FILMANMELDELSE: “THE ZONE OF INTEREST” – ONDSKAP OG FORNEKTELSE VEGG I VEGG MED AUSCHWITZ

The Zone of Interest er krigsfilm slik krigsfilm sjelden eller aldri før er sett!

Den britiske regissøren Jonathan Glazer sin tyskspråklige film tar oss inn i andre verdenskrigs dager, til en både fascinerende, hoderystende og sjokkerende studie av ondskap, fornektelse og likegyldighet vegg i vegg med et av historiens mørkeste kapitler, Auschwitz.


Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
Foto: Filmweb.no

FILMANMELDELSE:

THE ZONE OF INTEREST
Nasjonalitet: England, USA, Polen, 2023
Språk: Tysk, Jiddisk, Polsk
Historisk drama/krig, 1t 45m

Regi: Jonathan Glazer
På norsk kino fra 26. januar
Sett på Tromsø International Film Festival 15.01.24


Krigsfilm er dog å dra det langt, for «The Zone of Interest» er ingen krigsfilm i den forstand, det er drama med handling fra andre verdenskrig. Filmens sentrum er Rudolf Höss som under andre verdenskrig var mannen som var NAZI-kommandant og ledet den tyskdrevne konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen.

Filmen som er løst basert på en roman fra 2014 med samme navn av Martin Amis, og virkelige personer, følger nemlig Rudolf Höss, kona Hedwig og resten av familien, som bor bokstavlig talt vegg i vegg med konsentrasjonsleiren Auschwitz.

Der vandrer de rundt i en herskapelig bolig med en fargerik, levende og idyllisk stor blomsterhage, og forsøker å bygge opp sitt drømmehjem, uten at de tilsynelatende verken vil eller evner å ta inn over seg hva som foregår i nabolaget.

Kontrastene er enorme, for kun en diger mur og gjerder skiller Höss-familiens eldorado med grusomhetene vi vet foregikk i Auschwitz, der jødeutryddelse i stor skala fant sted.

Glazers sjakktrekk er å ikke vise disse grusomhetene. Derimot spiller lyden en stor rolle, for med hjelp av særdeles effektfulle lydeffekter og visuelle effekter i bakgrunnen får vi forståelsen av hva som foregår bare få meter unna Höss-familien sitt drømmehjem.

Det er skudd, aggressive hunder, smertehyl og dunk i det fjerne, vi ser at det siver røyk fra pipene i forbrenningsanlegget, aske daler ned som snø og vi ser og hører tog ankommer, som vi kan anta er fulle av jøder på vei til sin trolige endestasjon.

Mens jeg ser filmen er det slående hvor kontrastfull filmen er, og etterhvert slår også lydeffektene en skikkelig knyttneve mot publikum. Om, og om, og om igjen.

Det er på en styggskitten måte en fascinerende reise å bivåne den fornektelsen av virkeligheten og likegyldigheten familien lever under. Ute i den digre og fargerike hagen arrangerer familien store selskaper og Hedwig gjør sitt ytterste for å bygge et drømmehjem for seg, barna og familien. Hvor kald må man være for å lukke øynene for realitetene? Men slik er de alle sammen? Selv den sympatiske moren som besøker, barna, og resten av de tyske troppene. Eller finns det en tristhet hos de?

At verden uten folk som Rudolf Höss er et bedre sted kan ikke motsies, han var en av historiens verste mennesker, og et klokkeklart eksemplar på ondskapens ansikter – men nettopp derfor er også filmen så sterk i måten han og familien portretteres. Man tar seg i å tenke at jøss denne fyren virker jo både hyggelig og normal. Det var han selvsagt ikke. Nettopp det er så skummelt.

Skuespiller-prestasjonene er også svært sterke, kanskje først og fremst av Sandra Hüller i rollen som Hedwig. Christian Friedel gjør også en særdeles overbevisende rolle som Rudolf Höss. Jeg syns også at barna i filmen gir historien en ekstra dimensjon, for det er via dem vi mest føler at ikke alt bare er fryd og gammen i det Hössiske hus. Noe som faktisk på mer enn en måte gjør godt å se.

Glazers film gir mye rom både for refleksjon og ettertanke, men likevel klarer den ikke helt å trykke på de store emosjonelle knappene for å virkelig berøre. Ihvertfall føltes det slik mens jeg så filmen, dog kommer inntrykkene etterpå.

«The Zone of Interest» er utvilsomt krigsdrama slik film fra krigens dager sjelden eller aldri før er sett.

Dog er den ikke perfekt. Den roter seg litt bort noen ganger med litt unødvendige ting. Filmen har noen svarthvitt-scener, eller nattkikkert-kamera-aktige, som muligens er noe forvirrende, men som kanskje bare må tygges litt på. Men de bryter litt med filmen ellers stilmessig. At Glazer sjonglerer med ulike stiler på vellykket vis ser vi imidlertid i sluttsekvensen, som på ren dokumentarisk måte setter det historiske aspektet i perspektiv.

At den på tross av å ikke være innertier allerede nå kan utropes som en av årets beste filmer hersker det liten tvil om. Filmen har fått fem Oscar-nominasjoner, for beste film, beste regi, beste adapterte manus, beste internasjonale film og beste lyd. Her ligger det trolig godt tilrette for ihvertfall beste internasjonale film (selv om jeg personlig vil juble mest for «Perfect Days»), og noe den iallefall bør belønnes for er lyden, som mer eller mindre er det som virkelig gjør denne filmen.

Spilletiden på en time og 45 minutter er perfekt.

«The Zone of Interest» vil gjøre inntrykk. Se den!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg