Netflix har nettopp sluppet actionthrilleren LAST SEEN ALIVE med Gerard Butler i hovedrollen på sin norske flixplattform.
Historien i Last Seen Alive er enkel. Will Spann (Gerard Butler) skal kjøre kona Lisa (Jaimie Alexander) til foreldrene hennes, ettersom hun har bestemt seg for å ta en pause i forholdet. Underveis forsvinner hun plutselig på en bensinstasjon. Will kontakter politiet, som mistenker han, og Will må selv ta opp jakten på henne og eventuelle kidnappere.
For å være helt ærlig, så ER Gerard Butler hele denne filmen, og i hovedsak det som gjør den verdt å se. Men med Butler i front vet man at man er sikret bra underholdning, selv om manuset er blekt.
For Last Seen Alive er en tynn historie, som enkelt kunne vært gjort mye mer ut av. For eksempel finnes det en håndfull bedre potensielle plot man heller kunne valgt som forklaring på forsvinningen, enn det man falt ned på. Imidlertid er det en jevn spenning og det gis lite hint om hva som har skjedd med Lisa før mot slutten.
Filmen er egentlig ikke klassisk Gerard Butler heller, den er for tilbakelent og for lite pumpet opp. Likevel føles filmen akkurat bra nok til å utfylle oppdraget sitt som halvannen times sofaunderholdning.
Dog skal det sies at dette er lett forglemmelig, historien er blek og lite kreativ, det blir forutsigbart og ikke veldig engasjerende heller selv om man jo heier på Will (Butler).
Last Seen Alive er langt fra blant de beste av filmene fra vår tids actionkonge Gerard Butler, men Butler er den typen som alltid er severdig, litt som Liam Neeson eller en tørrere utgave av Bruce Willis. Butler gjør sine saker bra også i denne filmen, selv om rollefiguren hans her i utgangspunktet ikke er noen utpreget tøff guy, noe som vel gjør troverdigheten mindre.
Filmen slår ihvertfall ihjel 1 time og ca 35 minutter og leverer bekymringsløs spenning du ikke behøver å tenke over.
En litt morsom birolle å iaktta, ihvertfall for et voksent publikum, er Ethan Embry som spiller figuren Knuckles. Det vil si, det er morsomt at han er med, for det oppdaget jeg ikke før jeg så rullteksten. Det er nok ikke viktig for et yngre publikum, men artig for min del – som husker Embry som sympatisk og pent ungdomsidol fra komedier som Can’t Hardly Wait (Den siste festen) fra 1998 og Vegas Vacation fra 1997 – å se han som rufsete skjeggis i 40-årene.
Det blir midt på treet for Last Seen Alive. Helt OK underholdning uten for mye vill action. Terningkast 3.
I dagens bloggpost blir det musikk! Filmhjerte har vurdert de ni bidragene som konkurrerer i finalen i den norske Melodi Grand Prix lørdag kveld!
Etter tre delfinaler de siste lørdagene er det nå klart for norsk finale. Vinneren går som kjent til den internasjonale finalen som arrangeres i Liverpool i mai, ettersom vinnerlandet fra i fjor, Ukraina, ikke kan arrangere selv.
Nå er undertegnede på ingen måte noen MGP-entusiast, og de internasjonale finalene har som oftest vært av svært liten interesse her i gården. Men, det er jo alltids artig å vurdere og gi terningkast, så hvorfor ikke en norsk mgp-anmeldelse 😉
Kriteriene er enkle, melodiene er utelukkende vurdert ut fra hvordan de høres ut i Filmhjertes ører, og hvordan sceneopptredenen i delfinalene så ut.
Desverre kom ikke JOWST & Byron Williams Jr til finalen med “Freaky for the Weekend”, den har en laidback partyfaktor jeg digger, Jowst og Byron er veldig kule og sjarmerende, og på mP3 er den allerede innrullert i spillelistene hører jeg, samt at den på Spotify har fått mange avspillinger. Så da har jo den låten allerede nådd ut 😉
Vel, vel, her er dommen over de ni finalistene, som er presentert i den rekkefølgen de opptrer i lørdagens finale. Vel bekomme 😉
Vurderingene er basert på fremføringene i delfinalene.
De ni finalistene. Øverst fra venstre; Alessandra, Umami Tsunami, Ulrikke Brandstorp.
I midten fra venstre; Elsie Bay, Swing`it, Jone.
Nederst fra venstre; Atle Pettersen, Skrellex, Eline Thorp.
Foto: Ulrik Kramer / NRK / nrk.no
JONE “Ekko Inni Meg”
Artist: Jonas Nes Steinset (26) fra Lier, med artistnavnet Jone.
Jeg liker nok Jone mye bedre enn sangen hans, for han har en stil som skiller seg ut. En merksnodig festl″åt, med noen innslag som kan minne om joik, norrøn mytologi, folkedans og trance/dance og jeg vet ikke hva, men på en merkelig måte er det litt corny på en bra måte med tryllefløyte og noe erkenorsk. Langt fra det verste jeg har hørt, men ikke spesielt bra heller. Men en type låt jeg godt kan, og sikkert blir å, høre flere ganger.
Er vel først og fremst pop, selv om den minner klart om en russelåt om en som savner dama. Et stort pluss for sang på norsk, for Jone er eneste som synger på norsk i den norske finalen (bortsett fra to, tre ord på norsk i Ulrikke Brandstorps sang). Og, han synger jo bra. Har nok null sjans ute i Europa, selv om det hadde vært artig å sende Jone til finalen – men den funker vel til sitt bruk på dansegølvet med en liten promille innabords.
ELINE THORP “Not Meant to Be”
Artist: Eline Thorp (29) fra Hamarøy i Nordland.
Svært sympatisk og sjarmerende nordlending. Hun synger fint og har en flott sangstemme. En midttempolåt innledningsvis som holder en jevn flyt videre og med et småfengende refreng. Kan det minne tidvis om Sigrid eller Berthine Zetlitz? Isåfall ikke ueffent.
Muligens er fremføringen på scenen litt for stiv? Uansett, dette hørtes bra ut, en sånn type poplåt man gjerne hører og smånynner til på radioen en morgen eller ettermiddag. Melodien er ikke riktig i min gate, men absolutt ikke dårlig, og jeg har null problemer med å høre den igjen.
SKRELLEX “Love Again”
Artist: Kai Thomas Larsen (36) fra Moss, som dragartisten/drag queen Skrellex.
Som Skrellex selv så treffende sa det med glimt i øyet på NRK, et tre minutter langt glitterhelvette. Oi oi, men det er helvettes artig egentlig. For sangen har en bra tekst om å tørre å elske igjen, aktualisert etter skytingen i Oslo i fjor sommer, og en fres og godt tempo stort sett hele veien, fartsfull eurodance og pop med en melodi som pumper energi fra nesten start til mål, selv om melodien vel også føles litt gammel.
Vokalmessig er Skrellex langt nede på lista, og særlig de to, tre gangene han gauler ut noe i lys kvinnestemme høres det jævlig ut. Jeg liker ikke så mye glitter og fjas heller, men det får passere. Dette er faktisk gøy og med mye energi.
ULRIKKE BRANDSTORP “Honestley”
Artist: Ulrikke Brandstorp (27).
Selvsagt kan Ulrikke synge! Hun har en sterk og bærende stemmeprakt, synger rent og treffer på både høye og lave toner, og er veldig sympatisk. Hun virker både helt naturlig og lite tilgjort i form og uttrykk under fremføringen.
Refrenget er litt fengende, ihvertfall om man hører sangen noen ganger så vokser den nok, men jeg syns likevel den er litt for kjedelig, for gjennomsnittlig og med for lite særpreg. Den forsvinner for lett i mengden, og sceneshowet er kjedelig. Men denne er oddsfavoritten til å vinne, og jeg blir ikke overrasket om den seirer heller. Ei heller skuffet, for Ulrikke har både et vinnede vesen og mye sjarme. Men i euro-finalen når den neppe langt.
