FILMHJERTE LARS JG – EN FILMBLOGG FRA NORD Blogg om film og TV-serier, skrevet av Lars Jørgen Grønli. Kontakt: larsgronli (@) hotmail . com

Sesong 2 av NRKs dramaserie «EXIT» er som den første full av fyll, dop, sex, horer og penger – store penger. Samt en tre, fire drittsekker og sosiopater av rang og deres trofèkoner, men denne gangen slår ihvertfall den ene av de tilbake. Dessuten er det enda mørkere. Enda mere føkka opp! Enda mere pumpet opp tempo.

TV-SERIE: «EXIT»

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Norsk drama, 2021, Sesong 2, 8 episoder

NRK 1 og NRK TV (nett-TV)

Cast: Jon Øigarden, Tobias Santelmann, Pål Sverre Hagen, Simon J. Berger, Agnes Kittelsen, Ine Wilmann, Bente Børsum, Anders Baasmo, Sofia Helin, Rolf Lassgård, Frank Kjosås, Maria Bonnevie, med flere

Sluppet på nett-TV 5. mars

Allerede har NRK opplevd strømmerekord for den nye «Exit»-sesongen, men for nye sjåarar, som statskanalen ofte sier, her er Filmhjertes vurdering av sesong 2, som er både like rå, brutal og god som den første.

“De er mangemillionærer og småbarnsfedre – med en umettelig appetitt på dop, vold, sex og grov innsidehandel.” Slik fronter NRK suksesserien «Exit».

Vi befinner oss altså igjen tilbake i Oslos øverste overklasse, i hovedstadens finansverden hvor insidehandelen florerer, penger  gror som gress, og hvor det avreageres med festing, sniffing av hvitt pulver, drekking, puling og slåssing.

Vi har Jeppe, som tyr til vold for å få utløp, som når det dreier seg om en ubedd sengegjest hos kona.

Det er den åleglatte sleipe svensken Adam, som kommer unna med nesten hva som helst, ifølge han selv.

William derimot, som forsøkte å skyte huet av seg selv forrige sesong, men mislyktes, har det ikke like lett i sin nye alkoholfrie hverdag skal vi raskt erfare. Han unslipper verken sitt eget hode eller gamle demoner.

Også er det søtnosen Henrik da, som skyter sprøyter inn i penisrota for å få festen til å vare lengre.

Flotte fyrer? Faktisk med menneskelige trekk i all galskapen.

Opp i alt dette sitter fire forsmådde og underdanige koner. Vel, ihvertfall sist vi møtte dem. Denne gangen må Williams “bedre (?) halvdel” kjempe med han om foreldrerett for barna, mens Hermine, Adams ex-kone, legger ut på et hevntokt mot den smørglatte og følelseskalde svenske psykopaten.

Ellers er alt ved det gamle, det jaktes dophøner (!), vi får et par monologer med innføring i insidehandel og investeringer, det etes snitter av et kvinnelig serveringsfat, og det dundres selvsagt på med noen eksplisitte scener vi ikke så ofte ser i denne type serier, noe som er gjort med tanke på å sjokkere.

For vi lar oss vel det fortsatt, sjokkere, av å se mannlig oral sex, nakne rumper, sprøyter, piller og pulver. Blod. Døde engler og jævelskap fra virkeligheten. Serien er altså basert på et virkelig miljø, men antagelig er det verre, sies det. Mye verre.

Likevel lar vi oss fascinere. Er det vi eller de som er gærne?

På Hevntokt! Foto: NRK

Sesong 2 er dog ikke like sjokkerende sånnsett som sesong 1 var, men «Exit» leverer fortsatt solid underholdning som man blir både vemmet og tilfredsstilt av å se på, og det er minst like rått og brutalt som sist.

Det er litt familiedramatikk såklart, men sesongens store nerve ligger ved siden av en nervepirrende insidehandel mest i Hermines tokt. Hermine jakter sin exit, sin vei ut av avhengigheten hennes for Adams penger. Det er ubehagelige scener. Av og til hjertebristende. Hermines graviditet serveres oss på ingen måte på et sølvfat, og sesongens sterkeste enkeltøyeblikker er det hun som står for, blant annet en samtale med moren.

Skuespillerprestasjonene fra firkløveret Jon Øygarden (Jeppe), Tobias Santelmann (Henrik), Simon J. Berger (Adam) og Pål Sverre Hagen (William) er som vanlig eksellente, tildels supre. Men igjen, som jeg og sa etter sesong 1, Hagens østlandsdialekt virker påtatt og stakato, og det irriterer meg litt, men rollefiguren hans er uansett drivende godt spilt.

Ellers gjør Agnes Kittelsen (Hermine) en råsterk prestasjon, og de aller fleste birollene er gode. Sofia Helin (ja, hun fra «Broen») er småmorsom faktisk, mens jeg ikke skjønner all verdens av Rolf Lassgårds lille rolle. Det skal sies, jeg elsker Lassgård, men rollen hans i «Exit» er ikke av det aller beste.

Seriens soundtrack må man også stort sett berømme NRK for, selv om det blir vel klisjè med Cohens New York-låt så snart vi befinner oss i NY. Vel, det ødelegger ikke noe, så da så.

Livets glade gutter… Foto: Stephen Butkus og NRK

Sesong 2 byr på både familiedramatikk, fest, fyll, vold, spenning, fart, hevn og personlige problemer. At Aker Brygges finansfiff er sleipe haier og ufyselige selvgode fysakker med stor kontrolltvang er ikke serien snau på å formidle. Status betyr alt, å opprettholde fasaden og holde maska, selv på maskeradeball…, penger er målestokken, og familie er underordnet.

Imidlertid er det og nok av stikk også til seriens kvinnefigurer, for selv om vi opplagt skal synes synd på de viser også de at de ikke bare er søte som sukker på bollen, som når setningen og begrepet “da blir jeg mor til Cubusbarn” ramler ut av en av dem som frykter hva senket levestandard vil gjøre for henne.

Noen fiffige referanser til populærkulturen finner vi også, blant annet en ihvertfall i noen små sekunder creepy referanse til 80-tallsgrøsseren «The Shining» («Ondskapens hotell»), og noen kule små vink til «Joker» og «Kill Bill», blant mange. Koronaen har til og med fått sitt (ikke at det er populærkultur, men en samfunnsreferanse iallefall…), og jeg lurer på om det vel ikke også ligger en eller annen Caligula-referanse et sted eller noe til Kubricks orgiescener?

Sesongen har kun 8 episoder som hver har bare en drøy halvtimes spilletid. Det er snaut, for vi vil ha mer. Mer galskap, mer intime avsløringer, mer konspirering, mer hevn, mer løgn og faenskap, mer av det meste. Hva erigerte kjønnsorganer og blødende underliv angår derimot, der tror jeg vi er forsynt i denne omgang.

Vi kommer riktignok i løpet av de 8 episodene tettere på alle de fire “gutta”, hvorav faktisk iallefall to-tre av dem også evner å vise medmenneskelige kvaliteter, sånn av og til ihvertfall. Det er altså effektiv bruk av minuttene til rådighet, det er ingen eller veldig lite dødtid i de ca 4 timene sesongen varer totalt.

