert om jeg har sett originalen fra 1962 (jeg tror jeg har sett den), men Peck (1916-2003) og Mitchum (1917-1997) var to skuespillere jeg syns var bra (og selvsagt fortsatt liker), så den er trolig severdig den også. Ettersom denne bloggen er “en filmblogg fra nord”, må jeg selvsagt ta med at nevnte Robert Mitchum hadde norske aner. Moren hans var nemlig fra Norge, født i Oslo (Kristiania) og var immigrant til USA der Mitchum ble født.
I SENG MED FIENDEN (Orig. tittel: Sleeping With the Enemy)
* Julia Roberts er i seng med fienden. Roberts spiller en ung kvinne som iscenesetter sin egen død for å prøve å rømme fra sin kontrollerende og voldelige ektemann, spilt av Patrick Bergin.
MANNEN MED DEN NAKNE PISTOL 2 1/2 (Orig. tittel: The Naked Gun 2 1/2: The Smell of Fear)
* For den som liker crazykomedier passer nok dette midt i blinken, og jeg må innrømme at den slags slapstick og banal humor kan være artig av og til. Leslie Nielsen og resten av gjengen byr på en del latterlige hendelser og gapskratt-potensialet er tilstede i denne gærne politikomedien.
ÅRETS FILMHJERTE 1991:
NATTSVERMEREN
Orig. tittel: The SILENCE OF THE LAMBS
* Thriller
* Med Anthony Hopkins og Jodie Foster, m.fl.
En av mine filmfavoritter! Den er i alle fall uten konkurranse den desidert beste filmen fra 1991.
Gnitrende og glitrende spenningsfilm om psykopaten Hannibal Lecter, fantastisk gestaltet av Anthony Hopkins som gjør sin beste rolle noensinne som den geniale, og gale, professor Lecter, som man likevel kan finne både sjarmerende og sympatisk.
Clarice Starling (Jodie Foster) er den unge kvinnelige FBI-agenten som jager en seriemorder som flår ofrene sine. For å fange han må hun få hjelp hos den fengslede og strengt bevoktede manipulerende og lynintelligente Hannibal Lecter (Hopkins), som selv er seriemorder, og kanibal – og som en gang i tiden var en høyt respektert psykolog. For at Starling skal få hjelp av Lecter må hun vinne hans tillit. Det psykologiske spillet er igang!
I kategorien psykologiske thrillere er dette alldeles strålende, og spenningen vedvarer filmen ut. Nattsvermeren banet også vei for flere kommende seriemorder-filmer utover 90-tallet, og må vel kunne regnes som seriemorderfilmenes ABC nærmest…
Imponerende 8,6 av 10 stjerner i snitt hos IMDB, basert på nesten 745 000 brukerstemmer! Noe som understreker at dette er en ekstremt populær film! Det norske dyptgravende og anbefalte filmnettstedet Montages.no har plassert Nattsvermeren på 12. plass på sin liste over de 100 beste filmene fra 90-tallet. Samme nettsted kommer også med en ganske “oppsiktsvekkende” fakta om filmen, som man nok ikke tenker over. Hopkins er som vi vet en av de filmen sentreres rundt, men tilsammen er han kun på skjermen i 16 minutter!
I rekka av filmer med idiotiske norske titler, så troner forresten denne høyt. I filmen er riktignok en nattsvermer (innsekt) en viktig brikke, men tittelen The Silence of the Lambs spiller på noe helt annet enn hva den norske tittelen innebærer. Den norske tittelen har nemlig null og niks å gjøre med det i filmen som originaltittelen dreier seg om; en hendelse i Clarices barndom som hun forteller om til Hannibal. Idiotisk tittel til tross, det er som Nattsvermeren de fleste her hjemme kjenner filmen.
The Silence of the Lambs ble belønnet med hele 5 Oscar-priser, og ble den tredje filmen i Academy Awards historie som stakk av med de “fem store” prisene. Filmen ble kåret til beste film fra 1991, det ble Oscar til Anthony Hopkins for beste mannlige hovedrolle, Jodie Foster fikk prisen for beste kvinnelige hovedrolle, beste regi gikk til filmens regissør Jonathan Demme, samt at det ble pris for beste adapterte manus.
Fra filmhjerte.blogg.no blir det terningkast 6 og årets filmhjerte for 1991. Vel bekomme!
