Filmhjerte: Året 1998

90-tallet og det forrige millennium drar seg mot slutten her på filmbloggen. Noen filmår gjenstår fortsatt, for eksempel filmåret 1998, som er dagens filmbloggsnakkis.


I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.


1998 kunne umulig følge opp det ekstremt gode 1997, som for min del bød på en lang rekke glimrende filmer. 1998 er ikke i nærheten av de to foregående årene når det gjelder antall bra filmer, men selv om det ikke var i nærheten av like bra som det som kom året i forveien kom det da likevel absolutt en del severdige filmer også dette året.

Det skal selvsagt legges til at flere av filmene fra 1997 ikke kom på det norske markedet og kinoer før året etter, men her regnes det som kjent etter hvillket år filmene hadde offisiell release.

Her er de mest severdige filmene fra 1998, i urangert rekkefølge:

AMERICAN HISTORY X


Årets voldeligste film slår godt fra seg. American History X handler om nazisten Derek som slipper ut av fengsel etter drap, og oppdager at den yngre broren hans, Danny, har gått i hans fotspor og blitt nynazist i gruppa Derek ledet før han ble fengslet.

Edward Norton ble Oscar-nominert for rollen som Derek, i klassen beste mannlige hovedrolle. Broren Danny spilles av Nortons navnebror, Edward Furlong. Hos meg står denne filmen på terningkast 4-nivå.

SAVING PRIVATE RYAN


Regissør Steven Spielbergs krigsdrama Redd menig Ryan (Saving Private Ryan) ble nominert 11 ganger til Oscar, og fikk 5 av prisene. De fem prisene var for beste regi, kinematografi, filmredigering og to lyd-kategorier. Personlig syns jeg den var brukbar  første gang jeg så den, men den er ikke blant de beste etter min smak, ettersom krigsfilmer sjelden er det jeg liker. Samme her som med filmen ovenfor, et bra stykke over bare middels, men ikke mere enn 4  på terningen.

THE TRUMAN SHOW


The Truman Show er muligens den aller beste filmen med Jim Carrey, som med denne rollen fikk vist at han også håndterer andre roller enn bare komikk, selv om han selvsagt også i denne filmen benytter sine komiske talenter.

Carrey spiller Truman, som nærmest bokstavlig talt lever i en gigantisk boble av en verden, skapt kun for han, for at millioner av TV-seere verden over skal kunne følge livet hans. Alle andre i Trumans univers er betalte skuespillere og statister, alt filmes av skjulte kameraer, og alt Truman gjør kringkastes direkte 24 timer i døgnet året rundt. Alle vet dette. Alle unntatt Truman selv, som er født inn i dette universet skapt kun for han.

Rørende, sjarmerende, morsomt, provoserende og med rom for ettertanke. The Truman Show er en ganske spesiell film, satirisk drama/dramakomedie, som naturligvis ikke er realistisk for fem flate øre, men er et eventyr, en fabel. Men den er et fabelaktig mediakritisk eventyr, som også har blitt kreditert for å forutsi bølgen av reality-show som kom på løpende bånd i årene etter. Den er en slags metafor på den medieskapte virkeligheten som vi alle i mer eller mindre grad tror på.

En av 1998s absolutte toppfilmer – antagelig den beste.

ENEMY OF THE STATE


Spennende forfølgelsesthriller med Will Smith og Gene Hackman.

U.S. MARSHALS


God actionthriller med solide Tommy  Lee Jones,  som er tilbake i rollen som U.S. Marshal Gerrard, som han hadde i Jaget (The Fugitive) noen år tidligere.

CAN`T HARDLY WAIT


High-school-komedie som jeg elsket da jeg så den for første gang, fordi den var veldig morsom, som en rølpete partyfilm med en fest som bølger frem og tilbake med høy partyfaktor. Den er kanskje selve kronen på den typiske “90`s teen movie”.

På norsk fikk denne tenåringsfilmen tittelen DEN SISTE FESTEN, som naturligvis henspeiler mot filmens store avslutningsfest etter endt eksamen for filmens rollefigurer, men som likevel nok en gang er en idiotisk norsk tittel. Men nok om det.

