TIFF er kommet godt over halvveis og har bare helga igjen. Fredag formiddag stod to filmer på undertegnedes program, og her er noen ord om den ene. Senere kommer detmuligens også litt om The Rules of Everything fra norske Kim Hjorthøy, og om franske Elle.
Jeg skal glatt innrømme at jeg nok ikke tok poenget i TheFits, og selv ikke etter å ha skummet gjennom noen seervurderinger om filmen kommer jeg veldig mye nærmere noe umiddelbar forståelse, annet enn at jeg da jeg så filmen forstod at her er det et eller annet man som seer må tenke seg frem til selv. The Fits er en energisk, men også mystisk, surrealistisk og litt creepy historie.
Da The Fits er beskrevet som en oppvekstfilm er det mulig jeg har en oppfatning av hva det er man skal tenke seg frem til skjer her, men det tok litt tid.
En 12 år gammel jente trener boksing sammen med storebroren sin. Ellers holder hun seg for det meste for seg selv. Hun bytter klær på do istedet for i garderoben sammen med de andre jentene, hun blir igjen i gymsalen lenge etter at de andre har dratt, hun tar ikke imot godteri fra jevnaldrende hender, og ikke sier hun stort heller, og gjør sine egne valg når hun trener danserytmer. Hun titter både på brorens guttevenner som er noen år eldre enn henne, og betrakter ofte skolens dansegruppe bestående av en gjeng eldre populære jenter.
Filmens hovedperson er tøff, hun trener uavbrutt, og skiller seg litt ut fra resten, hun betrakter det som skjer rundt henne med en ro men samtidig en uro, det er litt “tomboy” over henne muligens? Så en dag etter at jenta har begynt å ta danseundervisnning begynner noen av de eldre jentene å få voldsomme magesmerter, brekninger og besvimer, de ligger nærmest i transe, og har “the fits” (hva nå enn det betyr?). Hva er det som skjer? Hvorfor? Hva feiler det dem? Er de matforgiftet? Er det skolebyggets vann som er forurenset? Er det stress? Eller er det forvarsler om voksenlivet som venter?
Vel vel, der har jeg i allefall noe å tygge på en stund mens jeg funderer over hva det er jeg ikke ser.
Uansett er det flere ting ved denne nokså korte filmen, den er kun 71 minutter, som jeg liker. Det er en gjennomgående dirrende og smått plagsom bakgrunnsmusikk, som liksom bærer bud om mystikk. Det syns jeg er pirrende og gir energi til filmen. For dette er en mystisk film. Det er en “coming of age film, om det å være jente. Jeg liker også The Fits sin utpregede “girl power” og de stadige bevegelsene, rytmene og beatsene.
Litt usikker på i hvilken grad jeg liker dette og om bedømmelse. Jeg heller mot at jeg syns det er interessant, og en spesiell filmteknikk. Terningkast 4.
Stemningsrapport fra Tromsø Internasjonale Filmfestival dag 4, med anmeldelser av filmene ISHAVSBLOD, DEN STORE PRØVEN, NEWS FROM PLANET MARS, KARENINA & I og HEARTSTONE.
PS: Etter at jeg skrev anmeldelsen av Heartstone har jeg funnet ut at filmen får ordinære visninger på kino i Norge. I følge filmweb er Norgespremieren 10. februar. Hurra! Heartstone har forresten allerede vunnet en rekke priser på flere internasjonle filmfestivaler.
Dagen ble ellers en laaang dag mot natt i kinomørket. 08:30 var jeg på plass i Fokus-kvartalet (bygget som rommer Tromsø Rådhus, biblioteket og Aurora Fokus Kino). Da jeg spaserte ut i vinterværet for siste gang denne torsdagen var klokka bikka 23! Alle dagens omtalte filmer ble sett på Fokus Kino.
Her er dagens øvrige filmer, med korte omtaler
KARENINA & I
Norge, 2016
Hva jeg egentlig hadde å gjøre på denne visningen vil jeg nok aldri helt fatte. Jeg har nemlig aldri vært noe tilhenger av skuespillerinnen Gørild Mauseth, som denne filmen handler om, og jeg visste at jeg med stor sannsynlighet ville kaste bort tiden. Det fikk jeg rett i til fulle.
Filmen følger Mauset som drar til Russland, hvor hun skal spille i teaterstykket Anna Karenina, på russisk, et språk hun ikke kan før hun drar, og publikum blir med på den indre reisen hennes såvel som selve togturen til Vladivostok.
Dette er gudsjammerlig dørgende kjedelig fra første minutt, og hele veien frem til den tåpelige sluttscenen befrir meg (ja, da kunne jeg endelig reise meg og gå, før Mauseth og den italienske regissøren Mottola entret podiet igjen for å snakke litt om filmen som de også kort hadde introdusert). Dette er noe pompøst vås, med voiceover av Liam Neeson. Styr unna. 1/10. Terningkast 1.
NEWS FROM PLANET MARS (De Nouvelles De La Planete Mars)
Frankrike, 2016
Fransk komedie, som faktisk har ganske mye artig ved seg, som førte til mye latter fra salen. Philippe Mars er en gjennomført snill mann. For snill. Når sjefen gir han ny partner, den arbeidssky Jerome, er det starten på en rekke endringer i livet hans. Filmen har mye komikk i seg, og byr dessuten i tillegg på rom for ettertanke med flere ganske finurlige og vittige innfallsvinkler.
