Det er store ord, men kraftfulle ROOM, den Oscar-nominerte filmen fra regissør Lenny Abrahamson, er meget mulig den beste filmen jeg noensinne har sett.
Ihvertfall er den en av de beste. Visse reservasjoner får jeg vel ta…
Medvirkende: Brie Larson, Jacob Tremblay, Joan Allen, William H. Macy, med flere.
Sett på kino 23. januar på Tromsø Internasjonale filmfestival (Kulturhuset), med 700 i salen.
ROOM er Oscar-nominert i kategoriene beste film, beste regi, beste kvinnelige hovedrolle og beste adapterte manus. Og for å si det sånn, om filmen går ut fra Oscar-gallaen siste dag i februar uten å enten ha blitt kåret til beste film eller beste kvinnelige hovedrolle kan man like gjerne legge ned hele Academy Awards, for så god er både filmen, og ikke minst hovedrolleinnehaver Brie Larson. Det er eksepsjonelt.
ROOM er ingen skummel film, selv om romanen filmen er bygget på henter inspirasjon fra kidnappingen av østerrikske Elisabeth Fritzl, og forteller den etterhvert dramatiske og spennende historien om 5 år gamle Jack som har sittet innesperret i et lite rom hele livet sitt, sammen med moren.
For Jack er hele verden dette rommet, han kjenner ikke verden utenfor. For Jack er den virkelige verden uekte, kun noe som er på TV, og han tror ikke at det finnes andre mennesker enn seg selv, mora og “Old Nick” som er den som forsyner de med mat og andre livsnødvendigheter. Moren har nemlig gjennom sin vidunderlige kjærlige omsorg for sønnen skapt et helt univers innenfor de fire veggene, som hun har kalt “Room”.
Jack er likevel ingen ulykkelig guttunge, tvert om er han en omsorgsfull og livsglad femåring, for gjennom oppveksten har nemlig mammaen lært han alt han vet, og hun har holdt motet oppe hos han, hver dag. Man må egentlig se dette selv for å fullt ut forstå det.
Og selv om situasjonen deres er skremmende, det mest skremmende er kanskje utenfor “room”. I den virkelige verden.
En dag må moren nemlig fortelle Jack om verden utenfor, selv om det fører med seg mange farer.
Når en film i store deler av filmen sentreres rundt kun to personer er det ekstremt viktig at disse to klarer å bære filmen, at samspill, troverdighet og dialog fungerer. I ROOM fungerer dette perfekt. For hovedrolleinnehaverne Brie Larson og smått utrolig 9 år gamle Jacob Tremblay, som spiller 5 år gamle Jack, leverer skuespill som det formelig oser mesterlighet av.
Jeg kan uten betenkningstid slå fast at jeg aldri tidligere har sett mer overbevisende spill av en barneskuespiller. Aldri. Og jeg har sett noen imponerende også av det. Tremblay er en åpenbaring. Ja, jeg mangler egentlig superlativer her.
Og Brie Larson da. WOW! Rolleinnsatsen hennes som Jacks mamma er enestående. Det er en nærhet og relasjon mellom de to i filmen man kun kan se mellom en mor og hennes lille sønn. Ikke som på TV, men i den virkelige verden. Ihvertfall føles det slik, noe som betyr at regissør Abrahamson har lykkes til fulle med castingen av de to bærebjelkene i ROOM.
Dessuten er begge to alldeles vidunderlig skjønne!
I tillegg til de to hovedrollene har ROOM noen viktige biroller, og også der er innsatsen førsteklasses. Vi ser Joan Allen i en herlig rolle som bestemor, samt også herlig levert av Tom McCamus (bestemors nye samboer), mens William H. Macy har en mer tilbaketrukket rolle som bestefar, men også han er god, og har en veldig viktig rolle med tanke på reaksjonen hans.
Rørende. ROOM er emosjonell og sensitiv. Det er umulig å ikke bli berørt av flere av scenene som utspilles når Jack ser verden for første gang, og når han er fri. Det skal også sies at det selvsagt er en klaustrofobisk følelse over første del.
ROOM er også spennende, den er livsbejaende og oppløftende. Selv om en kriminell handling ligger i bunn for filmen, så er dette først og fremst en historie om kjærlighet, utholdenhet, frihet og det å formes som person (noe Brie Larson skal ha sagt om filmen).
Kanskje er dette en spoiler, men tilgi meg for det isåfall, men når Jack for første gang ser, la oss kalle det verden – er det stor filmkunst. Det iser nedover ryggen samtidig som hjertet fylles av varme. Slik det gjør i en rekke av scenene i filmen.
At det også er morsomme sekvenser med ren pur reflektert barnepoesi er definitivt med på å løfte ROOM mot stjernene.
ROOM er den ultimate skildringen av å oppdage verden. Av oppvekst. Visst er 2014-filmen BOYHOOD en ultimat oppvekstfilm, en coming-of-age-skildring som jeg elsker, men ROOM er det også, på en helt annen måte.
Jeg finner nær sagt ingenting å trekke hos ROOM. Det eneste må kanskje være selve fluktplanen, men det minuset er så lite at det er uvesentlig, forøvrig tror jeg publikum vil finne det langt mere nydelig og dramatisk enn hvis regissøren istedet hadde valgt en typisk flukt. Se så skjønner du hva jeg mener.
Dialogen og talen i filmen sitter også som støpt. På filmfestivalen ble filmen vist utekstet med engelsk tale, noe som gikk knirkefritt, med tanke på å kunne tyde ordene som ble sagt. Det kan noen ganger i filmer være en utfordring når barn snakker, eller når man ikke ser personen som snakker, men unge Tremblays diksjon er plettfri. Jeg får ikke fullrost Tremblay nok, men i tillegg til strålende spill må også mimikk og væremåte nevnes som glimrende, noe som selvfølgelig også gjelder Brie Larson.
Når det er snakk om Oscar forresten, så burde SELVFØLGELIG Jacob Tremblay vært nominert. At han bare er 9 år, og faktisk bare var 8 da innspillingen startet, er ingen unnskyldning for å ikke Oscar-nominere han (med mindre det eksisterer en teit aldersgrense?).
ROOM fikk sin norske premiere på filmfestivalen i Tromsø (tror jeg), og har ordinær kinopremiere i Norge i begynnelsen av mars.
Torsdag og fredag bød på flere gode filmopplevelser på filmfestivalen i Tromsø, morsomme filmfolkbesøk, og en blodig kalkun.
I dagens innlegg får du korte vurderinger av filmene ROAD TO LA PAZ, A MONSTER WITH A THOUSEND HEADS, TJUVHEDER, GREEN ROOM og litt om kortfilmer fra nord, samt annet filmsnakk. Tromsø International Film Festival avsluttes i helga, men fortsatt gjenstår et par dager for festivalpublikum.
For min del knyttes det stor spenning til Oscar-nominerte ROOM som vises som festivalens offisielle avslutningsfilm etter avslutningsseremonien lørdag kveld (og TIFF ruller altså videre også søndag selv om den er offisielt over i dag lørdag).
Film: ROAD TO LA PAZ (Original tittel: Camino a La Paz)
Land: Argentina, 2015
Spilletid: 1 time og 34 minutter
Sett på kino under TIFF (Fokus)
Den argentinske “roadmovien” ROAD TO LA PAZ var før festivalen en av de filmene jeg så mest frem mot etter å ha studert festivalprogrammet, men filmen innfridde bare delvis. Selv om altså filmen ikke var like bra som jeg hadde håpet på er det likevel en film jeg håper når det norske kinopublikum, eller at filmen i det minste blir tilgjengelig for norsk publikum på annen måte.
For tross noen minuser er dette en passe fin film. Sebastian bedriver dagene til piratdrosjevirksomhet i Buenos Aires for å tjene til livets opphold. En dag får han et spesielt tilbud, som han sier ja til. Oppdraget går ut på å kjøre en eldre mann, Jamal, den lange veien til La Paz i Bolivia, en distanse på rundt 300 mil hver vei.
Jamal skal treffe broren sin, men siden han er ved dårlig helse kan han ikke ta fly eller buss, så dermed legger de to ut på veien mot La Paz, selv om Sebastian ikke akkurat er noen stor fan av denne gamle gubben. Det viser seg snart at Jamal har sine planer for turen. Han er nemlig muslim, og har flere planlagte stopp på turen. Langs veien møter de to på en rekke uforutsette hendelser, som selvsagt truer hele turen.
