Fra onsdagens filmmeny på TIFF fikk jeg med meg tre filmer, alle verdt å se, men ikke alle like enkle å verken vurdere eller like, selv om jeg likte alle tre. I går kom den ene omtalen, og her er de to andre, pluss litt annet småplukk.

^{Foto: Et vanlig syn på TIFF. Foto: Lars JG.}

Allerede i går kveld la jeg ut anmeldelsen min av den flotte spansk-argentinske bittersøte dramafilmen TRUMAN,  der jeg dro fram den store terningen. Jepp, som du kanskje allerede har sett gav jeg TRUMAN toppscore; Terningkast 6.

Hele omtalen av TRUMAN kan du lese ved å klikke her.

http://filmhjerte.blogg.no/1453321140_tiff_2016_truman__hje.html

Som nevnt før har TRUMAN ordinær norsk kinopremiere først i juli. Imidlertid kan den sees torsdag og lørdag denne uka på TIFF (engelske tekster btw), og det skulle ikke forundre meg mye om den dukker opp digtalt på nett før den når norske kinoer for ordinær premiere.

TIFF-onsdagen min inneholdt altså to andre filmer også, og her er en liten vurdering av de to.

---

AMAMA – WHEN A TREE FALLS

(Original tittel: Amama)

Land/År: Spania, 2015

Spilletid: 1 time og 43 minutter

Sett på kino på TIFF

---

 I denne filmen fra baskerland (del av Spania) handler det om familie og tradisjon, levesett gjennom generasjoner, foreldres forventninger, ære, stahet, konflikter og arv.

I tillegg spiller naturen inn på sin måte og danner et nær poetisk bakteppe for det hele.

I baskisk kultur har det gjennom generasjoner vært slik at gårdsbrukene har gått i arv fra fedre til sønner. Men hvordan blir det når den utvalgte sønn ikke er interessert i å overta? Og når den aldrende sta faren verken ser nytte i sin datter eller sin andre sønn?

Filmen er nok ikke for alle, den har nok en smule “kunstnerfilm” over seg, som jeg velger å kalle det, en litt mystisk kvinne (Amama, gårdens eldste, som er en litt fascinerende karakter) og et lydspor som til tider ikke maler myke toner i øregangene. Likevel er det noe sjarmerende og forsonende over denne filmen, og det er gode karakterskildringer.

Filmen er i store deler sett gjennom øynene til datteren Amaia, mens (den internasjonale) tittelen spiller på tradisjon om å plante et tre når noen blir født. Filmen er som sagt fra baskerland i Spania. For noen år siden var jeg en kort tur på litt  over halvannet døgn i Bilbao, som ligger i Baskernes eget område, og lærte da litt om den særegne baskiske kulturen og landskapet, og noen elementer kjenner jeg igjen.

Karaktermessig vil jeg legge Amama – when a tree falls litt over midt på treet.
Det blir et terningkast 4, dog ikke av de sterkeste, for det er litt kjedelig i noen sekvenser, så med fire er jeg en smule snill.

Regissør Asier Altuna var forøvrig tilstede på filmen og introduserte den for anslagsvis 150-200 fremmøtte, før han etter filmen fortalte litt mer utdypende om filmen, samt svarte på spørsmål fra salen (via tolk). Altuna kunne fortelle at dette er en film han har ønsket å lage hele livet, og at selve prosessen fra filmingen startet til den var ferdig tok 2 år. Han bekymrer seg også over at stadig flere små familiebedrifter/gårder (eller caserioer) faller bort, eller omgjøres til gjestehus etc, noe han blant annet ville belyse med filmen.

En liten SPOILER følger på neste linjene: For de som har sett filmen, men ikke fikk med seg Q & A med regissøren, så sa han også på spørsmål fra salen at  filmens scene der en sentral person i filmen går til et bestemt sted for å dø ikke er vanlig skikk, det var et element som ble laget kun for filmens del, for å underbygge personens mystikk litt i filmen. Så vet vi det 😉

---

THE DEMONS

(Original tittel: Les Démons)

Land/År: Canada, 2015

Spilletid: 1 time og 58 minutter

Sett på kino på TIFF

---

 

The Demons er en vanskelig film å vurdere og å skrive en omtale av så kort tid etter filmen, den trenger nok å synke inn litt.

Det er også en film som er litt vanskelig å like muligens, men jeg gjør det, jeg liker den til tross for at den både er litt forstyrrende, litt provokativ og altså vanskelig å si noe kortfattet om.

Noe lang utredning gidder jeg ikke gå inn på, men i korte trekk er dette en oppvekstskildring, en coming-of-age-skildring som skiller seg ut, lagt til en eller annen forstad til Montreal, Quebec i Canada på slutten av 1980-tallet. Det var en tid før internettes inntog, før mobiltelefonene og en tid da unger likevel har noe til felles med unge i dag. De ser mer enn man aner, og noen av demonene i samfunnet er de samme i dag  som den gang.

Forstyrrende.  Allerede i filmens første scene aner vi en uro. Uskyldig barnelek i gymtimen  hos en skoleklasse med 10-åringer akkompagneres av illevarslende toner av klassiske verk (Bach?), og noen ganger senere i filmen er det også en litt heftig musikkbruk som river opp og setter kontrast til de uskyldige aktivitetene vi er vitne til.

Filmens lille protagonist er 10 år gamle Felix, glimrende spilt av unge Edouard Tremblay-Grenier  –  og for et funn den gutten er, han er som skapt for rollen, med mimikk, reaksjonsmåter og en sårhet som er imponerende. De eldre søsknene hans er også fine rollekarakterer, og filmen har ellers bra kvalitet over det rent skuespillermessige.

Felix er på mange måter som 10-åringer ofte er, han hører ting hos de voksne, hos søsknene sine og eldre ungdommer rundt seg, på TV, på skolen, og han tar disse tingene til seg, og setter de inn i sin egen hverdag. Slik som når han blir usikker på egen seksualitet, når han tror han har fått AIDS, og andre skremmende tanker som at foreldrene er på kollisjonskurs, og er det  virkelig sant at unger på hans alder i lokalområdet har blitt bortført? I kontrast til de usikre tingene han opplever har han alltid trygghet i den gode relasjonen til de eldre søsknene sine, broren og søsteren.

På et punkt i filmen endrer den karakter, og går fra det barnepsykologiske over til det virkelige mørket. For som sagt, demonene  i oss og rundt oss vil alltid være der.

Dette er alt jeg klarer å forfatte en sen nattetime etter å ha sett The Demons, men filmen er en interessant studie av barnesinn,  de glade barnedager og truslene man som barn, og foreldre, opplever. Jeg sitter likevel med en følelse av noe uforløst etter filmen, for den kunne utnyttet potensialet enda bedre. Jeg anbefaler uansett The Demons. Terningkast 4.

^{Onsdag kveld i filmbyen Tromsø. Foto: Lars JG.}

Skriv gjerne en kommentar hvis du har meninger om de omtalte filmene, TIFF, blogginnleggene fra festivalen o.l.

#filmhjerte #filmfestival #TIFF16 #TIFF #film #filmtips

 

Allerede har jeg sett en av årets beste filmer. “Truman” er nemlig en hjertevarm fulltreffer.

---

FILMANMELDELSE

FILM: TRUMAN

Land: Spania/Argentina

Spilletid: 1 time og 48 minutter

I hovedrollene: Ricardo Darin og Javier Camara

Sett på kino på TIFF

---

Så var det frem med storterningen for en TIFF-film. Den spanske (spansk/argentinske) filmen “Truman” var en av filmene under årets Tromsø Internasjonale filmfestival som jeg hadde størst forventninger til, og filmen innfridde og vel så det. Grunnen til de høye forventningene mine er selvsagt at filmens to hovedroller bekles av to av mine favorittskuespillere; argentinske Ricardo Darin (Wild Tales), og spanske Javier Camara (Living is easy with eyes closed), som begge gjør vidunderlige roller.

