År: 2014
Kategori: Thriller/krim/spenning
Regi: Dan Gilroy
Skuespillere: Jake Gyllenhaal, Rene Russo, Bill Paxton, m.fl.
I Los Angeles, englenes by (ironisk egentlig når man tenker på handlingen i filmen) drifter Lou Bloom rastløs rundt, på jakt etter karriere, suksess og anerkjennelse. Han er en småkriminell tyv og overfallsmann, som helt tilfeldigvis en kveld ser en mulig karrierevei. Han fascineres av fotojournalister som filmer ulykker og lovbrudd, og begynner selv å filme fra åsteder for kriminelle handlinger, og selger opptakene til en TV-stasjon som sliter med dårlige seertall.
På veien mot fremgang går han ikke av veien for å påvirke begivenhetenes gang, han gjør alt han kan for å tilfredsstille Tv-seernes blodtørst og Tv-kanalens jakt på det ekslusive. Filmen sparker dermed ikke bare mot medias jag etter overskrifter, men også mot de som til syvende og sist er de som etterspør dette; tv-seerne.
Jake Gyllenhaal spiller psykopaten Lou Bloom på en skremmende god måte. Bloom er kald som en fisk, et menneskeliv fra eller til bryr han ikke, på den ene siden er han beregnende, manipulativ, iskald og beint fram avskyelig. En du ikke ville hatt på vennelista på facern. På den andre siden velartikulert, høflig, ambisiøs og ytterst rolig. En du trolig ville ønske å ha på facern….
Her gjorde Oscar-akademiet minst to forbigåelser da de tidligere i år presenterte sine nominasjoner til årets Academy Awards (Oscar), for både filmen og Gyllenhaal burde vært nominert henholdsvis som beste film, og beste mannlige hovedrolle. Jeg sier ikke at filmen burde vunnet disse prisene, men nominasjonene burde vært selvskrevne. “Desverre” i så måte, med tanke på å få Oscars, er filmen antagelig for samfunnskritisk og mørk mot den amerikanske mentaliteten. For den er utvilsomt kritisk til måten amerikanske nyhetsstasjoner ukritisk publiserer sensasjonsladet materiale. Filmen er gjennomført mørk og kommer til å kravle inn under huden på seeerne sine, på samme måte som Gyllenhaal sniker og snor seg frem på åsteder før politiet rekker å komme til.
Uten å avsløre det minste av hva som skjer videre i filmen kan jeg kun si at man skal være rimelig kaldblodig for å ikke finne Lou Bloom som bortimot komplett uempatisk, i sin jakt på den perfekte sosialpornografiske nyhetsbomba. Man sitter fra tidlig av i filmen og håper på at han skal mislykkes, at hele hans selvkreaterte virkelighet skal slå brister og slå knallhardt tilbake mot han selv. Bloom presser kollegaen som han ansetter nærmest fra gata til det ytterste, noe som underbygger hvor manipulativ og kontrollerende Bloom er, men viser også hans imponerende overtalelelseskunst, som han også med stor bravur lykkes med i sitt forhold til “arbeidsgiveren” – TV-kanaldirektøren han samarbeider med, spilt av en upåklagelig og overraskende opplagt Rene Russo, som jeg ikke kan huske å ha sett i en solid film og rolle på en mannsalder. Russo spiller altså direktøren i nyhetskanalen som Bloom selger sine nattlige scoop til. Hun både oppmuntrer han til å fortsette og å utvikle seg, samtidig som hun presses inn i en mer personlig relasjon med Bloom.
En annen jeg finner morsom å se igjen er Bill Paxton, som i filmen fremstår som Blooms fremste “konkurrent” på markedet. I motsetning til Bloom er Paxtons rollekarakter mer genuint opptatt av å lage gode innslag, ikke bare sjokkerende.
Om filmens slutt er det vel egentlig bare det å si, at enten liker man den eller ikke. Slutten er uansett en viktig del av bedømmelsesgrunnlaget på hvorvidt man liker Nightcrawler eller ikke. Blir Bloom avslørt og satt i saksa er det bra, fordi han er en usmakelig psykopat, blir han ikke avslørt og får fortsette sitt virke er det bra, om man liker en ikke-happy-ending. Jeg liker filmen. Og jeg liker den satiriske, ironiserende stilen, og samfunnskritikken som man ikke kan unngå å se. For all del, jeg er USA-elskende på mange måter, men filmen setter fingeren på en mentalitet ved den amerikanske væremåten, eller sensasjonshungeren, som kanskje ikke er så greit, og det synes jeg Nightcrawler på sin krypende måte klarer å formidle.
Nightcrawler hadde premiere i september 2014 (på Toronto Int. Filmfestival, ordinær USA-premiere i oktober og her hjemme faktisk ikke før i januar i år, men allerede har over 134 000 brukere på filmdatabasesiden IMDB.com stjernerangert filmen, og sørget for et gjennomsnitt på imponerende 8,0 av 10.
Nightcrawler er en spennende thriller, den overdriver kanskje, men aldri så mye at det verken blir ulogisk eller rotete. Den går fortsatt på kino i Oslo (Ringen og Klingenberg), muligens andre steder også (har ikke sjekket), og er sikkert like om hjørnet for digital VOD-streaming (“Video on demand”) samt på dvd og blu-ray. Og ja, du finner den på diverse strømmetjenester og piratsider allerede.
Jeg anbefaler ihvertfall Nightcrawler. Terningkast? Det er som alltid vanskelig, et sted mellom 4 og 5 hadde vært greit, men siden terningen ikke har halve øyne lander den på 5 på mitt filmbord.