For tiden er filmhjertet opptatt med å være med og velge hva som kommer på kino neste sommer 😉
Filmbloggen er fortsatt oppe og går, selv om aktiviteten her i høst har vært laber. Jeg kjører ihvertfall på videre, og satser på flere innlegg etterhvert. Denne gangen er det Arthaus og et prosjekt som kalles Scope100 jeg vil si noen ord om.
Arthaus er en norsk filmdistributør, som sørger for at det norske publikum får sett kvalitetsfilmer fra Europa – og verden forøvrig, filmer som ellers neppe hadde nådd det norske filmpublikum.
I samarbeid med noe som heter Festival Scope har Arthaus for andre året på rad et prosjekt som heter Scope100, der 100 utvalgte filminteresserte fra hele landet er plukket ut for å se 7-10 utvalgte nye europeiske filmer i perioden november-desember. Etter å ha sett alle filmene skal man så stemme på de.
Filmen med flest poeng totalt hos de 100 utvalgte er av Arthaus garantert ordinær kinodistribusjon på kino i Norge sommeren 2017. På arrangørens nettsider får man sett filmene, og i et lukket forum kan man diskutere det man har sett og prosjektet, som er en ganske så nyvinnende måte å distribuere film på. De 100 utvalgte kan være folk innen filmbransjen, eller som meg som er å regne som en vanlig filminteressert (OK, jeg er vel litt over gjennomsnittet interessert kanskje ;p).
Undertegnede er i år en av de som meldte seg til Arthaus, og ble plukket ut blant de mange søkerne. Weeee! Et spennende og interessant prosjekt, som nå er godt i gang.
Forhåpentligvis vil alle filmene på et senere tidspunkt bli tilgjengelig for filmpublikum også her i Norge på en eller annen filmplattform (lovlig strømming, DVD/Blu-Ray etc), men altså er det kun vinneren som garantert settes opp der film er aller best; på kino.
Scope100-vinneren i fjor var forøvrig den islandske glimrende filmen Småfugler (Prestir/Sparrows), som gikk på kino i Norge i sommer, og som nå er ute bl.a. på DVD. Av andre filmer Arthaus har stått bak som distributør i Norge kan nevnes Sauls sønn, 45 Years, Leviatan, Rust og bein, Fish Tank, La Zona, ja rekken er lang.
Arrangørene bak har ytret et ønske om at man ikke skriver spesifikke anmeldelser og meninger nå om filmene man får tilgang til å se i “det lukkede filmrommet”. Imidlertid er det forøvrig ikke så interessant med anmeldelser av disse filmene på nåværende tidspunkt, da ingen av de vil være tilgjengelig for norsk publikum og leserne på lovlig måte før om enda en god stund. Jeg kan derimot avsløre at det er 7 utvalgte filmer som vi 100 filmfrelste i “Scope100” har fått tilgang til å se, og at de kommer fra land som Tyskland, Storbritannia, Hellas, Italia, Frankrike/Belgia og Portugal. Filmene er og vist på ulike filmfestivaler i Europa iår.
Titlene er ikke hemmelige, så vil du sjekke ut fakta om filmene er det bare å slå seg løs på søkemotorene. De 7 filmene, hvorav en havner på norsk kino vår/sommer/høst 2017 er disse (med internasjonale filmtitler):
PORTO (Portugal – eng/por/fr tale)
– Jake og Mati er to tilflyttere i Porto, som en gang opplevde et kort men intenst forhold. Hva skjedde egentlig?
– To siamesiske tvillinger, to jenter på 17, forsørger hele familien med sine sangopptredener. Alt er bra inntil en lege en dag sier at det er en mulighet for å skille de.
REMAINDER (UK/Tyskl. – engelsk tale)
– En ung engelskmann får en stor forsikringssum utbetalt etter en ulykke. Pengene bruker han på å rekonstruere sitt tidligere liv ned til minste detalj, i et håp om å få hukommelsen tilbake.
24 WEEKS (Tyskland, “24 Wochen” – tysk tale)
– Cabaretkomikeren Astrid er seks måned på vei i graviditeten da hun får vite at det er noe alvorlig galt med barnet. Hun og mannen får liten tid til å ta et vanskelig valg med enorme konsekvenser.
BADEN BADEN (Belgia/Frankrike – eng/tysk/fr tale)
– Etter en mislykket jobb i Belgia drar Ana, en jente midt i tyveårene, tilbake til hjembyen Strasbourg hvor hun finner både kjærlighet og sorg.
AFTER LOVE (Frankrike/Belgia, “L`Èconomie du couple” – fransk tale)
– Et par med to barn skal skilles etter 15 års ekteskap. De må jobbe seg gjennom det pinefulle og komplekse drama et samlivsbrudd kan være.
SUNTAN (Hellas/Tyskland – eng/gresk tale)
– En middelaldrende gresk lege blir betatt av en ung kvinnelig turist etter å ha hjulpet henne på en ferieøy. Når han inviteres med på klubb sammen med vennene hennes kan alt skje.
Anmeldelser av flere av disse filmene vil vel antagelig dukke opp her på filmhjerte.blogg.no når de med tid og stunder blir tilgjengelig for publikum. Men jeg våger meg allerede til å si at her er det flere gode filmer. I skrivende stund har jeg sett fem av de syv, og noen av de bør absolutt nå også publikum i Norge, særlig en av filmene.
Hvilken film håper du kommer på norsk kino? Har du sett noen av disse filmene allerede? Legg gjerne igjen kommentarer i kommentarfeltet her på siden, eller på filmhjerte sin facebook-side 🙂
Men filmhjerte var ikke død…! Det er en stund siden forrige blogginnlegget her på filmhjerte, men det er fortsatt liv her selv om filmbloggen har ligget litt i dvale 😉
Jeg har tidligere sagt mye og mangt om Netflix, både positivet og negativt, men når alt kommer til alt er det også en god del på det norske “markedet” hos Netflix som absolutt er verdt å få med seg.
I dagens innlegg serveres et knippe anbefalinger blant Netflix sine nyheter i høst (ok, den ene serien har ligget ute en stund, men er likevel ganske ny).
DESIGNATED SURVIVOR
Rykende fersk amerikansk spenningsdramaserie fra TV-kanalen ABC, som kun vises på Netflix her på berget.
Kiefer Sutherland spiller Tom Kirkman, et ganske anonymt og overflødig kabinettmedlem i Det Hvite Hus, som etter et voldsomt terrorangrep hvor presidenten og flere av landets topp-politikere blir drept, må overta som USAs president!
Kirkman er en såkalt “designated survivor” (utpekt overlevende, heter det så på norsk?), som i hui og hast innsettes som ny president når landets ledelseskontinuitet må videreføres. Serien er bra så langt, men er dog ikke ekstremt nyvinnende i oppfinnsomhet, og en del klisjeer og lignende må påregnes. Jeg har kun sett de tre første episodene, og syns det er en underholdende og spennende serie til nå. Plottet er bra, selv om det ikke er “sjokkerende” å se en mann midt i 40-årene innsettes som USAs president, men det er en serie som virker lett å henge med i.
