Småmelankolsk amerikansk “lightcrime-roadmovie” om en ransmann, oppvekst og knytting av bånd.

Indie-filmer, såkalt uavhengige filmer (indiependent films) produsert utenfor de store filmstudioene, er ofte filmer jeg liker. I denne kategorien finner man ofte de små gyldne filmskattene. Dette er ofte filmer som går under radaren hos mange filmseere, rett og slett fordi filmen ikke får den store medieomtalen og opphausingen som de store studioproduksjonene ofte gis. Ikke har slike filmer det største budsjettet, og ikke er det de mest kjente skuespillerene man har å skilte med. Ikke havner den på kinoene heller så ofte. Resultatet blir iallefall mange ganger filmer jeg fryder meg med.

.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Lost in The Sun, fra 2015, er en slik film.

Den er god, dog ikke blant de beste jeg har sett, men gav meg en riktig så hyggelig filmopplevelse med sin laidbacke og lett emosjonelle stil. Filmen kan kanskje best kategoriseres som en roadmovie, med elementer av lett krimdrama. Det er ingen typisk actionpreget film, selv om den kan puttes i actionbåsen, og selv om den inneholder noen ransscener som kan hjelpe litt på “spenningskicket”. Man kan nok gjerne også se dette som en liten “coming-of-age”-skildring, en såkalt oppvekst-film, med et karakteristisk amerikansk sørstats-landskap som bakteppe.

Louis er en 13 år gammel foreldreløs gutt som nettopp har mistet moren, og som må flytte langt avgårde til besteforeldrene i New Mexico. Etter begravelsen tilbys han skyss av en ukjent mann ved navn John, og han blir med for å slippe den lange bussturen. Reisen blir en tur preget av bensinstasjonsran, løgner, våpen, bedrag, utnyttelse og en relasjon i utvikling mellom de to. Historien er såre enkel, handlingen likeså, det skjer ikke allverdens, men det gjør ikke så mye egentlig. Allerede i en av filmens første scener ser jeg (og sikkert du også?) klart plottet og tegninga for filmens mål, uten at forutsigbarheten trekker for mye ned (kanskje litt, siden det utover i filmen liksom bygges opp et lite spørsmål rundt det opplagte vi allerede har skjønt…).

En av filmens store styrker er en herlig kinemateografi. En viktig del av filmen er det flakkende bakteppet gjennom filmen, landskapet, som gir det en autentisk følelse, har jeg lest lokalkjente si om filmens locations. Ensomheten males bredt ut ved hjelp av dette, men også håpet og livslysten. Det andre store plusset er de to hovedrolleinnehaverne, som begge heter Josh. Helt ukjente for meg inntil nå, begge har de nå til felles at jeg gleder meg til å se mere av de. Josh Duhamel (kjent fra “Transformers”) spiller den kriminelle John, og minner meg her litt om en noen år yngre utgave av Brad Pitt. Og det er definitivt intet minus. Filmens unge stjerne er unggutten Josh Wiggins, som på en glimrende måte fyller rollen som den foreldreløse Louis. Litt sjenert, sjarmerende, nyskjerrig, rettsskaffen og veloppdratt. Men også med andre sider når han dras inn i Johns kriminelle hverdag. Jeg har sett det bli dratt sammenligninger til en veldig ung Matt Damon, og likheten er muligens der. Intet minus det heller, tvert imot. Begge står de imidlertid fjellstø på egne bein.

Mens noen kritikere syns Lost in The Sun er tid mistet, er jeg av den oppfatning at dette er en film verdt å se. Det er ikke  en film du bare MÅÅÅÅ se, men liker du roadmovier, lett krim og er fascinert av karakteristisk amerikansk landskap vil nok Lost in The Sun medføre at du hygger deg forran skjermen.

Terningkast 4. På en stjerneskala fra 1 til 10 kan jeg legge meg helt oppe på 7 av 10, som fortsatt tilsvarer et sterkt terningkast 4 i min bok.

LOST IN THE SUN kan leies digitalt bl.a. hos plejmo og Viaplay, men er også mulig å oppdrive andre steder. Har jeg lov å si tpc.cd, kickass og popcorntime/butter? Filmen skal også være mulig å oppdrive som fysisk kjøpefilm.

En dagdrivende ung kvinne kidnapper en baby og later som det er hennes egen – en hendelse som får innvirkning på manges liv.

Det er i ganske korte trekk handlingen i den nye severdige dramafilmen TALLULAH, som er en film laget for Netflix. Filmen hadde verdenspremiere på filmfestivalen Sundance i januar, og ble sluppet for resten av filmpublikum på Netflix i slutten av juli.

Jepp, det er fortsatt liv i filmbloggen etter noen stille uker 😉

Tallulah er en ung kvinne i starten av 20-årene som lever i en rusten bil på loffen sammen med kjæresten Nico. Etter en krangel forlater Nico henne, så i et forsøk på å finne han oppsøker Tallulah Nicos mor, Margo, som ikke har hatt kontakt med sønnen på flere år, men der blir hun avvist. Tilfeldighetene gjør at Tallulah treffer en alkoholisert overklassekvinne med en baby (en litt over årsgammel jente), som hun overtaler Tallulah til å passe mens hun selv drar ut på byen. Når Tallulah innser at barnets mor verken tar seg av eller bryr seg om jenta, kidnapper hun barnet. Hun tar henne med til Nicos mor igjen, og forteller Margo at det er Nicos datter. Når den virkelige moren fortvilet våkner opp fra gårsdagens eskapader kobles politiet inn. Margo er for øvrig fraseparert, og har sine egne problemer, som vi også får stifte bekjentskap med i det som er filmens lille sidehistorie.

