«Perfect Days» fra Japan er en fortryllende varm historie som innbyr til sinnsro. 

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no 

FILMANMELDELSE:

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

PERFECT DAYS 

Japan (og Tyskland), 2023, Drama, 2t 03m

Regi: Wim Wenders 

På kino fra 2. februar. Sett på Tromsø International Film Festival i januar.

Tenk deg at du jobber hver dag fra mandag til fredag med å vaske, gnikke, gnu og rengjøre offentlige dass. For mange et skrekkscenario. Men så til de grader ikke for vår mann i denne hjertevarme fortellingen i regissør Wim Wenders‘ japansk-tyske samproduksjon.

Filmens hovedperson Hirayama er nemlig en over middelaldrende og enslig mann, som er ansatt som renholder av offentlige toaletter i Tokyo. I tillegg til sin uglamorøse jobb lever han også ellers ganske så spartansk, enkelt og rutinepreget i leiligheten sin, og på fritiden.

Men Hirayama trives tilsynelatende godt med tilværelsen. Han klager ikke, nesten aldri ihvertfall, og han nyter livets små gleder, som å høre på gode gamle musikk-kasetter med låter av klassiske amerikanske pop- og rock-artister, ja du husker vel kassetten? For noen minner de avstedkommer! Filmen oser av melankolsk stemning.

En dag forrykkes imidlertid balansen i Hirayamas rutinepregede hverdag når niesen hans uventet dukker opp på besøk. Niesens mor, altså Hirayamas søster, lever i en helt annen verden enn han, noe vi senere i filmen erfarer. For, det finnes en tristhet i Hirayama også, som gir historien et enda dypere lag, og gjør at dette også blir en litt sår fortelling – men likevel med mye livslyst og humanisme.

Det er direkte sjarmerende, melankolsk og dypt fascinerende, ja nærmest poetisk, å følge den forsiktige og ordfattige mannen gjennom de daglige gjøremålene, og få et lite innblikk i en mindre glamorøs side av verdensbyen Tokyo. For også bybildet vi får bli med inn i, er en sydende skattekiste for de som elsker detaljer og retro.

At han nesten legger sin ære i denne jobben han har, og måten han pusser og gnikker på toalettene, gjør at man tenker at han ser på jobben som ikke bare en jobb og et renhold, mer som en sjelelig renselse også. Tankene kan ihvertfall vandre i de baner når man prosesser hva man ser. Kunne filmen vært tydeligere rundt mannens indre kamp? Hvis han har en (det har vel vi alle på sett og vis?).

«Perfect Days» er en særdeles stillferdig, lavmælt og fredfull film, som aldri blir kjedelig, og vår hverdagshelt sier faktisk ikke så mye heller.

Mangelen på ord erstattes imidlertid av små subtile ansiktstrekk som viser følelser og sinnsstemning utført med perfeksjon av veteranen Kōji Yakusho (68) som spiller hovedrollen som Hirayama, på utmerket vis.

Yakusho er iallefall perfekt for denne rollen. Han er også en av Japans mest kjente skuespillere, men ettersom japanske filmer ikke er det det går mest av på norske skjermer, husker kanskje noen han fra «Babel» (2006).

Wenders fortelling er en film som løfter frem verdien av å se de små gleder i livet, å se det positive og å gjøre det beste ut av det man har. Det er en film om de små, men viktige ting. Å leve i nået. Nå er nå. Filmen er også strålende på å løfte fram en respekt og en høflighet som Japan har all grunn til å være stolte av. 

Dessuten fungerer filmen blant annet også som en fin hyllest til renholdsarbeidere, en veldig ofte lavt ansett yrkesgruppe, men med en viktig samfunnsfunksjon.

I tillegg er det ikke fritt for humor. Hirayamas arbeidskollega er litt av en (utilsiktet) klovn i grunn, og fungerer som en forløsende humoristisk faktor i historien. En historie som også har en bit av sorg i seg, og noe av det virker litt rotete. Humor og ungdommelighet skytes også inn i filmen via den sjarmerende og sympatiske niesen.

Sympatisk ja. Hirayama er selvfølgelig sympatisk til tusen. På grunn av det trykker vi som ser på han inn til oss og blir interessert i han.

Filmens regissør er tyskeren Wim Wenders (78), som etter sigende er kjent for filmer med tematikk rundt ensomhet. Han har en ekstrem lang liste bak seg som han har hatt regi på, ifølge imdb over 80 inkludert kortfilmer, tv-episoder og diverse.

Jeg er imidlertid veldig lite kjent med han som filmskaper, for meg er han bare et navn jeg har hørt før, men han står bak de velkjente dokumentarene «Buena Vista Social Club» (1999), og «Jordens salt» (2014), og spillefilmen «Paris, Texas» (1984). Med «Perfect Days» leverer han iallefall et mesterlig stykke arbeid som får sin velfortjente hyllest.

Delikat foto byr også filmen på, og et sjelfullt, energisk og innbydende soundtrack. Vakkert.

Det som skiller filmen, som forøvrig er Oscar-nominert som beste internasjonale film, fra å få toppscore er i hovedsak noen små uforløste tråder, uten at det rokker ved å spandere varme anbefalinger om å se «Perfect Days» – et nesten perfekt drama om det enkle liv.

Alle foto: Filmweb.no