Dunkirk er en adrenalinpumpende klaustrofobisk Oscarnominasjonsmaskin som dundrer gjennom 1 time og tre kvarter.

---

FILMANMELDELSE:

DUNKIRK

USA (USA/UK/Frankrike/Nederland), Actiondrama/Krig, 2017
Regi: Christopher Nolan
Med: Mark Rylance, Tom Hardy, Kenneth Branagh, Cillian Murphy, James D`Arcy, Harry Styles og Fionn Whitehead, med flere.

Sett på kino

---

For det kan ikke være mye tvil om at Christopher Nolans mesterverk Dunkirk, som bygger på historiske hendelser fra 2. verdenskrig, blir å sanke nominasjoner til Oscar, og sikkert noen priser også. Det fortjener den da også til fulle. Krigsfilm har nemlig sjelden vært skildret mer gjennomgående nedstrippet, ærlig, og menneskelig, samtidig som krigens råskap, djevelskap og død lurer fra alle kanter; fra luften der bombefly nådeløst sikter inn sine mål, eller fra sjøen, der torpedoer medfører død og masseødeleggelser.

De fleste har kanskje allerede vært på kino og sett denne sommerens store film som hadde norgespremiere i midten av juli, men er du etternøler, slik jeg av diverse grunner var grunnet ferietid og slikt, bør du benytte sjansen før filmen tas av plakaten. Dunkirk er nemlig en film som på alle mulige måter kler kinoformatet. Den er storslått visuelt. Og ikke minst er det lyd. Mye og suggerende lyd. Filmens soundtrack sørger nemlig for at opplevelsen sammen med den rugende spenningen som ligger i den nakne handlingen gir et uttrykk som får blodet til å bruse, mens man sitter som på nåler i kinosetet.

Slik føles ihvertfall de omlag 30 første minuttene av Dunkirk for min del; som en adrenalinpumpende ulende krigsmaskin som aldri lar deg få ro i kroppen, som aldri lar deg senke deg rolig ned i kinosetet, som aldri lar deg føle deg trygg på at faren er over. Slik fortsetter det også i store deler av resten av filmen, men da er man blitt vant med det. For du vet at faren ikke er over. Krig er et inferno, hvor kun de heldige slipper unna, med de arrene det setter på sjel, sinn og kropp. Det er klaustrofobiske og intense scener, med få rolige stunder.

Historien i Dunkirk er egentlig ganske enkel og føles helt down to earth, naken og nedstrippet, uten fiksfakserier, klisjèfulle tårepersere og dilldall. Året er 1940, med andre verdenskrig som bakteppe. Vi befinner oss i Dunkirk på den franske kysten, hvor flere hundre tusen soldater fra Storbritannia og Frankrike/Belgia er omringet av tyske tropper, fanget mellom beleiringen i byen på den ene siden og havet på den andre, og med stadige luftangrep å søke ly for. Omlag 400 000 britiske soldater, som desperat venter på transport over den engelske kanal. Det er ikke så langt over til Dover og England (kun noen mil), soldatene kan praktisk talt nesten se hjem. Se friheten. Hadde det bare ikke vært for at de er fanget der på stranden. Det var et tapt slag, hvor overlevelse vil være en seier i seg selv.

Handlingen skildres fra tre hold. Fra luften der britiske jagerfly prøver å beskytte de nærmest hjelpesløse unge mennene under seg. Til havs der en av mange britiske småbåter er på vei fra England over til Dunkirk for å med livet som innsats forsøke å redde ihvertfall noen liv. Og ikke minst gjennom øynene til Tommy, en britisk ung soldat som desperat forsøker å overleve og komme seg helskinnet hjem.

Fionn Whitehead gir et menneskelig ansikt til massene av britiske soldater.

 

For meg hittil helt ukjente FIONN WHITEHEAD (født 1997) spiller hovedrollen som Tommy. Hvis man kan kalle det for en hovedrolle? Faktisk er det nevnt at filmen ikke har noen hovedroller, men et lag med skuespillere som vies like stor plass. Vel, for meg er iallefall Whitehead den jeg vil kalle hovedrolleinnehaveren, selv om både Mark Rylance, Kenneth Branagh og Tom Hardy også har store roller.

Men tilbake til sorthårede Whitehead. Sjelden har jeg i en krigsfilm sett en mer, med fare for å gjenta meg selv, mer menneskelig og gjennomgående ærlig tolkning av fortvilelse og desperasjon. At Fionn Whitehead nok også ser ung og uskyldig ut, nærmest talt som svigermor og svigerfars drøm, er intet minus, snarere tvert om. Whitehead gjør kanskje ingen monsterprestasjon som får deg til å gispe, men han leverer så gjennomført stilrent, nedtonet og glimrende at det ikke er tvil, gutten må Oscarnomineres. Dog har han ikke allverdens med replikker (hele filmen har litt knapp dialog), noe som kanskje kan bety at han forbigåes i det racet? Whitehead imponerer iallefall, og har hele tiden et 100 prosent troverdig uttrykk.

Ombord på den lille fritidsbåten med retning Dunkirk styrer MARK RYLANCE, eller Mr. Dawson som han heter, med stø og sikker kurs, og det utspilles selvsagt et drama på liv og død også ombord på den lille jolla hans, der han flankeres av sønnen (om jeg ikke husker feil) spilt av TOM GLYNN-CARNEY, og sønnens kamerat spilt av BARRY KEOGHAN. Et velspilt drama også ombord der, dog med en hendelse som vel ikke var så nødvendig?

Ellers er det solide og svært gode biroller av Kenneth Branagh og James D`Arcy i rollene som offiserer på stranda, Tom Hardy og Jack Lowden (som begge spiller jagerpiloter), Cillian Murphy (granatsjokkpreget soldat som reddes av Dawson), og Aneurin Barnard (Gibson), samt flere andre. Jada, selvsagt også One Direction-popstjernen Harry Styles er solid.

Farer lurer fra alle kanter, særlig fra oven…

 

Skuespillet er det altså ikke stort å trekke på. Faktisk nær sagt ingenting. Lyden er allerede nevnt, men den må trekkes frem igjen. Det er suggerende. Så er det da også det tyske komponistesset Hans Zimmer som står for filmmusikken.

Spesialeffektene sitter som et skudd, og filmens kinematografi er regelrett som skapt for det store kinoformatet. Blått hav, bomber, eksplosjoner, luftige flykamper, og en diger sandstrand, med Dunkirk som et røyklagt bakteppe. “Dunkirk” preges av flott fotografering. Også på det området må det betegnes som stilrent og med en effektfull intensitet.

At filmen kanskje ikke er helt historisk korrekt og at tidslinjer er pusset på får så være, det bryr jeg egentlig meg ingenting om, for dette er film. Fiksjon, basert på virkelige hendelser. Historikere som freser over mangler kan sikkert finne noe spennende på en eller annen dokumentarkanal på TV istedet.

Det som er med på å løfte “Dunkirk” opp blant krigsfilmsjangerens øverste elite er den nedstrippede stilen. Krigens årsaker er underliggende og ikke en del av handlingen, det er ingen direkte konfrontasjoner og eksplisitte avbombede lemmer a la slagmarkene i filmer som “Hacksaw Ridge”, ei heller er det en film med utpreget heltedyrkelse selv om man finner noen åpenbare heltefigurer her også. Likevel er følelsen av angsten, hjelpesløsheten og at det neste angrepet aldri er mer enn en armlenge unna tilstede konstant.

Ærlig talt finner jeg ikke så mye å trekke “Dunkirk”  for når det gjelder det filmtekniske som spill, lyd, foto, handling (en noe snever handling kanskje,  men hele filmens premiss ligger jo i at den skildrer en enkelt evakueringsoperasjon ved krigens inferniske ødeleggelser). Manus virker solid og regien er stram og tillater ikke de store sidesporene. Heeelt klisjèfull er den vel ikke, og selv om jeg virkelig syns “Dunkirk” er en knallgod film, så er det også en film som utmatter litt.

Til syvende og sist viser også “Dunkirk” at i en krig er det ingen rettferdighet. Hvilke våpen du har spiller nesten ingen rolle for om du overlever eller ikke. Helt fullstendig fullkommen er ikke Nolans film, men “Dunkirk” står som et episk mesterverk innen krigsfilmsjangeren, så selv om jeg sikkert kunne forsvart en femmer gidder jeg ikke annet enn å gi full pott på terningen, her representert ved filmhjerter istedet for terningøyne.

DUNKIRK

♥

♥

♥

♥

♥

♥

#Dunkirk #film #filmer #filmsnakk #filmtips #kino #kinofilm #kinotips #krigsfilm #action #thriller

DUNKIRK går fortsatt på kino flere steder i Norge, og ihvertfall i de største byene. Filmen gjør seg sikkert godt også hjemme på Blu-Ray, DVD og digitalt når den tid kommer, men godt lydanlegg anbefales isåfall. Uansett er den helt klart en film som passer perfekt for kinoformatet.

Har du sett “Dunkirk” og har kommentarer å komme med? Kommentarfeltet er stadig åpent døgnet rundt 😉 Vi preikes!

Alle foto(stillbilder) tilhører rettighetshavende produksjonsselskaper.

24 Uker – eller retten til et helt liv?

Det tyske dramaet 24 UKER bør være en kandidat til å bli Oscar-nominert i klassen for beste ikke-engelskspråklige film, for selv om filmen ble lansert i 2016 er det i år den har blitt sluppet internasjonalt. Endelig er filmen nå klar for norske kinoer.

---

FILMANMELDELSE

24 UKER (Originaltittel: 24 Wochen), Drama, Tyskland, 2016
Regi: Anna Zohra Berrached
Norgespremiere på kino 25. august

Anmeldelsen skrevet på hukommelse etter å ha sett filmen på nett i november 2016 som del av et filmprosjekt

---

24 Uker er nemlig en film verdt å få med seg. Undertegnede så filmen på nett allerede i november 2016 som deltager av filmdistributør Arthaus prosjekt “Scope 100”, hvor 100 utvalgte filminteresserte skulle se gjennom 8 nye europeiske toppfilmer, og i fellesskap stemme frem en vinner som skal få norsk kinodistribusjon. Vinnerfilmen ble, med klar margin, “24 Wochen”, eller på norsk “24 Uker”.

At nettopp denne filmen ble vinneren gledet meg stort, for 24 Uker er en sterk film, med en tematikk som både er engasjerende, og en smule kontroversiell.

Filmen tar opp store moralske dillemmaer i livet, hvor vi som publikum blir konfrontert og må ta stilling til eksistensielle spørsmål som hvem bestemmer over retten til liv, og er det alltid barnets beste som står i fokus når de vordende foreldre må ta livets viktigste avgjørelser.

Uten å spoile for mye er 24 Uker en film der abortspørsmål er kjernen. Når et vellykket og velstående kjendispar venter sitt andre barn, slår idyllen sprekker når de en dag får alle blivende foreldres store mareritt servert fra legene: det er noe alvorlig galt med det ufødte barnet.

24 Uker overrasket meg veldig i positiv forstand. Det er en hard film, ja, men den holder interessen min oppe fra start til mål, og er ikke kjedelig i noen sekvenser. Kanskje er den mindre dramatisk enn hva den kunne vært?
De første 30-40 minuttene er ganske lyse og oppløftende, før stemningen i filmen snur. Etter dette er filmen markant mørkere, mere nedstemt og byr på en del tungsinn, men også noen lyse øyeblikk. Det er en nerve hele veien, noen av scenene i siste halvdel er ukomfortable å se på (noe som er et pluss, det betyr at filmen evner å bevege), og det er velspilt.

De to hovedrolle-karakterene Astrid og Marcus bærer filmen godt, i filmens begynnelse får jeg et inntrykk av at de er et glatt og overfladisk par, men de fremstår veldig sympatiske og ekte gjennom filmen, særlig Marcus (flere som syns han ligner på Peter Stormare? ;p). Paret har også et barn fra før, Nele, som er et lyspunkt i filmen.

24 Uker er en bevegende film, den har unektelig et tungsinn over seg, men inneholder også flere sekvenser som innbyr til lettere sinnsstemning. At 24 Uker er en viktig film er hevet over enhver tvil, og det er en film som sikkert vil passe for et  bredt spekter av mennesker i ulike livsfaser, men spesielt vil jeg anbefale filmen til småbarnsforeldre, unge voksne i etableringsfasen av familie, foreldre generelt, samt motstandere og tilhengere av abort, som på hver sin side sikkert vil finne gode poenger for sin kamp. Filmen er altså tysk, og det er greit å merke seg, har jeg lest, at abortloven er noe annerledes i Tyskland enn i Norge. Men det la ikke noen demper på filmen for min del.

De to hovedrolleinnehaverne Julia Jentsch og Bjarne Mädel gjør strålende prestasjoner. Særlig førstnevnte utmerker seg det lille ekstra. En feilfri film er det ikke, man finner en del velkjente klisjèer for eksempel, men fortellerstilen føles autentisk og ekte, og bidrar til å gjøre 24 Uker til en gripende filmopplevelse som sitter i kroppen en stund.

24 UKER

♥

♥

♥

♥

♥

–

#24uker #24wochen #24weeks #arthaus #arthausfilm #film #filmtips

Det islandske oppvekstdramaet Hjartasteinn som har norgespremiere fredag 7. april er en fantastisk øm og strålende film som vil sette spor etter seg. At filmen som har blitt en filmfestivalsuksess i en rekke land allerede kan utropes til en av årets definitivt beste filmer er det ingen tvil om.

---

   FILMANMELDELSE: HJARTASTEINN (Internasjonal tittel: Heartstone)

   Island, 2016
Spilletid 2t 09m
Regi: Gudmundur Arnar Gudmundsson
  Med: Baldur Einarsson, Blær Hinriksson, Søren Malling, m.fl.
Sett på Fokus kino, Tromsø
                   Aktuell: Har premiere på kino i Norge 7. april 

I Tromsø vises Hjartasteinn i hele april på Verdensteatret. Det er ellers i hovedsak i de største byene at filmen settes opp på kino nå, og er garantert å se i Oslo (Klingenberg), Bergen, Trondheim, Drammen og Kristiansand. Sjekk din kino for ev. visningstider.

---

Denne filmanmeldelsen ble opprinnelig publisert etter filmfestivalen i Tromsø i januar – der filmen ble vist under den internasjonale tittelen Heartstone – og er nå oppdatert.

Heartstone har gjort suksess på en rekke store og mindre filmfestivaler rundt om i verden de siste månedene. I januar var den en av de mest sette filmene under filmfestivalen i Tromsø, og den har bemerket seg såvel i Toronto, Stockholm, Marokko, som i Venezia, samt en rekke andre steder, samt trukket mye publikum på Island etter den ordinære kinopremieren der. Nylig fikk den også hele 10 priser i den islandske filmprisutdelingen Edda, som tilsvarer norske Amanda-prisen. Fredag er det klart for ordinær kinopremiere for filmen i Norge. Dette er noe du bør få med deg!

UNGDOMMELIG OPPBLOMSTRING I DRAMATISK SOMMER

I Hjartasteinn befinner vi oss i et avsidesliggende tettsted på Island der de to bestevennene Kristjan og Thor som henger sammen hele tiden, begge om lag 13-14 år gamle, den ene ørlite lengre frem i puberteten enn den andre, skal oppleve en dramatisk sommer de aldri vil komme til å glemme. Begge har sine problemer på hjemmebane, Kristjan med foreldre som krangler og en voldelig, lite åpen far, Thor med to søstre som plager han, og alenemora som sliter. De to guttene får oppmerksomhet fra to jevnaldrende jenter etter hvert, og i løpet av en sommer hvor mye skjer må de to også finne ut av følelsene de har for hverandre. På det lille stedet råder det også tilsynelatende en lite aksepterende kultur for det som ikke er innenfor de “vante og trygge” rammene.

Som jeg spådde etter å ha lest en kort forhåndsomtale er Hjartasteinn en film jeg liker. Såkalte oppvekstfilmer med skildringer av ungdomstiden og brytningstiden mellom barndom/ungdomstid og voksenlivet er noe jeg alltid har satt stor pris på. At jeg kom til å like filmen hadde jeg for så vidt rett i, men at denne islandske coming-of-age-filmen skulle være en så til de grader velkomponert mix av fantastisk, hjerteskjærende, varm, emosjonell, morsom, hard og øm hadde jeg ikke kunnet forutse.

Regissør Gudmundsson behandler de ungdommelige oppvekstdriftene på en aldeles utmerket sensitiv og øm måte, som gjør at man blir oppriktig interessert og glad i de to hovedrollekarakterene og vil dem det beste. Og ikke minst er de nære fotoene, hvor kamera er tett på hovedrollekarakterene, med på å skape en veldig nærhet til de vi ser. Derfor er det også så hjerteskjærende å følge det som utspiller seg, men også så godt. Den skal være rimelig kaldhjertet for å ikke mykne opp av Hjartasteinn.

Filmen bygger seg opp uten de store dramatiske virkemidlene, men med en hele tiden voksende energi, noe som forsterker inntrykkene når filmen i andre halvdel og mot slutten trykker på noen svært effektfulle og dramatiske eksplosive knapper, som nok vil generere noen tårer og en uro i hjertet blant publikum.

KVALITET BÅDE FORAN OG BAK KAMERA

At regissøren har fått tak i de to unge skuespillerne Baldur Einarsson (Thor, rød genser) og Blær Hinriksson (Kristjan, lys genser) er intet annet enn et funn. Skuespillet de leverer er førsteklasses og direkte imponerende av så unge og uerfarne skuespillere. Spesielt Hinriksson imponerer voldsomt med et følelsesregister og en indre kamp som krever mye å få frem foran kamera. Men begge to spiller med en kraft og energisk innlevelse som jeg sjeldent har sett fra så unge skuespillere. Her har tydeligvis regissør Gudmundur Arnar Gudmundsson gjort en strålende jobb med å instruere de unge skuespillerene. For både Einarsson og Hinriksson briljerer og leverer regelrett utrolig glimrende. Intet mindre.

I tillegg må det nevnes utpreget godt spill også av de unge jentene i filmen, særlig Thors søstrer Hafdis (Rán Rágnarsdóttir) og en av de to kurtiserende ungpikene (Beta, spilt av Diljá Valsdóttir), mens de få voksne innslagene også leverer solid. Har du sett en del filmer eller serier fra Island drar du nok kjensel på blant andre Nina Dögg Fillipusdóttir (TV-serien Innesperret/Trapped som er vist på NRK), og danske Søren Malling er også med.

Som nevnt er også det visuelle i Hjartasteinn briljant. Den nære Close-up-kameraføringen er nevnt, der vi kommer tett på ansiktene i flere scener, også var det dette islandske landskapet da, som er så ubeskrivelig fascinerende og fortryllende, som får utfolde seg som et effektfullt bakteppe. Regissør Gudmundsson har forklart at han ikke ønsket å bruke den spektakulære naturen på Island for mye i filmen, med mindre det hadde sin naturlige plass i scenene. Balansegangen er perfekt, med det særpregede landskapet som setter en egen stemning og forutsetning. For øvrig er Hjartasteinns fotograf /cinematograf den svært dyktige Sturla Bergh Grøvlen fra Norge.

GJENKJENNELSESFAKTOREN

Denne islandske perlen har et universelt budskap om vennskap, aksept, miljøpåvirkning og tilgivelse, og gir et ærlig innblikk i hvordan mennesker i alle aldre, men særlig unge, som sliter med tematikk portrettert i filmen har det, samt hvordan familiære forhold og samfunnets holdninger kan være utfordrende.

Derfor er Hjartasteinn en film alle bør se, ikke bare de som enten nå eller en gang i tiden har vært eller er usikker på egen legning, for dette er og en film der vennskap spiller en av de viktigste hovedrollene, og som generelt også viser sider ved det å vokse opp på Island – men det meste kan overføres til nærmest hvor som helst av små steder, gjenkjennelsesfaktoren er slående i mange tilfeller. Imidlertid er Hjartasteinn selvsagt særegen grunnet det dramatiske landskapet handlingen innringes av, og Islands geografiske plassering.

Hjartasteinn har noen dramatiske kraftfulle scener, hvorav den ene, mest dramatiske, er veldig hard, men uten å røpe noe kan jeg ikke gå nærmere inn på den. Filmen er ikke feilfri, og noen valg ville jeg gjort annerledes, men det gir ingen trekk, for filmen leverer.

Den islandske filmbølgen har igjen skapt en ny perle. Hjartasteinn er en film som fester seg ved hjerterota, og der blir den.

Fra filmhjerte.blogg.no, som så filmen to ganger (!) på filmfestivalen i Tromsø, får Hjartasteinn full pott, seks av seks bankende filmhjerter og terningkast 6.

HJARTASTEINN :

♥

♥

♥

♥

♥

♥

Andre norske filmanmeldelser av Hjartasteinn:
NRK Filmpolitiet: Terningkast 5

#heartstone #hjartasteinn #kino #film #filmtips #filmhjerte #filmsnakk #filmer #filmanmeldelser #islandfilm

Foto: filmweb.no, pressebilder fra tiff.no og heartstone-thefilm.com sitt presskit.

“Fesk lukta ikkje møkk, det lukta pænga”. Slik lyder et av de mange gullkornene som sitter som et skudd fra unge Tobias i Solveig Melkeraaens nye norske dokumentarfilm, Tungeskjærerne.

---

   FILMANMELDELSE

TUNGESKJÆRERNE

   Norge, 2017, dokumentar

  Spilletid: 1t 22m

  Regi: Solveig Melkeraaen

Filmanmeldelse opprinnelig publisert etter Norgespremieren på TIFF i januar,
Oppdatert 9. mars ifm ordinær kinopremiere 10. mars

---

Storfangst på kroken

I Tungeskjærerne tas vi med til Myre i Øksnes kommune i Vesterålen, der unger helt ned i femårsalderen entusiastisk springer på kaiene og med like stor iver utfører en nord-norsk tradisjon gjennom generasjoner; skjæring av torsketunger. Ikke bare syns de det er gøy, de tjener nemlig også gode penger på det.

Vi følger Oslojenta Ylva som drar til morens hjemsted Myre på besøk til besteforeldrene og vennen Tobias, som hun ble kjent med under sitt forrige besøk i nord. På Myre skal nemlig Ylva følge i morens fotspor, og lære seg å skjære torsketunger.

Regissør Solveig Melkeraaen, som selv er fra Øksnes, har virkelig fått storfangst på kroken med denne perlen fra kyst-Norge, der vennskapet mellom de to purunge Ylva og og Tobias står i sentrum, de begge er rundt 10 år gamle. Det er en ikke rent lite fascinerende reise Melkeraaen tar publikum med på, en reise med flust av livsvisdom fra barnemunn, særlig i de sekvensene av filmen der Tobias og Ylva får  være seg selv uten for mye innblanding utenfra.

Filmen er en fornøyelse fra start til slutt, og er nok uten tvil en av de beste dokumentarene jeg har sett som skildrer barn og oppvekst, samtidig som det er en strålende god reklame for Nord-Norge, og Myre i særdeleshet.

Barnas voksenverden

Vi serveres treffende kommentarer på løpende bånd filmen igjennom, Tobias er virkelig en sprudlende guttunge med mye humor og velposjonerte doser av alvor. Selvsagt er da også filmens hovedrolleinnehavere, de unge tungeskjærerne Ylva, Tobias og Matteus, som vi også blir litt kjent med, full av sjarme.

Filmen lar oss se det fine vennskapet mellom Ylva og Tobias, vi ser hvordan selv unge barn tar ansvar og hjelper hverandre, hvordan de inkluderes i en “voksenverden”, og ikke minst hvor viktig tungeskjæring, av torsk altså om noen skulle lure, er for et lite lokalsamfunn som Myre. Tungeskjærerne viser også på en herlig måte gleden av å oppnå noe, det er en film med massevis av optimisme og drømmer, fint pakket inn med Myre som ramme. Tungeskjærerne viser også litt av kontrastene såklart, mellom storbyliv og et fiskevær i Vesterålen, alt på en delikat men santidig rå måte. For det er et røft miljø, hvor Melkeraaen har klart å formidle varmen.

Full av torskehau og fiskeblod

Tungeskjærerne er en film alle unge som voksne bør få med seg, det er en dokumentasjon som viser at ikke alle av dagens barn bare sitter inne forran en skjerm, slik det ofte gis inntrykk av.

Et lite apropos. Etter filmen gikk jeg tilfeldigvis forbi de tre unge tungeskjærerne, som var tilstede i Tromsø i anledning premieren. Når man ser hvor små de faktisk er, blir faktisk opplevelsen av filmen enda litt større.

Dette var virkelig morsomt, en veldig positiv overraskelse og noe av det mest underholdende jeg har sett av dokumentarer. Publikum i salen virket ihvertfall å fryde seg høylydt over denne lille perlen, full av torskehau og fiskeblod, som for det meste er spillt inn i nord. Om noe skal sies å trekke ned må det være noen små fortellergrep innledningsvis og mot slutten, der vi blant annet treffer Madcon-Tchawe, som er en god bekjent av Ylva og faren hennes, samt at noen få av scenene muligens kan virke litt i overkant rigga. Men slikt er flisespikkeri.

Hatten av for Melkeraaen, Tobias, Ylva og Matteus. For Myre. Nord-Norge. Kystfisket. Og barna.

Tungeskjærerne. Løp og se! Terningkast 5.

TUNGESKJÆRERNE

♥

♥

♥

♥

♥

Trailer for Tungeskjærerne:

Den franske voldtektsfilmen ELLE kommer sent til å glemmes! Ikke bare fordi den er sjokkerende og rystende i seg selv, men fordi regissøren har laget en bekmørk thrillerkomedie som lverer på alle plan!

FILMANMELDELSE

ELLE

Frankrike, 2016, spilletid 2t 10m

Regi: Paul Verhoeven

Norgespremiere på kino 3. mars

Filmanmeldelse skrevet etter kinovisning på Tromsø Int. Filmfestival i januar, og oppdatert 3.mars.

På forhånd hadde jeg en noe skeptisk holdning til Elle etter å ha sett traileren, men fy fader jeg er glad jeg valgte å se denne filmen som på forhånd var omtalt som en kontroversiell voldtekstskomedie satt i regi av Paul Verhoeven, som har rykte på seg for å være en provokativ filmskaper.

Michele (Elle) er en videospillprodusent som lager voldsspill. En dag overfalles hun og voldtas brutalt i sitt eget hjem. Hendelsen ser ikke ut til å gå særlig inn på henne, og hun forteller vennene sine om hva som har hendt uten å fortrekke en mine. Politiet vil hun ikke ha noe med å gjøre, men selv om hun tilsynelatende ikke har latt seg affektere av overgrepet legges det hele tiden inn tegn på at hun ikke kommer over det. I Elle serveres publikum et bekmørkt tema spedd på med mengder satire og nærmest surrealisme i en livsfarlig katt og mus-lek.

Og voldtektene fortsetter. Det virker som om Elle tiltrekkes av volden, ihvertfall er hun ikke nevneverdig redd den. Har faren hennes som er en dømt drapsmann noe å gjøre med sinnsstemningen hennes? Når hun begynner å motta creepye sms`er fra voldsmannen skjønner hun at vedkommende må være en hun kjenner, og alle er mistenkte. Når hun identifiserer voldsmannen starter et nervepirrende psykologisk spill, i denne “rape-revenge”-thrilleren.

Filmen er uten diskusjon kontroversiell, skitten og tyr til noen eksplisitte sjokkerende voldtekts- og voldsscener, som nok vil ryste publikum, til tross for at volden fremstår en smule parodisk. Samtidig løses stemningen opp med Elles beherskede ro, feminisme og en hverdag som fortsetter som før med jobb og selskaper i øvre deler av samfunnslaget, samt flere humoristiske undertoner hele veien. Et annet gjennomgående element er nerven som hele tiden ligger i bunn. Publikum vil også måtte spørre seg til tider om hvem sympatien ligger hos.

Foto: Pressebilde fra TIFF.NO

Isabelle Huppert i tittelrollen som Elle briljerer, og viser at Golden Globe-prisen og Oscar-nominasjonen hun nylig fikk for beste kvinnelige hovedrolle er henne fullt ut fortjent. Huppert glir inn i rollen med største selvfølgelighet og tegner et sylskarpt portrett av en kvinne som både vet hva hun vil og som har det i seg for å få det som hun vil. I tillegg presenteres vi for et vidt persongalleri med gjennomførte solide rolleprestasjoner.

I et sidespor av filmens sentrale plot følger vi også Elles sønn som er en slentrende type som sliter med forholdet sitt, og forholdet til moren. Elles mor treffer vi også, hun er litt av en karakter, og både blant kollegene på jobb, ex-er og naboer finner vi karakterer det males dybde i.

Blandingen av de repeterende voldtektene og den lette tilnærmingen til det i utgangspunktet tunge temaet, sammen med Micheles iskalde psyke, sørger for en ekstremt overraskende, bitende, dynamisk og underholdende kraftpakke av en film, som forøvrig også vant Golden Globe for beste utenlandske film.

ELLE er ikke uten feil, og noen ting kunne man vel gjort på en annen måte, blant annet er filmen litt lang. Uansett, Elle er et mesterlig og originalt verk.

Terningkast 6.

#film #filmtips #filmhjerte #elle

Bruk gjerne kommentarfeltet for kommentarer om Elle.

Mye bra på kino i februar og mars.

Film er best på kino har jeg alltid ment, selv om det etterhvert har blitt veldig dyrt med kinobesøk.

Jeg har ihvertfall gått litt gjennom nettsidene til Oslo Nordisk Film Kino, Fokus Aurora Kino Tromsø og filmweb.no for å se hvilke kommende filmer kinopublikum kan se frem til her til lands frem til utgangen av mars – og har trukket frem 15 interessante titler. Noen har jeg sett på Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) i januar, mens andre er filmer jeg har forhåpninger til.

Don`t kill the messenger hvis premieredatoen ikke skulle stemme, alt av datoer er det Oslo Kino sine nettsider nfkino.no, fokus.aurorakino.no og filmweb som er kilde til. Sjekk din lokale kino for visninger og program.

17. februar

DEN STORE PRØVEN

En av filmene jeg så på TIFF var den rumenske gullpalmevinneren Cristian Mungius nyeste film, Den store prøven, som anbefales.

I dette solide dramaet handler det om en ung kvinne med mål om å komme inn på et engelsk universitet, for å skape seg en god fremtid utenfor et Romania som fortsatt preges av korrupsjon og usikre fremtidsutsikter. Når hun en dag utsettes for et voldtektsforsøk endrer alt seg og hun mister konsentrasjonen hun trenger for å oppnå de påkrevde toppkarakterene. Hennes far, en respektert lege med godt rykte og kjent for å holde seg unna de korruptes metoder, ser i desperasjonen for å hjelpe datteren seg tvunget til å gå på akkord med både egne prinsipper og familien. Hvor mange vennetjenester og avtaler er det greit å inngå og helliger alltid målet middelet?

JACKIE

Natalie Portman som sørgende førstedame!

Jackie forteller historien om USAs førstedame Jackie Kennedy,  i Portmans skikkelse, i tiden like etter attentatet der president JF Kennedy ble skutt. Jeg tror dette er et godt karakterdrama. Portman fikk forøvrig oscar-nominasjon for innsatsen sin.

24. februar

LA LA LAND

Offisiell norgespremiere er satt til 24. februar, men på Fokus Kino Tromsøs nettsider er den satt opp 17. februar og billettsalget er åpnet. La La Land er en musikal, men kanskje like mye en romatisk dramakomedie, med flere flotte danseopptredener.

La La Land er egentlig musikalen for alle som ikke liker musikal på film, som var det jeg også følte før jeg så denne, som jeg etter å ha sett på TIFF omtalte som en veldig hyggelig kinoopplevelse.

T2 TRAINSPOTTING

Trainspotting 2 altså, 20 år etter at den første Trainspotting-filmen underholdt publikum. Ewan McGregor og Robert Carlyle er tilbake. Spud, Renton, Begbie og Sick Boy. De er alle her igjen. Fra Berlinalen der filmen har vært vist meldes det om at dette kan bli riktig så morsomt og kult. Det høres unektelig litt fett ut. Trainspotting 2 altså! I likhet med meg er det nok mange som ikke husker handlingen så godt lengre fra 1996-filmen, så et gjensyn før oppfølgeren høres ikke så dumt ut det heller 😉

3. mars

DET ER BARE VERDENS UNDERGANG

Den dristige kanadiske regissøren Xavier Dolan (27) er her med sin nyeste film, som er et drama om en dødssyk lege som etter lang tids fravær reiser hjem til familien sin for å fortelle at han er døende. Det blir en stormfull gjenforening der gamle minner, bitterhet og omsorg bobler frem, har jeg lest. Jeg ser med spenning frem til denne filmen etter å ha sett et par av Dolans tidligere karakterdrevne filmer, som den meget sterke filmen “Mamma” (2014), om en mor og hennes utagerende sønn med adferdsproblemer, og den etter mitt syn svake “Laurence Anywways” (2012), som følger en transseksuells liv over en periode på noen år.

Dolan har også tidligere laget filmer med LGBTQ-tematikk. Denne gangen er det derimot noe jeg fornemmer er et kraftig følelsesladet familiedrama, der Dolan gir oss stjerner som Marion Cotillard (Oscar-vinner 2008 for rollen som Edith Piaf i “La vie en rose“, 2007, og kjent fra bl.a. den fantastiske “Rust og bein“, 2012) og Léa Seydoux (“James Bond: Spectre“, 2015; “The Grand Budapest Hotel“, 2014;  “Blå er den varmeste fargen“, 2013).

ELLE

Noe så vanvittig som en kølsvart voldtekts-thrillerkomedie! Etter å ha sett den på TIFF satte jeg terningkast 6 på denne mildt sagt kontroversielle filmen, som serverer noen smått sjokkerende scener.

En suksessrik forretningskvinne blir voldtatt i hjemmet sitt av en ukjent inntrenger. En farlig katt-og-mus-lek starter når hun sporer opp gjerningmannen og bruker et psykologisk maktspill for å sirkle seg inn mot ham.

 

NOCHTURAMA

Fransk kontroversiell thriller. Jeg har kun sett traileren for denne filmen, en trailer som gir meg et inntryk av at dette er en suggerende og noe forstyrrende film, som helt klart er verdt å sjekke ut.

En gruppe parisiske ungdommer planlegger og gjennomfører en serie terrorangrep. Motivasjon forblir et mysterium. Når operasjonen er gjennomført søker de tilflukt på et stengt kjøpesenter for å skjule seg. Herfra følger lange timer med fortvilelse, frykt og materialistisk fråtsing, før de franske politistyrkene griper inn.

10. mars

HIDDEN FIGURES

Den sanne, viktige, fascinerende og underholdende historien om de afro-amerikanske kvinnene som stod sentralt i det amerikanske romfartsteknologi-kappløet på 60-tallet. Jeg har sett Hidden Figures og anbefaler den absolutt. Filmen er årets mest positive Oscar-nominerte overraskelse, og har blitt en kjempesuksess på kino i statene.

 

TUNGESKJÆRERNE

“Fesk lukta ikkje møkk, det lukta pænga”! Møt de torsketungeskjærende barna på Myre i Vesterålen, der unger helt ned i 5-årsalderen skjærer tunger. En real norsk feelgood-dokumentar som tegner et herlig bilde av kystkultur og Nord-Norge. Jeg så filmen på TIFF, og syns det var en riktig så fornøyelig og underholdende dokumentar.

 

17. mars

ISHAVSBLOD

Nok en norsk dokumentar fra Nord-Norge, som jeg så på TIFF og absolutt anbefaler.

Ishavsblod – De siste selfangerne er en arktisk, havgående roadmovie, med barske kvinner og menn, som trosser uvær, kulde og ensomheten i Ishavet, skriver Fokus kino.

 

PATRIOTS DAY

Tja, en film om bombingen av Boston Maraton i 2013 og jakten på bomberne.

Det høres ikke så verst ut, men Mark Wahlberg i hovedrollen gjør meg litt avventende. Dette er imidlertid en film som trolig vil dra litt besøk.

 

31. mars

BURN BURN BURN

En roadmovie med mye livslyst. En fantastisk film om å være levende. Filmen beskrives som en romantisk komedie, og det er stort sett det jeg vet om den. Jeg syns det høres pirrende ut, og filmposteren frister.

 

 

FREE FIRE

Alle action- og pistolglade vil nok legge sin elsk på denne crazy og bekmørke morbide actionkomedien fra den “gærne” britiske regissøren Ben Wheatley. Året er 1978. Stedet er Boston. To gjenger møtes i et forlatt varehus for å gjennomføre en ulovlig våpenhandel. Men et rolig møte blir raskt til heftig og hemningsløs skuddveksling og et spill om overlevelse. Jeg så filmen på TIFF, og ja, den er sjuk, med drøssevis av kvikk og smart dialog imellom kulene som flyr veggimellom.

ÆRESBORGEREN (The Distinguished Citizen)

En suksessrik trøtt forfatter med base i Spania vender etter mange år tilbake til den lille byen han kommer fra i hjemlandet Argentina for å motta en hederspris og kanskje finne inspirasjon. Mottagelsen blir ikke som han hadde trodd. Jeg så denne filmen, som har en god del ironiske og mørke komiske undertoner, på TIFF, og gir så absolutt tommel opp!

 

PS: I følge Oslo Kino er det premiere for det glimrende islandske coming-of-age-dramaet HJARTASTEINN (HEARTSTONE) 7. april. Etter å ha sett filmen på TIFF ble det toppkarakter, terningkast 6. I slutten av april kommer også en film som jeg grøsser litt ved tanken på. En vegaterianer får en umettelig sult etter kjøtt… RAW skal være filmen som etter rapportene har fått publikum til å besvime i kinosalene under festivalvisninger i utlandet!

“SLEMME-LARS”

Jeg har selvfølgelig vært og titta borte i den filmmatiske skammekroken også. Der snublet jeg over et par kommende filmer jeg får spasmer bare  av å tenke på. Karenina & I, som jeg av ufattelige grunner valgte å se under TIFF, er et dørgende kjedelig og vanvittig søvndyssende intetsigende pompøst vissvass med Gørild Mauseth. Vent litt, la meg spoile filmen. Mauseth drar til Russland for å spille forestillingen Karenina på russisk, et språk hun ikke kan, så prøver hun å lære seg det, noe hun ikke klarer godt nok. Huff huff så grusomt. Så istedet spiller hun forestillingen, fortsatt i Russland, på norsk, mens alle øvrige snakker russisk. Og publikum hyller henne. Halleluja, og så er sjelen hennes fri zzzzzz…………….

Ikke engang ti ville gorillaer kunne forresten skremt meg inn på en visning av monstergorilla- og dinosaur-lignende-skapninger-fra-helvete-filmen Kong: Skull Island. Ikke engang Brie Larson (hva i all verden har du rotet deg borti kjære Brie?) får meg til å se på det mølet. Jeg så traileren, og det holder i evig tid for min del (OK, ti ville gorillaer ville sikkert klart å jage meg inn på den filmvisningen).

Ikke for å være stygg mot en film med handling fra Nord-Norge, men jeg så traileren for barne- og  familiefilmen Oskars Amerika. Jeg kunne faktisk tenkt meg å sett den, da den er innspilt på Andøya i Nordland og tilsynelatende har en småmorsom historie om en gutt som må tilbringe sommeren hos bestefaren (på kronisk vis spilt av Bjørn Sundquist) mens mora drar til Amerika på jobbintervju. I løpet av sommeren dukker den sprø idèen om å ro til Amerika opp. Det vil si, lysten til å se den var der helt til Jørgen Langhelle dukket opp i traileren og begynte å gneldre på den mest idiotiske og pinligste nord-norske “dialekten” jeg har hørt siden Ante Valente snøvlet halvveis nedi spritflaska. Filmen må gjerne vises i Berlin og alt det der. Jeg ser den nok en gang hvis den dukker opp gratis et sted, men ikke snakk om at jeg betaler for å se en rogalending spille tilbakestående nordlending.

#kino #film #filmtips #filmhjerte #filmsnakk #oslokino #tromsøkino

Kilder: Nordisk Film Kino Oslo, Aurora Fokus Kino Tromsø og filmweb.no. Foto: Filmweb.no

Legg gjerne igjen kommentarer, synspunkter, osv. 😉

 

Kings Bay er ikke en dårlig film.

Kings Bay sitt problem er bare det at den ikke er en spesielt god film heller.

---

FILMANMELDELSE: KINGS BAY

Norge, 2016

Spilletid 1 t 34 m

Regi: Stig Svendsen

  Med: Kari Bremnes, Andrè Sørum,Kristian Figenschow, Kim Sørensen, Maria Bock,m.fl.

Sett på Fokus kino, Tromsø

---

For all del, det er en film som godt kan sees, men jeg ser  ikke den store grunnen til å gi filmen tommel opp.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne anbefale alle spenningsglade filminteresserte å gå og se denne norske politiske thrilleren, som gir et fantastisk  vinterkledd Tromsø som et snøhvitt fascinerende bakteppe for handlingen. Men man skal vel være ærlig i en filmanmeldelse og ikke anmelde ut fra ymse kriterier som ikke angår selve filmen i seg selv. Desverre er det nettopp Tromsø som er filmens eneste store styrke. Visuelt sett er det faktisk veldig fint, scenene rundt Nordlys-bygget og ellers i sentrum er fint fotografert, og vi får se noen vinkler og perspektiv som er uvant og nye, noe som i seg selv bør gjøre at iallefall alle som syns Tromsø er en bra by bør gi filmen en sjanse.

I Kings Bay møter vi Harrieth Hansen, en nokså sliten journalist i avisa Nordlys, som en dag får en potensiell brannbombe av en sak på bordet. Filmen tar utgangspunkt i den faktiske hendelsen som fant  sted på Svalvard i 1962, der 21 mennesker omkom i en eksplosjon i gruva Kings Bay. Årsaken til ulykken har aldri vært kjent, og regjeringen måtte gå som følge av ulykken. 2016 nå. Harrieth og hennes kollega Oskar i Nordlys begynner å grave i saken etter at noen hemmelige lydbånd har blitt levert anonymt til redaksjonen. Hva hvis eksplosjonen i Kings Bay-gruva ikke var en ulykke, men en russisk aksjon? Det tar ikke lang tid før både Harrieth, Oskar og ledelsen i avisa skjønner at sterke krefter vil gå langt for å forhindre at saken tas opp.

Med sin handling som i sin helhet finner sted i Tromsø er dette en film jeg så gjerne skulle anbefalt, for å la det være mitt lille bidrag til økt interesse, som igjen kunne om mulig generere økt lyst hos filmskapere til å legge filminnspillinger til Tromsø, som har så mange glimrende lokasjoner å tilby.  Jeg sier desverre, for handling, plott og slutt blir for meg en skuffelse. Konspirasjonsteoretisk er forsåvidt plottet greit nok i utgangspunktet, men det blir for mye rør etterhvert, med for svakt forankrede bakmenn som vi ikke får se, med for mye som foregår i det skjulte. Jeg kjøper heller ikke helt motivet for at saken plutselig nå skal avsløres, og det blir for mange klisjèer etterhvert.

Sammenlignet med den forrige spenningsfilmen som ble spillt inn i Tromsø, Glassdukkene i 2014, er Kings Bay en mere proff produksjon (selv om jeg personlig ironisk nok liker Glassdukkene bedre…). Her er ingen karikerte rollekarakterer, selv om det er mange klisjèer og et typegalleri som vi har sett mange ganger før. Riktignok kunne man spart seg for den lille gjesterollen der Finn Arve Sørbøe svarer Nordlys-journalisten i en avløpssak, den scenen var kanskje det nærmeste man kom en litt komisk figur. Den er imidlertid så liten at det ikke spiller noen rolle. Dialog og dialekt sitter og føles tro. Noen småskjær i dialogen her og der er det, som at enkelte ting skal gjøres overtydelig, men ikke mere enn hva man lar passere.

Problemet er at spenningen uteblir, og det kan jeg ikke la passere. Den gravende journalist Hansen klarer nemlig ikke å grave frem noe som helst på egenhånd, men får alt servert fra kilden sin, som til alt overmål er den som må forklare seerne hva som egentlig skjedde. I tillegg blir det litt for enkelt, og som nevnt for mye som ikke vises for publikum.

Når det gjelder filmens svært overraskende valg av visesanger Kari Bremnes som hovedrolleinnehaver, tror jeg det er med på å senke interessen litt for filmen hos massene. En såpass opphypet film burde kanskje hatt en mer erfaren skuespiller som trekkplaster. Men muligens er tanken bak at Nord-Norge ikke har noen kvinnelige skuespillere som er kjent nok til å trekke publikum? Umiddelbart vil jeg likevel tro at Maria Bock, som spiller en birolle som en av Nordlys-toppene, ville gjort en bedre figur som hovedrolle. Ikke misforstå, Kari Bremnes spiller ikke dårlig, faktisk klarer hun seg overraskende godt, selv om man innimellom kan se at hun ikke er helstøpt skuespiller, og jeg syns nok Bremnes må bære Kings Bay for mye alene på sine skuldre,og den jobben klarer hun ikke i ensomhet. Noen mer kjente navn i birollene ville nok hjulpet på.  Samt noen langt tydeligere badguys. Når slutten heller ikke faller i smak hos meg blir det hele en litt for skuffende opplevelse, selv om jeg ikke kjedet meg.

Jeg kan jo avslutningsvis fortelle at en venn av meg, som ikke er fra nord men som bodde i byen i noen år, som har sett Kings Bay, likte filmen svært godt…

KINGS BAY: ♥ ♥ ♥ 

Fra Filmhjerte blir det uansett kun 3 filmhjerter, eventuelt terningkast 3. Sorry.

“Baz Luhrmann lager episke kjærlighetshistorier, mann!”

Så sa ihvertfall Even i Skam, og som vi husker fra sesong 3 av NRKs braksuksess fra ifjor var det mang en referanse der til regissør Luhrmanns romantiske kjærlighetsdrama ROMEO & JULIE. Blant annet så Isak den på pc`en sin hjemme i senga, mens det kom en tåre nedover kinnet hans, og den mye omtalte svømmebasseng-scenen må nevnes.

Nå har publikum i Tromsø en sjanse til å se filmen på kino i slutten av februar, når Cinemateket setter den opp på Verdensteateret, nettopp fordi filmen har fått en oppblomstring igjen takket være Skam.

En ung Leonardo DiCaprio og Claire Danes spiller det unge paret som på tross av rivaliserende familier forsøker å dyrke kjærligheten, i denne moderne klassikeren fra 1996 som viser oss verdens mest berømte kjærlighetshistorie av William Shakespeare, i moderne utgave.

Det er sikkert minst 15 år siden jeg så filmen, og jeg er vel litt i tvil om jeg liker den 😉 Men kanskje blir det et gjensyn.

Filmen vises ifølge Verdensteateret sin februar-kalender to ganger, søndag 26. februar, og mandag 27. februar.

Les mer om filmen på Verdensteateret sin nettside.

FOKUS: AMERIKANSKE PRESIDENTER

Verdensteateret viser flere filmer av interesse i februar, både klassiske suksesser og nye filmer. Blant annet blir det filmer der den amerikanske presidenten står i fokus, noe som vel må sies å være ganske så aktuelt i en tid der USA nettopp har fått tidenes mest kontroversielle og forhatte president i Trump.

I den sammenheng vises ihvertfall de fem strålende filmene JFK – SAKEN FORTSETTER (1991, med Kevin Costner), ALL THE PRESIDENT`S MEN (1976, med Dustin Hoffman og Robert Redford), LINCOLN (2012, med Daniel Day-Lewis, Sally Field og Joseph Gordon-Levitt), NIXON (1995, med Anthony Hopkins) og FROST/NIXON (2008, med Frank Langella, Michael Sheen, Kevin Bacon og Oliver Platt).

Også høyaktuell norsk film står på plakaten. Kim Hiorthøys morsomme og lett absurde spillefilmsdebut THE RULES FOR EVERYTHING, og den nord-norske selfangstdokumentaren ISHAVSBLOD, som ble en publikumsfavoritt på filmfestivalen i Tromsø, er begge helt klart verdt å se.

Gullpalmevinner Cristian Mungius nye film DEN STORE PRØVEN er en annen film som absolutt anbefales.

PS: alle de utenlandske filmene vises med norske tekster.

Fullstendig program, filminfo og billettkjøp finnes på verdensteateret.no.

Verdensteateret, her fotografert i anledning TIFF.

SUNTAN – ANBEFALT GRESK FILM

Når jeg nå er innom Cinemateket. Befinner du deg i Oslo bør du sjekke ut hva Cinemateket (Dronningens gate) der har på sitt program. Også i Bergen, Trondheim, Stavanger, Lillehammer og Kristiansand finner man Cinemateket forøvrig.

En film som helt klart anbefales, og som ihvertfal vises i Oslo frem til 3. februar, er den greske dramakomedien SUNTAN.

Innlegget fortsetter under traileren

 

De kommende månedene har kinoene flere spennende norske filmer på plakaten. Allerede fredag er det klart for KINGS BAY.

Den norske thrilleren KINGS BAY som retter søkelyset på den mye omtalte Kings Bay-gruveulykken på Svalbard i 1962 er en av filmene jeg har store forhåpninger til.

Faktisk er deta llerede onsdag  klart  for eksklusiv Norgespremiere for Kings Bay i Tromsø.

Slik beskrives filmen i omtalen hos Aurora Fokus Kino og Nordisk Film Kino:

En journalist i avisa Nordlys, Harrieth Hansen, kommer på sporet av hva som egentlig hendte i Kings Bay-ulykken. Et spolebånd med en advarsel om ulykken, ett år før den faktisk hendte, leder henne og hennes kollega Oskar Stokstad inn på sporet av at Sovjetunionen sprengte gruven for å vise hvem som egentlig bestemmer over Nordområdene. Jo nærmere de kommer sannheten, blir det tydeligere at sterke krefter er i sving, og villige til å gå langt, for å stoppe saken fra å bli publisert

Store deler av Kings Bay er forøvrig innspilt i Tromsø, noe som selvsagt gjør filmen ekstra høyinteressant å få med seg, ettersom det mildt sagt ikke akkurat florerer av filmer der Tromsø har blitt brukt som location.

Hovedrollene i Kings Bay er det artisten Kari Bremnes, og for meg helt ukjente Andrè Sørum, som har. Synge kan Bremnes som vi vet, men kan hun skuespillerkunsten? Det finner man vel snart ut av.

Ellers på filmens rollebesetning finner vi godt kjente nasjonale navn navn som Jørgen Langhelle og Erik Hivju, samt en rekke nord-norske profiler som er godt nok kjent, deriblant Kim Sørensen (selv om han ofte stotrer på østlandsdialekt), Ketil Høegh, Maria Bock (Nåde, Hellfjord), Kristian Fr. Figenschow og Eirik Junge Eliassen, med flere.

KINGS BAY har premiere over hele landet førstkommende fredag,  27. januar. Løp og se!

SMÅABSURD OG LEKEN DRAMAKOMIKK FRA DEBUTANT KIM HIORTHØY

27. januar er det også premieretid for den norske multikunstneren Kim Hiorthøy sin spillefilmdebut med den absurde dramakomedien THE RULES FOR EVERYTHING.

Hiorthøys film er en ganske så annerledes film fra det man ellers ser, hvor han på en leken måte snurrer rundt temaer som døden og atomer.

Jeg så den nylig på filmfestivalen i Tromsø, og syns at det var en filmopplevelse utenom det vanlige. Det er en underfundig filosofisk stemning filmen igjennom, med gjennomgående mye mørk humor, til tider morbid, og det er en del å le av.

Gir du The Rules for Everything en sjanse vil du kanskje bli positivt overrasket, selv om filmstilen nok garantert ikke er for alle. Handlingen finner sted i Oslo, og har en blanding av engelsk og norsk tale.

Fra meg ble det iallefall terningkast 4 til The Rules for Everything.

Filmen handler om, som tittelen hentyder, at det finns regler for alt. Det finns regler for livet, det finns regler for døden, og alt som skjer imellom.

Storm er ti år. Når faren hennes forsvinner, begynner moren hennes å lage instruksjonsfilmer med en østeuropeisk selvhjelpsguru. Overlatt til seg selv må Storm bestemme seg for hvilke regler tilværelsen kan kokes ned til for at ikke verden skal falle helt sammen 

Det mest kjente navnet for meg av de som spiller i filmen er Ingrid Olava. I hovedrollene finner vi Natalie Press og purunge Tindra Hillestad Pack.

Norsk film håper nok definitivt på en vårblomstring dette halvåret, for ikke mindre enn hele 17 filmer fra Norge har kinopremiere i halvåret frem mot sommeren. Jeg håper flere av de får bra besøkstall.  En film jeg så under filmfestivalen i Tromsø og som anbefales på det varmeste er dokumentarene TUNGESKJÆRERNE, som er en sjarmør av en film om barn på Myre i Vesterålen som skjærer torsketunger.

Selfangst-roadmovien til havs, ISHAVSBLOD, som i likhet med Tungeskjærerne har Norgespremiere i løpet av februar/mars, er et annet tips. Ishavsblod har egentlig ikke distribusjon ut til kinoene, men i samarbeid med TIFF skal filmen likevel komme på kino i Norge har det blitt sagt, så hold et øye åpent for den.

Se en oversikt hos magasinet Rushprint over alle de 17 norske filmene med kinopremiere første halvår 2017.

Den tyske dramafilmen 24 WEEKS (24 Wochen) er klar for norsk kino i 2017
etter å ha blitt klar vinner av filmdistributør Arthaus sitt prosjekt Scope 100.

Scope 100 er et internasjonalt filmprosjekt, som i Norge arrangeres av den norske filmdistributøren Arthaus, som senhøsten 2016 plukket ut 100 filminteresserte deltagere, både av fagfolk og andre som er opptatt av film. Disse 100 personene fikk så i oppgave å se på nett 7 utvalgte nye europeiske filmer fra 2016, det ble opprettet en gruppe på facebook hvor deltagerne kunne diskutere filmene, for så og stemme på sine tre favoritter etter å ha sett filmene. Den filmen med flest poeng er garantert kinodistribusjon på kino i Norge i løpet av 2017. Mer om Arthaus og Scope 100 kan leses på arthaus.no.

Resultatet ble sluppet til deltagerne helt på tampen av 2016, og nå er alt det formelle i boks. Undertegnede var en av de 100 som deltok i “Scope 100 (2016-2017)”, og det er en glede at det var min store favoritt av de 7 filmene som gikk av med seieren.

Vinnerfilmen som altså kommer på norsk kino iløpet av året er den tyske filmen 24 WEEKS (24 Wochen).

24 Weeks er en sterk historie, en hard men viktig film, som jeg anbefaler på det varmeste. Filmen er preget av godt spill, og har et alltid dagsaktuelt og engasjerende tema; abort. Idyllen for et kjendispar som venter barn brister når det viser seg at fosteret ikke er som det skal være. Hvem skal bestemme hva den gravide skal gjøre? Filmen vil utvilsomt invitere seerne til debatt og diskusjon rundt etiske og moralske dillemmaer.

Min vurdering av 24 Weeks endte med terningkast 5. Når filmen med tid og stunder er kinoklar vil det nok komme litt mere om filmen her på  filmhjerte. Merk dere filmtittelen, og få med dere filmen når den rulles ut på kinoer forhåpentligvis over hele landet.

Slik endte avstemningen:

1. 24 Weeks

2. Suntan

3. After Love

4. Indivisible

5. Baden Baden

6. Porto

7. Remainder

Faktisk viser den endelige poengoversikten veldig godt samsvar med slik jeg rangerte filmene. 24 Weeks og Suntan var mine to favoritter, med 24 Weeks et stykke forran Suntan, mens Porto og Remainder var de jeg ikke likte.

Flere av filmene vil imidlertid også være å se på norske kinoskjermer den nærmeste tiden. Suntan vises for tiden på Cinemateket der den er månedens film, og After Love og Baden Baden blir begge å se neste uke på Tromsø Internasjonale Filmfestival.

Suntan liker jeg, og After Love og Baden Baden er begge ganske brukbare filmer. Særlig vil jeg tro at  mange voksne publikummere vil synest at After Love er en bra film. Den handler om et ekteskap i oppløsning, men på grunn av omstendighetene må paret fortsatt bo sammen, med sine to små døtre, og et kammerspill er i gjære. Et litt yngre publikum vil sikkert synest at Suntan er bra. Det er en film jeg vil anta vil passe best i aldersgruppen 18-40. Handlingen utspiller seg på en gresk partyøy sommerstid, der en nytilflyttet lokal lege i 40-årene eller deromkring blir forelsket i en mye yngre jente som han behandler. Når han blir med vennegjengen hennes på festing og strandliv begynner ting etterhvert å skje. Uten å røpe noe vil filmen by på overraskelser og være å anse som noe kontroversiell.