Tirsdag var dag 2 av TIFF. En film som så definitivt var bortkastet tid var den indiske filmen Thithi. Ettersom det kjedet meg stort mistet jeg tidlig tråden i denne dramakomedien, som har vært svært populær på diverse internasjonale festivaler. Hos meg ble det derimot ikke i nærheten av klaff.
Vi presenteres en historie som begynner ganske morsomt, det skal jeg dog gi filmen. Når den 101 år gamle patriarken, som er en ufyselig gammel gubbe med et friskt ordforråd dør, vil hans eldste barnebarn selge jorda han arver. Den ekstremt sta og sære faren, som ser ut som han er minst 200 år og aldri har satt sine bein i en frisørsalong, setter seg til sønnens fortvilelse på bakbeina.
Den avdødes barnebarn tyr etterhvert til spesielle grep for å presse frem et salg. Mens landsbyen forbereder en storslått begravelse for den nylig avdøde oppstår det stadig komplikasjoner.
Humoren i filmen når meg ikke i det hele tatt etter de første minuttene, jeg mister ganske fort interessen også, og da er egentlig løpet kjørt. Han gamle sta og sære faren er forøvrig en grusomt irriterende karakter, og den storslåtte begravelsesseremonien som arrangeres for å hedre den avdøde 101 år gamle landsbypatriarken faller heller ikke i smak. Det er sikkert slik det foregår, det har jeg ikke noe problem med å akseptere, men er ikke noe jeg ønsker å delta på. Vi gis ellers litt landsbyliv og inntrykk fra den indiske bygda, noe som ikke bedrer mitt inntrykk av filmen.
Vi får også en liten sidehistorie om en kurtiserende tenåring, sønnen til han som vil selge eiendom, som har lagt sin elsk på en jente, men riktig så enkelt som i kulturer vi kjenner godt er jo selvsagt ikke slikt i det indiske samfunnet. Om noe skal sies å være en smule sjarmerende ved denne filmen er det denne delen av handlinga. Stort sett kjeder jeg meg nemlig fra 10 minutter er gått og ut filmen.
THE DISTINGUISHED CITIZEN (Originaltittel: El ciudadano lustre)
Argentina/Spania, 2016, spilletid 1 t 58 m
Sett på kino under Tromsø Internasjonale filmfestival
Daniel Mantovani er en velstående, suksessfull og arrogant forfatter i Spania, han tildeles priser og inviteres verden rundt, men avviser de alle. Han har nemlig mistet inspirasjonen etter å ha blitt tildelt nobels litteraturpris, en pris han spotter foran konger og andre celebre gjester. Når det en dag dukker opp en invitasjon fra hans gamle hjemby Salas i Argentina, stedet han er født og oppvokst på, bestemmer han seg motvillig for å akseptere tilbudet.
Den lille byen han forlot for 40 år siden og aldri har vendt tilbake til før nå, ønsker å gi han en ærespris, “The distinguished Citizen”, samt la han gi forelesninger med mer. Når jubelen i hjembyen har lagt seg over den hjemvendte sønn, som har bodd i Europa siden han flyttet, begynner lokalsamfunnet i Salas å vende han ryggen, særlig de som mener Daniel konsekvent har skrevet negative ting om hjembyen i bøkene sine og anser han som en judas.
Filmen har en hel del humor i seg, mye mørk humor, ofte med alvor i bunn. Den argentinske veteranen Oscar Martinez (kjent fra blant annet Oscar-nominerte “Wild Tales”, 2014) gjør en knivskarp prestasjon i rollen som den uinspirerte og egentlig folkesky forfatter Mantovani. Rollefiguren er som nevnt en arrogant type, men jeg liker han, hans politisk ukorrekte og stort sett gjennomgående usosiale stil, men innimellom glimter han til, selv om han mange ganger er en drittsekk mot folkene han møter.
Anmeldelsen fortsetter under traileren
Eller er det kanskje slik at det er de andres forventninger som ikke samsvarer med verken hvordan verden fungerer eller den mannen han er, for som sagt, jeg liker han. Mange publikummere vil nok mene den godeste Daniel er i overkant usympatisk, men jeg tror også de fleste likevel vil like filmen.
The Distinguished Citizen varer i nesten 2 timer og kunne gjerne vært noen minutter kortere, et sted midtveis faller jeg ørlite grann bort føler jeg, men filmen tar seg opp med et dramatisk klimaks, for hvis man sitter med tanken at han har dratt tilbake til Salas for å hente inspirasjon, er det mange skjær i sjøen. Slutten blir ganske lik det jeg underveis hadde spådd.
Om filmen er innspilt i byen Salas aner jeg ikke, men det er noe skittent fascinerende over den nedslitte byen, med sitt noe sære persongalleri, og det karakteristiske argentinske landskapet og landsbymiljø, som brer seg utover skjermen.
Filmen vises også torsdag og lørdag denne uka på TIFF.
Jeg liker The Distinguished Citizen, til tross for et litt kjedelig parti midtveis. 6 og en halv-7/10 stjerner og et sterkt terningkast 4. Forhåpentligvis når den norske kinoer i ordinær visning. Anbefales!
