FILMOMTALE
MANCHESTER BY THE SEA
Drama, USA, 2016
Hadde premiere på kino i Norge 6. januar
Sett på kino
I mange måneder hadde jeg sett frem til å se MANCHESTER BY THE SEA ettersom forhåndsomtalen av filmprosjektet og bilder av filmens locations bar bud om noe jeg på forhånd trodde jeg ville like. At filmen den siste tiden også har blitt veldig løftet opp av norske og utenlandske kritikere la heller ingen demper på forventningene mine. Fallhøyden kan være stor da.
Manchester by the Sea faller aldri, jeg satte virkelig stor pris på filmen, som utvilsomt er en av fjorårets/årets beste, og som blir vanskelig å komme unna i Oscar-nominasjonene, selv om den ikke var riktig så enestående som jeg ønsket. Den er helt klart spesiell på flere måter. Manchester by the Sea er nemlig herlig nedstrippet og gjennomgående en lavmælt øm fortelling om sorg og livet etterpå. Som vi alle som på en eller annen måte har kjent på sorg vet, er det både lyse og tunge stunder når livet går videre. Akkurat dette formidler regissør og manusforfatter Kenneth Lonergan på en ektefølt måte, ikke uten glimt i øyet heller, for det er flere scener som er humoristiske og letter på stemningen.
I tillegg spiller omgivelsene rundt, filmens locations som nevnt, inn som et litt kjølig bakteppe. Vi befinner oss i den lille pittoreske havnebyen Manchester by the Sea i Massachusetts, USA, som på mange måter gir meg litt assosiasjoner til steder geografisk sett langt mot nord. Ihvertfall, stedet er hjembyen dit Lee Chandler (Casey Affleck) må vende tilbake etter at broren dør. Lee får ansvaret for brorens 16 år gamle sønn Patrick, glimrende bragt til liv av forholdsvis ukjente Lucas Hedges. Men Lee er en plaget mann, med en sår fortid i den lille byen. Gjennom klipp tilbake i tid får vi gradvis vite hvorfor Lee har en slik motvilje mot å igjen være tilbake i Manchester. Jeg er forresten sikker på at mange tidlig i filmen i en barscene tror de ser hvorfor Lee er så nedstemt, mere er vanskelig å si uten å røpe for mye.
Lee har iallefall ikke noe ønske om å bli værende der for lenge, problemet er bare at Patrick absolutt ikke vil være med onkelen til Boston, dit Lee for flere år siden flyttet. Der jobber han som vaktmester, bor simpelt, og holder seg for det meste alene. Forholdet mellom Patrick og onkel Lee er det sentrale elementene i filmen, et samspill som fungerer utmerket. Det er både sårt, til tider anspent og vakkert.
Det som likevel gjør filmen så spesiell og god som den faktisk er, er at alt er så hverdagslig. Det er vanlige liv bragt til filmen, det er gjennkjennbare følelser, og solide prestasjoner av crewet både foran og bak kamera. Kinemateografisk er det delikat, at mesteparten av handlingen utspilles vinterstid er neppe tilfeldig, det legger et kaldt slør over handlingen. Javisst er det lagt inn et par hendelser som garantert vil få tårekanalene igang hos noen, eller gi frysninger, men til tross for sin sorgtunge tematikk er dette egentlig en oppløftende film.
Ikke minst er dette Casey Affleck sin film. I hovedrollen som den selvdestruktive Lee storimponerer han. Jeg har personlig aldri før vært noe stor fan av Affleck, så det er svært gledelig å si at jeg syns han leverer en glimrende prestasjon her. Vi slippes gradvis litt nærmere inn på den innesluttede og kalde Lee, som Affleck i alle sine fakter og færer, mimikk og væremåte gjør til en høyst troverdig karakter. Affleck ble natt til 9. januar norsk tid tildelt Golden Globe-pris for beste mannlige hovedrolle i en dramafilm, og bør være er en klar Oscar-kandidat.
20 år gamle Lucas Hedges (f. 1997) som spiller Lees nevø Patrick er filmens andre hovedkarakter, noe han utfører perfekt. Han er akkurat så laidback og hva skal jeg si, ekte, som en 16-åring som har mistet faren skal være. Han imponerer. Imponerer gjør også norskættede Michelle Williams. Mange husker henne nok godt fra suksessen “Brokeback Mountain” fra 2005, en rolle hun ble Oscar-nominert for. Williams sin rolle i Manchester by the Sea er ganske liten og ikke så fremtredende, det er likevel mer enn nok av henne til at det forsvarer nominasjon til Golden Globe og Oscar. Særlig en scene et godt stykke ut i filmen er veldig sterk.
I det hele tatt er det solide skuespillerprestasjoner over hele linja. Kyle Chandler (som jeg fikk stor sans for etter Netflix-serien “Bloodline”) har en glimrende birolle som Lees bror, og jaggu får vi også servert Matthew Broderick i en ørliten birolle som er litt småmorsom egentlig. Lydsporet i filmen er også fint, det er et par seanser med noe som minner litt om salmer eller ihvertfall rolige lange melodier, poenget er at jeg likte det da det passet perfekt inn.
Soleklart terningkast 5 – og 8 av 10 stjerner.
Har du kommentarer om filmen, anmeldelsen eller noe annet relevant? Velkommen i kommentarfeltet!
Har du fått med deg disse innleggene fra Filmhjerte? (klikk på bildene for å åpne lenkene)
Foto bildelinker: TV2, Netflix, NRK
#manchesterbythesea #filmtips #film #kino
Jeg så den i går, og 8 av 10 stjerner er en fornuftig karakter. Casey Affleck har vel blitt nominert til alle de største prisene, og har hittil vunnet alle som er delt ut, så da er vel en Oscar veldig sannsynlig.