Can`t Hardly Wait er ikke like morsom den dag i dag som det den var da jeg så den på VHS eller dvd for første gang, og jeg vet at det finns de som syns filmen stinker. I norsk media ble det mye slakt, for eksempel med terningkast 1 fra Dagbladet og 2 fra VG og FilmMagasinet, mens det ble en ok 3`er fra Aftenposten. Jeg er derimot helt klart av en annen oppfatning, både den gang og nå.

For meg er den et godt filmminne fra videokveldene med gutta, det er også noe med det at man ofte når man selv er i målgruppa kan elske filmer som gjerne i stor grad retter seg mot en bestemt målgruppe; ungdom og partyglade unge mennesker i dette tilfellet. Selvsagt kan godt voksne også like filmen, de fleste har vel selv vært ung…. men filmen er nok som sagt først og fremst en ungdomskomedie. Dessuten må jeg jo innrømme at jeg alltid har vært litt svak for Jennifer Love Hewitt, som har en av hovedrollene her. I tillegg byr filmen på en sukkersøt Ethan Embry og en hysterisk Seth Green. Dessuten har filmen flere morsomme og sprø rollekarakterer, og som vanlig i slike filmer, noen sjarmerende og noen som bare er “grose”! Og siden den er morsom så tar jeg den selvsagt med her, så får det så være at den er sentimental og full av floskler. I denne filmens glansdager ville jeg slengt på bordet et høyere terningkast, den dag i dag lander det på 4 i min filmbok.

FUCKING ÅMÅL


En av svensk films største suksesser er dramaet Fucking Åmål, som både publikum og de fleste filmkritikere applauderte. Filmen ble en braksuksess i Sverige, og også i de fleste andre land som har vist og solgt filmen ble den en suksess.

Da filmen skulle markedsføres i USA måtte riktignok regissør Lukas Moodysson gi filmen en alternativ tittel, siden amerikanerne selvfølgelig (-.-) fant originaltittelen som upassende og støtende. Filmen fikk derfor den internasjonale tittelen SHOW ME LOVE, som er hentet fra filmens avslutningssang. Denne tittelen brukes i en del andre land også, eller oversatt fra den alternative engelske tittelen, samt at den i noen land også går under original tittel som Fucking Amal. I Norge hadde filmen premiere i mars 1999, men hjemme hos våre naboer over grensa var premieren i oktober 1998.

Mange flinke unge skuespillere gjorde filmen til en veldig severdig film. Alexandra Dahlström og Rebecka Liljeberg imponerte stort i de to hovedrollene som Elin og Agnes. Stefan Hörberg, han med den grønne capsen og lyst hår på bildet på filmplakaten, døde forøvrig i 2010, kun 29 år gammel.

Filmer i BECK-serien:

* PENSIONAT PÄRLAN

* MONSTRET

* THE MONEY MAN

* SPÅR I MÖRKER


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I 1998 kom fire nye krimfilmer i serien om BECK, der handlingen i hovedsak foregår i Stockholm. Peter Haber og Mikael Persbrandt løser nye mordgåter. Beck-filmene er frittstående filmer med avslutning av hver enkelt film, det vil si at handlingen ikke fortsetter i neste film, selv om man kan kalle det en filmserie. Derfor trenger man ikke ha sett de tidligere, eller alle, filmene for å skjønne handlingen. Det er dog et pluss om man har sett de tidligere filmene, siden personlige relasjoner, personlige egenskaper og problemer, miljø og lignende i filmen utvikler seg og har referanser tilbake i tid. Det samme gjelder jo forøvrig for filmer/filmserier som Varg Veum, Wallander og en rekke andre sammenlignbare filmer.

 

De fem neste filmene omtalt under hadde jeg i utgangspunktet plassert under “Øvrige filmer”, men de er litt bedre enn den bolken, men ikke helt “der oppe” i filmuniverset mitt. Disse er imidlertid ikke så verst de heller.

ARMAGEDDON


Action/sci-fi og katastrofefilmen Armageddon var årets mest stjernespekkede film, der handlingen utspilles i verdensrommet. NASA oppdager at en diger asteroide er på kollisjonskurs mot jorda. Dermed sendes to romferger ut med oppdrag å plassere en atombombe på asteroiden for å sprenge den slik at man unngår verdens undergang.

På rollelista ser vi et stjernelag anført av Bruce Willis, Ben Affleck, Billy Bob Thornton, Owen Wilson, Steve Buscemi, Peter Stormare, William Fichtner og Liv Tyler.
Armageddon huskes også godt for sitt soundtrack, med blant annet Aerosmith sin hit “I don`t want to miss a thing“.

