Regissør og skuespiller Ole Giæver fra Tromsø er klar med sin nye film “Fra balkongen”, som får premiere på selveste Berlinalen, filmfestivalen i Berlin. Der får han selskap av den norske storfilmen “Kongens nei”, som nylig fikk Oscar-nei, men ja fra Berlinalen, som arrangeres fra 9.-19. februar.
Norsk film og nord-norske stemmer gjør seg altså gjeldende i Tyskland. Spesielt gledelig er det selvsagt at den Oslo-bosatte Ole Giæver som er fra Tromsø, faktisk for tredje gang er invitert til Berlinalen. Han var nemlig også der med “Fjellet” (2011) og “Mot naturen” (2015). Produksjonsselskapet bak filmen, Mer Film, har forøvrig også røtter i Nord-Norge, nærmere bestemt Tromsø (samt i Bergen, og Oslo).
Begge Giævers to tidligere filmer har også fått mye buzz, og jeg tror de begge er å finne på nett, for den som gidder å lete. “Mot naturen” fikk ellers mye oppmerksomhet for en passe smådristig filmposter.
Giævers nye film som får verdenspremiere i Berlin er med i festivalens Panorama-program. Norsk filminstitutt beskriver Panorama-seksjonen i Berlin som et sted der både filmer med sterke kunstneriske visjoner og kommersielle muligheter kan vises, skriver filmnettstedetMontages.no.
Ole Giæver beskriver selv filmen slik, på Mer Film sin blogg:
FRA BALKONGEN handler om deg, om hvem du var og den du ble og alt som er tapt og vunnet mellom da og nå. Hvem er du som sønn eller datter, som forelder til barna dine, som kjæreste eller nabo, og hvem kan du bli i framtida? Hva klamrer du deg fast til her og nå, selv om du vet at verden skal gå under en gang? Jeg laget FRA BALKONGEN for å prøve å begripe livet og alt som vi vet at en dag skal bli borte. Det er en pre-apokalyptisk komedie om hvordan vi lever livene våre i Norge i dag
På samme sted skriver også Mer Film at
Filmen tar publikum med på en tid- og romodyssé mellom ytterpunktene av dette som vi kaller livet. I mer enn ett år følger filmen Ole og familien gjennom hverdag og høytider, minner og fantasier og store og små spørsmål. Det er en humoristisk utforskning av hvordan vi lever livene våre i dag og hva det vil si å være et menneske
Mer Film og Troms fylke er forøvrig også representert i Berlinalens hovedkonkurranse-program. Den tyske filmen “Lyse netter” (Helle Nachte) som Mer Film er norsk co-produsent for er innspilt i Troms. Mere om filmen kan leses på Mer Films bloggside.
Forhåpentligvis får man også her hjemme med tid og stunder mulighet til å se både Giæver-filmen og den tyske som er spilt inn i vakre Troms.
Grattis, og lykke til i Berlin både til Fra Balkongen, Mer Film, Giæver og Kongens nei.
Tromsø Internasjonale Filmmfestival er over for denne gang, og det er oppgjørets time, med filmrangering og noen skråblikk 😉
På en måte er det litt greit at uka er ved veis ende, selv om den har bydd på mange glimrende filmer og artige hendelser. For etter å ha bodd i kinosalene den siste uka er det ok å komme tilbake til den vanlige rutinen igjen. Også er det mindre enn et år til neste gang det braker løs 😉
Helt ferdig med TIFF er jeg selvsagt ikke. Årets festival ble for min del en festival med mye god film. I perioden mandag til lørdag fikk jeg sett 23 forskjellige festivalvisninger. Favoritten så jeg faktisk TO ganger i løpet av tre dager, ettersom Heartstones regissør på visningene fredag og lørdag var i Tromsø for å snakke om filmen.
Jeg hadde også planlagt tre kinobesøk søndag, men etter en uke med minimalt med søvn fikk drømmeland gå seirende ut av søndagskampen. Det var uansett ok, filmvalgene mine på søndag var ingen jeg i utgangspunktet følte sterkt for å få sett.
Her er rangeringen min av filmene jeg så på TIFF, med terningkast i parantes. Klikk på lenkene for anmeldelser/omtale.
Alt fra nr 1-16 anbefales, og alt fra nr. 1-18 var strålende, bra eller brukbart nok.
Nr 19, 20 og 21 veldig tvilsomt, og nr 22 fullstendig bortkastet tid.
Altså, fra topp verdensklasse og gradvis ned til til bunnskrap i bøtta:
Þór (Thor) og Kristján (Baldur Einarsson og Blær Hinriksson) i Heartstone.
Beta og Hanna (Diljá Valsdóttir og Katljá Válsdóttir) i Heartstone. Glimrende film på TIFF. Isabelle Huppert i den beksvarte voldtekts-hevn-thrillerkomedien Elle.
To av filmene rakk jeg ikke å skrive anmeldelse av, og nå gidder jeg ikke. Den ene er THE RULES FOR EVERYTHING (det kommer noen ord om den senere i uka i anledning kinopremiere), som er tiltenkt terningkast 4. Den andre er den kølsvarte actionkomedien FREE FIRE, som trolig ville endt opp med et terningkast 4 eller 5, selv om jeg ei stund satt og tenkte “WTF” er detta for noe? 😉 Filmen er nemlig rimelig sjuk, men har så mange kvikke replikker, smart dialog og morbid blodig action at filmen må sees. Dessuten er Brie Larson med. Enda en grunn for å se den altså. Kanskje kommer det omtale av den også når den kommer på kino for ordinær visning en gang i slutten av mars.
Ishavsblod, nord-norsk unik dokumentar om selfangsteventyret som går mot en slutt. Artig og unik film.
Tungeskjærerne fra Myre i Vesterålen bør alle få med seg.
Største overraskelse: Heartstone var jeg sikker på før jeg så den at jeg vil like, men jeg likte den bedre enn ventet. Imidlertid er nok Elle, La La Land og Tungeskjærerne de filmene som overrasket mest ut i fra mine egne forventninger.
