Gode kortfilmer fra nord

Gi kortfilmene en sjanse, og du skal se at det kan dukke opp en hel del som er bra. Kortfilmer er en del av filmverdenen som mange ofte “glemmer” eller ikke bruker så mye tid på, midt mellom alt av filmer og serier som florerer. Selv skulle jeg ønske jeg fikk sjansen til å se flere kortfilmer enn jeg gjør, særlig på kino. For kortfilmer kan så definitivt ha sin sjarm. Det finns selvsagt egne festivaler også kun for kortfilmer, den mest kjente her til lands er vel Kortfilmfestivalen i Grimstad. Men også andre festivaler viser kortfilmer som en del av programmet sitt, for eksempel Tromsø International Film Festival (TIFF), som har et eget kortfilmprogram kalt FFN Shorts (FFN=Film fra nord) som viser aktuelle og nye kortfilmer fra nord, blant annet fra Norge og Sverige. Jeg må legge til, det er først og fremst norske og svenske kortfilmer jeg er mest interessert i, ikke bare de fra nord, og som alltid kan det dukke opp gode fra andre steder også.

I dette innlegget vil jeg si noen ord om kortfilmer generelt, slik jeg har opplevd det, og da fortrinnsvis kortfilmer jeg har sett nå på TIFF. Kortfilmprogram på kino kan nemlig være bra, særlig når de som plukker ut filmene og setter sammen programmet for en bortimot halvannen times kinovisning treffer med sammensettingen av filmer.

Men hvorfor er det verdt å se kortfilmer? Det lages mye bra som er kort, som man gjerne skulle ønske var en hel spillefilm, men det lages også mye ræl som man ikke skjønner bæret av. Jeg har sett en del kortfilmer i årenes løp som har vært skikkelig waste of time, rent søppel. Så hvorfor? For min del ihvertfall, syns jeg at gode kortfilmer i løpet av den kompakte tiden den har til rådighet klarer å fange essensen i diverse følelser den skal formidle, det blir sjeldent tid til å dvele for mye for filmskaperne underveis, ettersom man må få en framdrift i filmen, kortfilm tar gjerne ting og temaer på kornet, som man sier, og setter gjerne ting på spissen, mens en del kortfilmer er laget slik at man skjønner hva som foregår, uten at det egentlig direkte vises på skjermen.

For eksempel kortfilmen “Uten Deg” (12 minutter, Without you, Norge, 2014) der vi møter to veldig unge brødre. Vi ser aldri foreldrene, vi ser aldri hvor foreldrene er eller hva de driver med, men vi skjønner hva som foregår. De to guttene er alene hjemme, ingen venner er å se, klær ligger uvasket og kjøleskapet fylles opp etter leggetid. En film som gir rom for ettertanke.

Andre ganger ser vi litt tydeligere tingene som de er når filmen skrider frem, som i kortfilmen “Reel” (13 minutter, Sverige, 2012/2013), hvor vi treffer Robert og Victor, to 15 år gamle gutter som er bestevenner. Victor skal flytte fra hjembyen (fra Umeå) til Stockholm, og dette er dagen før han drar. Følelsene mellom de to er tydelige etterhvert, selv om man allerede fra start av ser konturene. Vennskap, forelskelse, savn og håp, er ting som gode kortfilmer klarer å formidle, gjerne like godt som en full spillefilm. En film som “Reel” er emosjonell og fin, uansett hvilken situasjon man selv befinner seg i, og den utforsker både grenser og betydningen av samhold og vennskap.

En kortfilm fra noen år tilbake i tid som jeg husker godt fra TIFF, og som jeg syns jeg kan trekke frem her, er den svenske filmen “Promille” (26 minutter, 2002), hvor blant annet viktigheten av familiebånd og kommunikasjon kommer frem, samtidig som den viser en ungdomsgjeng som tilsynelatende fester ubekymret men som hver og en har sine ting de “rømmer” fra. Promille kan du forresten se gratis på nett, på vimeo: http://vimeo.com/channels/71614/49581534

I “Verdensvevde kropper” (16 minutter, World Wide Woven Bodies, Norge, 2014/15) er det humoristiske elementer og gjennkjennbarhet som står i fokus, og internetts barndom, med nettporno og oppdagelser. Her tas ting på kornet, når vi ser unge Mads som har funnet ut at husets datamaskin kan brukes til mer enn å bare se på dinosaurer og spille spill. Men er nå han den eneste i huset som fortjener refs når surfingen oppdages? I en annen kortfilm i samme bolk under festivalen i Tromsø fikk vi se “Alle Er Til Stede” (10 minutter, Everyone is present, Norge, 2014/15), der vi ser, på en morsom, sær og litt ekkel måte også, hvordan dagens teknologiske fremskritt har gjort at menneskelig kontakt nesten er overfladisk, når vi ser et kjærestepar i 20-årene som pleier sitt langdistanseforhold via skype, facebook and so on. Den viser også hvor fint et kjæresteforhold er, der følelsene er åpne og lengselen som eksisterer. Morsomme motsetninger ihvertfall i de to sistnevnte filmene.