Den er suggerende i den forstand at man dras med i handlinga, og blir underholdt, selv om her er elementer man kjenner igjen fra serier man har sett før, som politiker som slites mellom familie og jobb, intriger, ukjente bakmenn, vanskelige samarbeidspartnere, etc. Designated Survivor har uansett definitivt potensiale til å bli veldig bra.
Sutherland, som vi jo kjenner godt som legendariske Jack Bauer fra knallsuksessen “24” gjør dessuten en veldig god rolleinnsats. De som forventer en “Jack Bauer”-kloning i presidentstolen blir dog skuffet, for i Designated Survivor er Sutherland, alias Kirkman, stort sett Bauers rake motsetning. Heldigvis, for dette skal ikke dreie seg om en president som er en løs kanon på dekk. De som vil se en villmann i presidentrollen kan jo derimot krysse fingre senere i høst for mannen filmlegenden Robert De Niro nylig omtalte i mindre hyggelige, men akk så sanne, ordelag. Vel, jeg skal la den digresjonen ligge 😉
Minuset som seer er selvsagt at det pr dags dato kun ligger tre episoder ute på Netflix, av sesongens 22 planlagte. Serien er som sagt ny, og sendes vel nå i statene på TV der. I Norge legges ihvertfall en ny episode ut på Netflix hver onsdag.
Jeg henger iallefall med videre på denne, og gir et finfint terningkast 5 til de tre første episodene av Designated Survivor.
HAPPY VALLEY
Glimrende britisk krim av absolutt toppklasse, som sammen med “Broadchurch” (også på Netflix) er noe av det beste jeg har sett av krimserier i nyere tid. 2 sesonger er laget, og en tredje er ventet i løpet av noen år antas det. Sendt på NRK ifjor og i år. Anbefales sterkt.
Serien sentreres rundt politioverkonstabelen Catherine Cawood, en middelaldrende kvinne med bein i nesa, og hennes 8 år gamle barnebarn Ryan, som hun har ansvaret for. I sesong 1 handler det om drapet på en ung politikvinne og bortføringen av en ung kvinne. Glimrende skuespillerprestasjoner, særlig av Sarah Lancashire (spiller Catherine), et herlig persongalleri, strålende fortalt, intenst, dramatisk, sårt, komisk, sterkt, og seriens locations der handlingen utspilles i og rundt en liten pittoresk landsby i et dalføre i Yorkshire, The Calder Valley, er med på å gjøre serien til en solid vinner.
At stedet ser ut som en U, en gryte nærmest, gjør at man nærmest har følelsen av at rører man litt i gryta så faller alle karakterene ned mot hverandre og veier krysses, noe som selvsagt gjør det hele veldig severdig. Det er utvilsomt en “Fargo“-feeling også, der vi husker at kjeltringene gjorde den ene fatale feilen etter den andre. Serien er en moderne krimserie, med dypt familedrama og aspekter av thriller og krim iblandet. Serien har kun 6 episoder i hver sesong, og det ser du fort i et jafs.
Filmen fra 2015, en noe mørk dramakomedie, som var nominert til Oscar i fem kategorier tidligere i år, inkludert beste film. Ikke min type film, men anmeldelsene av The Big Short var sprikende, så den kan helt klart være en film flere vil like. Filmen tar for seg den amerikanske finanskrisen for noen år siden, og de som skodde seg på den ved å satse penger mot bankene. Laget på en filmmatisk sett litt spesiell måte, og inneholder en del tunge finansbegreper, noe som gjør filmen litt vanskelig å henge med i dersom man ikke er familiær med begrepene. Men som sagt, denne finner nok mange interesse av. Med Christian Bale, Steve Carrell, Ryan Gosling, Brad Pitt, Marissa Tomei, m. fl.
Selv likte jeg best Carrell sin prestasjon i denne filmen. Han er ikke en av mine favoritter vanligvis, men i The Big Short syns jeg han var veldig god. Jeg så denne på kino, og det blir kanskje et gjensyn med den.
BLACK MASS
USA, 2015. Denne har jeg ikke sett ennå, men Black Mass er fra i fjor, og altså ganske ny. Johnny Depp spiller gangsteren Whitey Bulger. Dette krimdramaet forteller den sanne historien om Bulger, den beryktede gangsteren som gjorde en avtale med FBI og var på frifot i en årrekke. Filmen byr i tillegg til en godt innpakket Depp også på en rekke andre stjerner som Benedict Cumberbatch, Dakota Johnson, Kevin Bacon, Joel Edgerton og W. Earl Brown.
Litt varierende omtaler også for denne filmen har jeg lest, men Black Mass står på min skal-se-liste.
Noen andre filmer som nylig er lagt til i det norske Netflix-tilbudet er klassikere som Dirty Harry (herlige Clint`ern og pistolen hans, topp for den actionglade, 1971), Rosemary`s Baby (1968), Chinatown (1974, Jack Nicholson), Jakten på rød oktober, og en del nyere filmer som kapringen (A Hijacking, meget bra dansk thriller fra 2012), Cape Town Cops (engelskspråklig action/krimthriller fra 2013, med Orlando Bloom og Forest Whitaker som politimenn i Sør-Afrika. Overraskende brukbart, grei skuring for en filmkveld), og Selma (2014, var Oscar-nominert som beste film).
Flere serie-tips
Ellers har jeg den siste tiden endelig begynt å se på den norske serien DAG (2010-2015), kjent fra TV 2, som vel kan betegnes som en bekmørk men samtidig rørende komiserie. Tidvis strålende humor, men også en del ræl. Anbefales uansett helt klart, her er mye herlig og sjuk humor å gapskratte av i løpet av seriens 4 sesonger.
I hovedrollen ser vi Atle Antonsen som samlivsterapeuten Dag Refsnes, og han flankeres av Anders Baasmo Christiansen som tidenes rundpuler, min svenske favoritt Rolf Lassgård, Nobel– og Kongens nei-aktuelle Tuva Novotny (som jeg for alltid vil huske fra dramaserien Skilda Världer på slutten av 90-tallet, og hun sjarmerer fortsatt 😉 ), Agnes Kittelsen som gal sekretær, “Klovn”s Iben Hjejle, som transe (!), og også Ine Jansen og Silje Torp. I tillegg serveres vi en rekke andre kjente norske og svenske skuespillere i mer eller mindre sinnsjuke gjesteroller, som Jon Øigarden, Dennis Storhøi, Trond Espen Seim (som seg selv), Rebecka Hemse (kjent som filmdatteren til “Beck“), Finn Schau, Mads Sjøgård Pettersen, Gard Eidsvold, Jan Sælid, Bjørn Sundquist, Lennart Jähkel, Charlotte Frogner, Gjertrud Jynge, Jacob Oftebro, lista er laaaaaaaaaang. Se Dag. Og le 🙂
Serier er nok det Netflix er best på, og det er et par andre nye serier som virker litt pirrende og som jeg nok sjekker ut.
Den ene er NARCOS.
Det mye omtalte gangsterdramaet fra 2015/2016, som er basert på den virkelige historien bak Colombias kokainkrig, handler om kokainkongen Pablo Escobars liv.
2 sesonger. Denne serien skal jeg helt sikkert komme i gang med etterhvert.