Historien i “Truman” er egentlig en trist historie, om Tomas som har fått beskjeden om at han har uhelbredelig lungekreft. Men det som lett kunne blitt en sentimental fortelling formidles med hjertevarm, lun humor. Ja visst har filmen sine rørende øyeblikk, men Tomas`alvorlige sykdom skildres på en måte som gjør denne filmen til en fulltreffer. Tomas har innfunnet seg med sin skjebne, og vil ta sine avskjeder på sin egen særegne måte, med bestekompisen Julian som sitt nedtonende sidekick, om man kan si det slik.

(Tekst i kursiv fra tiff.no) De gamle vennene Tomás (Ricardo Darin) og Julián (Javier Camara) har ikke sett hverandre på årevis. Men når Tomás får vite at kompisen har uhelbredelig lungekreft og vil avslutte sykehusbehandlingen, tar han turen over fra Canada til Madrid. Juliáns søster håper Tomás skal få broren på andre tanker. Men når du vet at det kan være kort tid igjen av livet, er det mye annet å ta stilling til enn å prøve å bli frisk. Skal du fortelle en venn at du lå med kona hans for mange år siden? Og hvem skal få overta hunden din?

TRUMAN –  som har tittel nettopp etter bikkja til Julián –  byr på forviklinger, tragikomikk og ikke minst skuespill i toppklasse (tiff.no).

“Truman” utspilles i Madrid og i Amsterdam, og selv om det altså i bunn ligger det tristeste tema av alle, livets alt for tidlige slutt, gir denne filmen 1 time og 48 minutter med fornøyelig skue, for det er en fryd å se de to herrene Darin og Camara spille mot hverandre i denne filmen. Skuespillet deres er, som TIFF lovet i programkatalogen, virkelig i toppklasse. Nå vet jeg fra før at begge er karakterskuespillere av klasse, som det oser menneskelighet av, og samspillet mellom de to er eksellent. Så har da også regissør Cesc Gay ord på seg for å være god på å formidle nyanserte og ektefølte karakterportretter.

Truman er en av filmene du ikke bør gå glipp av, om du liker fornøyelige filmer krydret med god dialog. Filmen vises også torsdag 21. januar og lørdag 23. januar på kino i Tromsø under TIFF, mens du må vente helt til i juli før filmen får ordinær kinopremiere i Norge. Da fortjener den gode besøkstall! (På dagens visning på TIFF, på HT, var salen ganske velfyllt, kun de nederste radene og øverste rad var glisne, det betyr godt besøk).

Dette er herlig, selv hunden Truman som jeg ikke syns er noen fin hund, blir man glad i. Ikke soleklar toppscore, men dette er terningkast 6.

Enjoy!

 

Har du sett “Truman”? Legg gjerne igjen en kommentar 🙂

#TIFF16 #filmhjerte #film #filmtips #filmprat #filmsnakk #Truman #filmfestival

 

The Postman`s White Nights fra Russland er en litt  fascinerende film.

---

FILMANMELDELSE

FILM: THE POSTMAN`S WHITE NIGHTS

(Original tittel: BELYE NOCHI POCHTALONA ALEKSEYA TRYAPITSYNA).

Land/År: Russland, 2014.

Spilletid: 1 time og 41 minutter.

Sett på kino under Tromsø Int. filmfestival.

---

 

Tirsdag ble en rolig TIFF-dag for meg, med kun èn utvalgt film på programmet mitt, men den russiske filmen “The postman`s white night” som gikk for en så godt som fullsatt sal 1 på Fokus viste seg å være en nokså trivelig filmopplevelse.

Russiske filmer har jeg lenge vært litt mistroisk mot, grunnet dårlige filmminner langt tilbake i tid, og fordi mye ved Russland og russisk levesett virker fjernt eller ukjent for meg, særlig når vi beveger oss ut i grisgrendte strøk. Men, de siste årene har jeg sett et knippe filmer fra våre naboer i øst, noe som har bidratt til et mere positivt syn på russiske filmer, og økt respekt for det “enkle liv”, eller hva jeg nå skal kalle det, de som bor under kummerlige forhold, som kanskje gjør det fordi de vil, ikke fordi de nødvendigvis må, eller for de som gjør det beste ut av det de har – men som også har sine håp og lengsler. Noe storfan av russisk film blir  jeg nok aldri, men noen sebare filmer lages det, slik som for eksempel denne.

“The postman`s white nights” er ikke like god som storfilmen “Leviathan” fra 2014, men gir på et smått fascinerende vis et innblikk i en hverdag i en avsidesliggende bygd uten veiforbindelser inne i de nordrussiske skoger. For å komme til omverdenen må man i båt over en innsjø. Handlingen er lagt  til nåtid, men måten man lever på i dette lille samfunnet skulle nesten tyde på at vi beveger oss mange tiår tilbake i tid.

Filmens hovedperson er Lyokha, lokalsamfunnets postmann, som frakter post, trygdeutbetalinger, aviser, medisiner, brød og diverse andre små varer fra den nesten like avsides landsbyen og til de som bor langs vannkanten og inne skogene langs den lille stille innsjøen, med den lille postbåten sin med påhengsmotor. Han har et godt forhold til Timur, som er den  lille sønnen til alenemora Irina som han gikk på skole sammen med, og har et godt øye til, og vi treffer også på stedets lassaron og et par andre gamle kroker.

Det gis et bra nyansert bilde av rollefigurene, men kanskje er filmen litt for positiv og for lett på enkelte områder? For her hadde vært klare rom for samfunnskritikk (litt er det), men dette er kanskje ikke noe mål i denne filmen. Her er også litt smålun humor,  samt et tema som ofte går igjen i filmer fra Russland; vodkaens innvirkning, både på godt og vondt, og det aner meg vel at filmes tittel også spiller på nettopp dette. Filmen byr ellers også på et par universelle spørsmål. Som når Irina får seg ny jobb, og forlater det knøttlille stedet, og Lyokha må ta stilling til hva han selv vil.

Historien er egentlig ganske enkel, men filmen gir likevel rom for litt ettertanke, samt at den har et par elementer som ikke er så enkelt å tolke. Styrken for filmen er at  den er en ganske tilbakelent og stillferdig film, fra et samfunn der tida har stått stille. Det er en stoisk sanselig ro over det hele, når man i flere tagninger ser postmannen ute i båten sin på det stille vannet, og en viss spenning når han har med seg Timur i båten på en litt mystisk tur. Guttungen er forøvrig en av denne filmens store styrker, for han gjør en veldig god innsats, i likhet med Lyokha, som fremstår som en karismatisk kar som liker jobben sin, som liker å snakke med folk og som liker en god røverhistorie.

Litt langsomt tempo, noen gjentagende scener og et nokså stillestående plot (i den grad filmen har et) trekker noe ned, men dette er en film som er helt grei, med sin ro og et par virkelig gode rolleinnsatser,  av postmannen og den lille guttungen. “The Postman`s white nights” er en småpoetisk og fin folkelivsskildring.

“The postman`s white nights” vises på TIFF en gang til under festivalen; Lørdag klokken 15:30, men er da utsolgt (muligheter for såkalte “Rush tickets”). Filmen er fra 2014, så den kommer vel neppe på ordinær kinovisning i Norge, men kanskje dukker den opp et sted. Se den hvis du finner den.

Karaktermessig legger jeg meg på den “trygge” linja her, det blir en helt grei firer.

.

 #filmer #filmhjerte #filmfestival #thepostmanswhitenights #tiff #tiff2016 #TIFF16

Skriv gjerne hva du syns om filmen hvis du har sett den 🙂

Tromsø Internasjonale Filmfestival, populært kalt TIFF, starter mandag. Her er mine personlige festivaltips.

