TIFF 2017: Topp 10 ting ved TIFF

Ti TIFF-minner som har festet seg.

Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) arrangeres altså for år 27 på rad fra 16.-22. januar. Undertegnede har vært fast publikummer på TIFF siden 2005, og har vært på noen veldig få også i perioden 1990-2004. Her er mine 10 beste TIFF-minner, sånn cirka ihvertfall da jeg garantert har glemt ett eller annet ettersom det i årenes løp har vært mange hyggelige minner. Nummereringen på rangeringen er forresten ikke så vesentlig, den er litt hips om haps egentlig.

10

FILM! Naturligvis. TIFF har i mine år som festivaldeltager gitt meg mange storslåtte filmopplevelser. Noen av filmene vil jeg nevne i de kommende punktene nedover i innlegget, men jeg vil understreke at disse bare er noen av veldig mange strålende filmer. For TIFF byr hvert år på en eller flere perler, og film et norsk publikum ellers i liten grad får tilgang til. Slikt elsker en filmfrelst.

Jeg vil påstå at TIFF sine filmer har lært meg en god del og gjort meg både mere empatisk og åpensinnet. Blablablab 😉 Mye skryt her nå tenker du? Tja, kanskje det, TIFF er ihvertfall et av årets store høydepunkter for en selvutnevnt TIFF-entusiast. Selvfølgelig har jeg sett en del, unnskyld uttrykket, dritt også, men vi  lar det ligge.

Det er dessuten alltid en egen stemning som råder i salen før filmene, i en skjønn mix av forventning, spenning og uvisshet, for ofte vet man lite om filmene man skal se, og man kan diskutere film med helt ukjente som sitter i setet ved siden av. Vi nordmenn er jo ikke akkurat verdenskjent for å snakke sammen i “sosiale situasjoner”. På bussen, trikken og toget sitter vi og glor i hver vår mobil, men blant annet på TIFF brytes veggene. TIFFs etterhvert ikoniske “kjenningsmelodi” Ruthless Gravity som strømmer ut av høyttalerne før alle filmene er og utvilsomt med på å bygge opp stemningen.

9

Sentrums oppvåkning! Særlig i de senere årene har TIFF ristet liv i Tromsø sentrum. I en uke av året hvor det ellers generelt ville vært kaldt og guffent har filmfestivalen i alle år sørget for mye varme, humor og er for mange en sosial happening. I en tid da Tromsø sentrum mer og mer har fått merke monsterkjøpesenterene Jekta og K1 sine etableringer på Langnes, som har flyttet folkemassene bort fra sentrum, sørger filmfestivalen for et yrende folkeliv i Tromsø sentrums gater,  kafèer, serveringssteder, kinosaler, butikker og overnattingssteder.

Ikke bare om lørdagene, men fra grytidlig mandags morgen, til langt ut i de små timer natt til søndag, og gjerne utover søndagen også. Det er utvilsomt en spesiell atmosfære i ishavsbyen denne uka i januar.

8

Mine aller første festivaldeltagelser. Jeg husker ikke eksakt når det var, men jeg vet det var enten i 1995 eller 1996, og muligens begge årene. På den tida gikk jeg på videregående på Finnfjordbotn vgs (like utenfor Finnsnes i Lenvik kommune) og hadde media som valgfag. Medialæreren som var av det filmfrelste slaget snakket alltid varmt om TIFF.  Derfor hadde vi dagstur til Tromsø der vi fikk med oss noen filmer i løpet av dagen. Hvilke filmer vi fikk se har jeg null anelse om den dag i dag, selv om det sikkert finnes notater i gamle nedstøvede esker med skolemateriell i. Grøss og gru, haha.

Uansett er det uvesentlig, for det jeg husker er hvor morsomt jeg syns det var med kinovisninger gjennom hele dagen, og det å se folk hjorte gatelangs mellom gamle ærverdige Fokus kino, Verdensteateret og Kulturhuset i januarkulda, samt at publikum applauderte etter visningene, noe jeg selvsagt ikke var vant med på den tida. Det var nok på disse turene interessen min for TIFF begynte å spire i det små.

7

Filmen VINTERKYSS. For det første var filmen, som hadde verdenspremiere under TIFF 2005, hjerteskjærende god, med temaene sorg og tilgivelse, og jeg glemmer aldri lydsporet med “Hallelujah” fremført av Jeff Buckley som ble brukt i filmen. Det gav meg frysninger.

Jeg husker filmen spesielt også fordi hovedrolleinnehaverne Kristoffer Joner og Annika Hallin og regissør Sara Johnsen var tilstede i salen der de introduserte filmen. På vei ut håndhilste jeg og flere andre, som var begeistret over mesterstykket vi hadde bevitnet, faktisk på Joner og hans svenske motspiller. De to virket nesten litt brydd der de stod og om ikke mottok vinterkyss fra publikum, så ihvertfall stående applaus, rosende ord og gratulasjoner 😉

6

Da “Varg Veum” talte til folket 😉 Ettersom jeg er en stor fan av Varg Veum, både bøkene og filmene, var det veldig artig at Trond Espen Seim, som spiller Veum i de 12 filmene, og regissøren av den andre Veum-filmen, TORNEROSE, introduserte filmen for TIFF-publikummet i 2008. Visningen i Tromsø var også filmens premiere.

