FILMHJERTE LARS JG – EN FILMBLOGG FRA NORD Blogg om film og TV-serier, skrevet av Lars Jørgen Grønli. Kontakt: larsgronli (@) hotmail . com

FILMHJERTE : ÅRETS FILM, 1978

I filmhjerte-bloggens nye “retro-føljetong” Årets film beveger vi oss et skritt videre. Vi befinner oss fortsatt på sent 70-tall, lenge før noen en gang knapt nok kunne drømme om ord som strømmetjenester, dvd, blu-ray, netflix og torrentfiler. Tiden da film utenfor kino stort sett bestod av NRK, om man da ikke var høyteknologisk og hadde videospiller. I dag er tiden inne for et lite tilbakeblikk på filmverden anno 1978.

Tanken bak denne bloggserien er å trekke frem et par filmer, en internasjonal og en norsk, for hvert av årene fra fødselsåret mitt, og frem til nåtid, kall det gjerne “Årets film” eller “Årets favorittfilm”, eller mere presist undertegnedes personlige favoritter, en fra det store filmutland og en hjemlig, fra hvert år, krydret med diverse småsnacks fra det respektive år.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I det første innlegget i denne serien startet jeg med 1977, året da jeg så dagens lys. Klikk her for å lese blogginnlegget om 1977.

Blant de store filmene som gledet massene det året jeg fyllte mitt første år, i 1978, finner vi Poirot-filmen Døden på Nilen. En som for alvor fikk sitt store gjennombrudd dette året var John Travolta. Den da 24 år gamle Travolta danset seg vei inn i mang et filmhjerte, kanskje særlig ungpikenes, i suksessen Grease.

Et par uforglemmelige kassasuksesser som senere fikk flere oppfølgere hadde sin opprinnelse i 1978, det  var nemlig året da Superman The Movie, som  var den aller første spillefilmen om Superman, ble sluppet, med en stram og super Christopher Reeve som Superman. Det var også rom for skrekk i -78. Halloween, med Jamie Lee Curtis, skremte publikum med horrible og rystende hendelser på lerretet. For 37 år siden ble filmpublikum også servert oppfølgerfilmer på filmer som har blitt klassikere, her kan nevnes hardtbitende Haisommer 2 (Orig. tittel: Jaws 2), og djevelske Omen 2 (orig. tittel: Damien: Omen II).

En film som selvsagt ikke er til å komme utenom, er Hjortejegeren, der Robert De Niro hadde hovedrollen. The Dear Hunter (Hjortejegeren) var nok antagelig den største av de alle i -78. Filmen som handlet om Vietnamkrigens påvirkning, med sin virkningsfulle fortellerkraft der hjortejakten er satt i fokus, er nok veldig manges favorittfilm fra 1978, og jeg må si at det er også et av mine sterkeste filmminner fra filmene fra 1978. Jeg var som kjent fortsatt på bleiestadiet i 1978 og så selvsagt ikke mange filmer det året, men først flere år senere. Flere filmer dette året tok for seg ettervirkninger etter Vietnam-krigen, og en annen som kan nevnes er filmen med Jon Voight og Jane Fonda på plakaten; Hjemkomsten (orig. tittel: Coming Home), som på erkepatriotisk amerikansk vis har en filmposter der Voight og Fonda sitter foran det digre amerikanske flagget.

I 1978 var forresten tomater farlige greier. Muterte mordertomater skremte nok vannet av mange 😉 Filmplakatene var i alle fall morsommere før i tida.

Men det er ingen av disse filmene jeg velger å dele den O`store og prestisjetunge Filmhjerte-prisen til! Alle disse nevnte filmene fra 1978 er dog filmer som alle har gledet nye seere i en mannsalder (vel, med unntak av tomatkalkunen).

ÅRETS FILMHJERTE 1978 GÅR TIL:

FOUL PLAY (NORSK TITTEL: SE OPP FOR GLORIA)

Komedie, USA. I hovedrollene: Goldie Hawn, Chevy Chase og Dudley Moore

Foto av norsk VHS-cover: norskvhs.com

For en bildeskatt dette er forresten! Jeg sier det igjen, nettsiden norskvhs.com byr virkelig på mye retromorro for de av oss som er vokst opp med film på VHS.

Valget er kanskje overraskende, men jeg digger denne spennende komedien, som skilter med tre av datidens største navn innen komediesjangeren; Chevy Chase, Goldie Hawn og Dudley Moore. Filmen har nok hos mange gått i glemmeboken, eller blitt forbigått, det er ihvertfall uten tvil en morsom – og faktisk spennende – film, der Goldie Hawn er Gloria, som forfølges etter at hun oppdager en plan om et attentat. Vi møter en pågående dverg, en mystisk albino, og en sprudlende Dudley Moore som byr på et soverom vi sjelden har sett makan til – alt med nydelige San Fransisco som bakteppe.
Jeg slenger gjerne terningkast 5 til Se opp for Gloria (Foul Play). Og det er på vippen til 6.

Til stor glede ser jeg at filmen i sin helhet  ligger på YouTube. Uten tekst, men med engelsk tale bør det likevel gå greit for de fleste.

Se den her og nå om du vil, her er YouTube-videoen:

Saken fortsetter under videoruta

Jeg prøver nye ting her på bloggen, så i tiden fremover har jeg tenkt å forsøke å med ujevne mellomrom presentere en “beste film” eller “favorittfilm” fra hvert år siden jeg ble født og frem til året vi er inne i nå. Tanken er å trekke frem en eller to filmer i hvert innlegg, en internasjonal, og en fra Norge. Så får tiden vise hvordan det går 😉

PS: Håper dere har hatt en fin påske der ute forresten!

Det vil med andre ord si at jeg, om jeg fullfører dette lille bloggprosjektet, vil dra frem minimum godt over 30 filmer, en for hvert år fra og med det herrens år 1977, da undertegnede kom sprellende til verden. Det er ikke sikkert jeg har sett alle filmene, så noen ganger kan det være filmen fra det aktuelle året som jeg har mest lyst til å sjekke ut (dersom jeg ikke finner noen filmer fra det aktuelle året som jeg har sett, som jeg syns fortjener å  anbefales).

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Den nye føljetongen “Filmhjerte: Årets film” starter dermed med nettopp året 1977.

I filmens verden var 1977 året da storfilmer som Star Wars, Smokey and The Bandit, Saturday Night Fever og Nærkontakt av Tredje Grad gledet publikum, men det er ikke de som er favoritten min fra fødselsåret mitt.

ÅRETS FILMHJERTE 1977 GÅR TIL:

JAMES BOND: SPIONEN SOM ELSKET MEG (The Spy who Loved Me)

Foto fra imdb.com

Valget faller altså på en riktig klassiker; James Bond-filmen Spionen som elsket meg. Og det er fordi jeg elsker Bond-filmene. I rollen som Bond ser vi Roger Moore, og vi får også servert favorittskurken Jaws, i Richard Kiels skikkelse.

Bond-piken anno 1977 var Barbara Bach.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1977 GÅR TIL:

OLSENBANDEN OG DYNAMITT-HARRY PÅ SPORET (film nr 8 av 14 i rekka av Olsenbanden-filmer)

Foto over: norskvhs.com (forresten en utrolig morsom nostalgisk side for alle
som vokste opp med film på video, altså på “gode gamle” VHS)

Foto: serieantikvariatet

Fantastiske Olsenbanen blir jeg ALDRI lei. Olsenbandens lek med gullbarrer og Norges statsbaner må med!

«Etter atter en tid på ‘Botsen’ har Egon en genial plan klar. Med sin store forkjærlighet for timing og tilrettelegging retter han denne gangen blikket mot en av landets mest velsmurte og solide instutusjoner: NSB. Egons frastjålete millioner er nemlig byttet inn i gullbarer av noen multinasjonale slyngler, og barrene må fraktes med tog. Det kan ikke beskrives må sees! Oppe i alle viderverdighetene finner vi Dynamitt Harry tilbake i god, gammel sprengningsform. Når han attpåtil forviller seg opp i et lokomotiv som løper løpsk for ham, må det jo ende galt! (Kilde: Filmfront.no)

Hos meg blir det terningkast 5 til denne klassiske norske perlen.

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1977

1977 var ellers et år der et par veldig kjente skuespillere sa takk for seg. Elvis Presley var som alle vet verdensstjerne innen musikken, men han hadde også en skuespillerkarriere bak seg. 16. august 1977 døde Elvis, kun 42 år gammel. En annen ikonisk filmstjerne som slukket i 77 var Charlie Chaplin, som døde 88 år gammel på 1. juledag 1977.

Undertegnede var forøvrig ikke den eneste storheten, thihi, som ble født dette året 😉 En rekke kommende skuespillere så dagens lys i 1977; blant andre Colin Hanks, Maggie Gyllenhaal, Brittany Murphy (1977-2009), Edward Furlong, Liv Tyler, Sarah Michelle Gellar, Tom Hardy, Michael Fassbender, Eric Balfour, Devin Ratray (Buzz i Home Alone), Chiwetel Ejiofor (12 years a slave-stjernen) og Orlando Bloom. Av norske skuespillere født i 1977 er Per Kjerstad den eneste jeg har funnet.

Oscar for beste film gikk forresten til filmen Annie Hall, mens Richard Dreyfus og Diane Keaton fikk Oscar for hhv beste mannlige og kvinnelige hovedrolle, for filmene The Goodbye Girl (Dreyfus) og Annie Hall (Keaton). Woody Allen fikk beste regi, for Annie Hall.

Hva synest dere lesere om dette “prosjektet”  her på bloggen? Er det verdt å kjøre på?

Kommenter gjerne ved å klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget. Husk å klikk post innlegg når den nye siden vises etter at du har sendt kommentaren!

#film #filmtips #1977 #olsenbanden #JamesBond

Fra  regissøren av Taken kommer actionthrilleren The Gunman, med Sean Penn som filmens lurvete helt.

Film: The Gunman

Sett på: Kino.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Skuespillere: Sean Penn, Javier Bardem, Idris Elba, Jasmine Trinca, Mark Rylance, Ray Winstone, m.fl.

Lengde: Ca 115 minutter.

Land: England/Spania/Frankrike.

Språk: Engelsk tale (norsk tekst på kino selvsagt).

Aldersgrense: 15 år.

Plottet i The Gunman er kanskje ikke helt ulik nettopp nevnte Taken, en tidligere ex-millitær jages, og må selv ta opp jakten på de som er etter han. Underveis blir det action så det holder, med brutale voldsscener og ikke så rent lite skyting, samt at Penn får vist de svulmende musklene sine…

Året er 2006. Vi befinner oss i Kongo. Sean Penn er Jim Terrier, som befinner seg i det afrikanske landet under dekke av å gjøre noe annet, men han er en snikskytter som på hemmelig oppdrag dreper landets gruveminister, et oppdrag som gjør at han tvinges til å forlate Kongo, og sin flamme Annie, og holde seg i skjul.

Åtte år senere er han tilbake i Kongo igjen, hvor han nå driver veldedighetsarbeid, da han en dag oppsøkes av leiemordere som er ute etter å likvidere han. Terrier kommer seg unna, fast bestemt på å finne ut av hvem som er ute etter han. Han forstår raskt at årsaken til at han nå er jaget er hendelsene i Kongo åtte år tidligere.
Den adrenalinfulle turen videre går innom London, Barcelona, landlige spanske omgivelser på et storslått gods, og Gibraltar.

I London treffer Terrier sin gamle oppdragsgiver Cox, og en venn av seg, og han drar videre til Barcelona der hans gamle operasjonsleder Felix (Bardem) holder til, sammen med Terriers gamle kjærlighet Annie, fra tiden i Kongo. De havner, selvsagt, alle sammen i skuddlinjen.

Actionscenene i The Gunman er til tider rå og brutale, Terrier håndterer våpenene som en proff, vi får oppleve heseblesende smell og tyrefekting forran en fullsatt tyrefektingsarena i Barcelona, men det blir aldri så “grusomt” at det er ubehagelig å se på. Det er et bra eller OK stykke actionhåndtverk, for all del, men særlig nyskapende og originalt kan jeg ikke si at det er, for dette har vi vel sett noen ganger før. Men det fungerer likevel greit.
Jeg føler at kameraføringen og klippingen noen ganger er litt småirriterende, eller for raske, men ikke sånn at det trekker ned noe av vesentlig betydning. Ellers er det litt morsomt med oversiktsbilder og gjenkjennbare steder fra de ulike stedene. Det beste med filmen er nok actionscenene, som er jevnt fordelt utover i filmen, slik at det ikke blir så mye dødtid underveis. Fra filmens start til slutt kan man forvente både skyting, slossing og nok action og blod.

Man kan selvsagt argumentere rundt hvorvidt scenene er troverdige eller ei, men slik er det jo veldig ofte i denne type filmer, så det er ikke noe særlig å henge seg opp i. Jeg visste hva jeg kunne forvente av The Gunman, og den lever stort sett opp til hva jeg hadde trodd på forhånd. Liker man filmer som eksempelvis Taken, Jason Bourne o.l. kan man nok trygt se The Gunman også. Forventer man derimot en film med en dyp mening, drivende dialog og noe man sjeldent har sett før, vil man dog trolig bli skuffet.

Sean Penn gjør en veldig solid innsats som “lurvete” helt som sliter med samvittighet, sykdom og hukommelsen, særlig hans glemsomhet er et viktig poeng i filmen. Javier Bardem gjør en grei jobb, her hadde jeg dog ventet en røffere rollefigur, men han leverer greit nok, i sin litt kalde beregnende rolle. Her syns jeg folkene bak filmen har tonet ned Bardem for mye, slik at figuren hans fremstår litt for lite spennende. Idris Elba er derimot bunnsolid i den, synest jeg, alt for lille birollen han er gitt i filmen. Faktisk sitter jeg lenge og venter på hvor pokkern det blir av Elba, men han er upåklagelig når han omsider dukker opp. Elba er forøvrig en skuespiller jeg liker veldig godt, etter krimserien Luther.

De øvrige viktige birollene i filmen er godkjente eller bra, som for eksempel Ray Winstone som spiller Terriers venn Stanley, og Mark Rylance i rollen som Cox. Rollekarakteren Annie, som gestaltes av den for meg frem til nå helt ukjente italienske skuespillerinnen Jasmine Trinca (som selvsagt har en rekke filmer bak seg, men jeg har ikke sett noen av de før nå) fremstår litt enkel og endimensjonal, men Trinca gjør seg ikke bort.
The Gunman har også et nordisk innslag, ettersom vi ser Peter Franzèn fra Finland i en av de viktigste skurkerollene (Reiniger). Jeg pensler inn på et lite sidespor her nå. Finsk film er noe jeg uten å overdrive for mye hittil har sett et par ganger annet hvert skuddår, noe som muligens skyldes at jeg har vokst opp i tiden da “finsk fjernsynsteater” på rikskringkastingen var noe av det verste en kunne utsettes for, så det er faktisk første eller bare andre gang jeg ser også Franzèn (han medvirker i den svenske filmen Babas Bilar, som jeg eier, men ikke ennå har sett, men jeg har nok sett han i den svenske filmen Ranerne fra 2003). Så om noen har et godt finsk filmtips på lur, er det bare å si fra. Finnlenderen gjør ihvertfall jobben som bad guy godt nok.

Reklamen og trailerne før filmen er ikke så lange som fryktet, men en kopp kaffe før filmen hjalp kanskje 😉 Popcornet glir ned, brusen likeså, mens filmen ruller på lerretet, jeg kjeder meg aldri, men går ut av kinosalen uten noen opplevelse av å ha vært vitne til noe ekstraordinært. Ikke misforstå, det er severdig og funker helt fint som tidsfordriv. The Gunman er verdt kinoturen, om du liker actionthrillere. Fra meg blir det, et litt svakt, terningkast 4.

Av andre interessante anmeldelser som kan nevnes, så har FilmMagasinet gitt terningkast 3, men mener likevel filmen trygt kan sees. Ellers har den blant annet fått 4 fra VG og Adresseavisen. Imidlertid har den fått svært blandet mottagelser, noen danske aviser har vistnok gitt terningkast 1, og de fleste vurderinger ligger midt på treet, terningkast 3 ( f eks fra Dagbladet, Aftenposten, NRK Filmpolitiet, og en rekke andre). Empire, som er et stort britisk filmmagasin og filmnettsted, gir 3 av 5 stjerner

Seinfeld, en av tidenes største komediesuksesser på TV, gjør comeback! Dette melder amerikansk media.

Dette er en gledens dag for alle Seinfeld-entusiaster. Nå er det nemlig klart at det skal produseres to nye Seinfeld-sesonger, med tilsammen 48 nye episoder.

Oppdatering: Dette var filmbloggens aprilsspøk! Saken ble publisert 1. april.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

De aller fleste rollekarakterene og skuespillerene fra den suksessrike serien vender tilbake på skjermen, pluss noen nye figurer selvsagt. Hvem som er med er ikke endelig bestemt, da episodene ikke er spilt inn ennå, men det som imidlertid er 100 prosent fastslått er at Jerry, kramer, George, Elaine, Newman og flere av de gamle birollekarakterene gjør comeback.

Serien skal starte opptakene i løpet av høsten, og det er ventet at de nye Seinfeld-episodene er klare for TV i løpet av 2016, kanskje så tidlig som før jul i år, skrives det.

I følge Seinfeld sjøl har dette vært planlagt en god stund allerede, men man har lykkes å hemmeligholde prosjektet helt frem til nå.

Det er den amerikanske TV-giganten NBC som slapp denne nyheten – og Seinfeld-fans verden over kan nå juble!

OPPDATERING: DETTE VAR FILMHJERTES APRILSSPØK.

Listemanien fortsetter her på filmbloggen, denne gangen står humoren i fokus. I dette filmhjerte-innlegget har jeg satt opp listen over de 20 morsomste norske rollefigurene fra film, TV og revy/teater. Listen gjenspeiler som vanlig mine personlige favoritter – men mange finner garantert noen av sine favoritter her.

Eneste kriterier for å kunne være aktuell er at rollekarakteren er spilt av en norsk skuespiller/komiker, at figuren er “norsk”, og at rollefiguren er morsom! Rollefiguren må også være gjentatt flere ganger, det holder altså ikke at figuren har vært med i en enkelt film eller en enkeltepisode i en serie eller i et enkelt teaterstykke, men må altså være gjentatt i flere filmer, i flere episoder i en eller flere TV-serier eller TV-program. Dette er mine favoritter, ikke de som nødvendigvis har flest fans, har vunnet flest kåringer og så videre, men de som opp gjennom årene har gledet med mest når det gjelder å være latterlig morsom og underholdende!

Jeg har forresten juksa litt. Topp 20 består denne gangen egentlig av 24 stykker, men slikt er kun detaljer 😉 Konseptet på bloggen heter Topp 20, så noen kunstneriske friheter tar jeg meg!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Har du kommentarer til innlegget er du velkommen til å legge igjen en kommentar. Klikk på kommentarer-linken helt nederst under blogg-innlegget.

20

VAKTMESTER`N

(Diverse NRK-programmer, fast innslag i “Lørdan” på 90-tallet)

Foto: nrk.no/scanpix

Spilt av Trond Viggo Torgersen

19

ASBJØRN BREKKE

(Nissene på låven, Nissene over skog og hei, Asbjørn Brekke Show, TV Norge)

Foto: TV Norge

Spilt av Espen Eckbo

18

“Programlederduoen” i “Det e boka mi” og “Midtnytt”

(Åpen Post, NRK)

Foto: skjermdump fra YouTube (NRK)

Spilt av Harald Eia og Bård Tufte Johansen

17

TOR VARHAUG

(TV-seriene NAV og Etaten, NRK og TV Norge)

Spilt av Atle Antonsen

16

PIIRKA

(Borettslaget, NRK)

Spilt av Robert Stoltenberg

15

NILS

(Mot i Brøstet, TV2)

Foto: skjermdump fra YouTube (TV2)

Spilt av Sven Nordin

14

“SKREMMERN”

(Trotto Libre, NRK)

Foto: NRK

“Vart du skræmt no”?

Spilt av Trond Kirkvaag

13

BENNY

(The Julekalender, TV 2)

Foto: fra nrk.no/scanpix

“Bob bob bob!”

Spilt av Erling Mylius

12

GJERTRUD SAND

(The Julekalender, TV 2)

“Ja vi får håp det går likar imårra”

Spilt av Tore Johansen

11

OLAF SAND

(The Julekalender, TV 2)

Foto: TV 2

“Det e bære lækkert”

Spilt av Ivar Gafseth

10

HERMANSEN

(Olsenbanden-filmene)

Spilt av Sverre Wilberg

9

LARS RALLKATTLI

(Oluf)

Foto: Skjermdump fra NRKs innspilling av Olufs sceneshow på Lenangsøyra

Spilt av Asle Myrvoll

Olufs sønn, han Lars. Ekstremt komisk figur, og en av de dummeste 😀

8

“FRISKUSEN”

(O.J. ute på prøve. NRK)

Foto: skjermdump fra YouTube (NRK)

Spilt av Otto Jespersen

Den villeste og galeste figuren av de alle, og den uten tvil ekleste. Men ustyrtelig morro. “Erre rekti av meg å ta med friskusen, hvis atte jæ syns han er artig, erre det? HÆÆÆ HÆÆÆÆ?”

Særlig sketsjen der han er på boligvisning er til å kveles av latter av! Se den i videoen under.

Alle innslagene ligger gratis på NRK Nett-TV, det er bare å lete. De fleste ligger også på YouTube.

---

7

OLSENBANDEN (14 filmer): Her må HELE gjengen med; EGON OLSEN, BENNY og KJELL. Og VALBORG

Foto fra viaplay.no

Her blir det for urettferdig å rangere de, selv om jeg liker figuren Egon best, og deretter Benny, Valborg og Kjell, så utfylles disse av hverandre perfekt – og utgjør i sum mine norske favorittfilmer: filmserien om Olsenbanden. På denne lista blir det likevel bare 7. plass, fordi figurene ikke er hysterisk komiske, men de er derimot gjennomført fornøyelige og veldig underholdende. Og ja, jeg føler meg litt ufin over å ha plassert de bare på nr 7 på lista, men det får stå sin prøve…

Spilt av (på bildet fra v. mot h.) Sverre Holm (Benny), Aud Schønemann (Valborg), Carsten Byhring (kjell) og Arve Opsahl (Egon)

---

6

DYNAMITT-HARRY

(Olsenbanden)

Foto fra seher.no

Harry får plassen over resten, ettersom han er den mest komiske i Olsenbanden-filmene. Forøvrig var han også “Data-Harry” i en av filmene, men det var samme rollekarakteren. Men han har også medvirket i to andre filmer i to helt andre roller, som Lillegutt i Olsenbanden tar gull, og senere i en liten rolle som taxisjåfør.

Spilt av Harald Heide Steen Jr

---

5

MAGNHILD FLEKSNES

(Bedre kjent som “Moder`n” i Fleksnes, NRK)

Foto: skjermdump fra YouTube (NRK)

Spilt av Aud Schønemann

Alle Fleksnes-episodene kan sees gratis på NRK Nett-TV.

---

4

KARL

(Mot i Brøstet, TV 2)

Foto: skjermdump fra YouTube (TV2)

Spilt av Nils Vogt

Den sinteste figuren er Karl fra Mot i brøstet. “NEI NEI NEI!!!“

---

3

MOSSA

(Fra Du skal høre mye-programmene på NRK)

Foto fra NRK

Spilt av Ingrid Evertsen

---

2

OLUF RALLKATTLI

(Oluf)

Foto: Nordlys

Spilt av Arthur Arntzen

På YouTube kan du finne en hel masse Oluf-innslag, for eksempel den legendariske sketsjen “Farskapssaken”, og hele det glimrende sceneshowet fra 1990 på 1 time og 42 minutter. Du kan se sistnevnte ved å klikke i videoen fra YouTube som jeg har limt inn under:

---

1

MARVE FLEKSNES

(Fleksnes, NRK)

Foto: NRK

Spilt av Rolv Wesenlund

Ingen slår Fleksnes. Han er kort sagt legendarisk. Oluf er riktignok mer “hysterisk artig” enn Fleksnes,  og gir lettere rå latterbrøl, men Fleksnes er mer “menneskelig” med en lunere type humor, som treffer midt i blinken – og som hadde bred apell med stor spennvidde.

Alle episodene av Fleksnes kan du forresten se gratis på NRK Nett-TV! Klikk på linken for å komme til Fleksnes-oversikten på nrk.no.

---

Hederlig omtale:

Krøvel Velle Voll (Team Antonsen, han som var med på telefon i “Joker Nord”. Men så vi han noen gang?) – spilt av Harald Eia

Even Velnes (Team Antonsen, han som kunne si Kari Bremnes på 10 forskjellige måter) – spilt av Harald Eia

Tante Kose (Hellfjord) – spilt av Maria Bock

Foster (O.J. ute på prøve) – spilt av Morten Faldaas

Inspektør Wirrum (O.J. ute på prøve) – spilt av Otto Jespersen

“Bartenderen” (O.J. ute på  prøve) – spilt av Terje Strømdahl

Henry (Mot i Brøstet) – spilt av Arve Opsahl

Roy Narvestad (Borettslaget) – spilt av Robert Stoltenberg

Linda Johansen (Borettslaget)  – spilt av Robert Stoltenberg

Kuram Silmandar (Borettslaget) – spilt av Robert Stoltenberg

Ruth (Borettslaget) – spilt av Sidsel Sørli

Jendor (Oluf) – spilt av Kristian Fredrik Figenschow

Albertina (Oluf) – spilt av Maryon Eilertsen

Reidar – spilt av Øyvind Blunck

Ove Hoff – spilt av Espen Eckbo

Raymond – Fredrikstad-figuren spilt av Øyvind Johannessen

De fleste imitasjoner gjort av KLM (Særlig de Trond Kirkvaag imiterte, men også Knut Lystad  hadde flere glimrende parodier, f. eks. de jeg husker best er Ingrid Espelid Hovig, Sølve Grotmål, Yngve Hågensen, Rosmarie Køhn, tidl. helseminister Torbjørn Mork osv, og jeg tror disse figurene ble imitert/parodiert mer enn bare en gang hver, men det spiller ingen rolle, de var alle enormt morsomme)

Flere av Kristian Valens parodier og figurer (særlig  parodiene av Tore Andrè Flo, Nils Gunnar Lie, og Morten Harket, men mange av de andre også, og figurene Kjartan (han homofile) og Geir (“toppa heile driden”)

Diverse figurer fra Honningsvågrevyen

Noen av figurene fra Kjetil og Kjartan Show

 

Hvem er dine favoritter? Legg gjerne igjen en kommentar.

0 kommentarer

Barne-TV er ikke hva det en gang var. Alt var bedre før. Hørt den før eller?

En ting er i alle fall sikkert, de 10 barne-TV-figurene/seriene jeg her har trukket frem, gir gyldne assosiasjoner til fordums tider, barndom og mer eller mindre bekymringsløse barneår. Jeg har fokusert på å ta med figurer/serier fra Norge, men noen internasjonale serier må med (men de er laget med norske stemmer).

Disse seriene har til felles at barneøyne landet rundt fulgte de på 1980-tallets fjernsyn (Noen av seriene og figurene så dagens lys lenge før 80-tallet, og noen er vist også lenge etter 80-tallet,  men alle gikk på TV i 80-årene).

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dette temaet er kanskje et lite sidespor, kall det gjerne en digresjon, med tanke på bloggens navn: Filmhjerte – en filmblogg osv, og dens øvrige innhold, men temaet er jo i det minste litt skuespill- og serie-relatert, så jeg er vel ikke helt på bærtur. Sånn, da har jeg rettferdiggjort at jeg for en stakket stund går i barndommen igjen, og leter etter de gyldne fine TV-øyeblikkene jeg som barn satt foran fjernsynet og glante på med store barneøyne.

Barne-TV-logoen øverst er hentet fra nrk.no. Foto: NRK.

Foto fra visitdrammen.com

10: SMURFENE (Norsk versjon med Geir Børresen)

Smurfene, smurfespråket og smurfesangene er selvsagt smurfendariske minner fra Barne-TV, også her i Norge. Smurfene var veldig smurfete (omstridt) her i Norge, de ble smurfet (anklaget) for å både smurfe (spre) antisemittisme og stalinisme, bedrive smurfevasking (hjernevasking) og sikkert en hel masse annet også som det konservative Norge på slutten av 70-tallet ikke var vant til. Men det ble vel smurfer (folk) av de som smurfet opp (vokste opp) med smurfene også. Ihvertfall de smurfeste (de fleste).

Foto fra BT

9: GULLARS

Antagelig en av de teiteste barne-tv-figurene fra Norge, men merkelig nok syns jeg det til tider var ganske artig, og så het jo dette fjærkreet gulLARS, så det kan jo ha hatt noe å si….Dessuten var jo (leses på bergensdialekt) Maaariiiaaannneeeee og Indiiiigooo ganske hyggelige da.

Foto fra wikipedia

8: DONALD DUCK

Donald Duck kan jeg definitivt ikke utelate. Som barn elsket jeg Donald, men desverre var det alt for sjelden jeg fikk se den uheldige anda på TV. Men på julaftens formiddag var Donald ALLTID et selvskrevent innslag. Ingen jul uten! Donald Duck er nok likevel mest av alt min tegneserieblad-favoritt fra barndommen.

Foto fra caprino.no

7: IVO CAPRINOS UNIVERS.

Omtrent alt av dukkefilmer/TV-serier/figurer laget av Ivo Caprino, basert på f. eks. Torbjørn Egner, Asbjørnsen og Moe, Kjell Aukrust. Jeg nevner i fleng; Askeladden som kappåt med trollet, Askeladden og de gode hjelperne, Reveenka, Sjuende far i huset, Karius og Baktus, Dyrene i Hakkebakkeskogen, Flåklypa Grand Prix (spillefilmen).

Om alle disse inngikk under det vi tradisjonelt forbinder direkte med barne-TV-konseptet husker jeg ikke, men det spiller ikke noen rolle, dette er TV-minner som var magiske – og som gjerne kunne vært plassert enda høyere. Men plasseringene her på lista er ikke så ekstremt viktige, så lenge de er med.

Foto: NRK

6: JUL I SKOMAKERGATA

Tidenes koseligste advents-serie, med Jens Petrus (Henki Kolstad), Jon Blund og den lørvete tøffelen Tøfflus.

Foto fra muppet.wikia.com

5: FRAGGLENE (orig. tittel: Fraggle Rock)

Engelsk serie, som jeg kun har sett med norsk tale. Og den er virkelig et morsomt minne fra mine unge år. Fragglene, med Gobo, Onkel reisende Mac, med flere, de evig arbeidende Doserne, de skumle Gorgene, Skraphaugen, Oppfinneren (Doc) og hunden Sprocket. Aiaiai, for noen minner 😀

Fragglene finns på dvd, med norsk tale (om det er de “originale” norske stemmene vet jeg ikke, så det frister veldig med et gjensyn! Serien er sikkert god i original utgave også, men for nostalgiens skyld må den selvsagt være på norsk for å gi de riktige vibbene!

Foto: Scanpix. Foto fra Dagbladet.no

4: TITTEN TEI (Titten Tei Andrè von Drei, sjokedorisei!) – Og Sjonkel Rolf.

Titten Tei sin stemme er det dukkekunstneren Birgit Strøm som står for. Rolf Kirkvaag gjorde stor suksess som Titten Teis samtalepartner, “sjonkel Rolf”. Figuren ble en enorm suksess. Titten Tei ble også brukt i andre underholdningsprogram på TV, og hadde møter med kjendiser som Haakon Magnus, Sonja, Gro Harlem Brundtland, Julie Andrews, med flere.

Foto: NRK/Sverre Bergli

3: TEODOR – og Onkel Lauritz

Særlig introen på serien, der teddybamsen kommer skranglende på en trehjulssykkel og ramler i elva, er så morsomt, selv den dag i dag. Onkel Lauritz (Lauritz Johnson) sin rolle i Barne-TV-historien er forresten helt uvurderlig. Også Teodor er det Birgit Strøm som står bak. Titten Tei og Teodor var forøvrig flere ganger sammen på skjermen, og andre figurer er også brukt sammen, som f. eks. Teodor og Labbetuss. Om jeg husker riktig så ble også Teodor-figuren brukt i andre underholdningsprogrammer også.

12 minutters episode med Teodor og Onkel Lauritz, klikk på YouTube-videoen under:

---

Foto fra NRK

2: POSTMANN PAT

“Postmann Pat, postmann Pat, med sin svarte og hvite katt, alltid tidlig ute på sin postmannsrute, har han all posten med seg i sin bil….postmann Pat, postmann Pat, med sin svarte og hvite katt, Pat skal kjøre bil han, og det er med et smil han, drar av sted i sin bil med dagens post”

Den koseligste postmannen noensinne! Postmann Pat-sangen, og stemmen i serien, med Sverre Anker-Ousdal er et kjært barneminne. Jeg har kun sett serien med norske stemmer, men denne dukkefilmserien (stop motion animasjonsserie) er som kjent britisk. I denne forbindelse tenker jeg selvsagt på de klassiske Postmann Pat-seriene som ble laget, og ikke det moderne sølet de har laget de senere årene.

---

Foto fra VG. Foto: Svein Erik Furlund, Aftenposten

1: LABBETUSS

Ja, jeg elsket dette lurvaset av en tøvete hund, der Geir Børresen boltret seg fritt inni Labbetuss. Til og med Halvdan Sivertsen var direkte trivelig på den tida (det var altså før jeg fant ut at han er Bodø/Glimt-tilhenger, hahaha). Sangen “Labbetuss har bursdag” som Sivertsen fremførte er kanskje et av mine morsomste barndomsminner fra barne-TV. I Labbetuss-serien fikk vi også stifte bekjentskap med hånddukkene Smitt og Smule, og Vibeke Sæther (og nei, sistnevnte var en av to programledere, og ikke en hånddukke…). Jeg var kanskje aldri noen enorm fan av Sæther, men i Labbetuss var hun ikke så verst.

I videoen fra YouTube kan du se 9 minutter fra episoden der Labbetuss feiret 4-årsdagen sin. Bursdagssangen kommer etter ca 6:35.

Jeg vil også nevne at KLM lagde en parodi på labbetuss (tusseladd) som var hysterisk morsomt!

---

Hederlig omtale (ikke alt her kan direkte regnes som  konseptet “Barne-TV”, men alt er vel TV for barn og unge ihvertfall)

* To hus tett i tett (serien som ble spilt inn i Fjellveien i Bergen)

* Portveien 2

* Mormor og de åtte ungene- filmene/seriene (Av Anne-Cath Vestly)

* Albert Åberg

* Vill, Villere, Villaveien (som barn likte jeg ihvertfall denne serien, men gjensynet jeg nylig hadde med en av de tre sesongene, den tredje, var ikke noe særlig. Enkelte minner bør kanskje forbli minner? :p)

* Tramteaterets tre TV-serier med Pelle Parfins Bøljeband: Serum, serum (1980), Pelle Parafins Bøljeband og automatspøkelsene (1981) og Randi og Ronnis restaurant (1986). Jeg var en stor fan av disse seriene før i tiden. Jeg er dog usikker på om jeg ville funnet seriene like morsomme i dag. Men disse seriene var veldig underholdende.

* Flode og Trond-Viggo Torgersen-programmene

* Tom og Jerry

* Streken (La Linea)

* Muppet Show

* Den Rosa Panteren (Pink Panther)

* Pippi Langstrømpe

* Emil i Lønneberget (Det er meget godt mulig at jeg som barn elsket Emil- og Pippi-seriene høyt, men jeg er på en måte med årene blitt litt “mett” på de to seriene etter at de har gått i reprise en million ganger – men for all del; særlig Emil er fortsatt morsomt)

* Vi på Saltkråkan

* Mumitrollet

* Erling og Bernt

 

…..og den/de verste serien/figurene jeg husker fra Barne-TV må være Pompel og Pilt, med Gorgon vaktmester. Men de var heldigvis før min tid, så de har jeg bare sett kortere klipp av.

Hva er dine beste minner fra barne-TV?

 

Legg gjerne igjen kommentarer, klikk på kommentarer-linken under dette.

 

 

0 kommentarer

Er du på utkikk etter noe å se på i helga? Her er noen tips fra Netflix, kino og TV.

Jeg er stadig på utkikk etter noe bra å glo på. Noen tips for lørdagskvelden og søndagen, og tiden fremover, følger her.

NETFLIX – EGENPRODUSERTE SERIER OG GODE KRIM-FILMSERIER

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Har du Netflix har du selvsagt litt å velge blant. Nylig returnerte jeg til Netflix igjen etter en lang  periodes fravær, men når det gjelder filmer av verdi har jeg ennå ikke kommet over det helt store, noe bra ser jeg jo der, men jakten fortsetter. Jeg har nemlig ikke orket eller hatt tid ennå til å gå så nøye gjennom filmutvalget der, men det har jeg planer om 😉 Netflix har jo forresten som mange vet begynt å produsere egne serier som er eksklusive for Netflix, og en av de jeg har tenkt å sjekke ut er den nye splitter nye dramaserien BLOODLINE.

Hvorfor? Tja, ut fra omtale jeg har lest av seriens tre første episoder er dette en serie som kan minne litt i stil på den danske filmen FESTEN fra 1998, der et familiedrama utspiller seg. I Bloodline skal det dog være et mere thrillerpreg over det hele, noe som ihvertfall for min del virker litt lokkende. Jeg likte filmen Festen i alle fall, så om vi beveger oss inn i en gate som ligner på den kan dette være lovende – noe den kanskje er uansett. Bloodline er for ordens skyld, en amerikansk serie, og den betegnes som mørk.

Serien har kanskje ikke de helt store navnene på rollelista som trekker seermassene automatisk, som f eks House Of Cards, også det en serie laget for Netflix, som har Kevin Spacey, men det bør ikke ha for stor betydning. Skal man utvide horrisonten sin når det gjelder film og serier bør man ikke bare gå  etter hvem som spiller i hovedrollene. Altså, en viss rolle spiller det selvsagt, men jeg ser ingen særlig grunn til  å ikke sjekke ut Bloodline, og av kjente navn så finner vi Sissy Spacek (Carrie, 1976!), Kyle Chandler (bl.a. Argo, The Wolf of Wall Street) og Sam Shepard. I Bloodline er plottet at mørke familiehemmeligheter trues med å avsløres av “familiens sorte får”, noe som får familierelasjonene til å bli satt på prøve. Etter å ha sett noen episoder kan jeg jo komme tilbake med en bedre bedømmelse av serien enn bare om forventningene til den.

Ett annet Netflix-tips når det gjelder serier kan jo selvsagt være nevnte HOUSE OF CARDS, som har kommet opp i 3 sesonger, og som er en kritikerrost serie, som ser ut til å være i vinden i manges øyne. Serien er en politisk dramaserie (spenningsserie) der fantastiske Kevin Spacey spiller hovedrollen som kongressmedlemmet Francis Underwood, som tar hevn når han ikke utnevnes til USAs utenriksminister, en rolle han hadde blitt forespeilet. Når han etter valgseieren, som han har vært svært delaktig i å sikre, skjønner at den nyvalgte presidenten går fra løftet sitt lar han ikke det gå upåaktet hen, og han starter arbeidet med å få makt.

Jeg har kun sett 1 episode av serien, og er litt avventende, men Kevin Spacey er god som iskald, beregnende og forbigått maktsøkende politiker, og jeg likte også rollefiguren til Robin Wright (som spiller Francis Underwoods kone, som er minst like målrettet på mannens vegne), og ikke minst likte jeg Kate Mara, som huskes fra Brokeback Mountain der hun spilte datteren til Heath Ledgers rollekarakter. I House of Cards er hun i rollen som ung journalist som Underwood drar nytte av.