I hovedrollen som Tallulah ser vi flotte Ellen Page (Oscar-nominert for Juno, 2007), som til tross for sin noe loslitte rollefigur, er sjarmerende. I andre sentrale roller finner vi Allison Janney som Nicos mor, en rolle hun leverer fint i, Nico spilles av Evan Jonigkeit (veldig ukjent skuespiller for meg, men med noen spennende produksjoner på trappene) og den akk så uforsiktige småbarnsmor gestaltes av Tammy Blanchard, en rollefigur som i starten er fryktelig endimensjonal, men som utvikler seg i filmens løp, mens David Zayas (kjent fra Dexter) og Uzo Aduba (“Crazy Eyes” fra Orange Is the New Black) på en god måte gir liv til de to ledende etterforskerne.

Filmen byr også på et par hyggelige mindre biroller som utelukkende er et pluss, som dørmannen (Felix Solis) i bygningen der Nicos mor bor, og Margos ex-manns nye flamme; Andreas… (Zachary Quinto). Og la oss nå selvsagt heller ikke glemme bittelille Madison. Faktisk tror jeg den lille jenta (rollen deles av to småbarn) kun sier et ord i hele filmen, men det er da også faktisk en detalj som er viktig for hele filmen.

Filmen er nok litt lett og en anelse “flat”, uten de digre kurvene verken dramatisk eller følelsesmessig, men er aldri kjedelig. Man har lykkes med å fylle på med tilstrekkelige doser menneskelighet, livspoesi, morsfølelse og moral som bærer filmen godt, men Tallulah har også sine åpenlyse svakheter. Et par “drømmesekvenser” (i mangel av bedre ord) som også er puttet inn i filmen syns jeg blir noe malplassert, det er en litt overfladisk følelse over noen av rollekarakterene til tider, og jeg lurer egentlig litt på av og til hva som egentlig er filmens mål, selv om man vel kommer til en konklusjon der etterhvert. Selve plottet kan man vel også diskutere, men hei, det er jo film! I tillegg er det som ofte noe småplukk her og der, av typen “skulle ønsket mer og mindre av det og det” osv. Selv om det i bunn og grunn er en mørk historie som brettes ut er det imidlertid ikke en dyster stemning og følelse over filmen, så den glir forholdsvis greit over skjermen og er en film som vil passe godt en rolig filmkveld. Faktisk er det en nokså humoristisk film når alt kommer til alt.

Hos meg gikk den kanskje ikke helt hjem selv om jeg syns Tallulah er en litt bevegende og fin film, men jeg er sikker på at dette er en film mange vil synes er verdt å se. Jeg gir den iallefall et trygt terningkast 4 – eller 6 av 10 stjerner.

Tallulah ser du på Netflix. Traileren ser du nedenfor (men vær obs: traileren har spoilere!):

Her et knippe filmtips som kan hjelpe på med å få frem følelsen av sommer.

Sommeren er selvsagt ikke over selv om juli har gått over i august, men om været har lagt en demper på årets norske sommer kan man alltids slå på en film for å få følelsen av lange late eller fartsfulle sommerdager.

Dagens filmtips er derfor en miks av slike filmer, i tilfeldig urangert rekkefølge. Det er heller ikke en “de beste sommerfilmene”-liste, men et knippe filmer som kan få frem en sommerlig følelse.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

DIE HARD WITH A VENGEANCE (1995)
(Norsk tittel: Die Hard i New York. På folkemunne kjent som Die Hard 3)

På samme måte som Alene Hjemme (Home Alone) 1 og 2 har blitt de ultimate julefilmene for mange, er den tredje filmen i Die Hard-rekka en liten sommerklassiker, med et brennhett New York som bakteppe der en svett John McClain (Bruce Willis) banker sjiten ut av bombemenn, og la oss ikke glemme Joe Cockers monsterhit “Summer in the city” som er en del av filmens soundtrack.

THE WAY WAY BACK (2013)

Denne herlige lett dramafulle sommerkomedien – med et ikke ubetydelig snev av seriøst familiedrama i bunn – er en perfekt sommerfilm for familien. 14 år gamle Duncan, en nokså utilpass tenåring, er motvillig med på familieferie til et sommerhus ved stranda. En familie som i tillegg til Duncan består av mor og stefar, en ikke alltid vellykket kombinasjon. Særlig ikke når stefar, i  Steve Carells skikkelse, er et gjennomført svin. Glimrende spill av unge Liam James, talentfulle og gode skuespillere som sørger for troverdig spill, et godt manus som gir en bra historie, det sommeridylliske backdrop`et og sjarm i lange (rutsje)baner gjør The Way Way Back til en “must see”-sommerferie-film.

BAD BOYS (1995)

Joda, sommerfølelsen er vel der. Actionfull underholdning er det iallefall.

WEEKEND AT BERNIE`S (1989)

En av mine komediefavoritter. Fjolleri og tøys selvsagt, men for min del er dette en svart komisk klassiker. Ingen er bedre som dau enn Bernie, enten det er på megapartyet i strandhuset sitt eller på beachpartyet. Fantastisk artig året rundt, men kanskje spesielt på sommeren. I samme slengen kan du jo også sjekke WEEKEND AT BERNIE`S II (1993) som mange ser på som en liten kultkalkun/kultklassiker. Begge filmene smører ihvertfall tjukt på med sommer og sol.

HODET OVER VANNET (1993)

Kanskje den norske filmen som passer best inn på denne lista. Med handling lagt ut i skjærgården et sted på sørlandet/østlandet (innspilt på Østerøya i Sandefjord kommune) er det et perfekt sommerlig bakteppe. En overraskende artig og underholdende krimkomedie.

THE BEACH (2000)

Leonardo DiCaprio jakter den perfekte stranda. Ikke tidenes beste film akkurat for å si det slik, men den sommerlige følelsen gir den definitivt med sine fantastiske locations i Thailand 🙂 Ihvertfall frem til stemninga i filmen snur en smule… The Beach ble faktisk nominert til den prestisjefulle prisen Gullbjørnen på filmfestivalen i Berlin, mens i motsatt ende av skalaen ble Leonardo razzie-nominert for verste mannlige hovedrolle. Ufortjent? Tja, så dårlig var han da ikke. I mine øyne er dette en underholdende film, om enn litt voldsom/sær tidvis 😉

Sjekk også ut STAND BY ME (1986) med filmikonet River Phoenix som veldig ung, AMERICAN PIE-filmene (1999, 2001, 2003), og BODY HEAT (1981).

Har du noen kule filmtips å komme med relatert til dagens tema? Sleng gjerne inn noen ord i kommentarfeltet.

#film #filmtips #filmer #movies #sommerfilm

Dheepan fra 2015 er et dagsaktuelt drama om immigranter/asylsøkere i Europa. Om det er en medrivende og ektefølt skildring eller en litt for langdryg og lettvint affære kan derimot diskuteres.

Filmsommeren  fortsetter her på filmbloggen, i dag med en film som ikke har noe spesielt med sommer å gjøre (som de to tidligere omtalte filmene under filmsommer-fanen min). Det er derimot en aktuell film som sikkert vil falle i smak hos mange, og som jeg ikke har sett før nå.

Den franske opphausede filmen DHEEPAN var en film jeg hadde store forventninger til, den hadde jo blant annet vunnet den prestisjetunge Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes i fjor, og regissør Jacques Audiard har tidligere stått bak fantastiske filmer som “Rust og bein” og “Profeten”. Men Dheepan innfrir ikke helt. Det som kunne vært et hjerteskjærende og sterkt portrett av mennesker på flukt har istedet blitt en litt for forenklet fortelling. Jeg høres kanskje ganske negativ ut, for filmen er verdt å se da den inneholder en del aktuell problematikk og aspekter ved integrering og søken etter et bedre liv, men det blir for mange lettvinte løsninger og litt for beint fram i enkelte deler av filmen.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

I korte trekk handler Dheepan om tre mennesker på flukt fra fattigdom, krig, død og elendighet i Sri Lanka. Dheepan, en mann i 30-årene hvis egentlige navn er noe annet, løsriver seg fra sin fortid som kriger hos tamiltigrene og smugles under falsk identitet til Frankrike sammen med en ung desperat kvinne, som utgir seg for å være hans kone, og en foreldreløs jente på 9 år som de tar med seg som sin datter. Ved hjelp av menneskesmuglere og tolk lurer de seg til oppholdstillatelse. I en av Paris sine mindre elegante forsteder havner de tre, som ikke kjenner hverandre fra før, i et kriminelt styrt boligkompleks der livet er alt annet enn hva de drømte om. Her må de etablere seg som en “familie” og lyve om fortiden. Dheepan og “kona” får seg jobb i boligkomplekset, mens “datteren” starter på skole. Ingen av de to voksne snakker fransk, noe som selvsagt gjør ting vanskeligere. Snart innhentes også Dheepan av fortiden sin både fysisk og på det personlige plan, når han innser at den nye hverdagen ikke er stort bedre enn det han flyktet fra.

Filmen viser en hel del realistiske sider ved tilværelsen som asylsøker og menneskehandel, som gjør det interessant. Miljøskildringene er bekmørke og skittenrealistiske, og vi får være vitne til hvordan mennesker slites mellom fortid, personlige savn og tap, drømmen om en bedre tilværelse, og problemer rundt å klare å tilpasse seg. Skuespillet er gjennomgående bra, særlig Jesuthasan Antonythasan i tittelrollen gjør en solid innsats, men rollekarakterene sliter med å vinne den enorme sympatien min hele tiden, kanskje bortsett fra den unge jenta som er “familiens” “datter”. Men selv der skorter det litt på grunn av manus føler jeg. Men dette er komplekst.

Filmen bygger seg litt for rolig opp mot klimaks, midtveis var jeg litt lei, men det tar seg bra opp i siste del. En film verdt å bruke filmkvelden på. Til tross for et muligens noe lite plausibelt sluttvers ender jeg opp med 6 av 10 stjerner til Dheepan (terningkast 4).

Dheepan er tilgjengelig for kjøp i fysisk format både hos platekompaniet og cdon, samt at den også er å finne på nett (men da bør du finne engelske tekster også, filmen har fransk og tamilsk tale).

#film #filmer #filmtips #filmhjerte #filmsnakk #dheepan

Legg gjerne igjen en kommentar om filmen i kommentarfeltet.

Nok en sommerkveld. Nok en sommerfilm. The Kings of Summer gir en lun og underholdende filmkveld.

Under fanen “filmsommer” er målet å finne noen filmer som passer godt til filmkveldene nå i sommer. Et annet mål er å i hovedsak skrive om filmer jeg ikke tidligere har omtalt her på filmbloggen, men unntak kan naturligvis forekomme. Et tredje mål har vært å finne frem til filmer som kan relateres til sommer.

I dag har jeg funnet en herlig film som fortjener et stort publikum og jaggu innfridde den de tre ovennevnte krav også.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Dagens utvalgte film er THE KINGS OF SUMMER fra 2013, en amerikansk indie-film i coming-of-age-sjangeren. Eller “oppvekstskildring” om man skal finne et ord på norsk. Filmen er beskrevet som en unik og uforglemmelig coming-of-age-komedie (dramakomedie vil jeg vel kalle det) der vi treffer tre ungdommer i 15-16-årsalderen fra en forstad i Ohio som bestemmer seg for å rømme og bygge en trehytte i skogen, der de skal bo i fred for voksnes oppsyn og leve av naturen.

Joe er lei av farens sjefete tilstedeværelse, så sammen med bestevennen Patrick, som er lei begge foreldrene, og en merkelig og veldig morsom skrue ved navn Biaggio, rømmer de ut i det fri på jakt etter uavhengighet og manndom. Ute i skogen lever de livets glade dager. I løpet av sommerdagene settes vennskap på prøve og ungdommen erfarer kanskje ett og annet?