«Exit» sesong 2 er ikke for sarte sjeler, ja det er motbydelig og innimellom ekkelt, men det er det som gjør Exit så dønn underholdende.

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Foto: Fremantle/NRK (bilde 1 og 2) og Stephen Butkus

«Queen & Slim» er en liten film i store former, fasong, farger og landskap om et av amerikanernes største problemer i samfunnet, den daglige politirasismen. Det er en stilistisk politisk roadmovie, som skiller seg ut i mengden.

FILMOMTALE/ANMELDELSE: QUEEN & SLIM

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Rom. road-krimdrama, USA/Canada, 2019, 2 t 12m

Regi: Melina Matsoukas

Med: Daniel Kaluuya, Jodie Turner-Smith, Bokeem Woodbine, Chloë Sevigny, med flere

Tilgjengelig i Norge hos bl.a. Viaplay

Et afroamerikansk par på en seig tinderdate sitter på en sliten veikafeteria et sted i Ohio. Han, “Slim”, en ettergivende, godtroende og forsiktig predikant-eller-noe som jobber i en butikk. Hun, “Queen”, en mer bein i nesa-aktig advokat, som ikke legger bånd på meningene sine.

Kjemien dem imellom slår ikke gnister, men de er iallefall på vei hjem til hver sitt i samme bil, når de stoppes av en overivrig trafikkpolitibetjent for en mer eller mindre betydningsløs trafikkforseelse.

De skjønner at politimannen, som er ute på patrulje alene, og er hvit som kritt, langt fra har tenkt å la de to få kjøre videre.

Situasjonen eskalerer basert på frykt, aggresjon og misforståelser, og ender ikke bedre enn at snuten skadeskyter Queen, og i selvforsvar ender Slim opp med å drepe politibetjenten.

De bestemmer seg, det vil si hun bestemmer seg, for at det riktige å gjøre selvsagt er å legge på flukt, siden de aldri i verden vil bli trodd, sier hun, advokaten.

Dermed starter en nasjonal etterlysning etter de to drapsmistenkte rømlingene som nå anses som både væpnet og ekstremt farlige.

Gjennom åpne landskaper, grønnkledde skoger, romantiske scenarioer, solnedganger og morgengryinger, slitne småbyer og dunkelt belyste nattklubber legger de ut på en roadtrip mot friheten, Cuba via Florida hvor kun et digert hav skiller dem og friheten. Hvordan de skal nå målet vet de ikke, det leves dag for dag og planen tar form underveis.

Det som også tar form underveis som følge av hendelsen som selvsagt ble filmet av politibilens kamera og lekket til media, er en voldsom protestaksjon mot politivold. Det viser seg at den drepte politibetjenten tidligere i tjeneste har sluppet unna etter å ha tatt livet av en mørhudet på særs syltynt grunnlag. Når videoen raskt spres på nett blir de to uskyldige på flukt et symbol for traume, terror, anger og sinne, for mennesker over hele landet. To legender begynner å spire.

Queen og Slim ruller gjennom stat etter stat, og møter hjelpende hender, både der de venter det og der de minst forventer hjelp.

Under flukten deres sørover fra Ohio tvinges de to til å bli nærmere kjent med både hverandre og seg selv – noe som kanskje vel så mye er hva filmen handler om? Samtidig er filmen også til tider en reise gjennom afroamerikansk historie i USA. På reisen møter de mange andre veldig forskjellige personer, som representerer ulike sider ved afroamerikansk kultur og det sammensatte spekteret av USAs befolkning.

Premisset for «Queen & Slim» er den systematiske urettferdigheten – filmskaperne selv kaller det traumet – som USAs afroamerikanske befolkning har vært utsatt for i generasjoner. I dag, i kjølvannet av drapet på George Floyd og de massive reaksjonene det utløste, vil nok Queen & Slim resonnere enda sterkere, for mange har fått en ny forståelse av problemet (cinemateket.no).

Men opptøyene jakten etter de to har utløst har også sine tragiske utfall.

Jeg føler at man her drar den litt for langt ved et par tilfeller, eller at det iallefall mangler noe for å underbygge visse scener.

Filmen gir nok selvsagt et kraftig spark mot politivolden, rasismen og den urettferdighet den mørke delen av USAs befolkning daglig utsettes for av politiet, i en tid da nettopp problemstillingen har blitt svært aktualisert gjennom aksjoner som Black Lives Mather.

Filmens fasong skiller seg fra mange lignende historier, her bygges egentlig ikke et utpreget og ensporet tog av sympati for de mørkhudedets kamp, filmen gir noen smarte stikk i motsatt retning også.

Selv om alt egentlig tyder på at dette skal være en plain krimdramahistorie om to svarte på flukt fra loven, er filmens form likevel noe langt mer. Det er lett å la tankene fare til at dette er en moderne «Bonnie and Clyde»-story, hvilket faktisk også ved et tilfelle nevnes av en birollefigur (!), eller en ny «Thelma and Louise», men «Queen & Slim» er ikke det.

Filmen er mer enn noe annet en roadmovie, en romantisk roadmovie faktisk, med et dystert bakteppe, krydret opp med et rikt fargespekter, og miljøskildringer undervies som de skrider frem gjennom statene, alltid en hårsbredd i forkant av politiets jakt. Det er en bittersøt stemning over filmen, og filmens effektive bruk av lys og farger setter en magisk stemning som både understreker og forsterker. Ikke alle delene av filmens over 2 timer lange spilletid funker helt, noen scener kunne vært litt nedklippet, men gir oss likevel tid til å bli mer kjent med de to.

Om historien er helt troverdig kan diskuteres, og hvorvidt den gir et korrekt eller feilaktig bilde av rasekampen i dagens amerikanske samfunn er også et tema som er dissens rundt.

Hovedrollene spilles på gnistrende og imponerende vis av Daniel Kaluuya (Oscar-nominert for «Get Out»), og filmnykommer Jodie Turner-Smith. Kaluuyas rollekarakter er ingen enkel rolle å fylle i den settingen den er gitt, men Kaluuya bryter aldri ut av den forsiktige personligheten rollefiguren hans har, og det er en balansegang han takler utmerket. Turner-Smith minner meg til tider om Grace Jones (kjent bl.a. fra en James Bond-film), hennes flamboyante stil gjør henne umulig å ikke legge merke til nærmest hele tiden. Begge to har dessuten en karisma som gjør at de utfyller hverandre og filmens setting godt. Turner-Smith med sitt tøffe men likevel sårbare image, Kaluuya med sin sjarme.

«Queen & Slim» retter søkelyset på et viktig politisk tema, og kunne lett blitt tung og trist, men har så mye både humor og varme, at hele filmen sitt triste bakteppe til tross føles både melankolsk, vittig, sørgmodig, lys, håpefull, spennende og dramatisk på samme tid – samt at det er en kjærlighetshistorie for evigheten…

Queen & slims roadtrip er en biltur du vil være med på, og aldri vil skal komme til veis ende.

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Nytt svensk politidrama fra urokråka Malmø.

Gatekriminalitet og “svenske tilstander” i ny dramaserie.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

«DEN TYNNE BLÅ LINJEN» («Tunna blå linjen»)

Krimdrama, Sverige, 2021, 10 episoder (sesong 1)

Premiere på NRK TV søndag 24. januar (5 av 10 episoder publisert, de 5 siste kommer en og en de neste søndagene fremover), sendes også på NRK1

Manus: Cilla Jackert, Erik Ahrnbom, Malin Marmgren

Regi: Anders Hazelius, Sanna Lenken, Mikael Hansson

Med: Amanda Jansson, Oscar Töringe, Gizem Erdogan, Per Lasson, Sandra Stojiljkovic, Anna Sise, m. fl

Denne omtalen er basert på de fem første episodene av i alt ti. Serien er å se på NRK1 og NRKs nett-TV (NRK TV), og når dette skrives er kun 5 av episodene sluppet.

Malmø har for mange de seneste årene blitt synonymt med vold, dop, “svenske tilstander”, annen kriminalitet og bråk – en by der politiet har nok å henge fingrene i og hvor det flyter over av jævelskap.

Riktig så ille er det nok ikke.

I den nye laidbacke svenske politidramaserien «Den tynne blå linjen» følger vi gjennom 10 episoder politiet i Malmø gjennom hverdagslige oppdrag, som blant annet søk etter forsvunnede småbarn, papirløse utlendinger, utnyttelse av mennesker, narkotika, gjengkriminalitet, rebelske ungdommer, familiebråk, traficking, og mye annet. Tradisjonelle temaer, med andre ord, som vi har sett før, men like fullt blir serien interessant og passe spennende.

Om serien ikke er direkte nyskapende original,  så har den likevel noen punkter hvor den scorer på originalitetssskalaen, som twitter-meldinger som popper opp på skjermen mens sakene pågår, skrevet av Malmøboere som har meninger om politiets innsats, eller har mer eller mindre gode tips, hvorav det meste er rykter, sladder, sludder og vås.

Serien er først og fremst en dramaserie, av typen politiserie, på et vis, den vil nok kunne sammenlignes mye mere med eksempelvis norske «Fox Grønland», i stil eller forsøk på stil i sistnevntes tilfelle, enn mer rene krimserier med politi i fokus, som «Beck», «Wallander», «Broen» og den type serier.

For «Den tynne blå linjen» er til sammenligning ganske mere tilbakelent og hverdagslig, uten de sjokkerende og spektakulære actionsekvensene og mordutredningene man vil finne i mange krimserier. Malmø portretteres dessuten vennligere enn hva man kanskje ville trodd, om man skal ta medienes krigsrapporter fra den sørsvenske byen til betraktning. Men akkurat det er positivt.

Det er lagt opp til å fremstå med realisme, uglamorøst og uten å grave for dypt i problemstillingenes røtter. Manus er velskrevet og serien makter å formidle flere av Malmøs utfordringer og komplekse sider, noe man også kan overføre til andre byer av en viss størrelse.

Seriens hovedperson er den stillferdige, snille, unge og nyutdannede Sara (Amanda Jansson) fra Umeå, som prøver å finne seg til rette i Malmø-politiet. Hun settes opp i bil med partneren Magnus (Oscar Töringe), en erfaren politimann med en tøffere tone i tjenesten. Mens Sara er den kristne gode samaritan fra gudsfryktige Norrland som ønsker å strekke ut en hjelpende hånd til flere av de hun treffer på gjennom jobben, nærmest som en sosialarbeider, er Magnus langt mere brysk. Deres ulike tilnærning til jobben er et av seriens interessante punkter, og en mulig spire til konfrontasjoner.

Vi følger samtidig Leah (Gizem Erdogan), en ung fremadstormende politikvinne, og hennes jødiske morfar Jurek, som driver en liten butikk hvor pøblene og langere frekventerer, til Jureks forargelse.

«Den tynne blå linjen» er gjennomgående godt håndtverk. Handlingen virker troverdig, ihvertfall for mitt vedkommende som ikke har dyptpløyende kjennskap til Malmø og kriminaliteten der, dialogen er for det aller meste naturlig og bra (ikke så mye Malmødialekt kanskje?), og de to-tre viktigste rollekarakterene – Sara, Magnus og Leah – gis dybde og blir med det helt klart interessante nok til å bry seg om. De er aldri helter eller heltinner, ei heller blir de aldri tegnet som antihelter. Det er også gode skuespillerprestasjoner, og mange fra før mindre kjente fjes.

At serien har sine svakheter skal man ikke benekte, for eksempel vil jeg anta at mange blant søta bror har et mer kritisk syn på politiet enn hva serien formidler og vil ha oss til å føle. Noe er også nevnt rundt originalitet, og noe av handlingen er mindre interessant, det liksom flyter litt forbi på skjermen og jeg multitasker litt i noen minutter – men undertegnede liker absolutt totalen, det er en type “true crime”-følelse som pirrer.

Serien har et menneskelig preg over seg i form av at vi ser noen ulike sider ved hovedpersonene, og ved at handlingen, ihvertfall i de fem første episodene, er low key, selv om det er intensive sekvenser som fyrer opp.

Det er mulig svenske tilstander ikke alltid er å trakte etter, men politiserier enten det er krim, spenning eller drama, det kan de på andre sida av grensen.

Filmhjerte anbefaler selvsagt «Den tynne blå linjen», og klasker et terningkast 5 ut på bordet. Litt snillt muligens, men godt håndtverk verdsettes.

Legg gjerne igjen en kommentar eller mening om serien i kommentarfeltet. Preikes!

Den første sesongen av «Fargo» fra 2014 hadde alt.

«Fargo», sesong 1, 2014, USA, krimdrama/krimthriller,
sett hos Viaplay

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Spenning. Check. Krimplott. Check. Bad guy. Check. Mørk og beksvart humor. Check. Minneverdige rollekarakterer. Check. Og så mye mer, som vittige bemerkninger, komiske, absurde og makabre situasjoner, sidehistorier, rollekarakterer og hendelser som nensomt veves sammen til å krysse hverandre.

De fleste med interesse innen krim- thriller-, og spenningsserier har vel kjennskap til «Fargo», så jeg skal ikke bruke særlig tid på å forklare hva serien dreier seg om, annet enn i korte trekk.

«Fargo» er et mørkt kriminaldrama og beksvart krimkomedie hvor handlingen utspilles i vinterlige, norskamerikanske miljøer i Minnesota i 2006. I hovedrollene spiller Martin Freeman en høyst minneverdig rolle som den stakkarslige og mislykkede forsikringsagenten Lester Nygaard, Billy Bob Thornton har den legendariske rollen som den kyniske leiemorderen Lorne Malvo, Allison Tolman er den kloke og seige politietterforskeren Molly Solverson og Colin Hanks spiller den forsiktige politimannen Gus Grimly.

Sesong 1 som er en serieversjon i 10 deler som løst bygger på universet og karakterene fra filmen «Fargo» fra 1996 av Coen-brødrene sentrerer rundt den puslete, men etterhvert skal vi erfare ålesleipe, forsikringsselgeren Lester Nygaard, hvis liv tar en alvorlig U-sving etter et tilfeldig møte på legevakta. Hvordan Lester graver seg dypere og dypere inn i et nett av løgner som han til stadighet må åle seg ut av, er både spennende og underholdende. «Fargo», både filmen og sesong 1, er litt sånn at alt som kan gå galt, går galt, og at mange har sider ved seg man ikke ved første øyekast hadde trodd.