Jeg nevnte at det er noen minuser her, og mitt aller største ankepunkt mot filmen er flere lange sekvenser med noen sære bønneritualer og dertilhørende lyder. Sikkert greit for noen, for min del blir det for mye. Og det blir for mye religioninnblanding.
Ser man bort fra akkurat det er det likevel en hel del bra ved filmen. Respekten mellom de to mennene, som tidlig i filmen ikke er den største, øker selvsagt i takt med milene langs veien.
I tillegg er det noen fascinerende bakgrunner fra karakteristiske sør-amerikanske landskap, som danner et visuelt bra bakteppe for handlingen til tider. Det rocka soundtracket som ble lovet i omtalen kunne med fordel vært mer fremtredende, for låtene fra det argentinske bandet Vox Dei pumper opp tempoet.
Skuespillet er stort sett greit, selv om Sebastian (Rodrigo De La Serna) minner meg om en eller annen figur revet ut av 70-årenes slutt utseendemessig, og selv om Jamal er en litt irriterende type.
Filmen har ikke noen planlagt ordinær kinodistribusjon i Norge, men leter du etter den finner du den vel etterhvert.
Verdt å se. Terningkast 4.
FILMANMELDELSE
Film: A MONSTER WITH A THOUSEND HEADS (Orig. tittel: Un monstruo de mil cabezas)
Land: Mexico, 2015
Spilletid: 1 time og 15 minutter
Sett på kino under TIFF (Fokus)
Rodrigo Plà var regissøren av den strålende filmen LA ZONA fra 2007, og er nå aktuell med et monster med tusen hoder, en film viat på en rekke festivaler det siste året. Filmen som er en spenningsfilm setter fokus på byråkratiet og forsikringsselskapers behandling av kunder. De er mer enn interessert i pengene de tjener, men når hjelpen trengs er de ikke enkle å be.
I filmen som er en veldig enkel historie sentreres handlinga rundt en familie på tre, bestående av kona Sonja, hennes ektemann og tenåringssønnen Dario. Mannen er alvorlig kreftsyk, og trenger en ny type medisin. Den ansvarlige legen er ikke interessert i å engang snakke med mannens kone, som desperat vil hjelpe mannen sin. Når hun også møter en iskald skulder hos forsikringsselskapet går hun drastisk til verks.
Filmens kanskje største kraft er den sparsommelige bruken av musikk, jeg kan faktisk ikke huske med sikkerhet om det var noe bakgrunnsmusikk i det hele tatt. Dette var selvsagt et bevisst valg fra regissør Plá, som begrunnet fraværet av musikk med at han ikke så nødvendigheten av å lede publikums tanker eller bruke musikk som en faktor for å underbygge stemning og spenning. Og akkurat det funker bra i denne filmen.
Filmens relativt korte spilletid på kun 75 minutter bidrar og til at det er en kompakt film, uten de store dødpunktene. Kanskje en litt for enkel historie, men med elementer av spenning likevel hele veien.
Regissøren var selv tilstede i Tromsø på visningen, og fortalte etter filmen litt om innspillingen, castingen og handlingen, samt besvarte et par spørsmål fra salen. Plá var ellers i det lystige hjørnet, og hadde blant annet vært på hundesledetur under oppholdet i nord. Ganske så eksotisk for en søramerikaner vil jeg tro
Filmen var/er med i TIFFs konkurranseprogram, som teller 12 filmer som kjemper om å bli kåret av juryen som festivalens beste film (vinner kåres lørdag). A monster with a thousend heads har så langt ingen planlagt ordinær norsk kinodistribusjon, men filmen vil nok sikkert være mulig å finne på DVD/Blu-ray etterhvert, ihvertfall som import.
Ellers var skuespillet i filmen greit nok. Hovedrolleinnehaveren Jana Raluy (Sonja) er av hva jeg kan se på imdb mest kjent fra diverse TV-serier. I rollen Som desperat kone på jakt etter hjelp til sin mann er hun ikke 100% overbevisende, men gjør det bra nok. Derimot syns jeg han som spilte sønnen var filmens beste rollekarakter. Jeg har ikke hørt om Sébastián Aguirre (Sebastian Aguirre Boëda) før, men ifølge regissør Plá er unggutten veldig god også i en annen meksikansk film, som heter “Güeros” og er fra 2014. Et mulig filmtips der altså.
A monster with a thousend heads får terningkast 4 fra filmhjerte.
FILMANMELDELSE
Film: TJUVHEDER
Land: Sverige, 2015
Spilletid: ca 1 time og 35 minutter
Sett på kino under TIFF (Fokus)
Peter Grönlund spillefilmdebuterte med Tjuvheder, og regissøren har presentert en film som har blitt møtt med strålende mottagelse hjemme i Sverige. Tidligere denne uka under utdelingen av Guldbaggen 2016 (Sveriges fremste filmpris) ble Tjuvheder belønnet med fem guldbagger, for beste regi (Grönlund) og beste kvinnelige hovedrolle (Malin Levanon), samt tre andre priser. I tillegg var den nominert som beste film, men ble slått av Etterskjelv der.
I Tjuvheder kommer vi på innsiden av et av rusmiljøene i Stockholm, der Minna dealer dop, er på politiets kjenningliste og stadig havner i trøbbel med snuten og sosialomsorgen. Hun mister leiligheten, og i jakten på raske penger havner hun enda dypere i elendigheten, når hun i tillegg til politiet også får den kriminelle småkongen Korsbäck etter seg. Sammen med en bekjent som hun etterhvert utvikler et nært vennskap til rømmer hun til en leirplass i utkanten av byen, der flere som har kommet skjevt ut i livet har skapt seg sitt eget lille samfunn. Men problemer forsvinner sjeldent av seg selv, og snart blir Minna innhentet av hverdagen.
Tjuvheder har overbevisende skuespill, og en glødende god Malin Levanon i hovedrollen som rusmisbrukeren Minna. En rekke av filmens biroller bekles av personer med bakgrunn fra miljøet, og de fleste av politi og sosialarbeidere er faktisk det også i sitt virkelige liv, noe som gir Tjuvheder en ekstra dimensjon og gjør filmen enda mere autentisk og ektefølt.
Regissør Grönlund har selv erfaring fra sosialomsorg og rusarbeid, noe han har dratt god nytte av i denne filmen. Tjuvheder er en spenningsthriller, med veldig nedtonet voldsbruk, der truslene fungerer utmerket som voldserstatning, og med en gjennomgående glimrende miljøskildring.
Forøvrig var også Grönlund og Levanon på plass i Tromsø under filmfestivalen, og fortalte om filmen til publikum etter visningen. Tidligere på dagen fikk jeg også med meg når de to deltok i “filmprat” på Kulturhuset, der de i et intervju med filmnettstedet montages.no snakket om Tjuvheder og generelt litt om det spennende som skjer for tida i svensk film. Besøk montages.no for å se intervjuet.
Fra filmhjerte får Tjuvheder terningkast 5. Det er langt fra grensa til en sekser, men det holder i massevis til en fin femmer.
FILMANMELDELSE
Film: GREEN ROOM
Land: USA, 2015
Spilletid: 1 time og 35 minutter
Sett på kino under TIFF (Kulturhuset)
Årets filmkalkun har fått en sterk kandidat. På forhånd var jeg forberedt på at dette skulle bli blodige greier, men dette kan egentlig mest av alt betegnes som en blodig overkokt kalkun. Ja faktisk er den kanskje så jævlig at det er verdt å se? Obskure filmer er jo det noen ganger, men jeg sliter med å anbefale dette. Ihvertfall bør magen være sterk for å se Green Room, for det er ikke pent.
Et fattig punkband bestående av noen unge punkmusikere tidlig i 20-årene får en spillejobb i ei avsidesliggende bule, som viser seg å være ei stamkneipe for en gjeng nynazister. Når et av bandmedlemmene tilfeldigvis får øye på en brutalt myrdet ungjente backstage er premissene for resten av filmen lagt.
Filmen er regissert av Jeremy Saulnier, som også har den blodige BLUE RUIN (2013) på merittlista, og Macon Blair som hadde hovedrollen i Blue Ruin, har en sentral birolle i Green Room. Men der Blue Ruin faktisk var bekmørk, tidvis underholdende og med hevn som motiv, er Green Room bare et oppkok av en smørje.
Har du yst til å se blod, gørr og innvoller? Noen pene unge og uskyldige punkere? Samt noen sultne hunder og kjøtere på to bein? Da er Green Room filmen for deg.
Green Room er slakterfilm. Som fortjener slakt. Oh så soleklart terningkast. Det blir stolpe. 1.
TRE KORTFILMER DU BØR SJEKKE UT
Torsdag var også “kortfilmdagen” min på TIFF, hvor jeg hadde satt av et par kinovisninger for å se kortfilmer. Det er nemlig morsomt og interessant å få et lite innblikk i hva som rører seg av filmproduksjon i de nordlige områdene (her har man medregnet Sverige, Finland, Russland og Island også, i tillegg til Nord-Norge), samt blant unge regissører og filmstudenter. Som vanlig var det ikke alt jeg verken likte eller forstod meningen med av de totalt 14 kortfilmene jeg så, fordelt på to visninger med fellesbetegnelsen FFN, Films from north/film fra nord. 3 av filmene utmerket seg i min bok. Alle tre er nordnorske kortfilmer, og kanskje kan de dukke opp på TV, YouTube, Vimeo osv før eller siden…
Den første er BESTEVENNER (2015, 14 min.), der handlingen som foregår i Tromsø dreier seg om to tenåringer, en gutt og ei jente som er venner. Bare venner. Det dreier seg om seksualitet og frykt, og gir oss også en filmdebutant i unge Sigurd Kornelius Lakseide (muligens er også hans motspiller Ingvild Emilie H. Østgård debutant foran kamera, men det ble det ikke opplyst noe om under presentasjonen….).
Den andre verdt å trekke frem heter BUNKER (2015, 30 min.). I Bunker, som utspilles et sted langs kysten i Nordland, treffer vi Monika og Irene, to barndomsvenniner som nå er i midten eller slutten av 20-årene. Monika har kommet nordover på besøk fra Oslo, er frigjort og direkte, mens Irene er den etablerte av de to. Under en dagsutflukt til en gammel tysk bunkers kommer gamle konflikter til overflaten. I rollene ser vi Marie Blokhus (Upperdog, Arme riddere, Jag etter vind (amandanominert), Børning) og Ester Marie Grenersen (Jeg reiser alene).
Kortfilm nummer tre jeg vil nevne er BLIKKSTILLE (2015, 10 min.). En far og hans hjemvendte urbane sønn i slutten av 20-åra sitter i båten. Det er blikkstille. Mye blir ikke sagt her, og det bygges opp mot en konfrontasjon. Filmen er innspilt i traktene rundt Sortland, og har to kjente navn på rollelista. Faren spilles av etablerte Lars Arentz-Hansen (som snakker nordnorsk, hehe), mens sønnen gis liv av Torstein Bjørklund, det relativt nye stjerneskuddet fra Tromsø som fikk et gjennombrudd i NRK-suksessen Kampen om tungtvannet.
Til Tromsø fra Mexico. Regissør Rodrigo Plá (t.v.) på plass på TIFF. Her etter visningen for en fullsatt sal 1 på Fokus. Bortimot 100 publikummere ble sittende et kvarters tid etter filmen for å få med seg regissørens innlegg. Foto: Lars JG.
Filmprat på Kulturhuset hver dag klokken 14.00. På bildet fra venstre mot høyre, programleder/intervjuer Karsten Meinich fra TIFFs samarbeidspartner montages.no, Malin Levander – som spiller hovedrollen i Tjuvheder, og Tjuvheders regissør Peter Grönlund. Foto: Lars JG.
Ellers? Yrende liv i sentrumsgatene, godt besøkte kafèer og serveringssteder, filmsnakk med ukjente mens man venter, og mye kvalitetsfilm. Det er TIFF det.
Legg gjerne igjen en kommentar hvis du mener noe om dagens innlegg, TIFF eller de omtalte filmene osv
Fra onsdagens filmmeny på TIFF fikk jeg med meg tre filmer, alle verdt å se, men ikke alle like enkle å verken vurdere eller like, selv om jeg likte alle tre. I går kom den ene omtalen, og her er de to andre, pluss litt annet småplukk.
Foto: Et vanlig syn på TIFF. Foto: Lars JG.
Allerede i går kveld la jeg ut anmeldelsen min av den flotte spansk-argentinske bittersøte dramafilmen TRUMAN, der jeg dro fram den store terningen. Jepp, som du kanskje allerede har sett gav jeg TRUMAN toppscore; Terningkast 6.
Som nevnt før har TRUMAN ordinær norsk kinopremiere først i juli. Imidlertid kan den sees torsdag og lørdag denne uka på TIFF (engelske tekster btw), og det skulle ikke forundre meg mye om den dukker opp digtalt på nett før den når norske kinoer for ordinær premiere.
TIFF-onsdagen min inneholdt altså to andre filmer også, og her er en liten vurdering av de to.
AMAMA – WHEN A TREE FALLS
(Original tittel: Amama)
Land/År: Spania, 2015
Spilletid: 1 time og 43 minutter
Sett på kino på TIFF
I denne filmen fra baskerland (del av Spania) handler det om familie og tradisjon, levesett gjennom generasjoner, foreldres forventninger, ære, stahet, konflikter og arv.
I tillegg spiller naturen inn på sin måte og danner et nær poetisk bakteppe for det hele.
I baskisk kultur har det gjennom generasjoner vært slik at gårdsbrukene har gått i arv fra fedre til sønner. Men hvordan blir det når den utvalgte sønn ikke er interessert i å overta? Og når den aldrende sta faren verken ser nytte i sin datter eller sin andre sønn?
Filmen er nok ikke for alle, den har nok en smule “kunstnerfilm” over seg, som jeg velger å kalle det, en litt mystisk kvinne (Amama, gårdens eldste, som er en litt fascinerende karakter) og et lydspor som til tider ikke maler myke toner i øregangene. Likevel er det noe sjarmerende og forsonende over denne filmen, og det er gode karakterskildringer.
Filmen er i store deler sett gjennom øynene til datteren Amaia, mens (den internasjonale) tittelen spiller på tradisjon om å plante et tre når noen blir født. Filmen er som sagt fra baskerland i Spania. For noen år siden var jeg en kort tur på litt over halvannet døgn i Bilbao, som ligger i Baskernes eget område, og lærte da litt om den særegne baskiske kulturen og landskapet, og noen elementer kjenner jeg igjen.
Karaktermessig vil jeg legge Amama – when a tree falls litt over midt på treet. Det blir et terningkast 4, dog ikke av de sterkeste, for det er litt kjedelig i noen sekvenser, så med fire er jeg en smule snill.
Regissør Asier Altuna var forøvrig tilstede på filmen og introduserte den for anslagsvis 150-200 fremmøtte, før han etter filmen fortalte litt mer utdypende om filmen, samt svarte på spørsmål fra salen (via tolk). Altuna kunne fortelle at dette er en film han har ønsket å lage hele livet, og at selve prosessen fra filmingen startet til den var ferdig tok 2 år. Han bekymrer seg også over at stadig flere små familiebedrifter/gårder (eller caserioer) faller bort, eller omgjøres til gjestehus etc, noe han blant annet ville belyse med filmen.
En liten SPOILER følger på neste linjene: For de som har sett filmen, men ikke fikk med seg Q & A med regissøren, så sa han også på spørsmål fra salen at filmens scene der en sentral person i filmen går til et bestemt sted for å dø ikke er vanlig skikk, det var et element som ble laget kun for filmens del, for å underbygge personens mystikk litt i filmen. Så vet vi det
THE DEMONS
(Original tittel: Les Démons)
Land/År: Canada, 2015
Spilletid: 1 time og 58 minutter
Sett på kino på TIFF
The Demons er en vanskelig film å vurdere og å skrive en omtale av så kort tid etter filmen, den trenger nok å synke inn litt.
Det er også en film som er litt vanskelig å like muligens, men jeg gjør det, jeg liker den til tross for at den både er litt forstyrrende, litt provokativ og altså vanskelig å si noe kortfattet om.
Noe lang utredning gidder jeg ikke gå inn på, men i korte trekk er dette en oppvekstskildring, en coming-of-age-skildring som skiller seg ut, lagt til en eller annen forstad til Montreal, Quebec i Canada på slutten av 1980-tallet. Det var en tid før internettes inntog, før mobiltelefonene og en tid da unger likevel har noe til felles med unge i dag. De ser mer enn man aner, og noen av demonene i samfunnet er de samme i dag som den gang.
Forstyrrende. Allerede i filmens første scene aner vi en uro. Uskyldig barnelek i gymtimen hos en skoleklasse med 10-åringer akkompagneres av illevarslende toner av klassiske verk (Bach?), og noen ganger senere i filmen er det også en litt heftig musikkbruk som river opp og setter kontrast til de uskyldige aktivitetene vi er vitne til.
Filmens lille protagonist er 10 år gamle Felix, glimrende spilt av unge Edouard Tremblay-Grenier – og for et funn den gutten er, han er som skapt for rollen, med mimikk, reaksjonsmåter og en sårhet som er imponerende. De eldre søsknene hans er også fine rollekarakterer, og filmen har ellers bra kvalitet over det rent skuespillermessige.
Felix er på mange måter som 10-åringer ofte er, han hører ting hos de voksne, hos søsknene sine og eldre ungdommer rundt seg, på TV, på skolen, og han tar disse tingene til seg, og setter de inn i sin egen hverdag. Slik som når han blir usikker på egen seksualitet, når han tror han har fått AIDS, og andre skremmende tanker som at foreldrene er på kollisjonskurs, og er det virkelig sant at unger på hans alder i lokalområdet har blitt bortført? I kontrast til de usikre tingene han opplever har han alltid trygghet i den gode relasjonen til de eldre søsknene sine, broren og søsteren.
På et punkt i filmen endrer den karakter, og går fra det barnepsykologiske over til det virkelige mørket. For som sagt, demonene i oss og rundt oss vil alltid være der.
Dette er alt jeg klarer å forfatte en sen nattetime etter å ha sett The Demons, men filmen er en interessant studie av barnesinn, de glade barnedager og truslene man som barn, og foreldre, opplever. Jeg sitter likevel med en følelse av noe uforløst etter filmen, for den kunne utnyttet potensialet enda bedre. Jeg anbefaler uansett The Demons. Terningkast 4.
Onsdag kveld i filmbyen Tromsø. Foto: Lars JG.
Skriv gjerne en kommentar hvis du har meninger om de omtalte filmene, TIFF, blogginnleggene fra festivalen o.l.
Så var det frem med storterningen for en TIFF-film. Den spanske (spansk/argentinske) filmen “Truman” var en av filmene under årets Tromsø Internasjonale filmfestival som jeg hadde størst forventninger til, og filmen innfridde og vel så det. Grunnen til de høye forventningene mine er selvsagt at filmens to hovedroller bekles av to av mine favorittskuespillere; argentinske Ricardo Darin (Wild Tales), og spanske Javier Camara (Living is easy with eyes closed), som begge gjør vidunderlige roller.
Historien i “Truman” er egentlig en trist historie, om Tomas som har fått beskjeden om at han har uhelbredelig lungekreft. Men det som lett kunne blitt en sentimental fortelling formidles med hjertevarm, lun humor. Ja visst har filmen sine rørende øyeblikk, men Tomas`alvorlige sykdom skildres på en måte som gjør denne filmen til en fulltreffer. Tomas har innfunnet seg med sin skjebne, og vil ta sine avskjeder på sin egen særegne måte, med bestekompisen Julian som sitt nedtonende sidekick, om man kan si det slik.
(Tekst i kursiv fra tiff.no) De gamle vennene Tomás (Ricardo Darin) og Julián (Javier Camara) har ikke sett hverandre på årevis. Men når Tomás får vite at kompisen har uhelbredelig lungekreft og vil avslutte sykehusbehandlingen, tar han turen over fra Canada til Madrid. Juliáns søster håper Tomás skal få broren på andre tanker. Men når du vet at det kan være kort tid igjen av livet, er det mye annet å ta stilling til enn å prøve å bli frisk. Skal du fortelle en venn at du lå med kona hans for mange år siden? Og hvem skal få overta hunden din?
TRUMAN – som har tittel nettopp etter bikkja til Julián – byr på forviklinger, tragikomikk og ikke minst skuespill i toppklasse (tiff.no).
“Truman” utspilles i Madrid og i Amsterdam, og selv om det altså i bunn ligger det tristeste tema av alle, livets alt for tidlige slutt, gir denne filmen 1 time og 48 minutter med fornøyelig skue, for det er en fryd å se de to herrene Darin og Camara spille mot hverandre i denne filmen. Skuespillet deres er, som TIFF lovet i programkatalogen, virkelig i toppklasse. Nå vet jeg fra før at begge er karakterskuespillere av klasse, som det oser menneskelighet av, og samspillet mellom de to er eksellent. Så har da også regissør Cesc Gay ord på seg for å være god på å formidle nyanserte og ektefølte karakterportretter.
Truman er en av filmene du ikke bør gå glipp av, om du liker fornøyelige filmer krydret med god dialog. Filmen vises også torsdag 21. januar og lørdag 23. januar på kino i Tromsø under TIFF, mens du må vente helt til i juli før filmen får ordinær kinopremiere i Norge. Da fortjener den gode besøkstall! (På dagens visning på TIFF, på HT, var salen ganske velfyllt, kun de nederste radene og øverste rad var glisne, det betyr godt besøk).
Dette er herlig, selv hunden Truman som jeg ikke syns er noen fin hund, blir man glad i. Ikke soleklar toppscore, men dette er terningkast 6.
Enjoy!
Har du sett “Truman”? Legg gjerne igjen en kommentar
Tirsdag ble en rolig TIFF-dag for meg, med kun èn utvalgt film på programmet mitt, men den russiske filmen “The postman`s white night” som gikk for en så godt som fullsatt sal 1 på Fokus viste seg å være en nokså trivelig filmopplevelse.
Russiske filmer har jeg lenge vært litt mistroisk mot, grunnet dårlige filmminner langt tilbake i tid, og fordi mye ved Russland og russisk levesett virker fjernt eller ukjent for meg, særlig når vi beveger oss ut i grisgrendte strøk. Men, de siste årene har jeg sett et knippe filmer fra våre naboer i øst, noe som har bidratt til et mere positivt syn på russiske filmer, og økt respekt for det “enkle liv”, eller hva jeg nå skal kalle det, de som bor under kummerlige forhold, som kanskje gjør det fordi de vil, ikke fordi de nødvendigvis må, eller for de som gjør det beste ut av det de har – men som også har sine håp og lengsler. Noe storfan av russisk film blir jeg nok aldri, men noen sebare filmer lages det, slik som for eksempel denne.
“The postman`s white nights” er ikke like god som storfilmen “Leviathan” fra 2014, men gir på et smått fascinerende vis et innblikk i en hverdag i en avsidesliggende bygd uten veiforbindelser inne i de nordrussiske skoger. For å komme til omverdenen må man i båt over en innsjø. Handlingen er lagt til nåtid, men måten man lever på i dette lille samfunnet skulle nesten tyde på at vi beveger oss mange tiår tilbake i tid.
Filmens hovedperson er Lyokha, lokalsamfunnets postmann, som frakter post, trygdeutbetalinger, aviser, medisiner, brød og diverse andre små varer fra den nesten like avsides landsbyen og til de som bor langs vannkanten og inne skogene langs den lille stille innsjøen, med den lille postbåten sin med påhengsmotor. Han har et godt forhold til Timur, som er den lille sønnen til alenemora Irina som han gikk på skole sammen med, og har et godt øye til, og vi treffer også på stedets lassaron og et par andre gamle kroker.
Det gis et bra nyansert bilde av rollefigurene, men kanskje er filmen litt for positiv og for lett på enkelte områder? For her hadde vært klare rom for samfunnskritikk (litt er det), men dette er kanskje ikke noe mål i denne filmen. Her er også litt smålun humor, samt et tema som ofte går igjen i filmer fra Russland; vodkaens innvirkning, både på godt og vondt, og det aner meg vel at filmes tittel også spiller på nettopp dette. Filmen byr ellers også på et par universelle spørsmål. Som når Irina får seg ny jobb, og forlater det knøttlille stedet, og Lyokha må ta stilling til hva han selv vil.
Historien er egentlig ganske enkel, men filmen gir likevel rom for litt ettertanke, samt at den har et par elementer som ikke er så enkelt å tolke. Styrken for filmen er at den er en ganske tilbakelent og stillferdig film, fra et samfunn der tida har stått stille. Det er en stoisk sanselig ro over det hele, når man i flere tagninger ser postmannen ute i båten sin på det stille vannet, og en viss spenning når han har med seg Timur i båten på en litt mystisk tur. Guttungen er forøvrig en av denne filmens store styrker, for han gjør en veldig god innsats, i likhet med Lyokha, som fremstår som en karismatisk kar som liker jobben sin, som liker å snakke med folk og som liker en god røverhistorie.
