Call Me By Your Name var verdt ventetida, og er definitivt en av de absolutte toppfilmer fra filmåret 2017.

Dag to av filmfestivalen i Tromsø (TIFF) bød på filmen som i januar ifjor ble overøst med superlativer etter Sundance-festivalen i Utah, USA, og siden har gått sin seiersgang på en rekke filmfestivaler. Filmen fikk nylig Golden Globe-nominasjoner, og det er ventet at det også blir noen nominasjoner til Oscar.

FILMANMELDELSE

CALL ME BY YOUR NAME

Drama, Italia/USA, 2017, 2t 12m
Regi: Luca Guadagnino
Med: Timotèe Chalamet, Armie Hammer, Michael Stuhlbarg, Amira Casar, med flere.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Sett på kino på TIFF, Kulturhuset (fullsatt sal).
Aktuell: Mulig Oscar-kandidat, nylig nominert til Golden Globe, Sundance-favoritt 2017 og på de fleste filmkritikeres topplister fra filmåret 2017. Har Norgespremiere senere i januar. Terningkast 6 fra FilmMagasinet, toppkarakter (4 av 4 stjerner) hos det høyt ansette filmkritikernettstedetet rogerebert.com.
På IMDB har filmen et snitt på skyhøye 8,4/10 basert på over 26 000 stemmer pdd.

På TIFF:
Lars Jørgen Grønli
tlf 950-23-181
filmhjerte @ 1337 . no

Noe som isåfall er filmen vel fortjent, for regissør Luca Guadagnino sitt mesterlige verk er en delikat, emosjonell og følsom film, om mangefassetert romanser, vennskap og kjærlighet. Og kunst. Mye kunst. Samt et frodig og høyst levende bakteppe.

At filmen i seg selv er et lite utsøkt stykke filmatisk kunstverk er åpenbart, så blander da også Guadagnino lidenskapen for kunst og klassisk musikk på en lekker måte inn i en fortelling omsvøpt av het nord-italiensk 80-tallssommer, formelig dynket i sol, sensualitet og en forbløffende og fantastisk locations. Det nord-italienske småbylivet, den landlige villaen og nærheten til det blå middelhavet er, i mangel på et bedre norsk ord, breathtaking (som vel i og for seg betyr fantastisk etc, men det engelske uttrykket setter en god label på filmens nydelige bakteppe). Filmen er naturligvis en romantisk kjærlighetsberetning først og fremst, men den romatiserer så absolutt også landskapet den er lagt til.

Call Me By Your Name er i tillegg til å være en film med et veldig velskrevet manus og utmerket regi også en fryd for øyet visuelt, og gir oss tre skuespillerprestasjoner fra øverste hylle. Timothèe Chalamet (fylte 22 i desember), Armie Hammer og ikke minst Michael Stuhlbarg gjør fremragende rolleprestasjoner. Trioen som spiller henholdsvis tenåringssønn og klassisk musikk-spire, kunststudent, og far, arkeolog og kunsthistoriker, fremviser et bredt register av følelser.

I Call me By Your Name tas vi med til et sted i Nord-Italia sommeren 1983. 17 år gamle Elio (Timothèe Chalamet) nyter rolige sommerdager sammen med familien i den luksuriøse villaen fra 1600-tallet, og fordyper seg i bøker og pianospilling. Faren (Michael Stahlbarg) er professor, arkeolog og kunsthistoriker som har spesialisert seg på gresk-romerske skulpturer. Familien tilbringer sommerene i herskapshuset, og hver sommer inviterer faren en av studentene sine til å tilbringe halvannen måned hos dem. Årets gjest er den amerikanske studenten Oliver, en selvsikker og godt likt student i anslagsvis midten eller slutten av 20-årene.

Den amerikanske kunststudentens både småfrekke, freidige og sympatiske væremåte sjarmerer Elio, og uten at noe røpes skal vi selvsagt iløpet av noen sommeruker oppleve at et nært vennskap mellom Elio og Oliver oppstår. Gjennom sykkelturer i landlige sommerlige omgivelser, bading i sjø, hemmelige oaser og antikke bassenger, knyttes sterke bånd. Elio som så langt i livet har brukt det meste av tiden sin på å fordype seg i bøker og kunnskap, og klassisk musikk, lærer om sider ved seg selv han tidligere ikke har fått utforsket.

Det blir en dampende sommer.

Hadde det bare ikke vært for at året er 1983, og at den slags relasjoner vistnok helst skulle holdes i det skjulte.

Med dette som utgangspunkt har Guadagnino komponert en film som fremstår både som en varm familiefortelling, visuelt er nydelig å hvile øyet på, og en mangefassetert beretning om kjærlighet, hvor regissøren behandler temaet både med stor omtanke og varsomhet, og lar oss komme nært innpå særlig Elio. Dessuten vil filmen også kunne passe inn i kategorien coming-of-age-filmer, såkalte oppvekstskildringer.

Det er mye klassisk musikk i filmen, både fremført på pianoet, og som en del av soundtracket. Blandet sammen med typeriktige og velkjente 80-tallsfavoritter gir filmens iørefallende vakre toner en ekstra dimensjon til filmopplevelsen.

En opplevelse som må jeg få legge til er som skapt for å nytes på det store lerretet. Eller kinoskjerm da, for å være mer presis. Det kinematografiske er utsøkt satt sammen. Både når det gjelder det lekre estetiske bakteppet og lyd. Filmens foto er eksepsjonelt godt, og likeså er koloritten av et fargespekter som formelig males ut over skjermen underveis.

Elio imponerer Oliver med pianoet

Jeg har allerede nevnt skuespillerinnsatsen som er Oscar-nominasjoner verdige, og som forhåpentligvis også får nominasjoner. Samspillet dem imellom sitter også som støpt, og det føles både ekte og troverdig.

Timotèe Chalamet spiller rollen som den lengtende og selvsagt sympatiske, sjarmerende, men også litt typiske tenåringsgutten Elio. Og for en jobb han gjør. Chalamet kler rollen som Elio til fingerspissen, og viser et imponerende spekter av både mimikk, trekk, kroppsbeherskelse og evnen til å fremføre ektefølt dialog. Samtidig som Elio er litt småcocky til å begynne med ovenfor Oliver nyanseres bildet av han, og han fremstår som også sårbar. Som i en av filmens viktigste vendinger, når Oliver spør Elio om det er noe han ikke vet eller kan.

Chalamets motspiller i rollen som Oliver fylles av Armie Hammer, som både kan oppleves som utpreget sympatisk og karismatisk, men også litt småarrogant som Oliver. Filmen lar oss ikke komme like tett på og bli like godt kjent med Hammers rollefigur som med Chalamets, imidlertid er det ikke noe å utsette på Hammers rolletolkning og utførelse. Når det gjelder relasjonen mellom Oliver og Elio kan det sikkert sies og utdypes mye. Noen vil kunne bli overrasket over hvordan gnisten tennes, noe som her ikke kan sies mer om uten å avsløre for mye, eller synes at man kunne trukket noen deler lengre?

Det må vel være lov å si at de er ganske så behagelige å se på også… Breathtaking, vil nok mange mene, eller pustfrarøvende (takk for det ordet, FilmMagasinet :D).

Armie Hammer og Timotèe Chalamet

Så var det faren. Den überhyggelige og flotte faren, Mr Perlman. Michael Stuhlbarg gjør nemlig en hjertevarm og nydelig rolle, og fyller rollefiguren og omgivelsene med glede og varme i nær sagt hver en scene han er med i. Faktisk er det lenge siden jeg har sett at – og ytterst sjelden det – på film tegnes et så gjennomført flott manns- og farsportrett på film som den rollen Stuhlbarg på eksellent vis fyller med all sin tyngde og kraft. Nå er det selvsagt manus som har bestemt at rollekarakteren professor Perlman skal fremstå slik, men likefullt er det Stuhlbarg som med all sin karisma nailer rollen mesterlig. Om noen fortjener birolle-Oscarnominasjonen (og statuetten) er det han.

Call Me By Your Names definitive mest nydelige emosjonelle mellommenneskelige øyeblikk er det nettopp faren som står i sentrum i, mot filmens slutt i en samtale med Elio. Det er en tårepressescene, utført på mesterlig og nøye tilmålt vis.

Det som hindrer Call Me By Your Name fra å sprenge karakterskalaen er en litt lang innledning, en litt for tilbakelent stil tidvis hvor det ikke skjer så mye. Det er imidlertid vanskelig å kritisere filmen for så mye annet, da den maler et bilde av livet, som jo som kjent ikke alltid verken går slik en håper eller vil, men som fyller en med visdom gjennom de opplevelser man deler med andre. Egentlig syns jeg filmen har noe ørlite uforløst, og at terningkast 5 hadde føltes mest riktig, men det blir for kjipt å gi trekk. Skuespillerprestasjoner, foto og scenografisk holder det i massevis.

Call Me By Your name er ikke først og fremst en gledesspreder av en film, selv om den sprer mye berusende glede underveis, for den er både øm og trist, på et vis. I sum blir Call Me By Your Name så fordømrade vakkert, og et estetisk smakfullt øyedrops som så absolutt anbefales å nyte.

CALL ME BY YOUR NAME HAR ORDINÆR NORSK KINOPREMIERE 26. JANUAR

#filmhjerte #tiff18 #tromsofilmfest #filmfestival #TromsøInternasjonaleFilmFestival #filmtips #CallMeByYourName #CMBYNfilm #film #filmsnakk

Tirsdagens tre utvalgte filmer på Tromsø internasjonale filmfestival bestod for Filmhjertes del av tysk, italiensk/amerikansk og fransk drama.

