Her et knippe filmtips som kan hjelpe på med å få frem følelsen av sommer.
Sommeren er selvsagt ikke over selv om juli har gått over i august, men om været har lagt en demper på årets norske sommer kan man alltids slå på en film for å få følelsen av lange late eller fartsfulle sommerdager.
Dagens filmtips er derfor en miks av slike filmer, i tilfeldig urangert rekkefølge. Det er heller ikke en “de beste sommerfilmene”-liste, men et knippe filmer som kan få frem en sommerlig følelse.
DIE HARD WITH A VENGEANCE (1995)
(Norsk tittel: Die Hard i New York. På folkemunne kjent som Die Hard 3)
På samme måte som Alene Hjemme (Home Alone) 1 og 2 har blitt de ultimate julefilmene for mange, er den tredje filmen i Die Hard-rekka en liten sommerklassiker, med et brennhett New York som bakteppe der en svett John McClain (Bruce Willis) banker sjiten ut av bombemenn, og la oss ikke glemme Joe Cockers monsterhit “Summer in the city” som er en del av filmens soundtrack.
THE WAY WAY BACK (2013)
Denne herlige lett dramafulle sommerkomedien – med et ikke ubetydelig snev av seriøst familiedrama i bunn – er en perfekt sommerfilm for familien. 14 år gamle Duncan, en nokså utilpass tenåring, er motvillig med på familieferie til et sommerhus ved stranda. En familie som i tillegg til Duncan består av mor og stefar, en ikke alltid vellykket kombinasjon. Særlig ikke når stefar, i Steve Carells skikkelse, er et gjennomført svin. Glimrende spill av unge Liam James, talentfulle og gode skuespillere som sørger for troverdig spill, et godt manus som gir en bra historie, det sommeridylliske backdrop`et og sjarm i lange (rutsje)baner gjør The Way Way Back til en “must see”-sommerferie-film.
BAD BOYS (1995)
Joda, sommerfølelsen er vel der. Actionfull underholdning er det iallefall.
WEEKEND AT BERNIE`S (1989)
En av mine komediefavoritter. Fjolleri og tøys selvsagt, men for min del er dette en svart komisk klassiker. Ingen er bedre som dau enn Bernie, enten det er på megapartyet i strandhuset sitt eller på beachpartyet. Fantastisk artig året rundt, men kanskje spesielt på sommeren. I samme slengen kan du jo også sjekke WEEKEND AT BERNIE`S II (1993) som mange ser på som en liten kultkalkun/kultklassiker. Begge filmene smører ihvertfall tjukt på med sommer og sol.
HODET OVER VANNET (1993)
Kanskje den norske filmen som passer best inn på denne lista. Med handling lagt ut i skjærgården et sted på sørlandet/østlandet (innspilt på Østerøya i Sandefjord kommune) er det et perfekt sommerlig bakteppe. En overraskende artig og underholdende krimkomedie.
THE BEACH (2000)
Leonardo DiCaprio jakter den perfekte stranda. Ikke tidenes beste film akkurat for å si det slik, men den sommerlige følelsen gir den definitivt med sine fantastiske locations i Thailand 🙂 Ihvertfall frem til stemninga i filmen snur en smule… The Beach ble faktisk nominert til den prestisjefulle prisen Gullbjørnen på filmfestivalen i Berlin, mens i motsatt ende av skalaen ble Leonardo razzie-nominert for verste mannlige hovedrolle. Ufortjent? Tja, så dårlig var han da ikke. I mine øyne er dette en underholdende film, om enn litt voldsom/sær tidvis 😉
Sjekk også ut STAND BY ME (1986) med filmikonet River Phoenix som veldig ung, AMERICAN PIE-filmene(1999, 2001, 2003), og BODY HEAT (1981).
Har du noen kule filmtips å komme med relatert til dagens tema? Sleng gjerne inn noen ord i kommentarfeltet.
Dheepan fra 2015 er et dagsaktuelt drama om immigranter/asylsøkere i Europa. Om det er en medrivende og ektefølt skildring eller en litt for langdryg og lettvint affære kan derimot diskuteres.
Filmsommeren fortsetter her på filmbloggen, i dag med en film som ikke har noe spesielt med sommer å gjøre (som de to tidligere omtalte filmene under filmsommer-fanen min). Det er derimot en aktuell film som sikkert vil falle i smak hos mange, og som jeg ikke har sett før nå.
Den franske opphausede filmen DHEEPAN var en film jeg hadde store forventninger til, den hadde jo blant annet vunnet den prestisjetunge Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes i fjor, og regissør Jacques Audiard har tidligere stått bak fantastiske filmer som “Rust og bein” og “Profeten”. Men Dheepan innfrir ikke helt. Det som kunne vært et hjerteskjærende og sterkt portrett av mennesker på flukt har istedet blitt en litt for forenklet fortelling. Jeg høres kanskje ganske negativ ut, for filmen er verdt å se da den inneholder en del aktuell problematikk og aspekter ved integrering og søken etter et bedre liv, men det blir for mange lettvinte løsninger og litt for beint fram i enkelte deler av filmen.
I korte trekk handler Dheepan om tre mennesker på flukt fra fattigdom, krig, død og elendighet i Sri Lanka. Dheepan, en mann i 30-årene hvis egentlige navn er noe annet, løsriver seg fra sin fortid som kriger hos tamiltigrene og smugles under falsk identitet til Frankrike sammen med en ung desperat kvinne, som utgir seg for å være hans kone, og en foreldreløs jente på 9 år som de tar med seg som sin datter. Ved hjelp av menneskesmuglere og tolk lurer de seg til oppholdstillatelse. I en av Paris sine mindre elegante forsteder havner de tre, som ikke kjenner hverandre fra før, i et kriminelt styrt boligkompleks der livet er alt annet enn hva de drømte om. Her må de etablere seg som en “familie” og lyve om fortiden. Dheepan og “kona” får seg jobb i boligkomplekset, mens “datteren” starter på skole. Ingen av de to voksne snakker fransk, noe som selvsagt gjør ting vanskeligere. Snart innhentes også Dheepan av fortiden sin både fysisk og på det personlige plan, når han innser at den nye hverdagen ikke er stort bedre enn det han flyktet fra.
Filmen viser en hel del realistiske sider ved tilværelsen som asylsøker og menneskehandel, som gjør det interessant. Miljøskildringene er bekmørke og skittenrealistiske, og vi får være vitne til hvordan mennesker slites mellom fortid, personlige savn og tap, drømmen om en bedre tilværelse, og problemer rundt å klare å tilpasse seg. Skuespillet er gjennomgående bra, særlig Jesuthasan Antonythasan i tittelrollen gjør en solid innsats, men rollekarakterene sliter med å vinne den enorme sympatien min hele tiden, kanskje bortsett fra den unge jenta som er “familiens” “datter”. Men selv der skorter det litt på grunn av manus føler jeg. Men dette er komplekst.
Filmen bygger seg litt for rolig opp mot klimaks, midtveis var jeg litt lei, men det tar seg bra opp i siste del. En film verdt å bruke filmkvelden på. Til tross for et muligens noe lite plausibelt sluttvers ender jeg opp med 6 av 10 stjerner til Dheepan (terningkast 4).
Dheepan er tilgjengelig for kjøp i fysisk format både hos platekompaniet og cdon, samt at den også er å finne på nett (men da bør du finne engelske tekster også, filmen har fransk og tamilsk tale).
Nok en sommerkveld. Nok en sommerfilm. The Kings of Summer gir en lun og underholdende filmkveld.
Under fanen “filmsommer” er målet å finne noen filmer som passer godt til filmkveldene nå i sommer. Et annet mål er å i hovedsak skrive om filmer jeg ikke tidligere har omtalt her på filmbloggen, men unntak kan naturligvis forekomme. Et tredje mål har vært å finne frem til filmer som kan relateres til sommer.
I dag har jeg funnet en herlig film som fortjener et stort publikum og jaggu innfridde den de tre ovennevnte krav også.
Dagens utvalgte film er THE KINGS OF SUMMER fra 2013, en amerikansk indie-film i coming-of-age-sjangeren. Eller “oppvekstskildring” om man skal finne et ord på norsk. Filmen er beskrevet som en unik og uforglemmelig coming-of-age-komedie (dramakomedie vil jeg vel kalle det) der vi treffer tre ungdommer i 15-16-årsalderen fra en forstad i Ohio som bestemmer seg for å rømme og bygge en trehytte i skogen, der de skal bo i fred for voksnes oppsyn og leve av naturen.
Joe er lei av farens sjefete tilstedeværelse, så sammen med bestevennen Patrick, som er lei begge foreldrene, og en merkelig og veldig morsom skrue ved navn Biaggio, rømmer de ut i det fri på jakt etter uavhengighet og manndom. Ute i skogen lever de livets glade dager. I løpet av sommerdagene settes vennskap på prøve og ungdommen erfarer kanskje ett og annet?
De største stjernene ser vi heldigvis ikke i denne type filmer, men mange seere vil nok garantert dra kjensel på flere blant filmens cast. I hovedrollen, som Joe, ser vi Nick Robinson (nå 21), kjent fra den siste Jurassic Park-filmen der han var den eldste av de to brødrene. Storrollen i Jurassic Park var hans første etter rollen i The Kings of Summer. Dette er først og fremst de unge skuespillernes arena, det er de som gjør denne filmen. Robinson er bortimot bunnsolid, Gabriel Basso (Patrick) likeså, og Moises Arias gjør en artig figur (Biaggio), som nærmest minner litt om en tenåringsversjon av “Alfalfa” fra den klassiske serien “Rakkerungene” (ihvertfall av utseende). Selv om de unge har hovedrollene er her også et par voksen-figurer som helt klart er med på å gi filmen styrke. Nick Offerman, som Joes far, og Megan Mullally, som Patricks mor, er festlige figurer. Fans av serien Will & Grace vil huske Mullally for den komiske “Karen Walker”-rollen, og noe av det ser vi muligens i figuren hennes her også? Offerman da, hvor har jeg han fra? Tja, si det, han er for min del det morsomste i denne filmen, mens Robinson og Basso er de mest ektefølte.
Resultatet har iallefall blitt en fornøyelig feelgood-film med nostalgiske vibber. Det skal sies at filmen trolig passer aller best for et publikum i alderen 13-20+, men her er absolutt nok av elementer til å glede også voksne seere i alle aldre. Særlig Offermans tørrvittige humor og Mullallys lett eksentriske stil vil garantert få mange til å trekke på smilebåndet, mens de unge vil digge de tre ungdommenes pågangsmot. Flere av de mindre rollene er dessuten også morsomme eller sympatiske.
“The Kings of Summer er alt det som det var lov å håpe han skulle bli. En film som fangar sommeren, ungdommen og alvoret. Det er dramtisk, men det fungerer. Det er morsomt, men ikke overdrive. Og det er mye takket være at filmen bygger på gjenkjennelege ideer fra min egen ungdom” (filmdagbok.no).
Det som gir trekk er at ikke all humor er like morsom, et par figurer og scener er noe overspilt, det er et par scener jeg finner unødvendige eller merkelige, noen lette snarveier er tatt, og filmen når ikke sitt fulle potensiale. Uansett, dette er hyggelig å se på og jeg anbefaler filmen.
Originalt gikk verket under tittelen Toy`s House, men har senere fått navnet The Kings of Summer. Filmen som er spillefilmdebuten til regissør Jordan Vogt-Roberts hadde sin premiere i 2013 på Sundance Film Festival i Utah på festivalen som er den største av sitt slag i USA, som setter fokus på uavhengig film produsert utenfor de store filmstudioene.
På imdb.com har The Kings of Summer basert på over 60 000 brukerstemmer et pent stjernesnitt på 7,2 av 10, noe som borger for at filmen har falt i smak hos mange. Fra filmhjerte får The Kings of Summer sterke 7/10, eller en klar firer på terningen. Det ble nesten 5.
PS: Av andre hete sommerfilmer som absolutt anbefales er den glimrende og også spennende MUD fra 2012, også det en indie-film, med Matthew McConaughey og up and coming-star Tye Sheridan på plakaten, eller den norske sprø krimkomedien HODET OVER VANNETfra 1993. Begge filmene er tidligere omtalt her på filmbloggen og belønnet med terningkast 5. Klikk på filmtittelen for å lese omtalene av de (muligens må du scrolle nedover på sidene litt).
The Kings of Summer er å få tak i på DVD/Blu-Ray som import (uten nordisk tekst) fra platekompaniet.no, eller til rundt halve prisen fra utlandet hos britiske wowhd.com (sender gratis til Norge) eller amazon.com, men dog trolig med lengre leveringstid.
Du finner den også på nett som streaming/nedlasting, sikkert både lovlig og ulovlig, hvis du gidder å lete. Uten å anbefale noe ulovlig så er den å finne bl.a. ved hjelp av kickass og tpb. Dåkker ser nu sjøl 😉
Sommerens vær her på berget har så langt innbydd til mye innetid, som igjen gir en del filmtid. Gidder man ikke være ute i den hustrige norske sommeren får man vel parkere seg foran TV`en med en film og drømme seg bort. Hva gir isåfall mer sommerfeeling enn det idylliske tropeparadiset Hawaii?
I den amerikanske thrilleren “A Perfect Getaway” fra 2009, som jeg faktisk ikke har sett før nå, er det derimot ikke idyll. Riktignok tas vi med til fantastiske Hawaii på en heidundrande fottur på en av øyene, men det skal etterhvert utvikle seg til en ganske uhyggelig forfølgelsestur. Ikke misforstå, filmen er ikke veldig uhyggelig, men heller passe sommerlig underholdende, med småcreepy spenning etterhvert.
Et nygift par er på bryllupsreise på Hawaii, der de skal gå en utfordrende fotturriststi for å komme til den perfekte stranden. Underveis på turen får de vite at et par som trolig fortsatt befinner seg på Hawaii er etterlyst for flere mord på en av de andre naboøyene, men de bestemmer seg for å fortsette ferden. Underveis treffer de på to andre par, og plottet dreier seg selvsagt rundt hvem som er morderne.
A Perfect Getaway har et fantastisk bakteppe og blendende cinemateografi – Hawaiis herlige forlokkende natur gir ikke akkurat seerne lite lyst til å oppleve paradiset der. Filmen har en brukbar historie, som etter en times tid gir oss en ganske så uventet twist. Hvorvidt man liker eller tror på denne vrien definerer i stor grad om filmen faller i smak eller ei.
Jeg hadde som sagt ikke sett denne filmen før, den var faktisk ganske ukjent for meg, jeg hadde heller ikke sett trailerne for filmen, noe som forøvrig ikke anbefales da disse avslører for mye etter manges mening. Etter å ha sett filmen var jeg litt i villrede omkring hvorvidt jeg var blitt ført bak lyset eller sågar regelrett løyet for av filmskaperne eller ei, for den overraskende vendingen vil garantert føre til diskusjoner blant de som ser filmen. En del vil trolig mene at manus og filmen lyver for å komme frem til sin endelige løsning, men gjør den nå egentlig det? Jeg tenderer mest mot å svare nei der. Alt dreier seg egentlig om å tenke over hva som egentlig blir sagt, hva man egentlig ser.
