«Perfect Days» fra Japan er en fortryllende varm historie som innbyr til sinnsro.
Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
FILMANMELDELSE:
PERFECT DAYS
Japan (og Tyskland), 2023, Drama, 2t 03m
Regi: Wim Wenders
På kino fra 2. februar. Sett på Tromsø International Film Festival i januar.
Tenk deg at du jobber hver dag fra mandag til fredag med å vaske, gnikke, gnu og rengjøre offentlige dass. For mange et skrekkscenario. Men så til de grader ikke for vår mann i denne hjertevarme fortellingen i regissør Wim Wenders‘ japansk-tyske samproduksjon.
Filmens hovedperson Hirayama er nemlig en over middelaldrende og enslig mann, som er ansatt som renholder av offentlige toaletter i Tokyo. I tillegg til sin uglamorøse jobb lever han også ellers ganske så spartansk, enkelt og rutinepreget i leiligheten sin, og på fritiden.
Men Hirayama trives tilsynelatende godt med tilværelsen. Han klager ikke, nesten aldri ihvertfall, og han nyter livets små gleder, som å høre på gode gamle musikk-kasetter med låter av klassiske amerikanske pop- og rock-artister, ja du husker vel kassetten? For noen minner de avstedkommer! Filmen oser av melankolsk stemning.
En dag forrykkes imidlertid balansen i Hirayamas rutinepregede hverdag når niesen hans uventet dukker opp på besøk. Niesens mor, altså Hirayamas søster, lever i en helt annen verden enn han, noe vi senere i filmen erfarer. For, det finnes en tristhet i Hirayama også, som gir historien et enda dypere lag, og gjør at dette også blir en litt sår fortelling – men likevel med mye livslyst og humanisme.
Det er direkte sjarmerende, melankolsk og dypt fascinerende, ja nærmest poetisk, å følge den forsiktige og ordfattige mannen gjennom de daglige gjøremålene, og få et lite innblikk i en mindre glamorøs side av verdensbyen Tokyo. For også bybildet vi får bli med inn i, er en sydende skattekiste for de som elsker detaljer og retro.
At han nesten legger sin ære i denne jobben han har, og måten han pusser og gnikker på toalettene, gjør at man tenker at han ser på jobben som ikke bare en jobb og et renhold, mer som en sjelelig renselse også. Tankene kan ihvertfall vandre i de baner når man prosesser hva man ser. Kunne filmen vært tydeligere rundt mannens indre kamp? Hvis han har en (det har vel vi alle på sett og vis?).
«Perfect Days» er en særdeles stillferdig, lavmælt og fredfull film, som aldri blir kjedelig, og vår hverdagshelt sier faktisk ikke så mye heller.
Mangelen på ord erstattes imidlertid av små subtile ansiktstrekk som viser følelser og sinnsstemning utført med perfeksjon av veteranen Kōji Yakusho (68) som spiller hovedrollen som Hirayama, på utmerket vis.
Yakusho er iallefall perfekt for denne rollen. Han er også en av Japans mest kjente skuespillere, men ettersom japanske filmer ikke er det det går mest av på norske skjermer, husker kanskje noen han fra «Babel» (2006).
Wenders fortelling er en film som løfter frem verdien av å se de små gleder i livet, å se det positive og å gjøre det beste ut av det man har. Det er en film om de små, men viktige ting. Å leve i nået. Nå er nå. Filmen er også strålende på å løfte fram en respekt og en høflighet som Japan har all grunn til å være stolte av.
Dessuten fungerer filmen blant annet også som en fin hyllest til renholdsarbeidere, en veldig ofte lavt ansett yrkesgruppe, men med en viktig samfunnsfunksjon.
I tillegg er det ikke fritt for humor. Hirayamas arbeidskollega er litt av en (utilsiktet) klovn i grunn, og fungerer som en forløsende humoristisk faktor i historien. En historie som også har en bit av sorg i seg, og noe av det virker litt rotete. Humor og ungdommelighet skytes også inn i filmen via den sjarmerende og sympatiske niesen.
Sympatisk ja. Hirayama er selvfølgelig sympatisk til tusen. På grunn av det trykker vi som ser på han inn til oss og blir interessert i han.
Filmens regissør er tyskerenWim Wenders (78), som etter sigende er kjent for filmer med tematikk rundt ensomhet. Han har en ekstrem lang liste bak seg som han har hatt regi på, ifølge imdb over 80 inkludert kortfilmer, tv-episoder og diverse.
Jeg er imidlertid veldig lite kjent med han som filmskaper, for meg er han bare et navn jeg har hørt før, men han står bak de velkjente dokumentarene «Buena Vista Social Club» (1999), og «Jordens salt» (2014), og spillefilmen «Paris, Texas» (1984). Med «Perfect Days» leverer han iallefall et mesterlig stykke arbeid som får sin velfortjente hyllest.
Delikat foto byr også filmen på, og et sjelfullt, energisk og innbydende soundtrack. Vakkert.
Det som skiller filmen, som forøvrig er Oscar-nominert som beste internasjonale film, fra å få toppscore er i hovedsak noen små uforløste tråder, uten at det rokker ved å spandere varme anbefalinger om å se «Perfect Days» – et nesten perfekt drama om det enkle liv.
The Zone of Interest er krigsfilm slik krigsfilm sjelden eller aldri før er sett!
Den britiske regissøren Jonathan Glazer sin tyskspråklige film tar oss inn i andre verdenskrigs dager, til en både fascinerende, hoderystende og sjokkerende studie av ondskap, fornektelse og likegyldighet vegg i vegg med et av historiens mørkeste kapitler, Auschwitz.
Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no Foto: Filmweb.no
FILMANMELDELSE:
THE ZONE OF INTEREST Nasjonalitet: England, USA, Polen, 2023 Språk: Tysk, Jiddisk, Polsk Historisk drama/krig, 1t 45m Regi: Jonathan Glazer
På norsk kino fra 26. januar
Sett på Tromsø International Film Festival 15.01.24
Krigsfilm er dog å dra det langt, for «The Zone of Interest» er ingen krigsfilm i den forstand, det er drama med handling fra andre verdenskrig. Filmens sentrum er Rudolf Höss som under andre verdenskrig var mannen som var NAZI-kommandant og ledet den tyskdrevne konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen.
Filmen som er løst basert på en roman fra 2014 med samme navn av Martin Amis, og virkelige personer, følger nemlig Rudolf Höss, kona Hedwig og resten av familien, som bor bokstavlig talt vegg i vegg med konsentrasjonsleiren Auschwitz.
Der vandrer de rundt i en herskapelig bolig med en fargerik, levende og idyllisk stor blomsterhage, og forsøker å bygge opp sitt drømmehjem, uten at de tilsynelatende verken vil eller evner å ta inn over seg hva som foregår i nabolaget.
Kontrastene er enorme, for kun en diger mur og gjerder skiller Höss-familiens eldorado med grusomhetene vi vet foregikk i Auschwitz, der jødeutryddelse i stor skala fant sted.
Glazers sjakktrekk er å ikke vise disse grusomhetene. Derimot spiller lyden en stor rolle, for med hjelp av særdeles effektfulle lydeffekter og visuelle effekter i bakgrunnen får vi forståelsen av hva som foregår bare få meter unna Höss-familien sitt drømmehjem.
Det er skudd, aggressive hunder, smertehyl og dunk i det fjerne, vi ser at det siver røyk fra pipene i forbrenningsanlegget, aske daler ned som snø og vi ser og hører tog ankommer, som vi kan anta er fulle av jøder på vei til sin trolige endestasjon.
Mens jeg ser filmen er det slående hvor kontrastfull filmen er, og etterhvert slår også lydeffektene en skikkelig knyttneve mot publikum. Om, og om, og om igjen.
Det er på en styggskitten måte en fascinerende reise å bivåne den fornektelsen av virkeligheten og likegyldigheten familien lever under. Ute i den digre og fargerike hagen arrangerer familien store selskaper og Hedwig gjør sitt ytterste for å bygge et drømmehjem for seg, barna og familien. Hvor kald må man være for å lukke øynene for realitetene? Men slik er de alle sammen? Selv den sympatiske moren som besøker, barna, og resten av de tyske troppene. Eller finns det en tristhet hos de?
At verden uten folk som Rudolf Höss er et bedre sted kan ikke motsies, han var en av historiens verste mennesker, og et klokkeklart eksemplar på ondskapens ansikter – men nettopp derfor er også filmen så sterk i måten han og familien portretteres. Man tar seg i å tenke at jøss denne fyren virker jo både hyggelig og normal. Det var han selvsagt ikke. Nettopp det er så skummelt.
Skuespiller-prestasjonene er også svært sterke, kanskje først og fremst av Sandra Hüller i rollen som Hedwig. Christian Friedel gjør også en særdeles overbevisende rolle som Rudolf Höss. Jeg syns også at barna i filmen gir historien en ekstra dimensjon, for det er via dem vi mest føler at ikke alt bare er fryd og gammen i det Hössiske hus. Noe som faktisk på mer enn en måte gjør godt å se.
Glazers film gir mye rom både for refleksjon og ettertanke, men likevel klarer den ikke helt å trykke på de store emosjonelle knappene for å virkelig berøre. Ihvertfall føltes det slik mens jeg så filmen, dog kommer inntrykkene etterpå.
«The Zone of Interest» er utvilsomt krigsdrama slik film fra krigens dager sjelden eller aldri før er sett.
Dog er den ikke perfekt. Den roter seg litt bort noen ganger med litt unødvendige ting. Filmen har noen svarthvitt-scener, eller nattkikkert-kamera-aktige, som muligens er noe forvirrende, men som kanskje bare må tygges litt på. Men de bryter litt med filmen ellers stilmessig. At Glazer sjonglerer med ulike stiler på vellykket vis ser vi imidlertid i sluttsekvensen, som på ren dokumentarisk måte setter det historiske aspektet i perspektiv.
At den på tross av å ikke være innertier allerede nå kan utropes som en av årets beste filmer hersker det liten tvil om. Filmen har fått fem Oscar-nominasjoner, for beste film, beste regi, beste adapterte manus, beste internasjonale film og beste lyd. Her ligger det trolig godt tilrette for ihvertfall beste internasjonale film (selv om jeg personlig vil juble mest for «Perfect Days»), og noe den iallefall bør belønnes for er lyden, som mer eller mindre er det som virkelig gjør denne filmen.