Kortfilmprogram  2 på TIFF innehold også to andre filmer, “Paradiset” (Sverige, 19 minutter, 2014) og “Just Like Kids” (Frankrike/Norge, 15 minutter, 2014), de to var ikke noe særlig synest jeg. Eller kanskje forstod jeg de bare ikke helt? :p Begge har likevel elementer i seg som gjør at de passet godt sammen med de andre filmene i FFN Shorts 2. I Paradiset ser vi for eksempel to innvandrerbarn som må gjemme seg og som ikke får utfolde seg sammen med andre. Ihvertfall var FFN Shorts 2 et fint sammensatt program, der forskjellige vinklinger på ting kommer frem. Jeg ser en rød tråd i disse 6 filmene, noe jeg syns gjør det hele både veldig interessant og morsomt. Godt jobbet av TIFFs filmplukkere, og selvsagt av filmenes regissører og skuespillere. Mine to favoritter var Reel av Jens Choong, og Verdensvevde kropper av Truls Krane Meby. La det også være sagt, man får selvsagt godt utbytte av å se bare en av disse omtalte filmene også, om man skulle finne de et sted, det er ikke slik at det er noen sammenheng mellom filmene slik at man må se en for å forstå den neste.

Det finnes naturligvis også en hel drøss av kortfilmer som er elendige, eller med en handling man ikke skjønner, som er tåpelige og så videre, men akkurat det gidder jeg ikke bruke tid på her. I løpet av årene siden jeg begynte å gå fast på TIFF, som vel var rundt 2004, har jeg ofte forsøkt å ihvertfall få med meg ett av festivalens kortfilmprogram. I år har jeg plottet inn to kortfilmprogram på halvannen time under TIFF.

Moralen her blir i alle fall, gi kortfilmer en sjanse, kanskje blir du både underholdt, opplyst eller får nytt perspektiv på ting? Prøv da vel, om du har sjansen 😉

 

PS : Et spesielt morsomt moment ved filmen Reel, er at den ene av guttene i filmen slett ikke er en gutt i virkeligheten. Fanny Ketter, som spiller den ene rollen, er nemlig jente. Da jeg så filmen satt jeg og tenkte “hvor er det jeg har sett den skuespilleren før?”, uten å koble hvor det var jeg hadde sett “han” før. Ketter har nemlig hatt en rolle i TV-suksessen Broen, en av mine favorittserier. Der spilte hun Anja Bjørk, en rollekarakter jeg ble sjarmert av, men som i Broen ble skrevet ut av serien på en måte jeg virkelig ble sur for. Men selvsagt var det Broen 😀 Det burde jeg husket og gjenkjent, men hun gjør en overbevisende rolle som gutt i denne kortfilmen. Morsomt 🙂

Legg gjerne igjen en kommentar om du vil. Klikk på kommentarfunksjon-linken under dette innlegget.

Filmfestivalen i Tromsø: EDEN

Kveldens TIFF-film ble en skuffelse. “Eden” svarte ikke til forventningene.

Den franske filmen “Eden” fra 2014, handler om framveksten av fransk elektronika. Filmens hovedperson Paul og en venn starter dj-duoen Cheers i Paris, mens et par andre venner starter det noe “merkelige” Daft Punk…  Det er Cheers-duoen vi følger fra slutten av tenårene og frem til de er i slutten av 30-årene.

I festivalprogrammet til filmfestivalen i Tromsø loves man en film med et underliggende soundtrack som fortoner seg som et dj-set som suger deg inn i fortellingen. Vel var musikken, med house, garage, elektronisk rave og endeløse beats med mere, bra, jeg liker blant annet den type musikk, selv om jeg ikke vet stort om det lytter jeg mer enn gjerne på det, men jeg kan garantere at det ikke sugde meg inn i fortellingen. Musikken var tidvis bra. Fortellingen “sugde”, men ikke slik man var forespeilet (nå var jeg litt stygg, men ta det nå for hva det er, et lite ordspill 😉 ).

Filmen var kjedelig og uengasjerende. Jeg hadde forventninger til Eden, men man vet selvsagt aldri på forhånd om en film er bra eller ikke. Det er heller ikke alltid like lett å henge med i svingene når språket i filmen er et språk man selv ikke forstår, og teksten er engelsk, for av og til forsvinner teksten før man får rukket å lese alt. Men deler av dialogen foregår også på engelsk (noe som går helt fint), selv om fransk tale er språket som i hovedsak snakkes, og fransk forstår jeg desverre fint lite av. Uansett tror jeg ikke det ville betydd noe om filmen var teksta på norsk, for handlingen var ikke spesielt vanskelig å henge med i, selv om noe av handlinga etterhvert gikk litt i surr da jeg syns filmen var kjedelig og jeg var uinteressert. Derfor var denne filmen ganske bortkastet tidsbruk. 

For musikkens del kunne jeg likegodt klikka meg inn på Spotify og hørt noe der istedet, men likevel er det soundtracket i filmen som berger filmen fra slakt (skal sies at jeg også der hadde forventet mere), og for filmen sin del, der var det lite nytt å hente. Tenåringer som starter med musikk, slår seg opp og blir store, turnerer og arrangerer digre partys, inkluder en stor dose drugs, pengebruk over evne og noe sex, før virkeligheten banker steinhardt på døra, og glansbildet av musiker/DJ-tilværelsen rives ned. Sett det før?

Om noe, så fikk jeg litt lyst til å høre mer musikk a la det i filmen, så det er vel noe å ta med seg…

Filmen vil nok helt klart ha sine fans, det har jeg full forståelse for, filmsmaken kan være veldig individuell fra person til person, og det er heller ikke slik at filmen er elendig laget, urealistisk og idiotisk, for den er både realistisk og troverdig i forhold til rollekarakterene, men for meg klikket det ikke og det hele blir livløst. Etter filmen overhørte jeg flere som delte den oppfatningen. På terningen får den 2 av meg. Om jeg skulle være veeeldig snill, kunne jeg strekke meg til en veldig svak 3`er. Men så snill er jeg ikke.

Ny norsk dokumentarfilm: BRØDRE

Årets første film for min del på årets Tromsø International Film Festival, ble den norske dokumentaren “Brødre”. Et filmvalg jeg er veldig godt fornøyd med å ha fått med meg.