Så er det LUKE CAGE (2016, 1 sesong på 13 episoder).
Serien er basert på en superhelt/figur i en tegneserie fra Marvel Comics med samme navn. Denne ble første gang utgitt i 1972. Kilde: Wikipedia. Netflix beskriver serien slik: “En urokkelig straffedømt i hettegenser kjemper for å renvaske navnet sitt og redde nabolaget (Harlem, NY). Han var ikke ute etter kamp men folket trengte en helt (…) For å forsvare byen sin vil han kjempe mot koprrupsjon, gangstere, …. og sine egne demoner”.
Ja, jo, jeg skal nok sjekke ut denne også, den kan ha potensiale, men jeg er litt usikker på om serien/karakteren Luke Cage har en forløper-serie eller noe som man kanskje burde se for å bedre kjenne seriens premisser? Om noen har peiling, rop gjerne ut!
PS. Desverre er jeg ikke sponset av Netflix, så gratisreklame får de av meg her, men så er det jo hyggelig å snakke om film og serier da – og de (fra) 79 kronene det koster i måneden begynner det etterhvert å bli verdt 😉
Legg gjerne igjen kommentarer i kommentarfeltet her eller på filmhjerte sin facebook-side om de omtalte seriene og filmene, eller andre strømmetips 🙂
Småmelankolsk amerikansk “lightcrime-roadmovie” om en ransmann, oppvekst og knytting av bånd.
Indie-filmer, såkalt uavhengige filmer (indiependent films) produsert utenfor de store filmstudioene, er ofte filmer jeg liker. I denne kategorien finner man ofte de små gyldne filmskattene. Dette er ofte filmer som går under radaren hos mange filmseere, rett og slett fordi filmen ikke får den store medieomtalen og opphausingen som de store studioproduksjonene ofte gis. Ikke har slike filmer det største budsjettet, og ikke er det de mest kjente skuespillerene man har å skilte med. Ikke havner den på kinoene heller så ofte. Resultatet blir iallefall mange ganger filmer jeg fryder meg med.
Den er god, dog ikke blant de beste jeg har sett, men gav meg en riktig så hyggelig filmopplevelse med sin laidbacke og lett emosjonelle stil. Filmen kan kanskje best kategoriseres som en roadmovie, med elementer av lett krimdrama. Det er ingen typisk actionpreget film, selv om den kan puttes i actionbåsen, og selv om den inneholder noen ransscener som kan hjelpe litt på “spenningskicket”. Man kan nok gjerne også se dette som en liten “coming-of-age”-skildring, en såkalt oppvekst-film, med et karakteristisk amerikansk sørstats-landskap som bakteppe.
Louis er en 13 år gammel foreldreløs gutt som nettopp har mistet moren, og som må flytte langt avgårde til besteforeldrene i New Mexico. Etter begravelsen tilbys han skyss av en ukjent mann ved navn John, og han blir med for å slippe den lange bussturen. Reisen blir en tur preget av bensinstasjonsran, løgner, våpen, bedrag, utnyttelse og en relasjon i utvikling mellom de to. Historien er såre enkel, handlingen likeså, det skjer ikke allverdens, men det gjør ikke så mye egentlig. Allerede i en av filmens første scener ser jeg (og sikkert du også?) klart plottet og tegninga for filmens mål, uten at forutsigbarheten trekker for mye ned (kanskje litt, siden det utover i filmen liksom bygges opp et lite spørsmål rundt det opplagte vi allerede har skjønt…).
En av filmens store styrker er en herlig kinemateografi. En viktig del av filmen er det flakkende bakteppet gjennom filmen, landskapet, som gir det en autentisk følelse, har jeg lest lokalkjente si om filmens locations. Ensomheten males bredt ut ved hjelp av dette, men også håpet og livslysten. Det andre store plusset er de to hovedrolleinnehaverne, som begge heter Josh. Helt ukjente for meg inntil nå, begge har de nå til felles at jeg gleder meg til å se mere av de. Josh Duhamel (kjent fra “Transformers”) spiller den kriminelle John, og minner meg her litt om en noen år yngre utgave av Brad Pitt. Og det er definitivt intet minus. Filmens unge stjerne er unggutten Josh Wiggins, som på en glimrende måte fyller rollen som den foreldreløse Louis. Litt sjenert, sjarmerende, nyskjerrig, rettsskaffen og veloppdratt. Men også med andre sider når han dras inn i Johns kriminelle hverdag. Jeg har sett det bli dratt sammenligninger til en veldig ung Matt Damon, og likheten er muligens der. Intet minus det heller, tvert imot. Begge står de imidlertid fjellstø på egne bein.
Mens noen kritikere syns Lost in The Sun er tid mistet, er jeg av den oppfatning at dette er en film verdt å se. Det er ikke en film du bare MÅÅÅÅ se, men liker du roadmovier, lett krim og er fascinert av karakteristisk amerikansk landskap vil nok Lost in The Sun medføre at du hygger deg forran skjermen.
Terningkast 4. På en stjerneskala fra 1 til 10 kan jeg legge meg helt oppe på 7 av 10, som fortsatt tilsvarer et sterkt terningkast 4 i min bok.
LOST IN THE SUN kan leies digitalt bl.a. hos plejmo og Viaplay, men er også mulig å oppdrive andre steder. Har jeg lov å si tpc.cd, kickass og popcorntime/butter? Filmen skal også være mulig å oppdrive som fysisk kjøpefilm.
En dagdrivende ung kvinne kidnapper en baby og later som det er hennes egen – en hendelse som får innvirkning på manges liv.
Det er i ganske korte trekk handlingen i den nye severdige dramafilmen TALLULAH, som er en film laget for Netflix. Filmen hadde verdenspremiere på filmfestivalen Sundance i januar, og ble sluppet for resten av filmpublikum på Netflix i slutten av juli.
Jepp, det er fortsatt liv i filmbloggen etter noen stille uker 😉
Tallulah er en ung kvinne i starten av 20-årene som lever i en rusten bil på loffen sammen med kjæresten Nico. Etter en krangel forlater Nico henne, så i et forsøk på å finne han oppsøker Tallulah Nicos mor, Margo, som ikke har hatt kontakt med sønnen på flere år, men der blir hun avvist. Tilfeldighetene gjør at Tallulah treffer en alkoholisert overklassekvinne med en baby (en litt over årsgammel jente), som hun overtaler Tallulah til å passe mens hun selv drar ut på byen. Når Tallulah innser at barnets mor verken tar seg av eller bryr seg om jenta, kidnapper hun barnet. Hun tar henne med til Nicos mor igjen, og forteller Margo at det er Nicos datter. Når den virkelige moren fortvilet våkner opp fra gårsdagens eskapader kobles politiet inn. Margo er for øvrig fraseparert, og har sine egne problemer, som vi også får stifte bekjentskap med i det som er filmens lille sidehistorie.