Fra VG sakset jeg dette, som godt oppsummerer mye av det jeg finner fascinerende ved sesong 1;

Det er blitt tv-serie av Coenbrødrenes 20 år gamle morbide storverk «Fargo». Historien er litt den samme, men ikke helt. Karakterene er litt de samme, men ikke helt. Et lite, lett tilbakeliggende samfunn av trege norskamerikanere, eksploderer plutselig i vold.

Det eneste som er helt det samme som i filmen, er måten hovedpersonene snakker på:

De sier «Ja» (eller kanskje heller «Ya») i stedet for «Yes», og de sier «Uff da» (eller kanskje heller «uff-dah», «oofda» eller «oofta») i stedet for «ouch», når noe går galt.

Hver og en av de ti episodene har et gjennomsnitt på mellom 8,5 og 9,4 av 10 stjerner på IMDB, basert på seervurderinger. Sesongen fikk terningkast 6 av Dagbladet og Filmfront, og toppscore også hos høyt anerkjente rogerebert.com. At serien er en av de mest populære seriene både generelt og innen krim er det ingen tvil om, men som med mye annet man ser har man en tendens til å glemme en del av detaljer, handling og slikt.

Selv om «Fargo» sesong 1 definitivt er en av mine favorittserier var gjensynet mitt med sesongen overraskende, på en svært positiv måte såklart.

Jeg så sesongen da den var ny, og jeg tok nå nettopp et gjensyn med seriens første sesong. Jeg ble faktisk overrasket over hvor mye av handlingen jeg ikke husket lengre, og hvor mye fabelaktig grim underholdning som ruller ut av de ti episodene. Det er faktisk veldig tilfredsstillende, selv når det er noe man har sett tidligere, at det stadig er nye twister og plottvridninger man ikke helt husker, eller som ny seer ikke hadde forutsett. Har du ikke sett «Fargo», som nå er ute med 4 sesonger (med en ny cast og historie i hver sesong – * Ses.1 og 2 overlapper hverandre dog litt) bør du absolutt få sett serien, og har du sett den tåler den helt klart et gjensyn.

At hver episode starter med de velkjente tekstbolkene om at serien er basert på virkelige hendelser, er faktisk både fascinerende og smått utrolig.

Noe jeg personlig ikke husket lengre var for eksempel at Bob Odenkirk («Better Call Saul», «Breaking Bad») er med som politisjef, og hvordan det tilslutt i sesongfinalen går med skurken hadde jeg nok heller ingen klare minner av. Som ekstra krydder i tillegg til de kruttsterke hovedrollene og største birollene er det mange andre gode og morsomme mindre biroller, blant andre Adam Goldberg, Oliver Platt, Gary Valentine (best kjent fra «Kongen av Queens») og ikke minst Jordan Peele, regissøren bak filmene «Get Out» og «Us».

Å se sesong 1 på nytt igjen nå var derfor veldig morsomt.

Sesong 1-3 av «Fargo» kan her til lands sees hos bl.a. Viaplay, mens HBO Nordic byr på sesong 4. Sesong 1-3 er også å få kjøpt på fysisk format på dvd.

Alle sesongene anbefales selvsagt av Filmhjerte 🙂

Sesong 2 av NRKs dramaserie «RÅDEBANK» ble noe helt annet enn jeg hadde forestilt meg.

Langt viktigere, langt mer hjerteskjærende, og langt mer dramatisk!

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Denne omtalen er skrevet med mål om å ikke inneholde spoilere, dersom du som leser den ikke har sett sesong 2 ennå (en spoiler er lagt inn, men er godt advart om og i liten svakt leselig tekst).

Etter å ha sett sesong 1 av den nye ungdomsdramaserien «Rådebank» i fjor vinter var jeg solgt. Serien som tar for seg rånermiljøet i Bø i Telemark på en både humoristisk, virkelighetsnær og dramatisk måte hadde nylig slipp av sesong 2, som jeg hadde gledet meg stort til. Jeg hadde styrt unna å lese om sesongen før jeg har sett den, men jeg hadde lest noen overskrifter om at sesongen tar en mørk vending.

Likevel var det som traff oss i slutten av sesong 4 helt uventet. Det var et sjokk jeg sjelden før har blitt påført av en dramaserie.

For når en av seriens hovedpersoner i et lystig lag får en mildt sagt dyster telefonsamtale som snur opp ned på rånergjengens tilværelse, gikk det kaldt nedover ryggen på meg, og jeg ble sittende måpende.

Jeg må applaudere serieskaperne, som her virkelig evner å trekke frem noe av det mest uventede man har sett i et norsk drama (selv om det jo like før gis et ganske tydelig hint…men som man kanskje ikke tenker over før etterpå). Men mest skryt skal de selvsagt ha for å rette fokuset på et tema som både er underfortalt innen norsk film og seriefauna, og enormt viktig; psykisk helse blant unge menn, unge menns problemer de ofte brenner inne med alene, og den redselen mange kjenner på for å ta valget å snakke med noen om problemene sine.

Sentrale i sesong 2. Blir det god stemning mellom Hege (Maja E. Christiansen) og GT (Odin Waage), eller går de solo?

«Rådebank» er kanskje en serie der målgruppen er ungdom og unge voksne, eller bilfrelste rånere, men dette temaet bør ha en vidstrakt apell. Det gjelder ikke bare unge.

Dessuten gir sesong 2 ulike nyanser av sorgbearbeidelse, om ansvar, om ukloke valg og følger av det, om vennskap, familiære bånd, samt at også sesong 2 gir et sikkert velfortjent stikk til såvel politi og politikere, som i sin iver etter å jage bort bilkjørende ungdom og unge ikke alltid fremstår fra sin beste side… I likhet med det «SKAM» så glimrende gjorde, river også «Rådebank» på effektivt vis ned tabuer, forutinntatte holdninger og kverner i stykker stigmatisering av grupper.

Odin Waage, som allerede i ganske ung alder (han er jo fortsatt en ung kar) leverte strålende prestasjoner i først og fremst «Sammen» (film fra 2009) og serien «Øyevitne» (2014) gir oss det såreste, mest sorgtyngede, nære og beste mannsportrettet (eller ung mann) vi får se i år på norsk. Ex-barnestjernen, som han må sies å ha vært, har iallefall med sin innsats her definitivt tredd inn i de voksnes verden, for Waage er knallsterk i rollen.

Jeg innrømmer at jeg ble fuktig i øynene både i sekundene etter den dramatiske vendingen serien tok på slutten av episode 4, og av samtalene mellom Glenn-Tore, populært kalt GT (Waage), og Nilsen (Kasper Antonsen) fra vennegjengen. Også “Atle Antonsen Junior” imponerer meg i den nye sesongen, og viser et bredere spekter enn i sesong 1.

I sesong 1 var det forøvrig GTs kjærlighetssorg vi fikk stifte bekjentskap med. I sesong 2 må han deale med nok en sorgtung hendelse.

I den første sesongen lærte vi også å bli veldig glad i GTs bestevenn, Sivert (Sjur Vatne Brean), men som vi får se i den nye sesongen har også Sivert dype sår i sjelen. Brean gjør nok en gang en fantastisk jobb foran kamera.