Største skuffelse: Blessed Benefits hadde jeg gode forventninger til. Den skuffet stort. Om noe ved selve festivalen skal sies å ha skuffet litt, må det være at jeg hadde håpet på en svensk film av klasse på programmet.
Beste film: Heartstone, selvsagt. Den satte dype spor.
Mest spesielle film: Elle. Noe lignende har jeg nok aldri før sett. Tenk det, en komedie om voldtekt, en rape-revenge komedie attpåtil! En film som manet frem både mye latter, vemmelse, sjokk og vantro blant publikum.
Årets TIFF-spådom: Tipset mitt om at Heartstone ville gå inn i filmhjertet. Kan si det tipset satt som ei kule. Hjartasteinn var til og med en sterkere opplevelse enn ventet.
Årets TIFF-ran: 50 kroner for en halvliter Solo på Kulturhusets foajè. 50 spenn! For Solo! Hvem var dum nok til å kjøpe det mon tro? *kreeemt*
Årets festivaldiett: Besto hovedsaklig av bananer, en og annen liten pose nøtter, noen brødblingser, noen Pepsi Max, Isklar og Bonaqua. Bon apetit! Og mye kaffe! Ja, og en Solo da.
Årets starstruck moment: Haha….vel, jeg flirte godt da jeg senere kom på at han jeg ikke klarte å kjenne igjen på Norsk Filmforbund sin stand men visste jeg hadde sett før, var han typen fra Jarlsberg-reklamene (“Kjøpte du ikke Jarlsberg”, “Samma det vel, hund er hund” osv). Sorry hvis jeg glante på deg, Halvard ;p
Beste mannlige skuespillerprestasjon: Oscar Martinez i The Distinguished Citizen. Den argentinske veteranen var knallgod.
Beste kvinnelige skuespillerprestasjon: Isabelle Huppert i Elle briljerte! Det sies også at Rebecca Hall var storartet i “Christine”, men den rakk jeg ikke å få med meg.
Beste nykommere: Heartstones to hovedrolleinnehavere Blær Hinriksson og Baldur Einarsson (begge rundt 14-15? antar jeg) som var fantastiske og leverte knallsterke prestasjoner får “beste mannlige”. Islandsk film får håpe de to fortsetter som skuespillere! Som “beste kvinnelige” er årets nykommer Royalty Hightower (11) i The Fits, hvor hun er strålende. Det er girlpower fra Hightower! Og med det navnet vil nok ordspillene snart florere om hun fortsetter innen filmens verden.
Beste sitat fra en film: “Fesk lukta ikkje møkk, det lukta pænga” – Tobias (10) i Tungeskjærerne.
Årets klareste røde kort: Går til de råtne og gjennomsyra rasistiske Beitar Jerusalem-supporterne, særlig “La familia”, i fotball-dokumentaren Forever Pure.
Beste TIFF-party: Tja, jeg var vel på hele to, så det blir jevnt mellom press party på Ølhallen og Arthaus sin 25-årsfest-nachspiel på Bastard. Best og mest øl hadde de på Ølhallen, mens mest trøkk bød Bastard på.
Fineste TIFF-visningssted: Verdensteateret.
Beste TIFF-visningssted: Fokus kino. Uten tvil mest komfortable stoler 🙂
Rareste filmtittel: Neida, ikke Rara, selv om den høres litt rar ut. Prisen går til britiske “AAAAAAAAH!”
15. januar 2018 er TIFF tilbake. Til TIFF er det bare å si takk for i år. Vi sees neste år, vel blåst!
Foto fra Heartstone: Foto: Roxanna Reiss. Fra filmens offisielle nettside heartstone-thefilm.com sitt pres kit.
Foto fra Elle: Pressebilde fra tiff.no
Montasje fra Ishavsblod/Sealers: Filmens pressemateriell
Foto fra Tungeskjærerne: Pressebilde fra tiff.no
La La Land, den amerikanske romantiske dramakomedie-musikalen som nylig sanket 7 Golden Globe-priser, var den offisielle avslutningsfilmen på årets utgave av Tromsø Internasjonale Filmfestival, TIFF 2017.
La La Land er regissert av Damien Chazelle, den unge regissøren bak strålende Whiplash, og har Ryan Gosling og Emma Stone i hovedrollene. Jeg skal si at jeg var skeptisk på forhånd av den grunn at musikal på film sjelden eller aldri treffer meg. På teater liker jeg musikal, ikke på film. I tilfelle La La Land kommer ordtaket “ingen regel uten unntak” til sin rett.
La La Land overrasket nemlig i veldig positiv retning. Filmen som til tider gir publikum en følelse av å være tatt med tilbake til 30-, 40-, 50- og 60-årene i en ramme som utspilles i nåtid, er ikke bare overraskende god, den er ganske god. Den er dessuten sjarmerende, fargesprakende, lekende, underholdende, drømmende og visuelt stilsikker og fin. Det er en moderne musikal, som hyller de klassiske filmene på en fin måte og gir mange små morsomme og sjarmerende referanser, i tillegg til generelt sett og flere morsomme bemerkninger.
La La Land handler om et år, delt inn i fire seksjoner etter årstid, av livet til rollekarakterene til Gosling og Stone, satt til Los Angeles, der Gosling spiller den arbeidsløse jazzpianomusikeren Sebastian, som elsker jazz og har en drøm om å åpne en egen klubb, mens Stone er den mislykkede skuespilleren som jakter på gjenombruddet sitt. Veiene deres møtes gjennom flere tilfeldige møter, og etter en falmende åpning relasjonsmessig utvikles et vennskap og etterhvert en stormende romanse dem imellom. Sentralt i La La Land står jakten på å gjennomføre det man drømmer om og har satt seg som mål. Klarer kjærligheten å overvinne de mange utfordringene som kommer i veien?