De største stjernene ser vi heldigvis ikke i denne type filmer, men mange seere vil nok garantert dra kjensel på flere blant filmens cast. I hovedrollen, som Joe, ser vi Nick Robinson (nå 21), kjent fra den siste Jurassic Park-filmen der han var den eldste av de to brødrene. Storrollen i Jurassic Park var hans første etter rollen i The Kings of Summer. Dette er først og fremst de unge skuespillernes arena, det er de som gjør denne filmen. Robinson er bortimot bunnsolid, Gabriel Basso (Patrick) likeså, og Moises Arias gjør en artig figur (Biaggio), som nærmest minner litt om en tenåringsversjon av “Alfalfa” fra den klassiske serien “Rakkerungene” (ihvertfall av utseende). Selv om de unge har hovedrollene er her også et par voksen-figurer som helt klart er med på å gi filmen styrke. Nick Offerman, som Joes far, og Megan Mullally, som Patricks mor, er festlige figurer. Fans av serien Will & Grace vil huske Mullally for den komiske “Karen Walker”-rollen, og noe av det ser vi muligens i figuren hennes her også? Offerman da, hvor har jeg han fra? Tja, si det, han er for min del det morsomste i denne filmen, mens Robinson og Basso er de mest ektefølte.

Resultatet har iallefall blitt en fornøyelig feelgood-film med nostalgiske vibber. Det skal sies at filmen trolig passer aller best for et publikum i alderen 13-20+, men her er absolutt nok av elementer til å glede også voksne seere i alle aldre. Særlig Offermans tørrvittige humor og Mullallys lett eksentriske stil vil garantert få mange til å trekke på smilebåndet, mens de unge vil digge de tre ungdommenes pågangsmot. Flere av de mindre rollene er dessuten også morsomme eller sympatiske.

“The Kings of Summer er alt det som det var lov å håpe han skulle bli. En film som fangar sommeren, ungdommen og alvoret. Det er dramtisk, men det fungerer. Det er morsomt, men ikke overdrive. Og det er mye takket være at filmen bygger på gjenkjennelege ideer fra min egen ungdom” (filmdagbok.no).

Det som gir trekk er at ikke all humor er like morsom, et par figurer og scener er noe overspilt, det er et par scener jeg finner unødvendige eller merkelige, noen lette snarveier er tatt, og filmen når ikke sitt fulle potensiale. Uansett, dette er hyggelig å se på og jeg anbefaler filmen.

Originalt gikk verket under tittelen Toy`s House, men har senere fått navnet The Kings of Summer. Filmen som er spillefilmdebuten til regissør Jordan Vogt-Roberts hadde sin premiere i 2013 på Sundance Film Festival i Utah på festivalen som er den største av sitt slag i USA, som setter fokus på uavhengig film produsert utenfor de store filmstudioene.

På imdb.com har The Kings of Summer basert på over 60 000 brukerstemmer et pent stjernesnitt på 7,2 av 10, noe som borger for at filmen har falt i smak hos mange.
Fra filmhjerte får The Kings of Summer sterke 7/10, eller en klar firer på terningen. Det ble nesten 5.

PS: Av andre hete sommerfilmer som absolutt anbefales er den glimrende og også spennende MUD fra 2012, også det en indie-film, med Matthew McConaughey og up and coming-star Tye Sheridan på plakaten, eller den norske sprø krimkomedien HODET OVER VANNET fra 1993. Begge filmene er tidligere omtalt her på filmbloggen og belønnet med terningkast 5. Klikk på filmtittelen for å lese omtalene av de (muligens må du scrolle nedover på sidene litt).

The Kings of Summer er å få tak i på DVD/Blu-Ray som import (uten nordisk tekst) fra platekompaniet.no, eller til rundt halve prisen fra utlandet hos britiske wowhd.com (sender gratis til Norge) eller amazon.com, men dog trolig med lengre leveringstid.
Du finner den også på nett som streaming/nedlasting, sikkert både lovlig og ulovlig, hvis du gidder å lete. Uten å anbefale noe ulovlig så er den å finne bl.a. ved hjelp av kickass og tpb. Dåkker ser nu sjøl 😉

#film #filmer #filmtips #filmhjerte #filmsnakk #filmprat #filmkveld #movies

Har du kommentarer om dagens film er det fritt fram i kommentarfeltet 🙂

Bli med på morderjakt på Hawaii!

Sommerens vær her på berget har så langt innbydd til mye innetid, som igjen gir en del filmtid. Gidder man ikke være ute i den hustrige norske sommeren får man vel parkere seg foran TV`en med en film og drømme seg bort. Hva gir isåfall mer sommerfeeling enn det idylliske tropeparadiset Hawaii?

I den amerikanske thrilleren “A Perfect Getaway” fra 2009, som jeg faktisk ikke har sett før nå, er det derimot ikke idyll. Riktignok tas vi med til fantastiske Hawaii på en heidundrande fottur på en av øyene, men det skal etterhvert utvikle seg til en ganske uhyggelig forfølgelsestur. Ikke misforstå, filmen er ikke veldig uhyggelig, men heller passe sommerlig underholdende, med småcreepy spenning etterhvert.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Et nygift par er på bryllupsreise på Hawaii, der de skal gå en utfordrende fotturriststi for å komme til den perfekte stranden. Underveis på turen får de vite at et par som trolig fortsatt befinner seg på Hawaii er etterlyst for flere mord på en av de andre naboøyene, men de bestemmer seg for å fortsette ferden. Underveis treffer de på to andre par, og plottet dreier seg selvsagt rundt hvem som er morderne.

A Perfect Getaway har et fantastisk bakteppe og blendende cinemateografi – Hawaiis herlige forlokkende natur gir ikke akkurat seerne lite lyst til å oppleve paradiset der. Filmen har en brukbar historie, som etter en times tid gir oss en ganske så uventet twist. Hvorvidt man liker eller tror på denne vrien definerer i stor grad om filmen faller i smak eller ei.