En slakterkniv på vill ferd skaper kaos, en tenåringssønn som plutselig nekter å spise kjøtt og holder fordrag om kyllingproduksjon, en smått desperat husgjest, et kjøkken Hellstrøm ikke ville bli sett død i en gang, og en bombe, det er noen av ingrediensene. Litt vanskelig å sette et rettferdig terningkast her ettersom jeg desverre mistet litt av News From Planet Mars, men jeg gjør det likevel, og kommer til å se filmen om igjen en gang det skulle by seg en sjanse. Terningkastet får bli 4.
ISHAVSBLOD (Intern. tittel: Sealers – One Last Hunt)
Norge, 2016
Ishavsblod er beskrevet som en arktisk roadmovie til havs. Etter over 200 år med norsk selfangst satte regjeringens kutt av subsidier i 2015 en sluttstrek for de aller fleste fangstfolkene. En enslig fangstbåt satte likevel kursen mot Vestisen og Island, i det som meget mulig kan ha vært den siste norske selfangssesongen?
Ishavsblod er en morsom, underholdende, interessant og litt sjarmerende dokumentar der vi blir med selfangsskuta Havsel gjennom uvær, ensomhet og selfangst i Ishavet.
Filmen har også et kvikt soundtrack med countryinspirert musikk, og er utvilsomt en hyllest til de tøffingene som i år etter år har bedrevet denne delen av den norske kystkulturen.
Det er en film som belyser kontraster, vennskap, konkurranse, konflikter og hierarki, og tar oss med i en bisarr verden få mennesker ville ha overlevd i, heter det i pressemeldingen.
Det er mye varme i de iskalde omgivelsene, og mange bra folk blant mannskapet bestående av begge kjønn ombord på skuta.
Dette er en nord-norsk film, produsert av det Tromsø-baserte produksjonsselskapet Koko film, og blant crewet på fartøyet er det mange nord-norske fjes og stemmer å se og høre. En av de to som utvilsomt kommer best ut til publikum er derimot vestlendingen Espen, som er full av entusiasme for det han driver med.
Den andre, som er Ishavsblods store sjarmør, er “rookien”, nykommer Håkon på 20 år fra Tromsø, som er med på selfangstur for første gang. Kapteinen Bjørne er forresten også lenge en grei kar, før han blir Ishavsblods store bad guy. Måten han snakker om og til en ombord ved to anledninger syns jeg svært lite om. Man trengte kanskje en liten skurk dog, og det er vel heller intet ondt blod mellom de to nå antar jeg.
De 98 minuttene denne dokumentaren varer går nokså greit unna, for man kjeder seg ikke i dette barske, rå og blodige miljøet, men kunne kanskje vist litt mere av en del sider ved fangsthverdagen.
Sealers/Ishavsblod vises to ganger til på TIFF, men begge visningene er utsolgte. Fortvil ei, for Ishavsblod kommer på kino landet rundt i mars måned. Ikke klokkeklart, men jeg gir Ishavsblod høy score. Terningkast 5.
Ellers var regissørene Trude Berge Ottersen og Gry Elisabeth Mortensen tilstede og introduserte filmen for en utsolgt sal i det som var den nordiske premieren. Etterpå stilte også flere av staben bak filmen og hele mannskapet fra skuta opp på scenen til øredøvende jubel fra publikum, for en kort spørsmålsrunde fra TIFFs utsendte og fra salen. Artig.
DEN STORE PRØVEN (Gradiation / Bacalaureat)
Romania, 2016
Den rumenske regissøren Cristian Mungiu er filmfestivalens æresgjest i år. Mungiu, som ble tildelt Gullpalmen i Cannes for beste regi for “Den store prøven”, var selv tilstede og introduserte filmen kort før visningen, og tok seg etter filmen god tid til å snakke om filmen i samtale med festivalsjef Martha Otte, samt besvare flere spørsmål fra salen, i det som var en veldig interessant Q&A-sekvens (etter-filmen-snakk med spørsmålsrunde).
Mungiu relaterte flere aspekter ved filmen vi hadde sett opp mot dagligdagse situasjoner og måter man lever på, er på, og opplever ting på, noe som var av stor interesse å lytte til. Han forklarte videre om såvel bruk av musikk, filmteknikk og andre sider ved filmproduksjonene sine. Ingen tvil om at fyren har peiling.
Men det var filmen da, Den Store Prøven. I korte trekk handler det om en lege som ser seg nødt til å ta i bruk lyssky og korrupte metoder for å hjelpe den skoleflinke datteren til karakterene hun trenger for å komme seg bort fra et desillusjonert Romania til skolegang i Cambridge i England.
Når datteren like før eksamensperioden starter utsettes for et voldtektsforsøk fører det til at fremtiden hennes settes på spill, og flere mørke hemmeligheter avdekkes i løpet av de over 2 timene med spilletid. Ikke alt var like interessant eller tydelig, men alt i alt en helt klart godkjent film og vel så det. Et fint terningkast 4.
Foto: pressebilder fra TIFF.NO og Sealers-montasje fra produksjonsselskapet Koko Film.
Heartstone fra Island er en fantastisk strålende og øm film, som gjør vondt å se. At den allerede kan utropes til en av årets definitivt beste filmer er det ingen tvil om.
