I Joachim Triers kritikerroste og mye omtalte, og vil jeg si, opphypa, spenningsdrama som berører flere viktige og ofte tabubelagte temaer, er det nemlig den nå 23 år gamle Stavangerjenta som stjeler det meste av oppmerksomheten.
Norge, 2017, spenning/mystikk/rom. drama, norsk tale, 1t 56 m Regi: Joachim Trier Medvirkende: Eili Harboe, Kaya Wilkins, Henrik Rafaelsen, Ellen Dorit Petersen, Anders Mossling, Vanessa Borgli, med flere
Aktuell: Sett på kino. “Thelma” er Norges Oscar-kandidat som skal konkurrere om nominasjon til O. for beste ikke-engelskspråklige film.
I “Thelma” møter vi den unge studenten Thelma, som har forlatt bibelbeltet på sørlandet og flyttet til Oslo for å studere på Blindern. Når Thelma innleder et vennskap med Anja, en annen ung kvinnelig student, avdekkes skumle og voldsomme overnaturlige krefter, krefter sterke nok til å forme skjebner. Samtidig begynner Thelma å få flere plutselige epilepsiligende anfall (man skjønner fort den tegninga). Vi forstår tidlig at Thelmas overbeskyttende foreldre har et grep om henne, men som den videre handlingen skal vise finnes det også gode grunner til det. For på samme tid som Thelma fremstår som sårbar, fascinerende og undertrykt både av fortid, foreldre, tro og sine egne indre demoner forstår vi etterhvert at Thelma har krefter som må kontrolleres. Samtidig har den unge studenten et behov for å frigjøre seg.
Ja, jeg sa opphypa. “Thelma” har blitt massivt hyllet av et nær sagt samlet pressekorps og en rekke filmanmeldere i inn- og utland, så muligens fremstår Filmhjertes forsøk på anmeldelse som en av landets sureste og minst begeistrede?
La meg nå starte med litt skryt da. Altså, jeg liker “Thelma” mye mer enn jeg ikke liker den, og jeg forstår utmerket hvorfor den er utsedd som Norges Oscar-kandidat. Faktisk vil jeg slett ikke sjokkeres om Joachim Triers til tider grensesprengende film ender opp med å bli nominert til Oscar for beste utenlandske film.
“Thelma”s oppbygging er nemlig på flere områder solid håndtverk. Som den hele tiden underliggende og snikende angstfulle følelsen, hvor selv en åpen plass på campus på Blindern, lesesalen og andre “ufarlige” steder brått blir fyllt med snikende mystikk. Det perfekt komponerte soundtracket som øyeblikkelig drar deg inn. Musikken er på samme tid både mystisk og forførende, slik også filmen tidvis er. Bruken av lys og blinkende lys, særlig strobelys, som får blodet til å bruse må nevnes. Sist men ikke minst serveres vi strålende spill av hovedrolleinnehaver Eili “Thelma” Harboe, og hennes motspiller Kaya Wilkins. Sistnevnte er på langt nær gitt de samme strengene å spille på som Harboe, som gjennomgår en indre følelsesmessig reise det er fascinerende, forstyrrende og skremmende å følge. Wilkins må likevel berømmes for en førsteklasses prestasjon hun også.
De noe underspilte rollene som Thelmas foreldre er det Henrik Rafaelsen og Ellen Dorit Petersen som fyller. De spiller godt, men rollene deres kunne vært gjort litt mere ut av. Grete Eltervåg som 6 år gamle Thelma skal ha ros for sin innsats.
Forsøk på anmeldelse ja. “Thelma” er nemlig den type film som nok ikke er en film for alle. Den har likevel en nokså bred appell som har gitt filmen bra besøkstall (tror jeg at jeg leste et sted) og de store hovedlinjene i filmen er forholdsvis greie å følge, og vil by på overkommelig tyggemotstand for brorparten av publikum. Selv om man langt fra sitter med alle svar når rulleteksten tar over skjermen, har man fått både flere inntrykk, noen svar og en del tankegods.
Det er når man begynner å tenke tilbake på det man har sett og senke seg dypere ned i filmens materie at man skjønner hvor dyp, velkonstruert, ekstremt kompleks og mangefasetert “Thelma” er. Etter filmen tok jeg meg nemlig god tid til å lese en eksepsjonelt grundig analyse av “Thelma” hos filmnettstedet Montages (jeg anbefaler alle som har sett filmen og som har interesse av en dypere forståelse av “Thelma” å lese den veldig lange analysen). Ihvertfall er det etter å ha lest Montages-analysen at flere dører åpnet seg for min del, for mye stemmer jo, jeg bare tenkte ikke på det før denne døråpneren ble meg servert. Det er likevel her jeg melder meg litt ut, for man må nesten ha doktorgrad og mastergradsnivå i mer enn bare filmforståelse for å til fulle forstå “Thelma”. At filmen har klare religiøse undertoner er åpenbart, og akkurat det er vel noe man enten liker eller ikke liker så godt, her er i tillegg psykologiske toner, psykisk helse, legning, symbolikk, og flere andre momenter å ta hensyn til.
Det er viktig å ha i minne at man selvsagt må se på “Thelma” som ren fiksjon, da filmen inneholder flere overnaturlige elementer, som kanskje ikke er så lett å forstå hele tiden. Man må såklart kjøpe premisset at noen kan ha overnaturlige superkrefter (noe som er litt søkt såklart, men hei, hva hadde X-Files, uten det minste av øvrig sammenligning, vært uten for eksempel?). Jeg har anmerket at filmen hylles for å ha unngått klisjèer, men det er en overdrivelse å si at den styrer klar av alle, selv om alt føles nøye komponert i “Thelma”. Vel, nesten alt. Veldig mange av scenene kan gjenspeiles i andre scener, via frampek og gjennom tilbakeblikk blant annet.
Filmen starter litt som et kick med en smått forstyrrende prolog, en suggerende bakgrunnsmusikk som gir bange anelser, og en handling med bra driv. Det er et sted rundt filmens midtparti at handlingen begynner å bli kjedelig og flat. Det er som om filmen går inn i et spor der det veksles fra spenning og mystikk til mer typisk romantisk drama. Personlig er jeg heller ingen fan av alle filmmatiske måter å fremstille det overnaturlige på, og en del av de narrative måtene Thelmas indre kamp foregår på finns blant disse. Drømmesekvenser for eksempel. Andre vil like det, det viser anmeldelsene landet rundt, men for min del er ikke det så givende. Noen av fortellergrepene er derimot spenstige og gode. Det samme er spesialeffektene. På et punkt blandes det forøvrig inn noe lesing om hekserier, som jeg kanskje ikke kopler helt.
Filmen har også en premissleggende opprivende hendelse som jeg kunne vært foruten (SPOILER: den stakkars broren under isen…). Jeg hater den scenen, men forstår selvsagt at uten den ville filmens utgangspunkt vært helt endret. Scenen kom dog på ingen måte uventet, da det gjøres frempek mot det.
Regissør Joachim Trier har heller ikke en filmstil jeg er den største fan av. Av hans tidligere filmer er verken “Reprise”, “Oslo 31. august”, eller “Louder Than Bombs” filmer som førte til euforiske tilstander her i gården. “Thelma” er derimot klart over de filmene både kvalitets- og underholdningsmessig, selv om den nok ikke er like lett å tolke.
Kort oppsummert. Minus; kjeeedelig midtparti, vanskelige tolkninger, slett ikke klisjèfritt, og jeg er langt fra sikker på om jeg egentlig liker helt det filmen forteller (jo, en del av det liker jeg, som det at man bør være seg selv, å frigjøre seg fra det man er undertrykt av). Pluss; Soundtracket underbygger perfekt den angstfulle stemningen, strålende skuespillerprestasjoner av Harboe og Wilkins som har et gnistrende superb samspill. Harboe har jeg sett før i “Bølgen”, hvor hun hadde en birolle (og jeg skal definitivt også sjekke ut “Kyss meg for faen i helvete” fra 2013, hvor hun hadde hovedrollen), mens Wilkins er helt ny for meg. Men wow, jeg digger de. Harboe har en mimikk og nerve som Thelma som er perfekt tilmålt, og hennes innadvente og angstfulle ytre møter en herlig kontrast i Wilkins mer frigjorte rollefigur Anja.
Kinematografisk er det visuelt sett bra detaljrikdom, og noen fargenyanser som går igjen (sort-hvitt, rødt, grønt), men det som gjør filmen aller best på kinoformatet er lyden og lyset. En symfoni i seg selv nærmest.
Egentlig løy jeg litt innledningsvis. Anmeldelsen min av “Thelma” er ikke så sur og uten begeistring. Jeg er bare ikke like fascinert og begeistret som det de fleste anmelderene er. Jeg står ved at filmen er litt for hypet opp, men jeg ønsker “Thelma” all mulig Oscar-lykke-til. Tenk så stort for norsk film det vil være å få en Oscar. Fortjent eller ei?
Fortjent er det iallefall med fire filmhjerter til “Thelma”.
Det nærmer seg premiere på den mye omtalte SNØMANNEN, en av årets mest etterlengtede filmer.
Filmatiseringen av Jo Nesbøs kriminalroman “Snømannen” med politietterforsker Harry Hole i spissen, i filmen i Michael Fassbenders skikkelse, har premiere kommende uke, nærmere bestemt 13. oktober.
På pluss-siden: Regissør Alfredson (fra Sverige) lykkes heldigvis med å få flyttet innspillingen fra USA og til dit den hører hjemme; Norge, med locations som Oslo, Bergen og Rjukan. Filmen er i sin helhet spilt inn i Norge.
Klippene og trailere jeg har sett minner mye om klassisk nordisk noir, dog med en del typisk “Hollywood” mikset inn, med et mørkt univers med bestialske mord. Det er snø, det er creepy stemning og det er bra foto og lyd (ut fra klippene å bedømme altså).
Filmen har fått 15-årsgrense, noe som er landets nest høyeste aldersgrense. Det bør borge for endel saftige saker.
Det jeg derimot er skeptisk til:
Engelskspråklig film hvor handlingen foregår i Norge.
Det er altså på norsk jord handlingen utspilles, men man kan bare glemme å høre og se noe som helst av norske ord og språk i filmen. All dialog som høres foregår på engelsk. All bakgrunnstekst er på engelsk. Selv ordet “politi” er fjernet fra politibilene og politiuniformer, slik at ikke uintelligente (ja det må jo være det filmskaperne anser de som) amerikanere (og engelskspråklige?) skal bli forvirret, siden “politi” ligner på ordet “polity”. Ja folk er nok så dumme at de tror politi staves “Police” verden rundt.
Ingen navn på norske aviser vises, det sies at det går i oppdiktede navn som “Norwegian Journal”, og trikken til Rikshospitalet er merket med “Oslo Hospital”, istedet for Rikshospitalet. Slike detaljer er jeg redd skal irritere meg grønn.
Men jeg ser frem til å få sett “Snømannen”. Fassbender er kvalitet, og jeg håper filmen slår an.