Hannibal: – ” Årets filmhjerte sa du? I must confess to you, I’m giving very serious thought… to eating your film heart” (fritt omskrevet sitat fra filmen “Hannibal” fra 2001).
Hannibal: – ” I do wish we could chat longer, but… I’m having an old friend for dinner. Bye.” (sitat fra “Nattsvermeren”)
De to viktigste Oscar-prisene som ikke gikk til The Silence of the Lambs ble utdelt til Jack Palance for beste mannlige birolle i komedien Byfolk! (Orig. tittel: City Slickers), en film flere mener skal være veldig morsom, og beste kvinnelige birolle ble tildelt for meg helt ukjente Mercedes Ruehl for rollen i The Fisher King.
Andre filmer fra 1990 som er grei sofaunderholdning:
De fleste filmene i denne bolken er filmer jeg husker for lite av til å kunne trekke frem som “de beste” fra 1991. Men de bør være brukbare filmvalg de også.
* Point Break
Med Patrick Swayze og Keanu Reeves. Jeg har sett denne, men hukommelsen svikter når det gjelder handling, men jeg mener nokså bestemt at jeg syns det var en ok film.
* JFK – Saken fortsetter
Oliver Stone sin over tre timer lange film om drapet på USAs 35. president, John F. Kennedy, er full av konspirasjonsteorier. Filmen skapte ikke uventet debatt, men ble også anerkjent med hele 8 Oscar-nominasjoner. Heller ikke her husker jeg noe særlig av filmen, som jeg har sett en gang på 90-tallet.
* Robin Hood – Tyvenes prins (Orig. tittel: Robin Hood: Prince of Thieves)
Kevin Costner som Robin Hood, og ellers medvirker bl.a. Morgan Freeman og Christian Slater. Jeg klarer ikke å huske for mye av denne filmen heller, så derfor får den havne i denne bolken med filmer.
* Barton Fink
Regi av Ethan og Joel Coen, noe som borger for kvalitet (håper jeg). Jeg har denne filmen i hus, men har ikke rukket å se den ennå. Barton Fink fikk forøvrig den prestisjefulle prisen Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes.
* Den siste speider (Orig. tittel: The Last Boyscout)
Siden jeg digger Bruce Willis tas denne med her. Men Willis har vært med i mye filmatisk skrap også, bl.a. Hudson Hawk, som også kom dette året. Den siste speider funker helt greit for min del.
* Hot Shots
* Out for Justice
Steven Seagal er definitivt ikke den jeg anbefaler oftest, men denne voldsorgien er vel en av de brukbare.
* Iskaldt bedrag (Orig. tittel: Deceived)
Thriller med Goldie Hawn. OK.
* Terminator 2: Judgement Day
Han sa “I`ll be back“, og han holdt det han lovet, den godeste Arnold Schwartzenegger. Oppfølgeren til megasuksessen Terminator; Terminator 2, kom i 1991. Den er av nettstedet montages.no plassert som nr 15 på lista over de 100 beste filmene fra 90-tallet. Liker man den første filmen så er vel ikke toeren bortkastet tid heller. Terminator 2 var forøvrig Edward Furlongs aller første filmrolle. En pur ung Furlong, født i 1977, var kun 12-13 år gammel da han spilte inn filmen.
Et par andre filmer fra 1991 jeg er usikker på om jeg har sett, men som virker interessante er: The Doors (Biografisk musikkdrama om et av 60-årenes store rockeband, The Doors, der Val Kilmer etter sigende gjør en glimrende tolkning av Jim Morrison. Kilmer ligner faktisk usannsynlig mye på Morrison i filmen, man skulle nesten tro de var tvillinger), og Hushaien (The Super, komedie med Joe Pesci).
ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1991:
Jaja, så veldig god er den vel egentlig ikke, men siden hun allerede har hjertet i hånden, årets norske filmhjerte får gå til….
FRIDA – MED HJERTET I HÅNDEN
Filmen er en ungdomsfilm, basert på en ungdomsroman av Torun Lian, regi av Berit Nesheim.