Seims ord før filmen er forresten vanskelig å glemme. Ikke fordi han sa så mye fantastisk eller interessant. Alt han sa forran publikum i salen før filmen var “Håper dere liker`n”. Joda, det enkle er ofte det beste, som en mye omtalt dagligvarekjede bruker å si… Og ja, jeg likte den!

5

Latin-/Sør-amerikanske filmer. TIFF har mye av æren for interessen min for filmer fra Sør-Amerika, særlig Argentina og Mexico, samt at det har vært noen riktige perler fra Colombia, Paraguay og Brasil. Jeg nevner spesielt TIFF-filmer som den fine LAS ACACIAS (Norsk tittel: På veien til Buenos Aires), elleville WILD TALES og spesielle XXY (som gav androgyne et ansikt) fra Argentina, sjokkerende borgervern i LA ZONA fra Mexico, supermorsomme og spennende 7 BOXES fra Paraguay og den veldig sjarmerende og morsomme SOFIA AND THE STABBURN MAN fra Colombia.

Interessen min for filmer fra dette området har vokst frem etter å ha sett mange filmer derifra på TIFF, filmer med elementer, landskap, drama og problemstillinger som ikke er så vanlige i europeiske og amerikanske filmer. De gav meg som publikummer noe nytt, som er de viktigste av TIFFs mantraer eller visjoner, å få publikum til å åpne øynene for nye impulser, nye kulturer og andre levesett enn de man selv er en del av.

4

Svensk film. De mange supre svenske filmene TIFF har servert opp gjennom årene. Tidligere har TIFF gitt meg strålende filmer som DARLING, SPISE SOVE DØ, TJUVHEDER, PLAY, og mange flere.

3

De mange besøkene av regissører og skuespillere på TIFF. Det er som mange vet slik på TIFF at en del filmer har regissøren (og noen ganger skuespillere) tilstede i salen før og etter filmen, for å gi en kort innledning, og etterpå fortelle litt mere om filmen og andre prosjekter. Slike seanser har jeg alltid hatt stor sans for da jeg syns det har vært veldig interessant å høre regissørene og skuespillerene snakke om filmene sine og måten de arbeider på.

Jeg husker spesielt TIFF-besøkene til noe kontroversielle svenske Ruben Østlund (PLAY, senere er han også kjent for Turist), meksikanske Rodrigo Plà (A Monster with a thousand heads, men for meg best kjent for den glimrende filmen LA ZONA som gikk på TIFF noen år tidligere), svenske Gabriela Pichsler (Spise, sove, dø), svenskene Peter Grønlund og skuespiller Malin Levanon (Tjuvheder), den tyske og kjente (ihvertfall i hjemlandet) skuespilleren Jürgen Vogel og regissør Mathias Glasner fra den sterke og rystende filmen Den frie vilje, og Nåde. Denne lista kunne vært lang, og her har jeg garantert glemt noen. Sorry!

2

Filmen C.R.A.Z.Y. på TIFF 2005. Den canadiske “coming-of-age/oppveksthistorien” som er et familiedrama med mye humor som tar for seg temaer som å oppdage sin personlige identitet og legning og problemene rundt det i de rigide 70- og 80-årenes Quebeck, samt en fars forhold til sine sønner og en mors omsorg. Filmen ble bejublet blant publikumet i en fullsatt sal på Kulturhuset.

Filmen har en handling som strekker seg over en periode på over 30 år og er en generasjonsfilm, i mangel på bedre ord (?), som i tillegg til en medrivende handling også har et strålende soundtrack, med  ikoniske låter av legender som David Bowie, Pink Floyd, Rolling Stones og Patsy Clines sin sang “Crazy”, som filmen blant annet har sin tittel fra. Nostalgisk til tusen, og en sann glede å ha sett dette på det store lerretet (eller skjerm var det sikkert, potatis potedes osv). C.R.A.Z.Y. er nok iallefall en av mine favorittfilmer fra TIFF.

1

ROOM! Filmen Room var avslutningsfilmen på TIFF i 2016, i et fullsatt kulturhus, og har blitt en av mine absolutte favorittfilmer gjennom tidene. Det er alltid noe eget ved å se en film for aller første gang, da man jo ved gjensyn som regel husker hva som skjer og så videre. Room er ikke den type film jeg syns er riktig like spesiell og flott å se når jeg ser den for tredje og fjerde gang, slik det kan være en del ganger med andre filmer. Room er så absolutt likevel fortsatt veldig spesiell for meg og en film  jeg glatt ser på nytt og om igjen, selv om “momentum” er borte, om du skjønner? Det Room klarte var nemlig å bevege meg og nærmest transformere litt av meg underveis.

Room har også fabelaktige skuespillerprestasjoner av Brie Larson og selvsagt den da ni år gamle Jacob Tremblay. Han var F-A-N-T-A-S-T-I-S-K! Jeg ble rørt, jeg hørte snørr og tårer bli tørket rundt meg, og ved filmens slutt glinset det i manges øyne kunne jeg se, ikke hos meg selvsagt, jeg er jo en tøff gutt, tøffe gutter griner ikke på kino 😉 Anyways..før jeg tøyser meg bort, et par av scenene, som da Jack (5) for første gang ser himmelen og “oppdager verden” utenfor det lille rommet i et skur (derav Room) som han og mora hadde vært innestengt i hele livet hans var ren skjær livspoesi til å fortape seg i. For meg kanskje tidenes kinoopplevelse, forsterket av en sal med over 700 publikummere tilstede som alle holdt pusten. Akk så vakkert!

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg