Liker du animasjonsfilm kan kanskje Madagaskarpingvinene være noe for deg.
Pingvinene fra Madagaskar-filmene er tilbake i en egen film, der de herjer verden rundt. Den starter på en morsom måte på Sydpolen, beveger seg til Venezia via Fort Knox, der vi får oppleve kanalbyen som vi nok aldri før har gjort, før turen går videre til New York, Shanghai, ørkenen, og flere andre steder, her går det unna i raskt tempo. Muligens bør man ha sett de tidligere Madagaskar-filmene for å helt “være med”, ikke vet jeg, men jeg tror det vil være en fordel om man kjenner litt til disse pingvinene fra før. Det er ikke nødvendig for å forstå historien, men den starter litt “rett på” liksom.
Superagentene bestående av pingvinene Skipper, Rico, Kowalski og Private (Menig) må ut på nye eventyr når de kidnappes av en ond blekksprut ved navn Dave, som har klekket ut en skummel plan om å utrydde alle pingviner. De fire pingvinheltene er både høyt og lavt, og tar oss med på fullstendig absurde eventyr med mye action og sprø påfunn (og knasende sprø ostepops!), hjulpet av en hemmelig agentgruppe som hjelper dyr.
Madagaskarpingvinene er en familiefilm, som passer veldig godt for barna, familiens yngste filmtittere vil nok finne mye underholdning og spenning i disse helsprøe figurene og den absurde historien. Men her er nok av morsomheter til å underholde voksne også, om man da liker denne type film da såklart. Jeg skal legge til at animasjonsfilmer er noe jeg sjeldent ser på. Jeg har nemlig, med noen unntak, aldri funnet animasjonsfilm som noe som interesserer meg så veldig, men jeg fikk lyst til å sjekke ut denne pingvinfilmen etter å ha sett traileren. For min egen del hadde jeg ikke det største utbyttet av å se filmen, det var en del morsomme kommentarer fra disse pingvinene, noen fornøyelige hendelser, ansiktsuttrykkene på våre fire helter er tidvis ubetalelige og veldig artige, og de minner jo litt om folk der de vagger avgårde, men for meg blir dette universet litt for tøysete og historien litt for kjedelig, selv om pingviner alltid har fascinert meg litt
Rent teknisk sett er den godt laget, animasjonene er dyktig tillaget vil jeg si. Jeg så forøvrig versjonen som har original engelsk tale. Filmen går fortsatt på kino her i Norge, i 2D og 3D (husk 3D-briller isåfall!), og med norsk tale. Å gi terningkast syns jeg vil være litt urettferdig ettersom animasjonsfilm ikke er min greie egentlig, men filmen er helt OK, og jeg tror de som liker animasjonsfilmer vil synest den er morsom. Skal jeg likevel trille terning, vil den nok ende på 4.
I dag er det politisk streik her til lands, der fagbevegelsene streiker og har markeringer og går i tog mot foreslåtte endringer i arbeidsmiljøloven. I filmens verden er det meste portrettert, så også streik, fagbevegelser og arbeidsrelaterte aksjoner.
Er du inspirert av dagens aksjoner, kan kanskje disse filmtipsene være noe å ta en titt på? Er du ikke enig med de streikende i dag er noen av filmene uansett sikkert ikke så dumt å ta en titt på likevel, mens noen av videoene jeg her har trukket frem kanskje er mest for spesielt interesserte
Jeg fikk denne idèen ganske seint, så jeg har på ingen måte gjort noe dypdykk i filmhavet for å finne filmer der streiker og arbeidskonflikter står sentralt, men jeg ramlet over tre spillefilmer jeg syns passer å nevne, pluss en liten morsomhet og et annet videoinnslag som kan ha relevans. Det finnes selvsagt et stort antall filmer der denne tematikken taes opp. Hva er din favoritt?
Hva passer vel bedre enn en norsk film kalt nettopp Streik? Klassisk retromimring tilbake til en tid da arbeidsforhold og -problematikk var et hett tema. Filmen er løst basert på Tor Obrestads roman Sauda! Streik! som handler om Saudastreiken i 1970. I 1970 gikk ovnshusarbeiderne i Sauda til full streik for å presse gjennom en bedring av lønns- og arbeidsforholdene i ovnshusene. (kilder: wikipedia, dagbladet, nrk).
Storbritannia 1984. Margareth Thatcher styrer på øyriket med jernhånd. Det er gruvestreik, Thatcher-regjeringen gir ikke etter (“Thatcher to starve the minors to work“, meldes det i nyhetene i løpet av filmen), og eneste inntektskilde for de streikende gruvearbeiderne er donasjoner og gaver de får inn. En gruppe bestående av homofile og lesbiske i London danner en støttegruppe for streikende gruvearbeidere, men ingen vil ha pengene fra de homofile.
Ikke før de får ja fra velgjøringskomiteen i en liten landsby i Wales. Pengene strømmer inn, og den lille gruppa fra London setter seg i sin fargerike minibuss for å reise til Wales. Motsetningene kunne knapt vært større, men den eneglske filmen PRIDE som ble sluppet i fjor og hadde norsk kinopremiere i jula, er en film som langt flere enn homofile og lesbiske vil ha stor glede av å se, for det er en tvers gjennom fornøyelig filmopplevelse. Til tross for at vi får være vitne både til urettferdighet, stereotype fordommer og enkelte triste hendelser er dette en feelgoodmovie, som kanskje også knuser noen fordommer?
Filmen baserer seg på virkelige hendelser, den er kritikerrost av de aller fleste, det er fargerike, morsomme, gode og sjarmerende rollekarakterer, og ikke minst har filmen et par av Englands beste karakterskuespillere på rollelista, samt ellers en rollebesetning som gjør en glimrende jobb. Det er også et tidsriktig soundtrack i filmen, og ja selv om den også portretterer den homofile kampen for aksept er dette også absolutt en film som omhandler sider ved en streik, solidaritet og fellesskapets interesser. De to absolutt vidunderlige Imelda Staunton og Manna Trussler spiller filmens to eldre damer, og gjør et uforglemmelig inntrykk, glimrende spill av de to. Også strålende skuespill av Paddy Considine (i rollen som fagforeningsleder), Andrew Scott,Dominic West, Bill Nighy, George “Bromley” Mackay og Ben Schnetzer med flere. Denne filmen har jeg sett, og kan anbefale på det varmeste. Den er forøvrig basert på en sann historie. Terningkast 5.