Jeg skal ihvertfall helt klart se flere episoder her, men jeg må si at jeg har litt problemer med fortellerstilen i serien, der Spacey snakker til oss rett inn i kamera. Det er vel egentlig mest fordi det er litt uvant. Men som sagt, serien virker absolutt lovende, og det er vel på tide jeg får sjekka den ut, det er jo tross alt et år og vel så det siden den hadde premiere på Netflix…

Ellers kan jeg jo selvsagt sterkt anbefale, for de som setter pris på svensk krim, alle 32 WALLANDER-filmene med Krister Henriksson som Wallander, som Netflix har. Her blir det Wallander fremover ihvertfall, for jeg husker definitivt ikke alle 32 filmene, så det blir gøy, muligens er det et par-tre der jeg ikke har fått med meg fra før.

Av andre strålende krimserier på Netflix vil jeg kort nevne LUTHER (3 sesonger, første sesong fra 2010), med en absolutt glimrende Idris Elba i hovedrollen som politietterforskeren Luther i London, som selv får  problemer med loven, og privatlivet vikles inn i etterforskningen. Glimrende serie. Ellers kan du også se 3 sesonger med Benedict Cumberbatch som SHERLOCK, også det med herlige London som bakteppe. Eller hva med sesong 1 av glimrende BROADCHURCH,  som er britisk krim av ypperste merke, om det lille lokalsamfunnet som rystes av drapet på 10 år gamle Danny Latimer.

ACTION I KINOMØRKET : THE GUNMAN

Har du heller lyst til å se en film på det store formatet, på kino, så hadde spenningsfilmen (action/drama) THE GUNMAN premiere denne helga også på norske kinoer, og ruller videre i tiden fremover.

Sean Penn, Idris Elba og Javier Bardem borger for at vi antagelig får servert tøffe typer. Særlig Elba har jeg fått sansen for, men også Penn og Bardem har før gjort roller jeg har syns var fremragende. Regissøren av filmen står forøvrig også bak Taken.

I The Gunman spiller Penn en ex-millitær som for tiden jobber i Kongo med veldedige organisasjoner. Han innhentes av fortiden sin, og må finne ut av hvem og hvorfor han forfølges. Det blir en jakt på liv og død. Selvfølgelig. Dette høres ihvertfall ut som en grei spenningsfilm for de av oss som gjerne ser litt action med smell i. Av og til er det bare herlig å lene seg bakover i kinosetet, og la seg underholde av nye filmer, med kuler og krutt i.

TV: THE PERKS OF BEING A WALLFLOWER

Skulle du være på leting etter noe å se på TV denne helga, og vi snakker fortsatt film, så vil jeg trekke frem THE PERKS OF BEING A WALLFLOWER (Amer. romantisk drama/ungdomsfilm, 2012), som sendes på kanalen FEM lørdag klokken 19:00.

Filmen er en herlig fortalt historie om den sjenerte og sjarmerende 15-årige Charlie (Logan Lerman, f. 1992) som sliter med å passe inn på skolen, og som også har personlige utfordringer, blant annet etter at bestevennen begikk selvmord. Han blir kjent med Patrick (Ezra Miller) og får innpass i Patricks vennegruppe, som er et par år eldre enn seg selv, der blir han raskt forelsket i Sam (Emma Watson). I tillegg til en alldeles glimrende Logan Lerman er det også ekstremt godt og sjarmerende spill av topp kvalitet av Emma Watson (f. 1990) – og en helt utsøkt prestasjon av Ezra Miller (f. 1992), han er rett og slett fabelaktig strålende i denne filmen.
For de som husker Miller som psykopat i “We Need To Talk About Kevin” er det så fantastisk å her se han i en stikk motsatt rolle, som åpen, inkluderende og varm, men samtidig vill og yrende av liv. Som en filmanmelder fra en av de norske filmanmelder-mediene skrev kan jeg bare si meg enig, det er vanskelig å ta øynene vekk fra Miller i denne filmen, for selv når han gjør noe så tilsynelatende “kjedelig” eller hverdagslig som å sitte bak rattet på en bil, trekker han oppmerksomheten mot seg. Filmen er en veldig rørende og sterk “coming of age”-film, om oppvekst, det å bli voksen, vennskap og å håndtere personlige problemer. Dagbladet har gitt terningkast 6 til The Perks of Being a Wallflower. Nrk gav 5. På IMDB.com har den en stjernesnitt på 8,1 av 10, basert på over 290 000 stemmer.
Fra Filmhjerte.blogg.no blir terningkastet en knallsterk 5.

Filmnettstedet Montages, et av Norges absolutt beste innen filmomtaler og filmstoff, skrev dette om filmen i 2012, like før premieren:

I dag er det ordinær kinopremiere på den norske dokumentarfilmen Brødre. Her kan du  lese anmeldelsen min av filmen, som hadde verdenspremiere i januar da den ble vist på filmfestivalen i Tromsø (TIFF).

Innlegget er en redigert og oppdatert versjon av blogginnlegget jeg skrev i januar, etter å ha sett filmen på TIFF.

BRØDRE – POETISK OPPVEKSTSKILDRING OM EPOKE I LIVET MAN ALDRI FÅR TILBAKE

Den nye norske dokumentarfilmen Brødre er kalt “den norske Boyhood”.

Regi og foto er det Aslaug Holm som står for. Uten henne hadde det aldri blitt noen film, men hun er godt hjulpet av mannen sin, Tore Buvarp, som er produsent, og deres to sønner  Markus og Lukas Holm Buvarp, som er filmens hovedpersoner. Haug er en av landets mest anerkjente filmskapere innen dokumentarsjangeren, hun har tidligere blant annet medvirket i produksjoner som “Heftig og Begeistret” og “Oljelandet”, for å nevne et par. I dette filmprosjektet kallt “Brødre” har hun i en periode på ca 8 år filmet sine to sønner, Markus og Lukas, der hun gjennom tilbakeblikk til egen barndom, også det fanget på film, mikset med filming av de to brødrene, har skapt en veldig varm, humoristisk og ikke minst nær og poetisk oppvekstsskildring, der en epoke i livet man ikke får tilbake skildres på en fortreffelig måte egentlig. Filmen forsøker å vise hva som former oss, noe den gjør det på en underfundig, god og tankevekkende måte.

“-Så lenge jeg husker har mamma filmet meg”

Å filme noe eller noen over en så lang periode er selvsagt et krevende arbeide, både for regissøren selv, og ikke minst de to sønnene som har vokst opp med filmingen hennes. “-Så lenge jeg husker har mamma filmet meg”, sier den ene sønnen i filmen. Og det har hun virkelig gjort, på godt og vondt. For som filmen viser er det ikke alltid like morsomt å ha kamara rettet mot seg hele tiden. Det tette båndet mellom de to brødrene er et sterkt portrett. Det er ikke alltid lett å være storebror. Ei heller lillebror.

Filmmatisk sett er denne type filmprosjekter fortsatt ganske unikt. Vi hadde selvsagt fjorårets “Boyhood”, der regissøren hadde fulgt samme skuespillere over en periode på 12 år, og med det skapt en unik film. Men “Boyhood” var likevel fiksjon, mens “Brødre” er en dokumentar, der vi kommer tett innpå de to brødrene og oppveksten deres på Sagene i Oslo. Vi følger de to på sommerferie på Smøla, der mora kommer fra, der de bader, ror, på skolen, fotball-løkka, på fotballtrening, musikkøving, og i andre dagligdagse situasjoner. Foreldrene, som altså har laget filmen, medvirker også selv foran kamera. Vi får se en utvikling hos de to brødrene, fra de er i tidlig barneskolealder og frem til den eldste nå er 16-17 år, krydret med filmklipp fra de var enda mindre enn ved filmens start.

Filmen er som nevnt poetisk, men det er ingen “kunstfilm” (mulig det ikke er riktig uttrykk, men jeg prøver å forklare det) der man som publikum ikke forstår hva som skjer og hva meningen er. Skjønt, hva meningen med livet er, og hva meningen med filmen er, er spørsmål som stilles i denne filmen, og det på en flott måte må jeg legge til, men det er ikke poenget her. For mange vil kanskje ord som poetisk film virke litt skremmende, fordi det kanskje ofte noe misvisende er forbundet med at det da er en svevende handling som ikke er så lett å få tak på. Slik er det ikke i “Brødre”. Filmen er poetisk fordi den på en stillfaren måte fanger essensen av en epoke i livet man nok aldri får tilbake; oppveksten og barndommen.