Plottet i Black Butterfly utspilles i en avsides fjellby der det vistnok har skjedd flere bortføringer og drap. Paul (Banderas) er en tilbaketrukket og alkoholisert forfatter som lever i ensomhet og som sliter med skrivesperre etter at kona hans forsvant. Jonathan Rhys Meyers har rollen som den mystiske og aggressive omstreiferen Jack. Tilfeldighetene (akk så lite troverdig) fører de to under samme tak etter at Paul føler han står i takkskyld til Jack, men vennskapeligheten slår raskt sprekker når Jack begynner å blande seg mer og mer inn i Pauls arbeid og prøver å ta over livet hans.
Sett det før? Joda, kanskje kan noe her gi vibber til en film som “Misery” (1990), men ikke la deg forlede til å tro at “Black Butterfly” engang er i nærheten av den kvaliteten. Man lurer selvsagt på flere ting undervies, i hovedsak hvem denne Jack er og hva han er ute etter, og hvorfor han tilsynelatende har valgt seg Paul som offer. Historien i seg selv er nokså svak, med et sjarmløst manus og stort sett dårlig regi, selv om det er litt creepy spenning som løfter inntrykket underveis.
Filmen hadde forøvrig norsk premiere på VOD i slutten av august, og er tilgjengelig for digitalt kjøp/leie hos en rekke tilbydere.
Thrilleren med Antonio Banderas og Johnathan Rhys Meyers i hovedrollene er en film som promoterer seg selv som “a killer story with a twist”. Og det stemmer forsåvidt det med twisten, filmen har nemlig to-tre overraskende twister. Bare så synd at det er nettopp det som til slutt feller filmen. Det vil si, den ene er kanskje ikke så overraskende? Faktisk er den ene av de to twistene, som begge presenteres mot slutten av historien, såpass brukbar rent narrativt med tanke på det man har sett frem til da, at “Black Butterfly” fort kunne fått godkjent av meg, og jeg satt akkurat da med en følelse av å ha sett en tidvis brukbar – men samtidig veldig lett forglemmelig samlebånds – spenningsfilm, selv om det er flere sprikende hull underveis i handlingen, og selv om manus er overtydelig flere ganger. Hadde “Black Butterfly” vært en 15-20 sekunder kortere, eller såder, hadde det muligens blitt terningkast 3. Ok, sannynligvis 2, men kanskje 3 om jeg var i godlune.
Men så vettu, så har de “kloke hoder” bak kamera fått det for seg at “nei, vi har en twist til”. Helt i de siste sekundene. Jøye meg. Og vips ble det terningkast 1 gitt. Soleklart sådan.
Det blir selvsagt vanskelig å si noe mere om hva denne siste miserable vendingen i historien dreier seg om, uten å avsløre handlingen fullstendig – noe jeg ikke vil gjøre i tilfelle noen lesere vil se dette tøvet. Denne siste “twisten” som er i filmens aller siste sekunder, er iallefall faktisk så latterlig og patetisk at det ruinerer filmen totalt. OK, en spoiler-advarsel nå. Du vil kunne føle at du har blitt holdt for narr gjennom hele filmen, noe som gjør meg som seer irritert. Du vil kunne føle at filmskaperne betrakter sitt publikum som idioter, så svak er slutten. Som anmelderen hos glimrende rogerebert.com skrev: “Oh yeah, and there`s been a bunch of murders in the town recently, which may or may not be relevant information (spoiler alert: it both is and is not relevant information”).
Inntil denne så til de grader nedverdigende slutten er derimot filmen faktisk grei skuring, hvis du ikke er særlig kresen når det gjelder denne type film. Hvor kresen man kan gjøre seg berettiget av å være når Antonio Banderas topper navnelista over skuespillere, er nå en annen sak. Banderas stotrer og grynter seg iallefall gjennom spilletiden og replikkene sine, og fremstår som like grå som jeg husker han.
Motspiller Rhys Meyers er bedre i sin dog overspilte psykopat-rolle, men hva det er folk som mener samspillet med Banderas er godt har sett, har jeg virkelig ikke forståelse for. Banderas er stiv og sliter med å holde troverdigheten oppe. Historien er dessuten som sagt veldig hullete. Hvem ved sine fulle fem ville invitert denne Jack hjem, etter å ha sett han i aksjon tidlig i filmen når de møttes? Banderas troverdighet som forfatter kan man vel også pent sagt si skurrer mer enn aksenten hans.
La deg ikke lure av sponsede filmomtaler av “Black Butterfly” hvor filmen prises opp i skyene. Dette er ikke verdt tiden (ihvertfall ikke pengene, hvis du finner på å betale for å se den).
Nummer 11 til 30 ble presentert i et tidligere innlegg, og nå er turen kommet til de 10 favorittseriene fra Norge.
Nummereringen har vært vanskelig fra 25 og nedover og topp 10. I begrepet TV-serie regner jeg dramatiserte serier, og ikke studioprogrammer med sketsjer, dokumentarserier, o.l. Varg Veum, som er blant mine absolutte norske filmfavoritter, er heller ikke medregnet på lista, ettersom Varg Veum ikke er produsert som en TV-serie, men som frittstående filmer, selv om TV 2 har sendt filmene oppdelt i to episoder en rekke ganger.
Serier fra Norge har i mange år hengt litt etter sammenlignet med seriesuksesser fra våre naboland Sverige og Danmark, men norske TV-serier har fått et skikkelig og fortjent gjennombrudd de siste årene, blant annet med norske originalserier som har fått eller skal få remaker i USA, og som har gjort det godt utenlands ellers også. Nå nettopp ble for eksempel “Mammon” sesong2 Emmy-nominert for beste utenlandske drama.
Serier jeg ikke har sett men som jeg tror har potensiale til topp 30: Buzz Aldrin (NRK), Svartsjøen (2016, Svensk-norsk grøsser/krim, TV 3 / Viaplay / Viafree), Halvbroren (NRK), Ran (TV 2), Berlinerpoplene (NRK), Taxi (NRK, 2011, jeg begynte å se den og likte den, men fikk aldri sett den ferdig!). Mange serier nådde ikke topp 30, men litt cred til Fredrikssons fabrikk, Deadline Torp (kun to episoder, så den ble litt kort), Fjortis (NRK, 2001), Frida (NRK), Nattseilere (NRK, 1988, med handling fra “eventyrøya” Senja 😀 ), Rygg i rand, to i spann (med “Dumbo og Maskefjes”, NRK, 1993)), Brødrene Dal (NRK, klassehumor, men det hører litt til barndommen for min del).
30. Himmelblå 29. Kodenavn Hunter 28. Det tredje øyet 27. Sejer 26. “Cato Isaksen”-seriene 25. Rød snø 24. NAV 23. Mot i brøstet 22. Mammon sesong 2 21. Frikjent sesong 1 20. Borettslaget 19. Okkupert 18. Etaten 17. Torpedo 16. Ved Kongens Bord 15. Valkyrien 14. Lilyhammer 13. The Julekalender 12. Kampen om Tungtvannet 11. Nobel
* Flere av seriene fra 30 til 11 kunne fort endt høyere, f eks Frikjent, Mammon sesong 2, Valkyrien, The Julekalender, Kampen om tungtvannet, Okkupert og Nobel, kanskje også Sejer og Cato Isaksen, som jeg nok husker for dårlig.
HER ER TOPP 30 NORSKE TV-SERIER – DEL 2, NUMMER 10 TIL 1
10
FOX GRØNLAND
* Kanal: TV 2 (2001, -03) * Krim/Drama, 2 sesonger, 24 episoder (ca 45 min.)
Spenningsserie som følger livet på politistasjonen på Grønland i Oslo. En hovedstad som fremstilles som gjennomsyret av dop, vold og annen kriminalitet. Med Per Frisch, Kalle Øby, Nina Woxholtt, Daud Mirza (som døde i 2014), samt en rekke andre kjente norske skuespillere i biroller og gjesteroller.
Jeg har kanskje bad taste når det gjelder denne serien, for den er langt fra den beste serien verken visuelt eller når det gjelder fremføring av replikker, samt diverse varierende skuespillerprestasjoner, men jeg liker politiserier, og av norske politiserier finns det nok ikke så mange. Fox Grønland var underholdende, men strengt tatt er den nok kunstig høyt på lista her, for flere av seriene bak er bedre (Nobel, tungtvannet, Valkyrien for å nevne noen), men her går det rett og slett på interesser for tematikk og underholdningsverdi etter mitt skjønn. Dessuten, det er jo bare ei liste, ikke vitenskap 😉
Serien gikk på TV 2, men fikk kun to sesonger. Fox Grønland ble belønnet med Gullruten for beste TV-drama 2001. Heller ikke denne serien er lengre mulig å oppdrive på nett. Serien er også tidligere utgitt på DVD.
Dramaserie om den unge psykologen Maria Blix, som flytter til det gamle hjemstedet sitt, idylliske Hvaler i Østfolds skjærgård. Det skal imidlertid vise seg å være mye annet enn bare idyll som foregår der ute. Serien sentreres rundt Maria, og vi følger flere av folkene som bor der og problemene deres. Særlig var sesong 1 fin, mens det i sesong 2 ble lagt til et speningsmoment ettersom det da var et drap under etterforskning.
I hovedrollen en sympatisk og flott Charlotte Frogner, som glimrer sammen med Ingar Helge Gimle, Lise Fjeldstad, Kalle Øby, Jorunn “Sinnadamen” Kjellsby, Jeppe Beck Laursen, Erik Hivju, Anne Marit Jacobsen, og en lang rekke kjente og litt mindre kjente, og kjære norske skuespillere.
Av og til husker man jo også serier for birollene eller små gjesteroller. Hvaler huskes selvsagt aller best grunnet Frogners vinnende vesen, men jeg husker også Minken Tveitan, Truls Einar Toftnes (som spilte den angsfulle 17-åringen Steffen), Mathias Ambjør og Odin Waage, av de veldig unge skuespillerene, og Tobias Santelmann fra før han var særlig kjent, og Lisa Loven Kongsli. Ja rekka er lang.
To sesonger ble produsert, med 12 episoder i hver sesong. Begge sesongene skal være ute på DVD, men sesong 2 har jeg aldri klart å fått tak i, og på nett, nei der ligger serien – (som med så mye annet bra norsk) selvsagt – desverre ikke.
Har du sesong 2 på DVD men ønsker å bli kvitt den sa du? Eller finnes det andre muligheter for å få sett sesong 2? Gi meg gjerne et vink! Sms 9-5-0-2-3-1-8-1 eller larsgronli hotmail punktum no 😉
8
DAG
* Kanal: TV 2 (2010-15) * Komedie, 4 sesonger, 40 episoder (ca 23 min.)
