Tiden går, filmarven består! I år er det 20-årsjubileum for filmene i dagens filmbloggsak. Filmåret er 1995. Året midt på 90-tallet var også et av de siste årene der VHS var uten konkurransen fra dvd som ennå ikke var lansert.

---

I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.

---

DVD-formatet ble kunngjort høsten 1995, men det var ikke før året etter at de aller første DVD-platene kom i salg i det små.
Etter et par år med mange minneverdige filmer var det store forventninger til hva filmverden klarte å brødfø publikum med dette året, kunne suksesser som for eksempel Jurassic Park, Schindlers liste, Jaget, Frihetens regn og Forrest Gump fra de to foregående årene følges opp med nye kassasuksesser, eller andre filmer som festet seg på minnet? Det kan man jo alltids diskutere til man blir grønn i filmmaska. 1985 var ihvertfall året da denne filmfantasten endelig fyllte 18 og med det hadde lov til å ta en øl til filmene forran TV-skjermen. Skål!

Her er i alle fall filmene som festet seg best på mitt minne, av det som ble presentert i 1995.

DIE HARD I NEW YORK
(Originaltittel:
DIE HARD: WITH A VENGEANCE)

Årets kinoopplevelse for min del, for denne så jeg sommeren 1995 på gode gamle Fokus Kino i Tromsø. Jeg kunne slått på stortromma her og gitt den årets filmhjerte, og dermed for tredje gang gitt hovedomtalen til Die Hard, men “Die Hard 3”, som man vel gjerne også kaller den på folkemunne, er ikke like god som nr 1 og 2, og 1995 bød dessuten på en annen film som var og er helt unik. Jeg elsker uansett Die Hard: With a Vengeance, blant annet med en herlig Samuel L. Jackson på rollelista, samt Jeremy Irons som crazy gærning (ja jeg vet, smør på flesk å skrive crazy gærning…).

Litt trekk får den likevel tåle. McClane fremstilles litt for forfyllet i den tredje filmen, og litt annet småplukk kunne sikkert også nevnes. Men for meg er filmen helt klart et godt 90-tallsminne. SÅÅÅ nær var du å få årets filmhjerte for tredje gang McClane!

Nok en håpløs norsk tittel på en utenlandsk film forresten. Hvordan man presterer å kalle det Die Hard i New York, og dermed fjerne seg nesten helt fra originaltittelens mening, som er en del av hele plottet i filmen, er helt fjernt for meg. Men filmen var i alle fall knakende god, og fortsatt herlig action med Bruce Willis som “filmlegenden” John McClaine. Dessuten huskes filmen for den herlige sommerlåta “Summer in the city“.

NICK OF TIME
(På norsk utgitt som: I SISTE SEKUND)

Veldig spennende film, i “sanntid”, der filmens hovedperson har 90 minutter på seg for å løse krisen han er satt i. Helt klart en av mine favoritter med Johnny Depp, som er mannen som får ultimatumet: drep en topp-politiker innen 90 minutter er gått, ellers dreper vi datteren din! Litt undervurdert film, for dette er god spenning med en dose action.

HEAT

Kanskje litt langtekkelig tidvis, men Heat er en veldig sterk actionthriller.

Å LEVE DET ER Å ELSKE
(Originaltittel: LUST OCH FÄGRING STOR)

Så var tiden inne for å dra opp litt svensk film her, og det blir det litt av fremover, for jeg er en ganske stor tilhenger av filmer fra Sverige. I 1995 kom filmen Lust och fägring stor, som er et romatisk drama som utspiller seg i Sverige under andre verdenskrig.  Filmen er regissert av Bo Widerberg, og er omtalt som et “delicat portrait of teenage desire”. Stig er en 15 år gammel gutt som innleder et forhold med lærerinnen sin, Viola, som er 37 år. Det er forbudt kjærlighet, men forholdet utvikler seg, og ting blir kompliserte. Jeg husker dette som en stillfaren og poetisk fin film, med et visst spenningselement underveis. Det er på ingen måte noen “sex-film”, om noen skulle tro det. Det er imidlertid veldig lenge siden jeg så den. Hovedrollene spilles av Johan Widerberg (sønn av regissøren) og Marika Lagercrantz.

Hva den svenske tittelen betyr rett oversatt til norsk er jeg noe usikker på, men det blir ihvertfall IKKE det filmen har fått av norsk tittel. Altså, oversatt ord for ord blir det vel noe a la “Glede og skjønnhet stor”, men nok en gang har det norske filmvesenet vært i aksjon. Lust och fägring stor ble Oscar-nominert i klassen beste utenlandske film (beste fremmedspråklige film). Den prisen vant filmen ikke, men hjemme i Sverige fikk den Guldbagge (svenskenes mest prestisjefulle filmpris, som norske Amanda) for beste film og regi. Forøvrig gikk den under tittelen “All Things Fair” på engelsk (internasjonalt), Love Lessons (UK, video-tittel) og Lærerinden (Dansk tittel). Kjært barn har tydeligvis jævla mange rare navn…

MÖRDARE UTAN ANSIKTE

Wallander-film. Den første filmen av mange om den svenske politietterforskeren Kurt Wallander, basert på Henning Mankell sine krimbøker, er Mordere uten ansikt. Dette er ypperlig svensk krim av god kvalitet. Rolv Lassgård (og senere Krister Henriksson) vil for alltid huskes som Wallander, og Lassgård er favoritten min både som Wallander og blant svenske skuespillere.

I denne første Wallander-filmen får vi også stifte bekjentskap med Wallanders far, som ble spillt av den herlige Ernst Günther (1933-1999). For de av oss som har sett flere, de fleste eller alle Wallander-filmene er dette en veldig morsom og god rollekarakter å ha fått se.

HUNDARNA I RIGA

Wallander-film nummer to i rekka med fantastiske Rolv Lassgård som politietterforsker Kurt Wallander fra Ystad i vakre Skåne. Også Hundene i Riga er basert på en krimbok av Henning Mankell. Wallander-filmserien er mine svenske favorittfilmer sammen med Beck-filmene, og er glimrende svensk politikrim. Som i den første filmen får vi også i denne oppleve legendariske Ernst Günther i den herlige rollen som Wallanders far (som senere i filmserien ikke lever lengre). Jeg vet ikke om disse første 2-3 Wallander-filmene (inkludert Den Hvite Løvinnen fra 1996) er gitt ut på dvd med norsk tekst, selv fikk jeg for noen år siden kjøpt en boks med de tre filmene uten tekst. Skåne-dialekten er definitivt sjarmerende, men også litt utfordrende å forstå alt av, men det er ikke noe større problem, for disse filmene er nordisk krim og spenning av høy kvalitet.

KIDS

Mange vil nok finne dette ungdomsdramaet både for sært, usladdet og for “uetisk”. Filmen Kids som kom i 1995 ble omdiskutert på grunn av den tilsynelatende ukritiske tilnærmingen til kombinasjonen ungdom, usikker sex, og dop, og likegyldigheten hos ungdommene i filmen. Jeg likte derimot Kids, selv om den er veldig spesiell.

---

ÅRETS FILMHJERTE 1995:

SEVEN

Alternativ stavemåte/Original tittel: SE7EN

Genre: Thriller, krim

Regi: David Fincher

I hovedrollene: Brad Pitt, Morgan Freeman, Kevin Spacey, Gwyneth Paltrow

Årets mørkeste og mest brutale filmopplevelse fra 1995 var og er et mesterverk. SEVEN med Brad Pitt, Morgan Freeman og Kevin Spacey i kanonform har blitt en moderne litt tidløs klassiker. Seven er regissert av David Fincher, mannen bak den slaktede Alien 3 som var spillefilm-regidebuten hans som han fikk så mye kritikk for at han nesten mistet motivasjonen, sies det. Heldigvis gjorde han ikke det, og Fincher slo kraftig tilbake med megasuksessen Seven.

To politimenn (Brad Pitt og Morgan Freeman) jager en genial drapsmann som står bak en rekke grusomme mord, der alle ofrene er skyldige i en av de sju dødssynder: Fråtseri, grådighet, latskap, utukt, hovmod, misunnelse og vrede.  Denne kritikerroste thrilleren av David Fincher finner sted i en dyster, regnvåt og stor amerikansk by fylt av smerte og fordervelse der kriminaliteten florerer. Etterforskeren Sommerset (Freeman) er i ferd med å pensjonere seg. I sin siste uke får han en ny partner, den unge og naive Mills (Pitt), som har søkt seg inn til byen for å prøve å gjøre en forskjell. Mennene finner ikke tonen, og Mills liker ikke måten Somerset behandler han som en nybegynner på (Kilder: platekompaniet.no og wikipedia).

Pitt gjør en formidabel og troverdig rolle som den ferske etterforskeren Mills, mens Freeman er etterforskeren Sommerset, en mann full av livserfaring og ro. Den siste delen av filmen er det Spacey som regjerer på skjermen, som seriemorderen “Joe Doe”. Spacey er så iskald at det gir frysninger langt nedover ryggen, og filmens klimaks på slutten kom som et lite “sjokk”. Det var store diskusjoner om hvordan filmens slutt skulle bli, og flere alternative slutter var oppe til seriøs vurdering. Valget av slutt på filmen ble som vi som har sett filmen vet ikke en pen affære. Man satt med en følelse av å selv ha blitt revet i filler etter å ha sett dette mesterverket, så filmen ville ikke vært noe merkbart bedre med en annen slutt.

Selv så jeg filmen for første gang på VHS da den ble sluppet, og har senere sett den flere ganger. Det store overraskelsesmomentet er selvfølgelig ikke tilstede når man har sett filmen før og husker det som skjer, og filmens 2 timer lange spilletid der det ikke er en masse flakkende klipp og actionsekvenser kan selvsagt gjøre at den oppleves lang når man ser filmen for tredje gang osv. Visuelt er Seven likevel blendende, der den river deg som seer med seg helt fra starten av, med en råhet som man ikke ofte har sett på filmlerretet eller skjermen. At den i all hovedsak er gjennomgående mørk i farger og miljø rokker ikke på inntrykket i negativ retning. Slutten er det ultimate punktumet for den gale morderiske hjernen som Mills og Sommerset har jaktet på gjennom filmen, selv om man gjerne kunne ønsket en happy ending aldri så mye.

På IMDB gjenspeiles Sevens popularitet blant publikum, der den har et gjennomsnitt på knallsolide 8,7 av 10 stjerner, basert på godt over 880 000 brukerstemmer. I Oscar-sammenheng ble derimot filmen forbigått, bortsett fra en enkelt nominasjon, for beste filmredigering/klipp, som den ikke vant. Seven er i alle fall etter min oppfatning å anse som en av 90-tallets ultimate favorittfilmer, en mening jeg vet ganske mange deler. Seven ble en kjempesuksess, og fikk stort sett gjennomgående veldig gode kritikker i pressen her til lands. Det ble terningkast 6 til Seven fra Aftenposten, VG gav 5, mens “anmelder” Thor Ellingsen fra Dagbladet hadde stått opp med feil fot og presterte å gulpe opp et terningkast 2, samt karakteristikker som “sminket og spekulativ” og “denne helvetes blandingen av slaktehus og litteraturseminar”. En av tidenes svakeste filmanmeldelser der altså.

Er du interessert i en langt dypere, særdeles velskrevet og strålende analyse av Seven, kan jeg anbefale å lese en omtale fra 2010 av filmen hos det norske filmnettstedet MONTAGES, som du kan lese ved å klikke her.

Jeg kan desverre ikke gi SEVEN sju på terningen, så det får holde med et klokkerent terningkast 6 til Seven fra filmhjerte.blogg.no 🙂

---

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1995:

KJÆRLIGHETENS KJØTERE

Genre: psykologisk thriller/drama

Regi: Hans Petter Moland

I rollene: Stellan Skarsgård, Gard B. Eidsvold, Bjørn Sundquist, m.fl.

Årets kanskje mest spesielle kinoopplevelse fikk jeg med Kjærlighetens Kjøtere. Filmen er en veldig god norsk spenningsfilm, men at kinoopplevelsen av den på bedritne Finnsnes Kino har festet seg så godt på minnet er at i salen under denne visningen var det to – 2 – publikummere! Undertegnede og en voksen nabo, som satt noen rader nedenfor eller overfor… Nå skal det legges til at det ikke var på premieren eller noe slikt, men litt spesielt likevel.

Det er 20 år siden jeg så denne filmen, for jeg tror ikke jeg har sett den noen ganger etter kinovisninga, og jeg husker veldig lite av hva som skjedde i den, men jeg vet at jeg likte Kjærlighetens Kjøtere. Derfor får den bli “Årets norske filmhjerte” fra 1995. Slik jeg husker den fra når jeg så den på kino ville terningkastet ligget på 5.

I 2007 kåret Dagbladet Kjærlighetens kjøtere til den 6. viktigste norske filmen, og skrev en bra artikkel om filmen.
Den kan du lese ved å klikke her.

Et resymè av handlingen har jeg sakset fra wikipedia:

Året er 1925, byen er Oslo, som akkurat har skiftet navn fra Kristiania. Den unge og ikke fullt så vellykkede dikteren Henrik Larsen (Gard B. Eidsvold) har akkurat fridd til sin kjæreste Gertrude (Camilla Martens), og fått avslag. Han takker derfor ja til et tilbud som arbeider for et av Øst-Grønlands fangstkompanier, og reiser av gårde med et kjærlighetsbrev og et løfte fra sin kjære om at hun vil vente på han når han kommer tilbake til Oslo.

På Grønland møter Larsen sine to medarbeidere og samboere; stasjonssjefen Randbæk (Stellan Skarsgård) og fangstmannen Holm (Bjørn Sundquist). Randbæk, som i sin egen mangel på lykke og kjærlighet, er fra første stund ute etter Larsen, og bidrar sammen med den bitende kulden og de ellers vanskelige forholdene, til å gjøre Larsens opphold på Grønland langt annet enn hyggelig.

Men Larsen er samtidig en mann med en sterk personlighet, og er etter hvert ikke redd for å ta igjen med Randbæk. Holm får til slutt nok av de to kranglefantene, og forlater dem begge to. Larsen og Randbæk er dermed overlatt til hverandre, og det hele utvikler seg til en kamp om liv og død for å overleve i det iskalde Grønland-landskapet. Kilde: Wikipedia.

Kjærlighetens kjøtere fikk i 1986 Amanda-prisen for beste norske film fra 1995, og den gjorde også suksess på San Sebastian International Film Festival. Som eneste norske film er den også med i den amerikanske boka “1001 filmer du må se før du dør” fra 2003. Den internasjonale tittelen på filmen er “Zero Kelvin”.

Filmen kan leies digitalt for 29 kroner hos viaplay.

ANDRE BRUKBARE FILMER
(og en Razzie-nominert) FRA 1995:

Bad Boys – Fartsfull actionkomedie. – “Whatcha gonna do?”. Will Smith og Martin Lawrence er to snuter som beskytter et mordvitne samtidig som de etterforsker et større heroin-tyveri.

Goldeneye – Den første filmen med Pierce Brosnan som James Bond. Brukbar.

Jumanji – Eventyrkomedie med Robin Williams om et spill som slippes løs, og hele “jungelen” kommer stormende! Mye tøv, men også litt morsom og vill.

Apollo 13 – Apollo 13 dramatiserer hendelsene rundt måneferden med romskipet Apollo 13 i 1970. Med Tom Hanks.

Waterworld – Kevin Costners vannverden. Post-apokalyptisk eventyrthriller der nesten hele jorda er dekket av vann. Dennis Hopper fikk Razzie Awards for verste mannlige birolle, og filmen var Razzie-nominert som verste film. I motsatt ende var den Oscar-nominert for lyd, og nominert som beste film på Saturn Award (filmpris for filmer innen sci-fi, skrekk og fantasy). Vel vel, jeg heller vel mer mot Razzie-nominasjonen, men jeg mener likevel den kanskje kan være litt morsom å få med seg. Men egentlig er dette bare tull, så jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg tok den med, men siden jeg satte den inn i bildekollasjen får jeg vel ta den med her :p

Desperado – Antonio Banderas på hevnjakt! El Mariachi er på hevntokt mot narkotikakongen som drepte kjæresten hans. Desperado er oppfølgeren til regissør Robert Rodriguezs uavhengige filmdebut El Mariachi (1992), og andre filmen i hans såkalte “Mexico-trilogi” (Kilde: wikipedia).

Dead Man Walking – Sean Penn og Susan Sarandon i hovedrollene. Regi er ved Tim Robbins (skuespilleren altså, som bl.a. spilte i The Shawshank redemption). Filmen er basert på nonnen Helen Prejeans bok ved samme navn som omhandler hennes møte med en dødsdømte fange i et amerikansk fengsel (Kilde: Wikipedia). Susan Sarandon fikk Oscar-pris for beste kvinnelige hovedrolle.

Dangerous Minds – En tidligere kvinnelig marinesoldat forlater den millitære karrieren sin og blir lærer på en videregående skole, der elevene kommer fra en ghetto. Ikke så veldig bra denne heller egentlig, men flere vil sikkert like den.

Leiemordere (Assassins) – Banderas og Stallone som to leiemordere. Den ene er den andres mål…

Rødt Hav (Crimson Tide) – Ubåt-actionthriller med Gene Hackman og Denzel Washington, der russiske ekstremister truer med kjernefysiske raketter, og hvor det strides om hvorvidt ubåten skal fyre av sine atomraketter. Brukbar film.

Under Siege 2 – “Kapring i høy hastighet” – Et høyhastighetstog kapres av terrorister og gjøres om til en rullende kommandoenhet for en enorm våpensatelitt. Men en mann slipper unna kaprerne og må stoppe dem; ex SEAL-soldat Casey Ryback (Steven Seagal), som man også kunne se i “Under Siege” (Kapring på åpent hav) noen år tidligere. Brukbar action, med steinansiktet Seagal.

Nettet  (The Net) – En computeranalytiker som tester et internett-program dras inn i et mareritt med forfølgelser, sperrede kredittkort og stjålet identitet. Passe spennende da den kom ihvertfall.

Copycat – Psykologisk thriller. En psykolog som spesialiserer seg på seriemordere trues på nett av en morder, og sammen med en kvinnelig detektiv for å identidisere og fange han. Også denne er en film jeg husker som grei nok, helt ok.

Leaving Las Vegas – Ben (spilt av Nicholas Cage) er en deprimert, alkoholisert manusforfatter fra Hollywood. Etter å ha mistet jobben og familien på grunn av rusmisbruk, kvitter han seg med alle eiendeler og bestemmer seg for å begå selvmord ved å drikke seg i hjel i Las Vegas. Der møter han den prostituerte servitøren Sera (spilt av Elisabeth Shue), og det oppstår snart et rørende vennskap og en dyp forståelse mellom dem (Kilde: Wikipedia). Brukbar film også dette, som er verdt å se. Nicholas Cage ble belønnet med Oscar for beste mannlige hovedrolle.

Ellers har jeg ennå ikke nevnt filmen som ble årets Oscar-vinner for beste film og beste regi. De to prisene gikk til middelalderdramaet Braveheart, regissert av Mel Gibson, hvor vi befinner oss i Skottland på 1200-1300-tallet der frihetskamp og opprør står sentralt. Braveheart er selvsagt en film mange sikkert liker, men jeg er ikke noen tilhenger av den.
En film som kan være interessant er De mistenkte (The Usual Suspects), som er en Oscar-belønnet krimthriller. Kevin Spacey fikk prisen for beste mannlige birolle, og filmen vant også prisen for beste originalmanus. Jeg tror ikke jeg har sett The Usual Suspect, som forøvrig kan sees på Netflix.

Den mest markante filmstjernen som sceneteppet gikk ned for i 1995 var entertaineren Dean Martin. Den amerikanske filmstjernen, som hadde italienske røtter, bemerket seg også innen musikkens verden som sanger, blant annet i gruppa “The Rat Pack” sammen med blant andre Frank Sinatra og Sammy Davis Jr. I tillegg var han også programleder på TV. Jeg kjenner egentlig lite til han selv om jeg selvsagt “alltid” har hørt om Dean Martin, men jeg vil tippe at populariteten hans var størst som sanger. På IMDB står han oppført med godt over 200 soundtrack-krediteringer, flere av de er godt kjente sanger brukt i filmer, mens han har noe over 60 krediteringer for roller i filmer og serier.
Oscar-nominert ble han aldri, men kule Martin har fått  tre stjerner på “Hollywood Walk of Fame”, et av Martins kallenavn var forøvrig “The king of cool”. Dean Martin døde 1. juledag i 1995, 78 år gammel.

Blant andre skuespillere med store navn internasjonalt eller her hjemme som gikk bort i 1995 finner vi  Burl Ives (85 år, Oscar-vinner for The Big Country fra 1958), Donald Pleasence (75 år, kanskje best kjent for mange fra Halloween-filmene og James Bond-filmen You Only Live Twice, eller som den heter på norsk; James Bond i Japan), Eva Gabor (76 år, opprinnelig fra Ungarn men dro tidlig til Amerika), Ginger Rodgers (83 år, Oscar-vinner fra 1941 for Kitty Foyle), og Norges egen storvokste humorlegende Leif Juster, som døde i november 1995 i en alder av 85 år.

Selvsagt kom det også fremtidige skuespillere til verden dette året. En som ble født i 1995 er en som sikkert mange som har sett litt på Disney Channel drar kjennskap på. Ross Lynch fra den populære barne- og ungdomskomiserien “Austin & Ally” ble i alle fall født i romjula i 1995. Han driver vistnok også med musikk som sanger og med dans. Om han har noen lysende skuespillerkarriere forran seg gjenstår vel å se…

Som vanlig er dette toppen av filmfjellet fra det omtalte år. En rekke andre filmer kan også være grei skuring en filmkveld eller for å slå ihjel litt tid.

Filmåret 1996 kommer i løpet av neste uke en eller annen gang.
Følg og lik Filmhjerte på facebook (klikk på lenken) for oppdateringer om når nye blogginnlegg publiseres.

Hvilke minner og favorittfilmer har du fra filmåret 1995?  Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget hvis du vil kommentere eller skrive noe annet av interesse.

#film #filmhjerte #filmsnakk #movies #1995 #seven #Se7en