FILMHJERTE LARS JG – EN FILMBLOGG FRA NORD Blogg om film og TV-serier, skrevet av Lars Jørgen Grønli. Kontakt: larsgronli (@) hotmail . com

“Baz Luhrmann lager episke kjærlighetshistorier, mann!”

Så sa ihvertfall Even i Skam, og som vi husker fra sesong 3 av NRKs braksuksess fra ifjor var det mang en referanse der til regissør Luhrmanns romantiske kjærlighetsdrama ROMEO & JULIE. Blant annet så Isak den på pc`en sin hjemme i senga, mens det kom en tåre nedover kinnet hans, og den mye omtalte svømmebasseng-scenen må nevnes.

Nå har publikum i Tromsø en sjanse til å se filmen på kino i slutten av februar, når Cinemateket setter den opp på Verdensteateret, nettopp fordi filmen har fått en oppblomstring igjen takket være Skam.

En ung Leonardo DiCaprio og Claire Danes spiller det unge paret som på tross av rivaliserende familier forsøker å dyrke kjærligheten, i denne moderne klassikeren fra 1996 som viser oss verdens mest berømte kjærlighetshistorie av William Shakespeare, i moderne utgave.

Det er sikkert minst 15 år siden jeg så filmen, og jeg er vel litt i tvil om jeg liker den 😉 Men kanskje blir det et gjensyn.

Filmen vises ifølge Verdensteateret sin februar-kalender to ganger, søndag 26. februar, og mandag 27. februar.

Les mer om filmen på Verdensteateret sin nettside.

FOKUS: AMERIKANSKE PRESIDENTER

Verdensteateret viser flere filmer av interesse i februar, både klassiske suksesser og nye filmer. Blant annet blir det filmer der den amerikanske presidenten står i fokus, noe som vel må sies å være ganske så aktuelt i en tid der USA nettopp har fått tidenes mest kontroversielle og forhatte president i Trump.

I den sammenheng vises ihvertfall de fem strålende filmene JFK – SAKEN FORTSETTER (1991, med Kevin Costner), ALL THE PRESIDENT`S MEN (1976, med Dustin Hoffman og Robert Redford), LINCOLN (2012, med Daniel Day-Lewis, Sally Field og Joseph Gordon-Levitt), NIXON (1995, med Anthony Hopkins) og FROST/NIXON (2008, med Frank Langella, Michael Sheen, Kevin Bacon og Oliver Platt).

Også høyaktuell norsk film står på plakaten. Kim Hiorthøys morsomme og lett absurde spillefilmsdebut THE RULES FOR EVERYTHING, og den nord-norske selfangstdokumentaren ISHAVSBLOD, som ble en publikumsfavoritt på filmfestivalen i Tromsø, er begge helt klart verdt å se.

Gullpalmevinner Cristian Mungius nye film DEN STORE PRØVEN er en annen film som absolutt anbefales.

PS: alle de utenlandske filmene vises med norske tekster.

Fullstendig program, filminfo og billettkjøp finnes på verdensteateret.no.

Verdensteateret, her fotografert i anledning TIFF.

SUNTAN – ANBEFALT GRESK FILM

Når jeg nå er innom Cinemateket. Befinner du deg i Oslo bør du sjekke ut hva Cinemateket (Dronningens gate) der har på sitt program. Også i Bergen, Trondheim, Stavanger, Lillehammer og Kristiansand finner man Cinemateket forøvrig.

En film som helt klart anbefales, og som ihvertfal vises i Oslo frem til 3. februar, er den greske dramakomedien SUNTAN.

Innlegget fortsetter under traileren

Regissør og skuespiller Ole Giæver fra Tromsø er klar med sin nye film “Fra balkongen”, som får premiere på selveste Berlinalen, filmfestivalen i Berlin. Der får han selskap av den norske storfilmen “Kongens nei”, som nylig fikk Oscar-nei, men ja fra Berlinalen, som arrangeres fra 9.-19. februar.

Norsk film og nord-norske stemmer gjør seg altså gjeldende i Tyskland. Spesielt gledelig er det selvsagt at den Oslo-bosatte Ole Giæver som er fra Tromsø, faktisk for tredje gang er invitert til Berlinalen. Han var nemlig også der med “Fjellet” (2011) og “Mot naturen” (2015). Produksjonsselskapet bak filmen, Mer Film, har forøvrig også røtter i Nord-Norge, nærmere bestemt Tromsø (samt i Bergen, og Oslo).

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Begge Giævers to tidligere filmer har også fått mye buzz, og jeg tror de begge er å finne på nett, for den som gidder å lete. “Mot naturen” fikk ellers mye oppmerksomhet for en passe smådristig filmposter.

Giævers nye film som får verdenspremiere i Berlin er med i festivalens Panorama-program. Norsk filminstitutt beskriver Panorama-seksjonen i Berlin som et sted der både filmer med sterke kunstneriske visjoner og kommersielle muligheter kan vises, skriver filmnettstedet Montages.no.

Ole Giæver beskriver selv filmen slik, på Mer Film sin blogg:

FRA BALKONGEN handler om deg, om hvem du var og den du ble og alt som er tapt og vunnet mellom da og nå. Hvem er du som sønn eller datter, som forelder til barna dine, som kjæreste eller nabo, og hvem kan du bli i framtida? Hva klamrer du deg fast til her og nå, selv om du vet at verden skal gå under en gang? Jeg laget FRA BALKONGEN for å prøve å begripe livet og alt som vi vet at en dag skal bli borte. Det er en pre-apokalyptisk komedie om hvordan vi lever livene våre i Norge i dag  

På samme sted skriver også Mer Film at

  Filmen tar publikum med på en tid- og romodyssé mellom ytterpunktene av dette som vi kaller livet. I mer enn ett år følger filmen Ole og familien gjennom hverdag og høytider, minner og fantasier og store og små spørsmål. Det er en humoristisk utforskning av hvordan vi lever livene våre i dag og hva det vil si å være et menneske  

Mer Film og Troms fylke er forøvrig også representert i Berlinalens hovedkonkurranse-program. Den tyske filmen “Lyse netter” (Helle Nachte) som Mer Film er norsk co-produsent for er innspilt i Troms.  Mere om filmen kan leses på Mer Films bloggside.

