Her er de mange filmene på 2014-menyen som gledet undertegnede, og mange andre filmentusiaster.

_{Skrevet av Lars JG
I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.}

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

2014 er et filmår jeg har sett en god del fra, og hvor det finnes et stort utvalg av gode, underholdende, solide, strålende og fjellstø filmer (farlig upresis beskrivelse i disse Mannen og Bølgen-tider…) – og selvsagt mye middelmådig og som jeg ikke likte.

Noen av de store filmene som ikke falt i smak var The Grand Budapest Hotel og Oscar-vinneren Birdman. Førstnevnte “hatet” jeg max (fint backdrop, men handlinga og historien var bare vissvass), mens sistnevnte er sånn passe. Av alle de 7-8 Oscar-nominerte i klassen beste film var Birdman den jeg likte minst (med forbehold, har ikke sett Selma ennå). Andre filmer fra 2014 jeg husker å ha sett, som ikke er verdt å se igjen er Kingsman: The Secret Service (bare tøv, selv om de to i hovedrollene er OK), The Interview (tull), Blended (Blandede følelser, ny fjollete med A. Sandler), Wild (skuffende), Neighbours, Taken 3 (veldig skuffende), Dumb and Dumber TO (veldig skuffende og mildt sagt dårlig), A Walk Among the Tombstone, The Guest (skikkelig søppelfilm), Let`s be Cops, 3 Days to Kill, Stretch, Eden (Fr.rike), Not Safe For Work, Two Men in Town, Still Alice (Oscar til Julianne Moore. Kjedelig film, og ikke var Moore best av de som var nominert heller, men jeg liker henne).

Vil se: The Drop, Interstellar, John Wick, Fury (?), Inherent Vice, A Most Violence Year, Selma, The Trip to Italy, “To dager, en natt” (deux jours, une nuit).

Det blir mye terningkast 4 i dagens innlegg, men terningkast 4 er utvilsomt bra for en film, og i flere tilfeller har jeg kanskje også vært streng. Alle dagens terningkast 4-filmene er filmer som  har frydet meg. I tillegg er det noen flotte med 5 på terningen her, og jammen dukker det også opp full pott; terningkast 6.

BØRNING

Årets store norske kinosuksess var bilfilmen Børning, en actionkomedie om et ulovlig gaterace fra Oslo til Nordkapp. Kun en regel gjelder: Første bil til Nordkapp via norske veier har vunnet! Underveis blir det som ventet flere sprelske påfunn og stunts. Filmens store styrke er Otto Jespersen som på sedvanlig vis er tørrvittig som bare han kan.

Ellers har man lina opp med flere andre velkjente norske skuespillere som Anders Baasmo Christiansen, Henrik Mestad, Sven Nordin og Jenny Skavlan i front. Varierende innsats av de foran kamera, men absolutt verdt å få med seg. Tidligere i år omtalte jeg filmen og gav den et finfint terningkast 4. Les hele anmeldelsen av BØRNING her.

Over 382 000 så Børning på kino. Og neste år kommer Børning 2, som vistnok skal bli innspilt på vinterføre.

Brooom brooom! Kjør.

SON OF A GUN

Action fra Australia, med britiske Ewan McGregor, det australske stjerneskuddet Brenton Twaites, kjent tidligere fra såpeserien “Home and Away”, samt svenske Alicia Vikander. For meg var Brenton Thwaites et helt ubeskrevet blad, som utvilsomt er et skikkelig friskt pust her sammen med Vikander. McGregor vet jeg hva står for, så at han takler rollen som hardbarka kriminell er ingen overraskelse, men overraskende bra, det var denne filmen, der Thwaites spiller en ung mann som havner i fengsel for et mindre lovbrudd. I fengselet havner han under beskyttelse av en skjeggete og nesten ugjennkjennelig McGregor (det gikk faktisk noen minutter før jeg så at det var han, og da hadde jeg heller ikke sett noe av navn på forhånd), og som takk for hjelpen må han hjelpe McGregor i å rømme fra fengselet, samt utføre en mesterplan på utsiden. Det blir naturligvis forviklinger og en intrikat “hvem-lurer-hvem”-nerve.

En overraskende god terningkast 4-film fra Australia, som jeg liker godt. Litt annerledes miljø enn i amerikanske og britiske actionkrim, som gjør Son of a Gun til en litt rå filmopplevelse. I skrivende stund (november 2015) er det kun noen uker siden jeg så denne filmen, men jeg kommer garantert til å se den om igjen, mest pga Twaites. Husk nå bare også på at dette selvfølgelig ikke er noe Oscar-materiale på noen måter, kun rein actionunderholdning. Og det funker.