Jeg hadde som sagt ikke sett denne filmen før, den var faktisk ganske ukjent for meg, jeg hadde heller ikke sett trailerne for filmen, noe som forøvrig ikke anbefales da disse avslører for mye etter manges mening. Etter å ha sett filmen var jeg litt i villrede omkring hvorvidt jeg var blitt ført bak lyset eller sågar regelrett løyet for av filmskaperne eller ei, for den overraskende vendingen vil garantert føre til diskusjoner blant de som ser filmen. En del vil trolig mene at manus og filmen lyver for å komme frem til sin endelige løsning, men gjør den nå egentlig det? Jeg tenderer mest mot å svare nei der. Alt dreier seg egentlig om å tenke over hva som egentlig blir sagt, hva man egentlig ser.

Javisst, filmen prøver bevisst å lede deg til å tro noe, det er det ingen tvil om, men den lyver nok ikke, bare se scenene en gang til etter å ha sett filmen. Ofte er det menlig slik at man hører det man vil høre, når man har dannet seg en oppfatning  av hvordan ting henger sammen. Det er likevel ikke et vanntett plott, noe vann siger det inn her. Noen hull er det. En del seere vil nok finne denne twisten som for lite troverdig til å kunne svelges, eller forutse løsningen. Det er for min del noen av scenene jeg fortsatt ikke i ettertid kjøper helt, som fremstår som inkonsekvente mot løsningen, men så er det da heller ikke Oscar-materiale vi snakker om her. En thrillers baktanke er da også ofte gjerne at publikum skal kunne bli overrasket, og denne filmen gir på en måte en litt ny dimensjon.

Jeg har ihvertfall, etter å ha tenkt over det, kommet frem til at A Perfect Getaway er en film verdt å anbefale, den gir akkurat passe dose spenning til tross for sine skjønnhetsfeil og endel klisjeer. Det er en type mysterie/thriller/”adventure” som kanskje ikke blir så utpreget spennende før det omtalte vendepunktet kommer. Oppbyggingen til dette går ikke alt for raskt, men inneholder likevel nok sekvenser til at det blir tilstrekkelig interessant, spenningskurven daler aldri ned til kjedelig da det hele tiden eksisterer en viss spenning, samt en del (ofte morsom) dialog, som også er viktig for oppfattelsen av filmen.

Steve Zahn og Milla Jovovich spiller det nygifte paret, og gjør sine saker greit. Filmens sterkeste bærebjelke er utvilsomt Timoty Olyphant, som sammen med en god Kiele Sanchez utgjør paret de nygifte møter når fotturen er i gang. Før den tid har de rukket å gjøre seg til uvenner med et noe sjuskete par, spilt av Chris Hemsworth og Marley Shelton, som selvsagt også dukker opp i villmarka.

A Perfect Getaway er grei sommerspenning som funker fint for å slå ihjel halvannen times drittvær ute, og skiller seg nok litt fra de fleste andre thrillere med lik oppbygging. På imdb.com har A Perfect Getaway basert på litt over 56 000 brukerstemmer et snitt på 6,5 av 10 stjerner, som er et poengsnitt jeg syns er ganske passende for denne filmen, som i min bok får terningkast 4. På imdb-skalaen ville jeg satt 6 av 10 stjerner* – eller 6 og en halv dersom man kunne dele en stjerne.

Du finner filmen på nett for strømming eller nedlasting. Som fysisk kjøpefilm er den blant annet tilgjengelig hos platekompaniet.no.

(*da regner jeg 1 stjerne som terningkast 1; 2-3 stjerner blir terningkast 2; 4-5 stjerner terningkast 3; 6-7 stjerner terningkast 4; 8-9 stjerner terningkast 5; og 10 stjerner terningkast 6)

PS: Om du ble forelsket i Hawaii etter å ha sett A Perfect Getaway, eller ikke vil se en thriller men fortsatt vil forføres av Hawaii, kan den noe lysere og humørfulle dramafilmen The Descandants, med George Clooney, anbefales 🙂

#film #filmtips #filmhjerte #filmsnakk #filmprat #filmer #aperfectgetaway

Har du sett A Perfect Getaway? Legg  gjerne igjen en kommentar om filmen eller min vurdering av den 😉

Den svenske filmen TJUVHEDER (norsk tittel: Flukten) har fått strålende kritikker. Nå går den på norske kinoer.

FILMANMELDELSE

Film:  TJUVHEDER (norsk tittel: Flukten)

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Land: Sverige, 2015

Spilletid: ca 1 time og 35 minutter

Anmeldelse skrevet i januar (med oppdateringer nå) etter å ha sett filmen på kino under TIFF. Filmen har ordinær Norgespremiere 8. juli.

Peter Grönlund spillefilmdebuterte med Tjuvheder, og regissøren har presentert en film som har blitt møtt med strålende mottagelse hjemme i Sverige, og her til lands. I januar under utdelingen av Guldbaggen 2016 (Sveriges fremste filmpris) ble Tjuvheder belønnet med fem guldbagger, for beste regi (Grönlund) og beste kvinnelige hovedrolle (Malin Levanon), samt tre andre priser. I tillegg var den nominert som beste film.

I Tjuvheder kommer vi på innsiden av et av rusmiljøene i Stockholm, der Minna dealer dop, er på politiets kjenningliste og stadig havner i trøbbel med snuten og sosialomsorgen. Hun mister leiligheten, og i jakten på raske penger havner hun enda dypere i elendigheten, når hun i tillegg til politiet også får den kriminelle småkongen Korsbäck etter seg. Sammen med en bekjent som hun etterhvert utvikler et nært vennskap til rømmer hun til en leirplass i utkanten av byen, der flere som har kommet skjevt ut i livet har skapt seg sitt eget lille samfunn. Men problemer forsvinner sjeldent av seg selv, og snart blir Minna innhentet av fortiden.

Tjuvheder har overbevisende skuespill, og en glødende god Malin Levanon i hovedrollen som rusmisbrukeren Minna. En rekke av filmens biroller bekles av personer med bakgrunn fra miljøet, og de fleste av politi og sosialarbeidere er faktisk det også i sitt virkelige liv, noe som gir Tjuvheder en ekstra dimensjon og gjør filmen enda mere autentisk og ektefølt.

Det som desverre ikke er særlig autentisk og ekte er den tåpelige norske tittelen på filmen. “Flukten (Tjuvheder)”  heter den her på berget. Hva pokker`n har “Flukten” å gjøre med det man i originaltittelen spiller på? Man har tilogmed valgt å ta med originaltittelen i parentes, sånn for sikkerhets skyld…. Den originale tittelen viser til æreskodeks og samhold blant samfunnets utstøtte.

Jada, hovedkarakteren flykter fra noe, men tror man at det norske filmpublikum er så inni hampen teite at vi ikke forstår hva den svenske tittelen betyr? Nok en håpløs utført jobb av det norske oversettertrollet. Filmen hadde forresten premiere i Sverige i oktober. For 9 måneder siden… Sånn, da fikk jeg raljert litt om dette også. Men vi lar det ligge nå. Filmen er nemlig fortsatt knakende god.

Regissør Grönlund har ellers selv erfaring fra sosialomsorg og rusarbeid, noe han har dratt god nytte av i denne filmen. Tjuvheder er en spenningsthriller og drama, med veldig nedtonet voldsbruk, der truslene fungerer utmerket som voldserstatning, og med en gjennomgående glimrende miljøskildring.

Flykt fra norsk sommerregn, spring på kino og se Tju….Flukten. Fra filmhjerte får Tjuvheder et finfint terningkast 5.

PS: I Sverige (og andre land) er poengskalaen stort sett noe annerledes enn i Norge. Der er filmpoengskalaen ofte fra 1 til 5, eller 4 (hvem vet?), hvis noen lurer på den svenske posteren 😉 Kanskje filmhjerte burde kutte terningen og heller gi poeng etter “IMDB-skalaen” (1-10)? Hm…

At Island kan sparke ball har blant annet England og Østerrike fått erfare denne sommeren, og sagaøya langt ute i havgapet har blitt trykket til hele Europas bryst. Og det er velfortjent.

Men har du sett íslensk kvikmynd? Film fra Island altså?

Jepp, filmhjerte er tilbake igjen midt i sommerdvalen 🙂

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Jeg skal ikke skryte på meg å ha sett mange filmer fra Island, det har desverre blitt få, men de jeg har sett har vært vel verdt tidsbruk. Filmer fra Island kjennetegnes ofte naturlig nok av øyas særegne og fascinerende landskap, og en ofte tørrvittig og spesiell humor og sinnsstemning. Mange har også lagt innspillingene av diverse storfilmer til nettopp Island på grunn av de store variasjonene i naturen, kombinert med billigere kostnader. For eksempel har deler av innspillingen av filmer som Interstellar, James Bond: Die Another Day, Flags of our Fathers og flere sesonger av Game of Thrones blitt innspilt på Island.

” Islands store fordel er at vi har en enorm variasjon i naturforhold på små avstander. Du finner isbreer, svart ørken, svarte sandstrender, fosser, elver, innsjøer, lavasletter og lignende i løpet av 1-2 timer i bil. I USA måtte man forflyttet seg fra Hawaii til Alaska og Minnesota for å filme noe tilsvarende” (kilde: nettsak fra Dagsavisen.no). Dagens filmblogginnlegg skal ikke ta for seg utenlandske filmer spilt inn på Island, men altså filmer fra Island, med islandsk tale.

Derfor, her er seks islandske filmtips!

SMÅFUGLER (2015)

Original tittel: Þrestir
Internasjonal tittel: Sparrows

Fersk film som hadde norsk kinopremiere 24. juni og som fortsatt går på kino i Norge (skuffende nok ingen flere visninger i Tromsø???). Filmen gjorde det sterkt på filmfestivalen i San Sebastian, der den ble kåret til beste film. Jeg har ennå ikke rukket å se denne filmen som av kritikere omtales som en islandsk filmperle, men all omtale og traileren fra filmen virker veldig lovende. Den skal sees ihvertfall, og jeg kan vel nærmest gå god for den uten å ha sett den.

Det er en såkalt “comming-of-age-movie” der vi følger den 16 år gamle Ari, som har bodd hos moren sin i Reykjavik hele livet, men som plutselig må flytte til avsidesliggende Vestfjord for å bo sammen med faren, Gunnar.

Avslutt uka med et smell! Det er lite ved krig og elendighet som tiltaler hjertet, bortsett fra film om det…

Skal man se en film som virkelig buldrer, braker og støyer, og ofte opprører, så er ikke en krigsfilm det dummeste du putter i videospilleren (haha) eller strømmer.

Jeg skal ikke si at krigsfilm er favorittsjangeren min, på langt nær, men det finnes da noen filmer om død og elendighet som er veldig bra, noen er sågar mesterverk. Utgangspunktet for listen har vært å plukke ut filmer som i hovedsak eller som i en vesentlig del av spilletiden skildrer krigshandlinger. Kanskje strekker jeg “krigsfilm”-begrepet litt på noen av titlene, det får så være. Det er nok også en viss mulighet for at hukommelsen spiller meg et puss, slik at en eller flere titler har gått i glemmeboka. Kanskje var de ikke så gode da, hvis de ikke festet seg på minnet 😉

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Dette er lista over mine 10 favoritt-krigsfilmer:

10

APOKALYPSE NÅ! (USA, 1979, Originaltittel: Apocalypse Now. I 2001 ble en forlenget versjon  lansert under navnet Apocalypse Now Redux)

Francis Ford Coppolas krigsepos fra Vietnamkrigen.

9

HELTER I TELEMARK (UK, 1965, Originaltittel: The Heroes of Telemark)

Sabotasjen av tungtvannsfabrikken på Rjukan, som skulle produsere uran som nazistene skulle bruke til å lage atombombe.  Se også NRKs norske TV-serie-suksess “Kampen om tungtvannet” fra 2015.

8

MAX MANUS (Norge, 2008)

Et stykke norsk krigshistorie om motstandshelten Max Manus.

7

ØRNEREDET (UK/USA, 1968, Originaltittel: Where Eagles Dare)

Skikkelig spenning med gode gamle Clint`ern.

6

DER UNTERGANG (Tyskland, 2004)

Historien om Hitlers siste dager og Berlins fall. Bruno Ganz gjør en eksepsjonell og eksplosiv rolle som Adolf Hitler.

5

REDD MENIG RYAN (USA, 1998, Originaltittel: Saving Private Ryan)

En gruppe amerikanske soldater risikerer alt for å redde en mors eneste gjenlevende sønn. Tom Hanks i hovedrollen og regi ved Steven Spielberg.

4

PLATOON (USA, 1986)

Oliver Stones kraftpakke av et krigsepos.Tom Berenger, Willem Dafoe, og en ung Charlie Sheen i hovedrollene.

3

HJORTEJEGEREN (USA, 1978, Originaltittel: The Dear Hunter)

Robert de Niro i en av sine beste roller. Sterk og populær film.

2

SCHINDLERS LISTE (USA, 1993, Originaltittel: Schindler`s List)

Regnes vel egentlig ikke som en “krigsfilm”, men hvem bryr seg? 😉 Dette er filmen som jeg hatet noe så inni hampen da jeg var ung og måtte se den som skolevisning på den lokale kinoen. Men som regel blir man visere med tiden, for denne filmen har vokst seg til å bli en glitrende film i min bok, med førsteklasses innsats av Liam Neeson i hovedrollen. Ikke likte jeg Neeson heller i mine yngre filmseerdager, men heldigvis tok jeg til vett der også, ettersom Neeson er en klasseskuespiller. Den sanne historien om hvordan Oscar Schindler reddet over tusen jøder fra den sikre gassdød står som et av 2. verdenskrigs store heltedåder.

1

FULL METAL JACKET (USA, 1987)

Stanley Kubricks mesterverk. Den desidert beste krigsfilmen etter min smak, og sikkert en av de mest kjente også vil jeg tro, men kan sikkert også regnes som actionfilm. Som du kanskje vet er filmen delt i to deler, hvorav den første delen skildrer rekruttskolen der en sersjant fra Helvete styrer med jernhånd, og hvor andre delen har Vietnam-krigen som bakteppe for handlingen. Det som gjør denne filmen så intens er den første delen, som er enorm, både fordi den er morsom, men også fordi den når alt kommer til alt er for jævlig, og fordi man etter en nokså underholdende første del, tross alt, får servert råskapen i den andre delen. Så mye terningkast 6 som det kan være.

Her er noen andre filmer med krig som tema som er verdt å sjekke ut:

Broen over Kwai (The Bridge on the River Kwai, UK/USA, 1957)  – 2. verdenskrig.
Kanonene på Navarone (The Guns of Navarone, UK/USA, 1961)
Styrke 10 fra Navarone (Force 10 from Navarone, UK, 1978)
Kellys helter (Kelly`s Heroes, USA, 1970)
Ubåten (Das Boot, Tyskland, 1981)
Den tynne røde linjen (The Thin Red Line, USA, 1998)
Jarhead (USA, 2005)
Bridge of Spies (USA, 2015) – Mest en spionthriller, men kan jo nevnes her likevel.
The Imitation Game (UK/USA, 2014) – 2. verdenskrig-tematikk, men egentlig ikke en krigsfilm.
Forrest Gump (USA, 1994) – Ikke en krigsfilm, men dramakomedie med en del krigstematikk likevel.
Sjekk også “Født 4. juli” (1989), “Den siste mohikaner” (1992), “Enemy at the gates” (2001), “Brothers” (2009), “American Sniper” (2014), samt årets to Oscar-nominerte filmer, “Sauls sønn” fra Ungarn (vant Oscar) og “Krigen” fra Danmark. Jeg har ennå ikke sett disse to, men begge to er sterkt kritikerroste filmer som jeg skal se.

Synest du at krigsfilmer blir for tungfordøyelig, hva da med noe morsomt med krigstema? Her er en film og to komiserier med krigstematikk som garanterer latter og hygge 🙂

• GOOD MORNING, VIETNAM
  Robin Williams i en av sine praktroller som radio-DJ`en som rocket Vietnam og ble en helt blant de amerikanske styrkene der.
   
• ALLO` ALLO`

Den kanskje mest komiske serien av de alle med krig som bakteppe. Vi følger cafèverten Renè og alle de sprø figurene rundt han i den lille franske landsbyen som innvaderes av tyskere under andre verdenskrig. Dette er reinspikka komisk galskap til å gapskratte av 🙂

• M*A*S*H

En av TV-historiens mest legendariske serier, med Koreakrigen som handling og bakteppe. Komiserien, som selvsagt først og fremst er komedie, tenderte også av og til til å være en dramaserie med tunge og alvorlige temaer som viste krigens råskap, men likevel var humoren (nesten) alltid like rundt hjørnet. M*A*S*H er definitivt en av mine favorittserier gjennom tidene.

Til slutt, den krigsfilmen jeg hater mest av alle? “Ni liv”. Jadda han var en helt og alt det der. Men den grufulle skjærende musikken, klippingen og all den forbaska snøen. Huff. “Valkyrie” var forresten så uinteressant at jeg duppa av på kinoen.

Diskuter og kommenter gjerne dagens tema i kommentarfeltet 🙂

#film #filmhjerte #filmtips #filmsnakk #filmprat #filmer #filmanbefaling #krigsfilm

Katastrofefilmen “San Andreas” må være den ultimate katastrofefilmen, jeg føler nemlig neppe igjen et pressende behov for å se flere amerikanske katastrofefilmer, for hva kan vel overgå dette i ødeleggelser?
PS: Denne teksten inneholder spoilere (litt avsløring av handling).

FILMANMELDELSE

FILM: SAN ANDREAS

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Action/katastrofefilm, USA, 2015

Medvirkende: Dwayne Johnson, Paul Giamatti,
Alexandra Daddario, Kylie Minogue, m. fl.

Spilletid: 1 time og 58 minutter

Tilgjengelig bl.a. på Netflix

Nylig lot jeg meg friste til å se filmen “San Andreas” på Netflix. Filmen er jo ganske ny, den figurerer fortsatt i kjøpefilmhylla hos enkelte butikker sammen med nye utgivelser (ja, noen selger heldigvis fortsatt film i fysisk format), og filmposteren ser ikke så ille ut. Riktignok er ikke katastrofefilmer det jeg liker best, men jeg har da sett en del katastrofefilmer i årenes løp, og noen har vært riktig så bra, som norske Bølgen for eksempel, eller brukbare blockbustere fra “over there” som Dante`s Peak, Vulcano, og Dagslys, for å nevne noen filmer som er ok innen kategorien. De er alle selvsagt filmer med en del klisjeer og garantert nok overdrivelser, noe vi så definitivt også overøses med i San Andreas.

Hvis dere tror jeg liker San Andreas, la meg slå fast med en gang: NEI! Filmen er et eneste stort søl.

Men San Andreas er den ultimate katastrofefilmen. Med negativt fortegn. Den er nemlig en fullstendig katastrofe av en film, fylt med de verste klisjeene og tåpelige “tilfeldigheter” som berger våre såkalte helter. Troverdighet skal man vel ikke alltid se for mye etter i denne type filmer, men her er den desverre så fraværende at det bare blir for dumt, som i åpningssekvensen der en ung kvinne berges med helikopter fra en bil som henger i et juv. Se og le. I tillegg er filmen så forutsigbar at man har forutsett handlingsforløpet og filmens utfall lenge før brusglasset skriker etter påfyll…Det er absolutt ingen overraskelser å spore her. For å holde interessen oppe filmen gjennom bør filmen tross sitt tragiske tema, som et jordskjelv naturligvis er, sukres med noen doser sjarm. I denne filmen har man i så måte spart på sukkeret, men rollefigurene Blake (heltens datter) og de to brødrene Ben og Ollie, er de som bidrar til det som finnes av sjarme i denne tragiske historien.

Men for all del, for den som ser noe verdi i å se San Francisco, som vel i manges øyne er en av verdens flotteste byer, jevnes med jorden og deretter vaskes med en gigantisk monstertsunami, kjør på!

Historien i San Andreas går enkelt og greit ut på at tidenes kraftigste jordskjelv treffer San Francisco, mennesker dør som fluer, ettersom myndighetene selvsagt ikke har villet høre på jordskjelvsekspertene, ledet an av en sympatisk men alt for stillferdig Paul Giamatti, som har kunnet forutse katastrofen. På redningstokt for å redde dattera Blake, og ex-kona Emma som akkurat har flytta sammen med ny type, som selvsagt i løpet av filmen avsløres som den drittsekken (For et sjokk. NOT!), ser vi Dwayne “The Rock” Johnson i rollen som Ray. Han jobber som søk- og redningsarbeider. Heltemotet hans får vi stifte det første bekjentskap med i den omtalte åpningsscenen, og han er selvsagt alene med helikopter over LA, der skjelvene først kommer, slik at han får redda ex`en midt blant ruiner og bygg som raser sammen. Videre fortsetter ferden til SF for å redde datteren Blake, som i beste katastrofeklisjèstil er smellvakker (noe de jaggu får sagt i filmen også…). Hun har blitt latt i stikken. Blake blir ikke overraskende i første omgang reddet av noen andre, et sjarmerende brødrepar bestående av Ben og lillebroren Ollie, som hun tilfeldigvis ble kjent med like før jordskjelvene, og hvor den ene selvsagt har med seg den store kloke boken som har svarene på alt, når all mobilteknologi stopper opp (hurra for han…).

Ellers er det ikke så farlig om man styrter i redningshelikopteret og blir full av bensin siden man styrter inn i en klesbutikk og kan ta med seg nye klær der. Selvsagt finner vår helt også seg et nytt flygende fremkomstmiddel, bare sånn helt tilfeldig. Og midt i et SF som flyter over av ruiner, rekved, drit og vann, ja der midt i høystakken finner man knappenåla. Tilsett noen melodramatiske scener under vann. Til slutt litt tårer for en man ikke klarer å få liv i. Men vent nå litt, vi prøver en gang til. Ja den scenen har vi jo ikke sett tusen ganger før.

San Andreas er nemlig en synkende klisjè. Ikke er det noe morsomt, selv om brødreparet kommer med noen små gullkorn, og ikke er det interessant heller. Dwayne Johnson er heller ikke særlig bra. Snakk om steinansikt på “The Rock”. Kanskje kunne jeg forsvart å sette terningkast 2 her, for filmen ruller nå uten at jeg tar pause fra den, selv om interessen riktignok raskt synker i takt med at handlingen både blir latterlig og mest irriterende.

Sluttscenen er forresten så kvalmende klisjèfull at det er latterlig. Vi ser utover et krater tidligere kjent som San Francisco, mens det amerikanske flagget vaier på deler av en sønderknust Golden Gate bridge. Det er da replikkene som kroner verket kommer: -“Hva nå, hva gjør vi nå?”. -“Vi bygger opp igjen”. Noe som selvsagt gjelder både byen og forhold.

Kvalmen bygges opp i meg, og jeg gurgler opp terningkast 1. For å  være snill kan jeg si 1+, for det finnes dårligere filmer. Har du Netflix kan du jo se den der siden det ikke koster deg noe ekstra, men finner du denne filmen i filmhylla på butikken, ta heller den ved siden av, den kan neppe være verre 😉