Samlivsterapeuten Dag, spilt av Atle Antonsen, som hater mennesker, og råder klientene sine til å skille seg. Mye regelrett hysterisk komikk her, men noen ganger renner det over (bl.a. erAgnes Kittelsens rollefigur etterhvert kun plagsom). Med på galskapen er i høyeste grad blant andre Anders Baasmo Christiansen, Rolf Lassgård, Tuva Novotny og Agnes Kittelsen. Dag er iallefall en av de aller morsomste seriene fra Norge, og den har også i seg mye hverdagslige situasjoner man kan kjenne seg igjen i. Til tross for sine klare komiske sider er dette også en dramaserie.Serien kan sees hos Netflix (muligens også TV 2 Sumo).
7
ABER BERGEN
* Kanal: TV 3 (2016, 2017) * Drama/Spenning, 2 sesonger (sesong 2 har akkurat startet på TV 3), 10 episoder i sesong 1 (ca 45 min.)
Advokatserien Aber Bergen er en veldig positiv overraskelse! Komiker Odd-Magnus Williamson i en seriøs rolle som advokat? Det kunne fort feilet, men neida, Williamson gjør en veldig solid prestasjon. Serien som foregår i skjønne regntunge Bergen tar oss med inn i advokatfirmaet Aber Bergen, der det nylig separerte paret Erik Aber (Williamson) og Elea Bergen Wessel (spilt av Ellen Dorrit Petersen) er to av fire advokatpartnere sammen med Diana (Line Verndal) og Magnus (ganske ukjente Torgny Gerhard Aanderaa, som spiller blind forøvrig) i firmaet de driver, som er Bergens største og beste advokatfirma.
Serien handler da også selvsagt om hverdagen der og sakene de får på bordet sitt, samt klassiske elementene med rettsdrama, interne krangler, og familiære forhold, som et sterkt sidespor. Erik Aber og Elea Bergen har nemlig også en 17 år gammel sønn (nykommer Oliander Taule) som naturligvis havner i trøbbel.
Forholdet far-sønn byr forresten på noen ganske så morsomme scener, som maner frem munterhet for oss som ser på. For Aber Bergen er en veldig underholdende serie med mye spenning i. Av og til føler man nesten at det er en krimserie man er vitne til, med advokater som vikler opp i saker. Seriens intro og progressive driv setter også tankene inn på krim eller mystikk, og serien har en fengende kjenningslåt av Sivert Høyem. Jeg får nesten litt fornemmelse av True Detectives og noen ganger litt Lov og Rett i LA, eller andre amerikanske rettskrimdramaer.
Samspillet mellom skuespillerene er godt, dialogen er bra nok, og de menneskelige faktorene er ivaretatt. Ellen Dorrit Petersen er direkte knallgod, Line Verndal som jeg har vært litt lei av en periode imponerer, selv om verken hun eller Williamsons rollefigurer er veldig sympatiske. Verndals rollefigur Diana er nemlig temmelig kjølig. Aber er en intelligent men til tider arrogant type, dog er han profesjonell og god på det han gjør, og Williamsson løser oppgaven glimrende.
I tillegg introduserer serien noen spennende nykommere forran kamera, som også ER bergensere eller i det minste skal være bergensere. Oliander Taule (18) er nevnt, jeg må si han liker jeg veldig godt i rollen som advokatsønnen, han er et spennende talent som leverer glimrende. Aanderaa er en annen jeg ikke har sett før, og også han er meget god (akkurat det med at rollefiguren skal være blind skjønner jeg ikke helt greia med ennå, selv om det har vært et par scener hvor det har kommet til nytte…). Det er faktisk han som i stor grad får de replikkene som er morsomme, noe som er bra for serien, ettersom det ville blitt veldig “åja, nå er`n Odd-Magnus Williamson komisk igjen-feeling” om det hadde vært Aber som skulle vært kontorets muntrasjonsråd. Aandraas rollefigur Magnus er iallefall som sagt blind, noe som ikke forhindrer han fra å være en utmerket advokat.
Jeg må sist men ikke minst trekke frem den nyansatte unge advokatfullmektige Unn, som spilles av Lykke Kristine Moen (ja, artig navn har hun også, jeg skal spare dere for noen ulykkelige ordspill…uuups). Hun imponerer. Det skal bli artig å få se mere av disse nye fjesene. Williamson har forsåvidt hatt seriøse roller tidligere også, vi husker han fra Kon Tiki (2012), men det var kanskje først i fjor at han for alvor fikk et “gjennombrudd” som seriøs skuespiller, med rollene i Aber Bergen og Nobel. Han er iallefall veldig god i denne serien, og ganske fornøyelig er det dessuten å se han der han sitter i kontorstoler med en stirrende bulldog i keramikk (eller noe) som ei vaktbikkje bak seg mens de moralske valgene må taes.
Ellers er det som ventet solide innsatser fra skuespillere som Lasse Lindtner, Roger Hilleren, Kjersti Elvik og jaggu dukker Bjarte Hjelmeland også opp, som seg selv i en episode. Og Hege Schøyen som Bergens ordfører. Vel vel.
Wow, dette var bra, er inntrykket mitt etter sesong 1. Jeg gleder meg allerede til en ny sesong. Også var det Bergen da. Aber liker kanskje ikke Bergen by helt. Det gjør jeg så definitivt. Det er da også befriende godt å se en serie som dette lagt til utenfor Oslo-gryta. Bare der får Aber Bergen et plusspoeng.
Noen klisjèer er det som nevnt (sympatisk sønn som flørter med kriminalitet, familiedramatikk, korrupsjon, tidvis karikerte figurer, o.l.) og noen klassiske advokatserie-saker som ikke er direkte nye for seere. Handlingen skrider ikke frem i raskt tempe hele tiden heller, selv om det noen ganger går en smule for raskt i svingene, og det blir hengende noen uløste tråder igjen. I tillegg er det nok tatt en del kunstnerisk frihet angående hvordan virkelige rettssaker foregår, har jeg latt meg fortelle av de som mener å vite. Terningkast 5 er det uansett helt fortjent med.
Aber Bergen kan sees på Viaplay, eller på gratistjenesten Viafree (om du tåler et par fire minutters reklameavbrudd som ikke kan spoles forbi).
6
THOMAS GIERTSEN: HELT PERFEKT
* Kanal: TV Norge (2011- ) * Situasjonskomedie, foreløpig 7 sesonger, 70 episoder (ca 23 min.)
Enten liker man Thomas Giertsen, eller ikke. Jeg tilhører første kategori, og selv om denne “fiktive dokumentar”-komiserien nok hermer litt og henter en del av sin inspirasjon fra serier som Klovn, Seinfeld, The Office, Curb Your Entusiasm, med flere, så betyr jo ikke det at den norske serien er dårlig. Tvert imot, Giertsen og de gærne vennene, kollegaene og bekjente av han som alle spiller fiktive utgaver av seg selv, er jækla artig! Hovedpersonen selv har også sagt at flere av episodene bygger på egne erfaringer.
Andre morsomme roller, som seg selv, har Ine Jansen, Jon Øigaarden, Henrik Mestad, Eivind Landsverk (fra TV Norges ledelse). I tillegg har alle sesongene en rekke norske kjendiser med i diverse gjesteroller.
Sesong 7 ble sluppet tidligere i 2017, og alle episodene kan sees hos Dplay.
Den norske krimthrilleren på 6 episoder som hadde greie seertall, og som resulterte i Emmy-pris for første gang til en norsk skuespiller; Anneke Von der Lippe, som spilte lensmannen i serien. Som første norske TV-serie gjennom tidene fikk serien også en remake i USA, der serien Eyewitness gikk høsten 2016 (da med 10 episoder).
På en avsides hytte på et sandtak i et skogholt utenfor Mysen blir to tenåringsgutter på 15-16 år vitne til et brutalt trippeldrap. De kommer seg såvidt unna med livet i behold, men bestemmer seg for å holde tett om det de så, av frykt for at forholdet dem imellom skal bli kjent. Når den ene ungdommen er den lokale lensmannens stesønn, og morderen dukker opp, er jakten igang. Muligens har noen et problem med seriens bakteppe og underliggende plott, vel, bu-huuu on you.
Anneke Von der Lippe er selvsagt sin Emmy-pris verdig til fulle, men er ikke den eneste som leverer skuespill av høy klasse. Det gjør også til de grader Bjørn Skagestad (særlig han), Yngvild Støen Grotmol og selvfølgelig duoen Odin Waage og Axel Gehrken Bøyum, pluss en skremmende god Per Kjerstad. I tillegg er det en rekke kjente fjes å se i serien, som leverer godt, som Tobias Santelmann, Mariann Hole, Nils Nordberg, Cecilie Mosli, Anderz Eide, Reidar Sørensen, med flere, mens jeg må legge til at jeg ikke ble helt overbevist av verken Kim Sørensen, Frank Kjosås eller Fridtjov Såheim. Terningkast 6 er nok å ta hardt i, men en soleklar femmer er det iallefall.
Serien ligger ikke på NRKs nett-TV lengre, men er nå å finne hos HBO Nordic. Den er ikke gitt ut på DVD i Norge. I Storbritannia er den derimot i salg på DVD, og kan fortsatt bestilles både via Amazon og Platekompaniet. Dessuten er den mulig å finne på “diverse” steder på nett…
Den norske serien er glimrende, for all del, og byr på mye spenning og nerve, men den amerikanske remaken er faktisk bedre.
Tragikomisk drama, om en dysfunksjonell familie, et rent galehus faktisk, på flere fronter. “I sentrum av historien står 36 år gamle verpesjuke Georg – en god gutt med angst for å ha arvet sin fars sinnslidelser og sin mors nevroser” (nrk.no). Spesiell serie, absurd, ja absolutt, men aldri over grensen til å ikke være troverdig helt ut, en serie som utvilsomt traff en nerve hos mange.
Sentralt i serien er forholdet mellom en sønn, broren, den lesbiske moren og en forfyllet far, sistnevnte fantastisk bragt til live av Stein Winge. Til dags dato har jeg ikke sett noen norske skuespillere gjøre en mere gjennomført knallsterk rolletolkning som miksen av alkoholisert og sinnslidende. En kraftprestasjon av Winge, og full cred til castingen som er gjort, for i denne serien mer enn de absolutt aller fleste andre norske serier mener jeg at rollekarakterene sitter helstøpt. Noen av de grenser til det karikerte innimellom, som Winges muligens, men det er noe av det geniale med serien.
Ellers er det bunnsolid spill av Anders Baasmo Christiansen, som virkelig er strålende, Anders Danielsen Lie, Tone Danielsen og Viktoria Winge i de andre ledende rollene.
Serien er, nok en gang, sjokk, desverre ikke tilgjengelig på nett (om jeg tar feil, si gjerne fra), men er utgitt på DVD.
NRK P3 Filmpolitiet dundra på stortromma, og gav Koselig med peis terningkast 6. Jeg er tilbøyelig til å si meg enig, for serien har utvilsomt et særpreg som gjør at den skiller seg ut i seriejungelen. Ingen andre norske serier er som denne, for på samme tid som Koselig med peis er hysterisk morsom til tider, er den også et vondt og alvorstynget samtidsdrama som tar samfunnet på kornet.
