Filmhjerte minnes Åsleik Engmark, en av Norges beste komikere, som døde søndag kun 51 år gammel.
Bildet viser Åsleik Engmark på åpningen av Oslo Comedy Festival 2005. Foto: Wikipedia/Christer Torjussen.
Filmhjerte minnes Åsleik Engmark, en av Norges beste komikere, som døde søndag kun 51 år gammel.
Blant mange andre meldte NRK mandag den sørgelige nyheten om at Engmark døde etter et illebefinnende i Brussel.
– Åsleik Engmark døde brått og uten forvarsel (…) Han fikk et illebefinnende da han var på familiebesøk i Brüssel. Ambulansepersonell ble tilkalt, men livet sto ikke til å redde, skriver Karina Aase, produsent og samarbeidspartner i Feelgood Scene, i en pressemelding publisert bl.a. hos VG.
Engmark som var både skuespiller, regissør og komiker vil for undertegnedes del huskes først og fremst som en av Norges beste og morsomste komikere. Han fikk blant annet i 2002 den norske stand-up-bransjens “Stå opp”-pris for 2001.
Engmark hadde også en lang omfattende karriere bak seg innen TV, film og teater. Fra 1988 til 1999 var han fast ansatt på Det Norske Teatret, og han huskes også spesielt godt for den ikoniske NRK-rollefiguren Severin Suveren i kanalens serie om fjellvettreglene fra 1989, som gjorde han kjent. I 2009 debuterte han som regissør med spillefilmen Knerten.
Filmhjerte sender varme tanker til Åsleik Engmarks familie og venner. Takk for all gleden du spredde, Åsleik.
Engmarks øvrige karriere innen film og TV (Kilde: Kopiert fra Wikipedia)
2016 Istid: På kollisjonskurs -stemmen til Buck, animasjonsfilm DreamWorks
2013 Monsteruniversitetet stemmen til Mike Wazowski, animasjonsfilm Disney / Pixar
2011 Knerten i knipe stemmen til Knerten, spillefilm/animasjon Paradox
2010 Skal vi danse deltager og vinner, TV 2
2010 Knerten gifter seg stemmen til Knerten, spillefilm/animasjon Paradox
2010 Toy Story 3 stemmen til Woody, animasjonsfilm Disney / Pixar
2009 Knerten stemmen til Knerten, film/animasjonsfilm Paradox
2009 Istid 3 stemmen til Buck, animasjonsfilm Dreamworks
2009 Forsvarskonserten 2009 Luftforsvarets programleder TV 2
2006 Nysgjerrige Nils stemmen til Ted, animasjonsfilm Blue Sky Studios / 20th Century Fox
2006 Boog og Elliot – Gutta på Skauen stemmen til Elliot, animasjonsfilm Sony Pictures / Colombia
2005 Brødrene Dal og mysteriet med Karl XIIs gamasjer som Karl XII m.m., tv-serie NRK
2004-2005 Løvebakken humorserie NRK
2004 Løvenes konge 3 – Hakuna Matata stemmen til Timon, animasjonsfilm Disney
2003 Komplottet programleder, humorserie TV3
2001 Monsterbedriften stemmen til Mike Wazowski, animasjonsfilm Disney / Pixar
2000 Bokken Lasson, sensibel suksess som Misja, radioopera NRK
1999 Toy Story 2 stemmen til Woody, animasjonsfilm Disney / Pixar
1998 Asylet dramaserie NRK
1998 Mulan stemmen til Mushu, animasjonsfilm Disney
Oscar-nominasjonene haglet over det sterke fargede karakter- og oppvekstdramaet MOONLIGHT, hvis filmopplevelse om navnet skulle få tankene inn på romantiske baner langt fra er en måneskinnstur.
USA, 2016, drama Spilletid 1t 51m Regi: Barry Jenkins Med: Alex R. Hibbert, Ashton Sanders, Trevante Rhodes,
Mahershala Ali, Naomi Harris, m.fl. Sett på Aurora Fokus Kino, Tromsø
Coming of age-dramaet Moonlight er derimot en veldig viktig og riktig film, en fortryllende tidløs generasjonsreise med en tematikk og handling som filmmatisk sett er lagt til lite utforskede miljøer. Filmen følger en svart manns oppvekst og liv gjennom tre faser, fra han er guttunge, inn i ungdomstiden og til slutt som voksen mann i 30-årene.
HARD OPPVEKST I RØFT MILJØ
I Moonlight møter vi i del 1 den unge Chiron, eller “Little” som han kalles, en gutt på rundt 10 (?) som stadig mobbes, bankes og plages, og som finner null støtte i sin dopbrukende mor. Little er utilpass i guttegjengen, han mobbes tidlig for å være homo og “faggot”, men har i det minste vennen Kevin som er den eneste jevnaldrende som er vennlig innstilt mot han. Noe farsfigur har han heller ikke, så når han en dag tilfeldigvis møter den vennlige narkolangeren Juan innledes et vennskapsforhold som er svært viktig.
Juan og kjæresten hans Teresa tar seg av den stillferdige gutten når moren svikter. De etableres nærmest som reserveforeldre, og møter Chiron med både varme, forståelse og støtte, i en hard hverdag. Juans omsorg for Chiron er rørende, og bidrar også til å varmt menneskeliggjøre en type rollekarakter som ofte fremstilles endimensjonalt på film.
Overgangene mellom de tre fasene i filmen er noe av det jeg liker best ved Moonlight, for de virker ekte, godt klippet, og man føler hele tiden at det er den samme personen vi følger (særlig øynene, der ligger mye), selv om det er tre forskjellige skuespillere som fyller rollen.
I filmens midtparti, som er det beste men også hardeste, har Chiron blitt ungdom i high school-alder. Fortsatt sliter han med de samme problemene, og miljøet har hardnet ytterligere rundt han. Det er i denne livsfasen Chiron får en oppvåkning og selverkjennelse, på flere plan. I denne delen av filmen er også de tyngste scenene lagt. Man liker gjerne å tro at mobbing som foregår blant barn avtar med tiden. Det gjør vanvittig vondt å se på flere av scenene som utspilles i dette partiet av filmen.
Filmens siste del, der Chiron nå har fått tilnavnet “Black”, fungerer på den måten at man ser hvordan et miljø og ens bakgrunn former et menneske og deres livsvei. Moonlights to første deler er nok bedre enn den siste, hvor jeg etterhvert så hvilken retning historien tar. Jeg så for meg to sluttscenarioer, hvorav det ene stemte med spådommen.
Ja, Moonlight er en film som handler om en tøff og krevende oppvekst, der en ung svart gutt og senere manns seksuelle usikkerhet står i fokus. Det som gjør Moonlight så spesiell er nettopp det, for hvor mange ganger tidligere på film har vi fått fortalt skildringer av slike temaer i et farget miljø, i dette tilfellet fra et røft strøk i Miami? Det kan ikke være mange lignende ihvertfall. Det er også derfor det er en så viktig og riktig film, for slike historier trenger å fortelles. Andre viktige temaer Moonlight setter søkelyset på er forsoning og vennskap.
Linjene til andre glimrende filmer som blant annet Richard Linklaters oppvekstepos Boyhood (2014) eller den litt mindre kjente kanadiske filmen C.R.A.Z.Y. (2005, gjorde rent bord i Canadas filmprisutdeling Genie Awards) er påtagende, da også Moonlight formidler en universell historie om hvordan miljø og samfunn endrer en person og legger et grunnlag for den man blir – uten øvrige sammeligninger filmene imellom (Boyhood har ikke den samme tematikk i bunn som Moonlight, men C.R.A.Z.Y. omhandler det samme, men med et annet bakteppe).
“SURE-LARS”
Etter mye skryt til Moonlight kommer avsnittet hvor jeg må helle litt sur malurt i begeret. For Moonlight fremstår for meg som mindre glimrende enn ventet. Langt fra skuffende, men jeg hadde forventet mer. Skuespillet er det absolutt ikke noe å utsette på, noe jeg kommer tilbake til, imidlertid blir historien i seg selv litt for lite emosjonell. Filmens første del blir også for dvelende. For all del ikke kjedelig, men mangler litt fremgang.
Kinematografien (filmens foto) er god, med en del flotte vakre og poetiske visuelle scener, først og fremst noen utsøkte stemningsfulle scener i sjøen og på stranda. Jeg angrer ikke på at jeg spanderte et kinobesøk på Moonlight, selv om jeg hadde sett for meg en annen scenografi, med flere visuelle utfordringer om man kan si det slik? Det at filmen estetisk bryter med forventningene er forresten nokså forfriskende også, når jeg tenker over det.
