Skittent, ømt, barskt og knallsterk britisk sosialrealisme fra landsbygda, i en av årets sterkeste dramafilmer.

God`s Own Country er årets beste film fra de britiske øyer, og byr på alt en kan forvente av britisk drama.

FILMANMELDELSE: GOD`S OWN COUNTRY

Drama, Storbritannia, 2017, 1t 44m
Regi og manus: Francis Lee
Medvirkende: Josh O`Connor, Alec Secareanu, Ian Harte, Gemma Jones, Harry Lister Smith, John McCrea

Aktuell: Filmen hadde norsk kinopremiere fredag 17. november

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sett på kino

Filmen har fått terningkast 6 fra NRK Filmpolitiet, Cinema og Filmfront, og 5 fra en rekke aviser, bl.a. Dagbladet, Aftenposten og BT. Filmen fikk pris for beste regi på Sundance, og har gått sin seiersgang iløpet av året i flere land og på en rekke festivaler.

Regidebutanten Francis Lees nye drama God`s Own Country er en film som leder tankene tilbake til Ang Lees storslåtte Brokeback Mountain (2005). Den store forskjellen er bare at God`s Own Country er uten tristessen, uten den store skammen, og uten den forferdelsen som Ang Lees strålende men akk så triste film ledet opp mot.

La det være sagt først som sist, God`s Own Country handler om den gryende forelskelsen mellom to mannlige gårdsarbeidere og sauegjetere på en bondegård i et av Yorkshires mange dalfører, et sted i nærheten av Bradford, som er byen som nevnes som nærliggende. Omgitt av det eiendommelige og fascinerende landskapet, som naturligvis og gjenspeiles i tittelen, maler Francis Lee et sanselig bilde av å finne sin plass i samfunnet gjennom en både skitten, vakker, barsk og øm gryende kjærlighetshistorie som tidsmessig er satt til nåtid eller iallefall etter mobiltelefonenes inntog (Jeg tenkte ikke så mye over det mens filmen ble sett, men filmen foregår iallefall i moderne tid).

Sammenligningene med Brokeback Mountain er ikke til å komme fra, og det er også noen referanser til den som neppe er helt tilfeldig. Imidlertid ville God`s Own Country fint klart å stå på egne ben, men med en film med et bakteppe med grønne åser, skitne falleferdige gjeterhus og gårdstun, og en kjærlighetshistorie mellom to menn, er det vanskelig å ikke dra sammenligningen. Denne britiske filmen, som gjenomgående har mottatt en stort sett samlet akklamasjon og hyllest fra pressen og filmkritikere, er likevel på mange måter noe helt motsatt av Ang Lees fortelling selv om likhetene i selve bakteppet er der.

I God`s Own Country tas vi med til den engelske landsbygda, der Johnny (John) Saxby, en lettere forfyllet og livstrøtt ung mann som kan anslås å være i midten eller slutten av 20-årene sliter med tilværelsen i livet på familiens gård. John har tidlig i filmen tilfeldig sex med en litt yngre mann i byen, men vi skjønner raskt at det langt fra bare er at han er homofil i et lettere homofobt samfunn som gjør han nedtrykt. Det er han som har ansvaret for at gårdsdriften med kyrne og sauene går rundt, det er et tungt og møkkete arbeide, men han får liten eller ingen anerkjennelse fra bestemoren og sin slagrammede far som han bor sammen med på gården. Når faren og bestemoren en dag bestemmer seg for å hente inn en rumensk hjelpearbeider for en ukes jobb i sauelamminga er ikke John særlig fornøyd med det, han ser ikke vitsen. Den rumenske arbeideren skal imnidlertid forandre livet hans.

Gheorghe, som den omstreifende arbeideren fra Romania heter, innlosjeres på gården i ei skrothaugklar campingvogn, og John er ikke veldig vennlig innstilt til å begynne med. Sakte men sikkert utvikler det seg derimot en relasjon mellom de to, som vi som seere får et mye nærmere visualisert bilde av enn vi fikk i Brokeback Mountain. For der sistnevnte var forsiktig i sine skildringer overlates ikke mye til fantasien i God`s Own Country. Noen vil kanskje si at de korte eksplisitte scenene er overraskende eller sjokkerende, men med sin røffe og skitne og etterhvert ømme og kjærlige stil som Francis Lee har bygd opp er disse scenene naturlige, og langt fra verken sjokkerende eller så veldig eksplisitte heller. De er derimot til å begynne med bokstavlig talt møkkete og skitne, full av hår, gjørme, hud og skitt, men det hele fremstår som rørende. Dog kunne kanskje Brokeback-referansene vært tonet ned for å fremme denne filmens egenart istedet?

Forholdet dem imellom står så klart sentralt i filmen. Litt klisjè kan man nok si at oppbyggingen er, med en John som både kommer med rasistiske kommentarer, og en Gheorghe som verken finner seg i disse bemerkningene eller at John ser for seg at å like noen av det samme kjønn skal holdes bak lukkede dører og fornektes gjennom ensomhet og alkoholisme. Det er likevel såpass sosialrealistisk skildret at det føles ekte nok og ikke kunstig. Noen ganger er vel livet litt klisjè.

Filmens absolutt sterkeste kort ligger i de to hovedrolleinnehaverne som begge leverer bunnsolid skuespill, som aldri føles verken påtatt eller overinstruert. Josh O`Connor (John) og Alec Secareanu (Gheorghe), som begge er ganske så ukjente for meg fra før, spiller med nærhet og røffhet, som får frem karakterenes personlighet.

Johnny er til tider både en usympatisk og trasig fyr, som vi likevel både finner sympati for og syns synd på, og håper det går bra med. Gheorghe er hans rake motsetning, en hardtarbeidende og faktisk sjarmerende type. Castingen av de to skuespillerene må roses, særlig valget av O`Connor må sies å være perfekt for den rollekarakteren han gestalter.

Man får ganske lett en forståelse av hvorfor John trenger Gheorghe. Han har trolig aldri før følt seg verken verdsatt eller følt en slik nærhet og omsorg. Vanskeligere er det derimot å se hvorfor Gheorghe skal la seg falle for John, som er en liten slubbert, selv om han endrer seg gjennom filmen. Kanskje er det sånn at Gheorghe, som blant annet gir oss en beskrivelse av hvordan hjemlandet han har forlatt er, trenger dette han også. Han kommer selv fra en bondegård, der ting ikke fungerte. Nå ser han kanskje et glimt?

I tillegg er jo scenografien, eller kinematografien, blendende. Jada, jeg er betatt av landskapet i England. Noen vil kanskje si det er stygt. Tvert om vil jeg si det er vakkert, som et maleri. Litt styggvakkert, OK. Yorkshire med sine åser, hauger, åpne landskap, steinrøyser, sølete gårder og skitne gamle steingjerder har så utvilsomt sin sjarme. Gudsforlatt, værhardt og røft er det muligens til tider, vakkert er det like fullt. Filmen vet å ta i bruk dette. Den nakne fotograferingen og et veldig lavmælt soundtrack gjør at virkemidlene som tas i bruk er enkle, men likevel formidler sitt budskap desto sterkere.

Det ER utvilsomt et krevende og barskt landskap, men den nære filmingen gjør at vi nesten kjenner eimen av sau, fjøs, møkk og svett stallkar komme ut av kinoskjermen. Landskapet biter oss nesten med sin skittenvakre fremtoning. God`s Own Country er så definitivt mer enn bare en historie om forholdet mellom to unge menn, det er også en historie om en personlig omsorg for dyrene på gården, hvor i det også ligger en symbolikk for historien, og det er ikke minst et stykke engelsk naturpornografi.

Birollene som Johns far og bestemor fylles av henholdsvis Ian Harte og Gemma Jones. De fremstår begge som slitne etter et langt gårdsliv, og får nok aldri vist noe utpreget karakterutvikling. Ihvertfall ikke Jones i rollen som bestemoren. Hartes rollefigur som Johns far ser vi en utvikling hos i løpet av filmen. Rollekarakterene deres virker uansett rigide og lite varm, men skuespillerinnsatsen til de to er det ikke noe å utsette på.

Det ligger nær en toppkarakter, både i person- og miljøskildringer, samt historiens driv og oppbygging. Det føles som et velskrevet og gjennomtenkt manus. Imidlertid finner jeg noen svakheter og, som allerede nevnt. Johns forhold til faren og bestemora er heller ikke dypt nok egentlig, selv om en scene med faren mot filmens slutt er en av filmens beste. Man senser kanskje en litt lettbeint vei mot slutten, og selv om det er et pluss at seernes følelser ikke forsøkes styres for mye, blir det ironisk nok også det som muligens gjør at det ikke når 100 prosent på den emosjonelle skalaen.

Det er uansett ingen grunn til å ikke anbefale God`s Own Country på det varmeste. Filmhjerte finner ikke noen store ting å trekke for i karakter selv om totalen havner på terningkast 5 og fem av seks filmhjerter.

Se God`s Own Country, om ikke for guds skyld så for din egen.

#filmhjerte #filmtips #film #kino #kinofilm #GodsOwnCountry #britiskfilm #englandfilm #gocfilm

Foto: Produksjonsselskapene/distributører

“Snømannen” smelter ikke Filmhjertet, men er heller ikke så forferdelig dårlig som et nært unisont kor av filmanmeldere skal ha det til.

Det har nærmest haglet med svake karakterer til den nye thrilleren “Snømannen”, basert på Jo Nesbøs suksessroman ved samme navn om politietterforsker Harry Hole.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Eller “Harry-Hull” som han blir hetende oversatt til norsk fra filmen, hehe. Fra Filmhjerte blir det ihvertfall litt bedre bedømmelse.

FILMANMELDELSE: SNØMANNEN  (Orig. tittel: The Snowman)
Krim/thriller, 1 t 59 m, USA/UK/Sverige, 2017
Regi: Tomas Alfredson
Medvirkende: Michael Fassbender, Rebecka ferguson, J.K. Simmons, James D`Arcy, Chloë Sevigny, Val Kilmer, Jakob Oftebro, Jonas Karlsson, Charlotte Gainsbourg, Michael Yates, med flere
Aktuell: Norsk ordinær kinopremiere fredag 13. oktober

Som vel de fleste har fått med seg er dette altså en engelskspråklig film ett hundre prosent (jada, en svensk sangtekst kan høres et sted i filmen, sjokk når regissøren er svensk. Men noe norsk ville han ikke vite av å ha med, den tjyvsvensken ;p). “Snømannen” er engelskspråklig altså, men med all handling lagt til Norge, hovedsaklig Oslo og Bergen, samt at vi tar turen til Rjukan og ett eller annet sted ute i ødemarka jeg ikke husker hvor var. At alt skjer på engelsk plaget meg faktisk overraskende og i de fleste tilfeller forsvinnende lite. Greit nok at det er rart for oss nordmenn at Oslo og Bergen er arena for handlingen og at alle snakker engelsk, og at enkelte navn låter ganske merkelig i engelsk fornorska uttale, men akkurat det er faktisk ikke en stor svakhet ved filmen. Rart er det dog, men det er et helt eget univers det der og sånn får det være.

Svakheter er det derimot en del av ellers. Det største er at det er for lavt tempo og driv. Det skjer for lite, og spenningen blir egentlig aldri reell før helt mot slutten av filmen. Det siste kvarteret-20 minuttene trekker klart opp for spenningsnivået, da morderen truer en av få rollefigurer i filmen som har klart å forankre en sympati i meg som publikummer (ingen spoiler for når vi er der i filmen skjønner du at vedkommende er morderen). Frem til da er hele mordmysteriet for kjedelig totalt sett. Rundt midtveis var øyelokkene på vei ned et par ganger, men jeg stod han av.  Det er selvsagt ikke alle typer krim som verken må eller bør ha en pulserende handling der det “hele tiden” skjer noe nytt, men “Snømannen”, med sitt groteske premiss og utgangspunkt, er en type krimthriller som trenger mer uhygge og mer kjøtt på beinet. Her er også noen rollefigurer jeg ikke helt forstår vitsen med (forklar meg gjerne), slik som J.K. Simmons sin blant annet.

Det føles likevel litt sånn helt greit og okay. Aldri minneverdig, men her er da noen doser med blod og galle og småperversiteter som er litt “creepy” å se i detalj, så det må nevnes som et lite pluss.

Til slutt føles løsningen ganske simpel og opplagt, og på vei mot løsningen har mordetterforskningen ikke vært så interessant som den bør i en slik type krimthriller, med unntak av høydepunktene, som er når ugjerningene finner sted, om vi nå skal få kalle mord for høydepunkt? Men, løsningen har faktisk en viss logikk i seg som er helt enkel å forstå når vi får løsningen. Det trekker litt opp, selv om det også er flere brister i logikken i løpet av filmen. Filmens prolog føles noe merkelig, og det er vel et drap som ikke henger helt på greip?

Når det gjelder rollefigurene og seriens univers føles begge deler glattpolerte. Det er ikke så mange figurer vi egentlig bryr oss særlig om. Han ene som bortføres mot slutten er en av dem, og til dels er Harry Hole det også, selv om det føles som vi mest får kjenne han overfladisk. Selve skuespillet er stort sett greit. Michael Fassbender i rollen som Harry Hole klarer seg bra. Han fremstår ihvertfall som en noe lurvete fyr, og det er kanskje Hole i bøkene også?

Jeg har nemlig ikke lest noen av Nesbøs Harry Hole-krimbøker ennå, så for min del er relasjoner mellom figurene og alt annet upåvirket av hvordan de er i boka. Heldigvis kanskje? Bortsett fra at det er et klart positivt trekk at den er spilt inn i Norge, siden Harry Hole-sakene i bøkene vel foregår i Norge.

Fassbender gjør seg ihvertfall ikke bort. Ellers er det godkjente og til dels gode prestasjoner av Rebecka Ferguson, Charlotte Gainsbourg, Jonas Karlsson, James D`Arcy, og nykommer Michael Yates (“Oleg”).

Jeg må også si noen ord om Val Kilmer. HERRE min skaper så stakkarslig og pinlig dårlig. Ikke bare er spillet helt på trynet, hva i all verden det er de har stappa i Kilmer kan jeg ikke fri meg fra å undres over, for hele rollefiguren ser ut som en fullstendig mislykket tegneserieuhyre, og rollekarakteren i seg selv er da også en eneste diger animert vits. Jeg vet at han har vært syk, men det forklarer ikke det rett og slett åndssvake uttrykket filmens bakmenn har gitt han. Et ørlite øyeblikk lurte jeg faktisk på om det var en horribel feilkloning av en erkebergenser man hadde som mål å latterliggjøre (du vet slik som i f eks “gremlins” der kloningenes kloninger ble verre og verre osv, for å prøve å forklare det). Hadde man villet Kilmers beste hadde man klippet han ut av filmen, det ville alle vært tjent med, med mindre dette var en komedie.

Det sterkeste kortet ved “Snømannen” er en del smakfulle foto, som der vi ser Vigelandsparken og andre kjente norske steder vinterkledd. Det er artig.  Slikt alene bærer naturligvis ikke filmen, og også snøscener kan det bli for mye av. Sluttoppgjøret føles i så måte ikke allverdens bra akkurat.

For mitt vedkommende blir det en tilnærmet grei kinoopplevelse totalt sett. Mye folk i salen og ingen høylydte lattersalver slik det gjerne ofte kommer fra salen hvis noe er helt avsindig på trynet. De første 40 minuttene var OK minus, de neste 40 hakket slappere, før det tok seg brukbart opp i siste del av filmen. Terningkast 2 er for strengt, og 4 blir for mye. Hos Filmhjerte blir det derfor terningkast 3, av den litt svake sorten, som føles helt riktig å gi.

Norges nye stjerneskudd heter Eili Harboe.

I Joachim Triers kritikerroste og mye omtalte, og vil jeg si, opphypa, spenningsdrama som berører flere viktige og ofte tabubelagte temaer, er det nemlig den nå 23 år gamle Stavangerjenta som stjeler det meste av oppmerksomheten.

FILMANMELDELSE: THELMA

Norge, 2017, spenning/mystikk/rom. drama,
norsk tale, 1t 56 m
Regi: Joachim Trier
Medvirkende: Eili Harboe, Kaya Wilkins, Henrik Rafaelsen, Ellen Dorit Petersen, Anders Mossling, Vanessa Borgli, med flere

Aktuell: Sett på kino. “Thelma” er Norges Oscar-kandidat som skal konkurrere om nominasjon til O. for beste ikke-engelskspråklige film.