Gode gamle Marve og Moder`n må se seg slått denne gang. Fleksnes er imidlertid utvilsomt den norske serien som har gledet meg mest av alle opp igjennom årenes løp, og som jeg kan se om og om og om og om igjen uten å gå lei.
Rolv Wesenlund. En av de største av alle i norsk humors historie. Sammen med en tvers gjennom fantastisk Aud Schønemann måtte resultatet bli fenomenalt med de to legendene. Tidenes beste norske komiserie.
Så får det så være at det “bare” blir 3. plass på denne lista, det kunne like gjerne blitt topp.
Serien er å anse som en tidløs klassiker iallefall. Fleksnes ligger tilgjengelig på NRK Nett-TV.
At ikke denne serien er tilgjengelig for publikum på nett-TV eller en eller annen strømmetjeneste er rett og slett til å grine av. Så bra er den nemlig. Og den kunne fort fått førsteplass på denne lista, men blir såvidt slått. Jeg har da også sett seriens 8 episoder fra start til slutt ihvertfall fire ganger totalt. Heldigvis har jeg serien på DVD, men for nye seere er det nok svært vanskelig å oppdrive den (?), annet enn via bruktsalg. Imidlertid har jeg sett annonser på finn.no der selgere krever flerfoldige hundrelapper for dvd-settet som består av tre dvd-plater.
Serien følger en ung politimann som havner dypere og dypere i trøbbel etter at han begynner å involvere seg i livet til en kvinne han begynner å hjelpe, noe som skal få store konsekvenser. Trond Espen Seim gjør sin aller beste rolle (ja, faktisk bedre enn jeg syns han er som Varg Veum, som jeg digger) i hovedrollen som den idealistiske politimannen som må gå på kant med loven, mens den kvinnelige hovedrollen fylles av Ane Dahl Torp, som nok også gjør en av sine aller beste roller.
“Seriens hovedperson, Sverre Fjeld (Trond Espen Seim) kommer fra Elverum og tar etter endt utdanning praksistiden sin ved Stovner politikammer. Ute på patrulje kommer han i kontakt med Trude (Ane Dahl Torp), som gjennom sin eksmann er trukket inn i et kriminelt miljø. Etter hvert begynner han å engasjere seg mer enn sunt er for å hjelpe den unge kvinnen og hennes lille datter Sara til å få et bedre liv.
Når Sverre havner i klemme mellom samvittigheten og loven, gjør han et skjebnesvangert valg. Snart begynner snøballen å rulle, og problemene tårner seg opp for ham. Imens venter ungdomskjæresten og forloveden Randi (Tone Mostraum) intetanende hjemme på storgården i Elverum og forbereder bryllup.” (Kilde: wikipedia)
“Allerede før begrepet nordic noir ble anvendt for å beskrive en fremtredende tendens og egenskap ved nordiske kriminalfortellinger, hadde vi i Norge en noir tv-serie så god som noen. Svarte penger – hvite løgner inneholder det meste av det vi til vanlig forbinder med noir: Foruten en kriminalintrige, tvetydige karakterer, et univers med et uklart moralsk kompass, en marerittaktig utvikling av hendelsesforløpet, og en slutt fri for lyspunkter”. (Kilde: NRK Filmpolitiet)
Serien har også mange gode biroller, jeg vil særlig trekke frem Jan Sælid som spiller kjeltring, Per Schaanning (som er en god men vel noe underkjent norsk skuespiller), Janne Formoe og Tone Beate Mostraum. Bak serien står den fremragende serieskaperen Jarl Emsell Larsen.
Veldig spennende, med troverdige rollekarakterer og miljøskildringer (jeg har naturligvis ikke inngående kunnskaper om miljøet i Politiet, men det føles ekte og det er det viktigste, noen filmmatiske friheter er selvsagt lov i en fiksjonsserie), og det er et velskrevet manus, men dog kan det hende at ikke alle vil være lykkelige over seriens mørke vending?
Ihvertfall en klokkeklar anbefaling, hvis du skulle finne serien noe sted.
Har du fulgt Filmhjerte en stund kommer neppe dette overraskende. Jepp, nok en liste med Skam på topp. Uenig i valget? Det er lov det, dette er Filmhjertes favoritter 😉 Tidenes norske seriesuksess må man vel ha lov å kalle nettseriefenomenet Skam, hvor vi følger livet til en gruppe elever på Hartvig Nissen Videregående Skole i Oslo. Temaer som russetid, manisk sykdom, voldtekt, homofili, vennskap, krangling, utroskap, religion, tilgivelse, mobbing, og gruppepress er noen av de mange temaene serien har tatt opp på en imponerende måte.
I USA fikk serien så mange fans at Even og Isak fra sesong 3 nylig ble kåret til “Årets TV-par” av det store amerikanske magasinet E! sine lesere til tross for at serien altså ikke har vært sendt på TV i statene, og ikke er produsert med engelsk teksting (teksting og formidling av episoder har engasjerte fans sørget for, internett lever!). Faktisk er det vel kun i de nordiske landene at den har blitt vist på TV, men har fans fra en rekke land.
Som kjent er seriestrukturen helt annerledes enn i andre serier, klippene ble lagt ut på nett i “sanntid” (altså, hvis historien fant sted fredag klokken 21:21 ble klippet publisert fredag klokken 21:21 osv), og senere klippet sammen til en ukentlig TV-episode. Tilsammen ble 43 slike episoder satt sammen av alle klippene i de fire sesongene Skam varte.
Selvsagt er de unge uerfarne skuespillerene regelrett glimrende. De som har fått mest omtale og blitt de største stjernene er naturlig nok i første rekke Tarjei Sandvik Moe (Isak) og Henrik Holm (Even) etter den grensesprengende sesong 3, men Skam har utvilsomt gjort superstjerner også av Thomas Hayes (William), Josefine Frida Pettersen (Noora), Marlon Langeland (Jonas), Lisa Teige (Eva), Ulrikke Falch (Vilde), Iman Meskini (Sana), Ina Svenningdal (Chris), Herman Tømmeraas (Chris), Carl Martin Eggesbø (Eskild), David Alexander Sjøholt (Magnus), Ruby Dagnall (Emma, også kjent fra spillefilmen “Rosemari” fra 2016, jeg vet ikke hvilken rolle som kom først), Rakel Øfsti Nesje (Linn), Cengic Al (Yousef) og Sacha Kleber Nyiligira (Mahdi), og resten av gjengen. I tillegg har jo julesangen/salmen “O Helga Natt” fremført av Nils Bech fått sin renessanse og en ny dimensjon, og i sesong 4 ble Hkeem og Temur sin låt “Fy faen” en skikkelig monsterhit! For ikke å snakke om oppturen en artist som Gabrielle har fått takket være Skam, med “Fem fine frøkner” blant annet.
Skam er også serien som gjorde det norske språket kult, langt utenfor landegrensene. Ja faktisk som gjorde Norge kult. Uttrykket å hooke ble en landeplage, og det samme ble ord/uttrykk som ass (nei, det er ikke ordet for ræ**), serr, føkkboy, rulling, rulleplass, og så videre……..men selv fant jeg mine uskyldige favorittord fra de fiktive chatteloggene på skam.p3.no, med “Ait” og “K” 😉
Hele sulamitten ligger tilgjengelig (for deg med norsk/skandinavisk IP-adresse) på NRK Nett-TV og skam.p3.no.
Har jeg glemt noen serier nå så får det stå sin prøve. Dette er Topp 30 Norge!
Sett gjerne opp dine favorittserier i kommentarfeltet 🙂
Rebecka Martinsson er en ny krimserie fra det nordlige Sverige, som til tider serverer severdig krim.
Serien ble tidligere i år sendt på svensk TV, og har akkurat hatt sin premiere i Norge, hvor statskanalen sender serien på mandagskveldene. Etter at episodene er vist på TV er de også tilgjengelig på NRK Nett-TV i fire uker, så benytt sjansen nå.
Medvirkende: Ida Engvoll, Eva Melander, Ville Virtanen, Lars Lind, Thomas Oredsson, Jakob Öhrman, Göran Forsmark, Stina Ekblad, Niklas Engdal, Samuel Fröler, Jesper Malm, med flere.
Aktuell: Seriestart i Norge var på NRK 1 18. september.
NRK1 sendte 18. september den første episoden av den nye krimserien “Rebecka Martinsson”, hvor handlingen utspilles helt nord i Sverige, i Kiruna og områdene rundt.
Selv gadd jeg ikke vente på rikskringkastingen, og har sett hele sesong 1 på svensk TV hos CMore.
Det ble en blandet opplevelse.
Serien er nemlig litt rotete. Men, la meg si det før jeg starter, at på sitt beste er dette god krim som absolutt er verdt å se. Det er dog en del minuser også.
Krimserien som er basert på fire bøker (med rollefiguren Rebecka Martinsson) av Åsa Larsson er først og fremst litt for kjedelig halvparten av tiden. Hva serien vil, er jeg heller ikke helt sikker på. Å forstå rollefiguren Rebecka, er heller ingen enkel kunst. Et annet merkelig valg man har gjort er at det som er seriens hovedrolle, egentlig bare har en birolle i en del episoder.. For det er politietterforskeren Anna Maria Mella som egentlig styrer showet og er mest i fokus i flere av episodene.
I Sverige, der serien gikk for godt over et halvt år siden, fikk den først og fremst kritikk for dårlig språk. Rebecka som kommer fra tettstedet Kurravaara litt over en mil nordøst for Kiruna, uttalte nemlig ikke stedsnavnet på stedet hun er vokst opp riktig. Hun sa rett fram “Kurravarra”, noe som tydeligvis har opprørt de innfødte, da det vistnok uttales “Koravaara”. Så er da skuespiller Ida Engvoll langt fra norrlending heller, men derimot fra Hälsingland langt lengre sør i Sverige. Heller ikke Eva Melander i rollen som Mella går fri fra språkpolitiet, og har fått ord på seg for å ha en litt for tydelig fikset dialekt.
Språket er dog ikke det jeg legger merke til her, men jeg registrerer kritikken (men som vel ikke akkurat har rammet Wallander-serien, hvor det ikke er så mange som taler Skåne-dialekt, for eksempel). Så angående språket er det ikke noen store minus for min del her, annet en at lyden noen ganger er litt dårlig (vanskelig å høre hva som sies).
Derimot er manuset ikke av beste merke. Scenografien og den geografiske tilhørigheten kommer heller ikke tydelig nok frem syns jeg, og skuespillerprestasjonene ligger nok ikke på øverste nivå. At man dessuten har valgt å presse hele fire krimbøker fra Åsa Larsson inn i en åtte episoders serie på omlag 40 minutter i hver episode, gjør nok også sitt til at mange snarveier må tas.