UMAMI TSUNAMI “Geronimo”
Artist: Et slags musikk-kollektiv kalt Umami Tsunami, representert ved feature-artistene Kyle Alessandro (16) fra Trondheim, Magnus Winjum (17) fra Lillestrøm og Kristian Haux (20).
Artig gruppenavn, det skarr`em ha. Et kaos av en asia-pop-inspirert sang og danseshow, men det er slett ikke så verst. Refrenget – som er låtnavnet først stavet bokstav for bokstav (!) og deretter brølt ut – er litt av typen som klistrer seg til hjernen enten man vil eller ikke, og er stort sett det eneste som er mulig å huske av teksten!
Men det er til dels fengende, og to av tre av gutta synger bra og har en god stemme. Magnus (mest han) og Kyle er veldig gode. Sceneshowet er et dansekaos, et bra kaos vel og merke, men kostymene er dølle. Det er noe litt småkleint over dette, men likevel er det en litt kul og fartsfull sang og melodi, og gutta er jo både kjekke og en sjarmerende gjeng.
ATLE PETTERSEN “Masterpiece”
Artist: Atle Pettersen (33) fra Skien.
Finalens største kjendis er selvsagt Atle Pettersen, og det er ingen tvil om at han både er god til å synge og at han har enorm utstråling. Han er også den personen av alle 30 delfinalistene jeg liker aller best. Når så det er sagt; låten hans er intet mesterverk. Trodde jeg, etter å ha hørt ca 30 sekunders klipp av den for noen uker siden. Da var jeg sikker på at dette er ræva.
Jeg ble direkte overrasket da jeg hørte hele sangen, for jeg liker den jo! I like it a lot! Hvordan en stakkarslig anmelder fra NRK (!) klarte å sette terningkast 1 er ufattelig, den fyren bør ihvertfall grave lorten ut av ørene sine.
Atle Pettersen synger låta alldeles nydelig, og låten har et godt driv. Jada, den er litt svulstig balladedrevet, men det er myk og ørevennlig listepop`ish. Helt uventet type opptreden fra han, med absolutt ingen sceneshow. En monoton og kjedelig presentasjon blir det dermed, kledd i helsvart. Slikt trekker ned, men denne sangen og melodien er nydelig og melankolsk.
SWING`IT “Prohibition”
Artist: Swing`it – et Show- og gladjazzband fra Tønsberg, bestående av 7 karer.
Tja, hva skal man si? Jeg liker ikke å innrømme det, men denne låten som tar oss med til 1920-årenes forbudstid fenger, jeg liker den! Det er show, og rytme. Galematias med swing og fart, blåseinstrumenter og bygdehusfest. Jeg er ikke noen stor fan av jazz, men er dette jazz da? Njæ, det er ihvertfall småartig å se og høre på.
Men, det fremstår egentlig som et kabaret-nummer på en teaterscene, og det fremstår som en ironisk tullelåt. Imidlertid må jo ikke alt være seriøst heller. Jeg sliter imidlertid mer med å like flere i gjengen som fremfører shownummeret. Likevel, dette er bra, og jeg liker ikke at det er bra. Haha.
ELSIE BAY “Love You in a Dream”
Artist; Elsa Søllesvik (26) fra Kvinnherad og Haugesund. Artistnavn Elsie Bay.
Veldig sympatisk og flink ung dame, men gørrkjedelig ballade, med Bond-melodi-vibber. Stemmen hennes er nydelig, fin og meget behagelig, men melodien er traurig, grå, lite engasjerende og uten høydepunkter. For meg er dette finalens dårligste. Sorry, Elsa, jeg liker deg, men ikke låten.
ALESSANDRA “Queen of Kings”
Artist: Alessandra Mele (20), som er norskitaliensk (Italiensk far og norsk mor fra Telemark).
Folkemusikkaktig mytologisk disco med en melodi som i det minste har tempo i seg. Minner om noe østeuropeisk opp-pumpet pop. Desverre har Alessandra en for hes, grov stemme, som ikke høres behagelig ut. Sceneshowet er klassisk for den type melodier, men er ikke noe som trigger noe særlig, og ut fra at teksten skal være veldig personlig for henne, har jeg lest, fremstår det hele litt rart(?).
Antagelig har dette vinnerpotensiale, sangen er vistnok allerede blitt populær rundt om utenlands, og kan muligens få en del poeng i en internasjonal finale, men jeg håper absolutt ikke denne vinner, selv om jeg ikke hater låta heller. Den ender likevel nest sist på min liste.
Så hvem håper jeg vinner? På terningkastene mine er Atle Pettersen, Skrellex og Swing`it på topp, men jeg ville ikke sendt de to sistnevnte til en internasjonal finale. Jeg tror Ulrikke Brandstorp vinner, og håper vinneren heter enten Atle, Ulrikke eller Umami Tsunami. Egentlig er det dog ett fett hvem som vinner.
Det var mine mer eller mindre grinebiterkommentarer og synspunkter 😉 Er du enig eller uenig, fyr løs i kommentarfeltet om du vil! Snakkes.
Hi! I’m sorry!* Hei! Ja, Filmhjerte er virkelig lei seg, for at det tok over 9 måneder før det kom omtale av den alldeles nydelige og hjertevarme Netflix- oppvekstsserien Hjertestopper, som “alle” har lagt sin elsk på. I anledning at sesong 2 er bekreftet tar Filmhjerte et blikk på sesong 1.
Heartstopper, eller Hjertestopper, er den type serie som er både søt, fortryllende vakker og vanskelig, som gjør deg glad og rørt.
SERIE: HEARTSTOPPER – SESONG 1 Drama, Storbritannia 2022, 8 episoder Medvirkende: Kit Connor, Joe Lock, Olivia Colman, Yasmin Finney,
William Gao, Rhea Norwood, Corinna Brown, Fisayo Akinade, med flere
Hvor: Netflix
Den britiske romantiske dramaserien om skeiv kjærlighet som kom som ei kule i fjor er nemlig vidunderlig, for selv om serien kan fremstå en smule semi-realistisk i stilen er det et coming-of-age-drama av ypperste kvalitet, helt der oppe sammen med braksuksesser som Skam, Young Royals og andre sammenlignbare dramatiserte oppvekst-historier.
I Heartstopper, som er basert på den suksessfulle novellen og tegneserien med samme navn, befinner vi i oss i England, hvor serien utspilles i miljøet rundt en, det vi i Norge kaller, videregående skole. Her introduseres vi for den sjenerte Charlie Spring, som er i et hemmelig destruktivt forhold. Han begynner snart å få følelser for skolens populære rugby-stjerne Nick Nelson, som er mye mykere enn man skulle tro, og de to oppdager at de kanskje er mer enn bare venner.
I løpet av 8 omlag halvtimes lange episoder blir vi vitne til både vanskelig og gryende forelskelse, sterke vennskapsbånd, forelskelser innad i vennegjengen, mobbing, konflikter og homofobi. Alt pakket inn både lunt og morsomt. Charlie og Nick kjemper begge mot egne og ytre demoner og pressfaktorer. Det er mange av de emosjonelle øyeblikkene som kan gjøre øyet fuktig, men serien er mest av alt fylt av positivitet. Det er et kjempepluss at man etter å ha slukt de åtte episodene ikke sitter med følelsen av å ha sett noe tungt og trist, for serien er i all hovedsak lys og ganske lett til beins.
Joe Locke (19) og Kit Connor (18) er fantastisk sjarmerende og briljante i hovedrollene som Charlie og Nick, og leverer strålende spill hvor de med et sjeldent dønn ektefølt kroppsspråk og mimikk fyller rollekarakterene med ungdommelig pågangsmot, varme og menneskelighet. De formidler både fortvilelse og de vanskelige følelsene de går igjennom på en hjertevarm, morsom og tidvis hjerteskjærende måte. Det er dessuten befriende herlig å se en ungdomsserie hvor tenåringer faktisk er tenåringer, her er alle skuespillerne under 20, og ikke spilt av skuespillere like under eller over 30 år, slik vi mang en gang har sett i amerikanske highschool-serier.