Filmen bryter som ventet en rekke ganger ut i danse- og sangnummere, og bryter ut av “real life” over i mere drømmende og flytende scener. Akkurat det var hovedpunktet til min forhåndsskepis angående om hvorvidt jeg ville like filmen. Til min glede er det tvert om disse sidene ved filmen som er de største styrkene, for disse scenene er i all hovedsak smakfulle og veldig sjarmerende å være vitne til.
Det som trekker mest ned inntrykket er likevel nettopp musikken. Musikken i La La Land er som sagt sjarmerende og alt det der, men ikke av en slik karakter at noen som helst av låtene setter seg i hodet mitt etterpå, slik at jeg konstant vil gå å nynne på noen strofer, kanskje rent bortsett fra “city of stars”. Likevel er musikkinnslagene på sin måte litt delikate og vellydende nok der og da, selv om de ikke er så gode at de vil huskes. Akkurat på det området hadde jeg forventet mer.
De mere dramapregede delene av handlingen er heller ikke alltid like spennende, men filmen holder seg på en ren linje hvor man følger de to hovedkarakterenes reise gjennom filmen. Helt mot slutten blir det kanskje en smule trist, selv om filmen er en feelgoodfilm.
Ryan Gosling og Emma Stone spiller med stor ro, begge utmerker seg med minnerike opptredener og de glir begge perfekt inn i rollekarakterene sine. Gosling som den laidbacke og etterhvert svært sympatiske Seb, og Stone som den litt oppgitte skuespillerinnen som har mistet selvtilliten men likevel evner å ikke ville gi opp verken seg selv eller Seb.
Sett på kino er i alle fall La La Land en fin film. Om den funker like godt på en liten skjerm hjemme spørs dog.
La La Land hadde norsk premiere på TIFF, og får ordinær norsk kinopremiere 24. februar.
På stjerneskalaen vil jeg sette 7/10, noe som omregnet ville gitt fire på terningen. Selv om jeg har lyst å sette fem får LA LA LAND terningkast 4.
Eller 4 av 6 filmhjerter, det er jo artig med noe nytt 😉
Den islandske oppvekstfilmen Heartstone hedret med internasjonal filmpris på TIFFs avslutningsseremoni.
På Tromsø Internasjonale Filmfestivals avslutnings- og prisutdelingsseremoni lørdag kveld forran en utsolgt og stappfull sal i Kulturhuset ble 7 ulike priser delt ut.
Min store favoritt på årets filmfestival ble HEARTSTONE fra Island, en film som umiddelbart har festet seg som en film på øverste nivå i min karakterbok. Det var derfor veldig hyggelig at filmen ble tildelt en av prisene, den internasjonale paraplyorganisasjonen FICC sin pris, The Don Quijote Award, som er en pris som kun deles ut på noen utvalgte filmfestivaler, blant annet i Berlin, Cottbus, Karlovy Vary og Tromsø.
Regissør Gudmundur Arnar Gudmundsson var selv tilstede og mottok prisen til stor jubel fra salen. Heartstone har sikret seg norsk distributør, og kommer på kino i Norge senere i vinter, og er en klar anbefaling.
Under er utdrag fra pressemeldingen fra TIFF:
FICC` THE DON QUIJOTE AWARD
The Don Quijote Prize is awarded by FICC (Federation internationale des cine-clubs). Founded in 1947 during the Cannes Film Festival, FICC/IFFS is an international umbrella organization for film societies and non-profit cinemas.
This year`s winning film tells the universal coming-of-age story in a way that touched our hearts. The high quality of performances, particularly by non-professional, young actors, truly impressed us.
The experience of being an outsider is sad, however the movie leaves the audience hope for the future.
* * * * *
Juryens begrunnelse:
Årets vinner forteller en oppveksthistorie som rørte våre hjerter. Skuespillerne, og særlig de unge amatørene, leverer imponerende prestasjoner.
Opplevelsen av å stå utenfor samfunnet er trist, men denne filmen etterlater publikum med en følelse av håp for fremtiden.
THE FICC JURY 2017
Maria Amalie Rikardsen, Tromsø Children?s Film Society, Norway
Günter Kinztler, Bundesverband Jugend und Film, Frankfurt/Main
Maciej Gil, Agrafka Cinema, Krakow
HOVEDPRISEN TIL AMERIKANSK OPPVEKSTDRAMA
Juryens hovedpris “The Aurora Award” (der Heartstone også var nominert som del av konkurranseprogrammet) gikk til den amerikanske THE FITS. Et noe uventet valg, men filmen er grei nok, jeg gav selv terningkast 4 til den. Filmnettstedet Montages skrev forøvrig før TIFF startet at denne filmen neppe blir satt opp på vanlig kino i Norge.
I pressemeldingen fra TIFF står følgende:
The Aurora prize goes to a striking, poetic and thought-provoking film, that finds new and graceful ways of approaching the language of cinema and storytelling. It is a mysterious and immersive experience, that gives its audience the chance to fly away with its character.
**
Auroraprisen går til en sterk, poetisk og tankevekkende film, som byr på en ny og vakker tilnærming til det cinematiske språk og historiefortelling. Det er en gåtefull og medrivende opplevelse.
Publikumsprisen gikk til den nord-norske dokumentaren ISHAVSBLOD– De siste selfangerne.
Teamet bak Ishavsblod har den siste uka pusha veldig på folk om at de måtte huske å stemme på dem, så det sjokkerte meg ikke at den vant i avstemningen som tradisjonelt sett ikke får så enormt stor deltagelse. Ihvertfall skrev crewet bak filmen det selv i en e-post sendt ut denne uka, at siden så få benytter sjansen til å stemme er vinnersjansene gode. Gratulerer uansett, men gjennom den fremgangsmåten syns jeg Ishavsblod selv undergraver den prisen de så jublende tok imot under prisutdelingen.
