Norges siste rendyrka filmbutikk (eller rettere sagt videobutikk) for salg av fysisk film er historie.
Det var altså i filmbyen Haugesund at de holdt ut lengst av alle, helt frem til 31. august i år faktisk. Mens alle andre som har drevet med utleie og salg av VHS, DVD og Blu-Ray på rekke og rad har lagt inn årene de siste…eh, årene, holdt Filmgalleriet i Haugesund stand helt til i 2017. Men da videobutikken Filmgalleriet, som lenge har vært Norges siste gjenværende rene butikk for fysisk kjøpefilm og utleie av film, 31. august stengte dørene sine for siste gang, markerte det slutten på en æra her til lands: De gode, gamle, tradisjonelle videobutikkenes tid.
– Nå har jeg leid ut min siste film, og landets siste videobutikk slukker lyset for butikken slik den fremstår pr. i dag. Vi bygger om og blir ren “spillbutikk” med Bingo, Norsk Tipping og Rikstoto, forteller butikkinnehaver Knut Høyvik i et intervju med VIDEOMAGASINET, som har en fyldig reportasje om saken på nettsidene sine videomagasinet.no. Anbefalt lesestoff for retro filminteresserte.
Selv husker jeg de godt, videobutikkene, de var å finne nærmest på hvert et hjørne i de fleste byene, og et hvert lite tettsted med respekt for seg selv hadde ei videosjappe, hvor flerfoldige hyllemetere med leiefilmer av ymse slag, godterier, og etterhvert kjøpefilmer, lyste mot blodskutte store øyne på jakt etter nye perler og gamle filmskatter. Noen av sjappene hadde gatekjøkken i tillegg, noe som medførte at filmene man leide ofte hadde en eiendommelig og umiskjennelig eim av burger, pølser og annen grillmat, fett og røyk (vel, røykosen var jo noe som nok også kunne skyldes de som leide filmene vel og merke, hehe). Ihvertfall var det tider det der, når man stakk innom videosjappene, lenge før man engang hadde hørt om ord som Netflix, streaming og andre nymoderne måter å glo på film på.
Verden og teknologien går fremover og alt det der er flott, og det er enklere enn noensinne for de aller fleste å få sett film, men likevel føles det litt som et savn, tida der videosjappene var byens kuleste, selv om de ofte var litt shabby og småslitt, og filmseing hjemme var forbundet med en kassett eller ei plate man stakk i en spiller, om man da ikke skrudde på fjernsynet og ventet på kveldens film. Ikke at jeg ønsker meg tilbake til den tiden, men den gang hadde man jo ikke nåtidens teknologi, så man satt ikke akkurat og rev seg i håret heller fordi man ikke fant filmen man ville se på nett og så videre.
Fortsatt selges det, også det ifølge glimrende VIDEOMAGASINET.NO, mye film på fysisk format, men det blir likevel vanskeligere og vanskeligere å finne filmene. I butikk vel og merke, for på nett, der selges det fortsatt masse både innenlands og på import fra utlandet.
I Norge er det nemlig i hovedsak nå Coop (OBS og muligens enkelte steder Obs Bygg), Elkjøp og Platekompaniet av fysiske butikker hvor det ennå finnes et brukbart utvalg kjøpefilm. Platekompaniet finner man desverre ikke lengre nord enn i Trondheim (men de har nettbutikken sin), og OBS finns kun i Nord-Norges største byer, Tromsø, Bodø og Harstad, og disse butikkene har kun et begrenset utvalg av nyheter (noen hyllemetere men altså et brukbart utvalg av nyheter) samt litt eldre filmer, så det tynnes ut. I tillegg kan man jo slumpe til å finne en og annen lekebutikk, bensinstasjon og dagligvarebutikk e.l. med et filmstativ.
Ny spennende dramaserie fra Island med kriminelle islandske kvinner, mørke familiehemmeligheter og politisk drakamp i fokus.
Hver gang det dukker opp nytt materiale innen film og serie fra Island er det champagnekork i taket og dans på bordet her i gården (i overført betydning må vite, jeg sitter ikke og lesker meg med champis desverre), for islandsk drama har virkelig fått et realt kvalitetsboost de siste årene. Spenningsserier som den glimrende “Innesperret” (Trapped), “Mord i Reykjavik” (Case, se den på Netflix), “The Lava Field” (også på Netflix) og “The Court” har vist at islendingene behersker godt å lage mer enn bare gode spillefilmer, som det har vært en del av de siste årene, også serieformatet byr nemlig på mye velspilt, spennende og severdig. Jeg var derfor spent på den nye dramaserien “FANGAR” som nå sist i august ble sluppet for norsk publikum hos NRK1 og NRK Nett-TV.
HVOR: Hele serien ligger ute nå på NRK NETT-TV, MEN ER KUN TILGJENGELIG I 3-4 UKER FRA DAGS DATO (28.08.17)
Serien hadde norsk TV-premiere på NRK1 21. august
Linda (Thora Bjorg Helga) havner på feil side av loven.
I “Fangar” er det de kvinnelige skuespillerene som er i fokus, som har de klart tyngste og viktigste rollene, noe som vel ikke har brukt å være normen. Serien som er en dramaserie, kan nok like gjerne kalles et spenningsdrama som føyer seg inn i rekken av den mye omtalte nordisk noir-genren. Men fenger “Fangar”? (det ordspillet måtte jo komme ;p).
Islandske dramaproduksjoner innen film og serie har tiltrukket seg mye oppmerksomhet på grunn av sine ofte særegne og dypt fascinerende landskap og valg av locations. “Fangar” serverer intet spennende naturbakteppe, men likevel derimot en ganske spesiell særegenhet som man kanskje ikke så ofte engang tenker særlig på at eksisterer, da vi tas med innenfor lukkede dører og inngjerdinger i et fengsel for kvinner i Reykjavik. Eller rettere sagt Islands eneste kvinnefengsel.
Dit ankommer seriens hovedperson Linda, etter at hun har blitt fengslet for å ha gått til et voldelig og brutalt angrep på faren Torvaldur, en velkjent og anerkjent toppolitiker. Datteren, som er familiens sorte får selv om hun både er utdannet og velartikulert, risikerer lang fengselsstraff. Om hun velger å avsløre mørke familiehemmeligheter som ligger bak angrepet kan oppholdet innenfor murene bli kortvarig, men familien vil rystes til grunnvollene.
Vi følger livet innenfor fengselsveggene, hvor vi introduseres for en brokete og dysfunksjonell forsamling kvinner som har havnet på skråplanet. På utsiden kjemper Lindas eldre søster Valgerdur en kamp på det politiske topplan hvor hun kan bli partiets første kvinnelige leder, samtidig som hun må håndtere media som har begynt å grave i de hjemlige problemene etter søsterens angrep på faren. Rebekka, Valgerdurs unge tenåringsdatter har også sine problemer å stri med, mens Torvaldurs kone Herdis prøver å opprette kontakt igjen med den fortapte datter. Parallelt med hovedhistorien følger vi også tetttere to av de andre innsatte kvinnene.
Serien har sine spenningskurver som svinger litt, og som drar seg en del opp inn i de siste par av de totalt kun 6 episodene. Skuespillet er bra nok, og manuset likeså, uten for mye sidespor. Tematikken stikker dog ikke så dypt, og man behandler den mest på overflaten. Litt mer røring i gryta kunne muligens sprita opp spenningen noe?
Den helt store champisfeiringen min uteblir nemlig, for “Fangar” gir ingen spontan wow-følelse, da det ikke er funnet plass til de store krumspringene i form av overraskende vendinger og store sjokkerende scener. Et par smått forstyrrende småcreepy scener er det, og ikke alle skjebner får et lykkelig utfall. Man følger den trygge linja, og selv om det å komme tett på kroppen på mer eller mindre kriminelle islandske kvinner ikke er hverdagskost å få servert, så blir det ikke den sitrende spenningen hele tida, selv om det som sagt er velspilt og vel verdt å se på likevel.
Livet i kvinnefengselet byr på nokså velkjente personkarakteristikker, med velkjente problemer som besøkstid, barn på utsiden, litt krangling og kjekling, narkotikamisbruk og relasjoner som bygges og rives. Velkjent, men likevel absolutt interessant og litt nytt på samme tid, ettersom bakteppet og setting tilfører noe fra før ukjent. Jeg er usikker på om det er planer for en sesong 2 av serien, men sånn rent narrativt så finns det garantert anledning til å spinne videre på handlingen. Selv om man vel på sett og vis får svar på de store linjene i løpet av sesongen, så henger det noen løse tråder igjen fortsatt.
Torvaldur (Sigurdur Karlsson) og Valgerdur (Halldora Geirhardsdottir, kjent fra både “Innesperret” og “Case”, leverer en god rolle som en kjølig karrierekvinne).
Flere av sagaøyas godt kjente og populære skuespillere er å se, samt også mange relativt nye fjes, ihvertfall for oss norske seere. Flere som har sett noen av de islandske seriene og filmene fra de siste årene drar trolig først og fremst kjensel på Nina Dögg Fillipusdottir (en av mine absolutte islandske favoritter, som spilte bl.a. i “Innesperret” og “Case” (Mord i Reykjavik), samt moren til en av gutta i “Heartstone” / “Hjartasteinn”, og gjør her en tøff rolle som passe hardbarka kriminell), Kristbjørg Kjeld (“Om hester og menn”, “Småfugler”), Gisli Örn Gardarsson (spiller Lindas advokat. Han er kanskje ikke er så godt kjent her til lands, men har en oppvekst i Norge bak seg) og Thorstein Bachmann (en annen av mine toppfavoritter fra Island, kjent fra bl.a. “Innesperret”, “Case”, “Life in a fishbowl” og “Ildfjell”. Har kun en birolle her), samt Sigurdur Karlsson (“Innesperret”) i rollen som voldsutsatte Torvaldur. Det er dessuten flere jeg drar kjensel på fra filmer og serier fra Island jeg har sett de siste årene.