I hovedrollen som Tallulah ser vi flotte Ellen Page (Oscar-nominert for Juno, 2007), som til tross for sin noe loslitte rollefigur, er sjarmerende. I andre sentrale roller finner vi Allison Janney som Nicos mor, en rolle hun leverer fint i, Nico spilles av Evan Jonigkeit (veldig ukjent skuespiller for meg, men med noen spennende produksjoner på trappene) og den akk så uforsiktige småbarnsmor gestaltes av Tammy Blanchard, en rollefigur som i starten er fryktelig endimensjonal, men som utvikler seg i filmens løp, mens David Zayas (kjent fra Dexter) og Uzo Aduba (“Crazy Eyes” fra Orange Is the New Black) på en god måte gir liv til de to ledende etterforskerne.
Filmen byr også på et par hyggelige mindre biroller som utelukkende er et pluss, som dørmannen (Felix Solis) i bygningen der Nicos mor bor, og Margos ex-manns nye flamme; Andreas… (Zachary Quinto). Og la oss nå selvsagt heller ikke glemme bittelille Madison. Faktisk tror jeg den lille jenta (rollen deles av to småbarn) kun sier et ord i hele filmen, men det er da også faktisk en detalj som er viktig for hele filmen.
Filmen er nok litt lett og en anelse “flat”, uten de digre kurvene verken dramatisk eller følelsesmessig, men er aldri kjedelig. Man har lykkes med å fylle på med tilstrekkelige doser menneskelighet, livspoesi, morsfølelse og moral som bærer filmen godt, men Tallulah har også sine åpenlyse svakheter. Et par “drømmesekvenser” (i mangel av bedre ord) som også er puttet inn i filmen syns jeg blir noe malplassert, det er en litt overfladisk følelse over noen av rollekarakterene til tider, og jeg lurer egentlig litt på av og til hva som egentlig er filmens mål, selv om man vel kommer til en konklusjon der etterhvert. Selve plottet kan man vel også diskutere, men hei, det er jo film! I tillegg er det som ofte noe småplukk her og der, av typen “skulle ønsket mer og mindre av det og det” osv. Selv om det i bunn og grunn er en mørk historie som brettes ut er det imidlertid ikke en dyster stemning og følelse over filmen, så den glir forholdsvis greit over skjermen og er en film som vil passe godt en rolig filmkveld. Faktisk er det en nokså humoristisk film når alt kommer til alt.
Hos meg gikk den kanskje ikke helt hjem selv om jeg syns Tallulah er en litt bevegende og fin film, men jeg er sikker på at dette er en film mange vil synes er verdt å se. Jeg gir den iallefall et trygt terningkast 4 – eller 6 av 10 stjerner.
Tallulah ser du på Netflix. Traileren ser du nedenfor (men vær obs: traileren har spoilere!):
Legg gjerne igjen en kommentar om filmen hvis du vil!
Hurra! Det er fortsatt liv i filmhjertet, etter noen uker uten aktivitet her på filmbloggen 🙂
Utdelingen som overføres direkte på TV 2 i kveld arrangeres i år for 32. gang, men mest oppsiktsvekkende ved årets utdeling er at man utrolig nok har bestemt seg for å IKKE ha med utdeling av pris for beste regi under selve showet. Den prisen skal deles ut i en egen seremoni på Haugesund Rådhus! Det er filmnettstedet montages.no som melder dette.
Om Amanda-prisen skriver filmfestivalen.no (Filmfestivalen i Haugesunds nettside) dette:
– Filmprisen Amanda er innstiftet for å øke kvaliteten på og fremme interessen for norske kinofilmer og kortfilmer beregnet på offentlig fremvisning. Filmene som vurderes skal ha hatt premiere på norske kinoer i perioden 1. juli 2015 til 30. juni 2016 og ha hatt nasjonal lansering. I år er det totalt 26 langfilmer som er med i konkurransen, hvorav 3 er dokumentarer. Amanda-prisutdelingen produseres av Rubicon og er en del av Den norske filmfestivalen, som finner sted 20. – 26. august 2016. –
Som jeg har skrevet mange ganger tidligere har jeg en bra interesse for norsk film, men av de 26 filmene som er vurdert til årets Amanda har jeg kun sett “Bølgen”. Jeg har riktignok sett noen trailere og lest litt om en del av de andre. Av disse 25 andre er det kun noen få jeg har lyst å se, som “El Clasico”, “Grand Hotel”, “Louder Than Bombs”, “Pyromanen” og “Sensommer”, pluss kanskje et par andre etter at jeg får lest meg opp om de, som “Welcome to Norway”. Men Pyromanen og Sensommer er ihvertfall to filmer jeg absolutt skal se etterhvert, og sikkert også Louder than bombs når jeg finner den på nett.
Det deles forresten også ut pris til beste utenlandske kinofilm, og der befinner en av mine absolutte favoritter seg 😉 Men vinner den? Neppe.
Uansett er Amanda-prisen et show jeg har fått med meg mange tidligere år, selv om showene flere ganger til dels har blitt skjemmet av dårlig produksjon (dvs mye fjas, vas og tull, deriblant årets idiotiske avgjørelse om å droppe regiprisen fra selve showet!). I år er det forresten Jakob Oftebro som er programleder, og han er jo trivelig å se på om ikke annet.
Bølgen – produsenter Martin Sundland og Are Heidenstrøm for Fantefilm Fiksjon, regi Roar Uthaug
Louder Than Bombs – produsent Thomas Robsahm for Motlys, Alexandre Mallet-Guy for Memento Films, Joshua Astrachan for Animal Kingdom, Marc Turtletaub for Big Beach og Albert Berger og Ron Yerxa for Bona Fide, regi Joachim Trier
Mannen fra Snåsa – produsent Margreth Olin for Speranza Film, regi Margreth Olin
* BØLGEN må da vinne dette, da den i tillegg til å være en knallsolid film også var en knakende suksess. Louder than bomb har fått mye skryt av filmkritikere, men er så vidt jeg vet ikke sett av mange publikummere. Kanskje en overraskende vinner her? Mannen fra Snåsa da, tja, mange så vel den, men den appelerer ikke til meg.
Beste barnefilm
Doktor Proktors tidsbadekar – produsenter Cornelia Boysen og Synnøve Hørsdal for Maipo Film, regi Arild Fröhlich
Knutsen og Ludvigsen og den fæle Rasputin – produsent Eric Vogel for Tordenfilm, regi Rasmus A. Sivertsen og Rune Spaans
Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa – produsenter Cornelia Boysen og Synnøve Hørsdal for Maipo Film, regi Rasmus A. Sivertsen
* Jeg har egentlig null peiling, men Doktor Proktor-filmene syns jeg det har stått mye om der film skrives om, og de virker “artig for ongan”. Så den tipper jeg vinner.
Beste regi
Halkawt Mustafa – El Clásico
Joachim Trier – Louder Than Bombs
Roar Uthaug – Bølgen
* Siden Louder than bombs har fått så mye positive kritikker tipper jeg Trier får prisen som TV-publikum og de fremmøtte på Amanda-showet snytes for å få se. Filmen har nok mye dypere tematikk enn Uthaugs Bølgen, mens El clasico aldri vinner, ut fra det jeg vet om filmen (sett trailer, lest litt).
