Her et knippe filmtips som kan hjelpe på med å få frem følelsen av sommer.
Sommeren er selvsagt ikke over selv om juli har gått over i august, men om været har lagt en demper på årets norske sommer kan man alltids slå på en film for å få følelsen av lange late eller fartsfulle sommerdager.
Dagens filmtips er derfor en miks av slike filmer, i tilfeldig urangert rekkefølge. Det er heller ikke en “de beste sommerfilmene”-liste, men et knippe filmer som kan få frem en sommerlig følelse.
DIE HARD WITH A VENGEANCE (1995) (Norsk tittel: Die Hard i New York. På folkemunne kjent som Die Hard 3)
På samme måte som Alene Hjemme (Home Alone) 1 og 2 har blitt de ultimate julefilmene for mange, er den tredje filmen i Die Hard-rekka en liten sommerklassiker, med et brennhett New York som bakteppe der en svett John McClain (Bruce Willis) banker sjiten ut av bombemenn, og la oss ikke glemme Joe Cockers monsterhit “Summer in the city” som er en del av filmens soundtrack.
THE WAY WAY BACK (2013)
Denne herlige lett dramafulle sommerkomedien – med et ikke ubetydelig snev av seriøst familiedrama i bunn – er en perfekt sommerfilm for familien. 14 år gamle Duncan, en nokså utilpass tenåring, er motvillig med på familieferie til et sommerhus ved stranda. En familie som i tillegg til Duncan består av mor og stefar, en ikke alltid vellykket kombinasjon. Særlig ikke når stefar, i Steve Carells skikkelse, er et gjennomført svin. Glimrende spill av unge Liam James, talentfulle og gode skuespillere som sørger for troverdig spill, et godt manus som gir en bra historie, det sommeridylliske backdrop`et og sjarm i lange (rutsje)baner gjør The Way Way Back til en “must see”-sommerferie-film.
BAD BOYS (1995)
Joda, sommerfølelsen er vel der. Actionfull underholdning er det iallefall.
WEEKEND AT BERNIE`S (1989)
En av mine komediefavoritter. Fjolleri og tøys selvsagt, men for min del er dette en svart komisk klassiker. Ingen er bedre som dau enn Bernie, enten det er på megapartyet i strandhuset sitt eller på beachpartyet. Fantastisk artig året rundt, men kanskje spesielt på sommeren. I samme slengen kan du jo også sjekke WEEKEND AT BERNIE`S II (1993) som mange ser på som en liten kultkalkun/kultklassiker. Begge filmene smører ihvertfall tjukt på med sommer og sol.
HODET OVER VANNET (1993)
Kanskje den norske filmen som passer best inn på denne lista. Med handling lagt ut i skjærgården et sted på sørlandet/østlandet (innspilt på Østerøya i Sandefjord kommune) er det et perfekt sommerlig bakteppe. En overraskende artig og underholdende krimkomedie.
THE BEACH (2000)
Leonardo DiCaprio jakter den perfekte stranda. Ikke tidenes beste film akkurat for å si det slik, men den sommerlige følelsen gir den definitivt med sine fantastiske locations i Thailand 🙂 Ihvertfall frem til stemninga i filmen snur en smule… The Beach ble faktisk nominert til den prestisjefulle prisen Gullbjørnen på filmfestivalen i Berlin, mens i motsatt ende av skalaen ble Leonardo razzie-nominert for verste mannlige hovedrolle. Ufortjent? Tja, så dårlig var han da ikke. I mine øyne er dette en underholdende film, om enn litt voldsom/sær tidvis 😉
Sjekk også ut STAND BY ME (1986) med filmikonet River Phoenix som veldig ung, AMERICAN PIE-filmene(1999, 2001, 2003), og BODY HEAT (1981).
Har du noen kule filmtips å komme med relatert til dagens tema? Sleng gjerne inn noen ord i kommentarfeltet.
Sett på kino. Norgespremiere på norsk kino 29. juli.
Så var det frem med storterningen. Den spanske (spansk/argentinske) filmen “Truman” som fredag (29. juli) hadde offisiell Norgespremiere så jeg på kino allerede i januar på filmfestivalen i Tromsø, og jeg hadde store forventninger til den. Og den innfridde. Grunnen til de høye forventningene mine var selvsagt at filmens to hovedroller bekles av to førsteklasses skuespillere; argentinske Ricardo Darin (Wild Tales), og spanske Javier Camara (Living is easy with eyes closed), som begge gjør vidunderlige roller.
Historien i “Truman” er egentlig en trist historie, om Tomas som har fått beskjeden om at han har uhelbredelig lungekreft. Men det som lett kunne blitt en sentimental fortelling formidles med hjertevarm, lun humor. Ja visst har filmen sine rørende øyeblikk, men Tomas`alvorlige sykdom skildres på en måte som gjør denne filmen til en fulltreffer. Tomas har innfunnet seg med sin skjebne, og vil ta sine avskjeder på sin egen særegne måte, med bestekompisen Julian som sitt nedtonende sidekick, om man kan si det slik.
(Tekst i kursiv fra tiff.no) De gamle vennene Tomás (Ricardo Darin) og Julián (Javier Camara) har ikke sett hverandre på årevis. Men når Tomás får vite at kompisen har uhelbredelig lungekreft og vil avslutte sykehusbehandlingen, tar han turen over fra Canada til Madrid. Juliáns søster håper Tomás skal få broren på andre tanker. Men når du vet at det kan være kort tid igjen av livet, er det mye annet å ta stilling til enn å prøve å bli frisk. Skal du fortelle en venn at du lå med kona hans for mange år siden? Og hvem skal få overta hunden din?
TRUMAN – som har tittel nettopp etter bikkja til Julián – byr på forviklinger, tragikomikk og ikke minst skuespill i toppklasse (tiff.no).
“Truman” utspilles i Madrid og i Amsterdam, og selv om det altså i bunn ligger det tristeste tema av alle, livets alt for tidlige slutt, gir denne filmen 1 time og 48 minutter med fornøyelig skue, for det er en fryd å se herrene Darin og Camara spille mot hverandre i denne filmen. Skuespillet deres er absolutt i toppklasse. Nå vet jeg fra før at begge er karakterskuespillere av rang, som det oser menneskelighet av, og samspillet mellom de to er eksellent. Så har da også regissør Cesc Gay ord på seg for å være god på å formidle nyanserte og ektefølte karakterportretter.
Truman er en av filmene du ikke bør gå glipp av, om du liker fornøyelige filmer krydret med god dialog.
Dette er herlig, selv hunden Truman som jeg ikke syns er noen fin hund, blir man glad i. Ikke soleklar toppscore, men dette er selvsagt terningkast 6.
Løp til kinoen og se!
Har du sett “Truman”? Legg gjerne igjen en kommentar 🙂
Dheepan fra 2015 er et dagsaktuelt drama om immigranter/asylsøkere i Europa. Om det er en medrivende og ektefølt skildring eller en litt for langdryg og lettvint affære kan derimot diskuteres.
Filmsommeren fortsetter her på filmbloggen, i dag med en film som ikke har noe spesielt med sommer å gjøre (som de to tidligere omtalte filmene under filmsommer-fanen min). Det er derimot en aktuell film som sikkert vil falle i smak hos mange, og som jeg ikke har sett før nå.
Den franske opphausede filmen DHEEPAN var en film jeg hadde store forventninger til, den hadde jo blant annet vunnet den prestisjetunge Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes i fjor, og regissør Jacques Audiard har tidligere stått bak fantastiske filmer som “Rust og bein” og “Profeten”. Men Dheepan innfrir ikke helt. Det som kunne vært et hjerteskjærende og sterkt portrett av mennesker på flukt har istedet blitt en litt for forenklet fortelling. Jeg høres kanskje ganske negativ ut, for filmen er verdt å se da den inneholder en del aktuell problematikk og aspekter ved integrering og søken etter et bedre liv, men det blir for mange lettvinte løsninger og litt for beint fram i enkelte deler av filmen.