82 år gamle Kristbjörg Kjeld (bildet over) er for meg “Fangar” sitt sterkeste kort. Den aldrende veteranen, som holder seg nesten uforskammet godt, gjør sine saker plettfritt gjennom de 6 episodene med meget bra spill som Torvaldurs kone, og Lindas mor, Herdis. Hun spiller på de rette strengene, og har et uttrykk som svinger perfekt ettersom handlingen skrider fram.
Hovedrollen som Linda er det 28 år gamle Torbjörg Helga Torgilsdottir (som vistnok har tatt navnet Thora Bjorg Helga, kjent fra filmer som “Metalhead” og “Dypet”) som har, og også hun leverer veldig bra.
Jeg må dessuten trekke frem det unge (og forhåpentligvis fortsettende) stjerneskuddet Katla Njalsdottir, som spiller den purunge Rebekka. Ungjenta (kan hun være rundt 14-15 år?) som også gjorde en framifrå prestasjon i årets fantastiske islandske coming-of-age-drama “Hjartasteinn”, gjør nok en gang en sterk prestasjon. Unnur Ösp Stefansdottir, som spiller en av kvinnene i fengselet (Brynja, den alltid glade, som dog tenderer en smule mot overspill), gir serien et lett humoristisk innslag, og bidrar til å lette på stemningen, ihvertfall en stund…
I tillegg er det jo det alltid morsomme islandske språket, som er en liten godbit i seg selv.
Kamp om godbitene 😉 Steinunn Olina Torsteinsdottir (til høyre) vil også ha! Torsteinsdottir, kjent fra “Mord i Reykjavik” der hun spilte en politietterforsker, står her på andre sida av loven, i rollen som passe gal kjerring, en rolle hun gjør mye ut av.
Ettersom jeg liker Island og det landet har å by på innen film og serier farger selvsagt det oppfatningen min av serien. “Fangar” er ikke noe direkte nytt du ikke har sett fra før, men gir en helt grei underholdning og lett spenning i sjangeren familiedrama, fengselsserie og med løselige innslag av politisk drakamp. Ikke en serie man vil huske om 10-15 år, slik for eksempel “Innesperret” er, men “Fangar” funker fint nå den.
Karakteren blir terningkast 4, her representert ved fire filmhjerter, men “Fangar” fenger og fanger (hoho for et ordspill) oppmerksomheten tilstrekkelig og innbyr til gjenkjennelig hverdagsdrama. I tillegg slår den et slag for sterke kvinnelige rollefigurer.
Se hele greia på nett-Tv hos NRK. Gratis er det også!
PS: Språkkyndige har sikkert arrestert meg allerede, så dere får ha meg unnskyldt for at jeg ikke gadd å bruke de islandske bokstavene som Þ istedet for T/Th, ð istedet for d, og diverse andre islandske skrifttegn som liten strek på skrå over o og a og så videre. Jeg burde ha gjort det men det tok for lang tid å redigere inn 😉
Dunkirk er en adrenalinpumpende klaustrofobisk Oscarnominasjonsmaskin som dundrer gjennom 1 time og tre kvarter.
FILMANMELDELSE:
DUNKIRK
USA (USA/UK/Frankrike/Nederland), Actiondrama/Krig, 2017 Regi: Christopher Nolan Med: Mark Rylance, Tom Hardy, Kenneth Branagh, Cillian Murphy, James D`Arcy, Harry Styles og Fionn Whitehead, med flere.
Sett på kino
For det kan ikke være mye tvil om at Christopher Nolans mesterverk Dunkirk, som bygger på historiske hendelser fra 2. verdenskrig, blir å sanke nominasjoner til Oscar, og sikkert noen priser også. Det fortjener den da også til fulle. Krigsfilm har nemlig sjelden vært skildret mer gjennomgående nedstrippet, ærlig, og menneskelig, samtidig som krigens råskap, djevelskap og død lurer fra alle kanter; fra luften der bombefly nådeløst sikter inn sine mål, eller fra sjøen, der torpedoer medfører død og masseødeleggelser.
De fleste har kanskje allerede vært på kino og sett denne sommerens store film som hadde norgespremiere i midten av juli, men er du etternøler, slik jeg av diverse grunner var grunnet ferietid og slikt, bør du benytte sjansen før filmen tas av plakaten. Dunkirk er nemlig en film som på alle mulige måter kler kinoformatet. Den er storslått visuelt. Og ikke minst er det lyd. Mye og suggerende lyd. Filmens soundtrack sørger nemlig for at opplevelsen sammen med den rugende spenningen som ligger i den nakne handlingen gir et uttrykk som får blodet til å bruse, mens man sitter som på nåler i kinosetet.
Slik føles ihvertfall de omlag 30 første minuttene av Dunkirk for min del; som en adrenalinpumpende ulende krigsmaskin som aldri lar deg få ro i kroppen, som aldri lar deg senke deg rolig ned i kinosetet, som aldri lar deg føle deg trygg på at faren er over. Slik fortsetter det også i store deler av resten av filmen, men da er man blitt vant med det. For du vet at faren ikke er over. Krig er et inferno, hvor kun de heldige slipper unna, med de arrene det setter på sjel, sinn og kropp. Det er klaustrofobiske og intense scener, med få rolige stunder.
Historien i Dunkirk er egentlig ganske enkel og føles helt down to earth, naken og nedstrippet, uten fiksfakserier, klisjèfulle tårepersere og dilldall. Året er 1940, med andre verdenskrig som bakteppe. Vi befinner oss i Dunkirk på den franske kysten, hvor flere hundre tusen soldater fra Storbritannia og Frankrike/Belgia er omringet av tyske tropper, fanget mellom beleiringen i byen på den ene siden og havet på den andre, og med stadige luftangrep å søke ly for. Omlag 400 000 britiske soldater, som desperat venter på transport over den engelske kanal. Det er ikke så langt over til Dover og England (kun noen mil), soldatene kan praktisk talt nesten se hjem. Se friheten. Hadde det bare ikke vært for at de er fanget der på stranden. Det var et tapt slag, hvor overlevelse vil være en seier i seg selv.
Handlingen skildres fra tre hold. Fra luften der britiske jagerfly prøver å beskytte de nærmest hjelpesløse unge mennene under seg. Til havs der en av mange britiske småbåter er på vei fra England over til Dunkirk for å med livet som innsats forsøke å redde ihvertfall noen liv. Og ikke minst gjennom øynene til Tommy, en britisk ung soldat som desperat forsøker å overleve og komme seg helskinnet hjem.
Fionn Whitehead gir et menneskelig ansikt til massene av britiske soldater.
For meg hittil helt ukjente FIONN WHITEHEAD (født 1997) spiller hovedrollen som Tommy. Hvis man kan kalle det for en hovedrolle? Faktisk er det nevnt at filmen ikke har noen hovedroller, men et lag med skuespillere som vies like stor plass. Vel, for meg er iallefall Whitehead den jeg vil kalle hovedrolleinnehaveren, selv om både Mark Rylance, Kenneth Branagh og Tom Hardy også har store roller.
Men tilbake til sorthårede Whitehead. Sjelden har jeg i en krigsfilm sett en mer, med fare for å gjenta meg selv, mer menneskelig og gjennomgående ærlig tolkning av fortvilelse og desperasjon. At Fionn Whitehead nok også ser ung og uskyldig ut, nærmest talt som svigermor og svigerfars drøm, er intet minus, snarere tvert om. Whitehead gjør kanskje ingen monsterprestasjon som får deg til å gispe, men han leverer så gjennomført stilrent, nedtonet og glimrende at det ikke er tvil, gutten må Oscarnomineres. Dog har han ikke allverdens med replikker (hele filmen har litt knapp dialog), noe som kanskje kan bety at han forbigåes i det racet? Whitehead imponerer iallefall, og har hele tiden et 100 prosent troverdig uttrykk.
Ombord på den lille fritidsbåten med retning Dunkirk styrer MARK RYLANCE, eller Mr. Dawson som han heter, med stø og sikker kurs, og det utspilles selvsagt et drama på liv og død også ombord på den lille jolla hans, der han flankeres av sønnen (om jeg ikke husker feil) spilt av TOM GLYNN-CARNEY, og sønnens kamerat spilt av BARRY KEOGHAN. Et velspilt drama også ombord der, dog med en hendelse som vel ikke var så nødvendig?
Ellers er det solide og svært gode biroller av Kenneth Branagh og James D`Arcy i rollene som offiserer på stranda, Tom Hardy og Jack Lowden (som begge spiller jagerpiloter), Cillian Murphy (granatsjokkpreget soldat som reddes av Dawson), og Aneurin Barnard (Gibson), samt flere andre. Jada, selvsagt også One Direction-popstjernen Harry Styles er solid.
Farer lurer fra alle kanter, særlig fra oven…
Skuespillet er det altså ikke stort å trekke på. Faktisk nær sagt ingenting. Lyden er allerede nevnt, men den må trekkes frem igjen. Det er suggerende. Så er det da også det tyske komponistesset Hans Zimmer som står for filmmusikken.
Spesialeffektene sitter som et skudd, og filmens kinematografi er regelrett som skapt for det store kinoformatet. Blått hav, bomber, eksplosjoner, luftige flykamper, og en diger sandstrand, med Dunkirk som et røyklagt bakteppe. “Dunkirk” preges av flott fotografering. Også på det området må det betegnes som stilrent og med en effektfull intensitet.
At filmen kanskje ikke er helt historisk korrekt og at tidslinjer er pusset på får så være, det bryr jeg egentlig meg ingenting om, for dette er film. Fiksjon, basert på virkelige hendelser. Historikere som freser over mangler kan sikkert finne noe spennende på en eller annen dokumentarkanal på TV istedet.
Det som er med på å løfte “Dunkirk” opp blant krigsfilmsjangerens øverste elite er den nedstrippede stilen. Krigens årsaker er underliggende og ikke en del av handlingen, det er ingen direkte konfrontasjoner og eksplisitte avbombede lemmer a la slagmarkene i filmer som “Hacksaw Ridge”, ei heller er det en film med utpreget heltedyrkelse selv om man finner noen åpenbare heltefigurer her også. Likevel er følelsen av angsten, hjelpesløsheten og at det neste angrepet aldri er mer enn en armlenge unna tilstede konstant.
Ærlig talt finner jeg ikke så mye å trekke “Dunkirk” for når det gjelder det filmtekniske som spill, lyd, foto, handling (en noe snever handling kanskje, men hele filmens premiss ligger jo i at den skildrer en enkelt evakueringsoperasjon ved krigens inferniske ødeleggelser). Manus virker solid og regien er stram og tillater ikke de store sidesporene. Heeelt klisjèfull er den vel ikke, og selv om jeg virkelig syns “Dunkirk” er en knallgod film, så er det også en film som utmatter litt.
Til syvende og sist viser også “Dunkirk” at i en krig er det ingen rettferdighet. Hvilke våpen du har spiller nesten ingen rolle for om du overlever eller ikke. Helt fullstendig fullkommen er ikke Nolans film, men “Dunkirk” står som et episk mesterverk innen krigsfilmsjangeren, så selv om jeg sikkert kunne forsvart en femmer gidder jeg ikke annet enn å gi full pott på terningen, her representert ved filmhjerter istedet for terningøyne.
DUNKIRK går fortsatt på kino flere steder i Norge, og ihvertfall i de største byene. Filmen gjør seg sikkert godt også hjemme på Blu-Ray, DVD og digitalt når den tid kommer, men godt lydanlegg anbefales isåfall. Uansett er den helt klart en film som passer perfekt for kinoformatet.
Har du sett “Dunkirk” og har kommentarer å komme med? Kommentarfeltet er stadig åpent døgnet rundt 😉 Vi preikes!
Det tyske dramaet 24 UKER bør være en kandidat til å bli Oscar-nominert i klassen for beste ikke-engelskspråklige film, for selv om filmen ble lansert i 2016 er det i år den har blitt sluppet internasjonalt. Endelig er filmen nå klar for norske kinoer.
24 UKER (Originaltittel: 24 Wochen), Drama, Tyskland, 2016 Regi: Anna Zohra Berrached Norgespremiere på kino 25. august
Anmeldelsen skrevet på hukommelse etter å ha sett filmen på nett i november 2016 som del av et filmprosjekt
24 Uker er nemlig en film verdt å få med seg. Undertegnede så filmen på nett allerede i november 2016 som deltager av filmdistributør Arthaus prosjekt “Scope 100”, hvor 100 utvalgte filminteresserte skulle se gjennom 8 nye europeiske toppfilmer, og i fellesskap stemme frem en vinner som skal få norsk kinodistribusjon. Vinnerfilmen ble, med klar margin, “24 Wochen”, eller på norsk “24 Uker”.
At nettopp denne filmen ble vinneren gledet meg stort, for 24 Uker er en sterk film, med en tematikk som både er engasjerende, og en smule kontroversiell.
Filmen tar opp store moralske dillemmaer i livet, hvor vi som publikum blir konfrontert og må ta stilling til eksistensielle spørsmål som hvem bestemmer over retten til liv, og er det alltid barnets beste som står i fokus når de vordende foreldre må ta livets viktigste avgjørelser.
Uten å spoile for mye er 24 Uker en film der abortspørsmål er kjernen. Når et vellykket og velstående kjendispar venter sitt andre barn, slår idyllen sprekker når de en dag får alle blivende foreldres store mareritt servert fra legene: det er noe alvorlig galt med det ufødte barnet.
24 Uker overrasket meg veldig i positiv forstand. Det er en hard film, ja, men den holder interessen min oppe fra start til mål, og er ikke kjedelig i noen sekvenser. Kanskje er den mindre dramatisk enn hva den kunne vært? De første 30-40 minuttene er ganske lyse og oppløftende, før stemningen i filmen snur. Etter dette er filmen markant mørkere, mere nedstemt og byr på en del tungsinn, men også noen lyse øyeblikk. Det er en nerve hele veien, noen av scenene i siste halvdel er ukomfortable å se på (noe som er et pluss, det betyr at filmen evner å bevege), og det er velspilt.
De to hovedrolle-karakterene Astrid og Marcus bærer filmen godt, i filmens begynnelse får jeg et inntrykk av at de er et glatt og overfladisk par, men de fremstår veldig sympatiske og ekte gjennom filmen, særlig Marcus (flere som syns han ligner på Peter Stormare? ;p). Paret har også et barn fra før, Nele, som er et lyspunkt i filmen.
24 Uker er en bevegende film, den har unektelig et tungsinn over seg, men inneholder også flere sekvenser som innbyr til lettere sinnsstemning. At 24 Uker er en viktig film er hevet over enhver tvil, og det er en film som sikkert vil passe for et bredt spekter av mennesker i ulike livsfaser, men spesielt vil jeg anbefale filmen til småbarnsforeldre, unge voksne i etableringsfasen av familie, foreldre generelt, samt motstandere og tilhengere av abort, som på hver sin side sikkert vil finne gode poenger for sin kamp. Filmen er altså tysk, og det er greit å merke seg, har jeg lest, at abortloven er noe annerledes i Tyskland enn i Norge. Men det la ikke noen demper på filmen for min del.
De to hovedrolleinnehaverne Julia Jentsch og Bjarne Mädel gjør strålende prestasjoner. Særlig førstnevnte utmerker seg det lille ekstra. En feilfri film er det ikke, man finner en del velkjente klisjèer for eksempel, men fortellerstilen føles autentisk og ekte, og bidrar til å gjøre 24 Uker til en gripende filmopplevelse som sitter i kroppen en stund.
Den amerikanske komedien, regissert av Zach Braff (best kjent som skuespiller i serien “Scrubs”), som skilter med filmlegender som selveste Morgan Freeman (80), Michael Caine (84) og Alan Arkin (83) i hovedrollene, er ute på fysisk kjøpefilm nå. Filmen kan selvsagt også leies, kjøpes og sees digitalt på nett på diverse filmplattformer som blant andre iTunes. Morgan Freeman er en av mine favorittskuespillere, så jeg måtte selvsagt få med meg denne filmen, og filmanmeldelsen er basert på Blu-Ray-utgivelsen.
De tre aldrende herrene spiller tre gamle venner som i desperasjon over at pensjonsfondet deres slukes av et råttent firma som flagger ut, og den enda mer pillråtne banken deres, bestemmer seg for å rane banken. De vil ta tilbake det de rettmessig mener å ha krav på for å unngå å miste hjemmene sine. Etter en mindre vellykket selvtrening på å øve seg i å bli kjeltringer allierer de seg med en banditt, røyker litt tjall, og slik pludrer filmen gjennom bortimot to timer.
Klarer de å rane banken? Overlever de? Kommer de seg unna FBI?
Dette kunne lett blitt en type film full av platt og klein humor. Slik er det heldigvis ikke, men brorparten er mest flatt eller litt for kjedelig. Ikke flaut eller kleint, men desverre for lite morsomt. Man trekker dog på smilebåndet noen ganger iløpet av spilletiden, men morsomt? Egentlig ikke. Doser med lakonisk lun humor, om man kan ordlegge seg slik, er det, og “sånn er det å bli gammel”-humor er det plenty av. Filmen funker sånnsett helt greit som tidtrøyte og unnskyldning for å dra fram filmsnopet.
Verken Freeman eller Caine er utpreget morsomme i filmen, og begge har vel også i sine lange fartstider som skuespillere vist klasse i andre typer roller enn de komiske. De er to trivelige gamle gubber (også i filmen) som behersker rollene sine bra, man ser jo at de har noen timer foran kamera (hehe), og de spiller på det trygge. Litt morsomme kan de være i flekkene, men du ler ikke brokk på deg av det de byr på. Alan Arkin, som er den jeg har sett klart minst av blant de tre fra før, er i alle tilfeller den som kler rollen best. Han er den smågretne gamle gubben, mens de to andre er mer distingverte. Det vil si; Morgan Freeman er Morgan Freeman. Han er god, selv om han ikke er veldig morsom i replikkene sine, med noen unntak. Caine er derimot tørr. Og litt koselig da. Imponerende er det ihvertfall at trioen i en meget godt voksen alder is still going strong, eller fortsatt “going in style” og spiller inn filmer.
Høydepunktet står nok birolleinnehaver Christopher Lloyd (78) for. Lloyd, for alltid udødeliggjort takket være “Tilbake til fremtiden”-filmene og replikken “Great Scott”, fyller rollen som eksentrisk, sprø og virkelighetsfjern gamling utmerket. Lloyd er morsom i sine scener. Han har “Great scott”-uttrykket i øynene et par ganger, og jeg ventet bare på at han skulle servere de to gyldne ordene. Men det ville vel blitt litt for meta 😉
Going in Style har noen små referanser til andre filmer, noe filmdetaljfreaker nok finner verdt å nevne (*kremt*), og et par andre småmorsomme biroller er det også. Matt Dillon faller ikke inn i den kategorien, i sin FBI-dress, mens derimot Kenan Thompson som butikksjefen som får besøk fra gamlehjemmet er vittig.
Filmteknisk sett er det heller ingen memorabel visuell opplevelse. Nedtellingen mot det store brekket gir et rotete inntrykk med en merkelig klipping som ikke passer inn i resten av filmens uttrykk, og verken manus eller regi er spesielt stilfullt eller spennende utført. Foto og scenografi ellers er på det jevne og bildet er rent og lyden bra, blablabla. At historien ikke er særlig plausibel betyr mindre, eller forsvinnende lite.
