FILMHJERTE LARS JG – EN FILMBLOGG FRA NORD Blogg om film og TV-serier, skrevet av Lars Jørgen Grønli. Kontakt: larsgronli (@) hotmail . com

Den sanne historien om den indiske gutten som forsvant, og fant tilbake etter over 25 år, er en emosjonell film, der regissøren har lagt inn noen knapper for å trykke på publikums følelser.

Eller så er det bare virkeligheten som var slik. Lion er nemlig realistisk, og svært rørende.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

FILMOMTALE: LION

Australia/USA/UK, 2016, Drama, Spilletid 1t 58m

Regi: Garth Davis

  Med: Dev Patel, Nicole Kidman, Rooney Mara, Sunny Pawar, m.fl.

Barns gleder, håp, drømmer, en mors omsorg, også en fostermors, voksen gjensynsglede, håpløshet, mot og hjerteskjærende scener, er slike typiske knapper, knapper som den australsk-amerikansk-britiske filmen LION har flere av. Misforstå meg ikke, dette er blant filmens styrker, for det meste.

Nå holdt denne filmbloggeren øynene tørre, såvidt, for det er umulig å ikke bli berørt av reisen Lion tar oss med på, fra slummen i India, til vakre Tasmania i Australia, og tilbake igjen. Siden det er en film som bygger på virkelige hendelser, basert på boka skrevet av hovedpersonen filmen portretterer, så er det vel heller ingen spoiler å si at filmen har et feelgood-teppe over seg til tider underveis og spesielt slutten, selv om det utvilsomt også er en film med en hard virkelighet å forholde seg til, som etterlater mang en seer litt sorgmodig men mest glad.

Lion viser den sanne historien om den lille 5 år gamle indiske gutten Saroo, som i 1986 kommer bort fra storebroren sin en kveld de er ute alene. Saroo sovner i en tom togvogn, noe som gjør at han havner i Calcuttas myldrende folketue tusenvis av kilometer hjemmefra, fra den lille landsbyen ingen har hørt om. Via en rekke utfordringer som for en 5-åring er vonde å takle går turen videre blant annet via hjelpere med uedle hensikter, til røffe forhold andre steder,  før Saroo omsider adopteres av et australskt par som gir den lille forkomne gutten et kjærlig og omsorgsfullt hjem på Tasmania i Australia. 20 år senere utløser et tilfeldig barndomsminne et oppvåknings-øyeblikk, og ved hjelp av kartprogrammet Google Earth markeres starten på den den nå voksne Saroo sitt altoppslukende søk etter sitt gamle hjemsted, kun ved hjelp av små vage minner fra barndommen, et prosjekt nærmest som å lete etter den berømmelige knappenåla i høystaken.

Filmen er delt inn i to deler, hvorav den første er den mest tøffe og hjertebristende, samt beste, da den viser forsvinningen og den harde tiden for den lille gutten, helt alene i verden plutselig. Unge Saroo spilles på mesterlig vis av den purunge nykommeren Sunny Pawar, som er akkurat på en prikk som det bildet man gjerne har av små indiske guttunger, basert på skildringer på film må legges til. Litt veslevoksen og herdet, men også sårbar, redd, åpen for verden, og ikke minst enormt sjarmerende. Pawar skal selvfølgelig hylles som et fantastisk funn, det han leverer er barneskuespilleri av verdensklasse. Ikke like godt som Jacob Tremblay i Lenny Abrahamsons drama “Room” (2015), men utvilsomt verdensklasse av en så ung barneskuespiller. Solstrålen Sunny spiller seg rett inn i filmhjertene.

Når håpløsheten både for vår lille helt og oss som ser på har lagt seg litt over tapet av mor og bror, er det duket for noen rørende scener i den unge Saroos første møter med sine nye adoptivforeldre og første tid i Australia.

I del to er det den etterhvert velkjente Dev Patel (Slumdog Millionaire) som gir liv til Saroo, i den delen av filmen som kanskje er den med flest “knapper” som tidligere nevnt. Del en som foregår i India har mange den også, dog på en annen måte, det er mer vondt å se på.

Saroos nye mamma og pappa i Australia, fantastiske mennesker om jeg må få tilføye, spilles på særdeles ekte og nært vis av en strålende Nicole Kidman og en også veldig god David Wenham. Patel og Kidman har fått hver sin Oscar-nominasjon for beste biroller, noe som i alle fall er helt fortjent for Kidmans del, som vel gjør sin beste rolle på godt over 10 år –  og joda, også Patel overbeviser. Nominasjonen er fortjent nok. Rooney Mara er ikke så verst hun heller, samt flere andre bra biroller. Lion sin største stjerne er dog utvilsomt Sunny Pawar på nå 8 år.

Historien er fortalt på engasjerende vis det meste av tiden, men får noen trekk av meg. Filmen viser noen klisjèaktige sider ved India som vi vel egentlig kjenner til fra før, noe som ikke gjør det like interessant hele tiden. Fritt for melodramatiske scener er det heller ikke, og det er nok noen flashbacks for mye, der Saroo minnes moren, broren og hjemstedet. Selv om 1 time og 54 minutter ikke er så lenge for en film, føles det likevel som om noen minutter kunne vært kuttet i begge halvdelene. “Lion” posisjonerer uansett ut en godt komponert fortelling som serverer barnslig bekymringsløshet, samt håp, optimisme, håpløshet, hjelpesløshet, fortvilelse, ømhet, savn, sorg og glede.

Og får sikkert noen tårer og smil i retur fra mange seere.

Jeg vet ikke helt hva det er som mangler for min del, for det er en historie som beveger. Likevel blir jeg ikke helt fortapt i historien, til tross for alle  sterke sider ved filmen og skuespill. Kanskje er det faktumet at det er en sann historie og at vi tross alt vet at det gikk bra, som gjør at det butter litt?

Filmhjerte faller ned på at “Lion” fortjener 5 filmhjerter, tilsvarende terningkast 5.

Dog ikke en sterk femmer, det er på grensen. På stjerneranking 1-10 føler jeg at 8 blir for mye (8-9 er i min bok terningkast 5), så der settes 7/10. På imdb har den derimot et sterkt snitt på 8/10 basert på over 22 000 brukerstemmer. “Lion” fortjener iallefall å bli sett!

LIONS OSCARSJANSER

Fra venstre mot høyre Dev Patel, regissør Garth Davis, Sunny Pawar og
manusforfatter Luke Davis. Foto lisensiert fra: ImageCollect / yayimages.com

Lion har fått hele 6 nominasjoner. Slik vurderer Filmhjerte Lion sine sjanser.

Beste film: Nei, den prisen får ikke denne filmen. For mitt vedkommende gjør det ikke noe om den vinner, men flere filmer er bedre, som Manchester by the Sea, Hell or High Water og Hidden Figures, og kanskje er også  La La Land et bedre vinnervalg? Moonlight har jeg ennå ikke sett. Jeg føler meg ihvertfall temmelig sikker på at de som gir sine Oscar-stemmer ikke legger flertallet sitt på “Lion”.

Beste mannlige birolle:  Dev Patel får neppe prisen. Mahershala Ali og Jeff Bridges er favorittene til å få denne.

Beste kvinnelige birolle: Nicole Kidman får nok heller ingen statuett med seg hjem denne gangen. Prestasjonen hennes er solid, men hun er godt bak Viola Davis og Octavia Spencer, dessuten tror jeg også Michelle Williams ligger før henne i køen hos stemmegiverne.

Beste adapterte/tilrettelagte manus: Neppe pris her heller. Moonlight, Arrival, Fences (desverre) og Hidden Figures tror jeg trumfer Lions sjanser.

Beste kinematografi/foto (Best cinematography): Litt vanskeligere å tippe her. Jeg har ikke sett  Silence og Moonlight ennå, men sannsynligvis får ikke Lion kinematografi-prisen. La La Land er bedre på dette feltet synest jeg. Lion er muligens for hverdagslig portrettert. Det er ingen svakhet for filmen som helhet, men er det i denne konkurransen.

Beste originale filmmusikk (Best original score):  Lion har et fint soundtrack. Vinnersjansen her er nok ikke større enn i de øvrige kategoriene, for jeg antar at La La Land ligger godt an her.

Filmhjertes rangering av filmene som er nominert som beste film:

(Klikk på filmtittelen for å lese filmanmeldelse)

#oscar17 #oscar2017 #oscar #film #filmtips #filmhjerte #filmsnakk #academyawards #Lion

Kommentarer mottas gjerne 🙂

Hidden Figures – filmen om romteknologikappløpet og de afro-amerikanske kvinnene som stod bak på 60-tallet – imponerer og overbeviser!

Dagens Oscar-snakk er viet Hidden Figures, som har fått tre nominasjoner til årets Oscar-utdeling, og som slår knallsterkt fra seg på kino i USA.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

FILMOMTALE: HIDDEN FIGURES

USA, 2016, Biografisk drama/dramakomedie, Spilletid 2t 06 m
Regi: Theodore Melfi
  Med: Taraji P. Henson, Octavia Spencer, Kevin Costner, Kirsten Dunst, m.fl.

Jeg skal innrømme at jeg gikk til denne filmen med lave forventninger. Ikke er jeg ekstremt interessert i romfartsteknologi og den heltedyrkelsen som ligger knyttet rundt det, og ikke er filmen veldig promotert heller her til lands, men jammen er Hidden Figures en film som i løpet av sine to timer rekker å være både svært interessant, tankevekkende, underholdende og emosjonelt fin. I tillegg til å i enkelte tilfeller være provoserende.

Hidden Figures, som er en biografisk historisk dramafilm, er ikke bare interessant fordi det viser en for mange ukjent side av USAs gjennombrudd i romfartsteknologien på 60-tallet, som igjen førte til at amerikanerne i 1969 fikk den legendariske månelandingen, filmen er også et svært interessant og viktig tilbakeblikk på USAs nære historie, i et tidsbilde da raseskille var dagligdags, og noen av de mange utfordringene dette skapte.

Da filmen i januar ble vist på filmfestivalen i Tromsø skrev TIFF.NO følgende om filmen i sin programomtale:

Innlegget fortsetter under bildet

Bilde lisensiert fra: adrenalina / yayimages.com

HIDDEN FIGURES SINE OSCAR-SJANSER:

Beste film: Sjanseløs? Eller har den en mulighet, som en virkelig “dark horse”? Etter min mening er den en solid positiv overraskelse, og fortjener så definitivt nominasjonen. Filmen har likevel antagelig små sjanser i konkurransen om beste film mot langt mere omtalte Manchester by the Sea, Moonlight og La La Land. Angående La La Land, som er en av de heteste kandidatene i de fleste kategoriene den er nominert i, så kan det kanskje hende filmen får seg en Oscar-overraskelse i negativ retning likevel? La La Land fremstår etter fleres syn ikke nok “Trump-kritisk”, noe som i disse dager ikke er helt uten betydning.

Dessuten, og her ligger en vesentlig styrke for Hidden Figures, så har Hidden Figures gjort knallsuksess på amerikanske kinoer, og faktisk blitt den av de 9 beste film-nominerte som har spilt inn mest penger pr. 7. februar.

Dette melder blant flere medier det amerikanske populærkulturelle magasinet Entertainment Weekly (EW.com).

Se tallene fra Box Office, som viser den interessante oversikten over inntjeninger på amerikanske kinoer.

Beste kvinnelige birolle: Octavia Spencer er gjennomført glimrende, og har en viss vinnersjanse. Men hun fikk Oscar så sent som i 2012 for Barnepiken (The Help, 2011), og når hun nå er satt opp i et felt mot Viola Davis som gjør en like glimrende innsats i Fences,  tror jeg ikke Spencer vinner. Michelle Williams i Manchester by the Sea er også en knallsterk konkurrent.

Beste adapterte/tilrettelagte manus: Vinner neppe. Moonlight regnes vel som den som leder an i racet her, og trolig ligger også Fences og kanskje også Arrival bedre an hos de som avgjør.

Filmhjertes rangering av filmene som er nominert som beste film:

(Klikk på filmtittelen for å lese filmanmeldelse)

Av de 7 jeg har sett til nå vil alle de 4 øverste være verdig Oscar som beste film. Arrival vil være ok, de to siste ikke. HR og Fences hører ikke hjemme i denne kategorien.

#oscar17 #oscar2017 #oscar #academyawards #filmhjerte #filmtips #film #filmer #hiddenfigures

Kommentarer mottas gjerne 😉

I dagens Oscar-snakk blir det en gjennomgang for HELL OR HIGH WATER (HoHW), MANCHESTER BY THE SEA (MbtS) og LA LA LAND (LLL) sine vinnersjanser, slik Filmhjerte vurderer, håper og tror.

Jeg har tidligere, før Oscar-nominasjonene ble sluppet, skrevet filmanmeldelser for tre av de ni hovednominerte (beste film). Ettersom de altså ble skrevet før Oscar-nominasjonene ble offentliggjort har jeg ikke gått gjennom disse tre filmenes Oscar-sjanser på samme måte som med de filmene som nylig er omtalt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når jeg har kommet meg gjennom det vesentligste av de nominerte filmene kommer Filmhjertes Oscar 2017-tips samlet i en post.

Klikk på lenkene under for å lese Filmhjertes anmeldelse av de tre filmene.

HELL OR HIGH WATERS OSCAR-SJANSER

Anmeldelse Hell or High Water

Den moderne westerninspirerte kriminalhistorien Hell or High Water har fire nominasjoner. Dette er muligens den filmen jeg rent underholdningsmessig liker aller best av de 9 nominerte i beste film-kategorien. Imidlertid tror jeg ikke det blir noen Oscar, men fire nominasjoner er iallefall hyggelige.

Beste film: Høyt oppe på min liste. Kanskje den jeg liker best ut fra visse kriterier, men MbtS er bedre. HoHW er sjanseløs på denne prisen da de som bestemmer garantert setter både LLL, MbtS og Moonlight over HoHW.

Beste mannlige birolle: Absolutt hyggelig med nominasjonen til Jeff Bridges som er Oscar-nominert for 7. gang, men kan han få sin andre Oscar? Jeg liker Lucas Hedges i MbtS bedre, og Moonlights Mahershala Ali er trolig den største favoritten av de fem nominerte. Bridges kan helt klart vinne, men jeg håper egentlig på at Hedges blir overraskelsen.

Beste originale manus (Best original screenplay): Tja, HoHW har en viss sjanse, men konkurransen er knallhard fra LLL, MbtS og utfordreren The Lobster. HoHW er en velskrevet historie med aktualitet, så derfor er vinnersjansen tilstede. Jeg tror og håper imidlertid at Kenneth Lonergan med MbtS tar prisen.

Beste filmklipp (Best film editing): Neppe. Hacksaw Ridge og La La Land er større favoritter.

MANCHESTER BY THE SEAS OSCAR-SJANSER

Anmeldelse av Manchester by the Sea

New England-dramaet Manchester by the Sea har 6 nominasjoner, og bør så absolutt få noen priser.

Beste film: Vinnersjansen er tilstede, men La La Land og Moonlight regnes antagelig som de største favorittene. Jeg ville gitt MbtS Oscar for beste film.

Beste mannlige hovedrolle: Casey Affleck får Oscar. Hovedkonkurrenten er antagelig Ryan Gosling (LLL) og kanskje har også Denzel Washington en sjanse blant de som avgjør. Andrew Garfield er min personlige favoritt sammen med Affleck.

Beste mannlige birolle: Meget hyggelig at unge Lucas Hedges fikk en nominasjon her, og det er dritkult hvis han vinner. Jeg tror derimot ikke det skjer.

Beste regi: Kenneth Lonergan (Manchester by the Sea) er den jeg ville gitt prisen til. Chazelle (LLL) er nok derimot favoritten, og det er greit det også om han vinner. Kanskje er også Barry Jenkins (Moonlight) en sterk kandidat.

Beste originale manus (Best original screenplay): Kenneth Lonergan har også skrevet manus til MbtS, og er nevnt som en frontrunner til denne Oscar-prisen. Manuset til MbtS er følsomt, litt morsomt og utvilsomt velskrevet og portretterer tragedier som død og tap på en hjerteskjærende sterk og realistisk måte. En klar vinnerkandidat, og jeg håper det blir Lonergan som tar den.

Beste kvinnelige birolle:  Michelle Williams spiller ekstremt godt i sin veldig lille og viktige birolle, særlig i en hjertesmertende scene, men skal ikke ha noen sjanser mot for eksempel Viola Davis (Fences).

LA LA LANDS OSCAR-SJANSER

Anmeldelse av La La Land.

Med sinnsjuke 14 nominasjoner i 13 kategorier kommer det romantiske musikaldramaet La La Land til å dra i lalaland mange priser…. Noen  fortjente, andre mindre.

Beste film: Jada, vinnersjansen er stor.

Beste mannlige hovedrolle: Ryan Gosling er en klar kandidat ettersom LLL er så hypet opp, men denne prisen skal gå til MbtS og Affleck.

Beste kvinnelige hovedrolle: Sjansen er vel tilstede, men jeg håper ikke Emma Stone tar den. Isabelle Huppert er for eksempel mye bedre i Elle.

Beste regi: Damien Chazelle er favoritten her, og får trolig prisen. Greit nok det, jeg håper imidlertid at prisen går til MbtS og Lonergan.

Beste originale manus (Best original screenplay): I  likhet med Lonergan i Mbts står LLL-regissør Chazelle også for manus. Lonergan er favoritt, og bør vinne, men Chazelle er en sterk kandidat.

Beste kinematografi: Har kun sett LLL og Arrival i skrivende stund av de fem nominerte, så vanskelig å vurdere hvem jeg håper på. LLL med den svenske filmfotografen Linus Sandgren er uansett en soleklar kandidat.

Beste filmklipp (Best film editing): Vinnersjanse.

Beste kostymedesign: Vinnersjanse. Filmer med skildringer av tidsepoker og fantasy gjør som regel større suksess i denne kategorien enn mer “moderne” settinger, og med LLLs noe nostalgiske stil er den en het kandidat.

Beste filmmusikk/originale musikk (Best original score): Vinnersjanse. Og en soleklar kandidat. Musikken i LLL er ikke i verdensklasse akkurat, men godt nok til Oscar-pris her er det.

Beste lydredigering: I kraft av å være musikal har LLL en klar vinnersjanse her også. Hacksaw Ridge er kanskje dog bedre?

Beste lydmix: Igjen, musikaler står ofte sterkt i dette Oscar-feltet, men også visse typer actionfilmer. LLL har en litt nedtonet laidback stil over sine musikalske fremføringer, noe som kanskje gjør at prisen snappes av en film med mer effektfull lydbilde, som Hacksaw Ridge, Arrival, Rogue One og 13 Hours alle har.

Beste originale sang (Best original song): Her har LLL faktisk to nominasjoner; “City of Stars” fremført av hovedrolleduoen Ryan Gosling/Emma Stone, og “Audition” fremført av Emma Stone. Det forbauser meg ikke et sekund hvis Oscar-gjengen gir statuetten til en av disse sangene, noe som vil være en skandale. Beste sang er nemlig uten tvil Justin Timberlakes “Can`t Stop the Feeling” fra Trolls. Jeg ser også at sangen fra filmen Moana (i mange land, deriblant Norge, heter filmen Vaiana) trekkes frem som en vinnerkandidat.

Beste produksjonsdesign: Vinnersjanse. Litt det samme som for kostymedesign, også her er tidsepoke, fantasy og originalitet verdsatt. LLL er en sterk kandidat, men utfordres også sterkt av Hail, Caesar! og muligens Fantastic Beasts and Where to Find Them.

#oscar #oscar17 #oscar2017 #academyawards #filmhjerte #filmtips

Oscar-nedtellingen fortsetter, denne gang med synspunkter rundt ARRIVAL, sci-fi-filmen med Amy Adams i hovedrollen. En film med hele 8 Oscar-nominasjoner, deriblant som en av ni nominerte for beste film.

I dagens pre-Oscar-bloggpost blir det anmeldelse av Arrival, og en gjennomgang av hvilke sjanser jeg tror filmen har i Oscar-racet.

FILMOMTALE: ARRIVAL

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

USA, 2016, Sci-Fi /Drama, Spilletid 1t 56 m
Regi: Dennis Villeneuve
  Med: Amy Adams og Jeremy Renner m.fl.

Ettersom Arrival når dette skrives ikke er en ny film, den gikk på norsk kino i november, kommer det et par spoilere i teksten, men jeg skal advare om den største når jeg kommer dit slik at lesere som vil bevare spenningen ikke får avslørt for mye.

Umiddelbart etter filmen satt jeg med langt flere spørsmål enn svar, og med en usikkerhet om hvorvidt dette er noe jeg likte eller ikke. Etter en liten tenkepause –  noe Arrival så absolutt inspirerer til å ta – ser jeg flere sider ved filmen som løfter inntrykket – og ikke minst finner jeg et par elementer ved hva Arrival ønsker å fortelle seerne.

Jeg vil først erkjenne at denne type film på langt nær ikke er blant sjangeren jeg verdsetter høyest. Arrival er ikke for meg, på en måte, samtidig som den likevel er det, selv om det høres litt merkelig ut.

Underveis i filmen har jeg visse problemer med å følge linjene i filmens fragmenterte fortellerstil, med minner og syn i tid, om det er for- eller fremtid, men som sagt etter en tenkepause faller i det minste noen brikker på plass i puslespillet.

For å ta filmens synopsis kort så handler historien om 12 lakrisbåtformede romskip fra verdensrommet, kall det gjerne ufoer med aliens i, som samtidig ankommer jorden spredt over hele verden fra Kina, til UK, til Montana, USA, hvor filmens handling finner sted. En hel verden er med ett i krise. For å opprette kommunikasjon med de langveisfarne henter de amerikanske styrkene inn lingvistikk-eksperten Louise Banks (Amy Adams) som får det store oppdraget: Finn ut hva de ankomnes hensikt med besøket er. Mens en verden holder pusten og Kina og Russland ruster til krig mot romvesenene, jobber Louise mot klokka for å forhindre en katastrofe.

Jeremy Renner og Amy Adams har et bra samspill i Arrival. Bildet er fra 17th Annual Hollywood Film Awards i 2013. Foto lisensiert fra: ImageCollect / yayimages.com

SPOILER I DETTE AVSNITTET. Det Arrival ikke overraskende handler om er kommunikasjon, og det språkeksperten Louise Banks klarer i filmen kan sikkert sees på som en slags politisk pekepinn på hva verdens ledere og stormakter i dag ikke klarer; å kommunisere og skape fred uten å benytte våpen. I tillegg er Arrival en film hvor tidsbegrepet fremstår som flytende for meg. Akkurat disse scenene og blikkene til fortid/framtid er nok hva jeg personlig har størst vansker med å se helheten i, og ihvertfall sette ord på. Det fremstår også som åpne spørsmål hvordan Louise klarte å se fram i tid, og hennes nær gudebegavelse hva kommunikasjon og tolkning angår, er vel noe som også kan diskuteres.

