Årets førjulsgave til den filmglade? Se TV 2 Sumo Film og underholdning gratis i en måned.
Ikke for å reklamere unødig for TV 2, men akkurat nå kan man faktisk se TV 2 Sumo gratis i en måned, et tilbud som også tidligere kunder kan benytte. Gratistilbudet gjelder ikke engelsk fotball, men derimot alt av serier, filmer, underholdningsprogrammer, aktualitetsprogrammer, nyheter og mere fra TV 2 og filmene fra Canal +, samt at man kan se live på nett alle TV 2 sine kanaler (unntatt fotballen altså).
Det følger ingen forpliktelser om å fortsette abonementet etter endt gratismåned, man må bare huske på å avbestille innen en måned er gått hvis man ikke vil fortsette som betalende kunde.
Jeg har ihvertfall latt meg imponere litt over filmtilbudet TV 2 Sumo har. Verdt å merke seg er det nemlig at Sumo har en del NYE filmer (en god del litt eldre også), i motsetning til for eksempel Netflix som for det meste har gamle b-filmer og skrot i filmkatalogen sin… (Netflix har gode serier da). Jeg er nesten helt sikker på at de aller fleste vil finne noe de kan tenke seg å se på Sumo-filmmenyen.
Her er en rekke tips fra Filmhjerte blant det TV 2 Sumo har på menyen.
OBS: Alle filmene var tilgjengelige på Sumo når dette innlegget ble skrevet (15.des. 2016).
Her er en rekke filmer verdt å få med seg. Klarer du de på en måned er du god 😉
THE REVENANT
Se filmen som gav Leonardo DiCaprio sin første og etterlengtede Oscar-statuett. Filmen falt egentlig aldri særlig i smak hos meg, den er og ganske dramatisk i den forstand at den er blodig og voldelig, men den mye omtalte scenen der Leonardo sloss med en diger bjørn legaliserte kinobillettutgiften for min del 😉 Filmen ble ellers Oscar-nominert også for beste film og regi.
THE HATEFUL EIGHT
Quentin Tarantinos nyeste film, også den gikk på norske kinoer for et års tid siden. Hardtslående dramatikk i uværet 🙂 Herlig innledning på filmen med Ennio Morricone sin legendariske filmmusikk. Fikk vel terningkast 4 av meg tidligere på bloggen, og er absolutt et godt filmtips. I hovedrollene sees et stjernelag bestående av Samuel L. Jackson, Kurt Russell, Jennifer Jason Leigh, Michael Madsen, Tim Roth, Walton Goggins og Bruce Dern.
SPECTRE
Den foreløpig siste James Bond-filmen, og den definitivt siste med Daniel Craig som agent 007.
LOUDER THAN BOMBS
Den norske engelsk-/franskspråklige filmen, med Gabriel Byrne i en av de ledende rollene, som har fått en god del skandinavisk kritikerros og også hanket inn fire Amanda-priser for beste regi (Joachim Trier), beste manus, klipp og foto. Også internasjonalt bemerket filmen seg, med å konkurrere om Gullpalmen under Cannes-festivalen i 2015.
NRK Filmpolitiet som gav terningkast 5 beskrev den som en “stille, vakker og poetisk film om en sorgprosess i stampe“. I anmeldelsen sin skriver de videre (utdrag):
Filmens tittel spiller på det usagte. Stillheten smeller høyt. (…) Vi møter en familie i ruiner noen år etter at moren Isabelle (Isabelle Huppert) omkom i en bilulykke. Hun var krigsfotograf, og nå går enkemannen Gene (Gabriel Byrne) og eldstesønnen Jonah (Jesse Eisenberg) gjennom bildene hennes foran en fotoutstilling.
Morens journalistkollega Richard (David Strathairn) vil skrive en stor artikkel i anledningen, og far og sønn må derfor vurdere om de skal fortelle yngstesønn og lillebror Conrad (Devin Druid) sannheten om morens død.
Vistnok blandes nåtid og fortid og “stemninger, episoder og tankerekker går opp i en høyere enhet” (NRK.no), i tillegg til at det også loves smart humor som løfter litt på den alvorstunge stemningen.
Jeg har ikke selv sett denne filmen ennå, men jeg skal helt klart få sett den. Louder Than Bombs slippes på Sumo 20. desember.
THE MARTIAN
Matt Damon strandet på Mars! Underholdende og smått fascinerende romreise.
BRIDGE OF SPIES
Spennende spionthriller med Tom Hanks med handling fra andre verdenskrig.
JOY
BECK – VED VEIS ENDE og BECK – DEN SISTE DAGEN
De to (ihvertfall hittil) siste Beck-filmene, som selvsagt er obligatorisk for deg som liker svensk krim. Også Beck-filmene Gunvald og Steinar, som kom før de to ovennevnte ligger på Sumo.
WHIPLASH
Jazzet musikalsk kraftpakke med illsinte J.T. Simmons og energiske Miles Teller. Knallfilm!
DOBBELTSPILL (Orig. tittel: Reindeer Games)
Underkjent men svært underholdende og spennende alternativ julefilm 😉 En av mine favoritter innen actionunderholdning.
SON OF A GUN
Fartsfull action fra Australia.
SAULS SØNN
Kraftpakke fra Ungarn med handling fra 2. verdenskrig. Oscar-vinner for beste fremmedspråklige film.
BOYHOOD
En av tidenes aller beste oppvekstskildringer. Den mest spesielle er den iallefall, da den er filmet over en periode på omlag 12 år, med de samme skuespillerne hele veien. Jepp, terningkast 6.
SELSKAPSREISEN (i tillegg har Sumo de andre “Selskapsreisen-filmene”)
POPULÆRMUSIKK FRA VITTULA
ETTERSKJELV (Eng. tittel: The Here After)
TJUVHEDER (Norsk tittel: Flukten)
JEGERNE / JEGERNE 2
FJORTEN SUGER
DARLING
MIRAKLET I VISKAN
* Kort omtale av disse filmene kan du lese ved å følge lenken ovenfor.
HÆVNEN (I en bedre verden)
Strålende dansk drama, som tok hjem Oscar for beste fremmedspråklige film. Terningkast 6? Å jada, så definitivt!
FESTEN
Dansk mørkt drama. Tilgjengelig kun til 31. desember.
GULLKYSTEN
En ganske ny film fra Danmark/Norge som gikk på kino tidlig i år, med Jacob Oftebro på plakaten. Selv har jeg ikke sett den ennå, men Dagbladet gav terningkast 4 og skrev følgende (utdrag): “På sitt beste er billedskjønne Gullkysten en tidsriktig versjon av den gamle fortellingen om siviliserte europeere som overveldes av sin iboende dyriske natur i møte med det mørke kontinent. (…) I Danmark er Gullkysten en brannfakkel som er ment å kaste nytt lys over dansk historie og selvforståelse, men i Norge er den bare nok en fortelling om grotesk og nedrig kolonialisme”.
HARD RAIN
En av de våteste actionfilmene. Også en av de mest underholdende, beste, og noe underkjente. Christian Slater og Morgan Freeman i hovedrollene.
LEVIATAN
Film fra Russland ser jeg ytterst sjelden, men Leviatan er klassefilm. I en liten russisk kystby tvinges en innbygger, Kolya, til å kjempe mot den korrupte borgermesteren når han får vite at huset hans skal rives. Mye fascinerende russisk landskap, og en velskrevet og velspilt historie. Tittelen Leviatan spiller forøvrig på en gammel religiøs myte om et sjøuhyre, som i denne filmen selvsagt har overført betydning. Helt klart verdt å se.
A SINGLE MAN
Veldig sensuell og visuelt fin film med handling lagt til 60-årenes LA, hvor Colin Firth gjør en flott figur. Nicholas Hoult og Julianne Moore i de andre største rollene er også meget gode.
DET VAR IKKE MEG! (Orig. tittel: C`est pas moi, je le jure!)
Underfundig canadisk dramakomedie.
Unni Lindells krimbøker som er filmatiserte, de fem severdige og bra spennende filmene NATTSØSTEREN, SØRGEKÅPEN, ORKESTERGRAVEN, HONNINGFELLEN og DRØMMEFANGEREN, og flere svenske filmer jeg ennå ikke har sett, men har hatt lyst en stund å få sett, som Udødelige (2015) og komedien Att angöra en brygga (1965)
Også for barna har Sumo noen filmer som kanskje frister?
Et par hete tips i så måte er PADDINGTON, og ALVIN OG GJENGEN I FARTA, to nyere filmer som slippes på Sumo henholdsvis julaften og lillejulaften. Av mange andre barne&familiefilmer kan nevnes ASTERIX – BYPLANLEGGEREN (norsk tale) og BOKSTROLLENE (norsk tale).
Jeg kunne faktisk fortsatt mye lengre med å dra opp titler på gode filmer. A Most Violent Year, Babel, Creed, Interstellar, There Will Be Blood, Slumdog Millionaire, The Perks Of Being a Wallflower osv
Dette er årets førjulsgave til filmglade fra TV 2 😉
Men husk, avbestiller du ikke senest en dag før gratismåneden er gått, må du betale for en ny måned, 179 kroner.
Sent på fjoråret presenterte filmbloggen et innlegg over elendige filmer til skrekk og advarsel. Her er del 2 av “Filmene du ikke bør se!”.
Å rangere de dårligste filmene jeg har sett orker jeg ikke tanken på å gå i gang med, men å dra frem elendige filmer er enklere. De omtalte filmene er bortkastet tid å se.
Uansett er det slik at smaken er som baken – delt – også når det gjelder filmpreferanser. De som liker disse filmene er ikke teit eller dum. Ikke så veldig ihvertfall 😉 Hihi…
Så om du skulle være blant de som liker en eller flere av de omtalte titlene, fortvil ei, dette er kun min mening. Si meg gjerne imot i kommentarfeltet! 😉
THE GUEST (2014)
En slesk soldattype dukker opp hos en familie og hevder han er venn av sønnen deres som døde i strid. Etter den ukjente gjestens ankomst starter folk å daue som fluer. Filmen startet ikke så ille, men utvikler seg til en ihjelkokt kalkun marinert i blodbad, med en avsindig på trynet slutt.
