Arsenal – en av årets dårligste (action)filmer?
FILMOMTALE: ARSENAL
Action, krim, USA, 2017, 1 t 33 m
Regi: Steven C. Miller
Med: Adrian Grenier, Nicolas Cage, John Cusack, Johnathon Schaech, m. fl.
AKTUELL: En av nyhetene på iTunes, der den nå er tilgjengelig for digitalt kjøp og leie. Filmen er også i salg på fysisk format på DVD/Blu-Ray hos diverse nettbutikker.
Svaret på spørsmålet er med høy sannsynlighet ja.
Den amerikanske actionfilmen Arsenal er nemlig en blodrød irritasjon fra nær sagt begynnelse til slutt. Det vil si, de omlag 10 første minuttene av filmen er brukbare, etter det er den en langt over en times døll, irriterende, uengasjerende, simpel og uintelligent film, proppfull av dårlig håndtverk og brutalisert voldsbruk.
Regissør Steven C. Miller, for meg et ganske ukjent navn, står bak 8-9 i beste fall B-filmer, men beveger seg ikke nærmere A-laget med Arsenal heller. En rød tråd for de alle virker å være eksplisitt voldsbruk og blod.
Arsenal, som til tross for mitt lille stikk i overskriften ikke har noen som helst tilknytning til den engelske fotballklubben med samme navn (og ja, det er fristende å lage noen vittigheter av det), er kort oppsummert en voldsfull historie om de to sørstats-brødrene Mikey og JP, hvor den ene må redde den andre fra en skruppelløs gangsterpsycho.
Innledningsvis ser vi de to brødrene i barne- og ungdomstida, storebror Mikey den tøffe og beskyttende, lillebror JP den rene og uskyldige. Vi skjønner raskt hvor det bærer videre i historien, som inkluderer dop, kidnapping, utpressing og mengder unødvendig og elendig skildret voldsbruk.
Når vi 23 år senere treffer brødreparet igjen er JP eier av eget konstruksjonsfirma, og holder seg fortsatt på den rene sti, mens det for Mikey har gått dårligere. Når Mikey kidnappes av byens “sorte får” Eddie King, som han en gang i tida fikk lyssky småjobber av, får JP løsepengekrav. Han innser at han må redde broren på egenhånd, ettersom politiet ikke vil gjøre noe.
En ting er at volden er bloddryppende og alt for synlig, en annen tåpelig ting er at filmen i sine mest actionfulle scener benyttes en slow-motion-stil, som gjør det ytterligere elendig og ufrivillig komisk.
Arsenals flaueste selvmål er det Nicolas Cage som serverer, i rollen som badguy, med en til de grader talentløs og pinlig rolleprestasjon, som ikke bare tenderer til det komiske og tegneserieaktige, men også parodiske. Ikke får han hjelp av sminke og regi heller, der han dabber rundt neddopa (rollefiguren) med tåpelig parykk, påklistra nese og et voldsomt lynne. Faktisk ser han ut og fremstår gjennom kroppsspråk og væremåte, når han ikke banker tenna ut av folk, som noe en hobbytaksidermist har limt sammen av gjenoppståtte burugler fra 1970-årene. Forøvrig ser “Eddie King” på en prikk lik ut nå som 23 år tilbake i tid i filmen, så han har jaggu preservert seg godt med åra, eddiekongen, mens våre to unge helter har blitt voksne og skjeggrå.
Se trailer i videovinduet under
Filmanmeldelsen fortsetter under YouTube-vinduet
Cage som har en rekke filmer bak seg de siste årene der han er utpreget dårlig, har med Arsenal fått en ny film høyt oppe på den lite ærefulle tabellen. Ikke kan han snakke heller virker det som. Derimot er han konge på snøfting og hvining. Problemet hans i Arsenal, og flere andre filmer, er at han har stemme for døvesendinga, og visuelt sett ville vært perfekt for amatørradioen (og da fortrinnsvis de radiosendingene som ikke har et kamera slik at du kan se sendinga…).
Dessuten får han av og til den avsindig fjollete greia han gjør med øynene. Cage er altså ekstremt irriterende å både se og høre i Arsenal. Men, mannen kan spille bra også, som i “Joe” (2013) for eksempel, hvor han leverer en råsterk rolleprestasjon.
Arsenal har dessuten fryktelig lite menneskelighet, utover møtet med brødrene som unge, hvor det bygges opp til at vi skjønner at Mikey og JP har stor betydning for hverandre i en tøff oppvekst. Filmen engasjerer etter dette ganske lite og gir absolutt ingenting nytt. Dessuten er det åpenlyst hvordan filmen vil ende. Kudos skal likevel gis Adrian Grenier, som lillebror JP (som voksen), som gir litt varme. Tommel opp også til Kelton DuMont og Zachhary Legendre som henholdsvis JP og Mikey som unge, mens resten av besetningen foran kamera, John Cusack inkludert, glir forbi og går like fort i glemmeboka som de dukka opp. Bortsett fra burugla Cage da, som er uforglemmelig dårlig.
Skal jeg grave for å finne noe annet positivt, kan man vel alltids trekke frem miljøskildringene. Fattige småskitne sørstater med småkriminalitet, søvnige forsteder, brødresamhold og litt erkeamerikansk idrett (mange klisjèer her). Ellers vil det ikke overraske meg om denne lavbudsjettsfilmen (skarve $10 mill) har fått noen dollar fra et par ølprodusenter og et bilmerke…
Tittelen sliter jeg forresten også med å forstå helt. Jeg vet hva et arsenal er, men hvorfor man har gitt filmen det navnet, aner jeg ikke, selv om vi får en kort scene med ei våpensjappe (Var den med som et slags filmmatisk nødrim for å gi tittelen kredabilitet?).
I Storbritannia heter Arsenal forresten “Southern Fury”. Filmen altså 😉 Det britiske navnet, med “sørlig raseri”, gir i det minste mening med tanke på filmens handling, men akk så kjedelig og forglemmelig den tittelen er. Jeg kommer nemlig kun til å huske denne filmen på grunn av at den heter Arsenal, og alle de mer eller mindre barnslige og småvittige ordspillene jeg kunne lagd av det. Det er selvsagt synd for filmens del.
Arsenal er iallefall veldig dårlig, dog ikke så elendig at det blir bunnplass. Det holder såvidt til to filmhjerter, tilsvarende et svakt terningkast 2.
Regissør Miller hadde nok håpet at Arsenal skulle gi han en seier. Men neida, i likhet med navnebroren i London ble det nedtur igjen (haha der fikk dere den, Arsenal. Fotballaget altså ;p PS: Jada, jeg vet at Arsenal dro hjem FA-cupen, så dermed er det nok filmen som gjør mest skam på navnet den bærer, hehe).
| Arsenal (USA, 2017) | ♥ | ♥ | – | – | – | – |
#filmhjerte #filmomtale #filmanmeldelse #filmsnakk #film #filmer #actionfilm #arsenal2017
Legg gjerne igjen kommentarer om filmen.
Snakkes!