Spilletiden på en time og 45 minutter er perfekt.
«The Zone of Interest» vil gjøre inntrykk. Se den!
BÆÆÆÆÆÆÆ! Slik åpner den splitter nye norske dokumentarfilmen SAU, som hadde verdenspremiere 18. januar på Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) – en brekende sau, og publikum hyler med i et latterbrøl.
Tekst: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no Foto: Lars Jørgen Grønli (filmplakat) og Filmweb.no
Det er heller ikke den eneste gang man flirer i løpet av filmen, for at sauer er ålrighte dyr, det vet vi jo, men de er ganske morsomme også faktisk, og det hjelper på at sauebøndene er av det likanes slaget også med morsomme kommentarer på lur, og at regissøren og teamet klipper ting så godt sammen som det er gjort i flere sekvenser, eller ihvertfall har valgt de beste saueklippe(r)ne…
På det lille sauebruket i ei lita bygd i Nordland går det mot generasjonsskifte fra far til datter etter 40 år.
Musikeren Rakel Nystabakk flytter hjem fra Oslo til den lille bondegården, sammen med kona Ida for å overta driften. Filmen følger Rakel og Ida i tiden etter at de har tatt over, godt hjulpet av Rakels far (og også moren) som forsatt bidrar med sin uvurderlige kunnskap om sauehold.
Regissør Rebekka Nystabakk trengte ikke lete lenge for å finne prospektet til sin debutfilm, hovedpersonene fant hun i sin egen familie, på gården Nystabakkan i Sørfold i Nordland. Det er nemlig hennes egen søster og foreldre som er hovedpersonene i filmen, ettersom sauer ikke er personer. For det er utvilsomt, noe tittelen muligens allerede har satt deg på sporet av, sauer som er filmens midtpunkt. Men selv om filmen handler mye om sau, er den først og fremst et personlig og nært portrett av en familie, om opprettholdelse av tradisjon og om å bringe kunnskap videre fra generasjon til generasjon.
Filmen reflekterer rundt viktige temaer som det å drive gammeldags tradisjonell bondegård og sauedrift kontra det moderne. Hvordan skal Rakel balansere ønsket om å drifte gården på naturens premisser, sett opp mot økonomiske utfordringer?
Sau, filmen Sau altså, er også en skikkelig kjærlighetserklæring til nettopp det, å drive gård i liten skala, på tradisjonelt vis, det er en ode til det å bo og leve på landet langt fra storbyens leven, og det er selvsagt en fascinerende kjærlighetserklæring til sauen som dyr og selskap.
For mange ser nok på sauer som kun en ting, mat. Det er de naturligvis også, imidlertid er de også mer – både sosiale, nyskjerrige, av og til skikkelig rare og morsomme dyr. Og noen gang stygge. “Det var no synd at du sku bli så stygg”, sier Rakel i et klipp til et nyfødt lam, selvsagt til gapskratt fra publikum i kinosalen.
Rebekka Nystabakks dokumentar er en fin liten film, som er både rørende og tankevekkende, der familiens pågangsmot og positivitet er en oppløftende styrke.
Det er likevel litt stillestående. Naturligvis er det begrenset hva som kan “skje” i en dokumentarfilm, men i mitt hode blir det litt lite interessant av og til, uten at jeg spesifikt har en soleklar oppskrift på hvordan filmen kunne vært spisset.
Spilletiden er allerede nede i kun 1 time og 18 minutter, men kunne noe vært endret? Filmen nevner det og, men det kunne vært mer om hvor mye steinhardt arbeid som ligger i å drive en småskala bondegård med masse sauer, for det er definitivt ingen dans på roser. Som en som har vokst opp i barneår med nettopp sauegårdsdrift, og med egne øyne iakttatt, vet jeg det.
Det føles bare som en litt for lett stil tidvis, dog må det sies at det er veldig bra at filmen ikke kan oppfattes som mest en klagesang. Det gir et snev av følelse av å være en spesialepisode av “Der ingen skulle tru at nokon kunne bu” eller et “Norge rundt”-innslag. Om det oppfattes som et pluss eller minus vil nok variere. Det er også andre ting som nok er for lite berørt i filmen, og den er ikke superengasjerende, selv om den er bra.
Ta nå imidlertid med kjedsomheten med en liten klype salt på kjøpet. Det må nevnes at innledningen som ble holdt før filmen startet på Fokus kino med diverse taler, siden det var filmens verdenspremiere, var så traust og søvndyssende at jeg nesten sluknet – mens fyren i nabosetet ikke bare nesten sovnet… Men dette var altså før filmstart, og skal ikke vurderes sammen med filmen.
Filmens hovedperson Rakel er ihvertfall slik hun fremstår både lærevillig, arbeidssom, veldig trivelig og sympatisk, med gode refleksjoner over livet og drifta. Kanskje er hun ikke helt hundre prosent komfortabel foran kameraet absolutt hele tiden, men hvem er vel det som ikke er kameravant? Ettersom jeg heller aldri har hørt om henne før denne dokumentaren er det ikke sikkert det stemmer, men kanskje fremstilles hun (til tross for det nevnte om å ha gode refleksjoner) en smule for lettsinnet med tanke på arbeidet hun har påtatt seg?
Forsvarer filmen en tur på kino, spør du deg? Her er svaret både ja og nja. Egentlig hadde dokumentaren Sau passet best på TV og ville nådd et mye bredere publikum, men for et voksent publikum, og sikkert en del yngre også, er det nok trolig en fin opplevelse på stort kinoformat. Filmen ble iallefall svært godt mottatt blant publikum på premierevisningen. Det var unison og stående applaus gjennom rulleteksten, en rulletekst som forøvrig også takket hver og en av alle sauene, ved navn! 😀
Vurderingen må bli at som dokumentar holder jo dette god kvalitet, har sjarme og humor. Det er nært terningkast 5, og ender på en sterk firer, så da er det bare å si; vær med en tur i saueflokken! Se Sau 😉
Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
larsgronli ætt hotmail dått com
TIFF er over for i år, og antall filmer Filmhjerte fikk sett ble 27(!) – eller 26 egentlig, en av filmene ble sett to ganger pga skuespillerbesøk på den andre visningen av The Lost Boys.
Av alt jeg trakk frem før festivalen på filmbloggen fikk jeg sett alt jeg ville, samt noen som ikke ble nevnt der, men droppet tre planlagte visninger mot slutten av uka på grunn av prioritet av søvn, etter søvnunderskudd ;p (ukrainske Forever-Forever, et kortfilmprogram (med bl.a. svenske Boys) – og The Hudsucker Proxy, men den ser jeg annet sted senere). Det eneste jeg ikke fikk plottet inn tid til var et av kortfilmprogrammene, der jeg uansett kun var interessert i en av kortfilmene.
Rekorden min fra 2019 ble ikke slått, den er fortsatt 31 filmer i løpet av festivaluka 😉
ETHAN COEN GJESTET TIFF OG TROMSØ!
Ethan Coen og Tricia Cooke på Kulturhuset i Tromsø på TIFF 2024. Foto: Lars Jørgen Grønli
Men årets festival går inn på en andreplass for min del siden 2004/2005 da jeg begynte å gå årlig på TIFF. Et av høydepunktene i år var forresten ikke en film. Det ca 90 minutters lange “Master Class med Ethan Coen og Tricia Cooke” i et fullsatt Kulturhuset i Tromsø, der Ethan, den ene halvdelen av Coen-brødrene (og filmklipper Cooke) snakket om filmene sine og samarbeidet med broren Joel, var en interessant, moro og spennende opplevelse.
I år ble det utrolig nok også forresten tid til en liten tur innom “pressefesten” på Ølhallen. Uten mat og drikke osv….men vi lar det ligge, hehe
BLINKSKUDDENE
Før festivalen leste jeg programmet grundig, og plukket ut det jeg hadde tro på av de rundt 90-95 ulike filmene. Av 26 sette filmer var det mange blinkskudd, glimrende filmer, og flere som var bra, brukbar eller verdt tiden. Ikke alt falt i smak, to-tre bomskudd ble det.
Her er en kjapp gjennomgang.
Merk dere disse 11 strålende filmene. Mange av de kommer på norsk kino. De det ikke foreligger kinolanseringsplaner for er nevnt.
* The Holdovers (USA) – Rasende festlig om en muggen og hatet lærer som må passe på de gjenværende elevene på en kostskole jula 1970. Les filmanmeldelsen et annet sted på filmbloggen.
* Perfekt Days (Japan) – Portrett av japansk hverdagsliv som innbyr til sinnsro, og som løfter frem en høflighet og respekt Japan kan være stolte av. Filmen følger en middelaldrende enslig mann ansatt som renholder av offentlige toaletter i Tokyo. Utrolig sjarmerende, lavmælt og melankolsk film, flott foto og soundtrack. Og, musikkkassetten får sin renessanse! En må-se-film.
* Riceboy Sleeps (Canada/Korea) – Knallsterkt drama, fra 2022 faktisk, om koreansk imigrantmor og sønn i Canada som opplever rasisme, forskjellsbehandling, lengsel og savn om tilhørighet. Virkelig en solid anbefaling. Foreløpig ikke planlagt satt opp på norsk kino (Få den på!).
* Scrapper (UK) – Komisk far-datter story, men også en sår historie i bunn med mye humanisme. Herlig film om egenrådig 12-årig jente.
* The Lost Boys (Frankrike) – Sterkt drama om ungdomskriminelle gutter, det sterke samholdet i ungdomsfengselet og forbudte følelser innenfor gjerdene, blant annet. Ukjent om den får norsk kinodistribusjon.
Hovedrollen spilles av Khalil Ben Gharbia som gjestet festivalen og fortalte om filmen og rollen sin, en film han ser på som veldig personlig for han, ettersom han selv tidligere i livet følte seg både isolert og alene, fortalte han på spørsmål fra undertegnede på runden med spørsmål fra salen.
* How To Have Sex (UK) – Ungdomsparty på Kreta full av energi og adrenalin, med alvorlig tema om festkultur og aksept. Veldig underholdende. Anmeldelse ligger her på filmbloggen.
* All of Us Strangers (UK) – Mystisk om ensomhet, savn og identitet. Sterk historie. Anmeldelse av filmen kan leses her på filmbloggen.
* Vincent Must Die (Frankrike) – Mørk og underfundig komigrøsser som underholder. Noe uggent er i gjære, alle Vincent ser på går til angrep på han og vil drepe han. Smånervøs nerve hele veien med et passende skrekklydspor. Vittig og slett ikke blodsplætterfilm. Enkel og ukomplisert. Ikke satt opp på kino i Norge, så se den når muligheten byr seg.
* The Zone of Interest (Tyskland/UK) – Fascinerende, kontrastfull og hoderystende skildring av livet og fornektelse hos Höss-familien vegg i vegg med Auschwitz!
Sterke skuespillerprestasjoner, og et lydspor med imponerende og effektive lydeffekter. Sterk film!
* Mirakelet i Gullspång (Norge/Sverige) – Utrolig men sann historie om to norske søstre som møter en kvinne kliss lik deres avdøde søster. Anmeldelse av mirakelet kan leses her på filmbloggen.
* A Ravaging Wind (Argentina) – Fin historie om en predikantfar og hans noe underkuede datter som bilhavarerer under misjonsturné på den argentinske landsbygda. De havner dermed hos en lurvete bilmekaniker og hans vansirete sønn. Kommer neppe på norsk kino, men en ganske fin film som bør sees. Et nærmest romantisk argentinsk landskap omkranser handlingen.
To dokumentarer som er verdt å se:
* Sau (Norge) – om småskala sauedrift, opprettholdelse av tradisjon og videreføring av kunnskap mellom generasjoner. Ganske underholdende til tider.
* The Home Game (Island) – Moro, sjarmerende og engasjerende underdogs fotballdokumentar! På et knøttlite sted på Island planlegges den første kampen noensinne på bygdas 25 år gamle fotballbane. Usikker på kinoplaner.
Fimene som omtales videre nedover vet jeg ikke status for angående planer om kino i Norge. Sjekk selv 😉
NOEN FLERE BRA OG BRUKBARE FILMER
Noen filmer som i forskjellig grad overrasket positivt:
* Terrestrial Verses (Iran) – Film bestående av flere korte satiriske, småprovoserende episoder som tar det absurde, firkantede, og autoritære iranske samfunnet på kornet. Noen skikkelige gullkorn her.
En iransk kvinne blant publikum i salen tok ordet på Q&A-runden etter filmslutt og sa at denne filmen var 100 prosent autentisk for hvordan det er i Iran, og at hun, familien og vennene har opplevd alle situasjonene filmen viste. Ali Asgari, den ene av filmens to regissører, som gjestet TIFF, fortalte om at pga filmen hadde han vært fratatt passet i over et halvt år. Flere av disse korte episodene er faktisk veldig bra.
* Puan (Argentina) – Lett argentinsk samfunnskritikk, ved bruk av humor og satire. Om en universitetsprofessor som selv havner under vurdering når en konkurrent om en ledig toppstilling ved universitet dukker opp. Samtidig er samfunnet utenfor i kaos. Tidvis underholdende.
* Rød Himmel (Roter Himmel/Afire, Tyskl.) – Om en forfatter og en fotograf som drar sammen til et avsides feriehus for ro og inspirasjon, men et ukjent par som allerede er der skaper ubalanse og nye relasjoner. Imens nærmer en skogbrann seg. Brukbar, men liker ikke slutten, og ikke den mannlige hovedrollen (forfatteren) noe særlig heller (birollen, som fotografen, og den kvinnelige hovedrollen er god).
* Housekeeping for Beginners (Nord-Makedonia, Serbia og flere), som forøvrig vant Queer Lion Award på anerkjente Venezia Film Festival. Filmen som av en jury på lørdag ble tildelt filmfestivalen i Tromsø sin hovedpris The Aurora Award. Jeg så derfor denne på søndag. Den er også brukbar, noe bra, men litt rotete – om en veldig forskjellig sammensatt LGBTQ-“familie” utenfor Skopje, som må holde sammen når krisen rammer. En morsom liten detalj er det i filmen for de som husker et noe spesielt serbisk Eurosong-bidrag med håndvasking og klapping for et par år siden.
Åpningsfilmen og dokumentaren Life is Good- Al Haya Helwa (Norge) gav jeg terningkast 3 til i en egen bloggpost, så den er vel brukbar. Se den når den kommer på TV, den er neppe verdt å løse kinobillett for å se, selv om hovedpersonen og regissøren Mohamed Jabaly er sympatisk som få, med mindre du er veldig interessert i Tromsø.
HØR HER’A OG FARGO
Så også “pakkisene” (som de sjøl omtaler seg som i filmen, så ikke rop rasist mot meg ;p) i den herlig lekne “Osloske” Hør Her’a, norsk kinofilm fra i fjor, som er veldig morsom. Ligger vel digitalt et eller annet sted.
Å endelig få se den udødelige 90-tallsklassikeren Fargo (USA, 1994) på stort kinoformat var selvsagt også veldig kult. Det løftet selvfølgelig opplevelsen at mesterregissør Ethan Coen, som var produsent og skrev den sammen med broren Joel som også hadde regi), var i Tromsø som gjest på TIFF sammen med filmklipper Tricia Cooke.
Ethan Coen (i midten!) svarte på spørsmål fra publikum i salen på Kulturhuset i Tromsø etter spesialvisningen av kultklassikeren Fargo på TIFF 2024. Tricia Cooke deltok også. Foto: Lars Jørgen Grønli
Etter filmslutt stilte begge opp på en omlag 20 minutters runde med snakk om filmen samt svarte på mange spørsmål fra publikum, i en stappfull sal på Kulturhuset. Men Fargo trenger ikke anbefalinger herifra, det er en kultklassiker for evigheten.
Ja forresten, Filmhjerte fikk selvsagt knipset et blinkskudd for minneboka sammen med Mr Coen 😉
Ethan Coen og Filmhjerte i Tromsø. Foto: Lars Jørgen Grønli
På vei ut av salen stod nemlig Ethan Coen utafor døra, så da måtte sjansen benyttes til å spørre om han ville stille opp på dette blinkskuddet av et bilde, noe han selvsagt sa ja til 😄
SKUFFELSER og BOMSKUDD
Blant de få jeg ikke likte var egentlig noe overraskende Margreth Olins dokumentar Fedrelandet (Norge) som og gikk ifjor på kino. Fint foto men kjedet meg grasalt.
Bomskudd ble nok for det meste første verdenskrigspoesien Benediction (UK). Langdryg og trist, men ikke en dårlig film. Den gikk på TIFF uten noen undertekster, heller ikke engelske, og denne gangen ble det dessverre for tungt å henge skikkelig med. Engelsk undertekst ville hjulpet godt.
På TIFF er det nemlig slik med undertekster at engelskspråklige filmer som oftest ikke er tekstet, verken på norsk eller engelsk, med mindre filmen snart er kinoklar i Norge og har fått norske undertekster, noe som er litt vanligere i senere år enn for en del år siden på TIFF. Filmer med all annen tale enn engelsk, også norsk og annet nordisk tale, er nesten alltid tekstet på engelsk. Kanskje ser jeg Benediction igjen om den dukker opp på TV eller nett med enten norsk eller engelsk undertekster.
Hounds (Marokko) er ok, men ikke som jeg forventet. Ikke bomskudd, den kan godt sees og er egentlig litt spennende, om en far og sønn som havner i stortrøbbel i Casablancas møkkete gater.
Selv om den ikke direkte ble et bomskudd likte jeg heller ikke The Sweet East (USA) noe særlig, deler av den var litt humoristisk, særlig delen med Simon Rex i første del var bra, men i sum for mye rør.
En skuffelse var When Evil Lurks (Arg.). Ikke fordi den er så innmari elendig, men forventningene mine var nokså annerledes enn resultatet. Det er en kølsvart skrekkgrøsser, med noen sjokkscener. Det er ikke en scare jump-film, men er ekkel, grotesk og kvalmende, og egentlig ganske jævlig og teit, med elementer jeg absolutt ikke setter pris på. Barnemaltraktering er bare nei. Men, det ER jo skrekkfilm, det skal være totalt urealistisk og et helvete. Jeg hater den ikke, den funker litt på en styggskitten måte, men kan umulig si at den kan anbefales, man må ha god mage ihvertfall.
SVENSK KORTFILM BEST
Kortfilmprogrammet i Films from the North “FFN – Young Directors / Student Films” bestod av 6 kortfilmer.
Every Summmer Ends (Varje sommar har ett slut, Sverige, 10 min) er en ganske fin og sår kortfilm om to bestevenner i en liten nordsvensk by (Östersund utgjør bakteppet, men nevnes ikke) der sommer går mot høst. De to forbereder seg på å skille lag etter videregående, men tilbakeholdte følelser kompliserer avskjeden. Anbefales å google fram når det blir mulig å se.
ASAP (Finland, 8 min) med snudde kjønnsrolleforventninger og om hvor langt man går for å si nei til sin kjære er veldig komisk, kul og med en god punchline. Fear (Khawf, Norge, 10 min) om å være homofil fra midtøsten er bra. De to anbefales også.
En nordnorsk kort om at sola kommer tilbake var grei nok men intetsigende, mens de to andre kan forbigåes i stillhet. Jeg kom uansett kun for den svenske, så at tre av seks var bra gjorde det verdt å se.
Jeg kommer sikkert til å se flere av filmene fra TIFF om igjen på et senere tidspunkt når de blir tilgjengelig på en eller annen plattform på nett, TV eller annet.
Takk for festen, TIFF 👏🤝
Har du kommentarer, bemerkninger, ros, ris, spørsmål, meninger eller noe å melde? Kommentarfeltet er ditt 😉 Snakkes.
Den allerede veldig mye omtalte «THE HOLDOVERS» var årets avslutningsfilm på Tromsø internasjonale filmfestival. At publikum lot seg underholde av Alexander Payne sin nye film er ingen overdrivelse – «The Holdovers» er rasende festlig, med en Paul Giamatti i storslag som en forhatt surmaget lærer.
FILMANMELDELSE: THE HOLDOVERS USA, 2023, Komedie/dramakomedie, 2t 13m Regi: Alexander Payne Skuespillere: Paul Giamatti, Da`Vine Joy Randolph, Dominic Sassa, Brady Hepner, med flere
Aktuell: Norsk kinopremiere 26. januar. Sett på Tromsø International Film Festival
i storsalen på Kulturhuset (Vises også to ganger til på TIFF, 21. og 22. januar).
