I dag går tankene tilbake til år 2000. Et nytt årtusen, et nytt tiår, og et nytt filmår! Millenniumsskiftet gikk smertefritt og verdens teknologi krasjet ikke, slik visse dommedagsprofeter hadde spådd. Dermed kunne det også presenteres filmer i år 2000 🙂
I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.
2000 var ikke et strålende og fantastisk filmår, men et gjennomsnittlig bra. Som vanlig kom det flere filmer også dette året som jeg liker. Årets filmhjerte-filmen er for eksempel en film jeg hadde ventet på med stor spenning etter å ha lest den smått sinnsjuke boka, og selv om filmen ikke var helt som i boka, så er den en film jeg syns er rå. Et par av de andre er også filmer jeg har sett igjen flere ganger.
Her er først de andre filmene jeg liker best fra år 2000.
REINDEER GAMES (NORSK TITTEL: DOBBELTSPILL)
Dette er for meg en av årets beste filmer, eller i alle fall en av de mest underholdende, for la oss slå fast med en gang, Reindeer Games er ingen awesome fantastisk film, men en rein actionkrim som leverer som forventet fra en slik film, og som funket knall for min del.
Ben Affleck og Gary Sinise leverer juleaction med et smell!
Filmens tittel har ellers ikke noe med reinsdyr å gjøre, annet enn at handlinga foregår rundt juletider og at ranerne i filmen er utkledd som julenisser 😉 I Norge, Sverige og Danmark kalles filmen for Dobbeltspill (med nasjonale skrivemåter), men er også kjent under arbeidstittelen Deception, og i Tyskland kalles den Wild Christmas (!).
Jeg gir Reindeer Games terningkast 4. Men det er ikke langt unna 5, for dette er morsomt.
ROAD TRIP
Årets villeste bilferd og komedie er Road Trip. Typisk amerikansk ungdomskomedie, med det ene crazy innslaget og ville påfunn etter det andre. Og det funker, for dette er artig! Farlig nært terningkast 5, aller best er han duden med hjelmen på huet (se bildet).
REQUIEM FOR A DREAM
Rusavhengighet har stort sett aldri vært bedre på film enn i Requiem For a Dream, ihvertfall er dette en av filmene innen den genren som jeg liker best og syns er mest spesiell. Heldigvis får jeg vel si, så vet jeg lite om denne type rus, men filmen ble ihvertfall hyllet av mange, og innehar elementer som er både virkelighetsfjerne og psykedeliske.
Terningkast 5 også her.
CAST AWAY
En fascinerende dramafilm egentlig, men jeg har sett den så mange ganger etterhvert at jeg er ørlite grann lei av den. Har du derimot ikke sett den kan den absolutt anbefales. Tom Hanks spiller ektemannen som er eneste overlevende etter at privatflyet han er passasjer i styrtet i havet og ikke blir funnet. Han driver i land på en avsidesliggende øde øy sammen med en volleyball, og diverse annet vrakgods, og må overleve av det han finner på øya.
THE BEACH
RULES OF ENGAGEMENT
På norsk kjent som Kampens regler. Spennende actionthriller.
PROOF OF LIFE
I Norge også kjent som Livstegn. Spennende og medrivende thriller/actionthriller.
ÅRETS FILMHJERTE 2000
AMERICAN PSYCHO
USA
Thriller
Regi: Mary Harron
American Psycho er årets suverene favorittfilm, som ikke bare handler om en amerikansk psycho, men som også tar pulsen på 80-årenes overfladiske jappetid. På 90-tallet en gang leste jeg Bret Easton Ellis sin ganske så omstridte, spinnville og brutale krimbok American Psycho (1991), som filmen er basert på, en bok full av detaljerte hendelser, som ikke overraskende ble for brutalt for å få bli med i filmen, men det er helt ok, for filmen ble uansett veldig bra, og byr dessuten på et strålende og tidsriktig soundtrack med en rekke 80-tallshits (filmens musikk) med låter av Phil Collins, Genesis, Chris de Burgh, Simply Red, Huey Lewis & The News (“Hip to be square“) og Katrina & The Waves (“Walking on sunshine“), for å nevne de viktigste.
Rollen som den overfladiske og dypt selvsentrerte serieemorderen Patrick Bateman, en pengesterk aksjemegler i New York på 80-tallets jappetid, spilles på utsøkt vis av Christian Bale, som er råkul, mens det er krydret på med briljante biroller av Willem Defoe, Jared Leto, Cloë Sevigny, Reese Witherspoon og flere andre.
