ÅRETS FILMHJERTE 2014

Les hele anmeldelsen min av The Gunman HER.

03.01.2016 kl. 19:17

Filmblogg-serien om “Årets filmer” har vært blant de mest populære her på filmhjerte-bloggen, så selv om ikke alt av filmer fra 2015 enda er ute på markedet, her er filmåret 2015 slik jeg vil huske det.

_{Skrevet av Lars JG
I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.}

Aller først må jeg selvsagt benytte sjansen til å si vel overstått jul og ønske alle lesere og besøkende et riktig godt nytt år 🙂 Filmbloggen min er i disse dager ett år, og ruller videre inn i det nye året.

Dagens innlegg må selvsagt ta forbehold om at filmene som fortsatt ikke har nådd sitt publikum kan bane seg vei inn på lista, men den tid den glede isåfall.

I denne blogg-serien hvor jeg i løpet av 2015 i en rekke innlegg har gått gjennom favorittfilmene mine fra 1977 og frem til 2014, er vi altså i dag kommet til noen av de nyeste filmene. Forhåpentligvis har tilbakeblikkene og filmtipsene gledet noen lesere der ute, kanskje har nettopp du blitt inspirert til å se noen filmer du ikke hadde sett før, ikke hadde hørt om før, eller generelt fått økt filminteressen? Det har ihvertfall vært morsomt å lage disse “retro-innleggene”, selv om det har vært mye arbeid, mye research, mye googling og timer og dager forran PC`en med gjennomgang av filmlister på IMDB, leting etter omtaler, info og fun facts. Ikke minst har jeg selv kommet over nye filmperler, og kanskje har en dør eller to åpnet seg på gløtt? Det får fremtiden vise.

2015-filmmenyen er fortsatt såpass “fersk” at det fortsatt er en hel del av filmene fra i fjor som jeg ikke har sett, men en del av det jeg har sett har vært bra. Her er iallefall de beste filmminnene mine fra 2015, i sånn passe rangert rekkefølge.

TIFF!

Intet år uten filmfestivalen i Tromsø, så også i januar 2015 var jeg innom Tromsø International Film Festival. Som vanlig et hyggelig minne. I år foregår TIFF fra 18.-24. januar.

SPECTRE

En av fjorårets aller største filmer internasjonalt var selvsagt den nyeste James Bond-filmen, som altså har fått navnet Spectre. Daniel Craig sin siste film som Bond, en jobb han har gjennomført med stil.

THE GUNMAN

Grei amerikansk action med Sean Penn. Sett på kino. Terningkast 4.

MIRAKLET I VISKAN (Norsk tittel: Mirakelet i Viskan)

Mere svensk herlig drama. Dramakomedien Miraklet i Viskan har Rolv Lassgård i hovedrollen. Filmen så jeg på verdenspremiere (weee!!!!) på kino under filmfestivalen i Tromsø.

Jeg har tidligere i år skrevet en full anmeldelse av Miraklet i Viskan, som du kan lese HER.

Filmen fikk den gang terningkast 4 av meg, og er en nokså fornøyelig og lett underholdende film fra den svenske landsbygda.

En småmorsom film, om motsetninger og pengetrøbbel i en familie et lite sted i Sverige. Filmen er lagt til Viskan, et knøttlite sted i Medelpad i Sundsvall kommune. Nå liker jeg generelt sett svensk film veldig godt, og at Rolf Lassgård som er min svenske favorittskuespiller har hovedrollen, var intet minus. Sammen med Ingvar Hirdwall (han morsomme naboen i Beck-filmene) utgjør de svigersønn og svigerfar.

ETTERSKJELV

Kritikerrost ungdomsdrama fra Sverige. Jeg skrev i desember omtale av Etterskjelv, og belønnet den da med terningkast 4.

# 10

JURASSIC WORLD

Actioneventyr fra USA, og en ny oppfølger til klassikeren Jurassic Park fra 1993. Jurassic World ble en av årets gedigne kassasuksesser. I statene endte den opp som tidenes tredje mest innbringende film, etter å ha spilt inn svimlende 652 millioner dollar (Star Wars kommer til å passere de tallene i løpet av 2016). Desverre ventet jeg for lenge og gikk glipp av den på kino, der en slik film utvilsomt gjør seg aller best. Men jeg fikk da sett den til slutt.

Gode spesialeffekter og en storslått bakgrunn, en del artige scener, og en del scener man skvetter litt av. Grei innsats av Chris Pratt, som påtar seg helterollen, og også godt levert av Irrfan Khan og Vincent D`Onofrio. Også må jeg selvsagt skryte av de to unge brødrene, spilt av Tye Simpkins og Nick Robinson. De er søte da. Søte er definitivt ikke alle de andre skapningene som dukker opp når førnøyelsesparken går ad undas, da er nemlig helvetet løs. Artig er det imidlertid.

God underholdning, og en sikker vinner for de som liker Jurassic Park og actioneventyr. TERNINGKAST 5.

# 9

VACATION

En oppfølger til de ekstremt populære “Hjelp, vi må på ferie” (Vacation)-filmene med Chevy Chase fra 80-tallet (og 90-tall), der familien Griswold anført av Clark Griswold (Chase) dro på bilferie og havnet i den ene spinnville situasjonen etter den andre.

I denne 2015-komedien har Clarks sønn Rusty Griswold, som her spilles av Ed Helms, blitt voksen, og drar familien sin med på en bilferie, der de i kjent spinnvill Griswold-stil havner i all mulig slags trøbbel, og vannvittige og urkomiske situasjoner. Filmen er altså ikke en ren “reboot” eller remake, slik man nok først antok at dette skulle være, men historien er bygget over samme lest som komedie-suksessene fra 80-tallet, og Chevy Chase og Beverly D`Angelo, ja de dukker jaggu også opp, i gjesterolle som sine gamle figurer Clark Griswold og kona Ellen. Jeg hadde magre forventninger til denne filmen, men ble positivt overrasket.

Vacation har fått litt blandet mottagelse har jeg registrert, men jeg syns det er en festlig film. Det er både tidvis ekkelt og platt, men også til tider veldig morsomt. Ed Helms, som mange vil huske fra Hangover, minner faktisk på mange måter om Chevy Chase-karakteren Clark, i sin naivitet, fakter og fære. Han er med andre ord morsom her, og den perfekte mann for denne rollen som Rusty.

Morsom er også de tre andre hovedrolleinnehaverne. Christina Applegate, kjent som den hjerneblåste blondina Kelly Bundy i den legendariske komiserien “Married with children” fra 80/90-tallet (“Våre verste år”, også kjent som “Bundy”) har rollen som Rustys kone. De to barna deres – James, den veldig sympatiske, men også veldig sjenerte og forsiktige tenåringsnerden på 17, spillt av Skylar Gisondo, og Kevin, den røffe, dristige, storkjefta, frekke og usympatiske lille dritten av en lillebror på 10-11, spilt av Steele Stebbins, som selvsagt mobber vettet av den eldre broren, som ikke tørr å ta igjen – er selvsagt sentrale elementer her. Begge de to er helt nye bekjentskaper for meg, men begge to gjør en veldig solid jobb, og selv om Kevin er en regelrett drittunge så er han samtidig sjarmerende, mens James bare er søt og snill. Stort sett ihvertfall 😉 For å være ganske snill; TERNINGKAST 5.

# 5, 6, 7 og 8

**************************************** B E C K – F i l m e r ****************************************

Til stor glede for meg og de mange andre som elsker svensk krim kom det i år fire nye filmer i filmserien om drapsetterforsker Beck ved politiet i Stockholm. Man trodde Beck-serien var kommet til siste kapittel med filmene som ble sluppet i 2010. Da hadde det blitt laget totalt hele 32 filmer med Beck. 6 med Gösta Ekman som Martin Beck, utgitt i perioden 1993-1994, og deretter hele 26 med Peter Haber og Mikael Persbrandt i rollene som duoen Martin Beck og hans hardtslående kollega Gunvald Larsson, utgitt i perioden 1997-2010.

I alle disse årene fra 1994 har det aldri gått mere enn tre år mellom neste parti med filmer har blitt sluppet, men denne gang skulle det gå fem år altså – og på et eller annet tidspunkt etter 2010 (jeg husker ikke når) ble det altså klart at man skulle lage 8 nye Beck-filmer med release i 2015 og 2016, slik at totalt antall Beck-filmer dermed kommer opp i 40, derav altså 32 med Haber i tittelrollen. De fire første kom i 2015, og i år kommer de fire siste. I filmene som slippes inneværende år er derimot Mikael Persbrandt ute av filmene, og er erstattet av en ny rollekarakter, norske Erik Hivju.

Disse kom i 2015:

BECK: RUM 302 (Norsk tittel: Rom 302)

BECK: FAMILJEN (Norsk tittel: Familien)

BECK: INVASIONEN (Norsk tittel: Innvasjonen)

BECK: SJUKHUSMORDEN (Norsk tittel: Sykehusmordene)

# 4

BRØDRE

Norsk dokumentarfilm. Sikkert ikke for alle, men jeg syns dette var veldig sjarmerende og direkte koselig. Sett som verdenspremiere på kino under Tromsø International Film Festival. Filmen var den gang så rykende fersk som man kan få det, ettersom man faktisk ikke var ferdig med filmen før i siste liten, dagen før premieren! Brødre er litt i samme gate som den fantastiske Boyhood året i forveien, for i Brødre har nemlig regissør Aslaug Holm filmet sine to sønner gjennom oppveksten deres, i en periode over nærmere 10 år fra guttene er små og frem til de nå er godt oppe i tenårene. Resultatet ble en varm, nær og poetisk strålende oppvekstskildring om en tid man aldri får tilbake.

Også denne filmen skrev jeg full anmeldelse for, som kan leses HER.

Filmen fikk strålende omtaler i pressen, og fra meg ble det terningkast 5.

# 3

KLOVN FOREVER

Frank Hvam og Casper Christensen i sine legendariske roller som seg selv.

Komedie fra Danmark. Årets for min del mest etterlengtede film var gjensynet med crazy Klovn!

Filmen så jeg på kino, og belønnet den med terningkast 5.

Filmanmeldelsen min av Klovn Forever kan du lese HER.

# 2

BØLGEN

Årets megastore norske suksess – og en av tidenes største suksesser fra Norge, faktisk også den aller første norske katastrofefilmen. Jeg tok nærmest talt selvfølgelig turen på kino for å få med meg denne braksuksessen, som også har høstet internasjonal anerkjennelse.

Bølgen får selvsagt “Årets norske filmhjerte” her på filmbloggen. Ingen andre norske filmer når den opp til anklene dette året, og også i konkurranse med resten av de filmene jeg har sett fra 2015 står den veldig sterkt.

Terningkast 5 var dommen min, og hele anmeldelsen min av Bølgen kan du lese HER.

Bølgen ble sluppet på DVD og Blu-ray tidlig i desember, noe som var litt uvanlig raskt med tanke på at den inntil veldig nylig før utgivelsen på fysisk format fortsatt gikk på kino – Men det var nok lurt, for Bølgen fant garantert veien under mange juletrær.

# 1

ÅRETS FILMHJERTE 2015:

COP CAR

Årets kanskje beste filmopplevelse for min del er indiefilmen COP CAR, som er en thriller fra USA, produsert utenfor de store filmstudioene.

Filmen fant desverre aldri veien til norske kinoer, men gikk istedet rett på DVD, Blu-ray og strømming, såkalt video-on-demand. Filmen er i salg nå, og er en soleklar anbefaling for alle elskere av spenningsfilm. SE DEN! Blu-rayen har dessuten litt bonusmateriale med bakomfilm der vi ser hvordan en del av scenene ble laget. Slikt kan være morsomt å få med seg.

Jeg har tidligere skrevet en full anmeldelse av COP CAR, som du kan lese HER.

Filmen fikk terningkast 5 fra filmhjerte.blogg.no. Garantert en vinner for deg som liker fartsfulle spenningsfilmer litt i samme gata som No Country for Old Men.

Jeg har selvsagt ikke glemt Star Wars: The Force Awakens, men jeg er vel en av de uvitende (?) som ennå ikke har fattet den store interessen for fenomenet Star Wars. Imidlertid har jeg planer om å få sett disse filmene, for såpass bør vel en filmblogger gjøre…? Den store snakkisen Fifty Shades of Grey styrer jeg derimot unna med god margin, og ut fra omtaler fra folk jeg har snakket med går jeg ikke glipp av noe særlig.

Det er som nevnt mange filmer fra 2015 jeg ennå ikke har sett, men som jeg etterhvert ganske sikkert kommer til å se på en aller annen filmplattform. To av filmene jeg ikke har sett men som jeg har veldig lyst å se er Deephan (2015- vinneren på filmfestivalen i Cannes), og Victoria (Norsk tittel: En natt i Berlin). Andre filmer av de jeg vil se er The Martian, 45 Years, No Escape, The Gift, Maze Runner: Ildprøven, Sicario, og Secret in Their Eyes. Jeg glemmer absolutt heller ikke The Revenant og The Hatefull Eight, som er to filmer fra 2015 som har norske premiere i januar 2016 – og som begge er filmer jeg helt klart ønsker å få med meg. Forresten tror jeg også jeg må få sett den hersens Minions 😉

Lista over filmer fra 2015 viser dessuten flere andre potensielle filmer jeg kan tenke meg å se. Har du filmtips fra 2015 mottar jeg gjerne tips og en liten begrunnelse. Bruk gjerne kommentarfeltet hvis du har noe å melde av filmtips eller andre kommentarer.

Vi snakkes!

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Filmanmeldelse: Etterskjelv, når er straffen over?

17.12.2015 kl. 14:39

Nylig tok jeg turen innom gamle ærverdige Verdensteateret kino i Tromsø, for å få med meg den svenske kritikerroste dramafilmen “Etterskjelv”, en film som blant annet har høstet ros under Cannes-festivalen, og som har fått gjennomgående god mottagelse hos pressen.

Filmen er spillefilmdebuten for regissør Magnus Von Horn, og også skuespillerdebut for den svenske sangeren og låtskriveren Ulrik Munther (21), som begge kommer fra debuten med bravur.

FILMANMELDELSE

Film: ETTERSKJELV (Original tittel: EFTERSKALV)

Drama, Sverige, 2015, ca 1 time og 40 minutter.

Regi: Magnus Von Horn.

Medvirkende: Ulrik Munther (John), Mats Blomgren (Faren), Loa Ek (Malin), Inger Nilsson, m. fl.

Aktuell: Går for tiden på kino i Norge.

For å ta Munther først, så er han allerede kjent som sangartist og låtskriver, gjennom deltakelse i MGP Jr, Melodifestivalen (Sveriges Melodi Grand Prix), Allsang på Skansen og plateutgivelse, og han behersker en rekke instrumenter, blant annet gitar og munnspill. I debuten sin som skuespiller viser det unge talentet definitivt at han har flere strenger å spille på, for Munther er uten tvil den som løfter denne filmen. Han har ihvertfall en innlevelse i rollen etterhvert som gjør han til filmens store styrke.

