Hacksaw Ridge er en orgie i lemlestelse, religiøs symbolikk og heltemot.

Oscar-sesongen er i full gang etter at nominasjonene kom i forrige uke, og jeg vil prøve å komme meg gjennom de nominerte filmene før utdelingen finner sted i slutten av måneden.  I dag har jeg omsider fått sett Hacksaw Ridge, som er nominert i kategoriene for beste film, beste mannlige hovedrolle og beste regi, samt  tre andre kategorier.  I dagens filmbloggpost blir det en liten runde med anmeldelse av filmen og synspunkter rundt sjansene i Oscar-utdelingen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

HACKSAW RIDGE er en ekstremt voldelig film, som handler om en ikke-voldelig krigshelt, i det ligger et lite paradoks. Det er like fullt den sanne historien om Desmond Doss, som under 2. verdenskrigs innspurt reddet livet til en mengde amerikanske medsoldater på den japanske øya Okinawa på platået oppå klippen som heter Hacksaw Ridge, hvor voldssomme krigshandlinger utspilte seg.  I filmen skildret på en brutal og eksplisitt måte vi heldigvis ikke så ofte ser, for det er kraftige saker som ikke alle har mage til å se.

Historiens store greie er at Doss var pasifist.  Han nektet å bruke våpen, grunnet sin religiøse overbevisning, og traumer fra hjemmet, noe som fikk han i store problemer under tiden i millitærleiren i USA der opplæringen fant sted. Lite visste medsoldatene og offiserene som spottet han at Doss skulle bli en amerikansk krigshelt for historiebøkene.

Regissør Mel Gibsons krigsfilm er utvilsomt en fryktelig film, som jeg ikke helt vet om jeg skal like eller ikke. Det florerer av grusomme scener av død, fordervelse og lemlestelse, og en religiøs undertone som er litt ambivalent å forholde seg til. Samtidig i all sin djevelskap er det en film om heltemot, og en sann historie, selv om noe er pyntet på for filmens del, og med en første del som inneholder en del klisjèer både hva Doss sitt kjærlighetsforhold til en ung sykepleierske og religion angår.

I tillegg blir det og litt for mye “Full Metal Jacket”-preg over millitærleir-sekvensen. FMJ er en strålende film, som selvsagt overgår denne på de fleste plan, for der FMJ sin sersjant Hartman er genial gal, blir Hacksaw Ridge sin “tilsvarende” sersjant spilt av Vince Vaughn en bleik kopi, som nettopp får meg til å tenke på om det er FMJ man der har prøvd å kopiere. Vaughn er ellers tidvis en av Hacksaw Ridges svakheter, da han virker malplassert i denne delen av filmen, selv om han til slutt kommer greit ut av det.

Andrew Garfield gjør derimot en eksepsjonell rolleprestasjon som den ganske så ensformige Desmond Doss. Oscarnominasjonen til Garfield er han vel forunt og høyst fortjent, kanskje såpass mye at jeg til og med håper han vinner. Garfield som jeg aller første gang fikk øynene opp for i Red Riding-filmen R.R. The Year of the Lord: 1974 (2009) og senere som Spider-Man, spiller med en så stor følsomhet at det er umulig å ikke la seg imponere.

Filmen burde derimot ikke blitt nominert blant beste filmer. Det er nesten en voldsonani vi bevitner i filmens andre del når helvetet bryter løs. Og for et infernalsk helvete det ble var jeg ærlig talt ikke forberedt på, for de verste scenene med ihjelskutte og bombede kropper og lemmer er et etsende syn, og er garantert noe ikke få skrekkfilmregissører gladelig ville applaudert i sine filmer. Når så de verste inntrykkene har sunket tar filmen seg likevel ganske mye opp igjen i den delen der Doss (Garfield) alene og med fienden bare noen meter unna redder en rekke skadede medsoldater fra den sikre død, og blir en helt. Den delen er Hacksaw Ridges store styrke, da er spenningen og nerven der.

Hacksaw Ridge er likevel neppe en film jeg vil ønske å se på nytt med det første, og det er helt sikkert den filmen av de 9 nominerte som beste film som er minst allmenntilgjengelig, grunnet sine voldsomme kampscener.

Det er veldig på grensen til en karakter helt midt på treet. Aller mest takket være Garfields prestasjoner og at Gibson lykkes i å vise Doss sitt heltemot,  skal Hacksaw Ridge likevel få terningkast 4 av meg, og på stjerneskalaen blir det 6/10.

Bilde lisensiert fra: adrenalina / yayimages.com

Hacksaw Ridge sine sjanser til å få Oscar

Tja. Det er vanskelig å si. Oscar-gubbene liker vel sikkert amerikanske krigshelter, men filmens voldsomhet, litt tamme førstedel og noen melodramatiske innslag, samt at Manchester by the Sea og La La Land trolig foretrekkes et godt stykke forran denne, tror jeg gjør at den ikke når opp verken blant beste film eller regissør.

Det aner meg at Andrew Garfield blir forbigått av Casey Affleck eller Ryan Gosling. Om Affleck vinner er det helt greit altså. 100%. For min del er det nemlig så og si dødt løp mellom Affleck og Garfield, med Gosling et godt stykke bak de to. Denzel Washington i  Fences har jeg ikke sett ennå, men det sies at han kan ha en bra sjanse. Den femte nominerte som er Viggo Mortensen plasserer jeg pr nå soleklart på sisteplass på min liste. Ellers er Garfield den jeg liker best av de nominerte, hvis man kun tenker person/skuespiller, etterfulgt av Mortensen og Gosling/Affleck/Washington. Jeg håper likevel at Affleck vinner for sin klasseprestasjon i MbtS, hvis ikke Garfield vinner – om da ikke Washington er helt superb i Fences, som jeg skal få sett snart.

Hacksaw Ridge er forøvrig også nominert for beste lydmiks, beste lydredigering og beste filmklipp/redigering. Totalt 6 nominasjoner altså. Lyd-kategoriene tror jeg ikke den tar, kulelydene dominerer kanskje for mye (?), sjanseløs er den dog ikke der, men i beste filmklipp kan det bli pris.

Slik ser Filmhjertes rangering ut pr nå

#filmhjerte #filmtips #film #filmer #filmsnakk #oscar #oscar17 #oscar2017

Bruk gjerne kommentarfeltet for synspunkter om Hacksaw Ridge, Oscar, tips, ris, ros, osv.