Filmhjertet banker i dag litt ekstra for filmåret 2011. Det blir som vanlig spenning, humor, drama, action og følelser i sving i dagens utvalgte filmminner.

_{I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.}

 Nok en gang var det et filmår uten de store mengdene av film jeg likte, men med et ok utvalg som falt i smak. Dog må jeg innrømme at jeg hadde litt problemer med å peke ut en favoritt til “Årets filmhjerte”-vinner.

Jeg har ellers sett en god del av filmer fra 2011 også, men kun et fåtall av de syns jeg fortjener å trekkes frem her. Dessuten er det også en rekke av storproduksjonene jeg ikke har sett, mest fordi titlene ikke fristet eller pirret meg til å se disse filmene. Skulle det finnes gode filmer der ute, nøl ikke med å gi et tips om titler 😉

Årets favorittfilm fra 2011 kommer lengre ned i innlegget, for som vanlig starter jeg med de andre filmene som falt i smak fra det omtalte år, som altså i dag ligger fire år tilbake i tid.

SKRIK 4 (Orig. tittel: SCREAM 4. Alternativ stavemåte: SCRE4M)

Scream 4 er nok litt underkjent, ettersom toeren og treeren av den populære skrekk-grøss-komedien ikke levde opp til den første filmen fra 1996. Men Skrik 4 er faktisk ganske bra i sin sjanger. Her er det slash, blod, gørr og splætter i lange baner, og mye mørk humor opp i all knivdrepinga. Slikt liker vi, ikke sant?

Jeg så forøvrig Skrik 4 først nå i sommer, på Blu-Ray, og kan anbefale den på det formatet, bildet var som ventet klokkerent. Men jeg skal innrømme at jeg først og fremst kjøpte på supertilbud denne spesielutgaven fordi det fulgte med en überkul filmeffekt; den “legendariske” Skrik-maska (“Ghostface”) 😀 Det skadet selvfølgelig ikke at filmen også leverte varene.Men for et kupp, 59 spenn for filmen pluss maska, det var jo “gjedd for pængan”! Løp, eller klikk og kjøp, hehe, hos cdon, de har flere!

Skrik 4 er god grøsserhumor. Det blir 4 på terningen.

THE DESCENDANTS

George Clooney bærer denne dramafilmen på sine skuldre, og gjør en bra figur. Filmen sett under ett huskes kanskje best for flotte omgivelser, for handlingen står ikke til mere enn et terningkast 4. Noe som likevel betyr at det er en brukbar film. Da jeg så den på kino som avslutningsfilm under filmfestivalen i Tromsø i januar 2012 gav jeg den terningkast 5 i notatene mine, men jeg husker ikke filmen godt nok nå til å vurdere terningkast.

HANGOVER 2 (THE HANGOVER PART II)

Fortsatt tidvis hysterisk morsomt i den andre Hangover-filmen, hvor man denne gang havner i Bangkok. Crazy humor på amerikansk-asiatisk vis med Bradley Cooper, Ed Helms, Justin Bartha, Zach Galifianakis, Ken Jeong og Mason Lee, sistnevnte er forøvrig sønn av regissør Ang Lee. Jeg glemmer selvsagt heller ikke Mike Tyson som har en liten birolle. Ken Jeong sin rolle “Mr. Chow” konkurrerer hardt om å være mer irriterende enn Galifianakis sin rollekarakter, Alan. Men der Alan faktisk er veldig artig, er Mr Chow overspilt og platt. Men Hangover 2 er likevel veldig morsom, og en av mine favorittkomedier.

TYRANNOSAUR

Drivende godt engelsk samfunnsdrama, med råskap og kraft. Regidebut for Paddy Considine.

HODEJEGERNE

Norsk actionthriller basert på Jo Nesbøs krimbok med samme navn som filmen. En del litt for store troverdighetsbrister trekker ned, og noen mindre elegante scener kunne man med fordel tonet ned, slik som den der Axel Hennie gjemmer seg nede i utedassen! Grei film totalt sett likevel, med brukbar spenning, terningkast 4. Filmen ble en kassasuksess på norske kinoer, med over 557 000 besøkende, og gjorde det godt også i utlandet.

ELEVATOR

Racism collides with corporate greed when nine strangers are trapped in a Wall Street elevator, and one of them has a bomb. They will do anything to survive.

Thriller som begynner som en helt normal spenningsthriller, men som etterhvert endrer kurs til å bli en skikkelig overdrivelse med splatter-innslag. Men filmen leverer spenning, og en ikke ubetydelig klaustrofobisk følelse, der vi befinner oss innestengt i heisen sammen med filmens rollekarakterer. Ganske underholdende film, som er fra USA (amerikansk/norsk samproduksjon), med regi av nordmannen Stig Svendsen. Legg også merke til produktplasseringen av ølet som drikkes på et tidspunkt i filmen, det er nemlig fra det kalde arktiske nord 😉

– “Hvorfor tok jeg ikke trappa?” Det er nok spørsmålet de stiller seg, de ni personene som ved filmens begynnelse er fanget i en heis rundt 50 etasjer over New Yorks asfalterte gateplan. Så kommer det fram at en av heispassasjerene har en bombe med seg, og situasjonen blir prekær. Kan den noe brokete forsamlingen legge konfliktene til side og komme seg ut av heisen før det er for seint?

ELEVATOR er en tradisjonell ettroms-thriller. Actionscenene er få, selv om det drypper en del blod i løpet av filmen. Dermed er det karakterene og forholdet dem imellom som i stor grad bærer filmen, og vi rekker å blir svært godt kjent med deres personlige lyter ? som feighet, rasefordommer og grådighet (www.tiff.no).

Lavbudsjettsfilm, med et budsjett på kun 3 millioner kroner, men det betyr ikke at filmen ikke er verdt å se. De aller største stjernene har heller ikke filmen å by på, men noen passe kjente ansikter er det, som John Getz, to ganger Oscar-nominerte Shirley Knight (nominert 1961 og 1963, kjent bl.a. for en rekke TV-serier, som f eks Frustrerte Fruer) og Devin Ratray (som spilte “Buzz” i Alene Hjemme og Alene Hjemme 2).

Hos VG ble det terningkast 4, mens de fleste andre anmeldere her hjemme la seg på 3, som f eks NRK P3 Filmpolitiet, Dagbladet og Aftenposten. Hos meg blir det en finfin femmer, fordi filmen var morsom, men det skal sies at den femmeren er snill. 4 hadde filmatisk sett vært riktigere

Filmen så jeg på kino under filmfestivalen i Tromsø (TIFF), der den hadde verdenspremiere, med regissør Svendsen, filmens manusforfatter, og hovedrolleinnehaver Shirley Knight tilstede for å introdusere filmen for publikum.

Les en fyldig artikkel om filmen (på norsk) hos filmweb.no.

TOMBOY

Drama fra Frankrike. Også dette en TIFF-film som jeg så på kino, og gav 5 på terningen til den gang. Spesiell tematikk, som også de senere årene har vært rettet mye søkelys på i media, nemlig diffuse kjønnsroller hos barn (bl.a. i TV2-programmet Født i feil kropp, der tenåringsbarn har vært med. Forøvrig har jeg ikke sett programmene på TV).

Tomboy er et vidunderlig stykke film, som er både rørende, humoristisk, litt trist og oppløftende samtidig – og ikke minst sjarmerende og med mening. Dessuten må jeg skryte veldig mye av det unge funnet av en barneskuespiller i hovedrollen, som jenta som vil være gutt. Hun leverer en super innsats som det oser klasse over.

JÄGARNA 2 (Norsk tittel: Jegerne – Falske spor)

Rolf Lassgård og Peter Stormare leder an i den etterlengtede oppfølgeren til en av 90-tallets svenske thrillersuksesser; Jegerne. I Jegerne 2 blir vi nok en gang tatt med ut i de norrlandske skoger. Som i den første filmen foregår handlingen i Norrlands län, Sveriges nordligste fylke, hvor også filmen er innspillt.

Spenning og godt driv stort sett hele veien. Tett og ganske velspilt, men med noen brister. Likevel et solid terningkast 4.

PLAY

Regissør Ruben Östlund sin provoserende og engasjerende svenske dramafilm Play satte sinnene i kok hos enkelte kinopublikummere, som mente filmen hadde rasistiske undertoner, mens andre syns den var et skremmende og glimrende bilde fra virkeligheten, med sin tematikk som sirkles rundt mobbing blant barn i Göteborg, der mobberne har minoritetsbakgrunn. Med lange tagninger og sekvenser kommer vi nært inn på en gruppe ungdommer som robber og mobber andre barn, og vi opplever fortvilelsen og hjelpesløsheten fra de rammede.

Filmen så jeg på kino på TIFF. Tilstede var også regissør Ruben Östlund, som både introduserte filmen, snakket om den etterpå og svarte på spørsmål fra salen etter filmen. Veldig interessant selvsagt, da han både fortalte litt om målet med filmen, samt snakket litt om kritiske røster mot den.

SNØEN PÅ KILIMANJARO (Orig. tittel: Les neiges du Kilimandjaro)

Drama fra Frankrike, som byr på både klassisk drama, og elementer av krim og spenning, familiehygge og uhygge, og et stort hjerte. For det første er historien i og for seg plausibel nok til å drive filmen framover, selv om troverdigheten etterhvert blir litt dalende. Dessuten er også hovedrolleinnehaverne så sympatiske at man raskt fatter interesse for handlingen. I tillegg byr filmen vekselsvis på lystbetont sosialt samvær og mørke stunder av dysterhet, samtidig som filmens location, eller bakteppe som jeg liker å si, er direkte vakkert.

Filmen hadde forøvrig verdenspremiere i Norge, under Tromsø International Film Festival (TIFF), der den var populær blant publikum. Filmen hadde også ordinær kinodistribusjon i Norge og er senere også kommet ut på DVD. Vil du se den bør den være mulig å oppdrive et eller annet sted. Da filmen har fransk tale anbefales teksting, om du da ikke kan fransk.

Filmen fikk terningkast 5 fra FilmMagasinet og VG, mens Dagbladet, Aftenposten og NRK Filmpolitiet gav 4, mens en eller annen suring fra Stavanger Aftenblad må ha stått opp med feil fot den dagen vedkommende rullet fram terningkast 1 (!) til denne filmen. En god firer holder filmen seg trygt innenfor rammene av, men jeg vipper den over på en svak femmer, som er det jeg gav filmen da jeg så den på kino.

LAS ACACIAS

Norsk tittel: PÅ VEIEN TIL BUENOS AIRES

Stillfaren hjertevarm roadmovie fra Argentina, som tilfører sjangeren “roadmovie” noe nytt og menneskelig, med en rollebesetning bestående av i hovedsak tre personer.

Filmens tittel Las Acacias spiller på planten/treet akasie (acacias), ettersom filmens hovedperson jobber som lastebilsjåfør som frakter tømmer. Siden denne buskeveksten antagelig ikke er særlig kjent her i steinrøysa har de kloke hoder som setter filmtitler i Norge gitt filmen et helt annet navn; På veien til Buenos Aires. Filmen handler om det ja, det som skjer underveis på veien til Buenos Aires fra Paraguays hovedstad, Asuncion. Men som jeg vel har nevnt noen ganger før, å endre en filmtittel til noe helt annet enn hva originaltittelen viser til syns jeg er tåpelig.

Uansett, Las Acacias er en sjarmerende og fin film, et småromantisk drama, hvor nok en gang det søramerikanske landskapet brer seg ut som et flott bakteppe. Filmen er gitt ut i Norge på DVD, og er også mulig å finne på nett med engelske/skandinaviske undertekster, om en leter.

En rekke norske filmanmeldere gav terningkast 5, som var karakteren fra blant andre både FilmMagasinet, VG og Dagbladet. 5 på terningen blir det også fra Filmhjerte.blogg.no, om enn ikke en sterk femmer så vipper det ihvertfall såvidt over på 5.

ÅRETS FILMHJERTE 2011

WE NEED TO TALK ABOUT KEVIN

(Norsk tittel: VI MÅ SNAKKE OM KEVIN)

De burde ha snakket om Kevin… Den psykologiske dramathrilleren WE NEED TO TALK ABOUT KEVIN fra 2011 er en forstyrrende og opprørende film, som slett ikke er lettfordøyelig.
Den tar for seg forløpet for en skolemassakre, gjerningsmannens oppvekst og forhold til sin mor, og tiden etterpå. Filmen er ikke voldelig, da all vold er bevisst utelatt.

Ezra Miller. Det heter hovedgrunnen til at “We Need To Talk About Kevin” får årets filmhjerte, for tolkningen hans av den bortimot komplett hjerteløse Kevin er eksepsjonell. Den er skremmende god. Miller, eller rettere sagt rollekarakteren hans, Kevin, som utad (når han ikke er med moren sin) er en tilsynelatende normal gutt i slutten av tenårene, får det til å gå kaldt nedover ryggen på publikum med sin iskalde og beregnende væremåte – og er det noe han definitivt ikke er, så er det normal.

Den andre grunnen heter Tilda Swinton. Så frustrert, så lite moderlig omsorg for Kevin i hans tidlige år, at spørsmålet selvsagt melder seg om skyldfølelse. Mesterlig prestasjon også av henne.

Bergens Tidende gav den terningkast 6, og det ble 5 på terningen hos Aftenposten, Dagbladet, VG, FilmMagasinet, NRK Filmpolitiet, Dagsavisen, Stavanger Aftenblad og Cinema, mens nettavisens Side 3 gav den 4.

Tidligere i år skrev jeg en filmanmeldelse om nettopp denne filmen, som jeg da gav terningkast 4, og skrev følgende: et solid terningkast 4. Jo mer jeg tenker på filmen tenker jeg at jeg liker dette, og at en femmer hadde vært riktig, men det får bli med fireren. Jeg angrer imidlertid på fireren, nå ved nærmere ettertanke fortjener den nemlig 5. Uansett, selv om det er filmer fra dette året med høyere terningkast fra meg, så blir dette “årets film” for min del, fordi det er filmen som på en måte “sjokkerte” mest.

Dette er nemlig faktisk en veldig god og sterk film.

HELE FILMOMTALEN AV “VI MÅ SNAKKE OM KEVIN” KAN DU LESE HER.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2011

VARG VEUM – SVARTE FÅR

Regi: Stephan Apelgren

VARG VEUM – I MØRKET ER ALLE ULVER GRÅ

Regi: Alexander Eik

Tre nye Varg Veum-filmer kom i 2011, nr 8, 9 og 10 i rekka. Den jeg likte best av disse var I MØRKET ER ALLE ULVER GRÅ, som er regissert av Alexander Eik. Etter at jeg så den på kino dagen etter Norgespremieren satte jeg terningkast 5 på denne.

“I mørket er alle ulver grå” ble sett av litt over 100 000 på kino, mens tallene for de to andre var en god del lavere. “Svarte Får” (film nr 8) ble kun sett av 55 900 og “Dødens drabanter” (film nr 9) ble besøkt av litt over 52 800. Men, “Svarte Får” hadde kinopremiere i januar, og “Dødens Drabanter” i april. Den tredje kom i november, og det sies vistnok at norske filmer går dårligere første halvår, mens de som kommer i andre halvår får bedre besøk.

Alle Varg Veum-filmene ligger forøvrig nå tilgjengelig på Netflix. “I mørket er alle ulver grå” er nok den mest spennende av de tre Veum-filmene fra 2011, og gjorde seg filmatisk veldig mye bedre på  kino enn de to andre, med mer action og bedre klipp.

Varg Veum våkner av et drønn som ryster hele Bergen, da et våpenlager utenfor byen går i lufta. Flere liv går tapt, og Vargs bestevenn Even havner på listen over de døde. Even blir raskt utpekt som “Bombemannen”, men Varg får det ikke til å stemme. Han begynner å grave i våpenindustriens mørke hemmeligheter, og før han vet ordet av det befinner han seg i Budapest, trukket inn i et livsfarlig spill i det som blir hans største og farligste sak noensinne (filmfront.no).

Terningkastene fra norsk presse varierte fra 5 ned til 2, men de fleste lå på 4 og 5. VG gav 5, mens Dagbladet og NRK P3 Filmpolitiet delte ut 4. Filmhjerte gir som sagt terningkast 5. Solid norsk krim.

Jeg husker at jeg en gang på 90-tallet leste boka “Svarte får” med begeistring (eller muligens hørte den som lydbok/hørespill), og jeg syns filmen er bra, selv om den jo ikke akkurat er helt som i boka 😉 Ihvertfall er “Svarte får” grei norsk krim, men jeg registrerer at filmen fikk noe lunken mottagelse i pressen, med terningkast 3 hos NRK og bare 2 fra VG. Personlig liker jeg egentlig historien og miljøet i denne bedre enn i “I mørket er alle ulver grå”, men sistnevnte er en mer spenningsmettet film. “Svarte får” så jeg på kino, og gav den terningkast 5 da i notatene mine, men skal jeg sette terningkast på den i dag blir det nok 4. Jeg liker uansett som kjent Veum-filmene veldig godt, selv om de kunne vært bedre, så det er vanskelig å sette terningkast på disse filmene. “Svarte får” og “I mørket er alle ulver grå” får derfor dele årets norske filmhjerte-pris 😉

Pluss for noen fine Bergens-scener, som fra blant annet akvariet, diverse smug og smau, og Fløibanen, men selvsagt som i store deler av de 12 filmene alt for lite bruk av byen og bybildet. Bra biroller av Jakob Oftebro og svenske Alexander Karim.

Veum oppdager at det er mye han ikke vet om sin kjæreste Karin. Hennes søster forsvinner og han lover Karin å finne henne. Søsteren viser seg å være prostituert og er i klørne på kyniske halliker, noen som ikke nøler med å likvidere dem som står i veien (filmfront.no).

VARG VEUM – DØDENS DRABANTER

“Dødens drabanter” ble regissert av Stephan Apelgren. Absolutt bra denne også, men jeg tror jeg synest de 11 andre Veum-filmene er bedre.

Sjekk også ut disse filmene:

PS: Filmen som ble for sterk kost for VG: “ARME RIDDERE”

Et morsomt filmtips fra Norge 2011 er actionkomedien “ARME RIDDERE“,
en film som VG nektet å gi terningkast til!
VGs såkalte anmeldelse av filmen ble særdeles omdiskutert. Avisa lot nemlig være å sette karakter på grunn av en skyteepisode tidlig i filmen, der 7 stykker blir skutt i en butikk ved grensa mellom Norge og Sverige, noe som gav anmelderen noen sinnsyke assosiasjoner til det som skjedde tidligere samme år på Utøya!

At det var filmanmelder Jon Selås som nektet å trille terning, og som kom med dette regelrette pisspreiket (sorry for språkbruket…), kom ikke som et sjokk, for han er stort sett Norges mest grinete filmanmelder.
Noen som gav terningkast var derimot bl.a. Aftenposten og BT, som gav terningkast 5, som filmen også fikk fra flere andre norske filmanmeldere.

Besøkstallene på kino ble ikke som ventet (Litt over 51 600 solgte billetter i 2011, pluss ca 8400 i 2012), og filmteamet mente VGs dom over filmen med disse assosiasjonene sine og manglende terningkast hadde mye av skylden. For filmen er en komedie, ikke en voldsorgie, den er en original Jo Nesbø-historie (Nesbø var selvsagt også kritisk til VGs omtale), og arbeidet med filmen startet selvfølgelig lenge før de tragiske 22. juli-hendelsene, faktisk hadde man arbeidet i noen år med dette filmprosjektet, så når landets største avis kommer med slikt meningsløst oppgulp er det ikke rart at mange får en oppfatning av at det er en voldsorgie.

En rekke norske kjente navn er å finne på plakaten: Mads Ousdal, Kyrre Hellum, Henrik Mestad, Andreas Cappelen, Arthur Berning, Lena Kristin Ellingsen, Fridtjov Såheim, Anne Marie Ottersen og Jan Grønli. Filmen er dessuten som nevnt basert på en historie av Jo Nesbø, og beskrives som en spennende, leken og blodig komedie. Det stemmer det, men den er også veldig spesiell og neppe noe alle vil like (men IKKE pga vrøvlet VG trakk frem), jeg syns derimot den er brukbar. Imidlertid husker jeg den ikke godt nok, så i likhet med VG (hahaha) får jeg la være å sette terningkast på den, men jeg tror jeg ville havnet på 3-4 her.

ATTACK THE BLOCK

Engelsk sci-fi/action-komedie om en ungdomsgjeng i Londons sørlige del som må forsvare seg og blokka de bor i mot en alien-invasjon! På kino (Tromsø  Int. Film Festivals “overdrive”-program) syns jeg filmen var bare tull, men da jeg senere så den på nytt på blu-ray syns jeg plutselig filmen var morsom og litt kul 🙂

Selvsagt veldig overdrevent (men hvilke aliens-filmer er ikke det?), ekstremt, men litt kultfilm-potensiale over denne.

DREILEBEN: ONE MINUTE OF DARKNESS

Tysk spenningsdrama (omtalt som politithriller) fra 2011. Tredje og siste del av en trilogi (filmcover). Jeg så del 2 (Don`t follow me around), og del 3 på kino under TIFF 2012. Del 2 likte jeg ikke, men del 3, altså “One minute of darkness” var mystisk og spennende, og med et fint landskap i bakgrunnen. Jeg noterte faktisk terningkast 5 på denne. Jeg husker faktisk nær sagt ingenting av filmen den dag i dag (ikke før jeg googlet litt). Forøvrig er det verdt å nevne at man ikke nødvendigvis må se alle tre filmene for å ha utbytte av de. Jeg hoppet over den første filmen.

Tiff.no skrev dette om disse filmene:

“Samarbeidsprosjektet Dreileben (“Tre liv”). Tre tyske regissører har laget tre forskjellige filmer som kan – men ikke må – ses i sammenheng, alle skrevet ut fra samme fiktive hendelse: Den dømte seksualforbryteren Frank Molesch rømmer fra et sykehus i småbyen Dreileben i Thuringia og utløser storstilt politijakt i skogene rundt.”

Les en analyse av filmen her (engelsk), eller en kort omtale av filmen på TIFFs nettsider her.

Årets filmvrak

Årets “latterligste” film var The Tree of Life, en overdådig, pompøs, selvhøytidelig, “tragisk” film. At filmen ble nominert til Oscar som beste film er i beste fall komisk. Filmens første 45-60 minutter var faktisk så ille at jeg var nær ved å gi opp, ettersom det er noe av det mest meningsløse jeg har sett, for selv om jeg skjønner noe av poenget med de nær sagt evigvarende kollasjene av powerpoint-lignende “eksplosjoner”, som vel skal gi assosiasjoner til følelser, fortvilelse, at verden går under etc, fremstår det likevel som direkte meningsløst. Særlig da det ut av det blå dukket opp noen dinosaurer var det like før jeg fant av-knappen! Et brukbart midtparti var i ferd med å berge filmen fra komplett totalhavari, før slutten kom og trakk filmen ned igjen dit den startet, til en håpløs smørje som selv ikke Brad Pitt klarte å forhindre filmen fra å bli med sitt nærvær i hovedrollen. Andre vil kanskje synest at denne filmen er veldig bra, til det sier jeg bare “Hver sin smak”, for slik er det med film, noen elsker det andre hater….

Til minne om…

2011 var også et år der flere skuespillere som jeg minnes med glede fra komiserier og komedier gikk bort.

Len Lesser var en av de.

Navnet er kanskje ikke av de mest kjente, men sier jeg at det var han som var den kroniske plagsomme og urkomiske “Uncle Leo” (Onkel Leo) i legendariske Seinfeld, husker nok mange han. Av de 172 Seinfeld-episodene var Lessers rollefigur “Uncle Leo” med i kun 15 episoder i årene 1991-1998, men jeg vil hevde at dette er rollen de fleste vil huske han for. Lesser døde 16. februar 2011, i en alder av 88 år.

En annen med en liten gjesterolle i 3 Seinfeld-episoder, som også gikk bort i 2011 var Frances Bay, som var “gamla” som Jerry stjal et brød fra på gata. Bay, som faktisk ikke TV- og filmdebuterte før hun var 59 år gammel, sovnet inn 15. september dette året, 92 år gammel.

Kanskje har jeg glemt noen, for når jeg ser på rollelistene fra Seinfeld, ser jeg for eksempel at jeg i filmåret 2005-innlegget mitt helt har glemt å nevne den fantastiske Barney Martin, som spilte Jerrys far, Morty. Barney Martin, som spilte i 20 episoder, gikk nemlig bort 21. mars 2005, 82 år  gammel.

Stygg forglemmelse av meg det der (neppe første eller siste, å huske alle dødsfall blant skuespillere er ikke lett, selv om det finnes lister å tråle gjennom…), men når jeg en gang i fremtida kanskje lager en Seinfeld-spesial her på filmbloggen (er det interesse for det mon tro?), vil han nok bli behørig omtalt han også 😉

M*A*S*H-stjernen Harry Morgan må jeg selvsagt nevne. Morgan red inn i de evige jaktmarker 7. desember 2011, 96 år gammel. Morgan huskes selvsagt aller best for rollen sin som den hestefrelste oberst “Sherman T. Potter” i M*A*S*H, en av tidenes største TV-suksesser, der han spilte i 180 episoder i perioden 1974-1983.

Politiskolen-filmene har jeg alltid satt pris på, for sin enkle ukompliserte humor, og en av de største profilene i disse filmene var Bubba Smith, i rollen som “Hightower”. Smith, som døde 3. august 2011, ble kun 66 år gammel.

Har du kommentarer til det du nettopp har lest? Filmtips fra 2011? Eller hva som helst annet filmrelatert til dagens innlegg? Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget, og skriv i vei!

#2011 #film #filmer #filmtips #filmhjerte #filmsnakk #filmblogg #WeNeedToTalkAboutKevin #VargVeum

5 år tilbake i tid befant vi oss i 2010, og da var filmene i dagens filmbloggsak blant de folk snakket om, og som gledet mange filmseere.  Her er også gjort plass til filmfestivalfunnene fra 2009, som jeg glemte å nevne i forrige innlegg i denne blogg-serien.

_{I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.}

Det var for andre året på rad svært få filmer fra utenfor norden som gledet undertegnede, faktisk enda mindre enn på veldig lenge, som verken gledet eller interesserte meg nok til å se mye av de store produksjonene, samt at det kom en hel del skuffende filmer.
Stort sett var det et par norske og en rekke svenske krim- og spenningsfilmer, samt en dansk etterlengtet, som berget filmåret for min del og løftet det, nok en gang ut fra min synsvinkel, opp til et bra nivå.

TOPP KRIM FRA SVERIGE

FEM NYE WALLANDER-FILMER (*) OG TO NYE MED BECK

Fra Sverige kom 5 nye WALLANDER-filmer (*) med Krister Henriksson som politietterforsker Wallander i Ystad, nr. 22-26 i serien på totalt 32 filmer – og to nye BECK-filmer med Peter Haber og Mikael Persbrandt som Stockholm-politiets duo Martin Beck/Gunvald Larsson.

* WALLANDER: DÖDSÄNGELN

* WALLANDER: MORDBRANNEN (Orig. tittel: WALLANDER: VÅLNADEN)

Nok en teit norsk tittel på en film fra utlandet. En mordbrann er sentral i filmen ja, men det svenske ordet vålnad betyr noe helt annet. Ordet er et av de svenske ordene jeg ikke fatter, men etter lett googling finner jeg ut at det trolig betyr noe med spøkelse, gjenferd, fantom, ånd, spøkelsesaktig bilde av en avdød, eller noe i den duren. Google translate oversetter det forresten til “Wraith”! Takk for hjelpen liksom!

* WALLANDER: ARVET

Gjesterolle av Sven Nordin.  Men vi har omtrent ikke før rukket å se han,
før han knertes (og det er ingen avsløring, for det vet vi allerede fra filmens start av).

* WALLANDER: INDRIVAREN

* WALLANDER: VITTNET

BECK: I STORMENS ØYE (I STORMENS ÖGA)

BECK: LEVANDE BEGRAVD

De to beck-filmene var i utgangspunktet tenkt å mest trolig være de siste i Beck-serien, som med disse to nå var oppe i 26 filmer. Det skulle derimot senere vise seg at det i 2015/16 skulle komme/kommer ytterligere 6 nye Beck-filmer. Riktignok er disse to Beck-filmene produsert i 2009, men ble ikke sluppet for publikum før i 2010.

DUE DATE

Veldig morsom amerikansk komedie med “superplageånden” Zach Galifianakis, som plager vettet av Robert Downey Jr. – muligens også publikum – på en vill roadtrip gjennom statene. Litt “Hangover”-stil over denne, samtidig som man får den “ville” Roadtrip-følelsen over seg. Og innen lett sebar komedie er ikke det noe dårlig skussmål 😉

Terningkast 5.

IRON DOORS

Ganske ukjent og merkelig engelskspråklig tysk indie lavbudsjettsfilm, som jeg så i 3D på kino under filmfestivalen i Tromsø i januar 2011, men filmen er fra 2010. Filmens rollebesetning består av kun to personer, også det ganske så spesielt sammenlignet med normen i filmer.

En mann er innesperret i et rom med massive jerndører. Hvordan skal han overleve, og komme seg ut? Hva skjuler seg på utsiden, og hvorfor er han plassert der? I en kasse finner han en levende fremmedspråklig kvinne. Ganske spennende film ihvertfall, til tross for sitt åpenbare B-preg, et annet pluss er faktisk at filmen beveger seg fremover i et ubehagelig langsomt tempo, noe som gjør den mer klaustrofobisk og suggerende, og den er ganske åpen for tolkninger, for her må man tenke selv. Underveis utfordres man som seer, med metaforer og tanker. Ganske interessant egentlig.

På imdb er filmen veldig underkjent, med en del som slakter filmen og mener den er meningsløs, mens noen gir veldig interessante tolkninger av filmen, som jeg må si meg enig i. Jeg likte den imidlertid, helt klart. Så finner du filmen noe sted, se den! Og ta en titt på omtalene på imdb etterpå.

Som sagt så jeg den i 3D, så hvordan den funker som “vanlig” film aner jeg ikke, eller om den er å få tak i digitalt på nett eller på DVD.

Litt vanskelig å sette terningkast her, men det får bli 5.

KONGEN AV BASTØY

Provoserende og hardt norsk actiondrama som bygger på historiske hendelser fra guttehjemmet Bastøy utenfor Horten på tidlig 1900-tall, og de tragiske forholdene der. Fremragende spill av Benjamin Helstad og Trond Nilssen som guttehjemsgutter, mens Stellan Skarsgård og Kristoffer Joner spiller strålende i sine ekstremt usympatiske roller.

Filmen hadde et budsjett på hele 54 millioner kroner (omtrent likt med Max Manus) og ble sett av litt over 277 500 på kino, deriblant var også undertegnede. I tillegg er det senere solgt over 100 000 dvd`er av filmen. Det voldsomme guttehjemsopprøret fenget også i utlandet, filmen er nemlig kino-eksportert både til USA, England, Frankrike, Polen og flere andre land, under den internasjonale tittelen “King of Devil`s Island“. Forøvrig ble filmen spillt inn i Estland (!).

EN HELT VANLIG DAG PÅ JOBBEN

Den fiktive filmen om ukebladet Se & Hør, som her har fått navnet “Folk Flest”, er basert på Håvard Melnæs sin svært kritiske bok fra 2007 om tiden hans som journalist i Norges største ukeblad, eller kall det gjerne sladderblad. Filmen som er laget i en slags biografisk fortellende “dokumentar”-stil er en blanding av drama, “dokumentar” og humor, og med en Ingar Helge Gimle i en fantastisk rolle som kronprinsesse Mette-Marits far, Sven O. Høiby. Uforglemmelig.

Gimle portretterer nemlig Høiby som noe mer enn den klovnen mange kjente han som, takket være ukebladet, et portrett som både er sørgmodig, varmt og svært humoristisk. Faktisk tror jeg Gimle her leverte noe av det beste jeg har sett i norsk film. Filmen viser et upolert, dog humoristisk, men også provoserende, bilde av hvordan Se & Hør fabrikkerte kjendisstoff, sett fra Melnæs sitt ståsted.

Filmen fikk gjennomgående gode kritikker i norsk presse, med flere terningkast 5 blant annet, men floppet på kino med bare 29 899 besøkende. Filmen har imidlertid senere vært vist flere ganger på TV, og dermed nådd et bredere publikum.

Jeg digger denne filmen, fordi den er veldig morsom, samtidig som den tar opp et interessant tema. Fra meg blir det terningkast 5.

Ettersom jeg i det forrige filmhjerte-innlegget om filmårene nok en gang har glemt (!) noen filmer (FY!), denne gang fra 2009, så får jeg ta de med i dagens sak om filmåret 2010 – og det får vel så vidt passere, siden det var i 2010 at jeg så disse filmene på kino under TIFF, Tromsø International Film Festival 😉 I det forrige innlegget glemte jeg å redigere inn disse filmene før jeg publiserte saken, ettersom jeg innbilte meg at de var fra 2010, men her er de, bedre sent enn aldri 😉

THE RED RIDING TRILOGY (*)

Denne trilogien som ble produsert for TV, men som også er vist på diverse spesialvisninger på kino, er løselig basert på virkelige hendelser i Yorkshire-området i England, men personkarakterene og handling baserer seg på David Piece sin kriminalroman. Jeg så alle disse tre filmene etter hverandre tidlig på dagen under filmfestivalen i Tromsø i 2011, en spesiell opplevelse,da man gjerne ofte forbinder det å se krim og spenning med noe man gjør på kvelden (ihvertfall gjør jeg det). Senere kjøpte jeg også to av filmene på dvd (fant ikke den tredje). Den nå avdøde amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav i 2010 trilogien fire av fire stjerner. Trilogien har fått mye oppmerksomhet for å ha en ambisiøs form, med en grim atmosfære og brutalitet.

Filmserien er fra England og selvsagt med engelsk tale, men med mindre du er veldig språkkyndig på ekstremt bred lokal Yorkshire-dialekt anbefales teksting absolutt, hvis ikke er sjansen for å falle av rimelig garantert.

Da NRK tidligere i år sendte filmene gikk de under titlene “Yorkshiredrapene 1974“, “Yorkshiredrapene 1980” og “Yorkshiredrapene 1983“. Filmene er også gitt ut i Norge enkeltvis (altså ikke samlet i en boks, merkelig nok) under titlene “The Yorkshire Ripper Trilogy: (årstall) “En morder går løs” (Red Riding: 1974), “Savnet” (Red Riding: 1980) og “Av  jord er du kommet” (Red Riding: 1983).

* RED RIDING: 1974 (Norsk tittel: En morder går løs)

I 1974 herjer en morder rundt om i Yorkshire og dreper ungjenter. En journalist vender tilbake til hjembyen for å forsøke å komme til bunns i mysteriet. Eddie Dunford kommer hjem i 1974 og får jobb som reporter. En skolejente er savnet, og Eddie tror det kan knyttes til ett av flere drap seks år tidligere. Politiet er imidlertid ikke enig (montages/NRK).

Den første filmen er den klart beste, med spenning og intensitet, og en god Andrew Garfield i hovedrollen som den gravende journalisten som kommer på sporet av en drapsmann. Av andre velkjente navn finner vi også bl.a. Sean Bean.

Intelligent krim av høy britisk kvalitet, der miljøskildringene og den dystre atmosfæren spiller en vel så viktig rolle i filmen som selve handlingen, det er da heller ikke hele tiden slik at man nødvendigvis henger med i alt som skjer. Men filmen krever et konsentrert og kanskje også tålmodig publikum, for filmen er bekmørk og dyster.

Denne første Red Riding-filmen har jeg tidligere satt terningkast 5 på.

.
* RED RIDING: 1980 (Norsk tittel: Savnet)

Peter Hunter etterforsker en sak der en seriemorder snart kommer til å slå til igjen. Men politiet i West Yorkshire viser seg å være lite samarbeidsvillige (NRK).

Den midterste filmen er den klart svakeste etter min mening, her blir det vanskeligere å henge med i handlinga, og jeg syns det ble mye rot.

I filmfestivalnotatene mine satte jeg et lavt terningkast 2 på denne (veldig strengt, 3 hadde vært mer fair), men som en del av trilogien er filmen likevel selvskreven. Paddy Considine trekker dessuten opp.

* RED RIDING: 1983 (Norsk tittel: Av jord er du kommet)

Etterforsker Maurice Jobson er plaget av dårlig samvittighet. En ung jente forsvinner. Når saken skal etterforskes, kommer gamle spor av korrupsjon i West Yorkshire-politiet for en dag. Jobson visste mer enn han gikk ut med den gang (NRK).

Etter en noe skuffende film nummer to tar trilogien seg kraftig opp i den avsluttende delen, som jeg har gitt terningkast 4 til.

Alt i alt er denne trilogien såpass spesiell at den helt klart anbefales. Det aller beste er nok om man tar seg tid til å se alle tre samlet etter hverandre, om ikke på samme kveld, så iløpet av kort tid ihvertfall 😉

LOVE EXPOSURE

Hørt begrepet “helaftens spillefilm”? Vel, i japanske Love Exposure får du det bokstavlig talt, for dette er et 4 timer langt (!) japanskt actionfylt bisarrt “kjærlighets”epos om kjærlighet, familie, religion og sex, og der blant annet fotografering står sentralt. Jeg så filmen på kino på Verdensteateret under TIFF-2011, og må innrømme at jeg gikk til filmen med bange anelser grunnet lengden. Dessuten har jeg aldri vært noen tilhenger av japansk film.

Men jeg ble positivt overrasket. Jeg noterte meg også et terningkast 4. Man får servert en salig og smått bisarr miks her av japansk kultur, slossing, og kjærlighet, og holder man ut i fire timer, noe som kan være utfordrende nok i kinosetet, så får man seg garantert en film utenom det  vanlige.

Og hvis du lurer på hva filmens originale tittel er, så er den 愛のむきだし  😀

THE HOUSE OF BRANCHING LOVE

(Orig. tittel: Haarautuvan rakkauden talo)

Da jeg var liten var ordene finsk fjernsynsteater synonymt med noe av det verste en kunne utsette seg å se på, det grodde en myte i meg om at finsk film, det var ensbetydende med finsk fjernsynsteater. Det var dysfunksjonelle familier med sære problemer og krangling på et språk og et lynne man ikke skjønte bæret av, eller dystre gråtekoner og andre sørgelige tristesser.

Så derfor hadde jeg blandede forventninger til dramakomedien The House of Branching Love. Men jeg skulle få meg en skikkelig overraskelse, for i kinosalen runget latteren etterhvert som den ene sinnsjuke situasjonen etter den andre avløste hverandre i denne fortellingen om et par som skal skilles. Senere fant jeg filmen på nett også, og så den på nytt, og kan vel si at den var bedre på kino, med et entusiastisk publikum, enn alene, for den var heller ikke så ellevill som at den fortjener toppscore, men et flott terningkast 4, det skal den helt klart få. Kanskje til og med fem kan forsvares. På kino var den iallefall en særdeles artig opplevelse.

FORBIDDEN FRUIT (Orig. tittel: Kielletty hedelmä)

Faktisk så jeg enda en glimrende finsk film på TIFF, for Forbidden Fruit er intet mindre enn en finsk “coming-of-age”-story, der handlingen sentreres rundt to unge jenter som vokser opp i et strengt og beskyttet læstadiansk miljø. Det sies at Finland er det landet i Skandinavia/Norden som er mest lukket og innesluttet på flere områder, slik som rundt religiøse miljøer, noe som naturligvis filmen vet å spille på.

Jeg satte terningkast 5 i filmnotatene mine på denne, men jeg har glemt mye av handlingen, i motsetning til den andre finske filmen jeg nevnte som jeg husker mere av. Likevel, om man skal se en av disse to fra Finland ville jeg nok anbefalt Forbidden Fruit. For jeg husker den som en film med naturlig skuespill, og et annerledes perspektiv, noe som var spesielt for denne type film. Anmelderen på cinerama.no gav filmen terningkast 4, den anmeldelsen finner du her. Intet terningkast fra montages.no, men nettstedet som er et av Norges grundigste innen filmanalyse, gav “Forbidden fruit” svært positiv omtale, som du kan lese ved å følge denne lenken.

OPTICAL ILLUSION (Orig. tittel: Ilusiones ópticas)

Smått absurd og tørr komedie fra Chile (Chi/Fra/Por), med et noe snodig persongalleri, og det er stort sett det jeg husker fra den. I filmnotatene mine står det terningkast 4. Jeg finner ikke så mye på nett om filmen, men en engelsk omtale ramlet jeg over, som du finner her.

PIGGIES (Orig. tittel: Swinki)

Drama fra Polen (Polen/Tyskl.) om en tenåringsgutt som bor i en fattig rusten polsk grenseby like ved grensen til Tyskland. Han drømmer om en bedre hverdag. Jeg husket ikke mye av denne heller før jeg googlet litt, men minnes den som både engasjerende og litt provoserende, der den setter søkelyset på tabuer og (reelle) samfunnsmessige problemer i de polsk-tyske grenseområdene; prostitusjon blant alt for unge.
Til tross for sitt tunge tema var det derimot ikke en mørk og tung film å se. Filmens 15 år gamle hovedrolleinnehaver og da filmdebutant imponerte også husker jeg. Jeg har notert meg 4 på terningen også etter denne TIFF-visningen på kino.
Er du interessert kan du lese en fyldig omtale av filmen hos montages.no.

ÅRETS FILMHJERTE 2010

KLOVN – THE MOVIE

Land: Danmark

Sjanger: Komedie

Regi: Mikkel Nørgaard

Manus: Frank Hvam og Casper Christensen

Medvirkende: Frank Hvam, Casper Christensen, Mia Lyhne, Iben Hjejle, m. fl.

Hva som er favorittfilmen min fra 2010 er det ikke noen tvil om, det er den usensurerte, pubertale, anal- og sex-fikserte, og VANNVITTIG hysterisk morsomme KLOVN – THE MOVIE fra Danmark, med duoen Frank Hvam og Casper Christensen fra TV-serien Klovn. Humoren er ekstrem, vidunderlig smakløs (!), og de tøyer grensene til bortimot det ytterste. Og publikum og TV-seerne elsker det.

Hele seriens og filmens ofte banale men også geniale hverdagslige humor er noe man enten liker eller ikke. Hos meg er det fullklaff. Jeg lo så jeg nesten gråt første gang jeg så filmen.

Klovn – The Movie er basert på Hvam og Caspersens megapopulære tv-serie Klovn, som ble vist i 60 episoder fordelt på 6 sesonger på dansk TV 2, og også her i Norge er det TV 2 som har sendt serien. I serien, og filmen, spiller de fiktive utgaver av seg selv, noe også de fleste øvrige i serien og filmen gjør.

Det blir selvfølgelig toppscore. KLOVN – The Movie er elementær dagligdags genial komikk. Terningkast 6.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2010

VARG VEUM – SKRIFTEN PÅ VEGGEN

Krim, Norge

Regi: Stefan Faldbakken

Medvirkende: Trond Espen Seim, Lene Nystrøm, Nikolaj Lie Kaas,
Bjørn Floberg, Eivind Sander, Petronella Barker, m. fl.

Varg Veum – Skriften på veggen var den sjuende Veum-filmen, og den tredje som ble laget for kino. Forøvrig samlet Skriften på veggen litt over 121 600 besøkende på landets kinoer. Til sammenligning hadde Nokas-filmen fra samme år ca 250 000 solgte kinobilletter. De 5 kommende filmene med Varg Veum ble forøvrig også satt opp på kino, og filmene har senere solgt brukbart på DVD, samt gått flere ganger på TV. Besøkstallene stod ellers jevnt med de foregående filmene i serien som hadde vært på kino. Bitre blomster ble sett av litt over 109 000, og Falne engler av 126 000.

Varg Veum har roet ned livet med sin nye kjæreste, Karin, og fått seg fast jobb som lærer. Men idyllen varer ikke lenge. Varg får et brutalt møte med fortiden da hans bitre fiende “Kniven” slipper ut av fengsel, innbitt på å hevne seg på alle dem som fikk ham dømt for drapet på en tenåringsjente. Snart er Varg viklet dypt inn i en sak der han må ta et tøft oppgjør med sin egen samvittighet; var han selv egentlig uten skyld i jentas død?
Den eneste som vet svaret er “Kniven”, og for ham gjelder kun èn ting: å la Varg få smake sin egen medisin.(filmweb.no).

Filmen fikk blandet mottagelse hos pressen. Side2 (TV 2) gav terningkast 5, mens BT bare serverte en sur karakter 2. Dagbladet, Aftenposten og VG trillet frem 4 øyne på terningen. Fra filmhjerte.blogg.no blir det 5, men strengt tatt, ser vi bare på filmens handling, plott og troverdighet, så er nok Oslo-pressens karakter til filmen mer riktig. Men hey, jeg digger Varg Veum, og selv om disse filmene kunne vært bedre, så liker jeg de fortsatt veldig godt, og syns det er helt i toppsjiktet av norsk krim.

ANNET BRUKBART FRA 2010

127 HOURS  – Am. drama med James Franco som bekymringsløs livsnyter som blir sittende fast, bokstavlig talt i 127 timer. Ikke den enorme handlingen, man skjønner jo fra man starter filmen at fyren kommer seg løs fra bergsprekken han sitter fastklemt i, hvorfor ellers tittelen 127 timer liksom, men det er likevel en okey film, med veldig bra foto og klipp.

BURIED – Am. thriller hvor Ryan Reynolds spiller en fyr i ei likkiste, levende nedgravd. Med kun en lighter og en mobil med dårlig batteri som hjelp. Slipper han ut i tide til å overleve? Klaustrofobisk film. Kanskje vil slutten gjøre at du føler deg snytt?

WINTER`S BONE – Am. spenningsfilm. Terningkast 5 da jeg så filmen på kino, men det ville jeg ikke gitt den nå lengre, til det er den litt for saktegående, og enkelte filmer gjør seg kort og godt klart best på kino. Men Winter`s Bone er absolutt sebar, det er fortsatt en god film som kan anbefales.

DINNER FOR SCHMUCKS – En noe sær og lett humoristisk komedie fra USA.

NOKAS – Den norske ransfilmen om Nokas-ranet, regissert av Erik Skjoldbjærg fra Tromsø.

3 BACKYARDS – Amerikansk “B-film” (muligens sågar “C-film” om noe kan kalles det), uten noen kjente navn, men faktisk husker jeg dette som bra. Handlinga er derimot som blåst bort fra minnet.

LOOSE CANNONS (Orig. tittel: Mine vaganti) – Brukbar film som jeg så på TIFF. Komedie fra Italia.

Ps: I rekken av komiske nasjonale titler på filmer, hva sies om svenskenes navn på denne filmen? Söta bror slår nemlig til med tittelen “En italiensk ­familj på gränsen till sammanbrott”. For en “fantastisk” idè, hvorfor ikke kalle utenlandske filmer for noe som filmen handler om, samt slå fast hvor filmen kommer fra? For eksempel kan man jo da kalle den norske filmen Bølgen for “Vattnet hos norrbaggarna som förstørde en hel stad”, eller hvorfor ikke kalle ….nei, la oss stoppe der,  hehe. (Og ja, om noen filmgeeker vet at svensketittelen muligens spiller på at filmen kan oppfattes som en etterligning eller inspirert av Pedro Almodovars “Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd”, så har jeg lest den forklaringen. Tittelen er like teit uansett :D).

_{^ Kilder for besøkstall på kino: Film og Kino Årbok 2011, kino.no.}

#2010 #film #filmer #Klovn #Vargveum #filmhjerte #filmsnakk #filmblogg

Legg gjerne igjen kommentarer, ros, ris, filmtips, info om dagens omtalte filmer (særlig tips om hvor TIFF-filmene kan finnes på nett), eller egne minner fra filmåret 2010. Husk å klikk post kommentar etter at du har klikket send kommentar. Snakkes!

2009 er et filmår mange sikkert husker. Hvilke filmer filmhjerte satte størst pris på i det siste året av forrige tiår finner du ut om du henger med videre i dagens filmtilbakeblikk.

_{I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.}

Sakte men sikkert beveger vi oss mot slutten av denne filmbloggserien der favorittfilmene mine år for år fra filmhjertet startet å slå presenteres. Heldigvis er det fortsatt noen år igjen, som dagens år, 2009. Og kanskje, kanskje, tar jeg også en liten gjennomgang av filmårene på 1960- og 70-tallet etter at dette prosjektet er fullført om noen ukers tid.

Men nuh, 2009!

Filmåret 2009 hadde egentlig ganske få filmer jeg liker, hvis vi ser bort fra Wallander-filmserien som rullet ut hele 8  (!) nye filmer dette året. Fra amerikanernes side var det derimot ikke mye som fristet meg for en gangs skyld hadde jeg nær sagt, noen var det selvsagt, men dagens omtalte filmer kommer fra en rekke forskjellige land – og den beste av de alle, er norsk.

8 WALLANDER-FILMER:

Film nr 14-21 i filmserien med Krister Henriksson som Wallander

*HEVNEN (HÄMNDEN)

*SKYLDEN (SKULDEN)

*KURÉREN (KURIREN)

*TYVEN (TJUVEN)

*CELLISTEN

*PRESTEN (PRÄSTEN)

*LEKKASJEN (LÄCKAN)

*SKYTTEREN (SKYTTEN)

Alle disse Wallander-filmene kan sees på Netflix. Noe som selvsagt anbefales, om du ikke ser de andre steder. Svensk krim a la Wallander er i toppklasse etter min smak, og disse halvannen times lange filmene går unna ganske raskt.

SHERLOCK HOLMES

Bli med Sherlock Holmes på en spennende og heidundrande tur gjennom Londons gater og underverden på 1800-tallets siste tiår, i jakten på løsningen på mordgåter og mysterier. Helt grei underholdningsspenning av typen terningkast 4-stil.

HANGOVER

Årets uten sidestykke desidert mest underholdende og morsomste film var The Hangover, crazykomedien fra USA. Å våkne opp bakfull har kanskje noen og en hver opplevd, men å våkne opp til den hangoveren som disse gutta gjør, skal godt gjøres! Har du mot formodning for vane å gjøre det, ikke inviter meg på et slikt party (haha) 🙂

Dette er reinspikka komikk, og det funker som bare juling. Hangover 1 og 2 er nok blant mine komediefavoritter gjennom tidene, mens nr 3 i rekka ble mislykket. Andre kan selvsagt synes at Hangover blir for fjollete og platt, men da dette SKAL være fjollete og crazy, så er det sjukt artig!