Javisst, filmen prøver bevisst å lede deg til å tro noe, det er det ingen tvil om, men den lyver nok ikke, bare se scenene en gang til etter å ha sett filmen. Ofte er det menlig slik at man hører det man vil høre, når man har dannet seg en oppfatning av hvordan ting henger sammen. Det er likevel ikke et vanntett plott, noe vann siger det inn her. Noen hull er det. En del seere vil nok finne denne twisten som for lite troverdig til å kunne svelges, eller forutse løsningen. Det er for min del noen av scenene jeg fortsatt ikke i ettertid kjøper helt, som fremstår som inkonsekvente mot løsningen, men så er det da heller ikke Oscar-materiale vi snakker om her. En thrillers baktanke er da også ofte gjerne at publikum skal kunne bli overrasket, og denne filmen gir på en måte en litt ny dimensjon.
Jeg har ihvertfall, etter å ha tenkt over det, kommet frem til at A Perfect Getaway er en film verdt å anbefale, den gir akkurat passe dose spenning til tross for sine skjønnhetsfeil og endel klisjeer. Det er en type mysterie/thriller/”adventure” som kanskje ikke blir så utpreget spennende før det omtalte vendepunktet kommer. Oppbyggingen til dette går ikke alt for raskt, men inneholder likevel nok sekvenser til at det blir tilstrekkelig interessant, spenningskurven daler aldri ned til kjedelig da det hele tiden eksisterer en viss spenning, samt en del (ofte morsom) dialog, som også er viktig for oppfattelsen av filmen.
Steve Zahn og Milla Jovovich spiller det nygifte paret, og gjør sine saker greit. Filmens sterkeste bærebjelke er utvilsomt Timoty Olyphant, som sammen med en god Kiele Sanchez utgjør paret de nygifte møter når fotturen er i gang. Før den tid har de rukket å gjøre seg til uvenner med et noe sjuskete par, spilt av Chris Hemsworth og Marley Shelton, som selvsagt også dukker opp i villmarka.
A Perfect Getaway er grei sommerspenning som funker fint for å slå ihjel halvannen times drittvær ute, og skiller seg nok litt fra de fleste andre thrillere med lik oppbygging. På imdb.com har A Perfect Getaway basert på litt over 56 000 brukerstemmer et snitt på 6,5 av 10 stjerner, som er et poengsnitt jeg syns er ganske passende for denne filmen, som i min bok får terningkast 4. På imdb-skalaen ville jeg satt 6 av 10 stjerner* – eller 6 og en halv dersom man kunne dele en stjerne.
Du finner filmen på nett for strømming eller nedlasting. Som fysisk kjøpefilm er den blant annet tilgjengelig hos platekompaniet.no.
(*da regner jeg 1 stjerne som terningkast 1; 2-3 stjerner blir terningkast 2; 4-5 stjerner terningkast 3; 6-7 stjerner terningkast 4; 8-9 stjerner terningkast 5; og 10 stjerner terningkast 6)
PS: Om du ble forelsket i Hawaii etter å ha sett A Perfect Getaway, eller ikke vil se en thriller men fortsatt vil forføres av Hawaii, kan den noe lysere og humørfulle dramafilmen The Descandants, med George Clooney, anbefales 🙂
Anmeldelse skrevet i januar (med oppdateringer nå) etter å ha sett filmen på kino under TIFF. Filmen har ordinær Norgespremiere 8. juli.
Peter Grönlund spillefilmdebuterte med Tjuvheder, og regissøren har presentert en film som har blitt møtt med strålende mottagelse hjemme i Sverige, og her til lands. I januar under utdelingen av Guldbaggen 2016 (Sveriges fremste filmpris) ble Tjuvheder belønnet med fem guldbagger, for beste regi (Grönlund) og beste kvinnelige hovedrolle (Malin Levanon), samt tre andre priser. I tillegg var den nominert som beste film.
I Tjuvheder kommer vi på innsiden av et av rusmiljøene i Stockholm, der Minna dealer dop, er på politiets kjenningliste og stadig havner i trøbbel med snuten og sosialomsorgen. Hun mister leiligheten, og i jakten på raske penger havner hun enda dypere i elendigheten, når hun i tillegg til politiet også får den kriminelle småkongen Korsbäck etter seg. Sammen med en bekjent som hun etterhvert utvikler et nært vennskap til rømmer hun til en leirplass i utkanten av byen, der flere som har kommet skjevt ut i livet har skapt seg sitt eget lille samfunn. Men problemer forsvinner sjeldent av seg selv, og snart blir Minna innhentet av fortiden.
Tjuvheder har overbevisende skuespill, og en glødende god Malin Levanon i hovedrollen som rusmisbrukeren Minna. En rekke av filmens biroller bekles av personer med bakgrunn fra miljøet, og de fleste av politi og sosialarbeidere er faktisk det også i sitt virkelige liv, noe som gir Tjuvheder en ekstra dimensjon og gjør filmen enda mere autentisk og ektefølt.
Det som desverre ikke er særlig autentisk og ekte er den tåpelige norske tittelen på filmen. “Flukten (Tjuvheder)” heter den her på berget. Hva pokker`n har “Flukten” å gjøre med det man i originaltittelen spiller på? Man har tilogmed valgt å ta med originaltittelen i parentes, sånn for sikkerhets skyld…. Den originale tittelen viser til æreskodeks og samhold blant samfunnets utstøtte.
Jada, hovedkarakteren flykter fra noe, men tror man at det norske filmpublikum er så inni hampen teite at vi ikke forstår hva den svenske tittelen betyr? Nok en håpløs utført jobb av det norske oversettertrollet. Filmen hadde forresten premiere i Sverige i oktober. For 9 måneder siden… Sånn, da fikk jeg raljert litt om dette også. Men vi lar det ligge nå. Filmen er nemlig fortsatt knakende god.
Regissør Grönlund har ellers selv erfaring fra sosialomsorg og rusarbeid, noe han har dratt god nytte av i denne filmen. Tjuvheder er en spenningsthriller og drama, med veldig nedtonet voldsbruk, der truslene fungerer utmerket som voldserstatning, og med en gjennomgående glimrende miljøskildring.
Flykt fra norsk sommerregn, spring på kino og se Tju….Flukten. Fra filmhjerte får Tjuvheder et finfint terningkast 5.
PS: I Sverige (og andre land) er poengskalaen stort sett noe annerledes enn i Norge. Der er filmpoengskalaen ofte fra 1 til 5, eller 4 (hvem vet?), hvis noen lurer på den svenske posteren 😉 Kanskje filmhjerte burde kutte terningen og heller gi poeng etter “IMDB-skalaen” (1-10)? Hm…
At Island kan sparke ball har blant annet England og Østerrike fått erfare denne sommeren, og sagaøya langt ute i havgapet har blitt trykket til hele Europas bryst. Og det er velfortjent.
Men har du sett íslensk kvikmynd? Film fra Island altså?
Jepp, filmhjerte er tilbake igjen midt i sommerdvalen 🙂
Jeg skal ikke skryte på meg å ha sett mange filmer fra Island, det har desverre blitt få, men de jeg har sett har vært vel verdt tidsbruk. Filmer fra Island kjennetegnes ofte naturlig nok av øyas særegne og fascinerende landskap, og en ofte tørrvittig og spesiell humor og sinnsstemning. Mange har også lagt innspillingene av diverse storfilmer til nettopp Island på grunn av de store variasjonene i naturen, kombinert med billigere kostnader. For eksempel har deler av innspillingen av filmer som Interstellar, James Bond: Die Another Day, Flags of our Fathers og flere sesonger av Game of Thrones blitt innspilt på Island.
” Islands store fordel er at vi har en enorm variasjon i naturforhold på små avstander. Du finner isbreer, svart ørken, svarte sandstrender, fosser, elver, innsjøer, lavasletter og lignende i løpet av 1-2 timer i bil. I USA måtte man forflyttet seg fra Hawaii til Alaska og Minnesota for å filme noe tilsvarende” (kilde: nettsak fra Dagsavisen.no). Dagens filmblogginnlegg skal ikke ta for seg utenlandske filmer spilt inn på Island, men altså filmer fra Island, med islandsk tale.
Derfor, her er seks islandske filmtips!
SMÅFUGLER (2015)
Original tittel: Þrestir
Internasjonal tittel: Sparrows
Fersk film som hadde norsk kinopremiere 24. juni og som fortsatt går på kino i Norge (skuffende nok ingen flere visninger i Tromsø???). Filmen gjorde det sterkt på filmfestivalen i San Sebastian, der den ble kåret til beste film. Jeg har ennå ikke rukket å se denne filmen som av kritikere omtales som en islandsk filmperle, men all omtale og traileren fra filmen virker veldig lovende. Den skal sees ihvertfall, og jeg kan vel nærmest gå god for den uten å ha sett den.
Det er en såkalt “comming-of-age-movie” der vi følger den 16 år gamle Ari, som har bodd hos moren sin i Reykjavik hele livet, men som plutselig må flytte til avsidesliggende Vestfjord for å bo sammen med faren, Gunnar.
Filmdistributør Arthaus sin omtale: En uvanlig oppvekstskildring om forandring og kjærlighet. Alt foregår i eksotiske og vakre omgivelser på Island.
16 år gamle Ari fra Reykjavik får et brått møte med voksenlivet den sommeren han må bo sammen med faren i en øde islandsk fiskerlandsby. SMÅFUGLER er et gripende portrett av ungdom i en brytningstid. En fortelling om forandring, den første store kjærligheten og et far-sønn forhold som sliter (kilde: arthaus.no).
STABUKKER (2015)
Orig. tittel: Hrùtar
Int. tittel: Rams
Mørk dramakomedie som jeg tidligere i år gav terningkast 4 (terningkast 5 kunne det like gjerne blitt). Iallefall en klar anbefaling.
Filmen hadde kinopremiere i januar, og er kanskje mulig allerede å oppdrive på nett nå?
Mengder av snille sauer, ei budbringende bikkje, og to gamle brødre, står sentralt i Stabukker, som både er drama, sort komedie og en liten tragedie. Den handler dessuten så absolutt også om kjærlighet.
I et avsidesliggende dalføre på Island lever to gamle stabukker av et brødrepar side om side som naboer. De har hvert sitt lille gårdsbruk, og begge er sauebønder, i likhet med de fleste andre i nærområdet. Begge behandler sauene sine med kjærlighet og dyp lidenskap. Å påstå at de to brødrene er gode naboer er derimot å overdrive. De har nemlig omtrent ikke snakket sammen de siste 40 årene.
Når det en dag oppdages skrapesyke hos en av sauene, og hele sauebestanden i dalføret må slaktes, blusser gamle stridigheter opp i full fyr.
Stabukker er en småhumoristisk film som innimellom både er rørende, sjarmerende og rar, med flere morsomme scener, men som også byr på varme fra et tidvis iskaldt og vinterkledd Island. Med den fascinerende snaue islandske naturen som bakteppe fremstår omgivelsene som både nådeløse og sentrale i handlingen.
101 REYKJAVIK (2000)
Vi hopper tilbake til år 2000, da denne lettere romantiske komedien sjarmerte sitt publikum. Jeg har ikke sett filmen siden jeg så den på tidlig 2000-tall, så jeg har glemt handlingen, men husker at jeg syns den var litt fascinerende.
Handlingen sentreres ihvertfall (takk til google for hjelpen) rundt hovedpersonen Hlynur, som er en type i 30-årssalderen som fortsatt bor hjemme hos mora i Reykjavik. Dagene fyller han med å drikke, feste, se porno og surfe på nett, mens han lever på arbeidsledighetstrygd. Han er ikke typen som ønsker alt ansvar som ligger i det å være i et forhold, men det er ei jente han er interessert i. En dag finner han også ut at mora har en elskerinne…
Filmen fikk en bra mottagelse mener jeg å huske, og bør være mulig å spa frem et eller annet sted på nett.
.
ILDFJELL (2011)
Orig. tittel: Eldfjall
Int. tittel: Volcano
Kritikerrost drama fra 2011, som bl.a. gjorde seg bemerket på Cannes-festivalen og en rekke andre festivaler. Et trygt filmvalg om en vil ha drama.
NRK filmpolitiet gav filmen en solid omtale og terningkast 5. Regien er spillefilmdebuten for regissøren bak årets “Småfugler”, den Oscar-nominerte (for en kortfilm i 2004) Rúnar Rúnarsson.
Filmdistributøren Arthaus sin omtale av filmen:
Vi tas med på en vakker, rørende og vemodig siste akt i en kjærlighetshistorie mellom to helt vanlige mennesker. Hannes og kona Anna måtte forlate Vestmannaøyene på Island etter vulkanutbruddet i 1973. Han fikk seg raskt jobb som vaktmester i Reykjavik og alle planer om å vende tilbake smuldret bort.
Nå, 37 år senere, går Hannes av med pensjon. Han kommer fra en tid da mannen var herre i sitt hus og hengivenhet noe som hørte kvinner og julaften til. Han er humørsyk, har et ikke-eksisterende forhold til sine barn og konen har etablert sin egen tilværelse på dagtid. Fremtiden fortoner seg som et stort, sort hull. En nær døden-opplevelse får Hannes til å se sitt liv og sin kone i et nytt lys. Men så blir Anna rammet av slag. Sigur Rós-keyboardist Kjartan Sveinssons musikk gir nydelig stemning til Rúnar Rúnarssons nostalgiske og innsiktsfulle drama om alderdom og hva som gjør livet verdt å leve (kilde: arthaus.no).
11 MENN UT (2005)
Orig. tittel: Strákarnir okkar
Int. tittel: Eleven men out
Ettersom dette innlegget ble til for å hedre Islands nyslåtte fotballhelter må det selvsagt være med en fotballfilm her 😉 Jeg har ikke sett denne heller, men finner jeg den på nett skal jeg se den. Om den anbefales kan jeg selvsagt ikke si så mye om, men pytt pytt, som sagt måtte det selvsagt med en fotballfilm her, og den høres ganske komisk ut i omtalene 🙂
Selv om dette er en svart komedie fra 2005, er den faktisk ganske så dagsaktuell, ettersom tematikken i filmen er et tema som jevnlig er oppe til debatt innen fotballen.
Ottar Thor er en kjekk, men arrogant stjernespiller på et fotballag. Han tenker ikke på konsekvensene når han bestemmer seg for å fortelle en journalist − i garderoben etter en kamp − at han er homofil. Hans motivasjon er ikke særlig mer enn at han gjerne vil komme på forsiden av avisen (kilde: filmweb.no). Slikt går selvsagt ikke stille for seg! Ottar Thor presses ut av laget, men finner seg raskt en ny klubb, en amatørklubb der det allerede er noen homofile spillere.