Absolutt en av de verste møkkafilmer jeg har sett. 6,7/10 på imdb antyder noe annet, men selvsagt et klokkerent terningkast 1. Men for all del, se den hvis du absolutt føler for det, be my guest…
GREEN ROOM (2015)
Et punkband havner i helvetes forgård hos en gjeng skinheads. En konsert går riktig ille, når punkerne havner i unåde i ei nazibule der de blir vitne til mord. Regn med å se rabiate hunder glefse i seg unge pene mennesker. Blod, gørr, avrevne lemmer. Tar ikke mål av seg å være annet enn en horrorfilm, og starter bra, men dette blir for mye trash. Terningkast 1 uten tvil, men kanskje er dette en film som er såpass dårlig at den faktisk bør sees? Den talentfulle Anton Yelchin (1989-2016), som på tragisk vis døde i en bisarr bilulykke sommeren 2016, spiller forøvrig i Green Room. Han er kanskje en grunn til å faktisk se den… Kan nevnes at mange liker filmen, da den ufattelig nok har et snitt på 7,1/10 på imdb (over 44 000 stemmer).
DADDY`S HOME (2015)
Will Ferrell og Mark Wahlberg som henholdsvis stefar og far til to små unger, fronter dette som en komedie. Men den er verken morsom eller sjarmerende. Tvert imot er den platt og flau, selv om den riktignok har noen få glimt av ørsmå vittigheter. Ei heller er filmen noen gang så morsom at jeg trekker på smilebåndet. Jeg tenker “hehe” i det stille tre-fire ganger i løpet av filmens ca 95 minutter. Resten av tida er fylt opp av tamt pjatt, flauheter og slett spill.
Ferrell spiller den perfekte stepappaen som elsker familien, og tar seg av de to barna sammen med deres mor. Barna liker derimot ikke stefaren, og en dag dukker deres biologiske far opp, i Wahlbergs skikkelse. Mens Ferrell er feig og ettergivende, men en sympatisk og pliktoppfyllende kar – er Wahlberg hans rake motsetning. Humoren er bånn, historien syltynn og det er direkte flaut og kleint, som når de to driver en “battle” i eventyrfortelling, når de er på fertilitetsklinikken og en pill råtten scene på en skateboard-rampe, som virker stjålet fra familien Griswolds eskapader i “Vacation”-serien.
Ikke er historien ny heller, dette har vi sett tidligere, bare mye morsommere, med snert og ikke minst bedre skuespill og sjarm, blant annet har vel Robin Williams gjort noe i samme bane, bare at da var det humor iblandet.
Barneskuespillet er ikke stort å skryte av heller, og når Ferrells rollekarakter blir så overspilt puslete, står hele filmen like stødig som et korthus i motvind. Ferrell og Wahlberg åler seg i krampetrekninger frem mot filmens store høydepunkt: Rulleteksten. Daddy`s gone.
CAPTAIN FANTASTIC (2016)
*INNEHOLDER SPOILERE* Jada, dette er en film som har fått mye kritikerros, og som står i 8/10 på imdb. Antagelig er også sjansen stor for at noen lesere her vil være helt uenig med meg. Det får stå sin prøve, jeg hater denne filmen. Takk forresten til The Guardian som i en av sine anmeldelser gav laveste karakter, 1 av 5 stjerner.
En film som skuffet monumentalt. Det dreier seg om hippien Ben (Viggo Mortensen) som fostrer de seks ungene sine opp i villmarka, der han lærer de å overleve. Han driver hjemmeundervisning, og mener storsamfunnet bare er kapitalisme, konsumering og elendighet. Det kunne blitt bra og morsomt, med dyktige Mortensen i førersetet. Istedet er det desverre en selvmotsigende, umoralsk, usjarmerende og nedlatende smørje anført av kaptein Mortensen.
For det første er åpningssekvensen ille nok, der eldstesønnen dreper en hjort med kniv og eter rått blodig kjøtt i en seremonilignende seanse.
Selvmotsigelsene florerer. Det er tydeligvis greit med kapitalismen og det storsamfunnet tilbyr når Ben trenger det, som penger fra svigers, sykehusbehandling, hus på landet, med mere. Hvor Ben henter penger fra til alt han har, er jo og et betimelig spørsmål. Og det brommet av en buss de durer rundt i er neppe miljøorganisasjonenes gave til verden.
Jentene virker helt hjernevaska av faren, og generelt sett mangler filmen totalt en kvinneskikkelse som ikke enten er svak, helt uinteressant fremstilt eller dau. Et par tenåringsgutter som er ungenes fettere blir i en håpløst nedlatende scene brukt som et eksempel på at Bens 8 år gamle hjemmeunderviste datter er smart og de “normale” dumme. Ben og de fleste ungene mangler helt sosiale antenner, unntatt yngste sønn, som etter et opprør plutselig tilgir alt likevel. Her er elementer av klar omsorgssvikt (livsfarlig fjellklatring i stupbratt fjell, jadda..), og faren lærer ungene opp i at butikktyveri er bra. Det hele krones med likskjending: oppgraving av et lik som brennes på bål, mens man danser og raller, siden det var det den avdøde ønsket, før man senere skylder aska ned i et random dass. Så ender dannelsesreisen i at Ben likevel har klart å endre seg noe. Hurra! Halleluja! Det eneste jeg morer meg over i filmen er når et eldre pensjonistpar ser Ben komme splitter naken ut fra bussen sin, og Ben sier at “Det er bare en penis, alle menn har en”. Beklager, denne filmens handling er et totalhavari. Sjelden har en film hatt mere misvisende tittel, her er nemlig ingenting fantastisk å spore.
ROVDYR (2008)
En norsk skrekkfilm presser seg også inn her.
Dette er muligens den dårligste norske filmen jeg har sett, ihvertfall er den inne blant de 4-5 verste.
Rovdyr har jeg nevnt en gang tidligere i en bisetning, men den har intet annet å by på enn krampeaktig blodig umotivert rå vold, langt uti skauen. Året er 1974, og en gjeng unge voksne drar på det de tror skal bli en avslappende skogstur. Istedet blir de jaget som rovdyr av villdyr…
A s****** film (2010)
Jeg var lenge i tvil om jeg skulle gi omtale til dette illeluktende søppelet fra Serbia. Ja, jeg VET at det er kun fiksjon og fantasi, men dette er jævlig. At de kaller det film må jo være en vits? Det er dog iallefall noe som er filmet, og det verste bunnslammet jeg har sett i så måte. Noe karakter setter jeg ikke, ettersom selv terningkast 1 eller 1/10 er for høyt, da dette utelukkende et langt over grensa ondsinnet og spekulativt oppgulp, uansett hva regissøren babler om at er budskapet (liksom kritikk mot serbiske myndigheter eller noe, blablabla). Hver og en som stod bak dette død-og-fordervelselukt-befengte produksjonssvineriet burde vært sendt i terapi. Penetrering av nyfødt spedbarn (ikke eksplisitt vist, selv om man hører/ser det skje bakfra), horribelt sexdrap, nekrofili-flørt og beinhard barnevoldtekt. God fornøyelse. I tillegg er det en evighet med meningsløst tomsnakk. Makkverket er forbudt for salg og distribusjon i Norge(og en rekke andre land), men slapp gjennom sensuren inntil det strømmet inn klager mot dette groteske galskapet fanget av kamera. Snubler du over et fysisk eksemplar av dette, knekk sjiten i to, hiv det ut, hell bensin over og tenn på!
Sverige har mye kvalitetsfilm å by på. I årenes løp har jeg sett en rekke gode svenske filmer.
Her er derfor en uhøytidelig Topp 20-kåring av mine svenske filmfavoritter. Jeg iler til med å si at jeg her har utelatt filmene i krimføljetongene om BECK og WALLANDER. Wallander og Beck er som trofaste lesere muligens husker mine svenske favoritter på skjermen, men det blir ikke så interessant lesning å se 10-20 av disse filmene listet opp etter hverandre 😉 Dessuten er det mye annet av svenske filmer som er verdt å se (og som filmatisk er bedre eller vel så bra).
Det legges også til at lista ikke er fastlåst, den er i bevegelse (noe som også gjør at filmer jeg tidligere har gitt terningkast 4 kan være høyere ranket enn filmer jeg har gitt terningkast 5, men det er normalt, man kan godt elske en terningkast 4- eller sågar 3-film mer enn man setter pris på en med toppkarakter). Lista gjenspeiler ihvertfall mine favoritter fra Sverige slik jeg erindrer det. Ellers kan det nevnes at jeg for det meste bare har sett svenske filmer fra “nyere tid”, fra rundt 1990 og frem til nåtid. Eldre filmer enn det fra Sverige har jeg sett veldig lite av.
Flere bra filmer fikk derimot ikke plass, og mange var ikke i nærheten, men de gidder jeg ikke nevne her, bortsett fra “Farvel Falkenberg” (2006). En film mange kritikere har rost, en film om vennskap, minner fra barndommen og en vennegjengs siste farvel til hjembyen ved havet, som tidvis er både litt poetisk, nostalgisk og melankolsk, men som jeg aldri klarte å engasjere meg skikkelig i, den ble for snever, skuespillerne som er amatører klarte ikke spille ekte nok, filmen mangler retning og den kjedet meg tidlig. Jeg nevner den likevel fordi det er en film jeg lenge ønsket å se, og ettersom den har sine sider jeg liker, men den når ikke opp på topp 20.
TOPP 20
20
SELSKAPSRESAN (1980)
Norsk tittel: Selskapsreisen
Komedie
Selskapsreisen får bli med, som en slags “guilty pleasure”, for det er en fjollete film, og selv om jeg egentlig ikke synest Lasse Åberg er noe særlig morsom. Likevel er det uskyldig humor i filmen som gjør den til en film som ruller greit over skjermen, selv etter å ha sett den før. OK, så burde jeg vel heller plassert Farväl Falkenberg her, men men…
19
GOD AFTON, HERR WALLENBERG(1990)
Drama
Stellan Skarsgård somden svenske helten Raoul Wallenberg som reddet tusenvis av menneskeliv under 2. verdenskrig.
18
MIRAKLET I VISKAN (2015)
Norsk tittel: Mirakelet i Viskan
Drama
Fikk terningkast 4 av meg etter å ha sett den på kino under TIFF. Rolf Lassgård og fantastiske Ingvar Hirdwall gjør som alltid sine saker strålende.
17
POPULÄRMUSIK FRÅN VITTULA(2004)
Norsk tittel: Populærmusikk fra Vittula (2004)
Komedie/drama
Historien finner sted i Tornedalen i Nord-Sverige nær grensen til Finland. Befolkningen føler seg underlegne og annerledes, med liten tilhørlighet til Sverige, de føler seg mer finske enn svenske. Det er midten av 1960-tallet, når både asfalt og rockemusikk rulles inn i det lille samfunnet. Artig og vittig film som er litt småfascinerende i grunn.
16
EN MAN SOM HETER OVE (2015)
Norsk tittel: En mann ved navn Ove
Komedie/drama
Ikke så bra som jeg hadde håpet, men en nokså underholdende og etterhvert varm filmstund, med en god Rolf Lassgård som gretten gammel gubbe som terroriserer nabolaget med jernhånd.
15
ÄNGLAGÅRD (1992)
Komedie/drama
Senere kom to oppfølgere, i 1994 og 2010. Den siste har jeg ikke sett, men toeren var også bra. Det er imidlertid så lenge siden jeg så Änglagård at jeg ikke husker noe fra den, men jeg vet at jeg likte den godt på 90-tallet.
Änglagård er en gård på den svenske landsbygda som forfaller mens gamle Erik bor der. Byjenta Fanny er Eriks barnebarn, og sammen med vennen Zac kommer hun til gården på motorsykkel. Idyllen i det lille samfunnet viser seg ikke å være så idyllisk likevel (filmfront.no).
14
ÄTA SOVA DÖ (2012)
Norsk tittel: Spise, sove, dø
Drama
Tenåringen Rasa bor sammen med faren sin på et lite sted sør i Sverige. Rasa har en fabrikkjobb og er en racer ved samlebåndet. Ingen kan pakke salat så kjapt som henne og ingen kan veie 100 gram ruccola med bare et blikk. Men det er nedgangstider, bedriften skal slankes og noen må få sparken (filmfront.no).
Nokså humoristisk drama, som jeg så på kino under TIFF (Tromsø int. film festival. Den som ser nøye på bildet over ser at det står en logo der for “tiff.”, dette er Toronto Intern. film festival).
13
SOLSTORM (2007)
Thriller/krim
Religion og spenning fra et snødekket Kiruna, helt nord i Sverige. Stjernespekket dramathriller med Izabella Scoroppco, Mikael Persbrandt, Krister Henriksson og Jacob Eklund. Har tidligere fått terningkast 4 av meg. Valg av Kiruna som location trekker opp. Ratingen på imdb taler meg derimot imot, for der snitter Solstorm kun på 5,1/10 (vel, det tilsvarer vel isåfall terningkast 3, så helt gæ`ernt er det vel ikke?).
I hjertet av Kirunas uendelig vakre vinterlandskap myrdes frikirkepastoren Viktor Strandgård. Rebecka Martinsson, en ung advokat i Stockholm, får en telefon fra sin barndomsvenn Sanna, som nettopp har funnet sin bror brutalt ritualmyrdet i bygdas kirke og bønnfaller Rebecka om hjelp. Motvillig vender Rebecka tilbake til sin barndomsby og sine traumatiske minner om frikirkens karismatiske leder. Hun merker at alt er nøyaktig slik som da hun en gang flyktet derfra. Ingen i menigheten ser ut til å vite noe og alle beskytter hverandre. Men Rebecka kan reglene og snart er hun ikke like velkommen lenger. Kommer noen til å våge å avsløre den mørke sannheten for henne? (filmfront.no).
12
PLAY (2011)
Drama
Regissør Ruben Östlund med provoserende film basert på virkelige hendelser om barnekriminelle med innvandrerbakgrunn i Göteborg som raner andre barn. Jeg var så heldig å være tilstede på TIFF (fortsatt Tromsø) for noen år siden da Östlund etter kinovisningen deltok på en samtale om filmen med etterfølgende spørsmålsrunde fra salen, noe som var veldig interesant og jeg lærte en del om Östlunds metoder og om filmen. En av spørsmålsstillerne i salen var tydeligvis blitt passelig oppskjørtet, ettersom han antydet at det var en rasistisk film. Noe det helt klart ikke er, bare så det er sagt.
Filmen har tidligere fått terningkast 4 av meg, men forsvarer helt klart høyere score. VG og Svenska Dagbladet har derimot gitt toppscore, 6 blanke øyne opp. Lange tagninger, og et seriøst tema belyst med humoristiske undertoner.
11
MARIA LARSSONS EVIGA ÖGONBLICK (2008)
Norsk tittel: Maria Larssons evige øyeblikk.
Internasj. tittel: Everlasting Moments
Drama
Også dette en film jeg har sett på TIFF. Bildeskjønn og visuelt fascinerende historie lagt til tidlig 1900-tall om en kvinne (Maria Heiskanen) og hennes kamera, venn (danske Jesper Christensen), barn, liv og alkoholiserte fyllafant av en mann (Mikael Persbrandt). Dagbladet og Bergens Tidende serverte terningkast 6. Definitivt en flott film.
10
JÄGARNA (1996) og JÄGARNA 2 (2011)
Norsk tittel: Jegerne/ Jegerne 2 – Falske spor
Thriller
Vi befinner oss i nordre del av Sverige, dypt inne i de svenske skoger, der mørke lyssky hemmeligheter skjules. Den andre filmen er kanskje bedre enn den første (?), og liker du den første bør nummer to uansett være selvskreven å få med seg. Det er forsåvidt to frittstående filmer, men med koblinger selvsagt. Jeg velger iallefall å plassere begge filmene på min 10. plass.
9
TJUVHEDER (2015)
Norsk tittel: Flukten (Tjuvheder)
Drama/krim/dramathriller
Fikk terninkast 5 av meg etter å ha sett den på kino under TIFF. Flere norske lokalaviser, deriblant iTromsø og BT, gav terningkast 6, og det har blitt sagt at om filmen og hovedrolleinnehaver Malin Levanon hadde vært amerikanske, hadde hun blitt Oscarnominert.
Tjuvheder er et drivende spennende krimdrama som tar oss med til det svenske samfunnets mørke side. Når Minna (Malin Levanon) mister leiligheten sin lurer hun i desperasjon penger fra en doplanger. Minna flykter og underveis møter hun Katja som hun blir med til en ulovlig campingleir i utkanten av byen. Minna og Katja blir venner og begynner å finne seg til rette blant de andre utstøtte på stedet. Men langerne Minna lurte finner selvsagt ut hvor hun har gått i dekning, og de har ikke tenkt til å la henne og Katja slippe unna.
8
LILJA 4-EVER (2002)
Intern. tittel: Lilya 4 Ever
Drama
Den svenske russiskspråklige (og ørlite engelsk/svenskspråklige) filmen Lilja 4-Ever – som jeg faktisk ikke så før nå nylig – må være noe av det tristeste, mest ærlig brutale og jævligste jeg noensinne har sett, og raseriet bygger seg sakte opp i meg gjennom filmen. Regissør Lukas Moodyssons kontroversielle drama handler, i mitt umiddelbare forsøk på å tolke den, om blant annet håp, knuste drømmer, søppel, dritt og menneskelig svik, utnyttelse, overgrep og faenskap. Det er etterhvert en prøvelse å se på, det gjør vondt i brystkassen og magen.
Lilya er den 16 år gamle jenta i en skitten utkant i en by i en av de tidligere sovjetstatene, som drømmer om et bedre liv, sammen med den to-tre år yngre gutten Volodja, som er bestevennen hennes. Moren har overlatt henne til seg selv og flyttet til USA, så Lilya er alene i den grå tilværelsen. En dag øyner hun et håp om lykke og en vei ut av elendigheten når hun blir kjent med en ung mann som sier han kan ordne jobb til henne i Sverige. Lykkelig uvitende om hvilken skjebne hun forlater og hvilken jævelskap hun har i vente ankommer hun Sverige. Det jævlige og triste med Lilja 4-Ever er at dette kunne vært virkelighet, og er virkelighet for mange, da filmen retter et søkelys mot trafficking. Åpnings- og sluttsekvensen akkompagnert av Rammstein som brøler “Mein hertz brennt” er forresten uhyggelig effektfull.
Lilja 4-ever en tung film. En tung film jeg er utrolig glad for å ha sett. Den er et mesterverk av Moodysson, ble en kinosuksess i Sverige, flere har gitt filmen toppkarakter, deriblant VG med 6 på terningen. Jeg derimot klarer ikke sette den helt der oppe, selv om dette er filmmatisk portrett av virkelighetens jævelskap satt i system. Jeg bare klarer ikke. Jeg anbefaler den imidlertid absolutt.
7
ÅTERTRÄFFEN (2013)
Norsk tittel: Gjenforeningen
Drama
Har i et tidligere innlegg fått terningkast 5 av meg. Filmen så jeg forøvrig på kino under TIFF. Svenska Dagbladet og Jyllands-Posten gav toppscore, terningkast 6. Helt spesiell film, laget på en ganske så særegen måte, med mobbing og konfrontasjon av mobberne som tema. En film som i likhet med flere på denne lista har en tematikk som gjør at man føler ubehag, og det er et solid kvalitetstegn for filmene.
6
EFTERSKALV (2015)
Norsk tittel: Etterskjelv
Drama
Filmen fikk terningkast 4 av meg da jeg skrev anmeldelse av den etter å ha sett den på kino. John, en tenåringsgutt, vender tilbake til faren på hjemstedet en liten plass i Sverige, etter å ha sonet en straff. Han ser fram mot å starte på nytt, men lokalsamfunnet har på ingen måter tenkt å ta imot han med åpne armer. De har verken glemt eller tilgitt det han gjorde. En meget god Ulrik Munther i hovedrollen som John. Ubehagelig, og setter spor.