Forhåpentligvis får man også her hjemme med tid og stunder mulighet til å se både Giæver-filmen og den tyske som er spilt inn i vakre Troms.

Grattis, og lykke til i Berlin både til Fra Balkongen, Mer Film, Giæver og Kongens nei.

Foto: Mer Film

Oscar-nominasjonene er klare. Det må selvsagt kommenteres.

Årets Oscar-utdeling finner sted 26. februar (natt til 27. februar norsk tid), og er naturligvis et av årets store begivenheter for filminteresserte.

Årets nominasjonsliste inneholder vel ikke de enorme sjokkene eller overraskelsene akkurat, men kanskje noen små, og som vanlig er det ikke alt som er som det burde være.

I år slipper dog Oscar-akademiet unna å kritiseres for å kun være kritthvite i sine nominasjoner, da de har funnet plass til flere fargede skuespillere og filmer også, noe som nærmest burde være en selvfølgelighet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den store nominasjonsvinneren er musikalen LA LA LAND, som har all grunn til å smile om dagen. Nylig fikk Damien Chazelles film 7 Golden Globe-priser, av 7 mulige kategorier den var nominert i, og nå følges det opp med sinnsyke 14 Oscar-nominasjoner, i 13 ulike kategorier. Med andre ord kan LA LA LAND potensielt vandre hjem fra Oscar-showet med 13 priser.

Imidlertid håper jeg  ikke den gjør det. Filmen er bra den, og skuespillerprestasjoner og en hel del annet er bra ved den, men så bra at det fortjener 13 Oscar er det slettes ikke. Jeg gav forøvrig nylig filmen terningkast 4 etter å ha sett den på TIFF, og syns jo den fortjener noen priser, men 13???

En liten overraskelse er det å se den svenske komedien EN MANN VED NAVN OVE nominert i kategorien beste fremmedspråklige film. Også det er en bra film, men jeg  hadde ikke trodd den ville nå opp og bli nominert, for så fantastisk er den ikke. Jeg liker filmen, men av de mange påmeldte filmene i denne kategorien er det flere blant de som ikke  ble nominert som jeg syns hadde fortjent nominasjonen mye mere. Jeg kan kort nevne “The Distinguished Citizen” fra Argentina, “Elle” fra Frankrike og “Sparrows” fra Island, som alle tre er klart bedre, særlig de to fra Island og Frankrike.

Kanskje burde også vår egen “Kongens nei” vært forran i køen, men den norske storfilmen ble i likhet med fjorårets “Bølgen” forbigått. EN MANN VED NAVN OVE fikk forøvrig også nominasjon i år i kategorien for beste makeup/sminke/hår.

Som kjent er jeg tilhenger av filmer fra Sverige, så hyggelig er dette dog for våre svenske filmvenner. Filmen har forresten også noen norske innslag i produksjonen. På facebook skriver filmtidsskriftet Montages at den svenske filmen har noen norske innslag, den er co-produsert av Fantefilm, ved Are Heidenstrøm, og har musikk av den norske komponisten Gaute Storaas og lyddesign av Hugo Ekornes.

Mest gledelig etter mitt syn er det å se Isabelle Huppert nominert som beste kvinnelige hovedrolle, for ELLE. Alle nominasjonene MANCHESTER BY THE SEA har fått er også gledelige, og svært fortjente. Særlig gledelig og morsomt er det å finne Lucas Hedges nominert for beste mannlige birolle for hans innsats i filmen. Hyggelig er det også å finne HELL OR HIGH WATER  med to nominasjoner, deriblant som en av ni filmer som er nominert som beste film. Imidlertid regner jeg vinnersjansene som minimale.

Den store Oscar-vinneren blir nok LA LA LAND spår jeg, men jeg håper og tror at den ikke får pris for verken beste film eller skuespill. Beste regi, kinematografi og lyd bør den derimot gjerne få, og den drar garantert også med seg noen av de “tekniske” og øvrige prisene, blant aktuelle kategorier kan være lyd, lydmiks, filmmusikk, sang, produksjonsdesign, manus, og flere av de vil være helt greit også at filmen vinner.

Den nominasjonen jeg er mest uenig i er Viggo Mortensen som beste mannlige hovedrolle for CAPTAIN FANTASTIC. Jeg digger Mortensen, bortsett fra i denne filmen som er en film jeg virkelig hater. Usj! Heldigvis er vinnersjansen hans ganske liten, da han konkurrerer mot Casey Affleck (MbtS) og bl.a. Denzel Washington (FENCES), og også Gosling (LLL) står nok forran han vil jeg tro.

SE ALLE NOMINASJONENE HER

Forøvrig er det fortsatt mange av de nominerte filmene jeg ikke har sett, så jeg har litt å ta igjen den kommende måneden. Som vanlig regner jeg med å komme med en filmbloggpost med alle vinnertipsene for Oscar-utdelingen når det nærmer seg den store kvelden.

