FILMHJERTE LARS JG – EN FILMBLOGG FRA NORD Blogg om film og TV-serier, skrevet av Lars Jørgen Grønli. Kontakt: larsgronli (@) hotmail . com

Filmhjerte har sett en rekke av filmene på årets TIFF, filmfestivalen i Tromsø, og drar her kort frem et knippe av filmene du bør få med deg på kino når de settes opp
– eller på andre plattformer der film kan strømmes!

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli

Årets TIFF er ved veis ende, etter en uke med filmfestival på Tromsøs kinoskjermer, og det er på tide å gi noen anbefalinger til noen av filmene som ble vist på festivalen. Av alle filmene som ble vist på festivalen er det kun et mindretall som settes opp på ordinær kino i Norge. Blant filmene omtalt i denne bloggposten kommer noen på ordinær norsk kino, andre trolig ikke. Dagens anbefalte filmer vil nok likevel være mulig å se via nett før eller senere, eller kanskje noen av landets cinemateker og filmklubber viser noe. Hold øynene åpne 😉

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Her er 9 anbefalte filmer sett på TIFF denne uka – i sånn cirka rangert rekkefølge. Informasjonen om norsk kinolanseringer og premieredatoer er hentet hos Filmweb.no og odeon.no.

1

BETWEEN TWO WORLDS

(Original tittel: Oiustreham)

Frankrike, 1t47m

Engasjerende drama basert på en roman, om en forfatter som går undercover som vaskedame for å se hvordan de behandles av samfunnet og for å dokumentere den økende ulikheten i det franske samfunnet.

Vi kommer nært på livet til en gjeng lavtlønnede men hardt arbeidende rengjørere. Den ene er derimot ikke rengjører, men en forfatter som skal skrive bok. Hva skjer når hennes nye kollegaer og venner oppdager sannheten?

Her er mye man kan relatere seg til og kjenne seg igjen i fra arbeidslivet, i alt fra vennskap og bånd som knyttes mellom kollegaer, sosial status, håpløse diskusjoner med en rigid arbeidsformidling, til ubrukelige og urettferdige ledere som snakker nedsettende og frekt.

Absolutt verdt å se og kan såklart anbefales. Sterke rollefigurer og spill, selv om plottet er velkjent. Filmen føles realistisk i sin skildring av mennesker, livssituasjon og miljø.

I fokus står tematikk som sosiale ulikheter, vanskelig jobbmarked, lavtlønnsyrker, lavstatusjobber, firkantede arbeidsformidlere og arbeidsgivere som behandler sine ansatte dårlig og klasseskille. Filmen viser også på en fin måte vennskap mellom kollegaer og viktigheten av de valgene man tar med tanke på å være ærlig og oppriktig.

I hovedrollen en strålende Juliette Binoche. Varme anbefalinger.

Usikkert angående norsk kinolansering. Filmen hadde premiere i hjemlandet i januar i år.

2

RED ROCKET

USA, 2t10m

Mikey Sober er en falmet pornostjerne som vender hjem til den slitne lille hjembyen sin i Texas, med en plan om å innynde seg hos ekskona og moren hennes, samt tjene penger ved å starte med blanke ark. Problemet er bare at ingen vil ha drittsekken Mikey Sober tilbake. Så en dag smiler lykken til Mikey når han treffer en søt og sjarmerende pur ung jente som kaller seg Strawberry, og den gamle pornostjernen ser store muligheter.

Likte du «The Florida Project» av regissør Sean Baker, vil du trolig like hans nyeste verk, «Red Rocket», med en god Simon Rex i hovedrollen. Rex sin skuespillerkarriere er ikke stor, men han gjør en veldig god jobb som avdanket pornostjerne, og ellers har filmen flere mer eller mindre amatørskuespillere/nykommere, bl.a. Suzanna Son som spiller Strawberry. Baker skal vistnok ha funnet Son utenfor en kino (!) og tilbudt henne en rolle, som senere har ført til at det unge stjerneskuddet ser ut til å peile seg inn en karriere innen film.

Bekmørk katartisk humor! En soleklar anbefaling til deg som digger gladvold, hevnvold og slikt, på film! Et eldre ektepar risikerer å måtte tvangsselge huset, men har et par mulige utveier, blant annet en rock`n roll dansekonkurranse der de kan vinne en premie. En advokat savner motivasjon. En finansminister med penger på bok i utlandet frykter pressen. En ung jente gruer seg til den seksuelle debuten sin, og en psykopat med en kjæledyrgris har sine  interesser. Veier krysses, og ingen står uberørte tilbake.

.

Inneholder noen av de grafisk villeste scenene undertegnede har sett på film, og uten å spoile for mye, jada, tittelen har en viss hentydning. Dette er en sylskarp og bitende komedie, som dog ikke er hysterisk moro hele tiden, men som har noen scener hvor man virkelig tar den helt ut!

Ingen info om norsk kinolansering, men dukker vel opp andre steder… Dette er dog ikke filmen du kjører igang til tacokvelden!

---

6

DRIVE MY CAR

Japan, 2t 59m

Denne mye omtalte og sterkt applauderte japanske dramafilmen varer i så mye som 3 timer, men er for det meste verdt tiden. Oddsfavoritt til å vinne Oscar for beste internasjonale (ikke-engelskspråklige) film.

«Drive My Car» kan kanskje kalles en japansk roadmovie, men den beveger seg sakte og stillferdig fremover, og krever et tålmodig publikum. Veldig stemningsfull film der vi kommer under huden på rollefigurene. Det er en dvelende film hvor dialogen er den drivende kraften.

Et uventet vennskap utvikler seg etter at en teaterregissør som nylig har mistet kona blir nødt til å la en ung kvinnelig sjåfør kjøre bilen hans på grunn av regler fra hans nye arbeidsgiver. Når regissøren skal sette opp et stort teaterstykke vanskeliggjør han arbeidet sitt når han ansetter en skuespiller kona hans hadde et forhold til.

Norsk kinopremiere 4. februar.

---

7

LAMB

(Original tittel: Dýrið)

Island, 1t46m

En blanding mellom stille drama om sorg, islandsk overtro og grøsser. På en avsidesliggende bondegård mellom fjellene bor et par. Når en mild sagt uvanlig lammefødsel finner sted forandres livene deres for alltid!

Med storslått islandsk natur som et fascinerende bakteppe får vi være med på et etterhvert bisart eventyr, der paret som er i sorg over en tidligere hendelse tar til seg det nyfødte vesenet som om det var deres eget. De ser på den nyfødte som en ny begynnelse og et lys i hverdagen, men stadig mørkere hendelser begynner å skje på gården.

Dette vesenet kan ikke beskrives uten å spoile, det må oppleves! Det er forbløffende og originalt, hos undertegnede ble det nesten som om man ble måpende når man gradvis får se dette “lammet”. Du har imidlertid neppe sett et slikt før på film… Filmen er både sjarmerende, morsom, skitten-fascinerende, bisarr – og dypt tragisk. Absolutt verdt å se om man digger film fra sagaøya.

«Lamb» kommer på norske kinoer fra 28. januar.

---

8

THE BOX

(Original tittel: La Caja)

Mexico, 1t32m

En ung tenåringsgutt har kommet til et avsides sted i det golde nordmeksikanske ørkenlandskapet for å hente levingene etter sin far, som stakk av da han var liten. På bussen hjem får gutten øye på en mann han er sikker på er faren sin. Han begynner å følge etter mannen og blir kjent med han. En film der familiebånd, en ung gutts savn etter omsorg, og moral står sentralt, med store kontraster.

.

Flott foto med storslåtte endeløse landskaper i bakgrunnen rammer inn en mørk og i bunn sørgelig historie, som får gode anbefalinger fra Filmhjerte.

.

Ingen info om norsk kinolansering.

---

9

SPENCER

Storbritannia/Tyskland, 1t51m

En suveren hovedrolle-tolkning som alene gjør «Spencer» verdt å se, men filmens foto er også utsøkt og den ser estetisk sett veldig innbydende ut. Handlingen ellers er kanskje ikke så minneverdig, men undertegnede tror mange vil like denne filmen hvor Kristin Stewart gjør en Oscarverdig rolle som en ensom og desillusjonert prinsesse Diana med handling lagt til jula 1991, hvor Diana etter planen skal feire julen sammen med hele kongefamilien på det fasjonable godset Sandringham House.

«Spencer» åpner med en tekstplakat som sier at dette er en fabel om en sann tragedie. Tragedien er hvordan det – etter alt å dømme – arrangerte ekteskapet mellom prins Charles og prinsesse Diana (født Spencer) gikk i oppløsning på starten av 1990-tallet (nrk.no).

Dagene utvikler seg imidlertid som et mareritt for prinsessen. Kristin Stewart glitrer mer enn perlene rundt prinsessens hals i rollen som lady Di, hun fyller rollefiguren med liv og varme, samtidig som Dianas håpløshet øker. Stewarts tolkning av prinsessen gir oss stor sympati for Diana Spencer, som hun het. Filmen er ren fiksjon, og er ikke basert på virkelige hendelser, men er en troverdig gjetning på hva som sannsynligvis kan ha skjedd bak fasaden i det britiske kongehuset.

Lanseres på norsk kino 4. februar.

---

Verdt å se er også BERGMAN ISLAND, hvor vi tas med til Fårø utenfor Gotland, der et filmpar har flyttet inn i Ingmar Bergmans gamle trakter for å jobbe med filmmanuser, men hvor den ene både sliter med manuset sitt og fraværende partner. Det er muligens en fordel å kjenne til den ikoniske regissør Bergmans filmografi og virke, men man kan ha glede også av å se filmen som en sommerflørt og parforholdsfilm. Norsk kinopremiere 28. januar.

Skuespiller Anders Danielsen Lie er i Tromsø på filmfestivalen, og snakket varmt om den helt nye tidvis delikate «Bergman Island»  – og suksessen «Verdens Verste Menneske»

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Filmhjerte på TIFF:
Skrevet av og foto: Lars Jørgen Grønli
950-23-181, filmhjerte ætt 1337 dått no

Han har spilt rollen som gal terrorist, spilt i filmer og serier som «Oslo, 31. august», «Reprise», «Nobel», «Koselig med peis» og ikke minst i fjorårets norske suksess «Verdens verste menneske», samt den helt nye engelskspråklige fransk-regisserte filmen «Bergman Island», innspilt på og med handling lagt til den sagnomsuste Ingmar Bergman-øya Fårö, nordøst for Gotland.

De to sistnevnte filmene ble vist på TIFF tirsdag, og Danielsen Lie innledet begge filmene tirsdag ettermiddag og kveld, med mellom ca 10-15 minutters samtale om filmene.

Anders Danielsen Lie er absolutt en av undertegnedes favoritter blant norske skuespillere, så at nettopp han gjestet Tromsø og TIFF er veldig hyggelig og morsomt. Kudos, som det vistnok heter når man skal si noe positivt om noen, til TIFF for disse sekvensene med innledning før utvalgte filmer, og en runde med samtale, spørsmål og svar etter filmslutt. Dette er nesten alltid svært interessant.

Etter visningen av «Bergman Island» på Fokus 1 var han også med på en omlag 20 minutter lang sekvens med Q&A, spørsmål og svar på godt norsk, der han snakket om filmen, om regissør Mia Hansen-Løve, og egne roller, blant annet.

Anders Danielsen Lie i samtale med TIFFs Sveinung Wålengen på Fokus etter visningen av «Bergman Island». Foto: Lars Jørgen Grønli

Danielsen Lie var i det spøkefulle hjørnet, “nå blir det stand up her”, sa han muntert da han entret gulvet der mikrofonstativet stod 😉  Den norske og etterhvert internasjonale stjernen svarte både grundig og langt på spørsmålene fra ordstyrer Sveinung Wålengen og fra salen.

Han har ikke hovedrollene i de to filmene, men betydelige biroller, og kunne fortelle de to utsolgte salene mye interessant og spennende om filmene og arbeidet rundt de.

«Bergman Island» som er inspirert av regissør-giganten Ingmar Bergman er regissert av franske Mia Hansen-Løve, og tar for seg forholdet mellom et filmpar som i en periode bosetter seg på Fårø, i Bergmans gamle bygninger og miljø.

Forutenom Danielsen Lie som de fleste vel kjenner, har filmen velkjente Tim Roth i den mannlige hovedrollen, og luxembourgske Vicky Krieps (kjent fra bl.a. Oscarbelønnede «Phantom Thread») i den sjarmerende kvinnelige hovedrollen.

TIFF.no beskriver filmen slik:

I Bergman Island er det solfylte landskapet på Fårö like mye i sentrum som filmens hovedpersoner. Chris og Tony er et par filmskapere som bor på øya ettersom Tony, en kjent filmskaper, har blitt invitert til å vise noen av filmene sine. I mellomtiden sliter Chris med å skrive et manus som også er satt på Fårö. Mens Tony er borte, møter Chris en filmstudent, Hampus, og funderer på muligheten for å forene kunsten og livet hennes som kvinne og som kone. Eksemplet satt av Ingmar Bergman – en fraværende far og ektemann – får henne til å stille spørsmål ved forholdet til Tony mens hun prøver å få hans hjelp til å fullføre manuset sitt.

Bergman Island er en delikat film som fletter sammen to fortellinger: den om Chris og Tony, og den til Amy og Joseph, hovedpersonene i Chris sitt manus, som gjenoppliver romantikken deres mens de deltar i et bryllup på Fårö. Mellom hjertesorg og lidenskap, kreativ kamp og inspirasjon, tar karakterene i Mia Hansen-Løves nye film oss på en følelsesladet reise i grensen mellom fiksjon og virkelighet.

Anders Danielsen Lie mottar applaus fra publikum på Hålogaland Teater før «Verdens Verste Menneske». Her på scenen sammen med Anne Gjelsvik fra filmnettstedet Montages. Foto: Lars Jørgen Grønli

Anders fortalte publikum at Bergman Island fint kan sees selv om man ikke har kjennskap til og kunnskap om Ingmar Bergman sine filmer, selv om den bergmanske ånd lever gjennom filmen. Man kan se filmen som en slags sommerflørt og parforholdsfilm.

På et spørsmål undertegnede fikk lurt inn om hvor krevende rollene hans i de to filmene er, avslørte Danielsen Lie, med glimt i øyet, at rollen i Bergman Island var kos og bading, men forklarte videre at rollefiguren han spiller i Verdens verste menneske var litt krevende, med tanke på rollefigurens skjebne mot slutten av filmen hvor han måtte tenke en del gjennom hvilken type karakter rollen innebar og skulle representere.

På et annet spørsmål han fikk om hvor mye personlig han tar med seg inn i rolletolkningene, var det godt å se og høre han si, som han også før har slått fast, at han for eksempel “har spilt en terrorist hvor jeg har absolutt ingenting ved meg selv å trekke inn” (han hintet da til Netflix-filmen «22 July» hvor han spilte terroristen). For de som husker «Nobel» var det vel der han spilte krigsveteran med amputasjoner, men det er ikke først og fremst den type skuespiller han vil være virket det som, hvor man bruker datagenererte spesialeffekter altså.