5
TURIST (2014)
Drama
Merkelig nok gav jeg kun terningkast 4 til denne filmen fra Ruben Östlund, som nok en gang har laget en film som har som mål å provosere. Faktisk har han uttalt at målet med filmen er å få folk til å skille seg. Hvorfor prøvde ikke familiefaren å redde barna og samboeren, men kun seg selv, når et snøras går? Hva gjør det med forholdet? Her burde jeg nok opp ett hakk. Danske Politiken gav 6, mens det florerte av femmere på terningene fra norske anmeldere. Strålende film, der vår egen Kristofer Hivju i den viktigste birollen er den som imponerer mest. Hovedrolleinnehaverne Johannes Bah Kuhnke og Lisa Loven Kongsli (norsk hun også) spiller også utmerket.
4
FUCKING ÅMÅL(1998)
Drama/romantikk/ungdomsfilm
Må vel nærmest regnes som en moderne klassiker innen svensk film, og en av de best kjente fra Sverige. Dette var debuten fra regissør Lukas Moodysson, og filmen ble hyllet i inn og utland.
3
FJORTON SUGER (2004)
Norsk tittel: Fjorten suger
Drama/romantikk/ungdomsfilm
En type ungdomsfilm/”oppvekstfilm” som kanskje har gått under radaren hos mange. Jeg syns faktisk den er bedre enn den langt mere kjente og suksessfulle “Fucking Åmål”, selv om jeg “bare” gav den terningkast 4 tidligere her på bloggen. Filmen har flere sider ved seg som jeg virkelig liker, slik at den absolutt kan forsvare høyere bedømning. Ubehagelig, men samtidig fin, film der en voldtekt står sentralt. Filmer som er ubehagelig kan mange ganger være meget bra, slik som Fjorten suger.
2
LUST OCH FÄGRING STOR (1995)
Intern. tittel: All things fair. Norsk tittel: Å leve, det er å elske
Drama/romantikk
Bo Widerbergs drama med handling lagt til andre verdenskrigs dager, som gav filmen Oscar-nominasjon for beste utenlandske film i 1996. Filmen forteller historien om en 15 år gammel gutt som innleder et forhold med sin mye eldre lærerinne. Jeg har ikke sett denne filmen på år og dag, men jeg husker den som en tender og følelsesladet film full av liv, lyst og “synd”, i en perfekt tidsmessig ramme, og med en filmmelodi jeg aldri har klart å få ut av hodet. I hovedrollene Johan Widerberg, og Marika Lagerkrantz, samt Tomas von Brömssen i en av birollene. Dagbladet slo på stortromma, med sitt terningkast 6. Selv har jeg ikke vurdert den tallmessig, men jada, “Å leve, det er å elske” er jättebra!
Den norske tittelen skiller seg, ikke overraskende, en hel del ut fra originaltittelen (man kjenner jo til norske oversettelser av filmtitler, så ikke overraskende). “Lust och fägring stor” er dog en tittel nordmenn flest neppe forstod/forstår. Oversatt ord for ord blir det “Glede og skjønnhet stor”. Den internasjonale tittelen “All things fair” er vel forøvrig mye teitere.
1
DARLING (2007)
Drama/svart samfunnskomedie
” – Topp 5 (blant svenske filmer fra tiåret 2000-2010). Har ikke ord! Kanskje har jeg aldri sett en film som fanger den skandinaviske dekadensen og tilhørende sorgen/skuffelsen på en bedre måte” (Sitat: Lars Ole Kristiansen, montages.no).
Fikk et klart terningkast 5 av meg i et tidligere innlegg. Sett første gang på kino under TIFF. Darling er en fantastisk film, med en Michael Segerström i storslag i den mannlige hovedrollen, som den 61 år gamle arbeidssøkende Bernard, som får et overraskende vennskap med en fisefin og snobbete overklassejente. Filmen tar klasseskillet og samtiden i Sverige på kornet, i en mørk historie som er både varm, til tider oppløftende, tidvis komisk, tragikomisk, trist og bittersøt. Filmen var en lavbudsjettsfilm, med et budsjett på kun 8 millioner svenske kroner (ifølge wikipedia) – noe som ikke har påvirket resultatet i negativ forstand. Snarere tvert imot, for Darling er en absolutt severdig film som anbefales sterkt. Det dveles heller ikke i scenene, noe som gjør at filmen beveger seg i et bra tempo, og det presenteres et stilrent foto. Hovedrolleinnehaver Michael Segerström ble fortjent belønnet med svenskenes filmpris Guldbaggen, for beste mannlige hovedrolle, for rollen sin som den ettergivende og underkuede, men særdeles sympatiske Bernard. Også Michelle Meadows som spiller den selvopptatte, følelseskalde og usjarmerende overklassesossen Eva, spiller meget godt.
“Darling is a dark society comedy, a tragic and comic tale of the young obnoxious upper class, ordinary folks and the bitter conditions of life in Stockholm of the 2000`s. Beautiful and self-absorbed Eva engages in a banal infidelity affair that becomes the starting point of a slow but relentless descent down to the life of ordinary people and a surprising, but doomed friendship (…)
Darling är en mörk socitetskomedi. Humor och tragik om ung, självupptagen överklass och vanligt hyggligt folk, utan pekpinnar och moralkakor men inte utan moral. En film som skarpögt och med svart humor skildrar en ung kvinnas bekymmerfria tillvaro i kvarteren runt Stureplan och Karlavägen. Hon rör sig bland vackra och välklädda unga människor i exklusiva butiker, påkostade barer och stora våningar tills en dag allt förändras” (sfi.se).
Se Darling, den er grymt bra!
Så var det Wallander og Beck da. Jeg klarer selvsagt ikke å dy meg 🙂 I anledning kåring av svenske filmfavoritter og inspirert av filmprisen Guldbaggen…blablabla…her er to svenske ærespriser fra filmhjerte 😉
FILMHJÄRTA HEDERSSPECIALBAGGE
BECK (1997-2016)
Beck-filmene med Peter Haber i hovedrollen som Beck (og Mikael Persbrandt som Gunvald).
Førsteklasses krim fra nordens beste krimproduserende land; Sverige. Haber, Persbrandt, og selvfølgelig den alldeles ubetalelige “grannen”, Ingvar Hirdwall. Og jo, når Persbrandt i de siste filmene (?) dessverre og på skandaløst vis ble skrevet ut av serien, så gjorde Kristofer Hivju en veldig fin figur i rollen som Steinar, som erstattet Gunvald.
FILMHJÄRTA HEDERSSPECIALBAGGE
WALLANDER – med Krister Henriksson
(32 spillefilmer i serie fordelt på 3 sesonger i perioden 2005-2013)
WALLANDER – med Rolf Lassgård
(9 filmer i perioden 1995-2007)
Wallander-filmene med Rolf Lassgård som Wallander, og filmserien om Wallander med Krister Henriksson som Wallander er mine absolutte svenske favoritter, siden jeg elsker krim, med Lassgård et hestehode forran Henriksson, men det må bli delt her. Lassgård er min favoritt-Wallander, og filmene med han gav oss også møtet med hans far, spilt av uforglemmelige Ernst Günther – men filmene med Henriksson er langt flere, og man ble presentert for flere sider av han og miljøet. Glimrende krim.
Har du kommentarer om filmene på listen, eller andre svenske filmer du liker? Slå deg løs i kommentarfeltet! 🙂
Bøker og film henger ofte sammen. Her på filmhjerte.blogg.no ryddes det nå plass til et lite bokhjørne også! Først ut er en av mine favorittbøker.
Bok:
Til Jacobs forsvar
(Defending Jacob) Thriller, utgitt på norsk 2014, 457 sider
Mengder av glimrende bøker har blitt til film, men kanskje aller best mener mange, er de bøkene som ikke har blitt filmatisert, for da er det kun ens egne bilder man har dannet seg av handling, figurer og miljø. Det er iallefall unektelig noe eget ved det, å ta seg tid i en stadig mere hektisk hverdag der nett, TV, gaming og andre fritidsaktiviteter okkuperer døgnet, tid til å sette seg ned og fordype seg i en god bok. Det er noe jeg savner.
Jeg synest ihvertfall det, og krimbøker er min store favorittsjanger. Særlig nordisk krim, som Wallander og Veum står bokhjertet mitt nært. Boken i dagens innlegg er derimot fra USA, og er godt mulig min favorittbok. Så da er det helt på sin plass at jeg med veldig ujevne og sikkert lange mellomrom, en gang iblant skriver om bøker jeg liker? Dersom temaene bok og film kan kombineres, desto bedre.
Boken i dagens innlegg leste jeg vel i 2014 eller tidlig i 2015 (ja, det tok sin tid å ferdigstille dette blogginnlegget, som ble påbegynt sent i 2015, hehe). Jeg ble ihvertfall både imponert og målbundet. Historien er opprivende, den er sjokkerende, og anbefales alle elskere av krim, rettsdramaer, samt foreldre. Defending Jacob er skrevet av den amerikanske forfatteren William Landay (født 1963), og har den norske tittelen TIL JACOBS FORSVAR (Originaltittel: DEFENDING JACOB). Boka er en thriller, utgitt i 2012, og her i Norge utgitt av Cappelen Damm forlag i 2014.
Til Jacobs forsvar er som sagt en thriller, en psykologisk mystisk rettsthriller lagt til Newton i Massachusetts (like utenfor Boston), USA, om en ung gutt på 14 år som blir mistenkt for drap. Spørsmålene som melder seg er selvsagt om unge Jacob er skyldig, men det sentrale temaet er egentlig hvor langt er man som foreldre villig til å gå for å få sin sønn frikjent? Hvor langt kan man gå? Fortellinga er fortalt gjennom farens synsvinkel. Det er han som er bokas fortellerstemme i hovedsak, en genial tilnærming selvsagt, for måten man gjennom farens stemme blir ledet til å sympatisere med han, er effektfull og ekstremt troverdig.