Et par små klisjèer kommer en heller ikke utenom, selv om ikke de er dårlige heller. Jeg trodde nok også at det ville bli flere opprivende hjerteskjærende scener enn hva tilfellet er. Soundtracket er stemningsfullt, dog hadde jeg innbilt meg et noe mørkere aggressivt lydbilde. Jeg leter etter gode norske ord her, jeg så for meg noe mer evokativt og “haunting” i formidling, bilde og lyd, hvis det gir noe mening?
STERKE SKUESPILLERPRESTASJONER OG FOKUSOMRÅDER
Det som derimot er en kraftig styrke ved Moonlight, ved siden av å være en indiefilm, er filmens måte å ta et oppgjør med miljøer, fordommer og sett å tenke på, der treffer regissør Barry Jenkins blink.
Innertier har han også i stor grad når det kommer til utøverne forran kamera. Her er gjort en god casting, særlig i utvelgelsen av de tre utgavene av Chiron, som spilles av de kommende stjernene debutant Alex R. Hibbert(“Little”), Ashton Sanders (Chiron som tenåring) og Trevante Rhodes (“Black”). De tre skuespillerne leverer ihvertfall glimrende fremføringer. Alle tre har det samme sensitive følsomme snittet over seg, som gjør at de etablerer seg for seerne som karakterer man bryr seg om. Både Sanders og lille Hibberts Chiron-roller er dystre med alvorstunge ansikter preget av tristhet, noe som gjør at kontrastene de ytterst få gangene vi får se et smil blir forbløffende og fascinerende.
Sanders er den jeg syns er best av de tre, han er da også gitt den vanskeligste fasen å skildre, ungdomstiden. Mimikk og kroppsspråk er viktige faktorer, der kamera ofte er tett på Chiron i filmens faser, og der syns jeg Sanders er rå. En Oscar-nominasjon verdig spør du meg.
Den nominasjonen var det derimot Mahershala Ali som fikk, for rollen som Juan. En absolutt fullt ut fortjent nominasjon, selv om Sanders hadde fortjent den mer. Ali spiller forøvrig også en fin liten birolle i også Oscar-nominerte Hidden Figures, og har de siste par årene blitt en av de store gutta, med nominasjonen nå, samt serier som House of Cards og Luke Cage å vise til.
Oscar-nominasjon ble det også på birollesiden for kvinner, der Naomi Harris har blitt belønnet for skildringen av Chirons rufsete og grufulle mor. En god prestasjon, dog ikke Oscar-vinnernivå. Gode biroller er det også av spillefilmsdebutant Jharell JeromeogAndrè Holland (Kevin som hhv tenåring/ voksen). Til slutt,Janell Monáe (Teresa) er fantastisk og skjønn. I likhet med nevnte Ali, er også hun å se i Hidden Figures.
Alt tatt i betraktning er Moonlight en film som setter seg i minnet. Den er viktig. Den har solid spill og solid regi. I grunn er alt annet enn at Moonlight er en viktig film mindre betydningsfullt.
Apropos Moonlights homofili-tematikk kan det jo legges til følgende, om noen skulle ha bange anelser om at Moonlight er en film som er full av sånne greier dere i så tilfelle frykter å se. Slik er det nemlig ikke. Tematikken er tydelig nok, men visuelt sett veldig nedtonet. De som tenker i de baner bør kanskje enda sterkere få med seg denne fordomsbrytende filmen. Moonlight er uansett en film de fleste vil kunne relatere seg til, uavhengig av hudfarge og legning, der den setter søkelyset på de påvirkninger som utkrystalliserer de valg man tar i livet.
Moonlight får absolutt varme lykkeønskninger fra Filmhjerte i forbindelse med Oscar-utdelingen, for dette er en film som fortjener både oppmerksomhet, publikum og priser. På det menneskelige plan er Moonlight et mesterlig verk.
Moonlight får 5 filmhjerter fra Filmhjerte.blogg.no, altså terningkast 5. Skal jeg stjernerangere filmen på skalaen imdb benytter blir det såvidt 8/10. Moonlight går på kino her til lands nå. Se den!
Moonlight fikk i januar Golden Globe-pris som beste film i kategorien for drama, noe som kan være en indikasjon, og med hele 8 Oscar-nominasjoner vil det overraske stort om det blir en svart Oscar-natt for Moonlight.
Beste film: En av vinnerkandidatene er den absolutt. La La Land og Manchester by the Sea er trolig de største konkurrentene. Moonlight er en verdig vinner uten tvil, men vil konservative Oscar-stemmegivere velge en film med utelukkende mørkhudede skuespillere som vinnerfilm? Si det? Vinner Moonlight vil det iallefall være svært gledelig, noe jeg også syns det er om Manchester by the Sea, Hell or High Water eller Hidden Figures vinner.
Beste mannlige birolle: Mahershala Ali er en klar vinnerkandidat. M. Shannon i Nochturnal Animals har jeg ikke sett, men av de andre fire nominerte er Ali sammen med Lucas Hedges (Mbts) de to jeg likte best. Jeff Bridges (HoHW) vil også være en flott vinner, og er trolig Alis hovedutfordrer.
Beste kvinnelige birolle: Naomi Harris vinner ikke, det er jeg ganske sikker på. Alle de fire andre nominerte gjør bedre roller.
Beste regi: Barry Jenkins plasseres på tredjeplass på min regi-liste. Jeg tror heller ikke han vinner, men det er litt åpent her mellom han, Chazelle (LLL) og Lonergan (MbtS).
Beste kinematografi: Neppe pris her. Moonlight er ikke en storslått visuell opplevelse, selv om det er en del visuelt fine scener, som blant annet et par scener i sjøen og på stranda, som er veldig vakre.
Beste originalmusikk (Best score): Får neppe denne prisen, som ganske sikkert tilfaller La La Land.
Beste filmredigering/klipp (Best film editing): Jeg tviler på at det blir pris for beste klipp, men nominasjonen er fortjent, for det er noen meget fine overganger her og et generelt merkbart godt arbeid som er gjort. Grunnen til tvilen er vel mest fordi La La Land og Hacksaw Ridge trolig anses som bedre på dette området.
Beste adapterte/tilrettelagte manus: Moonlight har store vinnersjanser her. Oscar-akademiet flyttet Moonlight fra originalmanus til adaptert manus, da de bestemte seg for at Barry Jenkins og hans manuskompanjong Tarell McCraney har adaptert manuset fra en annen kilde, selv om stykket “In Moonlight Black Boys Look Blue” teknisk sett aldri ble produsert.
Filmhjertes rangering av filmene som er nominert som beste film:
Imponerende nivå over årets Oscar-nominerte i kategorien for beste film. Ingen toppscore, men et jevnt høyt nivå på alle bortsett fra de to nederste på min liste – alle de 7 øverste er filmer jeg nok kommer til å se ihvertfall en gang til. Av de 9 nominerte vil uansett eventuell vinner blant Manchester by the Sea, Hell or High Water, Moonlight og Hidden Figures være svært gledelig, og det gjør meg ikke noe heller om Lion eller La La Land vinner. Også Arrival vil jeg synest er et OK vinnervalg. Hacksaw Ridge og Fences burde derimot ikke vært inne blant de nominerte. Det er vanskelig å si hvem av de fire øverste jeg håper får Oscar-prisen, for alle har sine kvaliteter;
Moonlight i hovedsak fordi den er så viktig og for at den viser kjent universell problematikk i et lite utforsket miljø på film.
Hell or High Water fordi den rent underholdningsmessig er den filmen jeg hygget meg mest med, det er den filmen med mest thriller/action-spenning i seg, og som dessuten viser aktuelle sider ved USA.
Hidden Figures fordi den viser og bringer i søkelyset en lite kjent del av den amerikanske historien og tar opp viktige temaer innen rasekamp og kvinners plass.
Manchester by the Sea fordi den er en tragisk fortelling som likevel bringer håp og forsoning, og fordi den har en fascinerende location.
Lion med sin rørende historie.
La La Land med sin lekne og lett fornøyelige stil, som gjorde og gjør den til en trivelig kinoopplevelse.
Hvem jeg tror vinner er en annen sak. Jeg tror for øyeblikket mest på at det står mellom La La Land og Moonlight. Manchester by the Sea er en solid kandidat, og Hidden Figures en dark horse som kan overraske blant annet på grunn av filmens popularitet på amerikanske kinoer. De fem andre filmene anser jeg som sjanseløse på å bli tildelt Oscar for beste film.