Snakkes 😉

Bilde: Licensed from: adrenalina / yayimages.com

De kommende månedene har kinoene flere spennende norske filmer på plakaten. Allerede fredag er det klart for KINGS BAY.

Den norske thrilleren KINGS BAY som retter søkelyset på den mye omtalte Kings Bay-gruveulykken på Svalbard i 1962 er en av filmene jeg har store forhåpninger til.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Faktisk er deta llerede onsdag  klart  for eksklusiv Norgespremiere for Kings Bay i Tromsø.

Slik beskrives filmen i omtalen hos Aurora Fokus Kino og Nordisk Film Kino:

En journalist i avisa Nordlys, Harrieth Hansen, kommer på sporet av hva som egentlig hendte i Kings Bay-ulykken. Et spolebånd med en advarsel om ulykken, ett år før den faktisk hendte, leder henne og hennes kollega Oskar Stokstad inn på sporet av at Sovjetunionen sprengte gruven for å vise hvem som egentlig bestemmer over Nordområdene. Jo nærmere de kommer sannheten, blir det tydeligere at sterke krefter er i sving, og villige til å gå langt, for å stoppe saken fra å bli publisert

Store deler av Kings Bay er forøvrig innspilt i Tromsø, noe som selvsagt gjør filmen ekstra høyinteressant å få med seg, ettersom det mildt sagt ikke akkurat florerer av filmer der Tromsø har blitt brukt som location.

Hovedrollene i Kings Bay er det artisten Kari Bremnes, og for meg helt ukjente Andrè Sørum, som har. Synge kan Bremnes som vi vet, men kan hun skuespillerkunsten? Det finner man vel snart ut av.

Ellers på filmens rollebesetning finner vi godt kjente nasjonale navn navn som Jørgen Langhelle og Erik Hivju, samt en rekke nord-norske profiler som er godt nok kjent, deriblant Kim Sørensen (selv om han ofte stotrer på østlandsdialekt), Ketil Høegh, Maria Bock (Nåde, Hellfjord), Kristian Fr. Figenschow og Eirik Junge Eliassen, med flere.

KINGS BAY har premiere over hele landet førstkommende fredag,  27. januar. Løp og se!

SMÅABSURD OG LEKEN DRAMAKOMIKK FRA DEBUTANT KIM HIORTHØY

27. januar er det også premieretid for den norske multikunstneren Kim Hiorthøy sin spillefilmdebut med den absurde dramakomedien THE RULES FOR EVERYTHING.

Hiorthøys film er en ganske så annerledes film fra det man ellers ser, hvor han på en leken måte snurrer rundt temaer som døden og atomer.

Jeg så den nylig på filmfestivalen i Tromsø, og syns at det var en filmopplevelse utenom det vanlige. Det er en underfundig filosofisk stemning filmen igjennom, med gjennomgående mye mørk humor, til tider morbid, og det er en del å le av.

Gir du The Rules for Everything en sjanse vil du kanskje bli positivt overrasket, selv om filmstilen nok garantert ikke er for alle. Handlingen finner sted i Oslo, og har en blanding av engelsk og norsk tale.

Fra meg ble det iallefall terningkast 4 til The Rules for Everything.

Filmen handler om, som tittelen hentyder, at det finns regler for alt. Det finns regler for livet, det finns regler for døden, og alt som skjer imellom.

Storm er ti år. Når faren hennes forsvinner, begynner moren hennes å lage instruksjonsfilmer med en østeuropeisk selvhjelpsguru. Overlatt til seg selv må Storm bestemme seg for hvilke regler tilværelsen kan kokes ned til for at ikke verden skal falle helt sammen 

Det mest kjente navnet for meg av de som spiller i filmen er Ingrid Olava. I hovedrollene finner vi Natalie Press og purunge Tindra Hillestad Pack.

Norsk film håper nok definitivt på en vårblomstring dette halvåret, for ikke mindre enn hele 17 filmer fra Norge har kinopremiere i halvåret frem mot sommeren. Jeg håper flere av de får bra besøkstall.  En film jeg så under filmfestivalen i Tromsø og som anbefales på det varmeste er dokumentarene TUNGESKJÆRERNE, som er en sjarmør av en film om barn på Myre i Vesterålen som skjærer torsketunger.

Selfangst-roadmovien til havs, ISHAVSBLOD, som i likhet med Tungeskjærerne har Norgespremiere i løpet av februar/mars, er et annet tips. Ishavsblod har egentlig ikke distribusjon ut til kinoene, men i samarbeid med TIFF skal filmen likevel komme på kino i Norge har det blitt sagt, så hold et øye åpent for den.

Se en oversikt hos magasinet Rushprint over alle de 17 norske filmene med kinopremiere første halvår 2017.

Tromsø Internasjonale Filmmfestival er over for denne gang, og det er oppgjørets time, med filmrangering og noen skråblikk 😉

På en måte er det litt greit at uka er ved veis ende, selv om den har bydd på mange glimrende filmer og artige hendelser. For etter å ha bodd i kinosalene den siste uka er det ok å komme tilbake til den vanlige rutinen igjen. Også er det mindre enn et år til neste gang det braker løs 😉

Helt ferdig med TIFF er jeg selvsagt ikke. Årets festival ble for min del en festival med mye god film. I perioden mandag til lørdag fikk jeg sett 23 forskjellige festivalvisninger. Favoritten så jeg faktisk TO ganger i løpet av tre dager, ettersom Heartstones regissør på visningene fredag og lørdag var i Tromsø for å snakke om filmen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg hadde også planlagt tre kinobesøk søndag, men etter en uke med minimalt med søvn fikk drømmeland gå seirende ut av søndagskampen. Det var uansett ok, filmvalgene mine på søndag var ingen jeg i utgangspunktet følte sterkt for å få sett.