Nykommer Joe Lock (til høyre på bildet over) er den perfekte Charlie, den åpent homofile som har blitt vant til skeive blikk fra omgivelsene, latterliggjøring og nedsettende kommentarer, men som likevel er full av livslyst, håp og drømmer, mens Kit Connor på en glimrende måte formidler usikkerheten til Nick rundt legning og omgivelsenes forventninger til han. De er begge fortryllende og flotte personligheter med stor dybde.
Når det gjelder utseendes til de to unge stjernene tar man seg i å undres over om det er tilfeldig eller nøye utvalgt casting; Locks Charlie sender tankene rett til Young Royals sin rollefigur Simon (Omar Rudberg), mens Connors Nick vel må være den mer utadvendte, mer populære og mye mer livsglade kloningen av Thirteen Reasons Why`s Clay (Dylan Minnette)…
Seriens likheter med Skam og Young Royals har flere påpekt.
Olivia Colman, som i løpet av noen år har blitt en av Filmhjertes absolutte favoritt-skuespillerinner, gjør forresten en utmerket liten, og viktig, birolle i serien, som Nicks mor. Alltid vidunderlig, Colman.
Rollekarakter-galleriet inneholder ellers mange flotte og morsomme personligheter med snakketøyet i orden, samt et par ganske så endimensjonale bøller. Charlies nære og straighte venn Tao, glimrende spilt av William Gao, er en figur som løfter serien med sine bitende kommentarer, mens Yasmin Finney og Corinna Brown på glitrende vis tilfører mye varme, vennskapsfeeling og sjarme med sine litt mer underspilte rollekarakterer.
Det er en ikke ubetydelig dose homofobi som ulmer i serien, men det som er så bra er at de som utsettes ikke ser på seg selv som at de gjør noe forferdelig galt, selv om de bebreider seg selv for noen av hendelsene som oppstår. Psykisk helse er også en tematikk som berøres her.
Nyhetsnettstedet usatoday skrev i sin vurdering av Heartstopper noe som Filmhjerte syns fanger essensen av serien så godt at det sakses inn her:
One important element that makes “Heartstopper” such an addictive source of positivity is the fact that the teenagers who populate its private school halls are kids you would actually want to be around in real life. This is not the place of sex, drugs and rebellion a la HBO’s “Euphoria” or annoying, juvenile kitsch of Netflix’s “The Kissing Booth” films. These are (almost) emotionally mature young adults dealing with serious issues while enjoying their youth. When Charlie and Nick play in the snow or go to the beach, it is so achingly simple and beautiful you’ll find yourself running outside at the first flurries to make a snow angel.
One of the best things about “Heartstopper” is that it is not as unique in the teen TV space as it would have been a few years ago. It is one of, if not many, at least a few LGBTQ-themed series. It is able to be lower key, more focused on romance than capital I importance. This kind of of subtle, simple representation is also important. It is a pretty typical high school story of teen crushes and emotions. It’s just about a group of LGBTQ teens.
So if you’re looking for escape, for positivity and glee, look no further than “Heartstopper.” It may not stop your heart, but it might make it grow three or four sizes. Kilde: usatoday
Serien har en grafisk profil som muligens gjør at serien fremstår som en smule mer drømmende enn reell, og følger mange kjente velbrukte formler innen oppvekstfortellings- og LHBTQ-sjangeren, men tilfører likevel noe nytt og gledelig både i handling, utforming og miljø, selv om også disse punktene er innen velkjente porter i serien. Angående den grafiske profilen, så liker Filmhjerte den veldig godt, den tilfører en ekstra glød og seriens fargepalett er i all hovedsak gjennomgående lys.
Det serveres selvsagt de vanlige slosskampene, kranglene, konfliktene og råd fra gode venner, det tekstes heftig på mobil, det instagrammes og så videre, og det er noen dramatiske twister og slanger på lur. At serien er britisk er en stor styrke. England, briter, engelskmenn og deres liv og hverdag føles nærmere og enklere å relatere seg til enn USA på flere måter. Så får det være så som så med at rugby, som er den store idretten i denne serien, vel ikke er stort mer forståelig for oss nordmenn enn amerikanernes “football” og baseball som ofte er å se i ungdomsseriene fra USA 😉
Serien er nok i første rekke rettet mot et ungt publikum, ungdom og unge voksne, men alle fans av ungdomsdrama, oppvekst-serier og “highschool-dramaer” vil kunne ha glede av Hjertestopper.
I sum er Heartstopper en hjertevarmende ungdoms-, kjærlighets- og oppvekstserie. Og jada, det kommer en sesong 2 også har Netflix nylig opplyst.
Bravo!
* Frasene “Hi” og “I`m sorry” er to gjengangere fra Heartstopper 😉
Tromsø International Film Festival (TIFF) 2023 er historie. Her er en oppsummering av Filmhjertes filmfestivaluke, med anbefalte filmer som gikk på TIFF som du bør se når sjansen byr seg.
Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no
I løpet av uka har over 100 filmer blitt vist på TIFF, og Filmhjerte fikk sett hele 24 filmer. Undertegnede fikk sett alle filmene som ble trukket frem i bloggposten før festivalen!
Flere kjente gjester var innom Tromsø i festivaluka. Fra regjeringen kom kulturminister, utenriksminister og næringsminister, men langt finere besøk var besøk av regissører og skuespillere fra et lite knippe filmer. På (verdens?)premieren på den norske grøsserthrilleren MARERITTET gjestet Herman Tømmeraas Tromsø og Fokus kino.
Kjennere av film fra Island dro kanskje kjensel på skuespiller Thorvaldur David Kristjansson (Thor Kristjansson, fra bl.a. «Life in a Fishbowl», 2014), som spiller hovedrollen i A LETTER FROM HELGA. Regissør Ása Helga Hjörleifsdóttir var også på plass. Den franske regissøren Cèdric Ido hadde også tatt turen til nord, sammen med filmen sin THE GRAVITY (som er en film jeg ikke helt fikk taket på, men et par viktige poenger ble forklart av regissør Ido etter filmslutt da han stilte opp på Q&A). Artist, og nå også skuespiller, Ella Marie Hætta Isaksen fra LA ELVA LEVE var selvsagt også tilstede i Tromsø.
Foto/montasje: Lars Jørgen Grønli
Lengre ned i saken kommer en gjennomgang av de 10 hotteste filmene Filmhjerte fikk se på TIFF, og som får de varmeste anbefalingene.
Men først noen av de som akkurat ikke rakk å bli blant Filmhjertes topp 10 😉 MARERITTET (en ung kvinne i en gammel bygård i Bergen plages av søvnparalyse. På norsk kino fra 17. februar) og A LETTER FROM HELGA (ulovlig kjærlighet på 40-tallet om en gift mann som forelsker seg i den gifte nabojenta) er også verdt å se.
Et knippe filmer som også helt klart fortjener å bli sett og som jeg vil gi et klapp på skuldra til er DECISION TO LEAVE (Sørkoreansk krimdrama med mystikk og strålende pustfrarøvende cinematografi/foto. Norsk kinopremiere 27. januar), JOYLAND (Fra Pakistan med fokus på bl.a. kvinnesyn, mannlig dominans, transefobi og homofobi), LA ELVA LEVE (Ole Giæver sin dramafilm om Alta-aksjonen på tidlig 80-tall og trakasseringen samer har levd med. Kinopremiere 3. februar).
MINSK, som er fra Russland (og Estland/Belarus), er og en film som må anbefales. En til tider intens historie om hvordan er helt uskyldig sivilt ungt par dras inn i volden i opptøyene etter det belarussiske presidentvalget. Filmen er laget som èn eneste lang tagning på 82 minutter, og avsluttes med en skikkelig knyttneve midt i magen.