På TIFF/skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no larsgronli ætt hotmail dått com / Tlf 950-23 -181.
Julen i 1970 er like rundt hjørnet, og de fleste elevene ved kostskolen Barton forlater campus før julehøytiden starter. Paul Hunham (Paul Giamatti) er den mannevonde læreren i klassiske språk, som får ansvaret for å passe på elevene som må bli værende igjen på skolen i julen. En håndfull elever blir dermed nødt til å tilbringe tiden sammen med skolens mest forhatte mann. Både studentene og de ansatte ved skolen misliker han, og siden han heller ikke har familie blir han gitt oppdraget.
Noen dager ut i ferien er det imidlertid bare den utagerende Angus (Dominic Sessa) som er igjen av elevene. Den mugne læreren med sin giftige tunge, og den vrange tenåringen får imidlertid en overraskelse når de litt etter litt mykner opp i hverandres selskap, og oppdager at de faktisk har en del til felles når de åpner opp og deler erfaringene og hemmelighetene sine, hemmeligheter som kan sette ting i fare for de begge.
Velkjente Paul Giamatti (56) er virkelig i storform i rollen som sin navnebror Paul, som er litt av en type. Han elsker å hate elevene sine, han har alltid en sur, gretten, ironisk eller ikke engang skjult sarkastisk bitende kommentar på lur. Det som ryr ut av snakketøyet hans er virkelig stor humor, som mange ganger får publikumm til å gapskratte!
Paul strør om seg med eder og galle så snart han ser sitt snitt, og har på ingen måte tenkt til å verken føye seg etter skoleledelsens ønsker om å gi elevene bedre karakterer for å blidgjøre økonomiske bidragsyere blant foreldrene, eller se på ungdommene som noe annet enn avskum.
Giamattis utseende, ansiktsuttrykk og mimikk er som skapt for akkurat denne rollen. Han er selvsagt sminket og stylet til å se både værbitt og herjet, så klapp på skulderen også til sminkørene i filmcrewet. Giamatti vant nylig Golden Globe for beste mannlige hovedrolle i en musikal eller komedie, noe som er vel fortjent, for denne figuren han gir liv til her kommer til å bli husket! I undertegnedes bok er dette Paul Giammati sin klart beste rolleprestasjon.
Husket blir også Da`Vine Joy Randolph (37) som vant Golden Globe for beste kvinnelige birolle i en spillefilm, for rollen som den sørgende skolekokken Mary Lamb, som også blir værende på skolen i juleferien. Hun har også sitt å stri med på det personlige plan, i tillegg til frekke utakknemlige elever som slett ikke verdsetter henne nevneverdig.
Så er da også flere av elevene filmen viser ikke spesielt veloppdragne av seg heller, inkludert Angus som blir eneste elev igjen til slutt i jula. Men det gjelder selvsagt ikke alle. Noen andre og et par yngre elever sjarmerer litt, og selv om rollefiguren hans egentlig er en ganske slesk og sur tenåring gjør også Brady Hepner (18) – kjent bl.a. fra «The Black Phone» – en bra figur.
Når det gjelder nevnte Randolph, så seiler hun oppp som en vinnerkandidat også til Oscar, etter å allerede ha sopt inn flere priser for innsatsen sin. Og joda, hun leverer, er veldig god, og rollefiguren hennes er også sympatisk. Om det bør belønnes med en Oscar kan man diskutere, men ufortjent kan man vel heller ikke si det vil være. Da det er første gang jeg ser henne blir det uansett vanskelig å sammenligne med noe tidligere.
Det blir sannsynligvis en del Oscar-nominasjoner å hente her, de mest aktuelle er sannsynligvis både for beste film og skuespillere (Giamatti/Randolph), kanskje manus og muligens et par longshot på regi samt kinematografi (foto) og scenografi for gjenskapelse av grytidlig 70-tallsmiljø.
En annen som jeg syns imponerer og er et veldig friskt pust, er filmdebutant Dominic Sassa (21) i rollen som den noe vanskelige tenåringen Angus, som altså må feire julen, skjønt feire er vel å ta hardt i, sammen med den hånende læreren. Han fyller rollen som utagerende og kranglete tenåring utmerket, han har flere strenger å spille på, og har karisma.
Forøvrig, her kommer en selvkorrigering, i forhåndsomtalen av filmen i forkant av filmfestivalen i Tromsø ble det skrevet her på filmbloggen at «The Holdovers» handler om relasjonen under utvikling mellom en sur lærer og en vrang jente. Noen hadde ikke gjort hjemmeleksene sine altså, og trodd etter å ha sett stillbilder at det var Da`Vine Joy Randolph som spilte den juleferie-faste eleven! Det hadde nok blitt både hånlig blikk, utskjelling og i beste fall D minus fra lærer Paul 😉
Som filmens egen forhåndsomtale åpenbart antyder, går de tre fremste rollefigurene gjennom en ganske markant karakterutvikling i løpet av historien. Akkurat dette er så definitivt en av filmens absolutte største styrker. For som vi skal se har kanskje også en gammel grinebiter et godt hjerte når alt kommer til alt.
For «The Holdovers» er ikke bare som nevnt rasende festlig, den har også sine seriøse sider som definitivt løfter filmen. Den er i bunn og grunn et relasjonsdrama som bruker humor som virkemiddel, noe den lykkes godt med. Det er sagt om denne filmen at den stilmessig sender assosiasjoner tilbake til 70- og 80-tallets populære amerikanske filmer som man egentlig ikke ser lignende av lenger, som er enda en positiv kvalitet.
Alexander Payne står altså for regien, og har etter Filmhjertes mening laget sin aller beste film. De som har sett hans tidligere filmer vil kunne finne gjenkjenningsfaktorer i stil og bruk av både litt bitende humor, lun humor, og relativt lettfattet fortellerstil som er ukomplisert å henge med på. Det er mye varme og humanisme å spore i filmen, samt et og annet ironisk stikk både til skoleungdom, skoleledelse, lærere, foreldre, spisestedservitører og andre involverte.
Med en spilletid på 2 timer og 13 minutter er det muligens en litt for lang film, om man skal nevne noe som kan trekke ned. Man kunne kanskje med fordel trimmet den ned med noen få minutter for å spisse den mer. Superoriginal er den heller ikke. Helt perfekt er dermed ikke Paynes film, dog er det ikke spesielt nevneverdige ting i de store linjene.
Har du filminteresse, og det har du vel om du har giddet lese helt hit, kan du uansett trygt ta veien på kino. Med på veien sender Filmhjerte sine varme anbefalinger – «The Holdovers» vil underholde deg, og du vil vandre fornøyd ut av kinosalen. Norsk kinopremiere er fredag 26. januar.
Gi lyd i kommentarfeltet om du har meninger om filmen, eller noe annet å melde. Snakkes!
Alle foto: Stillbilder fra filmweb og imdb (bilde 4 og 7).
«All of Us Strangers» imponerer med sin mystikk og sensitive såre undertoner. Les Filmhjertes korte filmanmeldelse av den britiske “omvendte oppveksthistorien”.
–
På TIFF: Tekst: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no larsgronli ætt hotmail dått com / Tlf 950-23-181
Her er den andre av tre britiske filmer sett på Tromsø International Film Festival (TIFF) denne uka som får varme anbefalinger herfra. Felles for de tre er også at de er på vei inn i ordinær norsk kinodistribusjon snart. De to andre, «How to Have Sex» og «Scrapper», kan du lese om i egne innlegg.
Kort filmanmeldelse: ALL OF US STRANGERS
Film: All of Us Strangers
Storbritannia, 2023, Drama/romantisk drama/fantasy, 1t 45m
GRIPENDE OM SAVN OG KJÆRLIGHETENS KRAFT
«All of Us Strangers» er både mystisk, stemningsfull og forlokkende levende, men samtidig en veldig gripende og sår historie om ensomhet og savn, sorg og aksept, kjærlighetens kraft og menneskelige relasjoner.
Filmen følger den single Adam som bor i en moderne byblokk i London. Han hjemsøkes stadig av vonde minner fra barndommen da foreldrene hans døde i en ulykke, men lykken smiler til han når han blir kjent med den kjekke naboen Harry. Nylig har imidlertid Adam også i sitt gamle fraflytta barndomshjem begynt å treffe igjen foreldrene sine som tilsynelatende lever som de gjorde før de døde! Hvorfor? Her er det noe som skurrer!
Filmen har en særegen stil, og fremstår både som spennende og har utvilsomt en originalitet over seg. Fargebruken setter en flott stemning over filmen, og mange av scenene er filmet slik at følelsene av forvirring og spenning trår frem. Man kan kanskje kalle dette for et “omvendt oppvekstdrama?
Samspillet mellom velkjente Andrew Scott og Paul Mescal (fra Aftersun) er glimrende, og samtalene deres som lett kunne blitt veldig kleis på skjermen fremføres på en måte som gjør det hele helt naturlig. Claire Foy og Jamie Bell gjør også veldig fine, og tidvis småmorsomme og kanskje en smule småprovoserende, roller som Adams mor og far. Anbefales absolutt.
Norsk kinopremiere 16. februar.
Rop ut i kommentarfeltet om du har synspunkter om filmen eller noe annet å melde 😉
Den britiske adrenalinfulle «HOW TO HAVE SEX» har norsk kinopremiere denne helga. Les hvorfor Filmhjerte anbefaler den energiske ungdomspartyfilmen i denne kortfattede filmanmeldelsen.
På TIFF Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no larsgronli ætt hotmail dått com / tlf 950-23-181
Filmhjerte har denne uka billedlig, og nær bokstavlig, talt, slått leir i de ulike kinosalene under Tromsø International Film Festival (TIFF). Mange filmer er sett allerede når dette skrives, faktisk hele 19 (!). Tidligere i uka har omtaler og anmeldelser av åpningsfilmen «Life is Beautiful» fått terningkast 3, mens en annen dokumentar, den norsksvenske «Mirakelet i Gullspång» ble belønnet med terningkast 5. På Filmhjertes facebook-side har det også kommet små drypp med raske vurderinger av flere av filmene som er vist/vises denne uka på filmfestivalen i Tromsø. Sjekk facebooksidene for oppdateringer.