Filmen ble møtt med veldig blandet mottagelse hos filmkritikere og media, men ble en stor publikumssuksess. Personlig syns jeg Armageddon var bra nok når jeg så den de første gangene. Realistisk er den dog ikke, but who cares? Det får være så som så med at filmen ble Razzie-nominert i klassen verste film, og at Willis for denne samt Kodenavn Mercury og Under angrep fikk samme lite hedrende pris som verste skuespiller, for jeg liker denne filmen litt 😉

ET PERFEKT MORD (A PERFECT MURDER)


Remake av den glitrende Hitchcock-klassikeren “Dial M for Murder” fra 1954. Selv om A Perfect Murder langt ifra er like bra som originalen er den like fullt en passe spennende psykologisk thriller, med Michael Douglas, Gwyneth Palthrow, Viggo Mortensen og David Suchet. En ektemann. En hustru. En elsker. Et farlig forhold. Et perfekt mord.

THE X-FILES – FIGHT THE FUTURE


Etter braksuksessen med TV-serien X-Files som er en av TV-historiens høydepunkter innen krim og sci-fi, kom også spillefilmen om FBI-spesialagentene Mulder og Scully, som nok en gang får utenomjordiske og paranormale hendelser å handskes med. TV-serien gikk i 9 sesonger fra 1993 til 2002, og midt inne denne perioden kom denne filmen, som også ble en stor publikumssuksess. Det er nok en fordel om man har sett litt av TV-serien for å bedre forstå bakgrunn og personskildringer og så videre. Det er riktignok ikke tvingende nødvendig, for alle svarene får man som vanlig ikke 😉

LOCK, STOCK AND TWO SMOKING BARRELS



Britisk gangsterfilm, som var debutfilmen for regissør Guy Ritchie. I noen av rollene finner vi Jason Statham, ex-fotballspiller Vinnie Jones, Dexter Fletcher og Sting (!).

ALLE  ELSKER MARY (THERE`S SOMETHING ABOUT MARY)

Tidvis ganske morsom komedie med Cameron Diaz, Ben Stiller og Matt Dillon.


ÅRETS FILMHJERTE 1998

HARD RAIN

Land: USA/Storbritannia

Genre: Action/Thriller/krim

Regi: Mikael Salomon (fra Danmark)

Med: Morgan Freeman, Christian Slater, Minnie Driver, Randy Quaid,
Betty White, Ed Asner, med flere.

Planen var enkel. Fremtiden rik. Hadde det bare ikke vært for alt vannet.

Det blir vått i kveld! Thrilleren Hard Rain med Morgan Freeman på rollelista er en av 90-tallets undervurderte filmer, som fortjener en tur frem fra glemselen.

En søvnig amerikansk småby i Indiana, USA, forbereder seg på oversvømmelse etter at en demning/vannreservoar i nærheten trues av sammenbrudd under et uvær, noe som har ført til at de alle fleste har blitt evakuert ut av byen. Samtidig planlegges et ran av en pengetransport av 3 millioner dollar før vannmassene strømmer inn. Alt går naturligvis selvsagt ikke som planlagt. Mens vannet fyller den lille byen starter en katt og mus-jakt etter ransutbyttet, og for å holde seg i live.

Morgan Freeman er en av mine absolutte favorittskuespillere, jeg skal derfor ikke legge skjul på at hans tilstedeværelse i Hard Rain løfter filmen.
Her ser vi han i en kanskje litt uvant rolle, som bad guy, en nådeløs kriminell, men rollen kler han. Christian Slater har aldri vært noen karakterskuespiller, men i Hard Rain syns jeg han holder hodet over vannet og gjør en god innsats som pengetransportsjåføren som ranes og jages.
Randy Quaid er som vanlig en pussig skrue på film og er morsom å se som den rufsete sheriffen som ikke akkurat elsker jobben sin som lovens håndhever i den søvnige byen.