Beste kvinnelige skuespiller
Bente Børsum – Sensommer
Liv Bernhoft Osa – Pyromanen
Vera Vitali – Grand Hotel
* Hvem er Vera Vitali? Aldri hørt om henne engang (jo nå har jeg jo det, takk google). 82 år gamle Bente Børsum er en veteran (som jeg desverre har sett svært lite av), og hun fikk gode skussmål for innsatsen i Sensommer. Jeg heier på henne. Men her slår vel Pyromanen meg som en type film som krever mer av en skuespiller, så Osa får vinnertipset. Dog ikke fordi jeg er noen stor fan av henne.
Beste mannlige skuespiller
Atle Antonsen – Grand Hotel
Anders Baasmo Christiansen – Welcome to Norway
Devin Druid – Louder Than Bombs
* Samme her, hvem er Devin Druid? Igjen takk til google, som hjelper meg å finne ut at han e r en 18 år gammel gutt fra Virginia, USA. Det overrasker meg ikke om han vinner, særlig dersom filmen er så bra som det ryktes, men er det ikke litt fallit for norsk film om vinneren av norsk films viktigste skuespillerpris går til en amerikaner? Forøvrig kjenner sikkert mange han igjen fra en House of cards-episode. De to andre herrene kan gjerne vinne og. Antonsen fikk jo mye skryt for Grand Hotel.
Beste kvinnelige birolle
Maria Bock – Hevn
Andrea Bræin Hovig – Alt det vakre
Renate Reinsve – Welcome to Norway
* For tredje gang…Hvem i alla da`er er Renate Reinsve? De to andre kjenner jeg godt til, men traileren til Hevn var så ræ** at den filmen droppa jeg glatt. Og siden Welcome to Norway vel mest er komedie, så går tipset til Bræin Hovig for kjærlighetsdramaet Alt det vakre.
Beste mannlige birolle
Gabriel Byrne – Louder Than Bombs
Per Frisch – Pyromanen
Olivier Mukata – Welcome to Norway
* Irske Gabriel Byrne kjenner nok de fleste til. Mulig vinner. Men jeg håper Per Frisch vinner. Hvis Pyromanen er så bra som jeg håper den er, så fortjener han prisen. Dessuten liker jeg fyren. Mukata hadde jeg heller aldri hørt om før.
Beste filmmanus
Megan Gallagher – Grand Hotel
Rune Denstad Langlo – Welcome to Norway
Eskil Vogt og Joachim Trier – Louder Than Bombs
* Tipper at Louder than bombs får prisen. De to andre fremstår for meg som enklere filmer, men Grand Hotel har fått en del skryt, så hvorfor ikke…
Beste foto
Sjur Aarthun – Villmark 2
Jakob Ihre – Louder Than Bombs
John Christian Rosenlund – Bølgen
* Hvis ikke Bølgen tar denne er Amanda en farse 😉
Beste produksjonsdesign/scenografi
Are Austnes – Solan & Ludvig – Herfra til Flåklypa
Martin Gant – Villmark 2
Karl Júlíusson – Doktor Proktors tidsbadekar
* Har ikke særlig mye fornuftig å si her annet enn at det er rart at Bølgen ikke er nominert. Jeg tipper Doktor Proktors tidsbadekar fylles opp med Amandapris, pga fantasifull design.
Beste visuelle effekter
Lars Erik Hansen – Bølgen
Thilo Ewers – Doktor Proktors tidsbadekar
Mats Andersen – Pyromanen
* Bølgen må vinne dette.
Beste musikk
Magnus Beite – Bølgen
Trond Bjerknes – El Clásico
Kåre Vestrheim, Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen – Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin
* Jeg husker faktisk ikke så godt musikken fra Bølgen selv om jeg har sett filmen både på kino og blu-ray. Tipper El Clasico tar prisen. Lurer på om det ikke er noen fartsfulle toner der? Knutsen & Ludvigsen ja, det hørtes kjent ut 😉 Hehe. Jeg har ikke sett noe fra den filmen, men de to herrene Dolmen/Lorentzen sine sanger er iallefall artige. Håper den vinner.
Beste klipp
Olivier Bugge Coutté – Louder Than Bombs
Vidar Flataukan – Wendyeffekten
Helle le Fevre – Alt det vakre
* Tipper på Louder than bombs igjen.
Beste lyddesign
Hugo Ekornes – Villmark 2
Christian Schaanning – Bølgen
Gisle Tveito – Louder Than Bombs
* Lyden i Bølgen var ihvertfall fenomenal. Om de to andre kan hamle opp med den er de gode (eller juryen ræ**).
Beste kortfilm
Frysninger, regi Marius Myrmel, produsent Marius Myrmel
Fuglehjerter, regi Halfdan Ullmann Tøndel, produsent Frederik Hestvold
Retrett, regi Itonje Søimer Guttormsen, produsent Itonje Søimer Guttormsen
* Her har jeg mindre peiling enn en snørlaus jarstein (det uttrykket fant jeg på nå, makes no sense….). Frysninger vet jeg ble vist på TIFF i januar. Så den nesten… Fuglehjerter har vistnok vunnet priser og fått mye ros, så jeg tipper den får mere her.
Beste dokumentarfilm
Dugma – The Button – regi Paul Refsdal, produsent Ingvil Giske for Medieoperatørene,
Kvar song ei soge – regi Aaslaug Vaa, produsenter Knut Skoglund og Aaslaug Vaa for Villa Lofoten
Mannen fra Snåsa – regi Margreth Olin, produsent Margreth Olin for Speranza Film
* Mannen fra Snåsa vinner GARANTERT denne prisen. Så mye omtalt, og med bra besøkstall (tror jeg), så det vil være et “sjokk” om den ikke vinner.
Beste utenlandske kinofilm
Det helt nye testamentet (Belgia/Frankrike/Luxembourg), regi Jaco Van Dormael, distributør Another World Entertainment
Dheepan (Frankrike), regi Jacques Audiard, distributør Tour De Force
Historien om den sjenerte giganten (Island), regi Dagur Kári, distributør Europafilm
Room (USA), regi Lenny Abrahamson, distributør United International Pictures
Sauls sønn (Ungarn), regi Laszlo Nemes, distributør Arthaus
* ROOM er en av mine ypperste favoritter. Muligens var jeg litt farget av en glimrende filmopplevelse under TIFF i januar da jeg så filmen, som jeg i anmeldelsen beskrev som en av de beste jeg noensinne har sett. Fantastisk film til terningkast 6 er det iallefall, og jo, den var en fantastisk opplevelse på kino (PS: kjøp den nå, den er ute på dvd/blu-ray). Dheepan har jeg også sett, brukbar den, men aldri noe vinner her. Den prisen er det nok filmdistributøren Arthaus som får gleden av å innkassere for kraftpakka Sauls sønn. Men jeg håper selvsagt på Room.
Følgende tre priser deles også ut: Amandakomiteens Gullklapper, Amandakomiteens Ærespris, og Folkets Amanda (publikumsavstemning i samarbeid med Dagbladet). Jeg regner med at Bølgen sveiper inn nok en pris her da det neppe kan være noen som er mer populær enn Bølgen blant “Folket”. Men Doktor Proktors tidsbadekar kan kanskje være en joker.
God fornøyelse 😉
Kom gjerne med kommentarer til Amanda-nominasjonene, filmene, tipsene, etc
Her et knippe filmtips som kan hjelpe på med å få frem følelsen av sommer.