Først ut var den tyske filmen BRIGHT NIGHTS, hvor store deler av filmen (så godt som hele) er innspilt i Troms fylke. Tilstede på visningen på Hålogaland Teater var også regissør Thomas Arslan, som kort introduserte filmen for publikum, og etterpå snakket om filmen og svarte på spørsmål fra de gjenværende i salen og TIFFs intervjuer og Verdensteatret-leder Sveinung Wålengen, i en omlag 10-15 minutter lang seanse. Som alltid var det interessant å høre regissørens svar og tanker rundt filmen, slik man noen ganger får etter festivalfilmer.

BRIGHT NIGHTS (Norsk tittel: Lyse netter)

Original tittel: Helle Nächte. Drama, Tyskland/Norge, 2017, tysk og engelsk tale, 1t 26m
Regi/manus: Thomas Arslan
Sett på kino på TIFF, Hålogaland Teater
Regissør Arsland ble nominert til Gullbjørnen under filmfestivalen i Berlin for “Bright Nights”

Med sin handling i helhet lagt til Troms fylke, hvor filmen ble spilt inn i 2016, er vi innom både Tromsø, E8 i Lavangsdalen, Nordkjosbotn, Målselvsenteret (!), grusveier og fjell i nordfylket, grønne frodige områder i indre Troms, samt mye karakteristisk nordnorsk sommer og vegetasjon, gir filmen først og fremst en ustyrtelig fascinerende og super reklame for Troms. Jaggu er det et fylke med et spektakulært landskap vi har her nord.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

I Bright Nights handler det om en tysk far, Michael, og hans 14 år gamle sønn Luis, som ikke har hatt noe særlig kontakt. Når Michaels far og Luis sin bestefar dør, reiser de likevel sammen til begravelsen i Nord-Norge, hvor den avdøde bodde. Etter begravelsen foreslår faren at de skal bli værende litt i Nord-Norge, for å knytte tettere bånd, noe sønnen motvillig går med på.

Og dermed bærer det avgårde langs landeveien og til skogs, via bildeskjønne campingplassser ved sjøen, og ut i Guds frodige natur. Jeg skal raskt innrømme at jeg syns det er snasent og morsomt å se den tyske historien utspilles i nordnorsk drakt i Troms, som virkelig får vist seg fram i all sin sommerlige prakt.

Foto: Marco Kruger / semerfilm.no

Desverre er det også naturen som blir filmens ankepunkt. Eller ikke direkte. For det skjer fryktelig lite av handling, hvor det meste baserer seg på de små pinlige øyeblikkene i bilen, stillheten dem imellom, og små og større konfrontasjoner (og mange klisjèer). Noen små interessant møter langs turen piffer opp litt, men svinner likevel hen. Til å begyne med er nettopp dette ganske så bra som promiss for filmen, men når det samme repeteres blir man lei til slutt av de mange scenene av en bil i bevegelse. Særlig en scene langs en grusvei opp til fjells, hvor det i flere minutter utelukkende er filmet ut frontruta mens bilen tar oss fremover mot en stadig mer tåkelagt fjellheim blir for sært.

Regissør Arslan fikk spørsmål fra salen etter visningen angående om filmen bevist ville romantisere det nordnorske landskapet for å skape økt interesse i Tyskland, som er et Nord-Norge- og Norge-elskende folkeslag. Arslan forklarte, som best han kunne ihvertfall på et ustødig engelsk, at de hadde vært nøye med å ikke gå for langt på det området, før han la ut om hvorfor nettopp landskapet og naturen spilte en så viktig rolle for filmen.

Poenget med det, samt de mange bilscenene, er å vise hvordan far og sønn på en måte er stuck med hverandre, litt som i et klaustrofobisk lukket lite rom hvor de må forholde seg til hverandre, uten de forstyrrelser fra omgivelsene som det ville vært om filmens handling var lagt til en by, for eksempel. Det funker også til en viss grad.

Imidlertid blir det alt for mye roadmovie, i ordets rette betydning. Jeg elsker å være med på kjøretur, for all del, men det er mye vei, veldig mye vei, vi skal være med på i løpet av filmens knappe halvannen times spilletid. Vi skjønner at far har en lang vei å gå…

Forøvrig er filmen en samproduksjon mellom Tyskland og Norge, hvor blant annet det (nord)norske produksjonsselskapet Mer Film er involvert, og regissøren berettet litt om hvorfor han landet på å legge handlingen til Troms, fordi han har kontakter i Nord-Norge.

Skuespillerne i de to hovedrollene gjør en solid jobb, særlig unge Tristan Göbel, som spiller sønnen, mens Georg Friedrich som spiller faren gjør en troverdig rollefigur han også, om enn noe kjedeligere.

Men når vi snakker troverdig, hvem pokkern legger ut på en tre dagers fottur i marka ikledd stive dongeribukser? LOL.

Soundtracket i Bright Nights består av mye drømmelignende komposisjoner fra Ola Fløttum, noe som bidrar til å løfte inntrykket, for det ikke bare føles som, filmen er nemlig veldig uforløst og historien er flat, likevel er det på flere måter en fin film, med et far-sønn-forhold som knirker. Jeg likte filmen mer enn jeg ikke likte den, men jeg skal ikke underkjenne muligheten for at mine røtter i fylket har noe å si for nettopp det.

Uansett, jeg syns det var en grei film som kan anbefales å se. Mest på grunn av Troms.

ØVRIG TIFF-STOFF

Tirsdag så jeg også CALL ME BY YOUR NAME og den franske filmen REINVENTING MARVIN. Bred omtale av Call Me By Your Name finner du i en egen bloggpost her på filmhjerte.blogg.no, mens Reinventing Marvin har jeg ikke rukket eller giddet å skrive om. Når man sitter på kino hele dagen vettu, så må noe passere ellers Jeg kan imidlertid si at sistnevnte film er OK, og er en historie om oppvekst, troen på seg selv og å få oppreisning. Kanskje rekker jeg å presse ut en omtale iløpet av uka, eller når/hvis filmen settes opp på norsk ordinær kino.

—
Lyse Netter-regissør Thomas Arslan og TIFFs Sveinung Wålengen på scenen etter visningen av filmen. Foto: LJG

TIFF-KJENDIS-O-METER TIRSDAG

Hiho, kjendis- og starstruck som man vel er (…eh, nei, men jeg syns dette var et småhumoristisk påfunn for å skape litt…blogghumor), her er dagens filmfolk som ble observert i bybildet eller på kinoene tirsdag.

1. Thomas Arslan, tysk Gullbjørn-nominert regissør
2. Birger Vestmo, filmanmelder for NRK
3. Sigurd Kornelius Lakseide, ung lokal skuespillerspire, aktuell bl.a. i “Den 12. Mann” der han hadde en liten birolle da han rodde “Jan Baalsrud” i båt over fjorden og avleverte han med replikken “Alt for Norge” (Forøvrig også såvidt innom i “Bright Nights”, men jeg så han ikke der før på rulleteksten. Forresten, i og med at han vel bor i byen er det jo ikke så veeeeldig rart at han er ute og trør)
4. Karsten Meinich, redaktør for filmnettstedet Montages.no (kjendis? vel, vel)
5. Sveinung Wålengen, TIFF-intervjuer og leder for Verdensteatret kino og Cinemateket i Tromsø (kjendis og kjendis fru blom..)
6. Hanna Karlberg, nordnorsk (tror jeg) skuespiller med birolle i “Bright Nights”, som var med regissør Arslan på scenen før filmstart (…og som jeg aldri hadde hørt om fra før btw ;p)

#filmhjerte #tiff18 #tiff2018 #filmfestival #filmtips #BrightNights #HelleNachte #film

Filmfestivalen i Tromsø er i gang.

Mandag morgen gikk startskuddet for den 28. utgaven av TIFF – Tromsø International Film Festival. For undertegnedes del bød dagen på tre filmer, med kickoff klokka 11.30, og siste film ferdig 00.35!

På TIFF:
Lars Jørgen Grønli
tlf 950-23-181
filmhjerte @ 1337 . no

Først på Filmhjertes timeplan stod den colombianske hevnthrilleren KILLING JESUS på Fokus kino, før det etter en meget kort spasertur over gata til Kulturhuset ble en fullstendig annen type film; dokumentaren CITY OF GHOSTS: RAQQA. Senere mandag kveld etter jobb gikk turen tilbake til Fokus og visningen av den russiske Golden Globe-nominerte dramafilmen SAVNET (Loveless / Nelyubov).

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Mandag aften var også tid for festivalens åpningsseremoni, men da var jeg på jobb, så jeg sier som han Oluf sa i en annen sammenheng en gang, fritt omskrevet; den gjir vi hæl**** i Og ikke gadd kulturministeren å komme nordover heller, hun var vist så fryktelig opptatt ble det først meldt….før Kulturdepartementet rykket ut og sa hun måtte droppe Tromsø-tur pga sykdom. God bedring.

Her er iallefall vurderingene av mandagens tre bivånede filmer.

KILLING JESUS

Original tittel: Matar A Jesús
Colombia / Argentina, 2017, 1t 35 m
Regi: Laura Mora Ortega
Fokus Kino, Tromsø, sal 3

Killing Jesus ble en annen type film enn jeg hadde sett for meg, for muligens har nok TIFFs pressebilde og programomtale satt meg litt på feil tanker. Den colombianske filmen var nemlig ingen typisk hevnthriller eller thriller i det hele tatt, men derimot et drama, med et vist spenningsmoment i seg.

Filmens plott er såre enkelt. Fotografistudenten Lita blir vitne til at faren hennes blir drept under et plutselig overfall, og hun får et glimt av den unge drapsmannen. Politiet står uten noen særlige ledetråder og nedprioriterer saken, men når Lita en kveld på byen tilfeldigvis kjenner igjen det hun mener er morderen innleder hun et farlig vennskap med han i sin jakt på hevn, og kaller seg Paula. Med millionbyen Medellin som bakteppe tas vi med til byens mange ulike områder.