La oss ta scenografi og det å utnytte landskapet i og rundt Kiruna. For Kiruna, og mye av Norrland, skulle passe utmerket godt for å skape en spennende krim. Landskapet er vidt, det er til tider ugjestmildt, det er dype grønne skoger, eller mørke, grå, svarte og vinterkledde skoger, alt ettersom årstiden, og avsidesliggende små steder, pluss et Kiruna som har en mystikk over seg i en slik setting. Men på disse områdene har man ikke, føler jeg, klart å utnytte til fulle de fordelene man kan finne i det norrlandske landskapet. Noen mener dog at det er et pluss, at man ikke peiser på med masse unødvendige backdrop kun for å få en spektakulær natur i bakgrunnen.
Javisst er det et og annet oversiktsbilde over Kiruna eller vide vyer, over øde vegstrekninger med dyp skog på begge sider, et islagt Torneträsk (Torneträsk er en innsjø som strekker seg over mange mil på strekningen fra Abisko mot Kiruna) og en del fjellvann, men jeg syns det hele blir for oppstykket og lite konsekvent. Eller, det er vanskelig å forklare, det føles som om det kunne vært gjort litt mer spenstig. Jeg syns og det blir litt stereotype rollefigurer og miljø tidvis.
Ida Engvoll og Eva Melander i rollene som Rebecka Martinsson og Anna Maria Mella.
Serien på 8 episoder, er dessuten lagt opp sånn at det ikke er en enkelt sak som strekker seg over alle episodene. Etter to episoder er en sak oppklart og løst, og det dukker opp nye mysterier. Her ligger også en av seriens fallgruver, som den desverre har klart å snuble i. Serien gir en plausibel forklaring på hvorfor Rebecka, som har en påstartet og stor karriere foran seg som advokat i Stockholm, i 1. episode reiser hjem til Kurravaara og Kiruna for å delta i begravelsen til en venn som er funnet død. Hun vikler seg raskt inn i etterforskningen og avdekker at vennens død var et mord. Men når saken etter en smått sjokkerende slutt på episode 2 er oppklart, står det egentlig som et åpent spørsmål om hvorfor hun blir værende i nord, i Kurravarra, eller om det nå egentlig er der hun holder til? Inngangen på episode 3, som i tid har gjort et mange måneders byks fremover i tid er nenlig ganske så rotete.
Det tys dessuten til litt for enkle løsninger og snarveier, som gjør at det blir brister i fortellingen. Det mangler litt dybde.
Ikke er det engasjerende nok heller hele tiden, og da som sagt særlig i midtpartiet. Rebecka fremstår som alt for innesluttet og plaget, uten at vi gis et skikkelig backdrop om hva det er med fortiden hennes i Kurravaara som hemmer henne. Ikke før helt mot slutten på sesongen får vi noen bra svar på det. Engvoll har dessuten en lite spennende mimikk, enten sitter hun med halvåpen munn og ser tenkende/mystisk ut i luften, eller er på bristen til å rakne. Det blir for introvert. Jeg syns Engvoll med fordel kunne fått vist noen flere følelser, og jeg må vel og si jeg syns hennes tilstedeværelse i en del av mordetterforskningene er noe merkelig. I de siste episodene er hun derimot god.
Jakob Öhrman (til venstre) spiller politihundefører.
De to politietterforskerne Mella (Eva Melander) og Sven-Erik Ståhlnacke (Thomas Oredsson) fremstår heller ikke akkurat som etatens muntrasjonsråd, men begge gjennomfører rollene på det jevne. Dårlig er de ikke, troverdigheten er grei nok, men de er ikke utpreget interessante eller spennende. Den ene starter som gravid, får unge og blir surere og surere, mens den andre, Stålnacke, muligens greit nok for serien, er den mer stille typen som ikke snakker for mye, en overtydelig stereotyp utgave av en mannsperson fra Norrland, har jeg latt meg fortelle.
Serien mangler nok de store trekkplasterene på skuespillersiden. Engvoll har en del filmer på CV`en sin, men er nok ikke av de absolutt ypperste skuespillerinnene vårt naboland har å by på etter min mening, og brorparten av ensemblet befinner seg helt på midten av treet, det er ikke så mange som utmerker seg verken veldig positivt eller i negativ retning. Samuel Fröler (som bl.a. huskes fra Nobel) har en for kjedelig birolle, men klarer å irritere seerne litt som den selvgode politijuristen. Et pluss er forresten veteranen Lars Lind, som spiller Rebeckas hjelpsomme nabo, og finske Ville Virtanen som patolog er ganske munter (jada, selvsagt er det typisk krimserie at han som jobber på likhuset har den mest ironiske humoren og alt det der). Jeg vil også trekke frem Jakob Öhrman som spiller hundeføreren Krister, som får et godt forhold til Rebecka.
Seriens klart beste avsnitt er de to siste, samt de to første. Disse fire episodene er ganske bra. Midtpartiet med episodene 3-6 er derimot for kjedelige og famler litt formålsløst fremover. Rebecka får seg jobb som politijurist (eller hva man skal oversette det til norsk med?) hos politiet i Kiruna, men klarer seg vel ikke helt greit i stillingen. Scenografien og bakteppet i de to første episodene er gråere og mere livløst enn det blir fra E3 og utover. Så på det området blir det en positiv progresjon.
Jeg virker kanskje vel negativ til en hel del av serien, men for all del, serien funker fint for å slå ihjel tid med, og jeg synes det er et pluss med seriens lokasjon, som altså er Kiruna, og distriktet rundt (samt litt i Stockholm). Jeg syns det er kult med handling som utspilles i Kiruna-regionen. Norrland (fylket) og det nordlige Sverige har fått et solid filmløft de siste par årene med en rekke innspillinger som er lagt dit. For Kirunas del har for eksempel to høyprofilerte serier satt byen på krimkartet, gjennom “Midnattssol”, en serie som jeg likte godt, men som har måttet tåle hard kritikk fra de svenske kvenene og samene for seriens fremstilling av dem, og “Rebecka Martinsson”.
Åsa Larssons Rebecca Martinsson får et godkjentstempel , og jeg vipper terningen såvidt over på 4 (fire filmhjerter) takket være en spennende sesongavslutning. Toppen av svensk krim nærmer den seg ikke. På sitt beste er den god, men for det meste er den bare midt på treet og innimellom middelmådig. Ikke dårlig, for da hadde jeg ikke giddet se alle episodene, men det er nok en fordel å verdsette nord-Sverige, krim generelt såklart, og en sjanger hvor krim og drama sys sammen. Filmhjerte gir en anbefaling, for alt i alt liker jeg serien mer enn jeg ikke liker den. Det er verdt å sjekke ut Rebecka Martinsson.
* PS: Filmen “Solstorm” fra 2007 er også en filmatisering av en Åsa Larsson-bok om Rebecka Martinsson med handling i Kiruna. I filmen har Izabella Scorupco rollen som Rebecka.
** PS II: Serien har ètt norsk innslag. I 2 av episodene (nr 3 og 4 tror jeg det var) spiller Kirsti Stubø fra Norge en av birollene (“Ester Kallis”).
*** PS III: Det er ikke bestemt om det blir laget sesong 2 av “Rebecka Martinsson”.
Kommenter gjerne hvis du har synspunkter om serien 🙂 Snakkes!
Høst betyr nye TV-serier, og denne høsten byr på flere norske nyheter. Både Aber Bergen og Okkupert er like rundt hjørnet med ny sesong, og ettersom Filmhjerte digger norske serier, er dagens filmbloggpost en hyllest til noen av undertegnedes norske seriefavoritter.
Filmhjerte har nemlig satt opp en liste over sine norske favorittserier, gjennom tidene sånn cirka.
Lista er delt opp i to innlegg. I dag presenteres fra nummer 30 til 11, mens nummer 10 til 1 kommer i et senere innlegg om en ukes tid eller noe, så bare følg med 😉
I utgangspunktet hadde jeg kun laget lista med drama-, krim- og spenningsserier, og utelatt komedier, ettersom jeg syns det er litt vanskelig å sette komikk opp mot mere seriøse serier. Men jeg har til slutt valgt å slå det sammen til en liste. I begrepet TV-serie regnes da alle dramatiserte serier, og ikke studioprogrammer med sketsjer, dokumentarserier, o.l.
Serier fra Norge har i mange år hengt litt etter sammenlignet med seriesuksesser fra våre naboland Sverige og Danmark, men norske TV-serier har fått et skikkelig og fortjent gjennombrudd de siste årene, blant annet med norske originalserier som har fått eller skal få remaker i USA, og som har gjort det godt utenlands ellers også.
Tidligere har jeg laget lister over favoritt-komiserier (der mange norske er med) og adventskalender-serier. Disse finner du i lenkene nedenfor.
Ganske bra, men noe utdatert spenning, som likevel gir et nostalgisk tilbakeblikk.
26. SEJER (NRK, fire miniserier i 2000, -02, -03 og -06, Krim basert på bøker av Karin Fossum)
Bjørn Sundquist i tittelrollen som politietterforsker Konrad Sejer (og Christian Skolmen som assistenten hans). Sejer – Se deg ikke tilbake, – Djevelen holder lyset, – Elskede Poona, – Svarte sekunder.
25. Miniseriene basert på Unni Lindells krimbøker med etterforsker Cato Isaksen (NRK, fire miniserier i 2005 og -08, Krim)
Reidar Sørensen spilte hovedrollen som politietterforsker Cato Isaksen. Orkestergraven, Honningfellen, Drømmefangeren, Nattsøsteren, Slangebæreren, Sørgekåpen.
24. NAV (TV Norge, 2012, 10 episoder, Komedie)
Oppfølgeren til NRKs Etaten fra 2006.
23. MOT I BRØSTET (TV 2, 1993-97, komedie, 8 sesonger, 142 episoder)
Elsket. Og hatet. Var hysterisk morsomt og komisk en gang i tiden. Ikke like stor fan av serien nå lengre, men serien er helt klart med på denne lista likevel på grunn av gamle meritter. Komiserien er selvsagt smått legendarisk innen norsk TV-historie hvor den vil stå som en av de største seersuksessene, i første rekke takket være Nils Vogt, Sven Nordin og Arve Opsahl som leverte komikk på løpende bånd, og selvsagt også takket være seriens skaper, Tore Ryen, såklart.
Sesong 2 med Jon Øigarden, Trond Espen Seim (som statsminister) og Ingar Helge Gimle var ganske bra og spennende, med en slutt som satt som ei kule. Sesong 1 var derimot elendig syns jeg.
Frikjent sesong 1 var faktisk veldig god, og en skikkelig nyvinning innen norsk TV-drama. Jeg mener uten tvil at sesong 2 aldri burde vært laget med den slutten serien fikk, OG at slutten på sesong 1 ville vært en veldig god slutt på Frikjent. Uten den ekstremt skuffende slutten på serien hadde jeg garantert løftet Frikjent opp blant topp 10. Nicolai Cleve Broch og Synnøve Macody Lund er de jeg likte best i Frikjent.
Robert Stoltenbergs persongalleri fra Tertitten Borettslag. Hvilken figuer er din favoritt? Selv må jeg si jeg alltid har syntes den mest festlige er Piirka, samt Narvestad sjøl, søstera Ruth (spilt av Sidsel Sørlie), og kanskje Linda Johansen.
19
OKKUPERT
* Kanal: TV 2 / Netflix (2015), 1 sesong, 10 episoder. Sesong 2 kommer på TV 2 / Viaplay/Viafree * Politisk thriller
Veldig annerledes serie med tanke på plott. Henrik Mestad spiller statsminister under russisk okkupasjon, og Eldar Skar er blant de som er aller best. Spennende og noe nytenkende serie, men muligens med en smule søkt handling til tider, og en del varierende skuespill, blant annet en Vegar Hoel (spiller en journalist) som man bortimot må ha tolk for å forstå når han sier noe (m.a.o. snakker fryktelig utydelig). Nå er han uansett ikke aktuell for sesong 2 da 😉 Okkupert anbefales, og jeg er spent på fortsettelsen.
Atle Antonsen, Ingar Helge Gimle, Jan Sælid på sitt beste, i serien som tar norsk byråkrati på kornet.
17
TORPEDO
* Kanal: TV 2 (2007) * Thriller, 4 episoder (ca 50 min.)
Jørgen Langhelle spiller godt som pengeinnkreveren som havner i et aldri så lite helvete når et oppdrag skjærer seg, men vær forberedt på å måtte ta i bruk undertekster om du skal se denne ganske spennende miniserien, for Langhelles dialog er ikke helt enkelt å forstå i Torpedo…
En serie som jeg husker null og nix fra, annet enn at jeg vet jeg likte den. Serien var i allefall en politisk dramathrillerserie, der helseministeren stod i fokus.
Anneke von der Lippe hadde hovedrollen, og ble behørig rost for sin innsats som politikeren som på kort varsel må tre inn som ny helseminister etter at forgjengeren på mystisk vis døde under en tjenestereise i Russland. Som første norske skuespiller ble hun nemlig nominert til den internasjonale Emmy-prisen.
Et gjensyn hadde vært svært ønskelig, men å oppdrive serien er tydeligvis ikke mulig. NRK har ikke rettighetene til å vise serien på nett-TV, og det er knapt nok mulig å finne et vettigt bilde fra serien ved hjelp av google…
Sitter du med info om hvor det eventuelt er mulig å få sett serien igjen? Vel, jeg hører gjerne fra deg på larsgronli hotmail punktum no 😉
Tore Bergstrøm og Leidulv Risan er seriens skapere, og har selskap av bl.a. Arne Berggren og Roy Jacobsen på manus.
Om gangsteren Frank som rømmer New York, og slår seg ned under nytt navn på Lillehammer, der han starter mer eller mindre lyssky forretninger sammen med stedets brokete forsamling av ymse personer.
Kun sesong 1 og 2 er tilgjengelig på den norske Netflix. Hos NRKs nett-TV ligger den ikke lengre. Serien er imidlertid også gitt ut på fysisk format.
I 2013 meldte NRK at Lilyhammer var solgt til over 130 land. Noe som selvsagt i stor grad kan tilskrives artisten og superstjernen Steven Van Zandts deltagelse. Av norske “stjerner” er vel Trond Fausa (Aurvåg) den som er best, men jeg vil også trekke frem Anne Krigsvoll (en av hennes bedre roller), og det er morsomt med Tommy Karlsen da (“Proffen” fra Pelle og Proffen). I tillegg har serien en hel hærskare av velkjente nye og gamle norske skuespillere på rollelista.
Ganske underholdende serie, men mye fjas også etterhvert, og ikke minst i negativ forstand gir Fridtjov Såheim (som ellers har gjort flere gode roller, bl.a. en sterk innsats i en av mine norske favorittfilmer; “Sammen“, 2009) liv til DEN uten sidestykke mest irriterende rollefiguren i norsk serie- og filmsammenheng jeg noensinne har sett. Jeg holdt på å hive TV`en ut vinduet hver gang han dro igang den åndssvake latteren eller åpna kjeften til rollefiguren sin og sa noe…. Noe anmasende serie, men den er ikke mer enn den gir seg ut for å være, ment som underholdning.
Eilif Skodvin og Anne Bjørnstad er serieskaperne bak Lilyhammer.
Årets første storsatsning fra NRK i 2017 var denne spennende undergrunnsthrilleren med Sven Nordin og Pål Sverre Hagen i hovedrollene. Serien handler om en frustrert lege med en dødssyk kone, og en konspirasjonsteoretiker/dommedagsprofet som starter en illegal hemmelig klinikk i den nedlagte Valkyrien stasjon i Oslos undergrunn.
Valkyrien har 8 episoder, og kan sees hos NRKs nett-TV der den etter statskanalens lovnader skal være “Alltid tilgjengelig” (og er også i salg som fysisk kjøpefilm). Har du ikke sett denne ennå så anbefales den absolutt, for den er en nyvinning og introduserer oss for et nokså originalt plott, om enn med noen troverdighetsbrister kanskje, men det gjør ikke så mye, det er som vi vet fiksjon.
Pål Sverre Hagen fikk forøvrig Gullruten for beste skuespiller i en TV-serie, og Valkyrien fikk Gullruten for beste TV-drama, begge prisene for TV-sesongen 2016-17.
Serieskaper/regissør er Erik Richter Strand.
13
THE JULEKALENDER
* Kanal: TV 2 (1994) * Komedie/Eventyr/Julekalender, 24 episoder (ca 10-15 min.)
TV 2 sin braksuksess av en advents- og julekalender! Noe av det mest urkomiske og ustyrtelig morsomste som noen gang er vist på norsk fjernsyn er scenene med Olaf og Gjertrud Sand, og Benny, mens de tre nissene ikke var like hysterisk morsomme hele tiden, men som til gjengjeld serverte den uforglemmelige landeplagen “The Støveldance”, og en uforglemmelig mix av norsk og engelsk.
På denne lista blir det dog “kun” nummer 13, som ikke betyr at det ikke er råbra! Isolert sett får den terningkast 6 for den absurde men likevel så folkelige humoren og komikken, men blir likevel passert av noen serier med lavere terningscore, ettersom jeg verdsetter og plasserer spenningsserier og drama over komikk når det kommer til kvalitet. Serien er å finne i salg på DVD.
13. plass? “ – “Bob bob bob!!!” – “Det va no som svarte!” – “Ja vi får håp det bli likar imårra!” – “….det vill`a bære værre lækkert!”
NRKs suksess fra 2015, om de alliertes aksjonen mot tungtvannsfabrikken på Rjukan under 2. verdenskrig, som ødela for tyskernes atombombeplaner. Hvordan serien gjorde det i utlandet har jeg ikke sjekket, men her på berget var den en gigasuksess med glimrende seertall.
Medrivende og spennende serie, selv om historien vel burde være kjent nok. Kvalitetsmessig fortjener den høyere plass enn nr 12, men da denne lista baserer seg på mine interesser og sånn så får den nøye seg med tolvteplassen, ettersom andre verdenskrigtematikk ikke er det jeg liker aller best, men Kampen om tungtvannet er så definitivt en kvalitetsserie.
Mange gode og fortsatt forholdsvis unge (i alderen 25-40), og flere up-and-coming stars, av norske skuespillere er det også her, med navn som Espen Klouman Høiner, Torstein Bjørklund (fra Tromsø, det må nevnes såklart), Ole Christoffer Ertvaag, Mads Sjøgård Pettersen, Eirik Evjen, Benjamin Helstad, Tobias Santelmann, Christian Rubeck, Frank Kjosås, samt veteraner som Dennis Storhøi, Stein Winge, Espen Reboli Bjerke, danske Søren Pilmark, og en del tyske skuespillere som jeg ikke skal skryte på meg å ha hørt om fra før.
Serien ligger desverre ikke lengre på NRKs nett-TV, men er å finne i salg på DVD og Blu-Ray.
Fra Per-Olav Sørensen, serieskaper og regissør av suksess-seriene Halvbroren og Kampen om tungtvannet, kom en ny storsatsing på NRK i 2016, og med Sørensen ved roret borger det for kvalitet.
Aksel Hennie har (merkelig nok sikkert) aldri vært i nærheten av mine fremste favoritter blant norske skuespillere. Imidlertid syns jeg han er svingod i Nobel, der han spiller Erling Riiser, en Afghaninstan-spesialsoldat på perm som havner i trøbbel når han får en melding om at en gammel kjenning fra Afghanistan befinner seg i Norge. Til samme tid pågår det fredsforhandlinger mellom norske myndigheter med Taliban involvert, og snart er det fredsprisutdeling. Etter min smak er dette Hennies klart beste rolle til nå i karrieren. Jeg kjøper rollekarakteren hans 100 prosent.
Seriens premiss bygger ellers på temaer som ikke er blant de jeg er mest interesserte i på film, med storpolitiske konspirasjoner, forhandlinger og midtøsten-problematikk, imidlertid vil jeg nok en gang si at serien likevel leverer sakene sine meget sterkt.
Nobel har nemlig mye spenning i seg, skuespillerprestasjoner som er troverdige nok, et plott man kjøper greit, og den skildrer en krig vi vel egentlig ikke kjenner så alt for godt til, uten at serien på noe tidspunkt blir kald og følelsesløs. Nobel bidrar nok også til at mange lærer litt om hva Norges deltagelse i denne konfliktfulle og farlige delen av verden fører med seg for de involverte (selv om det “bare” er en fiktiv handling er det lærerikt).
Årsaken til at serien ikke havner høyere på listen min er sammen med tematikken også enkelte sidespor som ikke er like bra, og noen rollekarakterer som ikke blir tydelige nok, litt for typepreget eller ikke overbevisende nok. Halvard Holmen, standupkomiker (!) Andre Jerman, Ellen Horn (!), noen av afghanerne, samt Erlings far (spilt av svenske Samuel Fröler, litt merkelig valg kanskje?) er noen av skuespillerene jeg ikke syns gjør det så bra som ønsket, og et (fiktivt) innslag fra “Dagsrevyen” på NRK er fryktelig svakt, noe som i sum må sies å trekke ned litt.
Det som derimot er veldig bra er den trykkende dirrende spenningen i scenene som skal foregå i Afghanistan (vistnok filmet i Tsjekkia og Marokko). Soldatoperasjonene og fremstillingen av den norske spesialkommandogruppa er både spennende og sterkt komponert, med flere effektive grep for å skape sympati og interesse, noe seriens skapere lykkes med. Det etableres raskt et bilde av hvor sterkt vennskap som kan utvikles innad i slike grupperinger, og tenker man stereotypt machomiljø nyanserer serien inntrykket litt med å få frem de menneskelige sidene. Mye av dramaet hjemme i Norge som sentreres rundt Erling (Hennie) og en av de andre fra bataljonen oppleves også som ganske urofremkallende, med andre ord bra. Et annet sterkt trekk er samspillet mellom skuespillerene, av alle sammen er det kanskje bare Horn jeg finner helt stiv og malplassert.
De politiske drakampene, og forhandlingene innad i UD er derimot ikke så interessante å se, og den familiære krangelen som oppstår i det “Riiserske hus” er en smule rar. Men serien har et solid manus hvor det meste går som et velsmurt maskineri fra start til mål, riktignok med noen små knirk og snarveier, som dog aldri blir direkte plagsomme eller irriterende. Alt i alt er det som sagt absolutt mer enn godkjent, serien er ellers klippet godt og har en kameraføring som gir ekstra intensitet. Nobel anbefales selvsagt helt klart til deg som ikke har sett den ennå.
Hennie har selskap av flere andre kjente ansikter på rollelista, som Tuva Novotny, Danica Curcic, Dennis Storhøi, Christian Rubeck, Odd-Magnus Williamson, Kyrre Hellum, Anders Danielsen Lie og Mads Sjøgård Pettersen, med flere. Særlig Hennie, Danielsen Lie, Sjøgård Pettersen, Curcic og til dels Novotny og Williamson er veldig god i denne serien (Novotny også litt irriterende i de siste episodene der hun havner i krangel med ektemannen sin når han forteller henne det hun vet fra før, at han er soldat og hva det medfører…). Hennie får mye skryt her, men seriens monsterprestasjoner er det vel Danielsen Lie som står for i birollen sin, for han er mektig. Forresten er det produksjonsselskapet Monster som står bak denne serien 😉
Forøvrig spiller han godt han som har rollen som Erlings 10-11 år gamle sønn, Rikard. Men siden verken IMDB (da dette ble skrevet iallefall) eller andre har oppdaterte rollelister for serien som heller ikke har en rulletekst med roller knyttet mot skuespillernavn, så måtte det en runde med googling til før jeg fant den flinke guttungens navn. Amund Wiegand Blakstvedt heter han ihvertfall 🙂
Hele serien ligger tilgjengelig på NRK Nett-TV, og er dessuten også i salg på DVD / Blu-Ray .
NR 1-10 presenteres i et senere innlegg her på filmhjerte.blogg.no. Følg med 🙂
Foto: Monster/Eirik Evjen (Nobel, nederste bilde), NRK (Borettslaget, Etaten, Ved kongens bord, Nobel, Valkyrien, Sejer, “Cato Isaksen”, Mammon, Himmelblå, Kodenavn Hunter), TV 2 (The Julekalender, Mot i brøstet, Okkupert, Frikjent, Det tredje øyet), Netflix (Lilyhammer), Platekompaniet (Kampen om tungtvannet), TV Norge (NAV). Torpedo og Rød snø: ?.
Eller rettere sagt irriterende kjedelig film, i store trekk, men med små drypp av hverdagsdrama og småhumoristiske trekk som gjør den sebar. Litt merkelig må det sies å være at Wilson ikke har blitt satt opp på norsk kino, for med Woody Harrelson og Laura Dern har filmen et par kjente navn på plakaten iallefall. Litt greit er det dog, for Wilson er nok best for slumrende sofastunder med en film å hvile øyet på.
Og med mobil og facebook en betryggende kort armlengde unna…
Wilson het en av årets filmer på den anerkjente Sundance-festivalen i Utah, og er en komedie med Woody Harrelson i tittelrollen som den ensomme nevrotiske grinebiteren Wilson.
Ihvertfall kaller den seg en komedie, men personlig syns jeg det er en langdryg, tøvete og småflau film som insisterer på å skulle være intelligent med sine subtile kommentarer og betraktninger fra Wilson. Jeg har forståelse for at dette er en type humor som sikkert vil gå hjem hos noen, de som egentlig ikke liker å le eller more seg, blant annet, eller de som tror de har en smartere humor enn “bermen”. Og sikkert noen andre også, for nå overdriver jeg med vilje selvsagt, så don`t hate me if you like it 😉 Jeg har blant annet sett noen mene at filmen er perfekt for den som er singel, da den tar singeltiværelsen litt på kornet. Nja, tja, vet nå ikke det.’
Nå er vel forøvrig ikke Wilson klinisk fri heller for “bermens” humor, her serveres ord både som “nice cock”, og “You`re a cunt” mellom urinalbrukere og søstere i hårrivende slåsskamp på kjøkkenet, samt noen “rumpe- og homohumor-kommentarer”, noe som faktisk er filmens mest komiske scener, men det aller meste av humoren ligger ellers nedtonet. Det som er morsomt med filmen er de gangene Wilson er direkte i kjeften, eller får tilsvar, men også disse scenene blir litt anmasende og påtatte noen ganger.
Wilson er kort fortalt filmen om Wilson, en middelaldrende ensom eremitt som bare ser fortiden og ikke fremtiden, han bor alene sammen med den lille hunden sin, og han irriterer vettet av folk, enten det er kunder på dyrebutikken, medpassasjerer på kollektivtrrafikken, ex-er, eller tilfeldige tilstedeværende der han befinner seg. Uten at han forstår det selv, for i eget speilbilde er han fryktelig interessant og korrekt. Når Wilsons far dør blir han enda mere ensom, men når han en dag ved hjelp av en komisk date finner frem til sin fraseparerte kone, får han vite at han har en datter som han aldri har møtt.
Hele Wilsons tilværelse snus på hodet, og ting kunne ikke gått verre når han og ex-kona bestemmer seg for å finne datteren hun adopterte vekk som nyfødt for 17 år siden.
Eller er det nettopp disse omveltningene som til og med inkluderer et ufrivillig opphold avskåret fra samfunnet som var akkurat det surpompen trengte?
Woody Harrelson kler rollen godt, og spiller stort sett bra. Selv om det til tider blir overspill så kler han den lakoniske, bånn ærlige stilen rollefiguren hans har, men det gjør han også veldig vanskelig å like, noe som vel sikkert er poenget også.
Laura Dern som exen hans kommer seg ikke unna de triste øynene sine, men karakteren hennes er mye mer troverdig. Troverdig er vel heller ikke alt i handlingen heller, særlig ikke hvordan Wilson i møte med samfunnets sorte får går fra å skambankes til å bli en ener.
I dramaets (og komikkens) natur ligger selvsagt en visshet om at det er nettopp det, dramatisert film, slik at alt trenger ikke nødvendigvis være reelt og 100 prosent troverdig heller. Det er ikke en dokumentar. Likevel er det jo måten regissøren skrur alt sammen på som gjør om vi kjøper historien eller ikke.
For meg blir nemlig Wilson for mye. Han blir en for merkelig skrue.
Men med nok skrullete kommentarer og påfunn i seg, i en film med tross alt litt livsvisdom, til at Wilson skal få tre filmhjerter (terningkast 3). Under tvil.
WILSON
♥
♥
♥
–
–
–
WILSON er for tiden ikke i handel i Norge (med norsk tekst altså) på fysisk kjøpefilm, men kan altså lastes ned via kjøp hos iTUNES STORE (med norsk undertekst selvsagt, og muligens finnes den hos andre lignende norske strømmetjenester). For leie, som er langt billigere, er den tilgjengelig fra 18. september hos iTunes.
WILSON kan leies eller lastes ned hos amazon.com (uten norsk tekst), om du ikke gidder vente på norsk leierelease. Jeg har dog ikke sjekket om dette er tilgjengelig for norske kunder (men tror det er det). Filmen er forøvrig også ute på Blu-Ray/DVD i det store utland.
Norges siste rendyrka filmbutikk (eller rettere sagt videobutikk) for salg av fysisk film er historie.
Det var altså i filmbyen Haugesund at de holdt ut lengst av alle, helt frem til 31. august i år faktisk. Mens alle andre som har drevet med utleie og salg av VHS, DVD og Blu-Ray på rekke og rad har lagt inn årene de siste…eh, årene, holdt Filmgalleriet i Haugesund stand helt til i 2017. Men da videobutikken Filmgalleriet, som lenge har vært Norges siste gjenværende rene butikk for fysisk kjøpefilm og utleie av film, 31. august stengte dørene sine for siste gang, markerte det slutten på en æra her til lands: De gode, gamle, tradisjonelle videobutikkenes tid.
– Nå har jeg leid ut min siste film, og landets siste videobutikk slukker lyset for butikken slik den fremstår pr. i dag. Vi bygger om og blir ren “spillbutikk” med Bingo, Norsk Tipping og Rikstoto, forteller butikkinnehaver Knut Høyvik i et intervju med VIDEOMAGASINET, som har en fyldig reportasje om saken på nettsidene sine videomagasinet.no. Anbefalt lesestoff for retro filminteresserte.
Selv husker jeg de godt, videobutikkene, de var å finne nærmest på hvert et hjørne i de fleste byene, og et hvert lite tettsted med respekt for seg selv hadde ei videosjappe, hvor flerfoldige hyllemetere med leiefilmer av ymse slag, godterier, og etterhvert kjøpefilmer, lyste mot blodskutte store øyne på jakt etter nye perler og gamle filmskatter. Noen av sjappene hadde gatekjøkken i tillegg, noe som medførte at filmene man leide ofte hadde en eiendommelig og umiskjennelig eim av burger, pølser og annen grillmat, fett og røyk (vel, røykosen var jo noe som nok også kunne skyldes de som leide filmene vel og merke, hehe). Ihvertfall var det tider det der, når man stakk innom videosjappene, lenge før man engang hadde hørt om ord som Netflix, streaming og andre nymoderne måter å glo på film på.
Verden og teknologien går fremover og alt det der er flott, og det er enklere enn noensinne for de aller fleste å få sett film, men likevel føles det litt som et savn, tida der videosjappene var byens kuleste, selv om de ofte var litt shabby og småslitt, og filmseing hjemme var forbundet med en kassett eller ei plate man stakk i en spiller, om man da ikke skrudde på fjernsynet og ventet på kveldens film. Ikke at jeg ønsker meg tilbake til den tiden, men den gang hadde man jo ikke nåtidens teknologi, så man satt ikke akkurat og rev seg i håret heller fordi man ikke fant filmen man ville se på nett og så videre.
Fortsatt selges det, også det ifølge glimrende VIDEOMAGASINET.NO, mye film på fysisk format, men det blir likevel vanskeligere og vanskeligere å finne filmene. I butikk vel og merke, for på nett, der selges det fortsatt masse både innenlands og på import fra utlandet.
I Norge er det nemlig i hovedsak nå Coop (OBS og muligens enkelte steder Obs Bygg), Elkjøp og Platekompaniet av fysiske butikker hvor det ennå finnes et brukbart utvalg kjøpefilm. Platekompaniet finner man desverre ikke lengre nord enn i Trondheim (men de har nettbutikken sin), og OBS finns kun i Nord-Norges største byer, Tromsø, Bodø og Harstad, og disse butikkene har kun et begrenset utvalg av nyheter (noen hyllemetere men altså et brukbart utvalg av nyheter) samt litt eldre filmer, så det tynnes ut. I tillegg kan man jo slumpe til å finne en og annen lekebutikk, bensinstasjon og dagligvarebutikk e.l. med et filmstativ.