Historien er relativt enkel i Etterskjelv, der vi møter på det svenske bygdedyret, et lite hyggelig skue. Filmen handler om 16 år gamle John (Munther), som etter to år i “fengsel”/ungdomsanstalt slipper ut, og kommer hjem til faren og den yngre broren sin et sted på den svenske landsbygda. Vi skjønner at John har gjort noe galt og har sonet straffen sin, men gjennom kaldt, grått og nakent landskap kommer de første tegnene på hva vi har i vente.

Man kan se tegn hos faren at han er litt usikker helt fra starten av. Det viser seg da også fort at lokalbefolkningen, og da i særdeleshet Johns klassekamerater og de fleste andre elevene på hans gamle skole langt fra er glad over å se han igjen. Og det blir stygt.

Spørsmålet om HVA John har gjort, får vi nøysomt posjonerte informasjoner om den første timen, og etterhvert rives man kanskje litt som seer mellom sympati for John, og sympati for de andres synspunkter. Sentrale spørsmål er selvsagt om John har sluppet ut for tidlig, om det var rett av han å komme hjem igjen, og spørsmål rundt når er en straff egentlig ferdigsonet? At John fremstår som helt rolig og ganske sympatisk, gjør at det ligger en nerve over han hele tiden. Johns eneste venn på skolen, Malin, må også trekkes frem. Den tøffe jenta spilles av Loa Ek (for meg et helt ubeskrevet blad), og hun imponerer også. Skuespillerprestasjonene ellers er stort sett jevnt over bra.

Jeg har lest at filmen er et lite samarbeid mellom svensk og polsk film, i og med at regissør Von Horn har studert i Polen, og har med seg noen polske filmfolk i temaet sitt, og det er noe som kan være mulig å tyde i filmspråket og stilen. Filmen er ellers tilstrekkelig stramt regissert, det er noe minimalistisk over bakteppet, og vi slipper en masse unødvendige sidespor. Det er forøvrig ikke alt som trenger å bli sagt i denne filmen, mye ligger i det usagte. Her er heller ikke noe flott “bakteppe” som sagt, kun den kalde svenske bygda og småbymentalitet der alle kjenner alle.

Når jeg ikke lander høyere her enn på en grei firer, er det blant annet fordi filmen er litt for lang i oppbyggingen i starten, og den store intensiteten som jeg hadde håpet på ut fra forhåndsomtalene manglet. I tillegg får vi faktisk også servert selveste Inger “Pippi
Langstrømpe” Nilsson i rollen som skolens rektor, en rolle hun ikke kler. Nilsson er filmens svakeste ledd, men rollen er heldigvis liten. Noen vil nok også hevde at det blir litt forutsigbart, samt at det muligens tegnes et litt for ensidig positivt bilde av John? Eller er det fordi motstanden mot han er så stor, at vi rives over til å være mot han? Jeg heier på John, men til tider blir handlingen litt for lite levende.

Likevel er Etterskjelv en film verdt å få med seg, med sine universelle temaer rundt å gi folk en ny sjanse, urettferdighet og utfrysning, med et kaldt billedspråk som maler en ramme rundt den litt dystre tilværelsen, og ikke minst, Ulrik Munther.

Et jordskjelv av en film er det ikke, men Etterskjelv klarer å ryste tilstrekkelig. Terningkast 4.

Filmhjerte Topp 10: Julefilmer

5 kommentarer

16.12.2015 kl. 13:21

Med jula like om hjørnet er det på tide med en liste over julefilm-favorittene.

Det blir selvsagt ikke jul uten GREVINNEN OG HOVMESTEREN, samt DONALD DUCK, men de får ikke plass på julefilmlisten 😉

Jeg er egentlig ikke den største tilhengeren av de “typiske” julefilmene (i den forstand at det finnes en egen “julefilm-genre”, for hva er egentlig en julefilm? Ned den gata går jeg derimot ikke i dag), men i den søte adventstid og i romjula kan det kanskje være trivelig med noen klassiske “julefilmer”, eller andre filmer der handlingen dreier seg om førjulstid, stress, julefeiring og alt det derre der. Forresten, du finner ikke Tante Pose og Tre nøtter til Askepott på lista heller, hehe.

Her er ihvertfall noen filmtips med tanke på jula.

10:

LOVE ACTUALLY

I tilfelle man ikke får nok sukker i jula, her er noe sukkersøtt 😉

JINGLE ALL THE WAY (Norsk tittel: BJELLEKLANG)

Arnold Schwartzenegger på desperat julegavejakt. Ikke spesielt bra film, men Arnold som stressa julegavehandler er kul 😉

REINDEER GAMES (I Norge også kjent som “Dobbeltspill”)

Ben Affleck som nylig løslatt fange som robber casinoer utkledd som julenissen. Morsom tittel er det også (Reindeer games får selvsagt en dobbel betydning her, men er først og fremst et engelsk uttrykk for noen som blir lurt). Ganske bra actionthriller med mye jul i seg, på en måte.

BAD SANTA

Billy Bob Thornton som forfylla og forbanna nisse. Ganske alternativ film for julestemninga 😉

CHRISTMAS VACATION (Norsk tittel: HJELP, DET ER JULEFERIE)

Chevy Chase. Da skjønner du tegninga. Tull og fjas, som hører jula til 😉

GREMLINS

Klassiker! Ikke akkurat en julefilm, men handlinga foregår rundt juletider og Gizmo er en julegave – også er de jo så søøøte da! 😀

DIE HARD 2

DIE HARD

OK, ikke akkurat “julefilmer” disse heller, men handlingen i filmene foregår i juletida, og er med på å sette stemningen. Hos mange er Die Hard fast skue i jula.

HOME ALONE 2 (Norsk tittel: Alene hjemme 2, eventuelt Hjemme alene 2)

HOME ALONE (Norsk tittel: Alene hjemme, eventuelt Hjemme alene)

For mange blir det ikke jul uten Home Alone-filmene, der lille Kevin ved en feiltagelse blir forlatt alene hjemme i jula i den første filmen, og havner på feil fly – adskilt fra familien – i den andre. Mest søtladet julestemning får man av den andre filmen, der julestemninga sitter som et skudd i et julepyntet New York. Men den første filmen er morsommere, så da er vinneren klar 😀

Og skulle du ikke ha filmen i eget eie, fortvil ei, skru på TV`en, der dukker den garantert opp…

Ellers finnes det selvsagt en lang rekke filmer som er fine å se på i juletida. En drøy håndfull andre tips for en underholdende julefilmstund kan være Polarekspressen, Fanny og Alexander, Grinchen, White Christmas, og It`s a Wonderful Life. Selvsagt er det også en del jul i fokus i C.R.A.Z.Y. men det er en film som jeg likevel ikke forbinder med jula (men den er råbra altså!).

Hva er dine julefilm-favoritter? Legg gjerne igjen en kommentar.

GOD JUL!

5 kommentarer

Filmhjerte: 1960 – og grattis med dagen Kirk Douglas!

09.12.2015 kl. 05:08

Filmhjertes retro-serie “Årets filmhjerte” med tilbakeblikk på filmårene fortsetter!

Etter bra respons fra dere lesere angående innleggene der jeg har sett på filmårene fra slutten av 70-tallet og frem til nåtid, har jeg nå bestemt meg for å kjøre på videre med flere slike tilbakeblikk, dog i en noe enklere utgave.

Gjennom året som snart er omme har jeg skrevet innlegg om hvert år fra og med 1977 og frem til 2014, slik planen med “prosjektet” var. Når vi nå er ved veis ende, siden det er for tidlig å lage et “Filmhjerte: Året 2015”, har jeg istedet bestemt meg for å gå enda lengre tilbake i filmårene, til årene før jeg ble født. Disse nye filmhjerte-innleggene fra årene før 1977 vil ikke bli like lange og omfattende som de jeg har skrevet frem til nå, av den enkle grunn at jeg ikke har sett like mye av de gamle filmene eller ikke husker de like godt, siden mange av de er filmer jeg ikke har sett siden tidlig 90-tall (og kanskje tidligere også?).

Imidlertid satser jeg på å komme med cirka 5 filmtips fra hvert år, eller bare 2-3, alt ettersom, og også et “Årets filmhjerte” fra disse årene, men jeg dropper et årets norske filmhjerte og tar alt under ett. Som vanlig blir det også litt småsnakk om interessante filmer jeg ikke har sett også, og muligens litt Oscar-mimring. Så får jeg se underveis hvor langt tilbake i tid jeg finner det interessant nok å gå, men jeg regner med at årene 1960 – 1976 ihvertfall skal kunne gå bra, kanskje blir det noen korte innlegg innom 1950-årene også.

I filmhjerte-serien med årets filmer så har jeg gått kronologisk oppover fra 1977 til 2014. I denne “Del 2” av “årets filmhjerte”-serien blir det altså ikke helt likt i omfang. Det blir imidlertid fortsatt i kronologisk rekkefølge, fra 1960-1976. Og de filmene jeg har sett fra hvert år, som jeg kan huske, blir nevnt dersom dette er filmer jeg liker 🙂

Først ut i “Årets filmhjerte Volum 2: ” er 1960.

Fra menyen anno 1960 er det ganske lite jeg har sett egentlig, og enda mindre jeg har gode minner fra. Å plukke ut “Årets film” fra 1960 er derimot enkelt.

ÅRETS FILMHJERTE 1960

PSYCHO

^{Alfred Hitchcock med klare instruksjoner til kinopublikum!}

Thrillerkongen Alfred Hitchcocks kraftfulle og komplekse mesterverk PSYCHO må vi altså helt tilbake til 1960 for å finne, men selv den dag i dag 55 år etter at denne skrekkthrilleren så dagens lys makter den å skremme, underholde og inspirere. De klassiske dusjscenene er for eksempel ikoniske i filmuniverset, og har vært gjenstand for en rekke kopier og parodier opp gjennom årene. Og det samme må vi selvsagt si om filmen ellers også, for det er ikke uten grunn at den av mange ansees som alle skrekkfilmers mor – og for mange kanskje også tidenes beste skrekkfilm?

Alfred Hitchcocks grensesprengende makabre mesterstykke med Anthony Hopkins som den engstelige Norman Bates, hvis gamle, mørke hus og tilhørende motell ikke akkurat er stedet for en rolig kveld. Ingen vet det bedre enn Marion Crane (Janet Leigh), den uhellsvangre kvinnen på en reise som ender i den berømte dusjscenen. En privatdetektiv (Martin Balsam) og deretter Marions søster (Vera Miles) kommer for å lete etter henne mens skrekken og spenningen stiger til et skremmende klimaks (platekompaniet.no).

Vera Miles som spilte en av de viktigste rollene i Psycho lever forøvrig fortsatt, og har blitt 86 år gammel.
Psycho ble nominert til fire Oscar, men vant ingen av prisene (nominert bl.a. for beste kvinnelige birolle (Jason Leigh) og Hitchcock var nominert for beste regi).
Det tok hele 23 år før oppfølgeren, Psycho II, kom i 1983. Ytterligere tre år senere kom den tredje, Psycho III – før den siste som gikk tilbake i tid med handling kronologisk sett før den første filmen, kom i 1990 (Psycho Part IV: The Beginning).
Mange husker kanskje også at det i 1998 kom en ren re-make (nyinnspilling) av den originale Psycho, med Vince Vaughn, Ann Heche, Julianne Moore, Viggo Mortensen og William H.Macy. Filmen som var regissert av Gus Van Sant ble møtt med mye slakt og dårlig omtale. Jeg syns vel nyinnspillingen fra 1998 er, tja, ok.
Psycho er spillt inn i svart-hvitt. Ikke fordi man ikke kunne lage fargefilmer i 1960, men fordi Hitchcock vistnok skal ha ment at rødfargen ville bli for dominerende i enkelte av scenene. At filmen er i svart-hvitt tror jeg forøvrig ikke gjør den dårligere 😉

Det er i det hele tatt veldig mye interessant lesestoff om Psycho for de som liker å fordype seg i stoff om filmer. En av mange veldig fyldige og interessante artikler om Psycho, på engelsk, finner du på DENNE SIDEN hos den anerkjente filmsiden filmsite.org, som er et en-mannsdrevet nettsted, som har fått en rekke anbefalinger, blant annet fra en av tidenes best kjente amerikanske filmkritikere, Roger Ebert.

Sjekk også ut denne, som jeg har et vagt minne om:

SPARTACUS

Slaven Spartacus (Kirk Douglas) sitt voldelige opprør mot den romerske republikken, i denne filmen som nok også er en av de store filmene i historien. Regi av Stanley Kubrick. Vinner av 4 Oscar, bl.a. til Peter Ustinov for beste mannlige birolle, og beste kinemateografi i farger.

I dag er det dessuten på sin plass å si gratulerer med dagen til Spartacus sin hovedrolleinnehaver Kirk Douglas. Veteranen Douglas, som var 43 år den gang Spartacus hadde premiere, fyller faktisk smått imponerende 99 år i dag, 9. desember.
Det er en voksen alder for en av filmhistoriens store navn! Kirk Douglas meldes ellers å fortsatt være i grei form, selv om han la skuespillerkarrieren på hylla i 1996 etter et slag, som blant annet medførte reduserte taleevner.
Tidligere i høst var han i rampelyset etter at hans ikke helt ukjente sønn, Michael (hehe), la ut en selfie på Facebook (Link til nyhetsartikkelen om hendelsen).

Filmhjerte.blogg.no hiver seg selvsagt på rekken av gratulanter! Siden jeg vet at du leser dette Kirk; Happy birthday! 😉

Den store Oscar-filmen fra 1960 har jeg ikke sett, men kanskje kan den være verdt å sjekke ut?
UNGKARSLEILIGHETEN (THE APARTMENT) hadde hele 10 nominasjoner, og stakk av med 5 priser, inkludert beste film og beste regi (Billy Wilder). Filmen er en romantisk dramakomedie, med kjente og kjære Jack Lemon og Shirley MacLaine i hovedrollene.

Mange blant dagens filmpublikum har sett Ocean`s Eleven fra 2001 med Clooney, Pitt og Damon, men visste du at originalen ble laget i 1960? Filmen er nemlig en remake av OCEAN`S ELEVEN fra 1960. I originalen var det den legendariske trioen Frank Sinatra, Dean Martin og Sammy Davis jr. som prydet filmplakatene.

Hele Oscar-lista fra 1961 (prisene utdeles som kjent året etter filmenes premierer) finner du her.

Siden jeg nå engang også er en forkjemper for norsk film, så måtte jeg selvsagt finne frem en gammel norsk klassiker fra 1960. Jeg husker ikke om jeg har sett denne på TV en gang for veldig lenge siden, men forvekslingskomedien MILLIONÆR FOR EN AFTEN er ihvertfall antagelig den eneste norske filmen fra 1960 jeg har hørt om. Og siden hele filmen ligger gratis på YouTube til forlystelse, her er den, 1 time og 26 minutter med en lang rekke av de gode gamle norske skuespillerene på rollelista, som Henki Kolstad, Sverre Holm, Arve Opsahl, Jon Berle, Unni Bernhoft, Kari Diesen, Ulf Wengård, Lalla Carlsen, Willie Hoel osv.

_{En skipsreder (Henki Kolstad) er utpekt til å redde et teater som går med underskudd, og han skriver ut store sjekker for å redde kunsten. En ballettpike (Unni Bernhoft) tror at skipsrederen er journalist og ber ham spille skipsreder for å narre teatersjefen (Willie Hoel) til å sette opp et stykke med henne som primadonna. Millionær for en Aften er “blot til lyst”. Den har ingen annen hensikt enn å more. Det er noe med forvekslinger. Ballettpiker som blir primadonnaer og millionærer som blir journalister og omvendt. Og en blakk teaterdirektør... (platekompaniet.no).}

Jeg har ihvertfall tenkt å se litt på den – og det kan du også gjøre ved å klikke i videoruta under 😉

Så, hva synest dere om “Del 2” av “Årets filmhjerte”? Labre greier eller bare å peise på? Alt av kommentarer om dagens innlegg, og filmtips fra 1960, kan skrives inn her hvis du vil. Klikk på Kommentarer-lenken like under dette innlegget, og post kommentarene dine!

Ps: Du kan selvsagt også skrive kommentarer på filmhjerte.blogg.no sin side på Facebook. Besøk filmbloggens side på Facebook, klikk Liker på siden, og få updates på nyhetsfeeden din (med forbehold om hvordan Facebook filtrerer).

Yepp yepp, that`s all folks!

#filmhjerte #filmsnakk #filmpreik #film #filmer #1960 #Psycho

Filmhjerte: 8 beste adventskalendere fra TV

Hele Vertshuset Den Gyldne Hale ligger ute gratis på NRKs Nett-TV, og du kan se den her.

05.12.2015 kl. 08:39

Adventskalendere på TV er et sikkert tegn på at jula er like rundt hjørnet. Filmhjerte kårer her de 8 beste norske adventskalenderene fra TV, etter undertegnedes smak selvsagt.

Vi er allerede godt igang med adventstida, jula nærmer seg, og på TV ruller den ene adventskalenderen, eller julekalender om du vil, etter den andre i reprise. Men hvilke er filmhjerte-favoritter?

Som de fleste nok vet er altså fellesnevneren for disse jule-/adventskalenderene at de er laget for TV for perioden 1. – 24. desember, og at de inneholder 24 episoder hver.

JULEFERGÅ

TV 2. Første gang sendt 1995. Også sendt i 1998 og 2013. Er utgitt på DVD, men ikke å finne på TV 2 sumo. Video ovenfor fra YouTube.

Prøvde å ta opp arven etter braksuksessen The Julekalender på TV 2, men ble langt fra særlig populær. Men frasen “papirullo drito finito” og i særklasse “eeeh dåkke, eh dåkke, eeeh dåkke, E dåkke betalt” ble ihvertfall for enkelte (kremt kremt) en hysterisk komisk greie – og vi lærte også å spise svela. Det som skjer på selve ferga er faktisk til tider litt humor i, mens dette vaset med de kubanerne på havbunnen var ikke morsomt i det hele tatt (unntatt den ene setninga om dasspapir…).

Hele Julefergå-serien på 1 time og 47 minutter ligger på YouTube (i litt dårlig bildekvalitet). Se den ved å klikke i videoruta over.

PORTVEIENS JULEKALENDER

NRK. Første gang sendt i 1987. Også sendt i 1990. Foto: NRK.no.

Julekalender med Barne-TV-legendene Eli Rygg og Terje Strømdahl, og sjiraffen “Raffen” fra “Portveien 2”. Serie fra mine barndomsår, men jeg husker ikke noe av handlingen her heller, men Portveien 2 likte jeg jo. Serien er ikke lenger tilgjengelig på nett-TV, og er ikke gitt ut på DVD heller.

VERTSHUSET DEN GYLDNE HALE

NRK. Første gang sendt i 1989. Også sendt i 1994. Foto: Skjermdump NRK.

En litt spesiell adventskalender, der de brukte både tegnspråk og vanlig tale. Litt morsomt og koselig serie var det, men jeg husker så og si ingenting fra den annet enn at vi unger på den tida plutselig gikk rundt og lekte med tegnspråk, men jeg vet at jeg fulgte med på den da den gikk første gang, og at jeg likte det jeg så den gang. I hovedrollene så vi en ganske trivelig Per Jansen og superkoselige Kari Simonsen. Kanskje må jeg ta et gjensyn med noen episoder?

NISSENE OVER SKOG OG HEI

TV NORGE. Sendt første gang i 2011. Også sendt i 2013. Klipp fra serien i YouTube-videoen ovenfor.

Oppfølgeren til TV Norges egen adventskalender “Nissene på låven” fra 2001. Ikke like morsom som serien fra 2001, men mye gøyalt tull og fjas også her.

NISSENE PÅ LÅVEN

TV NORGE. Første gang sendt i 2001. Også sendt i 2003, 2005, 2007 (kanskje også senere). Utgitt på DVD.

24 nisser, der en og en må forlate dag for dag etter nissekamp, helt til en står tilbake som vinner. Selvsagt en parodi på reality-seriene som rundt årtusenskiftet rullet på norske skjermer for fullt. Denne serien er urkomisk og ganske genial, med Espen Eckbo, Atle Antonsen, Henrik Elvestad, Zahid Ali, Kristian Ødegård, Trond Fause Aurvåg, med flere.

TEODORS JULEKALENDER

NRK. Første gang sendt i 1986. Også sendt i 1991. Ikke gitt ut på DVD. Foto: NRK.no.

Teodors julekalender handler om den lille tøybamsen Teodor (Birgit Strøm) og Eli Rygg som vi følger gjennom tida frem mot jul.

De får besøk av flere andre kjente fjes fra barne-TV, som blant annet Skomaker Andersen (Henki Kolstad), Halvdan Sivertsen og Labbetuss. Koselig serie som jeg husker med glede fra barndomsårene. Teodor var nemlig en barne-TV-figur jeg syns var litt artig.

Serien ligger fritt tilgjengelig på NRKs Nett-TV. Se den ved å følge denne lenken.

JUL I SKOMAKERGATA

NRK. Første gang sendt i 1979. Også sendt i 1981, 1984, 1988, 1993, 1998, 2003. Lagt ut på nett-TV senere, samt utgitt på DVD. Foto: NRK.no.

Manges store førjulsfavoritt, noe som er enkelt å forstå, og denne er også et av mine barndomsminner. Julestemninga er smurt tjukt på, og Jens Petrus er en koselig kar. Med den rollen gikk selvsagt Henki Kolstad for evig og alltid inn i manges hjerter og slo rot der. Men den tøfflusen kan jeg styre min begeistring litt for den dag i dag ihvertfall 😉 På denne lista blir det “bare” 2. plass til NRKs største julekalendersuksess. Men la det ikke være noen tvil – Jul i Skomakergata ER en fantastisk førjulsserie, og et uforglemmelig barndomsminne.

Jul i Skomakergata ligger også gratis hos NRKs Nett-TV. Se den her!

THE JULEKALENDER

Oppdatert 1/12-17: videoen på YouTube er desverre ikke lengre tilgjengelig.

TV 2. Første gang sendt i 1994. Også sendt i 1996, 2003 og 2008. Sendt på Tv 2 Zebra i 2012, 2013, 2014 og i år. Utgitt på DVD. Video ovenfor fra YouTube.

Serien som tok Norge med storm i desember 1994, og 1996, for dette var en julekalender som var noe helt nytt og annerledes enn det vi noen gang før hadde fått servert. Potetbønderne Olaf Sand og Gjertrud Sand, nåsåen Benny fra “Kokks sokker” (hahahaaaa) og hain Kvikk, ja – hoind`n, og de tre nissene Hansi, Gynter og Fritz, samt Good Old Gammel Nok, og ikke minst Lasse Kolstads fantastiske fortellerstemme, ble legender i Norsk TV-historie i løpet av noen hektiske førjulsuker. Hele Norge gikk rundt og liret ut av seg frasene fra serien, som “Bob, bob, bob, ikke sant”, “jau, det e bærre lækkert”, “æ ska blæsse tu bælgen”, “ja vi får håp det bli likar i mårra”, “OOOOLAF, æ står oinner misteltein”, “it`s hard to be a nissemainn”, “Næi det va no som svarte”, og så videre, og sangen “The støveldance” ble en storsuksess.

Scenene fra familien Sands hjem der de fikk Benny på besøk, var selvsagt de artigste og noe av det mest komiske og ubetalelige som er laget for norsk TV, og de hadde utvilsomt sine stunder med strålende førjulshumor nede i nissehula også 😉

Buzzit.no har forresten en artig sak om denne suksèsserien, der finner du nemlig
11 grunner til at The Julekalender er det beste noensinne vist på norsk TV.

The Julekalender er også årets adventskalender på TV 2 Zebra. Har du TV 2 Sumo kan du nå se episodene der, en ny episode blir tilgjengelig hver dag, og de er mulig å se der frem til og med 31. desember.

En annen mulighet er YouTube, der hele The Julekalender ligger ute tilgjengelig. Se hele serien i videoruta ovenfor.

Oppdatert 1/12-17: videoen på YouTube er desverre ikke lengre tilgjengelig.

Enig eller uenig? Si din mening ved å klikke på Kommentarer-lenken like under dette innlegget. Fortsatt god adventstid til dere lesere 🙂

Kilder: NRK., TV 2, buzzit, wikipedia, kjellemann.wordpress.com

Omtalen av THE JUDGE finner du HER.

Filmhjerte: Året 2014

6 kommentarer

03.12.2015 kl. 21:59

Her er de mange filmene på 2014-menyen som gledet undertegnede, og mange andre filmentusiaster.

2014 er et filmår jeg har sett en god del fra, og hvor det finnes et stort utvalg av gode, underholdende, solide, strålende og fjellstø filmer (farlig upresis beskrivelse i disse Mannen og Bølgen-tider…) – og selvsagt mye middelmådig og som jeg ikke likte.

Noen av de store filmene som ikke falt i smak var The Grand Budapest Hotel og Oscar-vinneren Birdman. Førstnevnte “hatet” jeg max (fint backdrop, men handlinga og historien var bare vissvass), mens sistnevnte er sånn passe. Av alle de 7-8 Oscar-nominerte i klassen beste film var Birdman den jeg likte minst (med forbehold, har ikke sett Selma ennå). Andre filmer fra 2014 jeg husker å ha sett, som ikke er verdt å se igjen er Kingsman: The Secret Service (bare tøv, selv om de to i hovedrollene er OK), The Interview (tull), Blended (Blandede følelser, ny fjollete med A. Sandler), Wild (skuffende), Neighbours, Taken 3 (veldig skuffende), Dumb and Dumber TO (veldig skuffende og mildt sagt dårlig), A Walk Among the Tombstone, The Guest (skikkelig søppelfilm), Let`s be Cops, 3 Days to Kill, Stretch, Eden (Fr.rike), Not Safe For Work, Two Men in Town, Still Alice (Oscar til Julianne Moore. Kjedelig film, og ikke var Moore best av de som var nominert heller, men jeg liker henne).

Vil se: The Drop, Interstellar, John Wick, Fury (?), Inherent Vice, A Most Violence Year, Selma, The Trip to Italy, “To dager, en natt” (deux jours, une nuit).

Det blir mye terningkast 4 i dagens innlegg, men terningkast 4 er utvilsomt bra for en film, og i flere tilfeller har jeg kanskje også vært streng. Alle dagens terningkast 4-filmene er filmer som har frydet meg. I tillegg er det noen flotte med 5 på terningen her, og jammen dukker det også opp full pott; terningkast 6.

BØRNING

Årets store norske kinosuksess var bilfilmen Børning, en actionkomedie om et ulovlig gaterace fra Oslo til Nordkapp. Kun en regel gjelder: Første bil til Nordkapp via norske veier har vunnet! Underveis blir det som ventet flere sprelske påfunn og stunts. Filmens store styrke er Otto Jespersen som på sedvanlig vis er tørrvittig som bare han kan.

Ellers har man lina opp med flere andre velkjente norske skuespillere som Anders Baasmo Christiansen, Henrik Mestad, Sven Nordin og Jenny Skavlan i front. Varierende innsats av de foran kamera, men absolutt verdt å få med seg. Tidligere i år omtalte jeg filmen og gav den et finfint terningkast 4. Les hele anmeldelsen av BØRNING her.

Over 382 000 så Børning på kino. Og neste år kommer Børning 2, som vistnok skal bli innspilt på vinterføre.

Brooom brooom! Kjør.

SON OF A GUN

Action fra Australia, med britiske Ewan McGregor, det australske stjerneskuddet Brenton Twaites, kjent tidligere fra såpeserien “Home and Away”, samt svenske Alicia Vikander. For meg var Brenton Thwaites et helt ubeskrevet blad, som utvilsomt er et skikkelig friskt pust her sammen med Vikander. McGregor vet jeg hva står for, så at han takler rollen som hardbarka kriminell er ingen overraskelse, men overraskende bra, det var denne filmen, der Thwaites spiller en ung mann som havner i fengsel for et mindre lovbrudd. I fengselet havner han under beskyttelse av en skjeggete og nesten ugjennkjennelig McGregor (det gikk faktisk noen minutter før jeg så at det var han, og da hadde jeg heller ikke sett noe av navn på forhånd), og som takk for hjelpen må han hjelpe McGregor i å rømme fra fengselet, samt utføre en mesterplan på utsiden. Det blir naturligvis forviklinger og en intrikat “hvem-lurer-hvem”-nerve.

En overraskende god terningkast 4-film fra Australia, som jeg liker godt. Litt annerledes miljø enn i amerikanske og britiske actionkrim, som gjør Son of a Gun til en litt rå filmopplevelse. I skrivende stund (november 2015) er det kun noen uker siden jeg så denne filmen, men jeg kommer garantert til å se den om igjen, mest pga Twaites. Husk nå bare også på at dette selvfølgelig ikke er noe Oscar-materiale på noen måter, kun rein actionunderholdning. Og det funker.

AMERICAN SNIPER

Amerikansk krigshistorie basert på virkelige hendelser om krigshelten Chris Kyle. Bradley Cooper har rollen som Kyle, som var USAs mest dødelige snikskytter gjennom tidene. I The Sniper følger vi Kyle gjennom noen krigsoppdrag, samt ser hvilke påkjenninger krigsinnsatsen påfører han og familien. Sienna Miller spiller den kvinnelige hovedrollen, og gjør en fin rolle. Ikke den mest spenningsmettede filmen, men likevel har den en tråd som gjør den verdt å følge.

Cooper imponerer i rollen som Chris Kyle. Faktisk ble han Oscar-nominert for beste mannlige hovedrolle, men i konkurranse med Eddie Redmayne (The Theory of Everything), Benedict Cumberbatch (The Imitation Game) og forsåvidt også Michael Keaton (Birdman), ville jeg nok plassert Cooper som fjerdevalg til prisen, forran Steve Carrell (Foxcather). Filmen var også en av åtte filmer som konkurrerte om Oscar for årets beste film. Det var en nominasjon jeg ikke syns den fortjente, men som den antagelig fikk fordi amerikanerne i juryen nok liker en film som portretterer en amerikansk krigshelt. Uansett, en absolutt brukbar film som er greit å få med seg, og for de som vet å sette pris på slikt; den har et godt lydspor. Terningkast 4.