Historien i filmen og skuespillet er vel litt så som så. Natasha Jaramillo i rollen som Lita/Paula spiller godt og har noe ekstra ved seg både i utstråling og spill, men han som spiller “Jesus” imponerte meg ikke. Handlingen i filmen er altså ikke det store, men en mildt sagt spektakulært, vilt og smått eksotisk location og miljø er det som bærer filmen. Filmen er satt tidsmessig til tida før jul, noe som ved noen tilfeller gir et fantastisk lysskue over byen, og i tillegg dras vi inn i den tidligere “kokainhovedstadens” pulserende natteliv, skumle bakgater og åpne vyer, tidvis akkompagnert av typeriktig søramerikanske toner. Det gjør Killing Jesus til et litt fascinerende skue, samtidig som filmen tegner et bilde av gateliv og kriminalitet i Colombias nest største by.

Desverre er dog ikke manus og handling riktig interessant nok, det er for stillegående og litt for kjedelig, selv om filmen vistnok også bygger på personlige erfaringer regissør Laura Ortega gjorde da hennes egen far ble drept. Jeg havner iallefall på terningkast 4.

♥ ♥ ♥ ♥  –  –

* KILLING JESUS vises også onsdag kl 11 og fredag kl 22.30 på Fokus 1

CITY OF GHOSTS: RAQQA

Dokumentar, USA, 2017, 1t 32 m
Regi: Matthew Heineman
Kulturhuset, Tromsø

Regissør Heinemans forrige film, Cartel Land, om meksikanske narkokarteller, vant tre Emmy-priser og ble nominert til Oscar i 2015. Denne gang tar han oss med til Syria, og den betente krigen der. En gruppe menn kjent under navnet RBSS, Raqqa is being slaugthered silently, tar opp kampen mot ISIS gjennom å gi verden ekte nyheter og rapporter fra hjembyen Raqqa ved hjelp av Facebook og internett, som motsvar mot terrororganisasjonens propaganda.

Filmen viser hvordan mennene setter livet på spill i sin kamp mot ISIS, hvordan de selv lever på flukt, og inneholder flere inntrykk til ettertanke. Vi får blant annet se hvordan terrorgruppen rekruterer selv små barn og hjernevasker de, og at ingen midler skys i deres kamp for hva det nå enn er de tror på.

Det er ingen tvil om at menneskene bak RBSS er modige og djerve i kampen sin for å få ut fakta, men historien om de blir i denne dokumentaren for lite interessant presentert.  At arbeidet deres er viktig og ærbart er det ingen tvil om, men for publikum å se at mennene sitter på et hotellrom og poster oppdateringer på sosiale medier blir fort trøttende i lengden. Det blir desverre for langtekkelig og av varierende kvalitet, selv om de sterke bildene fra krigshandlingene setter spor etter seg. En nesten litt drømmende intro og avrunding på filmen er fint filmet, og må nevnes. Alt i alt en film som er greit å få med seg og som setter søkelyset på en veldig viktig kamp.

♥ ♥ ♥ –  –  –

* City Of Ghosts: Raqqa vises også tirsdag 17:30 og torsdag 13.15 på hhv HT og VT.

SAVNET

Internasj.  tiitel / orig. tittel: Loveless / Nelyubov
Drama, Russland, 2017, 2t 07m
Regi: Andrey Zvyagintsev
Norsk premiere under TIFF. Vist med norske tekster
Fokus Kino, Tromsø, sal 1

Den russiske dramafilmen Savnet, fra regissøren bak Oscar-nominerte “Leviathan” (2015), tar oss med til et kaldt og empatiløst Russland, hvor vi i motsetning til flere andre russiske filmer jeg har sett tas med inn i de mer velstående samfunnslag, det vil si, øvre middelklasse eller deromkring.

Historien i Savnet sirkler rundt Zhenja (Maryana Spivak) og Boris (Aleksey Rosin), et ungt par som står midt oppi en bitter skilsmisse. Som så ofte i slike forhold er det verken han eller hun som er den store taperen, men den midt i mellom. De begge har nemlig innledet nye forhold, men deres 12 år gamle sønn, Aljosha, blir neglisjert. Ingen av de to, ihvertfall ikke mor, ser ut til å bry seg det minste om sønnen. Han er barnet ingen vil ha.

Aljosha får en kveld en hjerteskjærende opplevelse, da han overhører en krangel mellom foreldrene, og en dag er han bare plutselig borte. Politiet foretar seg ikke stort, men en storstilt frivillig leteaksjon iverksettes, og de to foreldrene må samarbeide og prøve å legge ned kampvåpnene seg imellom.

Savnet tar seg god tid, kanskje litt for god tid noen ganger, men blir likevel ikke kjedelig. Et soundtrack som tidvis minner litt om toner fra skrekkfilmer og thrillere bidrar til å gi en intensitet som løfter filmen framover. Filmen hvis norske tittel kun henspiller på det faktum at gutten får status som nettopp savnet, har en langt mer interessant engelsk tittel; Loveless.

For det er virkelig nettopp der hele filmens premiss ligger. Det er et velstående og moderne russisk samfunn vi tas med inn i, men det er bitende kaldt, ganske så empatiløst og uten varme og kjærlighet. Og hvorfor forsvant han? Var det fordi han følte seg uønsket, eller var også forsvinningen en filmatisk billedliggjøring på at det ikke var plass til gutten, så derfor ble han borte?

Foreldrenes, særlig morens, manglende omsorg og interesse for sønnen, inntil han forsvinner, er hjerterått. Faren Boris, spilt av tydeligvis Russlands svar på vår egen Henrik Rafaelsen (“Thelma”, “Frikjent”), ja de ligner i såvel utseende i denne filmen som i fakter og væremåte på skjermen, er en noe mer likanes type enn den sleipe mora. Her skal tillegges at begge to, mor og far i filmen, serverer godt spill, og at også birollene er velspilte.

Savnet, som ble vist med norske undertekster (hyggelig overraskelse, vanligvis på TIFF er det engelsk teksting på ikke-engelskspråklig film), er ikke en komfortabel film, men byr opp til mye russisk sosialrealisme på sitt kaldeste. Det er gjennomført grått og dystert, etterhvert et stort mysterium, men ikke absolutt fritt for håp. De to foreldrenes nye flammer bidrar med det tidvis.

Jeg ble positivt overrasket over Savnet. Kanskje mest fordi filmen på flere måter ikke føltes som den type film jeg gjerne forbinder med russisk film. Handlingen har selvsagt forankring i russisk levesett, men er likevel ganske universell. Hovedpersonene lever ikke under karrige kår, og nettopp det syns jeg var litt som et friskt pust, i en historie som naturligvis er tragisk.

Savnet / Loveless var Golden Globe-nominert i klassen for beste ikke-engeslkspråklige film, og er en av ni filmer som er shortlistet for årets Oscar (fem av de ni blir Oscar-nominerte). Savnet får ordinær norsk kinopremiere 26. januar.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ –

* Savnet vises også onsdag kl 15.15 (Fokus1), fredag kl 20 (F1 og 5) og søndag kl 20.30 (F2 og 3)

#tiff18 #tromsofilmfest #filmhjerte #filmtips #film #filmer #filmfestival #savnet #Loveless #Arthaus #KillingJesus #CityOfGhosts

Alle fotos: Pressefoto fra filmene/Tiff.no

Har du kommentarer? Rop ut i kommentarfeltet

Atter et år. Atter en filmfestival i Tromsø. Atter en gang med Filmhjerte på plass.

Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) har nemlig atter en gang beæret undertegnede og filmhjerte med akkreditering til festivalen.

Dermed er det bare å gjøre seg klar til vinterens vakreste eventyr; TIFF 2018, som starter mandag 15. januar og varer uka til ende.

Litt jobb og annet skal man selvsagt ha plass til, men at det blir ei heftig kinouke er det liten tvil om. Med filmer fordelt på fem visningssteder rundt i Tromsø sentrum fra tidlig morgen til natt kunne man sikkert stått en filmmaratonløype på godt over 40 filmer fra mandag til søndag, de mest ekstreme har vel faktisk bikket 50 også har jeg hørt (gale gale herlige filmelskermenneske!), men så driftig er jeg nok ikke.

Av erfaring har jeg lært at å se for mange filmer like etter hverandre gir dårlig utbytte (Zznork..). TIFF er jo også å vandre litt i sentrum og dra til seg inntrykk av den egenartede spesielle festivalukestemningen som det syder av i byen denne januaruka, ta en kaffe på en eller annen kafè og se folkelivet som surrer utenfor. For undertegnedes del regner jeg i så måte med å lande på et sted opp mot eller rundt 20 filmer. 3 pr dag i snitt må man vel klare?

Riktignok har jeg flere ganger valgt å la søndagen være bare søndag, da er hodet som regel allerede fullt nok av filminntrykk. Søndag er imidlertid en fin TIFF-dag det også, da har roen senket seg og det store folkerushet har lagt seg, noe som kan være greit sånn helt på tampen av festivaluka, dagen etter at festivalen faktisk “offisielt” har sin avslutningsseremoni.

Noen korte TIFF-fakta fra tiff.no:

Målt i antall besøk er Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF): 

1) Norges største filmfestival 
2) Landsdelens største kulturarrangement.

Festivalen ble arrangert for første gang i 1991 med et totalt besøk på 5200. I 2017, i sitt tjuesjuende år, hadde festivalen et totalt besøk på 61162.

Her er mine topptips til filmfestivalen

Dette er filmer du kommer til å få magaknip, kløe bak, vondt i hjartet og angst av å gå glipp av Neida, så ille er det vel ikke, men serr, disse filmene bør du få med deg (og gjerne da i løpet av TIFF).