Frida er 13 år og veldig opptatt av kjærlighet. Hun forelsker seg stadig vekk. Nabogutten Kristian som også er hennes bestevenn følger oppgitt med på dagdrømmene hennes. “Frida”, med samme rollekarakterer, var også en TV-serie på NRK, som gikk i 1989. Maria Kvalheim, født tre dager etter min fødselsdag forøvrig, spilte rollen som Frida. Av det jeg husker fra serien og filmen så minnes jeg at jeg syns både Frida og Kristian var småsjarmerende rollefigurer. I mine “yngre” dager likte jeg ihvertfall “Frida”-serien på TV og filmen, så det forsvarer vel tittelen årets norske filmhjerte fra 1991 😉
Helt grei film den dag i dag, jeg plasserer den midt på treet slik jeg husker den. Dessuten er dette den eneste norske filmen jeg kan huske å ha sett fra året 1991. Norsk film på 90-tallet var ikke mye å skryte av vil jeg si.
Har du kommentarer, synspunkter, filmtips? Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget, og skriv i vei!
80-tallet er historie, så også her i denne filmblogg-serien om “Årets filmer”. Historie er også 90-tallet, bortsett fra her på filmbloggen. I dag stopper nemlig filmtidsmaskinen i 1990. Tiåret da DVD som filmplattform gjorde sitt inntog, men det skjedde ikke før i 1996. Ord som strømming, video on demand, netflix og slike ting var derimot fortsatt flere lysår unna føles det som ;p
I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære.
Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte år.
Det første året i det nye tiåret skulle by på noen filmer jeg har satt stor pris på i alle år senere, samt et knippe andre filmer jeg også syns er verdt å dra frem. Faktisk er det mange bra filmer fra dette året. Ja faktisk er det for første gang slik at jeg må dele “årets filmhjerte” ! For fra 1990 er det to filmer jeg digger såpass at jeg bestemte meg for å opprette en årets filmhjerte spesial-pris også. Og siden jeg er herskeren over denne ærefulle filmprisen, så blir det slik 😉 De er ikke verdens beste filmer noen av de to, men for meg har de gitt mye glede og morro – og er begge kassasuksesser som fortjener heder og ære.
Årets filmhjerter deles ut litt lengre ned i innlegget, men først en kort gjennomgang av de øvrige filmene fra 1990 som anbefales.
DANSER MED ULVER (Orig. tittel: Dances With Wolves)
* Kevin Costner i en av sine aller beste roller. Vi befinner oss i 1860-årenes USA. En amerikansk kavalerioffiser knytter tette bånd med Sioux-indianerne og ofrer både karriere og båndene til sine egne.
Danser med ulver ble en stor suksess og kunne feire flere Oscar-priser, hele 7 totalt, noe som gjør den til en av de store i Academy Awards (Oscar) historie. Den stakk av med den aller gjeveste prisen, årets film, og Kevin Costner fikk også Oscar. Ikke for beste hovedrolle, men for beste regi. Dessuten vant filmen for beste foto, klipp, adapterte manus, lyd og musikk. Den hadde totalt 10 nominasjoner (men ikke for mannlige hovedrolle).
Det som taler litt mot filmen er at den er veldig lang. Kinoversjonen var hele 3 timer, og Directors cut-utgaven enda lengre, men dette er en episk fortelling som er vel verdt å få med seg.
TILBAKE TIL FREMTIDEN III (Orig. tittel: Back To The Future Part III)
* Siste del av tidsreise-trilogien med Michael J. Fox. Veldig morsomt og spennende fortsatt, selv om de to første filmene var bedre. Tilbake til fremtiden-filmene er en trilogi jeg setter høyt.
GHOST
* En kjærlighetshistorie utenom det vanlige!
Noen uforglemmelige scener i dette romantiske krimdramaet/thrillerkomedien, der Demi Moore og Whoopi Goldberg spilte mot Patrick Swayze. Sistnevnte spiller en kar som blir drept, men som kommer tilbake som et spøkelse (!) for å advare kjæresten sin, spilt av Moore, om hvem som tok livet av han. Men for å gjøre det trenger han hjelp av ei smågal spåkjerring, selvsagt spillt av Goldberg, som sikrer de komiske innslagene. Ganske morsom, litt spennende og lettrørende film, men selvsagt også mye tøys og noe “klissete”.
Jeg husker spesielt godt at vi en gang på ungdomsskolen hadde filmkveld, der klassen var samlet og så film. Ghost var filmen vi så, og jeg husker ennå hvordan flere av jentene i klassen ikke var helt tørre i øynene når lyset kom på etter filmens slutt 😉
Whoopi Goldberg fikk forresten Oscar for beste kvinnelige birolle for innsatsen sin som spøkelsesinnvadert hysterisk spåkjerring! Filmen fikk også Oscar for beste originalmanus (Best Writing, Screenplay Written Directly for the Screen), og var blant de nominerte også til beste film, filmredigering, og beste originalmusikk
GUDFAREN 3 (Orig. tittel: The Godfather: Part III)
* Den siste filmen i Gudfaren-trilogien. Den må helt klart med. Men skal man ha noe utbytte av den bør man vel også se de to første Gudfaren-filmene. Og det anbefales sterkt, for Gudfaren-filmene er knallbra.
Gudfaren 3 fikk hele 7 Oscar-nominasjoner (blant annet for beste film og regi), men måtte gå tomhendte fra prisutdelingen.
MISERY
* Fans kan være noe herk. Det er Kathy Bates rolle i denne filmen et skremmende eksempel på. En forfatter reddes fra en snøstorm av sin største fan, men redningen var ikke helt som han hadde sett for seg. Filmen er basert på en novelle av selveste Stephen King.
Kathy Bates gjør en skremmende tolkning av besatt bokelsker, og ble belønnet med Oscar for beste kvinnelige hovedrolle.
JAKTEN PÅ RØD OKTOBER
* Ikke en av mine ultimate favorittfilmer, men den er slett ikke så verst. Jeg husker at broren min rundt millenniumskiftet eller deromkring hadde denne som en av sine favoritter, men om jeg ikke syns den er så bra at jeg vil kalle det en av mine favorittfilmer så er den ihvertfall en ganske så spennende U-båt-thriller, med en Sean Connery i toppform som ubåtkaptein. Og Alec Baldwin er ikke mindre bra! Filmen kommer dessuten fra regissør John McTiernan, mannen bak filmer som Die Hard (1988) og Die Hard 3 (1995).
Det ble forøvrig en Oscar-pris også til Jakten på Rød Oktober, for lydeffekter. Jeg er usikker på hva prisen kalles for på norsk, men originalt er det ihvertfall “Best Effects, Sound Effects Editing”.
ARACHNOPHOBIA
* Creepy! Ikke filmen for deg som har angst for edderkopper! En by innvaderes av åttebeinte skapninger. Med bl.a. Jeff Daniels og John Goodman.
HEKSENE (Orig. tittel: The Witches)
* Spenning for familien, passer også for lillebror/søster hvis han/hun ikke er veldig liten 😉 Verden må reddes for heksene, men guttungen som kan avsløre hemmeligheten har de skapt om til ei mus!
GREMLINS 2: THE NEW BATCH
* Ikke like bra som den første Gremlins, men fortsatt verdt å få med seg, om man liker slike småekle filmer 😉
ÅRETS FILMHJERTE 1990:
DIE HARD 2
kategori: Action
Regi: Renny Harlin
Med: Bruce Willis, Bonnie Bedelia, Reginald VelJohnson, Dennis Franz, William Sadler, Fred Dalton Thompson, John Amos, m.fl.
Bruce Willis leverer igjen. I Die Hard 2 er det Dulles Internasjonale Lufthavn i Washington, D.C. som står i sentrum for skruppelløse terrorrister, som truer med å styrte flere fly. Heldigvis er John McClane tilfeldigvis i nærheten.
I tillegg til John McClane er også kona Holly med fra den første filmen, samt ufølsomme Thornberg, og politifyren spilt av VelJohnson. Dennis Franz (kjent senere fra NYPD blue) er flyplassens arrogante sjef, mens William Sadler er gal terrorist.
Topp action, og mye humor også selv om det er en spenningsfilm med vold, drap og terror. Definitivt ikke samlebåndsaction, selv om vi får klassiske actionelementer, med en smålurvete med likevel sympatisk helt, passe cocky representanter for “øvrigheten”, myndighetene, og terrorister som ikke skyr noen midler. Vi får selvfølgelig også på sedvanlig Willis-vis kjappe ironiske kommentarer, skjeve smil, flykræsj, eksplosjoner, scootere, elektrosjokk og alt som hører med i en film med tittelen Die Hard.
Kanskje vil flere seere finne den vel voldelig? Men er ikke dette litt “avskrekkende” action egentlig? John McClane som litt lurvete “helt” leverer igjen, som han som egentlig ikke vil være noen helt, men som havner midt i skuddlinja igjen.