Filmen går fortsatt på kino i Oslo, og du finner den kanskje også på nett enkelte steder dersom du leter…
Se traileren i videovinduet under:
NORMA RAE (USA,1979)
Norma Rae heter denne klassiske amerikanske dramafilmen fra 1979, som handler om en fabrikkarbeider i en liten by i Nord-Carolina, som blir innvolvert i fagbevegelsens aktiviteter på tekstilfabrikken der hun jobber. Sally Field spiller hovedrollen som Norma Rae, en rolle hun ble belønnet med Oscar for i kategorien beste kvinnelige hovedrolle. Den var også nominert i kategorien beste film.
Filmen er basert på en sann historie. Jeg vet ikke om filmen ligger fritt tilgjengelig på nett. Let sjøl!
Trailer fra filmen kan jeg imidlertid by på, takket være YouTube:
“Samhold må til”
I denne kavalkade-videoen satt sammen av Arbeiderbevegelsens arkiv og Bibliotek i samarbeid med LO-media får vi et historisk tilbakeblikk på reelle opptak og norske arbeidsfilmer fra 1930-tallet. Kilde: http://www.arbark.no/film.htm#nil
SEINFELD, Sesong 9, episode 10, “THE STRIKE” (TV-episode, 1997)
Streik er selvsagt en seriøs ting, men det kan også være vannvittig morsomt, som i Seinfeld-episoden “The strike”, der Kramer streiker!
Har du sett noen filmer som handler om fotball og supporterliv?
(Innlegget er oppdatert en gang etter publisering)
VG er stappfullt av det i disse dager. Dagbladet også. Og TV 2. Marca også sikkert. Og nå også her! Ikke engang på en filmblogg slipper du unna å se Martin Ødegaard nevnt Men det har sin årsak. Med Martins overgang til Real Madrid kom jeg til å tenke på min andre store lidenskap, som er fotball. Jeg hadde ikke tenkt å blande fotballen inn her, men nå er det jo faktisk relevant. For fotball og film går selvsagt enkelte ganger hand i hand, i likhet med så mange andre temaer eksisterer og lages det også fotball-filmer, der handlinga dreier seg om fotball eller fotballrelaterte hendelser. Derfor fikk jeg lyst til å nevne noen slike filmer jeg har sett. Jeg har valgt å strekke begrepet fotball-film etter eget forgodtbefinnende, så filmer som er litt løselig relatert til fotball er også med Jeg skal innrømme at jeg ikke har sett så mange slike filmer, rett og slett fordi filmene ikke har fristet nok ut fra omtalene, likevel har det blitt noen slike på sett-listen min, og noen av de er verdt en anbefaling.
Det skal dreie seg om spillefilmer, fiksjon, og ikke sesonghighlights-filmer eller fantastiske kamper som den glimrende fotball-dvd-en fra Istanbul 2005 da Liverpool slo Milan i Champions Leeague-finalen (sånn, da fikk jeg nevnt også det, hehe, men hey, også dette har faktisk sin relevans, bare vent og se), og heller ikke dokumentarer og portrettfilmer om spillere, klubber og lignende, men som sagt spillefilmer. Jeg trekker her frem noen få som jeg har sett, og funnet verdig å nevnes her, i urangert rekkefølge.
Jeg har også funnet trailere til hver film, klikk på YouTube-videoene for å se.
Denne kommer jeg selvsagt ikke utenom. “Lange flate ballær” er som mange nok vet, en norsk komedie om en gjeng fotballsupportere fra et verksted i Fredrikstad som drar på fotballtur til fotball-VM i Tyskland. Produsert av Harald Zwart, og inneholder en haug av minneverdige gjesteroller, blant andre Jose Mourinho, Ari Behn, Carola og Åge Hareide. Morsom film, sære typer I 2008 kom toeren, Lange Flate Ballær 2, som ikke var særlig morsom. Jeg husker faktisk ikke om toeren engang handler om fotball…
“HOOLIGANS” (2005) Også kjent under navnet “GREEN STREET HOOLIGANS”
En amerikansk 20 år gammel Harvard-student som har blitt utvist fra Universitetet flytter til London. Den fra før ikke voldelige Matt dras med inn i en gruppe casuals som holder med West Ham, og blir snart en del av det voldelige hooligansmiljøer i undergrunns-London. Ringenes Herre-stjernen Elijah Woods som fotballhooligan er et morsomt syn. Passe spennende og bra film. Hooligans har oppnådd 7,5 av 10 stjerner på imdb.com blant over 100 000 stemmer.
“GOAL” (2005)
Jeg har sett Goal, men husker egentlig ganske lite fra den. Jeg husker imidlertid at jeg syns filmen var grei nok. Goal handler om Santiago, en meksikansk unggutt som bor i USA, sin drøm om å bli fotballproff. Han oppdages og får sjansen for Newcastle United i England. Det ble også laget to oppfølgere, som jeg til dags dato er usikker på om jeg har sett. Goal II: Living The Dream, der Santiago har havnet i Real Madrid (og der kom rettferdiggjøringen av at jeg nevnte Martin Ødegaard innledningsvis, som jeg selvsagt digger ;p). Filmen handler om alt den nye tilværelsen i Real Madrid medfører, og Goal III: Taking On The World, der vi er med på VM-sluttspill, en hver fotballspillers store drøm.