En liten SPOILER: Hjertet gråter og blør for Siverts skjebne…

Skuespillerne fortjener forøvrig sin dose med skryt, med Waage, Brean og Antonsen i front som de aller beste i et meget sterkt lag av unge skuespillere.

Sesong 2 starter nok både helt straight og pyntelig, før alvoret og tungsinnet tar over. Likevel er det også i de mørkeste stundene øyeblikk av lunhet, mellommenneskelig varme og lys i tunellen.

Om jeg skal holde noe imot sesong 2 av «Rådebank» må det være at det kan føles vanskelig å forstå hvorfor noen ganger. Men akkurat den følelsen sitter vel også flere av rollekarakterene med underveis. Ellers er det også enkelte momenter her og der som kan gi noe småtrekk. Jeg liker forøvrig selvsagt Sven Nordin, selv om jeg slett ikke blir blåst av banen av rollefiguren hans som faren til GT, eller er det selveste Kjell Bjarne fra “Elling” som har tatt turen innom? Neida, Nordin gjør seg ikke bort, men en mild Elling-assosiasjon poppet iallefall opp for meg.

Kanskje tar jeg feil, men jeg aner også å sense at sesongen som er innspilt sommeren/ og høsten (?) 2020 har noen små merkbare trekk over seg som kan relateres til restriksjoner grunnet et visst virus?

Akkurat det blir uansett flisespikkeri.

Filmhjerte anbefaler nemlig «Rådebank» varmt.

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Et glødende hett terningkast 5 til «Rådebank»

Spansk ung sommerforelskelse i “Life Without Sara Amat”

Årets utgave av Tromsø International Film festival (TIFF) er igang og er i år desverre heldigital på grunn av  covid-19-restriksjonene. Filmhjerte hadde sett frem til et høydepunkt i januarmørket, men den gang ei. Imidlertid har altså TIFF valgt å gjøre årets festival heldigital, altså vise et redusert antall av filmene på nett (i tillegg til utekino på torget).

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Filmhjerte har også dette året fått akkreditering til TIFF, så undertegnede har iallefall tenkt å se en håndfull visninger eller deromkring i løpet av uka. Mandag så jeg den splitter nye norske dramakomedien NINJABABY, som får ordinær kinopremiere senere i vinter, antagelig i februar. Det blir mer om den filmen senere, men den kan anbefales.

Tirsdagens utvalgte film ble en spansk “coming of age”-film, en sjarmerende oppveksthistorie.

LIFE WITHOUT SARA AMAT
(La vida sense la Sara Amat)
Spania, 2019 (premiere feb. 2020), drama, 1t 14m, catalansk tale
Regi: Laura Jou.
I hovedrollene: Biel Rossell Pelfort, Maria Morera Colomer

Sommersola skinner over den spanske landsbyen, men mørket senker seg raskt når 14 år gamle Sara forsvinner sporløst. Særlig ett år yngre Pep som er på sommerferie hos bestemoren sin tar forsvinningen tungt, men når han kommer hjem til rommet sitt igjen venter en stor overraskelse.

Life Without Sara Amat er et romantisk sommereventyr og “coming-of-age”-historie om den første store forelskelsen og hvor vanskelig ung kjærlighet ofte kan være.

Hvor vi befinner oss tidsmessig er jeg ikke helt sikker på, og det nevnes heller aldri egentlig, men jeg kan tippe at historien er satt til en gang på 80-tallet. Bygutten pep er helt uforberedt på hva landsbyjenta Sara kan gjøre med en kropp som bobler av gryende pubertet. Mens resten av landsbyen fortviler og undres over Saras forsvinnning, vokser Peps hemmelighet i omfang for hver dag. Han erfarer raskt at kjærlighet får en til å gjøre hva som helst, som blant annet å snike seg inn i andres hjem og lyve til politiet…

De to unge hovedrolleinnehaverne er både sjarmerende og karismatiske, og utfyller hverandre godt. Særlig unge Biel Rossell Pelfort i rollen som Pep overbeviser, og også Maria Colomer (Sara) er veldig god. Der Pep er tilbakeholden, høflig og forsiktig, er Sara Amat den frigjorte og dristige. Regissør Laura Jou har jobbet som instruktør av barneskuespillere, og har truffet blink med den unge duoen i filmen.

Historien brer ellers ut en døsig melankolsk sommerstemning og gyllent lys, samt at filmen er en fortelling også om ungdommelig lengsel etter å komme seg bort og vekk fra det vante og hverdagslige. Både sterke og nære familieforhold samt mindre varme bånd mellom familiemedlemmer skildres også varsomt og fint. Den første store kjærligheten fanges godt inn, og sammen med bruk av både humor og gjenkjennelsesfaktoren blir Life Without Sara Amat en liten perle. Det er ikke den perfekte film, og svakheter finnes, men alt i alt gir filmen 74 behagelige minutter.

Det er synd jeg ikke fikk sett filmen i en kinosal, for den spanske landsbygda sjarmerer. Kommer du over denne filmen anbefaler jeg den gjerne.

Terningkast 4

En legende og en bauta, slik minnes Filmhjerte James Bond-helten Sean Connery

Sir Sean Connery (1930 – 2020)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Lørdag (31. oktober) kom den triste og sørgelige nyheten om at Sean Connery er død, 90 år gammel.

Rollen som James Bond på 60-tallet gjorde Sean Connery til en udiskutabel filmlegende, og selv nå godt over 50 år etter de fleste av Bond-filmene Connery spilte i er de fortsatt svært populære.

Sean Connerys status som legende, filmikon og en bauta innen film og særlig i Bond-universet vil alltid leve videre, også hos Filmhjerte, for det er ingen tvil om at det var Connery som gjennom sine filmer løftet Bond-filmene opp til den megasuksessen filmfranchisen ble. Det var han som var den originale James Bond, den macho og maskuline men samtidig silkemyke superagenten. Mann mer enn noen. Ingen har klart å være en mer stilfull og elegant Bond enn han.

Den skotske skuespilleren er selvsagt selve bildet på James Bond, og i følge min mening er nok flere av de syv filmene han spilte i blant topp 5 av Bond-filmer, kanskje også den aller beste er å finne blant de. «Goldfinger» og «From Russia With Love» muligens, det er vanskelig å velge en av de syv.

Sean Connery i 2008. Foto: Stuart Crawford / wikipedia cc lisens

Sean Connerys syv filmer som James Bond er «Dr. No» (1962), «From Russia With Love» (1963), «Goldfinger» (1964), «Thunderball» (1965), «You Only Live Twice» (1967), «Diamonds are Forever» (1971) og «Never Say Never Again» (1983, denne filmen er en uoffisiell Bond-film).

HAN VAR DEN BESTE BOND!

Etter Roger Moores bortgang i 2017 skrev jeg her på filmbloggen at Moore såvidt er min Bond-favoritt. Han spilte i 7 av filmene mellom 1972 og 1985, og det har nok også litt å si for mitt vedkommende ettersom jeg liker 70- og 80-tallsfilmer generelt bedre enn de fra 60-tallet. Men etter å ha tatt et gjensyn med noen av Bond-filmene de siste årene fremstår det som nesten umulig å skulle velge en av de fremfor den andre, for begge tilførte noe eget. Men med Connery som den originale Bond er det kanskje han som likevel er min Bond-favoritt?