Litt langsomt tempo, noen gjentagende scener og et nokså stillestående plot (i den grad filmen har et) trekker noe ned, men dette er en film som er helt grei, med sin ro og et par virkelig gode rolleinnsatser, av postmannen og den lille guttungen. “The Postman`s white nights” er en småpoetisk og fin folkelivsskildring.
“The postman`s white nights” vises på TIFF en gang til under festivalen; Lørdag klokken 15:30, men er da utsolgt (muligheter for såkalte “Rush tickets”). Filmen er fra 2014, så den kommer vel neppe på ordinær kinovisning i Norge, men kanskje dukker den opp et sted. Se den hvis du finner den.
Karaktermessig legger jeg meg på den “trygge” linja her, det blir en helt grei firer.
Tromsø Internasjonale Filmfestival, populært kalt TIFF, starter mandag. Her er mine personlige festivaltips.
TIFF arrangeres for 26. året på rad i Tromsø, og varer fra mandag til søndag, med visninger i fem saler på Fokus Kino, pluss på ærverdige Verdensteateret, Kulturhuset, Hålogaland Teater scene vest, studenthuset Driv, og et par mindre visningssteder. Det blir også storskjerm på torget, hvor det blir gratis filmvisninger hver dag for små og store. Filmer fra hele verden står på programmet, og som vanlig er det litt av hvert for stort sett en hver smak på menyen.
For min del startet festivalen med godt over 2 timer køståing mandag denne uka, ettersom jeg ville være garantert billett til et par av de viktigste filmene for min del, siden man åpnet billettsalget i skranken noen timer før nettsalget åpnet. Den opplevelsen var jo…..artig…
Mandag (18. januar) braker det ihvertfall løs, og byens gater og serveringssteder farges fullstendig av filmentusiaster, med kinovisninger fra 8-9 om mårran til langt på natt! Denne uka i januat er kanskje en av de absolutt beste ukene å befinne seg i Tromsø sentrum med tanke på folkeliv. Og som filmfrelst er det selvsagt mulig å få sett filmer en vanligvis ikke ellers får servert verken på kino eller i stua.
Her er noen av mine festivaltips, og de er i all hovedsak basert på MIN personlige interesse, og ikke nødvendigvis de mest omtalte filmene (Om filmene er utsolgt på TIFF har jeg ikke sjekket, det kan man isåfall finne ut av på tiff.no).
Alle bildene i saken er pressebilder hentet fra tiff.no.
ROOM
Room ble tidligere i uka belønnet med flere av de store Oscar-nominasjonene, i klassene for beste film og beste regi. I tillegg ble hovedrolleinnehaver Brie Larson nominert for beste kvinnelige hovedrolle. Filmen som ikke har ordinær norsk kinopremiere før etter Oscar-utdelingen i slutten av februar, får man dermed en eksklusiv mulighet til å få med seg på kinolerrett. Det sies om den irske regissøren Lenny Abrahamsons Room at det er en strålende film, så forventningene mine til denne er stor. Handlingen tar for seg forholdet mellom mor og hennes fem år gamle sønn, som har sittet innesperret i et skur i flere år.
TIFF selv skriver dette om filmen, som absolutt vekker interesse:
ROOM er en fortelling om overlevelse og oppdagelse, og om fem år gamle Jack. Sammen med moren holdes han innesperret i et skur av en kidnapper, Old Nick, som også er Jacks far. Med nøye planlagte rutiner og livlig fantasi klarer moren å strukturere tilværelsen og holde motet oppe hos Jack, som ikke er et ulykkelig barn: det lille skuret er det eneste han kjenner til. Men moren har ikke gitt opp tanken på et liv i frihet. Etter en dramatisk flukt blir Jack kastet ut i en helt ny verden ? mennesker, steder, smaker, lukter og farger han aldri før har sett. Og utfordringer han umulig kan forutse.
Romanen filmen er bygget på, henter inspirasjon fra kidnappingen av østerrikske Elisabeth Fritzl. Historien er fortalt subjektivt gjennom guttens øyne, med stor detaljrikdom og sensitivitet. Jacob Tremblay gjør en enestående prestasjon i rollen som den frihetsberusede Jack.
SPOTLIGHT
Også Spotlight er en av de Oscar-nominerte for beste film, og har blitt nevnt som en av forhåndsfavorittene. Heller ikke denne har ordinær norsk kinopremiere før etter utdelingen (om den ikke pushes frem). Filmen er kanskje ikke blant de jeg først pekte ut som en jeg vil se, men med en Oscar-nominasjon i beste film-klassen må den med. Filmen skildrer opprullingen av journalistisk arbeid som førte til avsløringer om seksuelle overgrep i den katolske kirka i Boston. Den har ord på seg for å være såvel troverdig som velspilt.
GREEN ROOM
Mulig kraftpakke av en overdrivelse! Ihvertfall knyttes det forventninger til denne amerikanske filmen som inngår i TIFFs “Overdrive”-program, der filmene “tar den helt ut”. Dette er garantert ikke filmen for de som ikke tåler blod, så sarte sjeler bør styre unna. For oss andre er det bare å lene oss tilbake og motta knyttnevene Et punkband havner på konsert på et sted som huser nynazister, og omstendighetene fører til at punkerne havner i trøbbel. Det går ikke bedre enn at bandet forskanser seg på lokalets bakrom, derav tittelen, og kampen for tilværelsen er i gang!
STABUKKER
Dramakomedie fra Island som jeg er veldig spent på. Filmen har norsk kinopremiere senere i januar, men kommer altså først på TIFF. Det loves nådeløst og storslått islandsk landska, tørrvittig humor, og mengder av snille sauer, og et par stabukker av et brødrepar. Dette kan bli morro! Filmen skal jeg forøvrig se klokka 8:30 på mårrakvisten, så her er det bare å bunkre inn kaffe på tur inn i salen
ROAD TO LA PAZ
Sør-amerikansk road movie som jeg har som en av filmene jeg ser mest frem til. Filmen er fra Argentina og handlingen sentreres rundt to voksne menn på langtur fra Buenos Aires, Argentina, til La Paz i Bolivia. Det lokkes med bunnsolid skuespill, klokhet og morsomme episoder, og vitende om at “La Paz” betyr freden på spansk ligger det litt i kortene at det her kan bli en del mellommenneskelige intriger og kanskje forståelse? I tillegg skal det vistnok være et ganske rocka soundtrack (filmmusikk), så dette ser spennende ut.
KORTFILMPROGRAMMENE (FFN: SHORTS)
Jeg har i årenes løp sett mange glimrende, morsomme, hysteriske, sære, viktige, herlige og bevegende kortfilmer på TIFF (noen elendige også så klart), filmer som i løpet av sin korte spilletid, ofte bare rundt 10-15 minutter eller kortere, får frem følelsene en spillefilm ofte trenger halvannen time på å mane frem. Det er kortfilmens force, at dens kompakte spilletid ikke gir rom for avsporinger og dilldall. I kortfilmprogrammene er det filmer fra nord som står på plakaten, derav navnene FFN: Shorts, og på ett kortfilmprogram vises som regel fra 3 til kanskje 7-8 kortfilmer i løpet av en visning. I år har jeg sett ut FFN: Shorts 2 og FFN: Young directors/Students films, der jeg aner at det kan være noen små godbiter. Blant annet står en kortfilm med handling fra Tromsø på programmet på sistnevnte visning.
TRUMAN
To gamle venner gjenforenes etter mange år ettersom den ene får vite at den andre er alvorlig syk. Gamle hemmeligheter kommer kanskje for en dag, og mye lun humor får man trolig med på veien. Det beskrives som en rørende og bittersøt historie, med forviklinger og tragikomikk. Når hovedrollene dessuten bekles av Ricardo Darin (Wild Tales) og Javier Camara (Living is easy with eyes closed) i denne spansk-argentinske filmen lover det meget bra.
A MONSTER WITH A THOUSANDS HEADS
Regissøren bak den glitrende La Zona (der en ung inntrenger skaper opprør i et nabolag) er tilbake med en ny kritikerrost spenningsthriller, denne gang om en kvinne som gjør alt i hennes makt for å redde sin kreftsyke mann, som blir sviktet av helseforsikrinsselskapet sitt. Denne filmen fra Mexico som kun varer i 75 minutter er trolig et sikkert kort.
THE DEMON
Oppvekst kan være skummelt, særlig når man er 10 år gammel. Canadisk mystisk “coming-of-age”-film, kan det virke som.
TJUVHEDER
Suksess hjemme i Sverige.
KRIGEN
En dansk familiefar utstasjonert i krigen i Afghanistan gjør et valg som får store følger. Denne danske dramafilmen mottok Oscar-nominasjon i klassen for beste fremmedspråklige film.
ALKI ALKI
Som navnet tilsier blir det alkohol i bildet, i denne anslagsvis tyske drikkevisa av en film. Traileren til filmen bærer bud om at det kan være en småhumoristisk film om et alvorlig tema.
NAME ME
To russiske jenter fra Moskva “bytter” identitet idet de oppsøker den ene jentas til nå ukjente far på Krimhalvøya. Dette fører til problemer og forhold blir satt på prøve. Et trekantsdrama med uhyggelige undertoner utspilles med Svartehavets sommernetter som bakgrunn.
THE POSTMAN`S WHITE NIGHTS
Drama fra Russland er ikke det jeg ser ofte, men denne pirrer litt. Dette beskrives som et portrett av en avsidesliggende liten russisk landsby der tida har stått stille, men hvor man er i ferd med å innhentes av den moderne verden når storbyen lokker i det fjerne. Filmen skal etter sigende være en folkelivsskildring, med elementer som sanselighet, humor, røverhistorier og hverdagspoesi. Dette virker faktisk litt forlokkende og fascinerende.
MIDDELHAVET
Ganske dagsaktuell drama, som forøvrig er like rundt hjørnet på ordinær kinodistribusjon også. Dette virker som en engasjerende film.
Ellers kan det nevnes at flere andre Oscar-nominerte filmer får sin norske premiere under TIFF. Dette gjelder SAULS SØNN fra Ungarn, samt EMBRACE OF THE SERPENT fra Colombia (beste fremmedspråklige film) og ANOMALISA (beste animasjonsfilm). Anomalisa kan muligens være en interessant filmopplevelse, da jeg har sett noen omtale den som årets mest menneskelige film, til tross for at ingen ekte mennesker spiller i den…
Den norske dokumentaren MANNEN FRA SNÅSA (regi: Margreth Olin) har sin verdenspremiere på TIFF, men den interesserer meg null komma null, jeg nevner den likevel da den er festivalens nå utsolgte offisielle åpningsfilm. Flere av Margreth Olins tidligere filmer er også på programmet, deriblant den strålende filmen ENGELEN fra 2009. Den så jeg på kino da den var ny, og det er en film som absolutt kan anbefales for de som ikke har sett den.I Engelen, som er en dramafilm, spiller Maria Bonnevie rollen som den narkomane moren Lea, som slites mellom svik og kjærlighet, og som må ta flere vanskelige valg.
I tillegg til disse er det en rekke andre filmer fra årets program jeg godt kan tenke meg å se. I løpet av festivaluka regner jeg med å få sett 12-15 filmer. Det får holde så lenge man må betale for gildet sjøl Skulle du ville sponse meg er det bare å ringe
Skal du på TIFF? Har du synspunter om de omtalte filmene, om andre festivalfilmer under TIFF, eller TIFF-tips? Fortell! Kommentarfeltet er som vanlig åpent.
Man må tåle litt filmblod for å komme seg gjennom The Hateful Eight, men blodbadet er likevel helt greit, man får nemlig ikke den store sympatien med noen av hovedkarakterene i filmen uansett (kanskje bortsett fra en?), og det skrider til tider over i splætter. Men dette er Tarantino, så da vet man hva man har i vente. Dessuten mistenker jeg vel og at meningen er at man ikke skal få noen videre sympatier for rollekarakterene.
Historien i filmen er egentlig enkel, selv om man ut fra diverse omtale forledes til å tro at dette er “film for viderekomne”. For dette er egentlig enkelt. I et vinterkledd landskap der stormen er like om hjørnet skrider en hestevogn med fører frem. Inni vogna sitter John Ruth, en fryktet dusørjeger, som skal frakte ei morderisk bitch ved navn Daisy Domergue til sitt endested, Red Rock, der hun skal henges, mens han selv skal innkassere sine 10 000 dollar. Vi befinner oss i statene, nærmere bestemt Wyomings skoger og perifere landskap, en gang på 1870-tallet.
Underveis plukker de opp Major Warren, en jævel av en nigger (ja, de bruker det ordet så mange ganger i filmen at jeg anser det som helt greit å bruke betegnelsen her også) som også er dusørjeger, og Mannix, en kar som hevder han er den nye sheriffen i Red Rock, og begge trenger nå skyss for å ikke fryse ihjel.
Grunnet uvær må de overnatte i en avsidesliggende landhandel (Minnie?s Haberdashery), der de treffer fire andre menn; en general Smithers, bøddelen Oswaldo Mobray, meksikaneren Bob som passer butikken for paret som eier stedet, og en cowboy ved navn Joe Gage som er på vei hjem til julefeiring. Ihvertfall sier de så. For kanskje er ikke alle den de utgir seg for å være, veier krysses, og et aldri så lite kammerspill er i gang innenfor de kalde veggene, mens stormen blåser utenfor. Ruth er mistenksom, og er redd noen av herrene er ute etter fangen hans, og jeg avslører neppe for mye når jeg sier det skal gå hett for seg etterhvert som historien skrider frem.
Selv om man kanskje kunne gjort filmen noe kortere blir det aldri kjedelig i de omlag to timene og tre kvarterene filmen varer, men noen vil kanskje kjede seg en smule over at det meste av handlingen utspilles innenfor veggene på den lurvete men samtidig hjemmekoselige (!) hytta som rommer både bardisk, jernvarer og diverse krimskrams.
Tarantino har tidligere stokket om på og delt handlingsløpeti filmer (f eks i Pulp Fiction). I The Hateful Eight gjør han det igjen, men denne gang på en enklere måte. Historien er delt opp i kapitler, og vi går noen ganger tilbake i tid for å se hva som skjedde tidligere, men dette er på ingen måte forvirrende eller vanskelig for publikum å henge med på, for i dette fortellergrepet ligger kanskje filmens styrke, dog blir det noe forutsigbart etterhvert, men et par overraskelser på lur er det vel. Det blir som nevnt en del blod og gørr, ispedd en solid dose bitende ironiske kommentarer i en film der dialogen skal drive filmen fremover, noe man lykkes brukbart med.
At “The Hateful Eight” egentlig er ni legger man forøvrig og merke til, uten at det har noe å si.
I de viktigste rollene finner vi Kurt Russel (Ruth), Samuel L. Jackson (Warren), Tim Roth (Mobray), Michael Madsen (Gage), Bruce Dern (generalen), Walton Goggins (sheriffen Mannix), Demian Bichir (Bob) og Jennifer Jason Leigh (Daisy D.) – og sannelig dukker også Channing Tatum opp, i en noe mistilpasset rolle syns jeg.
Det er utvilsomt filmens kvinnelige stjerne som er best. Jennifer Jason Leigh (som utrolig nok er 53 år!) gjør en vannvittig rå innsats som den helt herpa hurpa Daisy. Frekk i kjeften som få, værbitt og røft behandlet, og med en til tider komisk og genial mimikk. Filmen vil først og fremst bli husket for hennes rolle.
På den mannlige sida leveres det også greit alt i alt, først og fremst av Samuel L. Jackson som er en skikkelig jævel her. Når man først skulle finne en fyr til å bekle rollen som en stor skummel “nigger” du ikke vil møte i ei mørk bakgate (eller på høylys dag, for denne Warren er ingen engel mildt sagt), ja da er Jackson perfekt her. Han leverer. Walton Goggins er en jeg kjenner svært dårlig til fra før, men også han er god (dessuten ligner han noe grassalt på tidligere fotballspiller Jamie Carragher!).
Ellers gjør herrene Russel, Dern og Roth sine saker greit, mens trioen Madsen, Tatum og Bichir (“meksikaneren” ) ikke river meg med ihvertfall (skal nevnes at jeg liker både Madsen og Tatum ellers). Helt revet med av historien blir jeg heller ikke, selv om det er såpass underholdende at jeg aldri kjedet meg. Det blir litt vel mye gladvold, pluss noen doser barbarisk oppførsel, samt et “bakteppe” som ikke er av det mest spennende.
Tidligere denne uka ble The Hateful Eight tildelt tre Oscar-nominasjoner. Leigh ble nominert for beste kvinnelige birolle, og i tillegg fikk filmen nominasjon for beste kinematografi og beste originalmusikk.
The Hateful Eight er plain underholdning. Forventer du varme og menneskelighet har du bommet. Forventer du nedtonet action har du bommet. The Hateful Eight er gjennkjennbar Tarantino, og det er helt greit for min del, jeg ble underholdt i kinosalen, lo noen ganger og “grøsset” et par ganger, så alt i alt en film som sikkert vil falle i smak hos mange. Fra filmhjerte blir det terningkast 4.
#film #filmhjerte #filmtips #thehatefuleight
Hva syns du om The Hateful Eight? Kommentarfeltet er åpent!
Nylig tok jeg turen innom gamle ærverdige Verdensteateret kino i Tromsø, for å få med meg den svenske kritikerroste dramafilmen “Etterskjelv”, en film som blant annet har høstet ros under Cannes-festivalen, og som har fått gjennomgående god mottagelse hos pressen.
Filmen er spillefilmdebuten for regissør Magnus Von Horn, og også skuespillerdebut for den svenske sangeren og låtskriveren Ulrik Munther (21), som begge kommer fra debuten med bravur.
Medvirkende: Ulrik Munther (John), Mats Blomgren (Faren), Loa Ek (Malin), Inger Nilsson, m. fl.
Aktuell: Går for tiden på kino i Norge.
For å ta Munther først, så er han allerede kjent som sangartist og låtskriver, gjennom deltakelse i MGP Jr, Melodifestivalen (Sveriges Melodi Grand Prix), Allsang på Skansen og plateutgivelse, og han behersker en rekke instrumenter, blant annet gitar og munnspill. I debuten sin som skuespiller viser det unge talentet definitivt at han har flere strenger å spille på, for Munther er uten tvil den som løfter denne filmen. Han har ihvertfall en innlevelse i rollen etterhvert som gjør han til filmens store styrke.
Historien er relativt enkel i Etterskjelv, der vi møter på det svenske bygdedyret, et lite hyggelig skue. Filmen handler om 16 år gamle John (Munther), som etter to år i “fengsel”/ungdomsanstalt slipper ut, og kommer hjem til faren og den yngre broren sin et sted på den svenske landsbygda. Vi skjønner at John har gjort noe galt og har sonet straffen sin, men gjennom kaldt, grått og nakent landskap kommer de første tegnene på hva vi har i vente.
Man kan se tegn hos faren at han er litt usikker helt fra starten av. Det viser seg da også fort at lokalbefolkningen, og da i særdeleshet Johns klassekamerater og de fleste andre elevene på hans gamle skole langt fra er glad over å se han igjen. Og det blir stygt.
Spørsmålet om HVA John har gjort, får vi nøysomt posjonerte informasjoner om den første timen, og etterhvert rives man kanskje litt som seer mellom sympati for John, og sympati for de andres synspunkter. Sentrale spørsmål er selvsagt om John har sluppet ut for tidlig, om det var rett av han å komme hjem igjen, og spørsmål rundt når er en straff egentlig ferdigsonet? At John fremstår som helt rolig og ganske sympatisk, gjør at det ligger en nerve over han hele tiden. Johns eneste venn på skolen, Malin, må også trekkes frem. Den tøffe jenta spilles av Loa Ek (for meg et helt ubeskrevet blad), og hun imponerer også. Skuespillerprestasjonene ellers er stort sett jevnt over bra.
Jeg har lest at filmen er et lite samarbeid mellom svensk og polsk film, i og med at regissør Von Horn har studert i Polen, og har med seg noen polske filmfolk i temaet sitt, og det er noe som kan være mulig å tyde i filmspråket og stilen. Filmen er ellers tilstrekkelig stramt regissert, det er noe minimalistisk over bakteppet, og vi slipper en masse unødvendige sidespor. Det er forøvrig ikke alt som trenger å bli sagt i denne filmen, mye ligger i det usagte. Her er heller ikke noe flott “bakteppe” som sagt, kun den kalde svenske bygda og småbymentalitet der alle kjenner alle.
Når jeg ikke lander høyere her enn på en grei firer, er det blant annet fordi filmen er litt for lang i oppbyggingen i starten, og den store intensiteten som jeg hadde håpet på ut fra forhåndsomtalene manglet. I tillegg får vi faktisk også servert selveste Inger “Pippi Langstrømpe” Nilsson i rollen som skolens rektor, en rolle hun ikke kler. Nilsson er filmens svakeste ledd, men rollen er heldigvis liten. Noen vil nok også hevde at det blir litt forutsigbart, samt at det muligens tegnes et litt for ensidig positivt bilde av John? Eller er det fordi motstanden mot han er så stor, at vi rives over til å være mot han? Jeg heier på John, men til tider blir handlingen litt for lite levende.
Likevel er Etterskjelv en film verdt å få med seg, med sine universelle temaer rundt å gi folk en ny sjanse, urettferdighet og utfrysning, med et kaldt billedspråk som maler en ramme rundt den litt dystre tilværelsen, og ikke minst, Ulrik Munther.
Et jordskjelv av en film er det ikke, men Etterskjelv klarer å ryste tilstrekkelig. Terningkast 4.
Endelig er den på norske kinoer: Klovn Forever. Filmen jeg har ventet spent på helt siden nyheten ble sluppet om at toer`n fra Frank og Casper var på vei.
Jeg må innledningsvis si at jeg er en stor fan av Klovn, både den allerede legendariske TV-serien på 60 episoder, og ikke minst filmen Klovn – The Movie fra 2010. Frank Hvam og Casper Christensen er de to danskene bak suksessen, i dette prosjektet der de spiller fiktive utgaver av seg selv.
Jeg gikk med store forventninger inn i kinosalen denne kvelden, på filmens norske offisielle premieredag, jeg hadde lest lite anmeldelser av filmen på forhånd, ingen trailere var sett, fordi jeg ville gå inn “fresh” i filmen, uten for mye input og forhåndsinfo. Og jeg ble ikke skuffet.
Likevel må jeg si at filmen er et stykke unna å være like morsom som den første filmen, den grisekomiske Klovn The Movie, som er en film som fortsatt fremkaller gaplatter gang på gang, og ikke like hysterisk som TV-serien, men her er fortsatt mye av det som har gjort Klovn til en kult-greie som mange elsker. Det er pinlige hendelser, pinlig taushet, flaue øyeblikk, og rumpehullhumor, for å si det banalt, samt mye mer, i Klovn Forever får vi også se herrene Hvam og Christensen i vigør fra begge sider…. Filmens mest hysteriske crazy øyeblikk involverer Franks bakdel og noe som strengt tatt aldri skulle vært der, uten at jeg vil avsløre noe mere enn det. Situasjonen er ihvertfall spinnvill!
I korte trekk går handlingen ut på at Frank og Casper har en bokutgivelse på trappene. De skal gi ut en bok om vennskap. Casper er fortsatt en villstyring, mens Frank har fått unger med Mia (Mia Lyhne), og vennskapet mellom de to er ikke hva det en gang var, siden Frank ikke har tid til alle Caspers påfunn lengre. Når Casper så helt uventet flytter til Los Angeles, kommer selvsagt Frank diltende etter for å overtale Casper til å komme hjem til København igjen. I LA går selvsagt alt til helvete når Casper arrangerer en diger fest i den nye villaen sin, og i løpet av natten er det noen som knulles utendørs…. Vennskapet mellom de to settes stadig på prøve i filmen, slik vi er kjent med fra før, Franks forhold til Mia likeså, og de pinlige og i større eller mindre grad komiske øyeblikkene er aldri langt unna.
Jeg liker ikke å si noe negativt om Klovn, for jeg digger dette galskapet de to steller i stand, men filmen har litt dødtid der det ikke skjer allverdens, og jeg syns Iben Hjejle sin rolle i filmen er blitt alt for liten, men hun er fortsatt like bitchy som før, og det er artig. En artig bitteliten gjesterolle av Nicolaj Coster-Waldau må også nevnes, han burde vært brukt mer. Den sexfikserte pubertale underbukse-humoren som dominerer filmen gjør meg ingenting, den er fortsatt veldig morsom, men det føles av og til som om det burde vært flere pinlige hendelser, flere pikante og sjokkerende avsløringer, og flere virkelig “ville” hendelser. Den store “over kanten”-greia mangler nok også. Her er likevel fortsatt nok til å gi god valuta for pengene og tidsbruk, selv om toppscoren ikke er oppnåelig.