Terningkast? 6!

PROFETEN

(Orig. tittel: UN PROPHÉTE / Internasjonal tittel: A Prophet)

Hardslående og rå fransk-italiensk fengselskrimdrama/thriller, om en ung araber som blir innsatt i et fengsel i Frankrike, der han blir en sjakkbrikke og nikkedukke for mafiaen. Oscar-nominert for beste ikke-engelskspråklige film. Jeg så filmen på kino på TIFF, og som vanlig på kino gjorde den seg glimrende på det store lerret. Profeten er sammenlignet med selveste Gudfaren, og omtalt som en moderne krimklassiker.

THE ROAD

Egentlig langt fra så god som jeg hadde håpet på ut fra forhåndshypinga av filmen, likevel er den post-apokolyptiske verdenen vi får servert i The Road litt fascinerende, selv om filmen ble en anelse for dyster og mørk etter min smak.

A SINGLE MAN

Colin Firth er en karakterskuespiller som stort sett alltid leverer, her gjør han en førsteklasses prestasjon som A Single Man, sammen med en “forførerisk” Nicholas Hoult, i denne historien som utspiller seg i 1962. Julianne Moore gjør som vanlig en helstøpt innsats også, i dette som er en av årets beste filmer, både visuelt og kunstnerisk.

Fortellerstilen i filmen er et stilistisk grep jeg liker her, men noen vil muligens oppleve den som litt merkelig? Visuelt er filmen et lite funn, skapt av regidebutant og moteskaper Tom Ford, og Firth, ja du allverden som han imponerer. Firth ble nominert til Oscar for beste mannlige hovedrolle, men vant ikke prisen. Men så var jo da også rollefiguren homofil, så det vinner vel ikke alltid helt frem hos Oscar-akademiet? 😉

Et bunnsolid terningkast 5.

FISH TANK

Strålende britisk realisme og samtidsdrama. Katie Jarvis i hovedrollen er outstanding. Strålende. Den mannlige hovedrollen bekles av Michael Fassbender, som også gjør en glimrende rolle. Flere norske aviser rullet terningkast 6, noe Fish Tank fikk fra både Aftenposten, Nettavisen og Bergens Tidende.

Jeg så Fish Tank på kino og kjøpte den senere på DVD også, så det er helt klart en film jeg liker veldig godt. En smule usikker er jeg dog på om jeg ville satt terningkast 6, så da blir det et meget hyggelig og bunnsolid terningkast 5. Med en pluss bak. 5+.

DJEVELENS TREKKSPILL

(Internasjonal tittel: THE WIND JOURNEYS / Orig. tittel: Los viajes del viento)

Passe tempofullt musikalskt drama fra Colombia. Helt ålreiht film liksom, som kan ligge på terningkast 4 -,  en småtrivelig og litt hyggelig film som sikkert passer greit en alminnelig ettermiddagsstund. Det var nemlig akkurat i en slik setting jeg så filmen, en kald januarettermiddag inne i varmen på filmfestivalen i Tromsø (TIFF). Hva man har tenkt på med den norske tittelen “Djevelens trekkspill” må kanskje fanden vite, for både den originale og internasjonale tittelen betyr noe i retning av “vindens reise”.

ENGELEN

Drama fra Norge, regissert av Margreth Olin. En glimrende Maria Bonnevie spiller hovedrollen som den narkomane moren Lea, i en film om “svik og kjærlighet, om å ta umulige valg og bryte blodsbånd. Om når avhengigheten er det trygge, og friheten er det skremmende” (Norsk filmfond).

Engelen er basert på en dokumentar Olin jobbet med på slutten av 90-tallet, men aldri fullførte. Sterkt, og nært, som alltid fra Olin, som er best kjent for å lage dokumentarfilm. Også Engelen er en film jeg så på kino. Vanligvis er nok dette noe jeg ikke går på kino for å se, men jeg angrer absolutt ikke på at jeg besøkte engelen i kinomørket.

ÅRETS FILMHJERTE 2009

og

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2009

SAMMEN

Land: Norge

Sjanger: Drama

Denne gangen i filmhjerte-bloggen har jeg skrevet om en norsk film som har imponert meg stort. Jeg hadde egentlig skrevet en full anmeldelse av Sammen for noen måneder siden, men valgte å “spare” innlegget til bruk her istedet. Så derfor er dagens filmhjerte-vinner-omtale noe lengre enn vanlig 😉

SAMMEN

Norge, Drama, 2009

105 minutter

Regi og manus: Mathias Armand Jordal

I hovedrollene: Fridtjov Såheim, Odin Waage og Evy Kasseth Røsten

EKTEFØLT FILM

Mathias Armand Jordals film SAMMEN er en ambisiøs film, der den modige regissøren i sin spillefilmdebut tar opp en tematikk som er både ubehagelig og vanskelig å snakke om, temaer man gjerne ikke ønsker å måtte forholde seg til, som omsorgssvikt, ansvarsfraskrivelse, selverkjennelse, sorg hos barn og voksne menn, barns forventninger og andre familieproblemer. Men han lykkes til fulle. SAMMEN er en emosjonell film med sterke følelser, der jeg flere ganger kjente klumpen i halsen. Historien er ektefølt, så ekte at det gjør vondt til tider.

I SAMMEN møter vi den lille familien bestående av far, mor, og sønnen Pål som er 12 år. De har det fint, selv om faren egentlig er en egoistisk fyr uten selvinnsikt, men en tragisk ulykke der moren brått og brutalt omkommer snur opp ned på tilværelsen. Moren var limet i familien som holdt de sammen, med henne borte endrer filmen karakter til en dyster og hjerteskjærende fortelling.

Faren flykter fra virkeligheten gjennom fyll og slåssing, og han klarer ikke å ta seg av sønnen. Pål gir imidlertid ikke opp faren, selv om faren oppfører seg som en drittsekk. Det er flere såre og tunge øyeblikk i filmen som virkelig er utfordrende å se på, for man ønsker jo alltid at barn skal ha trygge rammer rundt seg. En del scener gjør derfor inntrykk.

“Såheim leverte “Oscar-innsats”, men jeg tror statuetten hadde gått til Odin Waage”

STERKT SPILL AV SÅHEIM OG WAAGE

Regi og manus i SAMMEN er sterkt, noe som også gjenspeiles i skuespillerprestasjonene. Fridtjov Såheim gjør sin glansrolle i SAMMEN. Rolletolkningen hans er for det meste så ekte og reell at det er vondt å se han, selv når han er på sitt mest usympatiske i filmen ønsker man bare at han skal komme seg på føttene og ta seg av guttungen.
Her er det på sin plass å si litt om hvorfor jeg ville se denne filmen. Såheim var en av grunnene, Odin Waage en annen. Såheim har nemlig de siste årene i flere produksjoner irritert meg grønn med kraftig overspill og en fjollete latter jeg ikke utstår å høre på. Rollen hans i Lilyhammer er antagelig en av de jeg hater mest, der han overspiller etter alle kunstens regler (og der den omtalte latteren serveres). I Øyevitne (serie som gikk  på NRK), der han ved et morsomt sammentreff faktisk igjen spiller faren til Waages rollekarakter, gjorde Såheim også en innsats som irriterte meg noe, jeg hadde også sett et par filmer med han de senere år, der han ikke var så god. Men siden jeg har sansen for Såheim ville jeg se han i en annen film for å “gi han en sjanse til”,  i tillegg hadde jeg svært lyst til å se Odin Waage, som jeg likte i nevnte Øyevitne, i dette som var det unge skuespillertalentets første store rolle.

“i Odin Waage har Norge fått en av de beste barneskuespillerne denne anmelder noensinne har sett”
– sitat, Einar Aarvig, Filmmagasinet.

Det er jeg glad for at jeg gjorde, for Såheim leverte “Oscar-innsats”, men jeg tror statuetten hadde gått til Odin Waage. I rollen som Pål briljerer han. Og det er lett å forstå at det er filmkritikere som etter SAMMEN sa at Waage kanskje var landets beste barneskuespiller. Waage var 13 år når han spilte inn SAMMEN, og han gjorde det helt fantastisk. Måten han takler den vanskelige rollen på er imponerende. I tillegg er den hvithårete guttungen sjarmerende når han lyser opp i et smil, som gjør det ekstra emosjonelt med tanke på sorgen han og faren går gjennom, og når han har det som tyngst er det gripende. Evy K. Røsten i rollen som moren er også nydelig. Hun er faktisk fantastisk i rollen. Så livsglad, så smilende, full av energi og omsorg, snill, raus og vakker. Et skittent filmatisk grep selvsagt, som gjør henne dypt savnet også blant publikum – og slikt er selvsagt et stort pluss her.

BESTE NORSKE?

SAMMEN er en gjennomført solid film, som skjelden skjeler ut av sporet sitt eller blir kjedelig. Selv om filmens stemning og univers er mørkt og nedtrykkende er det likevel et underliggende håp for fremtiden underveis. Musikken i filmen bygger på en flott måte opp under den tunge stemningen. Som et bakteppe i filmen ligger et kaldt og upersonlig fremstilt samfunn (Drammen i dette tilfellet), med grå kjøpesenterfasader, barnehjem og kjipe folk på byen. SAMMEN er kanskje den beste norske filmen jeg har sett. Om jeg skal trekke frem noe negativt, må det kanskje være at ikke alt hele tiden er så 100% troverdig som jeg ønsket, og noen av påfunnene i hjemmet kunne kanskje vært strammet litt inn. Jeg ville ikke trodd jeg skulle like en slik tung film så sterkt, men dette er veldig bra. Jeg gir terningkast 6.

Hos filmkritikerne i pressen fikk SAMMEN stort sett meget god omtale, bortsett fra hos Aftenposten som bare gav den terningkast 3. Bergensavisen, Hamar Arbeiderblad og Hamar Dagblad klinte til med terningkast 6 (Waage er forresten fra Hamar). I Bergens Tidende fikk den 5. Filmmagasinets Einar Aarvig, som er en av landets dyktigste filmanmeldere, mente SAMMEN er en av 2009s beste filmer, og gav den 5 av 6 stjerner. Filmen har også gjort suksess på flere store filmfestivaler i utlandet. I 2009 var SAMMEN vist på San Sebastian Filmfestival der den ble populær, og også på Island og i Sverige fikk den ros.

SE FILMEN

SAMMEN kan du leie online, såkalt VOD (video on demand), blant annet kan den sees hos Altibox (kr 39,-) og hos viaplay.no (kr 29,-), og kan kjøpes på dvd hos cdon.com.

Trailer fra SAMMEN:

Det er ikke så lenge siden 2008, men kanskje har du glemt noen av årets beste filmer? I dagens filmblogg står filmåret 2008 på menyen.

_{I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.}

Det skal sies, at deler du mitt syn så syns kanskje du også at 2008 var et år med mye film som skuffet eller var uten interesse, noe som muligens kan gjøre at det ikke er så lett å huske dette filmåret?

Annonsørinnhold

Norge: Disse høyfjellshotellene kommer du til å elske

Eller du er helt uenig, og har en rekke strålende filmminner fra dagens omtalte filmår?

På den annen side, det er nemlig også store og herlige filmer fra 2008, som gjør mimringen lettere. Jeg har uansett som alltid funnet et knippe filmer også fra 2008, som ihvertfall er veldig bra filmer etter min mening. For 2008 var nemlig slett ikke så verst, faktisk ganske bra.

TAKEN

Liam Neeson er kanongod i actionthrilleren Taken. En tidligere CIA-agent (Neeson) må ta i bruk all sin kunnskap og alle midler når datteren hans på brutalt vis blir kidnappet i Paris.

Pulserende thriller og velfungerende action hele veien. Har du ikke sett Taken ennå? Isåfall er det bare å sveive igang filmfremviseren og poppe popcornet. Taken funker også greit for et gjensyn om man har sett den før. Oppfølgeren Taken 2 som kom i 2012 er også verdt å se, dog et hakk ned sammenlignet med den første, mens Taken 3 fra 2014 ikke er noe krise i det hele tatt å styre unna. Taken fra 2008 kan iallefall enkelt forsvare et terningkast 4, kanskje til og med en femmer.

GRAN TORINO

Clint Eastwood med regi og hovedrolle i Gran Torino, en av årets beste filmer. Eastwood spiller hovedrollen som den gamle ensomme Koreakrig-veteranen, grinebiteren Kowalski, som må forholde seg til nye utenlandske naboer. Når han en dag tar en av de på fersk gjerning i å prøve å stjele bilen hans, en 1972-modell Gran Torino, tar han affære.

MILK

Sean Penn er Harvey Milk. Biografisk drama, som bygger på den sanne historien om politikeren Harvey Milk, som på 70-tallet stod frem som åpent homofil, noe som til slutt fikk han drept. Milk blir den dag i dag av mange regnet som en martyr for de homofiles rettigheter i San Francisco og er av mange regnet som et av byens politiske ikoner.

MILK ble nominert  til en rekke Oscar-priser, inkludert beste film, men måtte nøye seg med to velfortjente priser, til Sean Penn for beste mannlige hovedrolle for tolkningen hans av Milk, i tillegg til at det ble pris for beste originalmanus. Klassisk filmhåndtverk, og en godt fortalt historie, men ikke like engasjerende hele veien. Skal jeg sette terningkast her får det bli en solid firer. 4.

THE WRESTLER

Mickey Rourke spiller wrestleren Randy, som hadde storhetstiden sin på 1980-tallet. Nå over 20 år senere sliter han med ensomhet og er folkesky, selv om han fortsatt bedriver idretten på mindre arrangementer for å holde hjulene i gang økonomisk. Vi ser Marissa Tomei i rollen som Randys datter. Jeg så The Wrestler på kino, og husker også filmen godt for Bruce Springsteen sin tittelmelodi “The Wrestler“. Glimrende sang, god film.

Både Roarke og Tomei ble nominert til både Oscar og Golden Globe for rollene sine, og Roarke fikk en GG-pris, noe også Springsteen fikk for sangen sin. Roarke så for øvrig helt for jævlig ut i denne filmen. Han er en jeg aldri har likt noe særlig som skuespiller, og wrestling vil aldri bli en stueren idrett i min verden, likevel mener jeg helt klart at dette er en god film, med en god Roarke, under Darren Aronofskys glimrende regi.

REVANSJE

(Original tittel: REVANCHE)

Krimdrama fra Østerrike.

Den tidligere straffedømte Alex planlegger å rømme sørover sammen med kjæresten sin etter et ran. Noe går imidlertid fryktelig galt, og hevn synes uunngåelig. Men hvem sin skyld er det, når livet ditt ikke går som planlagt?

Filmen vant hovedprisen under TIFF 2009; Tromsø International Film Festival, der jeg så den på kino. Revanche ble nominert til Oscar i kategorien beste ikke-engelskspråklige film, og er mulig å oppdrive på nett med minimum engelske tekster, eller på DVD.  Filmen inneholder tysk og russisk tale (har jeg lest, husker ikke selv at det var russisk tale), så teksting anbefales 😉

MARIA LARSSONS EVIGE ØYEBLIKK
(Original tittel: Maria Larssons eviga ögonblick)

Internasjonalt kjent som “Everlasting Moments”

Svensk drama regissert av Jan Troell, som maler et vakkert og visuelt fint bilde av Sverige i 1920-årene.

Filmen forteller den sjarmerende og sterke historien om Maria Larsson (Maria Heiskanen) som på begynnelsen av 1900-tallet vinner et kamera på et lotteri. Med en fyllik til mann (Mikael Persbrandt) og en stadig voksende barneflokk tvinges hun samtidig til å kjempe for et anstendig familieliv, med kameraet gjemt og glemt. Når hun går for å pantsatte det møter hun den danske fotografen Sebastian Pedersen (Jesper Christensen) og livet hennes tar en ny vending (redigert info fra wikipedia).

Filmens store stjerner er Mikael Persbrandt og Ghita Nørbye, men den aller beste er tittelrolleinnehaver Maria Heiskanen. Hjemme i Sverige ble filmen belønnet med 5 priser, deriblant beste film, under Guldbaggen 2009, som er svenskenes filmprisutdeling (på linje med norske Amanda-prisen o.l.). Den var også svenskenes bidrag til Oscar, samt at filmen ble Golden Globe-nominert. Visuell og fin film. Selv så jeg den på kino under Tromsø Int. Film Festival, og har senere funnet den også på nett. Som bildene over viser er den også ute på kjøpefilm.

INDIANA JONES OG KRYSTALLHODESKALLENS RIKE
(Orig. : Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull)

Indiana Jones og krystallhodeskallens rike – Harrison Ford var tilbake som Indiana Jones. Ikke som i gamle dager, men fortsatt  greit nok, og et artig gjensyn med en gammel filmhelt som Indiana Jones, i dette som ble den fjerde Indiana Jones-filmen. I denne befinner vi oss i 1958, og Indy leger ut på jakt etter den beryktede krystallhodeskallen. På sin vei møter han selvsagt på en rekke hindringer og utrivelige skapninger, både de som kryper og de på to bein.

NRK P3 dundret til på stortromma og serverte terningkast 6. Riktignok innfrir Indy delvis, men noe toppscore er ikke filmen i nærheten av engang. Shia LaBeouf som spilte Jones sin sønn Matt, gikk til det uvanlige skritt å beklage sin egen innsats til filmseriens fans. -“Jeg har sviktet“, uttalte skuespilleren, som også hevder at Ford heller ikke var fornøyd underveis i innspillingen.

DR. ALEMÁN

Tysk-, engelsk- og spansk-språklig spenningsdrama fra Tyskland, med handling fra Colombia/Sør-Amerika. I filmfestivalnotatene mine fra TIFF 2009 der jeg så denne på kino, har jeg notert terningkast 5 på Dr. Alèman, sterkt sådan. Jeg husker ikke mye av handlingen, for jeg har kun sett filmen den ene gangen, men jeg husker at jeg anså dette som en god spenningsfilm som gjennomgående holder et godt driv. Også hos Nordlys ble det terningkast 5.

Marc er en ung, naiv lege, på søken etter spenning, som drar til Cali i Colombia for å jobbe på et lokalt sykehus. Mange av pasientene hans kommer inn med skuddsår de har fått i gjengoppgjør og gatekamper. Dette gjør ham nysgjerrig på Calis slum, som er så veldig fremmed fra det trygge livet i Tyskland. Til tross for advarsler fra kollegaer, tar han kontakt med et miljø der fattigdom, narkotika, vold og prostitusjon er hverdagskost. Men Marc er tiltrukket av livet og menneskene i slummen, og han tror han skal greie å forholde seg til sine nye og farlige bekjentskaper. Etterhvert vikles han inn i problemer som ikke kan løses med kun blå øyne og et selvsikkert smil. Kilde: TIFF (red. info fra filmfront.no).

Dr. Alemán er gitt ut på DVD, og er muligens også å finne på nett et eller annet sted, men jeg har ikke funnet den.

THE COUNTRY TEACHER

(Orig. tittel: Venkofský ucitel)

Terningkast 5 i notatene mine fra filmfestivalen i Tromsø 2009, der jeg så filmen. Men det terningkastet tviler jeg litt på, uten at jeg husker helt hvorfor, for jeg har ikke sett filmen etter at jeg så den på TIFF, men en god 4 ville jeg vel fortsatt kunne gi her. Romantisk drama fra Tsjekkia (Tsjekkisk/tysk/fransk), som jeg husker for godt skuespill, en bra og uforutsigbar historie, pluss fine landlige omgivelser.

I filmen følger vi en ung lærer som forlater Praha for å begynne som lærer på en ungdomsskole på den tsjekkiske landsbygda. Ingen skjønner helt hvorfor, men han tilpasser seg raskt. Han blir han kjent med en kvinne og sønnen hennes som han gir privatundervisning, og et nært vennskap utvikler seg. Når eksen hans også dukker opp begynner problemene å melde seg, og undertrykt kjærlighet og kampen for å finne sin identitet kommer til overflaten.

På norsk har filmen fått tittelen LANDSBYLÆREREN. Litt mer om filmen kan leses på filmweb sine sider, eller hos Cinerama.no.

COUNTRY WEDDING

(Orig. tittel: Sveitabrúðkaup)

Mørk (drama)komedie fra Island fra 2008, som jeg har notert 5 minus på i filmfestivalnotatene mine fra TIFF 2009.  Jeg husker slettes ikke mye fra denne filmen heller, annet enn at det dreier seg om et nært forestående bryllup i landlige omgivelser med dertilhørende katastrofer og forviklinger, komiske sådanne selvsagt, på en smart måte, med en diskrè islandsk særegen tone. Jeg erindrer at den var litt morsom, og litt spesiell, med et iøynefallende islandsk landskap som filmens bakteppe. Jeg har sett andre sammenligne filmen med en lang episode av Seinfeld, mikset sammen med Little Miss
Sunshine, med handling satt til innsiden av to busser på vei til bryllupet.

“The story can be compared to a casserole that sizzles until everything finally boils over”
24 stundir

“This film is fantastic, fast, funny and surprising”
Throstur Helgason, MBL

“One of the best made films in Iceland so far”
OTH – Rav 2

Sitater fra vesturport.com (islandsk teater-/film-selskap).

Et ungt par har bestemt seg for å gifte seg. Vielsen skal finne sted i en liten kirke, en times kjøring utenfor Reykjavik. For å opprettholde tradisjonen med at brudgommen ikke skal se bruden før seremonien, setter de to familiene av gårde i hver sin buss. Siden ingen egentlig vet hvor kirken ligger, finner de snart ut at de har kjørt seg vill. Det som skulle vært en kort kjøretur utvikler seg til timer med drama, der noen uventede gjester og en heller tvilsom prest bidrar til at skjelettene ramler ut av skapet. COUNTRY WEDDING ligger sjangermessig et sted mellom farsen og komedien, og er en uforutsigbar kommentar til noen av de romantiske forventninger som ikke alltid er like realistiske. Kilde: TIFF (fra filmfront.no).

FILMHJERTES SPESIALPRIS:

ÅRETS GLEDESSPREDER 2008

SLUMDOG MILLIONAIRE

Alldeles herlig film, med handling fra Mumbai, og er også innspilt i India. Filmen fikk 10 Oscar-nominasjoner (i 9 kategorier), og vant hele 8 av prisene. Slumdog Millionaire fikk Oscar for beste film, og fikk også pris for beste regi og beste kinematografi, pluss fem andre priser, som var beste tilrettelagte (adapterte) manus, filmredigering, beste originalmusikk, beste originalsang og beste lydmiks. I tillegg var filmen nominert i kategoriene for lydredigering og hadde dobbel nominasjon i klassen for beste originalsang.

Hovedrolleinnehaver Dev Patel (født 1990) var ikke nominert, men kanskje burde han vært det, for han serverte ihvertfall en ypperlig prestasjon som “Han som hadde svar på alt” (“filmens norske undertittel”). Filmens manus er basert på boka “Gutten som hadde svar på alt”, av Vikas Swarup.

En tenåringsgutt fra Mumbai, som har vokst opp i slummen, blir plukket ut som deltager i Indias versjon av TV-programmet “Vil du bli millionær?” (Who Wants To Be A Millionaire?”). Men unggutten svarer for godt for seg, og blir arrestert mistenkt for juks. Under det påfølgende intense avhøret får vi se hendelser fra livshistorien hans som forklarer hvorfor han vet svarene på alt.

Filmen følger gatebarnet “Jamal Malik” fra han som ung gutt mister moren sin i et hinduistisk angrep på det muslimske fattigkvarteret der han bor, til han som ung mann deltar i den indiske versjonen av Vil du bli millionær?. Jamals historie fortelles inndelt i episoder som gir en forklaring på hvordan han visste svarene på de fleste av de etterhvert svært vanskelige spørsmålene. Jamals lengsel etter å finne igjen sin barndomsvenninne “Latika”, og kunne være sammen med henne, er det bærende element i filmen (wikipedia).

Høyt verdsatt romantisk drama/spenningsdrama, med komiske elementer, som jeg vil kalle en skikkelig sprudlende feelgood-film, som underholder fra start til slutt, med sitt imponerende koloritt som tegner et fantastisk bilde av Indias slum, råskap, håp og liv. Slumdog Millionaire er en film jeg helhjertet kan anbefale. En skikkelig herlig fargesprakende film, med en finurlig historie og sprudlende fortellerglede.

Jeg gir den faktisk terningkast  6! Dermed burde den kanskje også fått “Årets filmhjerte” her på bloggen, men det er nå en gang slik at vinneren av akkurat den “prisen” har betydd mere for meg og filminteressen min enn hva fabelaktige og herlige Slumdog Millionaire har.

Men Slumdog Millionaire får heller spesialprisen min, som årets gledesspreder-film 😉

ÅRETS FILMHJERTE 2008

VARG VEUM

VARG VEUM-filmserien som kom i 2008 får Årets filmhjerte 2008.

2008 var det STORE Varg Veum-året, da hele 5 nye Veum-filmer ble lansert, etter at den aller første filmen kom året i forveien. Av de 6 første Veum-filmene var det kun to av filmene som ble produsert for kinovisning; Bitre blomster (2007) og Falne engler (2008).

Å velge ut en favoritt blant disse er vanskelig. Årets filmhjerte blir derfor med pomp og prakt delt ut til filmserien VARG VEUM, for alle 5 er obligatorisk materiale for alle som liker norsk krim, og selvsagt fans av Gunnar Staalesens bøker, som filmene bygger på.

Tornerose var mørk og spennende, med en del fine Bergens-bilder, OG jeg så filmen på spesialvisning på kino på filmfestivalen i Tromsø. Den hadde nemlig ikke ordinær kinovisning, og ble lansert direkte på DVD. Men på TIFF i januar 2008 så jeg den, introdusert av filmens regissør og hovedrolleinnehaver. Regissøren sa litt om filmen og prosjektet, mens Trond Espen Seim (som altså spiller Varg Veum) var mer ordknapp. Derfor husker jeg til punkt og prikke hva ordene hans til publikum i en fullsatt sal 2 var.  “-Håper dere lik`ern”! Og ja, det gjorde vi 🙂

Kvinnen i kjøleskapet og Begravde hunder er også veldig spennende filmer med bra plot, Falne Engler og Din til døden er selvsagt ikke langt etter de heller, begge er velspilte og spennende (vel, kanskje med unntak av han nabofyren i “Din til døden”, han spiller elendig). Den enkeltstående filmen av disse som jeg kanskje liker aller best, om jeg må velge en, er Kvinnen i kjøleskapet. Jeg har lest de aller fleste av Staalesens krimbøker om Varg Veum, men filmene avviker en del fra bøkene selv om plottet er det samme. Kvinnen i kjøleskapet var muligens den mest “delikate” saken, med mest spenning. Dessuten gav den noen fine bilder av Bergen også, som og kan sies om Begravde hunder.

Disse ble sluppet i 2008:

* VARG VEUM – TORNEROSE

Regi: Erik Richter Strand

Medvirkende: Trond Espen Seim, Bjørn Floberg, Kathrine Fagerland, Endre Hellestveit,
Marianne Nielsen, Bjørn Willberg Andersen, Ågot Sendstad, Julie Rusti, m.fl.

——————————————————————————————————————

* VARG VEUM – DIN TIL DØDEN

Regi: Erik Richter Strand

Medvirkende: Trond Espen Seim, Bjørn Floberg, Henrik Mestad, Sølje Bergman, 
Endre Hellestveit, Kathrine Fagerland, Frode Rasmussen m.fl.

——————————————————————————————————————-

* VARG VEUM – FALNE ENGLER

Regi: Morten Tyldum

Medvirkende: Trond Espen Seim, Bjørn Floberg, Endre Hellestveit,
Per Kjerstad Andersen, Anna Bache Wiig, Fridtjov Såheim, Pia Tjelta,
Nils Jørgen Kaalstad, Jesper Malm, m.fl.

——————————————————————————————————————–

* VARG VEUM – KVINNEN I KJØLESKAPET

Regi: Alexander Eik

Medvirkende: Trond Espen Seim, Bjørn Floberg, Endre Hellestveit,
Kathrine Fagerland, Christian Rubeck, Dennis Storhøi, Kjersti Elvig, m.fl.

——————————————————————————————————————

* VARG VEUM – BEGRAVDE HUNDER

Regi: Alexander Eik

Medvirkende: Trond Espen Seim, Bjørn Floberg, Endre Hellestveit, Halvard Holmen,
Kai Remlow, Kyrre Haugen Sydnes, Robert Skjærstad, Samsaya, m.fl.

 Alle 12 Varg Veum-filmene kan sees hos NETFLIX.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2008

VARG VEUM

Varg Veum får “årets norske filmhjerte” også.

ANDRE FILMER FRA 2008 VERDT Å SE

KLASSEN (Orig. tittel: Entre les murs, som på norsk betyr “mellom veggene”)- Fransk drama fra en skoleklasse. Gullpalmen-vinner i Cannes i 2008.

Quantum Of Solace – Ny film i James Bond-serien, med Daniel Craig som agent 007. Jeg så den på kino, og syns den var helt ok, men ikke mer enn det.

Lakeview Terrace – Funker greit som TV-fyll. Samuel L. Jackson spiller psykopatisk rasistisk politimann som terroriserer naboene.

The Dark Knight – Mange vil nok sette pris på denne Batman-filmen, oppfølgeren til Batman Begins fra 2005, The Dark Knight – en av årets mest stjernespekkede storfilmer, med navn som Christian Bale, Heath Ledger, Aaron Eckhart, Michael Cane, Gary Oldman, Morgan Freeman og Maggie Gyllenhaal. Filmen fikk hele 8 nominasjoner til Oscar-utdelingen som fant sted året etter, i 2009, hovedsaklig for det visuelle, klipp og lyd. To av prisene vant den, for beste lydredigering, og ikke minst ble det Oscar til Heath Ledger for beste mannlige birolle, som “Joker”.

Ledger døde som kjent på tragisk vis allerede i januar 2008, omlag fem-seks måneder før filmen hadde premiere. Oscar-prisen han altså dermed ble tildelt posthumt, ett år etter at han døde, ble mottatt av Ledgers mor, far og søster. Ledger ble forøvrig også hedret med Golden Globe-pris i samme kategori for innsatsen.

Max Manus – Den store norske krigsfilmen om motstandsmannen Max Manus. Gigantisk kinosuksess her til lands for filmen, som hadde et budsjett på rundt 55 millioner kroner, noe som gjorde det til en av Norges dyreste filmprosjekter gjennom tidene. Det spilte den imidlertid lett inn, for bare i Norge dro Max Manus inn rundt 95 millioner kroner i kinoinntekter etter over 1,1 millioner solgte billetter! I sentrale roller sees store (noen mindre) norske forholdsvis unge profiler som Axel Hennie, Nicolai Cleve Broch, Christian Rubeck, Agnes Kittelsen, Victoria Winge, Jakob Oftebro, Kyrre Haugen Sydnes, Knut J. Søder Joner og Pål Sverre Valheim Hagen.

Kautokeino-opprøret – Norsk/samisk historisk drama basert på de virkelige hendelsene som fant sted under Kautokeino-opprøret i 1852. Filmens regi stod Nils Gaup for. Innspillingen fant forøvrig sted på FilmCamp i Øverbygd i Målselv, Troms, altså ikke i Kautokeino i Finnmark. På kino gjorde den det bra, med over 338 000 besøkende. Flere store svenske og norske filmprofiler medvirket, deriblant Mikael Persbrandt, Michael Nyqvist, Mikkel Gaup, Jørgen Langhelle, Bjørn Sundquist og Stig Henrik Hoff.

KANDIDATEN

– Dansk thriller med Nikolaj Lie Kaas. Ganske bra film egentlig, der Lie spiller forsvarsadvokaten som etter en natt på byen ender opp på et hotellrom med en ung og vakker kvinne. Morgenen kommer, han våkner, og finner kvinnen brutalt myrdet. Han blir mistenkt for drapet, og fanges i et nett av løgn, og sannheter som ikke tåler dagens lys.

Med Kim Bodnia og Tuva Nuvotny i andre sentrale roller.

Sensommerlunsj i Roma (Orig. tittel: Pranzo di Ferragosto)  – Lun sosialrealisme i denne dramakomedien fra Italia, der filmregissøren selv spiller hovedrollen.

Gianni drukner en utilfredsstillende hverdag med mengder av chablis. Han bor med sin 93 år gamle mor i Roma og er konstant blakk. Når hans huseier tilbyr seg å ettergi husleie mot at Gianni for en kort periode tar vare på hans mor begynner ryktet om det midlertidige pensjonatet og spre seg. Før han vet ordet av det bor han sammen med fem eldre damer som han må passe på, underholde og varte opp (filmmagasinet.no)

Expired – Film sett på TIFF 2009 (Tromsø International Film Festival). På imdb er den oppført som film fra 2007, mens det andre steder står at den ble produsert i 2008. Romantisk dramakomedie fra USA, om to parkeringsvakter i LA sitt turbulente forhold. Hvorfor jeg likte denne filmen? Ikke vet jeg (!), for jeg husker ingenting fra den. Men i notatene mine fra filmfestivalen har jeg notert terningkast 4, så da er den vel sånn passe ok. Skal sies at jeg aldri har hørt om filmen i ettertid, til tross for at den er fra USA. Filmens største navn er Jason Patrick, og Samantha Morton.

IT`S NOT ME, I SWEAR! (Orig. tittel: C`est pas moi, je je jure!)

– Film sett på TIFF 2009 (Tromsø International Film Festival). En ganske merksnodig franskspråklig dramakomedie fra Canada.

Året er 1968. Leon, en 10 år gammel guttunge, havner stadig i trøbbel. Når mor en dag bestemmer seg for å forlate Leon og faren, gjør Leon hva han kan for å døyve savnet etter moren. Snodig, rar, film, men likevel fin og underfundig. Også her har jeg satt terningkastet 4 i filmnotatene mine fra TIFF, og denne husker jeg litt fra også 😉

Den syvende himmel (Orig. tittel: Wolke 9)

– Film sett på TIFF 2009 (Tromsø International Film Festival). Hvorfor filmen ble kalt den syvende himmel i TIFFs program aner jeg ikke, jeg tviler faktisk på at filmen har denne tittelen på norsk, for på imdb står den oppførst som DEN NIENDE HIMMEL, og heter originalt Wolke 9 (internasjonalt Cloud 9).

Ihvertfall er det en upolert tysk fåmælt historie, om kjærlighet og sidesprang hos et aldrende ektepar som har vært gift i over 30 år.

FLERE PROFILER GIKK BORT

2008 var et år da flere kjente og kjære skuespillere døde, deriblant to som var alt for ung til å gå bort.

HEATH LEDGER (bildet t.v.) er allerede nevnt. Det er faktisk gått hele 7 år siden den australske kjekkasen Heath Ledgers sjokkerende bortgang rystet filmverdenen og fans. Ledger huskes spesielt for sin glimrende rolle i Brokeback Mountain (2005) der han spilte Ennis Del Mar, og for roller i 10 Ting Jeg Hater Ved Deg (1999), Patrioten (2000), A Knigt`s Tale (2001) og som “Joker” i The Dark Knight (2008).

Ledger var spådd en stor filmkarriere, men desverre endte han sine dager kun 28 år gammel. Dødsårsaken er ikke fastslått med sikkerhet. Ledger ble funnet i sitt eget hjem, og det har vært antydet overdose av piller og medisiner, men ingen klare tegn på selvmord ble fastslått. I ettertid var det også mange som refset medias overdimensjonerte og skandaleoppslagspregede dekning av Ledgers død.

I 2009 ble Ledger som nevnt hedret da han ble tildelt Oscar for beste mannlige birolle, for rollen sin som “Joker” i filmen The Dark Knight. Ledger døde 22. januar, kun en uke etter at en annen ung skuespiller på like tragisk vis gikk bort.

BRAD RENFRO, som døde 15. januar 2008 i en alder av kun 25 år, vil for alltid huskes for sin strålende prestasjon i filmene Klienten (The Client, bildet t.v.) fra 1994 da han var kun 11-12 år gammel, og Sleepers fra 1996. Særlig i førstnevnte film var han storartet. Han ble også prisbelønnet for rollen sin i Klienten og i The Cure fra 1995 (Young Artist Award).

Renfro var barnestjerne takket være disse filmene, men til tross for at han var aktiv helt frem til sin død var karrieren hans nedadgående, på grunn av alkohol- og stoffmisbruk, som startet tidlig i tenårene.

Renfro ble bare 25 år gammel, i januar 2008 kom den triste nyheten om at han var død. Han døde av en (trolig utilsiktet) overdose heroin og morfin, men dødsfallet har blitt sett på som et ulykkestilfelle. Renfro fikk en sønn i 2003, sønnen som var ukjent for offentligheten frem til Renfros død har vokst opp i Japan hos moren, men ifølge amerikansk media skal Renfro ha tilbragt tid med sønnen kort tid før det sjokkerende dødsfallet.

Velkjente og velklingende filmnavn som forlot oss i 2008 var filmlegender og ikoner som CHARLTON HESTON og PAUL NEWMAN (bildet t.h.).

Heston var Oscar-vinner 1960 for “Ben Hur” fra 1959, som var eneste gang han ble nominert til den ærefulle utdelingen. Newman tok hjem Oscar-prisen i 1987 for “The Color of Money” fra 1986, pluss at han også ble tildelt en ærespris i 1986, etter å ha vært nominert 7 ganger tidligere uten å vinne, og han fikk en spesialpris i 1994. Han ble Oscar-nominert hele 10 ganger i løpet av karrieren. Newman huskes av mange for filmer som “Stikket”, “Butch Cassidy and the Sundance Kid” og “The Hustler”. Heston ble 75 år gammel, og Newman ble 83 år.

#filmer #filmhjerte #film #filmsnakk #movies #vargveum #slumdogmillionaire

Har du kommentarer, filmtips, ris, ros? Klikk på Kommentarer-linken like under dette innlegget,
og post kommentarene dine! 🙂

2007 var året filmene i dagens filmbloggsak fikk møte sitt publikum for første gang. Har du andre favoritter fra dette filmåret?

_{I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.}

8 år føles kanskje ikke så lenge, for tida flyr som man sier, og når jeg ser noen av filmene fra 2007 tar jeg meg selv i å tenke “jøss, er denne filmen virkelig snart 10 år gammel?”. Det er ihvertfall alltid fint å se tilbake på filmårene og minnes gode filmer, og kanskje har du glemt noen av disse filmperlene? Dog er det en god del jeg ikke har sett av de “store” filmene og “b-filmene” fra dette året, fordi de ikke vekket interessen hos meg, men til gjengjeld er det et knippe av de jeg har sett, samt noen mindre kjente, som virkelig byr på en god filmopplevelse.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Dette er filmene jeg likte best av de som ble sluppet for 8 år siden, i 2007. En av de beste var fra våre naboer i øst.

DARLING

Dramaet Darling – sett første gang på kino her til lands (faktisk før premieren i Sverige også) på filmfestivalen i Tromsø – var en av de beste svenske filmer i kategorien drama jeg hadde sett på flere år. Det er en stillferdig, lett humoristisk, lett mørk dramakomedie, litt trist, og samtidig fin historie om samtidens Sverige, klasseskille, familie, vennskap, uvennskap, utroskap, en gjeng Stockholm-sosser i 20-årene, deriblant en fisefin frøken, en 61 år gammel arbeidssøkende mann – og et uventet vennskap.

Filmen var en lavbudsjettsfilm, med et budsjett på kun 8 millioner svenske kroner (sum ifølge wikipedia) – noe som ikke har påvirket resultatet i negativ forstand. Snarere tvert imot, for Darling er en absolutt severdig film som anbefales for de som liker svensk film. Det dveles heller ikke i scenene, noe som gjør at filmen beveger seg i et bra tempo, og det presenteres et stilrent foto. Hovedrolleinnehaver Michael Segerström ble fortjent belønnet med svenskenes filmpris Guldbaggen, for beste mannlige hovedrolle, for rollen sin som den ettergivende og underkuede, men særdeles sympatiske 61-årige Bernard. Også Michelle Meadows som spiller den selvopptatte, følelseskalde og fisefine overklassesossen Eva, spiller godt. Darling fikk også (eller var nominert til) Nordisk Råds filmpris 2007. Les omtalen deres her.

For de som er interesserte i å lese mer om Darling, og litt “seer-diskusjoner” om filmen, kan lese den svenske forfatteren Peter Englunds blogg-omtale av Darling, med påfølgende diskusjon. Litt interessant. Les også DN.se sin filmomtale.

Et trygt filmvalg, som belønnes med et like trygt terningkast. 5.

SOLSTORM

Drama-krimthriller fra Sverige, innspilt langt mot nord i Sverige, i et vinterlig Kiruna. Med den svenske verdensstjernen Izabella Scorupco i hovedrollen, samt store svenske hjemlige stjerner som Mikael Persbrandt, Jakob Eklund og Krister Henriksson på rollelista, noe som borger for kvalitet som regel. Så også denne gang. Riktignok et stykke bak det aller beste av svensk krim, men Solstorm er likevel ganske bra. VG gav terningkast 4, noe jeg kan henge meg på. En god firer.

I hjertet av Kirunas uendelig vakre vinterlandskap myrdes frikirkepastoren Viktor Strandgård. Rebecka Martinsson, en ung advokat i Stockholm, får en telefon fra sin barndomsvenn Sanna, som nettopp har funnet sin bror brutalt ritualmyrdet i bygdas kirke og bønnfaller Rebecka om hjelp. Motvillig vender Rebecka tilbake til sin barndomsby og sine traumatiske minner om sterk attrå og beundring for frikirkens karismatiske leder. Hun merker at alt er nøyaktig slik som da hun en gang fl yktet derfra. Ingen i menigheten ser ut til å vite noe og alle beskytter hverandre. Men Rebecka kan reglene og snart er hun ikke like velkommen lenger. Kommer noen til å våge å avsløre den mørke sannheten for henne?

THERE WILL BE BLOOD

Strålende episk oljedrama, fra oljeutvinningens tidlige år, med blendende spill av Daniel Day-Lewis og Paul Dano. Day-Lewis ble forståelig nok (Les: Meget fortjent) belønnet med Oscar-pris for beste mannlige hovedrolle, i tillegg fikk  filmen pris for beste kinemateografi. Også den prisen vel fortjent. Den hadde ytterligere 6 nominasjoner, deriblant som beste film. I tillegg ble There Will Be Blood rost opp i skyene av mengder av filmkritikere. Her i Norge kom terningkast 6 på rekke og rad, fra Dagbladet, Dagsavisen, Aftenposten, filmfront.no og TV 2 (side2.no) for å nevne noen. Terningkast 6 er ikke uhørt, men jeg modererer meg ørlite og gir “bare” terningkast 5.

Det er slutten av 1800-tallet og Daniel Plainview og hans sønn leter etter olje i California. Men etter møte med den unge karismatiske predikanten Eli Sunday (Paul Dano) blir det raskt klart at han blir Plainviews største motstander i letingen etter olje og rikdom. Til tross for hell og velstand blir ingenting det samme etter hvert som konfliktene eskalerer og menneskelig verdier – felleskap, tro, ambisjoner og til og med båndet mellom far og sønn – settes i fare av korrupsjon, bedrageri og flyten av olje. There Will Be Blood er Paul Thomas Andersons storslagne amerikanske mareritt – en støvfull helvetesskildring som hylles av publikum og filmkritikere verden over (Hentet fra filmfront.no).

GONE BABY GONE

Regi ved Ben Affleck. Med Morgan Freeman, Ed Harris og Casey Affleck i hovedrollene. Lillebror Affleck (Casey) er en skuespiller jeg finner noe begrenset. Gone Baby Gone er likevel en bra film og Casey gjør en god rolleprestasjon her.  Jeg så nylig filmen på Netflix for å friske opp minnet, og noe som slår meg er at filmen er litt langtekkelig, selv om den er bra, og ikke minst ender den opp i en slutt som iallefall jeg likte, hvor Afflecks rollekarakter i mine øyne er den som skal gå med hodet hevet høyest.

DIE HARD 4.0 (Orig. tittel: LIVE FREE OR DIE HARD)

Den dårligste av Die hard-filmene. Egentlig ble jeg litt skuffet over denne fjerde Die Hard-filmen, som kom 12 år etter Die Hard With a Vengeance (“Die Hard 3”). Imidlertid syns jeg det var såpass kult å få karakteren John McClane tilbake, og filmen er helt klart sebar (selv om den samtidig skuffet litt), særlig for Die Hard-fans og de som liker action.

3:10 TO YUMA

Western-krimdrama med Russel Crowe, Christian Bale og Logan Lerman i ledende roller. Særlig Bale er glimrende, og også Crowe og Lerman overbeviser. Overraskende god film.

WATER LILIES (Internasjonal tittel)
(Norsk tittel: VANNLILJER. Original tittel: NAISSANCE DES PIEUVRES)

Fransk ungdomsdrama.

“Water Lilies is a sharply-observed, provocative coming-of-age story that captures the anxieties of the early teen years” (rottentomatoes.com).

Jeg husker at jeg så Water Lilies, som var tittelen den ble markedsført under, på kino under filmfestivalen i Tromsø (TIFF) i enten 2007 eller 2008. Jeg minnes at filmen var nokså bra, en terningkast 4-type film.

XXY

Den noe kryptiske tittelen XXY kan kanskje virke forlokkende eller frastøtende for de som aldri har hørt om filmen, men bare slapp av, XXY er ingen XXX-orgie 😉 Tittelen har uansett av andre grunner blitt kontroversiell, noe som kan leses mere om i wikipedia-artikkelen om filmen. Men filmen omhandler sexualitet, eller rettere sagt handler den blant annet om å finne sin identitet, og om aksept for det som er annerledes.

Filmen viser historien om en interseksuell femten år gammel argentinsk hermafroditt. Hun bor sammen med foreldrene sine, som må takle utfordringene rundt den medisinske situasjonen hennes.

XXY er en dramafilm fra Argentina, der handlingen er lagt til en liten fiskerlandsby i Uruguay, som familien har flyttet til for å unngå ubehagelige spørsmål om datteren. Det er en fascinerende, emosjonell, provoserende og tidvis fin og øm film. Det er også noe særegent ved mange sør-amerikanske filmer, denne inkludert, jeg har sett som jeg liker. Filmens baktepper, miljøskildringer og de ofte litt golde, åpne landskapene. I XXY spiller også naturen en rolle som påminner om at ting ikke bare har to sider. Jeg liker XXY, men filmen er muligens ikke en film alle vil like, ihvertfall ikke om man i hovedsak liker mainstream-filmer.

Også denne så jeg for første gang på kino på Tromsø International Film Festival, i januar 2008, der den virket å være populær. Filmen har også fått gode filmkritikker, blant annet har den vunnet priser i Cannes.

En av Argentinas beste og også best kjente skuespillere er også med i filmen i en av hovedrollene. Hvem andre enn Ricardo Darin, såklart. Ines Efron som Alex (15) er imponerende. Anbefales.

Les mer om XXY på film fra sør sine nettsider.

GOODBYE BAFANA (Norsk tittel: FARVEL BAFANA)

“Farvel Bafana” er den sanne historien om en hvit sørafrikansk rasist hvis liv ble dypt endret av den svarte fangen han voktet i tjue år. Fangens navn var Nelson Mandela.

Alldeles strålende prestasjon av Dennis Haysbert som portretterer selveste Nelson Mandela, en av vår tids største frihetsforkjempere. I andre fremtredende roller ses Joseph Fiennes og Diane Kruger. Filmen er regissert av danske Bille August. God film, som helt klart anbefales, men jeg har en følelse av at filmen er litt underkjent hos mange?

WALLANDER – PYRAMIDEN

WALLANDER-FILM. Den niende krimfilmen med Rolf Lassgård i rollen som politietterforskeren Kurt Wallander ved Ystad-politiet. Pyramiden er basert på Henning Mankell sin krimbok med samme navn, og er også den siste Wallander-filmen med Lassgård i hovedrollen.

BECK-FILMER FRA 2007:

I 2007 kom det hele 6 nye filmer i Beck-serien med Peter Haber som Martin Beck og Mikael Persbrandt som Gunvald Larsson hos politiet i Stockholm. Siden det kom så mange i løpet av kort tid kunne man kanskje forledes til å tro at filmene ikke holder bra kvalitet, men det stemmer overhodet ikke. Selvsagt er ikke alle like gode, men absolutt alle Beck-filmene er krim som uten tvil er verdt å se, Beck er nordisk krim av høy kvalitet, som jeg godt ser om igjen flere ganger.

Alle filmene er frittstående filmer med avsluttende historier i hver film, men miljø og personrelasjoner utvikler seg gjennom hele filmserien. Det er likevel ikke nødvendig å ha sett de tidligere 18 filmene fra perioden 1997-2006. De som kom i 2007, og er Beck-filmer nr 19-24, var disse seks:

* GAMEN

* ADVOKATEN

* DEN JAPANSKE SHUNGAMÅLNINGEN

* DEN SVAGA LÄNKEN

* DET TYSTA SKRIKET

* I GUDS NAMN

A PARTING SHOT (Original tittel: PAS DOUCE)

Film fra Sveits/Frankrike. I notatene mine fra filmfestivalen i Tromsø 2008, der jeg så filmen på kino har jeg satt terningkast 5 på den. Den internasjonale tittelen på filmen er “A Parting Shot” (et avsluttende skudd, eller noe lignende), mens originaltittelen “Pas Douce” rett oversatt til norsk ved hjelp av google betyr “ikke søt”.

I en vill og isolert fjellregionen nær grensen mellom Sveits og Frankrike, utenfor en liten by med bare ett sykehus hvor hun jobber, gjør en ung sykepleier et mislykket selvmordsforsøk og sårer alvorlig en tenåring som ender opp på avdelingen hennes. Ingen mistenker noe i starten, men gjennom diverse hint og tråder som sykepleieren gir fra seg, innser Marco at personen som pleier ham er den som skjøt ham. Et merkelig forhold mellom de to oppstår.

Desverre har jeg aldri sett filmen utgitt på det norske DVD-markedet, men på amazon.fr har jeg sett den for salg med engelske tekster. Om den ligger tilgjengelig noe sted på nett lovlig eller ei, vet jeg ikke, men jeg har iallefall ikke funnet den (på youtube ligger en 66 minutter utekstet lang video, men det er uansett ikke hele filmen, for den er på 84 minutter).

Les mer om filmen her.

Om noen skulle sitte på info om hvorvidt den er å oppdrive for nett-visning med engelsk tekst (eller nordisk som svensk, dansk, norsk) er jeg veldig interessert i å få tips om hvor 😉

LA ZONA

Provoserende, glimrende, og realistiskt spenningsdrama fra Mexico. La Zona handler om hvordan et rikt og godt beskyttet nabolag som bor inngjerdet i den fattige delen av Mexico City reagerer når de får besøk av inntrengere.

Sterkt og provoserende, og helt klart anbefalt. Filmen er gitt ut i Norge på DVD med norske tekster, for den har jeg i filmhylla, og bør være mulig å oppdrive på nett også med norske/engelske undertekster. Filmens tale er spansk. Jeg har satt terningkast 5 på La Zona i notatene mine etter at jeg så den på kino.

Forøvrig som et filmtrivia kan det nevnes at gutten som spiller inntrengeren i filmen, Alan Cháves, døde i 2009, kun 18 år gammel. Unggutten og noen kamerater var involvert i en skuddveksling under en krangel, da politiet dukket opp stakk de av, og skjøt mot politiet, som selvsagt besvarte skytingen med å skyte tilbake. Cháves ble truffet i hjertet, og døde av skadene han pådro seg. Noen nettsteder jeg har besøkt som har omtalt hendelsen levner liten ære til den unge meksikaneren. Uansett, i La Zona gjorde han ihvertfall en gnitrende prestasjon, og han var ansett for å være et latinamerikanskt filmhåp for fremtiden. Slik gikk det desverre ikke.

AUTUMN BALL (Original tittel: SÜGISBALL)

Småmørk og besk dramakomedie fra Estland, som jeg så på kino under TIFF 2008, men siden verken har sett eller hørt om, så jeg regner med det er mer enn vanskelig å oppdrive den noe sted? Men siden jeg skal nevne de filmene jeg har likt opp gjennom årene, så må den jo med. Og kanskje finnes den der ute på nett et sted med engelske tekster, for den er vistnok gitt ut på dvd med engelsk tekst. Skulle du snuble over filmen og ser den får du i alle fall en litt annerledes film enn det man ser til daglig. Da jeg så den i 2008 noterte jeg terningkast 4 på den. Skulle du forresten finne den noe sted, gi meg et vink om hvor da! 😉

“Høstball” (Autumn Ball og Sügisball betyr det, et ball om høsten, som f eks skoleball, juleball osv) er en film om ensomhet, fortvilelse og håp hos seks mennesker som alle lever i et grått og dystert Sovjet-era-inspirert leilighetskompleks i Tallinn, Estland.

THE GIRL BY THE LAKE (Original tittel: LA RAGAZZA DEL LAGO)

Det beste med filmfestivaler,  er at man ofte får se mange gode og spesielle filmer man vanligvis ikke ville fått sett ellers. Nok en film fra Tromsø International Film Festival 2008 er den italienske filmen The Girl By The Lake (internasjonal tittel).

I “La ragazza del lago” som er et thrillermysterium, handler det om et drap på en ung vakker kvinne. Liket av en ung kvinne blir funnet i en stille liten landsby i Nord-Italia. En etterforsker fra en storby i nærheten kalles inn for å løse mysteriet. Brukbar spenning husker jeg,  og med et nydelig og sjarmerende italiensk landskap og miljø som bakteppe for filmen gir en ekstraordinær fin visuell opplevelse som gjør at øyet festes ved filmen.

Selv klarte jeg for en tid tilbake å oppdrive filmen med engelske tekster på nett, så den som gidder å lete finner den kanskje.

 ÅRETS FILMHJERTE 2007

NO COUNTRY FOR OLD MEN

Land: USA

Genre: Krim, thriller, dramathriller, actionthriller

Regi: Ethan Coen og Joel Coen

Medvirkende: Tommy Lee Jones, Josh Brolin,
Javier Bardem, Woody Harrelson, m.fl.

Årets suverent beste film er Coen-brødrenes hardtslående og smått episke krimthriller No Country For Old Men, som jeg første gang så på kino da den hadde Norgespremiere under filmfestivalen i Tromsø, og som jeg senere har sett flere ganger på DVD.

En rufsete jeger snubler over en narkotikahandel som har gått galt på et avsidesliggende øde område nær Rio Grande-elva, og tar med seg to millioner dollar i cash som han finner. Det han ikke vet er at han samtidig starter en spiral av vold og kaos.

No Country For Old Men rager høyt på listen min over favorittfilmer. Inne på topp 20 er den garantert.

No Country For Old Men fikk 4 Oscar-priser. Den ble kåret til beste film, Javier Bardem fikk prisen for beste mannlige birolle, Joel og Ethan Coen fikk statuetten for beste regi, og de to Coen-brødrene fikk også Oscar for beste adapterte manus. I tillegg hadde filmen fire andre nominasjoner, deriblant i klassen beste kinemateografi, som ihvertfall jeg regner som en viktig visuell pris. Jeg så filmen på kino da den hadde Norgespremiere, og gikk storfornøyd ut i kveldsmørket etterpå.

Javier Bardem som iskald morder er forøvrig også episk, og antagelig en av filmhistoriens råeste og mest kompromissløse favorittskurker. Ellers er Josh Brolin perfekt i sin rolle, mens det fylles på med solide opptredener av bl.a. Tommy Lee Jones, Woody Harrelson, med flere.

Det kan synes høyt, men denne filmen kan man se om og om igjen. Derfor blir det terningkast 6.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2007

VARG VEUM –  BITRE BLOMSTER

Filmsjanger: Krim

Regi: Ulrik Imtiaz Rolfsen

Medvirkende: Trond Espen Seim, Bjørn Floberg, Endre Hellestveit,
Per Jansen, Håvard Bakke, Kathrine Fagerland, m.fl.

Basert på boka “Bitre Blomster” fra 1991 skrevet av Gunnar Staalesen

I 2007 kom den aller første av totalt 12 filmer som jeg i mange år hadde håpet skulle bli en realitet: Varg Veum på film. På 90-tallet var jeg en ivrig leser av Gunnar Staalesens krimbøker om den erkebergenske privatdetektiven Varg Veum, så gleden var stor da det ble klart at flere av bøkene hans skulle filmatiseres. Det ble riktignok en en del forskjeller på bøkenes Varg Veum, og filmens Veum, for eksempel at Veum på film ikke er bergenser (!), men spilt av østlendingen Trond Espen Seim. Heller ikke politisjefen Hamre er bergenser i filmene, der han spilles av Bjørn Floberg. Mange bergensere reagerte på nettopp dette, men for min del gjorde ikke det noe, for både Seim og Floberg leverte glimrende i sine roller, noe også de fleste fra Bergen etterhvert kunne si seg enige i.

Vakre Bergen, uten tvil en av Norges peneste byer, danner dessuten et fantastisk – dog litt for lite fremtredende –  bakteppe for filmene (det som er innspilt i Bergen vel og merke, etterhvert ble for mye av innspillingene flyttet til andre steder, og jeg skulle uansett også ønsket at byen kom sterkere frem i lyset). Det beste med den første filmen, som manglet litt her og der, var Trond Espen Seim som gjorde en vellykket og overbevisende Varg Veum-tolkning. De to bergenske kjeltringene i filmen er det som trekker ned, på grunn av dårlig dialog som til tider var teatralsk og statisk.

Varg Veum-serien er min favorittkrimserie fra Norge, og Bitre Blomster var en god start. Fra BT, VG, NRK Filmpolitiet, filmfront.no og Adresseavisen ble det terningkast 4. Fra meg blir det samme terningkast som filmen fikk fra TV 2 og NRK P3: Terningkast 5.

Og du store som jeg gleder meg til TV-serien om Varg Veum, som vistnok skal ha premiere i 2018! I serien som er planlagt å ha 10 episoder skal alt spilles inn i Bergen, med innspilling i 2016/17, og Gunnar Staalesen selv er sentral i produksjonen.

ANDRE FILMTIPS FRA 2007:

5 Løgner – Norsk film.

Zodiac

I Am Legend

American Gangster

Perfect Stranger

Mr. Brooks

Goal II: Living The Dream

Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford (The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford) – Brukbar film, men alt for lang med sine 2 timer og 40 minutter, noe som gjør den tidvis litt kjedelig og langdryg. Brad Pitt gjør en bra figur, mens Casey Affleck trekker ned nivået. Det syns derimot ikke Academy Awards-komitèen, som gav Affleck en Oscar-nominasjon i klassen beste manlige birolle.

“Paranormal Activity” har jeg eid på dvd en stund, men har ennå ikke “turt” å se den 😉 Kanskje er den bra?

“Lars and the Real Girl” har jeg heller ikke sett, men med en slik tittel må jeg selvsagt få den med meg, eller hva?

Filmen fra 2007 du ikke bør se er “1408”, som er en horror/grøsserfilm med John Cusack og Samuel L. Jackson. Styr unna! Det samme kan sies om Michael Hanekes psykopatiske dramathriller “Funny Games”. En annen film som er helt forferdelig er komedien “Mr. Bean`s holiday”. Jeg elsker figuren Mr. Bean, og det finnes noen komiske scener også i denne filmen, men ærlig talt, denne burde man aldri ha laget.

ARVE OPSAHL (14. mai 1921 – 29. april 2007): FILMLEGENDEN OG HUMORKONGEN

Egon Olsen. Henry. Good Old Gammel Nok. Sinnamannen. Revy- og teaterkongen. Legenden Arve Opsahl.

Olsenbandens og hele Norges Arve Opsahl gikk bort i 2007, en nyhet som naturligvis ble mottatt med tristhet og bortimot landesorg. Den karakteristiske ruvende stemmen, det komiske talentet. Arve Opsahl var utvilsomt en av Norgeshistoriens mest folkekjære skuespillere, en legende innen norsk kultur, underholdning, humor, teater, fjernsyn og film.

Teaterdebuten hans kom i 1942, og 7 år senere, i 1949, spilte han inn sin første film. Utover 1960-årene var han med i flere norske komediesuksesser, likevel var det med Olsenbanden at han ble løftet mot nye høyder, som han aldri ble senket fra.

– Han var en stor komiker, men han hadde også seriøse roller, og han var så mye mer enn det folk forbinder med Arve: Han var et nydelig menneske, sa Nora Brockstedt til NTB før hun gikk inn i bisettelsen (filmweb.no).

– Det er en trist dag, også fordi den siste i den generasjonen nå er borte. Det er på en måte et tidsskille, uttalte Sven Nordin (filmweb.no) til NTB i forbindelse med Opsahls bisettelse.

Med Opsahls bortgang var også alle de viktigste Olsenbanden-skuespillerene død, tre av dem i løpet av en periode på to år.

Som jeg har nevnt tifligere, var Olsenbanden enorme for meg da jeg var liten. Og Egon Olsen, alles favorittskurk, var helten. Senere gjorde Opsahl megasuksess i Mot i brøstet som Henry, men lenge før Olsenbanden så dagens lys på norske kinolerreter og skjermer gjorde Opsahl seg bemerket gjennom sine opptredener på teaterscenen, TV og film. Han var faktisk også sanger, noe som ikke er så overraskende for en revykunstner. Særlig sjømannsviser var han god på.

Arve Opsahl var aldri Norges beste skuespiller, men Arve Opsahl er likevel en ubestridt legende – og en av de skuespillerene som definitivt har gledet meg mest, både gjennom oppveksten og fortsatt den dag i dag. Opsahl sovnet stille inn 29. april 2007 på Diakonhjemmet i Oslo, nær 86 år gammel.

Hatten av for den norske legenden.

Har du kommentarer, ris, ros eller filmtips fra dette året? Klikk på Kommentarer-linken like under dette innlegget, og post kommentarene dine 🙂

#film #filmer #2007 #filmsnakk #movies #nocountryforoldmen #coenbrothers #olsenbanden #vargveum #filmhjerte

Fortsatt er det en god del filmår igjen i denne filmblogg-retroserien selv om vi nærmer oss nåtid. Men før den tid skal filmene jeg likte fra 2006 omtales. Nettopp filmåret 2006 er dagens tema her på filmhjerte.blogg.no.

_{Oppdatert 07.09.15}

_{I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.}

2006 var et gjennomsnittlig godt filmår med en rekke ganske gode og severdige filmer, innen en rekke kategorier og sjangere. Som vanlig finner du min favorittfilm fra dette året litt lengre ned i saken. Som fra 2005 var det også i 2006 en film som skilte seg ut og gjorde mitt personlige filmfavorittvalg enkelt.  Men aller først; her er de andre filmene fra 2006 som jeg syns fortjener litt ekstra heder og omtale, i tilfeldig og urangert rekkefølge.

CASINO ROYALE

Casino Royale føyer seg inn i rekken av filmer i serien om JAMES BOND. Filmen er den første med Daniel Craig i rollen som agent 007, James Bond. Jeg så den (selvsagt) på kino, og syns Craig leverer veldig godt som Bond. Etter min mening kanskje den nest beste Bond, etter legenden Connery, i konkurranse med Moore.

MISSION: IMPOSSIBLE III

Mission: Impossible 3 er grei action eller actionthriller, men ikke like god som eneren fra 1996. Likevel slår den godt nok fra seg til å underholde når man vil ha litt fartsfylt action og spenning.

LITTLE MISS SUNSHINE

Veldig underfundig og ganske morsom dramakomedie om en dysfunksjonell familie på roadtrip-tur i en knallgul Volkswagen-minibuss. Jeg liker filmen, men Steve Carell som har en av hovedrollene er ikke en skuespiller jeg liker, selv om han er med i flere filmer jeg liker (så han er med andre ord ikke i kategorien “å nei ikke han igjen”, selv om han ikke trekker opp). Alan Arkin fikk Oscar for beste mannlige birolle, og det ble også pris til filmen for beste originalmanus (og det fortjente filmen, for den er som sagt en underfundig historie). Filmen var også nominert i kategorien beste film, samt at den da rundt 10 år gamle Abigail Breslin fikk en fortjent nominasjon for beste kvinnelige birolle. Greg Kinnear, Toni Collette og Paul Dano er tre andre som er å se i viktige roller.

BILER (ORIG. TITTEL: CARS)

Animasjonsfilmer er slett ikke det jeg oftest ser, ihvertfall ikke med “ikke levende” vesener som i filmene er gitt liv, slik som båter, fly, tog og biler, men faktisk er nettopp Biler animert morro som jeg syns var bra.

BLOOD DIAMOND

Nok en strålende rolleprestasjon av Leonardo DiCaprio, og også Jennifer Connelly spiller godt, i denne filmen der handlingen utspilles i Afrika på livsfarlig diamantjakt. Til tross for fem nominasjoner ble det ingen Oscar til “Blood Diamond”. Dicaprio var nominert i klassen for beste mannlige hovedrolle, men vant altså ikke. Uansett, dette er en type film som kanskje i utgangspunktet kan virke litt uinteressant og som derfor muligens er litt bortglemt, men det er faktisk en veldig spennende film.

BORAT

Full tittel: Borat: Cultural Learnings of America for Make Benefit Glorious Nation of Kazakhstan

Årets utvilsomt mest sinnsjuke film, årets i særklasse hysteriske morsomste film, er den smått legendariske Borat.

Sasha Baron Cohen er spinnvill som Borat, Kazakstaneren som reiser til USA for å lage dokumentar til kazakstansk TV om verdens beste land, USA, men som blir besatt av tanken om å gifte seg med Pamela Anderson, og som ender opp i den ene situasjonen mer åndssvak enn den andre, samt en rekke pinlige, kleine og flaue øyeblikk. Hysterisk. Noen av scenene er til å kveles av! Terningkast 6!

Cohen fikk Golden Globe-pris for beste mannlige hovedrolle i komedie/musikal, og filmen fikk Oscar for beste adapterte manus.

THE LAST KING OF SCOTLAND

Biografisk drama med handling fra 1970-tallets Uganda der vi får et innblikk i Idi Amins regime. Forest Whitaker gjør en imponerende rolle som Ugandas karismatiske og brutale diktator Idi Amin. Whitaker gjorde en så god innsats at han ble belønnet med Oscar, for beste mannlige hovedrolle. Vel fortjent.

BEERFEST

Her er det øl, øl og mere øl for alle penga. Og mye latter.

THIS IS ENGLAND

Knakende godt engelsk spenningsdrama. Vi befinner oss i England, året er 1983.

DEN FRIE VILJEN (ORIGINAL TITTEL: DER FREIE WILLE)

Veldig sterk og kraftfull film fra Tyskland, regissert av Matthias Glasner, og med Jürgen Vogel i hovedrollen, en rolle han utfører på en ekstremt og drivende god måte. Filmen er på over 2 og en halv time (163 minutter), noe som er veldig lenge for en film. Selv om den gjerne kunne vært noen minutter kortere, så er filmen utvilsomt både et sterkt menneskelig portrett av en voldtektsmann, medrivende, provoserende og engasjerende, litt som et knyttneveslag i magen metaforisk sett, og er derfor en film jeg helt klart anbefaler. En tidligere dømt voldtektsmann løslates fra en mentalinstitusjon etter å ha sonet 9 år for flere grove voldtekter. Ute i friheten har han store problemer med å styre sine drifter.

Jeg vet ikke så mye om tysk film, så jeg vet ikke hvor godt kjent Glasner er, men Jürgen Vogel er ihvertfall en av Tysklands best kjente og mest populære skuespillere i hjemlandet, har jeg lest.

Jeg så filmen på kino under Tromsø  International Film Festival i januar 2007, der regissør Glasner og hovedrolleinnehaver Vogel var tilstede og diskuterte filmen med publikum i salen etter visningen, noe jeg syns var veldig interessant og lærerikt om filmen. For meg personlig var Den frie Viljen en av årets kraftigste filmopplevelser. Filmen hadde også ordinær kinodistribusjon i Norge, om jeg ikke husker feil, og er gitt ut på dvd med norsk tekst.

Se den om du finner den. Filmen har selvsagt tysk tale.

EMMA` S BLISS (ORIGINAL TITTEL: EMMAS GLÜCK)

Også Emma`s Bliss (Tysk original tittel: Emmas Glück. På norsk: Emmas Lykke) er en film fra Tyskland, som jeg så på kino på Tromsø Int. Film Festival i januar 2007. Filmen, også denne med Jürgen Vogel i en av hovedrollene, er et romantisk tragikomisk drama fra landlige tyske omgivelser. Vogel spiller her på helt andre strenger enn i “Den frie vilje”. En morsom og smårørende film som jeg helt klart likte da jeg så den på kino. Jeg har ikke sett den siden den gang, da med engelske tekster. Jeg tviler forøvrig litt på at den er å oppdrive med norsk tekst, men forstår du tysk eller finner den med engelske tekster (og kan lese engelsk såklart) bør du få med deg denne litt bedårende rare filmen, for den byr på en hyggelig og lun rørende filmstund.

PS: om noen vet om filmen finnes for kjøp eller nedlasting et eller annet sted med norsk/engelsk tekst, gi gjerne et tips om hvor 😉

BECK – EKSTREM TILSTAND (Orig. tittel: BECK – SKARPT LÄGE)

Film nr 17 i rekka av BECK-filmer med Peter Haber i rollen som Stockholm-politiets etterforsker Martin Beck.

En kvinne lykkes i å flykte med sine to barn fra mannen som mishandler henne. Like etter finner man mannen myrdet i sitt eget hjem, men familien er sporløst forsvunnet. Martin Beck jobber for å finne familien, da blodspor knytter kvinnen til mordstedet.

BECK – JENTA I JORDKJELLEREN (Orig. tittel: BECK – FLICKAN I JORDKÄLLAREN)

Den 18. Beck-filmen med Peter Haber i hovedrollen som Beck.

En fem år gammel jentes kropp blir funnet i en avsides jordkjeller utenfor Stockholm. Obduksjonsrapporten viser at jenta har vært død en stund, men når Beck og kollegene hans fant stedet stod det dagsfersk mat satt inn i kjelleren til henne. Hvem er det som fanger små barn og holder de i skjul?

BRANDVÄGG

Den åttende filmen om WALLANDER med Rolf Lassgård i rollen som Ystad-politiets Kurt Wallander. Brannvegg er egentlig en miniserie i to deler, og bygger på Henning Mankell sin krimbok med samme navn (Brandvägg) fra 1998.

Et brutalt taximord skjer, og to kvinner erkjenner ugjerningen men virker helt uberørt av handlingene sine. En mann blir funnet død ved en minibank, og lommeboka hans er borte. Like etter forsvinner lyset i store deler av Skåne. Wallander får sakene på bordet sitt, og begynner å tro at det kan finnes en sammenheng mellom de.

WALLANDER-FILMSERIEN MED KRISTER HENRIKSSON SOM WALLANDER FORTSATTE I 2006, MED HELE 7 (!) NYE FILMER:

DET SVAKE LEDD (Orig. tittel: DET SVAGA PUNKTEN)

FOTOGRAFEN

DEKKOPERASJONEN (Orig. tittel: TÄCKMANTELN)

LUFTSLOTTET

BLODSBAND

FORFALSKEREN (Orig. tittel: JOKERN)

HEMLIGHETEN

Kurt Wallander og kollegene hans hos politiet i Ystad etterforsker og løser nye brutale og innviklede drapsgåter og krimsaker. Her er det bare å lene seg tilbake i sofaen og bli med på det beste av nordisk spenning. Stillferdige Wallander er både  intens og spennende uten å være hektisk, står det i en av brukeranmeldelsene hos Netflix, noe jeg ikke kunne sagt stort bedre selv. Wallander-filmene er svensk krim som anbefales sterkt.

PS: ALLE 32 FILMENE MED HENRIKSSON SOM WALLANDER KAN SEES HOS NETFLIX.

Tilsammen er det spilt inn hele 32 Wallander-filmer med Krister Henriksson som Wallander. Filmene som ble gitt ut i 2006 var nummer 7-13 i filmserien. Beck og Wallander er mine to desiderte svenske filmfavoritter, og rager høyt innen krim på min skala. Alle 32 Wallander-filmene i Henriksson-serien er tilgjengelig på Netflix.

BLACK SHEEP

.

Grøsser-komedie fra New Zealand, som tar helt av 🙂  Klokkeklar anbefaling for tilhengere av svarte komedier, grøss og skrekk.En av årets morsomste filmer 🙂 Jeg så filmen på kino under filmfestivalen i Tromsø, og ja, filmen gjorde seg godt på det store lerretet. Jeg har den også på dvd i hylla 😉

Et eksperiment går feil, veldig feil, og harmløse sauer forvandles til blodtørstige drapsmaskiner!

GLUE

Ungdomsdrama fra Argentina, som jeg så på filmfestivalen i Tromsø uten å ha mye anelse om hva filmen handlet om før jeg så den. Temaet i filmen er ikke det mest interessante eller nyskapende, men jeg liker en del av miljøskildringene og det visuelle ved filmen, som balanserer på kanten av skillet mellom terningkast 4 og 3. Det er ikke en film som fester seg som lim (Glue, ikke sant ;p), men som tidligere nevnt liker jeg filmer fra Sør-Amerika, kanskje spesielt Argentina, mye pga filmens baktepper og miljø.

“A teenage summer in a small town in vast, empty Patagonia, a dysfunctional family, a rock band, a can full of glue, two boys, one girl, loads of tongue kisses, dry heat, wind in Patagonia, existential angst… A teenage story in the middle of nowhere.” (imdb.com)

ÅRETS FILMHJERTE 2006

BABEL

Nasjonalitet: USA/Mexico/Frankrike

Filmgenre: Drama

Regi: Alejandro Gonzales Iñárritu

Medvirkende: Brad Pitt, Cate Blanchett, Gael Garcia Bernal

Ingen tvil overhodet om  hva som er den klart beste filmen fra 2006. Ingen over, ingen ved siden, den beste filmen i 2006 var definitivt den utsøkte BABEL, en moderne fabel om Babels tårn, med Brad Pitt og Cate Blanchett i hovedrollene. Skulle jeg sette opp en liste over 10 favorittfilmer gjennom tidene, ville Babel i aller høyeste grad være med i vurderingen ihvertfall.

De to timene og 20 minuttene filmen varer blir aldri kjedelige. Dette er i alle fall en av mine favorittfilmer, for filmen er både spennende, provoserende og lett å bli engasjert i. Den har blant annet fått terningkast 6 i Dagbladet og VG.

Veldig kort fortalt: Fire historier flettes sammen i denne filmen, hvor handlingen er satt til Marokko, USA, Mexico og Japan. Et amerikansk par er på ferietur i Marokko, da et skudd rammer bussen de sitter i, kvinnen som blir truffet må fraktes til en lokal landsby midt i ødemarken, noe hun langt fra er fornøyd med. De andre passasjerene er heller ikke særlig happy over det ikke planlagte stoppestedet. Rasisme og frykt for det ukjente spiller viktige elementer her.

Vi møter også en ulykkelig stum, men sensuell, japansk tenåringsjente med problemer, en meksikansk dagmamma som havner i trøbbel i ørkenen, og to marokkanske unggutter som får erfare at våpen ikke er noe leketøy.

Babel kan gjerne sees på som en liten fabel, en slags kunstfilm som forsøker å sette ting opp mot hverandre og skape sympati og medfølelse, og den skal provosere. Navnet på filmen, “Babel”, stammer fra en bibelsk fortelling, “Babels tårn”, der mangel på evnen til kommunikasjon står sentralt.

Filmen fikk 7 Oscar-nominasjoner, blant annet i kategorien beste film (vant ikke). Den fikk derimot Oscar for beste originalmusikk. Og det fortjente den, for filmens musikk setter sitt preg og er effektfull. 

Pitt imponerer i hovedrollen som ektemannen til den skadeskutte kvinnen, og flere av de andre på rollelista gjør solide prestasjoner. Blant annet er det verdt å nevne særdeles gode barneskuespiller-prestasjoner. BABEL er et imponerende stykke filmkunst og et aldri så lite mesterverk fra regissør Alejandro Gonzales Iñárritu, mannen bak tidligere og senere suksessfilmer som Amores Perros (Elskede kjøtere), 21 Grams og Birdman.

Babel er en av de filmene du bare MÅ se. Terningkastet blir 6.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2006

2006 var i mine øyne et bra år for filmer fra Norge, med godt over en håndfull antall filmer som jeg synest er ganske gode og/eller morsomme. 2006 er sånnsett et av de absolutt beste årene med tanke på antall bra norske filmer. 21 norske filmer hadde premiere i 2006, og hele 7 av disse er filmer jeg liker godt. Jeg sliter litt med å utnevne en av de som favoritt fremfor et par av de andre, men det står mellom LANGE FLATE BALLÆR; GYMNASLÆRER PEDERSEN; SØNNER; FRITT VILT og KALDE FØTTER. I tillegg er animasjonsfilmen SLIPP JIMMY FRI veldig morsom, samt at jeg også liker den stjernespekkede URO godt. Alle disse filmene er filmer jeg kan anbefale, filmer som byr på en god mix, med humor, komikk, drama, spenning, grøss, action og tilbakeblikk til en svunnen tid. Jeg husker også å ha sett “Reprise“, men den liker jeg ikke, den er kjedelig. Ironisk nok for min del var det nettopp den filmen som vant Amandaprisen for årets beste norske film i 2007 (årets norske kinofilm). Av disse filmene husker jeg å ha sett Fritt Vilt og Sønner på kino.

Den jeg liker best av de norske filmene fra 2006 –  etter å ha grublet litt over hvem som fortjener filmbloggheder og ære mest – er:

SØNNER

Sjanger: Drama/spenning

Regi:  Erik Richter Strand

Medvirkende: Nils Jørgen Kaalstad, Henrik Mestad, Edward Schultheiss,
Ingrid Bolsø Berdal, Mikkel Bratt Silset, Joachim Rafaelsen, Anna Bache-Wiig, m. fl.

Et ubehagelig godt spenningsdrama som setter søkelyset på et av samfunnets store tabuer, pedofili. En provoserende film, hvor man befinner seg utenfor de trygge rammene for hva man kan godta. Nils Jørgen Kaalstad, her i sin første hovedrolle, gjør en glimrende jobb, og Henrik Mestad i rollen som mannen med avvikende lyster er skremmende og manipulerende, en skikkelig drittsekk. Men filmen gir likefullt et flerdimensjonalt bilde av forholdet mellom overgriper og offer. Førstnevnte glimrende gestaltet av Mestad. Av noen omtalt som årets viktigste norske film. Sønner ble overøst med strålende anmeldelser i norsk presse, og gjorde seg også positivt bemerket blant annet i Spania der den ble populær på San Sebastian Filmfestival.

Norske grøssere og skrekkfilmer er sjeldent veldig bra, men med Fritt Vilt har man truffet godt. Et avsidesliggende isolert høyfjellshotell i vinterkledde Jotunheimen. Ingen telefondekning. En psykopatisk morder som går løs i fjellheimen. Tilfeldigvis dukker det da selvfølgelig opp en gjeng uskyldige og pene unge mennesker der, anført av Norges ukronede actiondronning Ingrid Bolsø Berdal, og med Viktoria Winge og Rolf Kristian Larsen. Tja…det er ikke fritt for at det blir noe blodsplætter her. Fritt Vilt ble den første norske filmen som ble tatt med i konkurranseprogrammet på den anerkjente Sundance-festivalen i Utah, USA. Filmen vant også prisen “Folkets Amanda” som beste film under Amanda-prisen 2006.

Sjekk også Fritt Vilt sine nettsider, for fotos, trailere og annet stæsj.

Uansett politisk ståsted, Gymnaslærer Pedersen gir et fascinerende tilbakeblikk på en tid da den marxist-leninistiske bevegelsen bredde om seg her til lands på slutten av 1960-tallet og utover 70-årene.

Artig og noe underkjent “råne-komedie”. Jeg er altså av de som syns filmen er morsom, men et spenn fra terningkast 1 til 5 hos norske aviser gir et bilde av at humoren ikke går hjem hos alle. Fra VG, Dagbladet, Dagsavisen og BT var dommen steinhard; terningkast 1, mens Aftenposten doblet antall øyne. TV 2 (side2.no) og Stavanger Aftenblad var av en annen oppfatning, noe terningkastene 3 og 5 vitner om. “Konturene av kalkun”, meldte VG-Selås, “En norsk rånekomedie med stor harryfaktor ? kan det bli morsomt? Svaret er ja, så absolutt”, kontret Stavanger Aftenblad. Selv ville jeg vel landa på en firer på terningen. Se den og døm selv!

Komediesuksess.

Grei norsk politispenning.

Animert galskap fra Norge! Filmen er altså norsk, men har originaltittelen “Free Jimmy”, noe som selvsagt gir assosiasjoner til “Free Willy” (Slipp Willy fri). Jimmy er en elefant, men ikke en vanlig en. Han er nemlig narkoman. Den var den nest dyreste norskproduserte filmen gjennom tidene da den kom, med en total prislapp på rundt 120 millioner kroner! Filmen ble laget med munnbevegelser tilpasset engelsk tale, og deretter dubbet til norsk. Jæ*** artig egentlig, men ganske så sinnsjuk historie! Slipp Jimmy fri fikk Amanda-prisen i 2006 for beste film.

ANDRE FILMER FRA 2006 VERDT Å BRUKE TID PÅ

The Pursuit of Happyness – biografisk drama med far og sønn Smith i hovedrollene; Will og Jaden.

Da Vinci-koden – Årets mest opphausede film var nok trolig Da Vinci-koden, basert på Dan Browns bestselgende bok. Ikke mer enn midt på treet for min del, men kanskje ble den litt for langdryg (149 minutter) og mystisk etter min smak.

Smokin` Aces – Krimaction med nok skyting ihvertfall 😉

RV (Runaway Vacation)  – Småmorsom komedie.

The Wicker Man – Jeg har sett denne en gang tror jeg, men husker ikke noe av den. Jeg innbiller meg ihvertfall at den er en ok film.

The Black Dahlia – Potensiell godt filmtips? Jeg har ikke sett den ennå, men har den på dvd. Ut fra omtaler lover den bra.

London to Brighton – Heller ikke denne har jeg sett, men også her har jeg tro på at det kan være en brukbar filmopplevelse.

Notes on a Scandal – Britisk drama/thriller, med Judi Dench og Cate Blanchett.

Efter brylluppet – Dansk drama, med  Mads Mikkelsen i hovedrollen, og svenske Rolf Lassgård i en av de andre rollene. Filmen var Oscar-nominert for beste fremmedspråklige film.

Farväl Falkenberg – Svensk drama som jeg bare har sett bruddstykker av, men som jeg håper å få sett ferdig, bare jeg ramler over den igjen. 

_{PS: Skulle du ikke finne dagens omtalte filmer på Netflix, HBO, iTunes Store eller andre lovlige tjenester, så er det kanskje fortsatt mulig å finne de andre steder på nett, men skynd deg før det Nord-Koreanske, eh unnskyld jeg mente det norske, rettsvesenet kommer ilende med sensuren sin… ;p}

LEGENDEN AUD SCHØNEMANN (1922 – 2006)

– HELE NORGES “MODERN” OG “VALBORG”

Norges koseligste skuespillerinne gjennom tidene? Aud Schønemann, som gikk bort 30. oktober 2006, var (og er) i alle fall en av mine absolutte norske favoritter, som jeg har satt stor pris på. Schønemann vil for evig og alltid ha høy legendestatus hos undertegnede, og mange hundretusenvis av nordmenn, etter rollene hennes som Valborg i Olsenbanden og “moder`n” Magnhild Fleksnes i Fleksnes. I tillegg gjorde hun en veldig sjarmerende figur i NRK-suksessen Fredrikssons Fabrikk som den eldre og sjenerte syersken Margit.

Og sjenert var hun faktisk også i virkeligheten, særlig i sine omlag 20 siste aktive år, og opptatt av nøkternhet, å oppføre seg ordentlig og å møte mennesker med respekt, har jeg lest sønnen hennes fortelle i et intervju, som er veldig interessant lesestoff. Dagens komikere har utvilsomt noe å lære av Schønemann må det være lov å  si, uten at jeg retter noen pekefinger mot noen spesielle.

Jeg lærte tidlig å sette pris på Schønemann gjennom uvurderlige humorskatter som Olsenbanden og Fleksnes, der hun i rollene som Valborg og modern briljerte stort, roller som gjorde henne til en legende innen norsk kulturliv og underholdning, og med en teater- og filmkarriere som startet en gang på siste halvdel av 1940-tallet og strakk seg frem helt til i 2001, var Aud Schønemann en av våre mest folkekjære sceneartister og skuespillere, med omlag 50 filmer på merittlisten og en rekke teateropptredener og andre roller.

Jeg klarer ikke å avgjøre hvilken rollefigur jeg liker henne best som, for både “Valborg” og “modern” var fantastiske roller, som har gledet meg stort gjennom oppveksten og fortsatt den dag i dag. Begge to er kroniske og uvurderlige “kulturskatter”! 😀
Rollen som vaskekjerringa “Lilly Hansen” i “Skulle det dukke opp flere lik… ” (1970) må også nevnes. Ihvertfall ville verken Olsenbanden eller Fleksnes vært det samme uten henne.  I 2010 ble en statue av Schønemann satt opp utenfor Oslo Nye Teater, og nettopp “Lilly” fra “Skulle det dukke opp flere lik…” er figuren statuen forestiller.

Schønemanns ektemann Jan Pande-Rolfsen døde i 2002, noe som gikk hardt inn på henne. Året etter ble hun rammet av hjerneslag, noe som gjorde at hun mistet taleevnen og var sengeliggende i sine tre siste leveår. Schønemann ble 83 år gammel. HER kan seher.no sin artikkel om henne i.f.m. hennes bortgang leses.

Aud Schønemann, jeg tar hatten av for henne. Den lille dama som var blant de største av alle innen norsk kultur.

 #film #filmer #filmhjerte #filmsnakk #2006 #babel #sønner #dvd

Legg gjerne igjen kommentarer, filmtips eller andre interessante opplysninger. Klikk på Kommentarer-linken like under dette innlegget, og post det du har på hjertet! 😉

Filmene i denne filmblogg-saken har 10-årsjubileum i år. Filmer fra 2005 står på dagens filmhjerte-meny. Hva syns du om filmåret 2005?

I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.

2005 var et godt filmår, som bød på flere gode filmer, og mye ræl. Årets filmhjerte-vinner hadde jeg ingen problemer med å plukke ut,  for den var årets klart beste.

Her er de andre filmene fra 2005 som jeg likte best.

BROKEBACK MOUNTAIN

En av årets beste filmer var asiatiske Ang Lee sitt rørende romantiske drama Brokeback Mountain.

Filmen fikk Oscar for beste regi, adapterte manus og originalmusikk. I tillegg var den nominert som beste film, og Heath Ledger, Jake Gyllenhaal og Michelle Williams var nominerte for hhv beste mannlige hovedrolle, mannlige birolle og kvinnelige birolle. Mange mente filmen ble forbigått og burde vunnet både beste film, samt at Ledger og Gyllenhaal burde vunnet, men istedet gikk prisene til Crash (beste film*), Phillip S. Hoffman for Capote og George Clooney for Syriana. Særlig Clooneys pris ble omstridt. Både Gyllenhaal og Ledger leverte veldig emosjonelt og glimrende spill, særlig syns jeg Ledger imponerte det lille ekstra. Men også filmens kvinnelige skuespillere hadde fremtredende og viktige roller, og gjorde strålende prestasjoner. Michelle Williams (spilte kona til Ennis, Ledgers rollefigur) er nevnt, men mest fascinert ble jeg av Kate Mara, som spilte Ennis` datter, Alma Jr.

Brokeback Mountain får terningkast 5.

*Filmen CRASH hadde premiere i 2004 på filmfestivalen i Toronto, men ble ikke sluppet offisielt før i 2005. Jeg tok den med i innlegget om filmer fra 2004, der jeg utropte den til den beste filmen fra 2004. Mange vil regne den som en film fra 2005, og det var jo da også for filmer fra 2005 den fikk Oscar for beste film, så den kan naturligvis også nevnes her. Men i filmhjerte.blogg.no sin verden er den fra 2004, ellers hadde det ikke blitt noe “årets filmhjerte” til Crash 😉 Mange var som sagt skuffet over at ikke Brokeback Mountain fikk Oscar-prisen for beste film, men når vinneren het Crash så syns jeg det er greit, for Crash er en glimrende eksepsjonell film. Brokeback Mountain er selvsagt på mange måter også det, likevel kom det neppe som et sjokk at den noe konservative Academy Awards-komitèen lot valget falle på en film som setter søkelys på rasemotsetninger, fremfor den tragiske og omstridte kjærlighetshistorien i Brokeback Mountain. Men som sagt, nå er Crash også en ekstremt bra film.

WAITING… (også kjent under tittelen: EAT THIS)

Du kommer aldri mer til å tørre å klage på mat og service på et spisested mens du ennå spiser der, etter å ha sett denne sjuke grisete komedien 😉 Sikkert noe underkjent og bortglemt. Hysterisk morsom er den ihvertfall. Årets morsomste film faktisk. Den passer imidlertid sikkert ikke for alle humorelskere, for om man ikke er fan av “teit humor” vil man neppe synest dette er så fryktelig morsomt.

Filmkritikerne likte ikke filmen noe særlig, men den ble bedre mottatt hos publikum, den har også gjort det brukbart på dvd, og har fått litt kult-status. Waiting… sine største stjerner er Ryan Reynolds, Justin Long og Luis Guzmán.

Filmtittelen kan forøvrig muligens forstås på to måter. Tittelen “Waiting…” spiller på ordet “waiter”, som betyr servitør, man serveres altså. Tittelen kan antagelig også tolkes som at man venter, noe de fleste vel forbinder med ordet “waiting”. Muligens kan grunnen til at filmen i mange land, blant annet i Norge, går under tittelen “EAT THIS” være at man antok at originaltittelen ikke ville bli forstått riktig?

CAPOTE

Biografisk krimdrama der Phillip Seymour Hoffman gjør en glimrende rolle som den amerikanske forfatteren Truman Capote, en rolle han altså fikk Oscar for som beste mannlige hovedrolle. At Hoffman fikk prisen er definitivt ingen skandale, for han var knakende god, faktisk veldig imponerende. En skikkelig kunstnerisk karakterrolle av Hoffman, som desverre som kjent døde på tragisk vis kun 46 år gammel, i februar 2014.

Capote er uansett iallefall en veldig god film. En av de beste fra 2005 spør du? Ja, så absolutt, svarer jeg da. Farlig nært toppkarakter, imidlertid lander terningen på 5.

Truman Capote har blitt kjendis på grunn av sine bøker, særlig Frokost hos Tiffanys, og kommer en dag over nyhetshistorien om mordet på en hel familie i Kansas. Han får lov av sin sjef i The New Yorker til å følge saken, og drar til Kansas med sin venn Harper Lee for å intervjue mennesker som kjente den drepte familien. Når drapsmennene blir pågrepet, får Capote, via sitt gode forhold til konen til den lokale sheriffen, lov til å ha kontakt med den ene pågrepne, Perry Smith. Capote følger saken i fem år, under straffesaken, anken og tilslutt straffen for paret som utførte mordet (kilde: wikipedia).

THANK YOU FOR SMOKING

Politisk stjernespekket satire om tobakksindustrien og folks rett til å gjøre egne valg, som det formelig røyk av… (selv om det vel knapt nok ble fyrt opp en eneste røyk i filmen?). Veldig morsom, med bitende ironi.

GOAL!

For veldig mange er den store guttedrømmen å bli fotballproff i England. Den sjansen får den talentfulle søramerikaneren Santiago, som oppdages av en talentspeider med bånd til Newcastle. Nå er ikke akkurat Newcastle mitt favorittlag, men denne fotballfilmen må vel kalles obligatorisk for alle fotballfans som elsker Premier League, og også liker film 😉

THE THREE BURIALS OF MELQUIADES ESTRADA

Da jeg så denne prisbelønnede moderne westerninspirerte filmen på kino under filmfestivalen i Tromsø  var jeg ikke alene om å irritere meg gløgg ihjel, og fikk filmopplevelsen noe spolert. En del av dialogen i filmen foregår nemlig på spansk, noe jeg ikke har noen innvendinger imot. Derimot hadde jeg og flere andre innvendinger mot at filmen ble vist uten noe teksting, verken på engelsk (som vanlig er på slike festivalfilmer der språket som snakkes ikke er engelsk eller norsk/svensk/dansk) eller norsk. MEN, det gikk faktisk likevel å følge handlingen i filmen, selv om man ikke skjønte et kvekk av dialogen i de delene som hadde spansk tale.

Senere har jeg kjøpt den på dvd med tekster, og mener det absolutt er en ganske spennende og gripende film. Godt spill av Tommy Lee Jones og Barry Pepper. Filmens regi står også Tommy Lee Jones for. Spenning og tragedie, i en film som både provoserer og engasjerer litt. Flere vil nok synest at Jones sin rollefigur er i overkant røff mot den uheldige gjerningsmannen. Men slikt er med på å gi filmen sin dimensjon.

Den lille, støvete byen Van Horn blir snudd på hodet da den illegale innvandreren Melquiades Estrada blir funnet skutt og drept i ørkenen på grensen mellom USA og Mexico. Ingen vil selvsagt innrømme å ha skutt mannen, men rancheieren og vennen Pete (Tommy Lee Jones) nærer mistanke til den lokale grensepatruljen og setter i gang sin egen etterforskning. Nettet snører seg sammen, og da han får tak i gjerningsmannen, legger de ut på en hasardiøs ferd gjennom ørkenen for å oppfylle Melquiades siste ønske om å bli begravet i sin hjemby. Reisen blir en prøvelse for både gjerningsmann og hevner, som begge kommer frem som mennesker merket for livet (kilde: filmweb.no).

AURA (EL AURA)

Spanskspråklig Krimthriller fra Argentina (Argentina/Spania/Frankrike). Litt spesiell er Aura, men jeg liker filmer fra en del land i Sør-Amerika. Ricardo Darin er å se i hovedrollen (ja, han er  jo i “alle” argentinske filmer føles det som, men han er til gjengjeld en veldig dyktig skuespiller som alltid leverer). Aura ligger nok et stykke unna toppscore på filmskalaen, men det er en brukbar film som også ligger litt over midt på treet, så en firer på terningen vil det vel bli.

A HISTORY OF VIOLENCE

Viggo Mortensen har hovedrollen i denne glitrende dramathrilleren som er regissert av David Cronenberg. A History of Violence er basert på en tegneserieroman med samme navn.

Tom Stall driver en liten restaurant i Millbrook i Indiana, der han bor med sin kone Edie, sin sønn Jack og sin lille datter. En dag blir han ufrivillig byens helt når han forsvarer seg selv og andre i et ransforsøk der han tar livet av begge ranerne. Når historien sprer seg ut til resten av landet, blir Tom oppsøkt av Philidelphia-mafiaen som hevder Tom i virkeligheten er Joey, som lurte dem for 20 år siden (wikipedia).

For de som liker litt småkuriositeter av faktaopplysninger, her er et lite knippe. Hele filmen ble spillt inn i Canada, og byen der handlingen foregår er fiktiv. Denne filmen var også den aller siste som ble gitt ut på VHS i USA, og markerte dermed slutten på en omlag 30 årig epoke for VHS-formatet.

WALLANDER: ETT SKRITT ETTER (Original tittel: STEGET EFTER)

WALLANDER-FILM. Steget efter/Ett skritt etter, er en av de aller beste Wallander-filmene av de alle, inkludert filmene der K. Henriksson spiller Wallander. Her er det derimot Rolf Lassgård som har rollen som Ystads store (anti)helt, Kurt Wallander.

Det aller beste med filmene der Lassgård spiller Wallander, rent bortsett fra at Lassgård er fantastisk, er at disse filmene er direkte basert på Henning Mankells mesterlige krimbøker. Alle de 9 Wallander-filmene med Lassgård er basert på bøkene, som jeg har lest mange av. 31 av de 32 Wallander-filmene der Krister Henriksson spiller Wallander er derimot ikke direkte basert på bøkene, men basert på “Wallanders univers” av rollefigurer og miljø fra bøkene. Også disse, og Henriksson, er glimrende, men Lassgård er det ørlille hestehodet foran i min bok.

Fra filmweb.no: Se Rolf Lassgård som etterforskeren Kurt Wallander, bygget på Henning Mankells syvende roman i den bestselgende krimbok-serien.

Historien begynner når tre nedgravde lik i 1700-talls klær blir funnet ved et vakkert skogsholt rett utenfor byen. Wallanders kollega gjennom mange år, Svedberg, er først på plass. Sterkt rystet av funnene forteller han at likene trolig svarer til savnet av tre ungdommer, meldt savnet bare noen uker tidligere.

Wallanders team med etterforskerne Martinsson, Nyberg og hans eks-kjæreste Maja blir forsterket med “HC”, en etterforsker fra København. Til Wallanders store irritasjon viser det seg snart at Maja og den danske politimannen kjenner hverandre fra før.

Når Wallander senere finner Svedberg død hjemme, med sitt tjenestevåpen i hånden, blir det konkludert med selvmord. Men snart kommer det frem at han har blitt myrdet, og at mordet kan kobles til funnet av de tre ungdommene. Samtidig som motivet begynner å bli tydelig innser man at morderen har forspranget. Wallander ligger ett skritt etter, og flere ofre står på ventelisten.

“Ett skritt etter” hander om hvordan vi forholder oss til våre nærmeste. Om hva som skjer når vi oppdager hvem de egentlig er, og hvem vi selv egentlig er. Selv om vi kanskje ikke alltid ser akkurat det.

.

I 2005 startet også Wallander-rekken av filmer med Krister Henriksson i rollen som Wallander, parallellt altså med at det fortsatt ble spilt inn filmer med Lassgård i Wallander-rollen. Hele 6 Wallander-filmer med Henriksson i hovedrollen kom i 2005. Det var disse:

FØR FROSTEN (Orig. tittel: INNAN FROSTEN)

BYIDIOTEN (Orig. tittel: BYFÅNEN)

BRØDRENE (Orig. tittel: BRÖDERNA)

MØRKET (Orig. tittel: MÖRKRET)

AFRIKANEREN (Orig. tittel: AFRIKANEN)

MASTERMIND

I serien med Henriksson som Wallander kan det utover i filmserien være en fordel å ha sett de tidligere filmene, ettersom personlige egenskaper, relasjoner osv utvikler og endrer seg underveis i de 32 filmene som ble sluppet i perioden 2005-2013. Alle filmene har imidlertid en selvstendig historie som avsluttes for hver film. Alldeles glitrende politikrimfilmer, som jeg helt klart anbefaler.  Selv om jeg syns Lassgård er favoritten min i Wallander-rollen, så er ikke Henriksson langt bak i det hele tatt, for Henriksson tilførte helt klart Wallander-serien mye, blant annet i form av at rollefiguren ble noe yngre og en tanke mer utadvent, mens Lassgård er mer tro til rollen sammenlignet med bøkene, noe mange selvsagt verdsetter.

.

En vakker dag her på filmbloggen kunne det vært morsomt å gjøre et lite bloggmatisk dypdykk inn i Wallander-universet, hvis noen har interesse av slikt da? :p

.

Alle Wallander-filmene med Krister Henriksson ligger forresten på Netflix, så her er det bare å slå seg løs 🙂

ÅRETS FILMHJERTE 2005

C.R.A.Z.Y.

Land: Canada

Filmgenre: Drama

Regi: Jean-Marc Vallè

Fransk/”Quebeck-fransk” tale

Medvirkende: Marc-Andrè Grondin, Michel Côtè, Danielle Proulx, med flere.

C.R.A.Z.Y. er en fargesprakende feelgood-film, selv om den har flere både alvorlige og tunge stunder, det er en coming-of-age-film, et unikt familiedrama, eller generasjons-/oppvekstfilm om man heller vil, fra Canada, der handlingen i hovedsak foregår i Quebec, og er den beste filmen fra 2005.

C.R.A.Z.Y. er historien om Zachary, hans oppvekst, brødre og foreldre, gjennom tre-fire tiår – krydret med et imponerende og strålende tidsriktig, fabelaktig soundtrack med glimrende låter fra blant andre Elvis, Patsy Cline (flere låter, deriblant sangen “Crazy” som har en sentral rolle i filmen, men filmtittelen har dobbel betydning), Pink Floyd, David Bowie (“Space Oddity”), The Rolling Stones og The Cure.

Filmen følger en familie, i første rekke Zach, gjennom en periode på cirka 40 år, fra Zach blir født, gjennom oppveksten og i jakten på sin egen identitet, for å bli akseptert av faren. Strålende spill av Marc-Andrè Grondin, mens Danielle Proulx i rollen som moren er alldeles fantastisk, og Michel Côtè som spiller faren gjør en kraftrolle. Imponerende er også guttungen som spiller Zach som liten gutt; Èmile Vallèe (sønn av filmens regissør, Jean-Marc Vallè).

Regissør J.-M. Vallè fikk vel et aldri så lite gjennombrudd med C.R.A.Z.Y., som ble både kritikerrost og en økonomisk suksess. Hans neste film som var “The Young Victoria” (2009) ble nominert til tre Oscar-priser, og vant en. Senere har han også stått for regien av “Wild” (2014) og “Dallas Buyers Club” (2013, der var Vallè Oscar-nominert for beste filmredigering). C.R.A.Z.Y. har ingen så store priser og nominasjoner, men har fått en rekke mindre priser internasjonalt i filmprisutdelinger. I hjemlandet Canada vant C.R.A.Z.Y. hele 10 priser i “Genie Awards” (den canadiske filmbransjens mest prestisjefylte prisutdeling, som nå heter Canadian Screen Awards). Der vant den blant annet prisene som beste film, samt at Côtè (slo Grondin!) og Proulx begge fikk pris for hhv beste mannlige hovedrolle, og kvinnelige birolle. Faktisk vil jeg si at Proulx sin førsteklasses innsats i denne filmen er en av de beste kvinnerollene, eller morsrollene, jeg har sett på film.

Jeg så C.R.A.Z.Y. for første gang på kino på Kulturhuset i Tromsø under Tromsø International Film Festival en kald januardag i 2006, men gikk “varm om filmhjertet” ut fra en fullsatt sal etter å ha sett denne fantastiske filmen, som jeg registrerte fallt i smak hos publikum den gang.
Den hadde senere ordinær kinodistribusjon på kino i Norge, og er også gitt ut på dvd med norske tekster. Men, jeg syns faktisk filmen er best med engelsk tekst!

Hos VG og Dagbladet fikk filmen terningkast 5, noe den også fikk hos Nordlys, Dagsavisen og Natt & Dag. C.R.A.Z.Y. er ikke feilfri, den har noe småplukk, samt noen scener som ikke er like smakfulle, men slikt blir pirk som jeg ikke orker gå inn på.

C.R.A.Z.Y. får toppscore fra filmhjerte.blogg.no. Blant mine 20 favorittfilmer er den nok ihvertfall. Jeg deler ut terningkast 6.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2005

VINTERKYSS

Den uten tvil beste norske filmen i 2005, og en av de beste norske fra 2000-tallet, er den strålende VINTERKYSS, en film om sorg, livet, døden, kjærligheten, og hvordan takle livet etter en tragisk hendelse. Det er en dyster historie som nøstes opp i løpet av filmen, men lyspunkter finner man også.

Vinterkyss hadde premiere under filmfestivalen i Tromsø i januar 2005, der regissør Sara Johnsen, som regidebuterte med denne filmen, og skuespillerene Annika Hallin og Kristoffer Joner var tilstede. Filmen ble avsluttet til stående applaus fra en fullsatt sal på Fokus Kino. En spesiell opplevelse. Jeg bet meg også merke i at det var en del våte øyne å skue særlig blant voksne kvinnelige publikummere, og det er forståelig for Vinterkyss er en dypt rørende, varm, og sorgtung historie, men altså også med sine lyspunkter.

Vinterkyss er en norsk film, men tre av de sentrale rollene bekles av svenske skuespillere. Filmen preges av meget troverdig spill, særlig fra svenske Göran Ragnerstam som jeg syns er den som imponerte mest, men også Annika Hallin og den da 11-12 år gamle Axel Zuber leverte særdeles minneverdige prestasjoner. Det gjorde også vår egen Kristoffer Joner, som her gjør sin beste rolle til dags dato.

Noe annet filmen også huskes godt for, er Jeff Buckleys coverversjon av Cohens sang “Halleluja” (1993), som når den ble spilt i filmen næmest gav frysninger nedover ryggen, fordi den var så effektfull.

Bergens Tidende og “God kveld, Norge” (TV 2) gav Vinterkyss terningkast 6, mens det ellers lå på terningkast 4 og 5 fra media forøvrig.

Om noe skal sies å trekke ned, så kan det nevnes at filmen kun varer i 80 minutter – men, det er egentlig lenge nok. Det holder i massevis til terningkast 5. Om jeg ser filmen den dag i dag føles kanskje 4 riktig, men når jeg tenker tilbake til da jeg så filmen på kino husker jeg at jeg likte Vinterkyss veldig godt.  Ikke en knallsterk femmer, men 5 blir det.

Andre severdige filmer fra Norge 2005:

Elsk meg i morgen – Den tredje filmen i Elling-trilogien.

Tommys inferno – Ungdomskomedie/drama.

 ØVRIGE FILMER FRA 2005 VERDT Å TA EN TITT PÅ…

King Kong (2005) – Naomi Watts, Jack Black, Adrian Brody. Og en gigantisk vaggende og brølende gorilla som glefser mot alt og alle. Sistnevnte minner meg forøvrig om en fyr jeg veit om, uten at jeg har tenkt å gå mer inn på det. Men før jeg snakker meg bort, la meg legge til at King Kong er en grei nok film, man vet jo hva som skjer og hvordan det vil ende. Ellers, filmen vant tre Oscar-priser, to for lyd, og en for visuelle effekter.

Hooligans – Elijah Wood er studenten som  flytter til London etter å ha blitt feilaktig utvist fra Harvard. I verdensmetropolen havner han i storbyens undergrunnsverden der fotball og hooligansmiljøene står sterkt. Nokså bra film.

Flightplan – Jodie Foster i flythriller.

Red Eye – Nok en flythriller, men uten de store stjernene. Av de på rollelista er det kun skotske Brian Cox jeg gjenkjenner umiddelbart.

Jarhead – Krigsfilm med Jake Gyllenhaar.

Lord of War – Nicholas Cage, Ethan Hawke og Jared Leto. Jeg husker ikke noe av filmen, men har et vagt minne om at jeg syns den var helt på det jevne. Altså severdig. Tror jeg.

Tolken (The Interpreter) – regissør Sydney Pollacks siste film før han døde i 2008. Med Sean Penn og Nicole Kidman.

Edmond – Med William H. Macy, Denise Richards, Julia Stiles, George Wendt. Litt spesiell film, med en veldig god Macy i hovedrollen.
– Edmond forlater sin kone og drar av sted ut i New Yorks natteliv. Målet hans er å bryte med sitt gamle liv og søke en ny form for sannhet. Edmond er historien om en vanlig mann og hans egen erkjennelse av at livet er kjedelig og meningsløst. Fra å være maktesløs, tar han grep for å forandre alt ved sitt gamle liv. I sitt nyskapte univers flytter han på egne grenser, og foretar en form for renselse hvor tidligere undertrykkelse av egen maskulinitet etter hvert utarter seg til eksplosiv voldsutøvelse (filmweb.no).

The 40 Year Old Virgin – Litt småmorsom og sukkersøt film med Steve Carell i hovedrollen. Jeg har tidligere sagt at Carell ikke er blant mine favoritter på skjerm og lerret, likevel syns jeg han er litt kostelig og trivelig i denne filmen.

Filmåret bød ellers på en hel masse eventyr og sci-fi, men mange liker jo det, og med Fantastic Four, ny Harry Potter-film, Star Wars-film, Charlie og sjokoladefabrikken, Haikerens guide til galaksen, Legenden om Narnia: Løven, heksa og klesskapet, og Batman Begins hadde man litt å velge mellom på det området.

SVERRE HOLM (1931 – 2005), FOR ALLTID EN LEGENDE

Man sier gjerne at det man opplever som barn og ung er med på å forme ens interesser, og at det setter spor. Jeg startet tidlig å interessere meg for å se film, norsk film likte jeg tidlig, og da i særklasse Olsenbanden, en filmserie jeg vokste opp med på video. Olsenbanden var en viktig del av oppveksten min, skuespillerne likeså nærmest, ihvertfall satte jeg stor pris på de alle. Fantastiske Olsenbanden. Hvor mange ganger jeg har sittet forran skjermen og sett “Benny” si “Helmaks, Egon”, har jeg ikke tall på.

Jeg digga “Benny” i Olsenbanden. Jeg digget faktisk Sverre Holm, som altså for alltid vil ha legendestatus for Benny-rollen, såpass mye at jeg en gang gikk på et “Sesam Stasjon-sceneshow” under festivaluka “Finnsnes i Fest” en gang på seint 90-tall, bare for å få se Holm “live”, selv om han da var “O. Tiedemann”, en rolle mange som var i Barne-TV-alder på 90-tallet også lærte å sette pris på han for. Sesam Stasjon likte jeg aldri, jeg kunne faktisk knapt fordra serien (jeg var da heller aldri i seriens målgruppe. Holm likte jeg uansett), men jeg frydet meg der jeg stod, idet showet startet og Sverre Holm kom trippende ut på scenen, som “O. Tiedemann” fra “Sesam Stasjon” – i sitt velkjente ganglag som “Olsenbanden-Benny”, akkompagnert av selveste Olsenbandens kjenningsmelodi. For et øyeblikk det var, for en Olsenbanden-frelst! 😉

Nyheten om Sverre Holms bortgang, som jeg leste i ei avis en marsdag i 2005, var derfor av det ekstremt triste slaget. Holm hadde naturligvis en lang karriere bak seg som skuespiller, både på teater og i fjernsynsteateret, samt diverse film/serie-roller, men for meg og mange andre vil han for alltid huskes i ærbødighet som den folkelige og stort sett alltid positive og munnrappe småskurken Benny Frantsen i Olsenbanden. Holm gikk bort 17. mars 2005, han ble 73 år gammel.

Har du en favorittfilm eller favorittfilmer fra 2005? Ros eller ris? Andre kommentarer? Ordet er fritt! Klikk på Kommentarer-linken like under dette innlegget, og post kommentarene dine.

#filmer #film #filmhjerte #crazy #2005 #vinterkyss #wallander #filmsnakk #C.R.A.Z.Y. #

Filmbloggens tilbakeblikk på filmårene drar seg opp mot midten av det nye årtusenets første tiår. Dagens filmsnakkis er filmåret 2004.

I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.

2004 var etter min mening et ganske bra år med tanke på hva som ble produsert av filmindustrien. Årets filmhjerte-vinner presenteres lengre ned i innlegget. Først, her er de andre filmene fra 2004 som jeg liker og kan anbefale, i stort sett urangert og tilfeldig rekkefølge.

MILLION DOLLAR BABY

Filmen regissert av Clint Eastwood som fikk Oscar som beste film fra 2004.  Pris ble det også til Clint`ern for beste regi, Hillary Swank for beste kvinnelige hovedrolle og til Morgan Freeman for beste mannlige birolle. Gamlefar Clint var også nominert blant beste mannlige hovedrolle, men måtte se seg slått der.

Clint Eastwood spiller den aldrende boksetreneren Frankie Dunn, som for lenge siden har mistet kontakten med sin datter.

 MYSTERIOUS SKIN

Glimrende fra regissør Gregg Araki og hovedrolleinnehaver Joseph Gordon-Levitt
Joseph Gordon-Levitt (f. 1981) gjør en fremragende prestasjon i denne kritikerroste meget velspilte, provoserende, tette og spennende dramafilmen. En av årets beste filmer, karakterisert som briljant og urovekkende, kraftfull, gripende, overbevisende. Noe jeg kan gå god for at stemmer. Mysterious Skin er også ut fra de filmene jeg har sett med Gordon-Levitt, som er en jeg liker godt, hans klart beste rolle. Ellers kan det nevnes at filmen i mange land har fått 18 års aldersgrense.

Ungguttene Neil og Brian er på forskjellige måter blitt merket av fotballtrenerens seksuelle overgrep i barndommen. Brian husker ikke lenger hendelsene, men lever i konstant frykt for utenomjordiske vesener og nærkontakt med andre mennesker. Som barn våknet han blodig, livredd og forvirret på et kjellergulv – han forestiller seg at han ble bortført av en ufo.

Neil er high school-dropout og tøff og vakker gutteprostituert. Neil beundres av mange, men hans beste venninne Wendy beskriver ham som en gutt med et sort hull der hvor hjertet skulle vært. Ti år etter Little League møtes Neil og Brian igjen for å ta et oppgjør med en vond og fortrengt fortid.

Regissør Gregg Araki har flere aggressive filmer på samvittigheten. Med Mysterious Skin har han beveget seg over i et mer vart og emosjonelt landskap, noe som har resultert i en modig og vakker film om et vanskelig tema (filmarkivet.no. Se filmen der for kr 39,-).

Mysterious Skin er farlig nær toppscore. Det er riktignok en del år siden jeg så filmen sist, men det blir et solid terningkast 5.

KILL BILL: VOL. 2

Det avsluttende kapittelet i Kill Bill-sagaen. Har du sett Kill Bill: Vol. 1 er det naturligvis obligatorisk å også få med seg volum 2, dersom du likte eneren vel og merke. Uma Thurman er like supercool i toeren som i eneren….ok, det hørtes ut som noe annet, poenget er at dama er megatøff i begge Kill Bill-filmene 😉

COLLATERAL

Bra actionkrimthriller med Tom Cruise som leiemorder, og Jamie Foxx som drosjesjåføren som må kjøre den hensynsløse drapsmannen fra oppdrag til oppdrag, men som må finne en måte å både overleve selv samt redde livet til et planlagt offer. Foxx ble nominert til Oscar for beste mannlige birolle.

DER UNTERGANG

Bruno Gantz gjør en maktdemonstrasjon som Adolf Hitler, i denne kraftfulle filmen som portretterer Hitlers siste dager.

Scenen fra filmen der Hitler raser mot staben sin, og er på kokepunktet og vel så det, har forøvrig blitt litt av en moderne YouTube-klassiker, der scenene er brukt med nye morsomme undertekster en hel haug med ganger.

WALKING TALL

Knallhard action med “The Rock”, Dwayne Johnson. Filmen åpner i et ganske så behagelig tempo, men utvikler seg etterhvert mot slutten til å bli en skyteorgie av dimensjoner, noe som trekker noe ned. Men ikke så mye at det ødelegger filmen, for dette er en god dose action. Johnson gjør en bra figur, mens Johnny Knoxville kanskje ikke er det fødte skuespillertalentet (“The Rock” er vel heller ikke klasseskuespiller…), likevel gjør de begge dette til en severdig actionstund.

Chris Vaughn er en pensjonert U.S. Special Forces-soldat som har vendt tilbake til hjembyen for å fornye gamle bekjentskaper og skape seg en ny tilværelse. Imidlertid er mye annerledes enn da han dro. Hjembyen har forfalt og er blitt en nedslitt, tungt kriminelt belastet skygge av seg selv (filmweb.no).

WITHOUT A PADDLE

Morsom tøysekomedie om en liten ungdomsgjeng på skogstur, som havner i stortrøbbel. Bare tull og fjas selvsagt, men nokså artig.

VERA DRAKES HEMMELIGHET (VERA DRAKE)

At Imelda Staunton, som spiller tittelrollen som Vera Drake, er en av Storbritannias fremste karakterskuespillere kan det ikke herske særlig tvil om. For rollen som Vera Drake, mor, hustru, og kriminell, ble hun Oscar-nominert i kategorien beste kvinnelige hovedrolle, men måtte altså se seg slått av Hillary Swank fra Million Dollar Baby.

FJORTON SUGER

Svensk ungdomsdrama, der voldtekt, vennskap, forelskelse, og veien videre etter en voldtekt er sentrale elementer. Godt spill av ungdommene i filmen, og en troverdig nok historie, gjør at terningen min viser fire øyne opp.

TERKEL I KNIPE

Sprø animasjons-komedie fra Danmark, med massevis av gladvold og rundjuling av unger. Og slikt liker vi jo, så lenge det er på animert nivå 😉 Da jeg så filmen var det med norske stemmer.

ÅRETS FILMHJERTE 2004

CRASH

Filmgenre: Drama

Regi: Paul Haggis

Medvirkende: Matt Dillon, Sandra Bullock, Don Cheadle,

Ryan Phillippe, Ludacris, m. fl.

CRASH er en kanongod film, der fordommer og rasisme står sentralt, og der ulike hendelser som krysser hverandre skal gjøre at rollekarakterene får et nytt syn på omgivelser og livet. En sterk, spennende, provoserende, engasjerende og medrivende film. Crash er uten sidestykke den beste filmen fra 2004, det er amerikansk film på sitt beste.

CRASH hadde sin offisielle premiere i 2004, så derfor tar jeg med filmen i innlegget om 2004-filmer. Men det var for filmer fra 2005 at Crash ble tatt med i beregningene for Oscar-utdelingen, ettersom filmen kun ble vist på en filmfestival i 2004 og ikke hadde sine offisielle premierer før i 2005. CRASH fikk Oscar for beste film under utdelingen som fant sted vinteren 2006. Her i Norge hadde filmen kinopremiere i september 2005.

Fordommer finnes overalt. Usikkerhet og frykten for de som er annerledes styrer våre tanker, utløser utrygghet, sinne og hat. Rasismen er katalysatoren som i løpet av to mørke døgn i L.A. vever tilfeldige menneskers liv og død uløselig sammen. CRASH er en utfordrende og tankevekkende opplevelse. Filmen tar et provoserende og utilslørt blikk på de komplekse sidene ved rasediskriminering i dagens Amerika. Vi kastes hodestups inn i den opphetede smeltedigelen Los Angeles i tiden før 11. september. I gråsonen mellom svart og hvit, offer og angriper, finnes ingen lettvinte løsninger… CRASH er en sterk film, en bue spent til bristepunktet, dirrende av nervøs energi, med en pil som peker rett mot ditt hjerte (Fra filmfront.no).

Terningkast 6 fra filmhjerte.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2004

ANDREASKORSET

^{Tysk filmposter for Andreaskorset}

Fire norske filmer fra 2004 som jeg husker å ha sett kan helt klart anbefales, og den jeg likte best var Andreaskorset, som derfor herved utropes til “Årets norske filmhjerte” for 2004.

Andreaskorset er definitivt ikke den norske filmen fra 2004 som fikk mest omtale. Filmen fikk noe lunkne mottagelser i pressen, og ble desverre også årets største norske flopp på kino, med kun noe i overkant av 3000 besøkende, ifølge wikipedia. Riktignok fikk den terningkast 4 fra Dagbladet, Aftenposten og FilmMagasinet, men også kun 2 fra VG. Imidlertid har filmen senere gjort det bedre på dvd, med utgivelser i flere land.

I Andreaskorset ser vi historien om en ung mann som etter en bilulykke havner i rullestol, lam fra livet og ned. Samboeren hans takler ulykken dårlig, og forlater han. Etter ulykken dukker en type fra hjelpemiddelsentralen opp, for å montere diverse utstyr. Han blir delvis boende der for å hjelpe Andreas, og etterhvert kommer også samboeren tilbake, og et livsfarlig spill begynner.

I hovedrollene finner vi Trond Fausa Aurvaag, som spiller bra, samt for meg ganske ukjente Stine Varvin, og finske Svante Martin.

Jeg så Andreaskorset på nytt så seint som i sommer, da jeg var ørlite i tvil om det var den eller en av de andre norske jeg likte best fra 2004. Terningkastet mitt til filmen blir en solid finfin firer, terningkast 4.

Andre norske filmer fra 2004 som kan anbefales å låne øye til er disse:

Ungdommens råskap – Dokumentarfilm av Margreth Olin, som følger elever i en 10. klasse ved Hauketo ungdomsskole i Oslos utkant. Filmen følger forøvrig Lars von Triers oppskrifter for en dogmefilm. Olins film beskriver kløften mellom ungdom og voksen, og hvordan barn og unge formes av de voksnes verden.

Hawaii, Oslo – Seks forskjellige historier krysses,  i denne filmen der vi følger handlingen gjennom et hett døgn i diverse bygater på Grünerløkka. Kritikerrost film, som blant annet fikk terningkast 6 i VG, og også terningkast 6 fra NRK Filmpolitiet. Hawaii, Oslo er dette årets mest stjernespekkede norske film. I rollene finner vi Jan Gunnar Røise (som da var nykommer), Trond Espen Seim, Petronella Barker, Stig Henrik Hoff, Aksel Hennie, Fridtjov Såheim, Robert Skjærstad, Evy Kasseth Røsten, med flere. Regi var ved Erik Poppe. Oscar-nominasjon for beste fremmedspråklige film ble det ikke, slik NRK Filmpolitiets anmelder Birger Vestmo mente den burde få, og det fortjente den heller ikke for så fantastisk var den ikke – men Amandapris for årets beste norske film (årets norske kinofilm) fikk “Hawaii, Oslo”. Jeg så filmen igjen nå i sommer, for å “kvalitetssikre” at jeg husket den 😉 Og den er bra, og holder terningkast 4-nivå.

Uno – Fikk Amanda-prisen for beste regi, som, gikk til Aksel Hennie som også spiller en av hovedrollene. Ellers spiller også Nicolai Cleve Broch og Bjørn Floberg.

ØVRIGE FILMER FRA 2004 VERDT Å BRUKE TID PÅ…

Spider-Man 2 – Brukbar oppfølger.

Dodgeball: A True Underdog Story – Egentlig en idiotisk film, men mange komedier er jo det. “Kanonball” er ihvertfall litt artig.

The Terminal – Tom Hanks i hovedrollen som strandet flypassasjer uten hjemland.

Ray – Jamie Foxx fikk Oscar for beste mannlige hovedrolle for tolkningen av musikeren Ray Charles. Foxx var faktisk samme år også nominert i kategorien beste mannlige birolle, for Collateral.

Meet The Fockers – Småmorsom komedie med det idiotiske norske navnet “Svigers er aller verst”.

Sideways – Dramakomedie der vi følger to menn i trettiårene som tar en ukes kjøretur til vindistriktet i Sør-California.

Cellular – Telefonen ringer. I andre enden; en ukjent desperat kidnappet kvinne som trygler om hjelp. Brukbar thriller med Kim Basinger, Jason Statham, Chris Evans og William H. Macy.

Dårlig oppdragelse (Original tittel: La Mala Educacion) –  Spansk kontroversielt drama, med regi av Pedro Almodóvar og med Gael García Bernal i hovedrollen. Filmen har provosert mange, da den tar opp katolsk presteskaps seksuelle misbruk av barn, og spinner et nett av løgner, begjær og er betegnet som et mørkt film noir-verk.

Man on Fire

The Bourne Supremacy

FILMSTJERNENE SOM GIKK BORT I 2004

2004 var et år der mange store navn i filmens univers gikk bort, men den mest kjente av de alle var aller mest kjent for noe helt annet enn skuespillerkarrieren sin, selv om skuespillerkarrieren var den som gjorde han kjent for alvor.

Jeg tenker selvsagt på tidligere President i USA, Ronald Reagan. 5. juni 2004 døde Reagan, i en alder av 93 år.  Fra 1981 til 1989 var Reagan en av verdens mektigste menn, i kraft av presidentembetet sitt. Skuespillerkarrieren la han derimot på hylla lenge før den tid, i 1966 var hans siste rolle etter en omlag 30 år lang karriere innen filmens og TV-serienes verden.

.
Også Marlon Brando var et stort filmnavn som slukket i 2004. Brando som døde 80 år gammel, huskes antagelig best for den legendariske Gudfaren og Apokalypse Nå, men hadde selvsagt en lang liste av filmer bak seg i en karriere som startet på slutten av 1940-tallet.

8 ganger var han nominert til Oscar, som han vant to ganger, for beste mannlige hovedrolle i Storbyhavnen (On The Waterfront, 1954) og Gudfaren (1972).

Faktisk spilte Brando også i Superman (1978), filmen som gjorde Christopher Reeve til superkjendis. Supermann og Clark Kent, to navn med filmlegendarisk sus over seg, vil for alltid forbindes med en trikotkledd Christopher Reeve. I 1980, 1983 og 1987 kom henholdsvis Supermann 2, 3 og 4, som sammen med supersuksessen fra 1978 bidro til at unger og unge verden over “fløy” rundt med diverse Supermann-effekter, noe mange forsåvidt den dag i dag også gjør.