AMERICAN SNIPER

Amerikansk krigshistorie basert på virkelige hendelser om krigshelten Chris Kyle. Bradley Cooper har rollen som Kyle, som var USAs mest dødelige snikskytter gjennom tidene. I The Sniper følger vi Kyle gjennom noen krigsoppdrag, samt ser hvilke påkjenninger krigsinnsatsen påfører han og familien. Sienna Miller spiller den kvinnelige hovedrollen, og gjør en fin rolle. Ikke den mest spenningsmettede filmen, men likevel har den en tråd som gjør den verdt å følge.

Cooper imponerer i rollen som Chris Kyle. Faktisk ble han Oscar-nominert for beste mannlige hovedrolle, men i konkurranse med Eddie Redmayne (The Theory of Everything), Benedict Cumberbatch (The Imitation Game) og forsåvidt også Michael Keaton (Birdman), ville jeg nok plassert Cooper som fjerdevalg til prisen, forran Steve Carrell (Foxcather). Filmen var også en av åtte filmer som konkurrerte om Oscar for årets beste film. Det var en nominasjon jeg ikke syns den fortjente, men som den antagelig fikk fordi amerikanerne i juryen nok liker en film som portretterer en amerikansk krigshelt. Uansett, en absolutt brukbar film som er greit å få med seg, og for de som vet å sette pris på slikt; den har et godt lydspor. Terningkast 4.

THE JUDGE

Ganske bra spenningsdrama som jeg tidligere har gitt terningkast 4 til. Robert Duvall fikk en veldig fortjent Oscar-nominasjon for beste mannlige birolle.

Da jeg tidligere i år skrev en omtale av The Judge fikk filmen terningkast 4 av meg. En film helt klart verdt å se.

Omtalen av THE JUDGE  finner du HER.

GONE GIRL

Sjokkerende psykisk spill i denne glimrende forsvinningsthrilleren med Ben Affleck og Rosamund Pike. Ben Affleck spiller ektemannen som opplever at kona plutselig forsvinner sporløst. En stor etterforskning starter, men det hele utvikler seg raskt til et mediesirkus. Sakte men sikkert kommer den snikende mistanken rettet mot Nick (Affleck). Er han så uskyldsren som han hevder? Har han drept kona? Spenningen holder seg spilletiden ut. Filmen bygger på boka med samme navn og byr på en finurlig og overraskende twist som slutt.

Ikke den typiske kriminalfilmstoryen, men med en ny vri som gjør at det bygges opp mot et klimaks man ikke hadde forutsett.

Spenningsmettet thriller, som kun fikk en Oscar-nominasjon. Den nominasjonen fikk Rosamund Pike, i beste kvinnelige hovedrolle-kategorien.  Terningkast 5.

WHIPLASH

For et adrenalinkick! Man blir formelig svett av denne filmen, som leverer fra første takt.

Miles Teller spiller den unge jazztrommeslageren Andrew Neiman som studerer ved en av USAs beste musikkskoler, under ledelse av skolens fryktinngytende jazzmaestro Terence Fletcher, spilt av J. K. Simmons. Fletchers metoder for å presse studentene til det ytterste, og enda litt lengre, i jakten på perfeksjon, er en fascinerende studie. Andrew blir hånet og utskjelt etter alle kunstens regler av den brutale Fletcher, og han gjør alt for å bli akseptert.

Ekstremt fortjent Oscar for beste mannlige birolle til J.K. Simmons, som gjør en monsterrolle, og intenst og kraftfullt av Miles Teller ned til minste detalj. Etter min mening burde det vært en selvfølge at også Teller fikk en Oscar-nominasjon, men den gang ei. Ekstraordinært og briljant er ihvertfall dekkende ord for Whiplash, på mange områder en kanonfilm som gir deg bakoversveis og nakkesleng!

At dette er en jazz-musikalsk dramafilm er nesten litt vanskelig å tro når man ser den, for filmen beveger seg fremover nærmest som en tett thriller, der Simmons og Teller leverer et samspill det formelig renner blod, svette og tårer av, og hvor kameraføringen er så close-up på særlig Teller at man nesten kan kjenne smaken av blod og svette, samt et klipp som gjør at dette er en dynamisk opplevelse. Den er en suggerende og rå jazzfilm, som filmatisk sett er glimrende både i spill og tekniske detaljer. Det som trekker litt ned er en del snikk-snakk og sekvenser som ikke er like interessante.

Det musikalske ved filmen løfter den selvsagt også, ihvertfall for publikum som ikke har den store kunnskapen om jazzmusikk, mens de mer innvidde har kommet med noen doser malurt i begeret angående den delen.

Whiplash, som er nok en glimrende film som har hatt sin premiere på Sundance-festivalen, fikk 5 Oscar-nominasjoner, og vant 3 av prisene. Nevnte Simmons fikk sin statuett, og like velfortjent pris fikk filmen også får beste lydmix, og for beste filmredigering/klipp. I tillegg var den nominert i kategorien beste film, og beste filmatisering.

Etter min mening en av dette årets aller beste filmer, og den nest beste av de åtte Oscar-nominerte.