Uansett er Connery for meg også mye mer enn bare James Bond. Han er en av mine favorittskuespillere gjennom tidene. Stilen og elegansen fra Bond-perioden hadde han med seg videre, og han var samtidig både sjarmerende og nesten litt mystisk, og sammen med den særegne stemmen med en ørliten talefeil la man alltid merke til han.

Connerys 7 filmer som James Bond er selvsagt uforglemmelige, og man visste alltid at når Connery var med i en film ville det som oftest være vel verdt tiden å la seg underholde av filmen. Flere av hans øvrige filmer er blant mine absolutte action og thrillerfavoritter, og jeg nevner i fleng «Entrapment» (1999), som han gjorde i en alder av 68 år, «Jakten på Rød Oktober» (1990), «Rising Sun» (Blodrød sol, 1993), «The Rock» (1996, en glimrende action og herlig rolle av Connery), og selvsagt var det fantastisk moro med Connery som Indys far i Indiana Jones-filmen «Indiana Jones og det siste korstog» (1989). Det er muligens min personlige favorittrolle med Connery.

Nevnes må naturligvis også «De ubestikkelige» («The Untouchables», 1987), som han fikk Oscar for som beste birolle.

Til ære for Sean Connery, her er en minnevideo fra Youtube:

Rest in peace, Sir Sean, and thank you for your wonderful work.

Iskaldt hockeydrama, bitende kulde, dramatikk, sterke følelser og mørke i den nye svenske HBO Nordic-serien «Bjørnstad» der unge stjerneskudd leverer.

SERIEOMTALE/ANMELDELSE: BJØRNSTAD

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Drama/ungdomsdrama

Sverige, 2020, svensk tale, 5 episoder/ca 55 min pr episode

Regi: Peter Grönlund

Med: Ulf Steberg, Tobias Zilliacus, Oliver Dufåker, Otto Fahlgren, Miriam Ingrid, Gustav Lindh, Aliette Opheim, m. fl.

Produsert for HBO Nordic, kan sees hos HBO, og Riks-TV Nett-TV

I skrivende stund (31.10.20) er 3 av 5 episoder publisert. Den nest siste og siste episoden slippes på HBO søndag 1. og 8. november

Filmhjerte har når dette skrives sett 3 av 5 episoder

To ungdommer langt ute i det snødekte vinterlandskapet. Den ene sikter på den andre med et skytevåpen. HVA har skjedd? Slik starter senhøstens nye svenske dramaserie.

«Bjørnstad» er en svensk dramaserie på kun fem episoder som hadde HBO-premiere i oktober (Om dette er en serie som det skal bygges videre på eller om det kun er en miniserie på fem episoder vet jeg faktisk ikke. Rop gjerne ut om du vet :D)

«Bjørnstad» som er basert på den populære skjønnlitterære romanen med samme navn skrevet av Fredrik Backman, tar oss med til det fiktive stedet Bjørnstad, et sted i den nordlige delen av Sverige. Regien er i trygge hender hos Peter Grönlund, som kan vise til filmer som «Tjuvheder» (Flukten) og «Goliat» de siste årene.

Serien er innspillt i Norrbotten-regionen i Sverige i løpet av vinteren 2019, og snø,  is og kulde får vi så det holder. Den første episoden er en nokså gjennomsnittlig åpningsepisode, men i episode 2 begynner det å dra seg skikkelig til.

Den tidligere ishockeystjernen Peter Andersson vender hjem til den slitne lille byen Bjørnstad sammen med kone og to barn etter flere år i Canada som proff. Han har vendt nesen hjemover for å ta over byens a-lag i ishockey og for å redde byen. Det lille stedet skriker etter en opptur og hockeyklubbens eksistens står i fare. Når tingene i klubben viser seg å ikke være slik Peter har blitt forespeilet, ender han istedet opp med å heller ta på seg oppgaven med å bygge opp juniorlaget, som har flere talentfulle unggutter, til byens stolthet. Imidlertid er det slett ikke alle som setter pris på hans hjemkomst.

“Boken Björnstad är den första delen i en serie om en liten plats med stora drömmar. Den handlar om 15-åriga flickors odödliga vänskap och 17-åriga pojkar som spelar hockey med en hel stad på sina axlar. Men den handlar också om ett oförlåtligt brott, hur snabbt ett samhälle kan lära sig att blunda, och de fruktansvärda saker vi ibland är redo att göra för framgång” (Piratforlaget.se).

Med hockeyklubens juniorlag i forgrunnen av historien blir det naturligvis et hockeydrama, men bakom truer mørke skyer, for når lagets stjernespiller Kevin går langt over streken med trenerens datter på en fest hives det lille samfunnet ut i kaos. Men vil noen si noe om hva som har skjedd?

Vi blir også kjent med Kevins bestevenn og lagkamerat Benji, som bærer på en hemmelighet som ikke er lett for han å stå frem med i et testosteronfullt tenåringsmiljø.

Den forhenværende hockeystjernen Peter spilles av Ulf Stenberg (kjent fra bl.a. småroller i «Johan Falk», «Beck», «Springfloden», og filmene «Tjyvheder» (Flukten) og «Äterträffen»). Han møter motstand i stjernespiller Kevins far, Mats Erdal, som spilles av finske Tobias Zilliacus, som man drar kjensel på fra «Gåsmamman», og gjesteroller i «Wallander», «Beck», «Johan Falk» og «Fortitude».

I sentrum av begivenheten havner også Peters datter Maya, spilt på meget solid vis av ferske Miriam Ingrid, som vi skal få se traumatiseres.

Seriens hovedfigur i tillegg til Peter er juniorlagets store stjerne, Kevin Erdal, spilt av nykommer Oliver Dufåker (18) fra Piteå, som leverer både sterkt og troverdig spill som hockeykille som bærer byens håp på skuldrene. Kevin som er lagets store profil har det dog ikke like enkelt på hjemmebane privat som på isen, med en streng farsfigur og en ikke helt grei selvbeherskelse.

Bjørnstads mest komplekse rollefigur er det Skellefteå-unggutt og debutant Otto Fahlgren (18) som har fått i oppgave å gi liv til. Den sympativinnende 18-åringen spiller rollen som Benji Ovich, en oppgave han løser alldeles strålende. Benji er en av hockeylagets viktigste spillere, men som på privaten bærer på en hemmelighet han ikke har turt å fortelle noen om. Bortsett fra den hemmelige vennen Lukas, spilt av mer velkjente Gustav Lindh (25). Benji er seriens uten tvil mest sympatiske rollekarakter, og hans historielinje retter et viktig søkelys mot et desverre tabubelagt tema innen toppidrett og særlig lagidrett generelt.

