Sundance Film festival er en av filmfestivalene som utmerker seg med veldig mye ny kvalitetsfilm.
Jeg har de siste par årene begynt å holde et øye med hvilke filmer som utmerker seg hos presse, anmeldere og publikum på den høyt anerkjente Sundance-festivalen, som sammen med Berlinalen, Cannes og Venezia er en festival jeg personlig drømmer om å en gang få oppleve.
Sundance Film Festival finner sted i Park City, Utah, USA. Festivalen gikk av stabelen i januar, og er den største amerikanske filmfestivalen som setter fokus på uavhengig film, gjerne kalt indie-filmer, produsert utenom de store filmstudioene.
Det var forøvrig på Sundance 23. januar 2016 at Manchester by the Sea hadde verdenspremiere. Det tok altså (nesten) ETT år før den dukket opp på norske kinoer 6. januar i år. Err`e mulig? Hold ihvertfall øynene åpne for dagens omtalte filmer, de dukker vel opp her til lands også 😉
Jeg har gjennomgått en del artikler fra før Sundance 2017 og i etterkant av festivalen, og klippet noen synspunkter. For lesere som ikke liker å lese engelsk på norske sider, har jeg gjort et raskt forsøk på å oversette siterte originaltekster til norsk. Korriger og arrester meg gjerne på oversettelsene. Korrigeringer, forbedringer, faktaopplysninger og alt annet tas så absolutt imot. Jeg gjør oppmerksom på at jeg ikke har sett noen av disse filmene ennå, og at det derfor er vanskelig å vite hva kildene har lagt i sine ordvalg.
Her er iallefall 9 filmer fra årets Sundance som jeg har visse eller store forhåpninger til (særlig de 4 førstnevnte).
I DON`T FEEL AT HOME IN THIS WORLD ANYMORE
Dette! Ut fra de omtalene jeg har lest av denne filmen virker den som en skikkelig hot kanon med en sitrende nerve, som jeg virkelig gleder meg til å se.
Anbefalingen og omtalen fra det store og anerkjente bransjebladet Variety, som dekker underholdningsindustrien innenfor områder som film og TV, gjør meg billedlig talt siklende etter denne hvis omtale stemmer “rock-the-boat”- filmen. Ja, jeg finner ikke noe egnet norsk ord for akkurat det uttrykket, som jo forsåvidt er kjent nok, og på en måte et motstykke til å “sitte stille i båten”. Siden jeg ikke har sett filmen er jeg naturligvis ikke sikker på hva kilden legger i uttrykket sitt, men den beskrivelsen sier meg mye om hva vi forhåpentligvis får servert: en film som som overrasker, og som rister, rører og shaker i det satte og etablerte, håper jeg. Filmen skal være en krimthriller.
– “So great for so long in supporting roles, Melanie Lynskey lands a lead part worthy of her talents in actor-turned-writer/director Macon Blair`s rock-the-boat debut. Lynskey plays a melancholy nurse who looks as though she`s never lost her temper – until someone breaks into her home, causing her to snap. While that sounds like the stock catalyst for another pistol-packin` vigilante tale, this one manages to be both more grounded and more extreme than anything the genre would suggest.
What a pleasure it is to watch Lynskey underplay her frustration, while Blair raises the stakes at every turn, suggesting the sort of high-potential new voice audiences saw in “Reservoir Dogs” 25 years ago at Sundance. The only suspense more delicious than watching this story unfold is wondering what Blair will do next” – Peter Debruge (VARIETY.com)
– “Etter å ha vært strålende i lang tid i biroller, leverer Melanie Lynskey en hovedrolle verdig hennes talent, i skuespiller Macon Blairs “rock-the-boat”-debut som manusforfatter og regissør. Lynskey spiller en melankolsk sykepleier som ser ut som om hun aldri har mistet besinnelsen, inntil noen en dag bryter seg inn hjemme hos henne, noe som utløser en reaksjon. Der dette kunne vært innledningen til enda en av utallige historier hvor et årvåkent hevnlystig offer armerer seg med våpen, klarer denne filmen å både samtidig holde bakkekontakten og bli mer ekstrem enn genren skulle tilsi.
For en nytelse det er å se Lynskey holde tilbake frustrasjonen sin, mens Blair øker tempoet hver gang sjansen byr seg, som fører tankene over på en potensiell nyvinnende fortellerstil a la det publikum fikk i Reservoir Dogs for 25 år siden på Sundance. Den eneste spenningen som føles mer delikat enn å se denne historien utfolde seg, er å undres på hva Blair vil gjøre videre”
Regissør Macon Blair kjenner jeg til som skuespiller fra noen filmer jeg har sett, blant annet fra den lett horror-herlige og kritikerroste Blue Ruin. Jeg tror ikke denne filmen er noe kopi av Blue Ruin, men om du kjenner litt til Macon Blair deler du kanskje forventninger til denne filmen med meg? Lynskey huskes selvsagt som Rose i komediesuksessen Two and a Half Men, der hun spilte på sine komiske psykisk sjuke strenger. I denne filmen tror jeg komikken er borte og vi får se hennes alvorlige mørke sider. Håper jeg da.
Ja forresten, filmens mannlige hovedrolle er det ikke heeeelt ukjente Elijah Wood som har. Pastemagazine nevner ellers at det er en film med smart dialog og ukonvensjonellt plot, i en historie som konfronterer egoisme, viser hvordan selv-villedende handlinger og sosial apati spiller inn, og to rollekarakterer som ikke lar all denne ondskapen få slå rot.
INGRID GOES WEST
Dramakomedie som tar sosiale medier på kornet? Elizabeth Olsen og Aubrey Plaza fyller hovedrollene, i det jeg fornemmer er en både spennende og underholdende reise i et faktisk litt lite utforsket landskap filmatisk sett, til tross for hvor stor innvirkning soiale medier som Facebook, Instagram, Twitter og lignende har.
Ingrid Thorburn (Plaza) er en mentalt forstyrret ung kvinne som blir besatt av Taylor Sloane (Olsen), en stjerne på sosiale medier som ser ut til å ha det perfekte liv. Men når Ingrid bestemmer seg for å slippe alt og flytte vestover for å bli venner med Taylor, blir oppførselen hennes foruroligende og stadig farligere (kilde: imdb).
– “Ingrid Goes West is not just your average comedy film, but a smart commentary on our social media obsessed world. How many people do you follow on Instagram or Twitter that you feel like you know personally even though you don`t?
We follow so many people from afar through their update streams and develop a connection that doesn`t really exist. Also, we fill our streams with a polished fantasy version of the life we want to have, and not the imperfect reality that we live day to day” (SLASHFILM.com)
– “Ingrid Goes West er ingen gjennomsnittlig komedie, men en smart kommentar til besettelsen vår av sosiale medier. Hvor mange personer følger du på Instagram og Twitter som du føler at du kjenner personlig, selv om du slett ikke gjør det?
Vi følger veldig mange folk langveisfra via deres oppdateringer og utvikler en forbindelse som egentlig ikke eksisterer. Vi fyller dessuten nyhetsstrømmene våre med en polert fantasiverden av det livet vi ønsker, og ikke den hverdagslige ufullkommene virkeligheten vi lever i”
CALL ME BY YOUR NAME
En romanse mellom en intellektuell 17 år gammel gutt og en sommergjest på foreldrenes herregård et sted på den italienske rivieraen. Tidsmessig er historien satt til 1980-årene, og utspilles et sted nord i Italia.
Den nyeste filmen fra den italienske regissøren Luca Guadagnino ble en snakkis på årets Sundance, hvor den ble den mest kritikerroste filmen. Etter at det norske filmnettstedet Montages så filmen på Berlinalen for få dager siden fikk den bortimot en halvtime med skryt fra A til Å i en podcast-episode som ligger ute på nett hos filmtidsskriftet, hvor Montages-redaktørene Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen omtaler filmen som et mesterverk, med strålende spill av særlig Timothèe Chalamet.
“En av de beste coming-of-age-filmer noensinne, 10/10”, skriver sistnevnte redaktør på twitter. Jeg hadde forøvrig allerede fra før Sundance blinket ut denne som en verdt å holde et øye med, og omtalen fra Montages understøtter inntrykket av at dette er et verk man må få med seg. Imidlertid har jeg sett et par korte klipp fra filmen, som muligens ikke var allverdens, men denne skal sees.
Antatt ankomst Norge er utpå høsten en gang. Filmen plasserer seg inn i Queer-genren, men har ord på seg for å tilføre genren noe helt nytt, kjemisk fri for de klassiske opprivende scenene, harde avskjedene og de vante “dette er galt-holdningene”. Hør litt på innslaget hos Montages, og les utdragene her.
– “The film`s vision of gay love is at once liberated and furtive, blissed out and cut with a sweet ache of nostalgic yearning (variety.com).
– “Filmens visjoner om homofil kjærlighet er på samme tid frigjort og fordekt, lykksalig og mikset med en søt verkende nostalgisk lengsel”
– “First love has rarely been depicted as beautifully or as movingly as it is in Luca Guadagnino`s Call Me By Your Name, an adaptation of the novel by André Aciman. Timothée Chalamet (probably best known as bratty Finn Walden from season one of Homeland) has a star-making turn as a teenager exploring his sexual identity. Meanwhile, Armie Hammer, a very good actor who`s been stuck in some not-very-successful movies, is downright mesmerizing as the young man who changes his life forever. (SLASHFILM.com)
– “Den første kjærlighet har sjelden blitt fremstilt så vakkert og rørende som i Luca Guadagnino`s Call Me By Your Name, som er adaptert fra en novelle av Andrè Aciman. Timotèe Chalamet (sannsynligvis best kjent som den veldig unge Finn Walden i sesong 1 av Homeland) leverer en kommende stjerne-prestasjon som en tenåring som utforsker sin seksuelle identitet, mens Armie Hammer, som er en veldig god skuespiller som har vært fastkjørt i noen ikke veldig suksessfulle filmer, rett og slett er fascinerende som den unge mannen som forandrer livet hans for alltid”
MUDBOUND
En annen film jeg leste om før Sundance var Mudbound, som jeg og har store forhåpninger til. Dette er en dramafilm med raseskille-tematikk, lagt til 40-tallets USA.
– “So many films about America`s past treat our sins as though they`ve all been washed away. Mudbound, like the best of its ilk, knows that`s not the case. It lingers on small indignities and tiny moments of grace, on the millions of little ways that people lift each other up or push each other down, and those still resonate today, even as we pat ourselves on the back for being past the days of Jim Crow.
I watched Mudbound just two days after Donald Trump was inaugurated as president, having run on the promise to return America to the spit-shined, sparkling good old days, when white men ruled and black people knew their place. Mudbound is a reminder that even in those days, the truth of daily existence was a lot, well, muddier” (SLASHFILM.com)
– “Mange filmer om Amerikas historie behandler våre synder som om de alle er glemt. I likhet med de beste av sitt slag vet Mudbound at det ikke er tilfelle. Den dveler ved små øyeblikk av krenkelser og nåde, på de millioner av måter mennesker løfter hverandre opp eller trykker hverandre ned, og som fortsatt er gjeldende i dag, selv om vi klapper hverandre på skuldra for å ha lagt bak oss Jim Crow-dagene (Filmhjertes anmerkning; Jim Crow-lovene var en rekke lover som gjaldt i flere amerikanske delstater mellom 1876 og 1965. Lovene innebar rasemessig segregering, gjennom å påby at de offentlige områdene hvor svarte og hvite kunne ferdes skulle holdes adskilt. Kilde: Wikipedia).
Jeg (slashfilms skribent) så Mudbound kun to dager etter at Donald Trump ble innsatt som president, etter sine valgløfter om å gjøre Amerika like spyttskinnende som i de glansfulle gode gamle dager, da de hvite menn hersket og svarte kjente sin plass. Mudbound er en påminnelse om at selv i de dager, var sannheten om den daglige eksistens mye, vel, skitnere”
– “Dee Rees’ ambitious, if severely overwrought movie about two Mississippi families in the mid-1940s and its attempt to shove a TV season’s worth of Southern Gothic soap opera into two hours: There’s a dynamite performance at the very center of it, courtesy of Jason Mitchell.
His WWII veteran, who comes home from fighting fascists to face down prejudice, both grounds the saga and gives it a sense of forward dramatic momentum; the more you watch him and fellow ex-soldier Garrett Hedlund bond over their experiences, the more you wished the whole movie was simply about them” (ROLLINGSTONE.com)
– “Dee Rees sin ambisiøse, hvis alvorlige overspente, film om to Mississippi-familier på midten av 1940-tallet og dens forsøk på å presse en historie som kunne vært verdig en hel TV-serie-sesong med sørstats-såpeopera (jeg kjenner ikke til hva som ligger i begrepet Southern Gothic) inn i to timers handling, har likevel en dynamisk prestasjon i sentrum, takket være Jason Mitchell.
Hans rolle som 2. verdenskrig-veteranen som returnerer hjem etter å ha kjempet mot fascistene og som nå står ansikt til ansikt med fordommer, gir historien både en solid plattform og gir en følelse av et dramatisk momentum som holder liv i filmen. Desto mer du ser av han og hans ex-soldatkamerat Garrett Hedlund knytte bånd over deres opplevelser, desto mer skulle du ønske at hele filmen simpelthen handlet om de to”
THE HERO
Det snakkes allerede om Oscar-nominasjon i 2018 til Sam Elliott, for hans tolkning av en aldrende skrantende filmstjerne som tar et oppgjør med sin egen fortid og dødelighet i denne karakterstudien av en film, som vistnok skal være en dramakomedie. Nick Offerman skal også etter rapportene gjøre en meget god prestasjon her. Kinematografisk får filmen positiv omtale for å ta i bruk et vakkert høstlys som gir filmens tematikk om å aldres et visuelt fint bilde, skriver pastemagazine.com.
WILSON
Dramakomedie om en ensom, nevrotisk og lystig, overærlig middelaldrende mann, som gjenforenes med sin fraseparerte kone og møter sin tenåringsdatter for første gang.
– “Woody Harrelson’s go-for-broke take on the titular misanthrope, a chatty cynic who has the ability to ruin any social situation in seconds flat. It’s hard to think of anyone who could have pulled off the part’s balancing act of oddball sunniness and self-loathing, or make you believe Wilson could charm an entire cellblock without playing down the character’s irritiable edges. Kudos also go to Laura Dern, who proves that nobody can end a sentence with the word “man” and imbue it with so much bone-deep bitterness” (ROLLINGSTONE.com)
– “Woody Harrelson har tittelrollen som en menneskehatende, pratsom kyniker, som innehar evnen til å ødelegge enhver sosial situasjon i løpet av sekunder. Det er vanskelig å se for seg noen andre som kunne balansert rollen bedre, hvor karakteren svinger mellom en underlig miks av oppløftet glede og selvforakt, eller fått deg til å tro at Wilson kan sjarmere en hel avdeling uten å spille ned karakterens irritable ytterpunkter. Ros også til Laura Dern, som beviser at ingen kan avslutte en setning med ordet “mann” og tillegge det en så ekte bitterhet.
Noen andre filmer fra Sundance jeg også tror kan være bra:
COLUMBUS (romantisk drama som sakte men sikkert kommer krypende under huden).
DAYVEON (Dayveon har mistet sin store helt, broren sin, i en gjeng-relatert skyteepisode. Vil han følge i brorens fotspor? Filmen omtales som skildrende uten å rette en pekefinger).
WHERE IS KYRA? (Stemningsfull og kraftig drama om en middelaldrende kvinne på randen av å rakne, filmet i en uvanlig effektfull stil. Med Michelle Pheiffer og Kiefer Sutherland. Denne virker faktisk ganske spennende).
Kilder: Imdb.com, Montages.no, Pastemagazine.com, Rollingstone.com, Slashfilm.com, Sundance.org, Variety.com, m. fl.
5 kommentarer
Det er noen filmer å se opp for der, ja.
Park City ligger kanskje litt vanskelig til uten bil, ca. 50 minutter fra flyplassen i Salt Lake City, og ca. 2000 meter over havet. En annen lignende filmfestival holdes i Telluride i Colorado, 2700 moh.
Oversettelsene var greie nok, men jeg stusset litt på “small indignities and tiny moments of grace”; for grace er et såkalt generisk uttrykk som kan bety mange forskjellige ting, og akkurat her tror jeg muligens det kan bety mer i retning “decency” (altså anstendighet, eller så).
Takk, ja du har sikkert rett angående grace. Jeg syns det var et vanskelig uttrykk, og syns egentlig det hørtes litt smårart ut med “krenkelser og nåde”, men kom ikke på noe bedre i farta 🙂
Har du vært i Park City noen gang? Ganskeb liten by ut fra hva jeg ser med godt under 10 000 innbyggere. Ganske kult da med en festival der som drar opp mot 50 000 besøkende.
Grace kan sikkert også bety “verdighet”.
Nei, jeg har ikke vært i Utah, og Park City har sikkert ikke noe å tilby turister hvis man ikke enten er filminteressert eller interessert i å stå på ski -det er sikkert også fine muligheter for å gå fjellturer om sommeren. Jeg tror heller ikke SLC er noe superdupert reisemål, men de har jo mormonertempelet der og så har de sikkert fin natur rundt omkring.
Jeg så akkurat “I DON`T FEEL AT HOME IN THIS WORLD ANYMORE”, og kan anbefale den!
En lettere frustrert dame har hatt innbrudd i huset sitt, arvesølvet stjålet, datamaskin stjålet, og ingen hjelp å få fra snuten. Historien tar etter hvert av når hun starter jakten på de stjålne eiendelene sine. Relativt uforutsigbart og kult, men slutten manglet noe syns jeg – uten at det gjorde altfor mye.
Jeg så den på netflix (USA-netflix) natt til tirsdag. Tja, var ikke som jeg hadde trodd. Desverre mangler filmen retning og går i utforbakke når regissøren skrur opp tempoet. Blir nesten en kvinnelig versjon av Blue Ruin, og hun i hovedrollen minner for mye om karakteren hun spiller i Two and a half men. Forsåvidt bra hun, men ikke som jeg håpet. Elijah Woods er småmorsom, men virker nesten som en forvokst guttunge. Men han var bra.
Skuffende film ut fra forventningene mine, men en del absurd mørk humor. Jeg er likevel veldig i tvil om karakter. På en måte vil jeg sette terningkast solid 5. På en annen måte svak 2.
Sluttdelen blir for mye, og passer ikke med resten av filmen, og hovedrollekarakteren står ikke opp selv for det hun forkynner, på en måte. Men det er en spennende tråd hele tiden, og hovedrollene er ok. Så faller nok ned på terningkast 4.
Det er noen filmer å se opp for der, ja.
Park City ligger kanskje litt vanskelig til uten bil, ca. 50 minutter fra flyplassen i Salt Lake City, og ca. 2000 meter over havet. En annen lignende filmfestival holdes i Telluride i Colorado, 2700 moh.
Oversettelsene var greie nok, men jeg stusset litt på “small indignities and tiny moments of grace”; for grace er et såkalt generisk uttrykk som kan bety mange forskjellige ting, og akkurat her tror jeg muligens det kan bety mer i retning “decency” (altså anstendighet, eller så).
Takk, ja du har sikkert rett angående grace. Jeg syns det var et vanskelig uttrykk, og syns egentlig det hørtes litt smårart ut med “krenkelser og nåde”, men kom ikke på noe bedre i farta 🙂
Har du vært i Park City noen gang? Ganskeb liten by ut fra hva jeg ser med godt under 10 000 innbyggere. Ganske kult da med en festival der som drar opp mot 50 000 besøkende.
Grace kan sikkert også bety “verdighet”.
Nei, jeg har ikke vært i Utah, og Park City har sikkert ikke noe å tilby turister hvis man ikke enten er filminteressert eller interessert i å stå på ski -det er sikkert også fine muligheter for å gå fjellturer om sommeren. Jeg tror heller ikke SLC er noe superdupert reisemål, men de har jo mormonertempelet der og så har de sikkert fin natur rundt omkring.
Jeg så akkurat “I DON`T FEEL AT HOME IN THIS WORLD ANYMORE”, og kan anbefale den!
En lettere frustrert dame har hatt innbrudd i huset sitt, arvesølvet stjålet, datamaskin stjålet, og ingen hjelp å få fra snuten. Historien tar etter hvert av når hun starter jakten på de stjålne eiendelene sine. Relativt uforutsigbart og kult, men slutten manglet noe syns jeg – uten at det gjorde altfor mye.
Jeg så den på netflix (USA-netflix) natt til tirsdag. Tja, var ikke som jeg hadde trodd. Desverre mangler filmen retning og går i utforbakke når regissøren skrur opp tempoet. Blir nesten en kvinnelig versjon av Blue Ruin, og hun i hovedrollen minner for mye om karakteren hun spiller i Two and a half men. Forsåvidt bra hun, men ikke som jeg håpet. Elijah Woods er småmorsom, men virker nesten som en forvokst guttunge. Men han var bra.
Skuffende film ut fra forventningene mine, men en del absurd mørk humor. Jeg er likevel veldig i tvil om karakter. På en måte vil jeg sette terningkast solid 5. På en annen måte svak 2.
Sluttdelen blir for mye, og passer ikke med resten av filmen, og hovedrollekarakteren står ikke opp selv for det hun forkynner, på en måte. Men det er en spennende tråd hele tiden, og hovedrollene er ok. Så faller nok ned på terningkast 4.