I følge gammel overtro er fredag den trettende viden kjent som den store ulykkesdagen. En dag preget av uhell, ulykker og makabre massakrer, om ikke annet på film.
Husk å steng porten, lås dører, steng vinduer, skalk alle luker, og håp på det beste. Svar for all del ikke telefonen om den ringer og åpne for guds skyld ikke om det ringer eller banker på døra!
La nå endelig ikke meg skremme deg med tåkeprat om dagens dato, istedet gir jeg deg fem varierte grøssere for kvelden.
Er du likevel så urutinert at du forlater kåken i kveld, ikke si at du straks er tilbake. Alle vet hva som da skjer, sant?
5
HALLOWEEN (1978)
Er du tilhenger av klassikere som skremmer livskiten ut av deg? Da er denne et greit tips. Halloween er vel best rundt….halloween-tider, men fredag den 13. er vel like god som alle andre dager å bli forfulgt av en gærning på?
4
SKRIK (Scream, 1996)
Når vi snakker om gærning…
Morsom og underholdende ungdoms-slasher som sikkert fortsatt kan generere noen rykninger i kroppen når man ser på….
PS: Er jeg ikke flott med Scream- trynet mitt?
3
DRACULA (1931)
Dette trynet vil du derimot ikke se i mørke kroker! Det er sikkert enklere å finne blod å slurpe i seg enn å finne denne virkelige horror-klassikeren tilgjengelig, men gjør et forsøk så kanskje skremmer fyren på bildet vannet (om ikke blodet) av deg!
2
JAWS (1975)
Vann er forresten et sted du ikke skal hive deg uti i dag. Hedligvis er badetemperaturene i januar ikke så forlokkende. Dermed ingen grunn til å frykte en “Haisommer” akkurat nå, med mindre du som leser befinner deg på varmere breddegrader? Isåfall, ikke bad i dag!
1
FRIDAY THE 13TH (1980)
En slik listes naturlige topp er selvsagt den urikoniske skrekkgrøsseren Fredag den 13. fra 1980.
Hos platekompaniet.no (som desverre ikke har filmen i salg lengre) står følgende: Velkommen til Camp Crystal Lake. Dette er innsjøen som lokalbefolkningen mener er forbannet, og som er kjent for sin blodige historie. Det er rett og slett et perfekt sted for en rallende psykopat som gjerne vil myrde leirdeltagere, én etter én, i det vakre måneskinnet. Sean S. Cunninghams originale skrekkfilm avstedkom utallige avleggere og hundrevis av imitatorer. Med Kevin Bacon og andre superstjerner på rollelisten, kombinert med kreativ bruk av skarpe gjenstander og en seriøst gal fyr med en mamma som forguder ham, fortsetter denne gyserklassikeren å skremme vannet av oss.
I det hele og store er det vanskelig å oppdrive den originale filmen som kom i 1980, men skulle du snuble over den på nett i kveld, se den, hvis du tør!
Den tyske dramafilmen 24 WEEKS (24 Wochen) er klar for norsk kino i 2017 etter å ha blitt klar vinner av filmdistributør Arthaus sitt prosjekt Scope 100.
Scope 100 er et internasjonalt filmprosjekt, som i Norge arrangeres av den norske filmdistributøren Arthaus, som senhøsten 2016 plukket ut 100 filminteresserte deltagere, både av fagfolk og andre som er opptatt av film. Disse 100 personene fikk så i oppgave å se på nett 7 utvalgte nye europeiske filmer fra 2016, det ble opprettet en gruppe på facebook hvor deltagerne kunne diskutere filmene, for så og stemme på sine tre favoritter etter å ha sett filmene. Den filmen med flest poeng er garantert kinodistribusjon på kino i Norge i løpet av 2017. Mer om Arthaus og Scope 100 kan leses på arthaus.no.
Resultatet ble sluppet til deltagerne helt på tampen av 2016, og nå er alt det formelle i boks. Undertegnede var en av de 100 som deltok i “Scope 100 (2016-2017)”, og det er en glede at det var min store favoritt av de 7 filmene som gikk av med seieren.
Vinnerfilmen som altså kommer på norsk kino iløpet av året er den tyske filmen 24 WEEKS (24 Wochen).
24 Weeks er en sterk historie, en hard men viktig film, som jeg anbefaler på det varmeste. Filmen er preget av godt spill, og har et alltid dagsaktuelt og engasjerende tema; abort. Idyllen for et kjendispar som venter barn brister når det viser seg at fosteret ikke er som det skal være. Hvem skal bestemme hva den gravide skal gjøre? Filmen vil utvilsomt invitere seerne til debatt og diskusjon rundt etiske og moralske dillemmaer.
Min vurdering av 24 Weeks endte med terningkast 5. Når filmen med tid og stunder er kinoklar vil det nok komme litt mere om filmen her på filmhjerte. Merk dere filmtittelen, og få med dere filmen når den rulles ut på kinoer forhåpentligvis over hele landet.
Slik endte avstemningen:
1. 24 Weeks
2. Suntan
3. After Love
4. Indivisible
5. Baden Baden
6. Porto
7. Remainder
Faktisk viser den endelige poengoversikten veldig godt samsvar med slik jeg rangerte filmene. 24 Weeks og Suntan var mine to favoritter, med 24 Weeks et stykke forran Suntan, mens Porto og Remainder var de jeg ikke likte.
Flere av filmene vil imidlertid også være å se på norske kinoskjermer den nærmeste tiden. Suntan vises for tiden på Cinemateket der den er månedens film, og After Love og Baden Baden blir begge å se neste uke på Tromsø Internasjonale Filmfestival.
Suntan liker jeg, og After Love og Baden Baden er begge ganske brukbare filmer. Særlig vil jeg tro at mange voksne publikummere vil synest at After Love er en bra film. Den handler om et ekteskap i oppløsning, men på grunn av omstendighetene må paret fortsatt bo sammen, med sine to små døtre, og et kammerspill er i gjære. Et litt yngre publikum vil sikkert synest at Suntan er bra. Det er en film jeg vil anta vil passe best i aldersgruppen 18-40. Handlingen utspiller seg på en gresk partyøy sommerstid, der en nytilflyttet lokal lege i 40-årene eller deromkring blir forelsket i en mye yngre jente som han behandler. Når han blir med vennegjengen hennes på festing og strandliv begynner ting etterhvert å skje. Uten å røpe noe vil filmen by på overraskelser og være å anse som noe kontroversiell.
Hurra! Endelig er det den tida igjen. Tromsø Internasjonale Filmfestival 2017, eller populært kalt TIFF, arrangeres neste uke, fra tidlig mandag morgen til sent søndags kveld. Tiden er inne for litt forhåndstanker om noen av filmene.
For 27. året på rad går TIFF av stabelen i januar her i Tromsø, og sentrumsgatene, byens kafèer, serveringssteder, kinosaler og andre visningssteder fylles opp av filminteresserte mennesker og stemning. Atmosfæren i byen denne ellers så kalde januaruka er magisk. Og nå er filmhjerte.blogg.no med for fulle seil etter at akkreditering er innvilget. Jeg takker ydmykt og bukker til fantastiske TIFF og det festivalen har blitt. Nå blir det TIFF-fest på filmbloggen 🙂
Husk at du kan følge filmhjerte på FACEBOOK, der det er en egen side for filmhjerte.blogg.no. Liker du siden blir du oppdatert når det er noe nytt på filmbloggen. Husk også at du på “følger”-knappen på siden kan velge om du vil ha varsler og om oppdateringene skal følge facebooks standard eller komme først i feeden din. Eller noe sånt, hvem vet hvordan facebooks såkalte algoritmer funker? 😉
Du kan også følge undertegnede på TWITTER (@LarsJG), der det også sikkert blir noe TIFF-kvitring under festivalen. Undertegnede er også å finne på INSTAGRAM, (larsgronli) og også der vil det kunne dukke opp noe i løpet av TIFF.
TIFF sin offisielle åpningsfilm i år er den norske dokumentaren TUNGESKJÆRERNE, der man får følge lokalsamfunnet på Myre i vesterålen. Den filmen får jeg desverre ikke med meg da akkrediteringen ikke gjelder på åpningsfilmen, og dessuten ble den og utsolgt. Det er imidlertid mulig å få seg såkalte rush-tickets ved å møte opp i egen kø rett før visningene av den. Filmen kommer sikkert senere på kino/TV også, og er trolig en sjarmerende greie.
Avslutningsfilmen er LA LA LAND, som for et par dager siden håvet inn hele 7 Golden Globe-priser, blant annet for beste film og beste mannlige og kvinnelige hovedroller i kategoriene for beste musikal eller komedie (Ryan Gosling og Emma Stone).
Den vises kun lørdag og søndag kveld under TIFF, og begge er utsolgte. Men igjen, et lite antall rush-tickets (ledige billetter ved filmens start) vil kunne være tilgjengelige. Det spørs om jeg får med meg La La Land under TIFF, men den kommer på ordinær kino senere i vinter. Den bør man få med seg.
Det er mange filmer under TIFF jeg selvsagt skal på, og som jeg ser frem mot. Her er noen av de.
Den jeg kanskje har størst forhåpninger til er islandske HEARTSTONE (Hjartasteinn). Noen ganger har man nærmest på forhånd en klar idè om at man vil like en film. Heartstone ser jeg for meg viser en historie om ungdom i brytningstiden mellom barna de er i ferd med å forlate, og den voksenverdenen som venter i nær fremtid, i en slags “den siste sommeren sammmen”-historie, der de unge hovedrollekarakterene vil slites mellom følelser og valg, alt akkompagnert av et sikkert storslått islandsk landskap som et fantatstisk bakteppe for handlingen.
Island har jo det siste året levert et par skikkelige kraftfulle perler av noen filmer, med Småfugler (Sparrows) og Stabukker (Rams) friskt i minne, så jeg har store forhåpninger til Heartstone. Jeg er da og en generel tilhenger av “coming-of-ages filmer”, eller oppvekstskildringer på godt norsk, og i den kategorien tror jeg Heartstone befinner seg i.
Finner du ledige billetter til den under TIFF bør du ta sjansen 😉 Denne våget jeg ikke å vente på akkrediterings-ja på, så den kjøpte jeg billett til. Torsdags morran` klokka 9 starter visningen jeg skal på gitt! 😀
Innlegget fortsettetter under bildene
Finner Hjartasteinn veien inn i filmhjertene? Jeg tror det. Pressefoto: tiff.no
Jeg har også peilet meg ut noen forhåndsfavoritter i fengselsfilmen (?) BLESSED BENEFITS fra Jordan, og ikke minst fotballdokumentaren FOREVER PURE fra Israel, som etter sigende gir oss et sjokkerende innblikk i den israelske klubben Beitar Jerusalem, og viser hvordan fansen av klubben, voksne som barn, gikk fullstendig av hengslene etter at klubben hentet to muslimske spillere til klubben. TIFF skriver i programmet dette:
“I flere tiår representerte fanbasen i Beitar Jerusalem sterkt høyrevridde jøder, og når de to tsjetsjenerne ankommer, får rasismen fritt spillerom. Med utrolig tilgang til spillere, tribune og bakrom, har regissør Zinishtein laget en sterk film om Israel, identitet, politikk og hvordan rasisme kan styre et miljø med ødeleggende konsekvenser”.
Den tror jeg blir veldig interessant.
Ellers er ELLE fra Frankrike en film å sjekke ut. Den vant Golden Globe for beste utenlandske film (utenfor USA altså), og Isabelle Huppert vant pris for beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm. Dette skal være en noe kontroversiell film har jeg latt meg fortelle fra noen som har sett filmen allerede, Huppert sies å overbevise og filmen har kontroversielle temaer som bl.a en voldtekt.
“Fytti katta, jeg vant jaggu Golden Globe!” Isabelle Huppert og katta, i Elle. Pressefoto fra tiff.no
Den russiske THE ICEBREAKER er en annen film jeg har forhåpninger om at skal slå til som en god opplevelse. Den handler om en russisk isbryter i Antarktis som kommer på kollisjonskurs med et isfjell. For å unngå sammenstøtet, kjører skipet seg fast i isen og tvinges til å drifte uten motorkraft.
Det loves mye spenning i denne filmen ut fra programomtalen, og jeg aner en viss klaustrofobisk følelse, og ikke minst iskald stemning, der mannskapet er ute i det store isødet…
En annen film jeg tenker kan være rent underholdende er den engelske actionfilmen FREE FIRE, med en historie lagt til Boston i 1978. I programomtalen skriver TIFF dette: FREE FIRE er en overveldende action-thriller som tipper hatten sin til de klassiske krim-filmene fra 70-tallet, samtidig som den er moderne fortalt og utført. Full av action og bekmørk humor, og levert med knivskarp dialog og timing er den trolig et av årets mest originale og underholdende filmer i sjangeren.