#film #filmer #filmhjerte #TIFF17 #tromsofilmfest
På dag 2 av TIFF var fengselsfilmen “BLESSED BENEFITS” fra Jordan den første på programmet mitt, men den var så dørgende søvndyssende at…ja du skjønner kanskje tegninga. Nå sovnet jeg ikke akkurat av men hadde jaggu problemer med å holde øyelokkene åpne etter hvert som jeg mistet interessen for handlingen. Filmen var en jeg hadde bra forventninger til, men viste seg å være en skuffelse, og ikke var verken skuespill eller persongalleri noe utpreget å skrive hjem om.
Den gav et litt annet fengselsdrama enn vi er vant med gjennom mange filmer og serier som skildrer livet innenfor murene, det blir likevel alt for kjedelig etter mitt syn. Terningkast 2.
Dagens siste film er “THITHI” fra India. Den kommer det kanskje noen ord om i morgen 😉
Andre anmeldelser og innlegg fra filmfestivalen i Tromsø:
Slik lyder et av de mange gullkornene som sitter som et skudd fra unge Tobias i Solveig Melkeraaens nye norske dokumentarfilm, Tungeskjærerne, som hadde premiere og var årets offisielle åpningsfilm på filmestivalen i Tromsø.
I Tungeskjærerne tas vi med til Myre i Øksnes kommune i Vesterålen, der unger helt ned i femårsalderen entusiastisk springer på kaiene og med like stor iver utfører en nord-norsk tradisjon gjennom generasjoner; skjæring av torsketunger. Ikke bare syns de det er gøy, de tjener nemlig også gode penger på det.
Vi følger Oslojenta Ylva som drar til morens hjemsted Myre på besøk til besteforeldrene og vennen Tobias, som hun ble kjent med under sitt forrige besøk i nord. På Myre skal nemlig Ylva følge i morens fotspor, og lære seg å skjære torsketunger.
Regissør Solveig Melkeraaen, som selv er fra Øksnes, har virkelig fått storfangst på kroken med denne perlen fra kyst-Norge, der vennskapet mellom de to purunge Ylva og og Tobias står i sentrum, de begge er rundt 10 år gamle. Det er en ikke rent lite fascinerende reise Melkeraaen tar publikum med på, en reise med flust av livsvisdom fra barnemunn, særlig i de sekvensene av filmen der Tobias og Ylva får være seg selv uten for mye innblanding utenfra.
Filmen er en fornøyelse fra start til slutt, og er nok uten tvil en av de beste dokumentarene jeg har sett som skildrer barn og oppvekst, samtidig som det er en strålende god reklame for Nord-Norge, og Myre i særdeleshet.
Vi serveres treffende kommentarer på løpende bånd filmen igjennom, Tobias er virkelig en fantastisk guttunge med mye humor og solide doser av alvor. Selvsagt er da også filmens hovedrolleinnehavere, de unge tungeskjærerne Ylva, Tobias og Matteus, som vi også blir litt kjent med, full av sjarme.
Filmen lar oss se det fine vennskapet mellom Ylva og Tobias, vi ser hvordan selv unge barn tar ansvar og hjelper hverandre, hvordan de inkluderes i en “voksenverden”, og ikke minst hvor viktig tungeskjæring, av torsk altså om noen skulle lure, er for et lite lokalsamfunn som Myre. Tungeskjærerne viser også på en herlig måte gleden av å oppnå noe, det er en film med massevis av optimisme og drømmer, fint pakket inn med Myre som ramme. Tungeskjærerne viser også litt av kontrastene såklart, mellom storbyliv og et fiskevær eller tettsted i Vesterålen, alt på en delikat men santidig rå måte. For det er et røft miljø, hvor Melkeraaen har klart å formidle varmen.
Tungeskjærerne er en film alle unge som voksne bør få med seg, det er en dokumentasjon som viser at ikke alle av dagens barn bare sitter inne forran en skjerm, slik det ofte gis inntrykk av.
Et lite apropos. På min vei til neste festivalfilm gikk jeg tilfeldigvis forbi de tre unge tungeskjærerne, som var tilstede i Tromsø i anledning premieren, inne på Fokus kino. Når man ser hvor små de faktisk er, blir faktisk opplevelsen av filmen enda litt bedre.
Dette var virkelig morsomt, en veldig positiv overraskelse og noe av det mest underholdende jeg har sett av dokumentarer. Publikum i salen virket ihvertfall å fryde seg høylydt over denne lille perlen, full av torskehau og fiskeblod, som for det meste er spillt inn i nord. Om noe skal sies å trekke ned må det være noen små fortellergrep innledningsvis og mot slutten, der vi blant annet treffer Madcon-Tchawe, som er en god bekjent av Ylva og faren hennes, samt at noen få av scenene muligens kan virke litt i overkant rigga. Men slikt er flisespikkeri.
Hatten av for Melkeraaen, Tobias, Ylva og Matteus. For Myre. Nord-Norge. Kystfisket. Og barna.
Tungeskjærerne altså. Løp og se! Terningkast 5.