Tekst fra bokomslaget: Visestatsadvokat Andy Barber er velansett i lokalsamfunnet Newton i Massachusetts. Sammen med sin kone, Laurie og deres 14-årige sønn Jacob, blir han stilt overfor sitt livs mareritt, da 14-årige Ben Rifken blir funnet brutalt myrdet i en park. Andy er overbevist om at en lokal barnemishandler er den skyldige, men urovekkende opplysninger og avsløringer peker sjokkerende nok i retning av Jacob. Hos Andy vekkes alt av foreldreinstinkt og han gjør hva han kan for å beskytte sønnen. Jacob sier han er uskyldig, og Andy tror ham. Det må han jo gjøre. Han er guttens far. Når dramaet kulminerer må Andy og hans kone Laurie stille seg alle foreldres vanskeligste spørsmålet: Hvor godt kjenner du egentlig ditt eget barn? Og hvor langt er du villig til å gå for å redde det?
Forfatter William Landay er ikke den mest kjente her til lands, men boka vakte oppsikt da den kom, og ble raskt belønnet både i Norge og verden over med glimrende anmeldelser i media, og boken har blitt en bestselger. Den har et strålende genialt og briljant uforutsigbart plott, med et klimaks som etterlot ihvertfall meg måpende! Det beste med boka er intensiteten man føler, følelsene av urettferdighet, sjokket over lokalsamfunnets reaksjoner mot familien, følelsen av at dette er så ekte at det meget vel kunne ha skjedd i virkeligheten. For her er ingen actionfyllte eksplosjoner og halsbrekkende manøvrer, kun pur spenning og drama som får det til å gå et gys nedover ryggen. Og wow, den er et slag midt i mellomgulvet. Underveis serveres det flere twister og uventede vendinger.
Det er en real “pageturner”, en bok det er vanskelig å legge fra seg når man først er kommet godt i gang, en bok der uhyggen fort sprer seg. I det ene øyeblikket har man dyp sympati med den unge gutten og familien hans, da han virker uskyldig, men stadige nye spor peker i hans retning, og dermed tror man som leser også at Jacob er en morder. Men er han virkelig skyldig, slik alle later til å tro? Er det ikke en annen som står bak?
Teksten fortsetter under bildet
Her ligger boka på bordet hjemme.
Boka er kanskje ikke den mest lettleste, innledningsvis fylles det på med detaljer og rettsforhør, men det er interessante momenter, og når man har kommet seg gjennom det skjønner man at nettopp dette er høyst essensielt for å bygge opp bokas handling, og er med det en solid styrke. Boken har flere klimakser, deriblant naturlig nok mot slutten, der Landay virkelig briljerer.
Dette er intelligent og altoppslukende krim for viderekomne. Til Jacobs forsvar er kort og godt genial.
Kjøp? ARK.no har Til Jacobs forsvar i norsk utgave både som innbundet bok (379,- vanlig bokformat),pocket (169,-), lydbok CD (379,-), lydbok nedlastbar (279,-) og E-bok (169,-), eller engelsk pocket (91,-). Eller du kan låne den gratis på biblioteket 😉
Det er planer om å lage film av Defending Jacob. Det store filmstudioet Warner Brothers sikret seg filmrettighetene i 2012, men prosjektet var da jeg påbegynte dette innlegget i 2015 fortsatt i en veldig tidlig fase, og jeg finner fortsatt ikke noe særlig nytt om filmprosjektet. Om filmen blir noe av vet jeg ikke, men det håper jeg. For den kommer (forhåpentligvis) til å bli fenomenal. Men like bra som boka? Garantert ikke 😉
Har du lest Til Jacobs forsvar/Defending Jacob? Var bokanmeldelsen min noe særlig? Skriv gjerne kommentarer om boken og alt angående det i kommentarfeltet, eller på filmhjertes side på Facebook. Start kommentaren med “SPOILER” hvis du avslører noe viktig 🙂
En av årets beste spenningsfilmer, som fortsatt går på kino enkelte steder, er den amerikanske actionkrimen HELL OR HIGH WATER.
Dette er en film jeg hadde ventet på en stund etter å tidligere i år ha sjekka litt om hvilke kommende filmer vi hadde i vente. Jeg hadde gode forventninger til Hell or High Water. Forventninger som ble innfridd. For filmen som fremstår litt som en moderne western og blanding av krim, actionthriller og drama, tar for seg et dagsaktuelt tema med et bakteppe bestående av økonomiske vansker og skjebner styrt av banker, samtidig som den er både spennende, underholdende og akkurat perfekt hardbarket. Handlingen er kanskje på mange måter litt plain og ikke så innviklet, uten at det svekker filmen for mye, den klarer nemlig likevel å skille seg en del ut fra sammenlignbare verk innen samme sjanger.
Toby og Tanner Howard (Chris Pine og Ben Foster) er to brødre. To desperate brødre som raser rundt fra småby til småby i Texas og raner en bankkjede. Hvorfor gjør de det, i en tid da kontanter verken er like lett å få tak i eller lett omsettelig? De har sine grunner for ransbølgen de surfer seg gjennom, noe filmen fint poengterer. Et sentralt spørsmål som reiser seg er, hvem er verst egentlig? De to har fått bankenes utnyttelse av folk langt opp i vranghalsen, og har bestemt seg for å ta tilbake det de mener å ha krav på. Miljøet i filmen er også med på å understreke at de eneste med penger, er bankene. Langs veiene ser vi digre reklameskilt for lån tilbydt av griske banker, og rundt ser vi småbyer i forfall, preget av de økonomiske nedgangstider som rammet statene for noen år siden. De to brødrene er også med hver sin væremåte et portrett på dagens samfunn. Den ene er en villstyring og tidligere straffedømt, den andre en tilsynelatende rolig og likanes skilt far.
Brødrene får selvsagt politiet på nakken, og en jakt igangsettes etter dem, anført av Texas Ranger Marcus Hamilton (Jeff Bridges) og hans kompanjong Alberto Parker (Gil Birmingham). Under filmens gang aner vi i det stille at det bygges opp mot et uunngåelig klimaks. De to brødrene kan da umulig komme seg velberget fra det?
Nedslitte, slitne og støvete småbyer fungerer perfekt som kulisser og bakteppe for handlingen, og setter en mørkladet stemning som gjør at man kjenner en dragning mot westernsjangeren. Satt i nåtid såklart. Det fungerer. Det skader selvsagt heller ikke at kinematografien i filmen er slående god.
Å rane banker og skade andre er forøvrig selvfølgelig ikke en prisverdig greie, men filmen prøver helt klart å utfordre publikums moralske syn. Man tar ranernes parti. Eller gjør man det? Er noen forbrytelser og veien man tar mot mål en måte å rettferdiggjøre urett på?
Teksten fortsetter under bildene
Jeff Bridges og Gil Birmingham
Populær film. I skrivende stund har den et snitt på 7,8/10 på imdb.
I mitt filmhode er dette en type krimfilm fra USA vi ikke ser for ofte, med en nedtonet men likevel hardkokt stil, med troverdige rollekarakterer og dialog, med et umiskjennelig gjenkjenbart amerikansk landskap, som tilbyr en skildring av sider ved USA man kanskje ikke liker så godt over der. Filmens regissør David Mackenzie er da heller ikke amerikansk, men fra Storbritannia. Det burde iallefall lages mer krim og spenning etter denne oppskriften, istedet for å alltid ty til voldsorgier, klisjèer og samme tralten som alltid. Ikke at det ikke er skyting og blod i Hell or High Water også, for det er det. Helt klisjèfritt er det vel heller ikke. Og uten å spoile for mye kan man trygt si at vi også får føle hvilken urettferdighet og moralske problemer som kan ramme når kulene flyr. Totalpakka er likevel mer enn tilfredsstillende her, selv om der er et par hendelser som ikke akkurat gleder.
Skuespillerprestasjonene er gjennomgående gode.Særlig Chris Pine leverer veldig sterkt, og løfter inntrykket. Ben Foster spiller også godt, dog ikke like bra som de andre tre nevnte etter min mening. Gode gamle Jeff Bridges, samt Gil Birmingham gjør meget solide prestasjoner. Bridges sin rollefigur er en aldrende og tidvis nokså usympatisk smågretten fyr hvis pensjonsalder er like om hjørnet, men han er fast bestemt på å løse denne siste saken ved hjelp av sin lange rutine og kunnskap, mens Birminghams rollefigur er den sympatiske av de to. Samspillet og småeglingen mellom Hamilton og Parker (Bridges og Birmingham) er glimrende.
Hell or high water er forøvrig et uttrykk som spiller på at noe skal gjennomføres, samma hva.
Er du ute etter en underholdende og spennende actionkrim, kan absolutt Hell or High Water anbefales. Filmen går fortsatt på kino i Oslo, og kommer vel forhåpentligvis snart også på diverse strømmetjenester og fysisk format.
Eyewitness, som for tiden sendes hos bl. a. USA Network, er en av årets beste krimserier. NRK-krimserien Øyevitne har fått sin amerikanske versjon, eller remake om du vil.
USA Network er kanskje ikke en kanal som er lett tilgjengelig for det norske publikum, men hos amazon.com kan man som seer utenfor USA kjøpe tilgang til Eyewitness for 14,99 dollar, og det er vistnok også mulig å kjøpe tilgang til episodene på YouTube og iTunes. Også hos TV-kanalens egne nettsider kan man kjøpe tilgang, men om dette funker med noe annet enn amerikansk IP-adresse vet jeg ikke.
I likhet med den norske originalen fra 2014, som gav Anneke von der Lippe en høythengende Emmy-pris for beste kvinnelige hovedrolle i en TV-serie (som første norske skuespiller noensinne), er også amerikanske Eyewitness bygd opp rundt historien om to tenåringsgutter som såvidt slipper unna med livet i behold etter å ha blitt vitner til et trippelldrap i en avsidesliggende hytte i skogen, som i Eyewitness er lokalisert utenfor den lille idylliske landsbyen eller tettstedet Tivoli i Dutches County, NY (fantastisk locations forresten), hvor alle kjenner alle. Det er “small town America”.