I dagens tre bloggposter trekkes tre britiske filmer frem, og først ut i denne saken er «HOW TO HAVE SEX», men flere andre filmer som er sett på TIFF som anbefales sterkt er japanske «PERFECT DAYS», tyske «THE ZONE OF INTEREST», kanadisk-koreanske «RICEBOY SLEEPS», franske «THE LOST BOYS» og gjerne også den beksvarte franske komigrøsseren «VINCENT MUST DIE».
Flere av filmene er også på vei inn i ordinær norsk kinodistribusjon («Riceboy Sleeps» – som er en nydelig film – og «Vincent Must Die» har for øyeblikket ikke fått planer om norsk kinodistribusjon. Skandale! Få de på!).
Sjekk forsiden på filmhjerte.blogg.no for omtalen av de to andre britiske filmene; «All of us Strangers» og «Scrapper».
Kort filmanmeldelse: HOW TO HAVE SEX
Film: How to Have Sex
Storbritannia/Hellas, 2023, Komidrama, 1t 38m
“UNGDOMMELIG RÅSKAP I BEFRIENDE ENERGIBOMBE”
Et imponerende britisk oppvekstdrama, eller coming-of-age som vi jo liker å kalle det. Her er det ungdomsfylla i syden, lettkledde kropper, strobelys, pumpende partymusikk, rølp, dans og, ja, hva tror du? Tittelen er nok dog av det mer vågale slaget enn hva selve filmen serverer, så ingen grunn til å frykte at denne filmen er hentet fra sjuskete voksensider på nett. De tre britiske tenåringsjentene Tara, Em og Skye drar til Kreta for å feste, og for Taras del; bryte jomfrudommen. Forventningene er selvsagt skyhøye, så da spørs det om ferien svarer til forventningene? Vel fremme på det festklare hotellområdet blir jentene raskt kjente med de noen få år eldre britiske guttene Badger og Paddy.
How To Have Sex er et høyenergisk ungdomsdrama med mye adrenalin, som setter et søkelys på ungdommens festkultur, grensesetting, forventninger og forventningspress. Det er en film med en god duse humor i seg, men har også en både mørk og alvorlig undertone i seg utover i filmen. Det er nok mye flere kan kjenne seg igjen i her fra ungdomstiden, selv om ungdommene i filmen muligens er litt vel ville og frigjorte av seg.
I den ene av hovedrollene som Tara gjør Mia McKenna-Bruce en knakende god og sjarmerende figur, og formidler både forventninger, glede, bekymringer og et vidt spekter av følelser på en svært så ektefølt måte. Filmens klovneinnslag står Shaun Thomas for med rollen som den godhjertete Badger, mens Samuel Bottomley som den attraktive men sleipe Paddy er ikledd rollen som badguy/hunk, og begge er med på å løfte filmen. Filmens flotte foto, klipp og lyd gjør filmen både fartsfull og stemningsfull. En definitivt severdig film som både underholder og engasjerer. At filmen ble prisbelønnet under festivalen i Cannes i fjor borger for kvalitet.
♥
♥
♥
♥
♥
–
Norsk kinopremiere 19. januar.
Rop ut i kommentarfeltet om du har synspunkter om filmene eller har noe annet å melde 😉
Tekst: Lars Jørgen Grønli / filmhjerte.blogg.no. Foto fra filmen: Pressefoto.
larsgronli ætt hotmail dått com / tlf 950-23-181
Historien regissør Maria Fredriksson har satt sammen er så absolutt både utrolig, underholdende, spinnvill, og ikke bare en smule fabelaktig. Den kunne nesten vært tatt rett ut av fiksjonens verden, men er altså sann, selv om den formelig kunne vært skrevet som ren fiksjonsfabel og vært servert som en “Twin Peaks”-føljetong.
Skjønt, noen lyver – og det peker vel muligens filmen på?
Søstrene Kari og May sjarmerer nok de aller fleste, selv om de er dypt religiøse. Foto: Pressefoto
Mirakelet i Gullspång er historien om de to eldre søstrene May og Kari fra Lakselvdalen i Troms som via flere tilfeldigheter, og etter deres eget utsagn “et tegn fra Gud, treffer en kvinne i det lille svenske tettstedet Gullspång, en som er kliss lik storesøsteren som døde for 30 år siden. Olaug, heter hun, er til og med født samme dag som den avdøde søsteren, og hun har vokst opp i bygda rett over fjorden hjemme i Troms! Flere andre sammenfallende opplysninger matcher hverandre. HVEM er hun?
Dermed starter et omfattende detektivarbeid hvor Fredriksson følger søstrene gjennom en periode på flere år, og Olaug reiser til Troms og besøker folkene der. Det blir en heidundrande berg og dalbane av følelsesmessige konsekvenser for de involverte. Det som starter som skikkelig feelgood og med varme, utvikler seg etterhvert i svært utrivlige og dramatiske retninger.
Det sås for eksempel sterk tvil om hvorvidt storesøsteren som døde tok sitt eget liv slik alle har trodd. Etter en tid kommer også sjokkerende motstridende opplysninger frem.
Men kan vi stole på de? Som filmen viser er ikke alle overbevist om hva som er fakta.
De fleste som så filmen lurte nok idet de forlot salen på hva i all verden det var de nettopp hadde sett. For dette er en i særdeleshet merkelig historie, som man vil huske lenge.
Påstander om løgn, juks og manipulasjon kommer, dog avdekker filmen ikke noe slikt, men peker muligens likevel mot at noen lyver så det renner?
Det er nettopp her Fredriksson bommer litt, for med alt som har kommet på bordet er det opplagt flere ting som burde blitt belyst. Det er mye som sikkert ikke er tatt med i filmen, men kanskje av en årsak? Hvorfor graver ikke regissøren mer?
Man kan spekulere på om hvorvidt regissøren på en subtil og snill måte kanskje peker på en person, uten å åpenlyst si det for å skåne. Blant publikum etter filmen hørte jeg blant annet det nevnt.
Ikke vet jeg, men av de involverte i filmen kommer iallefall de to søstrene May og Kari utvilsomt best fra det når publikums sympati, empati og virtuelle kjærtegn deles ut, særlig den ene av de to er virkelig bare nydelig – mens en annen slik fremstilt i filmen virker både kald, kynisk og egentlig nokså uspiselig, kanskje til og med utilregnelig, hørte jeg noen mene. Men som sagt, jeg vet ikke.
Mirakelet i Gullspång er iallefall en særegen historie, en historie med mye humor og vitt, skarpe kommentarer og et hendelsesforløp med flere skarpe svinger. På disse områdene gjør regissør Fredriksson et mesterlig stykke arbeid.
Det er ingen klisjeer, og måten hun får de involverte til å åpne seg og være naturlig foran kamera er kruttsterkt levert. Historien ryker det av! Mirakelet er ei gåte. Eller er det en oppklart sak? Allerede er filmen en suksess, da den nettopp vant den svenske filmprisen Guldbaggen for beste dokumentar.
Mirakelet i Gullspång-gjengen på TIFF. Av hovedpersonene i filmen var Kari og May tilstede i Tromsø, mens Olaug ikke var med. Foto: Lars Jørgen Grønli
Mirakelet i Gullspång åpnet TIFFs Films from the North-program. På scenen, fra venstre mot høyre, sammen med TIFFs Film fra nord-sjef Astrid Aure (t.v.) ser vi filmens regissør Maria Fredriksson, fire av søskenflokken fra filmen, samt (tror jeg) produsent Ina Holmqvist. Foto: Lars Jørgen Grønli
Se filmen når den kommer på kinoer landet rundt i starten av februar, dette blir utvilsomt et hett samtaletema. Forøvrig, før publikum ruslet ut av visningen på et nesten fullsatt Hålogaland Teater der filmen ble vist, runget det unison øredøvende og stående applaus til filmen og delegasjonen fra filmen som gjestet TIFF.
I dokumentaren følger vi filmens regissør Mohamed Jabaly fra Palestina, som kjemper mot det norske UD/UNE om retten til å få bo og arbeide i Norge som filmskaper, ettersom han etter tre år i Tromsø får varsel om utkastelse. Ettersom han ikke har en formell filmutdanning møter han et strikt regelverk og stengte dører, og siden grensen til Gaza er stengt kan han ikke reise hjem. Han er strandet i Tromsø, som han snart ser på som sitt andre hjem. Han viser i filmen hvordan miljøet rundt filmhuset Tvibit i Tromsø gir han uvurderlig hjelp.
Det er ingen tvil om at Mohamed er både veldig sympatisk og positiv, med lyst til å kunne være fri og kreativ som filmmaker og menneske. Humøret og pågangsmotet hans smitter og gjør han godt likt på tvers av språkbarrierer.
Desverre blir filmen for fragmentert, alt for personlig videodagbokstil og for lite engasjerende, selv om man utvilsomt heier på Mohamed underveis og føler vrede eller i det minste er hoderystende mot UD og den norske staten som ikke ser på han som god nok. Det ville dog løftet historien syns jeg om kampen mot systemet hadde blitt mer satt til veggs og utfordret i det vi ser, og noen momenter blir for utydelige.
Som sagt er Mohamed ytterst sympatisk og lett å like, noe som gjør selvdokumentaren hans lystigere enn den fort kunne blitt. Andre halvdel er også markant bedre enn de første 45 minuttene, og et par sekvenser helt mot slutten av filmen er både så rørende og emosjonelt at de løfter helhetsinntrykket vesentlig. Et klipp der Mohamed nettopp har fått passert grensen gjør inntrykk og provoserer, mens en gjensynsglede varmer stort og er filmens sterke høydepunkt.
Ja, jeg kjeder meg tildels av og til i løpet av de 90 minuttene, og syns (kanskje litt slemt sagt) at det burde vært mulig å fått en bedre åpningsfilm. Fjorårets “La elva leve” var til sammenlikning av et annet kaliber. Når så det er sagt, filmen er likevel selvsagt av en relevans da den i tillegg til å være en film om filmarbeid, foregår delvis i Tromsø, men også er en historie om tilhørighet, identitet og håp om fred.
Filmen er utvilsomt god Tromsø-reklame, både med tanke på Tvibit, filmmiljøet i byen, natur og folket. Vel, kanskje unntatt en gretten gammel gubbe i snøkovet, he he, mens det norske systemet i UD og utlendingsnemda ikke kommer like godt fra det.
Jeg hadde nok ikke forventet det da jeg gikk og så filmen med veldig lave forventninger, for jeg ble positivt overrasket. Først og fremst er hovedgrunnen at førsteinntrykket Mohamed gir er veldig godt, det er ikke mulig å ikke like han, og filmen engasjerer ihvertfall nok til at jeg ønsker han all lykke og hell videre. Filmen er totalt sett verdt å se, ihvertfall om den kommer andre steder enn på kino.
Helhetsvurderingen av filmen hans blir ikke mer enn helt midt på treet, men jeg tipper filmen slår godt an særlig i Tromsø ihvertfall der Mohamed er godt kjent for byen etter mye medieoppslag gjennom årene hans i nord, og mange syns nok den er fin. Det er den i grunn også, en varm film, med refleksjoner, humør og litt poesi, men ikke helt min type film. Jeg er litt streng, for slutten er svært solid og kroner historien såpass at det kunne vippet til en firer.
Filmen ble sett på pressevisning noen timer før premieren i en så godt som tom Fokus 1, som er kinobyggets aller største sal. Kun 8-9 sjeler tilstede gav ingen festivalstemning ihvertfall.
Gi lyd i kommentarfeltet om du er enig eller ikke, eller har noe fornuftig å melde 😉
Her er filmene Filmhjerte har store forhåpninger til under årets filmfestival i Tromsø.
Det nærmer seg med stormskritt årets utgave av Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) – og Filmhjerte er med på laget også i år!
Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no larsgronli ætt hotmail.com/ 950-23-181
Alle logoer tilhører TIFF. Filmbilder: Lånt fra tiff.no. Tekstredigerte tiff-logoer/bilder: Filmhjerte.blogg.no
I denne bloggposten får du servert Filmhjertes “filmfestivalguide” for den 34. utgaven av Tromsø International Film Festival. Under finner du en håndfull hete filmtips fra årets festival, flere filmtips, samt andre tips med glimt i øyet til festivalen som arrangeres fra 15.-21. januar.
Årets program består som vanlig av ganske mye forskjellig, og selvsagt er ikke alt av interesse, men som vanlig bruker det også å dukke opp filmer underveis man ikke hadde særlig troen på, som likevel viste seg å være fantastiske filmer. Nettopp det er noe av det beste med en såpass stor og omfattende filmfestival, å ta til seg tips underveis og ta sjanser på filmer man ikke har hørt om før.
I jungelen av spillefilmer, kortfilmer og dokumentarer i festivalprogrammet presenteres her en del filmer undertegnede har blinket seg ut fra årets program. Det blir både norsk, britisk, amerikansk, islandsk, mellomeuropeisk, søramerikansk og asiatisk film.
Filmtipsene baserer seg på magefølelser og omtaler undertegnede har lest og hørt om filmene, ettersom jeg ikke har sett de ennå. Disse filmene er filmer som på en eller flere måter har pirret interessen, og som jeg venter med spenning på. Som vanlig er festivalprogrammet lest grundig, og noen filmskatter er forhåpentligvis plukket ut også dette året. Omtaler fra TIFFs programkatalog i kursiv og innrykk. Husk at de fleste filmene på TIFF som oftest vises med kun engelske undertekster, mens engelskspråklige filmer ofte er uten tekst. Avslutningsfilmen har derimot vært tekstet på norsk alle gangene jeg har sett de, og noen ganger har filmer som snart kommer på norsk kino rukket å få norsk tekst.
FØRSTEVALGENE (i tilfeldig rekkefølge)
ALL OF US STRANGERS
Ny britisk film av regissøren bak fine filmer som «Weekend» og «45 år». En film som formodentlig har både spenning og mysikk over seg, som virker både pirrende, mystisk og forlokkende, samtidig som dette fort kan være en veldig følelsesladet fortelling om identitet, savn og nære relasjoner.
Filmen følger Adam (Andrew Scott), en manusforfatter i begynnelsen av 40-årene som bor alene i en moderne byblokk i London. Han er hjemsøkt av minner fra barndommen og tapet av foreldrene sine, som ble drept i en bilulykke da han var 12 år gammel. En dag drar han tilbake til området han bodde i, og oppdager til sitt store sjokk at alt er som før, og foreldrene lever, og han møter den mystiske og sjarmerende naboen Harry. Men kan alt dette virkelig være sant? Andrew Scott og Paul Mescal i hovedrollene lover også veldig godt.
All of Us Strangers er vakkert filmet og har en stemningsfull atmosfære. Regissør Andrew Haigh skaper en følelse av desorientering og spenning. Filmens bruk av farge, lys og skygge er spesielt slående. Andrew Scott og Paul Mescal (Aftersun) er perfekte i sine roller, og tilfører stor dybde og nyanse til karakterene.
MIRAKELET I GULLSPÅNG
En svensk-norsk dokumentar, men med noe mystisk over seg ut fra omtalene, som virker veldig spennende, og lover noe man ikke før har sett. I tillegg, for et nordnorsk publikum, er jo dette med en lokal vri siden de to søstrene i filmen er fra Troms fylke. De to første av tre visninger er allerede solgt ut, så denne filmen blir det kø på!
I programomtalen står det;
Det som begynner som en helt utrolig familiegjenforening tar flere brå vendinger og utvikler seg til en dramatisk fortelling om arv og miljø, familiehemmeligheter og vårt behov for å ha noe å tro på – ulikt alt du har sett før!
Et tegn fra Gud får de to norske søstrene May og Kari fra Lakselvdalen i Troms til å kjøpe leilighet i den lille svenske byen Gullspång. Sjokket inntreffer når de møter selgeren av leiligheten: Olaug, som hun heter, er nemlig prikk lik deres storesøster som døde 30 år tidligere. Ikke nok med det, hun er også født på samme dag som den avdøde søsteren. Mirakel eller mysterium – nå starter jakten på sannheten i alt det uforklarlige.
Maria Fredriksson følger søstrene tett over flere år, og arbeidet med filmen blir etter hvert et nitid detektivarbeid med store følelsesmessige konsekvenser. Denne forbløffende og fengslende dokumentaren viser en virkelighet som overgår fiksjonen, og Fredriksson formidler med hjertevarme, skarpt blikk og vidd.
THE HOLDOVERS
USA. Endelig er regissør Alexander Payne tilbake med ny film, noe som selvsagt er av interesse. Paynes filmografi kan skilte med flere suksesser som de morsomme, rørende og fine «Hva angår Schmidt» (2002), «Sideways» (2004), «The Descendants» (2011), og «Nebraska“» (2013), samt den kanskje ikke riktig like vellykkede men brukbare «Downsizing» fra 2017. «The Holdovers» fikk nettopp Golden Globe-priser både for beste mannlige og kvinnelige skuespillere.
Veteranen Paul Giamatti i hovedrollen burde bety kvalitet. Det har altså allerede vært en god del positiv buzz rundt denne filmen, og filmen har blitt anbefalt meg.
Historien som skal foregå på grytidlig 70-tall omhandler kort fortalt forholdet mellom en gretten lærer og en vrang tenåring på en kostskole under julehøytiden i 1970. Et uventet vennskap oppstår selvsagt, i dette som omtales som “et relasjonsdrama som både i stil og fortelling skaper assossiasjoner til gode, amerikanske 70- og 80-tallsfilmer som egentlig ikke lages lenger”. Trolig et både varmt, lekent og humoristisk drama som man absolutt bør få med seg.
Dette er avslutningsfilmen på TIFF lørdag, samt en visning søndag. Går man glipp av den på TIFF er ventetiden likevel kort, da filmen har ordinær norsk kinopremiere 26. janaur.
THE LOST BOYS
Belgisk/fransk fengselsdrama med uvanlig vinkling. Dette virker som et spennende oppvekstdrama med mye dramatikk, adrenalin, sinne og undertrykte følelser. De såkalte “coming of age”-filmene, som jeg antar denne filmen vil kunne klassifiseres som, har ofte vist seg å være glimrende filmer, så denne er forventningene gode til.
Den internasjonale tittelen «The Lost Boys» gir dog ikke helt samme tolkning som den franske originaltittelen som er «Le Paradis», som trolig spiller mer på at den harde fengselsrealiteten slett ikke tillater det skjøre paradiset disse guttene bygger seg.
Den ene hovedrollen spilles av den fortsatt ferske Khalil Ben Gharbia (født 1999), som begynte å stige i stjernegradene etter å ha spilt i den svenske kortfilmen «The Night Train» («Nattåget», 2020, som forøvrig ble vist på TIFF). Etter det har han bl.a. spilt en sesong i «Skam France», Netflix-serien «The 7 Lives of Lea», og hatt fremtredende roller i et par bra omtalte spillefilmer («The Lost Boys» og «Peter von Kant»). Ifølge TIFFs presseinfo gjester Gharbia TIFF og Tromsø under årets festival.
Zeno Gratons debutfilm utspilles i et ungdomsfengsel der fysisk kontakt er forbudt. Joe og William forelsker seg – men for å elske hverandre, må de bryte loven.
Filmen går i dybden på de systemiske problemene i ungdomsfengselet, og skildrer de ansattes engasjement for guttene som står i kontrast til det byråkratiske systemet som neglisjerer dem. Når Joe og William gjør opprør mot systemet gjennom å vise sin kjærlighet offentlig, utforsker filmen det uunngåelige sammenstøtet mellom guttene og de harde realitetene.
Gratons evner som regissør skinner gjennom i hans filmatiske teft og hans medfølende fortellerteknikk. The Lost Boys fanger ungdommens, romantikkens og opprørets essens på en autentisk måte. Filmen antyder at kjærlighet som blomstrer på de mest usannsynlige steder kanskje er nøkkelen til å gjøre en tilsynelatende håpløs situasjon om til et flyktig paradis.
SCRAPPER
Dette lukter glimrende! Sosialrealisme fra Storbritannia slår veldig sjeldent feil. I «Scrapper» står forholdet mellom far og datter i fokus, og ut fra omtalen aner jeg en leken film med både fantasi og varm humor, en film som fort kan bli en skikkelig feelgood-opplevelse.
Charlotte Regans første spillefilm er en upolert og utforskende film fortalt fra et barns perspektiv – fylt med humor, attitude og varme!
Scrapper er en film om en 12 år gammel jente som bor alene i Essex etter at moren døde. Hun forsørger seg ved å selge stjålne sykler sammen med en venn. Georgies marginale tilværelse trues da hennes fraværende far dukker opp. Georgie tar motvillig imot ham, og han trer inn i livet hennes som en kamerat som gir gode råd om sykkeltyveri.
THE HOME GAME
Film fra Island slår aldri feil på TIFF! Jeg hadde håpet på mer fra Island enn bare denne, som er en dokumentar og festivalens eneste spillefilmlengdefilm fra Island – men når det er sagt så virker dette som en veldig morsom godfølelsefilm fra sagaøya, og noe jeg utvilsomt vil ha med meg. Er dette en islandsk liten “Heia Tufte-versjon”? Av fire visninger på TIFF er de to første allerede utsolgt, så hiv deg rundt og få billett (eller ta sjansen på sisteminuttbilletter før filmstart, rushtickets).
The Home Game er en munter historie om en impulsiv islending og hans komiske forsøk på å fullføre farens mislykkede prosjekt: Å endelig få landsbyen til å spille en offisiell hjemmekamp på den ubrukte fotballbanen han bygde 25 år tidligere.
I det kvarte århundret som er gått siden fotballbanen ble bygd, har det faktisk aldri vært spilt en offisiell kamp der. Enda. Kari Vidarsson melder på et sjarmerende lag av underdogs til den prestisjefylte islandske cupen, med bare 50/50 sjanse for å få spille på egen hjemmebane. Kari omfavner farens gamle trenerfilosofi og rekrutterer alle som er villige til å spille, inkludert en fisker og sønnen hans, en pessimistisk kirkeverge og en trebarnsmor. Å inkludere en kvinnelig spiller setter kampen i fare, da forbundet ikke tillater miksa lag, noe som resulterer i en rekke hendelser på kampdagen, toppet av et utrolig øyeblikk.
En oppløftende historie om fellesskap og humanisme; du trenger ikke en gang like fotball for å elske denne feelgood-dokumentaren
THE ZONE OF INTEREST
Britisk/polsk/tysk film. En av filmene på årets TIFF som har fått mest omtale er dette dramaet lagt til andre verdenskrigs dager, regissert av engelske Jonathan Glazer («Sexy Beast», 2000 og «Under the Skin», 2013). Andre verdenskrig er tilsynelatende et utømmelig hvelv for filmskapere, det slutter aldri å dukke opp noe nytt og spennende fra disse tragiske årene i historien. Sannsynligvis er dette en gripende og kraftfull historie fra en av historiens mørkeste tider, en film man nok helt klart bør få sett.
The Zone of Interest er en banebrytende og tankevekkende film fra en av historiens mørkeste kapitler.
Jonathan Glazers kritikerroste Holocaust-drama tar oss med inn i det tilsynelatende idylliske hjemmet til SS-kommandanten Rudolf Höss. Familiens smakfullt innredede villa og frodige hage gir inntrykk av harmoni, men filmen viser oss også den store fornektelsen dette livet er tuftet på: de bor ved siden av konsentrasjonsleiren Auschwitz. Folkemordet som begås der presenteres gjennom filmens gripende lyddesign; et mørkt bakteppe til familiens borgerlige idyll. Dette er en emosjonelt ladet film som fanger grusomhetene på en unik måte.
The Zone of Interest er basert på Martin Amis’ roman ved samme navn, og den omdefinerer hva en Holocaust-film kan være. Glazer, en av Storbritannias mest anerkjente filmskapere, har fått frem en skarp og velspilt utforskning av menneskets evne til å fornekte selv de mest uhyrlige forbrytelser. Christian Friedel og Sandra Hüllers strålende tolkninger av ekteparet Höss gir filmen en skremmende autentisitet, og filmen ble møtt med unison begeistring i Cannes.
“OVERDRIVE”-TIPSET, FOR DEG SOM ELSKER GGG..GRØSS OG BLOD!!!
VINCENT MUST DIE
Frankrike. Se for deg at alle du får øyekontakt med prøver å drepe deg. Det er sånn Vincent har det. Splætter, blod, galle og beksvart humor. Garantert ikke en film for alle, men de som elsker TIFFs “Overdrive”-program vil sikkert fryde seg over «Vincent Must Die». Her er det bare å stålsette seg for et fryktinngytende stykke moro 😀
Vincent Must Die er en voldelig affære – her spares det ikke på blod, spy og avføring, og filmen skildrer samfunnets skyggeside. Vi er blitt mer egoistiske og sinte, og denne satiren skrur volumet opp. Det er hentet inspirasjon fra filmer som Invasion of the Body Snatchers og It Follows, og krydres litt ekstra med en god dose mørk humor. Det er en annerledes vri på zombie-sjangeren der grøss, apokalypse, humor og kjærlighet sjongleres på finurlig vis.
WHEN EVIL LURKS
Argentina. Filmer fra søramerika og spesielt Argentina har lenge vært blant festivalfavorittene mine, det kommer mye spennende derifra som passer for de aller fleste. «When Evil Lurks» er derimot IKKE en film for alle, for dette er en skrekkfilm, og ifølge TIFF er filmen det mørkeste, ekleste og mest groteske som serveres på årets festival! HO HO! Dette MÅ jeg selvsagt se, og jeg gleder meg med skrekkblandet fryd. Det lukter spektakulært galskap. Programomtalen legges herved ved:
When Evil Lurks følger brødrene Pedro og Jimmy som konfronterer en ond kraft. Dette er starten på en marerittaktig kamp for overlevelse og et desperat forsøk på å unnslippe en ustoppelig demon.
To brødre hører skudd på eiendommen. De undersøker saken, og finner et lik – en mann har blitt delt i to. Dette er starten på et handlingsforløp som fører oss rett inn i det mørkeste, ekleste og mest groteske som serveres på årets festival — dette er absolutt ikke en film for sarte sjeler!
Demián Rugnas When Evil Lurks er en oppfinnsom og nyskapende skrekkfilm. Den er full av fantastiske praktiske effekter og et knippe genuint brutale øyeblikk. Dette er er ekstraordinært dyster og sjokkerende film. Den inneholder scener som utfordrer og overrasker oss, og mange øyeblikk vil bli hengende igjen lenge etter at rulleteksten er over.
FLERE TITLER Å SERIØST VURDERE FRA TIFF-PROGRAMMET
PERFECT DAYS
En visuell symfoni loves det, i tyske Wim Wenders japanske drama om en helt vanlig mann som jobber som renholder av offentlige toaletter i Tokyo. Han lever et ukomplisert liv, og finner glede i sine daglige rutiner. Men når hans niese dukker opp, forrykkes balansen i livet hans.
Dette er ifølge programomtalen en gripende film om menneskelige relasjoner og det enkle liv. Jeg syns dette høres ut som en både vakker og smått forførende fortelling, med et forventet flott soundtrack. Film fra Asia, særlig Sør-Korea og Japan, har jeg fått øynene opp for i løpet av de senere årene, og jeg skal helt klart prøve å få denne filmen inn på min ukeplan under TIFF, for dette er trolig ganske sjarmerende hverdagsliv skildret på en livsglad måte.
A RAVAGING WIND
Utradisjonell roadmovie fra Argentina, og også her er forholdet far-datter i fokus, og trolig far-sønn. Her ligger en mulig ny uslipt argentinsk perle. Dette skal være en lavmælt film, kanskje også litt provoserende, der det usagte tillegges stor betydning. Og det gjør det sikkert lettere å henge med også om man slipper mye tung dialog 😉 Det virker også å være en film med fint foto. Argentinsk landskap gjør seg ofte godt på film.
I dette stille, men sterke dramaet skildres det komplekse forholdet mellom to fedre og deres barn strandet på den solstekte argentinske bygda.
På den støvete landeveien møter vi 18 år gamle Leni og hennes predikantfar. De bor i bilen de har kjørt mange mil i for å spre Guds ord. En dag stopper bilen deres fullstendig opp, og de må overnatte i en rusten garasje hvor El Gringo og hans underkuede sønn tar på seg oppdraget med å fikse det mekaniske problemet. Deres totalt motsatte liv vekker en storm av undertrykte følelser i unge Lenis skjermede og religiøse liv, og baner vei for en frontkollisjon med hennes dominerende far!
BENEDICTION
Britisk biografisk film fra 2021 (men den siste filmen regissøren fullførte før han døde i fjor står det), i bolken “Kritikeruka” (filmer valgt av en filmkritiker). Kanskje ikke den filmen som trigger meg aller mest i utgangspunktet, men den har definitivt momenter ved seg som kan være ganske interessant og spennende å bivåne. Dessuten er jo regissør Terence Davies (som døde i oktober 2023) omtalt som den store Liverpool-regissøren i historien (og ja, det er et pluss i min bok).
“Benediction” er en sterk antikrigsfilm, om en mann som tok til orde mot den groteske ofringen av en generasjon unge menn på Europas slagmarker. Den er også en fascinerende skildring av forbudt kjærlighet mellom menn i Storbritannia, før, under og etter verdenskrigene.
Filmens handling er en historie basert på virkelige personer jeg ikke har kunnskap om fra før. Den omhandler “krigspoeten” Sigfried Sassoon, kjent som en av de største britiske krigspoetene, som bearbeidet krigstraumer fra første verdenskrig til stor poesi. Filmen forteller videre hva krig gjør med folk og hvor lenge det preger dem etterpå. At filmen blander arkivopptak fra krigen (reelle opptak antar jeg) er noe jeg er spent på om funker eller ikke, mens skildringene av krigens etterdønninger og den forbudte kjærligheten kan vise seg å være gripende og spennende.
FOREVER – FOREVER
Film fra Ukraina. Kanskje litt melankolsk og samtidig fartsfull film om ungt adrenalin og brytningstiden mellom ungdom og voksen.
En gjeng rebelske ungdommer streifer gjennom et Kyiv på 90-tallet i en feiring av ungdomstida, av flakkende øyeblikk – og av de som varer evig. Forever-Forever er dedisert til alle tenåringer på 90-tallet og kan tolkes som en feiring og utforskning av det å være ung, av viktigheten av å ta vare på de flyktige øyeblikkene i livet, men også de som varer evig.
HOUNDS
Marokko (fransk/berbisk tale, engelsk tekst). Filmen vant prisen Un certain regards på Cannes 2023, som er et kvalitetsstempel i seg selv. Trolig en film fra en hverdag fjern for de fleste her hjemme. Fra Casablancas skitne og lugubre strøk får vi servert en far-sønn-historie som jeg aner inneholder både litt action og en god dose sitrende spenning samtidig som den gir noe å tenke på. Filmen sies også å være et realt punch i magen. Den virker iallefall absolutt verdt å se.
Når et oppdrag går fryktelig galt, kjemper far og sønn for overlevelse gjennom en endeløs natt i Casablancas mørke bakgater. Hounds er en styggvakker klaustrofobisk odyssé som kaster seeren inn i en labyrint av overtro og forfall, og som brutalt utvisker grensene mellom rett og galt.
PUAN
Tragikomisk filosofisk komedie fra Argentina. En rutinert universitetsprofessor havner selv under lupen når en ung konkurrent dukker opp i kampen om en ledig toppstilling ved universitet i byen Puan, og utenfor råder kaos i det argentinske samfunnet. Om humoren sitter her kan denne filmen absolutt være både vellykket og morsom tidsbruk, for flere argentinske filmer jeg har sett fra de siste 10-15 årene har inneholdt mye humor som er lett å relatere seg til eller lett å la seg underholde av. Jeg tror «Puan» kan være en litt småvittig film.
RICEBOYS SLEEP
Film fra Canada, med engelsk og koreansk tale. En film som trolig sentrerer rundt integrering, det å passe inn, identitet og tilhørighet – eller mangelen på det?
Riceboy Sleeps er en rørende fortelling om en koreansk familie i Canada på 1990-tallet. Filmen fanger de intrikate sidene ved innvandrerlivet og vever dem sammen med savnet av en far og en følelse av isolasjon.
Har merkelig nok ikke fått noen planer om norsk kinodistribusjon, men dette er en film jeg har sett en del gode omtaler av.
THE SWEET EAST
USA. Filmen vises med norsk undertekst på TIFF. En komedie jeg vil tro er bitende og syrlig, med mye å trekke på smilebåndet til. Simon Rex som er å se i en av rollene tror jeg også passer som hånd i hanske i sin rolle. Filmen dukker nok opp snart på norsk kino. Dette ser morsomt ut!
High School-eleven Lillian havner i en gjennomsyret Alice i Eventyrland-situasjon. Hva får du dersom du legger sammen en nynazist med et Lolita-kompleks, to ultra-woke narsissistiske filmskapere og en gjeng med muslimer som bor på en gård og viber til nittitallets Eurodance? The Sweet East.
Hovedpersonen Lillian, en karismatisk high school-elev spilt av Talia Ryder, rømmer fra en skoletur i Washington DC og havner midt i et surrealistisk helvete, der hun støter på blant annet nynazister, anarkister og pedo-ringer. I en reise gjennom USAs østkyst får vi servert en ekstrem og komisk karikatur av et polarisert amerikansk samfunn, en hemningsløs film som ikke redd for å tråkke noen på tærne!
The Sweet East er visuelt stilig og balanserer elegant mellom humor og skarphet. Med en magnetisk rollebesetning, inkludert Jacob Elordi (Euphoria), Ayo Edebiri (The Bear) og Simon Rex (Red Rocket, Scary Movie), leverer filmen et ensemble som gir liv til de bisarre karakterene. Filmen er et sammensurium av roadtrip og coming of age-sjangeren med kulturkrigen og radikaliseringen i USA som bakteppe. Her settes alt på spissen!
WOLLY (Original tittel: SAU)
Norsk dokumentar om, ja nettopp, sauer! Virker som en litt småkoselig film om nærheten til god gammeldags gårdsdrift, og om å verdsette et dyr veldig mange ser på mest som mat. Om det passer vil jeg prøve å få sett denne også.
ANDRE FILMER VERDT Å VURDERE
Må også nevne de to norske kinofilmene Hør Her`a! (den skal vistnok være ganske morsom!) og dokumentardronning Margreth Olins nye og populære Fedrelandet som man får en ny sjanse til å få med seg, samt kortfilmprogrammene (FFN – Shorts) der noen skikkelige spenstige og varme overraskelser kan ligge på lur.
Kortfilmene Boys(vises på Shorts 4) og Every Summmer Ends (vises på FFN – Young directors/Student films) fra Sverige, og norske Cock (vises på Shorts 2. Original tittel er Kuk (!), ja den heter faktisk det!) virker interessante eller artige…
Er du fan av Coen-brødrenes filmer byr årets festival både på festivalbesøk av selveste Ethan Coen, den ene av de to brødrene, samt et retroprogram med flere av brødrenes fabelaktige filmer. Her kan nevnes den uforglemmelige og kultforklarte Fargo (1996), den Oscar-vinnende, pustfrarøvende, full av sitrende spenning, vold og humor, No Country For Old Men (2007) eller en av deres mer glemte filmer, den vistnok visuelt lekre og skøyeraktige The Hudsucker Proxy (1994).
Årets dristigste filmtittel på TIFF: Den britiske høyenergiske ungdomsfestfilmen How To Have Sex, som vant filmpris under festivalen i Cannes, med tematikk rundt festkultur, forventningspress, sexpress og aksept, så dette er en kvalitetsfilm selv om tittelen nok er på spissen. Dog må den muligens se seg slått i konkurransen om mest vågale tittel av den norske 7 minutters korte/lange(?) Kuk!
ANDRE FESTIVALTIPS
Alle over 15 år kan se film på TIFF. Du trenger kun å kjøpe kinobilletter. Ordningen med festivalarmbånd er avviklet. Trenger du hjelp til billettkjøp kan billetter også kjøpes i infoskranken på Kulturhuset.
INFO, KJØP AV BILLETTER, PROGRAM OG TIDSPUNKTER FINNER DU PÅ TIFF.NO .
7 filmer blir vist digitalt på nett, og kan sees av alle i Norge (Billett må kjøpes). Se oversikt på TIFF.NO.
Det blir desverre IKKE shuttlebuss/taxi i år mellom Hålogaland Teater og Fokus kino. Ha det i bakhodet om du planlegger korte tidslommer mellom filmene. Det tar faktisk noe tid å bevege seg til fots fra HT til Fokus, Kulturhuset og Verdensteatret.
Et godt tips for veldig filminteresserte er å plukke ut visningene fra Lommeprogrammet der det står
“I og Q+A”, som vil si at det gis en kort innledning før filmstart, og etter filmslutt blir det en sekvens med spørsmål (fra salen og TIFFs intervjuer) og svar, ofte med filmens regissør eller en skuespiller tilstede. Dette er alltid av interesse, da det er både interessant, spennende og moro å høre om detaljer bak filmen og lignende.
Fra utekinoen på en tidligere filmfestival i Tromsø. Foto: Lars Jørgen Grønli
I år er utekinoen / Winter cinema flyttet til Vervet, like ved Tromsøbrua, på grunn av anleggsarbeidet på Stortorget. På utekinoen blir det blant annet gratis visninger av «Løvenes konge» og den norske storfilmen «Sulis 1907» lørdag 20. januar. Husk varme klær! 😉
Billettprisene er desverre noe stive, som vel gjenspeiler tiden vi lever i. Har du tenkt å se for eksempel 10-11 filmer og tror du sparer masse penger på å kjøpe klippekort for 12? Man sparer kun skarve 60 kroner på å kjøpe 12 klipp, kontra å betale 12 enkeltbilletter. 1620 koster det for klippekort på 12 filmer, mens enkeltbilletter koster 140 kroner pr billett.
Skal du se 10 filmer og er usikker på om du blir å se flere, ikke kjøp klippekortet og risiker å bli sittende med klipp du ikke får brukt. Rabatt på 60 kroner for 12 filmer er ikke mye å skryte av…For studenter er det dog litt rabatter, noe som er positivt. –
Er du derimot umettelig på film og kjøper klipp på 22 filmer er det noe å spare. 22 enkeltbilletter vil koste 3080 kroner mens klippekortet for 22 filmer koster 2750 kroner, altså en besparelse på 330 kroner, dvs litt over to filmer gratis. Skal du se 10-11 filmer og har noen å dele det største klippekortet med er det jo litt å spare da også. 11 enkelt vil koste 1540 kroner, mens med klippekort med 22 klipp der du deler kortet med en annen vil 11 filmer koste deg 1375 kroner og du sparer da 175 kroner. .
Så til spørsmålet alle selvsagt har lurt på etter å ha lest bloggposter fra tidligere festivaler 😉
Hvor finner jeg den beste festivaldassen?! Tja, si det, men et råd er å styre unna de trange og klaustrofobiske dassene med innsyn på Verdensteatret, om ikke nøden er som størst. Fokusdassene oppe er heller ikke veldig innbydende, men også på biblioteket vegg i vegg med Fokus, Kulturhuset og nede på Fokus utenfor salene er det muligheter 😉
Skal du ha kaffe med deg på Kulturhuset? Ta heller turen over gata til Fokus og få med en kaffe fra kinokafeen, den både smaker bedre, mye bedre, og er større, enn den sure kaffen som er å få tak i på Kulturhuset. .
Det beste stedet å chille mellom filmvisningene? Tromsø har vel – noen – utesteder så det finns sikkert et sted å gjøre av seg, men bibliotekt igjen, aulaen nede på Kulturhuset og kafèene på VT, Kulturhuset og Fokus blir nok folksomme til tider 😉
Husk hvis du skal se mye film, på TIFF er det “lov”, det vil si helt normalt, å ha med seg niste 😉 Det blir raskt svinn på kontoen og magre lommebøker om dagens frokost, lunch, middag og kvelds skal konsumeres etter kjøp på Narvesen, 7-eleven eller et av byens serveringssteder fra ukestart til ukeslutt.
Under (og etter) TIFF blir det korte (og lengre) filmomtaler og filmanmeldelser, og eventuelt annet festivalstoff, her på filmbloggen. For oppdateringer fra Filmhjerte.blogg.no kan du følge FILMHJERTE PÅ FACEBOOK
Du kan også følge undertegnedes kontoer på INSTAGRAM (@Larsgronli) og X (tidl. twitter) (@LarsJG) for filmrealtert innhold i løpet av festivaluka.
Kommentarer mottas gjerne i kommentarfeltet, vi preikes!