Jada TIFF, jeg er med på den. Det der høres fett ut! Når i tillegg Brie Larson er med i en av hovedrollene, og filmen er regissert av samme geniale gærning, Ben Wheatley, som stod bak den kølsvarte komedien Sightseers (2012) lukter det suksess for min del. Filmen har vunnet publikumsprisen “Midnight Madnes” under filmfestivalen i Toronto.
Tøffeste jenta i klassen. Bilde fra Free Fire. Pressefoto: tiff.no
THITHI fra India ser jeg også frem til. Den er omtalt som et satirisk blikk på den indiske landsbygda, som også tar sosiale problemer på alvor, i historien om en 101 år gammel patriark som dør. Når barnebarnet vil selge landet han skal arve blir det trøbbel, når den sta og sære faren setter seg på bakbeina.
Filmer fra Sør-Amerika har jeg også et godt øye til. På årets utgave av TIFF har jeg forventninger til blant annet THE DISTINGUISHED CITIZEN og til PANAMERICAN MACHINERY. Førstnevnte film kommer fra Argentina, og er landets Oscar-kandidat. Dette er en komedie, som forteller historien om en uinspirert forfatter som kommer hjem til Argentina etter flere år i europa for å motta en pris, men når jubelen har lagt seg er ikke alle så fornøyde med prismottageren.
Sistnevnte film, fra Mexico, presenterer temaer som jobbsikkerhet, arbeidere i krise og usikkerhet rundt hva som vil skje når arbeiderne på en fabrikk en morgen finner sjefen død. Begge filmene sies å by på mye mørk humor og litt absurde karakterer. Jeg tror dette blir litt festlig.
“Ja, jøss, gi meg mere papirarbeid”. Panamerican Machinery.Pressefoto: tiff.no
Kortfilmer elsker jeg forresten, så et eller to av TIFFs kortfilmprogram håper jeg å få med meg. Blant annet skal Atle Antonsen, Bjørn Sundquist og Lennart Jæhkel dukke opp i et par av kortfilmene som er med i år. Det som gjør kortfilmer så spenstige er at man sjeldent har tid til noe bakgrunn og oppbygging, her er det rett på som oftest, og følelser, virkemidler og dramatikk skal alt smeltes inn i et lite antall minutters spilletid.
Dette er NOEN av filmene jeg håper å få sett. Som vanlig vil det nok og dukke opp flere titler etterhvert som jeg gransker programmet og tar noen avgjørelser. Med akkreditering rundt halsen blir det spennende å se om jeg får billetter til det jeg vil, kvotene til hver film kan jo bli full før jeg rekker å få meg billett. Uansett blir det en cool, spennende og tøff filmfestival og uke.
Join meg gjerne på noen av filmene hvis du føler for det, så kan vi krangle etter filmen om hvorvidt den var bra eller ikke, hehe.
“Peis nu på, TIFF starter snart!”. Bilde fra Thithi. Pressefoto: tiff.no
Alt praktisk om TIFF 2017, tider, filmer, steder og kjøp av billetter finner du på tiff.no
Skal du på TIFF? Kommentarer, spørsmål eller noe annet av interesse å melde? Meld det i kommentarfeltet! 😉
I mange måneder hadde jeg sett frem til å se MANCHESTER BY THE SEA ettersom forhåndsomtalen av filmprosjektet og bilder av filmens locations bar bud om noe jeg på forhånd trodde jeg ville like. At filmen den siste tiden også har blitt veldig løftet opp av norske og utenlandske kritikere la heller ingen demper på forventningene mine. Fallhøyden kan være stor da.
Manchester by the Sea faller aldri,jeg satte virkelig stor pris på filmen, som utvilsomt er en av fjorårets/årets beste, og som blir vanskelig å komme unna i Oscar-nominasjonene, selv om den ikke var riktig så enestående som jeg ønsket. Den er helt klart spesiell på flere måter. Manchester by the Sea er nemlig herlig nedstrippet og gjennomgående en lavmælt øm fortelling om sorg og livet etterpå. Som vi alle som på en eller annen måte har kjent på sorg vet, er det både lyse og tunge stunder når livet går videre. Akkurat dette formidler regissør og manusforfatter Kenneth Lonergan på en ektefølt måte, ikke uten glimt i øyet heller, for det er flere scener som er humoristiske og letter på stemningen.
I tillegg spiller omgivelsene rundt, filmens locations som nevnt, inn som et litt kjølig bakteppe. Vi befinner oss i den lille pittoreske havnebyen Manchester by the Sea i Massachusetts, USA, som på mange måter gir meg litt assosiasjoner til steder geografisk sett langt mot nord. Ihvertfall, stedet er hjembyen dit Lee Chandler (Casey Affleck) må vende tilbake etter at broren dør. Lee får ansvaret for brorens 16 år gamle sønn Patrick, glimrende bragt til liv av forholdsvis ukjente Lucas Hedges. Men Lee er en plaget mann, med en sår fortid i den lille byen. Gjennom klipp tilbake i tid får vi gradvis vite hvorfor Lee har en slik motvilje mot å igjen være tilbake i Manchester. Jeg er forresten sikker på at mange tidlig i filmen i en barscene tror de ser hvorfor Lee er så nedstemt, mere er vanskelig å si uten å røpe for mye.
Lee har iallefall ikke noe ønske om å bli værende der for lenge, problemet er bare at Patrick absolutt ikke vil være med onkelen til Boston, dit Lee for flere år siden flyttet. Der jobber han som vaktmester, bor simpelt, og holder seg for det meste alene. Forholdet mellom Patrick og onkel Lee er det sentrale elementene i filmen, et samspill som fungerer utmerket. Det er både sårt, til tider anspent og vakkert.
Det som likevel gjør filmen så spesiell og god som den faktisk er, er at alt er så hverdagslig. Det er vanlige liv bragt til filmen, det er gjennkjennbare følelser, og solide prestasjoner av crewet både foran og bak kamera. Kinemateografisk er det delikat, at mesteparten av handlingen utspilles vinterstid er neppe tilfeldig, det legger et kaldt slør over handlingen. Javisst er det lagt inn et par hendelser som garantert vil få tårekanalene igang hos noen, eller gi frysninger, men til tross for sin sorgtunge tematikk er dette egentlig en oppløftende film.
Ikke minst er dette Casey Affleck sin film. I hovedrollen som den selvdestruktive Lee storimponerer han. Jeg har personlig aldri før vært noe stor fan av Affleck, så det er svært gledelig å si at jeg syns han leverer en glimrende prestasjon her. Vi slippes gradvis litt nærmere inn på den innesluttede og kalde Lee, som Affleck i alle sine fakter og færer, mimikk og væremåte gjør til en høyst troverdig karakter. Affleck ble natt til 9. januar norsk tid tildelt Golden Globe-pris for beste mannlige hovedrolle i en dramafilm, og bør være er en klar Oscar-kandidat.