I Heartstone befinner vi oss i en avsidesliggende fiskerlandsby på Island, der de to bestevennene Kristjan og Thor som henger sammen hele tiden, begge om lag 14-15 år, skal oppleve en dramatisk sommer de aldri vil komme til å glemme. Begge har sine problemer på hjemmebane, Kristjan med foreldre som krangler og en voldelig far, Thor med to søstre som plager han, og alenemora som sliter. De to guttene får oppmerksomhet fra to jevnaldrende jenter etter hvert, men i løpet av en sommer hvor mye skjer må de to også finne ut av følelsene de har for hverandre. På det lille stedet råder det også tilsynelatende en lite aksepterende kultur for det som ikke er A4.
Som jeg spådde før filmfestivalen i Tromsø etter å ha lest programkatalogen, er Heartstone en film jeg liker. Såkalte oppvekstfilmer med skildringer av ungdomstiden og brytningstiden mellom barndom/ungdomstid og voksenlivet er noe jeg alltid har satt stor pris på. At jeg kom til å like filmen hadde jeg for så vidt rett i, men at Heartstone skulle være en så til de grader velkomponert mix av fantastisk, hjerteskjærende, varm, emosjonell, morsom, hard og øm hadde jeg ikke kunnet forutse.
Regissør Gudmundsson behandler de ungdommelige oppvekstdriftene på en aldeles utmerket sensitiv og øm måte, som gjør at man blir oppriktig interessert i og glad i de to hovedrollekarakterene og vil dem det beste. Og ikke minst er de nære fotoene, hvor kamera er tett på hovedrollekarakterene, med på å skape en veldig nærhet til de vi ser. Derfor er det også så hjerteskjærende å følge det som utspiller seg, men også så godt. Den skal være rimelig kaldhjertet for å ikke mykne opp av Hjartasteinn.
Hvor regissøren har fått tak i de to unge skuespillerne Baldur Einarsson (Thor, rød genser på bildet) og Blær Hinriksson (Kristjan, lys genser på bildet) vet jeg ikke, men de er virkelig et funn. Skuespillet de leverer er førsteklasses og direkte imponerende av så unge og uerfarne skuespillere. Spesielt den ene imponerer voldsomt med et følelsesregister og en indre kamp som krever mye å få frem foran kamera. Hvem av de to det er vil jeg ikke avsløre her, da det vil kunne være en spoiler for de som ikke har sett filmen. Men altså, begge to leverer regelrett glimrende. Intet mindre.
Som nevnt er også det visuelle ved filmen briljant. Den nære Close-up-kameraføringen er nevnt, der vi kommer tett på ansiktene i flere scener, også var det dette islandske landskapet da, som er så ubeskrivelig nydelig, og som får utfolde seg som et effektfullt bakteppe. For øvrig er filmens fotograf Sturla Bergh Grøvlen fra Norge.
Dette er en film alle burde se, både de som enten nå er eller en gang i tiden har vært usikker på sin egen legning, og alle andre også, som vil få et ærlig innblikk i hvordan mennesker i alle aldre, men særlig unge, som sliter med dette og andre ting portrettert i filmen har det, og hvordan samfunnets holdninger kan være med på å vanskeliggjøre. Dette er og en film der vennskap spiller en av de viktigste hovedrollene.
Hjartasteinn har noen dramatiske effektfulle scener, hvorav den ene, mest dramatiske, ikke føltes bra, men uten å røpe noe kan jeg ikke gå nærmere inn på den. Filmen er ikke feilfri, og noen valg ville jeg gjort annerledes, men det gir ingen trekk, for filmen leverer.
Jeg så altså Heartstone på filmfestivalen i Tromsø. Om det finnes noe anstendighet i kino-Norge kommer den også på norske kinoer i ordinær visning i løpet av året.
Oppdatert 1. februar: Heartstone får sin norske kinopremiere fredag 10. februar (kilde: montages). Oppdatert 7. februar: I følge Oslo Kino sine nettsider er premieren for Heartstone 7. april. Så da stoler vi på det.
Fra filmhjerte.blogg.no får Heartstone 9 og en halv av 10 stjerner, og terningkast 6.
I dette innlegget kommer noen kortere vurderinger av de andre filmene som stod på onsdagens program hos meg, en dag på filmfestivalen hvor jeg var på fem filmvisninger på rad fra klokka 09:00 til 20:15, før kvelden ble avrundet med en liten tur innom Ølhallen og Bastard, hvor det var tid for henholdsvis “presseparty” og feiring av filmdistributør Arthaus som er 25 år i år. Gratulerer! Så derfor er onsdagens TIFF-rapport først på plass nå
NOWHERE TO HIDE
Norge, 2016, sett på kino under TIFF
Den norske dokumentaren Nowhere to Hide, regissert av Zaradasht Ahmed, som selv presenterte filmen for publikum før visningen, er en tidvis sterk og gripene dokumentasjon på ettervirkningene av krigen i Irak, og hvordan det påvirker lokalbefolkningen.
Filmen som er spilt inn i nord-Irak, i området kalt “Dødens triangel”, følger hovedpersonen Nori, som jobber som sykepleier, og familien hans gjennom en periode på fem år, og skildrer krigens konsekvenser og etterdønninger på en realistisk og ekte måte. Publikum blir servert flere sterke inntrykk, det var et knippe ganger hvor det knøt seg litt i magen. Filmen bidrar til å gi en forståelse for hvorfor mange velger å flykte til Europa.
Jeg syns det er vanskelig å sette terningkast på Nowhere to Hide. Filmatisk sett er den ikke så ekstremt bra syns jeg, men den forteller en viktig historie mange bør se eller kan ha godt av å se. Terningkast 4.
Nowhere to Hide går også lørdag klokka 13:45 på TIFF.