En komedie med baller, vistnok 😉 Strákarnir okkar, som faktisk er kallenavnet man har på Islands landslag i fotball, betyr “Våre gutter”, og er en film som har fått blandet mottagelse. Fra å være godt likt på mange filmfestivaler har den i pressen blitt mottatt forskjellig. I Norge fikk den terningkast 4 hos Side 2 (TV 2-drevet side), mens den bare fikk to øyne på terningen hos Dagbladet.
COUNTRY WEDDING (2008)
Orig. tittel: Sveitabrúðkaup
Int. tittel: Country wedding
Bryllupskomedie og road-movie som jeg så på kino under filmfestivalen i Tromsø for noen år siden. Om den finnes å se på nett aner jeg ikke, men skulle du ramle over den med forståelige undertekster anbefales den absolutt. Et par skal gifte seg i en kirke ute på landet, en times tur fra Reykjavik. Ting går imidlertid ikke som planlagt, og det baller raskt på seg med trøbbel 😉
Om du er interessert i flere filmtips fra Island, kan DENNE listen hos IMDB by på en oversikt med godt over 170 islandsk-språklige filmer.
Har du kommentarer om dagens omtalte filmer eller andre filmtips fra Island kan du gjerne bruke kommentarfeltet her på bloggen eller skrive noen ord på filmhjertes facebook-side.
Snurr islandsk film – og heia Island mot Frankrike i kvartfinalen 😉
Avslutt uka med et smell! Det er lite ved krig og elendighet som tiltaler hjertet, bortsett fra film om det…
Skal man se en film som virkelig buldrer, braker og støyer, og ofte opprører, så er ikke en krigsfilm det dummeste du putter i videospilleren (haha) eller strømmer.
Jeg skal ikke si at krigsfilm er favorittsjangeren min, på langt nær, men det finnes da noen filmer om død og elendighet som er veldig bra, noen er sågar mesterverk. Utgangspunktet for listen har vært å plukke ut filmer som i hovedsak eller som i en vesentlig del av spilletiden skildrer krigshandlinger. Kanskje strekker jeg “krigsfilm”-begrepet litt på noen av titlene, det får så være. Det er nok også en viss mulighet for at hukommelsen spiller meg et puss, slik at en eller flere titler har gått i glemmeboka. Kanskje var de ikke så gode da, hvis de ikke festet seg på minnet 😉
APOKALYPSE NÅ! (USA, 1979, Originaltittel: Apocalypse Now. I 2001 ble en forlenget versjon lansert under navnet Apocalypse Now Redux)
Francis Ford Coppolas krigsepos fra Vietnamkrigen.
9
HELTER I TELEMARK (UK, 1965, Originaltittel: The Heroes of Telemark)
Sabotasjen av tungtvannsfabrikken på Rjukan, som skulle produsere uran som nazistene skulle bruke til å lage atombombe. Se også NRKs norske TV-serie-suksess “Kampen om tungtvannet” fra 2015.
8
MAX MANUS (Norge, 2008)
Et stykke norsk krigshistorie om motstandshelten Max Manus.
7
ØRNEREDET (UK/USA, 1968, Originaltittel: Where Eagles Dare)
Skikkelig spenning med gode gamle Clint`ern.
6
DER UNTERGANG (Tyskland, 2004)
Historien om Hitlers siste dager og Berlins fall. Bruno Ganz gjør en eksepsjonell og eksplosiv rolle som Adolf Hitler.
5
REDD MENIG RYAN (USA, 1998, Originaltittel: Saving Private Ryan)
En gruppe amerikanske soldater risikerer alt for å redde en mors eneste gjenlevende sønn. Tom Hanks i hovedrollen og regi ved Steven Spielberg.
4
PLATOON (USA, 1986)
Oliver Stones kraftpakke av et krigsepos.Tom Berenger, Willem Dafoe, og en ung Charlie Sheen i hovedrollene.
3
HJORTEJEGEREN (USA, 1978, Originaltittel: The Dear Hunter)
Robert de Niro i en av sine beste roller. Sterk og populær film.
2
SCHINDLERS LISTE (USA, 1993, Originaltittel: Schindler`s List)
Regnes vel egentlig ikke som en “krigsfilm”, men hvem bryr seg? 😉 Dette er filmen som jeg hatet noe så inni hampen da jeg var ung og måtte se den som skolevisning på den lokale kinoen. Men som regel blir man visere med tiden, for denne filmen har vokst seg til å bli en glitrende film i min bok, med førsteklasses innsats av Liam Neeson i hovedrollen. Ikke likte jeg Neeson heller i mine yngre filmseerdager, men heldigvis tok jeg til vett der også, ettersom Neeson er en klasseskuespiller. Den sanne historien om hvordan Oscar Schindler reddet over tusen jøder fra den sikre gassdød står som et av 2. verdenskrigs store heltedåder.
1
FULL METAL JACKET (USA, 1987)
Stanley Kubricks mesterverk. Den desidert beste krigsfilmen etter min smak, og sikkert en av de mest kjente også vil jeg tro, men kan sikkert også regnes som actionfilm. Som du kanskje vet er filmen delt i to deler, hvorav den første delen skildrer rekruttskolen der en sersjant fra Helvete styrer med jernhånd, og hvor andre delen har Vietnam-krigen som bakteppe for handlingen. Det som gjør denne filmen så intens er den første delen, som er enorm, både fordi den er morsom, men også fordi den når alt kommer til alt er for jævlig, og fordi man etter en nokså underholdende første del, tross alt, får servert råskapen i den andre delen. Så mye terningkast 6 som det kan være.
Her er noen andre filmer med krig som tema som er verdt å sjekke ut:
Broen over Kwai (The Bridge on the River Kwai, UK/USA, 1957) – 2. verdenskrig. Kanonene på Navarone (The Guns of Navarone, UK/USA, 1961) Styrke 10 fra Navarone (Force 10 from Navarone, UK, 1978) Kellys helter (Kelly`s Heroes, USA, 1970) Ubåten (Das Boot, Tyskland, 1981) Den tynne røde linjen (The Thin Red Line, USA, 1998) Jarhead (USA, 2005) Bridge of Spies (USA, 2015) – Mest en spionthriller, men kan jo nevnes her likevel. The Imitation Game (UK/USA, 2014) – 2. verdenskrig-tematikk, men egentlig ikke en krigsfilm. Forrest Gump (USA, 1994) – Ikke en krigsfilm, men dramakomedie med en del krigstematikk likevel.
Sjekk også “Født 4. juli” (1989), “Den siste mohikaner” (1992), “Enemy at the gates” (2001), “Brothers” (2009), “American Sniper” (2014), samt årets to Oscar-nominerte filmer, “Sauls sønn” fra Ungarn (vant Oscar) og “Krigen” fra Danmark. Jeg har ennå ikke sett disse to, men begge to er sterkt kritikerroste filmer som jeg skal se.
Synest du at krigsfilmer blir for tungfordøyelig, hva da med noe morsomt med krigstema? Her er en film og to komiserier med krigstematikk som garanterer latter og hygge 🙂
GOOD MORNING, VIETNAM
Robin Williams i en av sine praktroller som radio-DJ`en som rocket Vietnam og ble en helt blant de amerikanske styrkene der.
ALLO` ALLO`
Den kanskje mest komiske serien av de alle med krig som bakteppe. Vi følger cafèverten Renè og alle de sprø figurene rundt han i den lille franske landsbyen som innvaderes av tyskere under andre verdenskrig. Dette er reinspikka komisk galskap til å gapskratte av 🙂
M*A*S*H
En av TV-historiens mest legendariske serier, med Koreakrigen som handling og bakteppe. Komiserien, som selvsagt først og fremst er komedie, tenderte også av og til til å være en dramaserie med tunge og alvorlige temaer som viste krigens råskap, men likevel var humoren (nesten) alltid like rundt hjørnet. M*A*S*H er definitivt en av mine favorittserier gjennom tidene.