Se disse når de ankommer en skjerm nær deg, helst på kino! Dette er ti på topp av det Filmhjerte har sett:
10. BRØDRENE JOHANSEN
Kjempeflott dokumentar der vi følger to brødre i en stor søskenflokk gjennom 10 år. Filmen handler om familien Johansen fra den fraflytningstrua lille bygda Kråkrøhamn på øya Andørja i Troms.
Brødrene Johansen er en film om brorskap og tilhørighet. En varm og annerledes oppvekstfortelling, der bygdemenn blomstrer, både ved å bryte og bevare tradisjoner.
I den før så folkerike bygda, som nå huser kun 25 innbyggere, bor familien Johansen. Fem brødre har i et halvt århundre delt gode og onde dager på slektsgården sammen med mor og far. Brødrene Johansen er et hjertevarmt portrett av brødrene, sterkt krydret av høvdingen i huset, mor Kjellrun, som samtidig viser et nord-norsk kystsamfunn og den tradisjonelle fisker- og geitbondens plass i tida vi lever i nå (tiff.no).
En film som løfter det å bo og leve på bygda og i distriktene, om vennskap på tvers av alder, om brorskap og forhold til foreldre og heimplass. Filmen har også mye lun humor samtidig som den er både hverdagslig og 100 prosent reell.
Regissør Trude Ottersen sin første film, Ishavsblod, fra 2016, ble en stor suksess, og ble bl.a. sendt som en serie på NRK.
Jeg fascineres litt gjennom 1 time og 20 minutter med familien Johansen. Om filmen om brødrene kinodistribueres er usikkert, men sannsynligheten for at den kommer på NRK er nok god. Oppdatering: Ifølge en artikkel i Nordlys er det aktuelt med kinolansering i april om alt går etter planen.
9.LIVING
Bill Nighy er briljant i rollen som en byråkrat i London på 50-tallet som får nedslående nyheter fra legen, og et nytt syn på livet. En ganske fin film om å leve mens man kan. Soundtracket er ikke det beste, faktisk litt småirriterende, men en veldig god film, både vittig innimellom og sørgmodig, men også levende. Nighy ble mandag Oscar-nominert for rollen sin.
Dato for norsk kinopremiere er uvisst.
8. THE FABELMANS
Slett ikke verst semi-selvbiografisk oppvekst-historie fra mesterregissør Steven Spielberg. Er nominert til Oscar for blant annet beste film, regi og manus, og ingen bør overraskes om den stikker av med en eller flere av prisene.
Michelle Williams er nydelig og vidunderlig i rollen som Sammys mor, og ble Oscar-nominert, mens Gabriel LaBelle (20) storspiller i hovedrollen som den unge ambisiøse filmskaperen Sammy Fabelman. Må også nevne Paul Dano som gjør en flott birolle som faren. Ankepunktet mot filmen er at den nok er i lengste laget med sine 2 timer og 31 minutter.
Premiere på norske kinoer for THE FABELMANS er 3. februar.
7. FUNNY PAGES
Ganske vittig og humoristisk kølsvart komedie der vi tas med i undergrunnen av tegneserieskapernerder.
Det er umulig å ikke bli sjarmert av Daniel Zohlgadri i hovedrollen som den sympatiske og dumsnille tenåringen Robert, som bestemmer seg for å prøve lykken som tegneserieforfatter. Han dropper ut av skolen, får seg en midlertidig jobb, flytter hjemmefra og inn i en møkkete kjellerleilighet sammen med to skapninger som knapt har sett dagslys.
Den fascinerende nedstigningen i tegneseriemiljøet i Funny Pages kommer med en stank på lasset: Her finnes flere figurer som knapt har sett dagslys, svette hentesveiser og kompromissløst drøye seriestriper. Og alt er til tider gresselig morsomt (tiff.no).
Usikker på om denne kommer på kino i Norge, men film fra USA burde vel være mulig å oppdrive etterhvert ;p
Japansk bekmørk krimkomithriller, som for Filmhjertes del var den største positive overraskelsen av filmene.
Når to øyboere ved et uhell tar livet av en rufsete omstreifer er det starten på en mørk voldelig spiral og et nett av løgner. Bedre blir det ikke av at de bestemmer seg for å grave ned og skjule liket. Snart ankommer to politietterforskere den idylliske øya, på leting etter den savnede omstreiferen, som selv er rømling og drapsmann.
Flott foto i idylliske omgivelser, bra spenning og mye bekmørk humor. Vikler seg litt inn på slutten men dette er en film som løfter film fra Japan.
Det spørs vel om denne strålende filmen kommer på norsk kino, men hold øyne åpne for visninger på cinemateker, filmklubber o.l. og strømming, den dukker nok opp et sted…
5. THE BANSHEES OF INISHERIN
Året er 1923 – 100 år tilbake – stedet er Inisherin, en fiktiv oppdiktet irsk øy. Der bor to menn, hvis vennskap går mot slutten.
Colin Farrell er strålende i rollen som den enkle pubglade mannen, som fortvilet prøver å bevare vennskapet med bestekompisen sin, spilt av Brendan Gleeson, som plutselig en dag ikke vil være venn med han lengre, og går drastisk til verks for å vise at han mener alvor.
Se også omtale lengre ned på bilde.
Oscar-nominasjoner i fleng, for blant annet beste film, Colin Farrell for beste mannlige hovedrolle, Brendan Gleeson og Barry Keoghan for beste mannlige biroller, og Kerry Condon for beste kvinnelige birolle.
THE BANSHEES OF INISHERIN Kommer på norsk kino fra 27. januar.
4. EMPIRE OF LIGHT
Herlig film som lenge er et kjærlighetsbrev til kino og film, før filmen dreier inn på et par svært dramatiske spor hvor blant annet rasismen som brer seg i England utspilles. Vi følger Hilary, en enslig kvinne som jobber på den fasjonable kinoen i en liten britisk kystby på tidlig 80-tall.
Olivia Colman er som ventet glimrende, om enn ikke riktig like sjarmerende filmen igjennom som man vel først skulle tro. Micheal Ward gjør en fabelaktig rolleinnsats, Oscarverdig spør du meg, som Stephen, en ung og livsglad nyansatt på kinoen.
Fikk kun en Oscar-nominasjon, som i det minste er fullt ut fortjent, for beste foto (beste kinematografi). Filmet i den pittoreske og nydelige havnebyen Margate, dannes det en smakfull innramming av filmen, som er bpde dramatisk og innimellom trist, samtidig som den brer om seg med nostalgisk kinoglede, melankoli og håp.
EMPIRE OF LIGHTKommer på norsk kino fra og med 24. februar.
3. FOREVER (RESTEN AF LIVET)
RESTEN AV LIVET (norsk tittel) har norsk kinopremiere 10. mars.
2. THE BLUE CAFTAN
Foto: rottentomatos.com
En hjertevarm fortelling om en arabisk kaftan-skredder som er homofil i skjul, hans kone og den unge kjekke mannlige lærlingen. Et uventet trekantdrama utspilles mellom de tre, men kanskje ikke slik man forventer det. En fantastisk film som løfter temaer som aksept, respekt, ekteskap, forhold og å elske. En blå kaftan, som er et festplagg, er den “røde tråden” filmen igjennom, og får til slutt en særdeles rørende betydning.
Kommer sannsynligvis på kino etterhvert, men den står ikke på lista over kommende filmer hos filmweb.
1. THE WHALE
Brendan Fraser dere! For et comeback han leverer i rollen sin som den veldig sympatiske, og ikke minst veldig… nei, ekstremt, overvektige, læreren Charlie, som har trukket seg unna folk på grunn av utseendet sitt, skamfølelse og selvhat.
Charlie mistet kontakten med datteren sin da han for mange år siden forlot henne og moren for å leve ut kjærligheten sin med en annen, men nå prøver han å forsones med den mildt sagt trassige tenåringsdatteren.