Filmen fikk 15 års aldersgrense i Norge med følgende begrunnelse: “I forhold til boken er voldsskildringene i filmen langt mindre eksplisitte og de ligger i hovedsak utenfor bildet. Filmen kan sees som en kritikk av et kaldt og
Personlig kunne jeg nok ønsket meg en enda mørkere og råere handling, men det ville muligens skadet filmens utstrekning til publikum, så derfor syns jeg filmen er veldig bra som den ble, og American Psycho får uten tvil et sterkt terningkast 5 hos meg.
ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2000
Her må jeg for andre gang i løpet av denne filmblogg-serien melde pass når det kommer til norske filmer, for i likhet med filmåret 1996 kan jeg heller ikke peke på noen norsk film fra filmåret 2000 som jeg liker. Jeg har riktignok sett noen ganske få av de norske filmene som ble sluppet i 2000, men ingen av de husker jeg som noe spesielt, eller så er handlingen helt glemt, en av de er Detektor, som er en film jeg ikke husker et dugg av. Filmen fikk terningkast 5 hos enten VG eller Dagbladet.
Jeg har derimot lyst til å se “dogmefilmen” Når nettene blir lange, som er den første helaftens dogmefilm fra Norge. Hos VG fikk den terningkast 3 (nesten 4). Jeg har et vagt minne om å ha sett den også, og tror terningkastet fra VG kan være beskrivende ut fra hva jeg husker. Uansett skal jeg se den en gang, om jeg finner den på Netflix eller gratis noe sted, på biblioteket for eksempel 😉 Noe årets filmhjerte får den uansett ikke.
ØVRIGE FILMER FRA 2000 SOM KAN VÆRE OK
Skrik 3 (Scream 3) – Ikke så veldig bra, men ok som en del av de fire Skrik-filmene.
O Brother, Where Art Thou? – Regissert av Joel Cohen.
Traffic
Mission: Impossible II – Oppfølgeren til M:I var helt grei den. Tettpakka action med Tom Cruise.
Coyote Ugly – Kanskje best om man er småbrisen når man ser denne filmen, for som småsentimental dramakomedie funker den nok, med pene damer, nattklubb og sånn.
Meg, meg selv og Irene (Me, Myself & Irene) – Litt morsom komedie med blant annet Jim Carrey.
Skyggen fra fortiden (What Lies Beneath) – Harrison Ford-thriller.
Gone In 60 Seconds (Gone In Sixty Seconds) – Raske biler.
Taxi 2 (fra Frankrike) – Toeren av den franske actionkomedien Taxi.
Meet The Parents (norsk tittel: Slekten er verst) – Robert De Niro som kontrollsyk svigerfar til Ben Stiller i denne komedien, med den idiotiske norske tittelen “Slekten er verst”.
101 Reykjavik – Film fra Island. Jeg husker ikke noe av den annet enn at jeg syns den var litt småfascinerende. Den islandske filmarven er vistnok ikke veldig lang, men noen severdige filmer har kommet fra sagaøya. Dette er en av de, som vel antagelig var den første filmen fra Island jeg så (og da tenker jeg på filmer FRA Island, ikke amerikanske filmer eller fra andre land, som er innspilt på Island). 101 Reykjavik er forøvrig en (romantisk) komedie.
I tillegg har jeg sett en rekke av filmene fra året 2000, men de aller fleste gidder jeg ikke dra frem her, selv om noen av de har fungert som tidsfordriv. Det er selvsagt også en mulighet for at noen filmer kan ha blitt forbigått og glemt, ikke ulikt Academy Awards altså 😉
Jeg leste et sted at det hevdes at Linville ble skrevet ut av serien fordi han ikke var fornøyd med at rollekarakteren hans ikke utviklet seg noe, og at han derfor var litt lei av rollen – men i omlag 120 episoder av komiserien bidro han ihvertfall i aller høyeste grad til seriens suksess som tullingen Burns, som var hysterisk morsom. I serien var det ingen bortsett fra Margareth som likte Frank, eller “ferret face”, som var et av kallenavnene Pierce gav han. I virkeligheten var derimot Linville populær blant både medskuespillerne i serien og seriens fans. Larry Linville døde i april 2000 av lungebetennelse som følge av komplikasjoner etter en kreftoperasjon, står det hos wikipedia. Han ble kun 60 år gammel.
#filmhjerte #film #movies #americanpsycho #2000
Har du noen favoritter fra 2000? Klikk på kommentarer-linken under dette innlegget og ordet er fritt.