I korte trekk handler Dheepan om tre mennesker på flukt fra fattigdom, krig, død og elendighet i Sri Lanka. Dheepan, en mann i 30-årene hvis egentlige navn er noe annet, løsriver seg fra sin fortid som kriger hos tamiltigrene og smugles under falsk identitet til Frankrike sammen med en ung desperat kvinne, som utgir seg for å være hans kone, og en foreldreløs jente på 9 år som de tar med seg som sin datter. Ved hjelp av menneskesmuglere og tolk lurer de seg til oppholdstillatelse. I en av Paris sine mindre elegante forsteder havner de tre, som ikke kjenner hverandre fra før, i et kriminelt styrt boligkompleks der livet er alt annet enn hva de drømte om. Her må de etablere seg som en “familie” og lyve om fortiden. Dheepan og “kona” får seg jobb i boligkomplekset, mens “datteren” starter på skole. Ingen av de to voksne snakker fransk, noe som selvsagt gjør ting vanskeligere. Snart innhentes også Dheepan av fortiden sin både fysisk og på det personlige plan, når han innser at den nye hverdagen ikke er stort bedre enn det han flyktet fra.
Filmen viser en hel del realistiske sider ved tilværelsen som asylsøker og menneskehandel, som gjør det interessant. Miljøskildringene er bekmørke og skittenrealistiske, og vi får være vitne til hvordan mennesker slites mellom fortid, personlige savn og tap, drømmen om en bedre tilværelse, og problemer rundt å klare å tilpasse seg. Skuespillet er gjennomgående bra, særlig Jesuthasan Antonythasan i tittelrollen gjør en solid innsats, men rollekarakterene sliter med å vinne den enorme sympatien min hele tiden, kanskje bortsett fra den unge jenta som er “familiens” “datter”. Men selv der skorter det litt på grunn av manus føler jeg. Men dette er komplekst.
Filmen bygger seg litt for rolig opp mot klimaks, midtveis var jeg litt lei, men det tar seg bra opp i siste del. En film verdt å bruke filmkvelden på. Til tross for et muligens noe lite plausibelt sluttvers ender jeg opp med 6 av 10 stjerner til Dheepan (terningkast 4).
Dheepan er tilgjengelig for kjøp i fysisk format både hos platekompaniet og cdon, samt at den også er å finne på nett (men da bør du finne engelske tekster også, filmen har fransk og tamilsk tale).
Nok en sommerkveld. Nok en sommerfilm. The Kings of Summer gir en lun og underholdende filmkveld.
Under fanen “filmsommer” er målet å finne noen filmer som passer godt til filmkveldene nå i sommer. Et annet mål er å i hovedsak skrive om filmer jeg ikke tidligere har omtalt her på filmbloggen, men unntak kan naturligvis forekomme. Et tredje mål har vært å finne frem til filmer som kan relateres til sommer.
I dag har jeg funnet en herlig film som fortjener et stort publikum og jaggu innfridde den de tre ovennevnte krav også.
Dagens utvalgte film er THE KINGS OF SUMMER fra 2013, en amerikansk indie-film i coming-of-age-sjangeren. Eller “oppvekstskildring” om man skal finne et ord på norsk. Filmen er beskrevet som en unik og uforglemmelig coming-of-age-komedie (dramakomedie vil jeg vel kalle det) der vi treffer tre ungdommer i 15-16-årsalderen fra en forstad i Ohio som bestemmer seg for å rømme og bygge en trehytte i skogen, der de skal bo i fred for voksnes oppsyn og leve av naturen.
Joe er lei av farens sjefete tilstedeværelse, så sammen med bestevennen Patrick, som er lei begge foreldrene, og en merkelig og veldig morsom skrue ved navn Biaggio, rømmer de ut i det fri på jakt etter uavhengighet og manndom. Ute i skogen lever de livets glade dager. I løpet av sommerdagene settes vennskap på prøve og ungdommen erfarer kanskje ett og annet?
De største stjernene ser vi heldigvis ikke i denne type filmer, men mange seere vil nok garantert dra kjensel på flere blant filmens cast. I hovedrollen, som Joe, ser vi Nick Robinson (nå 21), kjent fra den siste Jurassic Park-filmen der han var den eldste av de to brødrene. Storrollen i Jurassic Park var hans første etter rollen i The Kings of Summer. Dette er først og fremst de unge skuespillernes arena, det er de som gjør denne filmen. Robinson er bortimot bunnsolid, Gabriel Basso (Patrick) likeså, og Moises Arias gjør en artig figur (Biaggio), som nærmest minner litt om en tenåringsversjon av “Alfalfa” fra den klassiske serien “Rakkerungene” (ihvertfall av utseende). Selv om de unge har hovedrollene er her også et par voksen-figurer som helt klart er med på å gi filmen styrke. Nick Offerman, som Joes far, og Megan Mullally, som Patricks mor, er festlige figurer. Fans av serien Will & Grace vil huske Mullally for den komiske “Karen Walker”-rollen, og noe av det ser vi muligens i figuren hennes her også? Offerman da, hvor har jeg han fra? Tja, si det, han er for min del det morsomste i denne filmen, mens Robinson og Basso er de mest ektefølte.
Resultatet har iallefall blitt en fornøyelig feelgood-film med nostalgiske vibber. Det skal sies at filmen trolig passer aller best for et publikum i alderen 13-20+, men her er absolutt nok av elementer til å glede også voksne seere i alle aldre. Særlig Offermans tørrvittige humor og Mullallys lett eksentriske stil vil garantert få mange til å trekke på smilebåndet, mens de unge vil digge de tre ungdommenes pågangsmot. Flere av de mindre rollene er dessuten også morsomme eller sympatiske.
“The Kings of Summer er alt det som det var lov å håpe han skulle bli. En film som fangar sommeren, ungdommen og alvoret. Det er dramtisk, men det fungerer. Det er morsomt, men ikke overdrive. Og det er mye takket være at filmen bygger på gjenkjennelege ideer fra min egen ungdom” (filmdagbok.no).
Det som gir trekk er at ikke all humor er like morsom, et par figurer og scener er noe overspilt, det er et par scener jeg finner unødvendige eller merkelige, noen lette snarveier er tatt, og filmen når ikke sitt fulle potensiale. Uansett, dette er hyggelig å se på og jeg anbefaler filmen.
Originalt gikk verket under tittelen Toy`s House, men har senere fått navnet The Kings of Summer. Filmen som er spillefilmdebuten til regissør Jordan Vogt-Roberts hadde sin premiere i 2013 på Sundance Film Festival i Utah på festivalen som er den største av sitt slag i USA, som setter fokus på uavhengig film produsert utenfor de store filmstudioene.
På imdb.com har The Kings of Summer basert på over 60 000 brukerstemmer et pent stjernesnitt på 7,2 av 10, noe som borger for at filmen har falt i smak hos mange. Fra filmhjerte får The Kings of Summer sterke 7/10, eller en klar firer på terningen. Det ble nesten 5.
PS: Av andre hete sommerfilmer som absolutt anbefales er den glimrende og også spennende MUD fra 2012, også det en indie-film, med Matthew McConaughey og up and coming-star Tye Sheridan på plakaten, eller den norske sprø krimkomedien HODET OVER VANNETfra 1993. Begge filmene er tidligere omtalt her på filmbloggen og belønnet med terningkast 5. Klikk på filmtittelen for å lese omtalene av de (muligens må du scrolle nedover på sidene litt).
The Kings of Summer er å få tak i på DVD/Blu-Ray som import (uten nordisk tekst) fra platekompaniet.no, eller til rundt halve prisen fra utlandet hos britiske wowhd.com (sender gratis til Norge) eller amazon.com, men dog trolig med lengre leveringstid. Du finner den også på nett som streaming/nedlasting, sikkert både lovlig og ulovlig, hvis du gidder å lete. Uten å anbefale noe ulovlig så er den å finne bl.a. ved hjelp av kickass og tpb. Dåkker ser nu sjøl 😉
Sommerens vær her på berget har så langt innbydd til mye innetid, som igjen gir en del filmtid. Gidder man ikke være ute i den hustrige norske sommeren får man vel parkere seg foran TV`en med en film og drømme seg bort. Hva gir isåfall mer sommerfeeling enn det idylliske tropeparadiset Hawaii?