Den sanne historien om den indiske gutten som forsvant, og fant tilbake etter over 25 år, er en emosjonell film, der regissøren har lagt inn noen knapper for å trykke på publikums følelser.
Eller så er det bare virkeligheten som var slik. Lion er nemlig realistisk, og svært rørende.
Med: Dev Patel, Nicole Kidman, Rooney Mara, Sunny Pawar, m.fl.
Barns gleder, håp, drømmer, en mors omsorg, også en fostermors, voksen gjensynsglede, håpløshet, mot og hjerteskjærende scener, er slike typiske knapper, knapper som den australsk-amerikansk-britiske filmen LION har flere av. Misforstå meg ikke, dette er blant filmens styrker, for det meste.
Nå holdt denne filmbloggeren øynene tørre, såvidt, for det er umulig å ikke bli berørt av reisen Lion tar oss med på, fra slummen i India, til vakre Tasmania i Australia, og tilbake igjen. Siden det er en film som bygger på virkelige hendelser, basert på boka skrevet av hovedpersonen filmen portretterer, så er det vel heller ingen spoiler å si at filmen har et feelgood-teppe over seg til tider underveis og spesielt slutten, selv om det utvilsomt også er en film med en hard virkelighet å forholde seg til, som etterlater mang en seer litt sorgmodig men mest glad.
Lion viser den sanne historien om den lille 5 år gamle indiske gutten Saroo, som i 1986 kommer bort fra storebroren sin en kveld de er ute alene. Saroo sovner i en tom togvogn, noe som gjør at han havner i Calcuttas myldrende folketue tusenvis av kilometer hjemmefra, fra den lille landsbyen ingen har hørt om. Via en rekke utfordringer som for en 5-åring er vonde å takle går turen videre blant annet via hjelpere med uedle hensikter, til røffe forhold andre steder, før Saroo omsider adopteres av et australskt par som gir den lille forkomne gutten et kjærlig og omsorgsfullt hjem på Tasmania i Australia. 20 år senere utløser et tilfeldig barndomsminne et oppvåknings-øyeblikk, og ved hjelp av kartprogrammet Google Earth markeres starten på den den nå voksne Saroo sitt altoppslukende søk etter sitt gamle hjemsted, kun ved hjelp av små vage minner fra barndommen, et prosjekt nærmest som å lete etter den berømmelige knappenåla i høystaken.
Filmen er delt inn i to deler, hvorav den første er den mest tøffe og hjertebristende, samt beste, da den viser forsvinningen og den harde tiden for den lille gutten, helt alene i verden plutselig. Unge Saroo spilles på mesterlig vis av den purunge nykommeren Sunny Pawar, som er akkurat på en prikk som det bildet man gjerne har av små indiske guttunger, basert på skildringer på film må legges til. Litt veslevoksen og herdet, men også sårbar, redd, åpen for verden, og ikke minst enormt sjarmerende. Pawar skal selvfølgelig hylles som et fantastisk funn, det han leverer er barneskuespilleri av verdensklasse. Ikke like godt som Jacob Tremblay i Lenny Abrahamsons drama “Room” (2015), men utvilsomt verdensklasse av en så ung barneskuespiller. Solstrålen Sunny spiller seg rett inn i filmhjertene.
Når håpløsheten både for vår lille helt og oss som ser på har lagt seg litt over tapet av mor og bror, er det duket for noen rørende scener i den unge Saroos første møter med sine nye adoptivforeldre og første tid i Australia.
I del to er det den etterhvert velkjente Dev Patel (Slumdog Millionaire) som gir liv til Saroo, i den delen av filmen som kanskje er den med flest “knapper” som tidligere nevnt. Del en som foregår i India har mange den også, dog på en annen måte, det er mer vondt å se på.
Saroos nye mamma og pappa i Australia, fantastiske mennesker om jeg må få tilføye, spilles på særdeles ekte og nært vis av en strålende Nicole Kidman og en også veldig god David Wenham. Patel og Kidman har fått hver sin Oscar-nominasjon for beste biroller, noe som i alle fall er helt fortjent for Kidmans del, som vel gjør sin beste rolle på godt over 10 år – og joda, også Patel overbeviser. Nominasjonen er fortjent nok. Rooney Mara er ikke så verst hun heller, samt flere andre bra biroller. Lion sin største stjerne er dog utvilsomt Sunny Pawar på nå 8 år.
Historien er fortalt på engasjerende vis det meste av tiden, men får noen trekk av meg. Filmen viser noen klisjèaktige sider ved India som vi vel egentlig kjenner til fra før, noe som ikke gjør det like interessant hele tiden. Fritt for melodramatiske scener er det heller ikke, og det er nok noen flashbacks for mye, der Saroo minnes moren, broren og hjemstedet. Selv om 1 time og 54 minutter ikke er så lenge for en film, føles det likevel som om noen minutter kunne vært kuttet i begge halvdelene. “Lion” posisjonerer uansett ut en godt komponert fortelling som serverer barnslig bekymringsløshet, samt håp, optimisme, håpløshet, hjelpesløshet, fortvilelse, ømhet, savn, sorg og glede.
Og får sikkert noen tårer og smil i retur fra mange seere.
Jeg vet ikke helt hva det er som mangler for min del, for det er en historie som beveger. Likevel blir jeg ikke helt fortapt i historien, til tross for alle sterke sider ved filmen og skuespill. Kanskje er det faktumet at det er en sann historie og at vi tross alt vet at det gikk bra, som gjør at det butter litt?
Filmhjerte faller ned på at “Lion” fortjener 5 filmhjerter, tilsvarende terningkast 5.
Dog ikke en sterk femmer, det er på grensen. På stjerneranking 1-10 føler jeg at 8 blir for mye (8-9 er i min bok terningkast 5), så der settes 7/10. På imdb har den derimot et sterkt snitt på 8/10 basert på over 22 000 brukerstemmer. “Lion” fortjener iallefall å bli sett!
LION:
♥
♥
♥
♥
♥
–
LIONS OSCARSJANSER
Fra venstre mot høyre Dev Patel, regissør Garth Davis, Sunny Pawar og
manusforfatter Luke Davis. Foto lisensiert fra: ImageCollect / yayimages.com
Lion har fått hele 6 nominasjoner. Slik vurderer Filmhjerte Lion sine sjanser.
Beste film: Nei, den prisen får ikke denne filmen. For mitt vedkommende gjør det ikke noe om den vinner, men flere filmer er bedre, som Manchester by the Sea, Hell or High Water og Hidden Figures, og kanskje er også La La Land et bedre vinnervalg? Moonlight har jeg ennå ikke sett. Jeg føler meg ihvertfall temmelig sikker på at de som gir sine Oscar-stemmer ikke legger flertallet sitt på “Lion”.
Beste mannlige birolle: Dev Patel får neppe prisen. Mahershala Ali og Jeff Bridges er favorittene til å få denne.
Beste kvinnelige birolle: Nicole Kidman får nok heller ingen statuett med seg hjem denne gangen. Prestasjonen hennes er solid, men hun er godt bak Viola Davis og Octavia Spencer, dessuten tror jeg også Michelle Williams ligger før henne i køen hos stemmegiverne.
Beste adapterte/tilrettelagte manus: Neppe pris her heller. Moonlight, Arrival, Fences (desverre) og Hidden Figures tror jeg trumfer Lions sjanser.
Beste kinematografi/foto (Best cinematography): Litt vanskeligere å tippe her. Jeg har ikke sett Silence og Moonlight ennå, men sannsynligvis får ikke Lion kinematografi-prisen. La La Land er bedre på dette feltet synest jeg. Lion er muligens for hverdagslig portrettert. Det er ingen svakhet for filmen som helhet, men er det i denne konkurransen.
Beste originale filmmusikk (Best original score): Lion har et fint soundtrack. Vinnersjansen her er nok ikke større enn i de øvrige kategoriene, for jeg antar at La La Land ligger godt an her.
Filmhjertes rangering av filmene som er nominert som beste film:
USA, 2016, Biografisk drama/dramakomedie, Spilletid 2t 06 m Regi: Theodore Melfi Med: Taraji P. Henson, Octavia Spencer, Kevin Costner, Kirsten Dunst, m.fl.
