I mange måneder hadde jeg sett frem til å se MANCHESTER BY THE SEA ettersom forhåndsomtalen av filmprosjektet og bilder av filmens locations bar bud om noe jeg på forhånd trodde jeg ville like. At filmen den siste tiden også har blitt veldig løftet opp av norske og utenlandske kritikere la heller ingen demper på forventningene mine. Fallhøyden kan være stor da.
Manchester by the Sea faller aldri,jeg satte virkelig stor pris på filmen, som utvilsomt er en av fjorårets/årets beste, og som blir vanskelig å komme unna i Oscar-nominasjonene, selv om den ikke var riktig så enestående som jeg ønsket. Den er helt klart spesiell på flere måter. Manchester by the Sea er nemlig herlig nedstrippet og gjennomgående en lavmælt øm fortelling om sorg og livet etterpå. Som vi alle som på en eller annen måte har kjent på sorg vet, er det både lyse og tunge stunder når livet går videre. Akkurat dette formidler regissør og manusforfatter Kenneth Lonergan på en ektefølt måte, ikke uten glimt i øyet heller, for det er flere scener som er humoristiske og letter på stemningen.
I tillegg spiller omgivelsene rundt, filmens locations som nevnt, inn som et litt kjølig bakteppe. Vi befinner oss i den lille pittoreske havnebyen Manchester by the Sea i Massachusetts, USA, som på mange måter gir meg litt assosiasjoner til steder geografisk sett langt mot nord. Ihvertfall, stedet er hjembyen dit Lee Chandler (Casey Affleck) må vende tilbake etter at broren dør. Lee får ansvaret for brorens 16 år gamle sønn Patrick, glimrende bragt til liv av forholdsvis ukjente Lucas Hedges. Men Lee er en plaget mann, med en sår fortid i den lille byen. Gjennom klipp tilbake i tid får vi gradvis vite hvorfor Lee har en slik motvilje mot å igjen være tilbake i Manchester. Jeg er forresten sikker på at mange tidlig i filmen i en barscene tror de ser hvorfor Lee er så nedstemt, mere er vanskelig å si uten å røpe for mye.
Lee har iallefall ikke noe ønske om å bli værende der for lenge, problemet er bare at Patrick absolutt ikke vil være med onkelen til Boston, dit Lee for flere år siden flyttet. Der jobber han som vaktmester, bor simpelt, og holder seg for det meste alene. Forholdet mellom Patrick og onkel Lee er det sentrale elementene i filmen, et samspill som fungerer utmerket. Det er både sårt, til tider anspent og vakkert.
Det som likevel gjør filmen så spesiell og god som den faktisk er, er at alt er så hverdagslig. Det er vanlige liv bragt til filmen, det er gjennkjennbare følelser, og solide prestasjoner av crewet både foran og bak kamera. Kinemateografisk er det delikat, at mesteparten av handlingen utspilles vinterstid er neppe tilfeldig, det legger et kaldt slør over handlingen. Javisst er det lagt inn et par hendelser som garantert vil få tårekanalene igang hos noen, eller gi frysninger, men til tross for sin sorgtunge tematikk er dette egentlig en oppløftende film.
Ikke minst er dette Casey Affleck sin film. I hovedrollen som den selvdestruktive Lee storimponerer han. Jeg har personlig aldri før vært noe stor fan av Affleck, så det er svært gledelig å si at jeg syns han leverer en glimrende prestasjon her. Vi slippes gradvis litt nærmere inn på den innesluttede og kalde Lee, som Affleck i alle sine fakter og færer, mimikk og væremåte gjør til en høyst troverdig karakter. Affleck ble natt til 9. januar norsk tid tildelt Golden Globe-pris for beste mannlige hovedrolle i en dramafilm, og bør være er en klar Oscar-kandidat.
20 år gamle Lucas Hedges (f. 1997) som spiller Lees nevø Patrick er filmens andre hovedkarakter, noe han utfører perfekt. Han er akkurat så laidback og hva skal jeg si, ekte, som en 16-åring som har mistet faren skal være. Han imponerer. Imponerer gjør også norskættede Michelle Williams. Mange husker henne nok godt fra suksessen “Brokeback Mountain” fra 2005, en rolle hun ble Oscar-nominert for. Williams sin rolle i Manchester by the Sea er ganske liten og ikke så fremtredende, det er likevel mer enn nok av henne til at det forsvarer nominasjon til Golden Globe og Oscar. Særlig en scene et godt stykke ut i filmen er veldig sterk.
I det hele tatt er det solide skuespillerprestasjoner over hele linja. Kyle Chandler (som jeg fikk stor sans for etter Netflix-serien “Bloodline”) har en glimrende birolle som Lees bror, og jaggu får vi også servert Matthew Broderick i en ørliten birolle som er litt småmorsom egentlig. Lydsporet i filmen er også fint, det er et par seanser med noe som minner litt om salmer eller ihvertfall rolige lange melodier, poenget er at jeg likte det da det passet perfekt inn.
Manchester by the Sea anbefales selvsagt varmt. Den er perfekt lavmælt som en slik film må være, og den trår aldri nevneverdig feil. Innledningen og selve oppbyggingen av historien er noe lang, jeg kjedet meg likevel aldri. Manchester by the Sea er et hjertevarmt mesterverk. Aller best vil jeg likevel huske Manchester by the Sea som filmen som for min del løftet Casey Affleck opp mot stjernene.
Soleklart terningkast 5 – og 8 av 10 stjerner.
Har du kommentarer om filmen, anmeldelsen eller noe annet relevant? Velkommen i kommentarfeltet!
Har du fått med deg disse innleggene fra Filmhjerte? (klikk på bildene for å åpne lenkene)
Hurra! Det er fortsatt liv i filmhjertet, etter noen uker uten aktivitet her på filmbloggen 🙂
Utdelingen som overføres direkte på TV 2 i kveld arrangeres i år for 32. gang, men mest oppsiktsvekkende ved årets utdeling er at man utrolig nok har bestemt seg for å IKKE ha med utdeling av pris for beste regi under selve showet. Den prisen skal deles ut i en egen seremoni på Haugesund Rådhus! Det er filmnettstedet montages.no som melder dette.
Om Amanda-prisen skriver filmfestivalen.no (Filmfestivalen i Haugesunds nettside) dette:
– Filmprisen Amanda er innstiftet for å øke kvaliteten på og fremme interessen for norske kinofilmer og kortfilmer beregnet på offentlig fremvisning. Filmene som vurderes skal ha hatt premiere på norske kinoer i perioden 1. juli 2015 til 30. juni 2016 og ha hatt nasjonal lansering. I år er det totalt 26 langfilmer som er med i konkurransen, hvorav 3 er dokumentarer. Amanda-prisutdelingen produseres av Rubicon og er en del av Den norske filmfestivalen, som finner sted 20. – 26. august 2016. –
Som jeg har skrevet mange ganger tidligere har jeg en bra interesse for norsk film, men av de 26 filmene som er vurdert til årets Amanda har jeg kun sett “Bølgen”. Jeg har riktignok sett noen trailere og lest litt om en del av de andre. Av disse 25 andre er det kun noen få jeg har lyst å se, som “El Clasico”, “Grand Hotel”, “Louder Than Bombs”, “Pyromanen” og “Sensommer”, pluss kanskje et par andre etter at jeg får lest meg opp om de, som “Welcome to Norway”. Men Pyromanen og Sensommer er ihvertfall to filmer jeg absolutt skal se etterhvert, og sikkert også Louder than bombs når jeg finner den på nett.
Det deles forresten også ut pris til beste utenlandske kinofilm, og der befinner en av mine absolutte favoritter seg 😉 Men vinner den? Neppe.
Uansett er Amanda-prisen et show jeg har fått med meg mange tidligere år, selv om showene flere ganger til dels har blitt skjemmet av dårlig produksjon (dvs mye fjas, vas og tull, deriblant årets idiotiske avgjørelse om å droppe regiprisen fra selve showet!). I år er det forresten Jakob Oftebro som er programleder, og han er jo trivelig å se på om ikke annet.
