Dokumentaren “Life is Good – Al Haya Helwa” åpnet offisielt årets filmfestival i Tromsø.
Her er dommen fra Filmhjerte som har sett filmen.
Tekst: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
larsgronli ætt hotmail dått com, tlf 950-23-181
I dokumentaren følger vi filmens regissør Mohamed Jabaly fra Palestina, som kjemper mot det norske UD/UNE om retten til å få bo og arbeide i Norge som filmskaper, ettersom han etter tre år i Tromsø får varsel om utkastelse. Ettersom han ikke har en formell filmutdanning møter han et strikt regelverk og stengte dører, og siden grensen til Gaza er stengt kan han ikke reise hjem. Han er strandet i Tromsø, som han snart ser på som sitt andre hjem. Han viser i filmen hvordan miljøet rundt filmhuset Tvibit i Tromsø gir han uvurderlig hjelp.
Det er ingen tvil om at Mohamed er både veldig sympatisk og positiv, med lyst til å kunne være fri og kreativ som filmmaker og menneske. Humøret og pågangsmotet hans smitter og gjør han godt likt på tvers av språkbarrierer.
Desverre blir filmen for fragmentert, alt for personlig videodagbokstil og for lite engasjerende, selv om man utvilsomt heier på Mohamed underveis og føler vrede eller i det minste er hoderystende mot UD og den norske staten som ikke ser på han som god nok. Det ville dog løftet historien syns jeg om kampen mot systemet hadde blitt mer satt til veggs og utfordret i det vi ser, og noen momenter blir for utydelige.
Som sagt er Mohamed ytterst sympatisk og lett å like, noe som gjør selvdokumentaren hans lystigere enn den fort kunne blitt. Andre halvdel er også markant bedre enn de første 45 minuttene, og et par sekvenser helt mot slutten av filmen er både så rørende og emosjonelt at de løfter helhetsinntrykket vesentlig. Et klipp der Mohamed nettopp har fått passert grensen gjør inntrykk og provoserer, mens en gjensynsglede varmer stort og er filmens sterke høydepunkt.
Ja, jeg kjeder meg tildels av og til i løpet av de 90 minuttene, og syns (kanskje litt slemt sagt) at det burde vært mulig å fått en bedre åpningsfilm. Fjorårets “La elva leve” var til sammenlikning av et annet kaliber. Når så det er sagt, filmen er likevel selvsagt av en relevans da den i tillegg til å være en film om filmarbeid, foregår delvis i Tromsø, men også er en historie om tilhørighet, identitet og håp om fred.
Filmen er utvilsomt god Tromsø-reklame, både med tanke på Tvibit, filmmiljøet i byen, natur og folket. Vel, kanskje unntatt en gretten gammel gubbe i snøkovet, he he, mens det norske systemet i UD og utlendingsnemda ikke kommer like godt fra det.
Jeg hadde nok ikke forventet det da jeg gikk og så filmen med veldig lave forventninger, for jeg ble positivt overrasket. Først og fremst er hovedgrunnen at førsteinntrykket Mohamed gir er veldig godt, det er ikke mulig å ikke like han, og filmen engasjerer ihvertfall nok til at jeg ønsker han all lykke og hell videre. Filmen er totalt sett verdt å se, ihvertfall om den kommer andre steder enn på kino.
Helhetsvurderingen av filmen hans blir ikke mer enn helt midt på treet, men jeg tipper filmen slår godt an særlig i Tromsø ihvertfall der Mohamed er godt kjent for byen etter mye medieoppslag gjennom årene hans i nord, og mange syns nok den er fin. Det er den i grunn også, en varm film, med refleksjoner, humør og litt poesi, men ikke helt min type film. Jeg er litt streng, for slutten er svært solid og kroner historien såpass at det kunne vippet til en firer.
Filmen ble sett på pressevisning noen timer før premieren i en så godt som tom Fokus 1, som er kinobyggets aller største sal. Kun 8-9 sjeler tilstede gav ingen festivalstemning ihvertfall.
Gi lyd i kommentarfeltet om du er enig eller ikke, eller har noe fornuftig å melde 😉
| Terningkast 3 |
♥ ♥ ♥ – – –