I den amerikanske thrilleren “A Perfect Getaway” fra 2009, som jeg faktisk ikke har sett før nå, er det derimot ikke idyll. Riktignok tas vi med til fantastiske Hawaii på en heidundrande fottur på en av øyene, men det skal etterhvert utvikle seg til en ganske uhyggelig forfølgelsestur. Ikke misforstå, filmen er ikke veldig uhyggelig, men heller passe sommerlig underholdende, med småcreepy spenning etterhvert.
Et nygift par er på bryllupsreise på Hawaii, der de skal gå en utfordrende fotturriststi for å komme til den perfekte stranden. Underveis på turen får de vite at et par som trolig fortsatt befinner seg på Hawaii er etterlyst for flere mord på en av de andre naboøyene, men de bestemmer seg for å fortsette ferden. Underveis treffer de på to andre par, og plottet dreier seg selvsagt rundt hvem som er morderne.
A Perfect Getaway har et fantastisk bakteppe og blendende cinemateografi – Hawaiis herlige forlokkende natur gir ikke akkurat seerne lite lyst til å oppleve paradiset der. Filmen har en brukbar historie, som etter en times tid gir oss en ganske så uventet twist. Hvorvidt man liker eller tror på denne vrien definerer i stor grad om filmen faller i smak eller ei.
Jeg hadde som sagt ikke sett denne filmen før, den var faktisk ganske ukjent for meg, jeg hadde heller ikke sett trailerne for filmen, noe som forøvrig ikke anbefales da disse avslører for mye etter manges mening. Etter å ha sett filmen var jeg litt i villrede omkring hvorvidt jeg var blitt ført bak lyset eller sågar regelrett løyet for av filmskaperne eller ei, for den overraskende vendingen vil garantert føre til diskusjoner blant de som ser filmen. En del vil trolig mene at manus og filmen lyver for å komme frem til sin endelige løsning, men gjør den nå egentlig det? Jeg tenderer mest mot å svare nei der. Alt dreier seg egentlig om å tenke over hva som egentlig blir sagt, hva man egentlig ser.
Javisst, filmen prøver bevisst å lede deg til å tro noe, det er det ingen tvil om, men den lyver nok ikke, bare se scenene en gang til etter å ha sett filmen. Ofte er det menlig slik at man hører det man vil høre, når man har dannet seg en oppfatning av hvordan ting henger sammen. Det er likevel ikke et vanntett plott, noe vann siger det inn her. Noen hull er det. En del seere vil nok finne denne twisten som for lite troverdig til å kunne svelges, eller forutse løsningen. Det er for min del noen av scenene jeg fortsatt ikke i ettertid kjøper helt, som fremstår som inkonsekvente mot løsningen, men så er det da heller ikke Oscar-materiale vi snakker om her. En thrillers baktanke er da også ofte gjerne at publikum skal kunne bli overrasket, og denne filmen gir på en måte en litt ny dimensjon.
Jeg har ihvertfall, etter å ha tenkt over det, kommet frem til at A Perfect Getaway er en film verdt å anbefale, den gir akkurat passe dose spenning til tross for sine skjønnhetsfeil og endel klisjeer. Det er en type mysterie/thriller/”adventure” som kanskje ikke blir så utpreget spennende før det omtalte vendepunktet kommer. Oppbyggingen til dette går ikke alt for raskt, men inneholder likevel nok sekvenser til at det blir tilstrekkelig interessant, spenningskurven daler aldri ned til kjedelig da det hele tiden eksisterer en viss spenning, samt en del (ofte morsom) dialog, som også er viktig for oppfattelsen av filmen.
Steve Zahn og Milla Jovovich spiller det nygifte paret, og gjør sine saker greit. Filmens sterkeste bærebjelke er utvilsomt Timoty Olyphant, som sammen med en god Kiele Sanchez utgjør paret de nygifte møter når fotturen er i gang. Før den tid har de rukket å gjøre seg til uvenner med et noe sjuskete par, spilt av Chris Hemsworth og Marley Shelton, som selvsagt også dukker opp i villmarka.
A Perfect Getaway er grei sommerspenning som funker fint for å slå ihjel halvannen times drittvær ute, og skiller seg nok litt fra de fleste andre thrillere med lik oppbygging. På imdb.com har A Perfect Getaway basert på litt over 56 000 brukerstemmer et snitt på 6,5 av 10 stjerner, som er et poengsnitt jeg syns er ganske passende for denne filmen, som i min bok får terningkast 4. På imdb-skalaen ville jeg satt 6 av 10 stjerner* – eller 6 og en halv dersom man kunne dele en stjerne.
Du finner filmen på nett for strømming eller nedlasting. Som fysisk kjøpefilm er den blant annet tilgjengelig hos platekompaniet.no.
(*da regner jeg 1 stjerne som terningkast 1; 2-3 stjerner blir terningkast 2; 4-5 stjerner terningkast 3; 6-7 stjerner terningkast 4; 8-9 stjerner terningkast 5; og 10 stjerner terningkast 6)
PS: Om du ble forelsket i Hawaii etter å ha sett A Perfect Getaway, eller ikke vil se en thriller men fortsatt vil forføres av Hawaii, kan den noe lysere og humørfulle dramafilmen The Descandants, med George Clooney, anbefales 🙂
Anmeldelse skrevet i januar (med oppdateringer nå) etter å ha sett filmen på kino under TIFF. Filmen har ordinær Norgespremiere 8. juli.
Peter Grönlund spillefilmdebuterte med Tjuvheder, og regissøren har presentert en film som har blitt møtt med strålende mottagelse hjemme i Sverige, og her til lands. I januar under utdelingen av Guldbaggen 2016 (Sveriges fremste filmpris) ble Tjuvheder belønnet med fem guldbagger, for beste regi (Grönlund) og beste kvinnelige hovedrolle (Malin Levanon), samt tre andre priser. I tillegg var den nominert som beste film.
I Tjuvheder kommer vi på innsiden av et av rusmiljøene i Stockholm, der Minna dealer dop, er på politiets kjenningliste og stadig havner i trøbbel med snuten og sosialomsorgen. Hun mister leiligheten, og i jakten på raske penger havner hun enda dypere i elendigheten, når hun i tillegg til politiet også får den kriminelle småkongen Korsbäck etter seg. Sammen med en bekjent som hun etterhvert utvikler et nært vennskap til rømmer hun til en leirplass i utkanten av byen, der flere som har kommet skjevt ut i livet har skapt seg sitt eget lille samfunn. Men problemer forsvinner sjeldent av seg selv, og snart blir Minna innhentet av fortiden.
Tjuvheder har overbevisende skuespill, og en glødende god Malin Levanon i hovedrollen som rusmisbrukeren Minna. En rekke av filmens biroller bekles av personer med bakgrunn fra miljøet, og de fleste av politi og sosialarbeidere er faktisk det også i sitt virkelige liv, noe som gir Tjuvheder en ekstra dimensjon og gjør filmen enda mere autentisk og ektefølt.
Det som desverre ikke er særlig autentisk og ekte er den tåpelige norske tittelen på filmen. “Flukten (Tjuvheder)” heter den her på berget. Hva pokker`n har “Flukten” å gjøre med det man i originaltittelen spiller på? Man har tilogmed valgt å ta med originaltittelen i parentes, sånn for sikkerhets skyld…. Den originale tittelen viser til æreskodeks og samhold blant samfunnets utstøtte.
Jada, hovedkarakteren flykter fra noe, men tror man at det norske filmpublikum er så inni hampen teite at vi ikke forstår hva den svenske tittelen betyr? Nok en håpløs utført jobb av det norske oversettertrollet. Filmen hadde forresten premiere i Sverige i oktober. For 9 måneder siden… Sånn, da fikk jeg raljert litt om dette også. Men vi lar det ligge nå. Filmen er nemlig fortsatt knakende god.
Regissør Grönlund har ellers selv erfaring fra sosialomsorg og rusarbeid, noe han har dratt god nytte av i denne filmen. Tjuvheder er en spenningsthriller og drama, med veldig nedtonet voldsbruk, der truslene fungerer utmerket som voldserstatning, og med en gjennomgående glimrende miljøskildring.
Flykt fra norsk sommerregn, spring på kino og se Tju….Flukten. Fra filmhjerte får Tjuvheder et finfint terningkast 5.
PS: I Sverige (og andre land) er poengskalaen stort sett noe annerledes enn i Norge. Der er filmpoengskalaen ofte fra 1 til 5, eller 4 (hvem vet?), hvis noen lurer på den svenske posteren 😉 Kanskje filmhjerte burde kutte terningen og heller gi poeng etter “IMDB-skalaen” (1-10)? Hm…
At Island kan sparke ball har blant annet England og Østerrike fått erfare denne sommeren, og sagaøya langt ute i havgapet har blitt trykket til hele Europas bryst. Og det er velfortjent.
Men har du sett íslensk kvikmynd? Film fra Island altså?
Jepp, filmhjerte er tilbake igjen midt i sommerdvalen 🙂
Jeg skal ikke skryte på meg å ha sett mange filmer fra Island, det har desverre blitt få, men de jeg har sett har vært vel verdt tidsbruk. Filmer fra Island kjennetegnes ofte naturlig nok av øyas særegne og fascinerende landskap, og en ofte tørrvittig og spesiell humor og sinnsstemning. Mange har også lagt innspillingene av diverse storfilmer til nettopp Island på grunn av de store variasjonene i naturen, kombinert med billigere kostnader. For eksempel har deler av innspillingen av filmer som Interstellar, James Bond: Die Another Day, Flags of our Fathers og flere sesonger av Game of Thrones blitt innspilt på Island.
” Islands store fordel er at vi har en enorm variasjon i naturforhold på små avstander. Du finner isbreer, svart ørken, svarte sandstrender, fosser, elver, innsjøer, lavasletter og lignende i løpet av 1-2 timer i bil. I USA måtte man forflyttet seg fra Hawaii til Alaska og Minnesota for å filme noe tilsvarende” (kilde: nettsak fra Dagsavisen.no). Dagens filmblogginnlegg skal ikke ta for seg utenlandske filmer spilt inn på Island, men altså filmer fra Island, med islandsk tale.
Derfor, her er seks islandske filmtips!
SMÅFUGLER (2015)
Original tittel: Þrestir Internasjonal tittel: Sparrows
Fersk film som hadde norsk kinopremiere 24. juni og som fortsatt går på kino i Norge (skuffende nok ingen flere visninger i Tromsø???). Filmen gjorde det sterkt på filmfestivalen i San Sebastian, der den ble kåret til beste film. Jeg har ennå ikke rukket å se denne filmen som av kritikere omtales som en islandsk filmperle, men all omtale og traileren fra filmen virker veldig lovende. Den skal sees ihvertfall, og jeg kan vel nærmest gå god for den uten å ha sett den.
Det er en såkalt “comming-of-age-movie” der vi følger den 16 år gamle Ari, som har bodd hos moren sin i Reykjavik hele livet, men som plutselig må flytte til avsidesliggende Vestfjord for å bo sammen med faren, Gunnar.
Filmdistributør Arthaus sin omtale: En uvanlig oppvekstskildring om forandring og kjærlighet. Alt foregår i eksotiske og vakre omgivelser på Island.
16 år gamle Ari fra Reykjavik får et brått møte med voksenlivet den sommeren han må bo sammen med faren i en øde islandsk fiskerlandsby. SMÅFUGLER er et gripende portrett av ungdom i en brytningstid. En fortelling om forandring, den første store kjærligheten og et far-sønn forhold som sliter (kilde: arthaus.no).
STABUKKER (2015)
Orig. tittel: Hrùtar Int. tittel: Rams
Mørk dramakomedie som jeg tidligere i år gav terningkast 4 (terningkast 5 kunne det like gjerne blitt). Iallefall en klar anbefaling.
Filmen hadde kinopremiere i januar, og er kanskje mulig allerede å oppdrive på nett nå?
Mengder av snille sauer, ei budbringende bikkje, og to gamle brødre, står sentralt i Stabukker, som både er drama, sort komedie og en liten tragedie. Den handler dessuten så absolutt også om kjærlighet.
I et avsidesliggende dalføre på Island lever to gamle stabukker av et brødrepar side om side som naboer. De har hvert sitt lille gårdsbruk, og begge er sauebønder, i likhet med de fleste andre i nærområdet. Begge behandler sauene sine med kjærlighet og dyp lidenskap. Å påstå at de to brødrene er gode naboer er derimot å overdrive. De har nemlig omtrent ikke snakket sammen de siste 40 årene.
Når det en dag oppdages skrapesyke hos en av sauene, og hele sauebestanden i dalføret må slaktes, blusser gamle stridigheter opp i full fyr.
Stabukker er en småhumoristisk film som innimellom både er rørende, sjarmerende og rar, med flere morsomme scener, men som også byr på varme fra et tidvis iskaldt og vinterkledd Island. Med den fascinerende snaue islandske naturen som bakteppe fremstår omgivelsene som både nådeløse og sentrale i handlingen.
101 REYKJAVIK (2000)
Vi hopper tilbake til år 2000, da denne lettere romantiske komedien sjarmerte sitt publikum. Jeg har ikke sett filmen siden jeg så den på tidlig 2000-tall, så jeg har glemt handlingen, men husker at jeg syns den var litt fascinerende.
Handlingen sentreres ihvertfall (takk til google for hjelpen) rundt hovedpersonen Hlynur, som er en type i 30-årssalderen som fortsatt bor hjemme hos mora i Reykjavik. Dagene fyller han med å drikke, feste, se porno og surfe på nett, mens han lever på arbeidsledighetstrygd. Han er ikke typen som ønsker alt ansvar som ligger i det å være i et forhold, men det er ei jente han er interessert i. En dag finner han også ut at mora har en elskerinne…
Filmen fikk en bra mottagelse mener jeg å huske, og bør være mulig å spa frem et eller annet sted på nett.
.
ILDFJELL (2011)
Orig. tittel: Eldfjall Int. tittel: Volcano
Kritikerrost drama fra 2011, som bl.a. gjorde seg bemerket på Cannes-festivalen og en rekke andre festivaler. Et trygt filmvalg om en vil ha drama.
NRK filmpolitiet gav filmen en solid omtale og terningkast 5. Regien er spillefilmdebuten for regissøren bak årets “Småfugler”, den Oscar-nominerte (for en kortfilm i 2004) Rúnar Rúnarsson.
Filmdistributøren Arthaus sin omtale av filmen: Vi tas med på en vakker, rørende og vemodig siste akt i en kjærlighetshistorie mellom to helt vanlige mennesker. Hannes og kona Anna måtte forlate Vestmannaøyene på Island etter vulkanutbruddet i 1973. Han fikk seg raskt jobb som vaktmester i Reykjavik og alle planer om å vende tilbake smuldret bort.
Nå, 37 år senere, går Hannes av med pensjon. Han kommer fra en tid da mannen var herre i sitt hus og hengivenhet noe som hørte kvinner og julaften til. Han er humørsyk, har et ikke-eksisterende forhold til sine barn og konen har etablert sin egen tilværelse på dagtid. Fremtiden fortoner seg som et stort, sort hull. En nær døden-opplevelse får Hannes til å se sitt liv og sin kone i et nytt lys. Men så blir Anna rammet av slag. Sigur Rós-keyboardist Kjartan Sveinssons musikk gir nydelig stemning til Rúnar Rúnarssons nostalgiske og innsiktsfulle drama om alderdom og hva som gjør livet verdt å leve (kilde: arthaus.no).