Sommeren er selvsagt ikke over selv om juli har gått over i august, men om været har lagt en demper på årets norske sommer kan man alltids slå på en film for å få følelsen av lange late eller fartsfulle sommerdager.
Dagens filmtips er derfor en miks av slike filmer, i tilfeldig urangert rekkefølge. Det er heller ikke en “de beste sommerfilmene”-liste, men et knippe filmer som kan få frem en sommerlig følelse.
DIE HARD WITH A VENGEANCE (1995)
(Norsk tittel: Die Hard i New York. På folkemunne kjent som Die Hard 3)
På samme måte som Alene Hjemme (Home Alone) 1 og 2 har blitt de ultimate julefilmene for mange, er den tredje filmen i Die Hard-rekka en liten sommerklassiker, med et brennhett New York som bakteppe der en svett John McClain (Bruce Willis) banker sjiten ut av bombemenn, og la oss ikke glemme Joe Cockers monsterhit “Summer in the city” som er en del av filmens soundtrack.
THE WAY WAY BACK (2013)
Denne herlige lett dramafulle sommerkomedien – med et ikke ubetydelig snev av seriøst familiedrama i bunn – er en perfekt sommerfilm for familien. 14 år gamle Duncan, en nokså utilpass tenåring, er motvillig med på familieferie til et sommerhus ved stranda. En familie som i tillegg til Duncan består av mor og stefar, en ikke alltid vellykket kombinasjon. Særlig ikke når stefar, i Steve Carells skikkelse, er et gjennomført svin. Glimrende spill av unge Liam James, talentfulle og gode skuespillere som sørger for troverdig spill, et godt manus som gir en bra historie, det sommeridylliske backdrop`et og sjarm i lange (rutsje)baner gjør The Way Way Back til en “must see”-sommerferie-film.
BAD BOYS (1995)
Joda, sommerfølelsen er vel der. Actionfull underholdning er det iallefall.
WEEKEND AT BERNIE`S (1989)
En av mine komediefavoritter. Fjolleri og tøys selvsagt, men for min del er dette en svart komisk klassiker. Ingen er bedre som dau enn Bernie, enten det er på megapartyet i strandhuset sitt eller på beachpartyet. Fantastisk artig året rundt, men kanskje spesielt på sommeren. I samme slengen kan du jo også sjekke WEEKEND AT BERNIE`S II (1993) som mange ser på som en liten kultkalkun/kultklassiker. Begge filmene smører ihvertfall tjukt på med sommer og sol.
HODET OVER VANNET (1993)
Kanskje den norske filmen som passer best inn på denne lista. Med handling lagt ut i skjærgården et sted på sørlandet/østlandet (innspilt på Østerøya i Sandefjord kommune) er det et perfekt sommerlig bakteppe. En overraskende artig og underholdende krimkomedie.
THE BEACH (2000)
Leonardo DiCaprio jakter den perfekte stranda. Ikke tidenes beste film akkurat for å si det slik, men den sommerlige følelsen gir den definitivt med sine fantastiske locations i Thailand 🙂 Ihvertfall frem til stemninga i filmen snur en smule… The Beach ble faktisk nominert til den prestisjefulle prisen Gullbjørnen på filmfestivalen i Berlin, mens i motsatt ende av skalaen ble Leonardo razzie-nominert for verste mannlige hovedrolle. Ufortjent? Tja, så dårlig var han da ikke. I mine øyne er dette en underholdende film, om enn litt voldsom/sær tidvis 😉
Sjekk også ut STAND BY ME (1986) med filmikonet River Phoenix som veldig ung, AMERICAN PIE-filmene(1999, 2001, 2003), og BODY HEAT (1981).
Har du noen kule filmtips å komme med relatert til dagens tema? Sleng gjerne inn noen ord i kommentarfeltet.
Sett på kino. Norgespremiere på norsk kino 29. juli.
Så var det frem med storterningen. Den spanske (spansk/argentinske) filmen “Truman” som fredag (29. juli) hadde offisiell Norgespremiere så jeg på kino allerede i januar på filmfestivalen i Tromsø, og jeg hadde store forventninger til den. Og den innfridde. Grunnen til de høye forventningene mine var selvsagt at filmens to hovedroller bekles av to førsteklasses skuespillere; argentinske Ricardo Darin (Wild Tales), og spanske Javier Camara (Living is easy with eyes closed), som begge gjør vidunderlige roller.
Historien i “Truman” er egentlig en trist historie, om Tomas som har fått beskjeden om at han har uhelbredelig lungekreft. Men det som lett kunne blitt en sentimental fortelling formidles med hjertevarm, lun humor. Ja visst har filmen sine rørende øyeblikk, men Tomas`alvorlige sykdom skildres på en måte som gjør denne filmen til en fulltreffer. Tomas har innfunnet seg med sin skjebne, og vil ta sine avskjeder på sin egen særegne måte, med bestekompisen Julian som sitt nedtonende sidekick, om man kan si det slik.
(Tekst i kursiv fra tiff.no) De gamle vennene Tomás (Ricardo Darin) og Julián (Javier Camara) har ikke sett hverandre på årevis. Men når Tomás får vite at kompisen har uhelbredelig lungekreft og vil avslutte sykehusbehandlingen, tar han turen over fra Canada til Madrid. Juliáns søster håper Tomás skal få broren på andre tanker. Men når du vet at det kan være kort tid igjen av livet, er det mye annet å ta stilling til enn å prøve å bli frisk. Skal du fortelle en venn at du lå med kona hans for mange år siden? Og hvem skal få overta hunden din?
TRUMAN – som har tittel nettopp etter bikkja til Julián – byr på forviklinger, tragikomikk og ikke minst skuespill i toppklasse (tiff.no).
“Truman” utspilles i Madrid og i Amsterdam, og selv om det altså i bunn ligger det tristeste tema av alle, livets alt for tidlige slutt, gir denne filmen 1 time og 48 minutter med fornøyelig skue, for det er en fryd å se herrene Darin og Camara spille mot hverandre i denne filmen. Skuespillet deres er absolutt i toppklasse. Nå vet jeg fra før at begge er karakterskuespillere av rang, som det oser menneskelighet av, og samspillet mellom de to er eksellent. Så har da også regissør Cesc Gay ord på seg for å være god på å formidle nyanserte og ektefølte karakterportretter.
Truman er en av filmene du ikke bør gå glipp av, om du liker fornøyelige filmer krydret med god dialog.
Dette er herlig, selv hunden Truman som jeg ikke syns er noen fin hund, blir man glad i. Ikke soleklar toppscore, men dette er selvsagt terningkast 6.
Løp til kinoen og se!
Har du sett “Truman”? Legg gjerne igjen en kommentar 🙂
Dheepan fra 2015 er et dagsaktuelt drama om immigranter/asylsøkere i Europa. Om det er en medrivende og ektefølt skildring eller en litt for langdryg og lettvint affære kan derimot diskuteres.
Filmsommeren fortsetter her på filmbloggen, i dag med en film som ikke har noe spesielt med sommer å gjøre (som de to tidligere omtalte filmene under filmsommer-fanen min). Det er derimot en aktuell film som sikkert vil falle i smak hos mange, og som jeg ikke har sett før nå.