TIFF arrangeres for 26. året på rad i Tromsø, og varer fra mandag til  søndag, med visninger i fem saler på Fokus Kino, pluss på ærverdige Verdensteateret, Kulturhuset, Hålogaland Teater scene vest, studenthuset Driv, og et par mindre visningssteder. Det blir  også storskjerm på torget, hvor det blir gratis filmvisninger hver dag for små  og store. Filmer fra hele verden står på programmet, og som vanlig er det litt av hvert for stort sett en hver smak på menyen.

For min del startet festivalen med godt over 2 timer køståing mandag denne uka, ettersom jeg ville være garantert billett til et par av de viktigste filmene for min del, siden man åpnet billettsalget i skranken noen timer før nettsalget åpnet. Den opplevelsen var jo…..artig… 😉

Mandag (18. januar) braker det  ihvertfall løs, og byens gater og serveringssteder farges fullstendig av filmentusiaster, med kinovisninger fra 8-9 om mårran til langt på natt! Denne uka i januat er kanskje en av de absolutt beste ukene å befinne seg i Tromsø sentrum med tanke på folkeliv. Og som filmfrelst er det selvsagt  mulig å få sett filmer en  vanligvis ikke ellers får servert verken på kino eller i stua.

Her er noen av mine festivaltips, og de er i all hovedsak basert på MIN personlige interesse, og ikke nødvendigvis de mest omtalte filmene (Om filmene er utsolgt på TIFF har jeg ikke sjekket, det kan man isåfall finne ut av på tiff.no).

Alle bildene i saken er pressebilder hentet fra tiff.no.

ROOM

Room ble tidligere i uka belønnet med flere av de store Oscar-nominasjonene, i klassene for beste film og beste regi. I tillegg ble hovedrolleinnehaver Brie Larson nominert for beste kvinnelige hovedrolle. Filmen som ikke har ordinær norsk kinopremiere før etter Oscar-utdelingen i slutten av februar, får man dermed en  eksklusiv mulighet til å få med seg på kinolerrett. Det sies om den irske regissøren Lenny Abrahamsons Room at det er en strålende film, så forventningene mine til denne er stor. Handlingen tar for seg forholdet mellom mor og hennes fem år gamle sønn, som har sittet innesperret i et skur i flere år.

TIFF selv skriver dette om filmen, som absolutt vekker interesse:

SPOTLIGHT

Også Spotlight er en av de Oscar-nominerte for beste film, og har blitt nevnt som en av forhåndsfavorittene. Heller ikke denne har ordinær norsk kinopremiere før etter utdelingen (om den ikke pushes frem). Filmen er kanskje ikke blant de jeg først pekte ut som en jeg vil se, men med en Oscar-nominasjon i beste film-klassen må den med. Filmen skildrer opprullingen av journalistisk arbeid som førte til avsløringer om seksuelle overgrep i den katolske kirka i Boston. Den har ord på seg for å være såvel troverdig som velspilt.

GREEN ROOM

Mulig kraftpakke av en overdrivelse! Ihvertfall knyttes det forventninger til denne amerikanske filmen som inngår i TIFFs “Overdrive”-program, der filmene “tar den helt ut”. Dette er garantert ikke filmen for de som ikke tåler blod, så sarte sjeler bør styre unna. For  oss andre er det bare å lene oss tilbake og motta knyttnevene 😉 Et punkband havner på konsert på et sted som huser nynazister, og omstendighetene fører til at punkerne havner i  trøbbel. Det går ikke bedre enn at bandet forskanser seg på lokalets bakrom, derav tittelen, og kampen for tilværelsen er i gang!

STABUKKER

 Dramakomedie fra Island som jeg er veldig spent på. Filmen har norsk kinopremiere senere i januar, men kommer altså først på TIFF. Det loves nådeløst og storslått islandsk landska, tørrvittig humor, og mengder av snille sauer, og et par stabukker av et brødrepar. Dette kan bli morro! Filmen skal jeg forøvrig se klokka 8:30 på mårrakvisten, så her er det bare å bunkre inn kaffe på tur inn i salen 😉

ROAD TO LA PAZ

Sør-amerikansk road movie som jeg har som en av filmene jeg ser mest frem til. Filmen er fra Argentina og handlingen sentreres rundt to  voksne menn på langtur fra Buenos Aires, Argentina, til La Paz i Bolivia. Det lokkes med bunnsolid skuespill, klokhet og morsomme episoder, og vitende om at “La Paz” betyr freden på spansk ligger det litt i kortene at  det her kan bli en del mellommenneskelige intriger og kanskje forståelse? I tillegg skal det vistnok være et ganske rocka soundtrack (filmmusikk), så dette ser spennende ut.

KORTFILMPROGRAMMENE (FFN: SHORTS)

Jeg har i årenes løp sett mange glimrende, morsomme, hysteriske, sære, viktige, herlige og bevegende kortfilmer på TIFF (noen elendige også så klart), filmer som i løpet av sin korte spilletid, ofte bare rundt 10-15 minutter eller kortere, får frem følelsene en spillefilm ofte trenger halvannen time på å mane frem. Det er kortfilmens force, at dens kompakte spilletid ikke gir rom for avsporinger og dilldall. I kortfilmprogrammene er det filmer fra nord som står på plakaten, derav navnene FFN: Shorts, og på ett kortfilmprogram vises som regel fra 3 til kanskje 7-8 kortfilmer i løpet av en visning.
I år har jeg sett ut FFN: Shorts 2 og FFN: Young directors/Students films, der jeg aner at det kan være noen små godbiter. Blant annet står en kortfilm med handling fra Tromsø på programmet på sistnevnte visning.

TRUMAN

To gamle venner gjenforenes etter mange år ettersom den ene får vite at den andre er alvorlig syk. Gamle hemmeligheter kommer kanskje for en dag, og mye lun humor får man trolig med på veien. Det beskrives som en rørende og bittersøt historie, med forviklinger og tragikomikk. Når hovedrollene dessuten bekles av Ricardo Darin (Wild Tales) og Javier Camara (Living is easy with eyes closed) i denne spansk-argentinske filmen lover det meget bra.

A MONSTER WITH A THOUSANDS HEADS

Regissøren bak den glitrende La Zona (der en ung inntrenger skaper opprør i et nabolag) er tilbake med en ny kritikerrost spenningsthriller, denne gang om en kvinne som gjør alt i hennes makt for å redde sin kreftsyke mann, som blir sviktet av helseforsikrinsselskapet sitt. Denne filmen fra Mexico som kun varer i  75 minutter er trolig et sikkert kort.

THE DEMON

Oppvekst kan være skummelt, særlig når man er 10 år gammel. Canadisk mystisk “coming-of-age”-film, kan det virke som.

TJUVHEDER

Suksess hjemme i Sverige.

KRIGEN

En dansk familiefar utstasjonert i krigen i Afghanistan gjør et valg som får store følger. Denne danske dramafilmen mottok Oscar-nominasjon i klassen for beste fremmedspråklige film.

ALKI ALKI

Som navnet tilsier blir det alkohol i bildet, i denne anslagsvis tyske drikkevisa av en film. Traileren til filmen bærer bud om at det kan være en småhumoristisk film om et alvorlig tema.

NAME ME

To russiske jenter fra Moskva “bytter” identitet idet de oppsøker den ene jentas til nå ukjente far på Krimhalvøya. Dette fører til problemer og forhold blir satt på prøve. Et trekantsdrama med uhyggelige undertoner utspilles med Svartehavets sommernetter som bakgrunn.

THE POSTMAN`S WHITE NIGHTS

Drama fra Russland er ikke det jeg ser ofte, men denne pirrer litt. Dette beskrives som et portrett av en avsidesliggende liten russisk landsby der tida har stått stille, men hvor man er i ferd med å innhentes av den moderne verden når storbyen lokker i det fjerne.  Filmen skal etter sigende være en folkelivsskildring, med elementer som sanselighet, humor, røverhistorier og hverdagspoesi. Dette virker faktisk litt forlokkende og fascinerende.