Twisten i det nervepirrende krimdramaet er som i originalserien at de to guttene, Philip og Lukas, har et hemmelig forhold, som Lukas er redd skal bli avslørt hvis de forteller noen om hva de har sett. Han frykter lokalsamfunnets reaksjoner, for small town America og homofili er ingen enkel sak. Derfor tier de, og drapsmannen går løs. Philip er den lokale sheriffens adoptivsønn, noe som gir historien et ekstra spenningsmoment. Når drapsmannen viser seg å være en høytstående FBI-topp med spesielle tilbøyeligheter, samt at sannheten presser på for øyevitnene, mens sheriffen nærmer seg løsningen, er dramaet satt. Den norske serien var på 6 nesten timelange episoder, mens man i USA har laget 10 episoder på ca 42 minutter hver. Selv om en del av handling og plott er det samme som i den norske serien, så er det også mye som er annerledes i 2016-versjonen av Eyewitness.
Teksten fortsetter under bildene
Sheriff Helen Torrance
Lukas og Philip
Jeg var fan av norske Øyevitne, og jeg må si at den amerikanske versjonen faktisk er bedre. I Øyevitne var det Anneke von der Lippe som spilte lensmannen som fikk drapssaken i fanget, en rolle hun løste med glans. I Eyewitness er det Julianne Nicholson som har den rollen, med amerikanske tilpasninger såklart, hun er sheriffen, som møter FBI-motstand. Godt støttet av sin ektemann, glimrende tolket av Gil Bellows, som fremviser et hjertelag full av varme, må hun prøve å nøste opp i drapssaken, som etterhvert får flere ofre mens spenningen stiger mot et ventet klimaks, samtidig som hun forsøker å knytte nærmere bånd med Phillip, som hun og mannen nylig har blitt steforeldre for.
Ganske ferske Tyler Young og litt mere kjente James Paxton (sønn av Bill Paxton) spiller Philip og Lukas som slites mellom følelsene for hverandre og det grusomme de var vitne til. Begge leverer strålende i sine roller, og de har på kort tid rukket å bli store ikoner blant annet hos LGBTQ-forkjempere har jeg sett på twitter. Serien har fått mange fans, det florererer av hashtags på twitter med støtte til serien, noen har også opprettet fanpages for serien, men dens seertall har dog ikke blitt riktig så høye som ønsket, noe som er skikkelig synd, for dette er en veldig suggerende, spennende og absolutt severdig serie, som fortjener et stort publikum, og en ny sesong (Serien er av skaperne omtalt som en “anthology”-serie, noe som har en avslutning, slik at en eventuell ny sesong mest trolig vil ha en helt annen historie, noe a la True Detectives eller Fargo for eksempel). Men om ratingen ikke er høy nok blir det neppe en sesong 2. Snittet ligger ifølge målinger på rundt 625 000, i tillegg kommer tall fra diverse plattformer, tror jeg. Hvis det er slik at forholdet mellom to gutter er det som til tross for at vi snart skriver 2017 virker skremmende for en del seere, er det på høy tid at de som ikke tåler såpass våkner fra steinalderen. Noen vil kanskje argumentere med at lineupen av skuespillere ikke er de absolutt mest kjente, selv om både Julianne Nicholson, Gil Bellows og Warren Christie med flere er kjente nok. Det er vel en styrke heller, å stifte bekjentskap med skuespillere man ikke har sett så mye av fra før.
Eyewitness er dessuten langt mere enn forholdet som ligger i forgrunnen for handlingen. Det er en viktig del av handlingen naturligvis, ettersom serien ikke på langt nær ville blitt den samme uten denne tilnærmingen. Det er også viktig for mange der ute at et kjærlighetsforhold mellom to ungdommer av samme kjønn gis positivt fokus, men bak ligger et godt krim- og dramaplott. Bak ligger et velskrevet og solid manus med langt flere intriger og forgreininger, som en spennende handling med stigende nerve, der narkotika, korrupsjon, kriminelle gjenger, til en viss grad pedofili, mord, infiltrering og maktmisbruk er sentrale ingredienser i en serie som gjenomgående er ganske mørk. Det er nok også riktig å kalle serien for et krimdrama, med sine familiekonflikter innbakt, og en historie om første kjærlighet. I tillegg er bakteppet med det lille tettstedet Tivoli som åsted glimrende, og setter en spesiell stemning og ramme rundt handlingen.
Ryan kane (Warren Christie) og en gunner, en farlig kombinasjon.
Det beste med Eyewitness: Sterke skuespillerprestasjoner, og et godt plot.
Tyler Young og James Paxton er nevnt, de leverer glimrende. Gil Bellows (huskes av mange fra Ally McBeal og Frihetens regn) er fantastisk varm, han er seriens mest “menneskelige” personlighet. Også var det Julianne Nicholson da, som virkelig briljerer i sheriffuniformen, hun er seriens drivkraft angående krimgåten, og hun leverer til de grader. I Warren Christie, som gir liv til drapsmannen (ingen spoiler her, han ser vi i episode 1), har serien dessuten en iskald og skruppelløs kjeltring. For å dra ytterligere sammenligninger med den norske serien, der Per Kjerstad hadde den rollen, så er Christie mye bedre. Han er kald, beregnende, og høyst troverdig. Han er faktisk skummelt creepy. Nettopp skuespillet er også generelt sett veldig bra i Eyewitness. Dialogen føles ekte og med autentisk flyt. I tillegg gjør Tattiawna Jones en sterk tolkning som FBI-agent, som gjør alt for å hjelpe søsteren sin som er i vansker. Eyewitness er solid håndtverk.
Serien maler et til tider dystert univers over skjermen, men har hele tiden små og større lyspunkter. Litt mere lys og fargebruk hadde kanskje løftet stemningen litt? Dog ville det kanskje vært mot sin hensikt.
Serien har i skrivende stund kommert frem til episode 7 av 10. De tre siste episodene slippes de kommende søndagskveldene i USA, og et par dager senere internasjonalt via ulike plattformer. Såvidt jeg vet er det ingen norske kanaler eller tilbydere som viser serien foreløpig.
Til slutt, hvis du ikke gidder betale ekstra kun for en enkelt serie, så kan du finne den andre steder på nett enn via lovlig betalt strømming. Men ikke si til noen at jeg sa det, jeg skal jo ikke ha på meg å ha oppfordret til ulovligheter 😉
Dommen: Siden jeg ikke har sett hele serien og ikke vet hvordan det går, så burde vel toppkarakteren spares. Basert på de 7 første episodene er jeg likevel nær den. 9/10 stjerner. Våger meg likevel ut på terningkast 6, såvidt.
På imdb er det foreløpig få som har vurdert serien, men av de litt over 1 500 som har stemt har serien et snitt på pene 7,8/10, mens snittet pr episode ligger på rundt 9/10 (men da med kun rundt 150-200 brukerstemmer pr enkeltepisode).
Se Eyewitness!
Topp skuespillerinne! Julianne Nicholson er med på å løfte Eyewitness.
Legg gjerne igjen kommentarer i kommentarfeltet om Eyewitness, Øyevitne, skuespillerene eller andre ting angående dagens innlegg.
For tiden er filmhjertet opptatt med å være med og velge hva som kommer på kino neste sommer 😉
Filmbloggen er fortsatt oppe og går, selv om aktiviteten her i høst har vært laber. Jeg kjører ihvertfall på videre, og satser på flere innlegg etterhvert. Denne gangen er det Arthaus og et prosjekt som kalles Scope100 jeg vil si noen ord om.
Arthaus er en norsk filmdistributør, som sørger for at det norske publikum får sett kvalitetsfilmer fra Europa – og verden forøvrig, filmer som ellers neppe hadde nådd det norske filmpublikum.
I samarbeid med noe som heter Festival Scope har Arthaus for andre året på rad et prosjekt som heter Scope100, der 100 utvalgte filminteresserte fra hele landet er plukket ut for å se 7-10 utvalgte nye europeiske filmer i perioden november-desember. Etter å ha sett alle filmene skal man så stemme på de.
Filmen med flest poeng totalt hos de 100 utvalgte er av Arthaus garantert ordinær kinodistribusjon på kino i Norge sommeren 2017. På arrangørens nettsider får man sett filmene, og i et lukket forum kan man diskutere det man har sett og prosjektet, som er en ganske så nyvinnende måte å distribuere film på. De 100 utvalgte kan være folk innen filmbransjen, eller som meg som er å regne som en vanlig filminteressert (OK, jeg er vel litt over gjennomsnittet interessert kanskje ;p).
Undertegnede er i år en av de som meldte seg til Arthaus, og ble plukket ut blant de mange søkerne. Weeee! Et spennende og interessant prosjekt, som nå er godt i gang.
Forhåpentligvis vil alle filmene på et senere tidspunkt bli tilgjengelig for filmpublikum også her i Norge på en eller annen filmplattform (lovlig strømming, DVD/Blu-Ray etc), men altså er det kun vinneren som garantert settes opp der film er aller best; på kino.
Scope100-vinneren i fjor var forøvrig den islandske glimrende filmen Småfugler (Prestir/Sparrows), som gikk på kino i Norge i sommer, og som nå er ute bl.a. på DVD. Av andre filmer Arthaus har stått bak som distributør i Norge kan nevnes Sauls sønn, 45 Years, Leviatan, Rust og bein, Fish Tank, La Zona, ja rekken er lang.
Arrangørene bak har ytret et ønske om at man ikke skriver spesifikke anmeldelser og meninger nå om filmene man får tilgang til å se i “det lukkede filmrommet”. Imidlertid er det forøvrig ikke så interessant med anmeldelser av disse filmene på nåværende tidspunkt, da ingen av de vil være tilgjengelig for norsk publikum og leserne på lovlig måte før om enda en god stund. Jeg kan derimot avsløre at det er 7 utvalgte filmer som vi 100 filmfrelste i “Scope100” har fått tilgang til å se, og at de kommer fra land som Tyskland, Storbritannia, Hellas, Italia, Frankrike/Belgia og Portugal. Filmene er og vist på ulike filmfestivaler i Europa iår.
Titlene er ikke hemmelige, så vil du sjekke ut fakta om filmene er det bare å slå seg løs på søkemotorene. De 7 filmene, hvorav en havner på norsk kino vår/sommer/høst 2017 er disse (med internasjonale filmtitler):
PORTO (Portugal – eng/por/fr tale)
– Jake og Mati er to tilflyttere i Porto, som en gang opplevde et kort men intenst forhold. Hva skjedde egentlig?
– To siamesiske tvillinger, to jenter på 17, forsørger hele familien med sine sangopptredener. Alt er bra inntil en lege en dag sier at det er en mulighet for å skille de.
REMAINDER (UK/Tyskl. – engelsk tale)
– En ung engelskmann får en stor forsikringssum utbetalt etter en ulykke. Pengene bruker han på å rekonstruere sitt tidligere liv ned til minste detalj, i et håp om å få hukommelsen tilbake.
24 WEEKS (Tyskland, “24 Wochen” – tysk tale)
– Cabaretkomikeren Astrid er seks måned på vei i graviditeten da hun får vite at det er noe alvorlig galt med barnet. Hun og mannen får liten tid til å ta et vanskelig valg med enorme konsekvenser.
BADEN BADEN (Belgia/Frankrike – eng/tysk/fr tale)
– Etter en mislykket jobb i Belgia drar Ana, en jente midt i tyveårene, tilbake til hjembyen Strasbourg hvor hun finner både kjærlighet og sorg.
AFTER LOVE (Frankrike/Belgia, “L`Èconomie du couple” – fransk tale)
– Et par med to barn skal skilles etter 15 års ekteskap. De må jobbe seg gjennom det pinefulle og komplekse drama et samlivsbrudd kan være.
SUNTAN (Hellas/Tyskland – eng/gresk tale)
– En middelaldrende gresk lege blir betatt av en ung kvinnelig turist etter å ha hjulpet henne på en ferieøy. Når han inviteres med på klubb sammen med vennene hennes kan alt skje.
Anmeldelser av flere av disse filmene vil vel antagelig dukke opp her på filmhjerte.blogg.no når de med tid og stunder blir tilgjengelig for publikum. Men jeg våger meg allerede til å si at her er det flere gode filmer. I skrivende stund har jeg sett fem av de syv, og noen av de bør absolutt nå også publikum i Norge, særlig en av filmene.
Hvilken film håper du kommer på norsk kino? Har du sett noen av disse filmene allerede? Legg gjerne igjen kommentarer i kommentarfeltet her på siden, eller på filmhjerte sin facebook-side 🙂
Men filmhjerte var ikke død…! Det er en stund siden forrige blogginnlegget her på filmhjerte, men det er fortsatt liv her selv om filmbloggen har ligget litt i dvale 😉
Jeg har tidligere sagt mye og mangt om Netflix, både positivet og negativt, men når alt kommer til alt er det også en god del på det norske “markedet” hos Netflix som absolutt er verdt å få med seg.
I dagens innlegg serveres et knippe anbefalinger blant Netflix sine nyheter i høst (ok, den ene serien har ligget ute en stund, men er likevel ganske ny).
DESIGNATED SURVIVOR
Rykende fersk amerikansk spenningsdramaserie fra TV-kanalen ABC, som kun vises på Netflix her på berget.
Kiefer Sutherland spiller Tom Kirkman, et ganske anonymt og overflødig kabinettmedlem i Det Hvite Hus, som etter et voldsomt terrorangrep hvor presidenten og flere av landets topp-politikere blir drept, må overta som USAs president!
Kirkman er en såkalt “designated survivor” (utpekt overlevende, heter det så på norsk?), som i hui og hast innsettes som ny president når landets ledelseskontinuitet må videreføres. Serien er bra så langt, men er dog ikke ekstremt nyvinnende i oppfinnsomhet, og en del klisjeer og lignende må påregnes. Jeg har kun sett de tre første episodene, og syns det er en underholdende og spennende serie til nå. Plottet er bra, selv om det ikke er “sjokkerende” å se en mann midt i 40-årene innsettes som USAs president, men det er en serie som virker lett å henge med i.
Den er suggerende i den forstand at man dras med i handlinga, og blir underholdt, selv om her er elementer man kjenner igjen fra serier man har sett før, som politiker som slites mellom familie og jobb, intriger, ukjente bakmenn, vanskelige samarbeidspartnere, etc. Designated Survivor har uansett definitivt potensiale til å bli veldig bra.
Sutherland, som vi jo kjenner godt som legendariske Jack Bauer fra knallsuksessen “24” gjør dessuten en veldig god rolleinnsats. De som forventer en “Jack Bauer”-kloning i presidentstolen blir dog skuffet, for i Designated Survivor er Sutherland, alias Kirkman, stort sett Bauers rake motsetning. Heldigvis, for dette skal ikke dreie seg om en president som er en løs kanon på dekk. De som vil se en villmann i presidentrollen kan jo derimot krysse fingre senere i høst for mannen filmlegenden Robert De Niro nylig omtalte i mindre hyggelige, men akk så sanne, ordelag. Vel, jeg skal la den digresjonen ligge 😉
Minuset som seer er selvsagt at det pr dags dato kun ligger tre episoder ute på Netflix, av sesongens 22 planlagte. Serien er som sagt ny, og sendes vel nå i statene på TV der. I Norge legges ihvertfall en ny episode ut på Netflix hver onsdag.
Jeg henger iallefall med videre på denne, og gir et finfint terningkast 5 til de tre første episodene av Designated Survivor.
HAPPY VALLEY
Glimrende britisk krim av absolutt toppklasse, som sammen med “Broadchurch” (også på Netflix) er noe av det beste jeg har sett av krimserier i nyere tid. 2 sesonger er laget, og en tredje er ventet i løpet av noen år antas det. Sendt på NRK ifjor og i år. Anbefales sterkt.
Serien sentreres rundt politioverkonstabelen Catherine Cawood, en middelaldrende kvinne med bein i nesa, og hennes 8 år gamle barnebarn Ryan, som hun har ansvaret for. I sesong 1 handler det om drapet på en ung politikvinne og bortføringen av en ung kvinne. Glimrende skuespillerprestasjoner, særlig av Sarah Lancashire (spiller Catherine), et herlig persongalleri, strålende fortalt, intenst, dramatisk, sårt, komisk, sterkt, og seriens locations der handlingen utspilles i og rundt en liten pittoresk landsby i et dalføre i Yorkshire, The Calder Valley, er med på å gjøre serien til en solid vinner.
At stedet ser ut som en U, en gryte nærmest, gjør at man nærmest har følelsen av at rører man litt i gryta så faller alle karakterene ned mot hverandre og veier krysses, noe som selvsagt gjør det hele veldig severdig. Det er utvilsomt en “Fargo“-feeling også, der vi husker at kjeltringene gjorde den ene fatale feilen etter den andre. Serien er en moderne krimserie, med dypt familedrama og aspekter av thriller og krim iblandet. Serien har kun 6 episoder i hver sesong, og det ser du fort i et jafs.
Filmen fra 2015, en noe mørk dramakomedie, som var nominert til Oscar i fem kategorier tidligere i år, inkludert beste film. Ikke min type film, men anmeldelsene av The Big Short var sprikende, så den kan helt klart være en film flere vil like. Filmen tar for seg den amerikanske finanskrisen for noen år siden, og de som skodde seg på den ved å satse penger mot bankene. Laget på en filmmatisk sett litt spesiell måte, og inneholder en del tunge finansbegreper, noe som gjør filmen litt vanskelig å henge med i dersom man ikke er familiær med begrepene. Men som sagt, denne finner nok mange interesse av. Med Christian Bale, Steve Carrell, Ryan Gosling, Brad Pitt, Marissa Tomei, m. fl.
Selv likte jeg best Carrell sin prestasjon i denne filmen. Han er ikke en av mine favoritter vanligvis, men i The Big Short syns jeg han var veldig god. Jeg så denne på kino, og det blir kanskje et gjensyn med den.
BLACK MASS
USA, 2015. Denne har jeg ikke sett ennå, men Black Mass er fra i fjor, og altså ganske ny. Johnny Depp spiller gangsteren Whitey Bulger. Dette krimdramaet forteller den sanne historien om Bulger, den beryktede gangsteren som gjorde en avtale med FBI og var på frifot i en årrekke. Filmen byr i tillegg til en godt innpakket Depp også på en rekke andre stjerner som Benedict Cumberbatch, Dakota Johnson, Kevin Bacon, Joel Edgerton og W. Earl Brown.
Litt varierende omtaler også for denne filmen har jeg lest, men Black Mass står på min skal-se-liste.
Noen andre filmer som nylig er lagt til i det norske Netflix-tilbudet er klassikere som Dirty Harry (herlige Clint`ern og pistolen hans, topp for den actionglade, 1971), Rosemary`s Baby (1968), Chinatown (1974, Jack Nicholson), Jakten på rød oktober, og en del nyere filmer som kapringen (A Hijacking, meget bra dansk thriller fra 2012), Cape Town Cops (engelskspråklig action/krimthriller fra 2013, med Orlando Bloom og Forest Whitaker som politimenn i Sør-Afrika. Overraskende brukbart, grei skuring for en filmkveld), og Selma (2014, var Oscar-nominert som beste film).
Flere serie-tips
Ellers har jeg den siste tiden endelig begynt å se på den norske serien DAG (2010-2015), kjent fra TV 2, som vel kan betegnes som en bekmørk men samtidig rørende komiserie. Tidvis strålende humor, men også en del ræl. Anbefales uansett helt klart, her er mye herlig og sjuk humor å gapskratte av i løpet av seriens 4 sesonger.
I hovedrollen ser vi Atle Antonsen som samlivsterapeuten Dag Refsnes, og han flankeres av Anders Baasmo Christiansen som tidenes rundpuler, min svenske favoritt Rolf Lassgård, Nobel– og Kongens nei-aktuelle Tuva Novotny (som jeg for alltid vil huske fra dramaserien Skilda Världer på slutten av 90-tallet, og hun sjarmerer fortsatt 😉 ), Agnes Kittelsen som gal sekretær, “Klovn”s Iben Hjejle, som transe (!), og også Ine Jansen og Silje Torp. I tillegg serveres vi en rekke andre kjente norske og svenske skuespillere i mer eller mindre sinnsjuke gjesteroller, som Jon Øigarden, Dennis Storhøi, Trond Espen Seim (som seg selv), Rebecka Hemse (kjent som filmdatteren til “Beck“), Finn Schau, Mads Sjøgård Pettersen, Gard Eidsvold, Jan Sælid, Bjørn Sundquist, Lennart Jähkel, Charlotte Frogner, Gjertrud Jynge, Jacob Oftebro, lista er laaaaaaaaaang. Se Dag. Og le 🙂
Serier er nok det Netflix er best på, og det er et par andre nye serier som virker litt pirrende og som jeg nok sjekker ut.
Den ene er NARCOS.
Det mye omtalte gangsterdramaet fra 2015/2016, som er basert på den virkelige historien bak Colombias kokainkrig, handler om kokainkongen Pablo Escobars liv.
2 sesonger. Denne serien skal jeg helt sikkert komme i gang med etterhvert.
Så er det LUKE CAGE (2016, 1 sesong på 13 episoder).
Serien er basert på en superhelt/figur i en tegneserie fra Marvel Comics med samme navn. Denne ble første gang utgitt i 1972. Kilde: Wikipedia. Netflix beskriver serien slik: “En urokkelig straffedømt i hettegenser kjemper for å renvaske navnet sitt og redde nabolaget (Harlem, NY). Han var ikke ute etter kamp men folket trengte en helt (…) For å forsvare byen sin vil han kjempe mot koprrupsjon, gangstere, …. og sine egne demoner”.
Ja, jo, jeg skal nok sjekke ut denne også, den kan ha potensiale, men jeg er litt usikker på om serien/karakteren Luke Cage har en forløper-serie eller noe som man kanskje burde se for å bedre kjenne seriens premisser? Om noen har peiling, rop gjerne ut!
PS. Desverre er jeg ikke sponset av Netflix, så gratisreklame får de av meg her, men så er det jo hyggelig å snakke om film og serier da – og de (fra) 79 kronene det koster i måneden begynner det etterhvert å bli verdt 😉
Legg gjerne igjen kommentarer i kommentarfeltet her eller på filmhjerte sin facebook-side om de omtalte seriene og filmene, eller andre strømmetips 🙂
Småmelankolsk amerikansk “lightcrime-roadmovie” om en ransmann, oppvekst og knytting av bånd.
Indie-filmer, såkalt uavhengige filmer (indiependent films) produsert utenfor de store filmstudioene, er ofte filmer jeg liker. I denne kategorien finner man ofte de små gyldne filmskattene. Dette er ofte filmer som går under radaren hos mange filmseere, rett og slett fordi filmen ikke får den store medieomtalen og opphausingen som de store studioproduksjonene ofte gis. Ikke har slike filmer det største budsjettet, og ikke er det de mest kjente skuespillerene man har å skilte med. Ikke havner den på kinoene heller så ofte. Resultatet blir iallefall mange ganger filmer jeg fryder meg med.
Den er god, dog ikke blant de beste jeg har sett, men gav meg en riktig så hyggelig filmopplevelse med sin laidbacke og lett emosjonelle stil. Filmen kan kanskje best kategoriseres som en roadmovie, med elementer av lett krimdrama. Det er ingen typisk actionpreget film, selv om den kan puttes i actionbåsen, og selv om den inneholder noen ransscener som kan hjelpe litt på “spenningskicket”. Man kan nok gjerne også se dette som en liten “coming-of-age”-skildring, en såkalt oppvekst-film, med et karakteristisk amerikansk sørstats-landskap som bakteppe.
Louis er en 13 år gammel foreldreløs gutt som nettopp har mistet moren, og som må flytte langt avgårde til besteforeldrene i New Mexico. Etter begravelsen tilbys han skyss av en ukjent mann ved navn John, og han blir med for å slippe den lange bussturen. Reisen blir en tur preget av bensinstasjonsran, løgner, våpen, bedrag, utnyttelse og en relasjon i utvikling mellom de to. Historien er såre enkel, handlingen likeså, det skjer ikke allverdens, men det gjør ikke så mye egentlig. Allerede i en av filmens første scener ser jeg (og sikkert du også?) klart plottet og tegninga for filmens mål, uten at forutsigbarheten trekker for mye ned (kanskje litt, siden det utover i filmen liksom bygges opp et lite spørsmål rundt det opplagte vi allerede har skjønt…).
En av filmens store styrker er en herlig kinemateografi. En viktig del av filmen er det flakkende bakteppet gjennom filmen, landskapet, som gir det en autentisk følelse, har jeg lest lokalkjente si om filmens locations. Ensomheten males bredt ut ved hjelp av dette, men også håpet og livslysten. Det andre store plusset er de to hovedrolleinnehaverne, som begge heter Josh. Helt ukjente for meg inntil nå, begge har de nå til felles at jeg gleder meg til å se mere av de. Josh Duhamel (kjent fra “Transformers”) spiller den kriminelle John, og minner meg her litt om en noen år yngre utgave av Brad Pitt. Og det er definitivt intet minus. Filmens unge stjerne er unggutten Josh Wiggins, som på en glimrende måte fyller rollen som den foreldreløse Louis. Litt sjenert, sjarmerende, nyskjerrig, rettsskaffen og veloppdratt. Men også med andre sider når han dras inn i Johns kriminelle hverdag. Jeg har sett det bli dratt sammenligninger til en veldig ung Matt Damon, og likheten er muligens der. Intet minus det heller, tvert imot. Begge står de imidlertid fjellstø på egne bein.
Mens noen kritikere syns Lost in The Sun er tid mistet, er jeg av den oppfatning at dette er en film verdt å se. Det er ikke en film du bare MÅÅÅÅ se, men liker du roadmovier, lett krim og er fascinert av karakteristisk amerikansk landskap vil nok Lost in The Sun medføre at du hygger deg forran skjermen.
Terningkast 4. På en stjerneskala fra 1 til 10 kan jeg legge meg helt oppe på 7 av 10, som fortsatt tilsvarer et sterkt terningkast 4 i min bok.
LOST IN THE SUN kan leies digitalt bl.a. hos plejmo og Viaplay, men er også mulig å oppdrive andre steder. Har jeg lov å si tpc.cd, kickass og popcorntime/butter? Filmen skal også være mulig å oppdrive som fysisk kjøpefilm.
En dagdrivende ung kvinne kidnapper en baby og later som det er hennes egen – en hendelse som får innvirkning på manges liv.
Det er i ganske korte trekk handlingen i den nye severdige dramafilmen TALLULAH, som er en film laget for Netflix. Filmen hadde verdenspremiere på filmfestivalen Sundance i januar, og ble sluppet for resten av filmpublikum på Netflix i slutten av juli.
Jepp, det er fortsatt liv i filmbloggen etter noen stille uker 😉
Tallulah er en ung kvinne i starten av 20-årene som lever i en rusten bil på loffen sammen med kjæresten Nico. Etter en krangel forlater Nico henne, så i et forsøk på å finne han oppsøker Tallulah Nicos mor, Margo, som ikke har hatt kontakt med sønnen på flere år, men der blir hun avvist. Tilfeldighetene gjør at Tallulah treffer en alkoholisert overklassekvinne med en baby (en litt over årsgammel jente), som hun overtaler Tallulah til å passe mens hun selv drar ut på byen. Når Tallulah innser at barnets mor verken tar seg av eller bryr seg om jenta, kidnapper hun barnet. Hun tar henne med til Nicos mor igjen, og forteller Margo at det er Nicos datter. Når den virkelige moren fortvilet våkner opp fra gårsdagens eskapader kobles politiet inn. Margo er for øvrig fraseparert, og har sine egne problemer, som vi også får stifte bekjentskap med i det som er filmens lille sidehistorie.
I hovedrollen som Tallulah ser vi flotte Ellen Page (Oscar-nominert for Juno, 2007), som til tross for sin noe loslitte rollefigur, er sjarmerende. I andre sentrale roller finner vi Allison Janney som Nicos mor, en rolle hun leverer fint i, Nico spilles av Evan Jonigkeit (veldig ukjent skuespiller for meg, men med noen spennende produksjoner på trappene) og den akk så uforsiktige småbarnsmor gestaltes av Tammy Blanchard, en rollefigur som i starten er fryktelig endimensjonal, men som utvikler seg i filmens løp, mens David Zayas (kjent fra Dexter) og Uzo Aduba (“Crazy Eyes” fra Orange Is the New Black) på en god måte gir liv til de to ledende etterforskerne.
Filmen byr også på et par hyggelige mindre biroller som utelukkende er et pluss, som dørmannen (Felix Solis) i bygningen der Nicos mor bor, og Margos ex-manns nye flamme; Andreas… (Zachary Quinto). Og la oss nå selvsagt heller ikke glemme bittelille Madison. Faktisk tror jeg den lille jenta (rollen deles av to småbarn) kun sier et ord i hele filmen, men det er da også faktisk en detalj som er viktig for hele filmen.
Filmen er nok litt lett og en anelse “flat”, uten de digre kurvene verken dramatisk eller følelsesmessig, men er aldri kjedelig. Man har lykkes med å fylle på med tilstrekkelige doser menneskelighet, livspoesi, morsfølelse og moral som bærer filmen godt, men Tallulah har også sine åpenlyse svakheter. Et par “drømmesekvenser” (i mangel av bedre ord) som også er puttet inn i filmen syns jeg blir noe malplassert, det er en litt overfladisk følelse over noen av rollekarakterene til tider, og jeg lurer egentlig litt på av og til hva som egentlig er filmens mål, selv om man vel kommer til en konklusjon der etterhvert. Selve plottet kan man vel også diskutere, men hei, det er jo film! I tillegg er det som ofte noe småplukk her og der, av typen “skulle ønsket mer og mindre av det og det” osv. Selv om det i bunn og grunn er en mørk historie som brettes ut er det imidlertid ikke en dyster stemning og følelse over filmen, så den glir forholdsvis greit over skjermen og er en film som vil passe godt en rolig filmkveld. Faktisk er det en nokså humoristisk film når alt kommer til alt.
Hos meg gikk den kanskje ikke helt hjem selv om jeg syns Tallulah er en litt bevegende og fin film, men jeg er sikker på at dette er en film mange vil synes er verdt å se. Jeg gir den iallefall et trygt terningkast 4 – eller 6 av 10 stjerner.
Tallulah ser du på Netflix. Traileren ser du nedenfor (men vær obs: traileren har spoilere!):
Legg gjerne igjen en kommentar om filmen hvis du vil!