Innen actionsjangeren er ihvertfall dette noe av det nærmeste man kommer det ultimate spør du meg. Det er ikke ofte en oppfølger kan skryte på seg å være like god som eneren, men Die Hard 2 står ikke nevneverdig tilbake i forhold til Die Hard fra 1988.
Dessuten er det som i eneren julestemning midt opp i all drepinga. Det er vakkert 😀 Og det er terningkast 6. Topp action!
“Let it snow , Let it snow, Let it snow”
ÅRETS FILMHJERTE SPESIAL 1990:
ALENE HJEMME (Orig. tittel: Home Alone)
Kategori: Komedie
Regi: Chris Columbus
Manus: John Hughes
Med: Macaulay Culkin, Joe Pesci, Daniel Stern, John Heard, Catherine O`Hara, Devin Ratray, John Candy, m. fl.
Home Alone er nok en av de filmene jeg har sett flest ganger, og er utvilsomt en av mine favoritter når det gjelder komedie. Derfor er det umulig å ikke vie den litt ekstra oppmerksomhet, så da blir det årets spesialfilmhjerte her 😉
Det er en virkelig komedieklassiker. Historien kjenner vi vel alle til etterhvert? Lille Kevin McAllister er frekk i kjeften, må sove på loftet, og morgenen etter blir han gjenglemt når den dysfunksjonelle storfamilien i hui og hast drar på juleferie etter å ha forsovet seg. Når to innbruddstyver planlegger å raide kåken legger Kevin en slagplan for hvordan han skal holde kjeltringene unna. Herlig komikk. Jeg elsket dette i tidlige ungdomsår. Det gjør jeg forsåvidt fortsatt, om enn ikke like mye etter å ha sett den et utall ganger. Men slike morsomme filmer ser jeg gjerne flere ganger.
At det blir litt typisk amerikansk filmstil med en dose moral får man tåle. Innen sjangeren komedier er dette toppscore.
Herlig spill av den da så sjarmerende Macalauy Culkin, mens Joe Pesci og Daniel Stern er glimrende som de to tullingene som skal rane kåken. Og hvem kan vel glemme “Buzz”? En ultimat “julefilm”, men den kan nytes året rundt.
Buzz har blitt voksen
Og unge Culkin er ikke riktig så søt og sjarmerende nå over 25 år senere som den gang, i 1990…
Home Alone var forresten nominert til to Oscar-kategorier, for beste originalsang, og for beste originalmusikk.
Joe Pesci som spiller den ene skurken i Home Alone var i 1990 også å se i krimdramet MAFIABRØDRE (Orig. tittel: GOODFELLAS) av Martin Scorsese. For rollen sin i Goodfellas ble Pesci belønnet med Oscar for beste mannlige birolle. Også den filmen bør være sebar, med Robert De Niro og Ray Liotta i de andre ledende rollene, men jeg husker ikke om jeg har sett den, og dermed langt mindre noe av handlingen i den, annet enn at det er den klassiske historien om løpegutten som jobber seg oppover mot mafiatoppen (skriver wikipedia).
ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1990:
DØDEN PÅ OSLO S
Krim/drama/Ungdomsfilm
Regi: Eva Isaksen
Med: Håvard Bakke, Tommy Karlsen, Helle Beck Figenschow, Britt Elisabeth Haagensli, Viggo Jønsberg, Stein Winge, Bjørn Sundquist, med flere.
Pelle og Proffen vant mitt og mange andres filmhjerte i de tre filmene som ble laget om Ingvar Asbjørnsens bøker, og den første som kom i 1990 var Døden på Oslo S. En av norsk films klassikere innen ungdomsfilm og drama. Men personlig likte jeg bedre de to siste av de tre Pelle og Proffen-filmene, de som kom i 1992 og 1993; “Giftige løgner” og “De blå ulvene”. Døden på Oslo S er likevel absolutt sebar.
Filmens handling har jeg sakset fra wikipedia: Filmen handler om Pelle (15 år) og hans gode venn Proffen, og finner sted i Oslo. Filla og Stein er to gutter som bor på guttehjem. Da de blir provosert av bestyreren, raserer de kjøkkenet og stikker av. De treffer Pelle og stjeler pengene hans. Pelle drar på Burger King hvor han treffer Lena, som han blir forelsket i. Hun forsvinner mens Pelle og Proffen er på leting etter Filla og Stein.
