FILMHJERTE LARS JG – EN FILMBLOGG FRA NORD Blogg om film og TV-serier, skrevet av Lars Jørgen Grønli. Kontakt: larsgronli (@) hotmail . com

Denzel Washingtons drama Fences er en av de ni Oscar-nominerte filmene som beste film, og regissøren spiller selv hovedrollen!

Fences er altså regissert av Denzel Washington, som har gitt hovedrollen til seg selv. I denne bloggposten blir det noen tanker rundt Fences og filmens Oscar-sjanser, samt andre  Oscar-rankinger.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

FILMANMELDELSE:  FENCES          

USA, 2016, drama, spilletid 2t 18m

Fences foregår på starten av 1950-årene og handler i grove trekk om Troy, en småbitter tidligere baseballspiller, som nå jobber som søppeltømmer. Han har kone og to sønner, Cory som er 17 og vil bli football-spiller, noe faren er sterkt imot, og smårufsete Lyons som er i 30-årene. Filmen foregår i hovedsak i hjemmet deres, og ute i bakgården der et gjerde er under stadig arbeide. Troys tilsynelatende lykkelige ekteskap med Rose slår sprekker når Troy en dag må fortelle Rose at han venter barn med en annen kvinne. Fences følger livene deres i en periode over noen få år, og er blant annet en film om fedrenes synder, kvinners plass, og delvis (som en del av det bakenforliggende, ihvertfall i Troys syn) samfunnets syn på svarte.

For det første er Fence en kjedelig film, der Mr Washington får utløp for munndiarè. Snakketøyet går altså i ett der i gården. Ordene, historiene og enetalene strømmer ut av Troy, og for det meste er det han har å melde intetsigende, lite interessante, selvhøytidelig,  selvmedlidende og passelig pompøst. Faktisk vil jeg si at jeg sterkt misliker Washingtons rollekarakter i Fences. Fyren er en sjarmør til å begynne med, men viser snart mørkere sider, særlig i forholdet til sine to sønner. Jeg syns det overspilles. Washington er Oscar-nominert for beste mannlige hovedrolle, noe han etter min mening ikke er i nærheten av å forsvare. Jeg liker Denzel Washington ellers altså, men ikke i Fences.

For det andre så er filmen alt, alt, aaaaalt for lang, med sine 2 timer og 13 minutter før rulleteksten overtar skjermen.

Fences har likevel noen øyeblikk som er fine og til dels rørende, noe som i meget stor grad kan tilskrives Viola Davis, som gjør en nær, ærlig og veldig flott tolkning av Troys kone Rose. Davis er Oscar-nominert i klassen for beste kvinnelige birolle, en nominasjon som er fullt ut fortjent. Bli ikke overrasket om hun vinner (pr nå har jeg kun sett henne og Michelle Williams i Manchester by the Sea av de fem nominerte).

En annen bunnsolid styrke er til nå relativt ukjente Jovan Adepo (kjent fra HBO-serien The Leftovers) som spiller sønnen Cory, også han spiller utmerket, og lille Saniyya Sidney som har en liten birolle mot slutten av filmen er utrolig sjarmerende. Adepo ble forøvrig håndplukket av Washington til rollen, og han gir liv til den mest spennende rollekarakteren i Fences. Mens Washington er beint fram irriterende, tilfører Adepo og Davis filmen mot og styrke.

Ellers er Mykelti Williamson med som Troys bror som etter en hodeskade har blitt psykisk tilbakestående, og fremstår kanskje som et sørgelig minne om den tids sviktende tilbud, jeg finner uansett rollekarakteren som noe plagsom. I tillegg består casten av Stephen McKinley Hendersson, som forøvrig også har en liten rolle i Manchester by the Sea, og Russel Hornsby.

Fences har ikke blitt gitt norsk kinodistribujon så vidt jeg kan se, noe jeg faktisk ikke synest er så rart. Til tross for noen oppløftende stunder er filmen for lite interessant, og det foregår mye dialog som nok for nordmenn vil anses som for lite relevant. Dessuten er det et dørgende kjedelig dropback visuelt sett. På teater hadde jeg nok trolig likt dette mye bedre.

Fra filmhjerte deles det ut 3 filmhjerter (terningkast 3) – og 4 av 10 stjerner på den velkjente imdb-skalaen.

Fences` Oscar-sjanser:

Beste film: Sjanseløs! Av de 5 (av 9) nominerte jeg til nå har sett er Fences den desidert svakeste, og jeg tror ikke den har noen sjanser mot filmer som MbtS, Moonlight og La La Land.

Beste mannlige hovedrolle: Sjanseløs, etter min mening ihvertfall. Av de fem nominerte er Washington langt bak Affleck (MbtS), Garfield (Hacksaw Ridge) og Gosling (LLL), men klart bedre enn Mortensen (Capt. Fant.). Men merkeligere ting har hendt enn at Oscar-juryen lar Denzel få prisen. Jeg vurderer innsatsen hans til 4/10.

Beste kvinnelige birolle: Viola Davis bør være en sterk kandidat, jeg gir innsatsen hennes 8/10. Michelle Williams i Manchester by the Sea er også knallgod, men rollen hennes er veldig liten, mens Davis så og si har en hovedrolle i Fences – og er alldeles glimrende.

Beste adapterte/tilrettelagte manus: Filmens fjerde nominasjon er i kategorien for beste tilrettelagte manus. Fences bygger på August Wilsons skuespill med samme navn fra midten av 80-tallet. Faktisk ble stykket også satt opp på Broadway i 2010, der det ble stor suksess, med Washington og Davies i rollene. Hvordan vinnersjansene er her er vanskelig å gjette nå, da jeg ennå ikke har sett Arrival, Lion, Moonlight og Hidden Figures, som den konkurrerer mot. Skal jeg likevel tippe vil jeg tro at dette manuset ikke var det hardeste å tilrettelegge av disse.
 

Slik ser Filmhjertes rangering ut pr nå (klikk på filmtittel for omtale). Dette er min personlige rangering, ikke endelig tips.

Kommentar til Beste Sang: Justin Timberlakes monsterhit “Can`t Stop the Feeling!” fra DreamWorks “Trolls” er min soleklare favoritt. Sangen med det fengende refrenget og rytmen er en av 2016s mest spilte, med over 538 millioner (!) avspillinger på Spotify å vise til. En annen vinner her vil være regelrett lættis. Men jeg blir ikke sjokkerte om Oscar-gjengen gir prisen til en La La Land-sang….
De andre sangene:
“Audition” (La La Land / Emma Stone): Stort sett kjedelig sang som aldri fester seg på minnet. Stone er ellers ikke uventet bedre skuespiller enn sangerske…
“City of Stars” (La La Land / Ryan Gosling/E. Stone): Er vel den eneste sangen fra La La Land som huskes (refrenget). Funket fint i filmen, men er langt fra noe Oscar-materiale, og Gosling/Stone er som kjent ikke noen sangartister.
“The Empty Chair” (Jim: The James Foley Story / Av J. Ralph og Sting): Zzzzzzz….Jepp,  klarte nesten ikke holde meg våken gjennom sangen.
“How Far I`ll Go” (Moana / Auliʻi Cravalho): Helt typisk oppbygd sang som følger handlingen. Sånn passe, men jeg husker ingenting etter å ha hørt den.

#oscar17 #oscar2017 #oscar #film #filmtips #filmsnakk #filmer

Kommentarer mottas gjerne 😉

Kings Bay er ikke en dårlig film.

Kings Bay sitt problem er bare det at den ikke er en spesielt god film heller.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

FILMANMELDELSE: KINGS BAY

Norge, 2016

Spilletid 1 t 34 m

Regi: Stig Svendsen

  Med: Kari Bremnes, Andrè Sørum,Kristian Figenschow, Kim Sørensen, Maria Bock,m.fl.

Sett på Fokus kino, Tromsø

For all del, det er en film som godt kan sees, men jeg ser  ikke den store grunnen til å gi filmen tommel opp.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne anbefale alle spenningsglade filminteresserte å gå og se denne norske politiske thrilleren, som gir et fantastisk  vinterkledd Tromsø som et snøhvitt fascinerende bakteppe for handlingen. Men man skal vel være ærlig i en filmanmeldelse og ikke anmelde ut fra ymse kriterier som ikke angår selve filmen i seg selv. Desverre er det nettopp Tromsø som er filmens eneste store styrke. Visuelt sett er det faktisk veldig fint, scenene rundt Nordlys-bygget og ellers i sentrum er fint fotografert, og vi får se noen vinkler og perspektiv som er uvant og nye, noe som i seg selv bør gjøre at iallefall alle som syns Tromsø er en bra by bør gi filmen en sjanse.

I Kings Bay møter vi Harrieth Hansen, en nokså sliten journalist i avisa Nordlys, som en dag får en potensiell brannbombe av en sak på bordet. Filmen tar utgangspunkt i den faktiske hendelsen som fant  sted på Svalvard i 1962, der 21 mennesker omkom i en eksplosjon i gruva Kings Bay. Årsaken til ulykken har aldri vært kjent, og regjeringen måtte gå som følge av ulykken. 2016 nå. Harrieth og hennes kollega Oskar i Nordlys begynner å grave i saken etter at noen hemmelige lydbånd har blitt levert anonymt til redaksjonen. Hva hvis eksplosjonen i Kings Bay-gruva ikke var en ulykke, men en russisk aksjon? Det tar ikke lang tid før både Harrieth, Oskar og ledelsen i avisa skjønner at sterke krefter vil gå langt for å forhindre at saken tas opp.

Med sin handling som i sin helhet finner sted i Tromsø er dette en film jeg så gjerne skulle anbefalt, for å la det være mitt lille bidrag til økt interesse, som igjen kunne om mulig generere økt lyst hos filmskapere til å legge filminnspillinger til Tromsø, som har så mange glimrende lokasjoner å tilby.  Jeg sier desverre, for handling, plott og slutt blir for meg en skuffelse. Konspirasjonsteoretisk er forsåvidt plottet greit nok i utgangspunktet, men det blir for mye rør etterhvert, med for svakt forankrede bakmenn som vi ikke får se, med for mye som foregår i det skjulte. Jeg kjøper heller ikke helt motivet for at saken plutselig nå skal avsløres, og det blir for mange klisjèer etterhvert.

Sammenlignet med den forrige spenningsfilmen som ble spillt inn i Tromsø, Glassdukkene i 2014, er Kings Bay en mere proff produksjon (selv om jeg personlig ironisk nok liker Glassdukkene bedre…). Her er ingen karikerte rollekarakterer, selv om det er mange klisjèer og et typegalleri som vi har sett mange ganger før. Riktignok kunne man spart seg for den lille gjesterollen der Finn Arve Sørbøe svarer Nordlys-journalisten i en avløpssak, den scenen var kanskje det nærmeste man kom en litt komisk figur. Den er imidlertid så liten at det ikke spiller noen rolle. Dialog og dialekt sitter og føles tro. Noen småskjær i dialogen her og der er det, som at enkelte ting skal gjøres overtydelig, men ikke mere enn hva man lar passere.

Problemet er at spenningen uteblir, og det kan jeg ikke la passere. Den gravende journalist Hansen klarer nemlig ikke å grave frem noe som helst på egenhånd, men får alt servert fra kilden sin, som til alt overmål er den som må forklare seerne hva som egentlig skjedde. I tillegg blir det litt for enkelt, og som nevnt for mye som ikke vises for publikum.

Når det gjelder filmens svært overraskende valg av visesanger Kari Bremnes som hovedrolleinnehaver, tror jeg det er med på å senke interessen litt for filmen hos massene. En såpass opphypet film burde kanskje hatt en mer erfaren skuespiller som trekkplaster. Men muligens er tanken bak at Nord-Norge ikke har noen kvinnelige skuespillere som er kjent nok til å trekke publikum? Umiddelbart vil jeg likevel tro at Maria Bock, som spiller en birolle som en av Nordlys-toppene, ville gjort en bedre figur som hovedrolle. Ikke misforstå, Kari Bremnes spiller ikke dårlig, faktisk klarer hun seg overraskende godt, selv om man innimellom kan se at hun ikke er helstøpt skuespiller, og jeg syns nok Bremnes må bære Kings Bay for mye alene på sine skuldre,og den jobben klarer hun ikke i ensomhet. Noen mer kjente navn i birollene ville nok hjulpet på.  Samt noen langt tydeligere badguys. Når slutten heller ikke faller i smak hos meg blir det hele en litt for skuffende opplevelse, selv om jeg ikke kjedet meg.

Jeg kan jo avslutningsvis fortelle at en venn av meg, som ikke er fra nord men som bodde i byen i noen år, som har sett Kings Bay, likte filmen svært godt…

KINGS BAY: ♥ ♥ ♥ 

Fra Filmhjerte blir det uansett kun 3 filmhjerter, eventuelt terningkast 3. Sorry.

Hacksaw Ridge er en orgie i lemlestelse, religiøs symbolikk og heltemot.

Oscar-sesongen er i full gang etter at nominasjonene kom i forrige uke, og jeg vil prøve å komme meg gjennom de nominerte filmene før utdelingen finner sted i slutten av måneden.  I dag har jeg omsider fått sett Hacksaw Ridge, som er nominert i kategoriene for beste film, beste mannlige hovedrolle og beste regi, samt  tre andre kategorier.  I dagens filmbloggpost blir det en liten runde med anmeldelse av filmen og synspunkter rundt sjansene i Oscar-utdelingen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

HACKSAW RIDGE er en ekstremt voldelig film, som handler om en ikke-voldelig krigshelt, i det ligger et lite paradoks. Det er like fullt den sanne historien om Desmond Doss, som under 2. verdenskrigs innspurt reddet livet til en mengde amerikanske medsoldater på den japanske øya Okinawa på platået oppå klippen som heter Hacksaw Ridge, hvor voldssomme krigshandlinger utspilte seg.  I filmen skildret på en brutal og eksplisitt måte vi heldigvis ikke så ofte ser, for det er kraftige saker som ikke alle har mage til å se.

Historiens store greie er at Doss var pasifist.  Han nektet å bruke våpen, grunnet sin religiøse overbevisning, og traumer fra hjemmet, noe som fikk han i store problemer under tiden i millitærleiren i USA der opplæringen fant sted. Lite visste medsoldatene og offiserene som spottet han at Doss skulle bli en amerikansk krigshelt for historiebøkene.

Regissør Mel Gibsons krigsfilm er utvilsomt en fryktelig film, som jeg ikke helt vet om jeg skal like eller ikke. Det florerer av grusomme scener av død, fordervelse og lemlestelse, og en religiøs undertone som er litt ambivalent å forholde seg til. Samtidig i all sin djevelskap er det en film om heltemot, og en sann historie, selv om noe er pyntet på for filmens del, og med en første del som inneholder en del klisjèer både hva Doss sitt kjærlighetsforhold til en ung sykepleierske og religion angår.

I tillegg blir det og litt for mye “Full Metal Jacket”-preg over millitærleir-sekvensen. FMJ er en strålende film, som selvsagt overgår denne på de fleste plan, for der FMJ sin sersjant Hartman er genial gal, blir Hacksaw Ridge sin “tilsvarende” sersjant spilt av Vince Vaughn en bleik kopi, som nettopp får meg til å tenke på om det er FMJ man der har prøvd å kopiere. Vaughn er ellers tidvis en av Hacksaw Ridges svakheter, da han virker malplassert i denne delen av filmen, selv om han til slutt kommer greit ut av det.

Andrew Garfield gjør derimot en eksepsjonell rolleprestasjon som den ganske så ensformige Desmond Doss. Oscarnominasjonen til Garfield er han vel forunt og høyst fortjent, kanskje såpass mye at jeg til og med håper han vinner. Garfield som jeg aller første gang fikk øynene opp for i Red Riding-filmen R.R. The Year of the Lord: 1974 (2009) og senere som Spider-Man, spiller med en så stor følsomhet at det er umulig å ikke la seg imponere.

Filmen burde derimot ikke blitt nominert blant beste filmer. Det er nesten en voldsonani vi bevitner i filmens andre del når helvetet bryter løs. Og for et infernalsk helvete det ble var jeg ærlig talt ikke forberedt på, for de verste scenene med ihjelskutte og bombede kropper og lemmer er et etsende syn, og er garantert noe ikke få skrekkfilmregissører gladelig ville applaudert i sine filmer. Når så de verste inntrykkene har sunket tar filmen seg likevel ganske mye opp igjen i den delen der Doss (Garfield) alene og med fienden bare noen meter unna redder en rekke skadede medsoldater fra den sikre død, og blir en helt. Den delen er Hacksaw Ridges store styrke, da er spenningen og nerven der.

Hacksaw Ridge er likevel neppe en film jeg vil ønske å se på nytt med det første, og det er helt sikkert den filmen av de 9 nominerte som beste film som er minst allmenntilgjengelig, grunnet sine voldsomme kampscener.

Det er veldig på grensen til en karakter helt midt på treet. Aller mest takket være Garfields prestasjoner og at Gibson lykkes i å vise Doss sitt heltemot,  skal Hacksaw Ridge likevel få terningkast 4 av meg, og på stjerneskalaen blir det 6/10.

Bilde lisensiert fra: adrenalina / yayimages.com

Hacksaw Ridge sine sjanser til å få Oscar

Tja. Det er vanskelig å si. Oscar-gubbene liker vel sikkert amerikanske krigshelter, men filmens voldsomhet, litt tamme førstedel og noen melodramatiske innslag, samt at Manchester by the Sea og La La Land trolig foretrekkes et godt stykke forran denne, tror jeg gjør at den ikke når opp verken blant beste film eller regissør.

Det aner meg at Andrew Garfield blir forbigått av Casey Affleck eller Ryan Gosling. Om Affleck vinner er det helt greit altså. 100%. For min del er det nemlig så og si dødt løp mellom Affleck og Garfield, med Gosling et godt stykke bak de to. Denzel Washington i  Fences har jeg ikke sett ennå, men det sies at han kan ha en bra sjanse. Den femte nominerte som er Viggo Mortensen plasserer jeg pr nå soleklart på sisteplass på min liste. Ellers er Garfield den jeg liker best av de nominerte, hvis man kun tenker person/skuespiller, etterfulgt av Mortensen og Gosling/Affleck/Washington. Jeg håper likevel at Affleck vinner for sin klasseprestasjon i MbtS, hvis ikke Garfield vinner – om da ikke Washington er helt superb i Fences, som jeg skal få sett snart.

Hacksaw Ridge er forøvrig også nominert for beste lydmiks, beste lydredigering og beste filmklipp/redigering. Totalt 6 nominasjoner altså. Lyd-kategoriene tror jeg ikke den tar, kulelydene dominerer kanskje for mye (?), sjanseløs er den dog ikke der, men i beste filmklipp kan det bli pris.

Slik ser Filmhjertes rangering ut pr nå

#filmhjerte #filmtips #film #filmer #filmsnakk #oscar #oscar17 #oscar2017

Bruk gjerne kommentarfeltet for synspunkter om Hacksaw Ridge, Oscar, tips, ris, ros, osv.

Så kom nyheten jeg har ventet på i flere år!

Dagens store serienyhet er selvsagt at komisuksessen Klovn vender tilbake med en ny sesong!

Klovn som gikk sin seiersgang gjennom 60 episoder fordelt på 6 sesonger frem til 2009, gjør comeback i 2018, melder dansk TV 2 og Klovns egen facebook-side.

Etter at seriens til nå siste episode ble sendt i 2009 har som kjent duoen Frank Hvam og Casper Christensen laget to uforglemmelig komiske og strålende Klovn-filmer; Klovn – The Movie som kom i 2010, og Klovn Forever i 2015.

Dansk TV 2 har spurt Casper Christensen om hva som har inspirert duoen til å lage en sesong 7.  “-100 prosent lyst. Vi gleder oss virkelig veldig til å vende tilbake til det gode gamle velkjente Klovn-universet med nye ideer. Vi er veldig inspirerte. Det blir et brak av en sesong 7”, sier Casper Christensen til TV 2 Danmark.

Hele saken kan leses her hos TV 2 Danmark.

Så nå er det bare å smøre seg med tålmodighet, og ikke minst håpe på at en norsk kanal vil vise herligheten neste år når alt er klart 🙂

Filmhjerte stiller seg i rekken av jublende og forventningsfulle Klovn-fans. Dette var nyhetene sine gitt!

Liker du Klovn? Bruk kommentarfeltet for å si din mening.

#Klovn

Norske filmer og TV-drama får ofte hard medfart både av media og på sosiale medier. Hvorfor er det slik?

Illustrasjonsfoto. Licensed from: adam121 / yayimages.com

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I helga hadde den norske spenningsfilmen Kings Bay premiere, men verken anmeldelsene i media eller besøkstallene ble veldig gode. I den anledning passer det å dra frem og få ferdigskrevet denne saken som jeg har hatt liggende ei stund. Jeg er selvsagt ingen ekspert på forhold rundt norsk film selv om jeg ser mange filmer og serier fra Norge, men dette er tanker jeg som publikummer og norsk film- og serie-tilhenger har gjort meg.

Personlig har jeg helt klart sansen både for norsk film og norske TV-serier, selv om jeg ser flere svakheter også. En opplagt årsak til at de ofte rammes av kritikk kan selvsagt være så grunnleggende som at filmens eller seriens budsjett ikke har vært stort nok, slik at en må ta snarveier som muligens går ut over sluttproduktet. Norske produksjoner er slik jeg ser det viktig både som en kulturbærer og for bevaringen og utviklingen av det norske språket. Det er viktig å få fortalt historier fra et miljø man selv kan assosiere seg med, se rollekarakterer man føler man kjenner seg eller andre igjen i (det er kanskje i mange tilfeller enklere å sette seg inn i tankesett og situasjoner som en som snakker og “tenker” norsk gjør, enn en amerikaner i en diger Hollywood-film for eksempel), og ikke minst er det viktig å få frem nye talenter i norsk film og seriesammenheng.

Mange kritiserer språket i filmer og serier fra Norge. Språket, mimikken og dialogen, og her ligger nok et klart forbedringspotensiale, for jeg er delvis enig med en del av denne kritikken. Flere ganger opplever jeg at språket og dialogen blir noe unaturlig, det blir på en måte teatralsk, maskinmessig, uten innlevelse, eller nesten som om setningene blir lest opp fra en bok, og dialogen blir ofte for lite dagligdags. Det hele virker noen ganger veldig overfladisk og kaldt. Dessuten har det i mange tilfeller vært slik at skuespillere enten har snakket så utydelig at publikum sliter med å forstå hva som blir sagt (og det er rimelig irriterende i norske filmer, når man som norsk ikke forstår…), eller skuespillere blir nødt å knote på en annen dialekt enn sin egen. De norske dialektene er da også et eventyr for seg selv, men det er en annen sak.

Et annet problem i norsk film tror jeg er nordmenns søken etter alt utenlandsk, og helst amerikanske. Det råder til dels en oppfatning av at alt det norske er mye dårligere enn det amerikanske, og derfor gidder man ikke bruke penger på norske filmer når man heller kan se en påkostet utenlandsk storfilm. Man kjenner ikke skuespillerne osv, men her er det også publikum som må endre holdninger. Selvsagt kjenner man ikke til skuespillerne om man bevist nesten aldri ser noe fra Norge, det sier seg jo selv 😉 Dessuten, mye fra Norge er minst like bra og flere ganger bedre, enn det masseproduserte fra de digre filmselskapene i statene. Jeg sitter egentlig med en oppfatning av at mange av de som kommer med den verste slakten av norsk film, ser ganske lite norsk film.

Jeg tror også det er flere som tenker som meg, at i norske produksjoner er det litt for ofte “sære” karakterer som portretteres. Det “må” liksom alltid være noen bygdetullinger og bygdeoriginaler i en film eller serie dersom handlinga foregår utenfor Oslo later det til å være som, eller så er morderen en psykotisk tosk (vel, dreper man noen er man kanskje et tilfelle for psykiatrien, men jeg håper dere forstår hva jeg mener). Det blir med andre ord noen ganger for lite variasjon. Dessuten virker det også som om filmskaperne for ofte lar skuespillerne styre for mye av kroppsspråk og mimikk selv, eventuelt så er det noen skuespillere eller instruktører her til lands som ikke er gode nok på det området? Vi har mange flinke folk altså, bare sånn at det også er nevnt.

Et “problem” man i alle år også har opplevd som stadig tilbakevendende, er at enkelte skuespillere er med på “alt”. På 80-tallet og i årene omkring der virket det jo som om en norsk produksjon uten Helge Jordal var utenkelig å kjøre i gang, senere har jeg hørt folk si samme om navn som f eks Kristoffer Joner, Bjørn Sundquist, Axel Hennie, Ane Dahl Torp. Kanskje går man litt lei av å se de samme fjesene for hyppig? Selv om det kanskje stemmer litt, så må vi også huske på at Norge er ikke en diger nasjon med en armada av skuespillere som passer inn i alle slags roller. Men om filmskaperne makter å lage mer variasjon i rollekarakterene, castingen og plotet i filmene og seriene sine er de kanskje på rett vei? La meg nå også legge til at alle de navnene jeg her dro frem er eksempler og at de er glimrende skuespillere.

Særlig angående TV-serier har Norge de siste årene levert mye strålende, som har medført internasjonal anerkjennelse og gjort suksess i eget rike. Jeg nevner serier som Skam, Frikjent, Kampen om tungtvannet, Nobel, Øyevitne, Valkyrien og forhåpentligvis den kommende TV 3-serien Elven. Av filmer fra Norge de siste årene har Kon-Tiki, Bølgen, Kongens nei og Børning vært solide pluss i folkeopinionen.

Saken fortsetter under bildet

Kan norske filmer glede kinopublikum? Illustrasjonsfoto, lisensiert fra: dolgachov / yayimages.com

Det har vært skrevet og sagt mye også om at det samarbeides for dårlig internt i norsk film. Særlig har det nylig (en stund siden jeg påbegynte denne saken) vært en debatt om filmer fra nord som ikke klarer å levere godt nok, fordi filmproduksjonsselskaper ikke klarer å samarbeide på tvers av fylkesgrenser og selskaper. Jeg vet egentlig lite om akkurat dette, men samarbeid kan neppe være en negativ ting å få til. Promotering  av filmer er et annet område som kanskje kan diskuteres.

Et poeng jeg ser ofte blir nevnt, men som jeg egentlig ikke ser det store problemet med, er geografiske og tidsmessige feil i filmer og serier. For eksempel sier de i en film at de skal kjøre til Oslo, men så vises det i filmen at de i virkeligheten kjører fra Oslo, altså i feil retning, og at det “jukses” med andre innenfor begrepene geografi, tid og sted. Men dette er garantert  ikke et særnorsk fenomen, det blir bare så enkelt å få øye på det siden det er fra et område man er godt kjent i. Ser man utenlandske filmer og serier forekommer dette garantert der også, og leter man på nett finner man sikkert folk som kritiserer det også. Så at dette er særegent for norske produksjoner tror jeg bare er en myte.

Så var det da dette med troverdigheten.

Trangen til å være mer enn man er, at filmen/serien er for ambisiøs altså, er et problem som nok ikke bare er en myte. For man bør helst kunne tenke seg til at det man ser ikke er helt fullstendig fjernt. Her til lands er vi selvsagt ikke så vant med at folk drepes for fote og at seriemordere og voldsmenn herjer fritt, ei heller er vi vant med de digre eksplosjonene og høyoktans voldsomme hendelsene i hverdagen, som noen ganger filmatisert blir litt for enkle å gjennomskue både visuelt og rent troverdighetsmessig. Da er man kanskje tilbake til at filmens budsjett ikke er stort nok til at man får ting til å se ekte nok ut. Man skal selvsagt ha i minne at film er fiksjon. Det er ikke slik at alt trenger å være dagligdags, det må ikke nødvendigvis være ekte og reelt troverdig, da kunne man like gjerne sett på Dagsrevyen og TV 2 sine nyhetssendinger istedet. Men et sted går det naturligvis et skjæringspunkt for hvor mange friheter man som filmskaper bør benytte seg av.

En liten digresjon her nå, men en ting jeg har tenkt på og som ofte “irriterer” meg i filmer og serier (norske som utenlandske) er at folk ikke tar av seg skoene når de kommer inn i hjemmene sine eller på besøk. Jeg skjønner at det går ekstra tid å vise at rollekarakterene tar av og på fottøy, men jeg er nå iallefall vant med at man tar av seg på beina og ikke kommer inn i stua til folk med joggesko og boots på seg 😉 Slikt  ser så unaturlig ut. Slike detaljer er sikkert flisespikkeri i den store sammenhengen, men jammen kan dere tro jeg legger merke til det når film- og serieskaperne ikke tar den snarveien.

Et spørsmål som kan være aktuelt er om det lages for mange norske filmer og serier? Blir konkurransen for tøff? Personlig syns jeg ikke mengden er for stor, men andre mener kanskje det?

Dette jeg nå har skrevet er selvsagt ikke løsningen på norsk films fremtid, dette er kun tanker jeg som publikummer og entusiast av norske film- og serieproduksjoner har, men kanskje ligger det likevel noe fornuft i det også.

Sett på bakgrunn av kritiske røster er det derfor ekstra artig å registrere når filmer og serier fra Norge får internasjonal oppmerksomhet og suksess, eller massive positive tall her hjemme. Særlig på anerkjente filmfestivaler i utlandet gjør mange norske filmer det flere ganger sterkt, som på Sundance (USA) og Berlinalen.

At norske regissører og skuespillere gjør seg bemerket i utlandet er også med på å løfte norsk film som helhet. For eksempel har regissør Morten Tyldum begynt å skape seg et navn internasjonalt, og med flere norske skuespillere i utenlandske filmer tror jeg også interessen for norske filmer vil øke.

Jeg personlig har iallefall god tro på at det finnes en lysende fremtid for norsk drama og film.

Desierto fra Mexico er noe av det dårligste jeg har sett!

FILM: DESIERTO (Mexico, 2015)

En gjeng meksikanske illegale flyktninger på vei til USA gjennom et ugjestmildt og åpent “wasteland”. En psykotisk idiot med gevær, hvis favorittstrofe er “This is my land”, og en blodtørstig kjøter av ei møkkabikkje. De to i fellesskap likviderer de sjelløse og forsvarsløse meksikanerne en etter en, enten gjennon kaldblodig nedplaffing som om de var levende blinker, for de som er så heldige, mens resten ender opp som hundekjeks, i et par scener hvor jeg snur meg vekk fra skjermen i vemmelse.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Selvsagt har filmen en meksikaner, naturligvis Gael Garcia Bernal, som forsøker å stoppe galningen. Hvorfor denne Jack Daniels-supende slakteren er ute i ørkenen på jakt etter “fucking gringos” som han så pent hyler ut, får vi aldri noe svar på annet enn at han tydeligvis har fått for seg at til “The land of freedom” kommer ingen ubedte ustraffet. Man tar seg nesten i å spekulere i om Donald Trump har en finger med i spillet.

Til tross for at jeg egentlig ikke har stort mere å si enn at dette er en av de mest meningsløse drittfilmene jeg har sett, skal jeg utdype litt til. Det  som i utgangspunktet hørtes og så ut som noe som kunne bli en spennende film det ørkenaktige wasteland-landskapet som et fascinerende stekende bakteppe tatt i betraktning, feiler på nesten absolutt alle måter.

Spennende er det ikke.

Det er forutsigbart til tusen.

Manuset stinker. Regien stinker verre.

Filmens badboy er komplett patetisk. Komplett!

Meksikanerne som vi selvsagt skal heie på har stort sett null karaktertrekk, så vi rekker ikke å bli kjent med noen av de før de sendes til de evige jaktmarker på bestialskt vis.

Gael Garcia Bernal gjør seg ikke direkte bort med sin prestasjon, men denne filmen vil for alltid henge over han som en mørk skygge.

Desierto er filmmatisk søppel og ingenting annet enn en blodig nedslaktning som får meg til å ta øynene vekk fra skjermen i ren vemmelse.

Terningkast 1.

Kings Bay som for tiden går på kino er en av få filmer hvor handlingen finner sted i Tromsø.

Foto: Licensed from: Even Tryggstrand / yayimages.com

I dagens filmbloggpost tenkte jeg at siden jeg bor i Tromsø skal jeg se litt på filmer der TROMSØ er et av innspillingsstedene, hvor handlinga i filmen foregår i Tromsø, enten ved at stedsnavn er nevnt eller ved at det er klart gjennkjennbart.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Flere filmer er tidligere spillt inn i Troms fylke, på FilmCamp i Målselv blant annet, disse filmene er ikke medregnet her. Det er desverre veldig få filmer der handlingen foregår i Nord-Norges hovedstad, men det er noen, og det er faktisk også en og annen skuespiller og regissør som kommer fra Tromsø.

FILMER MED INNSPILLINGSSTED TROMSØ:

KINGS BAY (2016)

Årets nye norske spenningsfilm Kings Bay, med offisiell Norgespremiere 27. januar,  retter søkelyset mot gruveulykka ved Kings Bay på Svalbard i 1962 der mange mennesker omkom. Hva om det ikke var en ulykke? En journalist fra avisa Nordlys begynner å grave i den gamle saken. Mye av handlingen i filmen utspilles i Tromsø. Filmen har foreløpig fått flere terningkast  4 og 5 fra norske filmanmeldere.

Innlegget fortsetter under traileren for Kings Bay.

GLASSDUKKENE (2014)

Thrilleren Glassdukkene fra 2014 har en rekke scener som foregår i Tromsø, og Tromsdalen. Filmen som ble regissert av Nils Gaup baserer seg på romanen Glassdukkene, som er skrevet av forfatteren Jorunn Thørring, som selv er fra Tromsø. Filmen ble aldri noen suksess på kino, til tross for grei omtale i media, og den ble vraket for utgivelse på DVD og Blu-Ray.

I Glassdukkene foregår iallefall en hel del av handlingen på en rekke kjente steder i Tromsø og Tromsdalen, som gamle Driv på Bangsund-kaia, ved Prestvannet, i Telegrafbukta, på Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), i Storgata, utenfor det gamle politihuset i sentrum, gatelangs i Tromsdalen, og ikke minst hadde politietterforsker Aslak Eira, filmens hovedperson, boligen sin i et hus like bortenfor byens rådhus. Og filmposteren prydes av Ishavskatedralen.

Det var meningen at to andre av Thørrings krimbøker med handling fra Tromsø skulle filmatiseres, men prosjektet ble desverre lagt død etter at den første filmen ikke klarte å spille inn nok penger på kino.

Etter at det ble klart at filmen floppet på kino og at nye filmer neppe ville bli laget, slaktet forfatter Jorun Thørring Glassdukkene og regissør Nils Gaups arbeid med filmen, og kalte det en dårlig film, og så videre. Hun hadde tydeligvis forandret mening totalt siden hun så filmen på førpremiere, for da uttalte Thørring nemlig i et intervju med NRK at hun var veldig fornøyd….

Glassdukkene er tilgjengelig for digitalt leie/kjøp hos iTunes Store, med priser fra 29 kroner.

Innlegget fortsetter under Glassdukkene-traileren.

 

INSOMNIA (1997)

I Insomnia blir aldri Tromsø nevnt, men vi ser selvsagt at det er i Tromsø mye av handlinga foregår, blant annet er scenene fra Fjellheisen og Fløya ekstremt flotte, samt scener fra søppelfyllinga i Ørndalen, på en av pirene i Tromsøsundet, noen sentrumsscener og kjørescener fra fastlandssida der vi ser over mot Tromsøya. Hovedrollene bekles av Stellan Skarsgård og Bjørn Floberg. I tillegg får vi artige innslag av Kristian Figenschau og Finn Arve Sørbøe.

Drapet på en ungjente fører til at en svensk toppetterforsker sendes nordover. Han sliter med indre demoner etter at etterforskningen går fryktelig galt, samtidig som noen har sett hva som skjedde. Dessuten er det lyst døgnet rundt og han lider av søvnmangel… Insomnia ble en knallsuksess, og fikk også en amerikansk remake. Filmen er regissert av Erik Skjoldbjærg som er fra Tromsø.

Insomnia er den absolutt beste filmen fra Nord-Norge, og er både spennende og litt mystisk. En film som absolutt anbefales hvis du finner den.

Innlegget fortsetter under videoen med Insomnia-traileren.

1997 FOREVER (THERE`S ALWAYS NEXT SEASON)

Dette er en dokumentar om snowboardmiljøet i Tromsø på 90-tallet, miljøets forsvinning og den kollektive tilbakekomsten 15 år senere, har regissør og Tromsøværing Carl Christian Lein Størmer sagt til avisa iTromsø. Filmen skulle være klar i januar 2014 ble det meldt av avisene året før, men den ble utsatt, og skulle deretter være åpningsfilmen under TIFF 2015 (filmfestivalen i Tromsø) under tittelen “There`s always next season”, men det ble det heller ikke noe av.

På en liste avisa iTromsø lagde før jul i 2015 var filmen med, under tittelen “1997 forever”, så da er den vel ferdig (?) og heter det nå. Ifølge avisa har regissøren nektet å gi filmen ut på DVD eller noen annen plattform, og filmen har kun blitt vist med live musikkfremføring av Tromsøbandet “1997”. Av en trailer på Youtube fremgår det at filmen ble vist noen ganger vinteren 2014/15.

Filmen, hvis den nå i det hele og store ble helt ferdig, er ihvertfall laget i Tromsø, av og med Tromsøværinger.

SKALLAMANN (2011)

Prisvinnende kortfilm med bl.a. Ole Giæver og Frank Kjosås, om en tenåring (Kjosås) som har blitt kyssa av en skalla mann (Giæver). Filmen, som er en kort musikalkomedie, er innspilt i Tromsø, og er ganske så hysterisk morsom. Av andre kjente navn medvirker Marit Adeleide Andreassen, Randolf Walderhaug, Ulla Marie Broch og Solfrid Heier. Den varer kun 11 minutter. Se den da vel! 🙂

Filmen ligger blant annet på YouTube.

Saken fortsetter under YouTube-videoen, som inneholder hele Skallamann.

 

ISHAVSBLOD (2016)

Den mye omtalte splitter nye selfangst-dokumentaren Ishavsblod, som gjorde braksuksess på TIFF nylig, har også noen få scener som er spillt inn i Tromsø.  Filmens to regissører, Trude Berge Ottersen og Gry Elisabeth Mortensen, er forøvrig fra, ja du gjetter riktig, Tromsø.

Ishavsblod (Sealers – One Last Hunt) kommer på kino i februar.

I NI LIV (1957) skal vist noe av handlingen være spilt inn på Kvaløya.

Det finnes vistnok/muligens også en nullbudsjettsfilm, som senere fikk 75 000 i støtte (kilde: nrk.no), som heter AURORA, fra 2010, med hele sin handling fra Aurora Fokus kino i Tromsø (!), og med den danske stjernen Kim Bodnia i en birolle! Denne filmen som omtales som en romatisk komedie hadde jeg aldri hørt noe om før den plutselig dukka opp i et Google-søk og på wikipedia.

Filmen er laget/skulle lages av en vennegjeng fra Tromsø, kunne TV 2 melde i sin dekning av arbeidet med filmen i 2009. Angivelig skulle den være ferdig i 2010. Jeg finner noen gamle artikler fra NRK og TV 2 om filmens produksjon, intervju med Bodnia om filmen, men ingenting om at den faktisk har blitt ferdig og vist? Isåfall, hvordan i granskauen kunne jeg ha latt den gå meg hus forbi??? Om noen vet noe om dette, bruk gjerne kommentarfeltet eller ta kontakt! 🙂 Det hadde vært morsomt å se den, men det kan man vel bare glemme?

Som dere skjønner er desverre ikke Tromsø med sine vakre og ville omgivelser brukt for mye i filmer og serier, men noen spennende prosjekter der Tromsø skal brukes som location/innspillingssted er under arbeid. Blant annet kommer det en ny film om krigshelten Jan Baalsrud, hvor litt av handlingen foregår i Tromsø, bekreftet regissør Harald Zwart tidlig i prosessen.

Filmen som har fått en god del omtale i lokalpressen heter DEN 12. MANN. Noen av opptakene fra Troms fylke startet i april 2016, i september ble de første klippene fra filmen sluppet, og så nylig som i oktober hadde man audition i Tromsø der man søkte etter statister. Den 12. mann har ventet premiere i løpet av 2017.

Det finnes muligens noen andre filmer eller TV-serier der noe av handlinga foregår i Tromsø. Gi meg gjerne et vink om det hvis du vet om noe jeg ikke har nevnt her 🙂 Det er dog ikke mange det i så fall dreier seg om, men dette har jeg ikke full oversikt over. En serie jeg kommer på er fotball-dokumentarserien Fotballproff som gikk på NRK i 2014. Jeg mener også å ha et vagt minne om å ha lest om en utenlandsk film hvor handlinga startet i Tromsø, men hva heter den? Spør du meg, spør jeg deg…

I  tillegg er det også en del kortfilmer som er spillt inn i Tromsø, flere har vært vist på TIFF og noen bl.a. i Cannes, men ingen er like kjente som Skallamann. I Tromsø er det forøvrig et levende og energisk ungt filmmiljø knyttet til ungdomshuset Tvibit, med blant annet festivalen NUFF (Nordic Youth Film Festival). Sjekk ut nuff.no for info.

NOEN KJENTE FILMNAVN FRA TROMSØ:

Erik Skjoldbjærg, regissør. Bl.a. regi på Insomnia (1997), Nokas (2010), En folkefiende (2005), Pionèr (2013) og Pyromanen (2015).

OIe Giæver, regissør og skuespiller. Bl.a. regi og spiller i Mot naturen (2014) og Fra balkongen (2017), regi for Fjellet (2011).

Kristian Fr. Figenschow, skuespiller. Med i bl.a filmer som Kings Bay (2016), Piratene (1983) og Insomnia (1997). Mest kjent fra teater (HT) og som “Jendor” i “Oluf”

Ketil Høegh, skuespiller. Med i TV-serier som Offshore (1996-99); Marerittet (1989); Svarte penger, hvite løgner (2004) , og i den nye filmen Kings Bay (2016). Også Høegh er først og fremst et kjent og kjært teater-navn i Tromsø.

Torstein Bjørklund, skuespiller. Med i NRKs suksess-serie Kampen om Tungtvannet (2015). Spiller også bl.a. i filmen Morgenrøde (2014).

Arthur Arntzen. Han Oluf! Ikke akkurat et “filmnavn”, men skuespiller var han jo.

Amrita Acharia, skuespiller, med i Frikjent sesong 2 (2016).

Cecilie Mosli, skuespiller og regissør. Jada, jeg vet at Mosli er fra vakre Malangen, et lite stykke utenfor Tromsø, men som 15-åring flyttet hun til Tromsø for skolegang på musikklinjen på Kongsbakken vgs, og hun bodde noen år i byen. Dessuten liker jeg henne, så hun nevnes her 😉 Har spilt i en lang rekke TV-serier og filmer. Blant annet sett i NRK-serien Øyevitne (2014), og filmen Naboer (2005), Elling (2001) og Kompani Orheim (2012).  Regi på Mammon (2014) og noen episoder av Frikjent (2016).

0 kommentarer

“Baz Luhrmann lager episke kjærlighetshistorier, mann!”

Så sa ihvertfall Even i Skam, og som vi husker fra sesong 3 av NRKs braksuksess fra ifjor var det mang en referanse der til regissør Luhrmanns romantiske kjærlighetsdrama ROMEO & JULIE. Blant annet så Isak den på pc`en sin hjemme i senga, mens det kom en tåre nedover kinnet hans, og den mye omtalte svømmebasseng-scenen må nevnes.

Nå har publikum i Tromsø en sjanse til å se filmen på kino i slutten av februar, når Cinemateket setter den opp på Verdensteateret, nettopp fordi filmen har fått en oppblomstring igjen takket være Skam.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En ung Leonardo DiCaprio og Claire Danes spiller det unge paret som på tross av rivaliserende familier forsøker å dyrke kjærligheten, i denne moderne klassikeren fra 1996 som viser oss verdens mest berømte kjærlighetshistorie av William Shakespeare, i moderne utgave.

Det er sikkert minst 15 år siden jeg så filmen, og jeg er vel litt i tvil om jeg liker den 😉 Men kanskje blir det et gjensyn.

Filmen vises ifølge Verdensteateret sin februar-kalender to ganger, søndag 26. februar, og mandag 27. februar.

Les mer om filmen på Verdensteateret sin nettside.

FOKUS: AMERIKANSKE PRESIDENTER

Verdensteateret viser flere filmer av interesse i februar, både klassiske suksesser og nye filmer. Blant annet blir det filmer der den amerikanske presidenten står i fokus, noe som vel må sies å være ganske så aktuelt i en tid der USA nettopp har fått tidenes mest kontroversielle og forhatte president i Trump.

I den sammenheng vises ihvertfall de fem strålende filmene JFK – SAKEN FORTSETTER (1991, med Kevin Costner), ALL THE PRESIDENT`S MEN (1976, med Dustin Hoffman og Robert Redford), LINCOLN (2012, med Daniel Day-Lewis, Sally Field og Joseph Gordon-Levitt), NIXON (1995, med Anthony Hopkins) og FROST/NIXON (2008, med Frank Langella, Michael Sheen, Kevin Bacon og Oliver Platt).

Også høyaktuell norsk film står på plakaten. Kim Hiorthøys morsomme og lett absurde spillefilmsdebut THE RULES FOR EVERYTHING, og den nord-norske selfangstdokumentaren ISHAVSBLOD, som ble en publikumsfavoritt på filmfestivalen i Tromsø, er begge helt klart verdt å se.

Gullpalmevinner Cristian Mungius nye film DEN STORE PRØVEN er en annen film som absolutt anbefales.

PS: alle de utenlandske filmene vises med norske tekster.

Fullstendig program, filminfo og billettkjøp finnes på verdensteateret.no.

Verdensteateret, her fotografert i anledning TIFF.

SUNTAN – ANBEFALT GRESK FILM

Når jeg nå er innom Cinemateket. Befinner du deg i Oslo bør du sjekke ut hva Cinemateket (Dronningens gate) der har på sitt program. Også i Bergen, Trondheim, Stavanger, Lillehammer og Kristiansand finner man Cinemateket forøvrig.

En film som helt klart anbefales, og som ihvertfal vises i Oslo frem til 3. februar, er den greske dramakomedien SUNTAN.

Innlegget fortsetter under traileren

Regissør og skuespiller Ole Giæver fra Tromsø er klar med sin nye film “Fra balkongen”, som får premiere på selveste Berlinalen, filmfestivalen i Berlin. Der får han selskap av den norske storfilmen “Kongens nei”, som nylig fikk Oscar-nei, men ja fra Berlinalen, som arrangeres fra 9.-19. februar.

Norsk film og nord-norske stemmer gjør seg altså gjeldende i Tyskland. Spesielt gledelig er det selvsagt at den Oslo-bosatte Ole Giæver som er fra Tromsø, faktisk for tredje gang er invitert til Berlinalen. Han var nemlig også der med “Fjellet” (2011) og “Mot naturen” (2015). Produksjonsselskapet bak filmen, Mer Film, har forøvrig også røtter i Nord-Norge, nærmere bestemt Tromsø (samt i Bergen, og Oslo).

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Begge Giævers to tidligere filmer har også fått mye buzz, og jeg tror de begge er å finne på nett, for den som gidder å lete. “Mot naturen” fikk ellers mye oppmerksomhet for en passe smådristig filmposter.

Giævers nye film som får verdenspremiere i Berlin er med i festivalens Panorama-program. Norsk filminstitutt beskriver Panorama-seksjonen i Berlin som et sted der både filmer med sterke kunstneriske visjoner og kommersielle muligheter kan vises, skriver filmnettstedet Montages.no.

Ole Giæver beskriver selv filmen slik, på Mer Film sin blogg:

FRA BALKONGEN handler om deg, om hvem du var og den du ble og alt som er tapt og vunnet mellom da og nå. Hvem er du som sønn eller datter, som forelder til barna dine, som kjæreste eller nabo, og hvem kan du bli i framtida? Hva klamrer du deg fast til her og nå, selv om du vet at verden skal gå under en gang? Jeg laget FRA BALKONGEN for å prøve å begripe livet og alt som vi vet at en dag skal bli borte. Det er en pre-apokalyptisk komedie om hvordan vi lever livene våre i Norge i dag  

På samme sted skriver også Mer Film at

  Filmen tar publikum med på en tid- og romodyssé mellom ytterpunktene av dette som vi kaller livet. I mer enn ett år følger filmen Ole og familien gjennom hverdag og høytider, minner og fantasier og store og små spørsmål. Det er en humoristisk utforskning av hvordan vi lever livene våre i dag og hva det vil si å være et menneske  

Mer Film og Troms fylke er forøvrig også representert i Berlinalens hovedkonkurranse-program. Den tyske filmen “Lyse netter” (Helle Nachte) som Mer Film er norsk co-produsent for er innspilt i Troms.  Mere om filmen kan leses på Mer Films bloggside.

Forhåpentligvis får man også her hjemme med tid og stunder mulighet til å se både Giæver-filmen og den tyske som er spilt inn i vakre Troms.

Grattis, og lykke til i Berlin både til Fra Balkongen, Mer Film, Giæver og Kongens nei.

Foto: Mer Film

Oscar-nominasjonene er klare. Det må selvsagt kommenteres.

Årets Oscar-utdeling finner sted 26. februar (natt til 27. februar norsk tid), og er naturligvis et av årets store begivenheter for filminteresserte.

Årets nominasjonsliste inneholder vel ikke de enorme sjokkene eller overraskelsene akkurat, men kanskje noen små, og som vanlig er det ikke alt som er som det burde være.

I år slipper dog Oscar-akademiet unna å kritiseres for å kun være kritthvite i sine nominasjoner, da de har funnet plass til flere fargede skuespillere og filmer også, noe som nærmest burde være en selvfølgelighet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den store nominasjonsvinneren er musikalen LA LA LAND, som har all grunn til å smile om dagen. Nylig fikk Damien Chazelles film 7 Golden Globe-priser, av 7 mulige kategorier den var nominert i, og nå følges det opp med sinnsyke 14 Oscar-nominasjoner, i 13 ulike kategorier. Med andre ord kan LA LA LAND potensielt vandre hjem fra Oscar-showet med 13 priser.

Imidlertid håper jeg  ikke den gjør det. Filmen er bra den, og skuespillerprestasjoner og en hel del annet er bra ved den, men så bra at det fortjener 13 Oscar er det slettes ikke. Jeg gav forøvrig nylig filmen terningkast 4 etter å ha sett den på TIFF, og syns jo den fortjener noen priser, men 13???

En liten overraskelse er det å se den svenske komedien EN MANN VED NAVN OVE nominert i kategorien beste fremmedspråklige film. Også det er en bra film, men jeg  hadde ikke trodd den ville nå opp og bli nominert, for så fantastisk er den ikke. Jeg liker filmen, men av de mange påmeldte filmene i denne kategorien er det flere blant de som ikke  ble nominert som jeg syns hadde fortjent nominasjonen mye mere. Jeg kan kort nevne “The Distinguished Citizen” fra Argentina, “Elle” fra Frankrike og “Sparrows” fra Island, som alle tre er klart bedre, særlig de to fra Island og Frankrike.

Kanskje burde også vår egen “Kongens nei” vært forran i køen, men den norske storfilmen ble i likhet med fjorårets “Bølgen” forbigått. EN MANN VED NAVN OVE fikk forøvrig også nominasjon i år i kategorien for beste makeup/sminke/hår.

Som kjent er jeg tilhenger av filmer fra Sverige, så hyggelig er dette dog for våre svenske filmvenner. Filmen har forresten også noen norske innslag i produksjonen. På facebook skriver filmtidsskriftet Montages at den svenske filmen har noen norske innslag, den er co-produsert av Fantefilm, ved Are Heidenstrøm, og har musikk av den norske komponisten Gaute Storaas og lyddesign av Hugo Ekornes.

Mest gledelig etter mitt syn er det å se Isabelle Huppert nominert som beste kvinnelige hovedrolle, for ELLE. Alle nominasjonene MANCHESTER BY THE SEA har fått er også gledelige, og svært fortjente. Særlig gledelig og morsomt er det å finne Lucas Hedges nominert for beste mannlige birolle for hans innsats i filmen. Hyggelig er det også å finne HELL OR HIGH WATER  med to nominasjoner, deriblant som en av ni filmer som er nominert som beste film. Imidlertid regner jeg vinnersjansene som minimale.

Den store Oscar-vinneren blir nok LA LA LAND spår jeg, men jeg håper og tror at den ikke får pris for verken beste film eller skuespill. Beste regi, kinematografi og lyd bør den derimot gjerne få, og den drar garantert også med seg noen av de “tekniske” og øvrige prisene, blant aktuelle kategorier kan være lyd, lydmiks, filmmusikk, sang, produksjonsdesign, manus, og flere av de vil være helt greit også at filmen vinner.

Den nominasjonen jeg er mest uenig i er Viggo Mortensen som beste mannlige hovedrolle for CAPTAIN FANTASTIC. Jeg digger Mortensen, bortsett fra i denne filmen som er en film jeg virkelig hater. Usj! Heldigvis er vinnersjansen hans ganske liten, da han konkurrerer mot Casey Affleck (MbtS) og bl.a. Denzel Washington (FENCES), og også Gosling (LLL) står nok forran han vil jeg tro.

SE ALLE NOMINASJONENE HER

Forøvrig er det fortsatt mange av de nominerte filmene jeg ikke har sett, så jeg har litt å ta igjen den kommende måneden. Som vanlig regner jeg med å komme med en filmbloggpost med alle vinnertipsene for Oscar-utdelingen når det nærmer seg den store kvelden.

Snakkes 😉

Bilde: Licensed from: adrenalina / yayimages.com