Er det så verdt å spandere tid og penger på å se dette?
Tja. Going in Style er et lett forglemmelig småpludrete passe feelgoodaktig tidsfordriv, uten særlige overraskelser. Tre Oscar-vinnere på plakaten. Okay, de får et filmhjerte hver. Going in Style er av den type film som hadde passet best som “rett på video” (eller Blu-ray Disc, det var da også der jeg så den…). Terningkast 3.
PS: Andre nye filmer <<på markedet>> som jeg har tenkt å se i tiden fremover og kanskje gidder å skrive noen ord om er “Gold”, “Kong Skull Island” (ja, faktisk…), “Life” og “T2 Trainspotting”, og kanskje noe nytt fra Netflix (jeg så nettopp en underholdende, mystisk og spennende spansk krimthriller fra 2016 som gav Agatha Christie-følelse der. Sjekk ut “The Invisible Guest” (Orig.tittel: “Contratiempo”). Kanskje blir det noe kinofilm også? Sjekk innom her av og til eller følg Filmhjerte på Facebook for oppdateringer.
PS II: Har du kommentarer om GOING IN STYLE eller vil du syte over hvor dårlig anmeldelsen av filmen er? Eventuelt si deg enig? 😉 Kommentarfeltet er som vanlig ditt.
Når sommerdvalen er over er det vel på tide å se noen nye filmer igjen, for det er flere høyinteressante titler både på kinoene for tiden og i tiden som kommer.
Her er noen filmer jeg må få med meg og noen tanker rund de (og en varm anbefaling av en kommende kinofilm jeg allerede har sett. Og jadda, den har jeg sett på 100 % lovlig vis hvis du lurte :p).
DUNKIRK
Av alle anmeldelser jeg har sett, og innlegg på sosiale medier fra folk som har sett filmen, tyder alt på at krigsdramaet Dunkirk fra regissør Christopher Nolan er et episk mesterverk. Filmen går på kinoene nå land og strand rundt, men i sommerdvalen min får jeg nok ikke sett den riktig ennå.. Det snakkes allerede om Oscar-dryss over Dunkirk, som har sin handling lagt til andre verdenskrig, så dette er en av årets må-se-filmer!
Filmen er basert på virkelige hendelser fra mai og juni 1940, da 400 000 soldater fra de allierte styrkene fra Belgia, Storbritannia og Frankrike var omringet av tyske tropper, ved kysten i Dunkerque (byen har navnet Dunkirk på engelsk) i Frankrike. Soldatene var fanget, med havet på den ene siden og Hitlers soldater på den andre. De var desperate etter å komme seg over havet og tilbake til England, og en stor redningsaksjon, kalt «Operation Dynamo», ble satt i gang. Filmen forteller historien om de dramatiske døgnene redningsaksjonen pågikk (Kilde: Dagbladet).
Saken fortsetter under trailerene fra YouTube
MY FRIEND DAHMER
My Friend Dahmer er kanskje ikke en tittel som får gjenkjennelsesklokkene til å ringe, men denne kommende spillefilmen er historien om en av verdens mest berømte seriemordere.
Filmen er basert på Derf Backderf kritikerroste og bestselgende tegneseriememoar om hans noe spesielle barndomsvenn- seriemorderen Jeffrey Dahmer. Før Dahmer ble en av verdens mest berømte mordere, var han en sjenert, utilpass-og etter hvert alkoholisert tenåring som aldri helt passet inn. I denne filmen følger vi den sanne og ubehagelige historien om Dahmers tøffe High School-år. (Filmweb)
Filmen tar altså ikke for seg selve mordene og omstendighetene rundt de, men er altså en historie om hva som formet Dahmer til å bli det monsteret han må ha vært.
Hovedrollen som Jeffrey Dahmer er det ganske overraskende Ross Lynch som har fått, men ut fra bildemateriellet og den første traileren som er sluppet fra filmen er det absolutt en likhet. Utseendemessig altså 😉
Lynch er iallefall hittil best kjent som ungdomsidol fra Disney Channel-komiserien “Austin & Ally”. Jeg skal innrømme at jeg faktisk har sett noen episoder av nettopp den serien, og at det er overraskende å finne Lynch i en slik rolle. I Disney Channel-serien er han fjollete, morsom og sjarmerende, så å se Lynch i en seriøs og fullstendig annerledes rolle vil bli veldig interessant, i tillegg til at historien i seg selv selvsagt er spennende. Den første traileren fra filmen som ble sluppet for få dager siden gir et inntrykk av en småcreepy opplevelse i vente.
På sin Facebookside skriver “Filter Film og TV” følgende, som jeg syns er en god beskrivelse:
Mellom 1978 og 1991 voldtok, drepte og og parterte han 17 menn og gutter, og voldtok og antastet enda flere.
Den nye spillefilmen «My Friend Dahmer», basert på tegneserien av samme navn, tar ikke for seg drapene. I stedet skildrer den tiden før, mot slutten av high school, da Dahmer for alvor begynte å sysle med grenseoverskridende tanker utover det å gå på spritfylla på skolen.
Utifra den første traileren later dette til å bli en nær og vond skildring av Dahmer og hva som drev ham til å påføre så mye smerte på så mange andre.
My Friend Dahmer har så langt kun blitt vist på et par filmfestivaler i USA, og den har foreløpig ikke fått noen norsk releasedato, men hold øynene åpne 😉 Forhåpentligvis dukker den opp i Norge også.
SNØMANNEN
20. oktober er det premiere på spenningsthrilleren Snømannen, som altså som kjent er filmatisering av Jo Nesbøs krimroman med samme navn. Michael Fassbender har hovedrollen, i filmen som er innspilt i Oslo, Bergen og på Rjukan. Traileren som ble sluppet for en ukes tid siden, og øvrig materiell som jeg har sett fra filmen, tyder på mye creepy spenning, og selvsagt også ikke uventet et helt lass med krimklisjeer og nordic noir-mørke i et aldri så lite vinterkledd helvete. Jeg storgleder meg 😉
Av kommende kinofilmer i den nærmeste fremtid vil jeg anbefale å merke seg KEDI (om gatekatter (!) i Istanbul og menneskene som tar vare på de), SISTE KUPP (One Last Heist, om det største kuppet i britisk historie, som er basert på virkelige hendelser), BABY DRIVER og sist men ikke minst 24 UKER.
24 UKER
24 UKER, som får norsk kinopremiere i august, så jeg allerede i november i fjor som en del av filmdistributør Arthaus utvalgte i prosjektet “Scope 100”, hvor 100 filminteresserte skulle stemme frem en av 7 europeiske filmer og hvor vinneren skal få norsk ordinær kinodistribusjon. Den tyske dramafilmen 24 Uker ble en klar vinner, og er en knallsterk og til tider hjerteskjærende historie med stram regi og plettfrie skuespillerprestasjoner.
Standup-komikeren Astrid og hennes manager-kjæreste Markus venter barn. I sjette måned finner de ut at det er noe galt med fosteret. Barnet vil kanskje ikke få et fullverdig liv, men fortjener det ikke en sjanse? Astrid må ta sitt livs vanskeligste valg. Og som en person som bokstavelig talt befinner seg i rampelyset vil ikke valget gå upåaktet hen (KILDE: Filmweb).
Ellers fra filmverden gleder det meg at en ny James Bond-film er annonsert, og attpåtil trolig eller muligens (?) med Daniel Craig fortsatt som agent 007. Jippi 🙂 Imidlertid må man smøre tjukke lag med tålmodighetskrem på seg for å se den neste Bond-filmen. Den kommer nemlig ikke før i 2019.
Sesong 1, Drama, USA, 2017, 13 episoder (spilletid ca 60 min pr episode) Serieskaper: Brian Yorkey Basert på en roman av Jay Asher (Thirteen Reasons Why, 2007) 6 forskjellige regissører har hatt regi i sesong 1. Bl.a. Tom McCarthy (“Spotlight”) og Gregg Araki (“Mysterious Skin”) Med: Dylan Minette, Katherine Langford, Amy Hargreaves, Kate Walsh, Alisha Boe, Christian Navarro, med flere IMDB-rating: 8,6/10 (over 110 000 brukerstemmer) Hvor?: Netflix
Ungdomsdramaet som omhandler selvmordet til 17 år gamle Hannah Baker, spilt av Katherine Langford, har høstet både ros og kritikk, for sin fremstilling av et ofte tabubelagt tema som selvmord. Ifølge kritiske røster glorifiserer serien et hevnmotivert selvmord, og har fått kritikk for å, ifølge kritikerne, ikke vise ungdommer at det finnes gode alternativer til selvmord, samt vise flere visuelt sterke scener. De største kritikerne har sågar hevdet at serien kan utløse flere selvmord blant unge seere med problemer. 13 reasons Why har ikke bare fått kritikk. Mange, både seere, media og filmkritikere, har gitt serien massiv ros.
Sesong 1 av serien, som nylig har gått igang med innspillingen av en ny sesong, forteller gjennom 13 episoder om 13 gode grunner for at Hannah valgte å ta sitt eget liv. Historien har hun spillt inn på en rekke kassettbånd, hvor hun navngir 13 personer hun mener må ta sin del av ansvaret for at hun nå er død. Temaer som mobbing, gutters behandling av jenter på og utenfor skolen, de voksnes manglende forståelse, samt flere typiske ungdomstemaer i high school-miljøet hun befinner seg i tas opp i løpet av sesongen, som også pensler inn på veldig mørke spor som voldtekt, det mye omtalte “festvoldtekt” og slike ting, og hvilke konsekvenser alkoholinntak kan føre til i gitte situasjoner.