Den franske opphausede filmen DHEEPAN var en film jeg hadde store forventninger til, den hadde jo blant annet vunnet den prestisjetunge Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes i fjor, og regissør Jacques Audiard har tidligere stått bak fantastiske filmer som “Rust og bein” og “Profeten”. Men Dheepan innfrir ikke helt. Det som kunne vært et hjerteskjærende og sterkt portrett av mennesker på flukt har istedet blitt en litt for forenklet fortelling. Jeg høres kanskje ganske negativ ut, for filmen er verdt å se da den inneholder en del aktuell problematikk og aspekter ved integrering og søken etter et bedre liv, men det blir for mange lettvinte løsninger og litt for beint fram i enkelte deler av filmen.
I korte trekk handler Dheepan om tre mennesker på flukt fra fattigdom, krig, død og elendighet i Sri Lanka. Dheepan, en mann i 30-årene hvis egentlige navn er noe annet, løsriver seg fra sin fortid som kriger hos tamiltigrene og smugles under falsk identitet til Frankrike sammen med en ung desperat kvinne, som utgir seg for å være hans kone, og en foreldreløs jente på 9 år som de tar med seg som sin datter. Ved hjelp av menneskesmuglere og tolk lurer de seg til oppholdstillatelse. I en av Paris sine mindre elegante forsteder havner de tre, som ikke kjenner hverandre fra før, i et kriminelt styrt boligkompleks der livet er alt annet enn hva de drømte om. Her må de etablere seg som en “familie” og lyve om fortiden. Dheepan og “kona” får seg jobb i boligkomplekset, mens “datteren” starter på skole. Ingen av de to voksne snakker fransk, noe som selvsagt gjør ting vanskeligere. Snart innhentes også Dheepan av fortiden sin både fysisk og på det personlige plan, når han innser at den nye hverdagen ikke er stort bedre enn det han flyktet fra.
Filmen viser en hel del realistiske sider ved tilværelsen som asylsøker og menneskehandel, som gjør det interessant. Miljøskildringene er bekmørke og skittenrealistiske, og vi får være vitne til hvordan mennesker slites mellom fortid, personlige savn og tap, drømmen om en bedre tilværelse, og problemer rundt å klare å tilpasse seg. Skuespillet er gjennomgående bra, særlig Jesuthasan Antonythasan i tittelrollen gjør en solid innsats, men rollekarakterene sliter med å vinne den enorme sympatien min hele tiden, kanskje bortsett fra den unge jenta som er “familiens” “datter”. Men selv der skorter det litt på grunn av manus føler jeg. Men dette er komplekst.
Filmen bygger seg litt for rolig opp mot klimaks, midtveis var jeg litt lei, men det tar seg bra opp i siste del. En film verdt å bruke filmkvelden på. Til tross for et muligens noe lite plausibelt sluttvers ender jeg opp med 6 av 10 stjerner til Dheepan (terningkast 4).
Dheepan er tilgjengelig for kjøp i fysisk format både hos platekompaniet og cdon, samt at den også er å finne på nett (men da bør du finne engelske tekster også, filmen har fransk og tamilsk tale).
Nok en sommerkveld. Nok en sommerfilm. The Kings of Summer gir en lun og underholdende filmkveld.
Under fanen “filmsommer” er målet å finne noen filmer som passer godt til filmkveldene nå i sommer. Et annet mål er å i hovedsak skrive om filmer jeg ikke tidligere har omtalt her på filmbloggen, men unntak kan naturligvis forekomme. Et tredje mål har vært å finne frem til filmer som kan relateres til sommer.
I dag har jeg funnet en herlig film som fortjener et stort publikum og jaggu innfridde den de tre ovennevnte krav også.
Dagens utvalgte film er THE KINGS OF SUMMER fra 2013, en amerikansk indie-film i coming-of-age-sjangeren. Eller “oppvekstskildring” om man skal finne et ord på norsk. Filmen er beskrevet som en unik og uforglemmelig coming-of-age-komedie (dramakomedie vil jeg vel kalle det) der vi treffer tre ungdommer i 15-16-årsalderen fra en forstad i Ohio som bestemmer seg for å rømme og bygge en trehytte i skogen, der de skal bo i fred for voksnes oppsyn og leve av naturen.
Joe er lei av farens sjefete tilstedeværelse, så sammen med bestevennen Patrick, som er lei begge foreldrene, og en merkelig og veldig morsom skrue ved navn Biaggio, rømmer de ut i det fri på jakt etter uavhengighet og manndom. Ute i skogen lever de livets glade dager. I løpet av sommerdagene settes vennskap på prøve og ungdommen erfarer kanskje ett og annet?
De største stjernene ser vi heldigvis ikke i denne type filmer, men mange seere vil nok garantert dra kjensel på flere blant filmens cast. I hovedrollen, som Joe, ser vi Nick Robinson (nå 21), kjent fra den siste Jurassic Park-filmen der han var den eldste av de to brødrene. Storrollen i Jurassic Park var hans første etter rollen i The Kings of Summer. Dette er først og fremst de unge skuespillernes arena, det er de som gjør denne filmen. Robinson er bortimot bunnsolid, Gabriel Basso (Patrick) likeså, og Moises Arias gjør en artig figur (Biaggio), som nærmest minner litt om en tenåringsversjon av “Alfalfa” fra den klassiske serien “Rakkerungene” (ihvertfall av utseende). Selv om de unge har hovedrollene er her også et par voksen-figurer som helt klart er med på å gi filmen styrke. Nick Offerman, som Joes far, og Megan Mullally, som Patricks mor, er festlige figurer. Fans av serien Will & Grace vil huske Mullally for den komiske “Karen Walker”-rollen, og noe av det ser vi muligens i figuren hennes her også? Offerman da, hvor har jeg han fra? Tja, si det, han er for min del det morsomste i denne filmen, mens Robinson og Basso er de mest ektefølte.
Resultatet har iallefall blitt en fornøyelig feelgood-film med nostalgiske vibber. Det skal sies at filmen trolig passer aller best for et publikum i alderen 13-20+, men her er absolutt nok av elementer til å glede også voksne seere i alle aldre. Særlig Offermans tørrvittige humor og Mullallys lett eksentriske stil vil garantert få mange til å trekke på smilebåndet, mens de unge vil digge de tre ungdommenes pågangsmot. Flere av de mindre rollene er dessuten også morsomme eller sympatiske.
“The Kings of Summer er alt det som det var lov å håpe han skulle bli. En film som fangar sommeren, ungdommen og alvoret. Det er dramtisk, men det fungerer. Det er morsomt, men ikke overdrive. Og det er mye takket være at filmen bygger på gjenkjennelege ideer fra min egen ungdom” (filmdagbok.no).
Det som gir trekk er at ikke all humor er like morsom, et par figurer og scener er noe overspilt, det er et par scener jeg finner unødvendige eller merkelige, noen lette snarveier er tatt, og filmen når ikke sitt fulle potensiale. Uansett, dette er hyggelig å se på og jeg anbefaler filmen.