Det er så mange situasjoner i filmen som er gjennkjennbare fra egen oppvekst, som gjør den til en nostalgisk perle, der fremtidsdrømmer og fremtidshåp hos de to brødrene, samt den dagligdagse hverdag de står oppe i der og da, formidles på en måte som gjør at publikum kjenner seg igjen. Det går et umiskjennelig drag av sjarmerende sukk og fornøyelse gjennom publikum i kinosalen når Markus og Lukas kutter rabarbra, rensker den ute på trappa og ruller i sukker før de spiser det, eller plukker ripsbær fra ripsbusker, når de løper gjennom blomsterkledde enger, når man ser usikkerhet i diverse situasjoner, latteren sitter løst hos publikum når det ene gullkornet etter det andre serveres fra barnemunn. Filmen er også fotballrelatert, da fotballens betydning for oppveksten settes fint inn i sammenhengen. Her serveres også flere gullkorn. Liker du Skeid er kanskje dette ekstra morsomt. Men, dette er ingen fotballfilm, fotballen er kun en del av hverdagen vi får skildret.

Saken fortsetter under bildet.

Kanskje er det ting man husker fra sin egen barndom og oppvekst, eller i sine egne barns oppvekst. Filmen passer for publikum i alle aldre, og jeg registrerte underveis godlynnet varm latter fra mange av de som satt rundt meg. Det var ingen tvil om at publikum var fascinert av filmen, og sjarmert av de to brødrene, storebror Markus, og lillebror Lukas. Særlig sistnevnte er bare skjønn i denne filmen. Mens Markus har mer eller mindre klare mål om å satse på fotball (eller musikk), er Lukas mer filosoferende. De gjør begge et solid og flott inntrykk.

Riktignok kan det selvsagt legges til at filmen sikkert ikke passer for absolutt alle, siden dette er en dokumentarfilm der det egentlig ikke “skjer noe”, det er intet plot i filmen, eller noen avsløringer som presenteres. Sånnsett kan sikkert noen finne filmen kjedelig eller stillestående, men det har med personlig smak og behag å gjøre.

1 time og 45 minutter går fort i selskap med Lukas, Markus og menneskene rundt de. Man får virkelig lyst til å vite hvordan det går videre i livet med de. “-Bare man gir de en god oppdragelse kommer det til å gå fint“, sier moren et par ganger i filmen, og det tror jeg absolutt det kommer til å gjøre. Gå fint.

Ellers er det verdt å nevne at filmen var ferdigprodusert så nylig som i januar. Rimelig fersk film, med andre ord. Noen av filmklippene tidlig i filmen er noe kornete eller uklare, men slikt er egentlig bare detaljer, for det visuelle i filmen er flott. Jeg må også kort nevne brødrenes far, Tore, som muligens ikke kommer like godt ut gjennom kamera hele tiden. For all del, han er sikkert en hyggelig mann, men når han utbryter at “skikkelige fotballspillere farger ikke håret”, samt hans noe lunkne, om enn ærlige, reaksjon på Markus sine valg vedrørende utseende, gjør at han irriterer meg litt. Men, på fotball-løkka virker han derimot som en jordnær, reflektert og likanes kar, så kona Aslaug har fått frem de positive sider også 😉 Dessuten slår det meg også litt i ettertid at “rollen” som “bad guy” nok var litt påtatt, for filmens del.

Filmen “Brødre” hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Tromsø i januar. Regissør og produsent Aslaug Holm og Tore Buvarp fortalte før filmen startet, i samtale med festivaldirektør Marta Otte, foran de fremmøtte i salen, litt om hvordan dette filmprosjektet hadde utviklet seg, og hvordan de omsider etter nærmere ti års arbeide omsider hadde kommet i havn.  Filmen og dens fire hovedpersoner, som var tilstede i salen, fikk den gang stående applaus fra en nesten fullsatt sal 2 på Fokus Aurora kino. Nå er turen kommet for ordinær kinodistribusjon for filmen landet rundt.

Filmen anbefales absolutt. Terningkast 5.

Foto: Fokus.aurorakino.no (filmposter) og Fenris Film/tk.no (det store bildet).

PS: Kommentarer om dette innlegget, om filmen osv mottas gjerne. Bruk kommentarfunksjonen, som finnes under dette blogginnlegget.

Tekst: Lars J.G.

En av de aktivitetene jeg liker best i fritida er å gå på kino. Men vel inne på kinoen er det også noen ting å ergre seg over.

Jeg liker å lage “filmlister”, men denne gangen er det en liste som ikke er så veldig høytidelig eller bunnseriøs.

For en stund siden kunne media melde om en noe spesiell aktivitet som foregikk hos et par publikummere under en av visningene av filmen Fifty Shades of Grey i Tromsø. Tja, det var sikkert litt plagsomt vil jeg si, men slike ting er kanskje ikke det som skjer oftest i nabosetene i kinomørket? 😉 Her er ihvertfall listen over 10 ting som irriterer meg noe jæ**** på kino!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

10

“GASTRONOMENE”

Folk som drar opp alskens mat med lukt, eller som knitrer med godteposer i ett sett, slurper og smatter, raper og fiser.

Et ørlite eksempel. Jeg liker appelsiner, men lukta av appelsinskall er…..noe irriterende…

 9

MEG SELV, EN SJELDEN GANG 😉

Dette er helt og holdent min egen feil, men det irriterer meg litt at jeg er såpass “dannet” at jeg lar være å reise meg og forlate salen hvis jeg syns filmen jeg ser stinker!

For det bør man vel gjøre? Hvorfor kaste bort tiden på ting man ikke liker?

8

GRISENE og SLUBBERTENE

Seter som ser ut – og noen ganger lukter – som om de har vært endestasjon for søppelbilen, med digre flekker, popcornrester i, osv – og med tanke på den Fifty Shades-greia vet man vel jaggu ikke hva de flekkene kan være….wæææ!

Jeg slår sammen denne og tar med de slubbertene som ikke klarer å rydde opp etter seg når de forlater salen.

Tomme brusbegere, flasker, popcornbøtter og annet skrot hører hjemme i søppeldunkene, ikke klistret mellom setene eller på gulvet… Lar de søppelet flyte slik hjemme også mon tro? Nei sorry, min feil, der har de vel mammaen sin som rydder opp.

Det er ikke alltid at kinoens personale rydder så godt heller, eller har tid til det, etter sine rotete gjester – men det burde de da også i stor grad slippe å være nødt til, vel?

7

UTSIKTSSTOPPERNE

Bildet taler for seg vel?

Den der har vi vel alle vært borti en eller annen gang? Haha 😉

6

FORSEINTKOMMERNE OG DE MED DÅRLIG BLÆRE

Folk som på død og liv må på dass eller opp og gå mens filmen pågår, og som baner seg vei forbi setet mitt på tur ut – og inn igjen. Eller de som kommer for seint til filmen! Gjerne etterfulgt av spørsmål til sidemannen/kvinnen om han/hun har gått glipp av noe (joda, slikt har skjedd). Og du kan banne på at vedkommende alltid sitter midt i raden.

PS: Dere husker vel hva som skjedde med han på bildet fra filmen Skrik 2, når han gikk på dass midt under filmen? Så bare pass dere 😉

5

KINOPRISENE

De skyhøye prisene. Ikke bare på selve kinobilletten, men også i kinokiosken.

75 spenn for en liten bøtte popcorn og en brus liksom, det er – ikke – billig.

Og kinobillettene er ikke direkte billige de heller. Men på kino må man jo i blant!

4

REKLAMEORGIEN

Den “uendelige” bolken av reklame og trailere før filmen jeg har betalt for å se starter.  LITT reklame er helt greit det, men når vi begynner å bikke kvarteret og nærme oss 20 altså…da altså! Til tider får man lyst å reise seg og skrike ut “start filmen da for svingende!” 😉

3

PLASSTYVENE

Folk som sitter og sparker i seteryggen på setet foran seg, der jeg tilfeldigvis sitter. Ikke bare en gang, noe som er greit, men flere forbaska ganger!

Det skjer ikke så ofte heldigvis. 

