I dag blir det noen meninger om et par av de nominerte Oscar-filmene Toni Erdmann (beste fremmedspråklige film), og Nocturnal Animals (beste mannlige birolle, ved Michael Shannon).
Jeg starter med NOCTURNAL ANIMALS, som hadde norgespremiere i november, en ny stilistisk film fra moteregissør Tom Ford, som nok en gang har laget en utfordrende film med et litt dristig uttrykk. Filmens åpningssekvens må forøvrig sies å være noe av det mest forstyrrende og surrealistiske jeg har sett på en god stund. Den er spesiell!
Fords glimrende debutfilm A Single Man fra 2009 har flere av de samme elementene ved seg som denne filmen, dog på en annen måte. Men i likhet med den har også “Nocturnal Animals” et parforhold som en gang i fortiden endte, og som preger hovedpersonene i filmen.
Men der debutfilmen hadde en varme og en melankolsk lengtende stemning over seg, er “Nocturnal Animals” en film med et urovekkende kaldt og følelsesløst preg, på en positiv måte må tillegges, der det ved flere anledninger er en scenografi som er tilnærmet klinisk steril, noe som står i sterk kontrast til den bekmørke handlingen som foregår i “historien i selve historien“.
Det er en glamorøs men kjølig luksus som møter reinspikka gjørme, uhygge og hevn. Godt foto og en pirrende koloritt preger filmen. For “Nocturnal Animals” er en film med en spenning i seg, men en film som nok ikke er for alle.
Amy Adams spiller Susan, tilhørende den sosiale overklasse, med et nærmest platonisk forhold til kjæresten (Armie Hammer).
En dag får hun tilsendt et manus til en bok fra sin eksmann Edward, spilt av Jake Gyllenhaal, som hun for mange år siden gjorde en brå slutt med. Boken setter følelser i sving hos Susan, og etterhvert som hun leser visualiseres den grufulle handlingen i boka for seerne (noe som kanskje er en utfordring å forstå til å begynne med?). Historien i boka, som blir som en egen “film i filmen“, viser en forferdelig historie der en familie på tre utsettes for noe grusomt i et øde område i Texas, og hvordan familiefaren (også han spilt av Gyllenhaal) et år senere vender tilbake i håp om å oppklare saken. Boka fremstår for Susan som en påminnelse om forholdet med Edward, og hva hun ofret.
Filmens ene Oscar-nominasjon er det Michael Shannon som har fått i mannlige birolle-kategorien. Shannon er nok den svakeste av de fem nominerte i et knallhardt birolle-felt i årets Oscar. Forøvrig burde filmen fått langt flere nominasjoner. Det som trekker ned er en stil som kanskje vil være utfordrende i noen tilfeller, og en litt hullete historie-i-historien.
Fra filmhjerte får Nocturnal Animals fire fine filmhjerter (Nært fem, men det holder med fire hjerter og terningkast 4).
| NOCTURNAL ANIMALS: | ♥ | ♥ | ♥ | ♥ | – | – |
MIN PAPPA TONI ERDMANN (Original tittel: TONI ERDMANN)
Den tyske dramakomedien Toni Erdmann er rost opp i skyene, og har av flere norske medier fått knallomtale. Jeg skulle gjerne sagt noe positivt om Toni Erdmann, hvis jeg hadde kommet på noe. For herregud – at dette mølet på ufattelige 2 timer og 37 minutters handling er overøst med skryt og er en favoritt til å få Oscar er for meg helt absurd. “Toni Erdmann” er for det første boooooring! Det er gørr kjedelig. Den er for det andre minst tre kvarter for lang, og for det tredje er det en tåpelig handling. Jeg har full respekt for at andre liker filmen, de fleste gjør vel det, men humoren og fortellergrepet møter lite gehør hos meg.
Winfried er en bomslignende fyr som reiser fra Tyskland til Romania for å besøke datteren Ines som han har fått mindre og mindre kontakt med. Datteren jobber som konsulent i et firma som er i ferd med å sluttføre noen store avtaler, og hun er redd for hva den spøk-elskende faren kan finne på å si. Etterhvert blir det skjær i sjøen og han drar hjem mens tonen fortsatt er holdbar. Eller nei, det gjør han ikke. For som sitt alter ego Toni Erdmann, dekorert med et par idiotiske løstenner og en tåpelig parykk vender han nemlig tilbake, og begynner å omgås henne støtt og stadig der hun befinner seg.
Interessen for filmen mistet jeg egentlig etter 45 minutters tid, og fra da gikk det stort sett bare nedover. Rollekarakteren Toni Erdmann irriterer meg med et par unntak i absolutt hver eneste scene fyren viser seg, med sitt fårete glis og latterlige rekvisitter. Som Winfried er han litt bedre.
Det er noen absurde små komiske scener, som et selskap der gjestene må kle av seg, mot slutten av filmen, og ellers noen få andre småhumoristiske øyeblikk. Men både Winfried/Erdmann, Ines og så og si alle kollegaene hennes er karakterer som overhodet ikke engasjerer meg. Ok, Ines kanskje bittelitt, og sekretæren/assistenten hennes er sjarmerende. Det er en forsonende tone i filmen, som trekker litt opp.
Toni Erdmann får to filmhjerter (terningkast 2).
| TONI ERDMANN: | ♥ | ♥ | – | – | – | – |
De andre nominerte i kategorien for beste fremmedspråklige film (ikke engelskspråklige film) er Under Sandet (Land of Mine, Danmark, den skal jeg se ganske snart), The Salesman (Iran), Tanna (Australia/Vanuatu) og En mann ved navn Ove (En man som heter Ove / A Man Called Ove, Sverige, terningkast 4 tidligere fra meg, en fin film for all del, men langt fra Oscar-klasse).
Forøvrig snakkes det sikkert like mye engelsk i Toni Erdmann som i f eks Lion, som er nominert som beste film.
Nocturnal Animals; Aaron Taylor-Johnson vant jo Golden Globe for sin birolle her, og det var litt overraskende at Shannon fikk Oscarnominasjon i stedet. Jeg syns for øvrig at “historien-i-historien” var langt mer interessant enn den ytre.
Erdman; jeg tror litt av temaet i filmen er ensomhet, men den er for lang og for lite strukturert -man kunne nok klippet bort mye daukjøtt både her og der. Jeg syns ikke filmen er dårlig, snarere tvert imot, men den kunne kanskje turt å være litt mer absurd. Det er forresten annonsert at Jack Nicholson og Kristen Wiig skal spille i den amerikanske “remaken” av Toni Erdmann!