Fra  regissøren av Taken kommer actionthrilleren The Gunman, med Sean Penn som filmens lurvete helt.

Film: The Gunman

Sett på: Kino.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Skuespillere: Sean Penn, Javier Bardem, Idris Elba, Jasmine Trinca, Mark Rylance, Ray Winstone, m.fl.

Lengde: Ca 115 minutter.

Land: England/Spania/Frankrike.

Språk: Engelsk tale (norsk tekst på kino selvsagt).

Aldersgrense: 15 år.

Plottet i The Gunman er kanskje ikke helt ulik nettopp nevnte Taken, en tidligere ex-millitær jages, og må selv ta opp jakten på de som er etter han. Underveis blir det action så det holder, med brutale voldsscener og ikke så rent lite skyting, samt at Penn får vist de svulmende musklene sine…

Året er 2006. Vi befinner oss i Kongo. Sean Penn er Jim Terrier, som befinner seg i det afrikanske landet under dekke av å gjøre noe annet, men han er en snikskytter som på hemmelig oppdrag dreper landets gruveminister, et oppdrag som gjør at han tvinges til å forlate Kongo, og sin flamme Annie, og holde seg i skjul.

Åtte år senere er han tilbake i Kongo igjen, hvor han nå driver veldedighetsarbeid, da han en dag oppsøkes av leiemordere som er ute etter å likvidere han. Terrier kommer seg unna, fast bestemt på å finne ut av hvem som er ute etter han. Han forstår raskt at årsaken til at han nå er jaget er hendelsene i Kongo åtte år tidligere.
Den adrenalinfulle turen videre går innom London, Barcelona, landlige spanske omgivelser på et storslått gods, og Gibraltar.

I London treffer Terrier sin gamle oppdragsgiver Cox, og en venn av seg, og han drar videre til Barcelona der hans gamle operasjonsleder Felix (Bardem) holder til, sammen med Terriers gamle kjærlighet Annie, fra tiden i Kongo. De havner, selvsagt, alle sammen i skuddlinjen.

Actionscenene i The Gunman er til tider rå og brutale, Terrier håndterer våpenene som en proff, vi får oppleve heseblesende smell og tyrefekting forran en fullsatt tyrefektingsarena i Barcelona, men det blir aldri så “grusomt” at det er ubehagelig å se på. Det er et bra eller OK stykke actionhåndtverk, for all del, men særlig nyskapende og originalt kan jeg ikke si at det er, for dette har vi vel sett noen ganger før. Men det fungerer likevel greit.
Jeg føler at kameraføringen og klippingen noen ganger er litt småirriterende, eller for raske, men ikke sånn at det trekker ned noe av vesentlig betydning. Ellers er det litt morsomt med oversiktsbilder og gjenkjennbare steder fra de ulike stedene. Det beste med filmen er nok actionscenene, som er jevnt fordelt utover i filmen, slik at det ikke blir så mye dødtid underveis. Fra filmens start til slutt kan man forvente både skyting, slossing og nok action og blod.

Man kan selvsagt argumentere rundt hvorvidt scenene er troverdige eller ei, men slik er det jo veldig ofte i denne type filmer, så det er ikke noe særlig å henge seg opp i. Jeg visste hva jeg kunne forvente av The Gunman, og den lever stort sett opp til hva jeg hadde trodd på forhånd. Liker man filmer som eksempelvis Taken, Jason Bourne o.l. kan man nok trygt se The Gunman også. Forventer man derimot en film med en dyp mening, drivende dialog og noe man sjeldent har sett før, vil man dog trolig bli skuffet.

Sean Penn gjør en veldig solid innsats som “lurvete” helt som sliter med samvittighet, sykdom og hukommelsen, særlig hans glemsomhet er et viktig poeng i filmen. Javier Bardem gjør en grei jobb, her hadde jeg dog ventet en røffere rollefigur, men han leverer greit nok, i sin litt kalde beregnende rolle. Her syns jeg folkene bak filmen har tonet ned Bardem for mye, slik at figuren hans fremstår litt for lite spennende. Idris Elba er derimot bunnsolid i den, synest jeg, alt for lille birollen han er gitt i filmen. Faktisk sitter jeg lenge og venter på hvor pokkern det blir av Elba, men han er upåklagelig når han omsider dukker opp. Elba er forøvrig en skuespiller jeg liker veldig godt, etter krimserien Luther.

De øvrige viktige birollene i filmen er godkjente eller bra, som for eksempel Ray Winstone som spiller Terriers venn Stanley, og Mark Rylance i rollen som Cox. Rollekarakteren Annie, som gestaltes av den for meg frem til nå helt ukjente italienske skuespillerinnen Jasmine Trinca (som selvsagt har en rekke filmer bak seg, men jeg har ikke sett noen av de før nå) fremstår litt enkel og endimensjonal, men Trinca gjør seg ikke bort.
The Gunman har også et nordisk innslag, ettersom vi ser Peter Franzèn fra Finland i en av de viktigste skurkerollene (Reiniger). Jeg pensler inn på et lite sidespor her nå. Finsk film er noe jeg uten å overdrive for mye hittil har sett et par ganger annet hvert skuddår, noe som muligens skyldes at jeg har vokst opp i tiden da “finsk fjernsynsteater” på rikskringkastingen var noe av det verste en kunne utsettes for, så det er faktisk første eller bare andre gang jeg ser også Franzèn (han medvirker i den svenske filmen Babas Bilar, som jeg eier, men ikke ennå har sett, men jeg har nok sett han i den svenske filmen Ranerne fra 2003). Så om noen har et godt finsk filmtips på lur, er det bare å si fra. Finnlenderen gjør ihvertfall jobben som bad guy godt nok.

Reklamen og trailerne før filmen er ikke så lange som fryktet, men en kopp kaffe før filmen hjalp kanskje 😉 Popcornet glir ned, brusen likeså, mens filmen ruller på lerretet, jeg kjeder meg aldri, men går ut av kinosalen uten noen opplevelse av å ha vært vitne til noe ekstraordinært. Ikke misforstå, det er severdig og funker helt fint som tidsfordriv. The Gunman er verdt kinoturen, om du liker actionthrillere. Fra meg blir det, et litt svakt, terningkast 4.

Av andre interessante anmeldelser som kan nevnes, så har FilmMagasinet gitt terningkast 3, men mener likevel filmen trygt kan sees. Ellers har den blant annet fått 4 fra VG og Adresseavisen. Imidlertid har den fått svært blandet mottagelser, noen danske aviser har vistnok gitt terningkast 1, og de fleste vurderinger ligger midt på treet, terningkast 3 ( f eks fra Dagbladet, Aftenposten, NRK Filmpolitiet, og en rekke andre). Empire, som er et stort britisk filmmagasin og filmnettsted, gir 3 av 5 stjerner

I dag er det ordinær kinopremiere på den norske dokumentarfilmen Brødre. Her kan du  lese anmeldelsen min av filmen, som hadde verdenspremiere i januar da den ble vist på filmfestivalen i Tromsø (TIFF).

Innlegget er en redigert og oppdatert versjon av blogginnlegget jeg skrev i januar, etter å ha sett filmen på TIFF.

BRØDRE – POETISK OPPVEKSTSKILDRING OM EPOKE I LIVET MAN ALDRI FÅR TILBAKE

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Den nye norske dokumentarfilmen Brødre er kalt “den norske Boyhood”.

Regi og foto er det Aslaug Holm som står for. Uten henne hadde det aldri blitt noen film, men hun er godt hjulpet av mannen sin, Tore Buvarp, som er produsent, og deres to sønner  Markus og Lukas Holm Buvarp, som er filmens hovedpersoner. Haug er en av landets mest anerkjente filmskapere innen dokumentarsjangeren, hun har tidligere blant annet medvirket i produksjoner som “Heftig og Begeistret” og “Oljelandet”, for å nevne et par. I dette filmprosjektet kallt “Brødre” har hun i en periode på ca 8 år filmet sine to sønner, Markus og Lukas, der hun gjennom tilbakeblikk til egen barndom, også det fanget på film, mikset med filming av de to brødrene, har skapt en veldig varm, humoristisk og ikke minst nær og poetisk oppvekstsskildring, der en epoke i livet man ikke får tilbake skildres på en fortreffelig måte egentlig. Filmen forsøker å vise hva som former oss, noe den gjør det på en underfundig, god og tankevekkende måte.

“-Så lenge jeg husker har mamma filmet meg”

Å filme noe eller noen over en så lang periode er selvsagt et krevende arbeide, både for regissøren selv, og ikke minst de to sønnene som har vokst opp med filmingen hennes. “-Så lenge jeg husker har mamma filmet meg”, sier den ene sønnen i filmen. Og det har hun virkelig gjort, på godt og vondt. For som filmen viser er det ikke alltid like morsomt å ha kamara rettet mot seg hele tiden. Det tette båndet mellom de to brødrene er et sterkt portrett. Det er ikke alltid lett å være storebror. Ei heller lillebror.

Filmmatisk sett er denne type filmprosjekter fortsatt ganske unikt. Vi hadde selvsagt fjorårets “Boyhood”, der regissøren hadde fulgt samme skuespillere over en periode på 12 år, og med det skapt en unik film. Men “Boyhood” var likevel fiksjon, mens “Brødre” er en dokumentar, der vi kommer tett innpå de to brødrene og oppveksten deres på Sagene i Oslo. Vi følger de to på sommerferie på Smøla, der mora kommer fra, der de bader, ror, på skolen, fotball-løkka, på fotballtrening, musikkøving, og i andre dagligdagse situasjoner. Foreldrene, som altså har laget filmen, medvirker også selv foran kamera. Vi får se en utvikling hos de to brødrene, fra de er i tidlig barneskolealder og frem til den eldste nå er 16-17 år, krydret med filmklipp fra de var enda mindre enn ved filmens start.

Filmen er som nevnt poetisk, men det er ingen “kunstfilm” (mulig det ikke er riktig uttrykk, men jeg prøver å forklare det) der man som publikum ikke forstår hva som skjer og hva meningen er. Skjønt, hva meningen med livet er, og hva meningen med filmen er, er spørsmål som stilles i denne filmen, og det på en flott måte må jeg legge til, men det er ikke poenget her. For mange vil kanskje ord som poetisk film virke litt skremmende, fordi det kanskje ofte noe misvisende er forbundet med at det da er en svevende handling som ikke er så lett å få tak på. Slik er det ikke i “Brødre”. Filmen er poetisk fordi den på en stillfaren måte fanger essensen av en epoke i livet man nok aldri får tilbake; oppveksten og barndommen.

Det er så mange situasjoner i filmen som er gjennkjennbare fra egen oppvekst, som gjør den til en nostalgisk perle, der fremtidsdrømmer og fremtidshåp hos de to brødrene, samt den dagligdagse hverdag de står oppe i der og da, formidles på en måte som gjør at publikum kjenner seg igjen. Det går et umiskjennelig drag av sjarmerende sukk og fornøyelse gjennom publikum i kinosalen når Markus og Lukas kutter rabarbra, rensker den ute på trappa og ruller i sukker før de spiser det, eller plukker ripsbær fra ripsbusker, når de løper gjennom blomsterkledde enger, når man ser usikkerhet i diverse situasjoner, latteren sitter løst hos publikum når det ene gullkornet etter det andre serveres fra barnemunn. Filmen er også fotballrelatert, da fotballens betydning for oppveksten settes fint inn i sammenhengen. Her serveres også flere gullkorn. Liker du Skeid er kanskje dette ekstra morsomt. Men, dette er ingen fotballfilm, fotballen er kun en del av hverdagen vi får skildret.

Saken fortsetter under bildet.

Kanskje er det ting man husker fra sin egen barndom og oppvekst, eller i sine egne barns oppvekst. Filmen passer for publikum i alle aldre, og jeg registrerte underveis godlynnet varm latter fra mange av de som satt rundt meg. Det var ingen tvil om at publikum var fascinert av filmen, og sjarmert av de to brødrene, storebror Markus, og lillebror Lukas. Særlig sistnevnte er bare skjønn i denne filmen. Mens Markus har mer eller mindre klare mål om å satse på fotball (eller musikk), er Lukas mer filosoferende. De gjør begge et solid og flott inntrykk.

Riktignok kan det selvsagt legges til at filmen sikkert ikke passer for absolutt alle, siden dette er en dokumentarfilm der det egentlig ikke “skjer noe”, det er intet plot i filmen, eller noen avsløringer som presenteres. Sånnsett kan sikkert noen finne filmen kjedelig eller stillestående, men det har med personlig smak og behag å gjøre.

1 time og 45 minutter går fort i selskap med Lukas, Markus og menneskene rundt de. Man får virkelig lyst til å vite hvordan det går videre i livet med de. “-Bare man gir de en god oppdragelse kommer det til å gå fint“, sier moren et par ganger i filmen, og det tror jeg absolutt det kommer til å gjøre. Gå fint.

Ellers er det verdt å nevne at filmen var ferdigprodusert så nylig som i januar. Rimelig fersk film, med andre ord. Noen av filmklippene tidlig i filmen er noe kornete eller uklare, men slikt er egentlig bare detaljer, for det visuelle i filmen er flott. Jeg må også kort nevne brødrenes far, Tore, som muligens ikke kommer like godt ut gjennom kamera hele tiden. For all del, han er sikkert en hyggelig mann, men når han utbryter at “skikkelige fotballspillere farger ikke håret”, samt hans noe lunkne, om enn ærlige, reaksjon på Markus sine valg vedrørende utseende, gjør at han irriterer meg litt. Men, på fotball-løkka virker han derimot som en jordnær, reflektert og likanes kar, så kona Aslaug har fått frem de positive sider også 😉 Dessuten slår det meg også litt i ettertid at “rollen” som “bad guy” nok var litt påtatt, for filmens del.

Filmen “Brødre” hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Tromsø i januar. Regissør og produsent Aslaug Holm og Tore Buvarp fortalte før filmen startet, i samtale med festivaldirektør Marta Otte, foran de fremmøtte i salen, litt om hvordan dette filmprosjektet hadde utviklet seg, og hvordan de omsider etter nærmere ti års arbeide omsider hadde kommet i havn.  Filmen og dens fire hovedpersoner, som var tilstede i salen, fikk den gang stående applaus fra en nesten fullsatt sal 2 på Fokus Aurora kino. Nå er turen kommet for ordinær kinodistribusjon for filmen landet rundt.

Filmen anbefales absolutt. Terningkast 5.

Foto: Fokus.aurorakino.no (filmposter) og Fenris Film/tk.no (det store bildet).

PS: Kommentarer om dette innlegget, om filmen osv mottas gjerne. Bruk kommentarfunksjonen, som finnes under dette blogginnlegget.

Tekst: Lars J.G.