Aliens ja, et uttrykk jeg forresten tror nevnes kun èn gang i filmen. Det er mulig jeg husker helt feil angående det, men poenget mitt er at Arrival er en atypisk sci-fi-film med det klassiske temaet menneskenes første møte med intelligent liv fra verdensrommet.

Her ligger da også Arrivals for min del udiskutable styrke. Den er ikke som mange av sine “sjangerkollegaer”. For der filmer som “Independence Day” er en kanonade og et brakende tordenvær av effekter og masseødeleggelser, er Arrival et stillfarent sci-fi-drama, befriende spart for actionsekvensenes heseblesende jag.

Tja, jeg lar det bli med det angående syn på selve handlingen og hva filmen vil fortelle, her er jeg åpen for alle innspill.

Visuelt sett da? Arrival er som sagt ikke noen eksplosivt masseødeleggelsesfilm, og det er bra, men den er heller ikke etter mitt syn utpreget heller med tanke på produksjonsdesign og cinematografi.  Filmens soundtrack fra den islandske Jóhan Jóhansson er velkomponert og fungerer fint som følge til handlingen som utspilles.

Amy Adams spiller bra i rollen som Louise, men fikk ingen Oscar-nominasjon. Hadde hun fortjent det? Njæ. Usikker. En god rolleinnsats, men jeg heller vel mest mot at det er greit at nominasjonen uteble. Hvem av de fem nominerte skulle hun isåfall tatt plassen til?

Jeremy Renner som spiller matematikeren som er kompanjongen hennes gjør et positivt inntrykk. Renner er ikke blant de mest fremtredende skuespillere som riktig løfter en film, men han er faktisk ganske bra i Arrival. Forest Whitaker som obersten som står i ledelsen for operasjonen syns jeg mindre om. Han blir for “typeriktig”.

Karakteren til Arrival er jeg litt i tvil om. Det er som sagt ikke en type film jeg trakter etter. Likevel er den jo ikke dårlig, om enn noe vanskelig å tolke.

Det blir fire filmhjerter, tilsvarende terningkast 4. På “imdbs stjerneskala” ville jeg satt 6/10.

ARRIVALS OSCAR-SJANSER

Bilde lisensiert fra: adrenalina / yayimages.com

Med hele 8 nominasjoner vil det være en smule merkelig om filmen går tomhendt hjem, så jeg tror det blir pris(er) til Arrival.

Beste film: Tvilsomt. Arrival er nok med som årets Sci-fi-bidrag. Den er uansett på min liste langt bak filmer som Manchester by the Sea og Hell or High Water, og La La Land, og jeg tror også Oscar-akademiet plasserer den bak filmer som Moonlight, Manchester by the Sea og La La Land.

Beste regi: Dennis Villeneuve har laget en tankevekkende film, men jeg føler vel at det ikke er et mesterverk av absolutt ypperste kvalitet. Jeg holder ihvertfall Chazelle (LLL) og Lonergan (MbtS) som større favoritter. Jenkins`sin Moonlight har jeg ennå ikke sett. Villeneuve er imidlertid flere mil forran Mel Gibson sin drapsorgie i Hacksaw Ridge.

Beste cinematografi: Det vil overraske meg om den vinner denne prisen. For all del, det er noen fine oversiktbilder, men for meg er ikke dette en vinnerfilm i denne kategorien. Det sies at Moonlight (skal se den snart) kan ligge godt an her, og La La Land er etter min mening en mye finere cinematografisk opplevelse. Lion og Silence har jeg heller ikke sett ennå.

Beste lydredigering (Sound editing): Vanskelig å spå. Her kan det fort bli en Oscar. Dog kan konkurransen fra La La Land og et par andre bli hard.

Beste lydmix (Sound mixing): Hva er egentlig den store forskjellen på disse to kategoriene? Disse to tekniske prisene er blant de jeg har vanskeligst forutsetninger for å si mye kvalifisert om, men jeg føler vel at lyden i Arrival er jevnt over grei. Kan det bli pris på redigering kan det bli det her og, eller mest sannsynlig i en av de to om det blir lydpris. Tre av filmene er blant de fem nominert i begge lydkategoriene (Arrival, La La Land og Hacksaw Ridge). En joker i beste lydmix tror jeg kan være “13 Hours – the secret soldiers of Benghazi”, som til tross for å være kjedelig har en bra lydmix.

Beste produksjonsdesign: Kan ikke tenke meg til at Arrival får denne prisen. Igjen mener jeg at La La Land er bedre, og de klippene jeg  har sett av “Fantastic Beast and Where to Find Them” (skal se den snart) og “Hail, Ceasar!” tyder og på at de to er bedre her. Altså, lakrisbåter og noen svarte blekksprutlignende romvesener. Arrivals styrke som film er at disse romvesenene og farkosten ikke er spektakulære. Så nei, ingen produksjonsdesignpris.

Beste tilrettelagte/adapterte manus (best adapted screenplay): Arrival er basert på Ted Chiangs novelle “Story of Your Life” fra 1998. Nok en gang vanskelig å spå. Jeg tror imidlertid det kan bli en statuett her, men konkurransen fra Lion, Moonlight og Hidden Figures er ikke enkel. Langt bedre enn Fences er det iallefall.

Beste filmredigering/klipp (best film editing): Jeg tviler litt, men umulig er det ikke. Hacksaw Ridge er bedre klippet, La La Land er bedre, og Hell or High Water er bedre. Moonlight vet jeg ikke med ennå, uansett med tre av fire som bedre overrasker det meg nok noe om Arrival ankommer Oscar-nachspielet med pris for beste klipp.

Slik ser Filmhjertes rangering ut pr nå (klikk på filmtittel for omtale). Dette er min personlige rangering, ikke endelig tips.

#oscar17 #oscar2017 #oscar #film #filmtips #filmsnakk #filmer

Kommentarer mottas gjerne 😉

Denzel Washingtons drama Fences er en av de ni Oscar-nominerte filmene som beste film, og regissøren spiller selv hovedrollen!

Fences er altså regissert av Denzel Washington, som har gitt hovedrollen til seg selv. I denne bloggposten blir det noen tanker rundt Fences og filmens Oscar-sjanser, samt andre  Oscar-rankinger.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

FILMANMELDELSE:  FENCES          

USA, 2016, drama, spilletid 2t 18m

Fences foregår på starten av 1950-årene og handler i grove trekk om Troy, en småbitter tidligere baseballspiller, som nå jobber som søppeltømmer. Han har kone og to sønner, Cory som er 17 og vil bli football-spiller, noe faren er sterkt imot, og smårufsete Lyons som er i 30-årene. Filmen foregår i hovedsak i hjemmet deres, og ute i bakgården der et gjerde er under stadig arbeide. Troys tilsynelatende lykkelige ekteskap med Rose slår sprekker når Troy en dag må fortelle Rose at han venter barn med en annen kvinne. Fences følger livene deres i en periode over noen få år, og er blant annet en film om fedrenes synder, kvinners plass, og delvis (som en del av det bakenforliggende, ihvertfall i Troys syn) samfunnets syn på svarte.

For det første er Fence en kjedelig film, der Mr Washington får utløp for munndiarè. Snakketøyet går altså i ett der i gården. Ordene, historiene og enetalene strømmer ut av Troy, og for det meste er det han har å melde intetsigende, lite interessante, selvhøytidelig,  selvmedlidende og passelig pompøst. Faktisk vil jeg si at jeg sterkt misliker Washingtons rollekarakter i Fences. Fyren er en sjarmør til å begynne med, men viser snart mørkere sider, særlig i forholdet til sine to sønner. Jeg syns det overspilles. Washington er Oscar-nominert for beste mannlige hovedrolle, noe han etter min mening ikke er i nærheten av å forsvare. Jeg liker Denzel Washington ellers altså, men ikke i Fences.

For det andre så er filmen alt, alt, aaaaalt for lang, med sine 2 timer og 13 minutter før rulleteksten overtar skjermen.

Fences har likevel noen øyeblikk som er fine og til dels rørende, noe som i meget stor grad kan tilskrives Viola Davis, som gjør en nær, ærlig og veldig flott tolkning av Troys kone Rose. Davis er Oscar-nominert i klassen for beste kvinnelige birolle, en nominasjon som er fullt ut fortjent. Bli ikke overrasket om hun vinner (pr nå har jeg kun sett henne og Michelle Williams i Manchester by the Sea av de fem nominerte).

En annen bunnsolid styrke er til nå relativt ukjente Jovan Adepo (kjent fra HBO-serien The Leftovers) som spiller sønnen Cory, også han spiller utmerket, og lille Saniyya Sidney som har en liten birolle mot slutten av filmen er utrolig sjarmerende. Adepo ble forøvrig håndplukket av Washington til rollen, og han gir liv til den mest spennende rollekarakteren i Fences. Mens Washington er beint fram irriterende, tilfører Adepo og Davis filmen mot og styrke.

Ellers er Mykelti Williamson med som Troys bror som etter en hodeskade har blitt psykisk tilbakestående, og fremstår kanskje som et sørgelig minne om den tids sviktende tilbud, jeg finner uansett rollekarakteren som noe plagsom. I tillegg består casten av Stephen McKinley Hendersson, som forøvrig også har en liten rolle i Manchester by the Sea, og Russel Hornsby.

Fences har ikke blitt gitt norsk kinodistribujon så vidt jeg kan se, noe jeg faktisk ikke synest er så rart. Til tross for noen oppløftende stunder er filmen for lite interessant, og det foregår mye dialog som nok for nordmenn vil anses som for lite relevant. Dessuten er det et dørgende kjedelig dropback visuelt sett. På teater hadde jeg nok trolig likt dette mye bedre.

Fra filmhjerte deles det ut 3 filmhjerter (terningkast 3) – og 4 av 10 stjerner på den velkjente imdb-skalaen.

Fences` Oscar-sjanser:

Beste film: Sjanseløs! Av de 5 (av 9) nominerte jeg til nå har sett er Fences den desidert svakeste, og jeg tror ikke den har noen sjanser mot filmer som MbtS, Moonlight og La La Land.

Beste mannlige hovedrolle: Sjanseløs, etter min mening ihvertfall. Av de fem nominerte er Washington langt bak Affleck (MbtS), Garfield (Hacksaw Ridge) og Gosling (LLL), men klart bedre enn Mortensen (Capt. Fant.). Men merkeligere ting har hendt enn at Oscar-juryen lar Denzel få prisen. Jeg vurderer innsatsen hans til 4/10.

Beste kvinnelige birolle: Viola Davis bør være en sterk kandidat, jeg gir innsatsen hennes 8/10. Michelle Williams i Manchester by the Sea er også knallgod, men rollen hennes er veldig liten, mens Davis så og si har en hovedrolle i Fences – og er alldeles glimrende.

Beste adapterte/tilrettelagte manus: Filmens fjerde nominasjon er i kategorien for beste tilrettelagte manus. Fences bygger på August Wilsons skuespill med samme navn fra midten av 80-tallet. Faktisk ble stykket også satt opp på Broadway i 2010, der det ble stor suksess, med Washington og Davies i rollene. Hvordan vinnersjansene er her er vanskelig å gjette nå, da jeg ennå ikke har sett Arrival, Lion, Moonlight og Hidden Figures, som den konkurrerer mot. Skal jeg likevel tippe vil jeg tro at dette manuset ikke var det hardeste å tilrettelegge av disse.
 

Slik ser Filmhjertes rangering ut pr nå (klikk på filmtittel for omtale). Dette er min personlige rangering, ikke endelig tips.

Kommentar til Beste Sang: Justin Timberlakes monsterhit “Can`t Stop the Feeling!” fra DreamWorks “Trolls” er min soleklare favoritt. Sangen med det fengende refrenget og rytmen er en av 2016s mest spilte, med over 538 millioner (!) avspillinger på Spotify å vise til. En annen vinner her vil være regelrett lættis. Men jeg blir ikke sjokkerte om Oscar-gjengen gir prisen til en La La Land-sang….
De andre sangene:
“Audition” (La La Land / Emma Stone): Stort sett kjedelig sang som aldri fester seg på minnet. Stone er ellers ikke uventet bedre skuespiller enn sangerske…
“City of Stars” (La La Land / Ryan Gosling/E. Stone): Er vel den eneste sangen fra La La Land som huskes (refrenget). Funket fint i filmen, men er langt fra noe Oscar-materiale, og Gosling/Stone er som kjent ikke noen sangartister.
“The Empty Chair” (Jim: The James Foley Story / Av J. Ralph og Sting): Zzzzzzz….Jepp,  klarte nesten ikke holde meg våken gjennom sangen.
“How Far I`ll Go” (Moana / Auliʻi Cravalho): Helt typisk oppbygd sang som følger handlingen. Sånn passe, men jeg husker ingenting etter å ha hørt den.

#oscar17 #oscar2017 #oscar #film #filmtips #filmsnakk #filmer

Kommentarer mottas gjerne 😉

Kings Bay er ikke en dårlig film.

Kings Bay sitt problem er bare det at den ikke er en spesielt god film heller.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

FILMANMELDELSE: KINGS BAY

Norge, 2016

Spilletid 1 t 34 m

Regi: Stig Svendsen

  Med: Kari Bremnes, Andrè Sørum,Kristian Figenschow, Kim Sørensen, Maria Bock,m.fl.

Sett på Fokus kino, Tromsø

For all del, det er en film som godt kan sees, men jeg ser  ikke den store grunnen til å gi filmen tommel opp.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne anbefale alle spenningsglade filminteresserte å gå og se denne norske politiske thrilleren, som gir et fantastisk  vinterkledd Tromsø som et snøhvitt fascinerende bakteppe for handlingen. Men man skal vel være ærlig i en filmanmeldelse og ikke anmelde ut fra ymse kriterier som ikke angår selve filmen i seg selv. Desverre er det nettopp Tromsø som er filmens eneste store styrke. Visuelt sett er det faktisk veldig fint, scenene rundt Nordlys-bygget og ellers i sentrum er fint fotografert, og vi får se noen vinkler og perspektiv som er uvant og nye, noe som i seg selv bør gjøre at iallefall alle som syns Tromsø er en bra by bør gi filmen en sjanse.

I Kings Bay møter vi Harrieth Hansen, en nokså sliten journalist i avisa Nordlys, som en dag får en potensiell brannbombe av en sak på bordet. Filmen tar utgangspunkt i den faktiske hendelsen som fant  sted på Svalvard i 1962, der 21 mennesker omkom i en eksplosjon i gruva Kings Bay. Årsaken til ulykken har aldri vært kjent, og regjeringen måtte gå som følge av ulykken. 2016 nå. Harrieth og hennes kollega Oskar i Nordlys begynner å grave i saken etter at noen hemmelige lydbånd har blitt levert anonymt til redaksjonen. Hva hvis eksplosjonen i Kings Bay-gruva ikke var en ulykke, men en russisk aksjon? Det tar ikke lang tid før både Harrieth, Oskar og ledelsen i avisa skjønner at sterke krefter vil gå langt for å forhindre at saken tas opp.

Med sin handling som i sin helhet finner sted i Tromsø er dette en film jeg så gjerne skulle anbefalt, for å la det være mitt lille bidrag til økt interesse, som igjen kunne om mulig generere økt lyst hos filmskapere til å legge filminnspillinger til Tromsø, som har så mange glimrende lokasjoner å tilby.  Jeg sier desverre, for handling, plott og slutt blir for meg en skuffelse. Konspirasjonsteoretisk er forsåvidt plottet greit nok i utgangspunktet, men det blir for mye rør etterhvert, med for svakt forankrede bakmenn som vi ikke får se, med for mye som foregår i det skjulte. Jeg kjøper heller ikke helt motivet for at saken plutselig nå skal avsløres, og det blir for mange klisjèer etterhvert.

Sammenlignet med den forrige spenningsfilmen som ble spillt inn i Tromsø, Glassdukkene i 2014, er Kings Bay en mere proff produksjon (selv om jeg personlig ironisk nok liker Glassdukkene bedre…). Her er ingen karikerte rollekarakterer, selv om det er mange klisjèer og et typegalleri som vi har sett mange ganger før. Riktignok kunne man spart seg for den lille gjesterollen der Finn Arve Sørbøe svarer Nordlys-journalisten i en avløpssak, den scenen var kanskje det nærmeste man kom en litt komisk figur. Den er imidlertid så liten at det ikke spiller noen rolle. Dialog og dialekt sitter og føles tro. Noen småskjær i dialogen her og der er det, som at enkelte ting skal gjøres overtydelig, men ikke mere enn hva man lar passere.

Problemet er at spenningen uteblir, og det kan jeg ikke la passere. Den gravende journalist Hansen klarer nemlig ikke å grave frem noe som helst på egenhånd, men får alt servert fra kilden sin, som til alt overmål er den som må forklare seerne hva som egentlig skjedde. I tillegg blir det litt for enkelt, og som nevnt for mye som ikke vises for publikum.

Når det gjelder filmens svært overraskende valg av visesanger Kari Bremnes som hovedrolleinnehaver, tror jeg det er med på å senke interessen litt for filmen hos massene. En såpass opphypet film burde kanskje hatt en mer erfaren skuespiller som trekkplaster. Men muligens er tanken bak at Nord-Norge ikke har noen kvinnelige skuespillere som er kjent nok til å trekke publikum? Umiddelbart vil jeg likevel tro at Maria Bock, som spiller en birolle som en av Nordlys-toppene, ville gjort en bedre figur som hovedrolle. Ikke misforstå, Kari Bremnes spiller ikke dårlig, faktisk klarer hun seg overraskende godt, selv om man innimellom kan se at hun ikke er helstøpt skuespiller, og jeg syns nok Bremnes må bære Kings Bay for mye alene på sine skuldre,og den jobben klarer hun ikke i ensomhet. Noen mer kjente navn i birollene ville nok hjulpet på.  Samt noen langt tydeligere badguys. Når slutten heller ikke faller i smak hos meg blir det hele en litt for skuffende opplevelse, selv om jeg ikke kjedet meg.

Jeg kan jo avslutningsvis fortelle at en venn av meg, som ikke er fra nord men som bodde i byen i noen år, som har sett Kings Bay, likte filmen svært godt…

KINGS BAY: ♥ ♥ ♥ 

Fra Filmhjerte blir det uansett kun 3 filmhjerter, eventuelt terningkast 3. Sorry.

Hacksaw Ridge er en orgie i lemlestelse, religiøs symbolikk og heltemot.

Oscar-sesongen er i full gang etter at nominasjonene kom i forrige uke, og jeg vil prøve å komme meg gjennom de nominerte filmene før utdelingen finner sted i slutten av måneden.  I dag har jeg omsider fått sett Hacksaw Ridge, som er nominert i kategoriene for beste film, beste mannlige hovedrolle og beste regi, samt  tre andre kategorier.  I dagens filmbloggpost blir det en liten runde med anmeldelse av filmen og synspunkter rundt sjansene i Oscar-utdelingen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

HACKSAW RIDGE er en ekstremt voldelig film, som handler om en ikke-voldelig krigshelt, i det ligger et lite paradoks. Det er like fullt den sanne historien om Desmond Doss, som under 2. verdenskrigs innspurt reddet livet til en mengde amerikanske medsoldater på den japanske øya Okinawa på platået oppå klippen som heter Hacksaw Ridge, hvor voldssomme krigshandlinger utspilte seg.  I filmen skildret på en brutal og eksplisitt måte vi heldigvis ikke så ofte ser, for det er kraftige saker som ikke alle har mage til å se.

Historiens store greie er at Doss var pasifist.  Han nektet å bruke våpen, grunnet sin religiøse overbevisning, og traumer fra hjemmet, noe som fikk han i store problemer under tiden i millitærleiren i USA der opplæringen fant sted. Lite visste medsoldatene og offiserene som spottet han at Doss skulle bli en amerikansk krigshelt for historiebøkene.

Regissør Mel Gibsons krigsfilm er utvilsomt en fryktelig film, som jeg ikke helt vet om jeg skal like eller ikke. Det florerer av grusomme scener av død, fordervelse og lemlestelse, og en religiøs undertone som er litt ambivalent å forholde seg til. Samtidig i all sin djevelskap er det en film om heltemot, og en sann historie, selv om noe er pyntet på for filmens del, og med en første del som inneholder en del klisjèer både hva Doss sitt kjærlighetsforhold til en ung sykepleierske og religion angår.

I tillegg blir det og litt for mye “Full Metal Jacket”-preg over millitærleir-sekvensen. FMJ er en strålende film, som selvsagt overgår denne på de fleste plan, for der FMJ sin sersjant Hartman er genial gal, blir Hacksaw Ridge sin “tilsvarende” sersjant spilt av Vince Vaughn en bleik kopi, som nettopp får meg til å tenke på om det er FMJ man der har prøvd å kopiere. Vaughn er ellers tidvis en av Hacksaw Ridges svakheter, da han virker malplassert i denne delen av filmen, selv om han til slutt kommer greit ut av det.

Andrew Garfield gjør derimot en eksepsjonell rolleprestasjon som den ganske så ensformige Desmond Doss. Oscarnominasjonen til Garfield er han vel forunt og høyst fortjent, kanskje såpass mye at jeg til og med håper han vinner. Garfield som jeg aller første gang fikk øynene opp for i Red Riding-filmen R.R. The Year of the Lord: 1974 (2009) og senere som Spider-Man, spiller med en så stor følsomhet at det er umulig å ikke la seg imponere.

Filmen burde derimot ikke blitt nominert blant beste filmer. Det er nesten en voldsonani vi bevitner i filmens andre del når helvetet bryter løs. Og for et infernalsk helvete det ble var jeg ærlig talt ikke forberedt på, for de verste scenene med ihjelskutte og bombede kropper og lemmer er et etsende syn, og er garantert noe ikke få skrekkfilmregissører gladelig ville applaudert i sine filmer. Når så de verste inntrykkene har sunket tar filmen seg likevel ganske mye opp igjen i den delen der Doss (Garfield) alene og med fienden bare noen meter unna redder en rekke skadede medsoldater fra den sikre død, og blir en helt. Den delen er Hacksaw Ridges store styrke, da er spenningen og nerven der.

Hacksaw Ridge er likevel neppe en film jeg vil ønske å se på nytt med det første, og det er helt sikkert den filmen av de 9 nominerte som beste film som er minst allmenntilgjengelig, grunnet sine voldsomme kampscener.

Det er veldig på grensen til en karakter helt midt på treet. Aller mest takket være Garfields prestasjoner og at Gibson lykkes i å vise Doss sitt heltemot,  skal Hacksaw Ridge likevel få terningkast 4 av meg, og på stjerneskalaen blir det 6/10.

Bilde lisensiert fra: adrenalina / yayimages.com

Hacksaw Ridge sine sjanser til å få Oscar

Tja. Det er vanskelig å si. Oscar-gubbene liker vel sikkert amerikanske krigshelter, men filmens voldsomhet, litt tamme førstedel og noen melodramatiske innslag, samt at Manchester by the Sea og La La Land trolig foretrekkes et godt stykke forran denne, tror jeg gjør at den ikke når opp verken blant beste film eller regissør.

Det aner meg at Andrew Garfield blir forbigått av Casey Affleck eller Ryan Gosling. Om Affleck vinner er det helt greit altså. 100%. For min del er det nemlig så og si dødt løp mellom Affleck og Garfield, med Gosling et godt stykke bak de to. Denzel Washington i  Fences har jeg ikke sett ennå, men det sies at han kan ha en bra sjanse. Den femte nominerte som er Viggo Mortensen plasserer jeg pr nå soleklart på sisteplass på min liste. Ellers er Garfield den jeg liker best av de nominerte, hvis man kun tenker person/skuespiller, etterfulgt av Mortensen og Gosling/Affleck/Washington. Jeg håper likevel at Affleck vinner for sin klasseprestasjon i MbtS, hvis ikke Garfield vinner – om da ikke Washington er helt superb i Fences, som jeg skal få sett snart.

Hacksaw Ridge er forøvrig også nominert for beste lydmiks, beste lydredigering og beste filmklipp/redigering. Totalt 6 nominasjoner altså. Lyd-kategoriene tror jeg ikke den tar, kulelydene dominerer kanskje for mye (?), sjanseløs er den dog ikke der, men i beste filmklipp kan det bli pris.

Slik ser Filmhjertes rangering ut pr nå

#filmhjerte #filmtips #film #filmer #filmsnakk #oscar #oscar17 #oscar2017

Bruk gjerne kommentarfeltet for synspunkter om Hacksaw Ridge, Oscar, tips, ris, ros, osv.

Så kom nyheten jeg har ventet på i flere år!

Dagens store serienyhet er selvsagt at komisuksessen Klovn vender tilbake med en ny sesong!

Klovn som gikk sin seiersgang gjennom 60 episoder fordelt på 6 sesonger frem til 2009, gjør comeback i 2018, melder dansk TV 2 og Klovns egen facebook-side.

Etter at seriens til nå siste episode ble sendt i 2009 har som kjent duoen Frank Hvam og Casper Christensen laget to uforglemmelig komiske og strålende Klovn-filmer; Klovn – The Movie som kom i 2010, og Klovn Forever i 2015.

Dansk TV 2 har spurt Casper Christensen om hva som har inspirert duoen til å lage en sesong 7.  “-100 prosent lyst. Vi gleder oss virkelig veldig til å vende tilbake til det gode gamle velkjente Klovn-universet med nye ideer. Vi er veldig inspirerte. Det blir et brak av en sesong 7”, sier Casper Christensen til TV 2 Danmark.

Hele saken kan leses her hos TV 2 Danmark.

Så nå er det bare å smøre seg med tålmodighet, og ikke minst håpe på at en norsk kanal vil vise herligheten neste år når alt er klart 🙂

Filmhjerte stiller seg i rekken av jublende og forventningsfulle Klovn-fans. Dette var nyhetene sine gitt!

Liker du Klovn? Bruk kommentarfeltet for å si din mening.

#Klovn

Norske filmer og TV-drama får ofte hard medfart både av media og på sosiale medier. Hvorfor er det slik?

Illustrasjonsfoto. Licensed from: adam121 / yayimages.com

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I helga hadde den norske spenningsfilmen Kings Bay premiere, men verken anmeldelsene i media eller besøkstallene ble veldig gode. I den anledning passer det å dra frem og få ferdigskrevet denne saken som jeg har hatt liggende ei stund. Jeg er selvsagt ingen ekspert på forhold rundt norsk film selv om jeg ser mange filmer og serier fra Norge, men dette er tanker jeg som publikummer og norsk film- og serie-tilhenger har gjort meg.

Personlig har jeg helt klart sansen både for norsk film og norske TV-serier, selv om jeg ser flere svakheter også. En opplagt årsak til at de ofte rammes av kritikk kan selvsagt være så grunnleggende som at filmens eller seriens budsjett ikke har vært stort nok, slik at en må ta snarveier som muligens går ut over sluttproduktet. Norske produksjoner er slik jeg ser det viktig både som en kulturbærer og for bevaringen og utviklingen av det norske språket. Det er viktig å få fortalt historier fra et miljø man selv kan assosiere seg med, se rollekarakterer man føler man kjenner seg eller andre igjen i (det er kanskje i mange tilfeller enklere å sette seg inn i tankesett og situasjoner som en som snakker og “tenker” norsk gjør, enn en amerikaner i en diger Hollywood-film for eksempel), og ikke minst er det viktig å få frem nye talenter i norsk film og seriesammenheng.

Mange kritiserer språket i filmer og serier fra Norge. Språket, mimikken og dialogen, og her ligger nok et klart forbedringspotensiale, for jeg er delvis enig med en del av denne kritikken. Flere ganger opplever jeg at språket og dialogen blir noe unaturlig, det blir på en måte teatralsk, maskinmessig, uten innlevelse, eller nesten som om setningene blir lest opp fra en bok, og dialogen blir ofte for lite dagligdags. Det hele virker noen ganger veldig overfladisk og kaldt. Dessuten har det i mange tilfeller vært slik at skuespillere enten har snakket så utydelig at publikum sliter med å forstå hva som blir sagt (og det er rimelig irriterende i norske filmer, når man som norsk ikke forstår…), eller skuespillere blir nødt å knote på en annen dialekt enn sin egen. De norske dialektene er da også et eventyr for seg selv, men det er en annen sak.

Et annet problem i norsk film tror jeg er nordmenns søken etter alt utenlandsk, og helst amerikanske. Det råder til dels en oppfatning av at alt det norske er mye dårligere enn det amerikanske, og derfor gidder man ikke bruke penger på norske filmer når man heller kan se en påkostet utenlandsk storfilm. Man kjenner ikke skuespillerne osv, men her er det også publikum som må endre holdninger. Selvsagt kjenner man ikke til skuespillerne om man bevist nesten aldri ser noe fra Norge, det sier seg jo selv 😉 Dessuten, mye fra Norge er minst like bra og flere ganger bedre, enn det masseproduserte fra de digre filmselskapene i statene. Jeg sitter egentlig med en oppfatning av at mange av de som kommer med den verste slakten av norsk film, ser ganske lite norsk film.

Jeg tror også det er flere som tenker som meg, at i norske produksjoner er det litt for ofte “sære” karakterer som portretteres. Det “må” liksom alltid være noen bygdetullinger og bygdeoriginaler i en film eller serie dersom handlinga foregår utenfor Oslo later det til å være som, eller så er morderen en psykotisk tosk (vel, dreper man noen er man kanskje et tilfelle for psykiatrien, men jeg håper dere forstår hva jeg mener). Det blir med andre ord noen ganger for lite variasjon. Dessuten virker det også som om filmskaperne for ofte lar skuespillerne styre for mye av kroppsspråk og mimikk selv, eventuelt så er det noen skuespillere eller instruktører her til lands som ikke er gode nok på det området? Vi har mange flinke folk altså, bare sånn at det også er nevnt.

Et “problem” man i alle år også har opplevd som stadig tilbakevendende, er at enkelte skuespillere er med på “alt”. På 80-tallet og i årene omkring der virket det jo som om en norsk produksjon uten Helge Jordal var utenkelig å kjøre i gang, senere har jeg hørt folk si samme om navn som f eks Kristoffer Joner, Bjørn Sundquist, Axel Hennie, Ane Dahl Torp. Kanskje går man litt lei av å se de samme fjesene for hyppig? Selv om det kanskje stemmer litt, så må vi også huske på at Norge er ikke en diger nasjon med en armada av skuespillere som passer inn i alle slags roller. Men om filmskaperne makter å lage mer variasjon i rollekarakterene, castingen og plotet i filmene og seriene sine er de kanskje på rett vei? La meg nå også legge til at alle de navnene jeg her dro frem er eksempler og at de er glimrende skuespillere.

Særlig angående TV-serier har Norge de siste årene levert mye strålende, som har medført internasjonal anerkjennelse og gjort suksess i eget rike. Jeg nevner serier som Skam, Frikjent, Kampen om tungtvannet, Nobel, Øyevitne, Valkyrien og forhåpentligvis den kommende TV 3-serien Elven. Av filmer fra Norge de siste årene har Kon-Tiki, Bølgen, Kongens nei og Børning vært solide pluss i folkeopinionen.

Saken fortsetter under bildet

Kan norske filmer glede kinopublikum? Illustrasjonsfoto, lisensiert fra: dolgachov / yayimages.com

Det har vært skrevet og sagt mye også om at det samarbeides for dårlig internt i norsk film. Særlig har det nylig (en stund siden jeg påbegynte denne saken) vært en debatt om filmer fra nord som ikke klarer å levere godt nok, fordi filmproduksjonsselskaper ikke klarer å samarbeide på tvers av fylkesgrenser og selskaper. Jeg vet egentlig lite om akkurat dette, men samarbeid kan neppe være en negativ ting å få til. Promotering  av filmer er et annet område som kanskje kan diskuteres.

Et poeng jeg ser ofte blir nevnt, men som jeg egentlig ikke ser det store problemet med, er geografiske og tidsmessige feil i filmer og serier. For eksempel sier de i en film at de skal kjøre til Oslo, men så vises det i filmen at de i virkeligheten kjører fra Oslo, altså i feil retning, og at det “jukses” med andre innenfor begrepene geografi, tid og sted. Men dette er garantert  ikke et særnorsk fenomen, det blir bare så enkelt å få øye på det siden det er fra et område man er godt kjent i. Ser man utenlandske filmer og serier forekommer dette garantert der også, og leter man på nett finner man sikkert folk som kritiserer det også. Så at dette er særegent for norske produksjoner tror jeg bare er en myte.

Så var det da dette med troverdigheten.

Trangen til å være mer enn man er, at filmen/serien er for ambisiøs altså, er et problem som nok ikke bare er en myte. For man bør helst kunne tenke seg til at det man ser ikke er helt fullstendig fjernt. Her til lands er vi selvsagt ikke så vant med at folk drepes for fote og at seriemordere og voldsmenn herjer fritt, ei heller er vi vant med de digre eksplosjonene og høyoktans voldsomme hendelsene i hverdagen, som noen ganger filmatisert blir litt for enkle å gjennomskue både visuelt og rent troverdighetsmessig. Da er man kanskje tilbake til at filmens budsjett ikke er stort nok til at man får ting til å se ekte nok ut. Man skal selvsagt ha i minne at film er fiksjon. Det er ikke slik at alt trenger å være dagligdags, det må ikke nødvendigvis være ekte og reelt troverdig, da kunne man like gjerne sett på Dagsrevyen og TV 2 sine nyhetssendinger istedet. Men et sted går det naturligvis et skjæringspunkt for hvor mange friheter man som filmskaper bør benytte seg av.

En liten digresjon her nå, men en ting jeg har tenkt på og som ofte “irriterer” meg i filmer og serier (norske som utenlandske) er at folk ikke tar av seg skoene når de kommer inn i hjemmene sine eller på besøk. Jeg skjønner at det går ekstra tid å vise at rollekarakterene tar av og på fottøy, men jeg er nå iallefall vant med at man tar av seg på beina og ikke kommer inn i stua til folk med joggesko og boots på seg 😉 Slikt  ser så unaturlig ut. Slike detaljer er sikkert flisespikkeri i den store sammenhengen, men jammen kan dere tro jeg legger merke til det når film- og serieskaperne ikke tar den snarveien.

Et spørsmål som kan være aktuelt er om det lages for mange norske filmer og serier? Blir konkurransen for tøff? Personlig syns jeg ikke mengden er for stor, men andre mener kanskje det?

Dette jeg nå har skrevet er selvsagt ikke løsningen på norsk films fremtid, dette er kun tanker jeg som publikummer og entusiast av norske film- og serieproduksjoner har, men kanskje ligger det likevel noe fornuft i det også.

Sett på bakgrunn av kritiske røster er det derfor ekstra artig å registrere når filmer og serier fra Norge får internasjonal oppmerksomhet og suksess, eller massive positive tall her hjemme. Særlig på anerkjente filmfestivaler i utlandet gjør mange norske filmer det flere ganger sterkt, som på Sundance (USA) og Berlinalen.

At norske regissører og skuespillere gjør seg bemerket i utlandet er også med på å løfte norsk film som helhet. For eksempel har regissør Morten Tyldum begynt å skape seg et navn internasjonalt, og med flere norske skuespillere i utenlandske filmer tror jeg også interessen for norske filmer vil øke.

Jeg personlig har iallefall god tro på at det finnes en lysende fremtid for norsk drama og film.

Desierto fra Mexico er noe av det dårligste jeg har sett!

FILM: DESIERTO (Mexico, 2015)

En gjeng meksikanske illegale flyktninger på vei til USA gjennom et ugjestmildt og åpent “wasteland”. En psykotisk idiot med gevær, hvis favorittstrofe er “This is my land”, og en blodtørstig kjøter av ei møkkabikkje. De to i fellesskap likviderer de sjelløse og forsvarsløse meksikanerne en etter en, enten gjennon kaldblodig nedplaffing som om de var levende blinker, for de som er så heldige, mens resten ender opp som hundekjeks, i et par scener hvor jeg snur meg vekk fra skjermen i vemmelse.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Selvsagt har filmen en meksikaner, naturligvis Gael Garcia Bernal, som forsøker å stoppe galningen. Hvorfor denne Jack Daniels-supende slakteren er ute i ørkenen på jakt etter “fucking gringos” som han så pent hyler ut, får vi aldri noe svar på annet enn at han tydeligvis har fått for seg at til “The land of freedom” kommer ingen ubedte ustraffet. Man tar seg nesten i å spekulere i om Donald Trump har en finger med i spillet.

Til tross for at jeg egentlig ikke har stort mere å si enn at dette er en av de mest meningsløse drittfilmene jeg har sett, skal jeg utdype litt til. Det  som i utgangspunktet hørtes og så ut som noe som kunne bli en spennende film det ørkenaktige wasteland-landskapet som et fascinerende stekende bakteppe tatt i betraktning, feiler på nesten absolutt alle måter.

Spennende er det ikke.

Det er forutsigbart til tusen.

Manuset stinker. Regien stinker verre.

Filmens badboy er komplett patetisk. Komplett!

Meksikanerne som vi selvsagt skal heie på har stort sett null karaktertrekk, så vi rekker ikke å bli kjent med noen av de før de sendes til de evige jaktmarker på bestialskt vis.

Gael Garcia Bernal gjør seg ikke direkte bort med sin prestasjon, men denne filmen vil for alltid henge over han som en mørk skygge.

Desierto er filmmatisk søppel og ingenting annet enn en blodig nedslaktning som får meg til å ta øynene vekk fra skjermen i ren vemmelse.

Terningkast 1.