THE JUDGE

Ganske bra spenningsdrama som jeg tidligere har gitt terningkast 4 til. Robert Duvall fikk en veldig fortjent Oscar-nominasjon for beste mannlige birolle.

Da jeg tidligere i år skrev en omtale av The Judge fikk filmen terningkast 4 av meg. En film helt klart verdt å se.

GONE GIRL

Sjokkerende psykisk spill i denne glimrende forsvinningsthrilleren med Ben Affleck og Rosamund Pike. Ben Affleck spiller ektemannen som opplever at kona plutselig forsvinner sporløst. En stor etterforskning starter, men det hele utvikler seg raskt til et mediesirkus. Sakte men sikkert kommer den snikende mistanken rettet mot Nick (Affleck). Er han så uskyldsren som han hevder? Har han drept kona? Spenningen holder seg spilletiden ut. Filmen bygger på boka med samme navn og byr på en finurlig og overraskende twist som slutt.

Ikke den typiske kriminalfilmstoryen, men med en ny vri som gjør at det bygges opp mot et klimaks man ikke hadde forutsett.

Spenningsmettet thriller, som kun fikk en Oscar-nominasjon. Den nominasjonen fikk Rosamund Pike, i beste kvinnelige hovedrolle-kategorien. Terningkast 5.

WHIPLASH

For et adrenalinkick! Man blir formelig svett av denne filmen, som leverer fra første takt.

Miles Teller spiller den unge jazztrommeslageren Andrew Neiman som studerer ved en av USAs beste musikkskoler, under ledelse av skolens fryktinngytende jazzmaestro Terence Fletcher, spilt av J. K. Simmons. Fletchers metoder for å presse studentene til det ytterste, og enda litt lengre, i jakten på perfeksjon, er en fascinerende studie. Andrew blir hånet og utskjelt etter alle kunstens regler av den brutale Fletcher, og han gjør alt for å bli akseptert.

Ekstremt fortjent Oscar for beste mannlige birolle til J.K. Simmons, som gjør en monsterrolle, og intenst og kraftfullt av Miles Teller ned til minste detalj. Etter min mening burde det vært en selvfølge at også Teller fikk en Oscar-nominasjon, men den gang ei. Ekstraordinært og briljant er ihvertfall dekkende ord for Whiplash, på mange områder en kanonfilm som gir deg bakoversveis og nakkesleng!

At dette er en jazz-musikalsk dramafilm er nesten litt vanskelig å tro når man ser den, for filmen beveger seg fremover nærmest som en tett thriller, der Simmons og Teller leverer et samspill det formelig renner blod, svette og tårer av, og hvor kameraføringen er så close-up på særlig Teller at man nesten kan kjenne smaken av blod og svette, samt et klipp som gjør at dette er en dynamisk opplevelse. Den er en suggerende og rå jazzfilm, som filmatisk sett er glimrende både i spill og tekniske detaljer. Det som trekker litt ned er en del snikk-snakk og sekvenser som ikke er like interessante.

Det musikalske ved filmen løfter den selvsagt også, ihvertfall for publikum som ikke har den store kunnskapen om jazzmusikk, mens de mer innvidde har kommet med noen doser malurt i begeret angående den delen.

Whiplash, som er nok en glimrende film som har hatt sin premiere på Sundance-festivalen, fikk 5 Oscar-nominasjoner, og vant 3 av prisene. Nevnte Simmons fikk sin statuett, og like velfortjent pris fikk filmen også får beste lydmix, og for beste filmredigering/klipp. I tillegg var den nominert i kategorien beste film, og beste filmatisering.

Etter min mening en av dette årets aller beste filmer, og den nest beste av de åtte Oscar-nominerte.

Første gang jeg så filmen ville jeg kanskje strukket meg helt opp til en sekser på terningen, men når jeg nylig tok et gjensyn med den føltes det mer som en femmer. Men skal man ikke følge førsteinntrykket sitt? Jeg nøler litt, men hva pokkern, jeg kliner til her. Terningkast 6.

THE IMITATION GAME

Filmen bygger på virkelige hendelser. Benedict Cumberbatch med imponerende tolkning av matematikeren og geniet Alan Turing, som under andre verdenskrig var sentral i arbeidet med å hjelpe de allierte i å vinne over tyskerne. Turing bidro i sterk grad til å knekke tyskernes krypteringssystem, enigma. Men historien viser ikke bare Turings arbeid som trolig reddet livet til millioner av mennesker, men også historien om hemmeligheten hans, at han var homofil, som gjorde at Turing senere ble strafferetslig forfulgt.

Engasjerende og provoserende, og ganske bra spenningskurve. Regien stod nordmannen Morten Tyldum for, og for første gang i Oscar-historien fikk en norsk regissør Oscar-nominasjon for beste regi. Filmen fikk smått utrolige 8 nominasjoner til Oscar, men vant imidlertid kun en pris, for beste tilrettelagte manus. Blant nominasjonene var beste film, beste mannlige hovedrolle (Cumberbatch), beste kvinnelige birolle (en veldig strålende Kiera Knightley) og altså vår egen Morten Tyldym i klassen for regi. Litt usikker på hvilket terningkast jeg vil sette her, det er et sted mellom 4 og 5.

NIGHTCRAWLER

Film som kryper inn under huden på deg. Jake Gyllenhaal er videoreporteren som gjør hva som helst for å få eksklusive nyhetsinnslag.

Nightcrawler setter på en nervepirrende, iskald og kynisk måte fokus på de amerikanske TV-kanalenes sensasjonshunger!

Tidligere i år skrev jeg anmeldelse for Nightcrawler, og belønnet den med terningkast 5. Les hele omtalen her.

THE THEORY OF EVERYTHING

Filmen om Stephen Hawking, som sørget for Oscar-statuett for beste mannlige hovedrolle til Eddie Redmayne. Nevnte Redmayne gjør en førsteklasses tolkning som det plagede geniet, i en romantisk og godt gjennomført film. Fin filmmusikk er det også. Terningkast 4.

NON-STOP

Morsom, intens og veldig annerledes flythriller, med solide Liam Neeson i hovedrollen.

Reinspikka thrilleraction med Liam Neeson som en alkoholisert flydetektiv (US air marshall), som havner i trøbbel under en flyreise når en rekke sms-er tikker inn til han, med trusler om at passasjerene i flyet kommer til å bli drept en etter en, om ikke diverse krav innfris. Selvsagt rettes mistanken etter hvert over på Neesons rollekarakter. Hvem er terroristen?

Jeg syns filmen har en nerve ved seg hele veien, byr på god underholdning, og kan absolutt anbefales for de som liker actionthriller og spenning. Historien i seg selv har vi sett før, men måten filmen er bygget opp på er litt nyskapende og særegen. Absolutt verdt å både bruke noen kroner og tid på å se. Denne type actionthrillers er midt i blinken. Ta det for det den er. Underholdende spenning. Terningkast 5.

WILD TALES (Original tittel: RELATOS SALVAJES)

Slipp hevnen løs! Kølsvart og til tider morbid humor av beste merke, dette er actionkomikk som går rett hjem hos meg, kun det lille mangler for absolutt toppscore. Wild Tales (Relatos Salvajes) går inn i historien som en skikkelig søramerikansk kultklassiker. Jeg frydet meg i kinosalen da jeg så denne for første gang.

Den beste av de to desidert morsomste filmene fra 2014 er denne crazy-komedien fra Argentina, som ble Oscar-nominert i klassen beste fremmedspråklige film.

Terningkast 5 fikk Wild Tales av meg etter at jeg så den på kino under filmfestivalen i Tromsø. En latterbombe.

LES OMTALEN MIN AV WILD TALES HER.

PRIDE

Årets nest morsomste film. En frydefull britisk perle. Fantastisk komedie basert på virkelige hendelser. Vidunderlige rollekarakterer, både av gutta boys og de gamle fantastiske fruene.

Storbritannia 1984. Margareth Thatcher styrer på øyriket med jernhånd. Det er gruvestreik, Thatcher-regjeringen gir ikke etter (“Thatcher to starve the minors to work“, meldes det i nyhetene i løpet av filmen), og eneste inntektskilde for de streikende gruvearbeiderne er donasjoner og gaver de får inn. En gruppe bestående av homofile og lesbiske i London danner en støttegruppe for streikende gruvearbeidere, men ingen vil ha pengene fra de homofile.

Ikke før de får ja fra velgjøringskomiteen i en liten landsby i Wales. Pengene strømmer inn, og den lille gruppa fra London setter seg i sin fargerike minibuss for å reise til Wales. Motsetningene kunne knapt vært større, men den engelske prydfilmen PRIDE er en film som mange filminteresserte vil ha stor glede av å se, for det er en tvers gjennom fornøyelig filmopplevelse. Til tross for at vi får være vitne både til urettferdighet, stereotype fordommer og enkelte triste hendelser er dette en feelgoodmovie, som kanskje også knuser noen fordommer?

Filmen baserer seg på virkelige hendelser og en sann historie, den er kritikerrost av de aller fleste, det er fargerike, morsomme, gode og sjarmerende rollekarakterer, og ikke minst har filmen et par av Englands beste karakterskuespillere på rollelista, samt ellers en rollebesetning som gjør en glimrende jobb. Det er også et tidsriktig soundtrack i filmen, og ja selv om den også portretterer den homofile kampen for aksept er dette også absolutt en film som omhandler sider ved en streik, solidaritet og fellesskapets interesser.
De to absolutt vidunderlige Imelda Staunton og Manna Trussler spiller filmens to eldre damer, og gjør et uforglemmelig inntrykk, glimrende spill av begge. Også strålende skuespill av Paddy Considine (i rollen som fagforeningsleder), Andrew Scott, Dominic West, Bill Nighy, George “Bromley” Mackay og Ben Schnetzer med flere.

Pride anbefales på det varmeste. Ikke langt unna toppscore her. Pride får terningkast 5, men er kanskje en av dette årets gledesbomber av en film.

MAMMA (MOMMY)

Drama fra Frankrike, skrevet og regissert av den unge fremmadstormende filmskaperen Xavier Dolan. Filmen er kritikerrost opp i skyene av både norsk og internasjonal presse. “Mamma” ble vinner av den prestisjefulle Cannes-prisen 2014. Like prestisjetung er ikke Dagbladets kåring, men avisa kåret “Mamma” til fjorårets beste film. De tre store Oslo-avisene, samt FilmMagasinet og NRK, gav alle terningkast 5, mens BT delte ut toppkarakter.

Flere norske filmanmeldere har trykket Mamma til sitt bryst. Her er et knippe sitater fra de som har sett filmen (klippet fra filmweb.no):

“Vakker og fengende, som en perfekt poplåt.”
– Natt&Dag, Terningkast 6

“En heftig, energisk og dynamisk film, dypt rørende og dypt menneskelig.”
– BT, Terningkast 6

“En av årets viktigste og beste filmer. Se den og bli rørt.”
– Tønsberg Blad, Terningkast 6

“En mesterlig film om en mors kamp for å beholde sin ADHD-rammede sønn.”
– Filmsnakk, Terningkast 6

“En produksjon av ypperste klasse. En innertier som makter å ta opp kampen med de store gutta i klassen!”
– Filmfront, Terningkast 6

Les mer om “Mamma” på filmweb.no via denne lenken.

Jeg kommer tilbake til denne filmen i et senere innlegg en gang.

LEVIATHAN

Russisk sosialrealisme. LEVIATAN, den Oscar-nominerte storfilmen fra Russland, tar oss med til en trist og grå liten russisk kystby, der korrupsjon, maktmisbruk, vodka, håpløshet og urettferdighet er sentrale temaer. Oscar-nominert i klassen beste fremmedspråklige (ikke-engelsk-språklige) film. Det ble ikke Oscar (polske Ida vant), men Leviathan vant Golden Globe i tilsvarende kategori.

Filmens regissør har latt seg inspirere av en fortelling fra bibelen, fra Jobs bok, om en ærlig mann som settes på en rekke pinefulle prøver av sin Gud. Tittelen “Leviathan” er også fra Jobs bok, om sjøuhyret Leviatans kamp mot Gud. Det er en stillferdig fortalt film, musikkbruken er nedtonet og bidrar til å gi filmen et dystert preg. Men det er ikke Gud som setter filmens hovedperson på prøve, derimot må han slite med korrupte samfunnstopper som er ute etter eiendommen hans.

Denne dramafilmen fra Russland er en av få russiske filmer jeg har sett, ettersom russiske filmer ekstremt sjeldent tiltaler meg ut fra forhåndsomtale, tematikk, og måten de frontes på. Leviathan er derimot på mange måter en kraftpakke av en film, og attpåtil med et russiskt landskap som bakteppe som gir filmen en storslått dimensjon. Men det som trekker ned er at filmen periodevis er noe kjedelig, og for lang (2:15), i tillegg til at rollekarakterene også blir litt for grå til tider. Dette er uansett trolig den beste russiske filmen jeg har sett, og den gir et interessant innblikk i et russisk miljø og levesett. Man kan ihvertfall forstå hvorfor mange russere søker etter et bedre liv utenfor hjemlandet. Jeg kommer garantert til å ta et gjensyn med denne.

Jeg skrev tidligere i år en full anmeldelse av LEVIATHAN og gav filmen et noe svakt terningkast 4. Les hele omtalen HER.

BEYOND THE REACH

Thriller (Actionthriller) med Michael Douglas og mer ukjente Jeremy Irvine i hovedrollene. Dette er en type spenningsfilm jeg digger, som jeg skulle ønsket det ble laget mer av, fordi historien på en måte er nyskapende selv om det i bunn og grunn er en plain actionthriller av velkjent merke, men som likevel representerer noe litt nytt, noe som nok i stor grad skyldes filmens backdropp, med et øde og steikhett landskap i Mojaveørkenen i det sydvestlige USA.

Douglas er den kyniske forretningshaien Madec, som leier inn den unge Ben (Irvine) som guide til en jakttur i Mojaveørkenen. Noe går imidlertid fryktelig galt, og snart er det Ben som er den jaktede når Madec setter igang et livsfarlig sadistisk spill. Ben må ta i bruk oppfinnsomme overlevelsestaktikker, og bruke all sin lokalkjennskap for å slippe unna den psykopatiske Madec.

Filmen har alt for lave lave 5,5 av 10 på IMDB (men kun litt under 4 700 brukerstemmer), så man kan vel kalle Beyond The Reach for en ganske underkjent film. Jeg skal imidlertid si meg enig med de som kritiserer filmens siste del og slutt, som gjør at filmen faller fra det som kunne vært en skikkelig mesterlig thriller, til en film som mange dermed mener klapper sammen mot slutten.

Terningkast 5 blir det likevel, fordi det til tider er godt skuespill, en brukbar historie (et noe søkt plot kanskje) og et fascinerende vilt landskap. Litt snill er jeg nok, men jeg ble underholdt av filmen, men slutten trekker ned. Uansett er dette absolutt en severdig film som jeg helt klart kommer til å se på nytt igjen.

TURIST

Nominert til Golden Globe for beste fremmedspråklige film (ikke-engelskspråklige film). At denne ikke ble Oscar-nominert er derimot en liten forbigåelse, for regissør Ruben Østlund sin provokative dramafilm Turist (intern. tittel: Force majeure) treffer som et slag i magen, og røsker opp i mytene om forventninger rundt kjønnsroller og familieidyll. I likhet med “Play” (2012) har Östlund nok en gang laget en film der han vil provosere, der han vil sette ting på kanten, og der han vil engasjere publikum. Han har sagt at målet med filmen er at flere par skal skille seg, så da er litt av premisset lagt for hva vi kan forvente. Dette er bra.

Jeg vil også trekke frem solide prestasjoner av filmens skuespillere. Norske Lisa Loven Kongsli er overbevisende som forsmådd kone, svenske Johannes Kuhnke er direkte knallgod som familiefaren, og Kristoffer Hivju, innehaver av Norges største filmskjegg, enda bedre, som parets norske venn som prøver å sette tingene i perspektiv for paret. For hva skjer, når en familiefar som er på ferie i Alpene sammen med kona og deres to mindreårige barn, instinktivt flykter i panikk fra det han tror er et voldsomt snøras, uten å forsøke å redde ungene og kona?

Jeg har tidligere i år skrevet filmanmeldelse av TURIST. Hele anmeldelsen med terningkast 4 (nesten 5) finner du HER.

THE GOOB

Noe pussig og litt eiendommelig, men også litt besnærende sjarmerende stemningsfull og fengslende, mørk britisk low key coming-of-age indie film, om tenåringen “Goob”, som bor i det rurale Norfolk i England. Mora hans har fått seg ny type, en fyr ved navn Gene Womack, en kvinnegal og voldelig racerbilkjører, mens Goob har vært bortreist på skole. Nå er sommeren her, det er hett, og Goob er hjemme igjen, klar til å jobbe i Gresskar-åkeren, men med en voldelig og passe psykopatisk “stefar” som ikke liker han, å kjempe om morens oppmerksomhet med. Overbevisende spill både av for meg totalt ukjente Liam Walpole, som den ganske forsiktige og veldig sympatiske Goob, og mer kjente Sean Harris (Mission: Impossible – Rogue Nation) som den totalt uspiselige jævelen Womack.

Brukeromtale fra IMDB (som jeg ikke gidder å oversette til norsk, men den er beskrivende for filmen):
Set during a hot summer we meet Goob who at sixteen has spent his time helping his mother out at her roadside café and farming pumpkins in the adjoining filed. Sounds a bit dull, but there is always the stock car racing and his mum falls for a womanising violent cliché of a man in the shape of Womack (Sean Harris) who likes to race his battered old motors. He and Goob do not get on and the inevitable friction develops with the very easily foreseen violence.

There are asides to the story and some well observed teenage bonding and Elliot (Oliver Kennedy) makes for a very diverting interlude. Goob also starts to explore his own sexuality -in being attracted to one of the foreign seasonal workers, completing the coming of age theme.

This is a film with a linear narrative and no back story. It relies on an immediate connection with the players and that is often very sparse as there is not much time to build empathy. That said the performances are all assured with only a few clichéd moments, and they mostly work given the context and the fact the Womack is a bully and therefore a child and a coward.

All in all a well made independent film, that will not be to everyone’s taste but has enough to ensure that we see more from writer and director Guy Myhill. Recommended to fans of truly independent films.

Filmen har ikke den største handlingen, men klarer å holde interessen oppe, også hjulpet av fargerike og interessante biroller. Hvor filmen er tilgjengelig for å se her i Norge aner jeg ikke, for jeg skal innrømme at jeg snubla over den på nå nedlagte popcorntime. The Goob er imidlertid ute både på DVD og Blu-ray, og du finner den sikkert et eller annet sted på nett også hvis du leter. Det blir et finfint terningkast 4.

DANNYS DOMMEDAG

Dagens lille overraskelse og dark horse-valg er en snodig og ganske underholdende dansk “barnefilm”/familieeventyrgrøsser(!). Ihvertfall omtales den en del steder som en barnefilm, men er vel egentlig en ungdomsgrøsser. Filmen er iallefall sikkert ganske ukjent for det norske publikum, men tilfeldigvis kom jeg over denne morsomme lille monsterfilmen fra Danmark da jeg jobbet litt med noen andre filmbloggsaker. La deg ikke lure av at den omtales som barnefilm, det er riktignok en familiespenningsfilm, og filmen har 11-årsgrense i Norge, men dette er en film publikum i stort sett alle aldre vil kunne finne både pirrende og morsomt, og den passer garantert bra for unge filmseere.

Klimaforandringene endrer livet på jorden, og når en ny rovdyrrase oppstår, er mennesket plutselig ikke lenger øverst i næringskjeden. Tenåringsbrødene Danny og William må i all hast forskanse seg i kjelleren, når rovdyrene angriper huset deres. Danny er overbevist om at det tryggeste er å bli i kjelleren, men William insisterer på at de må ut og lete etter moren sin. Uten sine foreldre, strøm, mat og vann er brødrene tvunget til å overvinne sine ulikheter og hjelpe hverandre å overleve (filmweb.no).

Hovedrollen som Danny bekles av den da rundt 17 år gamle William Jøhnk Nielsen (født 1997), som er en jeg har fått sansen for den siste tiden. Jøhnk Nielsen er nemlig etter hva jeg har erfart en veldig lovende ung kommende stjerne, for allerede har han storimponert. Denne filmen som jeg så for bare noen uker siden (november 2015) var den første jeg så han i, og jeg ble imponert både av han og flere av de andre unge skuespillerene. I den danske Oscar-vinnende filmen HÆVNEN (Intern./norsk tittel: In a better world / I en bedre verden) fra 2010, som jeg desverre så for seint til å få den med i filmblogginnlegget mitt om filmåret 2010, var unggutten alldeles strålende. Nielsen, som da Hævnen ble innspilt var kun rundt 12 år gammel, hadde en av hovedrollene i det danske strålende og kritikerroste dramaet, sammen med store svenske og danske stjerner som Mikael Persbrandt og Ulrich Thomsen. I tillegg har han også spilt i en annen Oscar-nominert dansk film; En kongelig affære (2012). Hævnen gir jeg forøvrig en klokkeklar anbefaling om. Det er nemlig en glimrende film.

I Dannys dommedag har William Jøhnk Nielsen hovedrollen sammen med et år yngre Thomas Garvey, som spiller Dannys bror, som morsomt nok heter William. Filmens, i mindre biroller, to best kjente navn for de fleste nok vil være Lars Mikkelsen (bror av Mads, kjent fra bl.a. Sherlock og House of Cards) og Peter Gantzler. Særlig Mikkelsen er veldig komisk i den lille rollen han har. I tillegg vil nok en del, ihvertfall de som kjenner dansk film og TV godt, gjenkjenne Marco Ilsø (ble landskjent gjennom en dansk adventskalender-serie for noen år siden, og huskes også for “Fasandreperne”), som gjør en veldig god jobb her, noe absolutt også Emilie Werner Semmelroth gjør (Det er hun med rød skjorte på filmposteren). Ellers har filmen den perfekte spillefilmlengde, med sine 1 timer og 28 minutters spilletid. Mye tøys selvsagt, siden det er monstere, men her ligger også underliggende budskaper om å se det man frykter i øynene, ikke være redd, ta ansvar og vokse opp, blant annet.

Dannys dommedag er tilgjengelig hos Platekompaniet på DVD, og kan også leies digitalt hos iTunes Store, eller andre steder. Jeg gir filmen tommel opp, en anbefaling, og terningkast et sted mellom 4 og 5. Så siden jeg ble litt fascinert av dette lille ungdomsgrøsseventyret er jeg i det snille hjørnet. Terningkast 5.

ÅRETS FILMHJERTE 2014

BOYHOOD

Type film: Drama

Regi: Richard Linklater

Medvirkende: Ellar Coltrane, Patricia Arquette,
Ethan Hawke, Lorelei Linklater, med flere.

Årets beste film, og utvilsomt den mest spesielle. Dette er oppvekstfilmen over alle oppvekstfilmer, en coming-of-age-film det skal bli hardt eller bortimot umulig å overgå. Filmen er nemlig annerledes enn alt annet vi tidligere har sett på film, da den er helt unik i måten den er produsert. At den i tillegg er ekstremt velregissert, engasjerende og byr på strålende skuespillerprestasjoner er med på å gjøre filmen til en perle. Filmens skaper har nemlig brukt over 12 år på å lage filmen. Over en periode på 12 år har han fulgt og filmet de samme skuespillerne, og vi får se en naturlig utvikling i trekk, væremåte og hvordan ting forandrer seg med årene. En hvilken som helst annen film med samme tema ville byttet ut barna i filmen med eldre barn/ungdommer og de voksne ville blitt sminket eldre etter hvert som historien og årene skrider frem i filmen, men her er det altså samme skuespillere som benyttes, noe som gjør filmen særdeles troverdig og ekte.

I filmen møter vi Mason, spilt av Ellar Coltrane, som gjør en fremragende og førsteklasses prestasjon som den litt stille og sjenerte Mason som vi følger fra han i filmen er 6 år, gjennom en usikker barndom og frem til han er en selvsikker, kjekk, selvbevisst og trygg ung mann tidlig i 20-årene. Vi møter mora hans, som ikke er heldig med de mennene hun blir sammen med, noe som fører til stadige endringer i tilværelsen, vi kommer tett innpå nye familiekonstellasjoner, forholdet til faren skildres godt, og vi er med på skolegang, juling i hjemmet, og forelskelse, for å nevne noe.

BOYHOOD ble nominert i 5 Oscar-kategorier, men den eneste prisen filmen fikk var en alldeles fortjent Oscar til Patricia Arquette for beste kvinnelige birolle. Filmen var forhåndsfavoritt til årets beste film, men måtte altså se seg slått av “Birdman”. De øvrige nominasjonene var i kategoriene beste mannlige birolle (Ethan Hawke), beste regi (Richard Linklater, også han en forhåndsfavoritt, og også her ble desverre “Birdman” vinner), beste originalmanus og beste filmredigering/klipp.

Mange mente Boyhood burde vunnet både for beste film og ihvertfall beste regi, meninger jeg er enig i. I tillegg burde Coltrane muligens hatt en nominasjon. Boyhood vant beste film, beste regi og beste kvinnelige birolle under utdelingen av Golden Globe.

For min del var dette en topp filmopplevelse, på IMDB er filmens popularitet også godt forankret med hele 8 blank av 10 stjerner basert på godt over 235 000 brukerstemmer. Imidlertid skjønner jeg at en del filmfans nok ikke vil trykke Boyhood til sitt filmbryst like sterkt som meg og mange andre gjør, for sett med andre øyne kan filmen oppleves som stillestående, noe jeg så klart ikke er enig i, men det blir smak og behag.

I rollene som foreldre ser vi Patricia Arquette og Ethan Hawke. Filmen er rost opp i skyene av filmkritikere verden over. For meg blir det i hvert fall årets beste film, som jeg varmt anbefaler. Den varer i nesten 2 timer og 45 minutter, men jeg kjedet meg aldri. Tiden flyr avgårde. Anbefales varmt. Terningkast 6.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2014

GLASSDUKKENE

Type film: Thriller/Krim

Regi: Nils Gaup

Medvirkende: Stig Henrik Hoff, Lena Kristin Ellingsen, Henrik Mestad,
Reidar Sørensen, Jonathan Espolin Johnson, Gard Elvenes, med flere.

Mange vil nok garantert være uenig i dette valget, forfatteren av krimboka filmen bygger på inkludert, uten at det bryr meg nevneverdig. Favorittfilmen min fra Norge i 2014 var Glassdukkene, thrilleren med store deler av handlingen lagt til fantastiske Tromsø. Desverre ble filmen ansett som en flopp, med kun litt over 17600 besøkende på kino (kilde: Film & Kino Årbok 2014, kino.no).

Det store nederlaget for filmen var selvsagt at den var den første i en planlagt trilogi, men etter at filmen ikke gjorde det bra nok ble det bestemt at det ikke blir noe film nummer to og tre med politietterforsker Aslak Eira, som er hovedpersonen i Jorunn Thørrings krimbøker med handling fra Tromsø. Nederlag nummer tre, som på lang vei er det mest irriterende og skammelige, er at det ble bestemt at filmen ikke skulle bli gitt ut i fysisk format verken på DVD eller Blu-ray. Dermed kvelte man effektivt muligheten for å nå et litt bredere publikum, og var for min del veldig skuffende, da jeg hadde sett frem til å kjøpe filmen, etter å ha sett den på kino.

Imidlertid kan man dersom man har godt nok nett både kjøpe og leie filmen digitalt på iTunes Store, noe jeg selv har gjort (eget program man må laste ned kreves for å se filmer der, og å flytte filene til annen maskin virker “umulig”). Ellers er Glassdukkene også blitt tilgjengelig for leie hos Viaplay.

Jeg hadde ventet lenge på denne filmen etter at det ble kjent at det skulle spilles inn tre filmer basert på Thørrings krimbøker. Bøkene har jeg ikke lest, men som Tromsø-entusiast var det naturligvis stor spenning knyttet til filmen, samt at krim/thriller er favorittsjangeren innen både bøker og film. Jeg så filmen på kino og syns den underholdt og var spennende nok, selv om det er brister i historien, og noen mindre imponerende skuespillerprestasjoner. De etablerte gjør en god innsats, men noen av de lokale og ukjente spiller teatralskt og med liten eller flat innlevelse, og noen rollefigurer blir kun helt karikerte. Det er hva som skjemmer filmen. Likevel er dette en film som hadde fortjent et større publikum, for den er ikke så langt unna de minst bra av Varg Veum-filmene (men et langt stykke unna de beste).

Thørring uttalte etter at filmprosjektet ble skrinlagt at hun syns det er bra at det ikke blir laget flere i denne omgang, og hun uttalte til media at Glassdukkene er en dårlig film (men med gode skuespillere), med for dårlig oppbygging, og som var for fjernt fra handlingsløpet i boka.
Det morsomme er at Thørring etter premieren på filmen var positiv og likte filmen: “Jeg er veldig fornøyd”, sa hun til NRK etter førpremieren. Litt senere etter filmens lunkne mottagelse hadde hun derimot snudd med vinden og kom med knallhard kritikk mot både filmen som helhet og regissør Nils Gaup. Imidlertid la hun til at hun håper det i fremtiden for eksempel kan lages TV-filmer basert på bøkene hennes, med et annet team bak kamera. Ja ja…

Filmplakaten til Glassdukkene er forresten helt rå. Den burde henge på veggen i glass og ramme hos alle som liker norsk film og Tromsø.

Andre filmer fra Norge 2014 som jeg har sett: Børning, Permafrost, Kraftidioten. Børning er omtalt et annet sted i dagens innlegg og er som nevnt der morsom. Permafrost var, tja, spesiell men litt komisk, nå avdøde Maryon Eilertsen var utrolig artig og god (heller ikke denne er ute på DVD/Blu-ray). Kraftidioten var en skuffelse. Planlegger å se den mye omtalte Mot naturen, som er regissert av Ole Giæver fra Tromsø.

Se også disse filmene fra 2014

The Maze Runner – Er lenge både en mystisk og pulserende film, men den utvikler seg i en retning som heller mot filmgenre jeg ikke er så interessert i. Alt i alt uansett en OK film. Forøvrig er oppfølgeren av The Maze Runner ute på markedet nå.

