FILM: Leviatan (Original tittel: Leviathan). LAND/ÅR: Russland, 2014. REGI: Andrej Zvjagintsev. SPILLETID: 2 T, 21 MIN.
Leviatan har fått stort sett gjennomgående knallkritikker, og er kalt et russisk mesterverk, de fleste norske anmeldere har trillet terningen til 5 og 6, og filmen er altså nominert til Oscar i kategorien beste utenlandske film. Nettstedet Natt&Dag gav den derimot kun 3, og har en anmeldelse jeg liker litt, selv om jeg gir et annet terningkast. Også VG, som gir 5, har en anmeldelse med noen bra poeng.
Men er Leviatan så fantastisk? Nei, jeg synest ikke det. Ikke et mesterverk, men okey. Virkeligheten skildres fint her, den er realistisk hevder de aller fleste som har sett filmen. Vi får se korrupte brautende politikere, korrupte samfunnstopper ellers, selv i kirka, lite samarbeidsvillige og strømlinjeformede autoriteter (politi, rettsvesen m.fl.), og med fine bilder av det kalde/nakne russiske landskapet, bestående av hav, knauser, fjell, lite vekst og øde strekninger, grå fasader og et traust samfunn, og selvfølgelig vodka. Mye vodka. Men jeg synest dette er ting vi kjenner litt til fra før, det er en virkelighet vi vet eksisterer og den forteller egentlig ikke så veldig mye nytt.
Handlingen sentreres rundt Kolya, en mann som lever et enkelt fredelig liv, han eier en villa (gammel rønne er vel mer riktig å si) plassert på byens beste tomt, med en flott utsikt mot havet og resten av bebyggelsen. Der bor han sammen med den unge konen sin, og en tenåringssønn fra et tidligere forhold. Byens svin av en borgermester er ute etter tomta, og har gått til rettslige skritt for å frariste Kolya huset og tomten til spottpris. Tomten har gått i generasjoner i arv i familien hans, så han gir seg ikke uten kamp. Han har nemlig fått tak i en advokat fra Moskva, en gammel venn av seg, som skal grave opp grums om borgermesteren. Problemer dukker selvfølgelig opp, både i kampen mot den kvalmende maktsjuke borgermesteren, og på det private plan. For borgermesteren har makt, og vet å (mis)bruke den.
Filmen viser som sagt et bra portrett på den russiske hverdagen, og kan selvsagt tolkes som en kritikk mot det autoritære styresettet, der det er vanskelig å bli hørt. Blant annet er scenen der bilder av russiske statsoverhoder skal brukes som blink et morsomt poeng. Jeg finner altså likevel ikke dette som noe mesterverk, men dårlig er det heller ikke. Jeg har en mistanke om at Leviatan kommer til å bli vinneren av Oscar-statuetten, selv om jeg kun har sett to av de fem nominerte foreløpig (Wild Tales, som er den andre jeg har sett, er en glimrende film, en beksvart komedie fra Argentina, men jeg tror ikke den type film kommer til å vinne prisen).
Skuespillerprestasjonene i Leviatan er bra over hele linja, det er intet overspill eller rollekarakterer som ikke er troverdige, men rollekarakterene i seg selv blir tidvis litt grå eller litt usjarmerende/usympatiske, bortsett fra venninnen til Kolyas kone, som er den varmeste karakteren i filmen. Kolyas sønn Roma, er også en det er lettere å sympatisere med/forstå, selv om han ikke alltid fremstår sympatisk, han er da også en unggutt i tidlig tenåringsalder. Filmens regissør har latt seg inspirere av en fortelling fra bibelen, fra Jobs bok, om en ærlig mann som settes på en rekke pinefulle prøver av sin Gud. Tittelen “Leviathan” er også fra Jobs bok, om sjøuhyret Leviatans kamp mot Gud. Det er en stillferdig fortalt film, musikkbruken er nedtonet og bidrar til å gi filmen et dystert preg. Man kan ihvertfall forstå hvorfor mange russere søker etter et bedre liv utenfor hjemlandet.
Leviatan blir til tider litt kjedelig etter min smak. I tillegg er den for lang. 2 timer og et kvarter “effektiv spilletid” er for lenge (med rulleteksten varer den 2 timer og 21 minutter). Slutten på filmen likte jeg heller ikke. Jeg liker egentlig heller ikke så godt russiske filmer generelt sett, imidlertid er jeg sikker på at mange vil synest Leviatan er en sterk filmopplevelse, og den er blant de bedre russiske filmene jeg har sett, kanskje den beste. I sum blir dette et sted på vippen mellom 3 og 4 på terningen hos meg. Det ender med terningkast 4, litt under tvil.
Filmen går for tiden på norske kinoer landet rundt.