Her er rangeringen min av filmene jeg så på TIFF, med terningkast i parantes. Klikk på lenkene for anmeldelser/omtale.

Alt fra nr 1-16 anbefales, og alt fra nr. 1-18 var strålende, bra eller brukbart nok.
Nr 19, 20 og 21 veldig tvilsomt, og nr 22 fullstendig bortkastet tid.
Altså, fra topp verdensklasse og gradvis ned til til bunnskrap i bøtta:

1. HEARTSTONE – Hjerteknuser fra Island  (6)
2. ELLE – Elegant voldtektssjokk (6)
3. LIFE OF PI (3D-VERSJON) – Pi imponerer fortsatt (6)
4. TUNGESKJÆRERNE – “Fesk lukta ikke møkk, det lukta pænga” (5)
5. THE ICEBREAKER – Iskald russisk actionthriller (5)
6. ISHAVSBLOD / SEALERS – Opplev selfangsteventyret  (5)
7. FOREVER PURE- Rystende fotballdokumentar fra Israel  (5)
8. LA LA LAND – Sjarmerende musikal (4)
9. THE DISTINGUISHED CITIZEN – Argentinas Oscar-kandidat (4)
10. FREE FIRE (4/5, ingen omtale skrevet)
11. DEN STORE PRØVEN (GRADUATION) – Bestått fra gullpalmevinner Mungiu (4)
12. NEWS FROM PLANET MARS – Vittig fransk komedie (4)
13. RARA – Viktig om omsorgsrett (4)
14. THE RULES FOR EVERYTHING (4, ingen omtale skrevet)
15. THE FITS – Girlpower i mystisk film (4)
16. NOWHERE TO HIDE – Viktig krigsdokumentar (4)
17. 4 MÅNEDER, 3 UKER OG 2 DAGER –  Litt skuffende Gullpalmen-vinner (3)
18. FILM FRA NORD: KORTFILMPROGRAM 1 (Ingen terningkast satt, kun omtale)
19. BLESSED BENEFIT – Søvnfremkallende fengselsdrama fra Jordan (2)
20. PANAMERICAN MACHINERY – Feil i maskineriet (2)
21. THITHI – Bortkastet tid (2)
22. KARENINA & I – Pompøst vås (1)

Årets TIFF-perle; Heartstone, fra Island.

Þór (Thor) og Kristján (Baldur Einarsson og Blær Hinriksson) i Heartstone.

Beta og Hanna (Diljá Valsdóttir og Katljá Válsdóttir) i Heartstone.

Glimrende film på TIFF. Isabelle Huppert i den beksvarte voldtekts-hevn-thrillerkomedien Elle.

To av filmene rakk jeg ikke å skrive anmeldelse av, og nå gidder jeg ikke. Den ene er THE RULES FOR EVERYTHING (det kommer noen ord om den senere i uka i anledning kinopremiere), som er tiltenkt terningkast 4. Den andre er den kølsvarte actionkomedien FREE FIRE, som trolig ville endt opp med et terningkast 4 eller 5, selv om jeg ei stund satt og tenkte “WTF” er detta for noe? 😉 Filmen er nemlig rimelig sjuk, men har så mange kvikke replikker, smart dialog og morbid blodig action at filmen må sees. Dessuten er Brie Larson med. Enda en grunn for å  se den altså. Kanskje kommer det omtale av den også når den kommer på kino for ordinær visning en gang i slutten av mars.

Ishavsblod, nord-norsk unik dokumentar om selfangsteventyret som går mot en slutt. Artig og unik film.

Tungeskjærerne fra Myre i Vesterålen bør alle få med seg.

Største overraskelse: Heartstone var jeg sikker på før jeg så den at jeg vil like, men jeg likte den bedre enn ventet. Imidlertid er nok Elle, La La Land og Tungeskjærerne de filmene som overrasket mest ut i fra mine egne forventninger.

Største skuffelse: Blessed Benefits hadde jeg gode forventninger til. Den skuffet stort. Om noe ved selve festivalen skal sies å ha skuffet litt, må det være at jeg hadde håpet på en svensk film av klasse på programmet.

Beste film: Heartstone, selvsagt. Den satte dype spor.

Mest spesielle film: Elle. Noe lignende har jeg nok aldri før sett. Tenk det, en komedie om voldtekt, en rape-revenge komedie attpåtil! En film som manet frem både mye latter, vemmelse, sjokk og vantro blant publikum.

Årets TIFF-spådom: Tipset mitt om at Heartstone ville gå inn i filmhjertet. Kan si det tipset satt som ei kule. Hjartasteinn var til og med en sterkere opplevelse enn ventet.

Årets TIFF-ran: 50 kroner for en halvliter Solo på Kulturhusets foajè. 50 spenn! For Solo! Hvem var dum nok til å kjøpe det mon tro? *kreeemt*

Årets festivaldiett: Besto hovedsaklig av bananer, en og annen liten pose nøtter, noen brødblingser, noen Pepsi Max, Isklar og Bonaqua. Bon apetit! Og mye kaffe! Ja, og en Solo da.

Årets starstruck moment: Haha….vel, jeg flirte godt da jeg senere kom på at han jeg ikke klarte å kjenne igjen på Norsk Filmforbund sin stand men visste jeg hadde sett før, var han typen fra Jarlsberg-reklamene (“Kjøpte du ikke Jarlsberg”, “Samma det vel, hund er hund” osv). Sorry hvis jeg glante på deg, Halvard ;p

Beste mannlige skuespillerprestasjon: Oscar Martinez i The Distinguished Citizen. Den argentinske veteranen var knallgod.