CALL ME BY YOUR NAME

Endelig kommer den sterkt kritikerroste og bejublede Call Me By Your Name til nord. Filmen ble den mest roste filmen på Sundance i januar i fjor (!), og seiler opp til å kunne dra med seg både nominasjoner og priser på Golden Globe og Oscar. Det norske filmnettstedet Montages, samarbeidspartner med TIFF forøvrig og Norges mest dyptgående filmmagasin, var i fjor så full av begeistring over denne filmen etter å ha sett den på Berlinalen, at de knapt nok visste hvor de skulle begynne rosen sin. Så ja, forventningene er skyhøye til Luca Guadagnino sin dramafilm Call Me By Your Name, som utspiller seg en het sommer i Nord-Italia i det herrens år 1983.

Filmen får ordinær kinopremiere senere i januar i Norge, men nå har jeg venta på denne siden januar i fjor, så nå gidder jeg ikke vente lengre At filmen ligger på en luguber site på nett for strømming har jeg blitt oppmerksom på, men fanken heller, dette er en film som bare må sees på kino, det er jeg overbevist om. Bakteppet med sommer, Italia, sol og søtladen musikk, samt skuespillerprestasjoner som skamroses. Blant annet.

Filmradaren min sier ihvertfall at dette verket kommer til å falle i smak.

Første sjanse: Tirsdag 16. januar klokka 17:45 på Kulturhuset. Vises også onsdag, lørdag og søndag under TIFF.

KILLING JESUS

OK, dette er nok en film for deg som om du er som meg og liker litt rå filmer, liker den søramerikanske stilen (filmen er fra Colombia) og setter pris på en god actionthriller. Killing Jesus skal ifølge programomtalen være en “fascinerende hybrid mellom hevnthriller og kjærlighetshistorie”, med Colombias nest største by, Medellìn, som spektakulært bakteppe og location.

Når fotografstudinen Litas far blir myrdet opplever hun at politiet ikke foretar seg stort. Men en dag møter hun tilfeldigvis den unge drapsmannen, og vi dras med inn i millionbyens mange områder.

Historien i seg selv sier “kom og se for f!”, og dessuten liker jeg filmer fra Sør-Amerika av blant annet denne typen. Også er det jo pressebildet fra filmen da i tillegg, samt en lovende trailer. Som bare draaar meg til seg. Dette må sees

REINVENTING MARVIN

Norgespremiere, og del av TIFFs hovedkonkurranseprogram. En etter sigende unik historie om å finne seg selv, og få oppreisning, mot alle odds. Denne franske filmen er basert på en prisvinnende og omdiskutert bok som starter med setningen “jeg har ingen lykkelige minner fra barndommen”, skal vistnok være både hard, farseaktig og øm, og ikke minst har den selveste Isabelle Huppert med, som seg selv!

Marvin er en følsom, litt feminin – og homofil – gutt. Barndomsminnene hans er preget av mobbing, vold og en håpløs familie i et fattig arbeiderklassemiljø. Men det er håp for Marvin, særlig når rektoren på skolen oppdager at Marvin har et stort teatertalent (tiff.no).

Med Huppert på rollelista er jeg sikker på at dette er kvalitet, men selvsagt med en interessant tiltalende historie i bunn (muligens også med en særegen eller uvant formidlingsmåte?), og pressebildene vekker apètitten på å se mer.

SAVNET (Loveless)

Norgespremiere, og også del av konkurranseprogrammet. Var en av de Golden Globe-nominerte for beste ikke-engelskspråklige filmer. Russisk film er noe jeg sjeldent ser, men denne filmen kommer fra samme regissør som stod bak den glimrende samfunnskritiske og beinharde dramafilmen “Leviathan” fra 2015. I “Savnet” blir det nok en gang samfunnskritiske blikk på det russiske samfunnet.

I sentrum står en forsvunnet 12 år gammel guttunge, som plutselig en dag etter å i lang tid ha blitt neglisjert forsvinner mens foreldrene står i en bitter konflikt med hverandre. Foreldrene må samarbeide i søket etter sønnen, i det som på den ene siden betegnes som en bitende kritikk mot det empatiløse korrupte russiske samfunnet, men også et sosialrealistisk drama, og en Hitchcock-aktig thriller.

Må se? Da! da! da! (Ja!)

BRIGHT NIGHTS

Tysk drama og roadmovie om en far som drar på biltur med sønnen til Nord-Norge for å knytte tettere bånd med sønnen som er på vei å gli bort fra han.

Med mye av filmen innspilt i nordnorsk natur er dette en selvskrevet film å få med seg. Vistnok mye humor og varme i filmen også, i tillegg til storslått locations.

Forventningene er ganske store her.

CITY OF GHOSTS: RAQQA

Prisvinnende dokumentar som tar oss med på en rystende reise til Syria-krigen.

Vi kommer tett på de unge aktivistene bak et nettsted som velger informasjon som våpen når den islamistiske terrororganisasjonen ISIS tar over hjembyen deres, Raqqa, i 2014. Vi følger aktivistenes liv over lang tid og får oppleve kostnadene ved å være i krig, på flukt og i eksil.

Filmen inneholder sterke bilder fra krigshandlinger, og har blitt beskrevet som den definitive filmen om krigen i Syria. Like sterkt som krigsbildenes brutalitet er de personlige skjebnene til aktivistene, ikke minst når de også må gå inn i rollen som flyktninger. Filmen er også en hyllest til modige journalister som utsetter seg for fare for å få fram kunnskap og fakta (omtale fra tiff.no).

Traileren til denne filmen viser flere brutale bilder, så sannsynligheten for at filmen sitter som en knyttneve i magen er stor.

VIOLETA AT LAST

En nylig separert og skilt kvinne på over 70 ser nye sider ved livet, og viser at fremtiden fortsatt har mye å by på også når man har kommet opp i årene.

Traileren virker tiltalende og gir lyst på å se mer.

TEAM HURRICANE

Dansk film hvor vi følger en punkete jentegjeng. Mulige Skam-likheter samt en sprakende fargekoloritt. Nylig nominert som en av årets filmer i Danmark  (Bodil-prisen).

En film jeg har gode forhåpninger om at er bra, men som jeg ikke helt vet hva har å by på. Ettersom filmen antagelig ikke får norsk kinodistribusjon er det et must å få sjekka denne ut på det store formatet.

THE FLORIDA PROJECT

TIFFs avslutningsfilm. Filmen har Norgespremiere på ordinær kino 9. februar.

Sannsynligvis en veldig god film som jeg har store forhåpninger til. Willem Dafoe skal etter sigende spille glimrende. Visnigen lørdag (avslutningsseremonien) er utsolgt, men filmen går også på TIFF søndag.

Dette er altså de jeg på forhånd har best forventninger til, og som vanlig dukker det sikkert opp noen skikkelige uventede godbiter underveis. Noter deg også bak øret titler som THE BASICS OF KILLING, THERE IS A HOUSE HERE, C`EST LA VIE!, DREAMS BY THE SEA, RENT-A-CAT (bildet over) og særlig Golden Globe-vinneren for beste ikke-engelskspråklige film, UT AV INTET (Aus dem nichts / In the fade), som trolig er veldig bra.

Noen av kortfilmene i programmet Film fra Nord (FFN) er garantert også verdt å få med seg:

FFN: Shorts 1 (The Comet, Mobil, I will allways love you Kingen + 3 øvrige ) og FFN: Shorts 3 (Villdyr, Killing Grandma + 2 øvrige).

Jeg tror kortfilmprogram nr 3 blir førstevalget, da de to nevnte kortfilmene der virker spennende. I de fem nevnte titlene handler det slik jeg tolker de kryptiske filmbeskrivelsene om identitet, flukt, oppvekst, tilhørighet, ensomhet, forholdsforviklinger, og noe jeg ikke helt vet hva men som bare ser småsprøtt ut på en bra måte…

Problemet med kortfilmprogrammene er at man ofte må lide seg gjennom 2-3 filmer man syns er skrot, men har programmet 2-3 virkelig gode kortfilmopplevelser veier det opp for de andre. TIFF har mange ganger gitt meg glimrende kortfilmer, som har bydd på et vidt spekter av sjangere og følelser. Anbefaler absolutt å sjekke ut et kortfilmprogram hvis tida tillater det (og hvis ikke, rydd plass, hehe).

En nordnorsk film verdt å bite seg merke i er dokumentaren FFN – Parkert, som lar oss møte en av Tromsøs mest beryktede “løse fugler”, den nå avdøde og mer eller mindre sagnomsuste Per “Parkèr” Andreassen, som i en mannsalder var fast sentrumsinventar i byen, til frustrasjon for mange. Filmen følger Per “Parkèr” (uttales vistnok ikke som ordet park/flere parker, men typ som “gå og parker bilen etc) gjennom hans siste leveår, og gir et innblikk i personen og mennesket bak masken.

Visningene under TIFF ble utsolgt allerede på billettsalgets første dag for noen dager siden, men allerede i uka etter filmfestivalen blir PARKERT satt opp på Fokus Aurora Kino, og den kommer også i februar på Verdensteatret.

Litt kritikk av TIFF må også tåles. En av de tingene ved TIFF jeg ikke helt skjønner vitsen med, er oppsettingen av filmer som allerede har gått på norsk kino forholdsvis nylig.  Som “Barndom”, “Hva vil folk si”, “Thelma”, med flere. Gode filmer såklart, men….de har jo nettopp gått på kino -.- (intensjonen er vel å “nå ut til et bredere publikum”).
Jeg er heller ingen stor fan av at TIFF graver frem så mange urgamle titler  – og også filmer man tidligere har vist på nettopp TIFF! Her burde TIFF heller ryddet plass til mer ny film. Noen er OK men jeg syns det er for mange. Jeg personlig skulle gjerne sett enda flere nordiske dramabidrag, samt mer fra sør-Amerika, mer britisk, og flere små europeiske uslepne juveler.