11 MENN UT (2005)
Orig. tittel: Strákarnir okkar Int. tittel: Eleven men out
Ettersom dette innlegget ble til for å hedre Islands nyslåtte fotballhelter må det selvsagt være med en fotballfilm her 😉 Jeg har ikke sett denne heller, men finner jeg den på nett skal jeg se den. Om den anbefales kan jeg selvsagt ikke si så mye om, men pytt pytt, som sagt måtte det selvsagt med en fotballfilm her, og den høres ganske komisk ut i omtalene 🙂
Selv om dette er en svart komedie fra 2005, er den faktisk ganske så dagsaktuell, ettersom tematikken i filmen er et tema som jevnlig er oppe til debatt innen fotballen.
Ottar Thor er en kjekk, men arrogant stjernespiller på et fotballag. Han tenker ikke på konsekvensene når han bestemmer seg for å fortelle en journalist − i garderoben etter en kamp − at han er homofil. Hans motivasjon er ikke særlig mer enn at han gjerne vil komme på forsiden av avisen (kilde: filmweb.no). Slikt går selvsagt ikke stille for seg! Ottar Thor presses ut av laget, men finner seg raskt en ny klubb, en amatørklubb der det allerede er noen homofile spillere.
En komedie med baller, vistnok 😉 Strákarnir okkar, som faktisk er kallenavnet man har på Islands landslag i fotball, betyr “Våre gutter”, og er en film som har fått blandet mottagelse. Fra å være godt likt på mange filmfestivaler har den i pressen blitt mottatt forskjellig. I Norge fikk den terningkast 4 hos Side 2 (TV 2-drevet side), mens den bare fikk to øyne på terningen hos Dagbladet.
COUNTRY WEDDING (2008)
Orig. tittel: Sveitabrúðkaup
Int. tittel: Country wedding
Bryllupskomedie og road-movie som jeg så på kino under filmfestivalen i Tromsø for noen år siden. Om den finnes å se på nett aner jeg ikke, men skulle du ramle over den med forståelige undertekster anbefales den absolutt. Et par skal gifte seg i en kirke ute på landet, en times tur fra Reykjavik. Ting går imidlertid ikke som planlagt, og det baller raskt på seg med trøbbel 😉
Om du er interessert i flere filmtips fra Island, kan DENNE listen hos IMDB by på en oversikt med godt over 170 islandsk-språklige filmer.
Har du kommentarer om dagens omtalte filmer eller andre filmtips fra Island kan du gjerne bruke kommentarfeltet her på bloggen eller skrive noen ord på filmhjertes facebook-side.
Snurr islandsk film – og heia Island mot Frankrike i kvartfinalen 😉
Det er dejligt at være dansk, i norske filmhjerter!
I anledning den danske grunnlovsdagen 5. juni sender filmhjerte.blogg.no en hilsen til Danmark, dette deilige ferielandet som vi nordmenn elsker 🙂
For nordmenn har i årevis satt pris på mye av det Danmark har å by på av livets små og store gleder, både innen drikke, shopping, ferie og frihet, og ja kanskje også smørrebrød, men hvordan står det til med forholdet til dansk film? Joda, også der liker vi vel en del. Danmark er riktignok ikke pr nå blant mine aller fremste favorittland når det gjelder film, men det finns helt klart en god del glimrende både av film og serier fra Danmark. Suksess-seriene Broen (svensk/dansk) eller Klovn for eksempel, eller hva med den sjokkerende Jakten og Oscar-vinneren Hævnen? Andre vil kanskje nevne Matador, Borgen, Forbrytelsen, Krigen, osv.
Sammenlignet med norsk og svensk film og serier har jeg likevel sett lite av danskprodusert materiale, dog nok til å ha noen favoritter. I løpet av tiden jeg brukte på å lage dette innlegget (la mye arbeid ned i det faktisk, innlegget ble faktisk påbegynt en gang i 2015!) lærte jeg mye om dansk film som jeg ikke visste fra før, og jeg kjenner en økt lyst til å utforske temaet nærmere.
Flere danske skuespillere har forøvrig de senere årene gjort seg bemerket i filmens store land, USA, og man har på den måten på flere områder hevet anseelsen for dansk film også langt utenfor nordens grenser.
Dette er min høyst subjektive topp 10 over de skuespillerene fra Danmark som jeg liker best – og jeg nevner kun noen få roller hver av de er kjente for, eller som jeg forbinder de med. De fleste av de totalt 50 skuespillerene nevnt i dette innlegget har lang fartstid bak seg i filmens verden, de får alle herved heder og ære fra filmhjerte, og plasseringene er ikke meislet inn i stein og slettes ikke fastlåste for evig.
Først, her er de som ligger nærmest topp 10, i mer eller mindre urangert rekkefølge.
MARCO ILSØ
Født 1994
Fasandreperne (2014), Dannys dommedag (2014). I Danmark best kjent som barneskuespiller i dansk TV 2s julekalender Mikkel og Guldkortet fra 2008.
Ilsø er vistnok også fotballspiller. Siste opplysninger jeg finner om han som fotballspiller stammer fra 2013, da han spilte for Brøndby IF sitt amatør senior-lag, et stykke ned i divisjonene. Er nok den av de øvrige som ligger nærmest topp 10, og en som vil klatre oppover om han blir å se i nye roller og filmer jeg liker. Nr 11 på lista pr dags dato.
Ove Verner Hansen
(1932 – 2016)
Er utelukkende med på grunn av birollene sine i en rekke av filmene om Olsenbanden her i Norge, der han er “Biffen” (ble han noen gang omtalt ved det navnet?), han skumle tjukke dansken som alltid får i oppdrag å ekspedere Egon Olsen. Også omtalt som “tjukken i vakta” i en av filmene, haha. Artig type, “erkedansk” i nevnte rolle, og var uten tvil en levende legende blant Olsenbanden-fansen frem til han døde 20. februar i år.
Bildet: Garvey, Semmelroth, Asbæk, Larsen, Malling, Mikkelsen, Christensen, og Pilmark. Thomas Garvey (usikkert f. år, 1998 eller -99. Er ca 16-17 år). Dannys dommedag (2014). Overbevisende innlevelse av unggutten i monsterfilmen Dannys Dommedag. Forhåpentligvis får vi se mye mer av han i fremtiden. Emilie Werner Semmelroth (f. 1995). Dannys dommedag (2014). Første rolle jeg har sett henne i, men forhåpentligvis ikke siste med den unge skuespillerinnen. Pilou Asbæk (f. 1982). Kapringen (2012), Fasandreperne (2014). Ikke langt unna topp 10. Thomas Bo Larsen (f. 1963). Jakten (2012), Bølgen (2014, Norge). Nær topp 10. Søren Malling (f. 1964). Kapringen (2012). Velkjent kar. Lars Mikkelsen (f. 1964, bror av Mads Mikkelsen). Han har jeg sett i flere roller jeg ikke husker, men sist så jeg han i Dannys dommedag (2014) der han hadde en artig liten birolle. Huskes også for rolle i krimserien Sherlock, og har vært med i bl.a. House of Cards og Borgen. Ligger også nært topp 10. Muligens nr 12 om lista skulle vært nummerert videre utover topp ti. Jesper Christensen (f. 1948). Med som “Mr. White” i de tre siste James Bond-filmene; Casino Royale (2006), Quantum of Solace (2008) og Spectre (2015), med også i filmer som Maria Larssons eviga ögonblick (2008) og Tolken (2005, USA). Ville vært plassert på en av plassene nr 13-16. Søren Pilmark (f. 1955). Med i TV-serien Kampen om tungtvannet (2014, Norge), og filmer som Flaskepost fra P (2016), Fasandreperne (2014), Kvinden i buret (2013), Kon-Tiki (2012), Blinkende Lykter (2000). Topp 20.