Filmen har ordinær Norgespremiere senere i vinter (10. mars i følge filmweb.no), og vises også på TIFF idag tirsdag klokka 11:45 og søndag klokka 18:00. Sistnevnte visning er på Kulturhuset. Begge filmene har kun rush tickets tilgjengelig (ledige billetter som selges like før filmstart).
Iskald russisk actionthriller – og en meksikansk bom.
På filmfestivalen i Tromsø (TIFF) sin første dag fikk jeg med meg 4 filmer. I andre innlegg finner du anmeldelsene av Rara (Chile) og Tungeskjærerne (Norge).
Her følger vurderinger av de to andre, den russiske spenningsfilmen The Icebreaker og Panamerican Machinery fra Mexico.
Action/thriller/katastrofefilm, Russland, 2016, spilletid 2 t 04 m.
Sett på Fokus kino
Kapteinen i The Icebreaker. Pressefoto: tiff.no
Freezing land, moving pictures, er TIFFs slagord. For The Icebreaker passer ihvertfall første del av det som hånd i hanske, for her er det iskaldt så langt øyet kan se!
Russiske filmer har aldri vært blant mine favoritter selv om det finnes hederlige unntak. Et slikt unntak er den iskalde “The Icebreaker”, med handling satt til 1985, der vi er med på en stor russisk isbryter (båt som brøyter seg gjennom isen) på tokt i Antarktis. Når den store isbryteren kommer på kollisjonskurs med et isfjell må kapteinen ombord gjøre et valg som kan få store og katastrofale følger.
Båten unnslipper så vidt, men dramatikken er på ingen måte over. I de drivende ismassene kjører båten seg senere fast, og isoleres langt ute i et bikkjekaldt og ugjestmildt hvitt hav”landskap”. Farer truer, både i form av isfjellet som den nå avsatte kapteinen tror følger båten, strøm og mat må rasjoneres, stridighetene ombord tar nye vendinger når gode råd blir dyre og kulda sniker seg stadig nærmere.
Når kapteinen degraderes etter det første nesten-sammenstøtet og en ny kompromissløs kaptein ankommer luftveien, øker spenningen blant mannskapet. Paralelt med den iskalde stemningen på isbryteren har filmen noen sidehistorier på land som jeg ikke henger helt med på alt av, kanskje mest fordi jeg ikke rakk å lese all teksten på engelsk hele tiden.
Saken fortsetter under traileren
Hvordan drivis og isfjell oppfører seg skal jeg ikke uttale meg om i det hele tatt for det har jeg ingen anelse om, men teknisk sett er spesialeffektene i The Icebreaker gode nok synest jeg. Filmen står seg ihvertfall ikke noe tilbake mot actionproduksjoner fra USA for eksempel, og inneholder vel også en del av samme mønster, intriger og dramaturgiske grep.
Det er en intensitet og nerve helt fra begynnelsen av som holder seg hele veien. Selv om filmen sikkert kunne vært et kvarters tid kortere syns jeg aldri det er kjedelig. Sine iskalde og truende omgivelser til tross er det også varme og humor i filmen, som også gir en klaustrofobisk følelse og en skildring av hvordan mennesker i en livstruende og usikker situasjon reagerer. The Icebreaker var en film jeg på forhånd var usikker på, men den overrasket positivt. Typisk russisk på flere områder, likevel litt utypisk også.
På stjernerankingen blir det fine 7/10 til The Icebreaker. Omregnet til terningkast skulle det tilsvare kun fire etter min skala, men jeg gir The Icebreaker terningkast 5, fordi det er underholdende spenning.
Filmen vises kun to ganger under TIFF. Den siste visningen finner sted søndag klokka 11:15 på verdensteateret (på TIFFs siste dag trengs heller ikke festivalbevis). Kanskje dukker denne filmen opp på kino eller andre steder også, se den om du liker action og spenning 😉
PANAMERICAN MACHINERY
Mexico, 2016, Mørk dramakomedie
Sett på Fokus kino sal
Å si noe særlig mye fornuftig om Panamerican Machinery er egentlig ikke så lett, for filmen gav meg særdeles lite og var en stor skuffelse.
I tillegg til å ikke gi meg noe av verdi var dette for mitt vedkommende gudsjammerlig kjedelig til tider. Arbeiderne på fabrikken med samme navn som filmens tittel ser fremtiden sine gå i knas når de en morgen finner bedriftssjefen død på kontoret sitt. Hva nå? Det som følger fremstår for meg som sagt som ganske uinteressant. De ansatte låser seg inne på området og har en heidundrande fest mens de grubler over fremtiden. Noen små vittige scener trekker litt opp i en ellers bortkastet filmstund. Hele settingen blir for sær og persongalleriet for absurd. Det eneste jeg kan dra ut av Panamerican Machinery må være at folk trenger den tryggheten en arbeidsplass kan gi. Så noe var det da.
Filmen vises også sent onsdag kveld og grytidlig søndag morgen på TIFF, men jeg ser ingen grunn til å anbefale noen å ta turen eller å se den andre steder. Finn heller noe annet på TIFF-programmet å bruke tid på.
2/10 stjerner. Terningkast 2, og såååå nære å skrape bunn-nivå.
Hurra! Filmfestivalen i Tromsø er i gang! RARA fra Chile var første film på mitt program.