Regi og foto er det Aslaug Holm som står for. Uten henne hadde det aldri blitt noen film, men hun er godt hjulpet selvsagt av mannen sin, Tore Buvarp, som er produsent, og deres to sønner  Markus og Lukas Holm Buvarp, som er filmens hovedpersoner. Haug er en av landets mest anerkjente filmskapere innen dokumentarsjangeren, hun har tidligere blant annet medvirket i produksjoner som “Heftig og Begeistret” og “Oljelandet”, for å nevne et par. I dette filmprosjektet kallt “Brødre” har hun i en periode på 8-9-10 år filmet sine to sønner, Markus og Lukas, der hun gjennom tilbakeblikk til egen barndom, også det fanget på film, mikset med filming av de to brødrene, har skapt en veldig varm, humoristisk og ikke minst nært og poetisk oppvekstsskildring, der en epoke i livet man ikke får tilbake skildres på en fortreffelig måte egentlig. Filmen forsøker å vise hva som former oss, noe den gjør det på en underfundig, god og tankevekkende måte.

Å filme noe eller noen over en så lang periode er selvsagt et krevende arbeide, både for regissøren selv, og ikke minst de to sønnene som har vokst opp med filmingen hennes. “-Så lenge jeg husker har mamma filmet meg”, sier den ene sønnen i filmen. Og det har hun virkelig gjort, på godt og vondt. For som filmen viser er det ikke alltid like morsomt å ha kamara rettet mot seg hele tiden. Det tette båndet mellom de to brødrene er et sterkt portrett. Det er ikke alltid lett å være storebror. Ei heller lillebror.

Filmmatisk sett er denne type filmprosjekter fortsatt ganske unikt vil jeg tro. Vi hadde selvsagt nylig premieren på filmen “Boyhood”, der regissøren hadde fulgt samme skuespillere over en periode på 12 år, og med det skapt en unik film. Men “Boyhood” var likevel fiksjon, mens “Brødre” er en dokumentar, der vi kommer tett innpå de to brødrene og oppveksten deres på Sagene i Oslo. Vi følger de to på sommerferie på Smøla, der mora kommer fra, der de bader, ror, på skolen, fotball-løkka, på fotballtrening, musikkøving, og i andre dagligdagse situasjoner. Foreldrene, som altså har laget filmen, medvirker også selv foran kamera. Vi får se en utvikling hos de to brødrene, fra de er i tidlig barneskolealder og frem til den eldste nå er 16-17 år.

Filmen er som nevnt poetisk, men det er ingen “kunstfilm” (mulig det ikke er riktig uttrykk, men jeg prøver å forklare det) der man som publikum ikke forstår hva som skjer og hva meningen er. Skjønt, hva meningen med livet er, og hva meningen med filmen er, er spørsmål som stilles i denne filmen, og det på en flott måte må jeg legge til, men det er ikke poenget her. For mange vil kanskje ord som poetisk film virke litt skremmende, fordi det kanskje ofte noe misvisende er forbundet med at det da er en svevende handling som ikke er så lett å få tak på. Slik er det ikke i “Brødre”. Filmen er poetisk fordi den på en stillfaren måte fanger essensen av en epoke i livet man nok aldri får tilbake; oppveksten og barndommen. Det er så mange situasjoner i filmen som er gjennkjennbare fra egen oppvekst, som gjør den til en nostalgisk perle, der fremtidsdrømmer og fremtidshåp hos de to brødrene, samt den dagligdagse hverdag de står oppe i der og da, formidles på en måte som gjør at publikum kjenner seg igjen. Det går et umiskjennelig drag av sjarmerende sukk og fornøyelse gjennom publikum, meg inkludert, når Markus og Lukas kutter rabarbra, rensker den ute på trappa og ruller i sukker før de spiser det, eller plukker ripsbær fra ripsbusker, når de løper gjennom blomsterkledde enger, når man ser usikkerhet i diverse situasjoner, latteren sitter løst hos publikum når det ene gullkornet etter det andre serveres fra barnemunn. Filmen er også fotballrelatert, da fotballens betydning for oppveksten settes fint inn i sammenhengen. Her serveres også flere gullkorn 🙂 Liker du Skeid er kanskje dette ekstra morsomt. Men, dette er ingen fotballfilm, fotballen er kun en del av hverdagen vi får skildret.

Saken fortsetter under bildet.


Kanskje er det ting man husker fra sin egen barndom og oppvekst, eller i sine egne barns oppvekst. På filmen var det mange godt voksne publikummere, men også mange unge – for filmen passer for publikum i alle aldre, og jeg registrerte underveis i filmen godlynnet varm latter fra mange av de som satt rundt meg. Det var ingen tvil om at publikum var fascinert av filmen, og sjarmert av de to brødrene, storebror Markus, og lillebror Lukas. Særlig sistnevnte er bare skjønn i denne filmen. Mens Markus har mer eller mindre klare mål om å satse på fotball (eller musikk), er Lukas mer filosoferende. De gjør begge et solid og flott inntrykk.

1 time og 41 minutter går fort i selskap med Lukas, Markus og menneskene rundt de. Man får virkelig lyst til å vite hvordan det går videre i livet med de. “-Bare man gir de en god oppdragelse kommer det til å gå fint” (kanskje ikke 100% ordrett sitat), sier moren et par ganger i filmen, og det tror jeg absolutt det kommer til å gjøre. Gå fint.