Jeg skal innrømme at jeg gikk til denne filmen med lave forventninger. Ikke er jeg ekstremt interessert i romfartsteknologi og den heltedyrkelsen som ligger knyttet rundt det, og ikke er filmen veldig promotert heller her til lands, men jammen er Hidden Figures en film som i løpet av sine to timer rekker å være både svært interessant, tankevekkende, underholdende og emosjonelt fin. I tillegg til å i enkelte tilfeller være provoserende.
Hidden Figures, som er en biografisk historisk dramafilm, er ikke bare interessant fordi det viser en for mange ukjent side av USAs gjennombrudd i romfartsteknologien på 60-tallet, som igjen førte til at amerikanerne i 1969 fikk den legendariske månelandingen, filmen er også et svært interessant og viktig tilbakeblikk på USAs nære historie, i et tidsbilde da raseskille var dagligdags, og noen av de mange utfordringene dette skapte.
Da filmen i januar ble vist på filmfestivalen i Tromsø skrev TIFF.NO følgende om filmen i sin programomtale:
Den gang noen fikk den vanvittige tanken om å sende levende vesener ut i verdensrommet, stod og falt alt på datamaskiner – noe som i sin tid refererte til et utvalg kvinners matematiske utregninger. HIDDEN FIGURES er historien om en liten armé håndplukket av NASA for å sende den aller første astronauten ut i bane rundt jorda – og få ham trygt ned igjen. Samtlige av disse kvinnene var afro-amerikanere. Lynende intelligente stod de bak de mest komplekse og avgjørende kalkuleringer. Samtidig møtte de stadige hindre på veien, grunnet både farge og kjønn.
Basert på boka om denne sanne historien, løfter HIDDEN FIGURES fram en fortsatt ukjent og ganske utrolig historie. Et amerikansk stjernelag, med Pharrell Williams blant produsentene, har laget en overbevisende film om en viktig del av amerikansk historie vi ikke bør la gå i glemmeboken
Filmen overbeviser i sin realistiske og humane fortellerstil, der fokuset ligger på de tre kvinnene Katherine Goble Johnson (Taraji P. Henson), Dorothy Vaughan (Octavia Spencer) og Mary Jackson (Janelle Monáe), som alle er/var foregangskvinner på sitt felt i NASAs og USAs historie. Rolleprestasjonene til de tre, men i særdeleshet Henson og Spencer, er førsteklasses.
Octavia Spencer fikk en helt fortjent Oscar-nominasjon i kategorien beste kvinnelige birolle, mens Oscar-akademiet desverre forbigikk Taraji P. Henson. Henson hadde nemlig absolutt fortjent en nominasjon for sin bunnsolide tolkning av tallknuseren Katherine. Feltet over kvinnelige hovedroller i årets Oscar er sterkt, men Henson burde kanskje likevel vært funnet verdig en plass der.
Utpreget god er også Kevin Costner i rollen som en av NASA-sjefene som ledet prosjektet. Costner er en skuespiller jeg alltid har likt, men om han også har en del svake filmer bak seg er Hidden Figures etter min mening en knallsterk opptur. Av andre solide prestasjoner i denne filmen vil jeg også trekke frem Mahershala Ali, Glen Powell (som spiller den amerikanske romhelten John Glenn), Jim Parsons og Kirsten Dunst.
Med noen småkomiske innslag (som helt klart også er meningen at skal være humoristisk) og en litt lett fortellerstil uten de dramatiske virkemidlene blir Hidden Figures en veldig publikumsvennlig filmopplevelse, om enn ikke så dyp og alvorstynget. En del matematiske formler, uttrykk og tekniske detaljer er det, og det er naturligvis ikke så lett å henge med på for de fleste, men dette er brukt på en måte som ikke gjør at man på noen måte mister tråden i handlingen.
Noen emosjonelle scener har man ryddet plass til, som noen muligens vil finne en smule melodramatisk. Husk da at dette er en biografisk film basert på virkelige hendelser. Hidden Figures blir en feelgood-movie, akkompagnert av et soundtrack som er både rytmisk og velfungerende.
At Hidden Figures nok fremstår som en tydelig “Oscar-bait” skal jeg ikke legge skjul på, men hva så?
Filmen er iallefall en viktig historisk påminnelse, den løfter frem viktige kvinner i USAs historie, er velspilt, og den er også en litt sjarmerende nostalgisk reise tilbake i tid til 1960-årene. Innledningsvis nevnte jeg også at filmen provoserer litt, for selv om det kanskje var vanlig på den tiden gir filmen et tankevekkende syn på samfunnets frykt for fargede personer, med egne toaletter for fargede, adskilte seter i bussene, biblioteker kun for hvite, ja du ser tegninga?
Forøvrig meldes det om glimrende besøkstall på amerikanske kinoer for denne filmen (Se omtale lengre ned i blogginnlegget).
Hos Filmhjerte er Hidden Figures helt klart helt der oppe blant årets Oscar-filmer. Denne bør du få med deg når den settes opp på kino i Norge i vinter.
Fem filmhjerter fra Filmhjerte.blogg.no – tilsvarende terningkast 5. Skal jeg stjernerangere filmen etter imdb-skalaen blir det hele 8/10.
Beste film: Sjanseløs? Eller har den en mulighet, som en virkelig “dark horse”? Etter min mening er den en solid positiv overraskelse, og fortjener så definitivt nominasjonen. Filmen har likevel antagelig små sjanser i konkurransen om beste film mot langt mere omtalte Manchester by the Sea, Moonlight og La La Land. Angående La La Land, som er en av de heteste kandidatene i de fleste kategoriene den er nominert i, så kan det kanskje hende filmen får seg en Oscar-overraskelse i negativ retning likevel? La La Land fremstår etter fleres syn ikke nok “Trump-kritisk”, noe som i disse dager ikke er helt uten betydning.
Dessuten, og her ligger en vesentlig styrke for Hidden Figures, så har Hidden Figures gjort knallsuksess på amerikanske kinoer, og faktisk blitt den av de 9 beste film-nominerte som har spilt inn mest penger pr. 7. februar.
Dette melder blant flere medier det amerikanske populærkulturelle magasinet Entertainment Weekly (EW.com).
Se tallene fra Box Office, som viser den interessante oversikten over inntjeninger på amerikanske kinoer.
Beste kvinnelige birolle: Octavia Spencer er gjennomført glimrende, og har en viss vinnersjanse. Men hun fikk Oscar så sent som i 2012 for Barnepiken (The Help, 2011), og når hun nå er satt opp i et felt mot Viola Davis som gjør en like glimrende innsats i Fences, tror jeg ikke Spencer vinner. Michelle Williams i Manchester by the Sea er også en knallsterk konkurrent.
Beste adapterte/tilrettelagte manus: Vinner neppe. Moonlight regnes vel som den som leder an i racet her, og trolig ligger også Fences og kanskje også Arrival bedre an hos de som avgjør.
Filmhjertes rangering av filmene som er nominert som beste film:
Av de 7 jeg har sett til nå vil alle de 4 øverste være verdig Oscar som beste film. Arrival vil være ok, de to siste ikke. HR og Fences hører ikke hjemme i denne kategorien.
I dagens Oscar-snakk blir det en gjennomgang for HELL OR HIGH WATER (HoHW), MANCHESTER BY THE SEA (MbtS) og LA LA LAND (LLL) sine vinnersjanser, slik Filmhjerte vurderer, håper og tror.
Jeg har tidligere, før Oscar-nominasjonene ble sluppet, skrevet filmanmeldelser for tre av de ni hovednominerte (beste film). Ettersom de altså ble skrevet før Oscar-nominasjonene ble offentliggjort har jeg ikke gått gjennom disse tre filmenes Oscar-sjanser på samme måte som med de filmene som nylig er omtalt.
Den moderne westerninspirerte kriminalhistorien Hell or High Water har fire nominasjoner. Dette er muligens den filmen jeg rent underholdningsmessig liker aller best av de 9 nominerte i beste film-kategorien. Imidlertid tror jeg ikke det blir noen Oscar, men fire nominasjoner er iallefall hyggelige.
Beste film: Høyt oppe på min liste. Kanskje den jeg liker best ut fra visse kriterier, men MbtS er bedre. HoHW er sjanseløs på denne prisen da de som bestemmer garantert setter både LLL, MbtS og Moonlight over HoHW.
Beste mannlige birolle: Absolutt hyggelig med nominasjonen til Jeff Bridges som er Oscar-nominert for 7. gang, men kan han få sin andre Oscar? Jeg liker Lucas Hedges i MbtS bedre, og Moonlights Mahershala Ali er trolig den største favoritten av de fem nominerte. Bridges kan helt klart vinne, men jeg håper egentlig på at Hedges blir overraskelsen.