Personlig liker jeg heller ikke det sterke fokuset på filmer fra øst og “midtøstenrelaterte” filmer, men angående de to så ser jeg ihvertfall relevansen for festivalen mtp beliggenhet og slikt. Her går det kun på min manglende interesse for akkurat den type film i stor skala (noen unntak finns selvsagt).

Ellers må jeg si at årets utgave ikke virker riktig like friskt som fjorårets, som fra et nordnorsk ståsted hadde de herlige Tungeskjærerne og Ishavsblod. Årets åpningsfilm om Per Fuggeli er for eksempel for min del uten interesse, men blir selvsagt utsolgt likevel. Uansett, her er flere filmer jeg ser frem til å se.

Noen kritiske invendinger er bare sunt, men la nå endelig ikke disse foregående linjene med velberettiget kritikk (eventuelt syt, hihi) gi et inntrykk av at jeg mener TIFF ikke leverer, for TIFFs programansvarlige har selvsagt lagt bak seg en omfattende og solid jobb for å sy sammen den herligheten publikum snart kan bryne seg på: TIFF 2018.

God festival

Fullstendig program og kjøp av billetter finner du på tiff.no (Husk også det obligatoriske festivalarmbåndet)

Husk at du kan følge Filmhjerte på Facebook for oppdateringer om nye bloggposter og mulighet for å kommentere osv. Besøk Filmhjertes Facebook-side, og klikk “Liker”

Undertegnede kan også følges på Twitter, hvor det blant annet er en del filmtwitring.

Alle foto: Pressebilder fra filmene / tiff.no

#filmhjerte #filmer #film #filmfestival #TIFF #TIFF18 #TIFF2018 #Tromsøfilmfest #Tromsofilmfest #filmtips #kino

TIFF 2018 – et hav av filmopplevelser

Flere store filmopplevelser i vente i januar.

Les dagens pressemelding fra Tromsø internasjonale filmfestival i anledning dagens programslipp for TIFF2018. Filmhjerte kommer selvsagt etterhvert med tips for hvilke filmer som er verdt å holde et ekstra øye med, når programmet er finstudert

Umiddelbart er det verdt å notere seg at en av 2017`s mest omtalte og roste filmer,
CALL ME BY YOUR NAME, omsider får sine første visninger på norsk kino. Endelig! Filmen som hadde verdenspremiere på Sundance i januar i år, har av flere blitt dratt frem som en av årets aller beste filmer, og var den mest kritikerroste filmen på Sundance 2017. Senere var også det norske film-nettmagasinet Montages (TIFFs samarbeidspartner) sine utsendte full av begeistring for “Call Me BY Your Name” da de så filmen på Berlinalen.

Andre titler som ved første lynraske øyekast virker interessante er Team Hurricane, hvor det dras linjer til norske SKAM. Filmen som er dansk tar oss med i møtet med en punkete jentegjeng. The Florida Project er en annen film det har vært mye positiv buzz rundt, i en historie hvor vi får se noen av skyggesidene i det moderne USA. Filmen har Willem Dafoe i en av rollene.

Andre som virker interessante er slovenske The Basic of Killing, som skal vise hvor kort vei det er mellom trygghet og desperasjon, og det kan også være interessant med dokumentarfilmen om den “sagnomsuste” Per “Parker” (uttales som det du gjør når du sier du skal parkere bilen) som var en av Tromsøs bybildes løse fugler gjennom et helt liv. Filmen Parkert vil helt sikkert trekke til seg mye publikum. 

Den tyske (tysk-norske) filmen Bright Nights (Helle Nächte), hvor mye er spilt inn i Troms fylke/Nord-Norge, blir sikkert også spennende for publikum. En tysk far og hans 14 år gamle sønn reiser til Nord-Norge i begravelse, og faren bestemmer seg for å prøve å reparere det skrantende forholdet til sønnen gjennom at de tar en tur inn i det storslåtte nordnorske landskapet. Filmen er betegnet som en roadmovie.

Flere tanker om TIFF 2018 kommer senere

Her er pressemeldingen fra TIFF:

Programmet for Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) byr på en stor bredde i sjanger, stil og geografi, men hovedkriteriet for samtlige filmer er likevel det samme: kvalitet!

– Dette er et program jeg personlig er veldig glad i. Det blir mye drama og humor, men også både sprø og tankevekkende filmer sier Martha Otte, program- og festivalsjef for TIFF. 

Hovedprogrammet er bygd opp av drøyt 90 spillefilmlengdefilmer som er organisert i ulike tema, noen faste, og noen som definerer det særegne ved TIFF2018. I tillegg kommer festivalens viktigste sideprogram, Film fra Nord, med 34 kortfilmer og dokumentarer fra den sirkumpolare region.

Mennesket og havet
TIFF2018 tar publikummet med på en reise til steder man sjelden får oppleve, utenom via kinolerretet: Fra en leilighet i Damaskus mens bombene faller utenfor (INSYRIATED) til syngende humleplukkere i kommunismens Tsjekkoslovakia (THE HOP PICKERS), fra Ferentari, det fattigste nabolaget i Bucuresti, hvor vi får oppleve en underlig kjærlighetshistorie (SOLDIERS. STORY FROM FERENTARI) til Colombias kokainhovedstad Medellín, hvor en jente vil hevne drapet på sin far (KILLING JESUS).

Men fremfor alt tar årets TIFF deg med til havs. Det er laget filmer om havet, i havet, på havet og ved havet. På TIFF2018 har vi valgt å fokusere på hvordan havet har inspirert og påvirket filmskapere i over hundre år. «Havet» er med sine ti filmer festivalens største tematiske program, og programmet viser noe av dette mangfoldet, med særlig vekt på menneskenes forhold til havet.

– Vi bor i Arktis, på ei øy, og vi merker det på kroppen hver dag hvor essensielt det er for oss; dette kommer til å gjøre seg mer og mer gjeldende. Temaet er både evig aktuelt og dagsaktuelt på samme tid, sier festivalsjef Martha Otte.

Vi begynner med en film fra 1917: TERJE VIGEN. Havet som gir og havet som tar. De to dokumentarene THE COVE og A WHALE OF A TALE problematiserer fra hver sin kant hvalfangst i Japan, og i et større perspektiv: forvaltning av ressurser og spørsmålet om hvem som bestemmer over dem. Dette følges opp i dokumentaren A TURNING TIDE IN THE LIFE OF MAN, som handler om en irsk kystfisker som tar opp kampen mot EU-systemet for å få lov til å opprettholde en 700 gammel levevei.  Baltasar Kormákurs THE DEEP viser det nådeløse havet, når en islandsk tråler går på grunn i det iskalde Atlanterhavet. I DREAMS BY THE SEA reiser vi til Færøyene, hvor havet representerer avstanden mellom den kjedelige hverdagen og drømmene til en ung jente. Programmet byr ellers på arktisk surfing av den mest ekstreme sort i UNDER AN ARCTIC SKY, gjensyn med hav-sci-fi-klassikeren THE ABYSS samt en skikkelig godbit for barna: OPPDRAG NEMO på utekinoen.

Radikalisert
Et av festivalens tematiske sideprogrammer har fått tittelen «Radikalisert». Programmet består av seks sterke filmer som belyser radikalisering i tida etter 9/11.

– UT AV INTET av tysk-tyrkiske Fatih Akin og FORÆRMELSEN av fransk-libanesiske Ziad Doueiri er to helt nye spillefilmer som tar for seg ulike aspekter ved denne problematikken.
Programmet inneholder også Matthew Heinemans prisbelønte dokumentar CITY OF GHOSTS: RAQQA, hvor vi kommer tett på de unge aktivistene bak nettstedet “Raqqa is being slaughtered silently”. De velger informasjon som våpen når den islamistiske terrororganisasjonen ISIS tar over hjembyen deres i 2014. “Radikalisert” er kuratert sammen med Anne Gjelsvik, professor i filmvitenskap ved NTNU, som jobber med forskningsprosjektet “Face of Terror”.

Naoko Ogigami – et annet univers
En av gjestene som kommer til TIFF 2018 er den japanske regissøren Naoko Ogigami. Som regissør er hun i konstant opprør mot stereotypier, noe som kler TIFF godt. TIFF skal vise fire av hennes filmer.

– BRILLER er en publikumsfavoritt fra TIFF2008 – en lun, smårar film som kan beskrives som en åndelig hvileskjær. Vi viser også hennes nyeste film, CLOSE-KNIT. Den handler om elleve år gamle Tomo som drar for å bo hos sin onkel Makio etter mora drar hjemmefra en dag, noe hun også har gjort før. Siden sist har Makios kjæreste Rinko flyttet inn hos ham, og Tomo blir overrasket når hun forstår at Rinko er transkvinne.

– Ogigami bryter ny grunn med CLOSE-KNIT. Hun tar opp et tabubelagt tema i det japanske samfunnet gjennom denne hverdagslig skildring av en forbilledlig, omsorgsfull mor som tilfeldigvis var født i en manns kropp, sier Otte.

Sterkt konkurranseprogram
Konkurranseprogrammet er selve ryggraden i programmet. Her finner finner vi i år 12 filmer som har sin norske premiere. Sterke, originale, vidt forskjellige typer film fra 11 forskjellige land. (Tyskland er alene om å ha to filmer i konkurranse.)

– Her er også spredningen stor. Vi har både debutregissører (Carla Simón SUMMER 1993 og  Ivana Mladenović? SOLDIERS. STORY FROM FERENTARI) og veteraner (88-åringen Frederick Wiseman, EX LIBRIS – THE NEW YORK PUBLIC LIBRARY) med 45 filmer bak seg, sier Otte..