Til slutt, den krigsfilmen jeg hater mest av alle? “Ni liv”. Jadda han var en helt og alt det der. Men den grufulle skjærende musikken, klippingen og all den forbaska snøen. Huff. “Valkyrie” var forresten så uinteressant at jeg duppa av på kinoen.
Diskuter og kommenter gjerne dagens tema i kommentarfeltet 🙂
Katastrofefilmen “San Andreas” må være den ultimate katastrofefilmen, jeg føler nemlig neppe igjen et pressende behov for å se flere amerikanske katastrofefilmer, for hva kan vel overgå dette i ødeleggelser?
PS: Denne teksten inneholder spoilere (litt avsløring av handling).
Medvirkende: Dwayne Johnson, Paul Giamatti,
Alexandra Daddario, Kylie Minogue, m. fl.
Spilletid: 1 time og 58 minutter
Tilgjengelig bl.a. på Netflix
Nylig lot jeg meg friste til å se filmen “San Andreas” på Netflix. Filmen er jo ganske ny, den figurerer fortsatt i kjøpefilmhylla hos enkelte butikker sammen med nye utgivelser (ja, noen selger heldigvis fortsatt film i fysisk format), og filmposteren ser ikke så ille ut. Riktignok er ikke katastrofefilmer det jeg liker best, men jeg har da sett en del katastrofefilmer i årenes løp, og noen har vært riktig så bra, som norske Bølgen for eksempel, eller brukbare blockbustere fra “over there” som Dante`s Peak, Vulcano, og Dagslys, for å nevne noen filmer som er ok innen kategorien. De er alle selvsagt filmer med en del klisjeer og garantert nok overdrivelser, noe vi så definitivt også overøses med i San Andreas.
Hvis dere tror jeg liker San Andreas, la meg slå fast med en gang: NEI! Filmen er et eneste stort søl.
Men San Andreas er den ultimate katastrofefilmen. Med negativt fortegn. Den er nemlig en fullstendig katastrofe av en film, fylt med de verste klisjeene og tåpelige “tilfeldigheter” som berger våre såkalte helter. Troverdighet skal man vel ikke alltid se for mye etter i denne type filmer, men her er den desverre så fraværende at det bare blir for dumt, som i åpningssekvensen der en ung kvinne berges med helikopter fra en bil som henger i et juv. Se og le. I tillegg er filmen så forutsigbar at man har forutsett handlingsforløpet og filmens utfall lenge før brusglasset skriker etter påfyll…Det er absolutt ingen overraskelser å spore her. For å holde interessen oppe filmen gjennom bør filmen tross sitt tragiske tema, som et jordskjelv naturligvis er, sukres med noen doser sjarm. I denne filmen har man i så måte spart på sukkeret, men rollefigurene Blake (heltens datter) og de to brødrene Ben og Ollie, er de som bidrar til det som finnes av sjarme i denne tragiske historien.
Men for all del, for den som ser noe verdi i å se San Francisco, som vel i manges øyne er en av verdens flotteste byer, jevnes med jorden og deretter vaskes med en gigantisk monstertsunami, kjør på!
Historien i San Andreas går enkelt og greit ut på at tidenes kraftigste jordskjelv treffer San Francisco, mennesker dør som fluer, ettersom myndighetene selvsagt ikke har villet høre på jordskjelvsekspertene, ledet an av en sympatisk men alt for stillferdig Paul Giamatti, som har kunnet forutse katastrofen. På redningstokt for å redde dattera Blake, og ex-kona Emma som akkurat har flytta sammen med ny type, som selvsagt i løpet av filmen avsløres som den drittsekken (For et sjokk. NOT!), ser vi Dwayne “The Rock” Johnson i rollen som Ray. Han jobber som søk- og redningsarbeider. Heltemotet hans får vi stifte det første bekjentskap med i den omtalte åpningsscenen, og han er selvsagt alene med helikopter over LA, der skjelvene først kommer, slik at han får redda ex`en midt blant ruiner og bygg som raser sammen. Videre fortsetter ferden til SF for å redde datteren Blake, som i beste katastrofeklisjèstil er smellvakker (noe de jaggu får sagt i filmen også…). Hun har blitt latt i stikken. Blake blir ikke overraskende i første omgang reddet av noen andre, et sjarmerende brødrepar bestående av Ben og lillebroren Ollie, som hun tilfeldigvis ble kjent med like før jordskjelvene, og hvor den ene selvsagt har med seg den store kloke boken som har svarene på alt, når all mobilteknologi stopper opp (hurra for han…).
Ellers er det ikke så farlig om man styrter i redningshelikopteret og blir full av bensin siden man styrter inn i en klesbutikk og kan ta med seg nye klær der. Selvsagt finner vår helt også seg et nytt flygende fremkomstmiddel, bare sånn helt tilfeldig. Og midt i et SF som flyter over av ruiner, rekved, drit og vann, ja der midt i høystakken finner man knappenåla. Tilsett noen melodramatiske scener under vann. Til slutt litt tårer for en man ikke klarer å få liv i. Men vent nå litt, vi prøver en gang til. Ja den scenen har vi jo ikke sett tusen ganger før.
San Andreas er nemlig en synkende klisjè. Ikke er det noe morsomt, selv om brødreparet kommer med noen små gullkorn, og ikke er det interessant heller. Dwayne Johnson er heller ikke særlig bra. Snakk om steinansikt på “The Rock”. Kanskje kunne jeg forsvart å sette terningkast 2 her, for filmen ruller nå uten at jeg tar pause fra den, selv om interessen riktignok raskt synker i takt med at handlingen både blir latterlig og mest irriterende.
Sluttscenen er forresten så kvalmende klisjèfull at det er latterlig. Vi ser utover et krater tidligere kjent som San Francisco, mens det amerikanske flagget vaier på deler av en sønderknust Golden Gate bridge. Det er da replikkene som kroner verket kommer: -“Hva nå, hva gjør vi nå?”. -“Vi bygger opp igjen”. Noe som selvsagt gjelder både byen og forhold.
Kvalmen bygges opp i meg, og jeg gurgler opp terningkast 1. For å være snill kan jeg si 1+, for det finnes dårligere filmer. Har du Netflix kan du jo se den der siden det ikke koster deg noe ekstra, men finner du denne filmen i filmhylla på butikken, ta heller den ved siden av, den kan neppe være verre 😉
Så har man snubla innom Netflix igjen… og med det følger noen tips om hva du bør få med deg der.
Netflix er tydeligvis ekstremt populært blant oss nordmenn, uvisst av hvilken grunn forøvrig siden tilbudet i beste fall ikke er særlig imponerende, in my opinion da. Det er OK, de har en del bra og mange serier, men man blir for fort lei Netflix. Filmene er stort sett gamle, lite utvalg, ukjente, B-preget, og det er alt for lite nytt å finne der er min oppfatning av strømmetjenesten. Man kan selvsagt lure Netflix til å tro at man befinner seg i et annet land enn Norge og dermed få tilgang til menyen i det aktuelle landet man ønsker, men det er jo ikke lov ifølge Netflix` retningslinjer og man får ikke norske undertekster om man ønsker det.