10
JENS OKKING
Født 1939
Jeg klarer faktisk ikke å huske hva det er jeg en gang i tida har likt av roller, filmer eller serier med Okking, annet enn at jeg vet at jeg likte fyren når jeg så han på TV og video, og at han er en av de danske skuespillerene jeg lengst har hatt kjennskap til. Jeg har imidlertid en fornemmelse av at jeg kan ha sett TV-serien Een gang strømer (1987, strømer er forøvrig et dansk ord for purk, politi eller noe), samt den nordiske serien Dødelig kjemi (1992), og garantert noe annet også. Det var alltid underholdende og trivelig når han dukka opp på skjermen, og han var kanskje ofte en tøff type på skjermen også. Kanskje var det på grunn av hans trivelige rødslige og etterhvert gråhvite skjegg at jeg likte han så godt før, eller fordi underbevistheten sier at han ligner på meg selv en gang inn i fremtiden eller at han i yngre dager lignet på meg i nåtid? Haha, okke som, Okking skal med 🙂
9
ULRICH THOMSEN
Født 1963
Veldig rutinert og kjent fra en rekke filmer og serier. Av meg huskes han best for rollen i den danske Oscar-vinneren Hævnen (In a better world / I en bedre verden, 2010), der han er glimrende, samt i Festen (1998) og Blinkende Lykter (2000, Blinkende Lygter). Har også vært med i Bond-filmen The World is Not Enough (1999) og er forøvrig med i TV-serien Banshee. Særlig Hævnen er anbefalt film å se.
8
WILLIAM JØHNK NIELSEN
Født 1997
Jeg hadde ikke hørt om han før jeg fattet interesse for å se ungdomsgrøsseren Dannys dommedag (2014) der han spiller hovedrollen. Forhåpentligvis en vi får se mye mere av, for dette er en ung skuespiller med multitalenter både innen skuespill og musikk, etter hva jeg har lest, samt at han tidlig snakket flytende engelsk uten noen lyter og “dansk” aksent (noe han bl.a. fikk demonstrert i Hævnen fra 2010). Kommer til å klatre på min liste hvis han blir å se i fremtidige gode filmer og roller.
Unggutten var helt ny for meg, men han har faktisk allerede hatt en av hovedrollene i den Oscar-vinnende filmen Hævnen (2010, Norsk: I en bedre verden) som i 2011 vant Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film. For rollen sin der samt i filmen En kongelig affære (2012, A royal affair) – også den filmen Oscar-nominert – har han fått skryt for sitt talent. Jeg så også Hævnen for ikke så lenge siden, og Jøhnk Nielsen var absolutt strålende allerede som 12-13-åring. Ikke lett å storimponere i en type grøsserfilm som Dannys dommedag, som er noe såpass barnevennlig som en grøsser for barn og unge, samtidig som han spiller en noe sjenert og forsiktig unggutt (stikk motsatt av i Hævnen), men Jøhnk Nielsen imponerte meg i dommedagen også (Forøvrig en småmorsom film som jeg også anbefaler). Kunne lett havnet høyere opp på lista allerede nå. Hævnen/I en bedre verden anbefales sterkt, se filmen bl.a. på Netflix.
7
IBEN HJEJLE
Født 1971
Jeg husker henne selvsagt aller best fra den fantastisk komiske TV-serien Klovn (2005-2009) og spillefilmen Klovn: The Movie (2010), hvor hun spiller seg selv, i en fiktiv virkelighet, samt en bitteliten visitt innom Klovn Forever (2015).
Husker henne også fra bl.a. Blinkende Lykter (2000), Wallander – Mordbrannen (2010, orig. tittel: Wallander – Vålnaden), den norske TV-serien Dag, med mere.
6
KIM BODNIA
Født 1965
Huskes selvsagt aller best for rollen i sesong 1 og 2 av krimserien Broen. I Broen var han ekstremt god, og sympatisk til tusen,men før det har jeg aldri vært en utpreget tilhenger av Bodnia. Han har vært bra og en jeg uten problem kunne se på, men aldri en favoritt, men som sagt; Broen! Jeg har før og senere sett han i en rekke filmer, som Nattevakten (1994), Pusher (1996), I Kina Spiser De Hunde (1999), Bleeder (1999), Gamle Menn i Nye Biler (2002), Kandidaten (2008), og Hævnen (2010), og sikkert noen flere også. Det er noe “erkedansk” over mange av rollene hans.
5
VIGGO MORTENSEN
Født 1958
Dansk-amerikanske Mortensen er blant danskenes mest suksessrike skuespillere, med et stort navn i Hollywood. Jeg har sett han i en rekke filmer, men kanskje er han mest fremtredende i A History of Violence (2005) eller The Road (2009). Mange husker han selvsagt fra Ringenes Herre-filmene.
3 (delt)
CASPER CHRISTENSEN
Født 1968
For meg kun kjent fra den strålende komiske TV-serien Klovn (2005-2009), den hysterisk morsomme filmen Klovn: The Movie (2010) og fjorårets danske komediesuksess Klovn Forever (2015) der han spiller en fiktiv utgave av seg selv. Men det holder lenge til å være med her, for Klovn er fantastisk humor. Sikkert kunstig høyt på lista basert på skuespilleregenskaper, men som nevnt elsker jeg Klovn, og æren for det har selvsagt den geniale duoen Hvam/Christensen.
3 (delt)
FRANK HVAM
Født 1970
Reprise av forrige omtale: For meg kun kjent fra den strålende komiske TV-serien Klovn (2005-2009), den hysterisk morsomme filmen Klovn: The Movie (2010) og fjorårets danske komediesuksess Klovn Forever (2015) der han spiller en fiktiv utgave av seg selv. Men det holder lenge til å være med her, for Klovn er fantastisk humor. Sikkert kunstig høyt på lista basert på skuespilleregenskaper, men som nevnt elsker jeg Klovn, og æren for det har selvsagt den geniale duoen Hvam/Christensen.
2
NIKOLAI LIE KAAS
Født 1973
For meg aller best kjent fra rollen som den litt lurvete etterforskeren Carl Mørck i filmene basert på Jussi Adler-Olsens krimbøker; Kvinnen i Buret (2013), Fasandreperne (2014), og Flaskepost fra P (2016), og i filmen Kandidaten (2008). Husker han også godt fra en av Varg Veum-filmene. I 2014 ble Lie Kaas kåret til Danmarks beste skuespiller i en undersøkelse avisa Søndagsavisen gjennomførte sammen med YouGov. Og så slår det meg plutselig, Lie Kaas spilte jo også i den spesielle og sære, men litt gode, Lars Von Trier-dogmefilmen Idiotene (Idioterne, 1998). Hoho, se den, der er han faktisk genial som “idiot”. Lukter på 1. plassen.
1
MADS MIKKELSEN
Født 1965
Uten tvil en av Danmarks aller best kjente og beste skuespillere, i følge meg for tiden også den beste, som også har gjort stor suksess internasjonalt, med roller i filmer som James Bond: Casino Royale, og TV-serien Hannibal. Filmen du definitivt bør se der Mikkelsen har hovedrollen er den danske Oscar-nominerte dramafilmen JAKTEN (2012, Jagten/The Hunt), der er Mikkelsen alldeles fenomenal. Jakten er den beste danske filmen jeg har sett, og en rekke filmanmeldere gav filmen toppkarakter. Ellers har jeg sett Mikkelsen i flere filmer, blant de jeg husker er Pusher (1996), Blinkende Lykter (2000), Bleeder (1999)
Hederlig omtale også til disse:
Disse bolkene med 10 og 10, og 5 og 5, er plassert mest tilfeldig og etter kjønn, men litt etter smak også innad i hver bolk.
