The Postman`s White Nights fra Russland er en litt fascinerende film.
FILM: THE POSTMAN`S WHITE NIGHTS
(Original tittel: BELYE NOCHI POCHTALONA ALEKSEYA TRYAPITSYNA).
Land/År: Russland, 2014.
Spilletid: 1 time og 41 minutter.
Sett på kino under Tromsø Int. filmfestival.
Tirsdag ble en rolig TIFF-dag for meg, med kun èn utvalgt film på programmet mitt, men den russiske filmen “The postman`s white night” som gikk for en så godt som fullsatt sal 1 på Fokus viste seg å være en nokså trivelig filmopplevelse.
Russiske filmer har jeg lenge vært litt mistroisk mot, grunnet dårlige filmminner langt tilbake i tid, og fordi mye ved Russland og russisk levesett virker fjernt eller ukjent for meg, særlig når vi beveger oss ut i grisgrendte strøk. Men, de siste årene har jeg sett et knippe filmer fra våre naboer i øst, noe som har bidratt til et mere positivt syn på russiske filmer, og økt respekt for det “enkle liv”, eller hva jeg nå skal kalle det, de som bor under kummerlige forhold, som kanskje gjør det fordi de vil, ikke fordi de nødvendigvis må, eller for de som gjør det beste ut av det de har – men som også har sine håp og lengsler. Noe storfan av russisk film blir jeg nok aldri, men noen sebare filmer lages det, slik som for eksempel denne.
“The postman`s white nights” er ikke like god som storfilmen “Leviathan” fra 2014, men gir på et smått fascinerende vis et innblikk i en hverdag i en avsidesliggende bygd uten veiforbindelser inne i de nordrussiske skoger. For å komme til omverdenen må man i båt over en innsjø. Handlingen er lagt til nåtid, men måten man lever på i dette lille samfunnet skulle nesten tyde på at vi beveger oss mange tiår tilbake i tid.
Filmens hovedperson er Lyokha, lokalsamfunnets postmann, som frakter post, trygdeutbetalinger, aviser, medisiner, brød og diverse andre små varer fra den nesten like avsides landsbyen og til de som bor langs vannkanten og inne skogene langs den lille stille innsjøen, med den lille postbåten sin med påhengsmotor. Han har et godt forhold til Timur, som er den lille sønnen til alenemora Irina som han gikk på skole sammen med, og har et godt øye til, og vi treffer også på stedets lassaron og et par andre gamle kroker.
Det gis et bra nyansert bilde av rollefigurene, men kanskje er filmen litt for positiv og for lett på enkelte områder? For her hadde vært klare rom for samfunnskritikk (litt er det), men dette er kanskje ikke noe mål i denne filmen. Her er også litt smålun humor, samt et tema som ofte går igjen i filmer fra Russland; vodkaens innvirkning, både på godt og vondt, og det aner meg vel at filmes tittel også spiller på nettopp dette. Filmen byr ellers også på et par universelle spørsmål. Som når Irina får seg ny jobb, og forlater det knøttlille stedet, og Lyokha må ta stilling til hva han selv vil.
Historien er egentlig ganske enkel, men filmen gir likevel rom for litt ettertanke, samt at den har et par elementer som ikke er så enkelt å tolke. Styrken for filmen er at den er en ganske tilbakelent og stillferdig film, fra et samfunn der tida har stått stille. Det er en stoisk sanselig ro over det hele, når man i flere tagninger ser postmannen ute i båten sin på det stille vannet, og en viss spenning når han har med seg Timur i båten på en litt mystisk tur. Guttungen er forøvrig en av denne filmens store styrker, for han gjør en veldig god innsats, i likhet med Lyokha, som fremstår som en karismatisk kar som liker jobben sin, som liker å snakke med folk og som liker en god røverhistorie.
“The postman`s white nights” vises på TIFF en gang til under festivalen; Lørdag klokken 15:30, men er da utsolgt (muligheter for såkalte “Rush tickets”). Filmen er fra 2014, så den kommer vel neppe på ordinær kinovisning i Norge, men kanskje dukker den opp et sted. Se den hvis du finner den.
Karaktermessig legger jeg meg på den “trygge” linja her, det blir en helt grei firer.
.
#filmer #filmhjerte #filmfestival #thepostmanswhitenights #tiff #tiff2016 #TIFF16
Skriv gjerne hva du syns om filmen hvis du har sett den 🙂