Selv har jeg akkurat kommet i mål med å se sesong 1, og sitter tilbake med et noe ambivalent inntrykk selv om jeg er klart mest positiv. Altså, serien anbefales helt klart til alle som liker ungdomsserier, ungdomsdramatikk og ungdomstematikk, for til tider er det engasjerende og faktisk spennende, men jeg må innrømme at det mot midtveis i sesongen føltes litt repeterende og at noen av grunnene til hvorfor slett ikke føltes som så gode grunner.
Fra halvveis og mot slutten av sesongen tar dramatikken og spenningsnivået seg imidlertid ganske mye opp, og byr på noen ganske opprivende og spennende scener. Blant scenene serien har fått kritikk for er grafiske og visuelle fremstillinger av voldtekt og ikke minst en selvmordsscene. Å se et selvmord skal gjøre vondt, har serieskaperne uttalt, og det har de selvsagt rett i. For scenen som viser dette, er virkelig ikke et pent syn. Da vridde jeg meg faktisk et øyeblikk bort fra skjermen. Slike scener fester seg på netthinnen, selv om man vet at det bare er en dramaserie. En hendelse som rammet en av birollekarakterene i serien har også gjort mange av seriens fans opprørte og triste, og uten å røpe hvem eller hva som skjedde kan jeg vel si at det er en ulykke som inntreffer i en av episodene, selvsagt som en del av et hendelsesforløp først der Hannah var involvert på et vis.
Seriens sterkeste kort heter Dylan Minnette, som spiller rollen som tenåringsgutten Clay Jensen, som var Hannahs aller nærmeste venn. Det er han (og Hannah naturligvis) vi følger tettest gjennom serien, ettersom Clay er en av de som har mottatt kassettene Hannah spilte inn før hun tok livet sitt. Mens de andre ungdommene som er med på kassettene tydeligere har sine mørke sider i forholdet til Hannah, tegnes bildet av Clay som en god gutt, noe som gjør det hardt å skjønne hvorfor han er med på kassettene. Hva kan han ha gjort Hannah?
Hannah Baker og Clay Jensen i et muntert øyeblikk.
Mystisk er det også med Clays venn Tony, som er den som insisterer på at Clay må høre gjennom kassettene, og mens historien brettes ut, prøver de som tidligere har hørt kassettene å både skjule sporene sine og å få Clay til å holde kjeft. Skolen går heller ikke fri, når Hannahs foreldre velger å gå til sak mot skolen for å ikke ha gjort nok for Hannah. Også her ligger et betent og interessant spor ved serien. Ansvar. Og hvor god skolens ansatte bør være i å fange opp faresignaler.
13 Reasons Why gir også et rom for ettertanke faktisk. Den lar publikum se at hver lille ting du sier til andre, og gjør mot andre, kan ha betydning.
Selv om det er Hannahs tragiske død som naturligvis ligger i bunn som det handlingen kretser rundt, er det også funnet plass til små humoristiske betraktninger, først og fremst i tilbakeblikkene i tid, noe som gir serien et litt lysere preg. Vi hører, og ser, Hannahs versjon av hva som har skjedd, og hennes oppfatning av lokalsamfunnet. I sesong 2 får vi kanskje se hvordan flere av de andre betrakter det som har skjedd?
Skuespillerprestasjonene i serien er jevnt over gode, men spesielt vil jeg trekke frem nevnte Dylan Minette. Han har en fascinerende og litt sånn mystiskforlokkende fremtoning, og som med sitt ofte alvorstyngede ansikt gir serien det ekstra draget av usikkerhet, spenning og skyld som den trenger. Clay, som han altså spiller, er også en av de som vil gjøre det riktige, noe som selvsagt gir oss en veldig sympati for han, når vi ser hvordan han rives mellom nåtid og fortid, for serien veksler mellom nettopp det, det som skjer nå, og det som skjedde mens Hannah levde.
Flere av “overgangene” vi får servert er med på å øke intensiteten i handlingen. Clay som jobbet deltid på den lokale kinoen sammen med Hannah er kanskje litt “smånerdete”, men han er sjarmerende med sin forholdsvis beskjedne fremtoning, men viser også at han har temperament, og han har et ansikt og en mimikk som gjør at fokuset holdes på han. Han er smart, snill og med rettferdighetssans, samtidig som han har den usikkerheten over seg som gjør han mystisk på et vis. Minette føles som perfekt for rollen som Clay Jensen.
Dylan Minette på premieren av 13 Reasons Why i Los Angeles i mars. Foto: ImageCollect / yayimages.com
Katherine Langford, som spiller Hannah, gjør også en veldig god jobb, og peker seg ut som en kommende stjerne, men jeg klarer aldri å til fulle kjenne den smerten Hannah må ha båret på, kanskje på grunn av at enkelte av de 13 grunnene hennes ikke virket like sterke. Men alt henger sammen, og jeg kjøper historien og fortellerstilen som er valgt, for den er litt uvant og ny.
Uansett, Langford spiller godt, men rollefiguren hennes må ha hatt flere problemer som tynget psyken hennes, grunner jeg ikke klarer å fullt ut forstå. Hannah er en litt kompleks rollekarakter, hun er veldig sjarmerende og lett å like, ihvertfall helt frem til kassetten om Clay kanskje, og nummer 13, hvor hun virker veldig brysk.
Jeg liker selvsagt rollefiguren Hannah, og mye av det hun gikk gjennom er selvsagt noe dritt, men om det er “nok” til å legitimere selvmord (dårlig ordvalg av meg her sikkert) vet jeg ikke… Tragisk er det iallefall, og serien gjør en grei jobb i å bygge opp troverdigheten rundt valget hennes, selv om det altså ikke er alt kanskje som føles like riktig?
Hannah (Katherine Langford) og mor Baker (Kate Walsh).
Seriens fortellergrep, hvor Hannah selv forteller historien, og hvordan det veksles mellom fortid og nåtid, gjør handlingen pulserende, og får oss til å kjenne tomrommet etter henne hos flere av de ulike rollekarakterene. Som sagt har det blåst heftig rundt serien, med beskyldninger om glorifisering og bekymring for ettervirkninger av serien. I den forbindelse håper jeg alle som ser på forstår at “13 Reasons Why” slett ikke glorifiserer selvmord. Serien viser faktisk at jo, det finnes alternativer, det finnes hjelp, selv om Hannah altså ikke så noe håp. Den viser selvsagt også at man bør bry seg mere, men at det ikke alltid er like lett å se andres problemer.
Jeg kan dog på en måte forstå at noen kan si serien glorifiserer hevnmotivet for selvmordet, men jeg tror og håper samtidig at også tenåringer og andre ser at nettopp fortellerstilen i serien ikke vil la seg transformere til virkeligheten, i og med at kassettbåndene Hannah har lest inn visualiseres for oss som ser på, gjennom at vi ser det hun forteller om at har skjedd. I virkeligheten vil jo ikke det la seg gjennomføre, og dermed forsvinner vel mye av den påståtte glorifiseringen serien anklages for.
Netflix har uansett tatt til seg en del av kritikken, og merket noen av epsiodene i starten med info og advarsler, samt vist til en nettadresse hvor de som føler for det kan finne gode råd.
Jeg liker dessuten også innsatsen og rollefigurene til Christian Navarro, som spiller Clays venn Tony, og Devin Druid, som er mobbeofferet og “stalkeren” Tyler, samt faktisk også, etter en litt overraskende vending i serien, Brandon Flynn som spiller en av seriens badguys; Justin Foley, som er en av pådriverne for å få Clay til å tie.
Miles Heizer som spiller Hannahs tidligere venn Alex, leverer også en sterk rollefigur, som har det mystiske over seg, mens Justice Prentice fyller rollen som skolens store sportsener og drittsekk Bryce Walker. Jessica Davis, en jente Hannah tidligere var venn med og som hun føler skyld for, er også en interessant rollefigur, glimrende spillt av Alisha Boe. Boe er forresten fra Norge, men den norsk-somaliske 20-åringen, med familie på morssiden fra Trondheim og somalisk far, flyttet fra Oslo til USA som 7-åring da moren ble sammen med en amerikaner, og snakker ifølge en artikkel i Aftenpostenikke norsk lengre, men har et ønske om å lære det igjen.
Resten av ensemblet klarer seg også godt, det er flere gode biroller å finne. I noen typiske ungdomsdramaer er foreldre ofte fremstilt endimensjonale eller fraværende, men parene som spiller henholdsvis Clays og Hannahs foreldre gjør fine roller, så honnør også til Kate Walsh og Brian d`Arcy, som gir liv til Hannahs foreldre, og Amy Hargreaves og Josh Hamilton som er Clays foreldre i serien.
Noen av tenåringene i serien er ukjente fjes fra før, men Devin Druid huskes blant annet fra den norske (!) filmen “Louder Than Bombs” fra 2015, og Dylan Minette huskes, for de med god hukommelse, blant annet så langt tilbake som i 2005-06, da han var med i “Prison Break” hvor han spilte Michael Scofield som barn. 20-åringen har dessuten en allerede lang merittliste bak seg, med for eksempel filmen “Prisoners”, men med “13 Reasons Why” har han også blitt et tenåringsidol.
PS: Alle retroelskere vil dessuten få stjerner i øynene når de får se antikke minner som kassetter, du vet sånne vi før i tida hørte musikk på, tok opp musikk og radioprogram på, eller spilte inn lyd på ;p, og jammen gjør også Walkman`en sitt comeback.
“WTF is this?” 😉 Forøvrig er serien innspillt i Nordre California i North Bay området, og handlingen finner sted i en fiktiv småby. HER finner du mere info om en del av seriens locations, i en spoilerfri sak 🙂
Takket være flere enten sterke eller bevegende scener i sesongens siste halvdel og mot slutten syns jeg “13 Reasons Why” fortjener en varm anbefaling. Det er ikke alltid like engasjerende i løpet av de 13 episodene, men det engasjerer nok til at en ny sesong mottas med glede, og til at sesong 1 får fem filmhjerter (terningkast 5).