Hard Rain har tidligere fått terningkast 4 her på bloggen, så det får jeg stå for fortsatt – selv om den like gjerne kunne fått en femmer. “Årets filmhjerte” får den fra meg, selv om den ikke er årets beste film. The Truman Show er nok for min del årets aller beste film, og da kan det sikkert synest rart at jeg gir “årets filmhjerte” til en film som får et terningkast lavere. Men slik blir det, og forklaringen er at selv om The Truman Show er bedre filmatisk sett og spiller på flere strenger, så er likevel Hard Rain en film jeg kan se flere ganger. For The Truman Show er ikke en film jeg kan se like mange ganger som Hard Rain før det blir kjedelig. Dessuten, Hard Rain er undervurdert, pluss at  det er den av filmene fra 1998 jeg syns fortjener mest å nå ut til nye seere, siden Truman Show er kjent nok allerede.

Hard Rain har selvsagt sine svakheter og logiske brister, men som actionunderholdning leverer den helt klart, den har dessuten et litt “uvanlig plot”, med actionscenene som foregår i oversvømte gater, skole, kirke, boliger og andre bygninger.

Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om Hard Rain, der jeg omtalte den som en frem fra glemselen-film, og en undervurdert film. Ettersom jeg for noen måneder siden skrev et fyldig innlegg om denne filmen orker jeg ikke å klippe og lime alt inn her på nytt, derimot kan du klikke HER dersom du vil lese hele omtalen min av Hard Rain.


ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1998

BARE SKYER BEVEGER STJERNENE

Medvirkende: Thea Sofie Rusten, Jan Tore Kristoffersen, Andrine Sæther, Anneke von der Lippe, Jørgen Langhelle, Eindride Eidsvold, Kari Simonsen, Bjørn Jenseg, Helge Jordal, med flere.

Årets beste film fra Norge i 1998 var etter mitt syn barne- og familiedramafilmen Bare skyer beveger stjernene, med manus og regi av Torun Lian. Jeg så faktisk filmen på Fokus kino i Tromsø, og minnes at jeg var en smule skeptisk før visningen. Men filmen var en veldig positiv overraskelse, og det er stort sett alt jeg husker av den. Jeg erindrer at det var to barn i 10- til 13-årsalderen som spilte hovedrollene, at det handler om sorghåndtering, men der stopper også minnet mitt om handling, selv om jeg selvsagt finner, og har lest, et kort resyme på wikipedia og hos filmrommet.no, som er ett sted man kan leie filmen digitalt.

Når 11-årige Maria plutselig mister sin lillebror Pilten til kreften, blir hennes mor så syk av sorg at hun støter omverden fra seg. I forsvar søker Maria tilflukt i egne fantasier og bygger opp en mur rundt seg. I et siste desperat forsøk på å få familien samlet, blir Maria sendt til sine besteforeldre i Bergen inntil moren blir frisk. Her møter hun den ukompliserte, åpne, entusiastiske og sjarmerende gutten Jakob. Ved hjelp av sin livsglede og spesielle livsfilosofi, blir det Jakob som langsomt får Maria ut av skallet. Med nytt syn på livet oppsøker hun moren, slik at de kan forsones og starte på et nytt liv sammen…
(Kilde: filmrommet.no).

Hos Dagbladet fikk filmen terningkast 5, mens VG gav 4, (anmelder Jon Selås som jeg ikke akkurat ofte er enig med, skrev en bra anmeldelse som gjør at handlingsforløpet demrer litt for meg slik at jeg husker litt bedre). Filmen ble belønnet med Amanda-prisen for beste norske film.

Filmen gjorde det bra på kino, og ble også eksportert til flere andre land, deriblant USA. Kommer jeg over den på nett, på netflix f eks eller annet sted jeg slipper å betale ekstra kun for å se den, så blir jeg nok å se den om igjen. Jeg undres faktisk også litt på om jeg kanskje har den liggende på det fossile formatet VHS.

Noen øvrige middels norske filmer fra 1998: Weekend (thriller), Cellofan – med døden til følge (thriller), 1732 Høtten.


ØVRIGE BRUKBARE FILMMINNER FRA 1998 (Noen brukbare filmer som kan være OK å se)


Du har m@il (You`ve Got Mail) – Romantisk komedie med Tom Hanks og Meg Ryan, der internett-chatingens og  e-postens spede begynnelse står sentralt 😉 Her må forøvrig de som har laget den norske tittelen, med “alfakrøllen” @ istedetfor vanlig a, for første gang få litt ros, for den norske tittelen ser unektelig en smule kulere ut enn originalen.