Ellers er det verdt å nevne at filmen ikke var ferdigprodusert før dagen før premieren i Tromsø. Mandag var filmen omsider ferdig produsert og klar, tirsdag hadde den premiere. Rykende fersk film, med andre ord. Noen av filmklippene tidlig i filmen er noe kornete eller uklare, men slikt er egentlig bare detaljer, for det visuelle i filmen er flott. Jeg må også kort nevne brødrenes far, Tore, som muligens ikke kommer like godt ut gjennom kamera hele tiden. For all del, han er sikkert en hyggelig mann, men når han utbryter at “skikkelige fotballspillere farger ikke håret”, samt hans noe lunkne, om enn ærlige, reaksjon på Markus sine valg vedrørende utseende, gjør at han irriterer meg litt. Men, på fotball-løkka virker han derimot som en jordnær, reflektert og likanes kar, så kona Aslaug har fått frem de positive sider også 😉

Filmen “Brødre” hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Tromsø, regissør og produsent Aslaug Holm og Tore Buvarp, og brødrene Markus og Lukas, var tilstede på visningen, og de to førstnevnte fortalte før filmen startet, i samtale med festivaldirektør Marta Otte foran de fremmøtte i salen, litt om hvordan dette filmprosjektet hadde utviklet seg, og hvordan de omsider etter nærmere ti års arbeide omsider hadde kommet i havn. Slike introduksjoner før enkelte filmer, er noe jeg alltid syns er interessant å høre på. Filmen fikk stående applaus fra en ganske fullsatt sal 2 på Fokus Aurora kino, og jeg regner med filmen får ordinær kinodistribusjon i Norge i løpet av året. Kanskje gir filmen svar på noen spørsmål, mens andre blir forblir ubesvarte? Filmen anbefales absolutt. Terningkast 5.

Er du i Tromsø denne uka, har du sjansen til å se “Brødre” torsdag kl 20:00 på VT, og søndag kl 13:15 på Fokus 1 og 5.

Foto: www.filmweb.no (filmposter) og Fenris Film/tk.no (det store bildet).

 

PS: Kommentarer om dette innlegget, om filmen osv mottas gjerne. Bruk kommentarfunksjonen, som finnes under dette blogginnlegget, like under facebook-knappene Liker/Del 🙂

Tekst: Lars J.G.

FILMFAVORITTER FRA NORD

I dette filmblogginnlegget har jeg denne gang laget  en liten liste over mine favorittfilmer fra nord. Hva passer vel bedre enn det i en blogg som har tatt navnet “en filmblogg fra nord”? Eller hva?

I denne sammenhengen velger jeg å definere “nord” som Nord-Norge, men vidt sett er vel film fra nord også filmer fra de midtre/nordlige områdene i Sverige og Finland og nordlige deler av Russland også. Ekstremt mange gode filmer fra Nord-Norge er det vel ikke – etter min smak –  men en del er det selvsagt. Jeg har her listet opp noen av de filmene fra nord jeg har sett, og likt, i urangert rekkefølge.

* INSOMNIA (1997)

Insomnia, med selveste Stellan Skarsgård i hovedrollen, er en av mine absolutte norske favoritter, og kanskje den beste filmen fra Nord-Norge. I andre roller ser vi Bjørn Floberg, Sverre Anker Ousdal, Maria Bonnevie, Gisken Armand og Kristian Fr. Figenschow. Filmen som er regissert av Erik Skjoldbjærg, som er fra Tromsø, ble en suksess, også i utlandet – noe som ikke akkurat er dagligdags for norske filmer, og dette førte da også til at man i USA lagde en egen amerikansk versjon av filmen i 2002, da med Al Pacino og nylig avdøde Robin Williams i rollene.Den amerikanske versjonen er helt grei den, men den norske originalen er den selvsagt ikke i nærheten av.

Handlingen i filmen utspiller seg i “en by i Nord-Norge”, stedsnavnet blir aldri sagt, men mye av handlinga foregår som vi ser i Tromsø, blant annet på Fjellheisen og flere andre godt gjenkjennbare steder i Tromsø. Deler av innspillinga er også gjort i det gamle fiskeværet Nyksund ytterst i Vesterålen, noe som gjør filmen ekstra spesiell synest jeg, ettersom nettopp Nyksund er et veldig spesielt sted. Siden Nyksund og Tromsø ikke akkurat ligger vegg i vegg geografisk, så kan man forstå at det ikke brukes stedsnavn, ettersom handlinga liksom skal foregå i samme nærområde. Men det er filmatiske detaljer. Filmen handler ihvertfall om etterforskningen av drapet på en ung jente. Politietterforskeren Engstrøm (Skarsgård) fra Sverige tilkalles for å løse saken, men alt går galt når han ved et uhell skyter og dreper parteneren sin, spilt av S. A. Ousdal.

Wikipedia skriver videre om filmen “Som tittelen på filmen viser til sliter Jonas Engstrøm, blant annet fordi det er sommer i Nord-Norge og lyst hele døgnet, men også fordi han herjes av skyldfølelse. Denne søvnløsheten påvirker hans arbeid og mentale tilstand gjennom hele filmen”. Filmen er selvsagt gitt ut på dvd, og er også mulig å finne på andre “plattformer”. Jeg anbefaler den ihvertfall varmt.

Insomnia hos filmarkivet.no (kan leies/sees som del av abonement):
http://www.filmarkivet.no/film/details.aspx?filmid=42455

 

* GLASSDUKKENE (2014)

En av veldig få filmer innspilt i og med handling fra Tromsø. Glassdukkene skulle være den første i en trilogi om den samiske etterforskeren Aslak Eira, men skuffende dårlige kinobesøkstall på bare litt over ca 17 000 totalt og det at filmen ble vraket for utgivelse på dvd og bluray har satt en stopper for de to neste filmene som var planlagt. I Tromsø hadde filmen derimot meget gode besøkstall på kino, med over 6 000 solgte billetter, noe som gjorde den til den mest sette norske filmen på kino i Tromsø i fjor. Handlingen i Glassdukkene, regissert av Nils Gaup, utspiller seg da som nevnt også i store deler av filmen i nettopp Tromsø, der en kvinnelig student blir funnet død i Prestvatnet etter at hun dro alene fra en fest, og saken havner på etterforsker Eiras bord. Stig Henrik Hoff spiller hovedrollen som Aslak Eira, en “nordnorsk Varg Veum”.

Jeg personlig liker filmen godt, men den har fått blandet kritikk og omtale i media, og forfatteren (Jorunn Thøring) av boka filmen bygger på har også uttalt at hun ikke likte filmen, da den skal ha vært for distansert fra boka. Thørring har forøvrig sagt at hun håper bøkene hennes om Eira senere blir filmatisert av andre, for eksempel som TV-produksjon. Det er selvsagt noe dialog i filmen som ikke er bra, og en del uerfarne skuespillere som kanskje ikke overbeviser like mye, men jeg synest uansett filmen har både underholdende verdi og har nok spenning. Den fantastiske nord-norske naturen, samt handling i Tromsø og ellers i fylket, trekker selvsagt opp. Filmen er kun mulig å leie eller laste ned (kjøpe) digitalt som digital fil, fra iTunes Store eller leie digitalt hos SFAnytime.com. Selv har jeg kjøpt filmen fra iTunes Store, og bilde- og lydkvaliteten er god.

 

* PIRATENE (1983)

Piratene er en av mine norske favoritter, kanskje den jeg liker aller best. Den fikk i sin tid også mye positiv omtale i media og blant publikum. Handlingen er lagt til Lofoten, nærmere bestemt Svolvær, der et par arbeidsløse ungdommer starter piratradio, “Radio Feskslo”, der de etterhvert harselerer med kommunens pamper og autoriteter, og setter søkelyset på ungdommens plass i samtiden som preges av arbeidsledighet og dårlige fremtidsutsikter. Dette blir snart populært blant byens unge, men det får alvorlige følger når myndighetene griper inn.

I rollene møter vi blant annet en purung Kristian Fr. Figenschow (senere kjent bl.a som Jendor i Oluf, og fra utallige teaterstykker ved HT) og Trond Petter Stamsø Munch. Minneverdige roller også av Lars Andreas Larsen som fisefin ordfører, Per Jansen og Sigmund Sæverud. Nydelig locations for filmen, mye av den er innspilt i vakre Svolvær, samt andre steder i Lofoten, og Vesterålen (?). Mye god underholdning, og bra musikk. En film alle som er glad i norsk film må få med seg! Filmen har gått flere ganger på NRK, men er desverre ikke gitt ut på dvd. Den skal være mulig å se (mot et mindre beløp) digitalt på filmarkivet.no, eller man kan finne den for piratnedlasting fra en av de gamle piratebay-sidene om man leter.

Til stor glede ser jeg også nå at hele filmen er lagt ut på YouTube. Gratis. Fantastisk 🙂 SE DEN VED Å KLIKKE PÅ VIDEOEN UNDER

PS: Jeg skulle gjerne likt å vite mer om de andre innspillingsstedene i filmen. Er det noen som vet hvor bortsett fra Svolvær filmen er spillt inn? Selv mener jeg å dra kjensel på Stamsund, men vet ikke om det stemmer. Skriv gjerne i kommentarfeltet eller send mail.

* PERMAFROST (2014)

En merkelig, men morsom og samtidig trist, film, som jeg så på Tromsø Internasjonale Film Festival i januar 2014, der den hadde verdenspremiere med så og si hele crewet på plass av skuespillere og folk bak filmen. TIFF kalte den en roadmovie. Vi møter Maryon Eilertsen (kanskje best kjent som ho Albertina i Oluf) i rollen som en fordrukket gammel kvinne som lever i ensonhet et sted i Troms fylke, men en dag kommer dattera som for mange år siden flytta til Oslo, tilbake, etter å ha stukket av fra problemene sine i hovedstaden. Med på ferden nordover støter datteren bokstavlig talt på en kanadier, hun kjører på han, de blir sittende og fryse i uværet, og filmens tittel “permafrost” utbrytes (det var rimelig platt!). Denne kanadieren tar hun så med seg hjem til mora for å pleie han etter påkjørselen. Men var det ikke en grunn til at dattera i sin tid pakka sakene og dro sørover? Filmen er spilt inn på FilmCamp i Målselv. Her kan du lese NRKs Filmpolitiets anmeldelse av Permafrost: http://p3.no/filmpolitiet/2014/03/permafrost/

Jeg likte filmen når jeg så den på kino, men var vel litt grepet av filmfestival-feelingen, for denne filmen har som filmpolitiet helt korrekt påpeker, en del svakheter. Men den var morsom, kanskje litt mer morsom enn hva godt er siden den også skal ha et alvorlig underliggende tema – men jeg husker at jeg flirte godt fler eganger av de komiske hendelsene i filmen. Maryon Eilertsen er forresten alltid morsom å se. På rollelista ellers finner vi Benjamin Helstad (Kongen av Bastøy), Nicolas Hope (australsk filmstjerne, mest kjent for kultfilmen “Bad Boy Bubby”), og Hege Ada Edelsteen.

Filmen hadde ordinær kinovisning i Norge med premiere i mars i fjor. Den ble ikke noen suksess, og hadde kun magre 1700 besøkende på kino, utenom visningene på filmfestivalen i Tromsø. Om den gis ut på dvd etc aner jeg ikke, og jeg har heller ikke funnet den noe sted for visning på nett. Jeg vil ikke si at jeg anbefaler denne på det sterkeste, men det er en ok film, laget nesten uten noe offentlig støtte, og verdt å se om man skulle komme over den et sted.

* ANTE (1976/1977)

Denne bare må jeg nevne. Alle som vokste opp på 1970- og 80-tallet husker vel NRK-serien om samegutten Ante, som vi i denne spillefilmen følger gjennom et års tid. Nostalgisk. Jeg har sikkert sett denne filmen på TV en gang i tiden, men for noen få år siden, i 2009 var det, så jeg den også på kino, da filmfestivalen i Tromsø hadde den på programmet. Hvem kan vel glemme den legendariske joiken fra filmen?

HØR ANTE-JOIKEN I VIDEOEN UNDER, FRA YOUTUBE, HERLIGE MINNER 🙂

9lnFp6_zQsQ

Sverre Porsanger har rollen som Ante, og legendariske Nils Utsi spiller faren. Jeg finner ikke filmen noe sted tilgjengelig på nett, og den er meg bekjent ikke ute på dvd heller. Om den er på det forhistoriske VHS-formatet vet jeg ikke. Men for et nostalgisk tilbakeblikk er den verdt å se om man skulle få sjansen.

* VEIVISEREN (1987)

Jeg kommer heller ikke utenom Veiviseren og KAUTOKEINOOPPRØRET (2008), som også må nevnes når jeg er inne på filmer med samisk tema. Jeg er ikke en enorm tilhenger av disse to filmene, men jeg har selvsagt sett de begge, og mener at ihvertfall Veiviseren hører hjemme på denne lista. Begge er regissert av Nils Gaup. Ganske voldelige filmer, og ganske skremmende vil nok mange mene. Veiviseren husker jeg at jeg selv i ung alder syns var skremmende ihvertfall, men den er slett ikke så verst, selv om de barbariske tsjudene fortsatt kan skremme vannet av noen og en hver der de raser med dyrisk råskap og mord i blikket. Mikkel Gaup gjorde en glimrende og minneverdig rolle i Veiviseren, som filmens helt 😉 Filmen fikk også som en av veldig få norske filmer Oscar-nominasjon.

Veiviseren er uansett en klassisk film fra nord, og fra Norge. Den kan blant annet leies digitalt hos filmarkivet.no

http://www.filmarkivet.no/film/details.aspx?filmid=11087

 

*** ETTER RUBICON (1987)

Spenningsfilm spilt inn i Lofoten og Vesterålen. I hovedrollene finner vi Sverre Anker Ousdal, Toralv Maurstad og Ellen Horn. Filmens høydepunkt er de mange scenene som er spilt inn i det den gang falleferdige og spøkelsesbylignende gamle fiskeværet Nyksund (Nyksund fremstår den dag i dag i oppusset drakt, og er et helt fantastisk sted ytterst i havgapet i Vesterålen, et lite sidespor å gi reisetips her, men har du muligheten til å ta turen dit, da bør du gripe sjansen). Filmens handling er forøvrig dyster, mørk og trist. Manuset er ikke spesielt velskrevet, men den er spennende og filmens fantastiske locations gjør den så minneverdig at jeg glatt anbefaler den, trass den sørgelige historien som utspiller seg. Dessuten er den filmet i tiden da helikopterscener fortsatt var obligatorisk i norske spenningsfilmer 😉

Fra nrk.no er dette sakset: Etter at to smågutter i Nord-Norge er døde av en ukjent sykdom og en katt dør av samme grunn, mistenker dr. Hoff at årsaken kan ligge i utslippene fra en oljetanker som er havarert i nærheten. Men myndighetene motsetter seg videre etterforskning. Det får den modige legen til å ta saken i egne hender.

Etter Rubicon kan sees gratis på NRKs NETT-TV: http://tv.nrk.no/program/KOIF40004209/etter-rubicon

 

Det finnes selvsagt en rekke nord-norske filmer jeg ikke har funnet plass til på min liste, mer eller mindre anerkjente filmer, og med mer eller mindre tilknyttning til Nord-Norge, filmer som for eksempel Brent Jord, Ni Liv, Telegrafisten, Stella Polaris, Nattseilere, Svidd Neger og Kill Buljo.
Nattseilere likte jeg sånn passe, ihvertfall serien som gikk på TV, siden innspillinga skal være gjort på Senja, der ei ung jente flykter sammen med omstreiferen Borr i Bekmørkna, men i mine filmøyne vil den ikke gå inn på lista over mine favoritter. Men jeg kunne tenkt meg å sett den igjen.
Ni Liv er en kritikerrost film, men er for meg noe av det verste jeg vet på film. Historien om Jan Baalsrud sin dramatiske flukt fra tyskerne under krigen er selvsagt heroisk, men jeg hater filmen. Snøblindheten, musikken, særlig musikken.
Svidd Neger og Kill Buljo synest jeg ikke er morsomme.

Orions Belte (1995), spenningsthrilleren om mannskapet på frakteskuta “Sandy Hook” som kommer over ulovlig russisk avlyttingsutstyr, kunne kanskje også vært nevnt her, men jeg er usikker på om jeg skal nevne den som en nord-norsk film. Mesteparten er vel innspilt på fantastiske Svalbard, noe som ihvertfall gjør den til en film fra nord 😉 Orions Belte er ihvertfall uansett en spennende film som anbefales. 
Orions Belte kan du forøvrig se gratis hos NRKs nett-tv her: http://tv.nrk.no/program/KOIF40004109/orions-belte

Kanskje har jeg glemt en film? Det får stå sin prøve 😉

Noen savner kanskje Tromsøfilmskaper Ole Giævers film, Mot Naturen. Vel, den har jeg ikke sett. Jeg ble så lei av å se Giævers ræv på filmpostere rundt omkring, at jeg har ikke gidda å se den. Men jeg skal nok få sett den en gang.