Som du sier, et gjennomsnittelig år for film. Men jeg har et par filmer jeg er ekstra glad i fra dette året 🙂 American Psycho, Cast Away og Requiem for a Dream er nok favorittene. Liker også Snatch, Memento, Almost Famous, High Fidelity, og Gladiator 🙂
Stina:
🙂 Snatch er brukbar men jeg husker så lite av den, men når du nevner den ja så er nok det en jeg kunne nevnt.
Memento har det aldri blitt til at jeg har sett, men den kan kanskje være noe. Tror jeg må se den en gang.
2000 var et godt filmår for min del, med enkelte briljante filmer som er litt undervurderte av “det vanlige publikum”, og et par av dem står ikke på listen din.
Requiem for a Dream er briljant, en godt oppbygd film der alt kulminerer for hver av hovedpersonene mot slutten. Ellen Burstyn var strålende, men Jennifer Connelly var ikke langt bak.
Memento var litt stressende å se, og man bør absolutt være våken og edru når man ser den. Det er litt stress med den sirkulære tidsaksen i filmen, og der man ser samme hendelser flere ganger fra nye synsvinkler. Hovedpersonen har mistet korttidshukommelsen, han kan ikke huske noe i mer enn noen sekunder. For å ikke glemme viktige ting, så skriver han opp stikkord på gule lapper, sågar tatoverer noen av dem på kroppen, og så går han rundt med et polaroidkamera for å ta bilde av personer han møter i jakten på sin families morder. Men, kan han stole på at noen ikke utnytter hans handikap? For å skildre det stresset mannen lever under, så hadde det nok ikke vært mulig å lage denne filmen med en lineær tidsakse. Må sees mer enn en gang, tror jeg.
Dinner Rush var en elegant film, syntes jeg da jeg så den. Handlingen foregår stort sett på en populær italiensk restaurant en kveld.
Amores Perros, eller Elskede kjøtere på norsk, er en super film regissert av Alejandro González Iñárritu. Filmen er noenlunde skåret over samme lest som to andre filmer av samme mann: 21 Grams og Babel. Jeg syns Amores Perros er bedre enn de to andre. Tre forskjellige skjebner veves inn i hverandre via en trafikkulykke, men personene kjenner ikke hverandre verken før eller etter, så vidt jeg husker. Som tittelen sier, så betyr hunder veldig mye for hovedpersonene og handlingen i denne filmen. Den bør sees, og den kan leies på plejmo.com med norske tekster.
eirikG:
Oi, “Elskede kjøtere” er så definitivt en film jeg MÅ og SKAL se. Jeg leste raskt noen omtaler av den, og kan slå fast at den skal jeg se. Jeg har jo hørt om filmen før, men merkelig nok ikke sett den. Om “Amores Perros” er på linje med Babel i kvalitet, ja da er den en fantastisk film. Jeg komer nok til å se den i løpet av uka tenker jeg, hvis nettet funker 😉
Særlig denne omtalen fikk meg virkelig til å glede meg til å se den (fra Trondheim filmklubbs nettsider):
“Å se Elskede kjøtere er å utsette seg selv for et bombardement. I løpet av to og en halv timer rekker man knapt å trekke pusten: Klippingen er frenetisk, dialogene er heseblesende, konfliktene er brutale og karakterene er desperate. En slik beskrivelse kunne også passet på en rekke såkalte heftige amerikanske action thrillers. Men Elskede kjøtere befinner seg milevis fra slikt. Tilskueren skjønner nemlig umiddelbart at dette er virkeligheten. Vi blir kjent med en rekke personer i en ikke navngitt gigantby i Mexico, hvis skjebner tilfeldigvis krysses her og der.
Octavio er forelsket i brorens kone. Han vil bli rik ved å la hunden sin delta i brutale hundekamper i et av byens smått kriminelle undergrunnsmiljøer. Vi møter journalisten Daniel, som sier farvel til sin kone til fordel for en ung og sexy modell. Vi møter eks-geriljasoldaten El Chivo, som bor på gaten og omgir seg med hunder. Han tjener til livets opphold ved å rote i søpla og ved å drepe folk. Hva har så en slik gjeng til felles? Jo, de er mennesker på jakt etter noe. Mennesker som befinner seg i en labyrint, der fortiden er sjanglende og forvirrende, mens ingen av fremtidens valg er åpenbare. Deres virkelighet er voldsom og nådeløs, men filmen står aldri i fare for å vippe over i spekulativ brutalitet. Bildene er uhyggelige og sterke, men blir ekstra ubehagelige fordi det aldri er tvil om at verden faktisk også er slik”.