Beste originale manus (Best original screenplay): Tja, HoHW har en viss sjanse, men konkurransen er knallhard fra LLL, MbtS og utfordreren The Lobster. HoHW er en velskrevet historie med aktualitet, så derfor er vinnersjansen tilstede. Jeg tror og håper imidlertid at Kenneth Lonergan med MbtS tar prisen.
Beste filmklipp (Best film editing): Neppe. Hacksaw Ridge og La La Land er større favoritter.
New England-dramaet Manchester by the Sea har 6 nominasjoner, og bør så absolutt få noen priser.
Beste film: Vinnersjansen er tilstede, men La La Land og Moonlight regnes antagelig som de største favorittene. Jeg ville gitt MbtS Oscar for beste film.
Beste mannlige hovedrolle: Casey Affleck får Oscar. Hovedkonkurrenten er antagelig Ryan Gosling (LLL) og kanskje har også Denzel Washington en sjanse blant de som avgjør. Andrew Garfield er min personlige favoritt sammen med Affleck.
Beste mannlige birolle: Meget hyggelig at unge Lucas Hedges fikk en nominasjon her, og det er dritkult hvis han vinner. Jeg tror derimot ikke det skjer.
Beste regi: Kenneth Lonergan (Manchester by the Sea) er den jeg ville gitt prisen til. Chazelle (LLL) er nok derimot favoritten, og det er greit det også om han vinner. Kanskje er også Barry Jenkins (Moonlight) en sterk kandidat.
Beste originale manus (Best original screenplay): Kenneth Lonergan har også skrevet manus til MbtS, og er nevnt som en frontrunner til denne Oscar-prisen. Manuset til MbtS er følsomt, litt morsomt og utvilsomt velskrevet og portretterer tragedier som død og tap på en hjerteskjærende sterk og realistisk måte. En klar vinnerkandidat, og jeg håper det blir Lonergan som tar den.
Beste kvinnelige birolle: Michelle Williams spiller ekstremt godt i sin veldig lille og viktige birolle, særlig i en hjertesmertende scene, men skal ikke ha noen sjanser mot for eksempel Viola Davis (Fences).
Med sinnsjuke 14 nominasjoner i 13 kategorier kommer det romantiske musikaldramaet La La Land til å dra i lalaland mange priser…. Noen fortjente, andre mindre.
Beste film: Jada, vinnersjansen er stor.
Beste mannlige hovedrolle: Ryan Gosling er en klar kandidat ettersom LLL er så hypet opp, men denne prisen skal gå til MbtS og Affleck.
Beste kvinnelige hovedrolle: Sjansen er vel tilstede, men jeg håper ikke Emma Stone tar den. Isabelle Huppert er for eksempel mye bedre i Elle.
Beste regi: Damien Chazelle er favoritten her, og får trolig prisen. Greit nok det, jeg håper imidlertid at prisen går til MbtS og Lonergan.
Beste originale manus (Best original screenplay): I likhet med Lonergan i Mbts står LLL-regissør Chazelle også for manus. Lonergan er favoritt, og bør vinne, men Chazelle er en sterk kandidat.
Beste kinematografi: Har kun sett LLL og Arrival i skrivende stund av de fem nominerte, så vanskelig å vurdere hvem jeg håper på. LLL med den svenske filmfotografen Linus Sandgren er uansett en soleklar kandidat.
Beste filmklipp (Best film editing): Vinnersjanse.
Beste kostymedesign: Vinnersjanse. Filmer med skildringer av tidsepoker og fantasy gjør som regel større suksess i denne kategorien enn mer “moderne” settinger, og med LLLs noe nostalgiske stil er den en het kandidat.
Beste filmmusikk/originale musikk (Best original score): Vinnersjanse. Og en soleklar kandidat. Musikken i LLL er ikke i verdensklasse akkurat, men godt nok til Oscar-pris her er det.
Beste lydredigering: I kraft av å være musikal har LLL en klar vinnersjanse her også. Hacksaw Ridge er kanskje dog bedre?
Beste lydmix: Igjen, musikaler står ofte sterkt i dette Oscar-feltet, men også visse typer actionfilmer. LLL har en litt nedtonet laidback stil over sine musikalske fremføringer, noe som kanskje gjør at prisen snappes av en film med mer effektfull lydbilde, som Hacksaw Ridge, Arrival, Rogue One og 13 Hours alle har.
Beste originale sang (Best original song): Her har LLL faktisk to nominasjoner; “City of Stars” fremført av hovedrolleduoen Ryan Gosling/Emma Stone, og “Audition” fremført av Emma Stone. Det forbauser meg ikke et sekund hvis Oscar-gjengen gir statuetten til en av disse sangene, noe som vil være en skandale. Beste sang er nemlig uten tvil Justin Timberlakes “Can`t Stop the Feeling” fra Trolls. Jeg ser også at sangen fra filmen Moana (i mange land, deriblant Norge, heter filmen Vaiana) trekkes frem som en vinnerkandidat.
Beste produksjonsdesign: Vinnersjanse. Litt det samme som for kostymedesign, også her er tidsepoke, fantasy og originalitet verdsatt. LLL er en sterk kandidat, men utfordres også sterkt av Hail, Caesar! og muligens Fantastic Beasts and Where to Find Them.
Oscar-nedtellingen fortsetter, denne gang med synspunkter rundt ARRIVAL, sci-fi-filmen med Amy Adams i hovedrollen. En film med hele 8 Oscar-nominasjoner, deriblant som en av ni nominerte for beste film.
I dagens pre-Oscar-bloggpost blir det anmeldelse av Arrival, og en gjennomgang av hvilke sjanser jeg tror filmen har i Oscar-racet.
FILMOMTALE: ARRIVAL
USA, 2016, Sci-Fi /Drama, Spilletid 1t 56 m Regi: Dennis Villeneuve Med: Amy Adams og Jeremy Renner m.fl.
Ettersom Arrival når dette skrives ikke er en ny film, den gikk på norsk kino i november, kommer det et par spoilere i teksten, men jeg skal advare om den største når jeg kommer dit slik at lesere som vil bevare spenningen ikke får avslørt for mye.
Umiddelbart etter filmen satt jeg med langt flere spørsmål enn svar, og med en usikkerhet om hvorvidt dette er noe jeg likte eller ikke. Etter en liten tenkepause – noe Arrival så absolutt inspirerer til å ta – ser jeg flere sider ved filmen som løfter inntrykket – og ikke minst finner jeg et par elementer ved hva Arrival ønsker å fortelle seerne.
Jeg vil først erkjenne at denne type film på langt nær ikke er blant sjangeren jeg verdsetter høyest. Arrival er ikke for meg, på en måte, samtidig som den likevel er det, selv om det høres litt merkelig ut.
Underveis i filmen har jeg visse problemer med å følge linjene i filmens fragmenterte fortellerstil, med minner og syn i tid, om det er for- eller fremtid, men som sagt etter en tenkepause faller i det minste noen brikker på plass i puslespillet.
For å ta filmens synopsis kort så handler historien om 12 lakrisbåtformede romskip fra verdensrommet, kall det gjerne ufoer med aliens i, som samtidig ankommer jorden spredt over hele verden fra Kina, til UK, til Montana, USA, hvor filmens handling finner sted. En hel verden er med ett i krise. For å opprette kommunikasjon med de langveisfarne henter de amerikanske styrkene inn lingvistikk-eksperten Louise Banks (Amy Adams) som får det store oppdraget: Finn ut hva de ankomnes hensikt med besøket er. Mens en verden holder pusten og Kina og Russland ruster til krig mot romvesenene, jobber Louise mot klokka for å forhindre en katastrofe.
Jeremy Renner og Amy Adams har et bra samspill i Arrival. Bildet er fra 17th Annual Hollywood Film Awards i 2013. Foto lisensiert fra: ImageCollect / yayimages.com
SPOILER I DETTE AVSNITTET. Det Arrival ikke overraskende handler om er kommunikasjon, og det språkeksperten Louise Banks klarer i filmen kan sikkert sees på som en slags politisk pekepinn på hva verdens ledere og stormakter i dag ikke klarer; å kommunisere og skape fred uten å benytte våpen. I tillegg er Arrival en film hvor tidsbegrepet fremstår som flytende for meg. Akkurat disse scenene og blikkene til fortid/framtid er nok hva jeg personlig har størst vansker med å se helheten i, og ihvertfall sette ord på. Det fremstår også som åpne spørsmål hvordan Louise klarte å se fram i tid, og hennes nær gudebegavelse hva kommunikasjon og tolkning angår, er vel noe som også kan diskuteres.