Muligheten er dog ihvertfall der, men ikke si at jeg tipsa dere 😉 Vel, her i høst en gang gjorde jeg selv det, fikk meg en meksikansk IP-adresse og fikk opp en helt annen filmmeny enn den vi norske brukere har tilgang til. Dermed fikk jeg sett en film jeg har lett etter i et par år (Sofia y el terco/Sofia and the stubborn man, en elskverdig colombiansk dramakomedie som jeg så på kino på TIFF for noen år siden. Et morsomt gjensyn, selv om jeg måtte klare meg med spansk tale uten teksting 😉 Men siden nevnte film ikke har så mye tale og jeg hadde sett den for noen år siden gikk akkurat det helt fint. Den filmen bør du se om du finner den. Den spanske veteranen Carmen Maura i hovedrollen er sjarmerende). Jeg sjekka i samme slengen den gang kort ut hvilke valg man fikk tilgang til f. eks. i statene og UK, og joda, det er sant som det påstås, utvalget der hos Netflix er langt bredere enn i Norge….Men nå er jeg vist godt igang med en digresjon, så vi lar det ligge, det var jo filmtips hos Netflix her i Norge jeg skulle skrive om idag 😉
Noen nyheter har det nemlig kommet siden jeg avsluttet Netflix-medlemskapet mitt sent i fjoråret en gang, og noe bra har de selvsagt der. Her er ihvertfall noen filmtips fra Netflix når vi skriver april måned.
MAD MAX: FURY ROAD
En av fjorårets store kinosuksesser internasjonalt og også her hjemme. Høyoktans actionpumping fra start til slutt i denne filmen som stakk av med en haug Oscar-statuetter under årets prisutdeling. Liker du energisk og adrenalinfull action, spesialeffekter som ikke er datagenererte, samt filmer med et soundtrack som får blodet til å bruse litt ekstra er dette et sikkert valg. Tom Hardy, Charlize Theron og Nicholas Hoult i noen av de viktigste rollene leverer.
MAN ON A LEDGE
Thriller fra 2012. Altså ikke en helt ny film, men Man on a Ledge er en veldig tett og velspilt thriller med flere overraskelser på lur. En desperat mann klatrer ut av vinduet i 21. etasje og truer med å hoppe. Han er ikke noen selvmordskandidat, så hvorfor er han der? En film jeg absolutt anbefaler.
THE LUNCBOX
Er du på jakt etter en romantisk komedie kan dette være verdt å sjekke ut.
Indisk feelgoodfilm fra 2013, som har fått gjennomgående knallkritikker særlig hos publikum på filmfestivaler rundt omkring.
INTERSTELLAR
Passe ny film, fra 2014, med spenning fra rommet.
AMERICAN SNIPER
Historien om USAs beste skarpskytter regissert av Clint Eastwood.
BLÅ ER DEN VARMESTE FARGEN
2013.
Fransk romantisk drama av ypperste merke.
Sensuell og eksplisitt. Sterk film.
.
CLOCKWORK ORANGE
Omstridt og kontroversiell klassiker fra 1971 klekket ut av mesterregissør Stanley Kubrick. Passe psykedelisk film.
.
BORAT
Den sinnsyke komedien fra 2006, som jeg rangerer som en av de sprøeste komediene jeg har sett.
Sacha Baron Cohen i rollen som Borat fra Kasakhstan som drar til USA for å lage reportasje om “verdens beste land”, samt gifte seg med Pamela Anderson, er en moderne legende allerede.
I EN BEDRE VERDEN (Original tittel: HÆVNEN)
Danmark, 2010. En av de absolutt beste danske filmene jeg har sett. Oscar for beste fremmedspråklige film. Ikke la den teite norske og internasjonale alternative tittelen på filmen ødelegge, for HÆVNEN er strålende. Veldig bra av Ulrich Thomsen og Mikael Persbrandt med flere. Særlig unge William Jøhnk Nielsen (født 1997, blå jakke midt på bildet), som faktisk er filmens hovedrolleinnehaver, er fenomenal. Les mer om den hos wikipedia.
JAKTEN
Tidenes beste film fra Danmark, og kanskje også en av de aller beste fra Skandinavia/Norden, kan du også se på Netflix. Mads Mikkelsen gjør sin livs rolle i JAKTEN. Når en liten løgn blir til sannhet og hele samfunnet vender seg mot deg, da er du ille ute.
FOCUS
Overraskende ny film, for denne gikk vel på kino i fjor på sommeren (?). Jeg så nettopp Focus, og syns den er dårlig. Men vil du ha en ganske ny film er Focus, en salig miks av småkrim og litt mørk småromantisk komedie, et valg i så måte. Will Smith i hovedrollen, men Focus gav ikke meg noe, dette er tidtrøyte og bakgrunns-TV mens jeg fikler med mobil, surfer på nett, etc. Med andre ord var ikke mitt fokus helt og holdent på Focus, men kanskje liker andre denne filmen, som tross alt har noen humoristiske sekvenser.
En annen relativt ny film Netflix har på menyen sin er thrilleren RUN ALL NIGHT, som også er fra 2015. Liam Neeson har hovedrollen.
DAFT PUNK UNCHAINED
Fra 2015. Med 12 millioner solgte album og 7 Grammypriser kan Daft Punk antagelig med rette kalle seg de ubestridte kongene av elektronisk dansemusikk.
–
Ellers kan man jo finne en del velkjente filmer som Taken, Taken 2, Die Hard 3 (Die Hard with a Vengeance, norsk tittel Die Hard i New York), Elling, Kon Tiki, Flukten fra Alcatraz (med Clinter`n, en av tidenes beste fengselsflukt-filmer).
MANGE SPENNINGSSERIER
Netflix har selvsagt en rekke serier også å by på. Skal jeg se serie så er det krim og action/spenningsserier som er sjangeren jeg sverger til.
BLOODLINE er en av Netflix sine egne serier, som kom i fjor, og kan absolutt anbefales. Serien som utspilles i Floridas vakre omgivelser er billedskjønn, men under den polerte overflaten skjules mørke hemmeligheter og et familiedrama. Sesong 2 av serien er ventet i løpet av 2016.
For tida har jeg fått en raptus og hevet meg over ORANGE IS THE NEW BLACK. Fengselsserier liker jeg, men dette er den første serien der vi følger kvinnelige fengselsfugler. De voldelige eller skikkelig hardbarka elementene man finner i fengselserier som Oz, Prison Break og diverse andre slike serier er fraværende (i de episodene jeg har sett foreløpig ihvertfall), og det hele blir litt lettere og nesten litt småkoselig. Men det er absolutt sebart og også spennende siden hovedrollekarakteren er sympatisk, i tillegg til at vi får servert noen av de “klassiske” kvinnetypene man “forventer” å finne bak murene. Den sprø og lett sinnsforrvirrede, den tøffe kjøkkensjefen, panserlesba (no offence!), andre lesbiske, en kjønnsoperert, samt en og annen mer eller mindre sympatisk øvrig innsatt, og ansatt. Og Jason “American Pie” Biggs i en av birollene på utsiden. Jeg er positivt overrasket av serien, men noen favoritt blir den aldri. Det er verdt å sjekke ut og er en passe underholdende serie som jeg kommer til å se ferdig.
Andre supre serier Netflix har er DEXTER (en av mine favoritter gjennom tidene), PRISON BREAK, LUTHER (britisk klassekrim), KAMPEN OM TUNGTVANNET (serien som hadde braksuksess på NRK), DAG, SHERLOCK, WALLANDER (alle omlag 30 filmene med Krister Henriksson som Wallander), MORD UTEN GRENSER, 24, BROEN (Kun ses 1 og 2), BROADCHURCH (kun sesong 1, men den er til gjengjeld direkte glitrende og skremmende god), med flere.
I vakuumet som oppstod i fjor da jeg hadde fråtset meg gjennom alle sesongene og episodene av Dexter forsøkte jeg meg på krimserien “Hannibal”, men må si at den skuffet meg. Netflix har som kjent en del egenproduserte serier, som nevnte Bloodline som er klasse. Alle har vel hørt om “House of Cards“, så den får jeg vel prøve å se etterhvert (starta på ep 1 og 2 i fjor men ble ikke overbevist), dessuten tenker jeg å sjekke ut grøsserserien “Scream” som vel har inspirasjonen sin fra de klassiske 90-tallsgrøsserne med samme navn (Skrik-filmene).
På jakt etter barndomsminner fra 80-/90-årene? Netflix har 1 sesong av FRAGGLENE og ALBERT ÅBERG 😉
Har du Netflix-tips eller andre kommentarer om dagens omtalte filmer? Bruk gjerne kommentarfeltet her til å si hva du mener.
Filmtidsmaskinen stopper i 1963 denne gangen, et år der angrep fra oven og langveisfaren kjærleik underholdt publikum.
Jeg har heller ikke fra dette filmåret sett mye film, selv om det er et par reale godbiter blant filmene som kom på markedet for 52 år siden.
Årets “filmhjerte” er ihvertfall et trygt og noe forutsigbart valg, det får så være, for filmen er knall 🙂
.
ÅRETS FILMHJERTE 1963
FROM RUSSIA WITH LOVE
Den andre filmen om James Bond, fortsatt med Sean Connery i rollen som agent 007.
JamesBondmå i aksjon for åhenteen sovjetiskkrypteringsenhetsom blestjålet av organisasjonen SPECTRE. Bond blir sendt til Istanbul, hvor oppdraget går ut på å få tak i en russisk avkoder via en avhoppet russisk agent, korporal Tatiana Romanova. Det russerne ikke vet er at dette er en plan lagt av SPECTRE, ment til å lure Bond i en felle.
From Russia With Love hadde Norgespremiere i februar 1964.
I denne filmen fikk vi faktisk stifte bekjentskap med den fiktive organisasjonen “Spectre”. Som kjent heter nettopp fjorårets nye Bond-film “Spectre”.
FUGLENE (THE BIRDS)
Alfred Hitchcocks skrekkfilm Fuglene var en av de store filmene i 1963, og har selvsagt på linje med mange av hans filmer blitt klassikere. Dette var forøvrig en av Hitchcocks siste store filmer.
Når vi den dag i dag ser spesialeffektene og computergenererte scener fremstår de som ganske komiske og ikke så bra. Husk da likevel på at spesialeffektene og filmens lydspor ble ansett som eksepsjonelle på den tiden, noe som ble underbygget av Oscar-nominasjon for beste visuelle effekter. Handlingen er ellers ikke den store. En by angripes fra oven av fugler som plutselig har blitt gærne, og en familie forskanser seg i et hus for å overleve fuglemassenes angrep. Litt spennende og “creepy” er den fortsatt, men jeg vil vel påstå at den ikke er den Hitchcock-filmen som har tålt tidens tann best. Uansett, da jeg tidligere i år presenterte listen Topp 15: Filmer av Alfred Hitchcock landet Fuglene på en fin 8. plass. Den er absolutt verdt å få med seg.
Blant de øvrige filmene fra 1963 er det veldig lite jeg husker, men det er filmer fra listene som gjør at det ringer en liten gjenkjennende bjelle. En av de er Hud (fra USA, må selvsagt ikke forveksles med Vibeke Løkkebergs norske film “Hud” fra 1986, verken i handling eller uttale av tittel, som vel her blir tilnærmet “Høhdd”..). Filmen har Paul Newman i hovedrollen som tøffingen Hud Bannon, en hensynsløs ung mann, en rolle som gav han en nominasjon til Oscar, i filmen som vant tre statuetter.
Ellers er kanskje Cleopatra et brukbart tips for de som liker historiske dramaer, og drama er vi nok i alle fall sikret i denne av mange omtalt som episke beretningen om Egypts dronning Cleopatras triumfer og tragedier. Vistnok storslått backdrop, kostymer og alt det der. 9 Oscar-nominasjoner, som gav 4 priser, men Elisabeth Taylor som Cleopatra var ikke blant de 9. Jeg har nok ikke sett Cleopatra, men denne filmen er likevel en jeg “alltid” har hørt om.
Hørt om filmen som ble Oscar-belønnet som 1963s beste film har jeg derimot ikke. Og da mener jeg virkelig aldri hørt om. Tittelen er likevel noe de fleste nok drar kjensel på, av helt andre grunner, da den deler navn med den britiske sangfuglen Tom Jones. Filmen Tom Jones har derimot null og niks å gjøre med Tom Jones, artisten. For Tom Jones, filmen altså (jækla forrvirrende dette, hva?) har jeg aldri vært borti, til tross for at Tom Jones stakk av med hele 4 Oscars av utrolige 10 nominasjoner! Og ja, det er fortsatt filmen Tom Jones det er snakk om.
For å gjøre det mer forrvirrende kunne jeg også nevnt at Tom Jones er britisk, ja filmen, noe også Tom Jones er, artisten altså. Filmen som er en historisk adventure/komedie er basert på en roman fra 1747, i filmen med en handling lagt til England på 1800-tallet om et hittebarn som oppdras av en rik godseier. Han oppdras som en gentlemann, men ender opp som en villstyring som kastes ut hjemmefra, opplever flere erotiske eventyr og havner i trøbbel. Blir han tatt i nåde av sin rike adoptivfar? Historien er beskrevet som fornøyelig, med en løssluppen stemning og romantisk/erotisk handlingsgang, som i sin tid ble ansett som dristig. Kanskje verdt å få med seg denne?
Filminteresserte drar naturligvis også kjensel på den velkjente komedien Den rosa panter(The Pink Panther) med Peter Sellers og David Niven. Dette var den første i en rekke amerikanske filmkomedier om den ubrukelige franske politidetektiven Jacques Clouseau. Filmen har vel ellers gått en million ganger på TV, så denne har jeg jo sett. Og den er vel grei nok, litt morsomt er det.
Forøvrig må jeg selvsagt nevne om filmen The Pink Panther at det er der den urkomiske tegneseriefiguren med samme navn, den rosa panteren, har sin opprinnelse fra. Dette har jeg faktisk lurt litt på en stund; hva pokker`n hadde tegneseriefiguren og disse filmene med hverandre å gjøre. Og endelig fant jeg svaret, hvem har sagt at å skrive filmblogg ikke er lærerikt, hehe.
“Den rosa panteren, amerikansk tegnefilm- og tegneseriefigur, introdusert i fortekstene til Blake Edwards’ spillefilm The Pink Panther (Den rosa panteren) akkompagnert av Henry Mancinis minneverdige melodi; også med i senere filmer i serien. Fortekstfiguren ble så populær at den snart fikk egne tegnefilmer og tegneserier. Først tegnet av Isadore «Friz» Freleng, senere av flere andre”. (Kilde: Store norske leksikon, snl.no).
Som vanlig kaster jeg med et norsk filmminne. Den eneste filmen fra Norge i 1963 som JEG finner av mulig interesse er Ibsen-stykket Vildanden, som er regissert av Henrik Ibsens barnebarn Tancred Ibsen. Også denne filmen har vel rullet på norske fjernsynsskjermer noen ganger? (Eller forveksler jeg det med NRK Fjernsynsteateret sin filmatisering fra 1970? For DEN har iallefall gått på NRK – noen – ganger!). Best huskes vel 1963-filmen for Wenche Foss og Henki Kolstad, men rollefiguren Gregers Werle er ihvertfall det jeg erindrer best fra stykket. Den rollen ble bekledd av Lars Nordrum (1921-1973, best kjent som stemmen til “Stompa” i hørespillene om “Stompa”).