Six Days Seven NightsHarrison Ford og Anne Heche i romantisk eventyrkomedie.

Forhandleren (The Negotiator) – Jeg husker ikke mye av denne, men tror den var rimelig ok. Dramathriller med Samuel L. Jackson og Kevin Spacey, som ble bedre likt av filmkritikere og media enn av publikum. Filmen var også en av de siste for J. T. Walsh før han døde.

Wild Things – Passe småerotisk thriller med Neve Campbell, Denise Richards, Matt Dillon og Kevin Bacon.

Studio 54 (orig. tittel: 54) – Studio 54 var en populær amerikansk nattklubb i New York som eksisterte fra 1977 til 1981 og var på slutten av 1970-tallet ansett som verdens mest kjente nattklubb/diskotek (Wikipedia). Med Mike Myers, Neve Campbell, Salma Hayek, Ryan Phillippe.

Palmetto – Krimdrama som har gått helt i glemmeboka, men jeg tror den var en middels brukbar film. En nylig løslatt kriminell involveres i en fiktiv kidnapping som virker mer og mer reell… I hovedrollene og noen av birollene sees Woody Harrelson, Elisabeth Shoe, Gina Gershon, Cloë Sevigny, Tom Wrihgt og Michael Rappaport.

Taxi – Det er laget en rekke filmer og serier med denne tittelen, men 1998-filmen Taxi er den franske actionkomedien av Luc Besson (manus). Liker du biler i stor fart er nok denne ganske morsom. En hip taxisjåfør må kjøre en noe rufsete politietterforsker som jakter noen tyske gangstere. Filmen har senere fått tre oppfølgere.

Idiotene (Orig. tittel: Idioterne) – Dansk dogmefilm av Lars von Trier. Ganske særegen og noe kontroversiell film. Noen vil garantert syns filmen er idiotisk, noen finner den nok kjedelig og meningsløs, mens andre igjen vil synest det er et spesielt og fascinerende sosialt prosjekt.

Very Bad Things – Beksvart komedie med Christian Slater, Cameron Diaz, Jeremy Piven, Daniel Stern. Denne filmen hadde jeg faktisk HELT glemt før jeg tilfeldigvis så den nevnt i forbindelse med at jeg leste noe om Slater. Passe morbid (OK, ganske morbid) og passe underholdende 😉

Den største sjiten fra 1998 kan jeg også kåre, den går til Jean Claude Van Damme og filmen Legionæren (Legionnaire).

Årets store Oscar-vinner var Shakespeare in Love, som stakk av med hele 7 priser, av sine 13 nominasjoner. Den ble kronet som beste film, det ble statuett til Gwyneth Paltrow for beste kvinnelige hovedrolle og til Judi Dench for beste kvinnelige birolle, samt at den gikk til topps i fire andre kategorier. De to vinnerne av Oscar for beste mannlige hovedrolle og beste mannlige birolle gikk til henholdsvis Roberto Benigni (for den italienske filmen “La vita è bella” som hadde premiere i 1997 faktisk/Norsk tittel: “Livet er herlig”) og James Coburn (for “Affliction“. I Norge kjent under tittelen “Den jagede”). Life is Beautiful fikk også prisen for beste fremmedspråklige film.

Jeg har ikke sett noen av disse tre filmene, så om de er bra eller om de stinker skal jeg ikke si så mye om, annet enn at “La vita è bella” er en film man som filmfrelst muligens “må” se, men jeg har en følelse av at både Shakespeare in Love og Livet er herlig ikke er filmer jeg vil elske eller syns er herlig. Men kanskje tar jeg feil? Affliction ser derimot litt spennende ut, og La vita è bella skal jeg se når det passer slik en gang.

TRE MARKANTE SKIKKELSER SOM GIKK BORT I 1998

I 1998 døde et knippe skuespillere jeg vil trekke frem. En av de filmstjernene jeg likte som desverre vandret til de evige jaktmarker i 1988 etter et hjerteattakk var J.T. Walsh, som bare ble 54 år gammel. Han startet filmkarrieren seint, først i 1983 var han med i sin første film, da han var ca 40, etter flere år på diverse teaterscener. For meg vil han alltid huskes best for rollen som iskald, psykopatisk jævel i 1997-thrilleren Breakdown, samt fra en rekke andre filmer der han bekledde mer eller mindre usympatiske rollefigurer, noe jeg syns han ofte gjorde på glimrende vis, som i nevnte Breakdown.