Hele filmen (untatt et par små scener) foregår i Charlies leilighet, og selv om det vi blir vitne til er både tidvis motbydelig og sjokkerende er sympatien for mennesket Charlie så stor at det er umulig å ikke ta han på alvor, som menneske.
Nettopp at filmen kun utspilles i Charlies lille leilighet gir filmen et lite teater-preg, den er da også adaptert fra et teaterstykke, og noen vil si at dette svekker filmen. For Filmhjertes del betyr ikke det noe særlig, for Brendan Fraser er så til de grader imponerende i rollen, selv om det sikkert kunne vært gjort mer ut av selve historien.
Regissør Darren Aronofsky er kjent for å lage film av samfunnets utstøtte og outsidere, og han vet å lage film hvor han balanserer på den tynne linjen mellom å bevisst være kontroversiell og kanskje sågar spekulativ, eller dypt humanistisk.
Med THE WHALE lykkes han iallefall med å skape et portrett av en mann på vei mot avgrunnen, om han ikke frelses i tide?
Det ble Oscar-nominasjoner også for THE WHALE. Brendan Fraser for beste mannlige hovedrolle, og Hong Chau for beste kvinnelige birolle, og i kategorien for beste sminke og hår.
THE WHALE har norsk kinopremiere 3. mars.
Premieredatoer for filmene er hentet fra filmweb.no, og enkelte datoer kan bli endret.
Foto, der ikke annet er oppgitt: tiff.no, imdb (empire, funny p. poster, og whale).
Med: Eili Harboe, Herman Tømmeraas, Dennis Storhøi, Preben Hodneland, Gine Therese Grønner
FILMHJERTE.BLOGG.NO PÅ TIFF
Tekst og foto (text & all photos): Lars Jørgen Grønli
larsgronli ætt yahoo dått com
Torsdag kveld var det premiere på den nye norske grøsserthrilleren MARERITTET (Nightmare), som handler om et ungt par som nylig har flyttet inn i en gammel bygård i Bergen. Alt virker idyllisk men snart begynner den unge kvinnen å slite med en heftig søvnparalyse og kraftige mareritt.
Eili Harboe og Herman Tømmeraas spiller rollene som det unge paret, en utfordring de takler godt.
Spillet er godt, men desverre har filmen for mange punkter som trekker ned. Den er for lite skremmende, kun et par ganger skvetter jeg, og det er ikke helt tilstrekkelig. Manus er også skjemmet en del av et par selvmotsigelser, noen løse tråder og ting som opplagt hadde trengt å forklares bedre. Hvorfor rammes flere kvinner fra samme bygning for eksempel?
Filmen er dog likevel underholdende nok, er litt småskummel og creepy, som vi sier på godt norsk, og særlig Eili Harboe imponerer i den kvinnelige hovedrollen, med et bredt følelsesregister som sprer seg fra forelskelse og glede til fryktinngytende redselsskrik.
Premieren for filmen gikk av stabelen på Fokus kino som en del av Tromsø International Film Festival. Tilstede for å presentere filmen for publikum og delta på en runde Q&A etter filmslutt var regissør Kjersti Helen Rasmussen, produsent Einar Loftesnes og selve toppen på kransekaka, Herman Tømmeraas.
Han ble kjent som Skam-Herman, men kanskje kan vi nå kalle han skrekk-Herman, etter at han i årene etter Skam-suksessen har hatt flere roller som overnaturlige skapninger. Og Tømmeraas kler rollene i filmen og leverer en veldig god prestasjon, for han er egentlig i to roller der som den samme rollefiguren sin, eller den ene er egentlig ikke han. Se filmen så skjønner du.
Selv om MARERITTET ikke for Filmhjertes del fremstår som riktig skremmende nok er det som sagt likevel underholdende og for tilhengere av norsk spenning kan den helt klart anbefales.
I forbindelse med premieren så var ihvertfall Tømmeraas på plass i Tromsø sammen med regissør og produsent, og virket å være i et lekent humør under både den korte innledningen før filmstart og den ca 10-15 minutter lange runden med spørsmål fra salen og TIFFs intervjuer etter filmslutt.
Se bildene av Herman Tømmeraas, regissør Kjersti Helen Rasmussen og produsent Einar Loftesnes på Fokus kino på TIFF:
Kjersti Helen Rasmussen (regi), Herman Tømmeraas (hovedrolle) og Einar Loftesnes (prod.)
Herman Tømmeraas var i festhumør
Skal du se eller har du sett MARERITTET? Hyl ut i kommentarfeltet 😉
Allerede tidlig morgen fra klokka 08.45 var det fulle saler på noen visninger, og da ettermiddag såvidt bikket tidlig kveld gikk åpningsseremonien av stabelen utendørs på Stortorget.
Full sal klokka 09.15 på Fokus på «Decision to Leave».
Astrid Aure fra TIFFs Film fra nord innledet årets første kortfilmprogram, Shorts 3. Den svenske «Mother 2.0» («Mamma II») om en far som vil fortelle sin sønn noe er rørende, fin og veldig morsom, og Tromsø/Tromsdalen-innspilte «Avstand» om et par på tur, er også veldig fin. De bør sees og får en varm anbefaling.
Premiere for animasjonsfilm fra Tromsø (!), «Hjemmekontor», av Endre Lund Eriksen (t.h.) som får en blomsterkvast fra Kalle Løchen fra Nordnorsk filmsenter. På scenen var også de flinke jentene som lånte ut stemmene sine i animasjonsfilmen.
Animasjonsfilmen svarte ikke helt til Filmhjertes forventninger, men er Ok. Grafikken/animasjonen er ikke den helt store og figurene ikke særlig bra, men svært kult med Myreng-blokkene, og med sin korte spilletid og en bra historie om et barn som prøver å skjule morens drikking, er det likevel morsomt å få denne med seg.
Hvor mange oppmøtte det var på torget er usikkert, men filmhjerte anslår at rundt 1000 publikummere var tilstede i det kalde men flotte været.
På scenen var det blant annet sang og joik fra Mari Boine, kulturminister Annette Trettebergstuen holdt festtale om TIFF, Tromsø-ordfører Gunnar Wilhelmsen og «La Elva Leve»-regissør Ole Giæver avslørte en ikke klokkeren engelsk 😉
Norges kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (AP) åpnet TIFF.
Samisk sang og magisk joik av Mari Boine.
Mari Boine på scenen i Tromsø
Filmens hovedrolleinnehaver Ella Marie Hætta Isaksen var også på scenen, før samtlige saler på Fokus, samt Kulturhuset, ble fyllt med publikum som skulle se den offisielle åpningsfilmen «La elva leve». Utekinoen er selvsagt også på plass og da undertegnede passerte der litt før klokka 09 hadde de første ungene allerede tatt plass.
“Hallooo Bergen, kan dere høre meg?” 😉 Kulturministeren var visst på TV2 mandag aften.
Inntrykket av den mye omtalte filmen fra regissør Ole Giæver er bra.
«LA ELVA LEVE» som forteller historien om Alta-aksjonen og kampen mot utbyggingen av Altavassdraget på tidlig 80-tall er godt fortalt, filmen viser ihvertfall viktige deler av de historiske hendelsene som utspant seg i forbindelse med demonstrasjonene og aksjonen, og filmen lar oss oppleve en god del av den smertefulle trakasseringen samer i Norge har måttet leve med.
Stort sett er det gode skuespillerprestasjoner. Særlig Ella Marie Hætta Isaksen i hovedrollen er glimrende. Undertegnede slet derimot litt med å ta Finn Arve Sørbøe på alvor i en seriøs rolle. Jeg liker absolutt Sørbøe, bare så det er sagt.
Noe mangler vel, men jeg har ikke gode kunnskaper om de faktiske forholdene. Filmen er i alle fall helt klart verdt å se.
Filmhjerte.blogg.no mener det holder til å bikke over på terningkast fem.
Dag 1 av TIFF 2023 er historie. 6 igjen;) Vinterens vakreste eventyr er igang!😀
Følg gjerne Filmhjertes side på Facebook for småsnacks fra TIFF, eller @LarsJG på Twitter og @larsgronli på Instagram.
Hyl ut i kommentarfeltet om du føler for det. Chattes!
FILMBLOGGEN GJØR COMEBACK! DET ER KLART FOR ÅRETS TROMSØ INTERNATIONAL FILM FESTIVAL SOM STARTER 16. JANUAR. HER ER NOEN HOTTE FLOTTE FILMTIPS TIL FESTIVALEN.
Selv ikke årets “nyttårsgave” fra politikerne, bompengeringen i Tromsø, kan forhindre det: Det blir yrende folkeliv på byens kinoer og visningssteder, i gater og serveringssteder når bikkjekalde januardager fylles med varme festivalopplevelser – og selvsagt egen utekino på torget. TIFF er tilbake!
Skrevet av: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no larsgronli(@)yahoo(.)com
Alle foto: TIFF.NO
16. januar starter den 33. utgaven av TIFF, Tromsø internasjonale filmfestival, og endelig etter to pandemirammede festivaler er TIFF i år tilbake i fullskala festival!
Filmhjerte.blogg.no er selvsagt på plass igjen på TIFF. I løpet av uka vil det bli noen filmomtaler her på filmbloggen, og du kan også følge undertegnedes kontoer på twitter (@LarsJG) og Instagram (larsgronli) for korte tips og festivalstemning. Det er ikke bare film på twitter og insta, men under TIFF er det bare film der 😉 Følg også gjerne Filmhjerte på Facebook.
Allerede er en del av filmvisningene den kommende uken utsolgte (muligheter for såkalte rush tickets, der ubenyttede plasser selges like før filmstart), men med filmvisninger fra grytidlig mandag morgen og helt fram til sent søndag kveld, er det fortsatt mange billetter tilgjengelig.
Regissør Ole Giæver, fra Tromsø, har fått æren av å levere åpningsfilmen til TIFF 2023.
«LA ELVA LEVE» tar for seg Alta-aksjonen tidlig på 80-tallet, og skildrer historien om hvordan samene har blitt behandlet i Norge og et urfolks kamp for tilværelsen.
Les mer om filmene på tiff.no
6 av årets filmer på TIFF som Filmhjerte har store forhåpninger til, og vil trekke fram:
«A LETTER FROM HELGA». Film fra Island er alltid populært på TIFF, og årets uslepne islandske juvel er allerede utsolgt for ordinære billetter, men for den som er tidlig ute i restbillettkøen før filmstart er det kanskje mulig å få med seg det islandske dramaet satt til 1940-tallet. En forbudt lidenskapelig kjærlighetsaffære utspilles mellom den unge bonden Bjarni, og naboen Helga, en vordende poet, i en avsidesliggende fjord på sagaøya. Se opp for pustfrarøvende islandsk natur, i et drama med brusende begjær, hemmeligheter, kjønnsroller og samfunnsendringer. Filmen ligger allerede an til å bli en publikumsvinner, her er det bare å benke seg. Regissøren og den mannlige hovedrolleinnehaveren er selv tilstede på TIFF for å snakke om filmen.
«FOREVER» («RESTEN AV LIVET»). Familiedrama fra Danmark, der sorg, håp og familiedynamikk står i sentrum, i en historie hvor en harmonisk familie i en liten by i Sønderjylland brått får livene sine endret etter en tragisk hendelse som driver familiemedlemmene lengre og lengre fra hverandre. Dette er trolig en lavmælt og særs realistisk film, fra regissøren av «Onkel» fra 2019. Har du sett «Onkel» husker du kanskje den særegne dialekten, de fine og nære personskildringene og det sjarmerende og fredfulle landskapet, som vi her trolig får smake mer på. Neppe dansk dynamitt, men ganske sikkert både rørende, trist og melankolsk?
En av de filmene i årets program Filmhjerte er mest spent på.
«THE WHALE»
Film fra USA. En av årets allerede mest omtalte filmer er klar for TIFF. Etter mange år utenfor rampelyset er Brendan Fraser tilbake med et brak, i en rolle mange holder han som favoritt til å bli Oscarnominert – og vinne – for som beste mannlige skuespiller. Fraser, som vi husker fra suksessene, tullefilmen «George of the jungle», og blockbusteren «Mumien» er her nesten ugjenkjennelig i et portrett av en ekstremt overvektig mann som har stengt omverdenen ute.
Regissør Darren Aronofsky står bak fantastiske filmer som «The Wrestler», «Requiem For a Dream» og «Black Swan», og elsker å gi publikum samfunnets outsidere, slik «The Whale» sin hovedkarakter Charlie garantert er. I en håpløs tilstand av selvødeleggelse og i en spiral av destruktiv livsstil har den overvektige engelsklæreren Charlie trukket seg unna omverdenen, og undervisningen tas over video med kameraet av. Det loves et gripende manus og glitrende skuespill, hvor publikum ikke har annet valg enn å ta Charlie på alvor som menneske, mens vi følger hans kompromissløse reise mot en mulig velsignelse?
Årets absolutte må-se-film på TIFF, ut fra all forhåndsomtale. Filmhjerte fråtser i forventning.
En annen film som ganske sikkert er verdt å bruke tid på er mesterregissør Steven Spielbergs delvis selvbiografiske oppvekstfilm« THE FABELMANS», som fremstår som et skikkelig realt Oscar-agn med fortryllende filmmagi, storslått foto og musikk.
Det blir også verdenspremiere på den norske grøsseren «MARERITTET«, med Eili Harboe og Herman Tømmeraas i hovedrollene som et plaget par i en eldre leilighet. Filmen tar utgangspunkt i hjelpesløsheten man føler under søvnparalyse. Det loves frarøvet nattesøvn, så er dere advart 😉
Harboe og Tømmeraas er forøvrig på plass i Tromsø på premieren sammen med regissør Kjersti Helen Rasmussen. Dette er Rasmussens regidebut på langfilm, men hun har tidligere skrevet manus for bl.a. «Villmark 2» og «Tunnelen».
Eili Harboe har tidligere briljert i «Thelma», og “Skam-Herman Tømmeraas” gjorde en skremmende god figur i grøsserserien «Ragnarok».
Det marokkanske kammerdramaet «THE BLUE CAFTAN» har fått mye positiv omtale og er med i Oscar-racet for beste internasjonale film. En skaphomofil skredder, hans kone, og en ung lærling havner i et uventet trekantdrama. Her er miljø og varme personskildringer, konfrontasjoner og aksept sentrale stikkord.
Den blå kaftan (som er et plagg hvis noen skulle lure på hva i granskauen en kaftan er…) virker lovende og det snakkes om mektige skuespillerprestasjoner.
Noen flere filmer som ganske sikkert er verdt å plukke blant:
«THE BANSHEES OF INISHERIN»
Et vaklende vennskap og “bromance” på ei irsk øy på 1920-tallet i en kølsvart tragikomedie, med en Colin Farrell det går gjetord om i en av rollene.
«JOYLAND» Pakistan. Antagelig en av TIFFS viktigste filmer med en alltid dagsaktuell tematikk lagt til nokså upløyd mark, om forhånsomtalene medfører riktighet. «Joyland» tar opp brennhete og følsomme temaer som kvinnesyn, patriarkalske menn og deres regler, homofobi og transfobi. Dette er Pakistans kandidat til Oscar 2023.
«LIVING» Storbritannia. En trolig sterk film om å leve mens du kan. En byråkrat i Londons 50-tall som alltid har levd etter strenge regler og satt korrekthet over alt annet blir diagnostisert med en alvorlig sykdom, og får et nytt syn på livet. En film som virker meget interessant. Fra regissøren av den ganske severdige «Moffie».
«EMPIRE OF LIGHT» Storbritannia. Med regi av Sam Mendes lukter det kvalitet. En film om kinoens magi i en liten engelsk kystby på 80-tallet, med vidunderlige Olivia Colman og Colin Firth i sentrale roller. Dette omtales som et kjærlighetsbrev til film og kino. Denne er forlokkende!
«FUNNY PAGES» USA. Vi befinner oss i undergrundsmiljøet av tegneserieforfattere, der nerdene ikke alltid får sin hevn. Amr. indie-komedie inspirert av 90-tallets lignende filmer. Dette kan være ganske humoristisk.
«DECISION TO LEAVE» Sør-Korea, mordmysterium og romantisk tragedie når en politietterforskers begjær får fatale konsekvenser. Film fra Sør-Korea er dessuten i vinden som aldri før, og filmen har mottatt mye hyllest.
«THE GRAVITY» Frankrike. Science-fiction møter sosialrealisme, og realisme blandes med surreakisme i denne franske 85-minutteren hvor to brødre livnærer seg ved å selge narkotika i en ghetto utenfor Paris. Samtidig skjer det noe der ute i verdensrommet. Planeter flytter på seg, jordas tyngdekraft påvirkes og balansen forstyrres. En mulig småfinurlig røverhistorie? Filmens regissør Cèdric Ido gjester TIFF for å fortelle om sitt verk.
«CHARCOAL» Argentina/Brasil, en narko-konge trenger et nytt skjulested. Sør-amerikansk film må man få med seg på TIFF! Særlig argentinske filmer har jeg ofte hatt stor glede av, og denne tittelen trigger spenningsfølelsen. Skal også vistnok ha humoristiske betraktninger.
«MINSK» Russisk film er kanskje ikke det som er mest in for tida, men “Minsk”, med sin uredde russiske regissør Boris Guts, sies å være en usedvanlig intens skildring av protestene som fant sted etter det belarussiske (hviterussiske) presidentvalget i 2020. Et sivilt ektepar havner midt i opptøyene og kaoset, i denne filmen som er skutt i èn sammenhengende ca 82 minutter lang tagning. Dette kan fort være en suggerende og provoserende historie med krutt.
kortfilmprogrammet FFN SHORTS 3 – Blant annet to kortfilmer med handling i Tromsø, hvorav den ene, «Hjemmekontor» (bildet over) er animasjonsfilm med handling fra Myreng-blokkene! Animasjonskortfilm fra Tromsø må selvsagt med.
Til slutt, er du glad i gladvold (?) og blodsprut i prangende rødfarge? Hva med en morderisk gårdsjente med Hollywood-ambisjoner i Texas anno 1918? Hadde det ikke bare vært så mange som står i hennes vei… Spinnvill og bekmørk slasher meldes det, se «PEARL».
OK, helt til slutt, festivalens aller særeste, men muligens aller morsomste og sprøeste, filmopplevelse er en spesialvisning på studenthuset Driv på fredag. Der vises trashklassikeren «POLYESTER» fra 1981.
De amerikanske kjerneverdier og stereotypier endevendes, filleristes, perverteres og latterliggjøres med humor, glimt i øyet og overraskende eksentriske innslag. Men som med all god satire siger sannhetens stank frem. Dene filmen kan du nemlig ikke bare se. Du kan faktisk også lukte den! Jepp. «Polyester» vises nemlig, vistnok som på kinoene den gang i 1981, med dertilhørende odorama-luktekort! Publikum får altså utdelt luktekort, som følger filmens handling. Sjukt. Og muligens rasende festlig?!
Filmhjerte satser/håper på å få sett en del (alle???) av de omtalte filmene i dagens bloggpost. I tillegg dukker det alltid opp hyggelige overraskende og skjulte filmskatter underveis. Det er mange flere som kunne nevnes, som f. eks. «BROTHER» (UK/Can, bildet under) den kan absolutt overraske), «BRØDRENE JOHANSEN» (Nordnorsk dokumentar), «ROBE OF JEMS» (Mex), «NOISE» (Japan) og så videre……
Sitter du med meninger om TIFF, filmer og festival? Fyr løs i kommentarfeltet hvis du vil.
Med: Kristoffer Joner, Pål Sverre Hagen, Ine Marie Wilmann, Arthur Hakalahti, Leon Tobias Slettbakk, m.fl
Regi: Gunnar Vikene
Foto: Mer Film
″KRIGSSEILEREN” er i alle fall et eksepsjonelt godt, rått og usminket filmepos om en del av krigshistorien som har blitt glemt og ikke før trukket frem i lyset. De norske sjøfolkene, som seilte på sivile handelsskip under krigen, og familiene deres, som havnet midt i krigens lidelse og grufullhet fortjener heder, ære og hyllest, som de aldri fikk av staten og samfunnet.
Sjømannen Alfred (“Freddy”) er gift med Cecilia og nybakt trebarnsfar fra Bergen. Når andre verdenskrig bryter ut er han og bestekameraten Sigbjørn på jobb på et handelsskip langt ute i Atlanterhavet. De tvinges til å seile videre i fronten av krigen, i sivil og uten våpen. Hjemme i Bergen strever Cecilia med å ta vare på barna i et okkupert Norge. Krigsseilernes eneste mål er å overleve – for å komme hjem.
Foto: Roxana Reiss, Mer Film
Filmen som er en krigsfilm er likevel ganske annerledes i stilen. Den er dempet og fokuserer på mennesker mer enn ødeleggelsene, selv om den også byr på kraftige smertefulle scener og hjerteskjærende skjebner man ikke kan være uberørt av.
Både Kristoffer Joner og Pål Sverre Hagen i de mannlige hovedrollene gjør sitt hittil karrierebeste. Når man trodde man hadde sett Kristoffer Joner nok som sliten og herjet, slår han til med denne maktdemonstrasjonen sammen med Pål Sverre Hagen.
Foto: Mer Film
Glimrende biroller og kvinnelig hovedrolle også, med Ine Marie Wilmann i spissen, bunnsolide barne- og ungdomsroller og en absolutt fantastisk prestasjon av nykommer Leon Tobias Slettbakk som med sin skildring av den 14 år gamle sjøfareren Aksel svir seg fast på netthinnene.
“Krigsseileren” forteller om en side ved andre verdenskrig som mange har glemt eller vet lite om fra før, men fakta er at disse glemte sjøfarernes innsats spilte en avgjørende rolle for krigens utfall. Filmen beretter om noen av disses oppofringer og lidelser, og gir et dyptpløyende bilde av hvordan krigens handlinger satte sitt preg på dem både under krigen og i årene etter.
Filmens siste del etter de store klimaksene kunne muligens vært noe strammet inn, uten at det blir trekk av den grunn. Forøvrig er alt det tekniske ved filmen upåklagelig, selv om det er litt rart å måtte ha norske undertekster på norsk tale…
“Krigsseileren” er ikke klokkeklar toppkarakter, men småpirk forhindrer ikke at terningen bikker over på 6.
Onsdag slapp familien til Bruce Willis nyhetene om at Willis pensjonerer seg som skuespiller på grunn av sykdom. “Die Hard”-stjernen er rammet av afasi, en sykdom som påvirker de kognitive evnene og svekker taleferdigheter og språkforståelse.
Det var datteren Rumer som kom med nyheten på Instagram, i et innlegg signert henne selv, Willis sin nåværende kone Emma (gift i 2009), Willis sin første kone, Demi Moore, og hans fire øvrige barn. Willis og Moore var gift fra 1987 til 2000, og sammen fikk de tre barn.
For Filmhjerte er dette en trist dag, selv om det er fint å se familien stille opp for ham. For Bruce Willis er utvilsomt en av de aller største filmstjernene, ihvertfall i undertegnedes univers, til tross for at han har spilt i mye ræl de siste to tiår. Die Hard i 1988 gjorde Willis til superstjerne med et brak, en stjernestatus han har beholdt. I løpet av 90-tallet kom den ene blockbusteren etter den andre med Willis på plakaten, og selv om det etter millenniumskiftet har vært mye av ymse og svært variabel kvalitet i filmografien hans, rokker ikke det ved oppfatningen av Bruce Willis som en entertainer.
Han har nok neppe noen gang vært en het kandidat for Oscar, men hans evne til å mange ganger ha gjort en ellers falleferdig film severdig bare ved sin tilstedeværelse er en stor egenskap ikke mange kan vise til. Willis har imidlertid fått prestisjefulle priser, som to Emmy og en Golden Globe, for roller i TV-serier.
Willis sin legendariske rolle som John McClain i “Die Hard”-filmene fra 1988, 1990, 1995, 2007 og 2013 er alene nok til evig stjernestatus. Særlig de tre første er for min del tidenes actionfilmer.
Die Hard er selvsagt Filmhjertes udiskutable favoritt med Bruce Willis.
Her er Filmhjertes topp 10 (egentlig topp 13) filmer med Bruce Willis – pluss litt til:
1. DIE HARD (1988), DIE HARD 2 (1990) og DIE HARD 3 (1995)
– Det blir delt førsteplass på de tre første Die Hard. Kinovisningen i 1995 av “Die Hard i New York”, som “Die Hard With a Vengeance” (også kjent som Die Hard 3) så komisk heter på norsk, er et enormt kinominne for min del. De to første var jeg derimot for ung til å få sett på kino 😉
4. THE JACKAL (Sjakalen, 1997)
5. ARMAGEDDON (1998)
6. THE LAST BOY SCOUT (Den siste speider, 1991)
7. CATCH .44 (2011)
8. RED (2010) og RED 2 (2013)
10. HUDSON HAWK (1991)
11. MERCURY RISING (1998)
12. PULP FICTION (1994, birolle)
13. 12 MONKEYS (1995)
Noen flere jeg likte/syns er ok, i urangert rekkefølge:
* Striking Distance (1993)
* The Sixth Sense (1999)
* Lucky Number Slevin (2006)
* Once Upon a Time in Venice (2017)
* Døden kler henne (1992)
* Unbreakable (2000)
Samt flere, som Color of Night (1994), Last Man Standing (1996), Bandits (2001), Perfect Stranger (2007)
** Gjesterollen i 3 episoder av “Friends” i 2000 var også fantastisk morsomt. Belønnet med Emmy-pris, som er prisutdelingen for Tv-serier/serier.
** Rollen i TV-serien “Moonlighting” (“Bøllen og blondinen”, 1985-89, som var gjennombruddet hans før “Die Hard” har jeg kun sett bruddstykker av. Belønnet med Emmy-pris, og Golden Globe.
Regissør Sean Baker («The Florida Project») er tilbake med en ny film om en av samfunnets outsidere i «Red Rocket» hvor en falmet pornostjerne vender hjem.
Mikey Saber (Simon Rex) er en dritt, la oss slå det fast først som sist. Han er også en pornoskuespiller i 40-årene hvis karriere er på hell og vel så det, som vender tilbake til den lille skitne og slitne hjembyen i Texas. Alt han eier og har er det han står og går i, ei fillete bukse og en skitten t-skjorte. Planen hans er å innynde seg hos hos ex-kona og moren hennes, to slitne kvinner for å si det pent. Planen har bare et stort problem, det er ingen som ønsker drittsekken Mikey tilbake. Mikeys sterke sider er få, men effektive; hans manipulative evner og sjarm er alt han har igjen.
Den selvopptatte og sosioptatiske Mikey har dog et håp om å begynne med blanke ark, ta strøjobber og hjelpe til i huset, som han sier. Det viser seg imidlertid å ikke være så enkelt for den gamle pornhub-profilen, det er nemlig ingen arbeidsgivere heller som vil ta i han med ildtang engang.
En dag på den lokale donut-sjappa smiler likevel lykken til han når han treffer en pur ung sjarmerende jente som kaller seg Strawberry (Suzanna Son), og en kynisk Mikey øyner store muligheter for seg og Strawberry….
Regissør Sean Baker har flere ganger tidligere servert publikum ekle, uspiselige outsidere i samfunnet, hvor han gradvis bygger rollekarakterenes menneskelighet på godt og vondt, og deres forsøk på forsoning.
I «Red Rocket»er det altså en utrangert pornostjerne vi skal få jobbe med å like, for Mikey Sober er en seig fyr, perfekt bragt til liv av SimonRex. Sammen med nykommer Suzanna Son, som Baker plukka opp utenfor en kino (!), bærer de filmen. Rex gjør en glimrende rolletolkning som falmet pornostjerne, han ser så herjet ut som han må, samtidig som han har tiltrekningskraft fortsatt. Både i fakter, fære, bevegelser og mimikk leverer Rex en rollefigur å tro på. Mikeys evne til forandring, eller manglende evne, bedøm selv, er og av den troverdige sorten.
Like troverdig er dog ikke alltid det gryende forholdet eller luftslottet av en fremtidsutsikt som oppstår mellom Mikey og den 17-årige jenta. Her baker Sean Baker (haha, ordspill!) inn for mange ingredienser i forholdet, og det blir en smule overforklarende, mens rollekarakteren Strawberry blir både underfortalt og mangler dybde og substans, selv om Suzanna Son gjør en sjarmerende figur.
Stilmessig minner «Red Rocket» på flere måter om Bakers forrige spillefilm, den stemningsfulle «The Florida Project» fra 2017. Nå er vi dog i noe mindre idylliske omgivelser, i en sliten Texas-småby, men der sykler “vår helt” tilsynelatende bekymringsløst rundt uten egentlig noe mål eller retning, nærmest som en metafor for filmen, som egentlig verken har noen klar retning eller handlingsløp.
Den beveger seg på langt nær med rakettfart fremover, tempoet er vekselsvis litt pumpet opp, tilbakelent og bedagelig – men også overraskende behagelig.
«Red Rocket» er likevel på noen områder overplottet, overestetisert, underkarakterisert og underobservert.Baker har liten interesse for stedene og personene i historien. Postkort-kinomateografien sminker omgivelsene, filmens foto er flott altså, det må sies, mens innslag av realisme som lokale uttrykk og tilholdssteder bare har funksjon som overfladisk pynt og støttebjelker. Men filmens evne til å underholde med blant annet småfreidig dialog og hendelser, ofte i grenseland mellom realisme, drama og komikk, er såpass sterk at filmens hull ikke føles påtagende plagsomt.
Simon Rex bærer filmen, noe som muligens er den store overraskelsen. Rex, som er 47, har nemlig ingen lang merittliste bak seg. Han har tidligere jobbet som “MTV v.j.”, som solopornostjerne (ja faktisk!), hatt biroller i TV-serier og spilt i “Scary Movie”-serien.Han hadde gjort lite skuespill på nesten ti år før denne filmen.
Baker, som klekket ut «Red Rocket» for mange år siden, har bemerkelsesverdig nok vistnok alltid sett for seg Rex i hovedrollen, som en omflakkende pornostjerne som returnerer til hjembyen.
Bakers teft var innertier. For til tross for at Rex har manglende erfaring i mer seriøse prosjekter er prestasjonen hans høydepunktet i «Red Rocket», der han er en av flere i et usannsynlig galleri av skuespillere.
«Red Rocket» er på den sterke siden både smart, vittig, sjarmerende og en småklein komedie som har et dypere, humanistisk lag. Handlingen er lagt til sommeren 2016, like før Trump tok over makten, noe som tydelig klargjøres uten å utdypes.
Det er sommer, sola steiker og stemningen er stort sett lys? Den skitne småbyen virker faktisk skittenfascinerende. Handlingen byr ikke på store overraskelser, men filmen i seg selv vil kanskje overraske som underholdende, og en smule tankevekkende?