20 år gamle Lucas Hedges (f. 1997) som spiller Lees nevø Patrick er filmens andre hovedkarakter, noe han utfører perfekt. Han er akkurat så laidback og hva skal jeg si, ekte, som en 16-åring som har mistet faren skal være. Han imponerer. Imponerer gjør også norskættede Michelle Williams. Mange husker henne nok godt fra suksessen “Brokeback Mountain” fra 2005, en rolle hun ble Oscar-nominert for. Williams sin rolle i Manchester by the Sea er ganske liten og ikke så fremtredende, det er likevel mer enn nok av henne til at det forsvarer nominasjon til Golden Globe og Oscar. Særlig en scene et godt stykke ut i filmen er veldig sterk.
I det hele tatt er det solide skuespillerprestasjoner over hele linja. Kyle Chandler (som jeg fikk stor sans for etter Netflix-serien “Bloodline”) har en glimrende birolle som Lees bror, og jaggu får vi også servert Matthew Broderick i en ørliten birolle som er litt småmorsom egentlig. Lydsporet i filmen er også fint, det er et par seanser med noe som minner litt om salmer eller ihvertfall rolige lange melodier, poenget er at jeg likte det da det passet perfekt inn.
Manchester by the Sea anbefales selvsagt varmt. Den er perfekt lavmælt som en slik film må være, og den trår aldri nevneverdig feil. Innledningen og selve oppbyggingen av historien er noe lang, jeg kjedet meg likevel aldri. Manchester by the Sea er et hjertevarmt mesterverk. Aller best vil jeg likevel huske Manchester by the Sea som filmen som for min del løftet Casey Affleck opp mot stjernene.
Soleklart terningkast 5 – og 8 av 10 stjerner.
Har du kommentarer om filmen, anmeldelsen eller noe annet relevant? Velkommen i kommentarfeltet!
Har du fått med deg disse innleggene fra Filmhjerte? (klikk på bildene for å åpne lenkene)
Prisutdelingssesongen er i full gang! Golden Globe hadde sin utdeling natt til mandag norsk tid. Her er noen små synspunkter på prisutdelingen.
Som kjent er det to store prisutdelinger i statene, med Oscar som den digre prisen, og Golden Globe som den nest største, en prisutdeling som i tillegg til prestasjoner innen film også er en prisutdeling for TV-serier/filmer.
Nattas store høydepunkt var uansett ikke noen av prisene som ble delt ut. Talen en bokstavlig talt glitrende Meryl Streep (sjekk bilder av kjolen ;p) holdt med stoisk ro etter at hun ble tildelt Golden Globes ærespris Cecil B. DeMille Award var nemlig mildt sagt minneverdig. For en enorm tale og for ei dame! Har du ikke sett den bør du absolutt finne den på nett, for Streep ass, fy flate! Om jeg likte Streep fra før, så ble hun nærmest gudinne i løpet av natta. Det hun sa om mobbing, å vise empati og utredningen hennes om mangfoldet i Hollywood, var glimrende. Det var selvsagt et velrettet stikk til den kommende presidenten, sånn forresten.
Showets store vinner ble musikalen LA LA LAND, med 7 nominasjoner og like mange priser. Filmen røsket med seg beste film i kategorien beste musikal/komedie, beste regi og manus til unge og fantastiske Damien Chazelle, og beste skuespillere i en musikal/komedie til Ryan Gosling og Emma Stone. At filmen dominerte så mye under GG kan være et forvarsel om hva vi har i vente senere i vinter under Oscar-gallaen.
Foreløpig har jeg sett få av de nominerte filmene og seriene fra årets GG, men en av de jeg nettopp har sett er MANCHESTER BY THE SEA, en glimrende film som gav Casey Affleck en veldig fortjent Golden Globe for beste mannlige skuespiller i kategorien dramafilm, som vel er kategorien som henger høyest blant prisene for beste film og beste skuespillerprestasjoner (?). Som kjent er GG delt opp, slik at det deles ut to priser for beste film, til beste musikal/komedie, og beste drama, og likeså er skuespillerkategoriene delt opp i to også. HELL OR HIGH WATER har jeg også sett, men den gikk tomhendt hjem. Uansett en veldig god film.
Utdelingen gjorde meg ellers selvsagt veldig lysten på å se en del av filmene som vant eller var nominerte, når de nå engang ankommer Norge. LA LA LAND må jeg selvsagt se, selv om musikaler på film virkelig ikke er min greie egentlig (på teater, ja, på film, nja). Imidlertid er jeg stor fan av regissør Chazelle, og både Gosling og Stone er sympatiske skuespillere, så kanskje er det bra. Jeg har også en stygg anelse om at filmens soundtrack kan komme til å gi meg noen strofer på hjernen 😉
MOONLIGHT, som fikk prisen for beste dramafilm, er en annen å sjekke ut, det samme med den fransk-hollandske kontroversielle filmen ELLE, som gav Isabelle Huppert prisen for beste kvinnelige skuespiller i en dramafilm. Filmen ble også kåret til beste utenlandske. Ellers har jeg notert meg LION (med Dev Patel), Hacksaw Ridge (tja? Jeg liker Andrew Garfield, men at den er regissert av Mel Gibson gjør meg skeptisk), og LOVING, blant annet.
Av TV-serier så må jeg vel få sjekka ut THE NIGHT MANAGER etter at serien fikk tre priser, både beste mannlige hovedrolle i en miniserie eller TV-film og begge birolle-prisene.
Som seg hør og bør var det selvsagt mye glamour og store skuespillere, og mye tøys og kødd. Ikke vet jeg om Goldie Hawn gjorde seg til og spilte på scenen, hun virka ihvertfall ikke helt sober 😉 Forøvrig liker jeg Hawn, hvis du lurte, så det var nok bare kødd. De stivpynta i salen flirte ihvertfall 😉
2016 bød på mye film. Her er en håndfull spesielle filmminner fra året som er ved veis ende snart.
Etterson jeg ikke har sett så veldig mye ennå av nytt filmmateriale fra 2016 ser jeg det lite hensiktsmessig å lage noen best of-liste nå, derimot har jeg istedet her skrevet et lite innlegg om fem filmminner fra 2016 som enten har berørt eller bare rett og slett underholdt hemningsløst. Førstnevnte film er faktisk en av de beste filmopplevelsene mine noensinne. Flere av filmene er nok produsert i 2015, men alle ble sluppet for det norske publikum i år, ihvertfall på lovlige plattformer for film 😉
Jaaaada, filmen er fra 2015, og var med i Oscar-racet fra 2015. Men den hadde sin premiere her til lands i 2016. Norgespremieren kom under filmfestivalen i Tromsø i januar, der jeg takk og lov fikk sett den på kino, og etter at Oscar-nominasjonen for beste film, beste regi og beste kvinnelige hovedrolle ble offentliggjort ble den offisielle Norgespremieren fremskyndet.
Ihvertfall fremstår ROOM som det absolutt mest fantastiske som rullet over norske kinoskjermer i 2016. Vidunderlige og eksepsjonelle skuespillerprestasjoner av Brie Larson og 9 år gamle Jacob Tremblay, og knapt et øye blant publikum var tørt. Tremblay leverte ellers den mest enestående og utsøkte barneskuespillerprestasjon jeg noensinne har sett, og det var en forbigåelse at han ikke fikk Oscar-nominasjon. Larson fikk derimot sin høyst velfortjente Oscar. Room er klaustrofobisk uten å egentlig være det, den er sin mørke forutsetning til tross en livsbejaende beretning og en skildring av en mors ubetingede kjærlighet for sin sønn, og et barns oppdagelse av verden. Filmkunst på høyt plan. Terningkast 12, minst 😉
Spansk/argentinsk drama med humoristiske undertoner om et av de tristeste temaene; for tidlig død. Men dette er så mye mere enn en film om en middelaldrende mann som har fått dødsprognosen sin, det er en hjertevarm historie om vennskap, kommunikasjon, sønner, fedre, og en hund. Fantastisk 🙂
Årets mest sinnssjuke actionkomedie er den elleville crazykomedien The Brothers Grimsby, der en toppspion må drasse med seg den villstyrige broren sin som er fotball-hooligan. Og idiot. Nøkkelordet er Sascha Baron Cohen. Elefantejakulering er noe av det du må være forberedt på.
TB Grimsby er egentlig veeeeldig ekkelt, haha, men jeg klarte ikke å dy meg, for TB Grimsby fikk gapskrattet fram. Og da har den levert.
.
Spenning/krim
HELL OR HIGH WATER
Årets for meg beste kriminalhistorie på film. Bli ikke overrasket om Hell or High Water er med i Oscar-racet for 2016. Dette er den type krim som skiller seg ut, mye takket være en tidsriktig tematikk og at det faktisk er en slags moderne western.
Filmens bakteppe med støvete og nedslitte amerikanske småbyer er dessuten, på litt snodig vis, veldig forlokkende.
Island leverte et par skikkelige godbiter i 2016, med STABUKKER og SMÅFUGLER. Sistnevnte var den som gjorde sterkest inntrykk, og som også gir oss et fascinerende islandsk goldt og nakent landskap som et bakteppe som bakes inn i filmen. I Småfugler står forholdet fordrukken far-sønn sentralt, samt temaer som samhold, tilhørighet og et par fryktelige hendelser. Småfugler er også en “coming-of-age” film, eller en såkalt oppvekstskildring. Anbefales absolutt.
PS: Filmhjerte elsker SKAM. Ha et “skam-fullt” nytt år 😉 Skam sesong 4 kommer i 2017!
2016 er snart historie. Takk til alle lesere og besøkende som har gjestet filmhjerte i løpet av året. Undertegnede ønsker dere alle velkommen tilbake og et riktig godt nytt år med mange supre filmer og serier 🙂
Alle har vi vel våre favoritter dersom man er interessert i film, TV og serie, så gå ikke av hengslene om din favoritt-serie ikke er nevnt 😉 Dette er filmhjerte sine favorittserier fra året som snart er omme.
Lista er nok noe forskjellig fra mange andre lister som figurerer i mediene og eventuelle blogger rundt omkring, men lista her speiler ikke hva andre mener, den gir et bilde på serier jeg har digget i løpet av 2016, og som jeg glatt anbefaler.
Lista inneholder 8 serier fra 2016 og nummereringen på seriene er ikke så viktige egentlig, for alle seriene har sine styrker.
1
SKAM
* Sesong 2 og 3, NRK 3 / NRK Nett-TV og skam.p3.no
Jeg har elsket hvert øyeblikk av Skam for seriens fantastiske nære og ærlige portrett av norsk ungdom og hva de føler skam rundt, og er full av lovord om den og måten man har kunnet følge serien på skam.p3.no med innlegg og klipp lagt ut i sanntid daglig gjennom sesongene, samt mye skjult og mere åpen symbolikk som er plassert ut i handlingen. Gullruten til Tarjei Sandvik Moe (Isak) er forresten et folkekrav 😉 Seriøst. Han må få den gullruta!
Alle sesongene ligger selvsagt gratis på skam.p3.no og NRK nett-TV. Se alle de daglige klippene, insta-bildene, chatteloggene (og påfølgende diskusjoner) i kronologisk rekkefølge på SKAM.P3.NOfor best forståelse av serien, eller alle klippene satt sammen til hele episoder eller maraton i NRKs nett-TV. På instagram/twitter figurerer det dessuten en rekke uoffisielle fan-kontoer som gir et dypdykk i Skam-universet. Bruk f eks gjerne litt tid på insta-kontoen “Skamoveranalysering“.
2
EYEWITNESS
* Sesong 1, TV-kanalen USA Network, tilgjengelig for kjøp bl.a. på Amazon video for nedlasting/streaming
Dette er typen amerikansk krim jeg syns er awesome. Mørkt og spennende plott samt small town-America-locations og miljø setter et særpreg på dette suggerende krimthrillerdramaet. To omlag 17-år gamle gutter i en avsidesliggende hytte blir vitne til trippelmord. Morderen viser seg å være en høytstående FBI-agent og det ene vitnes fostermor er den lokale sheriffen som får saken i hendene. Imidlertid tier de to vitnene om hva de så for å skjule forholdet deres. Glimrende spill av Julianne Nicholsson, Tyler Young, James Paxton, Gil Bellows og Warren Christie, med flere. Ingen norske tilbydere har serien pr dags dato så vidt meg bekjent, men den kan strømmes mot betaling hos Amazon video, og ligger ikke fullt like lovlig andre steder.
3
HAPPY VALLEY
* Sesong 2, Netflix (Sendt på NRK 1 også)
Glimrende britisk krim, som kanskje først og fremst står frem på grunn av knallsterk kvinnelig hovedrolle, et menneskelig ekte drama og fascinerende locations fra den engelske landsbygda. Sesong 1 og 2 ligger på Netflix, og er uten tvil en av de beste krimdrama på flere år.
4
11.22.63
* Fox/Hulu, i salg på DVD og Blu-ray
For den som digger tanken om tidsreise og idèen om å kunne endre på historien er denne sci-fi-thrillerserien basert på en Stephen King-bok midt i blinken. James Franco spiller highscool-læreren som havner tilbake i 60-årene for å forhindre drapet på J.F. Kennedy. Hva hadde skjedd med verden dersom JFK IKKE hadde blitt skutt den skjebnesvangre dagen 22.11.1963? Underholdende, mystisk, spennende og sjarmerende nostalgisk. Gode prestrasjoner fra Franco, George MacKay (fra Pride) og Daniel Webber (som spiller Lee Harvey Oswald på imponerende vis). Selvsagt et urealistisk eventyr, but who cares? Dette er morro, og har noen linjer til felles med “Tilbake til fremtiden”-filmene. Serien er dessuten kun en eventserie/miniserie på 8 episoder, med en avslutning. En klokkeklar anbefaling.
5
DESIGNATED SURVIVOR
* Sesong 1, Netflix, eventuelt på den amerikanske TV-kanalen ABC
Spennende nytt politisk drama med Kiefer Sutherland som det anonyme kabinettmedlemmet som er en “designated survivor” som plutselig må tre inn som USAs president etter et omfattende terrorangrep. Men ikke alle syns Tom Kirkman, som han heter, er den rette mannen som USAs president. Serien er så langt på Netflix kun kommet frem til episode 11 sånn cirka.
6
BLOODLINE
* Sesong 2, Netflix
Familiehelvete fyllt av konflikter, mørke skjulte hemmeligheter som ikke tåler dagslys, og het Florida-sommer. Serien er desverre kansellert for flere sesonger har jeg sett, men dette er verdt å få med seg, og den er kun på 2 sesonger.
7
STRANGER THINGS
* Sesong 1, Netflix
En ung gutt forsvinner under mystiske omstendigheter, og en ung jente rømmer fra et forskningssenter som også er rammet av mystiske hendelser. Mens lokalmiljøet leter etter den forsvunnede gutten, er sterke krefter på søk etter jenta.
Når dette skrives har jeg kun sett den første episoden av Stranger Things. Den første episoden samt alt jeg har lest om serien bærer bud om at dette vil falle i smak. Episode 1 var iallefall pirrende. Jeg tror Stranger Things vil fremstå som en veldig annerledes og nostalgisk mystisk serie med både noe overnaturlige hendelser, underholdning og spennende uhygge, da den blant annet er omtalt som en hyllest til 80-årene, Stephen King, Steven Spielberg, Hardy-guttene og River Phoenix-klassikeren “Venner for livet”, noe man forsåvidt kan se allerede i episode 1, en episode som også gir meg litt følelsen av X-Files lagt til starten av 80-tallet. Serien er forøvrig ikke fra 80-tallet selv om handlingen starter i 1983, Stranger Things er nemlig en av årets nyproduksjoner på Netflix.
NARCOS
* Sesong 1 og 2, Netflix
Jeg har ikke begynt å se Narcos ennå, men dette er en serie jeg helt klart skal komme meg igjennom. Det meste jeg har lest og hørt om serien tyder på at jeg vil like den.
Ettersom jeg i fjor lagde en julefilm-liste her på filmhjerte.blogg.no gidder jeg ikke dra frem samme lista igjen nå, det blir for døllt, men du finner lista her. I dag har jeg derimot sveipet innom Netflix sin norske utgave og funnet et knippe julefilmer du kan se på Netflix i Norge.
Jeg gjør som vanlig også oppmerksom på at bloggen ikke er sponset av strømmetjenesten.
Denne kommer man selvsagt ikke unna i julestria. En 90-tallsklassiker uten like, og nok av julestemning!
POLAREKSPRESSEN
Bli med på denne eventyrlige togreisen til Nordpolen på selveste julaften. Tom Hanks i en av rollene i denne hjertevarme 2004-filmen.
JUL I FLÅKLYPA
Litt norsk julefilm må med. I 2013 kom Jul i Flåklypa. Se den på Netflix.
Andre verdt å nevne på Netflix: Miracle On 34.th Street (1947, finnes julenissen?), A Christmas Carol (1984, der vi møter den rike gjerrigknarken Ebenezer Scrooge), White Christmas (1954, mye julestemning og sang), Bad Santa (2003, sinnanissen!).
Er du ikke av den julefilm-elskende typen? Nei, egentlig ikke jeg heller, men Alene Hjemme 1 og 2, samt Die Hard 1 og 2 får frem julestasfeelingen 😉 De to nevnte Die Hard-filmene og Alene Hjemme 2 finner du imidlertid ikke på Netflix i Norge.
Det er definitivt ingen skam å utrope ungdomsserie-suksessen SKAM som årets beste, råeste og feteste nett-fenomen og norske serie 😀
SKAM-feberen har ridd Norge i over et års tid, og har nådd undertegnede også! I dag skal NRK og Skam hylles. Det tok sin tid, men etter å ha hørt så sykt mye bra om Skam siden i fjor og særlig i år, bestemte jeg meg for å se Skam – og helt fra de første episodene i sesong 1 har jeg vært helt med, for dette er klasse, som kun blir bedre og bedre, og DET beste, morsomste, mest rørende og viktigste av norsk og skandinavisk produsert drama. Intensiteten, ungdommenes innlevelse og miljøet er så ekte at man innimellom nesten glemmer at dette faktisk kun er en fiktiv serie. Det er faktisk jækla imponerende. At Skam fra lille Norge har blitt en internasjonal hit er noe alle medvirkende bør være mektig stolt av.
Kort fortalt, om noen skulle lure på hva Skam handler om, så følger vi en gjeng elever ved Hartvig Nissen vgs i Oslo, og miljøet rundt ungdommenes skolehverdag og fritid, og hva ungdom i 2016 føler skam over. Alt på en måte man ikke tidligere har bedrevet dramaformidling. Derfor gjør den også internasjonal suksess.
Når man legger til at sesong 2 og 3 er produsert for småpenger, kun 10 millioner kroner tilsammen, mens “Nobel” til sammenligning kosta 60-70 millioner for èn sesong, er det nok et bevis på at her har noen gjort jobben sin til toppkarakter. Seriens popularitet er også en historie for seg, for mens andre serier og programmer hypes opp av kanalene, har ikke NRK pushet Skam nevneverdig på seerne. De har strømmet til selv. Skams innovative produksjonsmåte og fortellerteknikk er da også en nyutviklende og fascinerende måte å lage serie på, hvor man på Skams offisielle nettside daglig gjennom sesongene har kunnet se nye klipp på nett lagt ut i såkalt sanntid, som en gang i uka har blitt slått sammen til en hel episode, og med en måte å fortelle historie på som benytter ulike digitale løsninger og synsvinkler. Fremtidsrettet, og kostnadseffektivt.
Skam har bevist at det kan være dirrende spenning i en scene uten noen blendende visuelle dramatiske virkemidler (hvem satt for eksempel ikke og holdt pusten mens Even og Isak kysset i garderoben på skolen, i frykt for at de skulle oppdages mot deres vilje, med stemmer og balldunk i bakgrunnen? Eller når ord blir mektigere enn all verdens smell og bomber?). Det skal selvsagt legges til at selv om NRK selv ikke har pushet veldig på for å promotere Skam, har andre medier, som VG, Dagbladet, Aftenposten, med mange flere, også TV 2 (!) løftet Skam fram gjennom massiv omtale. VG TV har f eks gått på “Skam locations jakt”, og laget en rekke innslag om Skam. Kjendiser har snakket serien opp, og serien har fått stor internasjonal anerkjennelse. I NRK har man derimot valgt å kjøre en tight linje med kortene tett inntil brystet, og blant annet lenge skjermet alle de medvirkende ungdommene helt fra media, trolig for å “holde på seriens univers”. Man må jo si de har lykkes, hvis dette har vært en planlagt strategi er den genial. Genialt er Skam forresten uansett.
Har du ikke fått med deg Skam ennå? Gå inn på NRK nett-TV (enklest avspilling), eller seriens offisielle side skam.p3.no som anbefales for å forstå serien enda bedre, skam.p3.no er fullstappet av Skam-stæsj, det er nemlig der seerne har kunnet følge daglig med på instagram-bilder (rollefigurene har egne insta-kontoer), fiktive chatte-logger fra sms og messenger fra hver sesongs hovedperson, og nye delklipp, samt diskutere og kommentere klipp og episoder. Rull igang sesong 1, 2 og 3 av allerede skamroste og glimrende SKAM. Ifølge NRK har sesong 3 av Skam på det meste ukentlig hatt seertall på over svimlende 1,2 millioner seere, og overveldende tall for seertall og interaksjon også for alt på nett og lineær TV.
Fortsetter under bildene
En herlig jentegjeng: Chris, Vilde, Eva, Noora og Sana
Flotte Isak og Even
At serien som har sin målgruppe fra ca 15 år til slutten av videregående skole-alder og som tar opp hvordan norsk ungdom i 2016 har det har nådd langt ut over denne aldersgruppa er hevet over enhver tvil. NRK melder om kokende engasjement fra målgruppen, og som vi vet har serien også fått mange voksne blodfans. Såpass mye voksne fans også at en del unge seere i vår mente serien endret seg fra sesong 1 til 2 for å tilpasses eldre seere. NRK la deretter frem tall som viste at det var en mediaskapt myte at enorme mengder over 40 år fulgte serien, og forsikret at serien utvilsomt er styrt av de unge, men at de ville ta grep for å holde på målgruppens interesse, og det har de vel klart. Skam har tatt Norge og verden, særlig Skandinavia, med storm, danskene elsker serien, det norske språket har fått en boost i utlandet (ja, jeg ser ironien i at jeg brukte et utenlandskt ord her), og serien er solgt til USA for remake, og så videre.
Amerikanerne får en utfordring i å prøve å gjøre deres versjon like fenomenal som den norske originalen, på grunn av de mange nyansene i Skam som blir vanskelig å overføre til USA, men jeg gleder meg til å se resultatet. Ikke minst er det råkult at norskprodusert drama eksporteres og blir en viral suksess utenlands – det er også fantastisk å se hvor stor glede og betydning serien har fått for mange, av ulike kjønn og legninger. Det er fascinerende og utrolig morsomt å se en fiktiv serie som genererer så mye følelser hos publikum. Noe av det som overvelder mest er å se hvor mye denne serien betyr for mange som har skrevet kommentarer på Skams nettside, på twitter, Instagram (og Facebook), samt den massive rosen fra mediene.
Sesong 4 på NRK er ventet til våren 2017, så da er det bare å vente i spenning.
Jeg elsker nemlig alle de tre foregående sesongene, for i tillegg til de viktige og emosjonelle temaene som behandles på en brilliant og nær måte som blant annet utfrysning og trakassering på skolen, voldtekt, feminisme, “fuckboys/sluts”, islamofobi, homofobi, seksuell identitet, spiseforstyrrelser, psykiske problemer, vennskap, festing, kjærlighet, åpenhet, aksept og mye annet, er det også veldig mye humor i Skam. Og like mye varme og frustrasjoner.
Alle sesongene har og sine øyeblikk som kaller på følelsene, gleden og tårene hos seerne. Som når gammelt uvennskap og trakassering mellom to venninnner legges død etter en unnskyldning direkte fra hjerterota (Eva), som når frykten for at en voldtekt har funnet sted avsløres (Noora), som når Noora ramser opp lovparagrafer for Williams bror Nikolai (i et klipp hyllet av Kripos. Skam har faktisk ført til at flere har meldt fra om overgrep), som en urkomisk og skremmende hyttetur for jentegjengen, som når et forelsket par forenes etter trøbbel (William+Noora, og Isak+Even – “Evak” – sistnevnte par omtalt i media som det vakreste vist på TV), som når en antatt selvopptatt type viser storhet (William som droppa 16. maifesten og skrev Nooras tale f.eks.), som når en unggutt (Isak) “kommer ut av skapet” og får den støtten og responsen han trenger fra venner (scenen der Isak forteller Jonas at han liker en gutt er massivt hyllet) og familie (sms`en Isak får fra “gale” og religiøse mamma er skjønn), som Isaks mange tunge stunder alene (som når han stirrer i taket etter å ha sett filmen Romeo og Julie på pc`en), som når karakteren Eskild med dirrende harme forklarer Isak et par sider av saken, som når tidligere antatte ensformige karakterer utvikles og viser nye varme sider (Vilde og Magnus, Sana, med flere), som ordene “Du er ikke alene”, som episoden “O Helga natt”, som når Skam bryter ned en rekke fordommer innen syn på homofili, legninger, psykiske problemer og sykdom, kroppspress, religion og vennskap, med mere. Skam fortjener skamros. Det er episk. Den danske storavisa Politiken har kalt Skam verdens beste ungdomsserie. Jeg liker ungdomsserie-sjangeren godt, og skal ikke krangle på den!
Teamet bak anført av serieskaper Julie Andem i spissen har dessuten, og der ligger naturligvis mye av seiersoppskriften, gjort et grundig og nitidig detaljert research blant aldersgruppen seriens rollekarakterer handler om. Som kjent har hver av de tre sesongene fokusert på en person blant elevene på Hartvig Nissen VGS i Oslo. Historiene i sesong 1 og 2 om Eva og Noora og jentegjengen var fenomenale, jeg har sjelden av serie eller film koset meg og blitt så underholdt som av de sesongene, likevel er det sesong 3 der vi følger Isak (Tarjei Sandvik Moe, gi han Gullruten! For et strålende talent 17-åringen er!) og Even (Henrik Holm) som har gjort sterkest inntrykk, for Isaks følelsesmessige berg- og dalbanelignende reise er hardt å se, samtidig som det er så vakkert. Sesongen hylles av alle på kryss og tvers av alder, legning, etnisitet, religiøs tro og situasjon. Bare les noen av kommentarene fra seere på skam.p3.no, et skam-søk på twitter, eller en gjennomgang av diverse oppslag i media, så ser man det.
Jeg har i likhet med mange andre blitt glad i nærmest alle sammen, og særlig Isak, siden hans utvikling i serien er så flott. Men herregud, lista er lang. Eva i sesong 1 var herlig, der hun gikk fra sur til å være…ja, herlig, Noora i sesong 2 var herlig, og begge svingte mellom å vise sympatiske sider og litt mindre sympatiske sider, William gikk fra å være en ubeskrivelig drittsekk til å vise varme sider, Magnus som gikk fra klovn til innsiktsfull og åpensinnet, Vilde som virket enkel fikk vist seg som mer moden enn vi trodde, Sana som slett ikke var som først antatt, morsomme Chris (jenta Chris altså), Even som gir et ansikt til bipolare lidelser, og så videre….. Den som kanskje til nå ikke har vært lett å like er “Penetrator”-Chris (gutt), men det skulle ikke forbause meg om Skam får endret den oppfatningen og! Hatten av for Skam-gjengen og NRK! Hyll! Hyll! Hyll!
PS: Selvsagt får Skam terningkast 6 for sesong en, to og tre.
Alle foto: NRK
LEGG GJERNE IGJEN KOMMENTARER OM SKAM I KOMMENTARFELTET
Det var lenge en av Norges beste serier. Så kom slutten som ødela Frikjent.
INNEHOLDER SPOILERE. Har du ikke sett sesong 2 og vil bevare spenningen, ikke les videre, for i denne saken presenteres synspunkter angående Frikjents avsluttende episode og sesong.
Sesong 1 av Frikjent var en banebrytende nyvinning innen norskprodusert spenningsdrama, med saken om drapet på Karine for 20 år siden, og Aksel som nå kjemper for å endelig bli trodd, i den fiktive bygda Lifjord et sted på vestlandet. Jeg var til og med villig til å se gjennom fingrene med at stedets beboere har 1000 forskjellige dialekter, som at sønnen av en svenske og en østlending snakker kav sørlandsdialekt, og at hans datter igjen snakker østlandsdialekt. At en svenske som har bodd på stedet i over 30 år aldri, ikke en eneste gang, bruker et ord på norsk. Slikt blir likevel flisespikkeri.
Sesong 2 startet godt den også, og var lenge bra. Faktisk var den grei helt inntil slutten av siste episode. Før alt rakner og gjør at man føler man har kastet bort en masse tid. Det er heldigvis bare en TV-serie, men du skjønner kanskje poenget? Jeg føler meg lurt 😉
Mot slutten på siste episode aner man at serien skal få et bra utfall. Så feil kan man ta. Riktignok får Aksel vite hvem som var skyld i Karines død. Som jeg, og flere med meg, lenge har skjønt, er det Karines egen bror, Lars, som er den skyldige. At ingen av rollefigurene, som politi etc, har tenkt den tanken er forøvrig en svakhet. Sesong 2 har noen brister underveis, som en noe urealistisk rettssak, samt noen andre momenter, men slikt kan man som seer overse. Helenes død er derimot verre. Rollefiguren Lars er iallefall den eneste som aldri har vært satt søkelys på som skyldig av seriens skapere, ikke før i den siste episoden, selv om man underveis har kunnet forstå at det var han, med den puslete holdningen hans, ansiktsuttrykk, all drikkingen, det faktum at det på et punkt sies av moren at han ikke klarer seg uten henne, samt at han aldri har vært trukket frem. Flere andre har det derimot i større og mindre grad vært rettet mistanke mot. Aksel. Broren Erik. Moren Mai-Britt til og med (en av historiens verste TV-mødre?). William og Eva Hansteen. Per Olav. Kanskje Tonje og flere. Men aldri Lars.
På fjellet før sluttscenene avsløres endelig dette, Lars innrømmer at Karines død var hans skyld, og Aksel tar Lars med seg for å dra til politiet. På vei ned stanses de altså midt på veien mellom snøskavlene av Eva og William, hvor Eva nok en gang tar Lars i sitt jerngrep og sier at sannheten aldri vil komme frem så lenge hun lever.
Gjennom 18 episoder, langt over 13 timers spilletid, har vi sett Aksel kjempe for å bevise at han ikke er en morder. Så ender han likevel opp som nettopp det, når han skyter og dreper den “jævla kjerringa” Eva.
Fordi alle løy, fordi han ikke ble trodd, og for å få broren fri (?). Eller var det ren hevn fordi han hater Eva? Det som kunne berget slutten fra havari var om Lars endelig tok mot til seg, og var den som skjøt. DET ville vært en tøff slutt det!
Seriens siste bilder viser politiet som tar Aksel med seg inn på stasjonen.
For en meganedtur. Det som kunne blitt en legendarisk serie ender opp som en gigantisk skuffelse.
Et raskt twitter-søk viser også at mange seere mildt sagt ikke likte slutten.
I Frikjent har vi forøvrig også fått servert noen av serie- og filmverdens verste foreldre. Eva og William, spilt av Lena Endre og Ingar Helge Gimle, er gode kandidater, men den som tar kaka er Aksels mor, spilt av Anne Marit Jacobsen. Fysj. Jeg snakker ikke om skuespillet deres, for det har vært godt, men om rollefigurene de har fremstilt.
Jeg har i alle fall lært for fremtiden at nye prosjekter fra manusforfatterne Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig skal jeg være veldig forsiktig med å gidde å bruke tid på å se. Frikjent sesong 2 var 3-4 minutter unna terningkast 5, men ender opp som en svak toer på terningen, for seriens katastrofale klimaks tok ikke bare livet av Eva Hansteen, det torpederte også inntrykket av hele serien.