Det er ikke uten grunn at han av noen har blitt omtalt som “alles favoritt-drittsekk”, og blitt betegnet som en som på film var kjent for å portretterte en “Quietly sinister white-collar sleazeballs”, som vel på norsk best kan oppsummeres med en stille skummel og sleip type som lyver, stjeler, manipulerer og gjerne tar alle virkemidler i bruk for å få det som han vil og ikke bli tatt. Slike skuespillere må man definitivt ha! Selvsagt var han ikke alltid slik på film, han spilte også normal i noen filmer, men ofte er det slik at rollene som bad guy fester seg best på minnet. Han gikk alltid under initialene J.T. etterfulgt av etternavnet, men hans fulle navn var James Thomas Patrick Walsh. En håndfull andre minneverdige filmer han huskes fra er Good Morning, Vietnam (1987), A Few Good Men (1992), Hoffa (1992), Klienten (1994) og Sling Blade (1996). Les mer om Walsh hos wikipedia.

Frank Sinatra (1915 – 1998) er selfølgelig i våre dager aller best kjent for den enorme sangkarrieren sin, men Sinatra var også skuespiller og spilte i en lang rekke av filmer. Han ble også belønnet med Oscar for beste mannlige hovedrolle for rollen sin i From Here to Eternity (1953), samt to æres-priser i 1946 og 1971. I tillegg står han selvsagt kreditert for sanger i et hav av filmer. Sinatra hadde nok en stor filmkarriere også, men jeg har omtrent ikke noe forhold til han som skuespiller ettersom jeg ikke kan huske å ha sett noen av filmene han medvikret i. Det er uansett uten tvil likevel som sangartist han for alltid vil huskes aller best, med en rekke evigvarende hits, som også har vært med på soundtracket til en mengde filmer og serier, som for eksempel “My Way“, “Fly Me to the Moon“, og “New York, New York”. Sinatra ble 82 år gammel.

Jeg vil også kort nevne Lloyd Bridges, veteranen som døde i 1998 i en alder av 85 år.  Mange husker han sikkert, som meg, for sine komiske roller, blant annet i crazykomediene Airplane (1980) og Airplane 2 (1982), og med en film- og TV-serie-karriere som strekker seg helt fra 1936 og frem til han døde, så kan han trygt omtales som en skikkelig skuespillerveteran.

Jeg har sett et lite knippe av filmene Bridges var med i, men for meg og garantert millioner av andre vil han for alltid huskes som rollekarakteren Izzy Mandelbaum (bildet til høyre) fra et par episoder av Seinfeld, som han var med i så seint som i 1997 (Seinfeld-episodene The English Patient og The Blood). Denne gjesterollen i Seinfeld ble han Emmy-nominert for, og sikret han i alle fall legendestatus her i gården 😉 It`s Go-time!

Har du kommentarer? Hvilke filmer likte du best av filmene fra 1998?
Klikk på kommentarer-linken under dette innlegget, og skriv i vei!

#filmhjerte #film #filmsnakk #1998 #movies

PS: I og med at det nå er sommer tar filmbloggen en liten sommerferie, derfor er det usikkert når de neste filmblogg-innleggene blir publisert. Liker du filmhjerte på facebook får du oppdateringer når detpubliseres nye ting her på filmhjerte.blogg.no (med forbehold om hvordan facebook filtrerer innlegg osv). 🙂
God filmsommer 🙂

2 kommentarer
    1. En god liste fra 1998 der!
      Jeg syns i tillegg også at The Great Lebowski må med på en slik liste. Den gav oss filmfigurer som The Dude og Jesus Quintana.
      En totalt annerledes film er den tysle Lola rennt (Løp, Lola, løp). Hvis man liker kunstfilmer, så er dette bra. Jeg tipper at 9 av 10 personer vil si at dette er bare visvas, mens 1 av 10 (altså filmgeeker) vil mene at dette er supert.
      Jeg husker også filmen A Simple Plan, som handler om mafiapenger på avveie. Hva gjør man egentlig hvis man finner en koffert med millioner?
      En annen film jeg gjerne skulle ha sett er All the Little Animals, med en ung Christian Bale.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg