Her er godt over 10 nye filmer sett på TIFF som får sterke og varme anbefalinger.

Dette er Filmhjertes fyldige men lettleste oppsummering av Tromsø International Film Festival (TIFF) 2024, som nå er historie. 

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no 

larsgronli ætt hotmail dått com

TIFF er over for i år, og antall filmer Filmhjerte fikk sett ble 27(!) – eller 26 egentlig, en av filmene ble sett to ganger pga skuespillerbesøk på den andre visningen av The Lost Boys.

Av alt jeg trakk frem før festivalen på filmbloggen fikk jeg sett alt jeg ville, samt noen som ikke ble nevnt der, men droppet tre planlagte visninger mot slutten av uka på grunn av prioritet av søvn, etter søvnunderskudd ;p  (ukrainske Forever-Forever, et kortfilmprogram (med bl.a. svenske Boys) – og The Hudsucker Proxy, men den ser jeg annet sted senere). Det eneste jeg ikke fikk plottet inn tid til var et av kortfilmprogrammene, der jeg uansett kun var interessert i en av kortfilmene.

Rekorden min fra 2019 ble ikke slått, den er fortsatt 31 filmer i løpet av festivaluka 😉

ETHAN COEN GJESTET TIFF OG TROMSØ!

Men årets festival går inn på en andreplass for min del siden 2004/2005 da jeg begynte å gå årlig på TIFF. Et av høydepunktene i år var forresten ikke en film. Det ca 90 minutters lange “Master Class med Ethan Coen og Tricia Cooke” i et fullsatt Kulturhuset i Tromsø, der Ethan, den ene halvdelen av Coen-brødrene (og filmklipper Cooke) snakket om filmene sine og samarbeidet med broren Joel, var en interessant, moro og spennende opplevelse.

I år ble det utrolig nok også forresten tid til en liten tur innom “pressefesten” på Ølhallen. Uten mat og drikke osv….men vi lar det ligge, hehe

BLINKSKUDDENE

Før festivalen leste jeg programmet grundig, og plukket ut det jeg hadde tro på av de rundt 90-95 ulike filmene. Av 26 sette filmer var det mange blinkskudd, glimrende filmer, og flere som var bra, brukbar eller verdt tiden. Ikke alt falt i smak, to-tre bomskudd ble det.

Her er en kjapp gjennomgang.

Merk dere disse 11 strålende filmene. Mange av de kommer på norsk kino. De det ikke foreligger kinolanseringsplaner for er nevnt.

* The Holdovers (USA) – Rasende festlig om en muggen og hatet lærer som må passe på de gjenværende elevene på en kostskole jula 1970. Les filmanmeldelsen et annet sted på filmbloggen.

* Perfekt Days (Japan) – Portrett av japansk hverdagsliv som innbyr til sinnsro, og som løfter frem en høflighet og respekt Japan kan være stolte av. Filmen følger en middelaldrende enslig mann ansatt som renholder av offentlige toaletter i Tokyo. Utrolig sjarmerende, lavmælt og melankolsk film, flott foto og soundtrack. Og, musikkkassetten får sin renessanse! En må-se-film.

* Riceboy Sleeps (Canada/Korea) – Knallsterkt drama, fra 2022 faktisk, om koreansk imigrantmor og sønn i Canada som opplever rasisme, forskjellsbehandling, lengsel og savn om tilhørighet. Virkelig en solid anbefaling. Foreløpig ikke planlagt satt opp på norsk kino (Få den på!).

* Scrapper (UK) – Komisk far-datter story, men også en sår historie i bunn med mye humanisme. Herlig film om egenrådig 12-årig jente.

* The Lost Boys (Frankrike) – Sterkt drama om ungdomskriminelle gutter, det sterke samholdet i ungdomsfengselet og forbudte følelser innenfor gjerdene, blant annet. Ukjent om den får norsk kinodistribusjon.

Hovedrollen spilles av Khalil Ben Gharbia som gjestet festivalen og fortalte om filmen og rollen sin, en film han ser på som veldig personlig for han, ettersom han selv tidligere i livet følte seg både isolert og alene, fortalte han på spørsmål fra undertegnede på runden med spørsmål fra salen.

* How To Have Sex (UK) – Ungdomsparty på Kreta full av energi og adrenalin, med alvorlig tema om festkultur og aksept. Veldig underholdende. Anmeldelse ligger her på filmbloggen.

* All of Us Strangers (UK) – Mystisk om ensomhet, savn og identitet. Sterk historie. Anmeldelse av filmen kan leses her på filmbloggen.

* Vincent Must Die (Frankrike) – Mørk og underfundig komigrøsser som underholder. Noe uggent er i gjære, alle Vincent ser på går til angrep på han og vil drepe han. Smånervøs nerve hele veien med et passende skrekklydspor. Vittig og slett ikke blodsplætterfilm. Enkel og ukomplisert. Ikke satt opp på kino i Norge, så se den når muligheten byr seg.

* The Zone of Interest (Tyskland/UK) – Fascinerende, kontrastfull og hoderystende skildring av livet og fornektelse hos Höss-familien vegg i vegg med Auschwitz!

Sterke skuespillerprestasjoner, og et lydspor med imponerende og effektive lydeffekter. Sterk film!

* Mirakelet i Gullspång (Norge/Sverige) – Utrolig men sann historie om to norske søstre som møter en kvinne kliss lik deres avdøde søster. Anmeldelse av mirakelet kan leses her på filmbloggen.

* A Ravaging Wind (Argentina) – Fin historie om en predikantfar og hans noe underkuede datter som bilhavarerer under misjonsturné på den argentinske landsbygda. De havner dermed hos en lurvete bilmekaniker og hans vansirete sønn. Kommer neppe på norsk kino, men en ganske fin film som bør sees. Et nærmest romantisk argentinsk landskap omkranser handlingen.

To dokumentarer som er verdt å se:
* Sau (Norge) – om småskala sauedrift, opprettholdelse av tradisjon og videreføring av kunnskap mellom generasjoner. Ganske underholdende til tider.
* The Home Game (Island) – Moro, sjarmerende og engasjerende underdogs fotballdokumentar! På et knøttlite sted på Island planlegges den første kampen noensinne på bygdas 25 år gamle fotballbane. Usikker på kinoplaner.

Fimene som omtales videre nedover vet jeg ikke status for angående planer om kino i Norge. Sjekk selv 😉

NOEN FLERE BRA OG BRUKBARE FILMER

Noen filmer som i forskjellig grad overrasket positivt:
* Terrestrial Verses (Iran) – Film bestående av flere korte satiriske, småprovoserende episoder som tar det absurde, firkantede, og autoritære iranske samfunnet på kornet. Noen skikkelige gullkorn her.

En iransk kvinne blant publikum i salen tok ordet på Q&A-runden etter filmslutt og sa at denne filmen var 100 prosent autentisk for hvordan det er i Iran, og at hun, familien og vennene har opplevd alle situasjonene filmen viste. Ali Asgari, den ene av filmens to regissører, som gjestet TIFF, fortalte om at pga filmen hadde han vært fratatt passet i over et halvt år. Flere av disse korte episodene er faktisk veldig bra.

* Puan (Argentina) – Lett argentinsk samfunnskritikk, ved bruk av humor og satire. Om en universitetsprofessor som selv havner under vurdering når en konkurrent om en ledig toppstilling ved universitet dukker opp. Samtidig er samfunnet utenfor i kaos. Tidvis underholdende.

* Rød Himmel (Roter Himmel/Afire, Tyskl.) – Om en forfatter og en fotograf som drar sammen til et avsides feriehus for ro og inspirasjon, men et ukjent par som allerede er der skaper ubalanse og nye relasjoner. Imens nærmer en skogbrann seg. Brukbar, men liker ikke slutten, og ikke den mannlige hovedrollen (forfatteren) noe særlig heller (birollen, som fotografen, og den kvinnelige hovedrollen er god).

* Housekeeping for Beginners (Nord-Makedonia, Serbia og flere), som forøvrig vant Queer Lion Award på anerkjente Venezia Film Festival. Filmen som av en jury på lørdag ble tildelt filmfestivalen i Tromsø sin hovedpris The Aurora Award. Jeg så derfor denne på søndag. Den er også brukbar, noe bra, men litt rotete – om en veldig forskjellig sammensatt LGBTQ-“familie” utenfor Skopje, som må holde sammen når krisen rammer. En morsom liten detalj er det i filmen for de som husker et noe spesielt serbisk Eurosong-bidrag med håndvasking og klapping for et par år siden.

 

Åpningsfilmen og dokumentaren Life is Good- Al Haya Helwa (Norge) gav jeg terningkast 3 til i en egen bloggpost, så den er vel brukbar. Se den når den kommer på TV, den er neppe verdt å løse kinobillett for å se, selv om hovedpersonen og regissøren Mohamed Jabaly er sympatisk som få, med mindre du er veldig interessert i Tromsø.

HØR HER’A OG FARGO

Så også “pakkisene” (som de sjøl omtaler seg som i filmen, så ikke rop rasist mot meg ;p) i den herlig lekne “Osloske” Hør Her’a, norsk kinofilm fra i fjor, som er veldig morsom. Ligger vel digitalt et eller annet sted.

Å endelig få se den udødelige 90-tallsklassikeren Fargo (USA, 1994) på stort kinoformat var selvsagt også veldig kult. Det løftet selvfølgelig opplevelsen at mesterregissør Ethan Coen, som var produsent og skrev den sammen med broren Joel som også hadde regi), var i Tromsø som gjest på TIFF sammen med filmklipper Tricia Cooke.

Etter filmslutt stilte begge opp på en omlag 20 minutters runde med snakk om filmen samt svarte på mange spørsmål fra publikum, i en stappfull sal på Kulturhuset. Men Fargo trenger ikke anbefalinger herifra, det er en kultklassiker for evigheten.

Ja forresten, Filmhjerte fikk selvsagt knipset et blinkskudd for minneboka sammen med Mr Coen 😉

På vei ut av salen stod nemlig Ethan Coen utafor døra, så da måtte sjansen benyttes til å spørre om han ville stille opp på dette blinkskuddet av et bilde, noe han selvsagt sa ja til 😄

SKUFFELSER og BOMSKUDD 

Blant de få jeg ikke likte var egentlig noe overraskende Margreth Olins dokumentar Fedrelandet (Norge) som og gikk ifjor på kino. Fint foto men kjedet meg grasalt.

Bomskudd ble nok for det meste første verdenskrigspoesien Benediction (UK). Langdryg og trist, men ikke en dårlig film. Den gikk på TIFF uten noen undertekster, heller ikke engelske, og denne gangen ble det dessverre for tungt å henge skikkelig med. Engelsk undertekst ville hjulpet godt.

På TIFF er det nemlig slik med undertekster at engelskspråklige filmer som oftest ikke er tekstet, verken på norsk eller engelsk, med mindre filmen snart er kinoklar i Norge og har fått norske undertekster, noe som er litt vanligere i senere år enn for en del år siden på TIFF. Filmer med all annen tale enn engelsk, også norsk og annet nordisk tale, er nesten alltid tekstet på engelsk. Kanskje ser jeg Benediction igjen om den dukker opp på TV eller nett med enten norsk eller engelsk undertekster.

Hounds (Marokko) er ok, men ikke som jeg forventet. Ikke bomskudd, den kan godt sees og er egentlig litt spennende, om en far og sønn som havner i stortrøbbel i Casablancas møkkete gater.

Selv om den ikke direkte ble et bomskudd likte jeg heller ikke The Sweet East (USA) noe særlig, deler av den var litt humoristisk, særlig delen med Simon Rex i første del var bra, men i sum for mye rør.

En skuffelse var When Evil Lurks (Arg.). Ikke fordi den er så innmari elendig, men forventningene mine var nokså annerledes enn resultatet. Det er en kølsvart skrekkgrøsser, med noen sjokkscener. Det er ikke en scare jump-film, men er ekkel, grotesk og kvalmende, og egentlig ganske jævlig og teit, med elementer jeg absolutt ikke setter pris på. Barnemaltraktering er bare nei. Men, det ER jo skrekkfilm, det skal være totalt urealistisk og et helvete. Jeg hater den ikke, den funker litt på en styggskitten måte, men kan umulig si at den kan anbefales, man må ha god mage ihvertfall.

SVENSK KORTFILM BEST

Kortfilmprogrammet i Films from the North “FFN – Young Directors / Student Films” bestod av 6 kortfilmer.

Every Summmer Ends (Varje sommar har ett slut, Sverige, 10 min) er en ganske fin og sår kortfilm om to bestevenner i en liten nordsvensk by (Östersund utgjør bakteppet, men nevnes ikke) der sommer går mot høst. De to forbereder seg på å skille lag etter videregående, men tilbakeholdte følelser kompliserer avskjeden. Anbefales å google fram når det blir mulig å se.

ASAP (Finland, 8 min) med snudde kjønnsrolleforventninger og om hvor langt man går for å si nei til sin kjære er veldig komisk, kul og med en god punchline. Fear (Khawf, Norge, 10 min) om å være homofil fra midtøsten er bra. De to anbefales også.

En nordnorsk kort om at sola kommer tilbake var grei nok men intetsigende, mens de to andre kan forbigåes i stillhet. Jeg kom uansett kun for den svenske, så at tre av seks var bra gjorde det verdt å se.

Jeg kommer sikkert til å se flere av filmene fra TIFF om igjen på et senere tidspunkt når de blir tilgjengelig på en eller annen plattform på nett, TV eller annet.

Takk for festen, TIFF 👏🤝

Har du kommentarer, bemerkninger, ros, ris, spørsmål, meninger eller noe å melde? Kommentarfeltet er ditt 😉 Snakkes.