Bølgen – produsenter Martin Sundland og Are Heidenstrøm for Fantefilm Fiksjon, regi Roar Uthaug
Louder Than Bombs – produsent Thomas Robsahm for Motlys, Alexandre Mallet-Guy for Memento Films, Joshua Astrachan for Animal Kingdom, Marc Turtletaub for Big Beach og Albert Berger og Ron Yerxa for Bona Fide, regi Joachim Trier
Mannen fra Snåsa – produsent Margreth Olin for Speranza Film, regi Margreth Olin
* BØLGEN må da vinne dette, da den i tillegg til å være en knallsolid film også var en knakende suksess. Louder than bomb har fått mye skryt av filmkritikere, men er så vidt jeg vet ikke sett av mange publikummere. Kanskje en overraskende vinner her? Mannen fra Snåsa da, tja, mange så vel den, men den appelerer ikke til meg.
Beste barnefilm
Doktor Proktors tidsbadekar – produsenter Cornelia Boysen og Synnøve Hørsdal for Maipo Film, regi Arild Fröhlich
Knutsen og Ludvigsen og den fæle Rasputin – produsent Eric Vogel for Tordenfilm, regi Rasmus A. Sivertsen og Rune Spaans
Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa – produsenter Cornelia Boysen og Synnøve Hørsdal for Maipo Film, regi Rasmus A. Sivertsen
* Jeg har egentlig null peiling, men Doktor Proktor-filmene syns jeg det har stått mye om der film skrives om, og de virker “artig for ongan”. Så den tipper jeg vinner.
Beste regi
Halkawt Mustafa – El Clásico
Joachim Trier – Louder Than Bombs
Roar Uthaug – Bølgen
* Siden Louder than bombs har fått så mye positive kritikker tipper jeg Trier får prisen som TV-publikum og de fremmøtte på Amanda-showet snytes for å få se. Filmen har nok mye dypere tematikk enn Uthaugs Bølgen, mens El clasico aldri vinner, ut fra det jeg vet om filmen (sett trailer, lest litt).
Beste kvinnelige skuespiller
Bente Børsum – Sensommer
Liv Bernhoft Osa – Pyromanen
Vera Vitali – Grand Hotel
* Hvem er Vera Vitali? Aldri hørt om henne engang (jo nå har jeg jo det, takk google). 82 år gamle Bente Børsum er en veteran (som jeg desverre har sett svært lite av), og hun fikk gode skussmål for innsatsen i Sensommer. Jeg heier på henne. Men her slår vel Pyromanen meg som en type film som krever mer av en skuespiller, så Osa får vinnertipset. Dog ikke fordi jeg er noen stor fan av henne.
Beste mannlige skuespiller
Atle Antonsen – Grand Hotel
Anders Baasmo Christiansen – Welcome to Norway
Devin Druid – Louder Than Bombs
* Samme her, hvem er Devin Druid? Igjen takk til google, som hjelper meg å finne ut at han e r en 18 år gammel gutt fra Virginia, USA. Det overrasker meg ikke om han vinner, særlig dersom filmen er så bra som det ryktes, men er det ikke litt fallit for norsk film om vinneren av norsk films viktigste skuespillerpris går til en amerikaner? Forøvrig kjenner sikkert mange han igjen fra en House of cards-episode. De to andre herrene kan gjerne vinne og. Antonsen fikk jo mye skryt for Grand Hotel.
Beste kvinnelige birolle
Maria Bock – Hevn
Andrea Bræin Hovig – Alt det vakre
Renate Reinsve – Welcome to Norway
* For tredje gang…Hvem i alla da`er er Renate Reinsve? De to andre kjenner jeg godt til, men traileren til Hevn var så ræ** at den filmen droppa jeg glatt. Og siden Welcome to Norway vel mest er komedie, så går tipset til Bræin Hovig for kjærlighetsdramaet Alt det vakre.
Beste mannlige birolle
Gabriel Byrne – Louder Than Bombs
Per Frisch – Pyromanen
Olivier Mukata – Welcome to Norway
* Irske Gabriel Byrne kjenner nok de fleste til. Mulig vinner. Men jeg håper Per Frisch vinner. Hvis Pyromanen er så bra som jeg håper den er, så fortjener han prisen. Dessuten liker jeg fyren. Mukata hadde jeg heller aldri hørt om før.
Beste filmmanus
Megan Gallagher – Grand Hotel
Rune Denstad Langlo – Welcome to Norway
Eskil Vogt og Joachim Trier – Louder Than Bombs
* Tipper at Louder than bombs får prisen. De to andre fremstår for meg som enklere filmer, men Grand Hotel har fått en del skryt, så hvorfor ikke…
Beste foto
Sjur Aarthun – Villmark 2
Jakob Ihre – Louder Than Bombs
John Christian Rosenlund – Bølgen
* Hvis ikke Bølgen tar denne er Amanda en farse 😉
Beste produksjonsdesign/scenografi
Are Austnes – Solan & Ludvig – Herfra til Flåklypa
Martin Gant – Villmark 2
Karl Júlíusson – Doktor Proktors tidsbadekar
* Har ikke særlig mye fornuftig å si her annet enn at det er rart at Bølgen ikke er nominert. Jeg tipper Doktor Proktors tidsbadekar fylles opp med Amandapris, pga fantasifull design.
Beste visuelle effekter
Lars Erik Hansen – Bølgen
Thilo Ewers – Doktor Proktors tidsbadekar
Mats Andersen – Pyromanen
* Bølgen må vinne dette.
Beste musikk
Magnus Beite – Bølgen
Trond Bjerknes – El Clásico
Kåre Vestrheim, Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen – Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin
* Jeg husker faktisk ikke så godt musikken fra Bølgen selv om jeg har sett filmen både på kino og blu-ray. Tipper El Clasico tar prisen. Lurer på om det ikke er noen fartsfulle toner der? Knutsen & Ludvigsen ja, det hørtes kjent ut 😉 Hehe. Jeg har ikke sett noe fra den filmen, men de to herrene Dolmen/Lorentzen sine sanger er iallefall artige. Håper den vinner.
Beste klipp
Olivier Bugge Coutté – Louder Than Bombs
Vidar Flataukan – Wendyeffekten
Helle le Fevre – Alt det vakre
* Tipper på Louder than bombs igjen.
Beste lyddesign
Hugo Ekornes – Villmark 2
Christian Schaanning – Bølgen
Gisle Tveito – Louder Than Bombs
* Lyden i Bølgen var ihvertfall fenomenal. Om de to andre kan hamle opp med den er de gode (eller juryen ræ**).
Beste kortfilm
Frysninger, regi Marius Myrmel, produsent Marius Myrmel
Fuglehjerter, regi Halfdan Ullmann Tøndel, produsent Frederik Hestvold
Retrett, regi Itonje Søimer Guttormsen, produsent Itonje Søimer Guttormsen
* Her har jeg mindre peiling enn en snørlaus jarstein (det uttrykket fant jeg på nå, makes no sense….). Frysninger vet jeg ble vist på TIFF i januar. Så den nesten… Fuglehjerter har vistnok vunnet priser og fått mye ros, så jeg tipper den får mere her.
Beste dokumentarfilm
Dugma – The Button – regi Paul Refsdal, produsent Ingvil Giske for Medieoperatørene,
Kvar song ei soge – regi Aaslaug Vaa, produsenter Knut Skoglund og Aaslaug Vaa for Villa Lofoten
Mannen fra Snåsa – regi Margreth Olin, produsent Margreth Olin for Speranza Film
* Mannen fra Snåsa vinner GARANTERT denne prisen. Så mye omtalt, og med bra besøkstall (tror jeg), så det vil være et “sjokk” om den ikke vinner.