The Loft – Gitt terningkast 2 av meg, med andre ord ikke særlig bra, men har sine elementer som gjør den sebar om man søker en passe spennende “morderfilm”.

Madagaskarpingvinene – Mye fjas, men se den pga de urkomiske ansiktsuttrykkene på disse “pingvinene”, og på grunn av de morsomme “innspillingsstedene”. Slik har vi vel aldri før opplevd steder som Venezia, Fort Knox, og gudene vet hvor de befinner seg. Animasjonskomikk og familieunderholdning også barna kan se. Jeg har tidligere gitt filmen terningkast 4.

Fasandreperne – Fikk kun terningkast 3 av meg tidligere i år, les hele omtalen HER, men er en film som likevel er ganske brukbar og som kan anbefales. Filmen er den andre i “Avdeling Q”-serien basert på Jussi Adler Olsens bøker, som er Danmarks mest leste krim. To nye filmer er ventet. Godt spill av Nikolai Lie Kaas, Fares Fares og Marco Ilsø. Spennende historie, men det som trekker ned slik jeg ser det er bl. a. at filmens kraftige voldsbruk ikke er godt nok forankret og til tider føles unødvendig og malplassert. Men jeg vil definitivt se denne på nytt igjen.

Birdman – Årets Oscar-vinner for beste film og beste regi. Som sagt innledningsvis likte jeg den egentlig ikke noe særlig, men den har elementer som er bra. Jeg har tidligere skrevet en fyldig omtale også av Birdman, som den gang fikk terningkast 3.

Årets beste reklamefilm 😉
* Gjensidige sin Olsenbanden-film. Det er ikke ofte jeg skryter av reklame, men som du kanskje vet er Olsenbanden min all time-favoritt blant norske filmer, så å se gjengen i “oppusset versjon” i denne reklamesnutten var både morsomt, spesielt, og ikke så rent lite merkelig og veldig nostalgisk. For øvrig er filmbloggen på ingen måte sponset av Gjensidige, men denne reklamen fra Gjensidige var bare rå!

#filmhjerte #film #filmer #filmtips #2014 #filmsnakk #booyhood #whiplash #glassdukkene #Tromsø

Hva er dine favorittfilmer fra 2014? Har du filmtips eller andre kommentarer om dagens filmblogg-innlegg er du velkommen til å skrive i kommentarfeltet. Klikk på Kommentarer-linken like under dette innlegget, skriv i vei og post kommentarene dine 🙂

6 kommentarer

Filmene du ikke bør se: Del 1

19.11.2015 kl. 20:26

Til forskjell fra de fleste andre omtalte filmene på denne filmbloggen: Her er filmene du absolutt IKKE bør se!

Å rangere de dårligste filmene jeg har sett orker jeg ikke, så det hopper jeg glatt over, men å dra frem elendige filmer er derimot en enklere sak. I tiden fremover vil jeg med ganske ujevne mellomrom kort nevne noen av de verste filmene jeg har sett. Kanskje har jeg glemt noen, eller fortrengt de (forhåpentligvis), men filmene i disse innleggene stinker ihvertfall max i min filmbok. I hvert innlegg vil jeg dra opp ca 5 filmer som strengt tatt burde gått i glemmeboka.

Nå er det jo en gang slik uansett at smaken er som baken; delt, også når det gjelder filmpreferanser. De som liker disse filmene er på ingen måte i mitt filmhode mindre intelligente, uvitende, sjuk eller fortapte sjeler (med ekstremt få unntak, det vil kanskje i fremtiden komme noen ord om en film eller to man må være gal for å like). Så om du skulle være blant de som liker en eller flere av disse filmene, fortvil ei, dette er kun min mening. Si meg gjerne imot i kommentarfeltet! 😉

Her er i alle fall fem filmer og et makkverk du bør styre unna:

THREE OF LIFE – 2011

Dette er utvilsomt en av de mest meningsløse filmene jeg har sett. At filmen var blant de Oscar-nominerte for beste film må stå som et grellt eksempel på Oscar-akademiets feilvalg, for denne over 2 timer lange filmen suger maksimalt, om den er aldri så mye kunstfilm. Jeg var på forhånd advart sterkt mot denne, og de første 45-60 minuttene var i sannhet en prøvelse å komme seg gjennom; et sammensurium av meningsløse powerpoint-lignende presentasjoner, som vel skal forestille indre følelser og verden som slites i stykker for en person osv…, billedliggjort gjennom en rekke bilder og klipp som føles som en uendeligvarende kolleksjon av koraller, fargeparlører, eksplosjoner, og gudene må vite hva.

Dette var gudsjammerlig kjedelig, men da det plutselig ut av det store intet kommer dinosaurer til syne, var det rett før jeg sa takk for følget og slo av. Jeg valgte (desverre?) å se ferdig filmen, som tar seg noe opp etterhvert, når den får en handling. Men etter et brukbart parti ebber filmen igjen ut i et oppkok av ei suppe ikke engang mesterkokken Hellstrøm hadde klart å sette smak på. Brad Pitt prøver så godt han kan her, men Three of Life er umulig å redde, filmen er i mine øyne helt bortkasta tid. På IMDB har den forøvrig 6,7 av 10 stjerner i snitt, så ja, det er mange som liker den. Syke, syke mennesker! 😉 (neida, kødder, kanskje er det jeg som er rar som ikke liker dette….).

LEGIONÆREN (Legionnaire) – 1998

Film fra 1998 med Jean-Claude Van Damme i hovedrollen. ÅÅÅÅ som jeg “hater” denne “faens” Damme, som er en av de skuespillerne jeg syns er mest talentløs av alle. Filmen er riktignok noe utypisk for Van Damme da det ikke er en masse hjernedød slossing. Her er bare ørken, krig og elendighet, samt en traurig historie. Og Van Damme. Det holder i massevis for å styre unna.

SPOILER: Men heeey, en positiv side var det jaggu ved filmen, Van Dammes rollekarakter kreperte til slutt om jeg husker riktig (langt over 10 år siden jeg så filmen). Da blei det jaggu liv i gutta i TV-stua til slutt etter denne smørja.

NOTHING TO LOSE – 1997

En av filmene du finner på Netflix er komedien Nothing to Lose fra 1997 (norsk tittel: Tatt på senga. Forresten en ufattelig idiotisk norsk tittel om jeg må få sagt det). I hovedrollene ser vi Tim Robbins og Martin Lawrence. Skuespillerprestasjonene stinker verre enn handlingen i filmen, og handlinga i filmen stinker ekstremt…. Tim Robbins som gjorde en totalt uforglemmelig legendarisk rolle i The Shawshank Redemption og en glimrende rolle i Mystic River, er her i helt motsatt ende av skalaen. “Nothing to Lose” blir altså “Ingenting å tape”, direkte oversatt til norsk, og tro meg, du taper overhodet ingenting på å ikke se denne filmen. For den har null humor, null sjarme, null spenning og null troverdighet. Bare en masse rør.

GHOSTBUSTERS – 1984

Her regner jeg med mange vil være uenig, for Ghostbusters var jo en megasuksess i sin tid. Men jeg så nylig denne actionkomedien på nytt igjen, og satt “sjokkert” tilbake etter filmen og tenkte; “har jeg virkelig noensinne likt dette mølet av en film?”. Skuespillet er pinlig svakt, og de såkalte spøkelsesscenene og spesialeffektene er horribelt elendige, selv for en 80-tallsfilm å være. Dessuten eskalerer det fullstendig etterhvert med noen scener som er helt på jordet. Jeg likte nok dette en gang i tiden, utrolig nok, så Ghostbusters er en av de filmene som bekrefter “regelen” at enkelte gamle minner bør forbli gamle minner, og ikke friskes opp…..

CUJO – 1983

Basert på en Stephen King-novelle. Cujo skal fremstå som en grøsser, men er et eneste langt søvndyssende gjesp av en gapende rabiesbefengt St. Bernhards-hund. Herrefred altså.

Les også den tidligere publiserte saken min om norske filmkalkuner, der jeg trakk frem en del norske filmer fra bunnen av søppelspannet. Blant annet slaktet jeg FARLIG FARVANN fra 1995. KLIKK HER for å lese det blogginnlegget.

Hvis noen vil se tidenes verste norske film så kan jeg “U-anbefale” filmen HOTEL ST. PAULI (1988) av Wam og Vennerød. H – E – R – R – E – GIMEGSTYRKE- G – U – D for en møkkafilm!

— TEKSTEN INNEHOLDER SPOILERE — Jeg fant filmen på YouTube tidligere i år, og ville se den fordi den av mange regnes som en av tidenes største norske filmkalkuner. Den varer 1 time og 45 minutter, men etter 1 time og 10 minutter klarte jeg ikke mere, da hadde Øyvind Berven i hovedrollen som hjernedau cowboy fra Toten revet av seg den anti-ikoniske kommentaren “Erru hore?” til Amanda Ooms på et gatehjørne, de hadde knu*** på gølvet og Berven hadde urinert på henne, samt dratt i laksen inne på et offentlig wc. I tillegg er det den dårligste, mest platte, hjelpesløse og pinlige dialog jeg noensinne har hørt. Jeg måtte spole litt fremover for å se slutten, som inkluderte at Ooms gav Berven en blodig blowjob som inkluderte at hun dro frem barberbladet og kastrerte han. Noe som også burde stått som en livsregel for filmens hovedrolleinnehavere: de burde – nesten – , billedlig talt såklart, vært kastrert fra å få spille i flere filmer etter dette. Så jævlig var filmen. Takk for kaffen.
Makkverket kan dere finne på YouTube, mor dere!

#filmhjerte #badmovies #søppelfilm

Uenig eller enig? Hva er dine verste filmminner? Skriv noen ord, gjerne med begrunnelse, ved å bruke kommentarer-funksjonen som du finner like under dette innlegget.

Filmhjerte: Året 2013

09.11.2015 kl. 15:42

Filmhjerte-serien med “Årets filmer” drar seg mot slutten, i denne omgang, og i dag skal vi ikke lengre tilbake i tid enn et par år. Filmåret er 2013, og filmene er de jeg personlig likte best dette året.

2012 var et glimrende filmår med mange knallgode filmer, så dermed melder spørsmålet seg; klarte 2013 å følge opp? Like bra var det definitivt ikke etter min smak, men 2013 var faktisk også et riktig så strålende filmår med mange uforglemmelige filmperler. Det var selvsagt også en mengde filmer jeg ikke syns fortjener noe omtale, av det jeg så fra 2013, for fra dette året har jeg sett en hel del, aaalt for mye 😉 Her er ihvertfall mine beste filmminner fra 2013-filmene.

THE WOLF OF WALL STREET

Mange mente at Leonardo DiCaprio nok en gang ble forbigått av Oscar-gubbene, da han ikke fikk prisen for beste mannlige hovedrolle denne gangen heller.

Leonardo DiCaprio briljerer i denne 3 timer lange (!) komedien.
Filmen er basert på den sanne historien om den spektakulære oppturen og dramatiske nedturen til den beryktede amerikanske aksjemegleren Jordan Belfort.

HER

En spesiell kjærlighetshistorie…Kritikerroste HER er her (haha, morsomt ordspill?). En ensom forfatter stifter et usannsynlig vennskap med sitt nyinnkjøpte operativsystem, som er utviklet for å oppfylle alle hans behov. Filmen fikk fem Oscar-nominasjoner, deriblant i kategorien beste film, og det ble pris i kategorien beste originalmanus. Joaquin Phoenix spiller hovedrollen.

WE`RE THE MILLERS

Artig komedie. Til og med Jennifer Aniston som knapt nok har fått meg til å trekke på smilebåndet etter Friends-tiden er vittig og morsom.

WHITE HOUSE DOWN

He he, tenker du kanskje, hvis du har sett filmen, når du ser denne under “årets beste filmer”, for denne skyte-, bomber og granat-orgien av en actionfilm finner du garantert ikke på mange filmanmelderes lister over årets beste. Handlinga er selvsagt erkeamerikansk med klisjeer; en bortglemt og forbigått type som trer frem i lyset og blir dagens helt når Det Hvite Hus angripes. Dette er utelukkende action for alle penga og intet mer, så å analysere dette opp og ned og frem og tilbake har ingen hensikt, eller å snakke om hvor troverdig ditt og datt er. Ærlig talt bryr det meg lite, for White House Down er grei actionpumpa underholdning, med nok blod, så ta den for hva den er. Pur underholdning for de actionglade.

Dessuten syns jeg Channing Tatum og Jamie Foxx er bra, jeg liker de begge. Som actionunderholdning gir jeg den en femmer på terningen, dog noe svak.

CAPTAIN PHILLIPS

Veldig intens film der Tom Hanks gjør en av sine beste roller, som nettopp kaptein Phillips, i denne virkelighetsbaserte thrilleren om et amerikansk lasteskip som kapres av somaliske pirater. I 2009 ble det US-baserte skipet “MV Maersk Alabama” det første amerikanske lasteskip på 200 år som ble kapret.

En av årets mest intense og spennende filmer. Filmen fikk 6 Oscar-nominasjoner, deriblant for beste film og beste mannlige birolle (en av de somaliske piratene), men vant ingen av prisene.

A GOOD DAY TO DIE HARD

Bruce Willis gjenopptar suksessrollen som John McClain. Det holder for min del. Ikke noe god film handlingsmessig, selvsagt langt bak film nummer 1 og 2 som var legendariske, og nummer 3 som var god, men denne femte Die Hard-filmen er forsåvidt bedre enn nummer fire i rekka. Dessuten har McClain jaggu fått selskap av sin fortapte sønn også, der de herjer rundt i Moskva.

Ellers kan det jo nevnes at nok en Die Hard-film er på planleggingsstadiet, men denne gang med en handling som tidsmessig finner sted før den første filmen fra slutten av åtti-tallet. Willis har vistnok sagt seg villig til å være med igjen, som nåtidens McClane, mens en yngre skuespiller vil fylle rollen som den unge John McClain.

KVINDEN I BURET

Dansk krim basert på Jussi Adler-Olsens bestselgende kriminalbøker. Avdeling Q hos politiet i København, der to etterforskere plasseres som “straff”, løser uoppklarte kriminalsaker. I denne første av tre eller fire planlagte filmer (to filmer er hittil sluppet) basert på disse bøkene er det en flere år gammel forsvinningssak som etterforskes.

Rå og brutal til tider, og filmen beveger seg i et mørkt landsskap, men gir spenning hele veien, og et brukbart plott. Nikolaj Lie Kaas sin rollefigur er veldig mørk og dyster, men han gjør det beste ut av oppgaven og lever opp til forventningene mine til han, som en av de danske filmstjernene jeg liker best. Hovedrollen deler han med svenske Fares Fares, som forøvrig snakker flytende dansk. Også han spiller godt, og gir duoen det menneskelige preget. God terningkast 4-krim.

****************** WALLANDER-filmer ******************

I 2013 kom de 6 siste filmene om politietterforskeren Kurt Wallander ved politiet i Ystad i Skåne. De siste filmene, nummer 27-32 i rekka med Krister Henriksson som Wallander, utgitt i perioden 2005 – 2013, inneholder både spennende krimgåter og menneskelige tragedier, og gir en verdig avrunding på denne fantastiske filmserien.