Aliens ja, et uttrykk jeg forresten tror nevnes kun èn gang i filmen. Det er mulig jeg husker helt feil angående det, men poenget mitt er at Arrival er en atypisk sci-fi-film med det klassiske temaet menneskenes første møte med intelligent liv fra verdensrommet.
Her ligger da også Arrivals for min del udiskutable styrke. Den er ikke som mange av sine “sjangerkollegaer”. For der filmer som “Independence Day” er en kanonade og et brakende tordenvær av effekter og masseødeleggelser, er Arrival et stillfarent sci-fi-drama, befriende spart for actionsekvensenes heseblesende jag.
Tja, jeg lar det bli med det angående syn på selve handlingen og hva filmen vil fortelle, her er jeg åpen for alle innspill.
Visuelt sett da? Arrival er som sagt ikke noen eksplosivt masseødeleggelsesfilm, og det er bra, men den er heller ikke etter mitt syn utpreget heller med tanke på produksjonsdesign og cinematografi. Filmens soundtrack fra den islandske Jóhan Jóhansson er velkomponert og fungerer fint som følge til handlingen som utspilles.
Amy Adams spiller bra i rollen som Louise, men fikk ingen Oscar-nominasjon. Hadde hun fortjent det? Njæ. Usikker. En god rolleinnsats, men jeg heller vel mest mot at det er greit at nominasjonen uteble. Hvem av de fem nominerte skulle hun isåfall tatt plassen til?
Jeremy Renner som spiller matematikeren som er kompanjongen hennes gjør et positivt inntrykk. Renner er ikke blant de mest fremtredende skuespillere som riktig løfter en film, men han er faktisk ganske bra i Arrival. Forest Whitaker som obersten som står i ledelsen for operasjonen syns jeg mindre om. Han blir for “typeriktig”.
Karakteren til Arrival er jeg litt i tvil om. Det er som sagt ikke en type film jeg trakter etter. Likevel er den jo ikke dårlig, om enn noe vanskelig å tolke.
Det blir fire filmhjerter, tilsvarende terningkast 4. På “imdbs stjerneskala” ville jeg satt 6/10.
Med hele 8 nominasjoner vil det være en smule merkelig om filmen går tomhendt hjem, så jeg tror det blir pris(er) til Arrival.
Beste film: Tvilsomt. Arrival er nok med som årets Sci-fi-bidrag. Den er uansett på min liste langt bak filmer som Manchester by the Sea og Hell or High Water, og La La Land, og jeg tror også Oscar-akademiet plasserer den bak filmer som Moonlight, Manchester by the Sea og La La Land.
Beste regi: Dennis Villeneuve har laget en tankevekkende film, men jeg føler vel at det ikke er et mesterverk av absolutt ypperste kvalitet. Jeg holder ihvertfall Chazelle (LLL) og Lonergan (MbtS) som større favoritter. Jenkins`sin Moonlight har jeg ennå ikke sett. Villeneuve er imidlertid flere mil forran Mel Gibson sin drapsorgie i Hacksaw Ridge.
Beste cinematografi: Det vil overraske meg om den vinner denne prisen. For all del, det er noen fine oversiktbilder, men for meg er ikke dette en vinnerfilm i denne kategorien. Det sies at Moonlight (skal se den snart) kan ligge godt an her, og La La Land er etter min mening en mye finere cinematografisk opplevelse. Lion og Silence har jeg heller ikke sett ennå.
Beste lydredigering (Sound editing): Vanskelig å spå. Her kan det fort bli en Oscar. Dog kan konkurransen fra La La Land og et par andre bli hard.
Beste lydmix (Sound mixing): Hva er egentlig den store forskjellen på disse to kategoriene? Disse to tekniske prisene er blant de jeg har vanskeligst forutsetninger for å si mye kvalifisert om, men jeg føler vel at lyden i Arrival er jevnt over grei. Kan det bli pris på redigering kan det bli det her og, eller mest sannsynlig i en av de to om det blir lydpris. Tre av filmene er blant de fem nominert i begge lydkategoriene (Arrival, La La Land og Hacksaw Ridge). En joker i beste lydmix tror jeg kan være “13 Hours – the secret soldiers of Benghazi”, som til tross for å være kjedelig har en bra lydmix.
Beste produksjonsdesign: Kan ikke tenke meg til at Arrival får denne prisen. Igjen mener jeg at La La Land er bedre, og de klippene jeg har sett av “Fantastic Beast and Where to Find Them” (skal se den snart) og “Hail, Ceasar!” tyder og på at de to er bedre her. Altså, lakrisbåter og noen svarte blekksprutlignende romvesener. Arrivals styrke som film er at disse romvesenene og farkosten ikke er spektakulære. Så nei, ingen produksjonsdesignpris.
Beste tilrettelagte/adapterte manus (best adapted screenplay): Arrival er basert på Ted Chiangs novelle “Story of Your Life” fra 1998. Nok en gang vanskelig å spå. Jeg tror imidlertid det kan bli en statuett her, men konkurransen fra Lion, Moonlight og Hidden Figures er ikke enkel. Langt bedre enn Fences er det iallefall.
Beste filmredigering/klipp (best film editing): Jeg tviler litt, men umulig er det ikke. Hacksaw Ridge er bedre klippet, La La Land er bedre, og Hell or High Water er bedre. Moonlight vet jeg ikke med ennå, uansett med tre av fire som bedre overrasker det meg nok noe om Arrival ankommer Oscar-nachspielet med pris for beste klipp.
Slik ser Filmhjertes rangering ut pr nå (klikk på filmtittel for omtale). Dette er min personlige rangering, ikke endelig tips.
Denzel Washingtons drama Fences er en av de ni Oscar-nominerte filmene som beste film, og regissøren spiller selv hovedrollen!
Fences er altså regissert av Denzel Washington, som har gitt hovedrollen til seg selv. I denne bloggposten blir det noen tanker rundt Fences og filmens Oscar-sjanser, samt andre Oscar-rankinger.
FILMANMELDELSE: FENCES
USA, 2016, drama, spilletid 2t 18m
Fences foregår på starten av 1950-årene og handler i grove trekk om Troy, en småbitter tidligere baseballspiller, som nå jobber som søppeltømmer. Han har kone og to sønner, Cory som er 17 og vil bli football-spiller, noe faren er sterkt imot, og smårufsete Lyons som er i 30-årene. Filmen foregår i hovedsak i hjemmet deres, og ute i bakgården der et gjerde er under stadig arbeide. Troys tilsynelatende lykkelige ekteskap med Rose slår sprekker når Troy en dag må fortelle Rose at han venter barn med en annen kvinne. Fences følger livene deres i en periode over noen få år, og er blant annet en film om fedrenes synder, kvinners plass, og delvis (som en del av det bakenforliggende, ihvertfall i Troys syn) samfunnets syn på svarte.
For det første er Fence en kjedelig film, der Mr Washington får utløp for munndiarè. Snakketøyet går altså i ett der i gården. Ordene, historiene og enetalene strømmer ut av Troy, og for det meste er det han har å melde intetsigende, lite interessante, selvhøytidelig, selvmedlidende og passelig pompøst. Faktisk vil jeg si at jeg sterkt misliker Washingtons rollekarakter i Fences. Fyren er en sjarmør til å begynne med, men viser snart mørkere sider, særlig i forholdet til sine to sønner. Jeg syns det overspilles. Washington er Oscar-nominert for beste mannlige hovedrolle, noe han etter min mening ikke er i nærheten av å forsvare. Jeg liker Denzel Washington ellers altså, men ikke i Fences.
For det andre så er filmen alt, alt, aaaaalt for lang, med sine 2 timer og 13 minutter før rulleteksten overtar skjermen.
Fences har likevel noen øyeblikk som er fine og til dels rørende, noe som i meget stor grad kan tilskrives Viola Davis, som gjør en nær, ærlig og veldig flott tolkning av Troys kone Rose. Davis er Oscar-nominert i klassen for beste kvinnelige birolle, en nominasjon som er fullt ut fortjent. Bli ikke overrasket om hun vinner (pr nå har jeg kun sett henne og Michelle Williams i Manchester by the Sea av de fem nominerte).