På letingen etter de tre møter de Oslos bakside gjennom hjemløs ungdom, stoffmisbruk og prostitusjon. Det skal senere vise seg at Lena har problemer, og hva har alt sammen med det faktum at det står «horekunde» sprayet på bakskjermen til bestyreren på guttehjemmet «Håpet»? Og hva slags utpressingsopplegg har Filla og Stein planlagt?
Som mange sikkert vet har man de senere årene kunne se Håvard Bakke (Pelle) blant annet i Hotel Cæsar, og en hysterisk morsom reklame for Vitaproe, og Tommy Karlsen (Proffen) har vært å se i en sentral birolle i NRK-suksessen Lilyhammer.
Døden på Oslo S ligger på YouTube, så har du godt nok nett kan du se den her 🙂
Hederlig omtale også til HÅKON HÅKONSEN, den norske påkostede eventyrfilmen som ble produsert i samarbeid med Disney, og som handler om Håkon som er en 13 år gammel gutt på midten av 1800-tallet som må reise til sjøs. Han treffer sjørøvere og blindpassasjerer, forliser og havner på ei øde øy sammen med en skatt. Håkon Håkonsen var jeg i alle fall veldig fascinert av da jeg så den for første gang på grytidlig 90-tall. I hovedrollen finner vi Stian Smestad (f. 1976, han er altså 39 år i år! På bildene til høyre kan du se Smestad av nyere dato, og Smestad som Håkon Håkonsen i 1990). Ellers medvirket også Gabriel Byrne og Trond Petter Stamsø Munch, og flere andre. Jeg så Håkon Håkonsen igjen for noen måneder siden på TV, og den er fortsatt ganske OK.
En tredje norsk film fra 1990 verdt å trekke opp fra arkivet er HERMAN. En purung Anders Danielsen Lie hadde tittelrollen som den hyggelige men plagede 11 år gamle Herman, som en dag får beskjed om at han er i ferd med å miste håret.
Andre OK filmer fra 1990 som kan være verdt å sjekke ut:
Antatt Uskyldig (Presumed Innocent), med Harrison Ford.
The Russia House, med Sean Connery.
Nuns on the Run, nonner på rømmen, komedie med Eric Idle (fra Monty Python), og Robbie Coltrane.
A Shock to the System, krimthriller/komedie med Michael Caine.
PS: siden det ennå ikke er nevnt, og siden jeg har gjort til vane å nevne de største Oscar-prisene, så var det Jeremy Irons som ble tildelt statuetten for beste mannlige hovedrolle, for rollen i filmen “Reversal of Fortune” (norsk tittel er muligens “Von Bülow-skandalen”). Jeg må her innrømme at jeg aldri før har verken sett eller hørt om dette biografiske mysteriedramaet som baserer seg på en sann historie. Filmens plot som sentrerer seg rundt Sunny Von Bülows (Glenn Close) uforklarlige koma, drapsforsøk, rettssak og eventuell frikjennelse av ektemannen Claus Von Bülow (Irons) virker interessant. Kanskje kan dette være en “blind anbefaling”, den er notert ihvertfall på min liste.
Som vanlig kan hukommelsen ha spillt meg et puss, slik at en film eller flere som jeg liker kan ha blitt glemt. Men filmlistene fra hvert år er ihvertfall studert passe grundig, så de mest minneverdige bør være med 😉
FØLG FILMHJERTE PÅ FACEBOOK!
Kommenter gjerne om du har andre filmfavoritter, eller er enig/uenig. Bruk enten kommentarer-linken under dette blogginnlegget, eller besøk filmhjerte.blogg.no sin side på facebook, lik siden og skriv i vei! Liker du bloggens facebook-side vil du også kunne få oppdateringer på facebook-veggen din i nyhetsoppdateringene dine når nye blogginnlegg er publisert (med forbehold om hvordan facebooks algoritmer fungerer, hvordan de “sorterer” og siler ut innlegg den enkelte får se).