På forhånd hadde jeg satt opp et skjema med filmer jeg kan tenke meg å se under TIFF, og rangert de i grupper fra 1. valg til 4. valg-kategorier. Rara var nok i så måte på nivå 4 for min del på forhånd, men likevel hadde jeg brukbare forventninger til Rara, hvis tittel unektelig minner litt om en rølpesang, uten noen sammenligning forøvrig.
Rara er nemlig en seriøs film som har hentet inspirasjonen sin fra en virkelig hendelse i Chile, hvor en rettsdommer ble fratatt foreldreansvaret for barna sine på grunn av sin seksuelle legning.
TIFF, som har filmen i sin programkategori “Horisonter”, skriver i programomtalen følgende om Rara: 13 år gamle Sara bor sammen med moren Paula, hennes kjæreste Lia og sin yngre søster Catalina. Hun tar sine første, forsiktige steg ut fra det kvinnedominerte hjemmet og inn i en ny verden, med forelskelser, identitetssøken og en ny type frihet. Ungdomstidens opp- og nedturer deles med bestevenninnen Pancha. Mellom en småparanoid mor og en lite reflektert far som vil ha barna tilbake, må Sara finne sin egen vei (kilde: tiff.no).
Rara klarer aldri å engasjere meg helt, selv om filmens tema er interessant nok og viktig. For hvem skal avgjøre hva som er “normale” oppvekstvilkår for et barn? Hvordan påvirker omgivelsene barns syn på det å bo sammen med “to mammaer”? Sara som er filmens hovedperson blir fremstilt på en reflektert måte, på en måte vil hun ha det som “alle andre”, samtidig som hun helt klart er glad i moren sin og morens kjæreste. Saras venninnne Pancha fremstår også som veldig sympatisk.
I løpet av filmens gang bygges det opp til et litt hjerteskjærende familiedrama der omsorgsretten for de to barna foregår litt i bakgrunnen. Filmens øvrige karakterskildringer er også gode og troverdige, og filmen er bygd opp slik at hoveddelen av sympatien rettes mot Paulas side av saken.
Rara føles likevel tidvis litt langdryg, og kanskje er den for nedtonet i stil og dramtiske grep, men tar seg opp mot slutten. Tematikken er ikke av de som oftest har blitt vist frem på film, og er sånnsett viktig som en del av LGBTQ-samfunnets utfordringer, og er en film som kanskje vil kunne bidra positivt for utviklingen.
Karaktermessig vil jeg på en skala fra 1 til 10 plassere den på 6/10, noe som i min bok vil tilsvare et terningkast 4. Det er på grensen altså, og er noe snilt bedømt, men Rara får et terningkast 4.
Den chilensk-argentinske filmen Rara vises på TIFF. Pressefoto: tiff.no
RARA KAN DU SE PÅ TIFF ONSDAG KLOKKEN 13:00 OG LØRDAG KL. 11:30
TIFF er i gang for fullt altså, og senere i dag ser jeg frem til festivalens offisielle åpningsfilm Tungeskjærerne, den norske dokumentaren der vi følger lokalsamfunnet på Myre i Vesterålen, og som jeg faktisk fikk billett til (hurra! for jeg digger Vesterålen), samt en film fra Mexico, og en fra Russland, spilt inn blant annet i nordlige deler av det gamle sovjetunionen, i Murmansk-området. Den har jeg forhåpninger til.
Updates om disse kommer her på filmhjerte.blogg.no iløpet av tirsdags morgen eller formiddag. Følg med, følg med her på bloggen denne uka filmvenner 🙂
PS. Selvsagt syns jeg det er morsomt at Filmhjerte har fått (presse)akkreditering fra TIFF. Veldig morro for en hobbyfilmblogger, og generøst av TIFF selvsagt. Søndag var iallefall undertegnede og hentet ut en festival-“goodie-bag” med masse TIFF-stæsj i.
Skulderveske, akkrediteringskort, billetter, festivalkatalog, ja til og med noe å bite i, var å finne i akkrediterings-veska, samt litt annet stæsj.
“Life is like a box of chocolates, you never know what you gonna get” (neppe noen som tok den filmreferansen vel? Hehe), stod det på sjokocookis-eska.
Joda, rimelig fornøyd med greiene fra min bestevenn TIFF, hvis man tørr å bruke det uttrykket i disse tider 😉
Ordinære billetter til filmene koster 100 kroner, eventuelt rabattkort på 12 billetter for 948,- eller 22 billetter for 1540,-. I tillegg koster festivalbevis (inkludert katalog) som alle må ha 140 kroner (120/100 honnør/student). TIFF tilbyr forresten studenter under 25 år en pakke med festivalbevis + 2 billetter for 200 kroner.
Billetter kan kjøpes på alle visningsstedene og på TIFF.NO
Husk at du kan følge filmhjerte på FACEBOOK, der det er en egen side for filmhjerte.blogg.no. Liker du siden blir du oppdatert når det er noe nytt på filmbloggen.
Du kan også følge undertegnede på TWITTER (@LarsJG), der det også sikkert blir noe TIFF-kvitring under festivalen. Undertegnede er også å finne på INSTAGRAM (larsgronli), og også der vil det kunne dukke opp noe i løpet av TIFF.
Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) arrangeres altså for år 27 på rad fra 16.-22. januar. Undertegnede har vært fast publikummer på TIFF siden 2005, og har vært på noen veldig få også i perioden 1990-2004. Her er mine 10 beste TIFF-minner, sånn cirka ihvertfall da jeg garantert har glemt ett eller annet ettersom det i årenes løp har vært mange hyggelige minner. Nummereringen på rangeringen er forresten ikke så vesentlig, den er litt hips om haps egentlig.
FILM! Naturligvis. TIFF har i mine år som festivaldeltager gitt meg mange storslåtte filmopplevelser. Noen av filmene vil jeg nevne i de kommende punktene nedover i innlegget, men jeg vil understreke at disse bare er noen av veldig mange strålende filmer. For TIFF byr hvert år på en eller flere perler, og film et norsk publikum ellers i liten grad får tilgang til. Slikt elsker en filmfrelst.
Jeg vil påstå at TIFF sine filmer har lært meg en god del og gjort meg både mere empatisk og åpensinnet. Blablablab 😉 Mye skryt her nå tenker du? Tja, kanskje det, TIFF er ihvertfall et av årets store høydepunkter for en selvutnevnt TIFF-entusiast. Selvfølgelig har jeg sett en del, unnskyld uttrykket, dritt også, men vi lar det ligge.
Det er dessuten alltid en egen stemning som råder i salen før filmene, i en skjønn mix av forventning, spenning og uvisshet, for ofte vet man lite om filmene man skal se, og man kan diskutere film med helt ukjente som sitter i setet ved siden av. Vi nordmenn er jo ikke akkurat verdenskjent for å snakke sammen i “sosiale situasjoner”. På bussen, trikken og toget sitter vi og glor i hver vår mobil, men blant annet på TIFF brytes veggene. TIFFs etterhvert ikoniske “kjenningsmelodi” Ruthless Gravity som strømmer ut av høyttalerne før alle filmene er og utvilsomt med på å bygge opp stemningen.
9
Sentrums oppvåkning! Særlig i de senere årene har TIFF ristet liv i Tromsø sentrum. I en uke av året hvor det ellers generelt ville vært kaldt og guffent har filmfestivalen i alle år sørget for mye varme, humor og er for mange en sosial happening. I en tid da Tromsø sentrum mer og mer har fått merke monsterkjøpesenterene Jekta og K1 sine etableringer på Langnes, som har flyttet folkemassene bort fra sentrum, sørger filmfestivalen for et yrende folkeliv i Tromsø sentrums gater, kafèer, serveringssteder, kinosaler, butikker og overnattingssteder.
Ikke bare om lørdagene, men fra grytidlig mandags morgen, til langt ut i de små timer natt til søndag, og gjerne utover søndagen også. Det er utvilsomt en spesiell atmosfære i ishavsbyen denne uka i januar.
8
Mine aller første festivaldeltagelser. Jeg husker ikke eksakt når det var, men jeg vet det var enten i 1995 eller 1996, og muligens begge årene. På den tida gikk jeg på videregående på Finnfjordbotn vgs (like utenfor Finnsnes i Lenvik kommune) og hadde media som valgfag. Medialæreren som var av det filmfrelste slaget snakket alltid varmt om TIFF. Derfor hadde vi dagstur til Tromsø der vi fikk med oss noen filmer i løpet av dagen. Hvilke filmer vi fikk se har jeg null anelse om den dag i dag, selv om det sikkert finnes notater i gamle nedstøvede esker med skolemateriell i. Grøss og gru, haha.
Uansett er det uvesentlig, for det jeg husker er hvor morsomt jeg syns det var med kinovisninger gjennom hele dagen, og det å se folk hjorte gatelangs mellom gamle ærverdige Fokus kino, Verdensteateret og Kulturhuset i januarkulda, samt at publikum applauderte etter visningene, noe jeg selvsagt ikke var vant med på den tida. Det var nok på disse turene interessen min for TIFF begynte å spire i det små.
7
Filmen VINTERKYSS. For det første var filmen, som hadde verdenspremiere under TIFF 2005, hjerteskjærende god, med temaene sorg og tilgivelse, og jeg glemmer aldri lydsporet med “Hallelujah” fremført av Jeff Buckley som ble brukt i filmen. Det gav meg frysninger.
Jeg husker filmen spesielt også fordi hovedrolleinnehaverne Kristoffer Joner og Annika Hallin og regissør Sara Johnsen var tilstede i salen der de introduserte filmen. På vei ut håndhilste jeg og flere andre, som var begeistret over mesterstykket vi hadde bevitnet, faktisk på Joner og hans svenske motspiller. De to virket nesten litt brydd der de stod og om ikke mottok vinterkyss fra publikum, så ihvertfall stående applaus, rosende ord og gratulasjoner 😉
6
Da “Varg Veum” talte til folket 😉 Ettersom jeg er en stor fan av Varg Veum, både bøkene og filmene, var det veldig artig at Trond Espen Seim, som spiller Veum i de 12 filmene, og regissøren av den andre Veum-filmen, TORNEROSE, introduserte filmen for TIFF-publikummet i 2008. Visningen i Tromsø var også filmens premiere.