Beste kvinnelige skuespillerprestasjon: Isabelle Huppert i Elle briljerte! Det sies også at Rebecca Hall var storartet i “Christine”, men den rakk jeg ikke å få med meg.

Beste nykommere: Heartstones to hovedrolleinnehavere Blær Hinriksson og Baldur Einarsson (begge rundt 14-15? antar jeg) som var fantastiske og leverte knallsterke prestasjoner får “beste mannlige”. Islandsk film får håpe de to fortsetter som skuespillere! Som “beste kvinnelige” er årets nykommer Royalty Hightower (11) i The Fits, hvor hun er strålende. Det er girlpower fra Hightower! Og med det navnet vil nok ordspillene snart florere om hun fortsetter innen filmens verden.

Beste sitat fra en film: “Fesk lukta ikkje møkk, det lukta pænga” – Tobias (10) i Tungeskjærerne.

Årets klareste røde kort: Går til de råtne og gjennomsyra rasistiske Beitar Jerusalem-supporterne, særlig “La familia”, i fotball-dokumentaren Forever Pure.

Beste TIFF-party: Tja, jeg var vel på hele to, så det blir jevnt mellom press party på Ølhallen og Arthaus sin 25-årsfest-nachspiel på Bastard. Best og mest øl hadde de på Ølhallen, mens mest trøkk bød Bastard på.

Fineste TIFF-visningssted: Verdensteateret.

Beste TIFF-visningssted: Fokus kino. Uten tvil mest komfortable stoler 🙂

Rareste filmtittel: Neida, ikke Rara, selv om den høres litt rar ut. Prisen går til britiske “AAAAAAAAH!”

15. januar 2018 er TIFF tilbake. Til TIFF er det bare å si takk for i år. Vi sees neste år, vel blåst!

Foto fra Heartstone: Foto: Roxanna Reiss. Fra filmens offisielle nettside heartstone-thefilm.com sitt pres kit.
Foto fra Elle: Pressebilde fra tiff.no
Montasje fra Ishavsblod/Sealers: Filmens pressemateriell
Foto fra Tungeskjærerne: Pressebilde fra tiff.no

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli

#filmfestival #filmfest #tiff17 #tromsøfilmfestival #film #filmer #filmtips #Tromsø #Heartstone #Elle

Mandag kom den triste nyheten om at Asle Myrvoll, kjent som “han Lars” i Oluf, er død.

Myrvoll, som ble 74 år gammel, sovnet stille inn natt til mandag etter en seks år lang kamp mot kreft, skriver iTromsø i dag.
Asle Myrvoll vil for alltid huskes for sin komiske rolle i de ekstremt populære skuespillene og TV-produksjonene om han Oluf, der Myrvoll spilte Oluf Rallkattli sin sønn, han Lars.

I over 30 år drev han også butikken Sportshuset i Tromsø sentrum, frem til han pensjonerte seg i 2012.

Til minne om Asle Myrvoll har filmhjerte funnet Myrvolls uforglemmelige opptreden som han Lars i den legendariske sketsjen “Farskapssaken”  fra 1983, som ligger på YouTube.

Lekende og fargerike La La Land avsluttet TIFF 2017. Om en måned kommer filmen på norsk kino landet rundt.

FILMANMELDELSE

LA LA LAND

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

    USA, 2016

Spilletid 2t 08m

Sett på kino på TIFF

La La Land, den amerikanske romantiske dramakomedie-musikalen som nylig sanket 7 Golden Globe-priser, var den offisielle avslutningsfilmen på årets utgave av Tromsø Internasjonale Filmfestival, TIFF 2017.

La La Land er regissert av Damien Chazelle, den unge regissøren bak strålende Whiplash, og har Ryan Gosling og Emma Stone i hovedrollene. Jeg skal si at jeg var skeptisk på forhånd av den grunn at musikal på film sjelden eller aldri treffer meg. På teater liker jeg musikal, ikke på film. I tilfelle La La Land kommer ordtaket “ingen regel uten unntak” til sin rett.

La La Land overrasket nemlig i veldig positiv retning. Filmen som til tider gir publikum en følelse av å være tatt med tilbake til 30-, 40-, 50- og 60-årene i en ramme som utspilles i nåtid, er ikke bare overraskende god, den er ganske god. Den er dessuten sjarmerende, fargesprakende, lekende, underholdende, drømmende og visuelt stilsikker og fin. Det er en moderne musikal, som hyller de klassiske filmene på en fin måte og gir mange små morsomme og sjarmerende referanser, i tillegg til generelt sett og flere morsomme bemerkninger.

La La Land handler om et år, delt inn i fire seksjoner etter årstid, av livet til rollekarakterene til Gosling og Stone, satt til Los Angeles, der Gosling spiller den arbeidsløse jazzpianomusikeren Sebastian, som elsker jazz og har en drøm om å åpne en egen klubb, mens Stone er den mislykkede skuespilleren som jakter på gjenombruddet sitt. Veiene deres møtes gjennom flere tilfeldige møter, og etter en falmende åpning relasjonsmessig utvikles et vennskap og etterhvert en stormende romanse dem imellom. Sentralt i La La Land står jakten på å gjennomføre det man drømmer om og har satt seg som mål. Klarer kjærligheten å overvinne de mange utfordringene som kommer i veien?

Filmen bryter som ventet en rekke ganger ut i danse- og sangnummere, og bryter ut av “real life” over i mere drømmende og flytende scener. Akkurat det var hovedpunktet til min forhåndsskepis angående om hvorvidt jeg ville like filmen. Til min glede er det tvert om disse sidene ved filmen som er de største styrkene, for disse scenene er i all hovedsak smakfulle og veldig sjarmerende å være vitne til.

Det som trekker mest ned inntrykket er likevel nettopp musikken. Musikken i La La Land er som sagt sjarmerende og alt det der, men ikke av en slik karakter at noen som helst av låtene setter seg i hodet mitt etterpå, slik at jeg konstant vil gå å nynne på noen strofer, kanskje rent bortsett fra “city of stars”. Likevel er musikkinnslagene på sin måte litt delikate og vellydende nok der og da,  selv om de ikke er så gode at de vil huskes. Akkurat på det området hadde jeg forventet mer.

De mere dramapregede delene av handlingen er heller ikke alltid like spennende, men filmen holder seg på en ren linje hvor man følger de to hovedkarakterenes reise gjennom filmen. Helt mot slutten blir det kanskje en smule trist, selv om filmen er en feelgoodfilm.

Ryan Gosling og Emma Stone spiller med stor ro, begge utmerker seg med minnerike opptredener og de glir begge perfekt inn i rollekarakterene sine. Gosling som den laidbacke og etterhvert svært sympatiske Seb, og Stone som den litt oppgitte skuespillerinnen som har mistet selvtilliten men likevel evner å ikke ville gi opp verken seg selv eller Seb.

Sett på kino er i alle fall La La Land en fin film. Om den funker like godt på en liten skjerm hjemme spørs dog.

La La Land hadde norsk premiere på TIFF, og får ordinær norsk kinopremiere 24. februar.

På stjerneskalaen vil jeg sette 7/10, noe som omregnet ville gitt fire på terningen. Selv om  jeg har lyst å sette fem får LA LA LAND terningkast 4.

Eller 4 av 6 filmhjerter, det er jo artig med noe nytt 😉

LA LA LAND: ♥ ♥ ♥ ♥  

Foto: Pressebilde fra TIFF.NO

Den islandske oppvekstfilmen Heartstone hedret med internasjonal filmpris på TIFFs avslutningsseremoni.

På Tromsø Internasjonale Filmfestivals avslutnings- og prisutdelingsseremoni lørdag kveld forran en utsolgt og stappfull sal i Kulturhuset ble 7 ulike priser delt ut.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

HEARTSTONE FIKK INTERNASJONAL PRIS

Min store favoritt på årets filmfestival ble HEARTSTONE fra Island, en film som umiddelbart har festet seg som en film på øverste nivå i min karakterbok. Det var derfor veldig hyggelig at filmen ble tildelt en av prisene, den internasjonale paraplyorganisasjonen FICC sin pris, The Don Quijote Award, som er en pris som kun deles ut på noen utvalgte filmfestivaler, blant annet i Berlin, Cottbus, Karlovy Vary og Tromsø. 

Regissør Gudmundur Arnar Gudmundsson var selv tilstede og mottok prisen til stor jubel fra salen. Heartstone har sikret seg norsk distributør, og kommer på kino i Norge senere i vinter, og er en klar anbefaling.

Under er utdrag fra pressemeldingen fra TIFF:

​FICC` THE DON QUIJOTE AWARD

The Don Quijote Prize is awarded by FICC (Federation internationale des cine-clubs). Founded in 1947 during the Cannes Film Festival, FICC/IFFS is an international umbrella organization for film societies and non-profit cinemas.

THE AWARD GOES TO:

HEARTSTONE / HJARTASTEINN
Director: Gu∂mundur Arnar Gu∂mundsson
Iceland 2016′

Jury statements:

This year`s winning film tells the universal coming-of-age story in a way that touched our hearts. The high quality of performances, particularly by non-professional, young actors, truly impressed us.

The experience of being an outsider is sad, however the movie leaves the audience hope for the future.

* * * * *

Juryens begrunnelse:

Årets vinner forteller en oppveksthistorie som rørte våre hjerter. Skuespillerne, og særlig de unge amatørene, leverer imponerende prestasjoner.

Opplevelsen av å stå utenfor samfunnet er trist, men denne filmen etterlater publikum med en følelse av håp for fremtiden.

THE FICC JURY 2017

Maria Amalie Rikardsen, Tromsø Children?s Film Society, Norway

Günter Kinztler, Bundesverband Jugend und Film, Frankfurt/Main

Maciej Gil, Agrafka Cinema, Krakow

HOVEDPRISEN TIL AMERIKANSK OPPVEKSTDRAMA

Juryens hovedpris “The Aurora Award” (der Heartstone også var nominert som del av konkurranseprogrammet) gikk til den amerikanske THE FITS. Et noe uventet valg, men filmen er grei nok, jeg gav selv terningkast 4 til den. Filmnettstedet Montages skrev forøvrig før TIFF startet at denne filmen neppe blir satt opp på vanlig kino i Norge.

I pressemeldingen fra TIFF står følgende:

The Aurora prize goes to a striking, poetic and thought-provoking film, that finds new and graceful ways of approaching the language of cinema and storytelling. It is a mysterious and immersive experience, that gives its audience the chance to fly away with its character.
**
Auroraprisen går til en sterk, poetisk og tankevekkende film, som byr på en ny og vakker tilnærming til det cinematiske språk og historiefortelling. Det er en gåtefull og medrivende opplevelse.

Publikumsprisen gikk til den nord-norske dokumentaren ISHAVSBLOD – De siste selfangerne.