Originalt gikk verket under tittelen Toy`s House, men har senere fått navnet The Kings of Summer. Filmen som er spillefilmdebuten til regissør Jordan Vogt-Roberts hadde sin premiere i 2013 på Sundance Film Festival i Utah på festivalen som er den største av sitt slag i USA, som setter fokus på uavhengig film produsert utenfor de store filmstudioene.
På imdb.com har The Kings of Summer basert på over 60 000 brukerstemmer et pent stjernesnitt på 7,2 av 10, noe som borger for at filmen har falt i smak hos mange. Fra filmhjerte får The Kings of Summer sterke 7/10, eller en klar firer på terningen. Det ble nesten 5.
PS: Av andre hete sommerfilmer som absolutt anbefales er den glimrende og også spennende MUD fra 2012, også det en indie-film, med Matthew McConaughey og up and coming-star Tye Sheridan på plakaten, eller den norske sprø krimkomedien HODET OVER VANNETfra 1993. Begge filmene er tidligere omtalt her på filmbloggen og belønnet med terningkast 5. Klikk på filmtittelen for å lese omtalene av de (muligens må du scrolle nedover på sidene litt).
The Kings of Summer er å få tak i på DVD/Blu-Ray som import (uten nordisk tekst) fra platekompaniet.no, eller til rundt halve prisen fra utlandet hos britiske wowhd.com (sender gratis til Norge) eller amazon.com, men dog trolig med lengre leveringstid.
Du finner den også på nett som streaming/nedlasting, sikkert både lovlig og ulovlig, hvis du gidder å lete. Uten å anbefale noe ulovlig så er den å finne bl.a. ved hjelp av kickass og tpb. Dåkker ser nu sjøl 😉
Sommerens vær her på berget har så langt innbydd til mye innetid, som igjen gir en del filmtid. Gidder man ikke være ute i den hustrige norske sommeren får man vel parkere seg foran TV`en med en film og drømme seg bort. Hva gir isåfall mer sommerfeeling enn det idylliske tropeparadiset Hawaii?
I den amerikanske thrilleren “A Perfect Getaway” fra 2009, som jeg faktisk ikke har sett før nå, er det derimot ikke idyll. Riktignok tas vi med til fantastiske Hawaii på en heidundrande fottur på en av øyene, men det skal etterhvert utvikle seg til en ganske uhyggelig forfølgelsestur. Ikke misforstå, filmen er ikke veldig uhyggelig, men heller passe sommerlig underholdende, med småcreepy spenning etterhvert.
Et nygift par er på bryllupsreise på Hawaii, der de skal gå en utfordrende fotturriststi for å komme til den perfekte stranden. Underveis på turen får de vite at et par som trolig fortsatt befinner seg på Hawaii er etterlyst for flere mord på en av de andre naboøyene, men de bestemmer seg for å fortsette ferden. Underveis treffer de på to andre par, og plottet dreier seg selvsagt rundt hvem som er morderne.
A Perfect Getaway har et fantastisk bakteppe og blendende cinemateografi – Hawaiis herlige forlokkende natur gir ikke akkurat seerne lite lyst til å oppleve paradiset der. Filmen har en brukbar historie, som etter en times tid gir oss en ganske så uventet twist. Hvorvidt man liker eller tror på denne vrien definerer i stor grad om filmen faller i smak eller ei.
Jeg hadde som sagt ikke sett denne filmen før, den var faktisk ganske ukjent for meg, jeg hadde heller ikke sett trailerne for filmen, noe som forøvrig ikke anbefales da disse avslører for mye etter manges mening. Etter å ha sett filmen var jeg litt i villrede omkring hvorvidt jeg var blitt ført bak lyset eller sågar regelrett løyet for av filmskaperne eller ei, for den overraskende vendingen vil garantert føre til diskusjoner blant de som ser filmen. En del vil trolig mene at manus og filmen lyver for å komme frem til sin endelige løsning, men gjør den nå egentlig det? Jeg tenderer mest mot å svare nei der. Alt dreier seg egentlig om å tenke over hva som egentlig blir sagt, hva man egentlig ser.
Javisst, filmen prøver bevisst å lede deg til å tro noe, det er det ingen tvil om, men den lyver nok ikke, bare se scenene en gang til etter å ha sett filmen. Ofte er det menlig slik at man hører det man vil høre, når man har dannet seg en oppfatning av hvordan ting henger sammen. Det er likevel ikke et vanntett plott, noe vann siger det inn her. Noen hull er det. En del seere vil nok finne denne twisten som for lite troverdig til å kunne svelges, eller forutse løsningen. Det er for min del noen av scenene jeg fortsatt ikke i ettertid kjøper helt, som fremstår som inkonsekvente mot løsningen, men så er det da heller ikke Oscar-materiale vi snakker om her. En thrillers baktanke er da også ofte gjerne at publikum skal kunne bli overrasket, og denne filmen gir på en måte en litt ny dimensjon.
Jeg har ihvertfall, etter å ha tenkt over det, kommet frem til at A Perfect Getaway er en film verdt å anbefale, den gir akkurat passe dose spenning til tross for sine skjønnhetsfeil og endel klisjeer. Det er en type mysterie/thriller/”adventure” som kanskje ikke blir så utpreget spennende før det omtalte vendepunktet kommer. Oppbyggingen til dette går ikke alt for raskt, men inneholder likevel nok sekvenser til at det blir tilstrekkelig interessant, spenningskurven daler aldri ned til kjedelig da det hele tiden eksisterer en viss spenning, samt en del (ofte morsom) dialog, som også er viktig for oppfattelsen av filmen.
Steve Zahn og Milla Jovovich spiller det nygifte paret, og gjør sine saker greit. Filmens sterkeste bærebjelke er utvilsomt Timoty Olyphant, som sammen med en god Kiele Sanchez utgjør paret de nygifte møter når fotturen er i gang. Før den tid har de rukket å gjøre seg til uvenner med et noe sjuskete par, spilt av Chris Hemsworth og Marley Shelton, som selvsagt også dukker opp i villmarka.
A Perfect Getaway er grei sommerspenning som funker fint for å slå ihjel halvannen times drittvær ute, og skiller seg nok litt fra de fleste andre thrillere med lik oppbygging. På imdb.com har A Perfect Getaway basert på litt over 56 000 brukerstemmer et snitt på 6,5 av 10 stjerner, som er et poengsnitt jeg syns er ganske passende for denne filmen, som i min bok får terningkast 4. På imdb-skalaen ville jeg satt 6 av 10 stjerner* – eller 6 og en halv dersom man kunne dele en stjerne.
Du finner filmen på nett for strømming eller nedlasting. Som fysisk kjøpefilm er den blant annet tilgjengelig hos platekompaniet.no.
(*da regner jeg 1 stjerne som terningkast 1; 2-3 stjerner blir terningkast 2; 4-5 stjerner terningkast 3; 6-7 stjerner terningkast 4; 8-9 stjerner terningkast 5; og 10 stjerner terningkast 6)
PS: Om du ble forelsket i Hawaii etter å ha sett A Perfect Getaway, eller ikke vil se en thriller men fortsatt vil forføres av Hawaii, kan den noe lysere og humørfulle dramafilmen The Descandants, med George Clooney, anbefales 🙂