I den tredje filmen medvirker, som seg selv, blant andre fotballstjerner som Steven Gerrard, David Beckham, Frank Lampard, Jamie Carragher, Wayne Rooney, Gary Neville, Ronaldo, Cristiano Ronaldo, Ruud van Nistelrooy, Henrik Larsson, og en rekke andre ekte fotballprofiler. Også i film nr 2 er en rekke stjernespillere, fra Real Madrid, med som seg selv. På imdb.com sin filmrating sank filmene fra 6,8 av 10 i den første filmen, til bare litt over 3 av 10 i den siste. Kanskje jeg skal oppfriske minnet litt med å ta en titt på disse, hm…
“MEAN MACHINE” (2001)
Røfft fengselsdrama/komedie med alltid hardtspillende Vinnie Jones (ex Wimbledon og Chelsea) i hovedrollen. Jones spiller en tidligere fotballstjerne som havner i fengsel, der må han lede et lag av innsatte i fotballkamp mot fengselsbetjentene.
Platekompaniet.no omtaler handlingen slik: Vinnie Jones er Danny Meehan, en fotballstjerne som hadde alt: penger, raske biler og supermodellkjæreste. Nå er han imidlertid satt ut av spill og når han settes i fengsel for å ha slått ned en politimann, går ting fra vondt til verre. Den fotballgale fengselsdirektøren organiserer én kamp – fengselsbetjentene mot de innsatte – og han må gjøre en gjeng forbrytere med dårlig kondis til et vinnerlag. Hvis han taper må han møte forbannede forbrytere. Hvis han vinner, kan han glemme prøveløslatelsen. Men en ting er sikkert – det kommer til å bli en helvetes kamp!
“THE 51.ST STATE” (2002)
“The 51.st state” er ikke en fotballfilm. Det er en actionkomedie om dopsalg og gangstermiljø i Liverpool, men Robert Carlyle som spiller hovedrollen (sammen med Samuel L. Jackson) spiller en småkriminell Liverpool-fan, han går kledd med Liverpool-drakten under skinnjakka, en kamp mellom Liverpool-Manchester United (ingen ekte spillere er med i filmen) står sentralt i handlinga, og noe av det som utspiller seg foregår på Anfield. Så jeg tar egentlig denne med kun fordi jeg er Liverpool-fan selv Filmen fikk terningkast 3 i VG. Personlig mener jeg 3 høres helt greit ut, 3 pluss kanskje, men filmen er noe morsommere enn det han sure typen i VG skrev en gang for snart 13 år siden, så den er severdig.
“ONE NIGHT IN ISTANBUL” (One Night In Istanbul: The Movie) er tittelen på en film fra 2014. Jeg har ikke sett filmen, vet egentlig lite om den, men dette er en fotballfilm jeg definitivt skal se når jeg får sjansen.
Liverpool FC er som du kanskje nå har forstått mitt favorittlag (sammen med Tromsø, der ble også det nevnt ja). I 2005 vant Liverpool Champions League (mesterligaen) etter en historisk kamp mot Milan i Istanbul. Liverpool kom sterkt tilbake etter å ha ligget under 3-0 ved pause, de hentet inn ledelsen og etter 90 minutter stod det 3-3, og det hele endte til slutt i en straffesparkkonkurranse som Liverpool vant. En kamp jeg selv fulgte på TV, og holdt på å besvime av i gledesrus. Nesten 10 år senere ble det laget en krimkomedie med handling lagt til rundt denne bragden. Filmen gikk på en del kinoer i England i 2014. Den er ventet utgitt på dvd i starten av februar.
Like etter at jeg publiserte dette innlegget fikk jeg et godt tips om en fotballfilm, som jeg bare måtte få med her. Jeg har et vagt minne om å ha sett den, men det er isåfall veldig lenge siden. Filmen kan by på stjerner både fra filmens og fotballens verden, som Sylvester Stallone og Michael Caine, og fotballstjerner som Pelè, Osvaldo Ardiles, Bobby Moore og vår egen Hallvar Thoresen, med flere. Filmen er “VICTORY” eller “ESCAPE TO VICTORY” (FLUKTEN TIL SEIER, 1981), som utspiller seg under andre verdenskrig der en gjeng nazi-offiserer braker løs i fotballkamp mot krigsfanger. Mens nazistene ser på kampen som propaganda ser krigsfangene sin sjanse til å benytte kampen som en fluktplan.
Det er naturligvis laget korte fotballhumoristiske greier også. Hvem kan vel glemme den klassiske Monty Python-sketsjen “Philosopher Football” fra Pythons The Flying Circus. Se sketsjen i YouTube-videoen:
Sånn. Da skal filmbloggen igjen bli fotballfri sone (ihvertfall helt til en fotballfilm av interesse dukker opp ).
Hvis noen av dere som leser her vet om noen filmer i denne sjangeren som er verdt å se, kom gjerne med en anbefaling. Kommentarer kan du skrive inn ved å klikke på kommentarer-linken like under dette innlegget.
Filmbloggen er nå også på facebook med en egen facebook-side.
Mange sjekker facebook daglig, og bruker det for å følge med og oppdateres på siste nytt fra venner, aviser, nyhetsformidlere, nettsider og andre ting de interesserer seg for. Derfor lanserer også “filmhjerte.blogg.no – en filmblogg fra nord” sin egen facebook-side.
Finn sida på facebook, klikk LIKER på den, og du vil forhåpentligvis få siste nytt fra filmbloggen min inn på nyhetsoppdateringene dine på facebook-veggen din, alt ettersom hvordan Facebook filtrerer vel og merke.
Lørdag og søndag betyr filmtid i mange hjem, eller kinobesøk. Fortsatt er film på TV populært tidsfordriv, selv om strømmetjenester som Netflix, med flere tar over mer og mer.
Utvalget og kvaliteten på filmene som sendes på TV er av høyst variabel kvalitet, og kanskje ikke akkurat siste skrik fra filmbransjen. Særlig lørdagsmenyen er vanligvis skrale greier på TV. Jeg finner stort sett ikke en eneste film i passende sendetid denne lørdagen, som jeg vil anbefale på kanaler de fleste (eller mange) har tilgang til.
LØRDAG
Lørdagens anbefaling blir nok ikke av det mest originale, men er en klassiker.
JAMES BOND – SPIONEN SOM ELSKET MEG. Klokken 23:30 på TV Norge. Klassiske Bond går vel aldri helt av moten, selv om filmene har gått tusen ganger på TV. I “spionen som elsket meg” er det Roger Moore som er agent 007. I filmen fra 1977 er det forsvunnede ubåter som skaper hodebry, men Bond er på saken, sammen med en russisk skjønnhet. Som vanlig jager Bond en superskurk på jakt etter verdensherredømme eller som har andre stormannsgale planer. Noe som gjør akkurat denne Bondfilmen ekstra verdt å se er at vi får et gjensyn med den kanskje mest populære Bond-skurken gjennom tidene; Jaws (bildet til høyre), i Richard Kiels legendariske skikkelse. “Spionen som elsket meg” var den første filmen hvor Jaws, kjempen med monstertennene, dukket opp. Bond byr som vanlig på action så det holder, spenning, humor og en dose sjarm. Se opp for Q`s tekniske duppedingser, klassiske drinker og kvikke kommentarer.
Er du litt lei Bond, kan kanskje ubåt-actionthrillerene RØDT HAV klokken 21:30 og JAKTEN PÅ RØD OKTOBER klokken 23:50, begge på Max, være noe å ta en titt på. Maktbalansen mellom USA og Russland/Sovjet står sentralt i begge filmene, og faren for atomkrig er overhengende. I “Rødt hav” fra 1995 er det Gene Hackman, Viggo Mortensen og Denzel Washington som bekler hovedrollene. I “Jakten på rød oktober” fra 1990 er trioen Sean Connery, Alec Baldwin og Sam Neill i hovedrollene. Solide skuespillere i begge filmene altså. Det er ganske lenge siden jeg så disse to filmene, men jeg husker at jeg likte “Jakten på rød oktober” best. Terningkast 3 og 4 muligens.
Ellers har jeg blitt fortalt at kveldsfilmen på “ettan” (SVT1 klokken 23:05) er vel verdt tiden. Den amerikanske krigsfilmen THE HURT LOCKER fra 2009 fikk hele 6 Oscars, blant annet for beste film, men skal være den Oscarvinnende filmen som har vunnet beste film-kategorien som har hatt dårligst seertall. Handlingen foregår under Irak-krigen der filmen følger en tropp som uskadeliggjør bomber. Hvorfor filmen ble sett av så få vet jeg ikke, jeg har ikke sett den selv ennå, men kanskje kan mangelen av de store trekkplasterene på rollelista være en grunn? Ikke det at Ralph Fiennes (“Den engelske pasienten”), Evangeline Lilly (“Lost”) og David Morse, med flere, i skuespillercrewet ikke er kjente, men det store trekkplasteret mangler kanskje? Men nå har jeg aldri ment at en film MÅ ha de største navnene på plakaten for at filmen skal være verdt å se. Krigsfilmer er likevel ikke helt min greie, men 6 Oscars kan jo tyde på at den er bra.
SØNDAG
Søndagsmenyen er også noe laber. NRK1 og 2, TV 2 og TVN byr ikke på noe, mens TV 3 sender et par teite romantiske komedier jeg glatt lar passere.
Men en film jeg husker at jeg likte som sendes søndag er U.S. MARSHALS, am. actionthriller fra 1998, klokka 21:30 på Max. Tommy Lee Jones, Wesley Snipes og Robert Downey Jr spiller hovedrollene i denne action- og spenningsfylte filmen om et fly med fangetransport som styrter (eller nødlander veldig brutalt). Når flyet finnes og passasjerene telles opp er det en fange som mangler, en tidligere CIA-agent som hevder sin uskyld. Det blir U.S. Marshals som får jobben med å spore han opp. Snipes spiller fangen som er den jagede som får U.S. Marshals, Jones og Downey Jr, etter seg.
Ellers er DANGEROUS MINDS, Kl 21:00 på Fem, et brukbart alternativ. Michelle Pfeifer spiller en engelsklærerinne med bein i nesa som tar på seg jobben med å undervise tøffe getto-ungdommer med sine egne særegne metoder.
For de som vil se en TV-film tidlig ettermiddag søndag, kan NRK2 klokken 13:55 være kanalen å velge. Der vises KLASSEN. Filmen som følger en klasse med studenter fra ulike kulturer i en forstad til Frankrike er kritikerrost. Jeg har til gode å se denne filmen, men den er en av de jeg vil se en gang.
Bortsett fra dette er det ikke mye jeg finner tiltalende på noen av de mest tilgjengelige kanalene. Er det rart folk heller bruker Netflix og andre mer eller mindre lovlige filmnedlastingssider? Neppe
KINO
Syns du alle disse TV-filmene lukter gammelt støv, møll og brukte sokker, ta heller en tur på kino!
For tiden går det flere Oscar-nominerte filmer. American Sniper med Bradley Cooper, regi Clint Eastwood, er historien om USAs mest dødelige snikskytter gjennom historien. Filmen hadde Norgespremiere denne helga.
Leviathan, Oscar-nominert i kategorien beste utenlandske film og vinner av Golden Globe, omtales som et storslått russisk mesterverk fra dagens Russland som på en smart og opprørende måte forteller om korrupsjon, maktmisbruk, politikk og religion. Også denne hadde offisiell Norgespremiere denne helga. Gjennomgående strålende kritikker og omtaler. Virker spennende, selv om jeg er noe skeptisk til russisk film.
Eller hva med den Oscarnominerte The Imitation Game, regissert av norske Morten Tyldum, som har blitt en hit. Benedict Cumberbatch i hovedrollen er intet minus ihvertfall. Denne må man vel få med seg? “The Imitation Game er den intense og nervepirrende historien om det brilliante, men kompliserte geniet Alan Turing, som under umenneskelig press bidro til å forkorte en verdenskrig – og redde livene til tusenvis av mennesker”.
Så du de to første Taken-filmene med Liam Neeson og syns de var bra, så er Taken 3 et trygt valg. Ex-agenen Mills anklages for et mord han ikke har begått. Han tar opp jakten på morderen for å renvaske sitt eget navn. Blir nok noen heftige actionadrenalinkick her?
For de som vil se en familievennlig film kan kanskje Paddington passe godt. “I denne filmen med den lille duffelcoat-kledde bjørnen Paddington reiser han til London for å få seg et bedre liv”. For litt sprøere humor, fortsatt i kategorien som også passer familiens minste, må Madagaskarpingvinene nevnes. Pingvinene fra filmen Madagaskar har fått sin egen film, i den herjer spionpingvinene rundt i Antarktis, Venezia, Shanghai, New York City, Kentucky og ørkenen. Jeg har sett traileren til filmen, og selv om animasjonsfilm vanligvis ikke er det jeg liker best, så virket dette morsomt. På kino (ihvertfall her i Tromsø) vises filmen kun med norsk tale, mens man ikke får sett originalversjonen med stemmene til bl.a Benedict Cumberbatch, John Malkovich og Ben Stiller. Jeg kommer nok til å se denne, med original tale når sjansen byr seg, men denne vil jeg ha med meg.
Alle disse kinotipsene, kanskje unntatt Paddington, er i alle fall filmer jeg selv kommer til å se før eller siden på en eller annen såkalt plattform for film.
Den norske filmen Staying Alive, med blant annet Linn Skåber og Anders Baasmo Christiansen, styrer jeg derimot unna. Norske komedier av typen jeg har oppfattet dette å være har en lei vane for å være alt for lite morsomme. skåber er morsomm i Nytt på nytt på NRK1, men jeg er mere skeptisk til henne her. Jeg betaler ihvertfall ikke for å se den, så kanskje om den kommer på TV en gang, eller noe…
Som vanlig varierer selvsagt kinotilbudet fra sted til sted. I Oslo finner man jo for eksempel fortsatt filmer rullende på kino som hadde premiere for flere måneder siden. Deriblant den fantastiske dramafilmen BOYHOOD – fjorårets desidert beste film, og også Oscar-nominert i kategorien beste film og beste regissør, blant annet. Booyhood er filmen som er ulikt noe annet som er laget i filmhistorien. Den følger de samme skuespillere over en periode på 12 år, der vi ser den naturlige utviklingen hos rollekarakterene. Et fascinerende og unikt filmprosjekt. Førsteklasses skuespill, mesterlig regi. Ellar Coltrane i rollen som Mason (bildene under), som vi altså følger gjennom 12 år, er glimrende. Oppvekstfilmen fremfor noen annen oppvekstfilm. Se den på Saga eller Klingenberg i Oslo, om du har sjansen.
PS: får du ikke sett denne perlen på kino, så er det mulig å finne den andre steder, men leterunden får du ta selv ;p
Franske Mamma er en annen film som er rost opp i skyene, som fortsatt går i Oslo. Det gjør også Turist (se eget blogginnlegg her på bloggen) og Pride, to filmer jeg definitivt anbefaler, som jeg har sett. Pride er en feelgood-film, om en gruppe homofile og lesbiske i London som i 1984 samlet inn penger for å støtte streikende gruvearbeidere som slet under jernkvinnen Thatchers harde lederstil. “PRIDE er en herlig og fantastisk morsom film om to fullstendig ulike kulturer som krasjer i hverandre, og som forsøker så godt de kan å samarbeide mot et felles mål”.
Kinoomtaler: Tromsø Kino og Oslo Kino (skråtekst).
Skrevet av Lars JG
Har du en kommentar? Klikk på kommentarer-linken under dette innlegget.
Helgens beste film på TV ser du kanskje allerede i kveld. TV 2 sender nemlig i kveld klokka 23:30 den kritikerroste filmen BABEL, fra 2006.
Er du likevel oppe seint og vil se en knallgod film, er Babel absolutt verdt å få med seg. De to timene og 20 minuttene filmen varer blir aldri kjedelige (men husk at med reklamepausene på TV 2 varer filmen frem til over klokka to…). Dette er i alle fall en av mine favorittfilmer, filmen er både spennende, provoserende og lett å bli engasjert i. Den har blant annet fått terningkast 6 i Dagbladet og VG.
Veldig kort fortalt: Fire historier flettes sammen i denne filmen, som har Brad Pitt og Cate Blanchett i hovedrollene, og handlingen er satt til Marokko, USA, Mexico og Japan. Et amerikansk par er på ferietur i Marokko, da et skudd rammer bussen de sitter i, kvinnen som blir truffet må fraktes til en lokal landsby midt i ødemarken, noe hun langt fra er fornøyd med. De andre passasjerene er heller ikke særlig happy over det ikke planlagte stoppestedet. Rasisme og frykt for det ukjente spiller viktige elementer her.
Vi møter også en ulykkelig stum, men sensuell, japansk tenåringsjente med problemer, en meksikansk dagmamma som havner i trøbbel i ørkenen, og to marokkanske unggutter som får erfare at våpen ikke er noe leketøy.
Filmen fikk 7 Oscar-nominasjoner, blant annet i kategorien beste film (vant ikke). Den fikk Oscar for beste originalmusikk.
Navnet på filmen, “Babel”, stammer fra en bibelsk fortelling, “Babels tårn”, der mangel på evnen til kommunikasjon står sentralt.
Se den da vel. TV 2 i kveld klokka 23:30 altså, eller finn den et annet sted
Gode /morsomme filmer er ofte vanskelig å følge opp med en like bra oppfølger. Noen ganger lykkes man, og skaper sågar en oppfølger som er bedre enn den første filmen. Alene Hjemme og Alene Hjemme 2 er eksempler på filmer der man hadde en gedigen kassasuksess på eneren, og lagde en minst like morsom oppfølger etter samme oppskrift som i eneren (men så kom nr 3 og 4 med helt nye skuespillere, de er overhodet ikke verdt å se forøvrig). Men noen ganger går man rett i baret, og lager en film som er helt herpa.