Teamet bak Ishavsblod har den siste uka pusha veldig på folk om at de måtte huske å stemme på dem, så det sjokkerte meg ikke at den vant i avstemningen som tradisjonelt sett ikke får så enormt stor deltagelse. Ihvertfall skrev crewet bak filmen det selv i en e-post sendt ut denne uka, at siden så få benytter sjansen til å stemme er vinnersjansene gode. Gratulerer uansett, men gjennom den fremgangsmåten syns jeg Ishavsblod selv undergraver den prisen de så jublende tok imot under prisutdelingen.

Forøvrig liker jeg absolutt filmen Ishavsblod (Sealers – One Last Hunt), og mener det er en underholdende og interessant dokumentar om det norske selfangsteventyret som går mot sin slutt, som folk bør gå og se når den kommer på vanlig kino senere i vinter.

DEN STORE PRØVEN (Graduation), regissert av festivalens hovedgjest, rumenske Cristian Mungiu, vant FIPRESCI-prisen. Den filmen, som jeg gav terningkast 4, kommer på kino i løpet av 2017 takket være filmdistributøren Arthaus. Tromsøpalmen, for beste film i kort- og dokumentarfilmprogrammet Film fra Nord gikk til svenske SOMMARNATT, regissert av Jonas Selberg Augustsén. Jeg syns personlig ikke denne kortfilmen var noe særlig.

Den Norske Fredsfilmprisen gikk til norske FLUEFANGEREN av Izer Aliu (Den har jeg ikke sett). Festivalens nyeste pris, Faith in Film Award, tildeles filmen som best kan bidra til en forståelse av betydningen av religion i våre daglige liv. Prisen gikk til den rystende fotball-dokumentaren FOREVER PURE (Israel) av regissør Maya Zinshtein. Her på filmhjerte fikk dokumentaren terningkast 5.

Avslutningsseremonien ble forøvrig loset trygt i havn av filmfestivalens John-Kristian Dalseth, som kom med flere små morsomheter foran publikum.

Filmhjerte gratulerer alle vinnerene, og sender selvsagt en ekstra gratulasjon til Island til Gudmundur Gudmundsson og hovedrolleinnehaverne Blær Hinriksson og Baldur Einarsson 🙂

Begge foto: Pressebilder fra tiff.no

Den franske voldtektsfilmen ELLE kommer sent til å glemmes! Ikke fordi den er sjokkerende og rystende i seg selv, men fordi regissøren har laget en bekmørk komedie som sitter helstøpt.

FILMANMELDELSE

ELLE

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Frankrike, 2016, spilletid 2t, 10m

Regi: Paul Verhoeven

Sett på kino på Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF)

På forhånd hadde jeg en noe avventende holdning til Elle etter å ha sett traileren som ikke vekket den store interessen, men fy fader jeg er glad jeg valgte å se denne filmen som på forhånd var omtalt som en kontroversiell voldtekstskomedie satt i regi av Paul Verhoeven, som har rykte på seg for å være en provokativ filmskaper.

Michele (Elle) er en videospillprodusent som lager voldsspill. En dag overfalles hun og voldtas brutalt i sitt eget hjem. Hendelsen ser ikke ut til å gå særlig inn på henne, og hun forteller vennene sine om hva som har hendt uten å fortrekke en mine. Politiet vil hun ikke ha noe med å gjøre, men selv om hun tilsynelatende ikke har latt seg affektere av overgrepet legges det hele tiden inn tegn på at hun ikke kommer over det. I Elle serveres publikum et bekmørkt tema spedd på med mengder satire og nærmest surrealisme i en tilnærmet katt og mus-lek.

Og voldtektene fortsetter. Det virker som om Elle tiltrekkes av volden, ihvertfall er hun ikke nevneverdig redd den. Har faren hennes som er en dømt drapsmann noe å gjøre med sinnsstemningen hennes? Når hun begynner å motta creepye sms`er fra voldsmannen skjønner hun at vedkommende må være en hun kjenner, og alle er mistenkte. Når hun identifiserer voldsmannen starter et psykologisk spill, i denne hevn-thrillerkomedien.

Filmen er uten diskusjon kontroversiell, skitten og tyr til noen eksplisitte sjokkerende voldtekts- og voldsscener, som nok vil ryste de som ikke er litt hardhudet blant publikum, til tross for at volden fremstår en smule parodisk. Samtidig løses stemningen opp med Elles beherskede ro, feminisme og en hverdag som fortsetter som før med jobb og selskaper i øvre deler av samfunnslaget, samt flere humoristiske undertoner hele veien. Et annet element som også er med hele veien gjennom filmen er en nerve. Publikum må også spørre seg til tider om hvem sympatien ligger hos.

Isabelle Huppert i tittelrollen som Elle briljerer, og viser at Golden Globe-prisen hun nylig  fikk for beste kvinnelige skuespiller i en dramafilm er henne fullt ut fortjent. Huppert glir inn i rollen med største selvfølgelighet og tegner et sylskarpt portrett av en kvinne som både vet hva hun vil og som har det i seg for å få det som hun vil. I tillegg presenteres vi for et vidt persongalleri med gjennomførte solide rolleprestasjoner.

I et sidespor av filmens sentrale plot følger vi også Elles sønn som er en slentrende type som sliter med forholdet sitt, og forholdet til moren. Elles mor treffer vi også, hun er litt av en karakter, og både blant kollegene på jobb, ex-er og naboer finner vi karakterer det males dybde i.

Blandingen av de repeterende voldtektene og den lette tilnærmingen til det i utgangspunktet tunge temaet, sammen med Micheles iskalde psyke, sørger for en ekstremt overraskende, bitende, dynamisk og underholdende film, som forøvrig også vant Golden Globe for beste utenlandske film (beste film som ikke er fra USA).