LIFE OF PI (3D-versjon)
USA/England/Taiwan 2012, sett på kino under TIFF
Så fikk jeg endelig sett Life of Pi på kino!
Ang Lee sitt fantastiske fantasifulle eventyr LIFE OF PI fra 2012 trenger vel egentlig ingen nærmere presentasjon?
Life of Pi er iallefall historien om den indiske unggutten Pi, som er eneste overlevende etter et skipsforlis midt i Stillehavet. Eller, eneste overlevende er han ikke, for i livbåten havner han sammen med en bengalsk tiger, en orangutang, en hyene og en zebra. Slik starter den fabelaktige historien Pi selv forteller oss. Men hvordan overlevde han? Snakker han sant? Og får historien de som hører den til å tro på Gud, slik han hevder den vil gjøre?
Life of PI er en av favorittfilmene mine, men jeg hadde fra før kun sett den på DVD. Å få sett dette visuelle mesterstykket av fortellerglede på kino var en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg, og at den ble vist i 3D gjorde opplevelsen til nærmest noe helt nytt. Det var rett og slett eventyrlig, men selv om du ikke får den sjansen, se den på hjemmekino i 3D om du har mulighet til det.
På TIFF ble Life of Pi satt opp med kun èn visning, i festivalens sidekategori “In Transit: Migration”.
Jeg har lite erfaring med å se filmer i 3D, men “Life of Pi” var fantastisk i dette formatet. Flere ganger kom det som skjedde i filmen “ut av skjermen” og ble så nære at man nesten følte man kunne ta på fuglene, dyrene, vanndråpene o.l. og bildet var selvsagt klokkerent. Har du sett 3D-filmer vet du sikkert hva jeg snakker om, og har du ikke gjort det kan jeg bare anbefale det på det sterkeste når det gjelder denne filmen i alle fall. Cinematografien er storslått fra før, men visningen i 3D gir filmen en ekstra dimensjon. Detta var artig gitt!
4 MÅNEDER, 3 UKER OG 2 DAGER (4 Luni, 3 Saptamani si 2 Zile)
Romania, 2007, sett på kino under TIFF
Denne noen år gamle filmen fra Romania vant gullpalmen i Cannes, og forteller historien om en ung kvinne som hjelpes til en illegal abort, i 80-årenes Romania hvor slikt var strengt ulovlig.
For min del blir det aldri noe mere enn midt på treet i denne filmen fra festivalens æresgjest Cristian Mungiu. Jeg synest ihvertfall ikke at dette luktet gullpalmevinner, til det er prestasjonene forran kamera for gjennomsnittlige. Mange andre vil garantert like dette bedre enn meg, blant annet den realistiske stilen den er filmet i bidrar til at det føles mer ekte. 3 på terningen.
Denne kan du også se på TIFF fredag. I og med at den er flere år gammel er den garantert også å oppdrive på nett eller annet format.
FFN: SHORTS 1 (Film fra nord: Kortfilmprogram 1)
Norge/Sverige, 2016, sett på kino under TIFF
Kortfilmprogram på 78 minutter med 6 nye kortfilmer fra Sverige og Norge. Blant de seks trekker jeg frem tre. “Brothers in midnight sun” (Bröder i midnattssol) fra svenske Lars Persson er en 8 minutters historie med veteranene Lennart Jähkel og Jacob Nordenson i rollene, om to gamle brødre et sted nord i Sverige som er på fisketur. Kommunikasjonen mellom dem er ikke den beste.
Jähkel er fra før en av mine svenske favorittskuespillere. Dette var nok den av kortfilmene jeg absolutt syns var best.
Kommunikasjon er også et nøkkelord i Lorentz Celo sin, også den 8 minutter lange, kortfilm, med navnet “Artisjokk“, en film med den herlige trioen Atle Antonsen, Bjørn Sundquist og Ingar Helge Gimle, som utgjør henholdsvis ansatt og klientell på en pub. Sundquist er i kjent stil tørrvittig som få.
Ellers hadde filmen “Gos leat don?“, av Egil Pedersen, som faktisk også var 8 minutter, et lydspor verdt å legge seg på minnet, fra artisten Måsø, som har laget en fascinerende mix av tradisjonell joik og elektronisk musikk.
Ellers deltok svenske “Midsummer night” (Sommarnatt, 29m), samt de to norske filmene “Restriktorama” (15m) og “True north” (10m), sistnevnte forøvrig en animasjon/stop motion-film.
Kortfilmprogrammet vises også senere i uka på TIFF, både i dag torsdag, fredag og lørdag. Verdt et besøk? Ja.
Dokumentaren Forever Pure viser hvor galt det kan gå når fotball blandes med religion og politikk.
Beitar Jerusalem har i en årrekke vært kjent for sine fanatiske fans, og er en av verdens mest kontroversielle klubber. I den nye israelske dokumentaren om klubben følger vi Beitar gjennom sesongen 2012-13, en sesong som utviklet seg til å handle om helt andre ting enn fotball.
La meg bare først som sist si, fy fader for en bedriten klubb Beitar Jerusalem er, med en jævlig fangruppering hvor rasisme, hat og ekstremisme er inngrodd mellom ørene.
For disse folkene er fotball mye mer enn fotball, kanskje også mer enn et spill på liv og død. For gjennom 2012-13-sesongen holdt klubben på å gå til grunne, etter at en gruppe av klubbens fans gikk fullstendig av hengslene.
Årsaken? Klubbens eier, som egentlig ikke var fotballinteressert, henter to muslimske spillere til klubben, forøvrig av andre årsaker enn sportslige.
Beitar sine fans akseptere ikke overgangene, ettersom muslimer og arabere er forhatt av de jødiske Beitar-supporterne.
Foto: pressebilde fra tiff.no
De to muslimske unge spillerne, på 19 og 23 år, begge sympatiske til tusen, ble møtt med skjellsord, buing og dritt fra dag 1, og opplevde lite støtte fra klubbens øvrige spillere også.
Ikke fordi de er dårlige spillere eller hadde sagt noe negativt om klubben, men fordi de har valgt et annet verdigrunnlag å tro på.
Klubbens fans vendte klubben ryggen, og starter sågar en massiv hatkampanje mot lagets til da populære kaptein, bare fordi han stilte opp på pressekonferansen da de to nye spillerene ble presentert.
Til slutt ender det i en boikott der 20 000 tilskuere ikke møter opp, og laget spiller for nærmest tomme tribuner. Og underveis hagler trusler og hatytringe.
Illusjonen om fotball som en inkluderende idrett der rasismen gis rødt kort slår ikke bare brister i Forever Pure. Den knuses.
“Vi er verdens mest rasistiske klubb”, synger Beitar-fansen. Kanskje har de rett i nettopp det.
Klar anbefaling. Terningkast 5.
Forever Pure vises også på TIFF fredag formiddag.
Blogget fra mobil. Mer kommer torsdag fra filmfestivalen
Tirsdag var dag 2 av TIFF. En film som så definitivt var bortkastet tid var den indiske filmen Thithi. Ettersom det kjedet meg stort mistet jeg tidlig tråden i denne dramakomedien, som har vært svært populær på diverse internasjonale festivaler. Hos meg ble det derimot ikke i nærheten av klaff.
Vi presenteres en historie som begynner ganske morsomt, det skal jeg dog gi filmen. Når den 101 år gamle patriarken, som er en ufyselig gammel gubbe med et friskt ordforråd dør, vil hans eldste barnebarn selge jorda han arver. Den ekstremt sta og sære faren, som ser ut som han er minst 200 år og aldri har satt sine bein i en frisørsalong, setter seg til sønnens fortvilelse på bakbeina.
Den avdødes barnebarn tyr etterhvert til spesielle grep for å presse frem et salg. Mens landsbyen forbereder en storslått begravelse for den nylig avdøde oppstår det stadig komplikasjoner.
Humoren i filmen når meg ikke i det hele tatt etter de første minuttene, jeg mister ganske fort interessen også, og da er egentlig løpet kjørt. Han gamle sta og sære faren er forøvrig en grusomt irriterende karakter, og den storslåtte begravelsesseremonien som arrangeres for å hedre den avdøde 101 år gamle landsbypatriarken faller heller ikke i smak. Det er sikkert slik det foregår, det har jeg ikke noe problem med å akseptere, men er ikke noe jeg ønsker å delta på. Vi gis ellers litt landsbyliv og inntrykk fra den indiske bygda, noe som ikke bedrer mitt inntrykk av filmen.
Vi får også en liten sidehistorie om en kurtiserende tenåring, sønnen til han som vil selge eiendom, som har lagt sin elsk på en jente, men riktig så enkelt som i kulturer vi kjenner godt er jo selvsagt ikke slikt i det indiske samfunnet. Om noe skal sies å være en smule sjarmerende ved denne filmen er det denne delen av handlinga. Stort sett kjeder jeg meg nemlig fra 10 minutter er gått og ut filmen.
THE DISTINGUISHED CITIZEN (Originaltittel: El ciudadano lustre)
Argentina/Spania, 2016, spilletid 1 t 58 m
Sett på kino under Tromsø Internasjonale filmfestival
Daniel Mantovani er en velstående, suksessfull og arrogant forfatter i Spania, han tildeles priser og inviteres verden rundt, men avviser de alle. Han har nemlig mistet inspirasjonen etter å ha blitt tildelt nobels litteraturpris, en pris han spotter foran konger og andre celebre gjester. Når det en dag dukker opp en invitasjon fra hans gamle hjemby Salas i Argentina, stedet han er født og oppvokst på, bestemmer han seg motvillig for å akseptere tilbudet.
Den lille byen han forlot for 40 år siden og aldri har vendt tilbake til før nå, ønsker å gi han en ærespris, “The distinguished Citizen”, samt la han gi forelesninger med mer. Når jubelen i hjembyen har lagt seg over den hjemvendte sønn, som har bodd i Europa siden han flyttet, begynner lokalsamfunnet i Salas å vende han ryggen, særlig de som mener Daniel konsekvent har skrevet negative ting om hjembyen i bøkene sine og anser han som en judas.
Filmen har en hel del humor i seg, mye mørk humor, ofte med alvor i bunn. Den argentinske veteranen Oscar Martinez (kjent fra blant annet Oscar-nominerte “Wild Tales”, 2014) gjør en knivskarp prestasjon i rollen som den uinspirerte og egentlig folkesky forfatter Mantovani. Rollefiguren er som nevnt en arrogant type, men jeg liker han, hans politisk ukorrekte og stort sett gjennomgående usosiale stil, men innimellom glimter han til, selv om han mange ganger er en drittsekk mot folkene han møter.
Anmeldelsen fortsetter under traileren
Eller er det kanskje slik at det er de andres forventninger som ikke samsvarer med verken hvordan verden fungerer eller den mannen han er, for som sagt, jeg liker han. Mange publikummere vil nok mene den godeste Daniel er i overkant usympatisk, men jeg tror også de fleste likevel vil like filmen.
The Distinguished Citizen varer i nesten 2 timer og kunne gjerne vært noen minutter kortere, et sted midtveis faller jeg ørlite grann bort føler jeg, men filmen tar seg opp med et dramatisk klimaks, for hvis man sitter med tanken at han har dratt tilbake til Salas for å hente inspirasjon, er det mange skjær i sjøen. Slutten blir ganske lik det jeg underveis hadde spådd.
Om filmen er innspilt i byen Salas aner jeg ikke, men det er noe skittent fascinerende over den nedslitte byen, med sitt noe sære persongalleri, og det karakteristiske argentinske landskapet og landsbymiljø, som brer seg utover skjermen.
Filmen vises også torsdag og lørdag denne uka på TIFF.
Jeg liker The Distinguished Citizen, til tross for et litt kjedelig parti midtveis. 6 og en halv-7/10 stjerner og et sterkt terningkast 4. Forhåpentligvis når den norske kinoer i ordinær visning. Anbefales!
#film #filmer #filmhjerte #TIFF17 #tromsofilmfest
På dag 2 av TIFF var fengselsfilmen “BLESSED BENEFITS” fra Jordan den første på programmet mitt, men den var så dørgende søvndyssende at…ja du skjønner kanskje tegninga. Nå sovnet jeg ikke akkurat av men hadde jaggu problemer med å holde øyelokkene åpne etter hvert som jeg mistet interessen for handlingen. Filmen var en jeg hadde bra forventninger til, men viste seg å være en skuffelse, og ikke var verken skuespill eller persongalleri noe utpreget å skrive hjem om.
Den gav et litt annet fengselsdrama enn vi er vant med gjennom mange filmer og serier som skildrer livet innenfor murene, det blir likevel alt for kjedelig etter mitt syn. Terningkast 2.
Dagens siste film er “THITHI” fra India. Den kommer det kanskje noen ord om i morgen
Andre anmeldelser og innlegg fra filmfestivalen i Tromsø:
Slik lyder et av de mange gullkornene som sitter som et skudd fra unge Tobias i Solveig Melkeraaens nye norske dokumentarfilm, Tungeskjærerne, som hadde premiere og var årets offisielle åpningsfilm på filmestivalen i Tromsø.
I Tungeskjærerne tas vi med til Myre i Øksnes kommune i Vesterålen, der unger helt ned i femårsalderen entusiastisk springer på kaiene og med like stor iver utfører en nord-norsk tradisjon gjennom generasjoner; skjæring av torsketunger. Ikke bare syns de det er gøy, de tjener nemlig også gode penger på det.
Vi følger Oslojenta Ylva som drar til morens hjemsted Myre på besøk til besteforeldrene og vennen Tobias, som hun ble kjent med under sitt forrige besøk i nord. På Myre skal nemlig Ylva følge i morens fotspor, og lære seg å skjære torsketunger.
Regissør Solveig Melkeraaen, som selv er fra Øksnes, har virkelig fått storfangst på kroken med denne perlen fra kyst-Norge, der vennskapet mellom de to purunge Ylva og og Tobias står i sentrum, de begge er rundt 10 år gamle. Det er en ikke rent lite fascinerende reise Melkeraaen tar publikum med på, en reise med flust av livsvisdom fra barnemunn, særlig i de sekvensene av filmen der Tobias og Ylva får være seg selv uten for mye innblanding utenfra.
Filmen er en fornøyelse fra start til slutt, og er nok uten tvil en av de beste dokumentarene jeg har sett som skildrer barn og oppvekst, samtidig som det er en strålende god reklame for Nord-Norge, og Myre i særdeleshet.
Vi serveres treffende kommentarer på løpende bånd filmen igjennom, Tobias er virkelig en fantastisk guttunge med mye humor og solide doser av alvor. Selvsagt er da også filmens hovedrolleinnehavere, de unge tungeskjærerne Ylva, Tobias og Matteus, som vi også blir litt kjent med, full av sjarme.
Filmen lar oss se det fine vennskapet mellom Ylva og Tobias, vi ser hvordan selv unge barn tar ansvar og hjelper hverandre, hvordan de inkluderes i en “voksenverden”, og ikke minst hvor viktig tungeskjæring, av torsk altså om noen skulle lure, er for et lite lokalsamfunn som Myre. Tungeskjærerne viser også på en herlig måte gleden av å oppnå noe, det er en film med massevis av optimisme og drømmer, fint pakket inn med Myre som ramme. Tungeskjærerne viser også litt av kontrastene såklart, mellom storbyliv og et fiskevær eller tettsted i Vesterålen, alt på en delikat men santidig rå måte. For det er et røft miljø, hvor Melkeraaen har klart å formidle varmen.
Tungeskjærerne er en film alle unge som voksne bør få med seg, det er en dokumentasjon som viser at ikke alle av dagens barn bare sitter inne forran en skjerm, slik det ofte gis inntrykk av.
Et lite apropos. På min vei til neste festivalfilm gikk jeg tilfeldigvis forbi de tre unge tungeskjærerne, som var tilstede i Tromsø i anledning premieren, inne på Fokus kino. Når man ser hvor små de faktisk er, blir faktisk opplevelsen av filmen enda litt bedre.
Dette var virkelig morsomt, en veldig positiv overraskelse og noe av det mest underholdende jeg har sett av dokumentarer. Publikum i salen virket ihvertfall å fryde seg høylydt over denne lille perlen, full av torskehau og fiskeblod, som for det meste er spillt inn i nord. Om noe skal sies å trekke ned må det være noen små fortellergrep innledningsvis og mot slutten, der vi blant annet treffer Madcon-Tchawe, som er en god bekjent av Ylva og faren hennes, samt at noen få av scenene muligens kan virke litt i overkant rigga. Men slikt er flisespikkeri.
Hatten av for Melkeraaen, Tobias, Ylva og Matteus. For Myre. Nord-Norge. Kystfisket. Og barna.
Tungeskjærerne altså. Løp og se! Terningkast 5.
Filmen har ordinær Norgespremiere senere i vinter (10. mars i følge filmweb.no), og vises også på TIFF idag tirsdag klokka 11:45 og søndag klokka 18:00. Sistnevnte visning er på Kulturhuset. Begge filmene har kun rush tickets tilgjengelig (ledige billetter som selges like før filmstart).
Iskald russisk actionthriller – og en meksikansk bom.
På filmfestivalen i Tromsø (TIFF) sin første dag fikk jeg med meg 4 filmer. I andre innlegg finner du anmeldelsene av Rara (Chile) og Tungeskjærerne (Norge).
Her følger vurderinger av de to andre, den russiske spenningsfilmen The Icebreaker og Panamerican Machinery fra Mexico.
Action/thriller/katastrofefilm, Russland, 2016, spilletid 2 t 04 m.
Sett på Fokus kino
Kapteinen i The Icebreaker. Pressefoto: tiff.no
Freezing land, moving pictures, er TIFFs slagord. For The Icebreaker passer ihvertfall første del av det som hånd i hanske, for her er det iskaldt så langt øyet kan se!
Russiske filmer har aldri vært blant mine favoritter selv om det finnes hederlige unntak. Et slikt unntak er den iskalde “The Icebreaker”, med handling satt til 1985, der vi er med på en stor russisk isbryter (båt som brøyter seg gjennom isen) på tokt i Antarktis. Når den store isbryteren kommer på kollisjonskurs med et isfjell må kapteinen ombord gjøre et valg som kan få store og katastrofale følger.
Båten unnslipper så vidt, men dramatikken er på ingen måte over. I de drivende ismassene kjører båten seg senere fast, og isoleres langt ute i et bikkjekaldt og ugjestmildt hvitt hav”landskap”. Farer truer, både i form av isfjellet som den nå avsatte kapteinen tror følger båten, strøm og mat må rasjoneres, stridighetene ombord tar nye vendinger når gode råd blir dyre og kulda sniker seg stadig nærmere.
Når kapteinen degraderes etter det første nesten-sammenstøtet og en ny kompromissløs kaptein ankommer luftveien, øker spenningen blant mannskapet. Paralelt med den iskalde stemningen på isbryteren har filmen noen sidehistorier på land som jeg ikke henger helt med på alt av, kanskje mest fordi jeg ikke rakk å lese all teksten på engelsk hele tiden.
Saken fortsetter under traileren
Hvordan drivis og isfjell oppfører seg skal jeg ikke uttale meg om i det hele tatt for det har jeg ingen anelse om, men teknisk sett er spesialeffektene i The Icebreaker gode nok synest jeg. Filmen står seg ihvertfall ikke noe tilbake mot actionproduksjoner fra USA for eksempel, og inneholder vel også en del av samme mønster, intriger og dramaturgiske grep.
Det er en intensitet og nerve helt fra begynnelsen av som holder seg hele veien. Selv om filmen sikkert kunne vært et kvarters tid kortere syns jeg aldri det er kjedelig. Sine iskalde og truende omgivelser til tross er det også varme og humor i filmen, som også gir en klaustrofobisk følelse og en skildring av hvordan mennesker i en livstruende og usikker situasjon reagerer. The Icebreaker var en film jeg på forhånd var usikker på, men den overrasket positivt. Typisk russisk på flere områder, likevel litt utypisk også.
På stjernerankingen blir det fine 7/10 til The Icebreaker. Omregnet til terningkast skulle det tilsvare kun fire etter min skala, men jeg gir The Icebreaker terningkast 5, fordi det er underholdende spenning.
Filmen vises kun to ganger under TIFF. Den siste visningen finner sted søndag klokka 11:15 på verdensteateret (på TIFFs siste dag trengs heller ikke festivalbevis). Kanskje dukker denne filmen opp på kino eller andre steder også, se den om du liker action og spenning
PANAMERICAN MACHINERY
Mexico, 2016, Mørk dramakomedie
Sett på Fokus kino sal
Å si noe særlig mye fornuftig om Panamerican Machinery er egentlig ikke så lett, for filmen gav meg særdeles lite og var en stor skuffelse.
I tillegg til å ikke gi meg noe av verdi var dette for mitt vedkommende gudsjammerlig kjedelig til tider. Arbeiderne på fabrikken med samme navn som filmens tittel ser fremtiden sine gå i knas når de en morgen finner bedriftssjefen død på kontoret sitt. Hva nå? Det som følger fremstår for meg som sagt som ganske uinteressant. De ansatte låser seg inne på området og har en heidundrande fest mens de grubler over fremtiden. Noen små vittige scener trekker litt opp i en ellers bortkastet filmstund. Hele settingen blir for sær og persongalleriet for absurd. Det eneste jeg kan dra ut av Panamerican Machinery må være at folk trenger den tryggheten en arbeidsplass kan gi. Så noe var det da.
Filmen vises også sent onsdag kveld og grytidlig søndag morgen på TIFF, men jeg ser ingen grunn til å anbefale noen å ta turen eller å se den andre steder. Finn heller noe annet på TIFF-programmet å bruke tid på.
2/10 stjerner. Terningkast 2, og såååå nære å skrape bunn-nivå.
Hurra! Filmfestivalen i Tromsø er i gang! RARA fra Chile var første film på mitt program.
På forhånd hadde jeg satt opp et skjema med filmer jeg kan tenke meg å se under TIFF, og rangert de i grupper fra 1. valg til 4. valg-kategorier. Rara var nok i så måte på nivå 4 for min del på forhånd, men likevel hadde jeg brukbare forventninger til Rara, hvis tittel unektelig minner litt om en rølpesang, uten noen sammenligning forøvrig.
Rara er nemlig en seriøs film som har hentet inspirasjonen sin fra en virkelig hendelse i Chile, hvor en rettsdommer ble fratatt foreldreansvaret for barna sine på grunn av sin seksuelle legning.
TIFF, som har filmen i sin programkategori “Horisonter”, skriver i programomtalen følgende om Rara: 13 år gamle Sara bor sammen med moren Paula, hennes kjæreste Lia og sin yngre søster Catalina. Hun tar sine første, forsiktige steg ut fra det kvinnedominerte hjemmet og inn i en ny verden, med forelskelser, identitetssøken og en ny type frihet. Ungdomstidens opp- og nedturer deles med bestevenninnen Pancha. Mellom en småparanoid mor og en lite reflektert far som vil ha barna tilbake, må Sara finne sin egen vei (kilde: tiff.no).
Rara klarer aldri å engasjere meg helt, selv om filmens tema er interessant nok og viktig. For hvem skal avgjøre hva som er “normale” oppvekstvilkår for et barn? Hvordan påvirker omgivelsene barns syn på det å bo sammen med “to mammaer”? Sara som er filmens hovedperson blir fremstilt på en reflektert måte, på en måte vil hun ha det som “alle andre”, samtidig som hun helt klart er glad i moren sin og morens kjæreste. Saras venninnne Pancha fremstår også som veldig sympatisk.
I løpet av filmens gang bygges det opp til et litt hjerteskjærende familiedrama der omsorgsretten for de to barna foregår litt i bakgrunnen. Filmens øvrige karakterskildringer er også gode og troverdige, og filmen er bygd opp slik at hoveddelen av sympatien rettes mot Paulas side av saken.
Rara føles likevel tidvis litt langdryg, og kanskje er den for nedtonet i stil og dramtiske grep, men tar seg opp mot slutten. Tematikken er ikke av de som oftest har blitt vist frem på film, og er sånnsett viktig som en del av LGBTQ-samfunnets utfordringer, og er en film som kanskje vil kunne bidra positivt for utviklingen.
Karaktermessig vil jeg på en skala fra 1 til 10 plassere den på 6/10, noe som i min bok vil tilsvare et terningkast 4. Det er på grensen altså, og er noe snilt bedømt, men Rara får et terningkast 4.
Den chilensk-argentinske filmen Rara vises på TIFF. Pressefoto: tiff.no
RARA KAN DU SE PÅ TIFF ONSDAG KLOKKEN 13:00 OG LØRDAG KL. 11:30
TIFF er i gang for fullt altså, og senere i dag ser jeg frem til festivalens offisielle åpningsfilm Tungeskjærerne, den norske dokumentaren der vi følger lokalsamfunnet på Myre i Vesterålen, og som jeg faktisk fikk billett til (hurra! for jeg digger Vesterålen), samt en film fra Mexico, og en fra Russland, spilt inn blant annet i nordlige deler av det gamle sovjetunionen, i Murmansk-området. Den har jeg forhåpninger til.
Updates om disse kommer her på filmhjerte.blogg.no iløpet av tirsdags morgen eller formiddag. Følg med, følg med her på bloggen denne uka filmvenner
PS. Selvsagt syns jeg det er morsomt at Filmhjerte har fått (presse)akkreditering fra TIFF. Veldig morro for en hobbyfilmblogger, og generøst av TIFF selvsagt. Søndag var iallefall undertegnede og hentet ut en festival-“goodie-bag” med masse TIFF-stæsj i.
Skulderveske, akkrediteringskort, billetter, festivalkatalog, ja til og med noe å bite i, var å finne i akkrediterings-veska, samt litt annet stæsj. “Life is like a box of chocolates, you never know what you gonna get” (neppe noen som tok den filmreferansen vel? Hehe), stod det på sjokocookis-eska. Joda, rimelig fornøyd med greiene fra min bestevenn TIFF, hvis man tørr å bruke det uttrykket i disse tider
Ordinære billetter til filmene koster 100 kroner, eventuelt rabattkort på 12 billetter for 948,- eller 22 billetter for 1540,-. I tillegg koster festivalbevis (inkludert katalog) som alle må ha 140 kroner (120/100 honnør/student). TIFF tilbyr forresten studenter under 25 år en pakke med festivalbevis + 2 billetter for 200 kroner.
Billetter kan kjøpes på alle visningsstedene og på TIFF.NO
Husk at du kan følge filmhjerte på FACEBOOK, der det er en egen side for filmhjerte.blogg.no. Liker du siden blir du oppdatert når det er noe nytt på filmbloggen.
Du kan også følge undertegnede på TWITTER (@LarsJG), der det også sikkert blir noe TIFF-kvitring under festivalen. Undertegnede er også å finne på INSTAGRAM (larsgronli), og også der vil det kunne dukke opp noe i løpet av TIFF.