Eller hva med de som tror seteryggen foran dem er en fotskammel, eller presser på for mere plass til armer, jakker, og føtter.

2

SKRAVLEKRÅKENE MED MUNNDIARÈ

Folk som sitter og skravler og fniser gjennom hele filmen om alt mellom himmel og jord (og da tenker jeg ikke på de som flirer av selve filmen), de som diskuterer filmen mens den pågår, de som snakker “til” filmen, kort sagt alle de som strør om seg med ord og setninger under filmens gang!

Ekstremt irriterende, særlig når de sitter like bak, nært eller foran meg :p

Her kan også nevnes de som tror de er så supermorsomme at de bare må sitte og kommentere alle trailere, reklamer og hendelser i filmen – HØYT…

1

MOBILFANATIKERNE

FOLK SOM SITTER OG LYSER OPP I KINOMØRKET MED DEN JÆ*** MOBILEN SIN!

Dette er seriøst noe svineri på kino. Sitter jeg på kino og det dukker opp et lys fra en mobil nedenfor meg, så stjeler dette automatisk oppmerksomhet enten jeg vil det eller ikke.

Pell dere ut fra salen om dere skal sitte og fikle med mobilen!

Applaus til de kinoene i USA (kanskje andre steder også?) som faktisk totalforbyr mobilbruk under filmens gang!

Her er forresten en av mange morsomme lister, på engelsk, over 13 irriterende typer du kan møte på kinoen: klikk her

Jeg lar selvsagt ikke disse “irritasjonsmomentene” stoppe meg fra å gå på kino, det eneste er vel at det er dyrt. Og det irriterer kanskje mest i det daglige 😉 Men når jeg legger til plusser og trekker fra minuser står jeg igjen med at et kinobesøk er digg.

En stappfull kinosal er det forresten noe magisk, fascinerende, forlokkende og besnærende over. En film i en bortimot tom sal er heller ikke å forakte, jeg minnes å ha vært på kinovisning med totalt 2 (eller 3) publikummere, meg inkludert, og filmen var like god som om salen hadde vært full. Så slapp man jo  unna de fleste irritasjonsmomentene også da, hahaha. Moralen er ihvertfall at film er fortsatt aller best på kino.

Ps: ……og selv er jeg selvsagt den perfekte publikummer, som aldri gjør noe “galt” innenfor kinoens vegger, hehe  😉

God filmuke til dere der ute

L.J.

Filmen “Svenskjævel” har en tittel som dro meg til kinosalen, og etter å ha sett all hypen og omtalen filmen har fått den siste tiden måtte jeg selvsagt sjekke ut denne.

I Svenskjævel følger vi den 24 år gamle svenske jenta “Dino” sin jobbjakt i Oslo. Hun bor trangt på et lite shabby kollektiv sammen med en gjeng andre svensker i samme situasjon, og griper sjansen til en slags barnevakt-jobb som dukker opp hos restauranteieren Steffen, en gammel avdanket idrettskjendis på rundt 40+.

Det går selvsagt som ventet, det utvikler seg et forhold mellom de to, til tross for at Steffen er gift. Etterhvert viskes grensene mer og mer ut mellom arbeidsforhold, fritid og forhold, og da blir det naturligvis ikke overraskende litt betent, særlig når Steffen i tillegg til datteren i barnehagealder som Dino passer, også har en litt eldre datter i tidlig tenåringsalder, som har sine problemer, og som vel er en smule forsømt av foreldrene.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Filmen leverer aldri i nærheten av hva jeg hadde forventet av den, etter å ha lest en gnitrende anmeldelse hos NRK, og faktisk er jeg ikke helt motvillig til å snu det hele litt rundt, i forhold til hva flere andre mener om filmen. Det er muligens litt vanskelig å sette fingeren eksakt på hva jeg egentlig hadde forventet, jeg kjenner jo ikke “svenskemiljøet” i Oslo med tanke på hvordan det er, men kanskje litt mere “intrige”, litt mere handling, og litt mindre tomsnakk.

I omtaler jeg har lest om filmen fremstilles det som om den norske “overklassen”  utnytter svenske “arbeiderklasse”-arbeidere, og gir de lavtlønnsjobber. Forsåvidt kommer vel det frem i filmen, men langt fra godt nok. Jeg syns ikke filmen treffer godt nok heller, og jeg syns dessuten at Henrik Rafaelsen (han som spiller Lars i TV 2-serien Frikjent) sin rollekarakter blir fremstilt på en alt for negativ måte.
I en scene i filmen får Steffen (Rafaelsen) slengt i trynet at “selv om du betaler henne betyr det ikke at du eier henne” (om hans forhold med Dino), og “det ser bare ut som at du gjør det”. For det første er det aldri Steffen selv som til å begynne med oppmuntrer henne til å bli ansatt som barnepasser, og hushjelp etterhvert, det er Dino sjøl som ymter frempå om det, hvem som tar initiativet til et mere personlig forhold er ikke helt klart, og hvem av Dino og Steffen det er som etterhvert eventuelt føler at vedkommende “eier” den andre synes jeg i beste fall absolutt er et spørsmål som er veldig åpent.

Akkurat det er selvsagt litt interessant også, og gjør at ikke filmen faller igjennom, for det fins en nerve her som er verdt å følge ut filmen. Det er selvsagt en del gjennkjennbarhet her, for alle oss som har pint oss gjennom kollektiv med delt kjøkken og bad der noen av rånene man delte kjøkken og bad med tok seg til rette etter eget forgodtbefinnende, er det jo noen poenger her der man gir gjennkjennbare nikk og trekker litt på smilebåndet av det man ser. Men at filmen har så mange øyeblikk der man som seer liksom skal føle seg pinlig berørt, det ser jeg ikke.

Et poeng filmen maser litt om, at Dino kanskje har skjulte egenskaper. Egenskaper som hun får et viktig push for å se. Men, er ikke filmen på det punktet litt for moraliserende igjen? For, hvem sitt ansvar er det å la meg og deg realisere oss selv og våre sterke sider? Er det vårt eget ansvar å faktisk ta ansvar for egen utdannelse, eller skal vi sitte og surmule og mene at alle andre har  skylden? Er det norske arbeidsgiveres oppgave å se talenter som ikke har med jobben å gjøre? Det er selvsagt en balansegang også i det, men heller ikke der treffer filmen helt etter min oppfatning. Den setter et alt for stort fokus på å synes synd på svenskene i Norge, og viser ingen av de svenskene i Norge som gjør en utmerket jobb, som virkelig trives i landet – og når ble det å være serviceinnstilt en negativ egenskap? Jeg skjønner generaliseringen i den kommentaren i filmen som går på det, men om den er ment som noe man skal føle seg pinlig berørt av, ja da bommes det. Men der filmen virkelig treffer, er i den lille fremstillingen som gis av NAV.

Forøvrig, noe jeg ikke hadde noe spesielt ønske om å få servert på kinolerretet var en helt blottet frontal Henrik Rafaelsen i dusjen. Hva var poenget med å vise oss kuken hans? Var det for å dra den vitsen om “Kuken Barnehage” som på et punkt i filmen snakkes om enda lengre, at filmskaperne følte for å vise oss Steffens kuk? Og ja, ordet kuk ble brukt noen ganger i filmen rundt selskapsbordet, så det er ikke noe jeg skrev her for å virke skitten….. vel vel, jeg tar meg ikke nær av slikt altså, men det ble likevel for banalt.

På dette punktet i anmeldelsen min tror du som leser kanskje at her blir det filmslakt, men neida, det blir det ikke. Filmen er faktisk ikke helt på jordet, jeg liker dessuten at den er innspilt i Oslo og viser rollekarakterer man forsåvidt godt kan tro på. Hovedrolleinnehaverne Bianca Kronlöf (Dino) og Henrik Rafaelsen gjør gode prestasjoner, særlig Kronlöf er jeg veldig spent på å følge litt videre i skuespillerkarrieren, og også Mona Kristiansen i rollen som Ida, Steffens ganske sjenerte og sosialt litt trøblete datter, er veldig god, selv om rollen Ida har i filmen irriterer meg en smule.

I sum blir det 3 jævler av 6 til Svenskjævel (eller om du vil, terningkast 3).