PS: Enkelte små spoilere om filmene i handlingsutdragene (men ingen store).

WALLANDER 27: DEN OROLIGE MANNEN (Norsk tittel: Den urolige mannen)

Wallander har blitt morfar, og datteren Linda har flyttet tilbake til Ystad og jobber sammen med han. En eldre fisker i Stockholms skjærgård får en død dykker i fiskegarnet sitt. Det viser seg at liket er 30 år gammelt. Samtidig forsvinner Lindas svigerfar, den pensjonerte marineoffiseren Håkan von Enke. Jakten på sannheten fører Kurt tilbake til 80-tallet og ubåthendelsene i den svenske skjærgården.

WALLENDER 28: FÖRSVUNNEN (Norsk tittel: Forsvunnet)

– En av de beste Wallander-filmene i denne serien med Henriksson. Tett og intens. En jente forsvinner på skoleveien, og faren mistenkes. Etterforskningen fører Wallander tilbake til en kvinne han for mange år siden arresterte da datteren hennes forsvant sporløst. Kan det være en sammenheng? Samtidig som Wallander skal lede omfattende etterforskningsarbeid begynner helsen hans å bli mer og mer tyngende, noe som utvikler seg videre i de neste filmene.

WALLENDER 29: SVEKET (Norsk tittel: Sviket)

Når den unge Amanda rapporterer om at moren Julia er forsvunnet blir Kurt Wallander følelsesmessig engasjert. Julias kropp blir funnet stygt forbrent, og Amandas far Erik blir mistenkt. Eller kanskje han snarere forsøker å skjule noe? Kurts kolleger uroer seg fordi han begynner å bli glemsk og lurer på om han er egnet for etterforskningen.

WALLENDER 30: SAKNADEN (Norsk tittel: Savnet)

Kurt Wallander har oppsøkt lege for sine åpenbare hukommelsesproblemer. Samtidig blir en ung kvinnes kropp funnet nedgravd i Ystad. Det viser seg å være levningene av Tatiana, en prostituert kvinne fra Moldova. Sporene fører til en russisk menneskehandler som kaller seg motefotograf.

WALLENDER 31: MORDBRÄNNAREN (Norsk tittel: Brannstifteren)

Kurt har fått diagnosen Alzheimers sykdom, men forteller ikke noen om sin tilstand. Når en brannstifter i Skåne slippes ut fra fengselet blir han ikke ønsket velkommen av innbyggerne i det lille samfunnet. En kioskeier vil ikke selge sigaretter til ham og samme natt brenner kioskeieren inne. Kurt er forvirret og istedenfor å fortelle om sykdommen finner han på ting. Dette fører til at Martinsson finner det stadig vanskeligere å stole på ham. Etter en tid finner de den mistenkte brannstifteren mishandlet og bevisstløs.

WALLENDER 32: SORGFÅGLEN (Norsk tittel: Sorgfuglen)

Rystende Wallander-finale, som leverer til siste slutt, som nok kan oppleves både god, verdig og litt sorgmodig, akkompagnert av den nydelige stemningsfulle musikken som er brukt i mange av disse filmene, “The Opening” av og med Ane Brun and the Fleshquartet. “Quiet Night” av Anna Ternheim må også nevnes i denne sammenheng (brukt i en del tidligere av filmene).

Det er snart jul og Kurt er preget av hukommelsessykdommen. Han innser at han snart må fortelle kollegaene sine og resten av verden at han er syk. Men han har store problemer med å måtte gi opp jobben, hans eneste identitet. I Ystad skjer det en brutal kidnapping av en berømt restauratør, Paolo Salino. Kurt tar saken, men blir tvunget til å få hjelp av sin kollega Jenny hos Malmö-politiet. Hun lever ikke opp til det hun utgir seg for å være, og sakte forstår Kurt hva hun er ute etter. Sporene i etterforskningen fører rett inn i politiets rekker. Avslutningen på Kurts tid i politiet blir voldsom. En siste kamp som handler om Kurts kamp mot sykdommen sin og mot rettferdighet i en korrupt politistyrke. Kurt tvinges til å spørre seg en gang for alle hvorfor han ble politimann.

Så var det slutt også for Wallander-filmene, etter 41 filmer iløpet av 18 år. Alle 32 Wallander-filmene med Henriksson (utgitt 2005-2013) kan sees hos Netflix. I tillegg er det altså også laget 9 Wallander-filmer med Rolv Lassgård i hovedrollen, som ble gitt ut i perioden 1995-2007.

Gjennom bøkene og ikke minst filmene har Ystad og Skåne for alvor blitt satt på kartet. Fantastisk landskap og en mer eller mindre sjarmerende dialekt har gjort at mengder av Wallander-fans hvert år valfarter til Ystad og regionen, for å gå i Wallander sine spor.

En epoke er over. Hvil deg nå, Wallander, skjenk i et glass Calvados, vin eller noe annet godt og lytt til Jussi Björling, det har du fortjent.

THE SELFISH GIANT

(Norsk tittel: The Selfish Giant: En himmel av kobber)

Skitten og gripende britisk hverdagsrealisme, omtalt som en moderne fabel (filmen er løselig basert på en historie av Oscar Wilde) om to 13 år gamle gutter i et industripreget og dystert Bradford i nord-England. Guttenes jakt etter rikdom gjør at de involverer seg med en lokal skraphandler og kriminelle, med tragiske konsekvenser.

Siden jeg faktisk ikke klarer å huske handlingen i filmen (!) godt nok, så anbefaler jeg NRK P3 Filmpolitiet sin anmeldelse av filmen. Der fikk filmen terningkast 5, en bedømmelse som stemmer godt overens med bildet jeg har av dette britiske dramaet (fem minus/fire pluss). For selv om jeg ikke husker handlingsforløpet, så husker jeg dette som en sterk filmopplevelse. Jeg skal helt klart friske opp minnet og se den igjen om ikke alt for lenge, for jeg har den liggende tilgjengelig. Britene er som tidligere nevnt gode på denne type filmer, og har nok en gang levert varene.

HELI

Mexicansk indi krimdrama. Ut fra forhåndsomtalen var jeg spent på filmen og hadde et håp om at dette skulle være en god film. Det er den ikke. Heli er nemlig en klassefilm som så absolutt innfridde mine forhåpninger, og er mer enn bare god. Heli (Armando Espitia), filmens protagonist, er en 17 år gammel gutt som bor på den meksikanske landsbygda sammen med dama, en nyfødt sønn, og den yngre søsteren hans, Estela (Andrea Vergara), og faren. Dop, vold og korrupsjon, er noen av stikkordene i dette sterkt gripende og sjokkerende hardtslående dramaet fra et ruralt Mexico. Estela har en hemmelig kjæreste, den flere år eldre Beto (Juan Eduardo Palacios), som er politistudent. Beto finner noen pakker med narkotika og gjemmer det hjemme hos Estela. Når Heli oppdager pakkene kaster han de, noe som skal vise seg å få fatale konsekvenser.

Glimrende rolleprestasjoner av de tre unge meksikanske talentene.

“(…) en rystende beretning om narkobanders umenneskelige fremgangsmåter i Mexico (…). Heli er en ny gledelig god film fra Amat Escalante, som fortsetter å skildre fattige meksikaneres utfordringer. Dette er en sterk sosial kommentar til den altomfattende narkokriminaliteten i landet” – NRK P3 Filmpolitiet

5 på terningen. En sterk anbefaling fra filmhjerte!

ÄTERTRÄFFEN (Norsk tittel: Gjenforeningen)

Drama fra Sverige, som jeg så på kino under filmfestivalen i Tromsø. Anna Odell står for både regi og manus, og spiller også hovedrollen, som en fiktiv versjon av seg selv.

En veldig merkelig og uvanlig film, som både er ubehagelig og veldig interessant å se. 20 år etter skoletida gjenforenes klassen, men en tidligere elev blir ikke invitert. Hva skjer når den uinviterte likevel kommer på gjenforeningen, og konfronterer sine tidligere klassekamerater med tingene som hendte da de gikk på skolen?
Som sagt er dette et spesielt filmprosjekt, for hele filmen er bygd opp nærmest som en dokumentar, men likevel ikke, i en blanding mellom fiksjon og dokumentarstil.

Filmen har to deler. I del en er vi vitne til en fiktiv gjenforening, en fiktiv klassegjenforeningsfest, en film i selve filmen, der filmens regissør spiller rollen som den uinviterte, og viser hvordan hun tror hennes tidligere klassekamerater hadde reagert. I del to inviterer hun så en og en av sine tidligere klassekamerater på tomannshånd for å se filmen hun har laget, sammen med seg, for å få deres reaksjoner. Filmen er fiksjon, og samtlige klassekamerater spilles av skuespillere, men historien/møtene skal være basert på virkelige hendelser.

Filmen anbefales helt klart, for alle som er interesserte i temaer som mobbing, tabu, utfrysning, konfrontasjoner og ubehagelig svensk realisme. Terningkast 5. Knallfilm!

JOE

Mørkt spenningsdrama med Nicolas Cage og Tye Sheridan, som begge briljerer. Cage ses i tittelrollen som Joe, en tidligere straffedømt som lever et tilbaketrukket men rufsete liv som tømmerhogger et sted i Texas, og som stadig havner på kant med de lokale myndighetene. Men Joe er en god mann på bunn. En dag treffer han 15-åringen Gary (Tye Sheridan), som vil jobbe for han. Gary (og familien) lever stort sett i et rent lite helvete, med en voldelig og alkoholisert gammel slubbert som far.

Joe tar imidlertid gutten under sine vinger. I Gary ser Joe seg selv som ung, mens Gary i Joe ser en farsfigur og en venn som kan hjelpe han og familien ut av faenskapet de står i. Når Gary en dag banker en voksen fyr, som også har Joe på hatlisten sin, blir det trøbbel.

“Joe” er en usentimental, usminket og ektefølt film, skremmende realistisk og med to glimrende hovedrolleinnehavere, i nevnte Cage og særlig unggutten Tye Sheridan (f. 1996), som også hadde en av hovedrollene i det glimrende dramaet “Mud” (2012). Faktisk er det også åpenbare likhetstrekk mellom “Mud” og “Joe”, så om “Mud” falt i smak, vil trolig også “Joe” gjøre det, selv om “Joe” er en mørkere og mere dyster historie.

Nicolas Cage var endelig med denne filmen tilbake med en topp prestasjon etter å ha gjort mye ræl, og Tye Sheridan gjør en kraftfull rolle. En det er verdt å følge med på videre. Verdt å bruke tid på denne filmen er det også så definitivt, for dette er solide saker. Noe dramatisk mot slutten. Litt usikker på terningkast her, men filmen befinner seg nok et sted på grensen mellom 4 og 5. Jeg vipper den såvidt over på femmeren.

NEBRASKA

En gammel mann er oppslukt på tanken om å reise til Nebraska der en formue venter på han. Sønnen er ikke like sikker på at turen er en god idè. Filmet i svart-hvitt, noe som er litt uvanlig, men som på et merkelig vis gir denne filmen en ekstra dimensjon. Bruce Dern ble nominert til Oscar for beste mannlige hovedrolle, men måtte se seg slått. Jeg ble svært positivt overrasket over Nebraska.

PRISONERS

Mørk og dyster, stemningsfull, provoserende og litt mystisk thriller.

Velspilt og tett spenningsthriller, der historien handler om to småjenter som forsvinner sporløst fra et rolig nabolag.

Glimrende prestasjoner over hele linja foran kamera. Hugh Jackman leverer en stor rolleprestasjon som fortvilt far på jakt etter løsning og skyldige, og Jake Gyllenhaal gjør en bunnsolid jobb han også.

En av årets absolutt beste filmer. 5 øyne på terningen.

12 YEARS A SLAVE

Dette årets vinner av Oscar for beste film ble storfilmen “12 Years a Slave“, regissert av Steve McQueen. Et gripende spenningsdrama om den brutale slavedriften i statene på midten av 1800-tallet. Filmen forteller den sanne historien om Solomon Northup (Chiwetel Ejiofor), en farget mann som ble kidnappet i New York midt på 1800-tallet og deretter solgt til slaveri. I 12 år jobbet han rundt på plantasjer i sørstaten Louisiana før han omsider slapp fri.

Solide skuespillerprestasjoner over hele linja her, men spesielt utmerket Chiewetel Ejiofor seg i hovedrollen som Solomon som i 12 år kjempet for å frigjøre seg fra slavedriften. Ejiofor ble Oscar-nominert, men vant ikke. Den britiske skuespilleren (med foreldre fra Nigeria) var ikke den eneste som var utmerket, også meksikanske Lupita Nyong`o (som har foreldre fra Kenya) imponerte. Hun imponerte såpass at hun også ble belønnet med Oscar for beste kvinnelige birolle. Mer en solid og minneverdig også av Benedict Cumberbatch, Brad Pitt, Paul Giamatti og Michael Fassbender, med flere, og særlig husker jeg filmen for Paul Dano sin rolle som uspiselig, voldelig og sadistisk slaveeier. Spesielt husker jeg den mer enn litt rasistiske(*) sangen han synger fremfor slavene; “Oh run nigger run… well the pattyroller will get you…Run nigger run well you better get away“.

(*)Eller er den rasistisk? Omkring det spørsmålet er det delte oppfatninger ut fra hva nettet kan by på av svar.

Filmen er basert på Solomon Northup sin selvbiografiske bok fra 1853. 12 Years a Slave fikk begrenset premiere i USA i romjula 2013 slik at den skulle kunne være med i prisutdelingene for 2013-filmene, men hadde ikke premiere de aller fleste andre steder før i 2014.

En av årets tre beste filmer, som også fikk 3 Oscar-statuetter (film, birolle og beste filmatisering). Du sjokkeres, blir forbannet og frustrert. Så herlig! Klokkerent og solid terningkast 5.

ÅRETS FILMHJERTE 2013 – del 1

Det blir for første gang delt førsteplass i “Årets filmhjerte”. Selv om den ene filmen får terningkast 6 og den andre “bare” 5, så er begge filmene så fornøyelige at det blir for vanskelig å velge kun den ene.

THE WAY WAY BACK

Regi: Nat Faxon og Jim Rash

Filmtype: Komedie

Land: USA

Medvirkende: Liam James, Sam Rockwell, Steve Carell, Toni Collette, m.fl.

Sjarmerende bittersøt komedie. The Way Way Back er en aldri så liten perle, som forøvrig også var på programmet på den anerkjente Sundance-festivalen, som setter fokus på uavhengige filmer produsert utenfor de store studioene.

Lett sommerkomedie som jeg falt pladask for. Unge Liam James i rollen som den innadvendte 14 år gamle Duncan som må på strandhusferie sammen med moren og hennes nye sleipe mann, Trent, og hans datter, er utrolig sjarmerende, med den keitete, utilpasse og sjenerte væremåten sin. I løpet av sommeren får han en langt eldre venn, Trents rake motsetning, spilt av en Sam Rockwell som er veldig tørrvittig, noe som funker glimrende i denne filmen. Det blir en sommer Duncan aldri vil glemme.