Dum og Dummere fra 1994 er en av de klassiske komediene man har vokst opp med, som man lo av og fortsatt ler av når man ser. Oppfølgeren som kom litt over en måneds tid før jul i fjor, Dum og Dummere To (Dumb & Dumber To) når ikke den første lenger enn til anklene, og kommer til å gå inn i historien som en for dårlig, kjedelig, platt og stort sett bare teit, oppfølger. Jeg hadde sett frem til denne filmen, men må si resultatet skuffer. Filmen kommer ikke til å havne i min filmhylle.
Selve historien er som filmen ellers, litt for tynn suppe kokt på gamle rustne spikre. Harry og Lloyd (Jeff Daniels og Jim Carrey) er de to dummingene, og ja, de er virkelig dummere enn sist, det skal de ha. Lloyd har tilbragt de siste 20 årene på pleiehjem, frivillig, for å spille Harry et puss, noe som setter standarden for resten av filmen; ganske tåpelig. Filmens videre ferd går ut på at Harry forteller Lloyd at han trenger en ny nyre for å overleve, de finner ut at Harry har en datter, som skal bli redningen hans, ettersom hun er den eneste han kan få nyre fra, og de to tullingene setter kurs mot El Paso der de skal finne henne. Med på lasset har de en fyr som planlegger å ta livet av de to siden de står i veien for en slu plan han og Harrys datters fostermor har kokt sammen. Underveis er det selvsagt en brokete forsamling av karakterer vi presenteres for, og en rekke mer eller mindre åndssvake hendelser.
En komedie med Jim Carrey, og Jeff Daniels, i hovedrollen skulle man tro man ler av, mye, men i løpet av Dum og Dummere To var det ikke mange ganger jeg lo, bortsett fra noen gags som er artige, og som fremkaller spontan latter. Bortsett fra de gangene er filmen stort sett så platt og svak at jeg var i ferd med å gi opp filmen før en time var passert. Filmen tok seg litt opp etterhvert, og derfor blir det ikke helslakt fra meg. Vitsene som var morsomme i den første filmen er reprodusert, mangler krutt (selv om det var nok krutt i scenen med fyrverkeriet) og blir så banale at det ikke er så veldig morsomt. Selv ikke Jim Carreys gummifjes kan redde inntrykket, og heller ikke det er hva det en gang var. Særlig Carreys rollefigur Lloyd blir i overkant masete, umorsom og mest av alt ekkel, men også med sine morsomme stunder, mens Harry, også han med sine komiske stunder, er mer den godsnille godtufsen han alltid har vært. I sum klarer de å vri litt morsomt ut av det hele. Filmens høydepunkt er når de finner tilbake den loslitte kjerra av en bil, som vi husker fra eneren. Desverre er gjensynet kort. Forøvrig er litt morbid humor og underbuksehumor det som, i kjent stil for Dum og Dummere, trekker opp. Men også en del av det som trekker i motsatt retning.
Filmen har som nevnt noen morsommheter og skraper ikke bunnen helt, men jeg hadde fint klart meg uten denne oppfølgeren, når den ble som den ble, en skuffelse. Likevel kommer jeg nok sikkert til å se filmen en gang til, hvis den en gang kommer på TV og jeg tilfeldigvis sitter og glor, for nostalgiens skyld i et håp om at jeg kanskje liker filmen bedre ved andre gangs seing (for det har skjedd før, at jeg liker en film bedre etter å ha sett den en gang til). Likte man eneren er det vel uansett obligatorisk å få med seg denne. Terningkastet jeg lander på er 2.
Har du en kommentar til dette? Klikk på kommentarer-linken under innlegget, og skriv i vei!
Det lages en del bra kortfilmer i nord, noe man har fått sett under årets filmfestival i Tromsø. I et tidligere innlegg skrev jeg om kortfilmer at man selvsagt helt fint kan se en enkeltstående kortfilm, men at satt sammen med flere andre i et program får man ofte et spekter av genrer, sjangere og tematikk servert i løpet av kortfilmprogrammet.
Der det hele oppleves som bortimot perfekt eller veldig utfyllende når man likevel ser en rød tråd i sammensettingen av filmer, selv om det er motsetninger, der hvor den ene filmen for eksempel handler om kjærlighet som slipper taket, avløses kanskje den av en film som viser det stikk motsatte, forhold som er i ferd med å spire og gro. Der fortvilelse og kulde formidles i den ene filmen, kan den neste lyse opp og spre håp og varme. Slik utfyller de hverandre. Slik har jeg under filmfestivalen i Tromsø (TIFF) opplevd de to kortfilmprogrammene jeg fikk med meg, FFN (film fra nord) shorts 2, og FFN shorts 3. For et par dager siden skrev jeg litt om TIFFs FFN shorts 2, denne gangen har turen kommet til FFN shorts 3.
Kortfilmprogram 3, handler i likhet med kortfilmprogram 2 om menneskelige relasjoner og forhold, og jeg vil nok en gang berømme de i TIFF som har gjort en gjennomført solid jobb i arbeidet med å plukke ut og sette sammen filmene til en kinovisning på omlag halvannen time. Om det er tiltenkt å ha en rød tråd, som jeg kaller det, vet jeg ikke, men dyktige har de i alle tilfeller vært.
Shorts 3 bød på 6 kortfilmer, hvor alle på hver sin måte fyllte en funksjon i sammenhengen, og som hver for seg også er veldig gode (kanskje med ett unntak). I den første filmen, “Radioamatören” (Sverige, 2015, 19 minutter) møter vi en innbruddstyv som havner hos en skal det vise seg, blind og ensom eldre mann, som ikke har hatt kontakt med sønnen sin på en årrekke etter at sønnen forlot. Den blinde, hvis eneste kontakt med omverdenen stort sett er via amatørradio, forveksler tyven med sønnen sin. Radioamatören er en rørende og sår fortelling der blant annet fortid, anger, tilgivelse og personlig utvikling er viktige elementer, og som også har en lun humor og varme. Den russiske filmen “Ice Flow” (2014, 22 minutter) er neste på programmet. I en vinterkledd russisk by er isen i ferd med å gå for vinteren. En russisk barnehjemsjente i tidlig tenåringsalder beundrer sin kvinnelige musikklærer, som er den eneste på skolen som behandler henne godt. En dag gir jenta lærerinnen et hastig kyss, noe som fører til en total forandring i forholdet. Kulda setter inn. I filmens sluttscene er selv isen på elva igjen frosset til. Russland er ikke kjent som det beste stedet for mennesker som ikke holder seg innenfor de forventede rammer, så dette er kanskje et stikk til den russiske intoleransen?
Den iskalde og dystre stemninga avløses av en 4 minutter lang merkelig animert kortfilm, “Fall Glide” (Norge, 2015), der vi ser en bjørn som danser, svømmer og spiller fele, akompagnert av en frisk oppløftende musikk. I programmomtalen er alt vi får vite at det er en “nær døden-opplevelse for en bjørn”. Jeg skjønner vel egentlig ikke denne filmen, men tolker det dithen å ha å gjøre med å våge og å slippe seg fri, leve mens man kan. Musikken løfter ihvertfall stemninga fra den forrige filmens slutt, og er en viktig del av filmen. Den neste filmen ut er “Fallet” (Norge, 2014, 15 minutter). Denne filmen gjorde meg seriøst svett og klam i hendene, det gikk kaldt nedover ryggen på meg av det majestetiske landskapet i filmen, og de luftige nervepirrende scenene som brer seg ut på det digre kinolerretet. Filmen er innspilt i Nordland, i traktene rundt og på Rødøya. Vi møter ihvertfall et ungt par som er på fjellklatring, i STUPBRATTE nord-norske fjell. Utsikten er storslått. Filmen tar for seg blant annet tillit. En fjellklatrer MÅ ha tillit til og hos klatrepartneren sin, hvis ikke kan det få fatale følger, men hva om tilliten forsvinner? Forholdet deres er fint, de har etter en litt klein episode dagen før nå bestemt seg for at de vil ha barn sammen, men en oppdagelse forandrer alt. Igjen, isfront. I mens henger de der oppe, i de stupbratte fjellene. Et fall vil være punktum. Fallet er nervepirrende bra laget, og filmen har gjort stor suksess på en lang rekke festivaler i 2014, og er også sendt på dansk tv.
Fortsetter under bildet. Bildet: Fra filmen “Fallet”.
Programmets femte film er “49 Sekunder” (Norge, 2014, 10 minutter), der vi som i den forrige filmen ser en jente som må velge å enten slippe taket eller bli, der relasjonene som bygges utfordrer personlige drømmer og mål. Hun drømmer nemlig om å slå en årelang løpsrekord. Hvorfor løper hun? En veldig fin film om den vanskelige kjærligheten. Shorts 3 avrundes med “Allt Vi Delar” (Sverige, 2014, 22 minutter), der historien utspiller seg rundt et tre som skal sages ned i bakgården hos en familie bestående av mor, far og en tenåringssønn. De to som er leid inn for å utføre jobben senser at ikke alt er som det skal være. Noe har skjedd hos familien som skal ha treet bort, noe de ikke vil snakke om. Ice Flow hadde en tematikk som inneholdt en jentes dragninger mot en av eget kjønn. I Allt Vi Delar er den ene skogsarbeideren i et homofilt forhold (noe vi introduseres for helt i starten). Det er ikke tilfeldig at dette poengteres. Det er innestengte følelser i filmen. Moren er bestemt på at treet må vekk da det hindrer for lyset, sier hun, faren virker fraværende, noe apatisk og usikker. Moren hevder etterhvert at de vil fjerne treet pga at sønnen har hatt en ulykke der. Seerne ledes først til å kanskje anta at sønnen er død, men han lever. Sønnen er trist, men skogsarbeideren ser ut til å få gnisten tilbake hos han, når han deler litt av sine erfaringer med han. En litt mystisk stemning, hva er det som har skjedd bak treets digre greiner? Tematikken i filmen skjønner man, men jeg får ikke helt taket på det med treets betydning. Men Allt Vi Delar er en tankevekkende, forsiktig og veldig fin film.
Dette kortfilmprogrammet vises på TIFF også i dag lørdag 17. januar, kl 22:30, og søndag, kl 18:00, på Fokus 4.
PS: legg gjerne igjen en kommentar om du vil. Klikk på kommentarlinken under innlegget.
Wild Tales. Sett på Tromsø International Film festival. Nominert tidligere i uken til Oscar i kategorien beste utenlandske film. Ville historier. Hevn. Og mye latter.
Den argentinske filmen Wild Tales (Relatos Salvajes, 2014) kan bare betegnes som en sjuk film. Vi presenteres for den ene elleville historien etter den andre, med dagligdagse hendelser, som alle får et utfall som langt fra er dagligdags, når personene i filmen pushes til det ytterste og mister hemningene. Filmen kommer selvsagt på ordinær kino etterhvert, og jeg kan ikke annet enn å gi denne en tommel opp og en klar anbefaling. Dette er morbid og kølsvart humor av klasse. Morsomste filmen jeg har sett på lenge.
Noen lang analyse av Wild Tales er egentlig ingen vits å gi, den må oppleves – særlig om du liker tanken på å slippe raseriet løs, eller ihvertfall se andre som gjør det Filmens premiss ligger nemlig i den tanken vel de aller fleste av oss en eller annen gang har hatt, om å slippe hevnen og galskapen løs. I Wild Tales gjør de virkelig det, slipper hevnen løs med frie tøyler, og driter i konsekvensene. Her blir det bokstavlig talt både drit, blod og bryllupsfest med hæla i taket. Åpningen på filmen går inn i historien som en av de villeste jeg har vært med på.
Et fly, halvfullt med passasjerer. Vel oppe i lufta går det opp for passasjerene ombord at det ikke er tilfeldig at de er der.
På en skitten kafeteria innhentes en gjest av fortiden når han gjenkjennes av servitøren. Kokken fra helvete vet hva som må gjøres.
To ensomme biler i et goldt og storslått argentinsk landskap møtes på motorveien. Sjåføren i den fremste bilen er en idiot, den andre river kjeft og viser fingeren idet han kjører forbi. De møtes igjen.
En tenåringsgutt kjører ved en ulykke på en gravid kvinne, og stikker av. Hun dør av skadene. Folkemengden utenfor krever en gjerningsmann. Hvem skal den velstående familien legge skylda på?
En sprengningsekspert havner i krangel med et lite kundevennlig parkeringsselskap som til stadighet tauer inn bilen hans for feilparkering.
Et bryllup går ikke helt som planlagt når bruden gjør en oppdagelse.
Filmen har gjort stor suksess både hjemme i Argentina og rundt omkring ellers i verden, blant annet på diverse filmfestivaler. Oscar-nominasjon har det altså også blitt. Jeg legger på bordet en terning som viser et bunnsolid terningkast 5, bare det lille mangler for at dette blir terningkast 6.
Wild Tales folkens. Ville historier. Se den!
Legg gjerne igjen en kommentar. Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget.
Den svenske filmen “Miraklet i Viskan” hadde offisiell verdenspremiere på filmfestivalen i Tromsø. En fullsatt Fokus sal 1 tok i mot festivaldirektør Martha Otte, som introduserte filmen og filmens regisør John O. Olsson, produsent Anna Bjørk og filmens kvinnelige hovedrolleinnehaver Lia Boysen, som alle hadde tatt turen til Tromsø.
Filmens handling utspiller seg i det bittelille stedet Viskan i Medelpad, som ligger i Sundsvalls kommune. Her møter vi Bjarne, Malin og deres to døtre, som bor i et eldgammelt stort trehus kalt Långhuset (som også er husets egentlige navn) ved siden av elva. Bjarne driver et flyttebyrå, han eier det ikke, det gjør svigerfaren som har tjent seg velstående på firmaet, men “det er jo ingen som flytter lengre”, som Bjarne sier. Han kjører også den lokale skolebussen, men slikt blir man ikke rik av, så han er på utkikk etter nye inntektskilder. Han vil kjøpe brøytebil med plog, for snø vil alltid komme som manna fra himmelen, sier han. Problemet er at han trenger penger for å finansiere dette og oppussing av Långhuset.
På andre siden av elva, skilt av ei bro som kommer til å stå i begivenhetenes sentrum, bor Malins gamle far og Bjarnes svigerfar, Halvar. Forholdet svigersønn-svigerfar har aldri vært særlig godt, de er begge sta, og nå må Bjarne få svigerfar, som er rik nok til å låne ut penger, til å kausjonere for et millionlån i banken, for Bjarne vil absolutt ikke låne av han. Etter en krangel om lån og penger utsettes Malin for en ulykke som får stor betydning.
Bjarne får omsider sin etterlengtede plog, og hadde det bare kommet snø ville nok ting sett bedre ut for han. Med kona sittende i rullestol og med vekslende humør etter ulykken, melder visse behov seg for Bjarne, som finner trøst hos den lokale biblioteksbuss-dama. De økonomiske problemene tårner seg opp, så når Bjarne en vakker dag får kronofogden (innkrever av gjeld) på besøk skjer det saker.
Filmens to mannlige hovedrolleinnehavere er i mine øyne filmens styrke. Bjarne spilles av Rolf Lassgård, kjent fra de første Wallander-filmene, mens svigerfar Halvar spilles av Ingvar Hirdwall, som nok for de fleste vil være best kjent fra rollen som den herlige, men smått irriterende og morsomme, grannen (naboen) i Beck-filmene, du vet han med støttekragen rundt halsen som hele tiden vil ta en “stenkare” sammen med Beck.
Lassgård er en av mine favorittskuespillere etter rollene han har gjort i Wallander-filmene, de to Jegerne-filmene (Jägarna), og de første Beck-filmene, så jeg hadde lyst til å se han i en noe uvant rolle. Både han og Hirdwall gjør en solid innsats i Miraklet i Viskan. Også Lia Boysen (som spiller Bjarnes kone Malin) gjør en fin innsats, og jeg må definitivt trekke frem parets to døtre, som i filmen er utrolig sjarmerende og nydelige, og gjør en fremragende innsats.
Med Lassgård, flere morsomme/komiske og gode biroller, en stemningsfull bru og en fin miks av humor, varme og alvor har Miraklet i Viskan blitt en småmorsom dramakomedie om forholdet i en familie der motsetninger og konflikter får innvirkning på det lille lokalsamfunnet. Filmen varer ca 105 minutter, noe som burde vært kuttet litt ned på, for jeg må innrømme at selv om jeg liker filmen har den litt dødtid der jeg syns det blir litt stillestående, langdrygt, litt kjedelig og tamt.
Filmen er innspillt i Viskan, Medelpad i Sundsvalls kommune, og i Älvsbyn, og er et samarbeid mellom filmproduksjonsselskaper fra midtre og Nord-Sverige.
En litt over middels film, helt greit liksom, med småmorsomheter underveis, terningen ender på 4. Den drar Lassgård og Hirdwall i land.
Legg gjerne igjen en kommentar hvis du vil. Klikk på kommentar-linken under dette innlegget.
Men det har sin årsak. Med Martins overgang til Real Madrid kom jeg til å tenke på min andre store lidenskap, som er fotball. Jeg hadde ikke tenkt å blande fotballen inn her, men nå er det jo faktisk relevant. For fotball og film går selvsagt enkelte ganger hand i hand, i likhet med så mange andre temaer eksisterer og lages det også fotball-filmer, der handlinga dreier seg om fotball eller fotballrelaterte hendelser. Derfor fikk jeg lyst til å nevne noen slike filmer jeg har sett. Jeg har valgt å strekke begrepet fotball-film etter eget forgodtbefinnende, så filmer som er litt løselig relatert til fotball er også med 