Forøvrig liker jeg absolutt filmen Ishavsblod (Sealers – One Last Hunt), og mener det er en underholdende og interessant dokumentar om det norske selfangsteventyret som går mot sin slutt, som folk bør gå og se når den kommer på vanlig kino senere i vinter.
DEN STORE PRØVEN (Graduation), regissert av festivalens hovedgjest, rumenske Cristian Mungiu, vant FIPRESCI-prisen. Den filmen, som jeg gav terningkast 4, kommer på kino i løpet av 2017 takket være filmdistributøren Arthaus. Tromsøpalmen, for beste film i kort- og dokumentarfilmprogrammet Film fra Nord gikk til svenske SOMMARNATT, regissert av Jonas Selberg Augustsén. Jeg syns personlig ikke denne kortfilmen var noe særlig.
Den Norske Fredsfilmprisen gikk til norske FLUEFANGEREN av Izer Aliu (Den har jeg ikke sett). Festivalens nyeste pris, Faith in Film Award, tildeles filmen som best kan bidra til en forståelse av betydningen av religion i våre daglige liv. Prisen gikk til den rystende fotball-dokumentaren FOREVER PURE (Israel) av regissør Maya Zinshtein. Her på filmhjerte fikk dokumentaren terningkast 5.
Avslutningsseremonien ble forøvrig loset trygt i havn av filmfestivalens John-Kristian Dalseth, som kom med flere små morsomheter foran publikum.
Filmhjerte gratulerer alle vinnerene, og sender selvsagt en ekstra gratulasjon til Island til Gudmundur Gudmundsson og hovedrolleinnehaverne Blær Hinriksson og Baldur Einarsson 🙂
Den franske voldtektsfilmen ELLE kommer sent til å glemmes! Ikke fordi den er sjokkerende og rystende i seg selv, men fordi regissøren har laget en bekmørk komedie som sitter helstøpt.
Sett på kino på Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF)
På forhånd hadde jeg en noe avventende holdning til Elle etter å ha sett traileren som ikke vekket den store interessen, men fy fader jeg er glad jeg valgte å se denne filmen som på forhånd var omtalt som en kontroversiell voldtekstskomedie satt i regi av Paul Verhoeven, som har rykte på seg for å være en provokativ filmskaper.
Michele (Elle) er en videospillprodusent som lager voldsspill. En dag overfalles hun og voldtas brutalt i sitt eget hjem. Hendelsen ser ikke ut til å gå særlig inn på henne, og hun forteller vennene sine om hva som har hendt uten å fortrekke en mine. Politiet vil hun ikke ha noe med å gjøre, men selv om hun tilsynelatende ikke har latt seg affektere av overgrepet legges det hele tiden inn tegn på at hun ikke kommer over det. I Elle serveres publikum et bekmørkt tema spedd på med mengder satire og nærmest surrealisme i en tilnærmet katt og mus-lek.
Og voldtektene fortsetter. Det virker som om Elle tiltrekkes av volden, ihvertfall er hun ikke nevneverdig redd den. Har faren hennes som er en dømt drapsmann noe å gjøre med sinnsstemningen hennes? Når hun begynner å motta creepye sms`er fra voldsmannen skjønner hun at vedkommende må være en hun kjenner, og alle er mistenkte. Når hun identifiserer voldsmannen starter et psykologisk spill, i denne hevn-thrillerkomedien.
Filmen er uten diskusjon kontroversiell, skitten og tyr til noen eksplisitte sjokkerende voldtekts- og voldsscener, som nok vil ryste de som ikke er litt hardhudet blant publikum, til tross for at volden fremstår en smule parodisk. Samtidig løses stemningen opp med Elles beherskede ro, feminisme og en hverdag som fortsetter som før med jobb og selskaper i øvre deler av samfunnslaget, samt flere humoristiske undertoner hele veien. Et annet element som også er med hele veien gjennom filmen er en nerve. Publikum må også spørre seg til tider om hvem sympatien ligger hos.
Isabelle Huppert i tittelrollen som Elle briljerer, og viser at Golden Globe-prisen hun nylig fikk for beste kvinnelige skuespiller i en dramafilm er henne fullt ut fortjent. Huppert glir inn i rollen med største selvfølgelighet og tegner et sylskarpt portrett av en kvinne som både vet hva hun vil og som har det i seg for å få det som hun vil. I tillegg presenteres vi for et vidt persongalleri med gjennomførte solide rolleprestasjoner.
I et sidespor av filmens sentrale plot følger vi også Elles sønn som er en slentrende type som sliter med forholdet sitt, og forholdet til moren. Elles mor treffer vi også, hun er litt av en karakter, og både blant kollegene på jobb, ex-er og naboer finner vi karakterer det males dybde i.
Blandingen av de repeterende voldtektene og den lette tilnærmingen til det i utgangspunktet tunge temaet, sammen med Micheles iskalde psyke, sørger for en ekstremt overraskende, bitende, dynamisk og underholdende film, som forøvrig også vant Golden Globe for beste utenlandske film (beste film som ikke er fra USA).
ELLE er ikke uten feil, og noen ting kunne man vel gjort på en annen måte, blant annet er filmen litt lang, så man kunne med fordel kuttet noen minutter. Uansett, Elle er høy klasse av underholdende spenning.
På stjerneskalaen havner jeg tett oppunder 9/10. Elle får terningkast 6.
* ELLE vises lørdag klokka 20:45 på Fokus 2/3 på TIFFs nest siste dag. Elle får offisiell ordinær Norgespremiere i februar, i følge filmweb.
#tiff17 #film #filmtips #filmhjerte #elle
Foto av filmen Elle: Pressebilde fra TIFF.NO
Bruk gjerne kommentarfeltet for kommentarer om Elle.
Her er alle TIFF-filmanmeldelsene og annet TIFF-stoff fra filmhjerte:
Noen av filmomtalene står i samme innlegg som andre omtaler, disse er merket med */**/***.