Seims ord før filmen er forresten vanskelig å glemme. Ikke fordi han sa så mye fantastisk eller interessant. Alt han sa forran publikum i salen før filmen var “Håper dere liker`n”. Joda, det enkle er ofte det beste, som en mye omtalt dagligvarekjede bruker å si… Og ja, jeg likte den!
5
Latin-/Sør-amerikanske filmer. TIFF har mye av æren for interessen min for filmer fra Sør-Amerika, særlig Argentina og Mexico, samt at det har vært noen riktige perler fra Colombia, Paraguay og Brasil. Jeg nevner spesielt TIFF-filmer som den fine LAS ACACIAS (Norsk tittel: På veien til Buenos Aires), elleville WILD TALES og spesielle XXY (som gav androgyne et ansikt) fra Argentina, sjokkerende borgervern i LA ZONA fra Mexico, supermorsomme og spennende 7 BOXES fra Paraguay og den veldig sjarmerende og morsomme SOFIA AND THE STABBURN MAN fra Colombia.
Interessen min for filmer fra dette området har vokst frem etter å ha sett mange filmer derifra på TIFF, filmer med elementer, landskap, drama og problemstillinger som ikke er så vanlige i europeiske og amerikanske filmer. De gav meg som publikummer noe nytt, som er de viktigste av TIFFs mantraer eller visjoner, å få publikum til å åpne øynene for nye impulser, nye kulturer og andre levesett enn de man selv er en del av.
4
Svensk film. De mange supre svenske filmene TIFF har servert opp gjennom årene. Tidligere har TIFF gitt meg strålende filmer som DARLING, SPISE SOVE DØ, TJUVHEDER, PLAY, og mange flere.
3
De mange besøkene av regissører og skuespillere på TIFF. Det er som mange vet slik på TIFF at en del filmer har regissøren (og noen ganger skuespillere) tilstede i salen før og etter filmen, for å gi en kort innledning, og etterpå fortelle litt mere om filmen og andre prosjekter. Slike seanser har jeg alltid hatt stor sans for da jeg syns det har vært veldig interessant å høre regissørene og skuespillerene snakke om filmene sine og måten de arbeider på.
Jeg husker spesielt TIFF-besøkene til noe kontroversielle svenske Ruben Østlund (PLAY, senere er han også kjent for Turist), meksikanske Rodrigo Plà (A Monster with a thousand heads, men for meg best kjent for den glimrende filmen LA ZONA som gikk på TIFF noen år tidligere), svenske Gabriela Pichsler (Spise, sove, dø), svenskene Peter Grønlund og skuespiller Malin Levanon (Tjuvheder), den tyske og kjente (ihvertfall i hjemlandet) skuespilleren Jürgen Vogel og regissør Mathias Glasner fra den sterke og rystende filmen Den frie vilje, og Nåde. Denne lista kunne vært lang, og her har jeg garantert glemt noen. Sorry!
2
Filmen C.R.A.Z.Y. på TIFF 2005. Den canadiske “coming-of-age/oppveksthistorien” som er et familiedrama med mye humor som tar for seg temaer som å oppdage sin personlige identitet og legning og problemene rundt det i de rigide 70- og 80-årenes Quebeck, samt en fars forhold til sine sønner og en mors omsorg. Filmen ble bejublet blant publikumet i en fullsatt sal på Kulturhuset.
Filmen har en handling som strekker seg over en periode på over 30 år og er en generasjonsfilm, i mangel på bedre ord (?), som i tillegg til en medrivende handling også har et strålende soundtrack, med ikoniske låter av legender som David Bowie, Pink Floyd, Rolling Stones og Patsy Clines sin sang “Crazy”, som filmen blant annet har sin tittel fra. Nostalgisk til tusen, og en sann glede å ha sett dette på det store lerretet (eller skjerm var det sikkert, potatis potedes osv). C.R.A.Z.Y. er nok iallefall en av mine favorittfilmer fra TIFF.
1
ROOM! Filmen Room var avslutningsfilmen på TIFF i 2016, i et fullsatt kulturhus, og har blitt en av mine absolutte favorittfilmer gjennom tidene. Det er alltid noe eget ved å se en film for aller første gang, da man jo ved gjensyn som regel husker hva som skjer og så videre. Room er ikke den type film jeg syns er riktig like spesiell og flott å se når jeg ser den for tredje og fjerde gang, slik det kan være en del ganger med andre filmer. Room er så absolutt likevel fortsatt veldig spesiell for meg og en film jeg glatt ser på nytt og om igjen, selv om “momentum” er borte, om du skjønner? Det Room klarte var nemlig å bevege meg og nærmest transformere litt av meg underveis.