Jeg velger også å ta med NRK-serien “Marerittet“, som er en spenningsserie i fire deler som ble sendt i 1989. Serien ble innspillt på Mærvoll på Vestvågøy i Lofoten. Dette er som nevnt en TV-serie, hvor hver episode varer ca 45 minutter, men siden serien skal ha handling fra et fiskevær i Nord-Norge nevner jeg den her. Noe stedsnavn ble aldri brukt, og etter å ha lurt i mange år på hvor serien ble spillt inn fant jeg det plutselig ut når jeg satt og skrev dette blogginnlegget når jeg søkte etter litt bakgrunnsinfo. Endelig!

Marerittet ble slaktet av de fleste, både av pressen og TV-seerne til tross for høye seertall, da den fremstilte Nord-Norge på en ufordelaktig måte, i følge kritikerne. I hovedrollene sees velkjente Tomas von Brömssen og Kjersti Holmen. Marerittet handler om to fotturister som er på fjellvandring i Nord-Norge. Når den ene skader seg må de ta seg ned til et fiskevær, uten veiforbindelse (i virkeligheten har Mærvoll veiforbindelse). Mottagelsen de får fra lokalbefolkningen er ikke spesiell varm.
Selv kan jeg til dels være enig i kritikken, og jeg synest også at det er svakt skuespill av en del av skuespillerne i serien, blant annet av dama på butikken, som stotrer frem en slags nordnorsk dialekt. Handlingen er heller ikke så troverdig at det gjør noe, men likevel syns jeg serien er verdt å få med seg, og den er ikke så grusom som enkelte kritikere ropte opp om.
Se den og bedøm selv, serien ligger gratis tilgjengelig på NRKs nett-tv: http://tv.nrk.no/serie/marerittet


* Filmarkivet.no er en tjeneste der du mot å betale et abbonement på 39 kroner i måneden får ubegrenset tilgang til å se norske filmer i arkivet deres. De har en rekke gamle og nyere norske filmer. De har også en del utenlandske filmer som kan leies enkeltvis, alt selvsagt digitalt på nett, skikkelig stabil internett-tilgang er nødvendig for å se filmene. Som en som er glad i den norske filmarven, kan jeg gjerne “reklamere” litt for filmarkivet og andre sider som gir meg og deg sjansen til å se norske filmer på nett, eller kjøpe de.

Les mer her: http://www.filmarkivet.no/content/news/Artikkel.aspx?id=1730&cat=16

iTunes er et program man laster ned til f eks PC, deretter kan man kjøpe eller leie filmer fra iTunes Store. iTunes fungerer på Mac, PC, iPad, iPhone, iPod touch og Apple TV.  http://www.apple.com/no/itunes/

Har du synspunkter til denne listen? Enig, uenig, ris, ros, tips, opplysninger, korrigeringer?
Benytt kommentarfunksjonen (klikk på den blå lenken under dette blogginnlegget for å få fram kommentarboksen).

Turist

Min første film-post her på bloggen skulle egentlig være listen min over de beste filmene jeg så i 2014, men den la jeg ut på facebook allerede før jeg hadde laget denne bloggen, så den lista kan vente litt. Jeg vil heller skrive noen ord om den svenske filmen “Turist”, regissert av Ruben Østlund. Turist hadde premiere senhøsten 2014, men jeg så den ikke før for et par dager siden.

PS: innlegget inneholder  noen “spoilere”, men man kan godt se filmen etter å ha lest dette blogginnlegget.

Vi møter paret Ebba og Tomas, og deres to små barn, som er på skiferie i de franske alpene. Tomas jobber mye, og denne fem dager lange ferien skal brukes til å ha fokus på familien. Det hele virker idyllisk, men glansbildet sprekker. Familien sitter på en uteservering oppe i fjellet, der de ser på et digert iscenesatt snøras, men noe går galt og snøraset kommer i rasende fart mot uteserveringen, og det er da det skjer, det hele filmens videre ferd dreier seg om.

Far Tomas griper nemlig skihanskene og iphonen sin og springer for livet, mens Ebba og ungene blir stående igjen uten å komme seg unna. Men det er intet snøras, det de tror er et ras har stoppet, kontrollert, like bortenfor, mens det kun er snødrevet som kommer blåsende inn over uteserveringen. Alt endrer seg likevel etter dette. Ungene er redde og virker utrygge, Ebbas bilde av Tomas endres, og hun har et stort behov for å snakke ut om det som har hendt, mens Tomas selv nekter for at han sprang unna og vil helst ikke snakke om det.

Filmen setter flere spørsmålstegn ved blant annet roller, kjønnsrollene. Hva forventes det av deg i en bestemt situasjon? Er overlevelsesinstinktet sterkere i det sekundet en beslutning må fattes, enn instinktet til å først og fremst tenke på å redde andre? Eller gjorde faktisk Tomas det riktige, for ved å selv komme seg i sikkerhet kan han berge de andre ut etterpå? Inn i alt dette kommer Tomas sin gamle skikamerat Mats, glimrende portrettert av Kristoffer Hivju, mannen med film-Norges mest karakteristiske skjegg. Mats, som har med seg sin svenske kjæreste, prøver å sette tingene i perspektiv, både for Ebba og Tomas, og kommer med gjennomtenkte synspunkter og råd, et humoristisk innslag. Selv kommer han inn i filmens handling i et bekymringsløst blomstrende forhold med sin unge kjæreste, virker det som. Men Ebba og Tomas sin opplevelse fører til uro på flere kanter, når Mats sin kjæreste sier hva hun tror Mats ville gjort.

I likhet med tidligere filmer fra Ruben Østlund, blant annet Play,  settes publikum på prøve. Man får presentert ting man må tenke over. Hvordan ville jeg selv reagert på en gitt situasjon? Hva forventes av andre? Med mere.

Jeg satt umiddelbart etter filmen og var litt i tvil om jeg egentlig liker filmen, for den er litt plagsom, i måten den bygger seg opp på, men kanskje også fordi den ikke plasserer seg i komfortsonen hos de som ser på. De fem dagene er delt opp i fem kapitler nærmest, det brukes musikk av Vivaldi (tror jeg det var) for å bygge opp stemningen, som etterhvert blir dårligere. Det er innestengte følelser hos rollekarakterene, noe som gir meg en litt klaustrofobisk følelse, men jeg suges inn i handlingen og føler ikke at det er kjedelig de 2 timene filmen varer. Men midt oppi det dystre parforholdet som utspiller seg, som vi selvsagt undres på om kommer til å ende med skillsmisse, serveres det også en fin dose mørk humor. Så jo, jeg liker filmen godt. Jeg liker også at Østlund i løpet av filmen nyanserer inntrykket man kanskje i starten får av rollekarakterene. Er virkelig Tomas en iskald fyr som bare tenker på seg selv? Er han følelseskald og hva med Ebba, som på hotellet kommer i snakk med en kvinne med et løst syn på det å leve i et parforhold. Og uten å avsløre for mye, så skjer det flere “skumle” ting med familien.

Så en liten spoiler (avsløring om handlingen). Vil du se filmen uten alt for mye input , hopp over dette avsnittet. For en ting som jeg etter filmen faktisk finner veldig bra med hele filmen er to sentrale ting som hender i filmen. Som vi vet løper Tomas vekk fra Ebba og ungene når de tror de blir tatt av snøras, og det er det alle diskuterer etter denne filmen føles det som. Mannen, som i en livstruende situasjon tenker på seg selv. Men hva med kvinnen? For i filmens sluttsekvens skjer nemlig det motsatte. Igjen føler vi at familien og de andre tilstede kan befinne seg i overhengende fare.  Ebba får panikk, og nå er det hun som stormer unna, uten å tenke på å ta med seg barna. Kanskje er den røyken Tomas tar i sluttscenen ikke helt tilfeldig 😉

Film er som oftest best på kino, men jeg så filmen på en liten skjerm. I tilfellet Turist, så er jeg sikker på at jeg ville kommet til å nyte filmen bedre på et stort lerret, særlig scenene der lavinen kommer rasende mot oss, de andre scenene i skiløypene og en del andre scener i spesielt eller vakkert landskap. Men har du en passe stor TV er jo ikke det noe dårlig alternativ 😉

Filmen er noe spesiell, den er nok ikke en film alle kommer til å like. Kjenner man til Østlunds filmer vet man at han liker å provosere frem følelser og filme kontroversielle temaer. Jeg var for et par år siden på filmen Play, på kino på filmfestivalen i Tromsø, der Ruben Østlund selv var tilstede og etter filmen besvarte spørsmål fra salen og fortalte litt om filmen og måten han arbeider på. Filmen Play var nok i så måte en film mer kontroversiell enn Turist, med tematikk rundt mobbing, raning og utpressing blant barn, og hverdagsrasisme i Sverige, men Turist har et godt Østlundsk preg over seg  den også.

Jeg anbefaler ihvertfall Turist. Om jeg skal trille terning, noe som ikke alltid gir et riktig bilde av filmopplevelsen, vil jeg ende på en firer, men fem er ikke utenkelig å gi.

 

Enig? Uenig? Er “anmeldelsen” helt på  jordet? Skriv en kommenar 😉 (Klikk på den blå kommentar-lenken under innlegget for  å få frem kommentarmulighet).

VELKOMMEN TIL FILMHJERTE.BLOGG.NO

Velkommen til denne bloggen!

På denne bloggen er tanken at jeg med jevne og ujevne mellomrom skal skrive litt om filmer og TV-serier som interesserer meg, eller om andre ting som har med temaet film å gjøre på en eller annen måte. Jeg liker å diskutere film, så om du er enig eller uenig i noe som skrives, skriv en kommentar!

I dette aller første innlegget vil jeg først si noen korte ord om hvorfor filmbloggen min har fått navnet filmhjerte. Navnet er kanskje ikke så originalt at det gjør noe, men siden det allerede eksisterer diverse andre blogger, nettsider eller firmanavn med diverse andre navneforslag som jeg tenkte på, falt jeg dermed ned på filmhjerte Lars JG. Ettersom jeg har et stort hjerte for film, var navnet sånnsett passende. Jeg vil presisere at filmbloggen langt fra skal spesialisere seg på filmer som handler om hjerte og smerte, kjærlighet og så videre. Det også vil den kanskje handle om, men filminteressen min strekker seg over et nokså vidt spekter av sjangere og temaer. Men nok om det i denne omgang.

Jeg skriver om filmer og ting som jeg er interessert i, og ikke nødvendigvis om de filmene som til en hver tid er “in” eller populære der og da, men jeg er åpen for å ta i mot tips, ris og ros og generelt sett tilbakemeldinger fra deg som leser det som skrives her. Du kan kommentere under hvert blogginnlegg (du må klikke på overskriften for å få opp siden der kommentarfeltet ligger), men vil du heller ta kontakt på andre måter så har jeg både telefon og epost-adresse 😉 Mail kan sendes til filmhjerte @ 1337.no

 

Snakkes!

 

L.J.