Action, krim, USA, 2017, 1 t 33 m Regi: Steven C. Miller Med: Adrian Grenier, Nicolas Cage, John Cusack, Johnathon Schaech, m. fl.
AKTUELL: En av nyhetene på iTunes, der den nå er tilgjengelig for digitalt kjøp og leie. Filmen er også i salg på fysisk format på DVD/Blu-Ray hos diverse nettbutikker.
Svaret på spørsmålet er med høy sannsynlighet ja.
Den amerikanske actionfilmen Arsenal er nemlig en blodrød irritasjon fra nær sagt begynnelse til slutt. Det vil si, de omlag 10 første minuttene av filmen er brukbare, etter det er den en langt over en times døll, irriterende, uengasjerende, simpel og uintelligent film, proppfull av dårlig håndtverk og brutalisert voldsbruk.
Regissør Steven C. Miller, for meg et ganske ukjent navn, står bak 8-9 i beste fall B-filmer, men beveger seg ikke nærmere A-laget med Arsenal heller. En rød tråd for de alle virker å være eksplisitt voldsbruk og blod.
Arsenal, som til tross for mitt lille stikk i overskriften ikke har noen som helst tilknytning til den engelske fotballklubben med samme navn (og ja, det er fristende å lage noen vittigheter av det), er kort oppsummert en voldsfull historie om de to sørstats-brødrene Mikey og JP, hvor den ene må redde den andre fra en skruppelløs gangsterpsycho.
Innledningsvis ser vi de to brødrene i barne- og ungdomstida, storebror Mikey den tøffe og beskyttende, lillebror JP den rene og uskyldige. Vi skjønner raskt hvor det bærer videre i historien, som inkluderer dop, kidnapping, utpressing og mengder unødvendig og elendig skildret voldsbruk.
Når vi 23 år senere treffer brødreparet igjen er JP eier av eget konstruksjonsfirma, og holder seg fortsatt på den rene sti, mens det for Mikey har gått dårligere. Når Mikey kidnappes av byens “sorte får” Eddie King, som han en gang i tida fikk lyssky småjobber av, får JP løsepengekrav. Han innser at han må redde broren på egenhånd, ettersom politiet ikke vil gjøre noe.
En ting er at volden er bloddryppende og alt for synlig, en annen tåpelig ting er at filmen i sine mest actionfulle scener benyttes en slow-motion-stil, som gjør det ytterligere elendig og ufrivillig komisk.
Arsenals flaueste selvmåler det Nicolas Cage som serverer, i rollen som badguy, med en til de grader talentløs og pinlig rolleprestasjon, som ikke bare tenderer til det komiske og tegneserieaktige, men også parodiske. Ikke får han hjelp av sminke og regi heller, der han dabber rundt neddopa (rollefiguren) med tåpelig parykk, påklistra nese og et voldsomt lynne. Faktisk ser han ut og fremstår gjennom kroppsspråk og væremåte, når han ikke banker tenna ut av folk, som noe en hobbytaksidermist har limt sammen av gjenoppståtte burugler fra 1970-årene. Forøvrig ser “Eddie King” på en prikk lik ut nå som 23 år tilbake i tid i filmen, så han har jaggu preservert seg godt med åra, eddiekongen, mens våre to unge helter har blitt voksne og skjeggrå.
Se trailer i videovinduet under
Filmanmeldelsen fortsetter under YouTube-vinduet
Cage som har en rekke filmer bak seg de siste årene der han er utpreget dårlig, har med Arsenal fått en ny film høyt oppe på den lite ærefulle tabellen. Ikke kan han snakke heller virker det som. Derimot er han konge på snøfting og hvining. Problemet hans i Arsenal, og flere andre filmer, er at han har stemme for døvesendinga, og visuelt sett ville vært perfekt for amatørradioen (og da fortrinnsvis de radiosendingene som ikke har et kamera slik at du kan se sendinga…).
Dessuten får han av og til den avsindig fjollete greia han gjør med øynene. Cage er altså ekstremt irriterende å både se og høre i Arsenal. Men, mannen kan spille bra også, som i “Joe” (2013) for eksempel, hvor han leverer en råsterk rolleprestasjon.
Arsenal har dessuten fryktelig lite menneskelighet, utover møtet med brødrene som unge, hvor det bygges opp til at vi skjønner at Mikey og JP har stor betydning for hverandre i en tøff oppvekst. Filmen engasjerer etter dette ganske lite og gir absolutt ingenting nytt. Dessuten er det åpenlyst hvordan filmen vil ende. Kudos skal likevel gis Adrian Grenier, som lillebror JP (som voksen), som gir litt varme. Tommel opp også til Kelton DuMont og Zachhary Legendre som henholdsvis JP og Mikey som unge, mens resten av besetningen foran kamera, John Cusack inkludert, glir forbi og går like fort i glemmeboka som de dukka opp. Bortsett fra burugla Cage da, som er uforglemmelig dårlig.
Skal jeg grave for å finne noe annet positivt, kan man vel alltids trekke frem miljøskildringene. Fattige småskitne sørstater med småkriminalitet, søvnige forsteder, brødresamhold og litt erkeamerikansk idrett (mange klisjèer her). Ellers vil det ikke overraske meg om denne lavbudsjettsfilmen (skarve $10 mill) har fått noen dollar fra et par ølprodusenter og et bilmerke…
Tittelen sliter jeg forresten også med å forstå helt. Jeg vet hva et arsenal er, men hvorfor man har gitt filmen det navnet, aner jeg ikke, selv om vi får en kort scene med ei våpensjappe (Var den med som et slags filmmatisk nødrim for å gi tittelen kredabilitet?).
I Storbritannia heter Arsenal forresten “Southern Fury”. Filmen altså 😉 Det britiske navnet, med “sørlig raseri”, gir i det minste mening med tanke på filmens handling, men akk så kjedelig og forglemmelig den tittelen er. Jeg kommer nemlig kun til å huske denne filmen på grunn av at den heter Arsenal, og alle de mer eller mindre barnslige og småvittige ordspillene jeg kunne lagd av det. Det er selvsagt synd for filmens del.
Arsenal er iallefall veldig dårlig, dog ikke så elendig at det blir bunnplass. Det holder såvidt til to filmhjerter, tilsvarende et svakt terningkast 2.
Regissør Miller hadde nok håpet at Arsenal skulle gi han en seier. Men neida, i likhet med navnebroren i London ble det nedtur igjen (haha der fikk dere den, Arsenal. Fotballaget altså ;p PS: Jada, jeg vet at Arsenal dro hjem FA-cupen, så dermed er det nok filmen som gjør mest skam på navnet den bærer, hehe).
Get Out, Skrekk/Thriller, USA, 2017, 1 time og 43 minutter.
Jeg skrev denne anmeldelsen for en stund siden, men glemte å publisere den..jaja, bedre sent enn aldri. Filmen går forresten fortsatt på kino denne uka i Oslo i skrivende stund (26.juni), og dukker opp også på iTunes, kjøpefilm osv iløpet av året. Du finner den kanskje på nett også allerede nå…
Grøssere og horrorfilmer er en sjangertype jeg egentlig i stor grad har gått vekk fra å se på, fordi jeg ikke tiltrekkes så veldig av den klassiske og velbrukte typen handling det legges opp til i slike filmer. Eller de forventningene man gjerne har for den type film. Man kan gjerne si at jeg på dette området har en litt forutinntatt forventning til hva jeg skal få se og oppleve i slike filmer. Derfor var det med litt bange anelser jeg stålsatte meg for Get Out – jeg liker ikke å sitte alene og se en dritskummel film 😉
Med sin smarte historiefortelling, dialog som sitter, og en uhygge som mer ligger i det usagte, miljø, ansiktsutrykk og bakomforliggende samfunnshistorie beveger Get Out seg opp på et helt annet plan enn den type sjangerfilm jeg fryktet det skulle være.
For de mest skremmende filmene er kanskje ikke de som tar i bruk blodtørste monstere og skrekkinngytende hvinenede musikk, men tvert om de filmene som lar oss reflektere over hvordan samfunnet er skrudd sammen og som effektivt tar i bruk fordommer på en besnevrende måte. Pakket inn som horror og grøss fremstår derfor slike historier som enda mer kraftfulle.
Get Out er nemlig ganske finurlig og smågenial. Den er skremmende, på en uhyggelig men smart måte, og Daniel Kaluuya i hovedrollen gjør en superb innsats som den sorte fotografen Chris, som inviteres på weekendtur til den nye kjærestens familie på et stort landlig gods.
Chris er på forhånd urolig for at Rose sin familie ikke vil like han, siden Rose ikke har fortalt familien at Chris er afroamerikansk, eller svart, som han sier, men Rose beroliger han med at foreldrene hennes overhodet ikke er rasistiske og at alt vil gå smertefritt.
Mottagelsen fra foreldrene er varm, men i løpet av oppholdet begynner Chris å ane at noe skurrer, noe som også underbygges av åpningssekvensen i filmen, som gjør at vi forstår at noe vil skje (Selvfølgelig vil noe skje, vi vet jo at det er en type grøsser).
På godset befinner seg også to fargede tjenere, som begge tilsynelatende virker såre fornøyde, men som ved nærmere øyesyn fremstår som smilende zoombier med en merkelig oppførsel når familiens overhoder ikke er tilstedeværende.
En hendelse på et selskap på gården der familiens vennekrets er invitert, gjør at Chris for alvor begynner å ane at noe er veldig galt. Nok en gang treffer han nemlig en svart mann med et (føler jeg) umiskjennelig undertrykt smil, men denne gangen syns Chris at han drar kjensel på han, selv om han ikke har truffet han før. I tillegg er det noe med måten alle disse hvite menneskene betrakter Chris på og interessen de alle viser.