CARSTEN BYHRING, 1918 – 1990
I 1990 døde en av norsk film og revys store stjerner og scenekunstnere. Som Kjell i Olsenbanden ble Carsten Byhring for evig og alltid et norsk filmikon og en legende. Byhring var elsket av publikum, aller mest for rollen i Olsenbanden – som er mine norske filmfavoritter gjennom tidene. Hva den filmrekka har betydd for meg er vanskelig å sette ord på egentlig, så Byhring har selvsagt for alltid en egen plass i mitt filmhjerte, selv om Kjell var plagsomt feig noen ganger 😉 Byhring huskes også for en karriere som strakk seg tilbake til 1941 da han debuterte på revyscenen. 6. april 1990 døde Carsten Byhring av kreft, 71 år gammel.
SAGNOMSUSTE OG SÆREGNE GARBO
Også våre naboer i Sverige mistet en av sine store filmstjerner dette året, og her snakker vi stor også internasjonalt. Sagnomsuste Greta Garbo døde 15. april 1990, 84 år gammel. Det svenske fremtidige filmikonet vokste opp i enkle og fattige kår i Stockholm på begynnelsen av nittenhundretallet, nærmest talt i slummen, men fikk etterhvert en eksepsjonell filmkarriere i Hollywood. Først som stumfilmstjerne, og hun vokste seg enda større da lydfilmene kom, selv om hun var folkesky, skydde publisitet og ofte reiste under falskt navn – og vistnok snakket gebrokkent engelsk.
Hun sluttet å gi intervjuer tidlig i karrieren sin, hun gikk ikke på premierer på egne filmer, og holdt seg for det meste for seg selv, til og med medskuespillere ville hun ikke ha noe særlig med å gjøre, ettersom hun foretrakk å forberede seg til ulike roller alene. Hun var en “vanskelig” stjerne sånnsett, vil nok mange hevde, men kanskje var det alt dette “vanskelige” og “usynlige” ved henne, at hun gjorde ting på sin måte, og aldri mistet bakkekontakten, som har gjort henne til en kvinnelig filmlegende? Ja si det, undertegnede hadde i hvert fall i utgangspunktet bare tenkt å kort nevne Garbo som en av filmstjernene som gikk bort i 1990, men fant det overraskende interessant å gjøre litt lett research og lese om henne.
Garbo ble i alle fall utvilsomt en gigantisk filmstjerne som publikum elsket på 20-30-tallet, utseendet var det heller ikke noe å si på, og hun var og forble et stort mysterium. Hun avsluttet filmkarrieren sin allerede som 37-åring, i 1941, etter at hennes siste film var blitt slaktet, og hun ble amerikansk statsborger. Mytene og ryktene om henne er mange. I en bok skrevet om henne har det blitt hevdet at hun var “teknisk sett bifil, hovedsaklig lesbisk og i økende grad aseksuell..” (kilde: wikipedia), hun giftet seg aldri og fikk (trolig) ingen barn, og brukte vistnok en del tid på reiser. Frem til sin død levde hun helt tilbaketrukket fra offentligheten, i New York. Garbo er forøvrig begravet i Stockholm.
Jeg kan ikke huske å ha sett noen av filmene Garbo spillte i, annet enn korte klipp, men Greta Garbo er vel et navn selv mange uten eller med minimal filminteresse kjenner til. Et knippe av filmene hun spilte i kan jeg i alle fall godt tenke meg å sjekke ut en gang om jeg snubler over de, for eksempel Kamelidamen (Camille, 1936), Anna Christie (1930), Grand Hotel (1932) eller hennes eneste (?) komedie, som heter Ninotchka (1939). I 1955 fikk hun en æres-Oscar for hennes uforglemmelige innsats på filmlerretet, men var ikke selv tilstede for å motta den. Kilder: blant annet Wikipedia, IMDB.com og Daily Mail.
En annen markant filmskikkelse som sceneteppet gikk ned for aller siste gang for i 1990 var entertaineren Sammy Davis Jr. I tillegg til å være ren skuespiller var han (sang)artist, han danset, imiterte, sang, og spilte flere instrumenter. Han var mørkhudet, med en mor fra Puerto Rico og afro-amerikansk far, og ble utsatt for sterk rasisme i ung alder, men kjendisstatusen hans, blant annet opptrådte han mye med Frank Sinatra og Dean Martin, gjorde at han påvirket rasediskrimineringen i positiv retning. Davis Jr. ble 64 år gammel og døde av strupekreft, trolig grunnet røyking.
Har du kommentarer? Klikk på kommentarer-linken like under dette, og skriv i vei.