MIDDELHAVET

Ganske dagsaktuell drama, som forøvrig er  like rundt hjørnet på ordinær kinodistribusjon også. Dette virker som en engasjerende film.

Ellers kan det nevnes at flere andre Oscar-nominerte filmer får sin norske premiere under TIFF. Dette gjelder SAULS SØNN fra Ungarn, samt EMBRACE OF THE SERPENT fra Colombia (beste fremmedspråklige film) og ANOMALISA (beste animasjonsfilm). Anomalisa kan muligens være en interessant filmopplevelse, da jeg har sett noen omtale den som årets mest menneskelige film, til tross for at ingen ekte mennesker spiller i den…

Den norske dokumentaren MANNEN FRA SNÅSA (regi: Margreth Olin) har sin verdenspremiere  på TIFF, men den interesserer meg null komma  null, jeg nevner den likevel da den er festivalens nå utsolgte offisielle åpningsfilm. Flere av Margreth Olins tidligere filmer  er også på programmet, deriblant den strålende filmen ENGELEN fra 2009. Den så jeg på kino da den var ny, og det er en film som absolutt kan anbefales for de som ikke har sett den.I Engelen, som er en dramafilm, spiller Maria Bonnevie rollen som den narkomane moren Lea, som slites mellom svik og kjærlighet, og som må ta flere  vanskelige valg.

I tillegg til disse er det en rekke andre filmer fra årets program jeg godt kan tenke meg å se. I løpet av festivaluka regner jeg med å få sett 12-15 filmer. Det får holde så lenge man må betale for gildet sjøl 😉 Skulle du ville sponse meg er det bare å ringe 😉

Hele festivalprogrammet med godt over 100 titler – og kort omtale av hver film – finner du her.

 

Skal du på TIFF? Har du synspunter om de omtalte filmene, om andre festivalfilmer under TIFF, eller TIFF-tips? Fortell! Kommentarfeltet er som vanlig åpent.

#TIFF #filmhjerte #film #filmfestival #tromsøfilm

 

Quentin Tarantinos nye westerneventyr The Hateful Eight er ikke for sarte sjeler.

---

FILMANMELDELSE

THE HATEFUL EIGHT

Western/actionthriller

ca 2 timer og 48 minutter (normal visning)

Sett på kino

---

 

Man må tåle litt filmblod for å komme seg gjennom The Hateful Eight, men blodbadet er likevel helt greit, man får nemlig ikke den store sympatien med noen av hovedkarakterene i filmen uansett (kanskje bortsett fra en?), og det skrider til tider over i splætter. Men dette er Tarantino, så da vet man hva man har i vente. Dessuten mistenker jeg vel og at meningen er at man ikke skal få noen videre sympatier for rollekarakterene.

Historien i  filmen er egentlig enkel, selv om man ut fra diverse omtale forledes til å tro at dette er “film for viderekomne”. For dette er egentlig enkelt. I et vinterkledd landskap der stormen er like om hjørnet skrider en hestevogn med fører frem. Inni vogna sitter John Ruth, en fryktet dusørjeger, som skal frakte ei morderisk bitch ved navn Daisy Domergue til sitt endested, Red Rock, der hun skal henges, mens han selv skal innkassere sine 10 000 dollar. Vi befinner oss i statene, nærmere bestemt Wyomings skoger og perifere landskap, en gang på 1870-tallet.

Underveis plukker de opp Major Warren, en jævel av en nigger (ja, de bruker det ordet så mange ganger i filmen at jeg anser det som helt greit å bruke betegnelsen her også) som også er dusørjeger, og Mannix, en kar som hevder han er den nye sheriffen i  Red Rock, og begge trenger nå skyss for å ikke fryse ihjel.

Grunnet uvær må de overnatte i en avsidesliggende landhandel (Minnie?s Haberdashery), der de treffer fire andre menn; en general Smithers, bøddelen Oswaldo Mobray, meksikaneren Bob som passer butikken for paret som eier stedet, og en cowboy ved navn Joe Gage som er på vei hjem til julefeiring. Ihvertfall sier de så. For kanskje er ikke alle den de utgir seg for å være, veier krysses, og et aldri så lite kammerspill er i gang innenfor de kalde veggene, mens stormen blåser utenfor. Ruth er mistenksom, og er redd noen av herrene er ute etter fangen hans, og jeg avslører neppe for mye når jeg sier det skal gå hett for seg etterhvert som historien skrider frem.

Selv om man kanskje kunne gjort filmen noe kortere blir det aldri kjedelig i de omlag to timene og tre kvarterene filmen varer, men noen vil kanskje kjede seg en smule over at det meste av handlingen utspilles innenfor veggene på den lurvete men samtidig hjemmekoselige (!) hytta som rommer både bardisk, jernvarer og diverse krimskrams.

Tarantino har tidligere stokket om på og delt handlingsløpet i filmer (f eks i Pulp Fiction). I The Hateful Eight gjør han det igjen, men denne gang på en enklere måte. Historien er delt opp i kapitler, og vi går noen ganger tilbake i tid for å se hva som skjedde tidligere, men dette er på ingen måte forvirrende eller vanskelig for publikum å henge med på, for i dette fortellergrepet ligger kanskje filmens styrke, dog blir det noe forutsigbart etterhvert, men et par overraskelser på lur er det vel. Det blir som nevnt en del blod og gørr, ispedd en solid dose bitende ironiske kommentarer i en film der dialogen skal drive filmen fremover, noe man lykkes brukbart med.

At “The Hateful Eight” egentlig er ni legger man forøvrig og merke til, uten at det har noe å si.

I de viktigste rollene finner vi Kurt Russel (Ruth), Samuel L. Jackson (Warren), Tim Roth (Mobray), Michael Madsen (Gage), Bruce  Dern (generalen), Walton Goggins (sheriffen Mannix), Demian Bichir (Bob) og Jennifer Jason Leigh (Daisy D.) – og sannelig dukker også Channing Tatum opp, i en noe mistilpasset rolle syns jeg.

Det er utvilsomt filmens kvinnelige stjerne som er best. Jennifer Jason Leigh (som utrolig nok er 53 år!) gjør en vannvittig rå innsats som den helt herpa hurpa Daisy. Frekk i kjeften som få, værbitt og røft behandlet, og med en til tider komisk og genial mimikk. Filmen vil først og fremst bli husket for hennes rolle.

På den mannlige sida leveres det også greit alt i alt, først og fremst av Samuel L. Jackson som er en skikkelig jævel her. Når man først skulle finne en fyr til å bekle rollen som en stor skummel “nigger” du ikke vil møte i ei mørk bakgate (eller på høylys dag, for denne Warren er ingen engel mildt sagt), ja da er Jackson perfekt her. Han leverer. Walton Goggins er en jeg kjenner svært dårlig til fra før, men også han er god (dessuten ligner han noe grassalt på tidligere fotballspiller Jamie Carragher!).

Ellers gjør herrene Russel, Dern og Roth sine saker greit, mens trioen Madsen, Tatum og Bichir (“meksikaneren” ) ikke river meg med ihvertfall (skal nevnes at jeg liker både Madsen og Tatum ellers). Helt revet med av historien blir jeg heller ikke,  selv om det er såpass underholdende at jeg aldri kjedet meg. Det blir litt vel mye gladvold, pluss noen doser barbarisk oppførsel, samt et “bakteppe” som ikke er av det mest spennende.

Tidligere denne uka ble The Hateful Eight tildelt tre Oscar-nominasjoner. Leigh ble nominert for beste kvinnelige birolle, og i tillegg fikk filmen nominasjon for beste kinematografi og beste originalmusikk.

The Hateful Eight er plain underholdning. Forventer du varme og menneskelighet har du bommet. Forventer du nedtonet action har du bommet. The Hateful  Eight er gjennkjennbar Tarantino, og det er helt greit for min del, jeg ble underholdt i kinosalen, lo noen ganger og “grøsset” et par ganger, så alt i alt en film som sikkert vil falle i smak hos mange. Fra filmhjerte blir det terningkast 4.

#film #filmhjerte #filmtips #thehatefuleight

Hva syns du om The Hateful Eight? Kommentarfeltet er åpent!

Nylig tok jeg turen innom gamle ærverdige  Verdensteateret kino i Tromsø, for å få med meg den svenske kritikerroste dramafilmen “Etterskjelv”, en film som blant annet har høstet ros under Cannes-festivalen, og som har fått gjennomgående god mottagelse hos pressen.

Filmen er spillefilmdebuten for regissør Magnus Von Horn, og også skuespillerdebut for den svenske sangeren og låtskriveren Ulrik Munther (21), som begge kommer fra debuten med bravur.

---

FILMANMELDELSE

Film: ETTERSKJELV (Original tittel: EFTERSKALV)

Drama, Sverige, 2015, ca 1 time og 40 minutter.

Regi: Magnus Von Horn.

Medvirkende: Ulrik Munther (John), Mats Blomgren (Faren), Loa Ek (Malin), Inger Nilsson, m. fl.

Aktuell: Går for tiden på kino i Norge.

---

 

For å ta Munther først, så er han allerede kjent som sangartist og låtskriver, gjennom deltakelse i MGP Jr, Melodifestivalen (Sveriges Melodi Grand Prix), Allsang på Skansen og plateutgivelse, og han behersker en rekke instrumenter, blant annet gitar og munnspill. I debuten sin som skuespiller viser det unge talentet definitivt at han har flere strenger å spille på, for Munther er uten tvil den som løfter denne filmen. Han har ihvertfall en innlevelse i rollen etterhvert som gjør han til filmens store styrke.

Historien er relativt enkel i Etterskjelv, der vi møter på det svenske bygdedyret, et lite hyggelig skue. Filmen handler om 16 år gamle John (Munther), som etter to år i “fengsel”/ungdomsanstalt slipper ut, og kommer hjem til faren og den yngre broren sin et sted på den svenske landsbygda. Vi skjønner at John har gjort noe galt og har sonet straffen sin, men gjennom kaldt, grått og nakent landskap kommer de første tegnene på hva vi har i vente.

Man kan se tegn hos faren at han er litt usikker helt fra starten av. Det viser seg da også fort at lokalbefolkningen, og da i særdeleshet Johns klassekamerater og de fleste andre elevene på hans gamle skole langt fra er glad over å se han igjen. Og det blir stygt.

Spørsmålet om HVA John har gjort, får vi nøysomt posjonerte informasjoner om den første timen, og etterhvert rives man kanskje litt som seer mellom sympati for John, og sympati for de andres synspunkter. Sentrale spørsmål er selvsagt om John har sluppet ut for tidlig, om det var rett av han å komme hjem igjen, og spørsmål rundt når er en straff egentlig ferdigsonet? At John fremstår som helt rolig og ganske sympatisk, gjør at det ligger en nerve over han hele tiden. Johns eneste venn på skolen, Malin, må også trekkes frem. Den tøffe jenta spilles av Loa Ek (for meg et helt ubeskrevet blad), og hun imponerer også. Skuespillerprestasjonene ellers er stort sett jevnt over bra.

Jeg har lest at  filmen er et  lite samarbeid mellom svensk og polsk film, i og med at regissør Von Horn har studert  i Polen, og har med seg noen polske filmfolk i temaet sitt, og det er noe som kan være mulig å tyde i filmspråket og stilen. Filmen er ellers tilstrekkelig stramt regissert, det er noe minimalistisk over bakteppet, og vi slipper en masse unødvendige sidespor. Det er forøvrig ikke alt som trenger å bli sagt i denne filmen, mye ligger i det usagte. Her er heller ikke noe flott “bakteppe” som sagt, kun den kalde svenske bygda og småbymentalitet der alle kjenner alle.

Når jeg ikke lander høyere her enn på en grei firer, er det blant annet fordi filmen er litt for lang i oppbyggingen i starten, og den store intensiteten som jeg hadde håpet på ut fra forhåndsomtalene manglet. I tillegg får vi faktisk også servert selveste Inger “Pippi
Langstrømpe” Nilsson i rollen som skolens rektor, en rolle hun ikke kler. Nilsson er filmens svakeste ledd, men rollen er heldigvis liten. Noen vil nok også hevde at det blir litt forutsigbart, samt at det muligens tegnes et litt for ensidig positivt bilde av John? Eller er det fordi motstanden mot han er så stor, at vi rives over til å være mot han? Jeg heier på John, men til tider blir handlingen litt for lite levende.

Likevel er Etterskjelv en film verdt å få med seg, med sine universelle temaer rundt å gi folk en ny sjanse, urettferdighet og utfrysning, med et kaldt billedspråk som maler en ramme rundt den litt dystre tilværelsen, og ikke minst, Ulrik Munther.

Et jordskjelv av en film er det ikke, men Etterskjelv klarer å ryste tilstrekkelig. Terningkast 4.

Endelig er den på norske kinoer: Klovn Forever. Filmen jeg har ventet spent på helt siden nyheten ble sluppet om at toer`n fra Frank og Casper var på vei.

---

Kinoaktuell: KLOVN FOREVER

Aldersgrense: 12 år (i Norge)

Komedie, Danmark……………..

Lengde: 1 t. 39 min………………

---

 Jeg må innledningsvis si at jeg er en stor fan av Klovn, både den allerede legendariske TV-serien på 60 episoder, og ikke minst filmen Klovn – The Movie fra 2010. Frank Hvam og Casper Christensen er de to danskene bak suksessen, i dette prosjektet der de spiller fiktive utgaver av seg selv.

Jeg gikk med store forventninger inn i kinosalen denne kvelden, på filmens norske offisielle premieredag, jeg hadde lest lite anmeldelser av filmen på forhånd, ingen trailere var sett, fordi jeg ville gå inn “fresh” i filmen, uten for mye input og forhåndsinfo. Og jeg ble ikke skuffet.

Likevel må jeg si at filmen er et stykke unna å være like morsom som den første filmen, den grisekomiske Klovn The Movie, som er en film som fortsatt fremkaller gaplatter gang på gang, og ikke like hysterisk som TV-serien, men her er fortsatt mye av det som har gjort Klovn til en kult-greie som mange elsker. Det er pinlige hendelser, pinlig taushet, flaue øyeblikk, og rumpehullhumor, for å si det banalt, samt mye mer, i Klovn Forever får vi også se herrene Hvam og Christensen i vigør fra begge sider…. Filmens mest hysteriske crazy øyeblikk involverer Franks bakdel og noe som strengt tatt aldri skulle vært der, uten at jeg vil avsløre noe mere enn det. Situasjonen er ihvertfall spinnvill!

I korte trekk går handlingen ut på at Frank og Casper har en bokutgivelse på trappene. De skal gi ut en bok om vennskap. Casper er fortsatt en villstyring, mens Frank har fått unger med Mia (Mia Lyhne), og vennskapet mellom de to er ikke hva det en gang var, siden Frank ikke har tid til alle Caspers påfunn lengre. Når Casper så helt uventet flytter til Los Angeles, kommer selvsagt Frank diltende etter for å overtale Casper til å komme hjem til København igjen. I LA går selvsagt alt til helvete når Casper arrangerer en diger fest i den nye villaen sin, og i løpet av natten er det noen som knulles utendørs…. Vennskapet mellom de to settes stadig på prøve i filmen, slik vi er kjent med fra før, Franks forhold til Mia likeså, og de pinlige og i større eller mindre grad komiske øyeblikkene er aldri langt unna.

Jeg liker ikke å si noe negativt om Klovn, for jeg digger dette galskapet de to steller i stand, men filmen har litt dødtid der det ikke skjer allverdens, og jeg syns Iben Hjejle sin rolle i filmen er blitt alt for liten, men hun er fortsatt like bitchy som før, og det er artig. En artig bitteliten gjesterolle av Nicolaj Coster-Waldau må også nevnes, han burde vært brukt mer. Den sexfikserte pubertale underbukse-humoren som dominerer filmen gjør meg ingenting, den er fortsatt veldig morsom, men det føles av og til som om det burde vært flere pinlige hendelser, flere pikante og sjokkerende avsløringer, og flere virkelig “ville” hendelser. Den store “over kanten”-greia mangler nok også. Her er likevel fortsatt nok til å gi god valuta for pengene og tidsbruk, selv om toppscoren ikke er oppnåelig.

Hos filmweb.no kan du se trailere og andre innslag om filmen.

Karakteren til Klovn Forever blir likevel av det hyggelige slaget, og jeg skal selvsagt ha den på Blu-ray eller DVD når den tid kommer (hvorfor i svarte er ikke TV-serien ute på dvd med norsk tekst forresten????). Det er “stå”karakter og vel så det. Jeg tenker først umiddelbart at det er ikke mer enn 4, men så elsker jeg jo Klovn, og for en Klovn-fan er dette fortsatt mye å la seg bli underholdt av. I godt inspirert Klovn-stil blir derfor dommen fem tissemander til Klovn Forever, fire harde og en halvslapp – og er du av det mer moderate slaget, terningkast 5. Men da er jeg snill, så vet dere det.

Men hold nu kæft, mann!

Gå på kino og se den!

 

Da har også jeg endelig somlet meg på kino og sett den gigantiske norske katastrofefilmen BØLGEN som nå skyller over norske kinoer med glimrende besøkstall 🙂

14 dager etter “alle andre”, her er ihvertfall filmhjerte sin Bølgen-rapport.

Bølgen, som er tidenes første norske katastrofefilm, byr på god kinounderholdning, i den grad man skal kalle det “underholdning” med et scenario som alle eksperter på ras mener vil komme før eller siden. Men selv om filmen bygger på hendelser som trolig vil skje en dag, er det selvsagt en fiktiv og dramatisert historie vi er vitne til i kinomørket. Bølgens utgangspunkt er uansett reellt og virkelig nok: Åkneset, som er fjellformasjonen som rager over den idylliske og smale Geirangerfjorden, vil før eller senere rase ut i fjorden og forårsake en katastrofal tsunami innover og utover i Geirangerfjorden. Dette er fakta alle eksperter er enige om at kommer til å skje, og fjellet er under konstant overvåkning. Men kan man få varslet tidsnok slik at alle liv reddes, når det skjer? Det kan ingen gi svar på, selv om geologene ikke tror det vil bli som i filmen, som gir oss et worst case-scenario.

Bølgen har veldig gode spesialeffekter, på høyde med hva Hollywood kunne laget. For selve bølgen er spektakulær. Skremmende. Og realistisk. Bølgen har også veldig, veldig bra foto og klipp, til og med dialogen sitter som støpt. Sekvensen i filmen der raset går og bølgen kommer skyllende med sine enorme ødeleggende krefter, er selvsagt filmens styrke. Og punktet der katastrofealarmen trykkes inn, et øyeblikk som faktisk for meg var filmens topp og som gav frysning. Nå skjer det liksom!

Filmen kunne dog vært bedre om raset hadde skjedd på dagtid, ettersom det selvsagt er enklere å skjule de enorme ødeleggelsene under dekke av nattens mørke. Der spiller vel budsjettet inn, for hadde det vært en typisk Hollywoodproduksjon ville man garantert fått se mer nærgående scener av død og fordervelse, noe som ikke er nødvendig, så det savner jeg ikke, men noe mer av ødeleggelsene ville kunnet løftet den litt.

Det blir naturligvis også i en slik film der hvor premissene er at selve “actionsekvensen” bare varer i 10-15 minutter som det tar monsterbølgen å skylle inn over vakre Geiranger etter at fjellet har rast ut, slik at det må fylles på med en eggende forhistorie og en noe dramatisk “etter tragedien”-story, slik at man har noen å føle tilhørighet til, i dette tilfellet et familiedrama på liv og død, anført av geologen og raseksperten Kristian (Kristoffer Joner), og kampen hans for å berge samboeren Idun (Ane Dahl Torp), som jobber på Geirangers store turisthotell, og de to barna deres; den nesten voksne sønnen Sondre (Jonas Hoff Oftebro) og dattteren, barneskolejenta Julia (Edith Haagenrud-Sande). I tillegg er et danskt par involvert, der den ene etterhvert blir panisk, samt teamet som overvåker fjellet, for å gi et sterkere spenningsgrep og flere å følge.

Noen dramatiske grep er gjort, som at familien er på flyttefot og egentlig skulle vært reist dagen før raset, samt noen andre gjenkjennbare grep. Alt i alt en ganske god oppbygging som også inneholder bra skuespill, og som får spenningen til å stige i minuttene før det katastrofale utbruddet. Fridtjov Såheim, Laila Goody og Arthur Berning i geolog-teamet trykker på de riktige knappene, når de undersøker i fjellet før det buldrer løs er spenningen som mest intens, og det danske ferierende paret som spilles av  velkjente Thomas Bo Larsen (kjent fra bl.a. Jakten) og Mette Horn (skal innrømmes at jeg ikke kjente til henne fra før, men hun er rutinert) gjør sine saker greit, selv om de to danskene blir litt overdramatisert.

Joner og Dahl Torp spiller bunnsolid og troverdige som desperate, og får etterhvert følge av Hoff Oftebro som gjør en flott figur, mens lille Haagenrud-Sande (9 år) er den vittige og sjarmerende. Bølgen er første gang jeg ser Jonas Hoff Oftebro (f. 1996), som er sønn av skuespillerparet Anette Hoff og Nils Ole Oftebro og (halv)bror til Jakob Oftebro. Han har tidligere spilt i et par Olsenbanden Jr.-filmer også, og er ihvertfall en det  vil bli morsomt å følge videre.

Noen vil nok kalle siste tredjedel av filmen noe melodramatisk, selv om det ikke er et uttrykk jeg selv vil kalle det. Istedet vil jeg kanskje kalle det for litt troverdige brister. Dette kan jeg ikke forklare uten å avsløre handlingen helt, så det får jeg avstå fra. Jeg savner vel likevel litt av desperasjonen hos de overlevende oppe i høyden, det hele virker litt for tamt der etter flodbølgens herjing, men alt i alt funker dette veldig bra på det digre kinolerretet. Dessuten, selv om jeg virkelig syns Bølgen er en veldig god film, så kunne intensiteten og spenningen rundt de 10 minuttene før bølgen når Geiranger vært enda bedre, ved at man hadde fulgt de 10 minuttene først gjennom Joners rollekarakter sitt perspektiv, for så å gå tilbake i tid, og oppleve de samme minuttene fra konas og sønnens perspektiv.

Om Bølgen vil være like effektfull på hjemmekino tviler jeg på, og jeg satt også mot slutten med en liten følelse av at dette er en film som  ikke vil funke så bra hjemme på TV-skjermen. BØLGEN havner nok likevel i filmhylla her, eller som digital fil på pc, når den slippes for salg.

Som kjent er BØLGEN nylig valgt ut til å være Norges kandidat til Oscar-kategorien “beste fremmedspråklige film” (ikke engelsk-språklige film) på Oscar 2016. Om filmen er så god at den bør vinne Oscar er jeg noe usikker på, men nomineres den er det isåfall veldig hyggelig og direkte ufortjent vil det ikke være. Jeg håper selvsagt den nomineres, og vinner, noe som vil være råkult. Bølgen har et norskt særpreg, som vi aldri før har sett på katastrofefilm, det kan ingen ta fra den, og det er et solid pluss, filmens location og den norske vidunderlige naturen som bakteppe er selvsagt også blant filmens store styrker.

Når jeg skal sette terningkast så tenker jeg som så at filmen underholder publikum, og holder på spenningen, regissøren går heller ikke i fella med å lage en masse dramatiske sidehistorier, med andre ord en god stram regi. Dette er tidenes første norske katastrofefilm, så det er ingen å sammenligne den med, men strekker man det til å gjelde nordisk action blir Bølgen helt oppe i toppsjiktet. Jeg satt en stund og tenkte at dette er solid terningkast 4, max 5. Toppscore slik den har fått hos enkelte anmeldere i pressen er den nok et bra stykke unna, men når jeg har summet sammen tankene etter å ha sett filmen, lagt til bunnsolide skuespillere, så blir totalsumen at dette er en norsk suksess. Terningkast 5.

Har du sett Bølgen? Legg gjerne igjen kommentarer om filmen, eller anmeldelsen 😉 Klikk på Kommentarer-linken like under innlegget, og post kommentarene dine.

Offisiell Bølgen-trailer:

Fra  regissøren av Taken kommer actionthrilleren The Gunman, med Sean Penn som filmens lurvete helt.

---

Film: The Gunman

Sett på: Kino.

Skuespillere: Sean Penn, Javier Bardem, Idris Elba, Jasmine Trinca, Mark Rylance, Ray Winstone, m.fl.

Lengde: Ca 115 minutter.

Land: England/Spania/Frankrike.

Språk: Engelsk tale (norsk tekst på kino selvsagt).

Aldersgrense: 15 år.

---

Plottet i The Gunman er kanskje ikke helt ulik nettopp nevnte Taken, en tidligere ex-millitær jages, og må selv ta opp jakten på de som er etter han. Underveis blir det action så det holder, med brutale voldsscener og ikke så rent lite skyting, samt at Penn får vist de svulmende musklene sine…

Året er 2006. Vi befinner oss i Kongo. Sean Penn er Jim Terrier, som befinner seg i det afrikanske landet under dekke av å gjøre noe annet, men han er en snikskytter som på hemmelig oppdrag dreper landets gruveminister, et oppdrag som gjør at han tvinges til å forlate Kongo, og sin flamme Annie, og holde seg i skjul.

Åtte år senere er han tilbake i Kongo igjen, hvor han nå driver veldedighetsarbeid, da han en dag oppsøkes av leiemordere som er ute etter å likvidere han. Terrier kommer seg unna, fast bestemt på å finne ut av hvem som er ute etter han. Han forstår raskt at årsaken til at han nå er jaget er hendelsene i Kongo åtte år tidligere.
Den adrenalinfulle turen videre går innom London, Barcelona, landlige spanske omgivelser på et storslått gods, og Gibraltar.

I London treffer Terrier sin gamle oppdragsgiver Cox, og en venn av seg, og han drar videre til Barcelona der hans gamle operasjonsleder Felix (Bardem) holder til, sammen med Terriers gamle kjærlighet Annie, fra tiden i Kongo. De havner, selvsagt, alle sammen i skuddlinjen.

Actionscenene i The Gunman er til tider rå og brutale, Terrier håndterer våpenene som en proff, vi får oppleve heseblesende smell og tyrefekting forran en fullsatt tyrefektingsarena i Barcelona, men det blir aldri så “grusomt” at det er ubehagelig å se på. Det er et bra eller OK stykke actionhåndtverk, for all del, men særlig nyskapende og originalt kan jeg ikke si at det er, for dette har vi vel sett noen ganger før. Men det fungerer likevel greit.
Jeg føler at kameraføringen og klippingen noen ganger er litt småirriterende, eller for raske, men ikke sånn at det trekker ned noe av vesentlig betydning. Ellers er det litt morsomt med oversiktsbilder og gjenkjennbare steder fra de ulike stedene. Det beste med filmen er nok actionscenene, som er jevnt fordelt utover i filmen, slik at det ikke blir så mye dødtid underveis. Fra filmens start til slutt kan man forvente både skyting, slossing og nok action og blod.

Man kan selvsagt argumentere rundt hvorvidt scenene er troverdige eller ei, men slik er det jo veldig ofte i denne type filmer, så det er ikke noe særlig å henge seg opp i. Jeg visste hva jeg kunne forvente av The Gunman, og den lever stort sett opp til hva jeg hadde trodd på forhånd. Liker man filmer som eksempelvis Taken, Jason Bourne o.l. kan man nok trygt se The Gunman også. Forventer man derimot en film med en dyp mening, drivende dialog og noe man sjeldent har sett før, vil man dog trolig bli skuffet.

Sean Penn gjør en veldig solid innsats som “lurvete” helt som sliter med samvittighet, sykdom og hukommelsen, særlig hans glemsomhet er et viktig poeng i filmen. Javier Bardem gjør en grei jobb, her hadde jeg dog ventet en røffere rollefigur, men han leverer greit nok, i sin litt kalde beregnende rolle. Her syns jeg folkene bak filmen har tonet ned Bardem for mye, slik at figuren hans fremstår litt for lite spennende. Idris Elba er derimot bunnsolid i den, synest jeg, alt for lille birollen han er gitt i filmen. Faktisk sitter jeg lenge og venter på hvor pokkern det blir av Elba, men han er upåklagelig når han omsider dukker opp. Elba er forøvrig en skuespiller jeg liker veldig godt, etter krimserien Luther.

De øvrige viktige birollene i filmen er godkjente eller bra, som for eksempel Ray Winstone som spiller Terriers venn Stanley, og Mark Rylance i rollen som Cox. Rollekarakteren Annie, som gestaltes av den for meg frem til nå helt ukjente italienske skuespillerinnen Jasmine Trinca (som selvsagt har en rekke filmer bak seg, men jeg har ikke sett noen av de før nå) fremstår litt enkel og endimensjonal, men Trinca gjør seg ikke bort.
The Gunman har også et nordisk innslag, ettersom vi ser Peter Franzèn fra Finland i en av de viktigste skurkerollene (Reiniger). Jeg pensler inn på et lite sidespor her nå. Finsk film er noe jeg uten å overdrive for mye hittil har sett et par ganger annet hvert skuddår, noe som muligens skyldes at jeg har vokst opp i tiden da “finsk fjernsynsteater” på rikskringkastingen var noe av det verste en kunne utsettes for, så det er faktisk første eller bare andre gang jeg ser også Franzèn (han medvirker i den svenske filmen Babas Bilar, som jeg eier, men ikke ennå har sett, men jeg har nok sett han i den svenske filmen Ranerne fra 2003). Så om noen har et godt finsk filmtips på lur, er det bare å si fra. Finnlenderen gjør ihvertfall jobben som bad guy godt nok.

Reklamen og trailerne før filmen er ikke så lange som fryktet, men en kopp kaffe før filmen hjalp kanskje 😉 Popcornet glir ned, brusen likeså, mens filmen ruller på lerretet, jeg kjeder meg aldri, men går ut av kinosalen uten noen opplevelse av å ha vært vitne til noe ekstraordinært. Ikke misforstå, det er severdig og funker helt fint som tidsfordriv. The Gunman er verdt kinoturen, om du liker actionthrillere. Fra meg blir det, et litt svakt, terningkast 4.

 

Av andre interessante anmeldelser som kan nevnes, så har FilmMagasinet gitt terningkast 3, men mener likevel filmen trygt kan sees. Ellers har den blant annet fått 4 fra VG og Adresseavisen. Imidlertid har den fått svært blandet mottagelser, noen danske aviser har vistnok gitt terningkast 1, og de fleste vurderinger ligger midt på treet, terningkast 3 ( f eks fra Dagbladet, Aftenposten, NRK Filmpolitiet, og en rekke andre). Empire, som er et stort britisk filmmagasin og filmnettsted, gir 3 av 5 stjerner

I dag er det ordinær kinopremiere på den norske dokumentarfilmen Brødre. Her kan du  lese anmeldelsen min av filmen, som hadde verdenspremiere i januar da den ble vist på filmfestivalen i Tromsø (TIFF).

Innlegget er en redigert og oppdatert versjon av blogginnlegget jeg skrev i januar, etter å ha sett filmen på TIFF.

---

BRØDRE – POETISK OPPVEKSTSKILDRING OM EPOKE I LIVET MAN ALDRI FÅR TILBAKE

Den nye norske dokumentarfilmen Brødre er kalt “den norske Boyhood”.

Regi og foto er det Aslaug Holm som står for. Uten henne hadde det aldri blitt noen film, men hun er godt hjulpet av mannen sin, Tore Buvarp, som er produsent, og deres to sønner  Markus og Lukas Holm Buvarp, som er filmens hovedpersoner. Haug er en av landets mest anerkjente filmskapere innen dokumentarsjangeren, hun har tidligere blant annet medvirket i produksjoner som “Heftig og Begeistret” og “Oljelandet”, for å nevne et par. I dette filmprosjektet kallt “Brødre” har hun i en periode på ca 8 år filmet sine to sønner, Markus og Lukas, der hun gjennom tilbakeblikk til egen barndom, også det fanget på film, mikset med filming av de to brødrene, har skapt en veldig varm, humoristisk og ikke minst nær og poetisk oppvekstsskildring, der en epoke i livet man ikke får tilbake skildres på en fortreffelig måte egentlig. Filmen forsøker å vise hva som former oss, noe den gjør det på en underfundig, god og tankevekkende måte.

“-Så lenge jeg husker har mamma filmet meg”

Å filme noe eller noen over en så lang periode er selvsagt et krevende arbeide, både for regissøren selv, og ikke minst de to sønnene som har vokst opp med filmingen hennes. “-Så lenge jeg husker har mamma filmet meg”, sier den ene sønnen i filmen. Og det har hun virkelig gjort, på godt og vondt. For som filmen viser er det ikke alltid like morsomt å ha kamara rettet mot seg hele tiden. Det tette båndet mellom de to brødrene er et sterkt portrett. Det er ikke alltid lett å være storebror. Ei heller lillebror.

Filmmatisk sett er denne type filmprosjekter fortsatt ganske unikt. Vi hadde selvsagt fjorårets “Boyhood”, der regissøren hadde fulgt samme skuespillere over en periode på 12 år, og med det skapt en unik film. Men “Boyhood” var likevel fiksjon, mens “Brødre” er en dokumentar, der vi kommer tett innpå de to brødrene og oppveksten deres på Sagene i Oslo. Vi følger de to på sommerferie på Smøla, der mora kommer fra, der de bader, ror, på skolen, fotball-løkka, på fotballtrening, musikkøving, og i andre dagligdagse situasjoner. Foreldrene, som altså har laget filmen, medvirker også selv foran kamera. Vi får se en utvikling hos de to brødrene, fra de er i tidlig barneskolealder og frem til den eldste nå er 16-17 år, krydret med filmklipp fra de var enda mindre enn ved filmens start.

Filmen er som nevnt poetisk, men det er ingen “kunstfilm” (mulig det ikke er riktig uttrykk, men jeg prøver å forklare det) der man som publikum ikke forstår hva som skjer og hva meningen er. Skjønt, hva meningen med livet er, og hva meningen med filmen er, er spørsmål som stilles i denne filmen, og det på en flott måte må jeg legge til, men det er ikke poenget her. For mange vil kanskje ord som poetisk film virke litt skremmende, fordi det kanskje ofte noe misvisende er forbundet med at det da er en svevende handling som ikke er så lett å få tak på. Slik er det ikke i “Brødre”. Filmen er poetisk fordi den på en stillfaren måte fanger essensen av en epoke i livet man nok aldri får tilbake; oppveksten og barndommen.

Det er så mange situasjoner i filmen som er gjennkjennbare fra egen oppvekst, som gjør den til en nostalgisk perle, der fremtidsdrømmer og fremtidshåp hos de to brødrene, samt den dagligdagse hverdag de står oppe i der og da, formidles på en måte som gjør at publikum kjenner seg igjen. Det går et umiskjennelig drag av sjarmerende sukk og fornøyelse gjennom publikum i kinosalen når Markus og Lukas kutter rabarbra, rensker den ute på trappa og ruller i sukker før de spiser det, eller plukker ripsbær fra ripsbusker, når de løper gjennom blomsterkledde enger, når man ser usikkerhet i diverse situasjoner, latteren sitter løst hos publikum når det ene gullkornet etter det andre serveres fra barnemunn. Filmen er også fotballrelatert, da fotballens betydning for oppveksten settes fint inn i sammenhengen. Her serveres også flere gullkorn. Liker du Skeid er kanskje dette ekstra morsomt. Men, dette er ingen fotballfilm, fotballen er kun en del av hverdagen vi får skildret.

Saken fortsetter under bildet.

Kanskje er det ting man husker fra sin egen barndom og oppvekst, eller i sine egne barns oppvekst. Filmen passer for publikum i alle aldre, og jeg registrerte underveis godlynnet varm latter fra mange av de som satt rundt meg. Det var ingen tvil om at publikum var fascinert av filmen, og sjarmert av de to brødrene, storebror Markus, og lillebror Lukas. Særlig sistnevnte er bare skjønn i denne filmen. Mens Markus har mer eller mindre klare mål om å satse på fotball (eller musikk), er Lukas mer filosoferende. De gjør begge et solid og flott inntrykk.

Riktignok kan det selvsagt legges til at filmen sikkert ikke passer for absolutt alle, siden dette er en dokumentarfilm der det egentlig ikke “skjer noe”, det er intet plot i filmen, eller noen avsløringer som presenteres. Sånnsett kan sikkert noen finne filmen kjedelig eller stillestående, men det har med personlig smak og behag å gjøre.

1 time og 45 minutter går fort i selskap med Lukas, Markus og menneskene rundt de. Man får virkelig lyst til å vite hvordan det går videre i livet med de. “-Bare man gir de en god oppdragelse kommer det til å gå fint“, sier moren et par ganger i filmen, og det tror jeg absolutt det kommer til å gjøre. Gå fint.

Ellers er det verdt å nevne at filmen var ferdigprodusert så nylig som i januar. Rimelig fersk film, med andre ord. Noen av filmklippene tidlig i filmen er noe kornete eller uklare, men slikt er egentlig bare detaljer, for det visuelle i filmen er flott. Jeg må også kort nevne brødrenes far, Tore, som muligens ikke kommer like godt ut gjennom kamera hele tiden. For all del, han er sikkert en hyggelig mann, men når han utbryter at “skikkelige fotballspillere farger ikke håret”, samt hans noe lunkne, om enn ærlige, reaksjon på Markus sine valg vedrørende utseende, gjør at han irriterer meg litt. Men, på fotball-løkka virker han derimot som en jordnær, reflektert og likanes kar, så kona Aslaug har fått frem de positive sider også 😉 Dessuten slår det meg også litt i ettertid at “rollen” som “bad guy” nok var litt påtatt, for filmens del.

Filmen “Brødre” hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Tromsø i januar. Regissør og produsent Aslaug Holm og Tore Buvarp fortalte før filmen startet, i samtale med festivaldirektør Marta Otte, foran de fremmøtte i salen, litt om hvordan dette filmprosjektet hadde utviklet seg, og hvordan de omsider etter nærmere ti års arbeide omsider hadde kommet i havn.  Filmen og dens fire hovedpersoner, som var tilstede i salen, fikk den gang stående applaus fra en nesten fullsatt sal 2 på Fokus Aurora kino. Nå er turen kommet for ordinær kinodistribusjon for filmen landet rundt.

Filmen anbefales absolutt. Terningkast 5.

 

Foto: Fokus.aurorakino.no (filmposter) og Fenris Film/tk.no (det store bildet).

 

PS: Kommentarer om dette innlegget, om filmen osv mottas gjerne. Bruk kommentarfunksjonen, som finnes under dette blogginnlegget.

Tekst: Lars J.G.