Forhåpentligvis satser både Dufåker og særlig Fahlgren på en videre karriere innen skuespill, for jeg ser gjerne mer av de to. Forøvrig spiller begge to ishockey i virkeligheten også, men fikk ikke rollene på grunn av det. Mange av de på isen kunne knapt nok stå på et par skøyter, har Dufåker fortalt svensk presse. Men med litt filmtriks og effekter løser man slikt ;p

Serien scorer best på solid skuespill og en god historie, dog ikke plettfri, det er til og med noe overfladisk her og der, mens det visuelle ikke alltid er av det mest spennende. Det er snødekket landskap så langt øyet ser, og det er mye mørke skyer hengende over det lille samfunnet, både billedlig og bokstavlig talt. Når fotoet fanger inn frostrøyk, rykende fabrikkpiper og snødekte skoger er det fascinerende, typisk “nordisk noir”, men kanskje litt i overkant for å tiltrekkes internasjonale seere med kamera som ruller over grå skoger, isbelagte vann og hvite skoger.

Først og fremst vil jeg nok kalle «Bjørnstad» et ungdomsdrama som mest er tilpasset unge seere, men serien favner likevel også langt bredere. For om ungdom står i fokus er det vel så mye en serie om holdninger blant lokalsamfunnet, om oppdragelse og om hvor langt en er villig til å strekke seg for å vinne, hva man er villig til å se gjennom fingrene med, idrettens heltedyrkelse og hvordan man takler en voldshendelse.

Det er både hockeydrama og skildring av en traumatiserende voldtekt, men også en fin og varm skildring av to unge gutters nære relasjon. Selv om serien nok har hentet mye inspirasjon fra et knippe andre serier, som NRK helt riktig nevner; «Heimebane», «13 Reasons Why» og «Friday Night Lights», har den sitt særpreg der det typisk nordiske og særlig nordsvenske skinner gjennom. Slike små punkter er morsomme å registrere.

Norsk riksavispresse, dvs verdens undergang og dvaskbladet (Okei da, VG og Dagbladet), var svært lunkne til serien og gav bare terningkast 3. NRK var langt mer positive og rullet ut en fin firer og mange godord. Filmhjerte syns definitivt at «Bjørnstad» fortjener ihvertfall 4 på terningen, for selv om serien gir noen alt for åpenbare frampek og for tidlige avsløringer, og ikke treffer klokkereint på sportsbiten, så byr «Bjørnstad» på både mye spenning, dramatikk, hendelser som ikke tåler dagslys, og varme, midt i det iskalde nordsvenske klimaet.

Ut fra de tre episodene jeg har sett ligger «Bjørnstad» svært nært terningkast 5.

PS: «Bjørnstad» og en del andre serier fra HBO kan du også se ved å logge deg inn på (blant andre) Riks-TV sin nett-TV (da må du riktignok ha et Riks-TV-abonnement såklart, men har du allerede Riks-TV, og muligens også hos Get o.a., er innhold fra HBO inkludert). HBO tilbyr forøvrig 2 ukers gratis prøve for tiden.

Tom Holland og Robert Pattinson i storslag!

Liker du spenningsdramaer satt til etterkrigstidens og 50-60-tallets USA kan Netflix-filmen «The Devil All The Time» passe deg godt.

FILMOMTALE: THE DEVIL ALL THE TIME

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Krimdrama/thriller, USA, 2020, 2 t 18 m

Regi: Antonio Campos

Med: Tom Holland, Bill Skarsgård, Robert Pattinson, Michael Banks Repeta, Sebastian Stan, Eliza Scanlen, med flere

Hvor: Netflix

Filmhjerte har ikke akkurat pumpet ut bloggposter dette merkelige året, men en av filmene jeg nylig valgte å se var den nok så nye Netflix Original-filmen «The Devil All The Time» , som hadde premiere i midten av september.

I den nesten 2 timer og et kvarter lange fortellingen som bygger på romanen med samme navn av Donald Ray Pollock, dras vi inn i et nettverk av historier som kuliminerer i Ohio og West Virginia sommeren 1965. Da har vi vært gjennom en reise som strekker seg fra slutten av andre verdenskrig og frem mot Vietnamkrigen.

Filmen er i bunn og grunn aller fremst et krimdrama, med ingredienser av spenning, thriller og små religiøse undertoner, samt et ikke ubetydelig portrett av hvordan vold avler vold. I hovedrollen har regissør Antonio Campos truffet blink med Tom Holland.

Nevnte Pollock har forøvrig også filmens fortellerstemme, et grep man kan diskutere om er så vellykket, det å ha en fortellerstemme/voiceover altså. Jeg er generelt ingen tilhenger av en “nøytral” fortellerstemme som forteller oss hva rollefigurene tenker og slikt, og ihvertfall ikke når denne fortellerstemmen ikke tilhører en av filmens portretterte karakterer. Men greit nok, det funker ok denne gang. Pollocks fortellerstemme oppleves som fyldig og interessant nok, og det gir nesten en følelse av at man sitter og leser boka man ser filmatisert, men stemmen er også ekstremt statisk og viker ikke et sekund i stemmeleiet.

«The Devil All The Time» tar sitt utgangspunkt i en ung mann (Bill Skarsgård) som returnerer hjem etter andre verdenskrig fysisk uskadd, men med mentale sår i sjelen som føres videre inn i sønnen Arvin (M. Banks Repeta og T. Holland), som blir filmens hovedperson.

Vi blir vitne til hvordan vold avler vold, hvordan undertrykt raseri vanskelig kan stagges, og det ligger sikkert noen hentydninger her rundt religion og krigens mentale påkjenninger.

Flere snodige personer dukker opp underveis, som en steike gal predikant, en sleip jævel av en pastor (Pattinson), en korrupt deputy (eller hva pokkern det heter på norsk?) på vei inn i sheriffstilling, og et par fotoglade seriemordere, for å nevne noen. Selvsagt sys alle disse sammen til å få innvirkning på hverandres skjebner.

Til tider er filmen glitrende i sin fremstilling av hvordan unge Arvin dras lenger og lenger ned i problemer grunnet voldsbruk. Det som likevel trekker ned er at filmens klimaks(er) er unnagjort ganske lenge før rulleteksten tar over, samt at spilletiden på omlag to timer og et kvarter er i lengste laget. Jeg syns ikke det ble direkte kjedelig underveis, selv om det er noen mindre interessante sekvenser og et saktegående tempo, så kuttesaksa kunne med fordel vært benyttet. Dessuten vet jeg ikke helt om regissør Campos får ned alle ballene han har i lufta, og det blir noe forutsigbart og repeterende etterhvert.

Filmens store stjerne er Tom Holland, som storspiller i sin nærmest underspilte rolle, der vi ser hvordan det bobler under overflaten hans. Samtidig er Arvin (og Holland) så sympatisk at det er nær umulig å ikke like han, selv hvor trøblete han enn ender opp med å være. For selv om han tar loven i egne hender er han en god person.
Robert Pattinson i birollen som sleip og slesk pastor er regelrett innertier. Med slående sørstatsdialekt og sine sleipe metoder for å utnytte Guds ord for å tilfredsstille egne lyster er Pattinson herlig ufyselig!

I tillegg er så godt som alle birollene godt utført. Bill Skarsgård som Arvins traumatiserte far er absolutt av de fremste. Eliza Scanlen som Arvins stesøster, Sebastian Stan som sheriff, og duoen Riley Keogh og Jason Clarke som “fristerinne og kunstfotograf” kan også trekkes frem, samt ikke minst Harry Melling som hysterisk predikant.