Første gang jeg så filmen ville jeg kanskje strukket meg helt opp til en sekser på terningen, men når jeg nylig tok et gjensyn med den føltes det mer som en femmer. Men skal man ikke følge førsteinntrykket sitt? Jeg nøler litt, men hva pokkern, jeg kliner til her. Terningkast 6.

THE IMITATION GAME

Filmen bygger på virkelige hendelser. Benedict Cumberbatch med imponerende tolkning av matematikeren og geniet Alan Turing, som under andre verdenskrig var sentral i arbeidet med å hjelpe de allierte i å vinne over tyskerne. Turing bidro i sterk grad til å knekke tyskernes krypteringssystem, enigma. Men historien viser ikke bare Turings arbeid som trolig reddet livet til millioner av mennesker, men også historien om hemmeligheten hans, at han var homofil, som gjorde at Turing senere ble strafferetslig forfulgt.

Engasjerende og provoserende, og ganske bra spenningskurve. Regien stod nordmannen Morten Tyldum for, og for første gang i Oscar-historien fikk en norsk regissør Oscar-nominasjon for beste regi. Filmen fikk smått utrolige 8 nominasjoner til Oscar, men vant imidlertid kun en pris, for beste tilrettelagte manus. Blant nominasjonene var beste film, beste mannlige hovedrolle (Cumberbatch), beste kvinnelige birolle (en veldig strålende Kiera Knightley) og altså vår egen Morten Tyldym i klassen for regi. Litt usikker på hvilket terningkast jeg vil sette her, det er et sted mellom 4 og 5.

NIGHTCRAWLER

Film som kryper inn under huden på deg. Jake Gyllenhaal er videoreporteren som gjør hva som helst for å få eksklusive nyhetsinnslag.

Nightcrawler setter på en nervepirrende, iskald og kynisk måte fokus på de amerikanske TV-kanalenes sensasjonshunger!

Tidligere i år skrev jeg anmeldelse for Nightcrawler, og belønnet den med terningkast 5. Les hele omtalen her.

THE THEORY OF EVERYTHING

Filmen om Stephen Hawking, som sørget for Oscar-statuett for beste mannlige hovedrolle til Eddie Redmayne. Nevnte Redmayne gjør en førsteklasses tolkning som det plagede geniet, i en romantisk og godt gjennomført film. Fin filmmusikk er det også. Terningkast 4.

NON-STOP

Morsom, intens og veldig annerledes flythriller, med solide Liam Neeson i hovedrollen.

Reinspikka thrilleraction med Liam Neeson som en alkoholisert flydetektiv (US air marshall), som havner i trøbbel under en flyreise når en rekke sms-er tikker inn til han, med trusler om at passasjerene i flyet kommer til å bli drept en etter en, om ikke diverse krav innfris. Selvsagt rettes mistanken etter hvert over på Neesons rollekarakter. Hvem er terroristen?

Jeg syns filmen har en nerve ved seg hele veien, byr på god underholdning, og kan absolutt anbefales for de som liker actionthriller og spenning. Historien i seg selv har vi sett før, men måten filmen er bygget opp på er litt nyskapende og særegen. Absolutt verdt å både bruke noen kroner og tid på å se. Denne type actionthrillers er midt i blinken. Ta det for det den er. Underholdende spenning.  Terningkast 5.

WILD TALES (Original tittel: RELATOS SALVAJES)

Slipp hevnen løs! Kølsvart og til tider morbid humor av beste merke, dette er actionkomikk som går rett hjem hos meg, kun det lille mangler for absolutt toppscore. Wild Tales (Relatos Salvajes) går inn i historien som en skikkelig søramerikansk kultklassiker. Jeg frydet meg i kinosalen da jeg så denne for første gang.

Den beste av de to desidert morsomste filmene fra 2014 er denne crazy-komedien fra Argentina, som ble Oscar-nominert i klassen beste fremmedspråklige film.

Terningkast 5 fikk Wild Tales av meg etter at jeg så den på kino under filmfestivalen i Tromsø. En latterbombe.

LES OMTALEN MIN AV WILD TALES HER.

PRIDE

Årets nest morsomste film. En frydefull britisk perle. Fantastisk komedie basert på virkelige hendelser. Vidunderlige rollekarakterer, både av gutta boys og de gamle fantastiske fruene.

Storbritannia 1984. Margareth Thatcher styrer på øyriket med jernhånd. Det er gruvestreik, Thatcher-regjeringen gir ikke etter (“Thatcher to starve the minors to work“, meldes det i nyhetene i løpet av filmen), og eneste inntektskilde for de streikende gruvearbeiderne er donasjoner og gaver de får inn. En gruppe bestående av homofile og lesbiske i London danner en støttegruppe for streikende gruvearbeidere, men ingen vil ha pengene fra de homofile.

Ikke før de får ja fra velgjøringskomiteen i en liten landsby i Wales. Pengene strømmer inn, og den lille gruppa fra London setter seg i sin fargerike minibuss for å reise til Wales. Motsetningene kunne knapt vært større, men den engelske prydfilmen PRIDE er en film som mange filminteresserte vil ha stor glede av å se, for det er en tvers gjennom fornøyelig filmopplevelse. Til tross for at vi får være vitne både til urettferdighet, stereotype fordommer og enkelte triste hendelser er dette en feelgoodmovie, som kanskje også knuser noen fordommer?

Filmen baserer seg på virkelige hendelser og en sann historie, den er kritikerrost av de aller fleste, det er fargerike, morsomme, gode og sjarmerende rollekarakterer, og ikke minst har filmen et par av Englands beste karakterskuespillere på rollelista, samt ellers en rollebesetning som gjør en glimrende jobb. Det er også et tidsriktig soundtrack i filmen, og ja selv om den også portretterer den homofile kampen for aksept er dette også absolutt en film som omhandler sider ved en streik, solidaritet og fellesskapets interesser.
De to absolutt vidunderlige Imelda Staunton og Manna Trussler spiller filmens to eldre damer, og gjør et uforglemmelig inntrykk, glimrende spill av begge. Også strålende skuespill av Paddy Considine (i rollen som fagforeningsleder), Andrew Scott, Dominic West, Bill Nighy, George “Bromley” Mackay og Ben Schnetzer med flere.

Pride anbefales på det varmeste. Ikke langt unna toppscore her. Pride får terningkast 5, men er kanskje en av dette årets gledesbomber av en film.

MAMMA (MOMMY)

Drama fra Frankrike, skrevet og regissert av den unge fremmadstormende filmskaperen Xavier Dolan. Filmen er kritikerrost opp i skyene av både norsk og internasjonal presse. “Mamma” ble vinner av den prestisjefulle Cannes-prisen 2014. Like prestisjetung er ikke Dagbladets kåring, men avisa kåret “Mamma” til fjorårets beste film. De tre store Oslo-avisene, samt FilmMagasinet og NRK, gav alle terningkast 5, mens BT delte ut toppkarakter.

Flere norske filmanmeldere har trykket Mamma til sitt bryst. Her er et knippe sitater fra de som har sett filmen (klippet fra filmweb.no):

“Vakker og fengende, som en perfekt poplåt.”
– Natt&Dag, Terningkast 6

“En heftig, energisk og dynamisk film, dypt rørende og dypt menneskelig.”
– BT, Terningkast 6

“En av årets viktigste og beste filmer. Se den og bli rørt.”
– Tønsberg Blad, Terningkast 6

“En mesterlig film om en mors kamp for å beholde sin ADHD-rammede sønn.”
– Filmsnakk, Terningkast 6

“En produksjon av ypperste klasse. En innertier som makter å ta opp kampen med de store gutta i klassen!”
– Filmfront, Terningkast 6

Les mer om “Mamma” på filmweb.no via denne lenken.

Jeg kommer tilbake til denne filmen i et senere innlegg en gang.

LEVIATHAN

Russisk sosialrealisme. LEVIATAN, den Oscar-nominerte storfilmen fra Russland, tar oss med til en trist og grå liten russisk kystby, der korrupsjon, maktmisbruk, vodka, håpløshet og urettferdighet er sentrale temaer. Oscar-nominert i klassen beste fremmedspråklige (ikke-engelsk-språklige) film. Det ble ikke Oscar (polske Ida vant), men Leviathan vant Golden Globe i tilsvarende kategori.

Filmens regissør har latt seg inspirere av en fortelling fra bibelen, fra Jobs bok, om en ærlig mann som settes på en rekke pinefulle prøver av sin Gud. Tittelen “Leviathan” er også fra Jobs bok, om sjøuhyret Leviatans kamp mot Gud. Det er en stillferdig fortalt film, musikkbruken er nedtonet og bidrar til å gi filmen et dystert preg. Men det er ikke Gud som setter filmens hovedperson på prøve, derimot må han slite med korrupte samfunnstopper som er ute etter eiendommen hans.

Denne dramafilmen fra Russland er en av få russiske filmer jeg har sett, ettersom russiske filmer ekstremt sjeldent tiltaler meg ut fra forhåndsomtale, tematikk, og måten de frontes på. Leviathan er derimot på mange måter en kraftpakke av en film, og attpåtil med et russiskt landskap som bakteppe som gir filmen en storslått dimensjon. Men det som trekker ned er at filmen periodevis er noe kjedelig, og for lang (2:15), i tillegg til at rollekarakterene også blir litt for grå til tider. Dette er uansett trolig den beste russiske filmen jeg har sett, og den gir et interessant innblikk i et russisk miljø og levesett. Man kan ihvertfall forstå hvorfor mange russere søker etter et bedre liv utenfor hjemlandet. Jeg kommer garantert til å ta et gjensyn med denne.

Jeg skrev tidligere i år en full anmeldelse av LEVIATHAN og gav filmen et noe svakt terningkast 4. Les hele omtalen HER.

BEYOND THE REACH

Thriller (Actionthriller) med Michael Douglas og mer ukjente Jeremy Irvine i hovedrollene. Dette er en type spenningsfilm jeg digger, som jeg skulle ønsket det ble laget mer av, fordi historien på en måte er nyskapende selv om det i bunn og grunn er en plain actionthriller av velkjent merke, men som likevel representerer noe litt nytt, noe som nok i stor grad skyldes filmens backdropp, med et øde og steikhett landskap i Mojaveørkenen i det sydvestlige USA.

Douglas er den kyniske forretningshaien Madec, som leier inn den unge Ben (Irvine) som guide til en jakttur i Mojaveørkenen. Noe går imidlertid fryktelig galt, og snart er det Ben som er den jaktede når Madec setter igang et livsfarlig sadistisk spill. Ben må ta i bruk oppfinnsomme overlevelsestaktikker, og bruke all sin lokalkjennskap for å slippe unna den psykopatiske Madec.

Filmen har alt for lave lave 5,5 av 10 på IMDB (men kun litt under 4 700 brukerstemmer), så man kan vel kalle Beyond The Reach for en ganske underkjent film. Jeg skal imidlertid si meg enig med de som kritiserer filmens siste del og slutt, som gjør at filmen faller fra det som kunne vært en skikkelig mesterlig thriller, til en film som mange dermed mener klapper sammen mot slutten.

Terningkast 5 blir det likevel, fordi det til tider er godt skuespill, en brukbar historie (et noe søkt plot kanskje) og et fascinerende vilt landskap. Litt snill er jeg nok, men jeg ble underholdt av filmen, men slutten trekker ned. Uansett er dette absolutt en severdig film som jeg helt klart kommer til å se på nytt igjen.

TURIST

Nominert til Golden Globe for beste fremmedspråklige film (ikke-engelskspråklige film). At denne ikke ble Oscar-nominert er derimot en liten forbigåelse, for regissør Ruben Østlund sin provokative dramafilm Turist (intern. tittel: Force majeure) treffer som et slag i magen, og røsker opp i mytene om forventninger rundt kjønnsroller og familieidyll. I likhet med “Play” (2012) har Östlund nok en gang laget en film der han vil provosere, der han vil sette ting på kanten, og der han vil engasjere publikum. Han har sagt at målet med filmen er at flere par skal skille seg, så da er litt av premisset lagt for hva vi kan forvente. Dette er bra.

Jeg vil også trekke frem solide prestasjoner av filmens skuespillere. Norske Lisa Loven Kongsli er overbevisende som forsmådd kone, svenske Johannes Kuhnke er direkte knallgod som familiefaren, og Kristoffer Hivju, innehaver av Norges største filmskjegg, enda bedre, som parets norske venn som prøver å sette tingene i perspektiv for paret. For hva skjer, når en familiefar som er på ferie i Alpene sammen med kona og deres to mindreårige barn, instinktivt flykter i panikk fra det han tror er et voldsomt snøras, uten å forsøke å redde ungene og kona?

Jeg har tidligere i år skrevet filmanmeldelse av TURIST. Hele anmeldelsen med terningkast 4 (nesten 5) finner du HER.

THE GOOB

Noe pussig og litt eiendommelig, men også litt besnærende sjarmerende stemningsfull og fengslende, mørk britisk low key coming-of-age indie film, om tenåringen “Goob”, som bor i det rurale Norfolk i England. Mora hans har fått seg ny type, en fyr ved navn Gene Womack, en kvinnegal og voldelig racerbilkjører, mens Goob har vært bortreist på skole. Nå er sommeren her, det er hett, og Goob er hjemme igjen, klar til å jobbe i Gresskar-åkeren, men med en voldelig og passe psykopatisk “stefar” som ikke liker han, å kjempe om morens oppmerksomhet med. Overbevisende spill både av for meg totalt ukjente Liam Walpole, som den ganske forsiktige og veldig sympatiske Goob, og mer kjente Sean Harris (Mission: Impossible – Rogue Nation) som den totalt uspiselige jævelen Womack.

Brukeromtale fra IMDB (som jeg ikke gidder å oversette til norsk, men den er beskrivende for filmen):
Set during a hot summer we meet Goob who at sixteen has spent his time helping his mother out at her roadside café and farming pumpkins in the adjoining filed. Sounds a bit dull, but there is always the stock car racing and his mum falls for a womanising violent cliché of a man in the shape of Womack (Sean Harris) who likes to race his battered old motors. He and Goob do not get on and the inevitable friction develops with the very easily foreseen violence.

There are asides to the story and some well observed teenage bonding and Elliot (Oliver Kennedy) makes for a very diverting interlude. Goob also starts to explore his own sexuality -in being attracted to one of the foreign seasonal workers, completing the coming of age theme.

This is a film with a linear narrative and no back story. It relies on an immediate connection with the players and that is often very sparse as there is not much time to build empathy. That said the performances are all assured with only a few clichéd moments, and they mostly work given the context and the fact the Womack is a bully and therefore a child and a coward.

All in all a well made independent film, that will not be to everyone’s taste but has enough to ensure that we see more from writer and director Guy Myhill. Recommended to fans of truly independent films.

Filmen har ikke den største handlingen, men klarer å holde interessen oppe, også hjulpet av fargerike og interessante biroller. Hvor filmen er tilgjengelig for å se her i Norge aner jeg ikke, for jeg skal innrømme at jeg snubla over den på nå nedlagte popcorntime. The Goob er imidlertid ute både på DVD og Blu-ray, og du finner den sikkert et eller annet sted på nett også hvis du leter. Det blir et finfint terningkast 4.

DANNYS DOMMEDAG

Dagens lille overraskelse og dark horse-valg er en snodig og ganske underholdende dansk “barnefilm”/familieeventyrgrøsser(!). Ihvertfall omtales den en del steder som en barnefilm, men er vel egentlig en ungdomsgrøsser. Filmen er iallefall sikkert ganske ukjent for det norske publikum, men tilfeldigvis kom jeg over denne morsomme lille monsterfilmen fra Danmark da jeg jobbet litt med noen andre filmbloggsaker. La deg ikke lure av at den omtales som barnefilm, det er riktignok en familiespenningsfilm, og filmen har 11-årsgrense i Norge, men dette er en film publikum i stort sett alle aldre vil kunne finne både pirrende og morsomt, og den passer garantert bra for unge filmseere.

Klimaforandringene endrer livet på jorden, og når en ny rovdyrrase oppstår, er mennesket plutselig ikke lenger øverst i næringskjeden. Tenåringsbrødene Danny og William må i all hast forskanse seg i kjelleren, når rovdyrene angriper huset deres. Danny er overbevist om at det tryggeste er å bli i kjelleren, men William insisterer på at de må ut og lete etter moren sin. Uten sine foreldre, strøm, mat og vann er brødrene tvunget til å overvinne sine ulikheter og hjelpe hverandre å overleve (filmweb.no).

Hovedrollen som Danny bekles av den da rundt 17 år gamle William Jøhnk Nielsen (født 1997), som er en jeg har fått sansen for den siste tiden. Jøhnk Nielsen er nemlig etter hva jeg har erfart en veldig lovende ung kommende stjerne, for allerede har han storimponert. Denne filmen som jeg så for bare noen uker siden (november 2015) var den første jeg så han i, og jeg ble imponert både av han og flere av de andre unge skuespillerene. I den danske Oscar-vinnende filmen HÆVNEN (Intern./norsk tittel: In a better world / I en bedre verden) fra 2010, som jeg desverre så for seint til å få den med i filmblogginnlegget mitt om filmåret 2010, var unggutten alldeles strålende. Nielsen, som da Hævnen ble innspilt var kun rundt 12 år gammel, hadde en av hovedrollene i det danske strålende og kritikerroste dramaet, sammen med store svenske og danske stjerner som Mikael Persbrandt og Ulrich Thomsen. I tillegg har han også spilt i en annen Oscar-nominert dansk film; En kongelig affære (2012). Hævnen gir jeg forøvrig en klokkeklar anbefaling om. Det er nemlig en glimrende film.

I Dannys dommedag har William Jøhnk Nielsen hovedrollen sammen med et år yngre Thomas Garvey, som spiller Dannys bror, som morsomt nok heter William. Filmens, i mindre biroller, to best kjente navn for de fleste nok vil være Lars Mikkelsen (bror av Mads, kjent fra bl.a. Sherlock og House of Cards) og Peter Gantzler. Særlig Mikkelsen er veldig komisk i den lille rollen han har. I  tillegg vil nok en del, ihvertfall de som kjenner dansk film og TV godt, gjenkjenne Marco Ilsø (ble landskjent gjennom en dansk adventskalender-serie for noen år siden, og huskes også for “Fasandreperne”), som gjør en veldig god jobb her, noe absolutt også Emilie Werner Semmelroth gjør (Det er hun med rød skjorte på filmposteren). Ellers har filmen den perfekte spillefilmlengde, med sine 1 timer og 28 minutters spilletid. Mye tøys selvsagt, siden det er monstere, men her ligger også underliggende budskaper om å se det man frykter i øynene, ikke være redd, ta ansvar og vokse opp, blant annet.

Dannys dommedag er tilgjengelig hos Platekompaniet på DVD, og kan også leies digitalt hos iTunes Store, eller andre steder. Jeg gir filmen tommel opp, en anbefaling, og terningkast et sted mellom 4 og 5. Så siden jeg ble litt fascinert av dette lille ungdomsgrøsseventyret er jeg i det snille hjørnet. Terningkast 5.

ÅRETS FILMHJERTE 2014

BOYHOOD

Type film: Drama

Regi: Richard Linklater

Medvirkende: Ellar Coltrane, Patricia Arquette,
Ethan Hawke, Lorelei Linklater, med flere.

Årets beste film, og utvilsomt den mest spesielle. Dette er oppvekstfilmen over alle oppvekstfilmer, en coming-of-age-film det skal bli hardt eller bortimot umulig å overgå. Filmen er nemlig annerledes enn alt annet vi tidligere har sett på film, da den er helt unik i måten den er produsert. At den i tillegg er ekstremt velregissert, engasjerende og byr på strålende skuespillerprestasjoner er med på å gjøre filmen til en perle. Filmens skaper har nemlig brukt over 12 år på å lage filmen. Over en periode på 12 år har han fulgt og filmet de samme skuespillerne, og vi får se en naturlig utvikling i trekk, væremåte og hvordan ting forandrer seg med årene. En hvilken som helst annen film med samme tema ville byttet ut barna i filmen med eldre barn/ungdommer og de voksne ville blitt sminket eldre etter hvert som historien og årene skrider frem i filmen, men her er det altså samme skuespillere som benyttes, noe som gjør filmen særdeles troverdig og ekte.

I filmen møter vi Mason, spilt av Ellar Coltrane, som gjør en fremragende og førsteklasses prestasjon som den litt stille og sjenerte Mason som vi følger fra han i filmen er 6 år, gjennom en usikker barndom og frem til han er en selvsikker, kjekk, selvbevisst og trygg ung mann tidlig i 20-årene. Vi møter mora hans, som ikke er heldig med de mennene hun blir sammen med, noe som fører til stadige endringer i tilværelsen, vi kommer tett innpå nye familiekonstellasjoner, forholdet til faren skildres godt, og vi er med på skolegang, juling i hjemmet, og forelskelse, for å nevne noe.

BOYHOOD ble nominert i 5 Oscar-kategorier, men den eneste prisen filmen fikk var en alldeles fortjent Oscar til Patricia Arquette for beste kvinnelige birolle. Filmen var forhåndsfavoritt til årets beste film, men måtte altså se seg slått av “Birdman”. De øvrige nominasjonene var i kategoriene beste mannlige birolle (Ethan Hawke), beste regi (Richard Linklater, også han en forhåndsfavoritt, og også her ble desverre “Birdman” vinner), beste originalmanus og beste filmredigering/klipp.

Mange mente Boyhood burde vunnet både for beste film og ihvertfall beste regi, meninger jeg er enig i. I tillegg burde Coltrane muligens hatt en nominasjon. Boyhood vant beste film, beste regi og beste kvinnelige birolle under utdelingen av Golden Globe.

For min del var dette en topp filmopplevelse, på IMDB er filmens popularitet også godt forankret med hele 8 blank av 10 stjerner basert på godt over 235 000 brukerstemmer. Imidlertid skjønner jeg at en del filmfans nok ikke vil trykke Boyhood til sitt filmbryst like sterkt som meg og mange andre gjør, for sett med andre øyne kan filmen oppleves som stillestående, noe jeg så klart ikke er enig i, men det blir smak og behag.

I rollene som foreldre ser vi Patricia Arquette og Ethan Hawke. Filmen er rost opp i skyene av filmkritikere verden over. For meg blir det i hvert fall årets beste film, som jeg varmt anbefaler. Den varer i nesten 2 timer og 45 minutter, men jeg kjedet meg aldri. Tiden flyr avgårde. Anbefales varmt. Terningkast 6.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2014

GLASSDUKKENE

Type film: Thriller/Krim

Regi: Nils Gaup

Medvirkende: Stig Henrik Hoff, Lena Kristin Ellingsen, Henrik Mestad,
Reidar Sørensen, Jonathan Espolin Johnson, Gard Elvenes, med flere.

Mange vil nok garantert være uenig i dette valget, forfatteren av krimboka filmen bygger på inkludert, uten at det bryr meg nevneverdig. Favorittfilmen min fra Norge i 2014 var Glassdukkene, thrilleren med store deler av handlingen lagt til fantastiske Tromsø. Desverre ble filmen ansett som en flopp, med kun litt over 17600 besøkende på kino (kilde: Film & Kino Årbok 2014, kino.no).

Det store nederlaget for filmen var selvsagt at den var den første i en planlagt trilogi, men etter at filmen ikke gjorde det bra nok ble det bestemt at det ikke blir noe film nummer to og tre med politietterforsker Aslak Eira, som er hovedpersonen i Jorunn Thørrings krimbøker med handling fra Tromsø. Nederlag nummer tre, som på lang vei er det mest irriterende og skammelige, er at det ble bestemt at filmen ikke skulle bli gitt ut i fysisk format verken på DVD eller Blu-ray. Dermed kvelte man effektivt muligheten for å nå et litt bredere publikum, og var for min del veldig skuffende, da jeg hadde sett frem til å kjøpe filmen, etter å ha sett den på kino.

Imidlertid kan man dersom man har godt nok nett både kjøpe og leie filmen digitalt på iTunes Store, noe jeg selv har gjort (eget program man må laste ned kreves for å se filmer der, og å flytte filene til annen maskin virker “umulig”). Ellers er Glassdukkene også blitt tilgjengelig for leie hos Viaplay.

 Jeg hadde ventet lenge på denne filmen etter at det ble kjent at det skulle spilles inn tre filmer basert på Thørrings krimbøker. Bøkene har jeg ikke lest, men som Tromsø-entusiast var det naturligvis stor spenning knyttet til filmen, samt at krim/thriller er favorittsjangeren innen både bøker og film. Jeg så filmen på kino og syns den underholdt og var spennende nok, selv om det er brister i historien, og noen mindre imponerende skuespillerprestasjoner. De etablerte gjør en god innsats, men noen av de lokale og ukjente spiller teatralskt og med liten eller flat innlevelse, og noen rollefigurer blir kun helt karikerte. Det er hva som skjemmer filmen. Likevel er dette en film som hadde fortjent et større publikum, for den er ikke så langt unna de minst bra av Varg Veum-filmene (men et langt stykke unna de beste).

Thørring uttalte etter at filmprosjektet ble skrinlagt at hun syns det er bra at det ikke blir laget flere i denne omgang, og hun uttalte til media at Glassdukkene er en dårlig film (men med gode skuespillere), med for dårlig oppbygging, og som var for fjernt fra handlingsløpet i boka.
Det morsomme er at Thørring etter premieren på filmen var positiv og likte filmen: “Jeg er veldig fornøyd”, sa hun til NRK etter førpremieren. Litt senere etter filmens lunkne mottagelse hadde hun derimot snudd med vinden og kom med knallhard kritikk mot både filmen som helhet og regissør Nils Gaup. Imidlertid la hun til at hun håper det i fremtiden for eksempel kan lages TV-filmer basert på bøkene hennes, med et annet team bak kamera.  Ja ja…

Filmplakaten til Glassdukkene er forresten helt rå. Den burde henge på veggen i glass og ramme hos alle som liker norsk film og Tromsø.

Andre filmer fra Norge 2014 som jeg har sett: Børning, Permafrost, Kraftidioten. Børning er omtalt et annet sted i dagens innlegg og er som nevnt der morsom. Permafrost var, tja, spesiell men litt komisk, nå avdøde Maryon Eilertsen var utrolig artig og god (heller ikke denne er ute på DVD/Blu-ray). Kraftidioten var en skuffelse. Planlegger å se den mye omtalte Mot naturen, som er regissert av Ole Giæver fra Tromsø.

Se også disse filmene fra 2014

The Maze Runner – Er lenge både en mystisk og pulserende film, men den utvikler seg i en retning som heller mot filmgenre jeg ikke er så interessert i. Alt i alt uansett en OK film. Forøvrig er oppfølgeren av The Maze Runner ute på markedet nå.

The Loft – Gitt terningkast 2 av meg, med andre ord ikke særlig bra, men har sine elementer som gjør den sebar om man søker en passe spennende “morderfilm”.

Madagaskarpingvinene – Mye fjas, men se den pga de urkomiske ansiktsuttrykkene på disse “pingvinene”, og på grunn av de morsomme “innspillingsstedene”. Slik har vi vel aldri før opplevd steder som Venezia, Fort Knox, og gudene vet hvor de befinner seg. Animasjonskomikk og familieunderholdning også barna kan se. Jeg har tidligere gitt filmen terningkast 4.

Fasandreperne – Fikk kun terningkast 3 av meg tidligere i år, les hele omtalen HER, men er en film som likevel er ganske brukbar og som kan anbefales. Filmen er den andre i “Avdeling Q”-serien basert på Jussi Adler Olsens bøker, som er Danmarks mest leste krim. To nye filmer er ventet. Godt spill av Nikolai Lie Kaas, Fares Fares og Marco Ilsø. Spennende historie, men det som trekker ned slik jeg ser det er bl. a. at filmens kraftige voldsbruk ikke er godt nok forankret og til tider føles unødvendig og malplassert. Men jeg vil definitivt se denne på nytt igjen.

Birdman – Årets Oscar-vinner for beste film og beste regi. Som sagt innledningsvis likte jeg den egentlig ikke noe særlig, men den har elementer som er bra. Jeg har tidligere skrevet en fyldig omtale også av Birdman, som den gang fikk terningkast 3.

Årets beste reklamefilm 😉
* Gjensidige sin Olsenbanden-film. Det er ikke ofte jeg skryter av reklame, men som du kanskje vet er Olsenbanden min all time-favoritt blant norske filmer, så å se gjengen i “oppusset versjon” i denne reklamesnutten var både morsomt, spesielt, og ikke så rent lite merkelig og veldig nostalgisk. For øvrig er filmbloggen på ingen måte sponset av Gjensidige, men denne reklamen fra Gjensidige var bare rå!