Hva skjønner han ikke, men i løpet av kvelden har han også blitt hypnotisert av Rose sin mor, i en scene som får frem frysninger. Nok en gang ikke på grunn av at scenen er laget med en “klassisk” grøsservri, men på grunn av øyeblikkets nærmest “intense” ro, om noe kan beskrives slik. Når Chris morgenen etter våkner opp, vet faktisk verken vi eller han en stund om samtalen med Roses mor var ekte eller en drøm. Hele denne sekvensen er en forstyrrende tanke, som løfter filmen fremover. Det er en følelse av å være paralysert, som virkelig skremmer.
For meg er iallefall den nattlige scenen mellom Chris og Rose sin mor et av filmens store klimakser, i tillegg til Get Outs utgang naturligvis.
Plottet i seg selv er ikke direkte nytt, dog må det tillegges at det gjøres med en original twist. Løsningen er heller ikke verken spesielt uventet eller komplisert (heldigvis veldig ukomplisert), selv om den er uhyggelig, og Get Out tar noen enkle snarveier og velger noen enkle utveier, som nok må sies å gi noen trekk.
Get Out fungerer nok bedre som en psykologisk thriller, enn som grøsser/horror, men de forventningene man sitter med underveis i filmen rundt “hva skjer nå, hva kommer til å skje når det og det skjer, hvorfor skjer dette” og så videre, gjør at man får en del tankegods rundt det man bevitner. Noen filmatiske hypnosebilledliggjøringer gir en følelse av sci-fi i det hele, og mot slutten av filmen når det drar seg til beveger den seg vel også inn i et mer klassisk horror-grøsser-spor, men slik må det være.
Skuespillerprestasjonen til Daniel Kaluuya har jeg allerede nevnt, men jeg vil nok en gang rose rolleinnsatsen hans som veldig fremtredende. Særlig det hele tiden beherskede kroppsspråket hans, ansiktsuttrykk og den rolige fremtoningen. Kan han stå imot det som er i ferd med å skje han?
Chris (Daniel Kaluuya)
Det øvrige ensemblet leverer også tilfredsstillende.Allison Williams (rollen som Rose) har akkurat den balansegangen hun skal ha, der vi som publikum funderer på hvilken side hun befinner seg på, og foreldrene som spilles av Bradley Whitford og Catherine Keener spiller på de riktige strengene. Faren (Whitford) fortoner seg som den klart mest åpne av de to, mens man vel nærmest helt fra starten av kan ane at moren (Keener) brygger på noe. Virker ikke den roen hennes ovenfor Chris ganske påtatt?
På toppen av å være en velfungerende thriller fortalt med smarthet, har filmen sine humoristiske innslag, representert først og fremst ved Chris sin venn Rod som har jobb i politiet (LilRel Howery), som han snakker med noen ganger på telefonen, og som advarer Chris mot sexslaveriet han ser for seg foregår. Imidlertid er Get Out også ikke minst unektelig en film som retter et søkelys på forholdet afroamerikanere versus amerikansk overklasse – og hvordan det å bli definert ut fra din rase setter hele din identitet i fare, nærmest som en allegori for hvordan den hvite rase setter pris på de svartes, hva skal jeg si? Kultur kanskje, men ikke deres liv.
Fredag kveld møtte alle Skam-skuespillerne pressen samlet for aller første gang, og fikk for aller første gang lov til å snakke om Skam-rollene. Seansen som gikk direkte på nrk.no og fortsatt ligger på statskanalens sider var fint å få med seg, og levner ikke noen tvil nå om at Skam-eventyret er slutt. Men det visste man jo, selv om man har drømt om et comeback. Flere av skuespillerne uttrykte iallefall at de syns det er vemodig at det nå er over. Og det er det. Vemodig. Trist. Og synd.
Men fy fy faen for en suksess Skam har vært, og for noen øyeblikk og musikk Skam har gitt til seriens fans.
Før jeg går gjennom inntrykkene av de to siste Skam-dagene skal jeg sende en diger takk til alle de som har vært med på å lage Skam. Først og fremst de fantastiske unge skuespillerne som gjennom fire sesonger har løftet norsk drama, norsk språk, og en rekke ømfintlige og tabubelagte temaer opp og frem i lyset, mot uante høyder, og selvsagt Skam-skaperen her self, Julie “Guru” Andem.
For Skam har vært utrolig. Ja, det er faktisk helt utrolig hvordan en ungdomsserie i utgangspunktet rettet mot aldersgruppen ca 14 til 17-18 år har kunnet engasjere så mange i både inn og utland, også langt utenfor aldersgruppa. Gjenkjennelsesfaktoren, og nettopp det at så viktige temaer har blitt belyst har vært en av suksessformlene for Skam.
Selv er jeg visst voksen, jaja, alder er bare tall, så voksen blir jeg vel aldri (haha), men ihvertfall har Skam virkelig fascinert meg stort. Jeg har digget Skam, blitt hekta, selv om jeg desverre, og det er en skam, kom sent inn i Skam-fansriket. Jeg elsker jo egentlig ungdomsserier og ungdomstematikk i filmer og serier, men av en eller annen dustete grunn fikk jeg ikke opp øynene skikkelig for Skam før sesong 3 var over, selv om jeg jo tidlig i sesong 2 leste i avisene store ord om serien, så utsatte jeg å begynne å se på.
Desverre fikk jeg aldri fulgt sesong 3, eller 2 og 1, dag for dag i “sanntid”, for det hadde virkelig vært en opplevelse. Iallefall bedre sent enn aldri, for i løpet av noen få dager før jul i fjor “bing-watcha” jeg alle tre sesongene, også ved å se klipp for klipp og ved å kronologisk gå gjennom alt av ekstramateriale som chatlogger, instabilder, osv, mellom klippene, etter å ha blitt overbevist om at dette måtte sees. Man er bra gæ`ern.
At sesong 3 er favorittsesongen min har jeg aldri lagt skjul på, men faktum er at jeg falt pladask for Skam fra første stund i sesong 1, men S3 ass, den satt som ei kule. Ihvertfall har det derfor, siden jeg aldri fikk fulgt S1-3 dag for dag, vært utrolig morsomt, spennende og til tider utfordrende, å følge sesong 4 dag for dag gjennom 10 uker. Utfordrende, fordi Skam har kvernet rundt i hu`et mitt hver dag, stadig på søk etter nytt materiale, med tanker om “hva skjer nå, går det bra?” osv… Ja faktisk har jo den prosessen pågått siden desember i fjor da jeg starta å se på. Det var umulig å ikke se en episode til, et klipp til, litt til nå før jeg slår av, enda litt mere…. Det er bra sjukt at man blir så opphengt i en fiktiv dramaserie. Men slik er det jo med særlig serier. Man lever seg inn i historiene og karakterenes liv.
Og jeg i likhet med antagelig et syvsifret antall Skam-seere verden over (!) har blitt utrolig glad i disse rollekarakterene og Skam-universet.Spesielt Isak. Han kommer jeg til å savne jævlig mye ass. Og Vilde og Chris(tina) seff. Og Even såklart. Magnus. Sana. Eskild. Jonas. Noora. Eva. Linn. Yousef. Elias. Ja litt alle de andre også.
Det er trist at det nå er over, men man får vel trøste seg med alt Skam har gitt og lært bort, og bydd på av sterke inntrykk, rørende øyeblikk, visdom og ikke minst ren underholdning.
Toleranse for eksempel. At alle er like mye verdt . Åpenhet og følelser. Aksept. Respekt. Vennskap. Og en hel masse annet. Vel, ikke alltid like lett å etterleve alt det, selv om man prøver,men det er jo jækla gode punkter da. Sanas sesong har av mange blitt kritisert som dårlig, men der er jeg helt uenig. Jeg syns sesong 4 har vært veldig god. Den har lært oss mye. Om islam. Om muslimer i Norge. Om mobbing. Om hets. Om vennskap. Tilgivelse. Ja jeg har til og med blitt fascinert av scenene der Sana ber og snakker om tro, og det er jaggu ikke verst, for som Isak sa det så stilfult en gang i fjor; “jeg tror på naturvitenskap, evolusjonsteorien, og ikke en dritt bortsett fra det”…
Takk, Skam, for alt det dere gav oss.
I uka som har gått siden forrige TV-episode ble sendt har Skam hver dag på følelsesvarmt vis takket av rollefigurene gjennom at Vilde, P-Chris, Jonas, Chris, Even, William og Eskild & Linn, har hatt hver sin dag i litt fokus, som også har gitt oss et siste møte med Isak, Eva, Magnus, Mahdi, Dr. Skrulle og Noora, mens Yousef sa takk for seg allerede forrige fredag da han dro til Tyrkia dagen etter.
Eller helt siste gang vi fikk se de fleste var det jo ikke. Nesten alle var jo på lørdagens eid-fest hos Sana.
Her er ihvertfall Filmhjertes betraktninger av de to siste Skam-dagene, som vanlig med noen små forsøk på humor 😉
FREDAG
ESKILD & LINN
Igjen. Bare å bli rørt. For siste gang tar vi turen innom det som har blitt omtalt som Kollektivet, der Eskild og Linn deler det meste unntatt kroppsvæsker, og der Noora også bor fortsatt, og som vi husker var Isaks hjem i S3.
– Og så møtte jeg en mann nede i butikken på Grønland da jeg kjøpte festdrakten, han viste meg inn i prøverommet, og vet du hva, han hadde en sååååå stor… 😉 Foto: NRK
Herrefred som tankene går til alt vi har fått være med på i det kollektivet. Det var på kollektivet på Isaks (Før og nå igjen Nooras) rom at Isak og Even hadde “minutt for minutt”-greia, det var der de lå og drømte om å bare ligge der i evighet. Det var på kjøkkenet der at Isak sa “du er mannen i mitt liv”. Det var på rommet sitt at Isak hadde et par av sine tyngste stunder, og det var der han lå da sms`en fra mamma kom. Det var på kollektivet Noora sov så søtt mens William skrev 17.mai-artikkelen hennes til Aftenposten som hun stressa så fælt med. Det var på kollektivet Isak lå på madrass i kjelleren i S2 (off screen skjedde det, men vi vet jo at det var han som bodde der) fordi Eskild lot han være der for å hjelpe han siden han antagelig hadde trøbbel med foreldrene som kranglet. Det var i kollektivet Vilde kom til Noora med potetene sine og ramset opp samme setningene som Noora sa til Vilde i S1 om poteter og næring. Alle festene som har vært der. Savn. Tenk å få en spin-off som heter Kollektivet da, slik som mange fans har fantasert om, og som ble nevnt på fredag da Skam-stjernene møtte pressen. Hvor Skam-universet kunne leve videre på et vis, med gjesteopptredener av sentrale Skam-roller 😉
Vel. Linn er deprimert når hun står foran Eskild denne fredagen, iført eid-sjalet Eskild har skaffet henne. Hun vil helst gå på Sanas eid-party iført den blå sommerkjolen sin, men Eskild syns ikke det er noe god idè, det er eid, – muslimenes høytid, det er ikke noe hore og pimp-fest, sier ordmesteren. Trivelig type hva? – Det er jo som om Sana skulle dukket opp i joggebukse hjemme hos deg på julaften…hæh, trur u morra di Mette hadde blitt glad da eller…. hu hadde ikke det, blitt sinna, sier Eskild slik bare Eskild kan.
De to der er kroniske 😀
Søster Linn synger ut. Foto: NRK
Eskild er ikke bare slem, han sier at Linn er skikkelig dritfin i drakten han har funnet. Linn er fortsatt deppa, og lurer på om Eskild tror Noora kommer til å flytte fra de. Det er det som har plaget Linn den siste tida. Selvsagt.
Og ja, det tror han nok, for Noora er jo sammen med William minner han om. Men han påpeker at de skal støtte Noora uansett hva hun gjør, selv om de ikke liker William så godt, at de er glad i henne og hun i dem selv om hun ikke alltid viser det, og Eskild sier han tror at Noora vil at han og Linn skal ha det bra. Dessuten trenger ikke Linn være lei seg.
– Vi kommer til å ha det bra, og vet du hvorfor? Fordi vi har hverandre….og jeg skal passe på deg……………..og dueh skal passe på meg.
Mye klemmer den siste uka, seff skal Eskild og Linn også ha en. Foto: NRK
– Oss to mot verden. Foto: NRK
– Det er deg og meg mot verden, trøster eskild. Og Linn blir litt lettere til sinns. – Oss to mot verden, gjentar Linn litt mindre mutt enn ellers, mens Eskild selv blir skikkelig rørt av sine egne ord. Ja, det var faktisk det, fine rørende ord. Eskild er en bra fyr.
For de to kommer nok alltid til å være venner og støttespillere, selv om Eskild nok går Linn litt på nervene 😉
De har alltid hverandre, ihvertfall så lenge de kan kose seg med Pepsi Max og TV 😉
Anyways… En fin, søtladen, vakkertrist og verdig slutt på kollektivet i Skam.
LØRDAG
KJÆRE SANA
Foto: NRK
Verdig ble så til de grader også Skams finale. Emosjonell til tusen og vemodig, men også enormt rørende og nydelig. Det ble seint lørdag kveld før SKAM-eventyret var ved veis ende, med Sanas store eid-feiring hjemme i hagen, der alle var samlet. Lørdagen ble før den tid fylt på med instagram-bilder, som bare understreket at det blir et savn å ikke ha mere Skam.
Avslutningsklippet på 18 minutter var et eldoradisk paradis, med venner, kjærester og en kraft større enn noe, sies det; kjærligheten. Det var iallefall bare ren nytelse, samtidig som det mens sekundene og minuttene tikket unna var veldig vemodig.
Rolige oversiktsbilder av en Oslo-himmel med rosaskjær gir oss varselet, vi skal til himmels, før vi akkompagnert av pianotoner tas ned på jorda, hvor freden har senket seg over Skam-familien vår.
Det fråtses i god mat, det er midtsommer, og alle er samlet i bakgårdshagen hos Sana.
Eid Mubarak… Eskild bringer gaver… Foto: NRK
Finalens aller sterkeste øyeblikk var det Chris (Christina) og Vilde som stod for, da en tårevåt Chris gjorde Vilde så glad som jeg sjelden har sett henne, da Chris sa til Vilde at hun kan snakke med vanskelige ting med henne, før Vilde erklærer for Chris at hun er den aller beste vennen hennes, siden hun alltid får Vilde til å le uansett hvor dårlig dag Vilde har. Vilde avslører at det noen ganger hjelper det å late som om man har det bra, og at hun også har noen å snakke med; Magnus. Hjertet kokte av glede, og lambirullen var god for snørra, for når Chris sa det hun sa var det et av Skams emosjonelle høydepunkter.
Vilde! Foto: NRK
Chris er lei seg for at Skam er slutt 😉 Christina Berg 🙂 Foto: NRK
To andre som ble lykkelige var Eskild og Linn, ja Linn smilte til og med (WOW), da Noora sa at hun og William ikke blir å flytte sammen ennå, slik at Noora fortsatt blir boende på kollektivet. Eskild som dagen før snakka med Linn om at de ikke liker William fikk brått en annen oppfatning av Skam-playboyen når han omfavna Noora og William av glede. Han lukta jo så godt, og vips var en ny sjelevenn funnet for Eskild, som allerede sikkert har regnet ut budsettet for dopapirkjøp og zalo og sånn når William, i følge han, kan flytte inn på kollektivet sammen med Noora. Noora må imidlertid finne seg i å dele både “sjampoo og…William, og zalo”, hvis de fire skal dele kollektiv..
Kollektivet! En smilende Linn, Eskild, Noora, og William 😉 Foto: NRK PS: hva sier alle haterne nå, de som slakta Thomas Hayes for å droppe Skam etter S2?
I finaleklippet fant Jonas og Eva tilbake til hverandre igjen, etter at begges dater ditcha dem, til fordel for den andres date. Altså, Penetrator-Chris fikk det øyeblikket William noen dager tidligere skrev til han at han ville få en eller annen gang, øyeblikket som forandrer alt. Det fikk han da blikket hans møtte Emma, som endelig havnet først i køen. Skam-finalens kanskje mest komiskrørende innslag. Artig var det iallefall, mens Jonas tørka kjøttsaus av kinnet til Eva mens de skulte på de to datene sine.
Chris: – Halla..(lavmælt fnising) Emma: – Hvem er du? Chris: – Chris, …den nye typen din.. (lavmælt fnising) Emma: – Hei, nye typen min
Chris ble endelig forelsket. I seg selv (De ligner jo!). Foto: NRK
Jonas og Eva var ikke så veldig lei seg over å bli ditcha av datene sine… Foto: NRK
Isak har som sagt vært Skam-favoritten min. I Skams siste klipp var jo allerede alt finfint for han og Even etter bursdagsklippet og YouTube-videoen tidligere i uka, så her var det bare fredfullt. Isak og Even skal på ferie til Marokko (Marrakech), Even skal lage jævla mye marokansk mat til Isak, og ja, Isaks far har sendt han jævli mye penger til sommeren, så da fikk vi igjen et bevis på at Isaks far ikke svikter han, og et tegn på, som Isak selv også antydet i S3, at faren ikke ville ha noen problemer med at han er sammen med Even.
Isak og Even tar et Handshake for peace 😉 Foto: NRK
……………….og en siste nuss (siste for Skam-publikums del altså). Foto: NRK
Ja til og med tidligere Slemme-Sara og Isdronning-Ingrid var på festen, koset seg og pratet med Sanas muslimske venner og bekjente om islam, ramadan og eid.
Ikke var de slem eller iskald heller, Sara og Ingrid. De er gode på bunn de også, selv om de ikke var så snill angående den bussen.
Sana fikk hyggelig SMS fra Tyrkia, der Yousef er (hvorfor ble han skrevet ut av Skam før finaleklippet?). Sana var virkelig kledd for fest forresten, og strålte slik at hun levde opp til kosenavnet sitt. Sanasol ass. Hun fikk 6 på tentamenen sin også. Flinka. Isak fikk 5, men det er fint det og, vi lover å ikke fortelle til noen at du ikke fikk 6 du også 😉
En applaus for Skamfamilien. Hyll! Hyll! Hyll! Foto: NRK
Også var det slutten da. Talen til Sana. Skrevet av Noora, med hjelp av William, og litt av Isak.
I et par sekunder playet forresten Julie Andem seerne noe skikkelig. For akkurat idet Jonas har startet talen med “Kjære Sana, denne talen er til deg”, går bildet i svart. Men vi fikk hele talen 😉
Skam gikk tilbake til røttene, ved at Jonas leser, og ved at verdenstematikk og kaos var en rød tråd, i et klipp hvor Skam gikk litt ut av sitt eget univers og viste screenshots av TV-bilder fra Skams fjerde sesong, fansinnlegg, både av positiv og hetsende art, nesten i en dokumentarisk stil, samt noen siste inntrykk fra Sanas eid-fest. Jeg tror jammen vi fikk se Isak gi Eskild en klem, og vi så ihvertfall Jonas og Eva hooke igjen (Jippi). Det var en varm tale, og en inspirerende, og jammen fikk Julie Andem inn et siste stikk mot Trump igjen, blant annet. For som talen, her i et lite utdrag, sa (mens skjermbilder av fans- og seerinnlegg som både hyllet Skam og noen negative flashet over skjermen);
“Kjære Sana, denne talen er til deg, og du får den fordi, det du inviterer oss til i dag, velter amerikanske presidenter i morgen (….), det du (vi) gjør i dag har en effekt i morgen (….), frykt sprer seg, men……..det gjør gjør heldigvis kjærlighet og”
Les også Filmhjertes tidligere Skam sesong 4 bloggposter:
