Fra onsdagens filmmeny på TIFF fikk jeg med meg tre filmer, alle verdt å se, men ikke alle like enkle å verken vurdere eller like, selv om jeg likte alle tre. I går kom den ene omtalen, og her er de to andre, pluss litt annet småplukk.
Foto: Et vanlig syn på TIFF. Foto: Lars JG.
Allerede i går kveld la jeg ut anmeldelsen min av den flotte spansk-argentinske bittersøte dramafilmen TRUMAN, der jeg dro fram den store terningen. Jepp, som du kanskje allerede har sett gav jeg TRUMAN toppscore; Terningkast 6.
http://filmhjerte.blogg.no/1453321140_tiff_2016_truman__hje.html
Som nevnt før har TRUMAN ordinær norsk kinopremiere først i juli. Imidlertid kan den sees torsdag og lørdag denne uka på TIFF (engelske tekster btw), og det skulle ikke forundre meg mye om den dukker opp digtalt på nett før den når norske kinoer for ordinær premiere.
TIFF-onsdagen min inneholdt altså to andre filmer også, og her er en liten vurdering av de to.
(Original tittel: Amama)
Land/År: Spania, 2015
Spilletid: 1 time og 43 minutter
Sett på kino på TIFF
I denne filmen fra baskerland (del av Spania) handler det om familie og tradisjon, levesett gjennom generasjoner, foreldres forventninger, ære, stahet, konflikter og arv.
I tillegg spiller naturen inn på sin måte og danner et nær poetisk bakteppe for det hele.
I baskisk kultur har det gjennom generasjoner vært slik at gårdsbrukene har gått i arv fra fedre til sønner. Men hvordan blir det når den utvalgte sønn ikke er interessert i å overta? Og når den aldrende sta faren verken ser nytte i sin datter eller sin andre sønn?
Filmen er nok ikke for alle, den har nok en smule “kunstnerfilm” over seg, som jeg velger å kalle det, en litt mystisk kvinne (Amama, gårdens eldste, som er en litt fascinerende karakter) og et lydspor som til tider ikke maler myke toner i øregangene. Likevel er det noe sjarmerende og forsonende over denne filmen, og det er gode karakterskildringer.
Karaktermessig vil jeg legge Amama – when a tree falls litt over midt på treet.
Det blir et terningkast 4, dog ikke av de sterkeste, for det er litt kjedelig i noen sekvenser, så med fire er jeg en smule snill.
Regissør Asier Altuna var forøvrig tilstede på filmen og introduserte den for anslagsvis 150-200 fremmøtte, før han etter filmen fortalte litt mer utdypende om filmen, samt svarte på spørsmål fra salen (via tolk). Altuna kunne fortelle at dette er en film han har ønsket å lage hele livet, og at selve prosessen fra filmingen startet til den var ferdig tok 2 år. Han bekymrer seg også over at stadig flere små familiebedrifter/gårder (eller caserioer) faller bort, eller omgjøres til gjestehus etc, noe han blant annet ville belyse med filmen.
En liten SPOILER følger på neste linjene: For de som har sett filmen, men ikke fikk med seg Q & A med regissøren, så sa han også på spørsmål fra salen at filmens scene der en sentral person i filmen går til et bestemt sted for å dø ikke er vanlig skikk, det var et element som ble laget kun for filmens del, for å underbygge personens mystikk litt i filmen. Så vet vi det 😉
(Original tittel: Les Démons)
Land/År: Canada, 2015
Spilletid: 1 time og 58 minutter
Sett på kino på TIFF
The Demons er en vanskelig film å vurdere og å skrive en omtale av så kort tid etter filmen, den trenger nok å synke inn litt.
Det er også en film som er litt vanskelig å like muligens, men jeg gjør det, jeg liker den til tross for at den både er litt forstyrrende, litt provokativ og altså vanskelig å si noe kortfattet om.
Noe lang utredning gidder jeg ikke gå inn på, men i korte trekk er dette en oppvekstskildring, en coming-of-age-skildring som skiller seg ut, lagt til en eller annen forstad til Montreal, Quebec i Canada på slutten av 1980-tallet. Det var en tid før internettes inntog, før mobiltelefonene og en tid da unger likevel har noe til felles med unge i dag. De ser mer enn man aner, og noen av demonene i samfunnet er de samme i dag som den gang.
Forstyrrende. Allerede i filmens første scene aner vi en uro. Uskyldig barnelek i gymtimen hos en skoleklasse med 10-åringer akkompagneres av illevarslende toner av klassiske verk (Bach?), og noen ganger senere i filmen er det også en litt heftig musikkbruk som river opp og setter kontrast til de uskyldige aktivitetene vi er vitne til.
Filmens lille protagonist er 10 år gamle Felix, glimrende spilt av unge Edouard Tremblay-Grenier – og for et funn den gutten er, han er som skapt for rollen, med mimikk, reaksjonsmåter og en sårhet som er imponerende. De eldre søsknene hans er også fine rollekarakterer, og filmen har ellers bra kvalitet over det rent skuespillermessige.
Felix er på mange måter som 10-åringer ofte er, han hører ting hos de voksne, hos søsknene sine og eldre ungdommer rundt seg, på TV, på skolen, og han tar disse tingene til seg, og setter de inn i sin egen hverdag. Slik som når han blir usikker på egen seksualitet, når han tror han har fått AIDS, og andre skremmende tanker som at foreldrene er på kollisjonskurs, og er det virkelig sant at unger på hans alder i lokalområdet har blitt bortført? I kontrast til de usikre tingene han opplever har han alltid trygghet i den gode relasjonen til de eldre søsknene sine, broren og søsteren.
Dette er alt jeg klarer å forfatte en sen nattetime etter å ha sett The Demons, men filmen er en interessant studie av barnesinn, de glade barnedager og truslene man som barn, og foreldre, opplever. Jeg sitter likevel med en følelse av noe uforløst etter filmen, for den kunne utnyttet potensialet enda bedre. Jeg anbefaler uansett The Demons. Terningkast 4.
Onsdag kveld i filmbyen Tromsø. Foto: Lars JG.
Skriv gjerne en kommentar hvis du har meninger om de omtalte filmene, TIFF, blogginnleggene fra festivalen o.l.
#filmhjerte #filmfestival #TIFF16 #TIFF #film #filmtips