Mia Lyhne (f. 1971). Klovn (TV–serien og de to filmene). Etter innsatsen hennes i Klovn har Lyhne blitt ei dame jeg liker godt, men det er eneste jeg har sett henne i, og hun har ikke så mange strenger å spille på der. Trine Dyrholm(f. 1972). Festen (1998), De usynlige (2008, Norge), Hævnen (In a better world, 2010). Pluss en rekke serier. Dyrholm liker jeg veldig godt. Sonja Richter (f. 1974). Kvinden i buret (2013). Aktuell bl.a. i Broen, ses. 3, der hun er veldig bra. Ikke veldig langt bak topp 10. Birgitte Hjort Sørensen (f. 1982). Bl.a. Kandidaten (2008), og norske Kraftidioten (2014). Også med i serien Borgen (2010-13), og nylig i noen USA-produksjoner. Sarah Boberg (f. 1966). “Lillian” i Broen, ses. 1-3. Også ei jeg liker godt. Ghita Nørby (f. 1935). Ingen spesielle favorittroller, men god skuespillerinne og en av Danmarks best kjente. Sofie Gråbøl (f. 1968). Bl.a. Blinkende Lykter (2000) og TV-serien Fortitude (2015). Kjent også fra serien Forbrytelsen (2007-12), og den norske thrilleren Mørkets øy (1997). Johanne Louise Schmidt (f. 1983). Spillefilmdebut i Fasandreperne (2014), og er også med i en nyeste filmen om “avdeling Q”; Flaskepost fra P (2016). Julie R. Ølgaard (f. 1981). Hodejegerne (2011). Kjent også fra serien Forbrytelsen (2007). Puk Scharbau (f. 1969). To sesonger av Broen som Martins kone, “Mette”.
Nikolaj Coster-Waldau (f. 1970). bl.a. Nattevakten (1994, Nattevagten), Hodejegerne (2011). De senere år mest kjent fra serien Game of Thrones. Storstjerne (og i manges øyne sexsymbol), men jeg har sett for lite av han. Potensiale til å stige på lista 😉 Dessuten ligner han på tidligere fotballspiller i Tromsø IL, Miika Koppinen, hehe. Lasse Fogelstrøm (f. 1996). Spillte sønnen i Jakten (2012) på en fantastisk måte, men det er eneste gang jeg har sett han. Emil Birk Hartmann (ukjent fødselsår, ca 25 år?). Spilte “Martin Rohde”s sønn “August” i den første sesongen av Broen. Lars Hjortshøj (f. 3. juni 1967). kjent fra bl.a. Klovn. Michael Carøe (f. 1960). Klovn. Peter Gantzler (f. 1958). Rutinert fyr, men jeg har sett han i veldig lite. Sist sett i Dannys dommedag (2014), også kjent for I Kina spiser de hunde (1999) og Italiensk for begyndere (2000). Jens Albinus (f. 1965). Idiotene (1998, Idioterne), kjent også fra seriene Borgen (2013) og Ørnen (2004-06). Lars Simonsen (f. 1963). Ses. 1-2 av Broen. Men fy som jeg hatet rollen hans som “Jens” i Broen, så da må han selvsagt med! Kjent også fra en rekke TV-serier. Lars Ranthe (f. 1969). Jakten (2012). Bjarne Henriksen (f. 1959). Jakten (2012), Festen (1998), en haug med TV-serier.
Bildet: Lindhardt, Bro, Jørgensen, Weble, Nielsen
Thure Lindhardt (f. 1974). Ses. 3 av Broen. Andre vil kanskje huske han fra filmer som Into the Wild (2007), Flammen & Citronen (2008), Angels & Demons (2009), eller Furious 6 (2013). Han har potensiale til å klatre godt. Forøvrig har han fødselsdag på selveste julaften. Nicolas Bro (f. 1972). Bl.a. en god rolle i Broen ses. 3. gså med i Nymphomaniac (2013) der han ihvertfall har et utrulig tryne på filmposterne! Bodil Jørgensen (f. 1961). Idiotene, 1998, Hævnen, 2010. Jacob Weble (f. 1970). Pivert/Jacob i Klovn. Connie Nielsen (f. 1965). Henne hadde jeg nesten rent glemt, men Connie Nielsen er faktisk en av danskenes best kjente kvinnelige skuespillere, med en rekke kjente amerikanske filmer bak seg (som jeg har sett), som f. eks. Djevelens advokat (The Devil`s Advocate,1997), Rushmore (1998), Mission to Mars (2000), Gladiator (2000), One Hour Photo (2002), og Basic (2003), så ble det “stille” noen år, før hun de senere år har vært med i en del TV-serier, pluss den mye omtalte Lars Von Trier-filmen Nymphomaniac (2013). Aktuell for topp 20.
Og 5 til; Sebastian Bull Sarning (f. 1995). Jakten, 2012; Annika Wedderkopp, barneskuespiller i Jakten, 2012. Har kun den ene rollen, da hun var rundt 5 år, og kan vel knapt nok regnes som skuespiller selv om hun var utrolig god i den filmen; Baard Owe (f. 1936) dansk/norsk, født i Mosjøen; Danica Curcic (f. 1985 i Serbia, men hun er dansk); og jeg skulle gjerne sett noe av den danske humorlegenden Dirch Passer (1926-1980), som jeg kun har lest om.
Når jeg har sett flere danske serier og filmer vil kanskje listen forandre seg, og i tillegg til de nevnte i dagens innlegg finnes det selvsagt veldig mange andre gode skuespillere fra våre flotte skandinaviske naboer.
Kilder: Min egen hukommelse, IMDB, wikipedia og diverse andre nettsider, for det meste danske. Fødselsår og andre årstall fra IMDB/Wikipedia.
Hvilke danske skuespillere liker du best? Har du gode filmtips fra Danmark? Andre innspill rundt dagens tema? Legg gjerne igjen en kommentar ved å benytte kommentarer-knappen like under dette innlegget.
Jasså, du tror film er best på kino? Jepp, der har du rett. Her er 5 grunner til det.
1. Når du ser en film på kino har filmen din fulle konsentrasjon. Tenk deg at du sitter hjemme og ser film. Så må du fly på dass. Det ringer på døra. Ungene bæljer. Kjerringa, gubben, bikkja, katta, eller foreldre (stryk det som ikke passer) maser. Telefonen ringer. Du blir sulten og går på kjøkkenet for å fikse noen blingser. Du må ha kaffe. Sjekker facebook på mobilen, oi der kom en ny snap! Lyset fra vinduet irriterer. Vel, på kino slipper du unna alt dette (under forusetning at mobilen er avslått! Husk at kino er mobilfri sone takk). Du kan naturligvis sette filmen på pause eller spole tilbake hjemme, men det får jo filmen til å føles litt oppstykket.
2. Går du på kino støttes både den lokale kinoen og filmindustrien, og det er jo bra.
3. Lyden er som regel bedre enn hjemme, og størrelsen har faktisk noe å si 😉 Kvalitet på størrelse, lyd og bilde matches neppe i egen stue uansett. På kino er det dessuten mørkt. Ah, som jeg elsker kinomørket! Du lever deg enkelt og greit mer inn i filmen når du ser den på kino. Dette forutsetter selvfølgelig at kinoen er oppdatert med gode stoler og bedre enn teknisk utstyr kjøpt på garasjesalg i en rumensk bakgård og ikke føles som et bomberom hvor du mates med propagandafilmer…
4. “- Hovmesteren gjorde det”. Hørt den før? Ser du film på kino er sjansen for at noen har avslørt handlingen mindre enn hvis du venter til filmen slippes på andre formater.