ELLE – Omtalen er på den siden du befinner deg på nå 😉
THE RULES FOR EVERYTHING (Har ikke skrevet om den, terningkast 4, bisarr/morbid/surrealistisk humor)
Årets beste film på TIFF er fra Island og heter Heartstone. Foto: Roxanna Reiss. Stillbilde fra filmen fra heartstone-thefilm.com sin press kit.
TIFF er kommet godt over halvveis og har bare helga igjen. Fredag formiddag stod to filmer på undertegnedes program, og her er noen ord om den ene. Senere kommer detmuligens også litt om The Rules of Everything fra norske Kim Hjorthøy, og om franske Elle.
Jeg skal glatt innrømme at jeg nok ikke tok poenget i TheFits, og selv ikke etter å ha skummet gjennom noen seervurderinger om filmen kommer jeg veldig mye nærmere noe umiddelbar forståelse, annet enn at jeg da jeg så filmen forstod at her er det et eller annet man som seer må tenke seg frem til selv. The Fits er en energisk, men også mystisk, surrealistisk og litt creepy historie.
Da The Fits er beskrevet som en oppvekstfilm er det mulig jeg har en oppfatning av hva det er man skal tenke seg frem til skjer her, men det tok litt tid.
En 12 år gammel jente trener boksing sammen med storebroren sin. Ellers holder hun seg for det meste for seg selv. Hun bytter klær på do istedet for i garderoben sammen med de andre jentene, hun blir igjen i gymsalen lenge etter at de andre har dratt, hun tar ikke imot godteri fra jevnaldrende hender, og ikke sier hun stort heller, og gjør sine egne valg når hun trener danserytmer. Hun titter både på brorens guttevenner som er noen år eldre enn henne, og betrakter ofte skolens dansegruppe bestående av en gjeng eldre populære jenter.
Filmens hovedperson er tøff, hun trener uavbrutt, og skiller seg litt ut fra resten, hun betrakter det som skjer rundt henne med en ro men samtidig en uro, det er litt “tomboy” over henne muligens? Så en dag etter at jenta har begynt å ta danseundervisnning begynner noen av de eldre jentene å få voldsomme magesmerter, brekninger og besvimer, de ligger nærmest i transe, og har “the fits” (hva nå enn det betyr?). Hva er det som skjer? Hvorfor? Hva feiler det dem? Er de matforgiftet? Er det skolebyggets vann som er forurenset? Er det stress? Eller er det forvarsler om voksenlivet som venter?
Vel vel, der har jeg i allefall noe å tygge på en stund mens jeg funderer over hva det er jeg ikke ser.
Uansett er det flere ting ved denne nokså korte filmen, den er kun 71 minutter, som jeg liker. Det er en gjennomgående dirrende og smått plagsom bakgrunnsmusikk, som liksom bærer bud om mystikk. Det syns jeg er pirrende og gir energi til filmen. For dette er en mystisk film. Det er en “coming of age film, om det å være jente. Jeg liker også The Fits sin utpregede “girl power” og de stadige bevegelsene, rytmene og beatsene.
Litt usikker på i hvilken grad jeg liker dette og om bedømmelse. Jeg heller mot at jeg syns det er interessant, og en spesiell filmteknikk. Terningkast 4.
Stemningsrapport fra Tromsø Internasjonale Filmfestival dag 4, med anmeldelser av filmene ISHAVSBLOD, DEN STORE PRØVEN, NEWS FROM PLANET MARS, KARENINA & I og HEARTSTONE.
PS: Etter at jeg skrev anmeldelsen av Heartstone har jeg funnet ut at filmen får ordinære visninger på kino i Norge. I følge filmweb er Norgespremieren 10. februar. Hurra! Heartstone har forresten allerede vunnet en rekke priser på flere internasjonle filmfestivaler.
Dagen ble ellers en laaang dag mot natt i kinomørket. 08:30 var jeg på plass i Fokus-kvartalet (bygget som rommer Tromsø Rådhus, biblioteket og Aurora Fokus Kino). Da jeg spaserte ut i vinterværet for siste gang denne torsdagen var klokka bikka 23! Alle dagens omtalte filmer ble sett på Fokus Kino.
Her er dagens øvrige filmer, med korte omtaler
KARENINA & I
Norge, 2016
Hva jeg egentlig hadde å gjøre på denne visningen vil jeg nok aldri helt fatte. Jeg har nemlig aldri vært noe tilhenger av skuespillerinnen Gørild Mauseth, som denne filmen handler om, og jeg visste at jeg med stor sannsynlighet ville kaste bort tiden. Det fikk jeg rett i til fulle.
Filmen følger Mauset som drar til Russland, hvor hun skal spille i teaterstykket Anna Karenina, på russisk, et språk hun ikke kan før hun drar, og publikum blir med på den indre reisen hennes såvel som selve togturen til Vladivostok.
Dette er gudsjammerlig dørgende kjedelig fra første minutt, og hele veien frem til den tåpelige sluttscenen befrir meg (ja, da kunne jeg endelig reise meg og gå, før Mauseth og den italienske regissøren Mottola entret podiet igjen for å snakke litt om filmen som de også kort hadde introdusert). Dette er noe pompøst vås, med voiceover av Liam Neeson. Styr unna. 1/10. Terningkast 1.
NEWS FROM PLANET MARS (De Nouvelles De La Planete Mars)
Frankrike, 2016
Fransk komedie, som faktisk har ganske mye artig ved seg, som førte til mye latter fra salen. Philippe Mars er en gjennomført snill mann. For snill. Når sjefen gir han ny partner, den arbeidssky Jerome, er det starten på en rekke endringer i livet hans. Filmen har mye komikk i seg, og byr dessuten i tillegg på rom for ettertanke med flere ganske finurlige og vittige innfallsvinkler.
En slakterkniv på vill ferd skaper kaos, en tenåringssønn som plutselig nekter å spise kjøtt og holder fordrag om kyllingproduksjon, en smått desperat husgjest, et kjøkken Hellstrøm ikke ville bli sett død i en gang, og en bombe, det er noen av ingrediensene. Litt vanskelig å sette et rettferdig terningkast her ettersom jeg desverre mistet litt av News From Planet Mars, men jeg gjør det likevel, og kommer til å se filmen om igjen en gang det skulle by seg en sjanse. Terningkastet får bli 4.
ISHAVSBLOD (Intern. tittel: Sealers – One Last Hunt)
Norge, 2016
Ishavsblod er beskrevet som en arktisk roadmovie til havs. Etter over 200 år med norsk selfangst satte regjeringens kutt av subsidier i 2015 en sluttstrek for de aller fleste fangstfolkene. En enslig fangstbåt satte likevel kursen mot Vestisen og Island, i det som meget mulig kan ha vært den siste norske selfangssesongen?
Ishavsblod er en morsom, underholdende, interessant og litt sjarmerende dokumentar der vi blir med selfangsskuta Havsel gjennom uvær, ensomhet og selfangst i Ishavet.
Filmen har også et kvikt soundtrack med countryinspirert musikk, og er utvilsomt en hyllest til de tøffingene som i år etter år har bedrevet denne delen av den norske kystkulturen.
Det er en film som belyser kontraster, vennskap, konkurranse, konflikter og hierarki, og tar oss med i en bisarr verden få mennesker ville ha overlevd i, heter det i pressemeldingen.
Det er mye varme i de iskalde omgivelsene, og mange bra folk blant mannskapet bestående av begge kjønn ombord på skuta.
Dette er en nord-norsk film, produsert av det Tromsø-baserte produksjonsselskapet Koko film, og blant crewet på fartøyet er det mange nord-norske fjes og stemmer å se og høre. En av de to som utvilsomt kommer best ut til publikum er derimot vestlendingen Espen, som er full av entusiasme for det han driver med.
Den andre, som er Ishavsblods store sjarmør, er “rookien”, nykommer Håkon på 20 år fra Tromsø, som er med på selfangstur for første gang. Kapteinen Bjørne er forresten også lenge en grei kar, før han blir Ishavsblods store bad guy. Måten han snakker om og til en ombord ved to anledninger syns jeg svært lite om. Man trengte kanskje en liten skurk dog, og det er vel heller intet ondt blod mellom de to nå antar jeg.
De 98 minuttene denne dokumentaren varer går nokså greit unna, for man kjeder seg ikke i dette barske, rå og blodige miljøet, men kunne kanskje vist litt mere av en del sider ved fangsthverdagen.
Sealers/Ishavsblod vises to ganger til på TIFF, men begge visningene er utsolgte. Fortvil ei, for Ishavsblod kommer på kino landet rundt i mars måned. Ikke klokkeklart, men jeg gir Ishavsblod høy score. Terningkast 5.
Ellers var regissørene Trude Berge Ottersen og Gry Elisabeth Mortensen tilstede og introduserte filmen for en utsolgt sal i det som var den nordiske premieren. Etterpå stilte også flere av staben bak filmen og hele mannskapet fra skuta opp på scenen til øredøvende jubel fra publikum, for en kort spørsmålsrunde fra TIFFs utsendte og fra salen. Artig.
DEN STORE PRØVEN (Gradiation / Bacalaureat)
Romania, 2016
Den rumenske regissøren Cristian Mungiu er filmfestivalens æresgjest i år. Mungiu, som ble tildelt Gullpalmen i Cannes for beste regi for “Den store prøven”, var selv tilstede og introduserte filmen kort før visningen, og tok seg etter filmen god tid til å snakke om filmen i samtale med festivalsjef Martha Otte, samt besvare flere spørsmål fra salen, i det som var en veldig interessant Q&A-sekvens (etter-filmen-snakk med spørsmålsrunde).
Mungiu relaterte flere aspekter ved filmen vi hadde sett opp mot dagligdagse situasjoner og måter man lever på, er på, og opplever ting på, noe som var av stor interesse å lytte til. Han forklarte videre om såvel bruk av musikk, filmteknikk og andre sider ved filmproduksjonene sine. Ingen tvil om at fyren har peiling.
Men det var filmen da, Den Store Prøven. I korte trekk handler det om en lege som ser seg nødt til å ta i bruk lyssky og korrupte metoder for å hjelpe den skoleflinke datteren til karakterene hun trenger for å komme seg bort fra et desillusjonert Romania til skolegang i Cambridge i England.
Når datteren like før eksamensperioden starter utsettes for et voldtektsforsøk fører det til at fremtiden hennes settes på spill, og flere mørke hemmeligheter avdekkes i løpet av de over 2 timene med spilletid. Ikke alt var like interessant eller tydelig, men alt i alt en helt klart godkjent film og vel så det. Et fint terningkast 4.
Foto: pressebilder fra TIFF.NO og Sealers-montasje fra produksjonsselskapet Koko Film.
Heartstone fra Island er en fantastisk strålende og øm film, som gjør vondt å se. At den allerede kan utropes til en av årets definitivt beste filmer er det ingen tvil om.
I Heartstone befinner vi oss i en avsidesliggende fiskerlandsby på Island, der de to bestevennene Kristjan og Thor som henger sammen hele tiden, begge om lag 14-15 år, skal oppleve en dramatisk sommer de aldri vil komme til å glemme. Begge har sine problemer på hjemmebane, Kristjan med foreldre som krangler og en voldelig far, Thor med to søstre som plager han, og alenemora som sliter. De to guttene får oppmerksomhet fra to jevnaldrende jenter etter hvert, men i løpet av en sommer hvor mye skjer må de to også finne ut av følelsene de har for hverandre. På det lille stedet råder det også tilsynelatende en lite aksepterende kultur for det som ikke er A4.
Som jeg spådde før filmfestivalen i Tromsø etter å ha lest programkatalogen, er Heartstone en film jeg liker. Såkalte oppvekstfilmer med skildringer av ungdomstiden og brytningstiden mellom barndom/ungdomstid og voksenlivet er noe jeg alltid har satt stor pris på. At jeg kom til å like filmen hadde jeg for så vidt rett i, men at Heartstone skulle være en så til de grader velkomponert mix av fantastisk, hjerteskjærende, varm, emosjonell, morsom, hard og øm hadde jeg ikke kunnet forutse.
Regissør Gudmundsson behandler de ungdommelige oppvekstdriftene på en aldeles utmerket sensitiv og øm måte, som gjør at man blir oppriktig interessert i og glad i de to hovedrollekarakterene og vil dem det beste. Og ikke minst er de nære fotoene, hvor kamera er tett på hovedrollekarakterene, med på å skape en veldig nærhet til de vi ser. Derfor er det også så hjerteskjærende å følge det som utspiller seg, men også så godt. Den skal være rimelig kaldhjertet for å ikke mykne opp av Hjartasteinn.
Hvor regissøren har fått tak i de to unge skuespillerne Baldur Einarsson (Thor, rød genser på bildet) og Blær Hinriksson (Kristjan, lys genser på bildet) vet jeg ikke, men de er virkelig et funn. Skuespillet de leverer er førsteklasses og direkte imponerende av så unge og uerfarne skuespillere. Spesielt den ene imponerer voldsomt med et følelsesregister og en indre kamp som krever mye å få frem foran kamera. Hvem av de to det er vil jeg ikke avsløre her, da det vil kunne være en spoiler for de som ikke har sett filmen. Men altså, begge to leverer regelrett glimrende. Intet mindre.
Som nevnt er også det visuelle ved filmen briljant. Den nære Close-up-kameraføringen er nevnt, der vi kommer tett på ansiktene i flere scener, også var det dette islandske landskapet da, som er så ubeskrivelig nydelig, og som får utfolde seg som et effektfullt bakteppe. For øvrig er filmens fotograf Sturla Bergh Grøvlen fra Norge.
Dette er en film alle burde se, både de som enten nå er eller en gang i tiden har vært usikker på sin egen legning, og alle andre også, som vil få et ærlig innblikk i hvordan mennesker i alle aldre, men særlig unge, som sliter med dette og andre ting portrettert i filmen har det, og hvordan samfunnets holdninger kan være med på å vanskeliggjøre. Dette er og en film der vennskap spiller en av de viktigste hovedrollene.
Hjartasteinn har noen dramatiske effektfulle scener, hvorav den ene, mest dramatiske, ikke føltes bra, men uten å røpe noe kan jeg ikke gå nærmere inn på den. Filmen er ikke feilfri, og noen valg ville jeg gjort annerledes, men det gir ingen trekk, for filmen leverer.
Jeg så altså Heartstone på filmfestivalen i Tromsø. Om det finnes noe anstendighet i kino-Norge kommer den også på norske kinoer i ordinær visning i løpet av året.
Oppdatert 1. februar: Heartstone får sin norske kinopremiere fredag 10. februar (kilde: montages).
Oppdatert 7. februar: I følge Oslo Kino sine nettsider er premieren for Heartstone 7. april. Så da stoler vi på det.
Fra filmhjerte.blogg.no får Heartstone 9 og en halv av 10 stjerner, og terningkast 6.
I dette innlegget kommer noen kortere vurderinger av de andre filmene som stod på onsdagens program hos meg, en dag på filmfestivalen hvor jeg var på fem filmvisninger på rad fra klokka 09:00 til 20:15, før kvelden ble avrundet med en liten tur innom Ølhallen og Bastard, hvor det var tid for henholdsvis “presseparty” og feiring av filmdistributør Arthaus som er 25 år i år. Gratulerer! Så derfor er onsdagens TIFF-rapport først på plass nå 😉
NOWHERE TO HIDE
Norge, 2016, sett på kino under TIFF
Den norske dokumentaren Nowhere to Hide, regissert av Zaradasht Ahmed, som selv presenterte filmen for publikum før visningen, er en tidvis sterk og gripene dokumentasjon på ettervirkningene av krigen i Irak, og hvordan det påvirker lokalbefolkningen.
Filmen som er spilt inn i nord-Irak, i området kalt “Dødens triangel”, følger hovedpersonen Nori, som jobber som sykepleier, og familien hans gjennom en periode på fem år, og skildrer krigens konsekvenser og etterdønninger på en realistisk og ekte måte. Publikum blir servert flere sterke inntrykk, det var et knippe ganger hvor det knøt seg litt i magen. Filmen bidrar til å gi en forståelse for hvorfor mange velger å flykte til Europa.
Jeg syns det er vanskelig å sette terningkast på Nowhere to Hide. Filmatisk sett er den ikke så ekstremt bra syns jeg, men den forteller en viktig historie mange bør se eller kan ha godt av å se. Terningkast 4.
Nowhere to Hide går også lørdag klokka 13:45 på TIFF.
LIFE OF PI (3D-versjon)
USA/England/Taiwan 2012, sett på kino under TIFF
Så fikk jeg endelig sett Life of Pi på kino! 🙂
Ang Lee sitt fantastiske fantasifulle eventyr LIFE OF PI fra 2012 trenger vel egentlig ingen nærmere presentasjon?
Life of Pi er iallefall historien om den indiske unggutten Pi, som er eneste overlevende etter et skipsforlis midt i Stillehavet. Eller, eneste overlevende er han ikke, for i livbåten havner han sammen med en bengalsk tiger, en orangutang, en hyene og en zebra. Slik starter den fabelaktige historien Pi selv forteller oss. Men hvordan overlevde han? Snakker han sant? Og får historien de som hører den til å tro på Gud, slik han hevder den vil gjøre?
Life of PI er en av favorittfilmene mine, men jeg hadde fra før kun sett den på DVD. Å få sett dette visuelle mesterstykket av fortellerglede på kino var en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg, og at den ble vist i 3D gjorde opplevelsen til nærmest noe helt nytt. Det var rett og slett eventyrlig, men selv om du ikke får den sjansen, se den på hjemmekino i 3D om du har mulighet til det.
På TIFF ble Life of Pi satt opp med kun èn visning, i festivalens sidekategori “In Transit: Migration”.
Jeg har lite erfaring med å se filmer i 3D, men “Life of Pi” var fantastisk i dette formatet. Flere ganger kom det som skjedde i filmen “ut av skjermen” og ble så nære at man nesten følte man kunne ta på fuglene, dyrene, vanndråpene o.l. og bildet var selvsagt klokkerent. Har du sett 3D-filmer vet du sikkert hva jeg snakker om, og har du ikke gjort det kan jeg bare anbefale det på det sterkeste når det gjelder denne filmen i alle fall. Cinematografien er storslått fra før, men visningen i 3D gir filmen en ekstra dimensjon. Detta var artig gitt!
4 MÅNEDER, 3 UKER OG 2 DAGER (4 Luni, 3 Saptamani si 2 Zile)
Romania, 2007, sett på kino under TIFF
Denne noen år gamle filmen fra Romania vant gullpalmen i Cannes, og forteller historien om en ung kvinne som hjelpes til en illegal abort, i 80-årenes Romania hvor slikt var strengt ulovlig.
For min del blir det aldri noe mere enn midt på treet i denne filmen fra festivalens æresgjest Cristian Mungiu. Jeg synest ihvertfall ikke at dette luktet gullpalmevinner, til det er prestasjonene forran kamera for gjennomsnittlige. Mange andre vil garantert like dette bedre enn meg, blant annet den realistiske stilen den er filmet i bidrar til at det føles mer ekte. 3 på terningen.
Denne kan du også se på TIFF fredag. I og med at den er flere år gammel er den garantert også å oppdrive på nett eller annet format.
FFN: SHORTS 1 (Film fra nord: Kortfilmprogram 1)
Norge/Sverige, 2016, sett på kino under TIFF
Kortfilmprogram på 78 minutter med 6 nye kortfilmer fra Sverige og Norge. Blant de seks trekker jeg frem tre. “Brothers in midnight sun” (Bröder i midnattssol) fra svenske Lars Persson er en 8 minutters historie med veteranene Lennart Jähkel og Jacob Nordenson i rollene, om to gamle brødre et sted nord i Sverige som er på fisketur. Kommunikasjonen mellom dem er ikke den beste.
Jähkel er fra før en av mine svenske favorittskuespillere. Dette var nok den av kortfilmene jeg absolutt syns var best.
Kommunikasjon er også et nøkkelord i Lorentz Celo sin, også den 8 minutter lange, kortfilm, med navnet “Artisjokk“, en film med den herlige trioen Atle Antonsen, Bjørn Sundquist og Ingar Helge Gimle, som utgjør henholdsvis ansatt og klientell på en pub. Sundquist er i kjent stil tørrvittig som få.
Ellers hadde filmen “Gos leat don?“, av Egil Pedersen, som faktisk også var 8 minutter, et lydspor verdt å legge seg på minnet, fra artisten Måsø, som har laget en fascinerende mix av tradisjonell joik og elektronisk musikk.
Ellers deltok svenske “Midsummer night” (Sommarnatt, 29m), samt de to norske filmene “Restriktorama” (15m) og “True north” (10m), sistnevnte forøvrig en animasjon/stop motion-film.
Kortfilmprogrammet vises også senere i uka på TIFF, både i dag torsdag, fredag og lørdag. Verdt et besøk? Ja.
Dokumentaren Forever Pure viser hvor galt det kan gå når fotball blandes med religion og politikk.
Beitar Jerusalem har i en årrekke vært kjent for sine fanatiske fans, og er en av verdens mest kontroversielle klubber. I den nye israelske dokumentaren om klubben følger vi Beitar gjennom sesongen 2012-13, en sesong som utviklet seg til å handle om helt andre ting enn fotball.
La meg bare først som sist si, fy fader for en bedriten klubb Beitar Jerusalem er, med en jævlig fangruppering hvor rasisme, hat og ekstremisme er inngrodd mellom ørene.
For disse folkene er fotball mye mer enn fotball, kanskje også mer enn et spill på liv og død. For gjennom 2012-13-sesongen holdt klubben på å gå til grunne, etter at en gruppe av klubbens fans gikk fullstendig av hengslene.
Årsaken? Klubbens eier, som egentlig ikke var fotballinteressert, henter to muslimske spillere til klubben, forøvrig av andre årsaker enn sportslige.
Beitar sine fans akseptere ikke overgangene, ettersom muslimer og arabere er forhatt av de jødiske Beitar-supporterne.
Foto: pressebilde fra tiff.no
De to muslimske unge spillerne, på 19 og 23 år, begge sympatiske til tusen, ble møtt med skjellsord, buing og dritt fra dag 1, og opplevde lite støtte fra klubbens øvrige spillere også.
Ikke fordi de er dårlige spillere eller hadde sagt noe negativt om klubben, men fordi de har valgt et annet verdigrunnlag å tro på.
Klubbens fans vendte klubben ryggen, og starter sågar en massiv hatkampanje mot lagets til da populære kaptein, bare fordi han stilte opp på pressekonferansen da de to nye spillerene ble presentert.
Til slutt ender det i en boikott der 20 000 tilskuere ikke møter opp, og laget spiller for nærmest tomme tribuner. Og underveis hagler trusler og hatytringe.
Illusjonen om fotball som en inkluderende idrett der rasismen gis rødt kort slår ikke bare brister i Forever Pure. Den knuses.
“Vi er verdens mest rasistiske klubb”, synger Beitar-fansen. Kanskje har de rett i nettopp det.
Klar anbefaling. Terningkast 5.
Forever Pure vises også på TIFF fredag formiddag.
Blogget fra mobil. Mer kommer torsdag fra filmfestivalen 😉