En annen bunnsolid styrke er til nå relativt ukjente Jovan Adepo (kjent fra HBO-serien The Leftovers) som spiller sønnen Cory, også han spiller utmerket, og lille Saniyya Sidney som har en liten birolle mot slutten av filmen er utrolig sjarmerende. Adepo ble forøvrig håndplukket av Washington til rollen, og han gir liv til den mest spennende rollekarakteren i Fences. Mens Washington er beint fram irriterende, tilfører Adepo og Davis filmen mot og styrke.
Ellers er Mykelti Williamson med som Troys bror som etter en hodeskade har blitt psykisk tilbakestående, og fremstår kanskje som et sørgelig minne om den tids sviktende tilbud, jeg finner uansett rollekarakteren som noe plagsom. I tillegg består casten av Stephen McKinley Hendersson, som forøvrig også har en liten rolle i Manchester by the Sea, og Russel Hornsby.
Fences har ikke blitt gitt norsk kinodistribujon så vidt jeg kan se, noe jeg faktisk ikke synest er så rart. Til tross for noen oppløftende stunder er filmen for lite interessant, og det foregår mye dialog som nok for nordmenn vil anses som for lite relevant. Dessuten er det et dørgende kjedelig dropback visuelt sett. På teater hadde jeg nok trolig likt dette mye bedre.
Fra filmhjerte deles det ut 3 filmhjerter (terningkast 3) – og 4 av 10 stjerner på den velkjente imdb-skalaen.
FENCES :
♥
♥
♥
–
–
–
Fences` Oscar-sjanser:
Beste film: Sjanseløs! Av de 5 (av 9) nominerte jeg til nå har sett er Fences den desidert svakeste, og jeg tror ikke den har noen sjanser mot filmer som MbtS, Moonlight og La La Land.
Beste mannlige hovedrolle: Sjanseløs, etter min mening ihvertfall. Av de fem nominerte er Washington langt bak Affleck (MbtS), Garfield (Hacksaw Ridge) og Gosling (LLL), men klart bedre enn Mortensen (Capt. Fant.). Men merkeligere ting har hendt enn at Oscar-juryen lar Denzel få prisen. Jeg vurderer innsatsen hans til 4/10.
Beste kvinnelige birolle: Viola Davis bør være en sterk kandidat, jeg gir innsatsen hennes 8/10. Michelle Williams i Manchester by the Sea er også knallgod, men rollen hennes er veldig liten, mens Davis så og si har en hovedrolle i Fences – og er alldeles glimrende.
Beste adapterte/tilrettelagte manus: Filmens fjerde nominasjon er i kategorien for beste tilrettelagte manus. Fences bygger på August Wilsons skuespill med samme navn fra midten av 80-tallet. Faktisk ble stykket også satt opp på Broadway i 2010, der det ble stor suksess, med Washington og Davies i rollene. Hvordan vinnersjansene er her er vanskelig å gjette nå, da jeg ennå ikke har sett Arrival, Lion, Moonlight og Hidden Figures, som den konkurrerer mot. Skal jeg likevel tippe vil jeg tro at dette manuset ikke var det hardeste å tilrettelegge av disse.
Slik ser Filmhjertes rangering ut pr nå (klikk på filmtittel for omtale). Dette er min personlige rangering, ikke endelig tips.
Can`t Stop the Feeling!
Film: Trolls
Justin Timberlake
9/10
City of Star
Film: La La Land
Ryan Gosling/Emma Stone
5/10
How Far I`ll Go
Film: Moana (Norsk tittel: Vaiana)
Auliʻi Cravalho
4/10
Audition
Film: La La Land
Emma Stone
3/10
The Empty Chair
Film: Jim: The James Foley Story
J. Ralph og Sting
2
Kommentar til Beste Sang: Justin Timberlakes monsterhit “Can`t Stop the Feeling!” fra DreamWorks “Trolls” er min soleklare favoritt. Sangen med det fengende refrenget og rytmen er en av 2016s mest spilte, med over 538 millioner (!) avspillinger på Spotify å vise til. En annen vinner her vil være regelrett lættis. Men jeg blir ikke sjokkerte om Oscar-gjengen gir prisen til en La La Land-sang….
De andre sangene:
“Audition” (La La Land / Emma Stone): Stort sett kjedelig sang som aldri fester seg på minnet. Stone er ellers ikke uventet bedre skuespiller enn sangerske…
“City of Stars” (La La Land / Ryan Gosling/E. Stone): Er vel den eneste sangen fra La La Land som huskes (refrenget). Funket fint i filmen, men er langt fra noe Oscar-materiale, og Gosling/Stone er som kjent ikke noen sangartister.
“The Empty Chair” (Jim: The James Foley Story / Av J. Ralph og Sting): Zzzzzzz….Jepp, klarte nesten ikke holde meg våken gjennom sangen.
“How Far I`ll Go” (Moana / Auliʻi Cravalho): Helt typisk oppbygd sang som følger handlingen. Sånn passe, men jeg husker ingenting etter å ha hørt den.
Med: Kari Bremnes, Andrè Sørum,Kristian Figenschow, Kim Sørensen, Maria Bock,m.fl.
Sett på Fokus kino, Tromsø
For all del, det er en film som godt kan sees, men jeg ser ikke den store grunnen til å gi filmen tommel opp.
Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne anbefale alle spenningsglade filminteresserte å gå og se denne norske politiske thrilleren, som gir et fantastisk vinterkledd Tromsø som et snøhvitt fascinerende bakteppe for handlingen. Men man skal vel være ærlig i en filmanmeldelse og ikke anmelde ut fra ymse kriterier som ikke angår selve filmen i seg selv. Desverre er det nettopp Tromsø som er filmens eneste store styrke. Visuelt sett er det faktisk veldig fint, scenene rundt Nordlys-bygget og ellers i sentrum er fint fotografert, og vi får se noen vinkler og perspektiv som er uvant og nye, noe som i seg selv bør gjøre at iallefall alle som syns Tromsø er en bra by bør gi filmen en sjanse.
I Kings Bay møter vi Harrieth Hansen, en nokså sliten journalist i avisa Nordlys, som en dag får en potensiell brannbombe av en sak på bordet. Filmen tar utgangspunkt i den faktiske hendelsen som fant sted på Svalvard i 1962, der 21 mennesker omkom i en eksplosjon i gruva Kings Bay. Årsaken til ulykken har aldri vært kjent, og regjeringen måtte gå som følge av ulykken. 2016 nå. Harrieth og hennes kollega Oskar i Nordlys begynner å grave i saken etter at noen hemmelige lydbånd har blitt levert anonymt til redaksjonen. Hva hvis eksplosjonen i Kings Bay-gruva ikke var en ulykke, men en russisk aksjon? Det tar ikke lang tid før både Harrieth, Oskar og ledelsen i avisa skjønner at sterke krefter vil gå langt for å forhindre at saken tas opp.
Med sin handling som i sin helhet finner sted i Tromsø er dette en film jeg så gjerne skulle anbefalt, for å la det være mitt lille bidrag til økt interesse, som igjen kunne om mulig generere økt lyst hos filmskapere til å legge filminnspillinger til Tromsø, som har så mange glimrende lokasjoner å tilby. Jeg sier desverre, for handling, plott og slutt blir for meg en skuffelse. Konspirasjonsteoretisk er forsåvidt plottet greit nok i utgangspunktet, men det blir for mye rør etterhvert, med for svakt forankrede bakmenn som vi ikke får se, med for mye som foregår i det skjulte. Jeg kjøper heller ikke helt motivet for at saken plutselig nå skal avsløres, og det blir for mange klisjèer etterhvert.
Sammenlignet med den forrige spenningsfilmen som ble spillt inn i Tromsø, Glassdukkene i 2014, er Kings Bay en mere proff produksjon (selv om jeg personlig ironisk nok liker Glassdukkene bedre…).Her er ingen karikerte rollekarakterer, selv om det er mange klisjèer og et typegalleri som vi har sett mange ganger før. Riktignok kunne man spart seg for den lille gjesterollen der Finn Arve Sørbøe svarer Nordlys-journalisten i en avløpssak, den scenen var kanskje det nærmeste man kom en litt komisk figur. Den er imidlertid så liten at det ikke spiller noen rolle. Dialog og dialekt sitter og føles tro. Noen småskjær i dialogen her og der er det, som at enkelte ting skal gjøres overtydelig, men ikke mere enn hva man lar passere.