5. Kinopopcornet eller andre fristelser fra kinokiosken er selvsagt et pluss, hvis man tar seg råd til slikt? For det er ikke akkurat Rema 1000-priser på kinoen (ikke at Rema er så billig heller at det gjør noe)! Men kinoknasket er med på hele kinopakka som gjør turen dit litt ekstra morsom. Hvor ellers får du for eksempel tak i varm chips i ei diger bøtte? 😉
Kinoene opplever selvfølgelig tøff konkurranse fra mange hold, for tiden da kino, TV og video var de eneste stedene å se film er så definitivt forbi, med aktører som Netflix, Viaplay, HBO, YouTube og en rekke andre lovlige filmvisningsplattformer. Dette innlegget er forøvrig ikke skrevet som noen forsvarstale for kinoene eller for å moralisere over piratkopiering, piratnedlasting, ulovlig streaming eller noe slikt (med tanke på punkt 2). For filminteressert publikum med tilgang til egen pc og internett kommer til å laste ned ulovlig i all fremtid så lenge dagens dårlige lovlige tilbud ikke forbedres. Sånn er det bare.
Så kunne jeg selvsagt videre lagt ut om grunner som at det er sosialt å gå på kino, at kinoen for mange er en datingarena, et pusterom fra mas og kjas, og også om man går alene så ser man iallefall andre folk og man kommer seg ut og så videre…Så pell dere inn i kinomørket selv om sola skinner 😉
#film #kino #filmhjerte #filmsnakk
Har du kommentarer til saken er det bare å skrive i vei!
Avslutt uka med et smell! Det er lite ved krig og elendighet som tiltaler hjertet, bortsett fra film om det…
Skal man se en film som virkelig buldrer, braker og støyer, og ofte opprører, så er ikke en krigsfilm det dummeste du putter i videospilleren (haha) eller strømmer.
Jeg skal ikke si at krigsfilm er favorittsjangeren min, på langt nær, men det finnes da noen filmer om død og elendighet som er veldig bra, noen er sågar mesterverk. Utgangspunktet for listen har vært å plukke ut filmer som i hovedsak eller som i en vesentlig del av spilletiden skildrer krigshandlinger. Kanskje strekker jeg “krigsfilm”-begrepet litt på noen av titlene, det får så være. Det er nok også en viss mulighet for at hukommelsen spiller meg et puss, slik at en eller flere titler har gått i glemmeboka. Kanskje var de ikke så gode da, hvis de ikke festet seg på minnet 😉
Dette er lista over mine 10 favoritt-krigsfilmer:
10
APOKALYPSE NÅ! (USA, 1979, Originaltittel: Apocalypse Now. I 2001 ble en forlenget versjon lansert under navnet Apocalypse Now Redux)
Francis Ford Coppolas krigsepos fra Vietnamkrigen.
9
HELTER I TELEMARK (UK, 1965, Originaltittel: The Heroes of Telemark)
Sabotasjen av tungtvannsfabrikken på Rjukan, som skulle produsere uran som nazistene skulle bruke til å lage atombombe. Se også NRKs norske TV-serie-suksess “Kampen om tungtvannet” fra 2015.
8
MAX MANUS (Norge, 2008)
Et stykke norsk krigshistorie om motstandshelten Max Manus.
7
ØRNEREDET (UK/USA, 1968, Originaltittel: Where Eagles Dare)
Skikkelig spenning med gode gamle Clint`ern.
6
DER UNTERGANG (Tyskland, 2004)
Historien om Hitlers siste dager og Berlins fall. Bruno Ganz gjør en eksepsjonell og eksplosiv rolle som Adolf Hitler.
5
REDD MENIG RYAN (USA, 1998, Originaltittel: Saving Private Ryan)
En gruppe amerikanske soldater risikerer alt for å redde en mors eneste gjenlevende sønn. Tom Hanks i hovedrollen og regi ved Steven Spielberg.
4
PLATOON (USA, 1986)
Oliver Stones kraftpakke av et krigsepos.Tom Berenger, Willem Dafoe, og en ung Charlie Sheen i hovedrollene.
3
HJORTEJEGEREN (USA, 1978, Originaltittel: The Dear Hunter)
Robert de Niro i en av sine beste roller. Sterk og populær film.
2
SCHINDLERS LISTE (USA, 1993, Originaltittel: Schindler`s List)
Regnes vel egentlig ikke som en “krigsfilm”, men hvem bryr seg? 😉 Dette er filmen som jeg hatet noe så inni hampen da jeg var ung og måtte se den som skolevisning på den lokale kinoen. Men som regel blir man visere med tiden, for denne filmen har vokst seg til å bli en glitrende film i min bok, med førsteklasses innsats av Liam Neeson i hovedrollen. Ikke likte jeg Neeson heller i mine yngre filmseerdager, men heldigvis tok jeg til vett der også, ettersom Neeson er en klasseskuespiller. Den sanne historien om hvordan Oscar Schindler reddet over tusen jøder fra den sikre gassdød står som et av 2. verdenskrigs store heltedåder.
1
FULL METAL JACKET (USA, 1987)
Stanley Kubricks mesterverk. Den desidert beste krigsfilmen etter min smak, og sikkert en av de mest kjente også vil jeg tro, men kan sikkert også regnes som actionfilm. Som du kanskje vet er filmen delt i to deler, hvorav den første delen skildrer rekruttskolen der en sersjant fra Helvete styrer med jernhånd, og hvor andre delen har Vietnam-krigen som bakteppe for handlingen. Det som gjør denne filmen så intens er den første delen, som er enorm, både fordi den er morsom, men også fordi den når alt kommer til alt er for jævlig, og fordi man etter en nokså underholdende første del, tross alt, får servert råskapen i den andre delen. Så mye terningkast 6 som det kan være.
Her er noen andre filmer med krig som tema som er verdt å sjekke ut:
Broen over Kwai (The Bridge on the River Kwai, UK/USA, 1957) – 2. verdenskrig. Kanonene på Navarone (The Guns of Navarone, UK/USA, 1961) Styrke 10 fra Navarone (Force 10 from Navarone, UK, 1978) Kellys helter (Kelly`s Heroes, USA, 1970) Ubåten (Das Boot, Tyskland, 1981) Den tynne røde linjen (The Thin Red Line, USA, 1998) Jarhead (USA, 2005) Bridge of Spies (USA, 2015) – Mest en spionthriller, men kan jo nevnes her likevel. The Imitation Game (UK/USA, 2014) – 2. verdenskrig-tematikk, men egentlig ikke en krigsfilm. Forrest Gump (USA, 1994) – Ikke en krigsfilm, men dramakomedie med en del krigstematikk likevel. Sjekk også “Født 4. juli” (1989), “Den siste mohikaner” (1992), “Enemy at the gates” (2001), “Brothers” (2009), “American Sniper” (2014), samt årets to Oscar-nominerte filmer, “Sauls sønn” fra Ungarn (vant Oscar) og “Krigen” fra Danmark. Jeg har ennå ikke sett disse to, men begge to er sterkt kritikerroste filmer som jeg skal se.
Synest du at krigsfilmer blir for tungfordøyelig, hva da med noe morsomt med krigstema? Her er en film og to komiserier med krigstematikk som garanterer latter og hygge 🙂
GOOD MORNING, VIETNAM Robin Williams i en av sine praktroller som radio-DJ`en som rocket Vietnam og ble en helt blant de amerikanske styrkene der.
ALLO` ALLO`
Den kanskje mest komiske serien av de alle med krig som bakteppe. Vi følger cafèverten Renè og alle de sprø figurene rundt han i den lille franske landsbyen som innvaderes av tyskere under andre verdenskrig. Dette er reinspikka komisk galskap til å gapskratte av 🙂
M*A*S*H
En av TV-historiens mest legendariske serier, med Koreakrigen som handling og bakteppe. Komiserien, som selvsagt først og fremst er komedie, tenderte også av og til til å være en dramaserie med tunge og alvorlige temaer som viste krigens råskap, men likevel var humoren (nesten) alltid like rundt hjørnet. M*A*S*H er definitivt en av mine favorittserier gjennom tidene.
Til slutt, den krigsfilmen jeg hater mest av alle? “Ni liv”. Jadda han var en helt og alt det der. Men den grufulle skjærende musikken, klippingen og all den forbaska snøen. Huff. “Valkyrie” var forresten så uinteressant at jeg duppa av på kinoen.
Diskuter og kommenter gjerne dagens tema i kommentarfeltet 🙂