TIFF sin festivalsjef Lisa Hoen benyttet sjansen til å stå i rampelyset sammen med Danielsen Lie før filmstart på Fokus. Strålende fornøyd festivalsjef som vi ser, dog ikke 100% flytende i engelsk 😉 Forøvrig tok Sveinung Wålengen Q&A-sekvensen etter filmen på norsk. Foto: Lars Jørgen Grønli

Ellers fremstod Danielsen Lie svært reflektert og seriøst rundt livet som skuespiller, hvor han fortalte at ethvert nytt prosjekt gås inn i med blanke ark, åpent sinn og vilje til å lære. “ – Jeg vil ikke være en skuespiller som kommer inn og tror jeg kan alt (…) jeg kan ingenting (er en bedre holdning)”, sa han.

Er du ikke en av de over 220 000 her til lands som har sett filmen allerede anbefales Verdens Verste Menneske selvsagt. Danielsen Lie er faktisk den undertegnede syns var aller best i filmen som har blitt hyllet både her hjemme og utenlands. Faktisk er han imponerende sterk i VVM.

Det var ingen Q&A etter den filmen, men før filmstart på Hålogaland Teater i en nær 15 minutter lang samtale på scenen med Anne Gjelsvik fra film-nettmagasinet Montages utdypet og fortalte han en del om Joachim Triers jobb med Verdens Verste Menneske. Blant annet snakket han om filmens suksess, hvor han blant annet mente filmen hadde vært svært heldig med lanseringen i fjor høst som kom akkurat da landet var gjenåpnet en kort periode. Han var og full av ros til hoverolleinnehaver Renate Reinsve, vel fortjent må Filmhjerte legge til.

Bergman Island er også en varm film som kan anbefales. Selv om filmen er litt krevende om man ikke har Ingmar Bergman-kjennskap så er det, som Lie korrekt sier, en film man godt kan se uansett. Filmteknisk har nemlig Bergman Island mye godt håndtverk å by på, et delikat og forførende foto (altså filmingen) for eksempel, som på nydelig vis rammer inn handlingen på idylliske Fårö, like utenfor Gotland, og filmen som vistnok også er filmet analogt bidrar og til at den fremstår i varme lyse farger og føles mer nær.

Danielsen Lie hyllet selv analog filming, i en verden der man er blitt mer og mer vant til digitalt hvor hver minste pore i ansiktet blir veldig fokusert på.

Dag 2 på TIFF var forøvrig en dag med MYE vær utendørs! Filmhjertes utskremte kom “god og blaut” ramlende inn på HT etter å ha kjempet seg langs et is-, sørpe-, vann- og surt regnbefengt lite hverdagshel**** på vei de knapt 500 meterene fra bussen 😉

Imidlertid ble det jo trivelig til slutt når man fikk instalert seg i gode stoler på HT og Fokus – og hva kveldens hovedperson i og på fokus angår, så fikk`n både blomster og lue, og alle kunne gå fornøyde hjem til kvelds 😉

Kommentarfeltet er ditt! Hyl ut om du vil. Chattes!

Foto: Lars Jørgen Grønli

Her er 5 publikumstyper til glede (?) og irritasjon (?) du med sannsynlighet ser i kinosalene under TIFF *ironivarsel*

Et spedt forsøk på litt humor fra filmhjerte, eller er det et snev av sannhet også? Hm…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no
Arkivfoto: Lars Jørgen Grønli

TIFFs første dag bød på mindre publikum enn normalt, i det unormale 2022 der halvfullt er utsolgt, imidlertid er det like mange mer eller mindre særegne festivalgjengere. Vi kjenner til den rødvinsmarinerte TIFF-publikummer, den øldampende, den ukledelig forsinkede og den nedsnødde som har løpt fra HT til Verdensteatret. Her er 5 andre velkjente publikumstyper Filmhjerte har vederfartes.

1. LUNCHEREN

Publikummeren som ser så mange filmer at vedkommende ikke har tid til mat mellom filmene. Da inntas lunchen eller aftenmaten i kinosetet. Joda, er nok denne publikummeren selv noen ganger 😉 –  For uten mat og drikke duger filmhjertet ikke. Luktfri mat er forresten JA-mat. Burger King-mat derimot…

2. TELEFONISTEN

Faktisk er ingenting mer irriterende på kino enn når du får øye på en lysende mobil i synsfeltet mens filmen ruller! IKKE. LYS. MED. MOBILEN. Vanligvis forbeholdt den yngre garde og unge voksne, de som er så viktige at de ikke klarer seg en halvtime uten mobilen, men når selv voksne fruer som har passert middagshøyden sitter og lyser opp med sitt tekniske vidunder, ja da har teknologien gått for langt `ass!

3. SNORKEREN

Videre beskrivelse unødvendig! Men buldrer det brått bak deg, bli ikke skremt, det er bare en som har zzzzzz nok film…

4. VANDREREN

Du vet publikummeren som må forbi deg fordi han skal ut av salen mens filmen går, og gjerne et par ganger. Minst.

5. MASKEFJES

Ja, det er jo in for tiden, den nye moten, disse munnbleiene som hun kalte de, hun med et ikke like klokt hode som mange som bruker munnbind har 😉 Jada, flere publikummere beholder munnbindet på hele filmen gjennom, og det er bare å berømme, selv om det er et herk!

Ha  en fortsatt fin filmfestival folkens 😉

Tromsø Internasjonale filmfestival er igang! Filmhjerte startet uken på best mulig måte, med to filmer på kino tidlig mandag 😀 Islandsk lammefødsel og sterk Binoche i fransk drama.

Her er kort om dagens to første utvalgte, som begge anbefales. Men først et par bilder ;p

På TIFF/Skrevet av: Lars Jørgen Grønli

Foto: Lars Jørgen Grønli, filmfoto fra tiff.no

Stemningsrapport fra Verdensteatret en mandags formiddag

Stemningsrapport fra Verdensteatret en mandags formiddag

BETWEEN TWO WORLDS

Franske “Between two worlds” (Ouistreham) på et “utsolgt” Verdensteatret, dvs annethvert sete tomt grunnet smittevernsreglene. Med en som alltid glimrende Juliette Binoche, denne gang som forfatter undercover som vaskedame. Tankevekkende og ganske fin om lavtlønnede og lavstatusjobber.

Vi kommer nært på livet til en gjeng lavtlønnede men hardt arbeidende rengjørere. Den ene er derimot ikke rengjører, men en forfatter som skal skrive bok. Kan hun holde det hemmelig for sine nye arbeidskamerater?

Her er mye man kan relatere seg til og kjenne seg igjen i fra arbeidslivet, i alt fra vennskap og bånd som knyttes mellom kollegaer, sosial status, håpløse diskusjoner med en rigid arbeidsformidling, til ubrukelige og urettferdige ledere som snakker nedsettende og frekt.

Absolutt verdt å se og kan såklart anbefales. Sterke rollefigurer og spill, selv om plottet er velkjent. Filmen føles realistisk i sin skildring av mennesker, livssituasjon og miljø.

Terningkast 5 høres ikke feil ut.

LAMB

Island+TIFF slår aldri feil, og først ut fra sagaøya kom et skikkelig mørkt eventyrdrama, basert på gammel islandsk overtro.

“Lamb” (Dýrið). Et mystisk lam ser dagens lys på en avsides bondegård, og mens paret som bor der tar skapningen til seg, lurer mørket et sted der ute. Bisarr, men munter, svært sjarmerende men skitten, og dypt tragisk!

En film som fascinerer og hvor idyll blandes med stille sorg og tragedie. Dog merkelig.

Et par som bor på en idyllisk avsidesliggende bondegård mellom fjellene opplever noe mirakeløst når et lam fødes. Paret som sørger over en tidligere hendelse, ser fødselen som en ny sjanse og et lyspunkt. Men merkelige og grufulle ting begynner å skje, alt omgitt av et dramatisk og nakent islandsk landskap med et vidt spenn som rammer inn handlingen på en nær naturpornografisk måte, det er dystert, det er lys, tjukk tåke, sorg og håp, mye moro men farer truer…

Det er noe med islandsk film som virkelig fascinerer, og naturen er – naturligvis – et fantastisk bakteppe, men på ingen måte i nærheten av overdrevet. Lamb har selvsagt et nokså bisarr premiss, og filmen er av den grunn plassert i programkategorien “Overdrive”. Selv om noen vil kalle dette skrekk/horror, er det en humanitet over historien som er både rørende og varm, samtidig som det uomtvistelig også er både skittent og la oss si, bisarr.

De to hovedrolleinnehaverne, Noomi Rapace fra Sverige (“Menn som hater kvinner”) og Hilmir Snær Guðnason gjør sine roller meget godt, og Björn Hlynur Haraldsson som er et velkjent fjes i islandsk film er god i sin birolle.

Anbefalt skue, en sterk firer på terningen.

Følg med her på filmhjerte.blogg.no, på Filmhjertes side på Facebook, eller ved å følge undertegnedes personlige kontoer på Instagram og Twitter

Snakkes i kommentarfeltet! 

Årets utgave av Tromsø Internasjonale filmfestival (TIFF) arrangeres fra 17. – 23. januar, i en redusert utgave.

Det blir filmfestival med kinovisninger i Tromsø, men med store restriksjoner.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Tekst: Lars Jørgen Grønli

Festivalledelsen planlegger en trygg festival med over 250 filmvisninger spredt på hele 11 kinosaler, og som vil bli gjennomført i tråd med gjeldende råd og regler for smittevern, det vil si maks 200 personer tilstede på hver visning innendørs, etter at regjeringen torsdag hevet antallet fra 50.

En rekke andre arrangementer “off screen” er derimot avlyste, og hvordan utelivet og folkelivet ellers vil bli er høyst usikkert.

TIFF hadde planlagt for max 50 billetter til hver film, og gleden er naturligvis stor over at man nå får øke antallet til 200, som man hadde et håp om.

Den store festivalstemningen vil nok likevel ikke oppnåes. Folkelivet på kinoene, i gatene, på kafeene og pubene, og den sydende forventningen som ligger i en smekkfull sal minuttene før filmstart.

Uansett blir det iallefall fysisk filmfestival i Tromsø den kommende uka, fra mandag til søndag, med filmer på kino fra rundt 9-tida på morgenkvisten og helt frem til over midnatt, fordelt på Verdensteatret, Kulturhuset, Fokus kino (flere saler), Hålogaland teater, Driv, Alfheim svømmehall (!), samt utekinoen på torget. Det er ihvertfall veldig mye bedre enn i fjor, da kun et utvalg filmer ble gjort tilgjengelige for å se på nett.

Filmhjerte/undertegnede håper å få sett noen filmer i løpet av festivaluka, men restriksjonene gjør det usikkert. Går det som Filmhjerte håper på blir det imidlertid flere bloggposter med filmomtaler fra TIFF i løpet av uka.

For oppdateringer;

Følg med her på filmhjerte.blogg.no, på Filmhjertes side på Facebook, eller ved å følge undertegnedes personlige kontoer på Instagram og Twitter

HER ER FILHJERTES TOPP FILMTIPS PÅ TIFF 2022

(i urangert rekkefølge. Kilde programomtale i kursiv skrift: tiff.no)

BLOODY ORANGES

Frankrike, 2021

Gode forventninger til denne franske mørke komedien hvor flere skjebner veves sammen i en film som omtales som både morsom, skarp, eksentrisk, sarkastisk og tidvis ekstrem! Dessuten – siden vi befinner oss i Overdrive-programseksjonen – må jo filmtittelen gi noen hint?

“Ved siden av moroa og elendigheten, er Bloody Oranges i sin kjerne en skarp sosial kommentar som avslører sprekkene i det franske samfunnet, hykleriet til den politiske klassen og vanskelighetene som kan ramme eldre mennesker. Den er tidvis ekstrem og inneholder ubehagelige scener som ikke er for de med sarte hjerter. Både morsom og opprørende om hverandre, det er den typen film som er umulig å være likegyldig til. Den er tidvis ekstrem og inneholder flere ubehagelige og voldelige scener som ikke passer for alle”.

Ai ai, denne har jeg troen på! Foto: tiff.no

THE BOX

Mexico/USA, 2021

“The Box er en film med mange kontraster. Lyse farger på sommerdager og snødekte fjell når vinteren kommer. Store, endeløse landskaper som gjør menneskene små. Lengselen etter omsorg og tilknytning hos en gutt på terskelen til voksenlivet. Men først og fremst en rørende og hjerteskjærende historie om familiebånd, der grusomheten til produksjonsindustrien i Mexico utforskes”.

Jeg liker mye søramerikansk, deriblant særlig meksikansk, og denne filmen høres absolutt pirrende ut. Foto: tiff.no

BRIGHTON 4TH

Georgia/Russl/Bulg, 2021

Ikke mitt førstevalg, men denne filmen hvis tittel gir assosiasjoner mot britisk beinhard sosialrealisme, men som slett ikke er britisk, handler om en far på reise over kontinentet fra østeuropa til USA (til Brighton Beach i NY) for å hjelpe sønnen som har havnet i trøbbel.

“Brighton 4th er en følsomt gjengitt fortelling om overlevelse, fylt med både lystige georgiske drikkesanger og hjerteskjærende ensomhet. Familie og samhold virker å være et nødvendig sikkerhetsnett for karakterene i filmen som havner på feil kjør. På gripende vis kjemper Kakhi for at sønnen skal få en ny sjanse, selv om det setter hans eget liv i fare”.

THE CLIMB

USA, 2019

Omtalt som en nådeløs komedie, om vennskapet mellom to menn på sykkel. Et vennskap som stadig settes på prøver, og som livet selv er full av opp- og nedturer.

Høres ut som en humoristisk og en anelse bitende buddy-dramakomedie som kan underholde.

COP SECRET

Island, 2021

Islandsk drama, krim og spenning har jeg et nært forhold til, islandsk crazykomikk er derimot nok så upløyd jord. Cop Secret, som er en actionkomedie om den røffe og tøffe actionglade politimannen Bussi, som forresten er skaphomofil, høres rett og slett festlig ut.

“Denne politifilmparodien er en lattermild komedie med mange absurde situasjoner, eksplosive øyeblikk og tullete kampscener. Regissør Hannes Þór Halldórsson bruker alle tropene for hypermaskulinitet og machofilmer og snur dem på hodet, og skaper morsomme scener som leker med sjangeren. Skurken Rikki Ferrari er også en permanent kilde til humor, med sin besettelse av dyremetaforer og amerikansk-engelsk. Så fest setebeltet og gjør deg klar for denne actionfylte komedien!”. Foto: tiff.no

Filmhjerte gleder seg!

DRIVE MY CAR

Japan, 2021

En av toppfilmene på årets TIFF og som garantert (?) får kinovisninger senere i år er den mye omtalte japanske filmen Drive My Car, som bl.a. vant pris for beste manus på Cannes-festivalen.

“Skuespilleren Kafuku elsker to ting: Kona hans, som er utro, og å kjøre rundt i bilen sin. På hans siste jobb blir en sjåfør tildelt ham, og han godtar motvillig at han fra nå av kun er passasjer. Men bilturene gir ham bedre tid til å reflektere over sin tilværelse, og bli bedre kjent med både seg selv og de rundt ham, ikke minst sjåføren, en ung kvinne.

Filmen handler om dette, og veldig mye mer. Med sin spilletid på nesten tre timer, er Drive My Car innom et bredt spekter av temaer, følelser og karakterer, og den er verdt hvert eneste minutt”, skriver tiff.no i programomtalen.

Foto: tiff.no

En må-se-film!

THE GOOD BOSS

Spania, 2021

Spansk mørk komedie om klasseskille på arbeidsplassen, med selveste Javier Bardem som The good boss.

LAMB

Island, 2021

Film fra Island slår aldri feil på TIFF! I programkategorien overdrive dukker denne omtalt som surrealistiske filmen opp. Filmen har allerede fått mye oppmerksomhet, og som fan av islandsk film er denne selvskreven, jeg tror det er en småbisarr skittendyster filmopplevelse i vente.

Handlingen i den nye horror-filmen Lamb er inspirert av gammel islandsk folklore. María (Noomi Rapace) og Ingvar (Hilmir Snær Guðnason), som nylig mistet sin lille datter, får besøk av en merkelig ånd i fjøset deres som skremmer dyrene: en søye blir gravid med en bisarr hybrid mellom dyr og menneske, og i sin store sorg danner Maria en kjærlig tilknytning til den merkelige skapningen som blir deres erstatningsbarn. På gården utspilles det ene grufulle mysteriet etter det andre.

Lamb er en forbløffende skrekkkomedie om ensomhet og sorg. Både makabert og rørende med sitt bisarre premiss, en surrealistisk nytelse for den tålmodige filmseer, filmet i vakre og dystre omgivelser på Island. I Cannes brakte filmens absurde form for horror suksess, og vant Un Certain Regard’s Prize of Originality”. Foto: tiff.no

LICORICE PIZZA

USA, 2021

Ny film fra Paul Thomas Anderson, mannen bak store filmer som Magnolia, den fantastiske There Will Be Blood, og Phantom Thread.

“Andersons morsomste og mest avslappede film hittil er en romantisk kjærlighetshistorie satt til 1973 om en tenåringsgutt som beiler en eldre kvinne.

Denne hypnotisk nydelige, morsomme, romantiske filmen raser avgårde fra scene til scene, fra karakter til karakter, og gjennom kulisser på en mesterlig måte. Du flyter og kruser rundt den som på en vannseng. Men hver replikk, kyss, biltur, oppsett og spøk er en fryd. Det er en så deilig film: skjær deg selv et stykke”.

Denne filmen har jeg også ganske gode forventninger til. Foto: tiff.no

OWLS

Island, 2021

Nok en annerledes film fra Island! Virker som et spennende parforholdsdrama.

Helt siden kona og datteren til Páll gikk bort, har han levd alene og isolert fra samfunnet. Verden hans blir uventet snudd på hodet når han blir venn med Elísabet, et offer for vold i hjemmet som søker tilflukt i huset hans. Men når den voldelige kjæresten hennes dukker opp, ser Páll seg nødt til å møte sin egen fortid mens han går mellom dem”.

♦ ♦ ♦

BERGMAN ISLAND

Frankrike, 2021, Regi Mia Hansen-Løve.

Kan være en poetisk perle, innspilt på vakre Fårö i Sverige, med en Ingmar Bergman-inspirert historie. Det var på Fårö den ikoniske regissøren i sin tid hadde mye av sitt virke. Flere av Hansen-Løves tidligere filmer vises på TIFF, bl.a. Eden fra 2014, og regissøren er selv tilstede i Tromsø på TIFF.

Til Tromsø kommer også vår egen velkjente skuespiller Anders Danielsen Lie, som er å se i nevnte Bergman Island, samt i spesialvisningen av den hyllede VERDENS VERSTE MENNESKE.

Erik Poppe sin nye storfilm UTVANDRERNE – om den skandinaviske utvandringen til Amerika på 1800-tallet – skulle være åpningsfilmen, ha verdenspremiere, og få massiv omtale, med planlagt ordinær premiere senere i januar. Men pga pandemien er kinolanseringen av filmen utsatt til høsten, og dermed valgte TIFF å bytte åpningsfilm. Utvandrerne vil nå på TIFF kun bli vist to ganger, og uten pressevisning.

HIT THE ROAD, en fersk roadmovie fra Iran (!), virker også spenstig. Gode vibber også for ZERO FUCKS GIVEN (et lavmælt (mørkt?) skarpt drama om en flyvertinne sin grå hverdag?), og VORTEX (Ny film fra den kontroversielle regissøren Gaspar Noè, som er kjent for sine volds-, sex- og dopsjokkfilmer. Her får vi derimot en helt annen type historie, hvor demens og tanker om døden står i fokus).

Som vanlig vil det nok dukke opp flere og uventede skatter, men de nevnte filmene er de undertegnede har størst forventninger til.

Kommentarfeltet er åpent for innspill . Chattes!

Filmhjerte har sett en del av årets nye serier, og kommer med noen betraktninger. Først ut er den amerikanske krimdramaserien «Mare of Easttown» som ble sluppet tilbake i april på HBO.

MARE OF EASTTOWN

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Krimdrama, USA, 2021
Sesong 1, 7 episoder
Serieskaper/skrevet av: Brad Ingelsby
Regi: Craig Zobel
Cast: Kate Winslett, Julianne Nicholson, Jean Smart, Angourie Rice, Joe Tippett, Cameron Mann, Jack Mulhern, David Denman, Sosie Bacon, Enid Graham, Guy Pearce, James McArdle, John D. Thompson, med flere

Årets mest severdige krimmysterie!

Et smådystert amerikansk krimdrama som er langt mer laidback og rolig i sin fremferd enn mange tilsvarende serier.

“Mare of Easttown”, for å ta det først, er politietterforskeren Mare Sheenan, en sliten kvinnelig politietterforsker i Easttown i Pennsylvania, tynget med personlige demoner. Så kan man såklart se en dobbel betydning og ordspill i tittelen på serien, hvor de uløste sakene og familiære problemer henger som et vondt mareritt over Mare og lokalsamfunnet.

Kate Winslet gjør en imponerende jobb i hovedrollen som Mare, som i tillegg til å ha en ett år gammel uløst forsvinningssak av en ung lokal jente og familetragedier hengende over seg, får et drap av en ny lokal ungjente å hanskes med. Serien utforsker den mørke siden ved et lite amerikansk småbysamfunn der “alle kjenner alle”, og de fleste er enten venner, slekt, familie eller har affærer sammen –  og den tar for seg hvordan familie og gamle tragedier kan påvirke vår nåtid.

Det er en gjennomgående smådyster sorgmunter tone gjennom de 7 episodene, ikke ulik såkalt “nordisk noir”-krim i stilen, men har også rom for familiedrama, foreldrerett, og tilmålte stunder med humoristiske betraktninger.

Serien har dessuten den nesten litt klamme men pirrende småbymentaliteten over seg der den så treffende og godt portretterer det lille samfunnet på godt og vondt.

Mare kjemper for foreldreretten til sitt 4 år gamle barnebarn, som hun frykter skal bli gitt til guttens rusavhengige mor. Mare har også andre personlige tragedier som tynger henne, og i tillegg dukker en grufull drapssak opp.

“Whodunit”-følelsene ligger ulmende over det lille lokalsamfunnet. Er det det unge drapsofferets ex som er morderen, har byens nylig overflyttede nye diakon (prest) sin kristne gjerning ubesudlet, har stedets småkriminelle boms en finger med i spillet, og hvem er faren til den dreptes barn?

«Mare of Easttown» tar seg god tid til å la oss bli kjent med de involverte, og bygger opp både sympatier og avsky på en sakte men effektiv måte. Serien holder spenningen oppe og lar seg aldri bli kjedelig.

Javisst har serien et par klisjeer, men den har også noen uventede twister liggende på lur. I tillegg har den både en velskrevet historie, og mye riktig strålende skuespill, først og fremst fra den alldeles utmerkede kvinnetrioen Kate Winslett, Julianne Nicholson og Jean Smart, der de to sistnevnte spiller henholdsvis Mares bestevenninne Lor (Nicholson), og Mares mor (Smart), som Mare har et trøblete forhold til. Dette er karakterskuespill som både gnistrer og skaper empati.

Trekkes frem må også det unge stjerneskuddet Cameron Mann (15 år, 13 under innspillingen), rutinerte Guy Pearce og David Denman, samt Evan Peters (spiller Mares nye kollega).

Under årets Emmy (prisutdelingen for TV-produksjoner og serier) ble det forøvrig tildelt fire Emmy-priser til serien. Beste kvinnelige skuespiller, beste kvinnelige birolle og beste mannlige birolle i kategoriene for “Limited series” gikk til trioen Winslett, Nicholson og Peters, mens Smart var nominert til prisen Nicholson fikk. Den fjerde var for beste produksjonsdesign. Vel fortjent.

Hva ordspill angår forresten, så var vel årets mest opplagte denne kjappe replikken sagt fort; “have a good night Mare” 😉

God fornøyelse

«Mare of Easttown» kan du se hos HBO, og den ligger også tilgjengelig på Riks-TV sin nett-TV og app.

Daniel Craig avslutter sin tid som James Bond med en gigantisk smell i den etterlengtede “James Bond – No Time to Die”.

FILMANMELDELSE:
«JAMES BOND: NO TIME TO DIE»
Storbritannia/USA, 2021, Action/spenning, 2t 43m
Regi: Cary Joji Fukunaga
Med: Daniel Craig, Léa Seydoux, Rami Malek, Naomi Harris, Ralph Fiennes, Lashana Lynch, Ben Whishaw, Ana de Armas, Rory Kinnear, David Dencik, Jeffrey Wright, Christopg Waltz, Billy Magnussen, Lisa-Dorah Sonnet, Coline Defaud, med flere

Hadde kinopremiere 1. oktober

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Tekst: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no, filmhjerte ætt 1337 dått no

Som kjent satte koronaviruset en stopper for Bond-filmen våren 2020, men endelig er filmen nå på kinoer verden over.

Ironisk nok, siden filmen var ferdigprodusert da Koronapandemien brøt ut, så jakter James Bond denne gangen på et dødelig virus.

I kjent stil blir det nok av både action, skuddvekslinger og biljakter, samt et par historiske grep i Bond-sammenheng.

James Bond har pensjonert seg og lever tilbaketrukket på Jamaica, men havner raskt midt i begivenhetenes sentrum når en gammel venn fra CIA ber om hjelp til å finne en forsker som er bortført av en gruppe styrt av en hevnlysten galning med store mørke planer. Bonds gamle arbeidsgiver MI6 har imidlertid samme planer om å finne det stjålne viruset, og setter sin nye agent på oppdraget.

Det mest oppsiktsvekkende for mange vil være å for første gang i historien se en kvinnelig agent 007, til og med en mørkhudet kvinnelig 007. Dette har vi dog vært klar over allerede fra da innspillingen av filmen startet for over to år siden, og etter min bedømmelse fungerte det helt fint. Bond-franchisen er i store endringer, noe denne filmen ettertrykkelig markerer.

Da er det verre med et annet omstridt grep filmen tar, et grep heller aldri før sett i James Bond-filmenes historie, som for min del både er skuffende, dårlig forankret og muligens ødeleggende for entusiasmen for Bond-filmenes videre ferd. Men inntil vi vet noe som helst om en kommende Bond-film er det vanskelig å mene for mye.

Imidlertid leverer den nye Bond-filmen på mange andre områder. Actionscenene er som vanlig både eksplosive, temporaske, ville og frådende underholdende til tider, selv om actionsekvensene i filmen på ingen måter er noe vi aldri før har sett lignende av. Noen av de er selvsagt også over the hill, eller FOR søkte. Slik vi er vant med i Bondfilmer. Ikke alt sitter der, men underholdningsverdien og fornøyelsesverdien i de actionfulle og tempoøkte scenene er likevel absolutt et kinobesøk verdig. James Bond er dessuten fortsatt tørrvittig og leverer en del treffende replikker.

Noe vi aldri før har sett lignende av i Bond-sammenheng, er det derimot flere ting av. At folkene bak har ønsket å modernisere Bond-filmene er selvsagt åpenbart. I «No Time To Die» får vi se en langt bredere kjønns- og karakterbredde enn tidligere. Flere og mange sterke kvinnelige rollefigurer, som alle absolutt leverer godt og pirrende, og vi kommer mer inn under huden enn før på ikke bare James Bond, men også en rollefigur som Q.

Mange av disse grepene for å modernisere Bond-universet er både fortreffelig, dristig og friskt. Vi får se Bond i situasjoner han aldri tidligere har befunnet seg i – blant annet foran en TV-skjerm som viser NRKs barne-TV-serie “Fantorangen”!

“NORSKE BOND”

Filmens foto og locations er slående vakre og eksepsjonelle, fra antikke byer i fjellene i Italia (Matera, for en visuell fryd!), til scener innspilt på Færøyene, Cuba, og ikke minst sentrale scener spilt inn i Norge, og ja, handlingen i de scenene foregår faktisk også i Norge på norsk jord, riktignok med noen geografiske friheter. Filmens åpningssekvens er spilt inn i de dype vinterkledde skoger i Nittedal, og senere er Bond innom både Atlanterhavsveien og Ørland. Filmens crew inkluderer et stort antall norske bidrag. Slikt er naturligvis spesielt for norske seere.

Her er også et eldorado for øyet (!) i den italienske antikke steinhusbyen, og Bondentusiaster kan ikke unngå å glise godt av hemmelige øyer hvor masseødeleggelser er under produksjon.

FARVEL TIL DANIEL CRAIG

Daniel Craig er som kjent ferdig som James Bond etter denne filmen, hans femte i rekken. Kvaliteten på filmene og Craig som Bond har vært variabel, men jeg syns han har gjort en minneverdig innsats og fortjener ovasjoner og takk for Bond-tiden. I «No Time To Die» er mye pumpet opp underveis, dog uten at regi og manus imponerer alt for mye.

Mange vil finne denne filmen for emosjonell, noe vi slett ikke er vant med at Bond-filmer har vært tidligere, noe av dette funker bra, annet ikke. Bonds forhold til Madeleine er for eksempel en viktig drivkraft i fortellingen. Jeg er heller ikke den eneste som mener at Daniel Craig hadde fortjent en bedre avslutning som James Bond, selv om den utvilsomt er minneverdig! Se og bedøm selv.

Spilletiden er også diskutert, for med sine hele 2 timer og 43 minutter går «No Time To Die» inn i historien som tidenes lengste James Bond-film. Filmen er aldri kjedelig, men noe mindre engasjerende noen ganger. Man får imidlertid valuta for pengene.

Skurkerollen er det årets Oscar-belønnede Rami Malek som har, og jeg hadde store forhåpninger. Rami Malek er den vansirete og hevntørste Safin, som truer med et virus verden ikke har sett før, men filmens antagorist skuffer stort, får lite skjermtid, er blass og på grensen til livløs, selv om han utvilsomt er en psykopat. Men mest ekkel.

Danske David Dencik gjør heller ingen enorm figur, men har i det minste fått noen småmorsomme replikker å lire ut av seg på “gebrokkent” engelsk, han spiller tross alt russisk forsker.

Lashana Lynch som den nye agent 007 i filmen kommer ut av det med æren i behold, men hennes rolle i filmen er egentlig ikke stor.

Daniel Craig gjør selvsagt en sterk jobb, jeg liker han som sagt.

Ben Whishaw som Q er veldig god. Q sitt personlige liv får vi et lite innblikk i, og hans Q er en langt mer omgjengelig Q enn sine forgjengere, men fortsatt med små referanser bakover. Ellers er det ikke noe å utsette på de andre birollene annet enn småplukk, selv om jeg ikke lar meg imponere overvettes over instrueringen som er gjort på den andre av filmens to barneroller, som utenom det er sjarmtroll.

Ralph Fiennes som M og Naomie Harris som Monneypenney, gjentar sine rollefigurer på vellykket vis, og jeg lar meg imponere av en elegant Ana de Armas, som spiller en ung CIA-agent “med tre ukers opplæring”, som hun påstår.

Léa Seydoux i sin tilbakevendende rolle som “Bondpiken” Madeleine, hvis vi kan kalle henne Bondpike, imponerer, og er faktisk den første som gjentar sin rollefigur som “Bondpike” i mer enn en Bond-film. Det er kanskje et av punktene filmskaperne vurderer der de sitter i tankeboksen, om hvorvidt Bonds dager som kvinnebedårer skal være talte.

Det er som kjent nye tider.

De tidene blir i alle tilfelle uten Daniel Craig, og med kvinnelig dobbel-O seven på trappene vil tiden vise om James Bond blir uten nettopp han, kommandør Bond.

«No Time To Die» er muligens den beste og mest fornøyelige Bond-filmen på lang tid, og var på god vei til å få et fjellstødig terningkast 5 fra Filmhjerte, men desverre trekker regissør og manus sin avslutning kraftig ned. En del for mye emosjonelt underveis er det også. Å gi bare 2 eller 3 ville dog vært barnslig, for «No Time To Die» underholder og engasjerer, og det er jo ikke verst bare det i 2021 av en Bondfilm. Et fint terningkast 4.

Forøvrig, herr- e – gud så artig og herlig det var å igjen se folk strømme til kinoen! Undertegnede så filmen på Aurora Fokus kino i Tromsø, i en nær fullsatt storsal, på en kveld der filmen ble vist flere ganger i kinoens 5-6 saler.

♥ ♥ ♥ ♥  –  –

Alle foto: METRO-GOLDWYN-MAYER/UNIVERSAL PICTURES

Viaplay sin nye originalserie Furia kjører på med norsk trollheim, radikalisering, fremmedfrykt, europeisk identitet og terror, men imponerer ikke nevneverdig, og mangler stø kurs.

SERIEOMTALE/ANMELDELSE: FURIA (sesong 1)

Norsk/tysk samproduksjon, politisk krimthriller, 2021, 8 episoder

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Serieskaper: Gjermund Eriksen

Serien ble sluppet på Viaplay 26. september

Skrevet av Lars Jørgen Grønli, Filmhjerte.blogg.no / filmhjerte ætt 1337 punktum no

Den norske (og tyske) krimthrillerserien «Furia» åpner omgitt av norske skoger, fjell og fjorder, kronglete veier, småbykriminalitet og en setting som kunne blitt en frisk nyvinning. Her er undercoveragenter, politi med hemmeligstemplet CV, trusler fra russisk mafia, og terrorplanlegging – men når handlingen iløpet av noen episoder forflytter seg til Berlin tappes mye av både spenning og originalitet ut, blir tidvis kjedelig, og prøver å fylle for store sko. Dessuten endrer serien totalt karakter etter 2-3-episoder.

Politimannen Asgeir flytter til det lille pittoreske tettstedet “Vestvik” (som egentlig er Åndalsnes), et sted på vestlandet, under ny identitet for å starte en ny tilværelse sammen med datteren sin. Men mørke krefter er i sving i bygda, og snart blandes Asgeir inn i noe langt større enn bare småbykriminalitet. Når han under en hendelse møter Ragna, starter en oppnøsting av en plan om en storstilt terroraksjon hvor sterke radikale høyreekstreme krefter står bak.

I de første episodene møter vi et bredt lag av velkjente norske skuespillere. I hovedrollene finner vi Ine Wilmann og Pål Sverre Hagen, mens navn som Henrik Mestad, Fridtjov Såheim, Trond Espen Seim, Preben Hodneland, Cecilie Mosli og Hallvard Holmen er å finne på rollelistene, samt et etterhvert knippe tyske skuespillere.

Ine Marie Wilmann som Ragna. Foto: Viaplay.

I de første av de 8 episodene virker «Furia» slett ikke så ille (jeg skal dog komme tilbake til flere invendinger), selv om jeg ikke kan unngå å irritere og tidvis more meg over den tilgjorte brede dialekten av et eller annet merkelig møre og romsdalsklignende, eller tjukt vestlandsk. Den lokale politisjefen er forresten også intet annet enn ren karikatur, spilt av Henrik Mestad. Troverdigheten der skraper desverre bunnen. Alt av kriminalitet og dødsfall som måtte finne sted avskrives der i gården med “no må me tenkje på bygde”… Vel vel.

Nå er jeg ingen ekspert på de nevnte dialekter, men Henrik Mestad, Fridtjov Såheim og Trond Espen Seim sin snøfting på en eller annen ubestemmelig slags grov ny dialekt er bare et irritasjonsmoment skråstrek ufrivillig komikk, og Hallvard Holmens påtatte Oslo/østlandsk-dialekt skurrer også.

Vi får gjennom korte flashback kjennskap til hvorfor Asgeir har kommet til til Vestvik, og dette gir et spenningsmoment rundt han, selv om det er for underfortalt. Elementer som fremmedfrykt, rasistiske undertoner og etterhvert planlegging av en stor terroraksjon tilfører spenning som kunne gjort «Furia» riktig spennende.

Men ett eller annet sted har man snublet. For når serien etter omlag tre episoder setter kursen ut av Norge og inn i Tyskland er det som om lufta sakte men sikkert siver ut av ballongen, og man må pumpe inn mer luft, det blir for slapt, uengasjerende og innimellom kjedelig, til tross for at det bygges opp mot noe stort.

Ah, no ser eg atter slike fjell og dalar… tenker sikkert Pål Sverre Hagen her, i rollen som Asgeir. Foto: Viaplay

Imidlertid har “del 2” av sesongen (etter at vi har kommet til Berlin) mer troverdighet og mere klassiske actionsekvenser i seg.

Vi trekkes inn i en handling hvor vi kommer inn i den tyske regjeringen der det nærmer seg valg, noe som både føles forsåvidt som både en ganske brå overgang fra det serien virket å være i starten, men som også blir for uengasjerende, tamt og kommunegrått. Slikt burde det ikke være, for med elementer som hatblogging, produksjon av falske fakta og nyheter, samt å røre inn de faktiske hendelsene på Utøya og 11. september-terroren for å underbygge «Furia» sitt mål, så burde det engasjere mer. Man har blitt for overambisiøs, det blir for mange kokker (og desto flere kokker…osv).

Etterhvert som handlingen skrider frem på tysk jord blir det dessuten både nok så forutsigbart og lite originalt. Det blir krimthriller som ikke skiller seg ut i mengden.

Nå skal jeg ikke påstå at de første episodene hvor vi befinner oss i Norge er supert sprengstoff til krimsjangeren, snarere tvert imot, tidvis blir det riktig så traust og innimellom kunne det nesten kjennes som en slags utvannet kombinasjon av “Nordic noir” og en dårlig Varg Veum-kopi eller noe i den gata. Ja, dårlig sammenligning, men det sitter ikke helt bare – og det er løse tråder som ikke gis tilstrekkelig tilfredsstillende svar på.

Dessuten må jeg si at det til tider føles som en ufrivillig parodi. Skildringen av det lille lokalsamfunnet og enkelte rollefigurer er over grensen for hva som kan gå som troverdig, selv om jeg finner den norske handlingen som lettbeint underholdning med et sjarmerende norsk natur-bakteppe. Like sjarmerende er dog ikke persongalleriet i den vesle “bygda”, vi treffer en brunmalt gjeng på hyttetur, trauste politimenn og andre klisjefulle typer.

Her er likevel noen interessante betraktninger, og noen kort man kanskje kunne vært utnyttet bedre eller annerledes. Som nevnt trekkes Utøya og 11. september inn, samt andre samfunnsaktuelle hendelser.

Serien er til tider nok så brutal, og har noen kraftkost-scener de med dårlig mage vil vri seg av – vold mot barn og unge er aldri pent uansett. Det er dessuten en brutalitet til tider som kan overraske, men slikt tåles vel. «Furia» har noen scener hvor adrenalinet pumpes opp, så selv om jeg finner noe av handlingen kjedelig utover i serien er det fortsatt en underliggende spenning der som gjør at man bevarer et fundament som holder serien oppreist.

Hva skuespillerprestasjonene angår så er seriens klare ener Ine Marie Wilmann, i rollen som Ragna, som med sin kvasse penn og skarpe ord blogger til opprør. Wilmann nagler rollen perfekt, løser ulike sinnstemninger fint, har punch og kraft i seg, og er seriens hovedperson. Preben Hodneland i skurkerolle passer også som hånd i hanske i «Furia». Han leverer godt.

Pål Sverre Hagen starter som seriens midtpunkt men blir senere redusert til en birolle, har en vanskelig rollefigur å gestalte. Asgeir er en plaget fyr, og Hagen leverer på det jevne, men det føles som det mangler glød. Men som sagt, rollefiguren er ikke særlig livlig av seg.

De tyske skuespillerne spiller pent og pyntelig, men ikke mer og ikke noe man legger på minnet. Ulrich Noethen (sett bl.a. som Himler i Der Untergang, 2004) er vel den av de tyske som gjør det best, i rollen som Brehme.

Ellers er det stort sett på det jevne, men Mestad som politi kunne jeg klart meg uten (jeg liker Mestad ellers altså).

«Furia» sesong 1 sin sesongavslutning åpner forsåvidt opp for muligheter for å gå videre med en sesong 2. Om det er så lurt vet jeg ikke, jeg føler meg nemlig mett på «Furia» etter 8 episoder.

Det er greit tidsfordriv, formatet på bare 8 episoder på 45 minutter hver er også helt greit her. Det er ikke bortkastet tid å se serien, men den lager neppe jubel og furore i heimen, og vil aldri gå inn i historiebøkene som særlig minneverdig.

Jeg plasserer ihvertfall «Furia» midt på furua, eller treet da. Det blir et terningkast 3, som aldri er i nærheten av fire.

♥  ♥  ♥  –  –  –

Krimaction-filmen «Honest Thief» fra 2020 med Liam Neeson i hovedrollen som angrende bankraner ligger nå ute hos Viaplay.

FILM: HONEST THIEF

USA, 2020, Krim/action, 1t 34m

Med: Liam Neeson, Kate Walsh, Jeffrey Donovan, Jai Courtney, Anthony Ramos

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Regi: Mark Williams

Det ble sagt om denne fjorårets Neesonactionfilm at den strengt tatt ikke hadde noe på kino å gjøre, noe jeg bare kan skrive under på.

«Honest Thief» er den type film som ikke bare strengt tatt burde gått “rett på video”, som vi sa på 90-tallet og deromkring, den burde gått rett på streaming, eller strømming som vi vist kaller det nå. Punktum.

Så var det da også på strømming jeg så filmen, hos Viaplay.

Men var den da helt håpløs?

Nei. Og ja.

Liam Neeson er jo stort sett alltids underholdende og trivelig å se, og han kommer seg gjennom filmen med æren i behold, selv om «Honest Thief» ærlig talt er laaaaang unna 69-åringen (!) sine beste prestasjoner. Til sammenligning er årets Neeson-action «The Marksman» adskillig bedre og mer severdig.

I «Honest Thief» er Neeson den forhenværende bankraneren Tom, som etter å ha møtt kjærligheten (Kate Walsh) vil gjøre opp for seg, og levere tilbake pengene fra en rekke bankran han har begått gjennom flere år. Jada, han har ikke brukt en penny av de 9 millioner dollarene han har stjært serr`u. Allerede der er historien teit. Planene hans om å overgi seg går selvfølgelig rett vest når to FBI-agenter bestemmer seg for å stikke pengene i egen lomme, noe som fører vår ærlige helt ut på tynn is.

Moralen er nok også temmelig tvilsom, da vi skal legge all vår sympati på en bankraner. Men la gå, Neeson er både sympatisk, empatisk og passe sjarmerende.

Kort oppsummert; Historien er syltynn, birollene er lite interessante, handlingen er vaklende, og full av klisjeer. Tempoet er ikke av det beste, spesialeffektene på grensen til å være kjøpt på Rema (billig, ikke sant?), og det føles mer interessant å ta opp mobilen og sjekke om noe nytt har skjedd i verden.

Det som likevel holder «Honest Thief» på beina er Liam Neeson, selv om han virker mer sliten enn ofte før.

Som sofaunderholdning en sløv kveld funker dette likevel brukbart. 69 år gamle Neeson kan fortsatt samlebåndsaction av denne typen omså han har begge hendene bakbundet og bind for øynene. Det er også litt bad guy vs good guy-opplegg, en dose kuleregn, en dæsj biljakter og nevekamper. Sånn ungdommen liker 😉 Er du Liam Neeson-fan, som meg, klarer du nok å la deg underholde nok til at filmen går unna, før vi legger den i glemmeboka.

På karakterskalaen havner «Honest Thief» ikke på mer enn 4 av 10 stjerner, et syltynt terningkast 3. Og da er jeg mer snill enn ærlig føles det som.

Filmhjerte minnes den svenske skuespilleren Anki Larsson
som døde i august

Tekst og foto: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no

Svensk media meldte idag, 30. august, den triste nyheten om at den folkekjære skuespilleren Anki Larsson er død. Ifølge Aftonbladet sovnet hun inn etter kort tids sykdom med sin nærmeste familie ved sin side. Hun ble kun 67 år.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg var selv så heldig å få et raskt møte med Anki Larsson så sent som i januar 2020 da hun gjestet Tromsø internasjonale filmfestival, der hun presenterte kinovisning av den fantastisk morsomme, og tragikomiske, «Revansch» (“The Comeback”), som egentlig ble spilt inn som og sendt på svensk TV som en 10 episoders serie (mørk komedie).

Undertegnede traff en smilende Anki Larsson i Tromsø på TIFF i januar 2020

Anki Larsson på “scenen” på Aurora Fokus Kino i Tromsø i januar 2020. Hun sa den gang om serien “Revansch” at det var første gang hun så den på stort format.

Hun er for mange mest kjent fra seriene «Eva & Adam», «Saltön», «Äkta människor», samt «Revansch», og Hollywoodfilmen “Midsommar” (2019), i tillegg til en rekke større og mindre roller. Blant annet vil sikkert noen huske henne fra en av «Beck»-filmene («Den svaga länken», 2007), og «Gåsmamman».

Filmhjerte kondolerer

Vila i frid, Anki ♥

Anki Larsson og Olle Sarri i serien «Revansch». Foto: Pressefoto fra tiff.no