Room har også fabelaktige skuespillerprestasjoner av Brie Larson og selvsagt den da ni år gamle Jacob Tremblay. Han var F-A-N-T-A-S-T-I-S-K! Jeg ble rørt, jeg hørte snørr og tårer bli tørket rundt meg, og ved filmens slutt glinset det i manges øyne kunne jeg se, ikke hos meg selvsagt, jeg er jo en tøff gutt, tøffe gutter griner ikke på kino 😉 Anyways..før jeg tøyser meg bort, et par av scenene, som da Jack (5) for første gang ser himmelen og “oppdager verden” utenfor det lille rommet i et skur (derav Room) som han og mora hadde vært innestengt i hele livet hans var ren skjær livspoesi til å fortape seg i. For meg kanskje tidenes kinoopplevelse, forsterket av en sal med over 700 publikummere tilstede som alle holdt pusten. Akk så vakkert!
Hurra! Endelig er det den tida igjen. Tromsø Internasjonale Filmfestival 2017, eller populært kalt TIFF, arrangeres neste uke, fra tidlig mandag morgen til sent søndags kveld. Tiden er inne for litt forhåndstanker om noen av filmene.
For 27. året på rad går TIFF av stabelen i januar her i Tromsø, og sentrumsgatene, byens kafèer, serveringssteder, kinosaler og andre visningssteder fylles opp av filminteresserte mennesker og stemning. Atmosfæren i byen denne ellers så kalde januaruka er magisk. Og nå er filmhjerte.blogg.no med for fulle seil etter at akkreditering er innvilget. Jeg takker ydmykt og bukker til fantastiske TIFF og det festivalen har blitt. Nå blir det TIFF-fest på filmbloggen 🙂
Husk at du kan følge filmhjerte på FACEBOOK, der det er en egen side for filmhjerte.blogg.no. Liker du siden blir du oppdatert når det er noe nytt på filmbloggen. Husk også at du på “følger”-knappen på siden kan velge om du vil ha varsler og om oppdateringene skal følge facebooks standard eller komme først i feeden din. Eller noe sånt, hvem vet hvordan facebooks såkalte algoritmer funker? 😉
Du kan også følge undertegnede på TWITTER (@LarsJG), der det også sikkert blir noe TIFF-kvitring under festivalen. Undertegnede er også å finne på INSTAGRAM, (larsgronli) og også der vil det kunne dukke opp noe i løpet av TIFF.
TIFF sin offisielle åpningsfilm i år er den norske dokumentaren TUNGESKJÆRERNE, der man får følge lokalsamfunnet på Myre i vesterålen. Den filmen får jeg desverre ikke med meg da akkrediteringen ikke gjelder på åpningsfilmen, og dessuten ble den og utsolgt. Det er imidlertid mulig å få seg såkalte rush-tickets ved å møte opp i egen kø rett før visningene av den. Filmen kommer sikkert senere på kino/TV også, og er trolig en sjarmerende greie.
Avslutningsfilmen er LA LA LAND, som for et par dager siden håvet inn hele 7 Golden Globe-priser, blant annet for beste film og beste mannlige og kvinnelige hovedroller i kategoriene for beste musikal eller komedie (Ryan Gosling og Emma Stone).
Den vises kun lørdag og søndag kveld under TIFF, og begge er utsolgte. Men igjen, et lite antall rush-tickets (ledige billetter ved filmens start) vil kunne være tilgjengelige. Det spørs om jeg får med meg La La Land under TIFF, men den kommer på ordinær kino senere i vinter. Den bør man få med seg.
Det er mange filmer under TIFF jeg selvsagt skal på, og som jeg ser frem mot. Her er noen av de.
Den jeg kanskje har størst forhåpninger til er islandske HEARTSTONE (Hjartasteinn). Noen ganger har man nærmest på forhånd en klar idè om at man vil like en film. Heartstone ser jeg for meg viser en historie om ungdom i brytningstiden mellom barna de er i ferd med å forlate, og den voksenverdenen som venter i nær fremtid, i en slags “den siste sommeren sammmen”-historie, der de unge hovedrollekarakterene vil slites mellom følelser og valg, alt akkompagnert av et sikkert storslått islandsk landskap som et fantatstisk bakteppe for handlingen.
Island har jo det siste året levert et par skikkelige kraftfulle perler av noen filmer, med Småfugler (Sparrows) og Stabukker (Rams) friskt i minne, så jeg har store forhåpninger til Heartstone. Jeg er da og en generel tilhenger av “coming-of-ages filmer”, eller oppvekstskildringer på godt norsk, og i den kategorien tror jeg Heartstone befinner seg i.
Finner du ledige billetter til den under TIFF bør du ta sjansen 😉 Denne våget jeg ikke å vente på akkrediterings-ja på, så den kjøpte jeg billett til. Torsdags morran` klokka 9 starter visningen jeg skal på gitt! 😀
Innlegget fortsettetter under bildene
Finner Hjartasteinn veien inn i filmhjertene? Jeg tror det. Pressefoto: tiff.no
Jeg har også peilet meg ut noen forhåndsfavoritter i fengselsfilmen (?) BLESSED BENEFITS fra Jordan, og ikke minst fotballdokumentaren FOREVER PURE fra Israel, som etter sigende gir oss et sjokkerende innblikk i den israelske klubben Beitar Jerusalem, og viser hvordan fansen av klubben, voksne som barn, gikk fullstendig av hengslene etter at klubben hentet to muslimske spillere til klubben. TIFF skriver i programmet dette:
“I flere tiår representerte fanbasen i Beitar Jerusalem sterkt høyrevridde jøder, og når de to tsjetsjenerne ankommer, får rasismen fritt spillerom. Med utrolig tilgang til spillere, tribune og bakrom, har regissør Zinishtein laget en sterk film om Israel, identitet, politikk og hvordan rasisme kan styre et miljø med ødeleggende konsekvenser”.
Den tror jeg blir veldig interessant.
Ellers er ELLE fra Frankrike en film å sjekke ut. Den vant Golden Globe for beste utenlandske film (utenfor USA altså), og Isabelle Huppert vant pris for beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm. Dette skal være en noe kontroversiell film har jeg latt meg fortelle fra noen som har sett filmen allerede, Huppert sies å overbevise og filmen har kontroversielle temaer som bl.a en voldtekt.
“Fytti katta, jeg vant jaggu Golden Globe!” Isabelle Huppert og katta, i Elle. Pressefoto fra tiff.no
Den russiske THE ICEBREAKER er en annen film jeg har forhåpninger om at skal slå til som en god opplevelse. Den handler om en russisk isbryter i Antarktis som kommer på kollisjonskurs med et isfjell. For å unngå sammenstøtet, kjører skipet seg fast i isen og tvinges til å drifte uten motorkraft.
Det loves mye spenning i denne filmen ut fra programomtalen, og jeg aner en viss klaustrofobisk følelse, og ikke minst iskald stemning, der mannskapet er ute i det store isødet…
En annen film jeg tenker kan være rent underholdende er den engelske actionfilmen FREE FIRE, med en historie lagt til Boston i 1978. I programomtalen skriver TIFF dette: FREE FIRE er en overveldende action-thriller som tipper hatten sin til de klassiske krim-filmene fra 70-tallet, samtidig som den er moderne fortalt og utført. Full av action og bekmørk humor, og levert med knivskarp dialog og timing er den trolig et av årets mest originale og underholdende filmer i sjangeren.
Jada TIFF, jeg er med på den. Det der høres fett ut! Når i tillegg Brie Larson er med i en av hovedrollene, og filmen er regissert av samme geniale gærning, Ben Wheatley, som stod bak den kølsvarte komedien Sightseers (2012) lukter det suksess for min del. Filmen har vunnet publikumsprisen “Midnight Madnes” under filmfestivalen i Toronto.
Tøffeste jenta i klassen. Bilde fra Free Fire. Pressefoto: tiff.no
THITHI fra India ser jeg også frem til. Den er omtalt som et satirisk blikk på den indiske landsbygda, som også tar sosiale problemer på alvor, i historien om en 101 år gammel patriark som dør. Når barnebarnet vil selge landet han skal arve blir det trøbbel, når den sta og sære faren setter seg på bakbeina.
Filmer fra Sør-Amerika har jeg også et godt øye til. På årets utgave av TIFF har jeg forventninger til blant annet THE DISTINGUISHED CITIZEN og til PANAMERICAN MACHINERY. Førstnevnte film kommer fra Argentina, og er landets Oscar-kandidat. Dette er en komedie, som forteller historien om en uinspirert forfatter som kommer hjem til Argentina etter flere år i europa for å motta en pris, men når jubelen har lagt seg er ikke alle så fornøyde med prismottageren.
Sistnevnte film, fra Mexico, presenterer temaer som jobbsikkerhet, arbeidere i krise og usikkerhet rundt hva som vil skje når arbeiderne på en fabrikk en morgen finner sjefen død. Begge filmene sies å by på mye mørk humor og litt absurde karakterer. Jeg tror dette blir litt festlig.
“Ja, jøss, gi meg mere papirarbeid”. Panamerican Machinery.Pressefoto: tiff.no
Kortfilmer elsker jeg forresten, så et eller to av TIFFs kortfilmprogram håper jeg å få med meg. Blant annet skal Atle Antonsen, Bjørn Sundquist og Lennart Jæhkel dukke opp i et par av kortfilmene som er med i år. Det som gjør kortfilmer så spenstige er at man sjeldent har tid til noe bakgrunn og oppbygging, her er det rett på som oftest, og følelser, virkemidler og dramatikk skal alt smeltes inn i et lite antall minutters spilletid.
Dette er NOEN av filmene jeg håper å få sett. Som vanlig vil det nok og dukke opp flere titler etterhvert som jeg gransker programmet og tar noen avgjørelser. Med akkreditering rundt halsen blir det spennende å se om jeg får billetter til det jeg vil, kvotene til hver film kan jo bli full før jeg rekker å få meg billett. Uansett blir det en cool, spennende og tøff filmfestival og uke.
Join meg gjerne på noen av filmene hvis du føler for det, så kan vi krangle etter filmen om hvorvidt den var bra eller ikke, hehe.
“Peis nu på, TIFF starter snart!”. Bilde fra Thithi. Pressefoto: tiff.no
Alt praktisk om TIFF 2017, tider, filmer, steder og kjøp av billetter finner du på tiff.no
Skal du på TIFF? Kommentarer, spørsmål eller noe annet av interesse å melde? Meld det i kommentarfeltet! 😉