Fornøyelig og vittig om ungdomstid, familieferie, sommertid og med noen sukkersøte og morsomme øyeblikk som nesten får frem noen gledestårer. Ikke “flire seg ihjel”-komedie som man gapskratter av, men en laidback tilfredstillende dramakomedie, som for min del er en av dette årets tre beste filmer. Et solid terningkast 5, og en “must see movie” for de som liker lette fornøyelige komedier.

THE WAY, WAY BACK er en morsom og gripende oppvekstskildring om 14 år gamle Duncans pinlige, morsomme og til tider smertefulle sommerferie sammen med sin mor Pam, hennes nedlatende kjæreste Trent og hans datter Steph. Den introverte Duncan sliter med å finne sin plass i den nye familiekonstellasjonen, men finner et uventet vennskap og en mentor i den vennlige Owen, lederen av vannparken Water Wizz. Gjennom sitt sprudlende vennskap med Owen, begynner Duncan å åpne seg opp og finner sakte men sikkert sin rolle, alt i løpet av en sommer han aldri vil glemme (kilde: viaplay.no)

Jeg virkelig elsker denne dramakomedien. Nevnte James er herlig laidback i rollen som den usikre, stille og litt keitete fjortisen som sliter med familien, men virkelig får slått seg løs på Water Wizz. Sam Rockwell i rollen som den sprø, men godhjertede Owen er også herlig, mens Steve Carell i rollen som Trent er filmens drittsekk. Filmen er kallt “Den ultimate sommerkomedien”, men passer også utmerket å hygge seg med en kald vinterdag godt planta i sofaen foran skjermen. Jeg innrømmer det, jeg storkoste meg med denne filmen, jeg både lo godt flere ganger, kjente klumpen i halsen og kjente den velkjente “tears of joy”-følelsen et par ganger. En såkalt “coming-of-age-film”, siden vi jo selvsagt ikke har noen norske ord som kan brukes…….

På prisutdelingen Young Hollywood Awards i 2013 vant James prisen for “Breakthrough Performance – Male”. NRK Filmpolitiet P3 gav filmen terningkast 4. FilmMagasinet gav terningkast 5. THE WAY WAY BACK er selvsagt å finne i filmsamlingen min, på DVD.

Hos meg blir det et soleklart terningkast 5. Men jeg burde egentlig satt 6 her. En varm anbefaling.

Se den hos Viaplay eller Netflix.

En lengre artikkel om The Way, Way Back (på engelsk) finner du her.

ÅRETS FILMHJERTE 2013 – del 2

LIVING IS EASY WITH EYES CLOSED

(ORIG. TITTEL: VIVIR ES FÀCIL CON LOS OJOS CERRADOS)

Regi: David Trueba

Filmtype: Komedie / drama

Land: Spania. Spansk tale

Medvirkende: Javier Cámara, Natalie de Molina, Francec Colomer

Dramakomedie basert på en sann historie. Hvorfor denne filmskatten fra Spania IKKE er gitt ut i Norge med norsk tekst er et mysterium. Og en skandale. Den er ikke engang i salg i importutgave hos landets to største filmbutikker, CDON og Platekompaniet.
“Living is easy with eyes closed” (som er en strofe fra Beatles-sangen “Strawberry fields forever“) er nemlig en alldeles herlig oppløftende leken gledesbombe. Men vil du se filmen er det likevel noen muligheter for det, til tross for liten tilgjengelighet.

Jeg elsker ihvertfall Tromsø International Film Festival, som lot festivalpublikum få se denne filmen på kino, for det var særdeles underholdende, og publikum lot seg rive med i begeistring. Etter filmen snakket avisa iTromsø med både unge og eldre publikummere som gav filmen terningkast 5 og 6.

Vi befinner oss i Albacete, Spania. Året er 1966. De lette etter John Lennon, og fant seg selv! Antonio, en spansk engelsklærer på en ungdomsskole, er storfan av The Beatles. Han bruker Beatles-sangene aktivt i undervisningen, og er helt hekta, så når han en dag hører at selveste John Lennon er på en annen kant av Spania, i Almeria, i forbindelse med en filminnspilling, kaster han om på alt av planer og legger ut på en roadtrip på tvers av Spania i et håp om å treffe sitt store idol. På ferden plukker han opp to ungdommer på flukt fra hjemlige problemer. Det blir en reise på jakt etter oppfylling av drømmer og egen frihet

Enormt sjarmerende feelgood-movie, som maler et bilde av kraften av å følge sine drømmer og idealer i en tid med et strengt regime, med en hovedrollekarakter som kommer ut av skjermen, så sympatisk oppfatter jeg Javier Cámara, som virkelig sprudler. Cámara er ellers en av Spanias mest kjente og populære skuespillere, etter suksess i TV-serier og Pedro Almodovars filmer “Snakk til henne” og “Dårlig oppdragelse”.

Filmens bakteppe som altså er satt til et Spania på midten av 60-tallet da landet fortsatt var styrt med jernhånd av diktatoren Franco gir en fantastisk nostalgisk følelse, filmens backdrop løfter utvilsomt opplevelsen av den. Filmen var også Spanias kandidat til Oscar-juryens nominering av filmer i klassen beste ikke-engelskspråklige film (den ble ikke nominert).

Jeg anbefaler sjeldent åpenlyst å laste ned filmer fra fildelingssider, ettersom det ikke er lovlig, men når filmen så og si ikke er å få tak i ellers, så kan løsningen blant annet finnes hos KickassTorrents. Man behøver i så tilfelle et torrents-nedlastingsprogram, og engelsk tekst må man finne på et av nettstedene som byr på filer med undertekster, f eks hos sub-titles.net. Ønsker man å se filmen via lovlige kanaler, som selvsagt er det tryggeste, vet jeg at den er å finne på DVD med engelsk tekst (som bildene bevitner), og at den ihvertfall tidligere har vært å finne hos amazon. Muligens er filmen på det danske marked også (mener jeg å ha sett).

En annen lovlig måte å se filmen på er å laste den ned digitalt (mot betaling selvsagt) for å eie eller leie fra den australske iTunes Store. Man finner ikke filmen via vanlig søk i norsk iTunes butikk, men følger man denne linken kan man “bytte butikk” og dermed laste ned filmen for leie eller kjøp, og det er fullt lovlig.

Det koster 19,99/24,99 australske dollar (ca 125/155 kroner) for kjøp (SD/HD kvalitet), eller kun 3,99 (SD) eller 4,99 (HD) australske dollar for leie (ca 25/31 kroner). For å laste ned filmer fra iTunes sin butikk må man ha installert et eget program på PC`en, dette programmet kan lastes ned gratis hos Apple sin iTunes-nettside her i Norge, http://www.apple.com/no/itunes/. Jeg har selv installert denne programvaren, og den funker helt fint.

Ikke klokkeren toppkarakter, men det blir terningkast 6, basert på kinoopplevelsen av filmen. Egentlig syns jeg nok at “THE WAY WAY BACK” er en finere film, den gledet meg hakket mere enn “Living is easy..”. Sistnevnte film er likevel litt dypere, men det blir et såpass jevnt race at jeg deler prisen siden jeg er enehersker over den sagnomsuste prisutdelinga 😉 Dessuten er den ene såpass mye mer tilgjengelig for norske seere at jeg også av den grunn valgte å dele prisen, så kan dere som leser her ihvertfall få sett den ene av de to filmene uten alt for mye styr – men det er verdt bryet å få med seg begge!

Trailer:

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2013

Så var vi igjen kommet dithen at jeg ikke finner noen norsk favoritt fra dagens filmår. Av de norske filmene fra 2013 har jeg kun sett Pionèr og “Før snøen faller”. Begge to er greie filmer, men et stykke unna å være noe jeg syns utmerker seg spesielt. “Pionèr” er spenningsfilmen om starten på det norske oljeeventyret. Store forekomster av olje og gass er funnet på norsk sokkel og norske myndigheter ønsker å føre dem i land via en rørledning på 500 meters dyp. Yrkesdykkeren Petter (Aksel Hennie) er besatt av tanken på å være den første på bunnen. Flere norske anmeldere gav 5 øyne på terningen, men så god er ikke filmen i mine øyne. Jeg syns aldri filmen tar helt av, den mangler litt intensitet og oppleves i noen partier litt kjedelig. En grei film som jeg kan se om igjen om den ruller på TV-skjermen for eksempel, eller hvis den tilfeldigvis ramler ned fra DVD-hylla hos meg 😉

“Før snøen faller” er en kurdiskspråklig norsk-tysk-iransk film om en gutt fra Kurdistan som er på leting etter søsteren sin som rømte fra eget bryllup i Istanbul og til Norge. Ære står ikke overraskende sentralt her. Brukbar film sett på kino på Tromsø Int. Film Festival, men ikke noe jeg ville sett igjen.

Sjekk også ut disse 2013-filmene

Dallas Buyers Club

Oscar for beste mannlige hovedrolle til Matthew McConaughey, som spiller rollen som en AIDS-syk pasient som smugler medisin fra Mexico, og også Oscar til Jared Leto for beste mannlige birolle, for hans rolle som transkjønned kvinne.

Filmen bygger på en sann historie. Etter min smak blir det for stillestående og litt for uinteressant, men den holder seg midt på treet for min del. McConaughey gjør en sjukt bra figur, og fikk en fortjent pris, men som så ofte med Oscar-utdelingene har mange sine favoritter. Mange mente prisen burde gått til DiCaprio (The Wolf of Wall Street), Ejiofor (12 years a slave) eller veteranen Bruce Dern (Nebraska).

Olympus Has Fallen

Liker du “White House Down” liker du trolig også “Olympus Has Fallen”, for de er nær sagt prikk like. Selvsagt ER de ikke prikk like, men plottet er akkurat det samme, at Det Hvite Hus angripes, bomber og granater, skyteorgier bla bla bla, USAs president er i livsfare og en helt, som tilfeldigvis er tidligere presidentlivvakt som fikk sparken er passende nok selvsagt ved et slumpetreff inne i bygningen når det smeller løs (i “WHD” var det en snut som nettopp var nektet ansettelse i drømmejobben sin i Secret Service).

Eneste forskjell for min del var stort sett at rollekarakterene var bedre i “WHD” enn i “OHF”.

Escape Plan

Litt hardbarket actionthriller med actionveteranene Sylvester Stallone og Arnold Schwartzenegger.

En fange skal bryte seg ut av fengselet. Men det er lettere sagt enn gjort i dette fengselskomplekset.

Blue Ruin

Mørk og til tider rå krimthriller fra USA der hevn står i fokus, som jeg så på kino på “overdrive”-programmet på filmfestivalen i Tromsø.

Pussig skrudd sak som sikkert en del vil finne underholdende. Jeg så den som nevnt på kino, der den ble vist utekstet – noe som gjorde det litt vanskelig å henge med i dialogen tidvis på grunn av litt snøvlende uttale. Imidlertid har jeg filmen med engelsk tekst og synest den er verdt å få med seg.

Filth

Jeg er noe i tvil om jeg egentlig syns denne filmen er brukbar eller ikke. En gang i tida starta jeg på å lese boka den bygger på, med samme tittel som filmen; Filth, skrevet av skotske Irvine Welsh (forfatteren bak “Trainspotting”), og oversatt til norsk under tittelen “Dritt”. Filth er ei bok med makabre detaljer som er både grotesk og grisete. Jeg leste aldri ferdig boka, selv om den startet veldig bra (den ble liggende og siden glemt).

I VGs anmeldelse av boka i 1999 stod følgende: “Dritt” kan umulig bli filmatisert innenfor noen av klodens sensurregler. Hovedpersonen er politimannen Bruce Robertson, en kar med bendelorm og høyst tvilsom moral. I utgangspunktet er det en krimhistorie, men en uvanlig sådan. Det er snart jul, og det dukker opp et lik, Bruces kone har forsvunnet, hans rektum verker og et friskt dopforbruk begynner å forkludre vår manns hjerne på det sterkeste.

Ei heller har jeg klart å se ferdig filmen, selv etter to forsøk, hvor jeg har endt opp med å sovne. Men det skal sies at jeg var ekstremt trøtt begge gangene. Imidlertid syns jeg ikke innledningen av filmen var alt for lovende… Boka har jeg i bokhylla, og skal nok lese den en gang, og også filmen får jeg vel gjøre et nytt forsøk med!

Bad Words

Stavekonkurranser kan være morsomt, særlig når en voksen mann finner et smutthull slik at han kan konkurrere mot barn.

Småvittig og litt bittersøt komedie, med en artig Jason Bateman i hovedrollen.

The Lunchbox

Fargesprakende kritikerrost og publikumsvinnende romatisk feelgood-drama fra India, som har gått sin seiersgang på diverse filmfestivaler verden over. Ikke overraskende sees Indias filmstjerne nummer 1; Irrfan Khan, i hovedrollen. En feillevert lunsjboks knytter to fremmede sammen midt i Mumbais menneskehav.

Jeg har ikke sett The Lunchbox ennå, men jeg har filmen tilgjengelig og skal se den.

Blå er den varmeste fargen (Original tittel: La vie d’Adèle)

Denne har jeg ikke sett, men den sies å være veldig bra. Ihvertfall er filmen hyllet og rost opp i skyene av kritikere, så dette er en av filmene jeg har på lista over det som skal sees.

Fransk drama på 3 timer om kjærligheten mellom to unge jenter,som vant Gullpalmen i Cannes i 2013. Dog kritisert for å være for lang og inneholde noen eksplisitte sexscener som burde vært nedklippet en del.

Cannes-juryen i 2013, med Steven Spielberg i spissen, lot seg imponere så mye av hovedrolleinnehaverne Léa Seydoux og Adèle Exarchopoulos at de valgte å dele Gullpalmen mellom regissør og skuespillerne. Det er første gang dette har skjedd i Cannes.

American Hustle

Heller ikke American Hustle har jeg orket å se ennå, men den er en av de jeg har liggende i køen av filmer som skal sees. Filmen hadde en rekke Oscar-nominasjoner, men måtte gå tomhendt hjem fra utdelingen.

Out of the Furnace

Middelmådig thriller, midt på treet, men som er OK for å slå ihjel litt tid med. Filmen har en rekke kjente navn på plakaten: Christian Bale, Woody Harrelson, Casey Affleck, Forest Whitaker, Willem Dafoe, Zoe Saldana og Sam Shepard.

Er du ekstrem Hangover-fan så kan sikkert Hangover 3 by på underholdning, Jeg digga de to første, nr 3 var derimot veldig dårlig.

Se også Gravity, som ble den store Oscar-vinneren for filmer fra 2013, med hele 7 priser og totalt 10 nominasjoner (vant for beste regi og kinemateografi, pluss 5 “mindre” priser, i kategoriene musikk, lydredigering, lydmiks, klipp og effekter). Nominert også i kategorien beste film.

#2013 #film #filmer #filmtips #filmhjerte #filmsnakk #LivingIsEasyWithEyesClosed #TheWayWayBack #waywaybackmovie

Legg gjerne igjen en kommentar hvis du har filmfavoritter fra 2013, eller andre kommentarer om dagens omtalte filmer osv. Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget, og post kommentarene dine 🙂