Stumfilm og “dance-along”!
TIFF byr i år på hele tre filmkonserter. Først ute er TERJE VIGEN, svenske Victor Sjöströms mesterverk basert på Ibsens episke dikt. Det blir en magisk opplevelse å se denne filmen i Ishavskatedralen med akkompagnement av amerikanske Ben Model, som spiller på katedralens kirkeorgel. Så kommer årets Barents-prosjekt THE PROSTITUTE. Musikken lages av norske og russiske musikere under Jon-Eirik Boskas kunstnerisk ledelse, og den nye musikken får sin urpremiere på fredag under TIFF. På lørdag får man oppleve skiffle-bandet The Dodge Brothers med den virtuose pianisten Neil Brand som spiller til filmen BEGGARS OF LIFE, amerikansk stumfilm fra 1928. Beste match ever mellom musikk og film, mener Otte.

I fjor sto karaokevisning av GREASE på programmet, en publikumssuksess uten tvil. I år er konseptet videreutviklet med «dance along»-visning av DIRTY DANCING. Visningen vil være på Studentsamfunnet Driv torsdag i festivaluka, og det ryddes plass på gulvet slik at publikum kan danse med til filmen.

–  TIFF2018 er fylt til overmål med et vanvittig spekter av filmopplevelser. Filmer som vil bevege både følelsene og tankene, som vil engasjere og irritere, egge til refleksjon og diskusjon. Festivalen får det perfekte anslaget i Erik Poppes film PER FUGELLI – SISTE RESEPT, en film om en mann som sto for et sett humanistiske verdier som TIFF kjenner seg godt igjen i, mener en fornøyd festivalsjef Martha Otte.   

TIFF 2018 arrangeres 15.-21. januar. Les om alle filmene på TIFF 2018 her: http://tiff.no/program

Pressefoto: Tiff.no

Regissør og skuespiller Ole Giæver fra Tromsø er klar med sin nye film “Fra balkongen”, som får premiere på selveste Berlinalen, filmfestivalen i Berlin. Der får han selskap av den norske storfilmen “Kongens nei”, som nylig fikk Oscar-nei, men ja fra Berlinalen, som arrangeres fra 9.-19. februar.

Norsk film og nord-norske stemmer gjør seg altså gjeldende i Tyskland. Spesielt gledelig er det selvsagt at den Oslo-bosatte Ole Giæver som er fra Tromsø, faktisk for tredje gang er invitert til Berlinalen. Han var nemlig også der med “Fjellet” (2011) og “Mot naturen” (2015). Produksjonsselskapet bak filmen, Mer Film, har forøvrig også røtter i Nord-Norge, nærmere bestemt Tromsø (samt i Bergen, og Oslo).

Begge Giævers to tidligere filmer har også fått mye buzz, og jeg tror de begge er å finne på nett, for den som gidder å lete. “Mot naturen” fikk ellers mye oppmerksomhet for en passe smådristig filmposter.

Giævers nye film som får verdenspremiere i Berlin er med i festivalens Panorama-program. Norsk filminstitutt beskriver Panorama-seksjonen i Berlin som et sted der både filmer med sterke kunstneriske visjoner og kommersielle muligheter kan vises, skriver filmnettstedet Montages.no.

Ole Giæver beskriver selv filmen slik, på Mer Film sin blogg:

FRA BALKONGEN handler om deg, om hvem du var og den du ble og alt som er tapt og vunnet mellom da og nå. Hvem er du som sønn eller datter, som forelder til barna dine, som kjæreste eller nabo, og hvem kan du bli i framtida? Hva klamrer du deg fast til her og nå, selv om du vet at verden skal gå under en gang? Jeg laget FRA BALKONGEN for å prøve å begripe livet og alt som vi vet at en dag skal bli borte. Det er en pre-apokalyptisk komedie om hvordan vi lever livene våre i Norge i dag  

På samme sted skriver også Mer Film at

  Filmen tar publikum med på en tid- og romodyssé mellom ytterpunktene av dette som vi kaller livet. I mer enn ett år følger filmen Ole og familien gjennom hverdag og høytider, minner og fantasier og store og små spørsmål. Det er en humoristisk utforskning av hvordan vi lever livene våre i dag og hva det vil si å være et menneske  

Mer Film og Troms fylke er forøvrig også representert i Berlinalens hovedkonkurranse-program. Den tyske filmen “Lyse netter” (Helle Nachte) som Mer Film er norsk co-produsent for er innspilt i Troms.  Mere om filmen kan leses på Mer Films bloggside.

Forhåpentligvis får man også her hjemme med tid og stunder mulighet til å se både Giæver-filmen og den tyske som er spilt inn i vakre Troms.

Grattis, og lykke til i Berlin både til Fra Balkongen, Mer Film, Giæver og Kongens nei.

Foto: Mer Film

Tromsø Internasjonale Filmmfestival er over for denne gang, og det er oppgjørets time, med filmrangering og noen skråblikk

På en måte er det litt greit at uka er ved veis ende, selv om den har bydd på mange glimrende filmer og artige hendelser. For etter å ha bodd i kinosalene den siste uka er det ok å komme tilbake til den vanlige rutinen igjen. Også er det mindre enn et år til neste gang det braker løs

Helt ferdig med TIFF er jeg selvsagt ikke. Årets festival ble for min del en festival med mye god film. I perioden mandag til lørdag fikk jeg sett 23 forskjellige festivalvisninger. Favoritten så jeg faktisk TO ganger i løpet av tre dager, ettersom Heartstones regissør på visningene fredag og lørdag var i Tromsø for å snakke om filmen.

Jeg hadde også planlagt tre kinobesøk søndag, men etter en uke med minimalt med søvn fikk drømmeland gå seirende ut av søndagskampen. Det var uansett ok, filmvalgene mine på søndag var ingen jeg i utgangspunktet følte sterkt for å få sett.

Her er rangeringen min av filmene jeg så på TIFF, med terningkast i parantes. Klikk på lenkene for anmeldelser/omtale.

Alt fra nr 1-16 anbefales, og alt fra nr. 1-18 var strålende, bra eller brukbart nok.
Nr 19, 20 og 21 veldig tvilsomt, og nr 22 fullstendig bortkastet tid.
Altså, fra topp verdensklasse og gradvis ned til til bunnskrap i bøtta:

1. HEARTSTONE – Hjerteknuser fra Island  (6)
2. ELLE – Elegant voldtektssjokk (6)
3. LIFE OF PI (3D-VERSJON) – Pi imponerer fortsatt (6)
4. TUNGESKJÆRERNE – “Fesk lukta ikke møkk, det lukta pænga” (5)
5. THE ICEBREAKER – Iskald russisk actionthriller (5)
6. ISHAVSBLOD / SEALERS – Opplev selfangsteventyret  (5)
7. FOREVER PURE- Rystende fotballdokumentar fra Israel  (5)
8. LA LA LAND – Sjarmerende musikal (4)
9. THE DISTINGUISHED CITIZEN – Argentinas Oscar-kandidat (4)
10. FREE FIRE (4/5, ingen omtale skrevet)
11. DEN STORE PRØVEN (GRADUATION) – Bestått fra gullpalmevinner Mungiu (4)
12. NEWS FROM PLANET MARS – Vittig fransk komedie (4)
13. RARA – Viktig om omsorgsrett (4)
14. THE RULES FOR EVERYTHING (4, ingen omtale skrevet)
15. THE FITS – Girlpower i mystisk film (4)
16. NOWHERE TO HIDE – Viktig krigsdokumentar (4)
17. 4 MÅNEDER, 3 UKER OG 2 DAGER –  Litt skuffende Gullpalmen-vinner (3)
18. FILM FRA NORD: KORTFILMPROGRAM 1 (Ingen terningkast satt, kun omtale)
19. BLESSED BENEFIT – Søvnfremkallende fengselsdrama fra Jordan (2)
20. PANAMERICAN MACHINERY – Feil i maskineriet (2)
21. THITHI – Bortkastet tid (2)
22. KARENINA & I – Pompøst vås (1)

Årets TIFF-perle; Heartstone, fra Island.

Þór (Thor) og Kristján (Baldur Einarsson og Blær Hinriksson) i Heartstone.

Beta og Hanna (Diljá Valsdóttir og Katljá Válsdóttir) i Heartstone.

Glimrende film på TIFF. Isabelle Huppert i den beksvarte voldtekts-hevn-thrillerkomedien Elle.

To av filmene rakk jeg ikke å skrive anmeldelse av, og nå gidder jeg ikke. Den ene er THE RULES FOR EVERYTHING (det kommer noen ord om den senere i uka i anledning kinopremiere), som er tiltenkt terningkast 4. Den andre er den kølsvarte actionkomedien FREE FIRE, som trolig ville endt opp med et terningkast 4 eller 5, selv om jeg ei stund satt og tenkte “WTF” er detta for noe? Filmen er nemlig rimelig sjuk, men har så mange kvikke replikker, smart dialog og morbid blodig action at filmen må sees. Dessuten er Brie Larson med. Enda en grunn for å  se den altså. Kanskje kommer det omtale av den også når den kommer på kino for ordinær visning en gang i slutten av mars.

Ishavsblod, nord-norsk unik dokumentar om selfangsteventyret som går mot en slutt. Artig og unik film.

Tungeskjærerne fra Myre i Vesterålen bør alle få med seg.

Største overraskelse: Heartstone var jeg sikker på før jeg så den at jeg vil like, men jeg likte den bedre enn ventet. Imidlertid er nok Elle, La La Land og Tungeskjærerne de filmene som overrasket mest ut i fra mine egne forventninger.

Største skuffelse: Blessed Benefits hadde jeg gode forventninger til. Den skuffet stort. Om noe ved selve festivalen skal sies å ha skuffet litt, må det være at jeg hadde håpet på en svensk film av klasse på programmet.

Beste film: Heartstone, selvsagt. Den satte dype spor.