Beste utenlandske kinofilm
Det helt nye testamentet (Belgia/Frankrike/Luxembourg), regi Jaco Van Dormael, distributør Another World Entertainment
Dheepan (Frankrike), regi Jacques Audiard, distributør Tour De Force
Historien om den sjenerte giganten (Island), regi Dagur Kári, distributør Europafilm
Room (USA), regi Lenny Abrahamson, distributør United International Pictures
Sauls sønn (Ungarn), regi Laszlo Nemes, distributør Arthaus
* ROOM er en av mine ypperste favoritter. Muligens var jeg litt farget av en glimrende filmopplevelse under TIFF i januar da jeg så filmen, som jeg i anmeldelsen beskrev som en av de beste jeg noensinne har sett. Fantastisk film til terningkast 6 er det iallefall, og jo, den var en fantastisk opplevelse på kino (PS: kjøp den nå, den er ute på dvd/blu-ray). Dheepan har jeg også sett, brukbar den, men aldri noe vinner her. Den prisen er det nok filmdistributøren Arthaus som får gleden av å innkassere for kraftpakka Sauls sønn. Men jeg håper selvsagt på Room.
Følgende tre priser deles også ut: Amandakomiteens Gullklapper, Amandakomiteens Ærespris, og Folkets Amanda (publikumsavstemning i samarbeid med Dagbladet). Jeg regner med at Bølgen sveiper inn nok en pris her da det neppe kan være noen som er mer populær enn Bølgen blant “Folket”. Men Doktor Proktors tidsbadekar kan kanskje være en joker.
God fornøyelse 😉
Kom gjerne med kommentarer til Amanda-nominasjonene, filmene, tipsene, etc
En av årets beste filmer går nå på kino. Spanske “Truman” er nemlig en hjertevarm fulltreffer som du bør få med deg!
FILMANMELDELSE
FILM: TRUMAN
Land: Spania/Argentina
Spilletid: 1 time og 48 minutter
I hovedrollene: Ricardo Darin og Javier Camara
Sett på kino. Norgespremiere på norsk kino 29. juli.
Så var det frem med storterningen. Den spanske (spansk/argentinske) filmen “Truman” som fredag (29. juli) hadde offisiell Norgespremiere så jeg på kino allerede i januar på filmfestivalen i Tromsø, og jeg hadde store forventninger til den. Og den innfridde. Grunnen til de høye forventningene mine var selvsagt at filmens to hovedroller bekles av to førsteklasses skuespillere; argentinske Ricardo Darin (Wild Tales), og spanske Javier Camara (Living is easy with eyes closed), som begge gjør vidunderlige roller.
Historien i “Truman” er egentlig en trist historie, om Tomas som har fått beskjeden om at han har uhelbredelig lungekreft. Men det som lett kunne blitt en sentimental fortelling formidles med hjertevarm, lun humor. Ja visst har filmen sine rørende øyeblikk, men Tomas`alvorlige sykdom skildres på en måte som gjør denne filmen til en fulltreffer. Tomas har innfunnet seg med sin skjebne, og vil ta sine avskjeder på sin egen særegne måte, med bestekompisen Julian som sitt nedtonende sidekick, om man kan si det slik.
(Tekst i kursiv fra tiff.no) De gamle vennene Tomás (Ricardo Darin) og Julián (Javier Camara) har ikke sett hverandre på årevis. Men når Tomás får vite at kompisen har uhelbredelig lungekreft og vil avslutte sykehusbehandlingen, tar han turen over fra Canada til Madrid. Juliáns søster håper Tomás skal få broren på andre tanker. Men når du vet at det kan være kort tid igjen av livet, er det mye annet å ta stilling til enn å prøve å bli frisk. Skal du fortelle en venn at du lå med kona hans for mange år siden? Og hvem skal få overta hunden din?
TRUMAN – som har tittel nettopp etter bikkja til Julián – byr på forviklinger, tragikomikk og ikke minst skuespill i toppklasse (tiff.no).
“Truman” utspilles i Madrid og i Amsterdam, og selv om det altså i bunn ligger det tristeste tema av alle, livets alt for tidlige slutt, gir denne filmen 1 time og 48 minutter med fornøyelig skue, for det er en fryd å se herrene Darin og Camara spille mot hverandre i denne filmen. Skuespillet deres er absolutt i toppklasse. Nå vet jeg fra før at begge er karakterskuespillere av rang, som det oser menneskelighet av, og samspillet mellom de to er eksellent. Så har da også regissør Cesc Gay ord på seg for å være god på å formidle nyanserte og ektefølte karakterportretter.
Truman er en av filmene du ikke bør gå glipp av, om du liker fornøyelige filmer krydret med god dialog.
Dette er herlig, selv hunden Truman som jeg ikke syns er noen fin hund, blir man glad i. Ikke soleklar toppscore, men dette er selvsagt terningkast 6.
Løp til kinoen og se!
Har du sett “Truman”? Legg gjerne igjen en kommentar 🙂
Jasså, du tror film er best på kino? Jepp, der har du rett. Her er 5 grunner til det.
1. Når du ser en film på kino har filmen din fulle konsentrasjon. Tenk deg at du sitter hjemme og ser film. Så må du fly på dass. Det ringer på døra. Ungene bæljer. Kjerringa, gubben, bikkja, katta, eller foreldre (stryk det som ikke passer) maser. Telefonen ringer. Du blir sulten og går på kjøkkenet for å fikse noen blingser. Du må ha kaffe. Sjekker facebook på mobilen, oi der kom en ny snap! Lyset fra vinduet irriterer. Vel, på kino slipper du unna alt dette (under forusetning at mobilen er avslått! Husk at kino er mobilfri sone takk). Du kan naturligvis sette filmen på pause eller spole tilbake hjemme, men det får jo filmen til å føles litt oppstykket.
2. Går du på kino støttes både den lokale kinoen og filmindustrien, og det er jo bra.
3. Lyden er som regel bedre enn hjemme, og størrelsen har faktisk noe å si 😉 Kvalitet på størrelse, lyd og bilde matches neppe i egen stue uansett. På kino er det dessuten mørkt. Ah, som jeg elsker kinomørket! Du lever deg enkelt og greit mer inn i filmen når du ser den på kino. Dette forutsetter selvfølgelig at kinoen er oppdatert med gode stoler og bedre enn teknisk utstyr kjøpt på garasjesalg i en rumensk bakgård og ikke føles som et bomberom hvor du mates med propagandafilmer…
4. “- Hovmesteren gjorde det”. Hørt den før? Ser du film på kino er sjansen for at noen har avslørt handlingen mindre enn hvis du venter til filmen slippes på andre formater.
5. Kinopopcornet eller andre fristelser fra kinokiosken er selvsagt et pluss, hvis man tar seg råd til slikt? For det er ikke akkurat Rema 1000-priser på kinoen (ikke at Rema er så billig heller at det gjør noe)! Men kinoknasket er med på hele kinopakka som gjør turen dit litt ekstra morsom. Hvor ellers får du for eksempel tak i varm chips i ei diger bøtte? 😉
Kinoene opplever selvfølgelig tøff konkurranse fra mange hold, for tiden da kino, TV og video var de eneste stedene å se film er så definitivt forbi, med aktører som Netflix, Viaplay, HBO, YouTube og en rekke andre lovlige filmvisningsplattformer. Dette innlegget er forøvrig ikke skrevet som noen forsvarstale for kinoene eller for å moralisere over piratkopiering, piratnedlasting, ulovlig streaming eller noe slikt (med tanke på punkt 2). For filminteressert publikum med tilgang til egen pc og internett kommer til å laste ned ulovlig i all fremtid så lenge dagens dårlige lovlige tilbud ikke forbedres. Sånn er det bare.
Så kunne jeg selvsagt videre lagt ut om grunner som at det er sosialt å gå på kino, at kinoen for mange er en datingarena, et pusterom fra mas og kjas, og også om man går alene så ser man iallefall andre folk og man kommer seg ut og så videre…Så pell dere inn i kinomørket selv om sola skinner 😉
#film #kino #filmhjerte #filmsnakk
Har du kommentarer til saken er det bare å skrive i vei!
Den tredje filmen basert på Jussi Adler-Olsens krimromaner ruller nå på norske kinoer. FLASKEPOST FRA P er intet mesterverk eller en sitrende kriminalthriller, men et etterhvert brukbart og blodig religiøst ladet hevntokt fra djevelen, med en litt for stillestående historie og midtparti, men med en brukbar sistedel. I sum helt OK.
FILMANMELDELSE
FILM: FLASKEPOST FRA P
Thriller/krim, Danmark, 2016.
Spilletid: 1 time og 54 minutter.
Medvirkende: Nikolaj Lie Kaas, Fares Fares, Jakob Oftebro, Pål Sverre Hagen, m. fl.
Sett på kino. Filmen hadde norsk premiere 13. mai.
Vi møter altså igjen de to etterforskerne ved “Avdeling Q”: Carl Mørck og Assad, som vi ble kjent med i den meget spennende og gode krimthrilleren “Kvinnen i buret”, og den sebare men veldig voldelige “Fasandreperne”. I “Flaskepost fra P” føles det som om vi egentlig kastes litt for lett inn i historien, og det er nok en fordel å ha kjennskap til filmens karakterer fra de to foregående filmene (eller bøkene), for her er de tilbake i kjent stil. Assad som den menneskelige, mens Mörcks sinn bare blir mørkere og mørkere og mer nedstemt for hver film vi ser han i. Imidlertid skal det vise seg at også Mörck har en følelsesmessig side, noe som gir filmen et løft totalt sett. Noen velkjente elementer i krim/thriller-sjangeren ser vi også, som gir gjenkjenbarhet, som helikopterjakt, tog i fart og parkeringskjeller.
Historien er forholdsvis enkel denne gangen. En gammel flaskepost dukker opp, og havner hos Assad og Carl, i “de glemte sakers” avdeling Q hos Københavnspolitiet. I flaskeposten befinner seg et blodig brev fra et barn med rop om hjelp, og historien dreier inn på religiøs fanatisme og tro. Tro er nemlig et sentralt tema denne gang, der både Assads tro og Carls manglende sådan utfordres. To små barn kidnappes langs en vei et lite sted i Danmark, men foreldrene vil ikke ha hjelp av politiet. Det viser seg at en norsk forkynner står bak forsvinningen, og han har flere svin på skogen. Vi har å gjøre med en seriemorder! Kan han stoppes før han tar flere liv?
Etter en noe temposvak innledning på filmen pushes det etterhvert på med mere spening – og fart – som drar opp filmen. Det blir også et par voldsomme scener, men ikke på langt nær like mye som i den forrige filmen.
“Flaskepost fra P” er regissert av nordmannen Hans Petter Moland, som har overtatt regipinnen etter Mikkel Nørgaard (bl.a. Klovn). På rollelista i sentrale roller ser vi også to andre norske innslag, i Jakob Oftebro, som er dansktalende politi, mens Pål Sverre Hagen definitivt ikke er Guds beste barn.
“Flaskepost fra P” er som sagt ingen utmerket film, den er av typen man godt kan se og la seg underholde av, men ikke bli henrykt over på noe vis. Det er for mange enkle snarveier i historien, noen logiske brister, og det er en bekmørk sinnsstemning som bres som et teppe over filmen. Spenningen når heller aldri skikkelig klimaks, til det avslører manuset alt for tidlig hva som skjer. Filmen er likevel helt grei, typisk nordisk krim, som kvalitetsmessig i min bok havner omtrent litt over midt på treet. God filming, noen pene oversiktsbilder som gir en veldig fin kontrast til historien, hvor det tegnes et idyllisk bakteppe fra utkant-Danmark, samtidig som en makaber historie utspilles, med skuespill uten for mye å trekke for, selv om Hagens rollefigur kanskje blir en smule tung å svelge, for beregnende følelsesløse psykopater som dreper barn er ikke så enkelt å bli glad i akkurat. Innsatsen hans er uansett god, for tidvis er han en skikkelig sadistisk galning. Samspillet mellom Fares Fares (Assad) og Nikolaj Lie Kaas (Mørck) er derimot noe jeg liker.
Har du sett de to første filmene med “Avdeling Q” og likte de, så er denne naturlig å også få med seg. Jeg liker nemlig disse filmene, selv om det er mye å gi trekk for, så for deg som vil ha en krimthriller uten for mye å tenke på, så er Flaskepost fra P helt greit og forsvarer et kinobesøk. På stjerneskala 1 til 10 ville jeg satt 6, så når terning skal trilles, så tenker jeg på 3 først, men jeg hadde jo faktisk en helt grei kinostund, jeg kjedet meg ikke direkte, selv om historien ikke utnyttes skikkelig. For å være snill, så sier jeg at Flaskepost fra P får terningkast 4.
I dag har Den danske piken (The Danish Girl) premiere på norske kinoer, en film der Eddie Redmayne igjen overbeviser i det som er en trist historie basert på virkelige hendelser.
Biografisk drama, UK/USA/Belgia/DK/Tyskland, 2015, ca 2 timer
Regi: Tom Hooper
Med handling lagt til vakre København anno medio 1920-tall, og med danske rollekarakterer, skulle en tro det lå an til mange danske gloser. Men neida, i Den danske piken snakker de engelsk alle som en, både Einar Wegener/Lili Elbe fra Vejle og de andre i Københavns gater.
Slikt er selvsagt noe som irriterer, siden jeg er opphengt i slike detaljer. Men jeg lar nå det ligge, for filmen er faktisk ikke så verst, og de to i hovedrollene leverer minneverdig spill. Vel, filmen er ikke så ekstremt god heller bare så det er sagt med en gang.
Men Den danske piken har blitt et showcase (i mangel på bedre ord) for Eddie Redmayne, der fjorårets Oscar-vinner nok en gang får bevist talentet sitt, denne gangen som transkjønnet. Redmayne har et stort register av ansiktsuttrykk og fakter, som innimellom på en fin måte får frem hvordan rollekarakteren slites mellom sine to personligheter. Han gjør en god rolle som kvinne, en rolle i denne filmen jeg tror få andre mannlige skuespillere kunne gjort bedre, men likevel med noen hull som regissør og manus må ta på sin kappe. Rollekarakteren burde vært gitt mer varme og litt mer dybde, og vi burde fått oppleve smerten enda nærmere – men Redmayne gjør det beste med materialet han har. Redmayne er nominert i år også for beste mannlige hovedrolle, og hadde det vært opp til meg får han prisen på nytt, for av de fire nominerte jeg har sett er han best (jeg har ennå ikke sett “Trumbo” med Bryan Cranston). Men muligens blir rollekarakteren litt for stiv innimellom, eller litt for kald, noe som isåfall altså må legges på manus og regi.
I korte trekk handler filmen om den danske kunstneren Einar Wegener, som gradvis går fra å være mann til å bli kvinne. Filmen som bygger på virkelige hendelser forteller historien om hvordan Einar blir Lili Elbe, en karakter som først introduseres ved at Einars kone Gerda, som er maler, bruker Einar som kvinnelig modell ettersom hun mangler kvinnelige modeller. Einar skjønner gradvis at han er en kvinne født i en manns kropp, og blir den første til å gjennomføre kjønnskorrigerende operasjon. Slikt er selvsagt ikke stuerent i 1920-årene, og tvangstrøye og andre trusler er ikke langt unna.
Filmens største styrke er Alicia Vikander, vår svenske venn som har blitt storsjerne de siste årene, som spiller Einars kone Gerda, og også hun leverer varene på mer enn solid vis. Dessuten, hun er direkte delikat her, og minner meg om en stilfull men fortsatt folkelig karakter fra høysosieteten. Samspillet mellom de to sitter godt og vi følger på nært hold hvordan forholdet deres settes på prøve. Vikander er Oscarnominert for beste kvinnelige birolle, og vinner forhåpentligvis prisen. På minussiden så mangler det likevel noe mellom de to rollekarakterene, jeg savner litt “passion” og intensitet, selv om det hele tiden er pent.
Filmen har stort sett en lett stemning, litt for lett kanskje, selv om det etterhvert blir mere alvorstungt, med naturlige innlagte dramatiske og rørende scener, noen ganger litt for “melodramatisk” , og med en litt for enkel tilnærming. Noe annet som også må nevnes er noen scener som tilsynelatende skal være i Danmark, men som geografisk sett umulig kan være det (innspilt i Møre og Romsdal faktisk). Men igjen, slikt blir vel detaljer…
Foto er bra, og filmens tidsramme likeså, med et alltid (?) forlokkende København som bakteppe (eller….til tider fremstår også det ganske kaldt). Det er og flotte kostymer og gjennomgående en stort sett visuell hyggelig opplevelse, men muligens vil man kunne argumentere for at linjene og bakgrunnen er for rene, kalde og polerte, men med to meget solide skuespillere som ikke er direkte ubehagelige å se på de heller, for å si det slik. Filmens tema kunne vært bedre utnyttet, det å være transkjønnet for 90 år siden må ha vært rimelig tøft med tanke på de sosiale aspektene, dette er sider ved filmen som kunne vært tillagt mere vekt. For den mangler noe, filmen blir ikke så bevegende som den har potensiale til, kanskje er det fordi Lili/Einars sinnsstemning ikke kommer godt nok frem?
Den danske piken er uansett en fin film, som lett kunne vært en god del bedre, det blir et greit terningkast 4.
Den meksikanske regissøren som i fjor presenterte den smått absurde svarte dramakomedien Birdman, har denne gangen kokt sammen film etter en helt annen oppskrift, for mens Birdman var humoristisk og til dels vittig, tar vi i The Revenant turen inn i et blodig, brutalt, iskaldt, vått, rått, grått, og til tider gudsjammerlig kjedelig, hvitt vinterhelvete av en film, som også har et innslag over seg av, ja hva skal jeg kalle det? Noe sjelelig over seg?
I tillegg til at Leonardo DiCaprio kryper rundt i skauen og viser oss overlevelsens kunst.
Her er storslagne actionsekvenser som man kan gispe av luft etter, om man da ikke heller vender seg bort fra skjermen, slik mange i salen nok gjorde av de mest barbariske scenene, eller man kan riste litt på hodet med et skjevt smil. For det blir i overkant, selv om det aldri så mye baserer seg på virkelige hendelser, inspirert av livet til jegeren Hugh Glass.
Vi befinner oss en gang tidlig på 1820-tallet, dypt inne i skauen i statene, der en gruppe jegere som er på jakt etter dyreskinn angripes av villmenn fra en eller annen stamme. De fleste av jegerlaget slaktes ned for fote i åpningsminutter som nok får mange til å holde seg for øynene, men en liten gruppe kommer seg unna. Skjønt, unna og unna fru Blom! Glass havner nemlig i bjørnekamp, og etterlates av jaktlaget sitt i skauen for å dø, da de anser at han ikke kommer til å overleve. Men Glass (Leonardo DiCaprio) sine prøvelser er langt fra over. Jaktlagets egenrådige råtass, Fitzgerald (Tom Hardy), som har påtatt seg å sørge for at Glass får en verdig slutt på sine lidelser, gjør vondt verre for den hardt prøvede Glass, som nå ser en grunn til å overleve og komme gjennom sorgen sin; hevn!
Som sagt blir det tidvis langdrygt, ja direkte kjedelig, og flere av de barbariske actionscenene samt et par andre er sterk kost, i tillegg er det et savn hos Glass etter kona, som mest av alt blir passe platt fortalt. Det blir desverre også noe forutsigbart etterhvert. Dessuten, The Revenant er ikke særlig original, bortsett fra noen sjuke dyrescener, det er litt “dette har vi sett før”-følelser.
At The Revenant har fått Oscarnominasjon som beste film ser jeg på som en vits, for filmen er en blodig barbarisk smørje, men de andre av totalt smått utrolige 12 nominasjonene den har fått er det ikke så mye å si på. Kinematografisk er det veldig bra, og makeup/hår og kostyme er andre kategorier filmen fort kan sope inn velfortjente priser i. Pris kan det fort også bli til filmens to hovedroller (hovedrolle og birolle).
Tom Hardy i rollen som kald hard jævel er nemlig farlig god, men om det holder til Oscar spørs likevel ettersom han har havnet i hard konkurranse i kategorien beste mannlige birolle. En annen jeg kort vil trekke frem som positiv og god i filmen er Will Poulter (bl.a. kjent fra “The Maze Runner”). Ellers er det knapt nok verdt å nevne at Kristoffer Joner er med i The Revenant, han har vel en replikk og sees i noen få scener.
“Hele filmverden krever” vel nå at Leonardo DiCaprio kaprer en pris, og selv om dette langt fra er den beste rolleprestasjonen hans i karrieren vil jeg likevel tro han ligger lengst fremme i løypa i årets Oscar-race. For prøvelser, som tidligere nevnt, det må den godeste Glass/DiCaprio til gangs gjennomgå. Ikke nok med at han sloss en kamp på liv og død med en fullvoksen grizzlybjørn, han begraves levende, han overnatter inni en hest (nei du leste ikke feil, inni en hest!), han dundrer nedover stryk og fossefall og gudene vet hva han ikke må gjennomgå, eller hva han putter i seg i løpet av overlevelseskampen sin denne vinteren. Og innimellom grynter, gisper og stønner han frem noen ord også i en stil kongen av grynt, Stallone, ville vært stolt av. Slikt blir det antagelig Oscar av.
For å si det oppriktig, Leonardo gjør en god innsats, selv om flere av scenene får frem LOL-feelingen hos meg, i en film som i sum er skuffende.
Jeg vil på ingen måte ikke fraråde noen å se The Revenant (bortsett fra hvis du ikke liker voldsfilmer og mye blod, da er nok ikke dette noe å se). Tvert imot. Du bør se filmen, den har tross alt 12 Oscar-nominasjoner, flere av de er fortjent. Mange vil garantert synes at dette er strålende eventyraction, som da også gjenspeiles i mange anmeldelser. Jeg har ikke problemer med å se all denne barbariske slaktinga, blod og innvoller, men jeg syns likevel ikke det verken er spennende eller særlig givende, og som sagt, filmen blir etterhvert kjedelig. Uten å spoile noe må det da også på pluss-siden legges til at scenen med bjørnen er noe jeg lo av, men det er også filmens villeste øyeblikk, som omtrent alene forsvarer både tidsbruk og billettkjøp 😉
PS: Er du av de mange som lurer på hva tittelen “The Revenant” betyr? Ordet er jo ikke akkurat dagligdags tale. En “revenant” er vistnok en som vender tilbake, etter å ha vært ansett som død… I denne artikelen fra avisa The Telegraph kan mer om filmens tittel leses – noe som også kaster litt lys over oppfattelsen av filmen. I så måte er virkelig Glass “The Revenant”.
For hva det er verdt, jeg tenkte terningkast 3 først, var fast bestemt på 2 da jeg rusla fra kinomørket ut i vintermørket, men føler likevel at The Revenant fortjener mer. For Hardy, for DiCaprio, for Poulter, og for det tekniske ved filmen som foto, klipp og lyd. Hva handling angår kunne man like gjerne omdøpt det til The Rævanant for min del. Syltynt. Desverre så syltynt at jeg holder på 2.