I 1995 ble Reeve lam fra nakken og ned etter en rideulykke. Men Reeve spilte ikke Supermann uten grunn, han var en tøffing og en kriger, for selv etter den tragiske ulykken som bandt han til rullestol livet ut spilte han inn noen filmer og var med i TV-serier. Blant annet husker jeg godt filmen Rear Window fra 1998, som var en moderne remake av Hitchcock-klassikeren med samme navn. Han ble også talsperson for funksjonshemmede og stamcelleforskning. Reeve som desverre bare ble 52 år gikk bort 10. oktober 2004, etter å ha blitt rammet av hjerteinfarkt.

Noen andre jeg vil trekke frem av stjernene som vandret til de evige jaktmarker i 2004 var Peter Ustinov (flere filmer som Poirot), morromannen Rodney Dangerfield, og fra den fantastiske komiserien Allo`Allo`; Richard Marner (der han bekledde den urkomiske rollen som den tyske generalen, Colonel von Strohm).

Hvilke filmer husker du fra 2004? Favoritter? Dårlige filmminner? Har du kommentarer, ris eller ros å komme med er du velkommen til å benytte kommentarfeltet. Klikk på Kommentarer-linken like under dette innlegget.

#2004 #filmer #film #movies #filmhjerte #crash #andreaskorset #filmsnakk

Bli med filmhjerte 12 år tilbake i tid,  til filmåret 2003.

I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.

Som nevnt i tidligere innlegg var 2001 og 2002 litt skuffende filmår for min del. Når det gjelder dagens omtalte filmår, 2003, så er det bedre med flere filmer enn fra de to foregående år som jeg syns var verdt å se.

Under gjennomgangen min av listene og oversiktene over filmer fra 2003 finner jeg likevel en uhorvelig mengde filmer jeg har sett fra dette året som er middelmådige, dårlige eller kjedelige, så derfor trekker jeg ikke denne gangen frem så mange filmer. “Årets film” presenteres som vanlig lengre ned i innlegget.

Her er først de andre beste filmene fra 2003 som jeg synest er verdt å anbefale og se. 

 MONSTER

Charlize Theron så virkelig ut som et “monster” i Monster, men hun leverte en rå prestasjon her, som Aileen, en prostituert kvinne som blir seriemorder, og som innleder et lesbisk forhold til en nokså uskyldsren sjarmerende ung kvinne, spilt av Christina Ricci. Theron ble belønnet med Oscar for beste kvinnelige hovedrolle, og også filmen er veldig bra.

KILL BILL: VOL. 1

Del 1 av de to Kill Bill-filmene var en voldelig filmopplevelse, regissert av den ikoniske Quentin Tarantino. Kill Bill er et godt stykke unna å være blant mine fremste favoritter gjennom tidene, men selv om filmer med denne type slosssing og våpenbruk i ikke er noe jeg vanligvis finner interessant, så er Kill Bill likevel et hardtslående actioneventyr som jeg liker godt. Kanskje mest på grunn av sin noe spesielle form, med tilbakeblikk og litt veksling mellom tid, samt filmens kraftfulle force som driver den fremover; hevnmotivet. Dessuten har det sjeldent vært en kulere og tøffere kvinnelig helt enn det Uma Thurman er i Kill Bill. Hun er RÅ og awesome!

Skal du se Kill Bill, bør du også se Kill Bill volume 2, som er filmens avsluttende kapittel.

WELCOME TO THE JUNGLE (Original tittel: THE RUNDOWN)

Welcome To the Jungle er ingen perle eller fantastisk, men reinspikka action/actionkomedie for alle penga.

Filmen må ikke forveksles med Welcome To the Jungle fra 2013, der Van Damme har hovedrollen.

AMERICAN WEDDING

(Også kjent under tittelen American Pie: The Wedding, og omtalt som American Pie 3)

Den andre oppfølgeren til komediesuksessen American Pie, er “American Wedding“, som nok på folkemunne går under benevnelsen American Pie 3, eller den norske tittelen American Pie 3: Bryllupet.

Jeg syns de tre American Pie-filmene fra 1999, 2001 og 2003 er utmerket sprø komikk, med småpubertale vitser, underbukse-humor i lange baner, med en haug av pinlige og ydmykende situasjoner som får latteren til å runge. Man må selvsagt se “Unrated”-versjonen av denne tredje filmen, der det som tittelen antyder er bryllup på gang. Jim skal gifte seg, og som vi alle vet kan det skje mye før og under et bryllup 😉

(PS: Senere ble det laget noen flere filmer i rekka som ikke var direkte oppfølgere til disse tre nevnte, med andre skuespillere og roller, som bare er søppel. Filmen Am. Pie: Reunion som kom i 2012 var derimot nokså artig, og den hadde de originale rollene).

BASIC

Sannheten har mange ansikter….

Action-krimdrama med John Travolta og Samuel L. Jackson. Historien er fortalt på en veldig spesiell måte, gjennom fleres opplevelser/fortelling av hva som hendte, der det hele tiden veksles i tid ved stadige tilbakeblikk.

Anmelderen på den norske nettsiden cinerama likte overhodet ikke det grepet ved filmen og følte seg lurt gang på gang, noe som resulterte i totalslakt og terningkast 1. Andre var derimot mer positive, som Aftenposten som gav terningkast 4.

Det spesielle her, er at de aller fleste av disse tilbakeblikkene IKKE viser sannheten om hva som skjedde, og det gjør det selvsagt veldig merkelig (på en positiv eller negativ måte alt ettersom hva man syns om dette grepet) ettersom man er vant med på film at det du ser, er det som skjer. Jeg syns Basic var en litt kul filmopplevelse, som er et stykke over middels, men ikke mere enn en svak firer på terningen, eller på  grensa mellom 3 og 4 et sted. Men som jeg har sagt flere ganger før, “terningkast 3-filmer” er ofte severdige filmer. Til og med filmer jeg bedømmer til terningkast 2 kan være filmer som er verdt å få med seg.

KING OF THE ANTS

MEGET spesiell og rå film, med solide elementer av bekmørk svart humor, som jeg for første gang så på Tromsø Internasjonale Filmfestival. Å si at  jeg så den på kino er dog å strekke det langt, for filmen som inngikk i “Overdrive”-programmet ble vist på studenthuset Driv på lerrett der, og “setene” var harde trestoler på et flatt gulv….

Men det var nå en liten digresjon, filmen er i alle fall en film som passet godt inn i det nevnte programmet; “overdrive”, for den tar`n helt ut, med en rå og brutal handling. Jeg kjøpte den senere på dvd,  og syns det er en en film man må ta for det den er, en hardtslående og tidvis brutal men veldig artig krimthriller, som også kan kategoriseres som skrekk/grøsser/actionthriller. I hovedrollen sees noe ukjente Chris McKenna, mens andre viktige roller innehas av George Wendt (Norm i Cheers), Vernon Wells og Daniel Baldwin.

For deg som liker blodig action kan denne absolutt anbefales. På det norske filmnettstedet skrekkfilm.com (norsk nettside for skrekk- og kultfilm som omtaler seg som Norges ledende på området) fikk King of the Ants hele 8 av 10 poeng. Klikk her for å lese deres omtale av filmen.

Ellers kan det nevnes at filmen ikke har noe å gjøre med maur, selv om filmens cover og tittel kan tyde på noe annet. Tittelen er nemlig kun en slags metafor.

(WALLANDER) MANNEN SOM LOG

Den sjette Wallander-filmen med Rolf Lassgård som Ystad-politiets etterforsker Kurt Wallander.

(BECK) SISTA VITTNET

Film nummer 16 med Peter Haber som Martin Beck. Totalt er det laget 30 (4 nye kommer i 2016) filmer i denne Beck-serien, der Haber spiller hovedrollen som Beck.

RINGENES HERRE: ATTER EN KONGE

(Original tittel: The Lord of the Rings: The Return of the King)

Selv om ikke Ringenes herre er filmer etter min smak så kan jeg umulig la være å nevne de, for som filmfenomen er Ringenes herre enormt. Jeg har sett The Lord of the Rings-trilogien, og syns den er OK å ha sett, men som jeg har nevnt før har jeg stor respekt for disse filmene som filmfenomen, og ettersom disse filmene er så gjennomførte storslåtte produksjoner må de med her, selv om historiene i seg selv ikke er min filmstil.

Den første Ringenes herre-filmen (fra 2001), Ringenes herre: Ringens brorskap, fikk 4 Oscar, av 13 nominasjoner. Den andre filmen (fra 2002), Ringenes herre: To  tårn, fikk bare 2 priser (lydmiks og visuelle effekter) av 6 nominasjoner. De to forløperne ble kraftig slått av 2003s store prisvinner; Ringenes herre: Atter en konge fikk nemlig utrolige 11 Oscar-priser, og ble selvsagt med det en av historiens mestvinnende filmer under Academy Awards (Oscar)-historien. Filmen fikk Oscar som beste film, og regissør Peter Jackson fikk prisen for beste regi. I tillegg vant den 9 andre priser (produksjonsdesign, kostymedesign, makeup, klipp, originalmusikk, originalsang, lydmiks, visuelle effekter og adapterte manus). Filmen fra 2003 var nominert i 11 kategorier, og stakk av med prisen i alle!

ÅRETS FILMHJERTE 2003

MYSTIC RIVER

Definitivt den beste filmen jeg har sett blandt de som ble sluppet i 2003. Faktisk så jeg ikke denne filmen før nå tidligere i år (2015), men bedre sent enn aldri, for her hadde jeg i flere år gått glipp av en utmerket  film.

Mystic River er regissert av Clint Eastwood, og har flere velkjente navn på rollelista, der vi blant andre finner Sean Penn, Tim Robbins, Kevin Bacon og Laurence Fishburne. Særlig syns jeg Robbins gjør en sterk prestasjon i denne filmen, mens også Penn og Bacon leverer veldig godt spill. Sean Penn fikk da også Oscar for beste mannlige hovedrolle, og Tim Robbins fikk en høyst velfortjent Oscar for beste mannlige hovedrolle. Filmen var dessuten i tillegg nominert som beste film og beste regi, samt to andre kategorier.

Robbins har ellers som mange vet en av de to bærende rollene, som Andy, i The Shawshank Redemption, en av mine absolutte favorittfilmer, som kom i 1994. Tre år senere var han med i en av de verste komediene jeg har sett; Nothing To Lose, hvor han var forferdelig å se på. I Mystic River var han derinmot tilbake med en strålende rolleprestasjon.

Les mer om Mystic River ved å klikke HER (link til omtale av filmen på NRKs nettsider).

 Mystic River er kanskje ikke så mystisk som tittelen ymter frempå om, men terningkast 5 fortjener filmen helt klart.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2003

MORS ELLING

Egentlig har jeg ingen utpreget favorittfilm fra Norge anno 2003. Mors Elling er likevel den av de norske filmene fra dette året som jeg liker best, filmene om Elling er dessuten filmer jeg syns er bra uansett.

Det er laget tre filmer basert på bøkene om Elling, skrevet av Ingvar Ambjørnsen. Den første filmen som kom var Elling, i 2001, som er film nummer to i Elling-trilogien. Mors Elling som altså er den andre filmen som ble produsert, er handlingsmessig kronologisk den første i serien.

Øvrig fra 2003:

BIG FISH

Denne filmen har jeg ikke sett selv, men siden filmen er varmt anbefalt av en venn av meg så velger jeg å inkludere filmen i dette innlegget. Jeg skal ihvertfall se den en gang det passer. Filmen er en dramafilm som går inn under fanen fantasy/adventure, og beskrives gjerne som en fantasifull historie, om en sønn som prøver å lære mer om sin døende far ved å gjenoppleve historier og myter han har fortalt om livet sitt. Ewan McGregor spiller hovedrollen. Filmgenren er i utgangspunktet ikke blant det jeg liker best, men det finnes gode filmer også i den kategorien.

Noen brukbare komedier fra 2003 er Bad Boys II (actionkomedie),  National Security (OK komedie med Martin Lawrence) og Bad Santa (Billy Bob Thornton som forfylla sinna-julenisse ;p ).

Ellers kan det nevnes at Renèe Zellweger fikk Oscar for beste kvinnelige birolle for Cold Mountain.

Et par andre brukbare norske filmer fra 2003 er Buddy og Jonny Vang. Muligens er også Salmer fra kjøkkenet en bra norsk film, men jeg husker ikke om jeg har sett den. Svidd neger er den mest spesielle norske filmen fra 2003, men om jeg vil anbefale den er jeg usikker på. Noen mener filmen er strålende, for min del blir den for sær.

NORGES SMÅROLLEMESTER

Ulf Wengård (1927-2003) var en skuespiller som neppe minnes for de store rollene, men som likevel var en skuespiller mange husker veldig godt. Wengård var selvoppnevnt leder av Norsk smårolleforbund, han spilte nemlig stort sett bare nettopp det, småroller, men ble likevel en folkekjær skuespiller. Jeg husker han best for en rekke av de veldig små rollene han spilte i mange av de 14 Olsenbanden-filmene som ble laget. Hvor mange av filmene han var med i husker jeg ikke, men på imdb står han oppført med 9, men det kan ha vært flere.

Disse smårollene han hadde i Olsenbanden er det ihvertfall garantert mange som husker han for. De som vokste opp på 60-tallet vil kanskje huske han fra Barne-TV, der han spilte postmannen, en rolle han også gjentok i braksuksessen Jul i Skomakergata, som første gang ble sendt på TV i 1979. Han huskes også for en lang  teaterkarriere ved Det Nye Teater/Oslo Nye Teater, i en årrekke fra 1954 og frem til han ble pensjonist. Debuten hans på teaterscenen kom i 1940-årene.

Wengård gikk bort sommeren 2003, i en alder av 76 år.

#2003 #film #filmer #filmhjerte #mysticriver

Har du noen favorittfilmer fra 2003, filmtips, eller andre kommentarer, tips, ris og/eller ros? Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget, og skriv i vei!

Var 2002 et godt år for film? Filmsmaken er vel også som baken; delt, så jeg sier nja.  I dag er turen kommet til filmåret 2002.

^{Skrevet av: Lars Jørgen Grønli.}

^{I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.}

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

2002 var samlet sett slik undertegnede ser det et skuffende filmår, og det mest skuffende til nå i denne filmretro-serien her på filmbloggen – men det er uansett en film som peker seg ut som den klare favoritten min dette året. Årets beste filmer etter mine filmpreferanser trengte vi ikke dra veldig langt for å finne, de kom nemlig fra Sverige. Denne gang starter jeg med årets favorittfilm.

Heldigvis er filmpreferansene hos publikum nærmest himmelvid, så kanskje var nettopp 2002 et utsøkt filmår for deg?

ÅRETS FILMHJERTE 2002

DEN 5:E KVINNAN (Norsk tittel: DEN FEMTE KVINNEN)

Filmgenre/Land: Krim, Sverige

Medvirkende: Rolf Lassgård, Marie Richardson,
Emy Storm, Michael Nyquist, med flere.

Film i Wallander-serien med Rolf Lassgård.

Den femte kvinnan var strengt tatt en minserie i 4 deler om politietterforsker Kurt Wallander ved Ystads-politiet i Skåne i Sør-Sverige. Men i mangel på en enkelt spillefilm som skiller seg ut fra resten, så får det bli denne miniserien som får årets filmhjerte. Serien er forøvrig gitt ut på dvd, så den kan vel i et utvidet begrep omtales som en film 😉 Den kan ihvertfall anbefales sterkt, er veldig spennende og pulserende.

Den Femte Kvinnen er basert på Henning Mankells krimbok “Den femte kvinnan” fra 1998, og har Rolf Lassgård i sin praktrolle som Wallander. Boka har jeg lest, og også den var vel verdt å bruke tid på.

“Etter en etterlengtet ferie med faren blir Kurt Wallander involvert i ettersøkingen etter en eldre mann. En rekke besynderlige spor fører fram til et svært makabert funn. Rett etter forsvinner også en eldre blomsterhandler. Hva er det som skjer med disse mennene? Hvem er de – og hva har de til felles?” (nrk.no).

“Mannen som gikk ut for å titte på fugler spiddes til døde. En blomsterhandler blir funnet i skogen – avmagret, kvelt og bundet ved et tre. Hvorfor myrdes disse eldre mennene? Hvorfor disse utrolig uttenkte arangemangene? Og hvem er neste på listen? Aldri før har førstebetjent Wallander møtt en så iskaldt beregnende morder. Det er en person som det ser ut følger en plan lagt opp i minste detalj. Planen forutser ikke bare ofrenes men også politiets neste steg. Wallander forstår at han må finne mønstret. Et eller annet sted i fortiden finnes historien som binder mennene til deres bøddel. Men hvor?” (filmweb.no).

Dette er som nevnt egentlig en miniserie i fire deler, og burde vel dermed ikke være med i racet om å få årets filmhjerte, men jeg liker denne Wallander-filmen/serien bedre enn alle spillefilmene fra 2002 som jeg har trukket frem i dette innlegget. Dersom jeg likevel må velge en enkelt spillefilm som kunne vurderes som årets filmhjertevinner, må det isåfall bli enten en av Beck-filmene, eller muligens Spider-man eller Gutter er Gutter (About a Boy).

 Her er de andre beste filmminnene mine blant det som ble utgitt i 2002:

Beck-filmer som kom i 2002:

* ENSLINGEN

* OKÄND AVSÄNDARE

* ANNONSMANNEN

* POJKEN I GLASKULAN

Filmene om Beck er filmer jeg absolutt kan anbefale for de som liker politikrim.

SPIDER-MAN

Ok, adventure/superhero-filmer har aldri, med unntak av da jeg så Supermann for første gang som veldig ung, vært mine filmfavoritter, men Spider-Man er et av unntakene som bekrefter regelen “ingen regel uten unntak”, for jeg syns Spider-Man er litt kul, og jeg liker Tobey Maguire i rollen som vår helt. Kirsten Dunst gjør også en søt figur, mens Willem Defoe er kul som skurk.

DEN RØDE DRAGE (RED DRAGON)

Kronologisk sett er dette den tredje filmen om Hannibal Lecter, psykopaten fra “The Silence of The Lambs” (“Nattsvermeren” på norsk) og “Hannibal“, men handlingsmessig den første. “The Silence of The Lambs”, som var den første filmen, ble spilt inn 11 år tidligere, men historien i den foregår flere år etter Den røde drage (wikipedia). I Red Dragon, som er en nokså spennende film, ser vi kjente navn som (selvfølgelig) Anthony Hopkins, samt blant andre Edward Norton, Harvey Keitel, Ralph Fiennes og Phillip Seymour Hoffman.

DIE ANOTHER DAY

Nok en film om James Bond, med Pierce Brosnan som Bond, og med seg har han Halle Berry.

INSOMNIA

Den amerikanske remaken av den norske klassikeren fra 1997 med samme navn, der søvnløshet og etterforskningen av et mord står i fokus. Den norske originalen som ble spilt inn i Tromsø og i Nyksund (Vesterålen) er mange hakk bedre enn denne fra USA, men Insomnia med Al Pacino, Robin Williams som bad guy og Hillary Swank, er likefullt en meget god thriller, som bør sees.

GUTTER ER GUTTER (ABOUT A BOY)

Hugh Grant og den da rundt 12 år gamle Nicholas Hoult har hovedrollene i denne fine og lett humoristiske filmen. Ettersom jeg ikke kunne huske noe av filmen, men var overbevist om at jeg hadde sett den en gang for mange år siden, bestemte jeg meg for å se denne dramakomedien igjen et par dager før jeg skrev ferdig blogginnlegget om filmåret 2002. “About a Boy” er iallefall en hjertevarm og fornøyelig opplevelse, og det stemmer ganske bra det enkelte filmkritikere har sagt om denne filmen: Hugh Grant er faktisk briljant her, noe også Nicholas Hoult utvilsomt er. Grant er langt fra noen favoritt hos meg, men han er god og, det hadde jeg ikke trodd jeg skulle si om Grant, ganske sjarmerende i denne filmen, mens Hoult er supersøt, selv om han er dresset opp litt alternativt, og gitt rollen som mobbeoffer og litt eplekjekk og spesiell.

Om det er en “must-see-movie” vet jeg nå riktignok ikke helt. Jeg kan likevel helt klart gjerne anbefale filmen, for den er god, velspilt, trivelig og underholdende, samtidig som man føler med 12-åringen Marcus (Hoult) som bor sammen med den manisk depressive mora, og som ved en tilfeldighet kommer i kontakt med Will (Grant), en singel type som aldri har verken jobbet eller brydd seg om noen andre enn seg selv. Du MÅ ikke se den, men jeg vil vel si at du kanskje BØR se den 😉

ENOUGH

Ikke veldig original historie, for dette har vi sett flere ganger før, men det er likevel en grei spenningsfilm, der Jennifer Lopez gjør en god rolle som kvinnen som må flykte fra den voldelige og utro ektemannen sin. Med seg tar hun datteren deres, men ektemannen har ingen planer om å la henne få være i fred. På filmcoveret/filmposteren som ble brukt en del steder har forøvrig noen smarte skaller kokt sammen taglinen “Self defence isn`t murder”! Takk for den liksom, da visste man jo hvordan den filmen kom til å slutte…. (om det da ikke var opplagt nok fra før). Nevertheless, eller hva man sier på godt norsk, Enough er fortsatt spennende nok.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2002

Det stod ikke bedre til med filmer fra Norge dette året enn fra verden forøvrig, for fra Norge finner jeg nemlig ingen filmer fra 2002 verdt å nevne. Jeg bør riktignok også legge til at jeg heller nesten ikke har sett noen av de norske filmene som ble sluppet i 2002, ganske enkelt fordi det ikke var noe der som fristet filmsansene mine. Om noen skulle ha noen norske anbefalinger fra 2002, rop gjerne ut!

Andre filmer fra 2002 verdt å ta en titt på:

Ringenes herre: To tårn (The Lord of the Rings: The Two Towers) – Film nummer 2 i Ringenes Herre-sagaen. En film som garantert mange elsker. For min del er det ikke en filmgenre jeg liker, men som nevnt i et tidligere innlegg er Ringenes herre et filmfenomen som jeg uansett absolutt respekterer. Toeren av de tre Ringenes Herre-filmene var nok, ettersom hvordan man ser det, den dårligste av de tre, eller den minst suverene.

Hvem var Jason Bourne (The Bourne Identity) – Matt Damon er Jason Bourne, mannen uten hukommelse. Jeg husker imidlertid denne filmen, og syns den er brukbar.

Panic Room – Småklaustrofobisk thriller med brukbar spenningskurve.

Det absolutte mareritt (The Sum of all Fears) – Grei actionthriller om atomtrussel.

Ken Park – Snodig og noe kontroversiell film, om ungdom, ubeskyttet sex, likegyldighet og dop. En del eksplisitte sexscener (blant annet en noe forstyrrende scene der en av ungdommene tilfredsstiller seg selv) bør det nevnes at det er her, så noen vil garantert finne filmen usmakelig. Selv er jeg litt i tvil om jeg liker den eller ikke.

One Hour Photo – Robin Williams er uhyggelig som litt for nærgående fotobutikkarbeider. En film som slett ikke er så verst,og som viste at Williams også godt passet inn i roller som ekkel psykopat.

På kollisjonskurs (Changing Lanes) – Brukbar actionthriller, som jeg har glemt det meste av.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Chicago – Jeg liker egentlig ikke filmmusikaler, men Chicago er ihvertfall et teaterstykke jeg har sett på teater både i Tromsø og i London, og likt godt. Handlingen i både filmen og de to teateroppsetningene var basert på Broadway-musikalen Chicago fra 1975. Så filmen er vel muligens sebar…. Chicago stakk av med hele 6 Oscar-priser, inkludert beste film fra 2002.

The Hours har jeg ikke sett, men det er en av de filmene fra 2002 jeg har litt lyst til å se. Nicole Kidman fikk Oscar for beste kvinnelige hovedrolle, og i andre sentrale roller sees Julianne Moore og Meryl Streep.

En dramafilm jeg tror kan være bra er den spanske filmen Hable con ella (Internasjonal tittel: Talk to her. Norsk tittel: Snakk til henne), som er regissert av velkjente Pedro Almodóvar.
Også filmen Japón (Japan) fra Mexico har jeg lest en del bra kritikk om. En av skribentene på det norske filmnettstedet Montages har skrevet at Japón “antakeligvis vil stå igjen som en av totusentallets sterkeste latin-amerikanske filmer” (sitat E. Vågnes, montages.no).

I saken på montages.no kan en dypanalyse av Japón leses. I Japón drar en mann til den meksikanske landsbygda for å begå selvmord, men der møter han sin frelser, i form av en eldre religiøs kvinne som han faller for. Jeg liker en god del filmer fra Latin-Amerika, så Japón har jeg hatt lyst til å se en stund, men om jeg vil like denne er jeg ikke sikker på. Den høres litt vel ambisiøs ut, med litt for sterke religiøse undertoner, men kanskje tar jeg helt feil om det. Finner jeg den et sted på nett med tekst vil jeg nok se den.

Har du sett noen av disse filmene? Kom gjerne med anbefalinger, kommentarer og andre innspill. Klikk på kommentarer-linken like under innlegget, eller kommenter på filmhjerte sin facebook-side. Klikker du “Liker” på filmbloggens facebook-side får du oppdateringer om nye filmblogg-innlegg som “nyhetsoppdateringer” på facebook-feeden din (med forbehold om hvordan facebook filtrerer).

#film #filmhjerte #filmer #movies #2002 #wallander