Karakteren til Klovn Forever blir likevel av det hyggelige slaget, og jeg skal selvsagt ha den på Blu-ray eller DVD når den tid kommer (hvorfor i svarte er ikke TV-serien ute på dvd med norsk tekst forresten????). Det er “stå”karakter og vel så det. Jeg tenker først umiddelbart at det er ikke mer enn 4, men så elsker jeg jo Klovn, og for en Klovn-fan er dette fortsatt mye å la seg bli underholdt av. I godt inspirert Klovn-stil blir derfor dommen fem tissemander til Klovn Forever, fire harde og en halvslapp – og er du av det mer moderate slaget, terningkast 5. Men da er jeg snill, så vet dere det.
Da har også jeg endelig somlet meg på kino og sett den gigantiske norske katastrofefilmen BØLGEN som nå skyller over norske kinoer med glimrende besøkstall
14 dager etter “alle andre”, her er ihvertfall filmhjerte sin Bølgen-rapport.
Bølgen, som er tidenes første norske katastrofefilm, byr på god kinounderholdning, i den grad man skal kalle det “underholdning” med et scenario som alle eksperter på ras mener vil komme før eller siden. Men selv om filmen bygger på hendelser som trolig vil skje en dag, er det selvsagt en fiktiv og dramatisert historie vi er vitne til i kinomørket. Bølgens utgangspunkt er uansett reellt og virkelig nok: Åkneset, som er fjellformasjonen som rager over den idylliske og smale Geirangerfjorden, vil før eller senere rase ut i fjorden og forårsake en katastrofal tsunami innover og utover i Geirangerfjorden. Dette er fakta alle eksperter er enige om at kommer til å skje, og fjellet er under konstant overvåkning. Men kan man få varslet tidsnok slik at alle liv reddes, når det skjer? Det kan ingen gi svar på, selv om geologene ikke tror det vil bli som i filmen, som gir oss et worst case-scenario.
Bølgen har veldig gode spesialeffekter, på høyde med hva Hollywood kunne laget. For selve bølgen er spektakulær. Skremmende. Og realistisk. Bølgen har også veldig, veldig bra foto og klipp, til og med dialogen sitter som støpt. Sekvensen i filmen der raset går og bølgen kommer skyllende med sine enorme ødeleggende krefter, er selvsagt filmens styrke. Og punktet der katastrofealarmen trykkes inn, et øyeblikk som faktisk for meg var filmens topp og som gav frysning. Nå skjer det liksom!
Filmen kunne dog vært bedre om raset hadde skjedd på dagtid, ettersom det selvsagt er enklere å skjule de enorme ødeleggelsene under dekke av nattens mørke. Der spiller vel budsjettet inn, for hadde det vært en typisk Hollywoodproduksjon ville man garantert fått se mer nærgående scener av død og fordervelse, noe som ikke er nødvendig, så det savner jeg ikke, men noe mer av ødeleggelsene ville kunnet løftet den litt.
Det blir naturligvis også i en slik film der hvor premissene er at selve “actionsekvensen” bare varer i 10-15 minutter som det tar monsterbølgen å skylle inn over vakre Geiranger etter at fjellet har rast ut, slik at det må fylles på med en eggende forhistorie og en noe dramatisk “etter tragedien”-story, slik at man har noen å føle tilhørighet til, i dette tilfellet et familiedrama på liv og død, anført av geologen og raseksperten Kristian (Kristoffer Joner), og kampen hans for å berge samboeren Idun (Ane Dahl Torp), som jobber på Geirangers store turisthotell, og de to barna deres; den nesten voksne sønnen Sondre (Jonas Hoff Oftebro) og dattteren, barneskolejenta Julia (Edith Haagenrud-Sande). I tillegg er et danskt par involvert, der den ene etterhvert blir panisk, samt teamet som overvåker fjellet, for å gi et sterkere spenningsgrep og flere å følge.
Noen dramatiske grep er gjort, som at familien er på flyttefot og egentlig skulle vært reist dagen før raset, samt noen andre gjenkjennbare grep. Alt i alt en ganske god oppbygging som også inneholder bra skuespill, og som får spenningen til å stige i minuttene før det katastrofale utbruddet. Fridtjov Såheim, Laila Goody og Arthur Berning i geolog-teamet trykker på de riktige knappene, når de undersøker i fjellet før det buldrer løs er spenningen som mest intens, og det danske ferierende paret som spilles av velkjente Thomas Bo Larsen (kjent fra bl.a. Jakten) og Mette Horn (skal innrømmes at jeg ikke kjente til henne fra før, men hun er rutinert) gjør sine saker greit, selv om de to danskene blir litt overdramatisert.
Joner og Dahl Torp spiller bunnsolid og troverdige som desperate, og får etterhvert følge av Hoff Oftebro som gjør en flott figur, mens lille Haagenrud-Sande (9 år) er den vittige og sjarmerende. Bølgen er første gang jeg ser Jonas Hoff Oftebro (f. 1996), som er sønn av skuespillerparet Anette Hoff og Nils Ole Oftebro og (halv)bror til Jakob Oftebro. Han har tidligere spilt i et par Olsenbanden Jr.-filmer også, og er ihvertfall en det vil bli morsomt å følge videre.
Noen vil nok kalle siste tredjedel av filmen noe melodramatisk, selv om det ikke er et uttrykk jeg selv vil kalle det. Istedet vil jeg kanskje kalle det for litt troverdige brister. Dette kan jeg ikke forklare uten å avsløre handlingen helt, så det får jeg avstå fra. Jeg savner vel likevel litt av desperasjonen hos de overlevende oppe i høyden, det hele virker litt for tamt der etter flodbølgens herjing, men alt i alt funker dette veldig bra på det digre kinolerretet. Dessuten, selv om jeg virkelig syns Bølgen er en veldig god film, så kunne intensiteten og spenningen rundt de 10 minuttene før bølgen når Geiranger vært enda bedre, ved at man hadde fulgt de 10 minuttene først gjennom Joners rollekarakter sitt perspektiv, for så å gå tilbake i tid, og oppleve de samme minuttene fra konas og sønnens perspektiv.
Om Bølgen vil være like effektfull på hjemmekino tviler jeg på, og jeg satt også mot slutten med en liten følelse av at dette er en film som ikke vil funke så bra hjemme på TV-skjermen. BØLGEN havner nok likevel i filmhylla her, eller som digital fil på pc, når den slippes for salg.
Som kjent er BØLGEN nylig valgt ut til å være Norges kandidat til Oscar-kategorien “beste fremmedspråklige film” (ikke engelsk-språklige film) på Oscar 2016. Om filmen er så god at den bør vinne Oscar er jeg noe usikker på, men nomineres den er det isåfall veldig hyggelig og direkte ufortjent vil det ikke være. Jeg håper selvsagt den nomineres, og vinner, noe som vil være råkult. Bølgen har et norskt særpreg, som vi aldri før har sett på katastrofefilm, det kan ingen ta fra den, og det er et solid pluss, filmens location og den norske vidunderlige naturen som bakteppe er selvsagt også blant filmens store styrker.
Når jeg skal sette terningkast så tenker jeg som så at filmen underholder publikum, og holder på spenningen, regissøren går heller ikke i fella med å lage en masse dramatiske sidehistorier, med andre ord en god stram regi. Dette er tidenes første norske katastrofefilm, så det er ingen å sammenligne den med, men strekker man det til å gjelde nordisk action blir Bølgen helt oppe i toppsjiktet. Jeg satt en stund og tenkte at dette er solid terningkast 4, max 5. Toppscore slik den har fått hos enkelte anmeldere i pressen er den nok et bra stykke unna, men når jeg har summet sammen tankene etter å ha sett filmen, lagt til bunnsolide skuespillere, så blir totalsumen at dette er en norsk suksess. Terningkast 5.
Har du sett Bølgen? Legg gjerne igjen kommentarer om filmen, eller anmeldelsen Klikk på Kommentarer-linken like under innlegget, og post kommentarene dine.