8 filmer er nominert til Oscar for beste film. Av de jeg har sett pr idag er rangeringen min slik, med terningkast 1-6 (de fire jeg ikke har sett står på lista for filmer som skal sees iløpet av kort tid):
1. ROOM
6
2. THE MARTIAN
3+
3. THE REVENANT
2
4. MAD MAX: FURY ROAD
2
Ikke sett ennå:
Spotlight, Brooklyn,
Bridge of Spies, The Big Short
Både The Revenant og Mad Max er filmer jeg ikke syns burde vært nominert som beste film, fordi jeg ikke liker den type film, og vinner en av de to er det helt “lattis”. Begge filmene har imidlertid flere andre fortjente nominasjoner, og begge kommer til å bli prisvinnende i en eller flere av de andre kategoriene.
Den islandske filmen STABUKKER har Norgespremiere på kino i dag.
Jeg så filmen under TIFF forrige uke, og syns absolutt det er en film som kan anbefales. Selv om jeg vel ligger et terningkast under mange av anmelderne i riksmedia, så er Stabukker helt klart en film jeg tror mange vil like, og dersom du ikke fikk med deg anmeldelsen min fra TIFF, her er den igjen i en redigert utgave, men terningkastet står jeg ved 😉
Mengder av snille sauer, ei budbringende bikkje, og to gamle brødre, står sentrale i Stabukker.
Den islandske filmen Stabukker var første film under årets filmfestival i Tromsø, der den senere i uka ble vinner av publikumsprisen. Filmen kan sees både som et drama, sort komedie, en liten tragedie og dramakomedie. Men den handler så absolutt også om kjærlighet, ikke bare til sauer og lokalsamfunn, men også mellom mennesker på den sagnomsuste sagaøya Island.
I et avsidesliggende dalføre på Island lever to gamle stabukker av et brødrepar side om side som naboer. De har hvert sitt lille gårdsbruk, og begge er sauebønder, i likhet med de fleste andre beboerne i nærområdet. Begge behandler sauene sine med kjærlighet og dyp lidenskap. Å påstå at de to brødrene er gode naboer er derimot å overdrive. De har nemlig omtrent ikke snakket sammen de siste 40 årene, og det trenger de da heller ikke gjøre siden gårdshunden springer mellom de to nabogårdene med håndskrevne lapper.
Når det en dag oppdages skrapesyke hos en av sauene, og hele sauebestanden i dalføret må slaktes, blusser gamle stridigheter opp i full fyr. Skal fremtiden for de to brødrene og resten av lokalsamfunnet kunne berges må kanskje de to legge stridsøksa til side.
Stabukker er en småhumoristisk film som innimellom både er rørende, sjarmerende og rar, med flere morsomme scener, men som også byr på varme fra et tidvis iskaldt og vinterkledd Island. Med den fascinerende snaue islandske naturen som bakteppe fremstår omgivelsene som både nådeløse og sentrale i handlingen.
Man forlater kinosalen med en god følelse etter å ha sett denne filmen.
Fra filmhjerte blir det et sterkt terningkast 4 til Stabukker.
Det er store ord, men kraftfulle ROOM, den Oscar-nominerte filmen fra regissør Lenny Abrahamson, er meget mulig den beste filmen jeg noensinne har sett.
Ihvertfall er den en av de beste. Visse reservasjoner får jeg vel ta…
FILMANMELDELSE
FILM: ROOM
Land/År: Irland/Canada, 2015. Engelsk tale.
Regi: Lenny Abrahamson
Spilletid: 1 time og 58 minutter
Sjanger: Drama
Medvirkende: Brie Larson, Jacob Tremblay, Joan Allen, William H. Macy, med flere.
Sett på kino 23. januar på Tromsø Internasjonale filmfestival (Kulturhuset), med 700 i salen.
ROOM er Oscar-nominert i kategoriene beste film, beste regi, beste kvinnelige hovedrolle og beste adapterte manus. Og for å si det sånn, om filmen går ut fra Oscar-gallaen siste dag i februar uten å enten ha blitt kåret til beste film eller beste kvinnelige hovedrolle kan man like gjerne legge ned hele Academy Awards, for så god er både filmen, og ikke minst hovedrolleinnehaver Brie Larson. Det er eksepsjonelt.
ROOM er ingen skummel film, selv om romanen filmen er bygget på henter inspirasjon fra kidnappingen av østerrikske Elisabeth Fritzl, og forteller den etterhvert dramatiske og spennende historien om 5 år gamle Jack som har sittet innesperret i et lite rom hele livet sitt, sammen med moren.
For Jack er hele verden dette rommet, han kjenner ikke verden utenfor. For Jack er den virkelige verden uekte, kun noe som er på TV, og han tror ikke at det finnes andre mennesker enn seg selv, mora og “Old Nick” som er den som forsyner de med mat og andre livsnødvendigheter. Moren har nemlig gjennom sin vidunderlige kjærlige omsorg for sønnen skapt et helt univers innenfor de fire veggene, som hun har kalt “Room”.
Jack er likevel ingen ulykkelig guttunge, tvert om er han en omsorgsfull og livsglad femåring, for gjennom oppveksten har nemlig mammaen lært han alt han vet, og hun har holdt motet oppe hos han, hver dag. Man må egentlig se dette selv for å fullt ut forstå det.
Og selv om situasjonen deres er skremmende, det mest skremmende er kanskje utenfor “room”. I den virkelige verden.
En dag må moren nemlig fortelle Jack om verden utenfor, selv om det fører med seg mange farer.
Når en film i store deler av filmen sentreres rundt kun to personer er det ekstremt viktig at disse to klarer å bære filmen, at samspill, troverdighet og dialog fungerer. I ROOM fungerer dette perfekt. For hovedrolleinnehaverne Brie Larson og smått utrolig 9 år gamle Jacob Tremblay, som spiller 5 år gamle Jack, leverer skuespill som det formelig oser mesterlighet av.
Jeg kan uten betenkningstid slå fast at jeg aldri tidligere har sett mer overbevisende spill av en barneskuespiller. Aldri. Og jeg har sett noen imponerende også av det. Tremblay er en åpenbaring. Ja, jeg mangler egentlig superlativer her.
Og Brie Larson da. WOW! Rolleinnsatsen hennes som Jacks mamma er enestående. Det er en nærhet og relasjon mellom de to i filmen man kun kan se mellom en mor og hennes lille sønn. Ikke som på TV, men i den virkelige verden. Ihvertfall føles det slik, noe som betyr at regissør Abrahamson har lykkes til fulle med castingen av de to bærebjelkene i ROOM.
Dessuten er begge to alldeles vidunderlig skjønne!
I tillegg til de to hovedrollene har ROOM noen viktige biroller, og også der er innsatsen førsteklasses. Vi ser Joan Allen i en herlig rolle som bestemor, samt også herlig levert av Tom McCamus (bestemors nye samboer), mens William H. Macy har en mer tilbaketrukket rolle som bestefar, men også han er god, og har en veldig viktig rolle med tanke på reaksjonen hans.
Rørende. ROOM er emosjonell og sensitiv. Det er umulig å ikke bli berørt av flere av scenene som utspilles når Jack ser verden for første gang, og når han er fri. Det skal også sies at det selvsagt er en klaustrofobisk følelse over første del.
ROOM er også spennende, den er livsbejaende og oppløftende. Selv om en kriminell handling ligger i bunn for filmen, så er dette først og fremst en historie om kjærlighet, utholdenhet, frihet og det å formes som person (noe Brie Larson skal ha sagt om filmen).
Kanskje er dette en spoiler, men tilgi meg for det isåfall, men når Jack for første gang ser, la oss kalle det verden – er det stor filmkunst. Det iser nedover ryggen samtidig som hjertet fylles av varme. Slik det gjør i en rekke av scenene i filmen.
At det også er morsomme sekvenser med ren pur reflektert barnepoesi er definitivt med på å løfte ROOM mot stjernene.
ROOM er den ultimate skildringen av å oppdage verden. Av oppvekst. Visst er 2014-filmen BOYHOOD en ultimat oppvekstfilm, en coming-of-age-skildring som jeg elsker, men ROOM er det også, på en helt annen måte.
Jeg finner nær sagt ingenting å trekke hos ROOM. Det eneste må kanskje være selve fluktplanen, men det minuset er så lite at det er uvesentlig, forøvrig tror jeg publikum vil finne det langt mere nydelig og dramatisk enn hvis regissøren istedet hadde valgt en typisk flukt. Se så skjønner du hva jeg mener.
Dialogen og talen i filmen sitter også som støpt. På filmfestivalen ble filmen vist utekstet med engelsk tale, noe som gikk knirkefritt, med tanke på å kunne tyde ordene som ble sagt. Det kan noen ganger i filmer være en utfordring når barn snakker, eller når man ikke ser personen som snakker, men unge Tremblays diksjon er plettfri. Jeg får ikke fullrost Tremblay nok, men i tillegg til strålende spill må også mimikk og væremåte nevnes som glimrende, noe som selvfølgelig også gjelder Brie Larson.
Når det er snakk om Oscar forresten, så burde SELVFØLGELIG Jacob Tremblay vært nominert. At han bare er 9 år, og faktisk bare var 8 da innspillingen startet, er ingen unnskyldning for å ikke Oscar-nominere han (med mindre det eksisterer en teit aldersgrense?).
ROOM fikk sin norske premiere på filmfestivalen i Tromsø (tror jeg), og har ordinær kinopremiere i Norge i begynnelsen av mars.
Torsdag og fredag bød på flere gode filmopplevelser på filmfestivalen i Tromsø, morsomme filmfolkbesøk, og en blodig kalkun.
I dagens innlegg får du korte vurderinger av filmene ROAD TO LA PAZ, A MONSTER WITH A THOUSEND HEADS, TJUVHEDER, GREEN ROOM og litt om kortfilmer fra nord, samt annet filmsnakk. Tromsø International Film Festival avsluttes i helga, men fortsatt gjenstår et par dager for festivalpublikum.
For min del knyttes det stor spenning til Oscar-nominerte ROOM som vises som festivalens offisielle avslutningsfilm etter avslutningsseremonien lørdag kveld (og TIFF ruller altså videre også søndag selv om den er offisielt over i dag lørdag).
Film: ROAD TO LA PAZ (Original tittel: Camino a La Paz)
Land: Argentina, 2015
Spilletid: 1 time og 34 minutter
Sett på kino under TIFF (Fokus)
Den argentinske “roadmovien” ROAD TO LA PAZ var før festivalen en av de filmene jeg så mest frem mot etter å ha studert festivalprogrammet, men filmen innfridde bare delvis. Selv om altså filmen ikke var like bra som jeg hadde håpet på er det likevel en film jeg håper når det norske kinopublikum, eller at filmen i det minste blir tilgjengelig for norsk publikum på annen måte.
For tross noen minuser er dette en passe fin film. Sebastian bedriver dagene til piratdrosjevirksomhet i Buenos Aires for å tjene til livets opphold. En dag får han et spesielt tilbud, som han sier ja til. Oppdraget går ut på å kjøre en eldre mann, Jamal, den lange veien til La Paz i Bolivia, en distanse på rundt 300 mil hver vei.
Jamal skal treffe broren sin, men siden han er ved dårlig helse kan han ikke ta fly eller buss, så dermed legger de to ut på veien mot La Paz, selv om Sebastian ikke akkurat er noen stor fan av denne gamle gubben. Det viser seg snart at Jamal har sine planer for turen. Han er nemlig muslim, og har flere planlagte stopp på turen. Langs veien møter de to på en rekke uforutsette hendelser, som selvsagt truer hele turen.
Jeg nevnte at det er noen minuser her, og mitt aller største ankepunkt mot filmen er flere lange sekvenser med noen sære bønneritualer og dertilhørende lyder. Sikkert greit for noen, for min del blir det for mye. Og det blir for mye religioninnblanding.
Ser man bort fra akkurat det er det likevel en hel del bra ved filmen. Respekten mellom de to mennene, som tidlig i filmen ikke er den største, øker selvsagt i takt med milene langs veien.
I tillegg er det noen fascinerende bakgrunner fra karakteristiske sør-amerikanske landskap, som danner et visuelt bra bakteppe for handlingen til tider. Det rocka soundtracket som ble lovet i omtalen kunne med fordel vært mer fremtredende, for låtene fra det argentinske bandet Vox Dei pumper opp tempoet.
Skuespillet er stort sett greit, selv om Sebastian (Rodrigo De La Serna) minner meg om en eller annen figur revet ut av 70-årenes slutt utseendemessig, og selv om Jamal er en litt irriterende type.
Filmen har ikke noen planlagt ordinær kinodistribusjon i Norge, men leter du etter den finner du den vel etterhvert.
Verdt å se. Terningkast 4.
FILMANMELDELSE
Film: A MONSTER WITH A THOUSEND HEADS (Orig. tittel: Un monstruo de mil cabezas)
Land: Mexico, 2015
Spilletid: 1 time og 15 minutter
Sett på kino under TIFF (Fokus)
Rodrigo Plà var regissøren av den strålende filmen LA ZONA fra 2007, og er nå aktuell med et monster med tusen hoder, en film viat på en rekke festivaler det siste året. Filmen som er en spenningsfilm setter fokus på byråkratiet og forsikringsselskapers behandling av kunder. De er mer enn interessert i pengene de tjener, men når hjelpen trengs er de ikke enkle å be.
I filmen som er en veldig enkel historie sentreres handlinga rundt en familie på tre, bestående av kona Sonja, hennes ektemann og tenåringssønnen Dario. Mannen er alvorlig kreftsyk, og trenger en ny type medisin. Den ansvarlige legen er ikke interessert i å engang snakke med mannens kone, som desperat vil hjelpe mannen sin. Når hun også møter en iskald skulder hos forsikringsselskapet går hun drastisk til verks.
Filmens kanskje største kraft er den sparsommelige bruken av musikk, jeg kan faktisk ikke huske med sikkerhet om det var noe bakgrunnsmusikk i det hele tatt. Dette var selvsagt et bevisst valg fra regissør Plá, som begrunnet fraværet av musikk med at han ikke så nødvendigheten av å lede publikums tanker eller bruke musikk som en faktor for å underbygge stemning og spenning. Og akkurat det funker bra i denne filmen.
Filmens relativt korte spilletid på kun 75 minutter bidrar og til at det er en kompakt film, uten de store dødpunktene. Kanskje en litt for enkel historie, men med elementer av spenning likevel hele veien.
Regissøren var selv tilstede i Tromsø på visningen, og fortalte etter filmen litt om innspillingen, castingen og handlingen, samt besvarte et par spørsmål fra salen. Plá var ellers i det lystige hjørnet, og hadde blant annet vært på hundesledetur under oppholdet i nord. Ganske så eksotisk for en søramerikaner vil jeg tro 😉
Filmen var/er med i TIFFs konkurranseprogram, som teller 12 filmer som kjemper om å bli kåret av juryen som festivalens beste film (vinner kåres lørdag). A monster with a thousend heads har så langt ingen planlagt ordinær norsk kinodistribusjon, men filmen vil nok sikkert være mulig å finne på DVD/Blu-ray etterhvert, ihvertfall som import.
Ellers var skuespillet i filmen greit nok. Hovedrolleinnehaveren Jana Raluy (Sonja) er av hva jeg kan se på imdb mest kjent fra diverse TV-serier. I rollen Som desperat kone på jakt etter hjelp til sin mann er hun ikke 100% overbevisende, men gjør det bra nok. Derimot syns jeg han som spilte sønnen var filmens beste rollekarakter. Jeg har ikke hørt om Sébastián Aguirre (Sebastian Aguirre Boëda) før, men ifølge regissør Plá er unggutten veldig god også i en annen meksikansk film, som heter “Güeros” og er fra 2014. Et mulig filmtips der altså.
A monster with a thousend heads får terningkast 4 fra filmhjerte.
FILMANMELDELSE
Film: TJUVHEDER
Land: Sverige, 2015
Spilletid: ca 1 time og 35 minutter
Sett på kino under TIFF (Fokus)
Peter Grönlund spillefilmdebuterte med Tjuvheder, og regissøren har presentert en film som har blitt møtt med strålende mottagelse hjemme i Sverige. Tidligere denne uka under utdelingen av Guldbaggen 2016 (Sveriges fremste filmpris) ble Tjuvheder belønnet med fem guldbagger, for beste regi (Grönlund) og beste kvinnelige hovedrolle (Malin Levanon), samt tre andre priser. I tillegg var den nominert som beste film, men ble slått av Etterskjelv der.
I Tjuvheder kommer vi på innsiden av et av rusmiljøene i Stockholm, der Minna dealer dop, er på politiets kjenningliste og stadig havner i trøbbel med snuten og sosialomsorgen. Hun mister leiligheten, og i jakten på raske penger havner hun enda dypere i elendigheten, når hun i tillegg til politiet også får den kriminelle småkongen Korsbäck etter seg. Sammen med en bekjent som hun etterhvert utvikler et nært vennskap til rømmer hun til en leirplass i utkanten av byen, der flere som har kommet skjevt ut i livet har skapt seg sitt eget lille samfunn. Men problemer forsvinner sjeldent av seg selv, og snart blir Minna innhentet av hverdagen.
Tjuvheder har overbevisende skuespill, og en glødende god Malin Levanon i hovedrollen som rusmisbrukeren Minna. En rekke av filmens biroller bekles av personer med bakgrunn fra miljøet, og de fleste av politi og sosialarbeidere er faktisk det også i sitt virkelige liv, noe som gir Tjuvheder en ekstra dimensjon og gjør filmen enda mere autentisk og ektefølt.
Regissør Grönlund har selv erfaring fra sosialomsorg og rusarbeid, noe han har dratt god nytte av i denne filmen. Tjuvheder er en spenningsthriller, med veldig nedtonet voldsbruk, der truslene fungerer utmerket som voldserstatning, og med en gjennomgående glimrende miljøskildring.
Forøvrig var også Grönlund og Levanon på plass i Tromsø under filmfestivalen, og fortalte om filmen til publikum etter visningen. Tidligere på dagen fikk jeg også med meg når de to deltok i “filmprat” på Kulturhuset, der de i et intervju med filmnettstedet montages.no snakket om Tjuvheder og generelt litt om det spennende som skjer for tida i svensk film. Besøk montages.no for å se intervjuet.
Fra filmhjerte får Tjuvheder terningkast 5. Det er langt fra grensa til en sekser, men det holder i massevis til en fin femmer.
FILMANMELDELSE
Film: GREEN ROOM
Land: USA, 2015
Spilletid: 1 time og 35 minutter
Sett på kino under TIFF (Kulturhuset)
Årets filmkalkun har fått en sterk kandidat. På forhånd var jeg forberedt på at dette skulle bli blodige greier, men dette kan egentlig mest av alt betegnes som en blodig overkokt kalkun. Ja faktisk er den kanskje så jævlig at det er verdt å se? Obskure filmer er jo det noen ganger, men jeg sliter med å anbefale dette. Ihvertfall bør magen være sterk for å se Green Room, for det er ikke pent.
Et fattig punkband bestående av noen unge punkmusikere tidlig i 20-årene får en spillejobb i ei avsidesliggende bule, som viser seg å være ei stamkneipe for en gjeng nynazister. Når et av bandmedlemmene tilfeldigvis får øye på en brutalt myrdet ungjente backstage er premissene for resten av filmen lagt.
Filmen er regissert av Jeremy Saulnier, som også har den blodige BLUE RUIN (2013) på merittlista, og Macon Blair som hadde hovedrollen i Blue Ruin, har en sentral birolle i Green Room. Men der Blue Ruin faktisk var bekmørk, tidvis underholdende og med hevn som motiv, er Green Room bare et oppkok av en smørje.
Har du yst til å se blod, gørr og innvoller? Noen pene unge og uskyldige punkere? Samt noen sultne hunder og kjøtere på to bein? Da er Green Room filmen for deg.
Green Room er slakterfilm. Som fortjener slakt. Oh så soleklart terningkast. Det blir stolpe. 1.
TRE KORTFILMER DU BØR SJEKKE UT
Torsdag var også “kortfilmdagen” min på TIFF, hvor jeg hadde satt av et par kinovisninger for å se kortfilmer. Det er nemlig morsomt og interessant å få et lite innblikk i hva som rører seg av filmproduksjon i de nordlige områdene (her har man medregnet Sverige, Finland, Russland og Island også, i tillegg til Nord-Norge), samt blant unge regissører og filmstudenter. Som vanlig var det ikke alt jeg verken likte eller forstod meningen med av de totalt 14 kortfilmene jeg så, fordelt på to visninger med fellesbetegnelsen FFN, Films from north/film fra nord. 3 av filmene utmerket seg i min bok. Alle tre er nordnorske kortfilmer, og kanskje kan de dukke opp på TV, YouTube, Vimeo osv før eller siden…
Den første er BESTEVENNER (2015, 14 min.), der handlingen som foregår i Tromsø dreier seg om to tenåringer, en gutt og ei jente som er venner. Bare venner. Det dreier seg om seksualitet og frykt, og gir oss også en filmdebutant i unge Sigurd Kornelius Lakseide (muligens er også hans motspiller Ingvild Emilie H. Østgård debutant foran kamera, men det ble det ikke opplyst noe om under presentasjonen….).
Den andre verdt å trekke frem heter BUNKER (2015, 30 min.). I Bunker, som utspilles et sted langs kysten i Nordland, treffer vi Monika og Irene, to barndomsvenniner som nå er i midten eller slutten av 20-årene. Monika har kommet nordover på besøk fra Oslo, er frigjort og direkte, mens Irene er den etablerte av de to. Under en dagsutflukt til en gammel tysk bunkers kommer gamle konflikter til overflaten. I rollene ser vi Marie Blokhus (Upperdog, Arme riddere, Jag etter vind (amandanominert), Børning) og Ester Marie Grenersen (Jeg reiser alene).
Kortfilm nummer tre jeg vil nevne er BLIKKSTILLE (2015, 10 min.). En far og hans hjemvendte urbane sønn i slutten av 20-åra sitter i båten. Det er blikkstille. Mye blir ikke sagt her, og det bygges opp mot en konfrontasjon. Filmen er innspilt i traktene rundt Sortland, og har to kjente navn på rollelista. Faren spilles av etablerte Lars Arentz-Hansen (som snakker nordnorsk, hehe), mens sønnen gis liv av Torstein Bjørklund, det relativt nye stjerneskuddet fra Tromsø som fikk et gjennombrudd i NRK-suksessen Kampen om tungtvannet.
Til Tromsø fra Mexico. Regissør Rodrigo Plá (t.v.) på plass på TIFF. Her etter visningen for en fullsatt sal 1 på Fokus. Bortimot 100 publikummere ble sittende et kvarters tid etter filmen for å få med seg regissørens innlegg. Foto: Lars JG.
Filmprat på Kulturhuset hver dag klokken 14.00. På bildet fra venstre mot høyre, programleder/intervjuer Karsten Meinich fra TIFFs samarbeidspartner montages.no, Malin Levander – som spiller hovedrollen i Tjuvheder, og Tjuvheders regissør Peter Grönlund. Foto: Lars JG.
Ellers? Yrende liv i sentrumsgatene, godt besøkte kafèer og serveringssteder, filmsnakk med ukjente mens man venter, og mye kvalitetsfilm. Det er TIFF det.
Legg gjerne igjen en kommentar hvis du mener noe om dagens innlegg, TIFF eller de omtalte filmene osv 🙂