I “Thelma” møter vi den unge studenten Thelma, som har forlatt bibelbeltet på sørlandet og flyttet til Oslo for å studere på Blindern. Når Thelma innleder et vennskap med Anja, en annen ung kvinnelig student, avdekkes skumle og voldsomme overnaturlige krefter, krefter sterke nok til å forme skjebner. Samtidig begynner Thelma å få flere plutselige epilepsiligende anfall (man skjønner fort den tegninga). Vi forstår tidlig at Thelmas overbeskyttende foreldre har et grep om henne, men som den videre handlingen skal vise finnes det også gode grunner til det. For på samme tid som Thelma fremstår som sårbar, fascinerende og undertrykt både av fortid, foreldre, tro og sine egne indre demoner forstår vi etterhvert at Thelma har krefter som må kontrolleres. Samtidig har den unge studenten et behov for å frigjøre seg.

Ja, jeg sa opphypa. “Thelma” har blitt massivt hyllet av et nær sagt samlet pressekorps og en rekke filmanmeldere i inn- og utland, så muligens fremstår Filmhjertes forsøk på anmeldelse som en av landets sureste og minst begeistrede?

La meg nå starte med litt skryt da. Altså, jeg liker “Thelma” mye mer enn jeg ikke liker den, og jeg forstår utmerket hvorfor den er utsedd som Norges Oscar-kandidat. Faktisk vil jeg slett ikke sjokkeres om Joachim Triers til tider grensesprengende film ender opp med å bli nominert til Oscar for beste utenlandske film.

“Thelma”s oppbygging er nemlig på flere områder solid håndtverk. Som den hele tiden underliggende og snikende angstfulle følelsen, hvor selv en åpen plass på campus på Blindern, lesesalen og andre “ufarlige” steder brått blir fyllt med snikende mystikk. Det perfekt komponerte soundtracket som øyeblikkelig drar deg inn. Musikken er på samme tid både mystisk og forførende, slik også filmen tidvis er. Bruken av  lys og blinkende lys, særlig strobelys, som får blodet til å bruse må nevnes. Sist men ikke minst serveres vi strålende spill av hovedrolleinnehaver Eili “Thelma” Harboe, og hennes motspiller Kaya Wilkins. Sistnevnte er på langt nær gitt de samme strengene å spille på som Harboe, som gjennomgår en indre følelsesmessig reise det er fascinerende, forstyrrende og skremmende å følge. Wilkins må likevel berømmes for en førsteklasses prestasjon hun også.

De noe underspilte rollene som Thelmas foreldre er det Henrik Rafaelsen og Ellen Dorit Petersen som fyller. De spiller godt, men rollene deres kunne vært gjort litt mere ut av. Grete Eltervåg som 6 år gamle Thelma skal ha ros for sin innsats.

Forsøk på anmeldelse ja. “Thelma” er nemlig den type film som nok ikke er en film for alle. Den har likevel en nokså bred appell som har gitt filmen bra besøkstall (tror jeg at jeg leste et sted) og de store hovedlinjene i filmen er forholdsvis greie å følge, og vil by på overkommelig tyggemotstand for brorparten av publikum. Selv om man langt fra sitter med alle svar når rulleteksten tar over skjermen, har man fått både flere inntrykk, noen svar og en del tankegods.

Det er når man begynner å tenke tilbake på det man  har sett og senke seg dypere ned i filmens materie at man skjønner hvor dyp, velkonstruert, ekstremt kompleks og mangefasetert “Thelma” er. Etter filmen tok jeg meg nemlig god tid til å lese en eksepsjonelt grundig analyse av “Thelma” hos filmnettstedet Montages (jeg anbefaler alle som har sett filmen og som har interesse av en dypere forståelse av “Thelma” å lese den veldig lange analysen). Ihvertfall er det etter å ha lest Montages-analysen at flere dører åpnet seg for min del, for mye stemmer jo, jeg bare tenkte ikke på det  før denne døråpneren ble meg servert. Det er likevel her jeg melder meg litt ut, for man må nesten ha doktorgrad og mastergradsnivå i mer enn bare filmforståelse for å til fulle forstå “Thelma”. At filmen har klare religiøse undertoner er åpenbart, og akkurat det er vel noe man enten liker eller ikke liker så godt, her er i tillegg psykologiske toner, psykisk helse, legning, symbolikk, og flere andre momenter å ta hensyn til.

Det er viktig å ha i minne at man selvsagt må se på “Thelma” som ren fiksjon, da filmen inneholder flere overnaturlige elementer, som kanskje ikke er så lett å forstå hele tiden. Man må såklart kjøpe premisset at noen kan ha overnaturlige superkrefter (noe som er litt søkt såklart, men hei, hva hadde X-Files, uten det minste av øvrig sammenligning, vært uten for eksempel?). Jeg har anmerket at filmen hylles for å ha unngått klisjèer, men det er en overdrivelse å si at den styrer klar av alle, selv om alt føles nøye komponert i “Thelma”. Vel, nesten alt. Veldig mange av scenene kan gjenspeiles i andre scener, via frampek og gjennom tilbakeblikk blant annet.

Filmen starter litt som et kick med en smått forstyrrende prolog, en suggerende bakgrunnsmusikk som gir bange anelser, og en handling med bra driv. Det er et sted rundt filmens midtparti at handlingen begynner å bli kjedelig og flat. Det er som om filmen går inn i et spor der det veksles fra spenning og mystikk til mer typisk romantisk drama. Personlig er jeg heller ingen fan av alle filmmatiske måter å fremstille det overnaturlige på, og en del av de narrative måtene Thelmas indre kamp foregår på finns blant disse. Drømmesekvenser for eksempel. Andre vil like det, det viser anmeldelsene landet rundt, men for min del er ikke det så givende. Noen av fortellergrepene er derimot spenstige og gode. Det samme er spesialeffektene. På et punkt blandes det forøvrig inn noe lesing om hekserier, som jeg kanskje ikke kopler helt.

Filmen har også en premissleggende opprivende hendelse som jeg kunne vært foruten (SPOILER: den stakkars broren under isen…). Jeg hater den scenen, men forstår selvsagt at uten den ville filmens utgangspunkt vært helt endret. Scenen kom dog på ingen måte uventet, da det gjøres frempek mot det.

Regissør Joachim Trier har heller ikke en filmstil jeg er den største fan av. Av hans tidligere filmer er verken “Reprise”, “Oslo 31. august”, eller “Louder Than Bombs” filmer som førte til euforiske tilstander her i gården. “Thelma” er derimot klart over de filmene både kvalitets- og underholdningsmessig, selv om den nok ikke er like lett å tolke.

Kort oppsummert. Minus; kjeeedelig midtparti, vanskelige tolkninger, slett ikke klisjèfritt, og jeg er langt fra sikker på om jeg egentlig liker helt det filmen forteller (jo, en del av det liker jeg, som det at man bør være seg selv, å frigjøre seg fra det man er undertrykt av). Pluss; Soundtracket underbygger perfekt den angstfulle stemningen, strålende skuespillerprestasjoner av Harboe og Wilkins som har et gnistrende superb samspill. Harboe har jeg sett før i “Bølgen”, hvor hun hadde en birolle (og jeg skal definitivt også sjekke ut “Kyss meg for faen i helvete” fra 2013, hvor hun hadde hovedrollen), mens Wilkins er helt ny for meg. Men wow, jeg digger de. Harboe har en mimikk og nerve som Thelma som er perfekt tilmålt, og hennes innadvente og angstfulle ytre møter en herlig kontrast i Wilkins mer frigjorte rollefigur Anja.

Kinematografisk er det visuelt sett bra detaljrikdom, og noen fargenyanser som går igjen (sort-hvitt, rødt, grønt), men det som gjør filmen aller best på kinoformatet er lyden og lyset. En symfoni i seg selv nærmest.

Egentlig løy jeg litt innledningsvis. Anmeldelsen min av “Thelma” er ikke så sur og uten begeistring. Jeg er bare ikke like fascinert og begeistret som det de fleste anmelderene er. Jeg står ved at filmen er litt for hypet opp, men jeg ønsker “Thelma” all mulig Oscar-lykke-til. Tenk så stort for norsk film det vil være å få en Oscar. Fortjent eller ei?

Fortjent er det iallefall med fire filmhjerter til “Thelma”.

#Thelma #filmhjerte #filmsnakk #filmtips #filmomtale #filmanmeldelser #kino #kinofilm #Oscar2018

Foto: imdb/Filmens produksjonsselskaper

Det nærmer seg premiere på den mye omtalte SNØMANNEN, en av årets mest etterlengtede filmer.

Filmatiseringen av Jo Nesbøs kriminalroman “Snømannen” med politietterforsker Harry Hole i spissen, i filmen i Michael Fassbenders skikkelse, har premiere kommende uke, nærmere bestemt 13. oktober.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her er noen korte før filmen-tanker.

På pluss-siden:
Regissør Alfredson (fra Sverige) lykkes heldigvis med å få flyttet innspillingen fra USA og til dit den hører hjemme; Norge, med locations som Oslo, Bergen og Rjukan. Filmen er i sin helhet spilt inn i Norge.

Klippene og trailere jeg har sett minner mye om klassisk nordisk noir, dog med en del typisk “Hollywood” mikset inn, med et mørkt univers med bestialske mord. Det er snø, det er creepy stemning og det er bra foto og lyd (ut fra klippene å bedømme altså).

Filmen har fått 15-årsgrense, noe som er landets nest høyeste aldersgrense. Det bør borge for endel saftige saker.

Det jeg derimot er skeptisk til:

Engelskspråklig film hvor handlingen foregår i Norge.

Det er altså på norsk jord handlingen utspilles, men man kan bare glemme å høre og se noe som helst av norske ord og språk i filmen. All dialog som høres foregår på engelsk. All bakgrunnstekst er på engelsk. Selv ordet “politi” er fjernet fra politibilene og politiuniformer, slik at ikke uintelligente (ja det må jo være det filmskaperne anser de som) amerikanere (og engelskspråklige?) skal bli forvirret, siden “politi” ligner på ordet “polity”. Ja folk er nok så dumme at de tror politi staves “Police” verden rundt.

Ingen navn på norske aviser vises, det sies at det går i oppdiktede navn som “Norwegian Journal”, og trikken til Rikshospitalet er merket med “Oslo Hospital”, istedet for Rikshospitalet. Slike detaljer er jeg redd skal irritere meg grønn.

Men jeg ser frem til å få sett “Snømannen”. Fassbender er kvalitet, og jeg håper filmen slår an.

Dunkirk er en adrenalinpumpende klaustrofobisk Oscarnominasjonsmaskin som dundrer gjennom 1 time og tre kvarter.

FILMANMELDELSE:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

DUNKIRK

USA (USA/UK/Frankrike/Nederland), Actiondrama/Krig, 2017
Regi: Christopher Nolan
Med: Mark Rylance, Tom Hardy, Kenneth Branagh, Cillian Murphy, James D`Arcy, Harry Styles og Fionn Whitehead, med flere.

Sett på kino

For det kan ikke være mye tvil om at Christopher Nolans mesterverk Dunkirk, som bygger på historiske hendelser fra 2. verdenskrig, blir å sanke nominasjoner til Oscar, og sikkert noen priser også. Det fortjener den da også til fulle. Krigsfilm har nemlig sjelden vært skildret mer gjennomgående nedstrippet, ærlig, og menneskelig, samtidig som krigens råskap, djevelskap og død lurer fra alle kanter; fra luften der bombefly nådeløst sikter inn sine mål, eller fra sjøen, der torpedoer medfører død og masseødeleggelser.

De fleste har kanskje allerede vært på kino og sett denne sommerens store film som hadde norgespremiere i midten av juli, men er du etternøler, slik jeg av diverse grunner var grunnet ferietid og slikt, bør du benytte sjansen før filmen tas av plakaten. Dunkirk er nemlig en film som på alle mulige måter kler kinoformatet. Den er storslått visuelt. Og ikke minst er det lyd. Mye og suggerende lyd. Filmens soundtrack sørger nemlig for at opplevelsen sammen med den rugende spenningen som ligger i den nakne handlingen gir et uttrykk som får blodet til å bruse, mens man sitter som på nåler i kinosetet.

Slik føles ihvertfall de omlag 30 første minuttene av Dunkirk for min del; som en adrenalinpumpende ulende krigsmaskin som aldri lar deg få ro i kroppen, som aldri lar deg senke deg rolig ned i kinosetet, som aldri lar deg føle deg trygg på at faren er over. Slik fortsetter det også i store deler av resten av filmen, men da er man blitt vant med det. For du vet at faren ikke er over. Krig er et inferno, hvor kun de heldige slipper unna, med de arrene det setter på sjel, sinn og kropp. Det er klaustrofobiske og intense scener, med få rolige stunder.

Historien i Dunkirk er egentlig ganske enkel og føles helt down to earth, naken og nedstrippet, uten fiksfakserier, klisjèfulle tårepersere og dilldall. Året er 1940, med andre verdenskrig som bakteppe. Vi befinner oss i Dunkirk på den franske kysten, hvor flere hundre tusen soldater fra Storbritannia og Frankrike/Belgia er omringet av tyske tropper, fanget mellom beleiringen i byen på den ene siden og havet på den andre, og med stadige luftangrep å søke ly for. Omlag 400 000 britiske soldater, som desperat venter på transport over den engelske kanal. Det er ikke så langt over til Dover og England (kun noen mil), soldatene kan praktisk talt nesten se hjem. Se friheten. Hadde det bare ikke vært for at de er fanget der på stranden. Det var et tapt slag, hvor overlevelse vil være en seier i seg selv.

Handlingen skildres fra tre hold. Fra luften der britiske jagerfly prøver å beskytte de nærmest hjelpesløse unge mennene under seg. Til havs der en av mange britiske småbåter er på vei fra England over til Dunkirk for å med livet som innsats forsøke å redde ihvertfall noen liv. Og ikke minst gjennom øynene til Tommy, en britisk ung soldat som desperat forsøker å overleve og komme seg helskinnet hjem.

Fionn Whitehead gir et menneskelig ansikt til massene av britiske soldater.

For meg hittil helt ukjente FIONN WHITEHEAD (født 1997) spiller hovedrollen som Tommy. Hvis man kan kalle det for en hovedrolle? Faktisk er det nevnt at filmen ikke har noen hovedroller, men et lag med skuespillere som vies like stor plass. Vel, for meg er iallefall Whitehead den jeg vil kalle hovedrolleinnehaveren, selv om både Mark Rylance, Kenneth Branagh og Tom Hardy også har store roller.

Men tilbake til sorthårede Whitehead. Sjelden har jeg i en krigsfilm sett en mer, med fare for å gjenta meg selv, mer menneskelig og gjennomgående ærlig tolkning av fortvilelse og desperasjon. At Fionn Whitehead nok også ser ung og uskyldig ut, nærmest talt som svigermor og svigerfars drøm, er intet minus, snarere tvert om. Whitehead gjør kanskje ingen monsterprestasjon som får deg til å gispe, men han leverer så gjennomført stilrent, nedtonet og glimrende at det ikke er tvil, gutten må Oscarnomineres. Dog har han ikke allverdens med replikker (hele filmen har litt knapp dialog), noe som kanskje kan bety at han forbigåes i det racet? Whitehead imponerer iallefall, og har hele tiden et 100 prosent troverdig uttrykk.

Ombord på den lille fritidsbåten med retning Dunkirk styrer MARK RYLANCE, eller Mr. Dawson som han heter, med stø og sikker kurs, og det utspilles selvsagt et drama på liv og død også ombord på den lille jolla hans, der han flankeres av sønnen (om jeg ikke husker feil) spilt av TOM GLYNN-CARNEY, og sønnens kamerat spilt av BARRY KEOGHAN. Et velspilt drama også ombord der, dog med en hendelse som vel ikke var så nødvendig?

Ellers er det solide og svært gode biroller av Kenneth Branagh og James D`Arcy i rollene som offiserer på stranda, Tom Hardy og Jack Lowden (som begge spiller jagerpiloter), Cillian Murphy (granatsjokkpreget soldat som reddes av Dawson), og Aneurin Barnard (Gibson), samt flere andre. Jada, selvsagt også One Direction-popstjernen Harry Styles er solid.

Farer lurer fra alle kanter, særlig fra oven…

Skuespillet er det altså ikke stort å trekke på. Faktisk nær sagt ingenting. Lyden er allerede nevnt, men den må trekkes frem igjen. Det er suggerende. Så er det da også det tyske komponistesset Hans Zimmer som står for filmmusikken.

Spesialeffektene sitter som et skudd, og filmens kinematografi er regelrett som skapt for det store kinoformatet. Blått hav, bomber, eksplosjoner, luftige flykamper, og en diger sandstrand, med Dunkirk som et røyklagt bakteppe. “Dunkirk” preges av flott fotografering. Også på det området må det betegnes som stilrent og med en effektfull intensitet.

At filmen kanskje ikke er helt historisk korrekt og at tidslinjer er pusset på får så være, det bryr jeg egentlig meg ingenting om, for dette er film. Fiksjon, basert på virkelige hendelser. Historikere som freser over mangler kan sikkert finne noe spennende på en eller annen dokumentarkanal på TV istedet.

Det som er med på å løfte “Dunkirk” opp blant krigsfilmsjangerens øverste elite er den nedstrippede stilen. Krigens årsaker er underliggende og ikke en del av handlingen, det er ingen direkte konfrontasjoner og eksplisitte avbombede lemmer a la slagmarkene i filmer som “Hacksaw Ridge”, ei heller er det en film med utpreget heltedyrkelse selv om man finner noen åpenbare heltefigurer her også. Likevel er følelsen av angsten, hjelpesløsheten og at det neste angrepet aldri er mer enn en armlenge unna tilstede konstant.

Ærlig talt finner jeg ikke så mye å trekke “Dunkirk”  for når det gjelder det filmtekniske som spill, lyd, foto, handling (en noe snever handling kanskje,  men hele filmens premiss ligger jo i at den skildrer en enkelt evakueringsoperasjon ved krigens inferniske ødeleggelser). Manus virker solid og regien er stram og tillater ikke de store sidesporene. Heeelt klisjèfull er den vel ikke, og selv om jeg virkelig syns “Dunkirk” er en knallgod film, så er det også en film som utmatter litt.

Til syvende og sist viser også “Dunkirk” at i en krig er det ingen rettferdighet. Hvilke våpen du har spiller nesten ingen rolle for om du overlever eller ikke. Helt fullstendig fullkommen er ikke Nolans film, men “Dunkirk” står som et episk mesterverk innen krigsfilmsjangeren, så selv om jeg sikkert kunne forsvart en femmer gidder jeg ikke annet enn å gi full pott på terningen, her representert ved filmhjerter istedet for terningøyne.

#Dunkirk #film #filmer #filmsnakk #filmtips #kino #kinofilm #kinotips #krigsfilm #action #thriller

DUNKIRK går fortsatt på kino flere steder i Norge, og ihvertfall i de største byene. Filmen gjør seg sikkert godt også hjemme på Blu-Ray, DVD og digitalt når den tid kommer, men godt lydanlegg anbefales isåfall. Uansett er den helt klart en film som passer perfekt for kinoformatet.

Har du sett “Dunkirk” og har kommentarer å komme med? Kommentarfeltet er stadig åpent døgnet rundt 😉 Vi preikes!

Alle foto(stillbilder) tilhører rettighetshavende produksjonsselskaper.

24 Uker – eller retten til et helt liv?

Det tyske dramaet 24 UKER bør være en kandidat til å bli Oscar-nominert i klassen for beste ikke-engelskspråklige film, for selv om filmen ble lansert i 2016 er det i år den har blitt sluppet internasjonalt. Endelig er filmen nå klar for norske kinoer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

FILMANMELDELSE

24 UKER (Originaltittel: 24 Wochen), Drama, Tyskland, 2016
Regi: Anna Zohra Berrached
Norgespremiere på kino 25. august

Anmeldelsen skrevet på hukommelse etter å ha sett filmen på nett i november 2016 som del av et filmprosjekt

24 Uker er nemlig en film verdt å få med seg. Undertegnede så filmen på nett allerede i november 2016 som deltager av filmdistributør Arthaus prosjekt “Scope 100”, hvor 100 utvalgte filminteresserte skulle se gjennom 8 nye europeiske toppfilmer, og i fellesskap stemme frem en vinner som skal få norsk kinodistribusjon. Vinnerfilmen ble, med klar margin, “24 Wochen”, eller på norsk “24 Uker”.

At nettopp denne filmen ble vinneren gledet meg stort, for 24 Uker er en sterk film, med en tematikk som både er engasjerende, og en smule kontroversiell.

Filmen tar opp store moralske dillemmaer i livet, hvor vi som publikum blir konfrontert og må ta stilling til eksistensielle spørsmål som hvem bestemmer over retten til liv, og er det alltid barnets beste som står i fokus når de vordende foreldre må ta livets viktigste avgjørelser.

Uten å spoile for mye er 24 Uker en film der abortspørsmål er kjernen. Når et vellykket og velstående kjendispar venter sitt andre barn, slår idyllen sprekker når de en dag får alle blivende foreldres store mareritt servert fra legene: det er noe alvorlig galt med det ufødte barnet.

24 Uker overrasket meg veldig i positiv forstand. Det er en hard film, ja, men den holder interessen min oppe fra start til mål, og er ikke kjedelig i noen sekvenser. Kanskje er den mindre dramatisk enn hva den kunne vært?
De første 30-40 minuttene er ganske lyse og oppløftende, før stemningen i filmen snur. Etter dette er filmen markant mørkere, mere nedstemt og byr på en del tungsinn, men også noen lyse øyeblikk. Det er en nerve hele veien, noen av scenene i siste halvdel er ukomfortable å se på (noe som er et pluss, det betyr at filmen evner å bevege), og det er velspilt.

De to hovedrolle-karakterene Astrid og Marcus bærer filmen godt, i filmens begynnelse får jeg et inntrykk av at de er et glatt og overfladisk par, men de fremstår veldig sympatiske og ekte gjennom filmen, særlig Marcus (flere som syns han ligner på Peter Stormare? ;p). Paret har også et barn fra før, Nele, som er et lyspunkt i filmen.

24 Uker er en bevegende film, den har unektelig et tungsinn over seg, men inneholder også flere sekvenser som innbyr til lettere sinnsstemning. At 24 Uker er en viktig film er hevet over enhver tvil, og det er en film som sikkert vil passe for et  bredt spekter av mennesker i ulike livsfaser, men spesielt vil jeg anbefale filmen til småbarnsforeldre, unge voksne i etableringsfasen av familie, foreldre generelt, samt motstandere og tilhengere av abort, som på hver sin side sikkert vil finne gode poenger for sin kamp. Filmen er altså tysk, og det er greit å merke seg, har jeg lest, at abortloven er noe annerledes i Tyskland enn i Norge. Men det la ikke noen demper på filmen for min del.

De to hovedrolleinnehaverne Julia Jentsch og Bjarne Mädel gjør strålende prestasjoner. Særlig førstnevnte utmerker seg det lille ekstra. En feilfri film er det ikke, man finner en del velkjente klisjèer for eksempel, men fortellerstilen føles autentisk og ekte, og bidrar til å gjøre 24 Uker til en gripende filmopplevelse som sitter i kroppen en stund.

#24uker #24wochen #24weeks #arthaus #arthausfilm #film #filmtips

Det islandske oppvekstdramaet Hjartasteinn som har norgespremiere fredag 7. april er en fantastisk øm og strålende film som vil sette spor etter seg. At filmen som har blitt en filmfestivalsuksess i en rekke land allerede kan utropes til en av årets definitivt beste filmer er det ingen tvil om.

   FILMANMELDELSE: HJARTASTEINN (Internasjonal tittel: Heartstone)

   Island, 2016
Spilletid 2t 09m
Regi: Gudmundur Arnar Gudmundsson
  Med: Baldur Einarsson, Blær Hinriksson, Søren Malling, m.fl.
Sett på Fokus kino, Tromsø
                   Aktuell: Har premiere på kino i Norge 7. april 

I Tromsø vises Hjartasteinn i hele april på Verdensteatret. Det er ellers i hovedsak i de største byene at filmen settes opp på kino nå, og er garantert å se i Oslo (Klingenberg), Bergen, Trondheim, Drammen og Kristiansand. Sjekk din kino for ev. visningstider.

Denne filmanmeldelsen ble opprinnelig publisert etter filmfestivalen i Tromsø i januar – der filmen ble vist under den internasjonale tittelen Heartstone – og er nå oppdatert.

Heartstone har gjort suksess på en rekke store og mindre filmfestivaler rundt om i verden de siste månedene. I januar var den en av de mest sette filmene under filmfestivalen i Tromsø, og den har bemerket seg såvel i Toronto, Stockholm, Marokko, som i Venezia, samt en rekke andre steder, samt trukket mye publikum på Island etter den ordinære kinopremieren der. Nylig fikk den også hele 10 priser i den islandske filmprisutdelingen Edda, som tilsvarer norske Amanda-prisen. Fredag er det klart for ordinær kinopremiere for filmen i Norge. Dette er noe du bør få med deg!

UNGDOMMELIG OPPBLOMSTRING I DRAMATISK SOMMER

I Hjartasteinn befinner vi oss i et avsidesliggende tettsted på Island der de to bestevennene Kristjan og Thor som henger sammen hele tiden, begge om lag 13-14 år gamle, den ene ørlite lengre frem i puberteten enn den andre, skal oppleve en dramatisk sommer de aldri vil komme til å glemme. Begge har sine problemer på hjemmebane, Kristjan med foreldre som krangler og en voldelig, lite åpen far, Thor med to søstre som plager han, og alenemora som sliter. De to guttene får oppmerksomhet fra to jevnaldrende jenter etter hvert, og i løpet av en sommer hvor mye skjer må de to også finne ut av følelsene de har for hverandre. På det lille stedet råder det også tilsynelatende en lite aksepterende kultur for det som ikke er innenfor de “vante og trygge” rammene.

Som jeg spådde etter å ha lest en kort forhåndsomtale er Hjartasteinn en film jeg liker. Såkalte oppvekstfilmer med skildringer av ungdomstiden og brytningstiden mellom barndom/ungdomstid og voksenlivet er noe jeg alltid har satt stor pris på. At jeg kom til å like filmen hadde jeg for så vidt rett i, men at denne islandske coming-of-age-filmen skulle være en så til de grader velkomponert mix av fantastisk, hjerteskjærende, varm, emosjonell, morsom, hard og øm hadde jeg ikke kunnet forutse.

Regissør Gudmundsson behandler de ungdommelige oppvekstdriftene på en aldeles utmerket sensitiv og øm måte, som gjør at man blir oppriktig interessert og glad i de to hovedrollekarakterene og vil dem det beste. Og ikke minst er de nære fotoene, hvor kamera er tett på hovedrollekarakterene, med på å skape en veldig nærhet til de vi ser. Derfor er det også så hjerteskjærende å følge det som utspiller seg, men også så godt. Den skal være rimelig kaldhjertet for å ikke mykne opp av Hjartasteinn.

Filmen bygger seg opp uten de store dramatiske virkemidlene, men med en hele tiden voksende energi, noe som forsterker inntrykkene når filmen i andre halvdel og mot slutten trykker på noen svært effektfulle og dramatiske eksplosive knapper, som nok vil generere noen tårer og en uro i hjertet blant publikum.

KVALITET BÅDE FORAN OG BAK KAMERA

At regissøren har fått tak i de to unge skuespillerne Baldur Einarsson (Thor, rød genser) og Blær Hinriksson (Kristjan, lys genser) er intet annet enn et funn. Skuespillet de leverer er førsteklasses og direkte imponerende av så unge og uerfarne skuespillere. Spesielt Hinriksson imponerer voldsomt med et følelsesregister og en indre kamp som krever mye å få frem foran kamera. Men begge to spiller med en kraft og energisk innlevelse som jeg sjeldent har sett fra så unge skuespillere. Her har tydeligvis regissør Gudmundur Arnar Gudmundsson gjort en strålende jobb med å instruere de unge skuespillerene. For både Einarsson og Hinriksson briljerer og leverer regelrett utrolig glimrende. Intet mindre.

I tillegg må det nevnes utpreget godt spill også av de unge jentene i filmen, særlig Thors søstrer Hafdis (Rán Rágnarsdóttir) og en av de to kurtiserende ungpikene (Beta, spilt av Diljá Valsdóttir), mens de få voksne innslagene også leverer solid. Har du sett en del filmer eller serier fra Island drar du nok kjensel på blant andre Nina Dögg Fillipusdóttir (TV-serien Innesperret/Trapped som er vist på NRK), og danske Søren Malling er også med.

Som nevnt er også det visuelle i Hjartasteinn briljant. Den nære Close-up-kameraføringen er nevnt, der vi kommer tett på ansiktene i flere scener, også var det dette islandske landskapet da, som er så ubeskrivelig fascinerende og fortryllende, som får utfolde seg som et effektfullt bakteppe. Regissør Gudmundsson har forklart at han ikke ønsket å bruke den spektakulære naturen på Island for mye i filmen, med mindre det hadde sin naturlige plass i scenene. Balansegangen er perfekt, med det særpregede landskapet som setter en egen stemning og forutsetning. For øvrig er Hjartasteinns fotograf /cinematograf den svært dyktige Sturla Bergh Grøvlen fra Norge.

GJENKJENNELSESFAKTOREN

Denne islandske perlen har et universelt budskap om vennskap, aksept, miljøpåvirkning og tilgivelse, og gir et ærlig innblikk i hvordan mennesker i alle aldre, men særlig unge, som sliter med tematikk portrettert i filmen har det, samt hvordan familiære forhold og samfunnets holdninger kan være utfordrende.

Derfor er Hjartasteinn en film alle bør se, ikke bare de som enten nå eller en gang i tiden har vært eller er usikker på egen legning, for dette er og en film der vennskap spiller en av de viktigste hovedrollene, og som generelt også viser sider ved det å vokse opp på Island – men det meste kan overføres til nærmest hvor som helst av små steder, gjenkjennelsesfaktoren er slående i mange tilfeller. Imidlertid er Hjartasteinn selvsagt særegen grunnet det dramatiske landskapet handlingen innringes av, og Islands geografiske plassering.

Hjartasteinn har noen dramatiske kraftfulle scener, hvorav den ene, mest dramatiske, er veldig hard, men uten å røpe noe kan jeg ikke gå nærmere inn på den. Filmen er ikke feilfri, og noen valg ville jeg gjort annerledes, men det gir ingen trekk, for filmen leverer.

Den islandske filmbølgen har igjen skapt en ny perle. Hjartasteinn er en film som fester seg ved hjerterota, og der blir den.

Fra filmhjerte.blogg.no, som så filmen to ganger (!) på filmfestivalen i Tromsø, får Hjartasteinn full pott, seks av seks bankende filmhjerter og terningkast 6.

Andre norske filmanmeldelser av Hjartasteinn:
NRK Filmpolitiet: Terningkast 5

#heartstone #hjartasteinn #kino #film #filmtips #filmhjerte #filmsnakk #filmer #filmanmeldelser #islandfilm

Foto: filmweb.no, pressebilder fra tiff.no og heartstone-thefilm.com sitt presskit.

“Fesk lukta ikkje møkk, det lukta pænga”. Slik lyder et av de mange gullkornene som sitter som et skudd fra unge Tobias i Solveig Melkeraaens nye norske dokumentarfilm, Tungeskjærerne.

   FILMANMELDELSE

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

TUNGESKJÆRERNE

   Norge, 2017, dokumentar

  Spilletid: 1t 22m

  Regi: Solveig Melkeraaen

Filmanmeldelse opprinnelig publisert etter Norgespremieren på TIFF i januar,
Oppdatert 9. mars ifm ordinær kinopremiere 10. mars

Storfangst på kroken

I Tungeskjærerne tas vi med til Myre i Øksnes kommune i Vesterålen, der unger helt ned i femårsalderen entusiastisk springer på kaiene og med like stor iver utfører en nord-norsk tradisjon gjennom generasjoner; skjæring av torsketunger. Ikke bare syns de det er gøy, de tjener nemlig også gode penger på det.

Vi følger Oslojenta Ylva som drar til morens hjemsted Myre på besøk til besteforeldrene og vennen Tobias, som hun ble kjent med under sitt forrige besøk i nord. På Myre skal nemlig Ylva følge i morens fotspor, og lære seg å skjære torsketunger.

Regissør Solveig Melkeraaen, som selv er fra Øksnes, har virkelig fått storfangst på kroken med denne perlen fra kyst-Norge, der vennskapet mellom de to purunge Ylva og og Tobias står i sentrum, de begge er rundt 10 år gamle. Det er en ikke rent lite fascinerende reise Melkeraaen tar publikum med på, en reise med flust av livsvisdom fra barnemunn, særlig i de sekvensene av filmen der Tobias og Ylva får  være seg selv uten for mye innblanding utenfra.

Filmen er en fornøyelse fra start til slutt, og er nok uten tvil en av de beste dokumentarene jeg har sett som skildrer barn og oppvekst, samtidig som det er en strålende god reklame for Nord-Norge, og Myre i særdeleshet.

Barnas voksenverden

Vi serveres treffende kommentarer på løpende bånd filmen igjennom, Tobias er virkelig en sprudlende guttunge med mye humor og velposjonerte doser av alvor. Selvsagt er da også filmens hovedrolleinnehavere, de unge tungeskjærerne Ylva, Tobias og Matteus, som vi også blir litt kjent med, full av sjarme.

Filmen lar oss se det fine vennskapet mellom Ylva og Tobias, vi ser hvordan selv unge barn tar ansvar og hjelper hverandre, hvordan de inkluderes i en “voksenverden”, og ikke minst hvor viktig tungeskjæring, av torsk altså om noen skulle lure, er for et lite lokalsamfunn som Myre. Tungeskjærerne viser også på en herlig måte gleden av å oppnå noe, det er en film med massevis av optimisme og drømmer, fint pakket inn med Myre som ramme. Tungeskjærerne viser også litt av kontrastene såklart, mellom storbyliv og et fiskevær i Vesterålen, alt på en delikat men santidig rå måte. For det er et røft miljø, hvor Melkeraaen har klart å formidle varmen.

Full av torskehau og fiskeblod

Tungeskjærerne er en film alle unge som voksne bør få med seg, det er en dokumentasjon som viser at ikke alle av dagens barn bare sitter inne forran en skjerm, slik det ofte gis inntrykk av.

Et lite apropos. Etter filmen gikk jeg tilfeldigvis forbi de tre unge tungeskjærerne, som var tilstede i Tromsø i anledning premieren. Når man ser hvor små de faktisk er, blir faktisk opplevelsen av filmen enda litt større.

Dette var virkelig morsomt, en veldig positiv overraskelse og noe av det mest underholdende jeg har sett av dokumentarer. Publikum i salen virket ihvertfall å fryde seg høylydt over denne lille perlen, full av torskehau og fiskeblod, som for det meste er spillt inn i nord. Om noe skal sies å trekke ned må det være noen små fortellergrep innledningsvis og mot slutten, der vi blant annet treffer Madcon-Tchawe, som er en god bekjent av Ylva og faren hennes, samt at noen få av scenene muligens kan virke litt i overkant rigga. Men slikt er flisespikkeri.

Hatten av for Melkeraaen, Tobias, Ylva og Matteus. For Myre. Nord-Norge. Kystfisket. Og barna.

Tungeskjærerne. Løp og se! Terningkast 5.

Trailer for Tungeskjærerne:

Den franske voldtektsfilmen ELLE kommer sent til å glemmes! Ikke bare fordi den er sjokkerende og rystende i seg selv, men fordi regissøren har laget en bekmørk thrillerkomedie som lverer på alle plan!

FILMANMELDELSE

ELLE

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Frankrike, 2016, spilletid 2t 10m

Regi: Paul Verhoeven

Norgespremiere på kino 3. mars

Filmanmeldelse skrevet etter kinovisning på Tromsø Int. Filmfestival i januar, og oppdatert 3.mars.

På forhånd hadde jeg en noe skeptisk holdning til Elle etter å ha sett traileren, men fy fader jeg er glad jeg valgte å se denne filmen som på forhånd var omtalt som en kontroversiell voldtekstskomedie satt i regi av Paul Verhoeven, som har rykte på seg for å være en provokativ filmskaper.

Michele (Elle) er en videospillprodusent som lager voldsspill. En dag overfalles hun og voldtas brutalt i sitt eget hjem. Hendelsen ser ikke ut til å gå særlig inn på henne, og hun forteller vennene sine om hva som har hendt uten å fortrekke en mine. Politiet vil hun ikke ha noe med å gjøre, men selv om hun tilsynelatende ikke har latt seg affektere av overgrepet legges det hele tiden inn tegn på at hun ikke kommer over det. I Elle serveres publikum et bekmørkt tema spedd på med mengder satire og nærmest surrealisme i en livsfarlig katt og mus-lek.

Og voldtektene fortsetter. Det virker som om Elle tiltrekkes av volden, ihvertfall er hun ikke nevneverdig redd den. Har faren hennes som er en dømt drapsmann noe å gjøre med sinnsstemningen hennes? Når hun begynner å motta creepye sms`er fra voldsmannen skjønner hun at vedkommende må være en hun kjenner, og alle er mistenkte. Når hun identifiserer voldsmannen starter et nervepirrende psykologisk spill, i denne “rape-revenge”-thrilleren.

Filmen er uten diskusjon kontroversiell, skitten og tyr til noen eksplisitte sjokkerende voldtekts- og voldsscener, som nok vil ryste publikum, til tross for at volden fremstår en smule parodisk. Samtidig løses stemningen opp med Elles beherskede ro, feminisme og en hverdag som fortsetter som før med jobb og selskaper i øvre deler av samfunnslaget, samt flere humoristiske undertoner hele veien. Et annet gjennomgående element er nerven som hele tiden ligger i bunn. Publikum vil også måtte spørre seg til tider om hvem sympatien ligger hos.

Foto: Pressebilde fra TIFF.NO

Isabelle Huppert i tittelrollen som Elle briljerer, og viser at Golden Globe-prisen og Oscar-nominasjonen hun nylig fikk for beste kvinnelige hovedrolle er henne fullt ut fortjent. Huppert glir inn i rollen med største selvfølgelighet og tegner et sylskarpt portrett av en kvinne som både vet hva hun vil og som har det i seg for å få det som hun vil. I tillegg presenteres vi for et vidt persongalleri med gjennomførte solide rolleprestasjoner.

I et sidespor av filmens sentrale plot følger vi også Elles sønn som er en slentrende type som sliter med forholdet sitt, og forholdet til moren. Elles mor treffer vi også, hun er litt av en karakter, og både blant kollegene på jobb, ex-er og naboer finner vi karakterer det males dybde i.

Blandingen av de repeterende voldtektene og den lette tilnærmingen til det i utgangspunktet tunge temaet, sammen med Micheles iskalde psyke, sørger for en ekstremt overraskende, bitende, dynamisk og underholdende kraftpakke av en film, som forøvrig også vant Golden Globe for beste utenlandske film.

ELLE er ikke uten feil, og noen ting kunne man vel gjort på en annen måte, blant annet er filmen litt lang. Uansett, Elle er et mesterlig og originalt verk.

Terningkast 6.

#film #filmtips #filmhjerte #elle

Bruk gjerne kommentarfeltet for kommentarer om Elle.

Mye bra på kino i februar og mars.

Film er best på kino har jeg alltid ment, selv om det etterhvert har blitt veldig dyrt med kinobesøk.

Jeg har ihvertfall gått litt gjennom nettsidene til Oslo Nordisk Film Kino, Fokus Aurora Kino Tromsø og filmweb.no for å se hvilke kommende filmer kinopublikum kan se frem til her til lands frem til utgangen av mars – og har trukket frem 15 interessante titler. Noen har jeg sett på Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) i januar, mens andre er filmer jeg har forhåpninger til.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Don`t kill the messenger hvis premieredatoen ikke skulle stemme, alt av datoer er det Oslo Kino sine nettsider nfkino.no, fokus.aurorakino.no og filmweb som er kilde til. Sjekk din lokale kino for visninger og program.

17. februar

DEN STORE PRØVEN

En av filmene jeg så på TIFF var den rumenske gullpalmevinneren Cristian Mungius nyeste film, Den store prøven, som anbefales.

I dette solide dramaet handler det om en ung kvinne med mål om å komme inn på et engelsk universitet, for å skape seg en god fremtid utenfor et Romania som fortsatt preges av korrupsjon og usikre fremtidsutsikter. Når hun en dag utsettes for et voldtektsforsøk endrer alt seg og hun mister konsentrasjonen hun trenger for å oppnå de påkrevde toppkarakterene. Hennes far, en respektert lege med godt rykte og kjent for å holde seg unna de korruptes metoder, ser i desperasjonen for å hjelpe datteren seg tvunget til å gå på akkord med både egne prinsipper og familien. Hvor mange vennetjenester og avtaler er det greit å inngå og helliger alltid målet middelet?

JACKIE

Natalie Portman som sørgende førstedame!

Jackie forteller historien om USAs førstedame Jackie Kennedy,  i Portmans skikkelse, i tiden like etter attentatet der president JF Kennedy ble skutt. Jeg tror dette er et godt karakterdrama. Portman fikk forøvrig oscar-nominasjon for innsatsen sin.

24. februar

LA LA LAND

Offisiell norgespremiere er satt til 24. februar, men på Fokus Kino Tromsøs nettsider er den satt opp 17. februar og billettsalget er åpnet. La La Land er en musikal, men kanskje like mye en romatisk dramakomedie, med flere flotte danseopptredener.

La La Land er egentlig musikalen for alle som ikke liker musikal på film, som var det jeg også følte før jeg så denne, som jeg etter å ha sett på TIFF omtalte som en veldig hyggelig kinoopplevelse.

T2 TRAINSPOTTING

Trainspotting 2 altså, 20 år etter at den første Trainspotting-filmen underholdt publikum. Ewan McGregor og Robert Carlyle er tilbake. Spud, Renton, Begbie og Sick Boy. De er alle her igjen. Fra Berlinalen der filmen har vært vist meldes det om at dette kan bli riktig så morsomt og kult. Det høres unektelig litt fett ut. Trainspotting 2 altså! I likhet med meg er det nok mange som ikke husker handlingen så godt lengre fra 1996-filmen, så et gjensyn før oppfølgeren høres ikke så dumt ut det heller 😉

3. mars

DET ER BARE VERDENS UNDERGANG

Den dristige kanadiske regissøren Xavier Dolan (27) er her med sin nyeste film, som er et drama om en dødssyk lege som etter lang tids fravær reiser hjem til familien sin for å fortelle at han er døende. Det blir en stormfull gjenforening der gamle minner, bitterhet og omsorg bobler frem, har jeg lest. Jeg ser med spenning frem til denne filmen etter å ha sett et par av Dolans tidligere karakterdrevne filmer, som den meget sterke filmen “Mamma” (2014), om en mor og hennes utagerende sønn med adferdsproblemer, og den etter mitt syn svake “Laurence Anywways” (2012), som følger en transseksuells liv over en periode på noen år.

Dolan har også tidligere laget filmer med LGBTQ-tematikk. Denne gangen er det derimot noe jeg fornemmer er et kraftig følelsesladet familiedrama, der Dolan gir oss stjerner som Marion Cotillard (Oscar-vinner 2008 for rollen som Edith Piaf i “La vie en rose“, 2007, og kjent fra bl.a. den fantastiske “Rust og bein“, 2012) og Léa Seydoux (“James Bond: Spectre“, 2015; “The Grand Budapest Hotel“, 2014;  “Blå er den varmeste fargen“, 2013).

ELLE

Noe så vanvittig som en kølsvart voldtekts-thrillerkomedie! Etter å ha sett den på TIFF satte jeg terningkast 6 på denne mildt sagt kontroversielle filmen, som serverer noen smått sjokkerende scener.

En suksessrik forretningskvinne blir voldtatt i hjemmet sitt av en ukjent inntrenger. En farlig katt-og-mus-lek starter når hun sporer opp gjerningmannen og bruker et psykologisk maktspill for å sirkle seg inn mot ham.

NOCHTURAMA

Fransk kontroversiell thriller. Jeg har kun sett traileren for denne filmen, en trailer som gir meg et inntryk av at dette er en suggerende og noe forstyrrende film, som helt klart er verdt å sjekke ut.

En gruppe parisiske ungdommer planlegger og gjennomfører en serie terrorangrep. Motivasjon forblir et mysterium. Når operasjonen er gjennomført søker de tilflukt på et stengt kjøpesenter for å skjule seg. Herfra følger lange timer med fortvilelse, frykt og materialistisk fråtsing, før de franske politistyrkene griper inn.

10. mars

HIDDEN FIGURES

Den sanne, viktige, fascinerende og underholdende historien om de afro-amerikanske kvinnene som stod sentralt i det amerikanske romfartsteknologi-kappløet på 60-tallet. Jeg har sett Hidden Figures og anbefaler den absolutt. Filmen er årets mest positive Oscar-nominerte overraskelse, og har blitt en kjempesuksess på kino i statene.

TUNGESKJÆRERNE

“Fesk lukta ikkje møkk, det lukta pænga”! Møt de torsketungeskjærende barna på Myre i Vesterålen, der unger helt ned i 5-årsalderen skjærer tunger. En real norsk feelgood-dokumentar som tegner et herlig bilde av kystkultur og Nord-Norge. Jeg så filmen på TIFF, og syns det var en riktig så fornøyelig og underholdende dokumentar.

17. mars

ISHAVSBLOD

Nok en norsk dokumentar fra Nord-Norge, som jeg så på TIFF og absolutt anbefaler.

Ishavsblod – De siste selfangerne er en arktisk, havgående roadmovie, med barske kvinner og menn, som trosser uvær, kulde og ensomheten i Ishavet, skriver Fokus kino.

PATRIOTS DAY

Tja, en film om bombingen av Boston Maraton i 2013 og jakten på bomberne.

Det høres ikke så verst ut, men Mark Wahlberg i hovedrollen gjør meg litt avventende. Dette er imidlertid en film som trolig vil dra litt besøk.

31. mars

BURN BURN BURN

En roadmovie med mye livslyst. En fantastisk film om å være levende. Filmen beskrives som en romantisk komedie, og det er stort sett det jeg vet om den. Jeg syns det høres pirrende ut, og filmposteren frister.

FREE FIRE

Alle action- og pistolglade vil nok legge sin elsk på denne crazy og bekmørke morbide actionkomedien fra den “gærne” britiske regissøren Ben Wheatley. Året er 1978. Stedet er Boston. To gjenger møtes i et forlatt varehus for å gjennomføre en ulovlig våpenhandel. Men et rolig møte blir raskt til heftig og hemningsløs skuddveksling og et spill om overlevelse. Jeg så filmen på TIFF, og ja, den er sjuk, med drøssevis av kvikk og smart dialog imellom kulene som flyr veggimellom.

ÆRESBORGEREN (The Distinguished Citizen)

En suksessrik trøtt forfatter med base i Spania vender etter mange år tilbake til den lille byen han kommer fra i hjemlandet Argentina for å motta en hederspris og kanskje finne inspirasjon. Mottagelsen blir ikke som han hadde trodd. Jeg så denne filmen, som har en god del ironiske og mørke komiske undertoner, på TIFF, og gir så absolutt tommel opp!

PS: I følge Oslo Kino er det premiere for det glimrende islandske coming-of-age-dramaet HJARTASTEINN (HEARTSTONE) 7. april. Etter å ha sett filmen på TIFF ble det toppkarakter, terningkast 6. I slutten av april kommer også en film som jeg grøsser litt ved tanken på. En vegaterianer får en umettelig sult etter kjøtt… RAW skal være filmen som etter rapportene har fått publikum til å besvime i kinosalene under festivalvisninger i utlandet!

“SLEMME-LARS”

Jeg har selvfølgelig vært og titta borte i den filmmatiske skammekroken også. Der snublet jeg over et par kommende filmer jeg får spasmer bare  av å tenke på. Karenina & I, som jeg av ufattelige grunner valgte å se under TIFF, er et dørgende kjedelig og vanvittig søvndyssende intetsigende pompøst vissvass med Gørild Mauseth. Vent litt, la meg spoile filmen. Mauseth drar til Russland for å spille forestillingen Karenina på russisk, et språk hun ikke kan, så prøver hun å lære seg det, noe hun ikke klarer godt nok. Huff huff så grusomt. Så istedet spiller hun forestillingen, fortsatt i Russland, på norsk, mens alle øvrige snakker russisk. Og publikum hyller henne. Halleluja, og så er sjelen hennes fri zzzzzz…………….

Ikke engang ti ville gorillaer kunne forresten skremt meg inn på en visning av monstergorilla- og dinosaur-lignende-skapninger-fra-helvete-filmen Kong: Skull Island. Ikke engang Brie Larson (hva i all verden har du rotet deg borti kjære Brie?) får meg til å se på det mølet. Jeg så traileren, og det holder i evig tid for min del (OK, ti ville gorillaer ville sikkert klart å jage meg inn på den filmvisningen).

Ikke for å være stygg mot en film med handling fra Nord-Norge, men jeg så traileren for barne- og  familiefilmen Oskars Amerika. Jeg kunne faktisk tenkt meg å sett den, da den er innspilt på Andøya i Nordland og tilsynelatende har en småmorsom historie om en gutt som må tilbringe sommeren hos bestefaren (på kronisk vis spilt av Bjørn Sundquist) mens mora drar til Amerika på jobbintervju. I løpet av sommeren dukker den sprø idèen om å ro til Amerika opp. Det vil si, lysten til å se den var der helt til Jørgen Langhelle dukket opp i traileren og begynte å gneldre på den mest idiotiske og pinligste nord-norske “dialekten” jeg har hørt siden Ante Valente snøvlet halvveis nedi spritflaska. Filmen må gjerne vises i Berlin og alt det der. Jeg ser den nok en gang hvis den dukker opp gratis et sted, men ikke snakk om at jeg betaler for å se en rogalending spille tilbakestående nordlending.

#kino #film #filmtips #filmhjerte #filmsnakk #oslokino #tromsøkino

Kilder: Nordisk Film Kino Oslo, Aurora Fokus Kino Tromsø og filmweb.no. Foto: Filmweb.no

Legg gjerne igjen kommentarer, synspunkter, osv. 😉