ELLE er ikke uten feil, og noen ting kunne man vel gjort på en annen måte, blant annet er filmen litt lang, så man kunne med fordel kuttet noen minutter. Uansett, Elle er høy klasse av underholdende spenning.

På stjerneskalaen havner jeg tett oppunder 9/10. Elle får terningkast 6.

* ELLE vises lørdag klokka 20:45 på Fokus 2/3 på TIFFs nest siste dag. Elle får offisiell ordinær Norgespremiere i februar, i følge filmweb.

#tiff17 #film #filmtips #filmhjerte #elle

Foto av filmen Elle: Pressebilde fra TIFF.NO

Bruk gjerne kommentarfeltet for kommentarer om Elle.

Her er alle TIFF-filmanmeldelsene og annet TIFF-stoff fra filmhjerte:

Noen av filmomtalene står i samme innlegg som andre omtaler, disse er merket med */**/***.

HEARTSTONE – Hjerteknuser fra Island!

TUNGESKJÆRERNE – Glimrende fra nord! “Fesk lukta ikkje møkk, det lukta pænga”

RARA – Viktig film fra Chile om omsorgsrett

THE ICEBREAKER – Iskald spenningsaction fra Russland

THE DISTINGUISHED CITIZEN – Argentinas Oscar-kandidat (*)

PANAMERICAN MACHINERY (*)

BLESSED BENEFIT (*)

THITHI – Bortkastet tid

FOREVER PURE – Rystende fotballdokumentar om Beitar Jerusalem

NOWHERE TO HIDE – Viktig krigsdokumentar (**)

LIFE OF PI (3D-VERSJON) – Pi imponerer fortsatt (**)

4 MÅNEDER, 3 UKER OG 2 DAGER – Litt skuffende Gullpalmevinner (**)

FILM FRA NORD: KORTFILMPROGRAM 1 – Verdt å ta turen (**)

ISHAVSBLOD / SEALERS – ONE LAST HUNT – Roadmovie til havs på seljakttokt (***)

KARENINA & I – Pompøst vås (***)

NEWS FROM PLANET MARS – Vittig fransk komedie (***)

DEN STORE PRØVEN (GRADUATION) – god film fra gullpalmevinner Cristian Mungiu (***)

THE FITS – Girlpower i mystisk film

ELLE – Omtalen er på den siden du befinner deg på nå 😉
THE RULES FOR EVERYTHING (Har ikke skrevet om den, terningkast 4, bisarr/morbid/surrealistisk humor)

Årets beste film på TIFF er fra Island og heter Heartstone. Foto: Roxanna Reiss. Stillbilde fra filmen fra heartstone-thefilm.com sin press kit.

Girlpower i smått surrealistiske The Fits!

TIFF er kommet godt over halvveis og har bare helga igjen. Fredag formiddag stod to filmer på undertegnedes program, og her er noen ord om den ene. Senere kommer detmuligens også litt om The Rules of Everything fra norske Kim Hjorthøy, og om franske Elle.

THE FITS

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

USA, 2015

Sett på Fokus Kino under filmfestivalen i Tromsø

Jeg skal glatt innrømme at jeg nok ikke tok poenget i The Fits, og selv ikke etter å ha skummet gjennom noen seervurderinger om filmen kommer jeg veldig mye nærmere noe umiddelbar forståelse, annet enn at jeg da jeg så filmen forstod at her er det et eller annet man som seer må tenke seg frem til selv. The Fits er en energisk, men også mystisk, surrealistisk og litt creepy historie.

Da The Fits er beskrevet som en oppvekstfilm er det mulig jeg har en oppfatning av hva det er man skal tenke seg frem til skjer her, men det tok litt tid.

En 12 år gammel jente trener boksing sammen med storebroren sin.  Ellers holder hun seg for det meste for seg selv. Hun bytter klær på do istedet for i garderoben sammen med de andre jentene, hun blir igjen i gymsalen lenge etter at de andre har dratt, hun tar ikke imot godteri fra jevnaldrende hender, og ikke sier  hun stort heller, og gjør sine egne valg når hun trener danserytmer. Hun titter både på brorens guttevenner som er noen år eldre enn henne, og betrakter ofte skolens dansegruppe bestående av en gjeng eldre populære jenter.

Filmens hovedperson er tøff, hun trener uavbrutt, og skiller seg litt ut fra resten, hun betrakter det som skjer rundt henne med en ro men samtidig en uro, det er litt “tomboy” over henne muligens? Så en dag etter at jenta har begynt å ta danseundervisnning begynner noen av de eldre jentene å få voldsomme magesmerter, brekninger og besvimer, de ligger nærmest i transe, og har “the fits” (hva nå enn det betyr?). Hva er det som skjer? Hvorfor?  Hva feiler det dem? Er de matforgiftet? Er det skolebyggets vann som er forurenset? Er det stress? Eller er det forvarsler om voksenlivet som venter?

Vel vel, der har jeg i allefall noe å tygge på en stund mens jeg funderer over hva det er jeg ikke ser.

Uansett er det flere ting ved denne nokså korte filmen, den er kun 71 minutter, som jeg liker. Det er en gjennomgående dirrende og smått plagsom bakgrunnsmusikk, som liksom bærer bud om mystikk.  Det syns jeg er pirrende og gir energi til filmen. For dette er en mystisk film. Det er en “coming of age film, om det å være jente. Jeg liker også The Fits sin utpregede “girl power” og de stadige bevegelsene, rytmene og beatsene.

Litt usikker på i hvilken grad jeg liker dette og om bedømmelse. Jeg heller mot at jeg syns det er interessant, og en spesiell filmteknikk. Terningkast 4.

The Fits vises også lørdag kl 18:30 på TIFF.