Torsdag og fredag bød på flere gode filmopplevelser på filmfestivalen i Tromsø, morsomme filmfolkbesøk, og en blodig kalkun.
I dagens innlegg får du korte vurderinger av filmene ROAD TO LA PAZ, A MONSTER WITH A THOUSEND HEADS, TJUVHEDER, GREEN ROOM og litt om kortfilmer fra nord, samt annet filmsnakk. Tromsø International Film Festival avsluttes i helga, men fortsatt gjenstår et par dager for festivalpublikum.
For min del knyttes det stor spenning til Oscar-nominerte ROOM som vises som festivalens offisielle avslutningsfilm etter avslutningsseremonien lørdag kveld (og TIFF ruller altså videre også søndag selv om den er offisielt over i dag lørdag).
Film: ROAD TO LA PAZ (Original tittel: Camino a La Paz)
Land: Argentina, 2015
Spilletid: 1 time og 34 minutter
Sett på kino under TIFF (Fokus)
Den argentinske “roadmovien” ROAD TO LA PAZ var før festivalen en av de filmene jeg så mest frem mot etter å ha studert festivalprogrammet, men filmen innfridde bare delvis. Selv om altså filmen ikke var like bra som jeg hadde håpet på er det likevel en film jeg håper når det norske kinopublikum, eller at filmen i det minste blir tilgjengelig for norsk publikum på annen måte.
For tross noen minuser er dette en passe fin film. Sebastian bedriver dagene til piratdrosjevirksomhet i Buenos Aires for å tjene til livets opphold. En dag får han et spesielt tilbud, som han sier ja til. Oppdraget går ut på å kjøre en eldre mann, Jamal, den lange veien til La Paz i Bolivia, en distanse på rundt 300 mil hver vei.
Jamal skal treffe broren sin, men siden han er ved dårlig helse kan han ikke ta fly eller buss, så dermed legger de to ut på veien mot La Paz, selv om Sebastian ikke akkurat er noen stor fan av denne gamle gubben. Det viser seg snart at Jamal har sine planer for turen. Han er nemlig muslim, og har flere planlagte stopp på turen. Langs veien møter de to på en rekke uforutsette hendelser, som selvsagt truer hele turen.
Jeg nevnte at det er noen minuser her, og mitt aller største ankepunkt mot filmen er flere lange sekvenser med noen sære bønneritualer og dertilhørende lyder. Sikkert greit for noen, for min del blir det for mye. Og det blir for mye religioninnblanding.
Ser man bort fra akkurat det er det likevel en hel del bra ved filmen. Respekten mellom de to mennene, som tidlig i filmen ikke er den største, øker selvsagt i takt med milene langs veien.
I tillegg er det noen fascinerende bakgrunner fra karakteristiske sør-amerikanske landskap, som danner et visuelt bra bakteppe for handlingen til tider. Det rocka soundtracket som ble lovet i omtalen kunne med fordel vært mer fremtredende, for låtene fra det argentinske bandet Vox Dei pumper opp tempoet.
Skuespillet er stort sett greit, selv om Sebastian (Rodrigo De La Serna) minner meg om en eller annen figur revet ut av 70-årenes slutt utseendemessig, og selv om Jamal er en litt irriterende type.
Filmen har ikke noen planlagt ordinær kinodistribusjon i Norge, men leter du etter den finner du den vel etterhvert.
Verdt å se. Terningkast 4.
Film: A MONSTER WITH A THOUSEND HEADS (Orig. tittel: Un monstruo de mil cabezas)
Land: Mexico, 2015
Spilletid: 1 time og 15 minutter
Sett på kino under TIFF (Fokus)
Rodrigo Plà var regissøren av den strålende filmen LA ZONA fra 2007, og er nå aktuell med et monster med tusen hoder, en film viat på en rekke festivaler det siste året. Filmen som er en spenningsfilm setter fokus på byråkratiet og forsikringsselskapers behandling av kunder. De er mer enn interessert i pengene de tjener, men når hjelpen trengs er de ikke enkle å be.
I filmen som er en veldig enkel historie sentreres handlinga rundt en familie på tre, bestående av kona Sonja, hennes ektemann og tenåringssønnen Dario. Mannen er alvorlig kreftsyk, og trenger en ny type medisin. Den ansvarlige legen er ikke interessert i å engang snakke med mannens kone, som desperat vil hjelpe mannen sin. Når hun også møter en iskald skulder hos forsikringsselskapet går hun drastisk til verks.
Filmens kanskje største kraft er den sparsommelige bruken av musikk, jeg kan faktisk ikke huske med sikkerhet om det var noe bakgrunnsmusikk i det hele tatt. Dette var selvsagt et bevisst valg fra regissør Plá, som begrunnet fraværet av musikk med at han ikke så nødvendigheten av å lede publikums tanker eller bruke musikk som en faktor for å underbygge stemning og spenning. Og akkurat det funker bra i denne filmen.
Filmens relativt korte spilletid på kun 75 minutter bidrar og til at det er en kompakt film, uten de store dødpunktene. Kanskje en litt for enkel historie, men med elementer av spenning likevel hele veien.
Regissøren var selv tilstede i Tromsø på visningen, og fortalte etter filmen litt om innspillingen, castingen og handlingen, samt besvarte et par spørsmål fra salen. Plá var ellers i det lystige hjørnet, og hadde blant annet vært på hundesledetur under oppholdet i nord. Ganske så eksotisk for en søramerikaner vil jeg tro 😉
Filmen var/er med i TIFFs konkurranseprogram, som teller 12 filmer som kjemper om å bli kåret av juryen som festivalens beste film (vinner kåres lørdag). A monster with a thousend heads har så langt ingen planlagt ordinær norsk kinodistribusjon, men filmen vil nok sikkert være mulig å finne på DVD/Blu-ray etterhvert, ihvertfall som import.
A monster with a thousend heads får terningkast 4 fra filmhjerte.
Film: TJUVHEDER
Land: Sverige, 2015
Spilletid: ca 1 time og 35 minutter
Sett på kino under TIFF (Fokus)
Peter Grönlund spillefilmdebuterte med Tjuvheder, og regissøren har presentert en film som har blitt møtt med strålende mottagelse hjemme i Sverige. Tidligere denne uka under utdelingen av Guldbaggen 2016 (Sveriges fremste filmpris) ble Tjuvheder belønnet med fem guldbagger, for beste regi (Grönlund) og beste kvinnelige hovedrolle (Malin Levanon), samt tre andre priser. I tillegg var den nominert som beste film, men ble slått av Etterskjelv der.
I Tjuvheder kommer vi på innsiden av et av rusmiljøene i Stockholm, der Minna dealer dop, er på politiets kjenningliste og stadig havner i trøbbel med snuten og sosialomsorgen. Hun mister leiligheten, og i jakten på raske penger havner hun enda dypere i elendigheten, når hun i tillegg til politiet også får den kriminelle småkongen Korsbäck etter seg. Sammen med en bekjent som hun etterhvert utvikler et nært vennskap til rømmer hun til en leirplass i utkanten av byen, der flere som har kommet skjevt ut i livet har skapt seg sitt eget lille samfunn. Men problemer forsvinner sjeldent av seg selv, og snart blir Minna innhentet av hverdagen.
Tjuvheder har overbevisende skuespill, og en glødende god Malin Levanon i hovedrollen som rusmisbrukeren Minna. En rekke av filmens biroller bekles av personer med bakgrunn fra miljøet, og de fleste av politi og sosialarbeidere er faktisk det også i sitt virkelige liv, noe som gir Tjuvheder en ekstra dimensjon og gjør filmen enda mere autentisk og ektefølt.
Regissør Grönlund har selv erfaring fra sosialomsorg og rusarbeid, noe han har dratt god nytte av i denne filmen. Tjuvheder er en spenningsthriller, med veldig nedtonet voldsbruk, der truslene fungerer utmerket som voldserstatning, og med en gjennomgående glimrende miljøskildring.
Fra filmhjerte får Tjuvheder terningkast 5. Det er langt fra grensa til en sekser, men det holder i massevis til en fin femmer.
Film: GREEN ROOM
Land: USA, 2015
Spilletid: 1 time og 35 minutter
Sett på kino under TIFF (Kulturhuset)
Årets filmkalkun har fått en sterk kandidat. På forhånd var jeg forberedt på at dette skulle bli blodige greier, men dette kan egentlig mest av alt betegnes som en blodig overkokt kalkun. Ja faktisk er den kanskje så jævlig at det er verdt å se? Obskure filmer er jo det noen ganger, men jeg sliter med å anbefale dette. Ihvertfall bør magen være sterk for å se Green Room, for det er ikke pent.
Et fattig punkband bestående av noen unge punkmusikere tidlig i 20-årene får en spillejobb i ei avsidesliggende bule, som viser seg å være ei stamkneipe for en gjeng nynazister. Når et av bandmedlemmene tilfeldigvis får øye på en brutalt myrdet ungjente backstage er premissene for resten av filmen lagt.
Har du yst til å se blod, gørr og innvoller? Noen pene unge og uskyldige punkere? Samt noen sultne hunder og kjøtere på to bein? Da er Green Room filmen for deg.
Green Room er slakterfilm. Som fortjener slakt. Oh så soleklart terningkast. Det blir stolpe. 1.
TRE KORTFILMER DU BØR SJEKKE UT
Torsdag var også “kortfilmdagen” min på TIFF, hvor jeg hadde satt av et par kinovisninger for å se kortfilmer. Det er nemlig morsomt og interessant å få et lite innblikk i hva som rører seg av filmproduksjon i de nordlige områdene (her har man medregnet Sverige, Finland, Russland og Island også, i tillegg til Nord-Norge), samt blant unge regissører og filmstudenter. Som vanlig var det ikke alt jeg verken likte eller forstod meningen med av de totalt 14 kortfilmene jeg så, fordelt på to visninger med fellesbetegnelsen FFN, Films from north/film fra nord. 3 av filmene utmerket seg i min bok. Alle tre er nordnorske kortfilmer, og kanskje kan de dukke opp på TV, YouTube, Vimeo osv før eller siden…
Den første er BESTEVENNER (2015, 14 min.), der handlingen som foregår i Tromsø dreier seg om to tenåringer, en gutt og ei jente som er venner. Bare venner. Det dreier seg om seksualitet og frykt, og gir oss også en filmdebutant i unge Sigurd Kornelius Lakseide (muligens er også hans motspiller Ingvild Emilie H. Østgård debutant foran kamera, men det ble det ikke opplyst noe om under presentasjonen….).
Den andre verdt å trekke frem heter BUNKER (2015, 30 min.). I Bunker, som utspilles et sted langs kysten i Nordland, treffer vi Monika og Irene, to barndomsvenniner som nå er i midten eller slutten av 20-årene. Monika har kommet nordover på besøk fra Oslo, er frigjort og direkte, mens Irene er den etablerte av de to. Under en dagsutflukt til en gammel tysk bunkers kommer gamle konflikter til overflaten. I rollene ser vi Marie Blokhus (Upperdog, Arme riddere, Jag etter vind (amandanominert), Børning) og Ester Marie Grenersen (Jeg reiser alene).
Kortfilm nummer tre jeg vil nevne er BLIKKSTILLE (2015, 10 min.). En far og hans hjemvendte urbane sønn i slutten av 20-åra sitter i båten. Det er blikkstille. Mye blir ikke sagt her, og det bygges opp mot en konfrontasjon. Filmen er innspilt i traktene rundt Sortland, og har to kjente navn på rollelista. Faren spilles av etablerte Lars Arentz-Hansen (som snakker nordnorsk, hehe), mens sønnen gis liv av Torstein Bjørklund, det relativt nye stjerneskuddet fra Tromsø som fikk et gjennombrudd i NRK-suksessen Kampen om tungtvannet.
#film #filmer #filmfestival #TIFF #TIFF16 #tromsofilmfest #frozenlandmovingpictures #filmsnakk #filmprat #montages #tjuvheder #filmsfrommexico #filmtips #movies #kino
Til Tromsø fra Mexico. Regissør Rodrigo Plá (t.v.) på plass på TIFF. Her etter visningen for en fullsatt sal 1 på Fokus. Bortimot 100 publikummere ble sittende et kvarters tid etter filmen for å få med seg regissørens innlegg. Foto: Lars JG.
Filmprat på Kulturhuset hver dag klokken 14.00. På bildet fra venstre mot høyre, programleder/intervjuer Karsten Meinich fra TIFFs samarbeidspartner montages.no, Malin Levander – som spiller hovedrollen i Tjuvheder, og Tjuvheders regissør Peter Grönlund. Foto: Lars JG.
Ellers? Yrende liv i sentrumsgatene, godt besøkte kafèer og serveringssteder, filmsnakk med ukjente mens man venter, og mye kvalitetsfilm. Det er TIFF det.
Legg gjerne igjen en kommentar hvis du mener noe om dagens innlegg, TIFF eller de omtalte filmene osv 🙂