«The Devil All The Time» er ikke årets beste film, men Holland og Pattinson sitt spill er blant det beste fra filmåret 2020, og historien holder greit mål som filmvalg for kvelden.

Filmen er tilgjengelig på Netflix.

Kommentarer til filmen? Peis på i kommentarfeltet! Vi preikes 😉

Foto: Netflix

Endelig er Herman Flesvig og NRK tilbake med flere episoder av komiserien «Førstegangstjenesten», der kompani Herman Flesvig fortsetter å plage vettet av medsoldater og befal i Flesmoen leir.

NETTSERIE/KOMISERIE: FØRSTEGANGSTJENESTEN

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Humor, Norge, 2020

Sesong 1, episode 3-7 (sluppet 2. oktober), ep. 8-12 kommer 9. okt.

Med: Herman Flesvig, Mikkel Niva, Jonas Kinge Bergland, Sjur Vatne Brean, med flere

Hvor: NRKs nett-TV, tv.nrk.no

Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte alfakrøll 1337 dått no

De to pilotepisodene som ble lagt ut på NRKs nett-TV en gang før jul i fjor, ble en gigasuksess. Så kom et ikke så lite nevnt virus fra Kina hit til lands også, og satte innspilling av nye episoder på vent. Men endelig, nå er 10 nye episoder klare, slik at sesong 1 dermed teller 12 episoder. I skrivende stund er 7 episoder tilgjengelige på NRK TV (Nett-TV`en til NRK), og de fem siste slippes førstkommende fredag.

Flesvigs figurgalleri er selvsagt karikert, mange ganger i overkant, men det er morsomt.

Rambo Lillehagen har muligens sett en krigsfilm for mye…

Vi treffer Ola Halvorsen, den identitetsforrvirra karen med erkenorsk navn og rastahår fra null ni søtti sju, Haugenstua, som knapt nok vet hva en skog er, men mye om “brooor” og sånn. Tilbake er selvsagt også krigselskeren – men uhelbredelig klossete – Ahre-Ketil Lillehagen fra et eller annet hillbillyhøl i Østfold (jada, det heter ikke Østfold lengre), hvis største drøm er å få komme i forsvaret for å drepe. Det er forresten Fredrikstad han er fra, men Ahre-Ketil er neppe den byen burde sette fremst i festningene eller reklamere med ;p

Den bortskjemte sosserussebleien Preben Lohrengren fra Asker er selvsagt med, og plager de andre rekruttene med munndiareen sin, og sist men ikke minst er den nordnorske kvinnelige “mannssjåvinisten” og sexfikserte panservogna Tanja-Laila Gaup ute i skauen, til stor fortvilelse for medrekrutt Lauritzen (Mikkel Niva).

Troppen er nemlig på øvelse i skog og mark i de nye episodene, og det bygger seg opp mot beretløpet, der rekruttene skal gjøre seg fortjent til å bytte feltlua ut med den svarte bereten.

Rollefigurene er som sagt omtrent så karikerte som de får blitt. Ikke absolutt alt er supermorsomt, det er slett ikke alt jeg ler av eller trekker på smilebåndet av, men mye er veldig moro.

Tanja-Laila vet å tilfredsstille seg selv… (bare ikke spør hvordan!)

Å se en overtrøtt Ahre-Ketil snuble seg gjennom hinderløypa i beretløpet for eksempel ler jeg noen ganger høyt av, alene foran skjermen, eller når Tanja-Laila er som grovest i kjeften til Lauritzen, som hun – ordrett gjengitt – både truer med å grave nytt r**høl til og kvele med f****…

Hohoho, jeg dævver. Pinlig? Kleint? Barnslig underbuksehumor? Å jada, så absolutt noen ganger, men akkurat slikt kan gjøres så komisk at det blir festlig.

Urkomisk, og innimellom kleint, er det når Ahre-Ketils ekstreme påfunn gang på gang fører til grå hår i hodet til troppssjefen sersjant Støland (som tydeligvis har mer tålmodighet og selvbeherskelse enn han sadistiske tosken en annen person en gang i tida hadde som troppssjef….vel, det var jo en digresjon men jeg syns den passa j*vlig godt inn her….). Humoristisk er det også når selvdiggeren Preben får bragt inn en festivaldass og Foodora på øvelse, og når Ola Halvorsen viser nærkampteknikker fra Haugenstua vil nok mange flire, le, skratte, hikste, fnise eller i det minste tenke at det var morsomt 😉

En ny rollefigur som derimot ikke er morsom er der Flesvig spiller en amerikansk overlevelsesinstruktør, eller noe i den duren. Det er bare teit.

Ola mener skotøyet er lø..

De nye episodene har merkbar mye bedre manus og strammere regi enn de to første, og virker mer proffesjonelt laget. Rollekarakterene har fått noe mer dybde. Ahre-Ketils figur fremstår en god del tristere nå enn før for eksempel (men urkomisk!). Det er referanser til filmer og musikk som er morsomme og småkule.

Det er selvsagt Herman Flesvig som bærer hele serien, men et par av birollene er også stødige. Sjur Vatne Brean (blant annet sett i «Rådebank») som Preben deler rom med, og sersjant Støland spilt av Jonas Kinge Bergland er bra rollefigurer, særlig sistnevnte.

Episodene er fortsatt kun mellom 11 og 14 minutter lange, eller korte bør man vel si, noe som vel har å gjøre med målgruppa serien først og fremst retter seg mot – og så må det vel nevnes at dette er et nettfenomen som det så pent kalles. De to pilotepisodene gjorde braksuksess for NRKs nett-TV. Og det er på NRK sin nett-TV episodene er sluppet (ifølge infoen inne på NRK TV skal episodene også vises på vanlig TV på NRK 3 iløpet av de nærmeste dagene). Selv om seriens skyts først og fremst nok rettes mot et publikum av den noe yngre garde når den likevel absolutt også ut til de som har vært ute en vinterdag før, for å si det sånn.

Jeg registrerer at kompani Flesvig pepres av terningkast 5 og 6 av rikspressen, og at «Førstegangstjenesten» bombarderes med ros. Og så kommer jeg her og heller kaldt vann i blodet? Nja, for det er ikke all humoren som treffer blink på min vegg. Noe blir for tåpelig, umorsomt og ikke innafor, eller føles litt for enmannsshowaktig, i den forstand at omgivelsene liksom bare står og ser på. At omgivelsene ikke reagerer mer på Ahre-Ketils sinnsyke innfall blir for døvt, at ingen klarere ber Preben holde kjeft blir for tamt (selv om det til slutt kommer en befriende kommentar fra en av “romkameratene” hans), og dialogen mellom de to herrer i befalet er stive greier.

Men jeg liker jo denne galskapen og den drøye timen de fem nye episodene tilsammen varer slukes fort. Jeg liker Herman Flesvig og hans barnslige, hysteriske, tullete, karikerte, ville og blaute påfunn som tar ting på kornet, setter det på spissen og køddes med.

«Førstegangstjenesten»er selvsagt helt useriøs, og kun pur humor og komikk, og er hva den utgir seg for å være; grønnkledd galskap til å le av 😀

Terningkast 5.

Fyr løs i kommentarfeltet her eller på Facebook hvis du har synspunkter og meninger. Preikes!

Alle foto: NRK