Problemet er at spenningen uteblir, og det kan jeg ikke la passere. Den gravende journalist Hansen klarer nemlig ikke å grave frem noe som helst på egenhånd, men får alt servert fra kilden sin, som til alt overmål er den som må forklare seerne hva som egentlig skjedde. I tillegg blir det litt for enkelt, og som nevnt for mye som ikke vises for publikum.
Når det gjelder filmens svært overraskende valg av visesanger Kari Bremnes som hovedrolleinnehaver, tror jeg det er med på å senke interessen litt for filmen hos massene. En såpass opphypet film burde kanskje hatt en mer erfaren skuespiller som trekkplaster. Men muligens er tanken bak at Nord-Norge ikke har noen kvinnelige skuespillere som er kjent nok til å trekke publikum? Umiddelbart vil jeg likevel tro at Maria Bock, som spiller en birolle som en av Nordlys-toppene, ville gjort en bedre figur som hovedrolle. Ikke misforstå, Kari Bremnes spiller ikke dårlig, faktisk klarer hun seg overraskende godt, selv om man innimellom kan se at hun ikke er helstøpt skuespiller, og jeg syns nok Bremnes må bære Kings Bay for mye alene på sine skuldre,og den jobben klarer hun ikke i ensomhet. Noen mer kjente navn i birollene ville nok hjulpet på. Samt noen langt tydeligere badguys. Når slutten heller ikke faller i smak hos meg blir det hele en litt for skuffende opplevelse, selv om jeg ikke kjedet meg.
Jeg kan jo avslutningsvis fortelle at en venn av meg, som ikke er fra nord men som bodde i byen i noen år, som har sett Kings Bay, likte filmen svært godt…
KINGS BAY: ♥ ♥ ♥
Fra Filmhjerte blir det uansett kun 3 filmhjerter, eventuelt terningkast 3. Sorry.
Hacksaw Ridge er en orgie i lemlestelse, religiøs symbolikk og heltemot.
Oscar-sesongen er i full gang etter at nominasjonene kom i forrige uke, og jeg vil prøve å komme meg gjennom de nominerte filmene før utdelingen finner sted i slutten av måneden. I dag har jeg omsider fått sett Hacksaw Ridge, som er nominert i kategoriene for beste film, beste mannlige hovedrolle og beste regi, samt tre andre kategorier. I dagens filmbloggpost blir det en liten runde med anmeldelse av filmen og synspunkter rundt sjansene i Oscar-utdelingen.
HACKSAW RIDGE er en ekstremt voldelig film, som handler om en ikke-voldelig krigshelt,i det ligger et lite paradoks. Det er like fullt den sanne historien om Desmond Doss, som under 2. verdenskrigs innspurt reddet livet til en mengde amerikanske medsoldater på den japanske øya Okinawa på platået oppå klippen som heter Hacksaw Ridge, hvor voldssomme krigshandlinger utspilte seg. I filmen skildret på en brutal og eksplisitt måte vi heldigvis ikke så ofte ser, for det er kraftige saker som ikke alle har mage til å se.
Historiens store greie er at Doss var pasifist. Han nektet å bruke våpen, grunnet sin religiøse overbevisning, og traumer fra hjemmet, noe som fikk han i store problemer under tiden i millitærleiren i USA der opplæringen fant sted. Lite visste medsoldatene og offiserene som spottet han at Doss skulle bli en amerikansk krigshelt for historiebøkene.
Regissør Mel Gibsons krigsfilm er utvilsomt en fryktelig film, som jeg ikke helt vet om jeg skal like eller ikke. Det florerer av grusomme scener av død, fordervelse og lemlestelse, og en religiøs undertone som er litt ambivalent å forholde seg til. Samtidig i all sin djevelskap er det en film om heltemot, og en sann historie, selv om noe er pyntet på for filmens del, og med en første del som inneholder en del klisjèer både hva Doss sitt kjærlighetsforhold til en ung sykepleierske og religion angår.
I tillegg blir det og litt for mye “Full Metal Jacket”-preg over millitærleir-sekvensen. FMJ er en strålende film, som selvsagt overgår denne på de fleste plan, for der FMJ sin sersjant Hartman er genial gal, blir Hacksaw Ridge sin “tilsvarende” sersjant spilt av Vince Vaughn en bleik kopi, som nettopp får meg til å tenke på om det er FMJ man der har prøvd å kopiere. Vaughn er ellers tidvis en av Hacksaw Ridges svakheter, da han virker malplassert i denne delen av filmen, selv om han til slutt kommer greit ut av det.
Andrew Garfield gjør derimot en eksepsjonell rolleprestasjon som den ganske så ensformige Desmond Doss. Oscarnominasjonen til Garfield er han vel forunt og høyst fortjent, kanskje såpass mye at jeg til og med håper han vinner. Garfield som jeg aller første gang fikk øynene opp for i Red Riding-filmen R.R. The Year of the Lord: 1974 (2009) og senere som Spider-Man, spiller med en så stor følsomhet at det er umulig å ikke la seg imponere.
Filmen burde derimot ikke blitt nominert blant beste filmer. Det er nesten en voldsonani vi bevitner i filmens andre del når helvetet bryter løs. Og for et infernalsk helvete det ble var jeg ærlig talt ikke forberedt på, for de verste scenene med ihjelskutte og bombede kropper og lemmer er et etsende syn, og er garantert noe ikke få skrekkfilmregissører gladelig ville applaudert i sine filmer. Når så de verste inntrykkene har sunket tar filmen seg likevel ganske mye opp igjen i den delen der Doss (Garfield) alene og med fienden bare noen meter unna redder en rekke skadede medsoldater fra den sikre død, og blir en helt. Den delen er Hacksaw Ridges store styrke, da er spenningen og nerven der.
Hacksaw Ridge er likevel neppe en film jeg vil ønske å se på nytt med det første, og det er helt sikkert den filmen av de 9 nominerte som beste film som er minst allmenntilgjengelig, grunnet sine voldsomme kampscener.
Det er veldig på grensen til en karakter helt midt på treet. Aller mest takket være Garfields prestasjoner og at Gibson lykkes i å vise Doss sitt heltemot, skal Hacksaw Ridge likevel få terningkast 4 av meg, og på stjerneskalaen blir det 6/10.
Tja. Det er vanskelig å si. Oscar-gubbene liker vel sikkert amerikanske krigshelter, men filmens voldsomhet, litt tamme førstedel og noen melodramatiske innslag, samt at Manchester by the Sea og La La Land trolig foretrekkes et godt stykke forran denne, tror jeg gjør at den ikke når opp verken blant beste film eller regissør.
Det aner meg at Andrew Garfield blir forbigått av Casey Affleck eller Ryan Gosling. Om Affleck vinner er det helt greit altså. 100%. For min del er det nemlig så og si dødt løp mellom Affleck og Garfield, med Gosling et godt stykke bak de to. Denzel Washington i Fences har jeg ikke sett ennå, men det sies at han kan ha en bra sjanse. Den femte nominerte som er Viggo Mortensen plasserer jeg pr nå soleklart på sisteplass på min liste. Ellers er Garfield den jeg liker best av de nominerte, hvis man kun tenker person/skuespiller, etterfulgt av Mortensen og Gosling/Affleck/Washington. Jeg håper likevel at Affleck vinner for sin klasseprestasjon i MbtS, hvis ikke Garfield vinner – om da ikke Washington er helt superb i Fences, som jeg skal få sett snart.
Hacksaw Ridge er forøvrig også nominert for beste lydmiks, beste lydredigering og beste filmklipp/redigering. Totalt 6 nominasjoner altså. Lyd-kategoriene tror jeg ikke den tar, kulelydene dominerer kanskje for mye (?), sjanseløs er den dog ikke der, men i beste filmklipp kan det bli pris.
Klovn som gikk sin seiersgang gjennom 60 episoder fordelt på 6 sesonger frem til 2009, gjør comeback i 2018, melder dansk TV 2 og Klovns egen facebook-side.
Etter at seriens til nå siste episode ble sendt i 2009 har som kjent duoen Frank Hvam og Casper Christensen laget to uforglemmelig komiske og strålende Klovn-filmer; Klovn – The Movie som kom i 2010, og Klovn Forever i 2015.
Dansk TV 2 har spurt Casper Christensen om hva som har inspirert duoen til å lage en sesong 7. “-100 prosent lyst. Vi gleder oss virkelig veldig til å vende tilbake til det gode gamle velkjente Klovn-universet med nye ideer. Vi er veldig inspirerte. Det blir et brak av en sesong 7”, sier Casper Christensen til TV 2 Danmark.