Mest spesielle film: Elle. Noe lignende har jeg nok aldri før sett. Tenk det, en komedie om voldtekt, en rape-revenge komedie attpåtil! En film som manet frem både mye latter, vemmelse, sjokk og vantro blant publikum.

Årets TIFF-spådom: Tipset mitt om at Heartstone ville gå inn i filmhjertet. Kan si det tipset satt som ei kule. Hjartasteinn var til og med en sterkere opplevelse enn ventet.

Årets TIFF-ran: 50 kroner for en halvliter Solo på Kulturhusets foajè. 50 spenn! For Solo! Hvem var dum nok til å kjøpe det mon tro? *kreeemt*

Årets festivaldiett: Besto hovedsaklig av bananer, en og annen liten pose nøtter, noen brødblingser, noen Pepsi Max, Isklar og Bonaqua. Bon apetit! Og mye kaffe! Ja, og en Solo da.

Årets starstruck moment: Haha….vel, jeg flirte godt da jeg senere kom på at han jeg ikke klarte å kjenne igjen på Norsk Filmforbund sin stand men visste jeg hadde sett før, var han typen fra Jarlsberg-reklamene (“Kjøpte du ikke Jarlsberg”, “Samma det vel, hund er hund” osv). Sorry hvis jeg glante på deg, Halvard ;p

Beste mannlige skuespillerprestasjon: Oscar Martinez i The Distinguished Citizen. Den argentinske veteranen var knallgod.

Beste kvinnelige skuespillerprestasjon: Isabelle Huppert i Elle briljerte! Det sies også at Rebecca Hall var storartet i “Christine”, men den rakk jeg ikke å få med meg.

Beste nykommere: Heartstones to hovedrolleinnehavere Blær Hinriksson og Baldur Einarsson (begge rundt 14-15? antar jeg) som var fantastiske og leverte knallsterke prestasjoner får “beste mannlige”. Islandsk film får håpe de to fortsetter som skuespillere! Som “beste kvinnelige” er årets nykommer Royalty Hightower (11) i The Fits, hvor hun er strålende. Det er girlpower fra Hightower! Og med det navnet vil nok ordspillene snart florere om hun fortsetter innen filmens verden.

Beste sitat fra en film: “Fesk lukta ikkje møkk, det lukta pænga” – Tobias (10) i Tungeskjærerne.

Årets klareste røde kort: Går til de råtne og gjennomsyra rasistiske Beitar Jerusalem-supporterne, særlig “La familia”, i fotball-dokumentaren Forever Pure.

Beste TIFF-party: Tja, jeg var vel på hele to, så det blir jevnt mellom press party på Ølhallen og Arthaus sin 25-årsfest-nachspiel på Bastard. Best og mest øl hadde de på Ølhallen, mens mest trøkk bød Bastard på.

Fineste TIFF-visningssted: Verdensteateret.

Beste TIFF-visningssted: Fokus kino. Uten tvil mest komfortable stoler

Rareste filmtittel: Neida, ikke Rara, selv om den høres litt rar ut. Prisen går til britiske “AAAAAAAAH!”

15. januar 2018 er TIFF tilbake. Til TIFF er det bare å si takk for i år. Vi sees neste år, vel blåst!

Foto fra Heartstone: Foto: Roxanna Reiss. Fra filmens offisielle nettside heartstone-thefilm.com sitt pres kit.
Foto fra Elle: Pressebilde fra tiff.no
Montasje fra Ishavsblod/Sealers: Filmens pressemateriell
Foto fra Tungeskjærerne: Pressebilde fra tiff.no

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli

#filmfestival #filmfest #tiff17 #tromsøfilmfestival #film #filmer #filmtips #Tromsø #Heartstone #Elle

Lekende og fargerike La La Land avsluttet TIFF 2017. Om en måned kommer filmen på norsk kino landet rundt.

FILMANMELDELSE

LA LA LAND

    USA, 2016

Spilletid 2t 08m

Sett på kino på TIFF

La La Land, den amerikanske romantiske dramakomedie-musikalen som nylig sanket 7 Golden Globe-priser, var den offisielle avslutningsfilmen på årets utgave av Tromsø Internasjonale Filmfestival, TIFF 2017.

La La Land er regissert av Damien Chazelle, den unge regissøren bak strålende Whiplash, og har Ryan Gosling og Emma Stone i hovedrollene. Jeg skal si at jeg var skeptisk på forhånd av den grunn at musikal på film sjelden eller aldri treffer meg. På teater liker jeg musikal, ikke på film. I tilfelle La La Land kommer ordtaket “ingen regel uten unntak” til sin rett.

La La Land overrasket nemlig i veldig positiv retning. Filmen som til tider gir publikum en følelse av å være tatt med tilbake til 30-, 40-, 50- og 60-årene i en ramme som utspilles i nåtid, er ikke bare overraskende god, den er ganske god. Den er dessuten sjarmerende, fargesprakende, lekende, underholdende, drømmende og visuelt stilsikker og fin. Det er en moderne musikal, som hyller de klassiske filmene på en fin måte og gir mange små morsomme og sjarmerende referanser, i tillegg til generelt sett og flere morsomme bemerkninger.

La La Land handler om et år, delt inn i fire seksjoner etter årstid, av livet til rollekarakterene til Gosling og Stone, satt til Los Angeles, der Gosling spiller den arbeidsløse jazzpianomusikeren Sebastian, som elsker jazz og har en drøm om å åpne en egen klubb, mens Stone er den mislykkede skuespilleren som jakter på gjenombruddet sitt. Veiene deres møtes gjennom flere tilfeldige møter, og etter en falmende åpning relasjonsmessig utvikles et vennskap og etterhvert en stormende romanse dem imellom. Sentralt i La La Land står jakten på å gjennomføre det man drømmer om og har satt seg som mål. Klarer kjærligheten å overvinne de mange utfordringene som kommer i veien?

Filmen bryter som ventet en rekke ganger ut i danse- og sangnummere, og bryter ut av “real life” over i mere drømmende og flytende scener. Akkurat det var hovedpunktet til min forhåndsskepis angående om hvorvidt jeg ville like filmen. Til min glede er det tvert om disse sidene ved filmen som er de største styrkene, for disse scenene er i all hovedsak smakfulle og veldig sjarmerende å være vitne til.

Det som trekker mest ned inntrykket er likevel nettopp musikken. Musikken i La La Land er som sagt sjarmerende og alt det der, men ikke av en slik karakter at noen som helst av låtene setter seg i hodet mitt etterpå, slik at jeg konstant vil gå å nynne på noen strofer, kanskje rent bortsett fra “city of stars”. Likevel er musikkinnslagene på sin måte litt delikate og vellydende nok der og da,  selv om de ikke er så gode at de vil huskes. Akkurat på det området hadde jeg forventet mer.

De mere dramapregede delene av handlingen er heller ikke alltid like spennende, men filmen holder seg på en ren linje hvor man følger de to hovedkarakterenes reise gjennom filmen. Helt mot slutten blir det kanskje en smule trist, selv om filmen er en feelgoodfilm.

Ryan Gosling og Emma Stone spiller med stor ro, begge utmerker seg med minnerike opptredener og de glir begge perfekt inn i rollekarakterene sine. Gosling som den laidbacke og etterhvert svært sympatiske Seb, og Stone som den litt oppgitte skuespillerinnen som har mistet selvtilliten men likevel evner å ikke ville gi opp verken seg selv eller Seb.

Sett på kino er i alle fall La La Land en fin film. Om den funker like godt på en liten skjerm hjemme spørs dog.

La La Land hadde norsk premiere på TIFF, og får ordinær norsk kinopremiere 24. februar.

På stjerneskalaen vil jeg sette 7/10, noe som omregnet ville gitt fire på terningen. Selv om  jeg har lyst å sette fem får LA LA LAND terningkast 4.

Eller 4 av 6 filmhjerter, det er jo artig med noe nytt

LA LA LAND: ♥ ♥ ♥ ♥  

Foto: Pressebilde fra TIFF.NO

Den islandske oppvekstfilmen Heartstone hedret med internasjonal filmpris på TIFFs avslutningsseremoni.

På Tromsø Internasjonale Filmfestivals avslutnings- og prisutdelingsseremoni lørdag kveld forran en utsolgt og stappfull sal i Kulturhuset ble 7 ulike priser delt ut.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

HEARTSTONE FIKK INTERNASJONAL PRIS

Min store favoritt på årets filmfestival ble HEARTSTONE fra Island, en film som umiddelbart har festet seg som en film på øverste nivå i min karakterbok. Det var derfor veldig hyggelig at filmen ble tildelt en av prisene, den internasjonale paraplyorganisasjonen FICC sin pris, The Don Quijote Award, som er en pris som kun deles ut på noen utvalgte filmfestivaler, blant annet i Berlin, Cottbus, Karlovy Vary og Tromsø. 

Regissør Gudmundur Arnar Gudmundsson var selv tilstede og mottok prisen til stor jubel fra salen. Heartstone har sikret seg norsk distributør, og kommer på kino i Norge senere i vinter, og er en klar anbefaling.

Under er utdrag fra pressemeldingen fra TIFF:

​FICC` THE DON QUIJOTE AWARD

The Don Quijote Prize is awarded by FICC (Federation internationale des cine-clubs). Founded in 1947 during the Cannes Film Festival, FICC/IFFS is an international umbrella organization for film societies and non-profit cinemas.

THE AWARD GOES TO:

HEARTSTONE / HJARTASTEINN
Director: Gu∂mundur Arnar Gu∂mundsson
Iceland 2016′

Jury statements:

This year`s winning film tells the universal coming-of-age story in a way that touched our hearts. The high quality of performances, particularly by non-professional, young actors, truly impressed us.

The experience of being an outsider is sad, however the movie leaves the audience hope for the future.

* * * * *

Juryens begrunnelse:

Årets vinner forteller en oppveksthistorie som rørte våre hjerter. Skuespillerne, og særlig de unge amatørene, leverer imponerende prestasjoner.

Opplevelsen av å stå utenfor samfunnet er trist, men denne filmen etterlater publikum med en følelse av håp for fremtiden.

THE FICC JURY 2017

Maria Amalie Rikardsen, Tromsø Children?s Film Society, Norway

Günter Kinztler, Bundesverband Jugend und Film, Frankfurt/Main

Maciej Gil, Agrafka Cinema, Krakow

HOVEDPRISEN TIL AMERIKANSK OPPVEKSTDRAMA

Juryens hovedpris “The Aurora Award” (der Heartstone også var nominert som del av konkurranseprogrammet) gikk til den amerikanske THE FITS. Et noe uventet valg, men filmen er grei nok, jeg gav selv terningkast 4 til den. Filmnettstedet Montages skrev forøvrig før TIFF startet at denne filmen neppe blir satt opp på vanlig kino i Norge.

I pressemeldingen fra TIFF står følgende:

The Aurora prize goes to a striking, poetic and thought-provoking film, that finds new and graceful ways of approaching the language of cinema and storytelling. It is a mysterious and immersive experience, that gives its audience the chance to fly away with its character.
**
Auroraprisen går til en sterk, poetisk og tankevekkende film, som byr på en ny og vakker tilnærming til det cinematiske språk og historiefortelling. Det er en gåtefull og medrivende opplevelse.

Publikumsprisen gikk til den nord-norske dokumentaren ISHAVSBLOD – De siste selfangerne.

Teamet bak Ishavsblod har den siste uka pusha veldig på folk om at de måtte huske å stemme på dem, så det sjokkerte meg ikke at den vant i avstemningen som tradisjonelt sett ikke får så enormt stor deltagelse. Ihvertfall skrev crewet bak filmen det selv i en e-post sendt ut denne uka, at siden så få benytter sjansen til å stemme er vinnersjansene gode. Gratulerer uansett, men gjennom den fremgangsmåten syns jeg Ishavsblod selv undergraver den prisen de så jublende tok imot under prisutdelingen.

Forøvrig liker jeg absolutt filmen Ishavsblod (Sealers – One Last Hunt), og mener det er en underholdende og interessant dokumentar om det norske selfangsteventyret som går mot sin slutt, som folk bør gå og se når den kommer på vanlig kino senere i vinter.

DEN STORE PRØVEN (Graduation), regissert av festivalens hovedgjest, rumenske Cristian Mungiu, vant FIPRESCI-prisen. Den filmen, som jeg gav terningkast 4, kommer på kino i løpet av 2017 takket være filmdistributøren Arthaus. Tromsøpalmen, for beste film i kort- og dokumentarfilmprogrammet Film fra Nord gikk til svenske SOMMARNATT, regissert av Jonas Selberg Augustsén. Jeg syns personlig ikke denne kortfilmen var noe særlig.

Den Norske Fredsfilmprisen gikk til norske FLUEFANGEREN av Izer Aliu (Den har jeg ikke sett). Festivalens nyeste pris, Faith in Film Award, tildeles filmen som best kan bidra til en forståelse av betydningen av religion i våre daglige liv. Prisen gikk til den rystende fotball-dokumentaren FOREVER PURE (Israel) av regissør Maya Zinshtein. Her på filmhjerte fikk dokumentaren terningkast 5.

Avslutningsseremonien ble forøvrig loset trygt i havn av filmfestivalens John-Kristian Dalseth, som kom med flere små morsomheter foran publikum.

Filmhjerte gratulerer alle vinnerene, og sender selvsagt en ekstra gratulasjon til Island til Gudmundur Gudmundsson og hovedrolleinnehaverne Blær Hinriksson og Baldur Einarsson

Begge foto: Pressebilder fra tiff.no

Den franske voldtektsfilmen ELLE kommer sent til å glemmes! Ikke fordi den er sjokkerende og rystende i seg selv, men fordi regissøren har laget en bekmørk komedie som sitter helstøpt.

FILMANMELDELSE

ELLE

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Frankrike, 2016, spilletid 2t, 10m

Regi: Paul Verhoeven

Sett på kino på Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF)

På forhånd hadde jeg en noe avventende holdning til Elle etter å ha sett traileren som ikke vekket den store interessen, men fy fader jeg er glad jeg valgte å se denne filmen som på forhånd var omtalt som en kontroversiell voldtekstskomedie satt i regi av Paul Verhoeven, som har rykte på seg for å være en provokativ filmskaper.

Michele (Elle) er en videospillprodusent som lager voldsspill. En dag overfalles hun og voldtas brutalt i sitt eget hjem. Hendelsen ser ikke ut til å gå særlig inn på henne, og hun forteller vennene sine om hva som har hendt uten å fortrekke en mine. Politiet vil hun ikke ha noe med å gjøre, men selv om hun tilsynelatende ikke har latt seg affektere av overgrepet legges det hele tiden inn tegn på at hun ikke kommer over det. I Elle serveres publikum et bekmørkt tema spedd på med mengder satire og nærmest surrealisme i en tilnærmet katt og mus-lek.

Og voldtektene fortsetter. Det virker som om Elle tiltrekkes av volden, ihvertfall er hun ikke nevneverdig redd den. Har faren hennes som er en dømt drapsmann noe å gjøre med sinnsstemningen hennes? Når hun begynner å motta creepye sms`er fra voldsmannen skjønner hun at vedkommende må være en hun kjenner, og alle er mistenkte. Når hun identifiserer voldsmannen starter et psykologisk spill, i denne hevn-thrillerkomedien.

Filmen er uten diskusjon kontroversiell, skitten og tyr til noen eksplisitte sjokkerende voldtekts- og voldsscener, som nok vil ryste de som ikke er litt hardhudet blant publikum, til tross for at volden fremstår en smule parodisk. Samtidig løses stemningen opp med Elles beherskede ro, feminisme og en hverdag som fortsetter som før med jobb og selskaper i øvre deler av samfunnslaget, samt flere humoristiske undertoner hele veien. Et annet element som også er med hele veien gjennom filmen er en nerve. Publikum må også spørre seg til tider om hvem sympatien ligger hos.

Isabelle Huppert i tittelrollen som Elle briljerer, og viser at Golden Globe-prisen hun nylig  fikk for beste kvinnelige skuespiller i en dramafilm er henne fullt ut fortjent. Huppert glir inn i rollen med største selvfølgelighet og tegner et sylskarpt portrett av en kvinne som både vet hva hun vil og som har det i seg for å få det som hun vil. I tillegg presenteres vi for et vidt persongalleri med gjennomførte solide rolleprestasjoner.

I et sidespor av filmens sentrale plot følger vi også Elles sønn som er en slentrende type som sliter med forholdet sitt, og forholdet til moren. Elles mor treffer vi også, hun er litt av en karakter, og både blant kollegene på jobb, ex-er og naboer finner vi karakterer det males dybde i.

Blandingen av de repeterende voldtektene og den lette tilnærmingen til det i utgangspunktet tunge temaet, sammen med Micheles iskalde psyke, sørger for en ekstremt overraskende, bitende, dynamisk og underholdende film, som forøvrig også vant Golden Globe for beste utenlandske film (beste film som ikke er fra USA).

ELLE er ikke uten feil, og noen ting kunne man vel gjort på en annen måte, blant annet er filmen litt lang, så man kunne med fordel kuttet noen minutter. Uansett, Elle er høy klasse av underholdende spenning.

På stjerneskalaen havner jeg tett oppunder 9/10. Elle får terningkast 6.

* ELLE vises lørdag klokka 20:45 på Fokus 2/3 på TIFFs nest siste dag. Elle får offisiell ordinær Norgespremiere i februar, i følge filmweb.

#tiff17 #film #filmtips #filmhjerte #elle

Foto av filmen Elle: Pressebilde fra TIFF.NO

Bruk gjerne kommentarfeltet for kommentarer om Elle.

Her er alle TIFF-filmanmeldelsene og annet TIFF-stoff fra filmhjerte:

Noen av filmomtalene står i samme innlegg som andre omtaler, disse er merket med */**/***.

HEARTSTONE – Hjerteknuser fra Island!

TUNGESKJÆRERNE – Glimrende fra nord! “Fesk lukta ikkje møkk, det lukta pænga”

RARA – Viktig film fra Chile om omsorgsrett

THE ICEBREAKER – Iskald spenningsaction fra Russland

THE DISTINGUISHED CITIZEN – Argentinas Oscar-kandidat (*)

PANAMERICAN MACHINERY (*)

BLESSED BENEFIT (*)

THITHI – Bortkastet tid

FOREVER PURE – Rystende fotballdokumentar om Beitar Jerusalem

NOWHERE TO HIDE – Viktig krigsdokumentar (**)

LIFE OF PI (3D-VERSJON) – Pi imponerer fortsatt (**)

4 MÅNEDER, 3 UKER OG 2 DAGER – Litt skuffende Gullpalmevinner (**)

FILM FRA NORD: KORTFILMPROGRAM 1 – Verdt å ta turen (**)

ISHAVSBLOD / SEALERS – ONE LAST HUNT – Roadmovie til havs på seljakttokt (***)

KARENINA & I – Pompøst vås (***)

NEWS FROM PLANET MARS – Vittig fransk komedie (***)

DEN STORE PRØVEN (GRADUATION) – god film fra gullpalmevinner Cristian Mungiu (***)

THE FITS – Girlpower i mystisk film

ELLE – Omtalen er på den siden du befinner deg på nå
THE RULES FOR EVERYTHING (Har ikke skrevet om den, terningkast 4, bisarr/morbid/surrealistisk humor)

Årets beste film på TIFF er fra Island og heter Heartstone. Foto: Roxanna Reiss. Stillbilde fra filmen fra heartstone-thefilm.com sin press kit.