Ny spennende dramaserie fra Island med kriminelle islandske kvinner, mørke familiehemmeligheter og politisk drakamp i fokus.
Hver gang det dukker opp nytt materiale innen film og serie fra Island er det champagnekork i taket og dans på bordet her i gården (i overført betydning må vite, jeg sitter ikke og lesker meg med champis desverre), for islandsk drama har virkelig fått et realt kvalitetsboost de siste årene. Spenningsserier som den glimrende “Innesperret” (Trapped), “Mord i Reykjavik” (Case, se den på Netflix), “The Lava Field” (også på Netflix) og “The Court” har vist at islendingene behersker godt å lage mer enn bare gode spillefilmer, som det har vært en del av de siste årene, også serieformatet byr nemlig på mye velspilt, spennende og severdig. Jeg var derfor spent på den nye dramaserien “FANGAR” som nå sist i august ble sluppet for norsk publikum hos NRK1 og NRK Nett-TV.
TV-SERIE-ANMELDELSE
FANGAR (Intern. tittel: Prisoners)
Drama, Island, 2017
Sesong 1: 6 episoder (hver ep. er på ca 45 min.)
HVOR: Hele serien ligger ute nå på NRK NETT-TV, MEN ER KUN TILGJENGELIG I 3-4 UKER FRA DAGS DATO (28.08.17)
Serien hadde norsk TV-premiere på NRK1 21. august
Linda (Thora Bjorg Helga) havner på feil side av loven.
I “Fangar” er det de kvinnelige skuespillerene som er i fokus, som har de klart tyngste og viktigste rollene, noe som vel ikke har brukt å være normen. Serien som er en dramaserie, kan nok like gjerne kalles et spenningsdrama som føyer seg inn i rekken av den mye omtalte nordisk noir-genren. Men fenger “Fangar”? (det ordspillet måtte jo komme ;p).
Islandske dramaproduksjoner innen film og serie har tiltrukket seg mye oppmerksomhet på grunn av sine ofte særegne og dypt fascinerende landskap og valg av locations. “Fangar” serverer intet spennende naturbakteppe, men likevel derimot en ganske spesiell særegenhet som man kanskje ikke så ofte engang tenker særlig på at eksisterer, da vi tas med innenfor lukkede dører og inngjerdinger i et fengsel for kvinner i Reykjavik. Eller rettere sagt Islands eneste kvinnefengsel.
Dit ankommer seriens hovedperson Linda, etter at hun har blitt fengslet for å ha gått til et voldelig og brutalt angrep på faren Torvaldur, en velkjent og anerkjent toppolitiker. Datteren, som er familiens sorte får selv om hun både er utdannet og velartikulert, risikerer lang fengselsstraff. Om hun velger å avsløre mørke familiehemmeligheter som ligger bak angrepet kan oppholdet innenfor murene bli kortvarig, men familien vil rystes til grunnvollene.
Vi følger livet innenfor fengselsveggene, hvor vi introduseres for en brokete og dysfunksjonell forsamling kvinner som har havnet på skråplanet. På utsiden kjemper Lindas eldre søster Valgerdur en kamp på det politiske topplan hvor hun kan bli partiets første kvinnelige leder, samtidig som hun må håndtere media som har begynt å grave i de hjemlige problemene etter søsterens angrep på faren. Rebekka, Valgerdurs unge tenåringsdatter har også sine problemer å stri med, mens Torvaldurs kone Herdis prøver å opprette kontakt igjen med den fortapte datter. Parallelt med hovedhistorien følger vi også tetttere to av de andre innsatte kvinnene.
Serien har sine spenningskurver som svinger litt, og som drar seg en del opp inn i de siste par av de totalt kun 6 episodene. Skuespillet er bra nok, og manuset likeså, uten for mye sidespor. Tematikken stikker dog ikke så dypt, og man behandler den mest på overflaten. Litt mer røring i gryta kunne muligens sprita opp spenningen noe?
Den helt store champisfeiringen min uteblir nemlig, for “Fangar” gir ingen spontan wow-følelse, da det ikke er funnet plass til de store krumspringene i form av overraskende vendinger og store sjokkerende scener. Et par smått forstyrrende småcreepy scener er det, og ikke alle skjebner får et lykkelig utfall. Man følger den trygge linja, og selv om det å komme tett på kroppen på mer eller mindre kriminelle islandske kvinner ikke er hverdagskost å få servert, så blir det ikke den sitrende spenningen hele tida, selv om det som sagt er velspilt og vel verdt å se på likevel.
Livet i kvinnefengselet byr på nokså velkjente personkarakteristikker, med velkjente problemer som besøkstid, barn på utsiden, litt krangling og kjekling, narkotikamisbruk og relasjoner som bygges og rives. Velkjent, men likevel absolutt interessant og litt nytt på samme tid, ettersom bakteppet og setting tilfører noe fra før ukjent. Jeg er usikker på om det er planer for en sesong 2 av serien, men sånn rent narrativt så finns det garantert anledning til å spinne videre på handlingen. Selv om man vel på sett og vis får svar på de store linjene i løpet av sesongen, så henger det noen løse tråder igjen fortsatt.
Torvaldur (Sigurdur Karlsson) og Valgerdur (Halldora Geirhardsdottir, kjent fra både “Innesperret” og “Case”, leverer en god rolle som en kjølig karrierekvinne).
Flere av sagaøyas godt kjente og populære skuespillere er å se, samt også mange relativt nye fjes, ihvertfall for oss norske seere. Flere som har sett noen av de islandske seriene og filmene fra de siste årene drar trolig først og fremst kjensel på Nina Dögg Fillipusdottir (en av mine absolutte islandske favoritter, som spilte bl.a. i “Innesperret” og “Case” (Mord i Reykjavik), samt moren til en av gutta i “Heartstone” / “Hjartasteinn”, og gjør her en tøff rolle som passe hardbarka kriminell), Kristbjørg Kjeld (“Om hester og menn”, “Småfugler”), Gisli Örn Gardarsson (spiller Lindas advokat. Han er kanskje ikke er så godt kjent her til lands, men har en oppvekst i Norge bak seg) og Thorstein Bachmann (en annen av mine toppfavoritter fra Island, kjent fra bl.a. “Innesperret”, “Case”, “Life in a fishbowl” og “Ildfjell”. Har kun en birolle her), samt Sigurdur Karlsson (“Innesperret”) i rollen som voldsutsatte Torvaldur. Det er dessuten flere jeg drar kjensel på fra filmer og serier fra Island jeg har sett de siste årene.
82 år gamle Kristbjörg Kjeld (bildet over) er for meg “Fangar” sitt sterkeste kort. Den aldrende veteranen, som holder seg nesten uforskammet godt, gjør sine saker plettfritt gjennom de 6 episodene med meget bra spill som Torvaldurs kone, og Lindas mor, Herdis. Hun spiller på de rette strengene, og har et uttrykk som svinger perfekt ettersom handlingen skrider fram.
Hovedrollen som Linda er det 28 år gamle Torbjörg Helga Torgilsdottir (som vistnok har tatt navnet Thora Bjorg Helga, kjent fra filmer som “Metalhead” og “Dypet”) som har, og også hun leverer veldig bra.
Jeg må dessuten trekke frem det unge (og forhåpentligvis fortsettende) stjerneskuddet Katla Njalsdottir, som spiller den purunge Rebekka. Ungjenta (kan hun være rundt 14-15 år?) som også gjorde en framifrå prestasjon i årets fantastiske islandske coming-of-age-drama “Hjartasteinn”, gjør nok en gang en sterk prestasjon. Unnur Ösp Stefansdottir, som spiller en av kvinnene i fengselet (Brynja, den alltid glade, som dog tenderer en smule mot overspill), gir serien et lett humoristisk innslag, og bidrar til å lette på stemningen, ihvertfall en stund…
I tillegg er det jo det alltid morsomme islandske språket, som er en liten godbit i seg selv.
Kamp om godbitene 😉 Steinunn Olina Torsteinsdottir (til høyre) vil også ha! Torsteinsdottir, kjent fra “Mord i Reykjavik” der hun spilte en politietterforsker, står her på andre sida av loven, i rollen som passe gal kjerring, en rolle hun gjør mye ut av.
Ettersom jeg liker Island og det landet har å by på innen film og serier farger selvsagt det oppfatningen min av serien. “Fangar” er ikke noe direkte nytt du ikke har sett fra før, men gir en helt grei underholdning og lett spenning i sjangeren familiedrama, fengselsserie og med løselige innslag av politisk drakamp. Ikke en serie man vil huske om 10-15 år, slik for eksempel “Innesperret” er, men “Fangar” funker fint nå den.
Karakteren blir terningkast 4, her representert ved fire filmhjerter, men “Fangar” fenger og fanger (hoho for et ordspill) oppmerksomheten tilstrekkelig og innbyr til gjenkjennelig hverdagsdrama. I tillegg slår den et slag for sterke kvinnelige rollefigurer.
Se hele greia på nett-Tv hos NRK. Gratis er det også!
PS: Språkkyndige har sikkert arrestert meg allerede, så dere får ha meg unnskyldt for at jeg ikke gadd å bruke de islandske bokstavene som Þ istedet for T/Th, ð istedet for d, og diverse andre islandske skrifttegn som liten strek på skrå over o og a og så videre. Jeg burde ha gjort det men det tok for lang tid å redigere inn 😉
USA (USA/UK/Frankrike/Nederland), Actiondrama/Krig, 2017 Regi: Christopher Nolan Med: Mark Rylance, Tom Hardy, Kenneth Branagh, Cillian Murphy, James D`Arcy, Harry Styles og Fionn Whitehead, med flere.
Sett på kino
For det kan ikke være mye tvil om at Christopher Nolans mesterverk Dunkirk, som bygger på historiske hendelser fra 2. verdenskrig, blir å sanke nominasjoner til Oscar, og sikkert noen priser også. Det fortjener den da også til fulle. Krigsfilm har nemlig sjelden vært skildret mer gjennomgående nedstrippet, ærlig, og menneskelig, samtidig som krigens råskap, djevelskap og død lurer fra alle kanter; fra luften der bombefly nådeløst sikter inn sine mål, eller fra sjøen, der torpedoer medfører død og masseødeleggelser.
De fleste har kanskje allerede vært på kino og sett denne sommerens store film som hadde norgespremiere i midten av juli, men er du etternøler, slik jeg av diverse grunner var grunnet ferietid og slikt, bør du benytte sjansen før filmen tas av plakaten. Dunkirk er nemlig en film som på alle mulige måter kler kinoformatet. Den er storslått visuelt. Og ikke minst er det lyd. Mye og suggerende lyd. Filmens soundtrack sørger nemlig for at opplevelsen sammen med den rugende spenningen som ligger i den nakne handlingen gir et uttrykk som får blodet til å bruse, mens man sitter som på nåler i kinosetet.
Slik føles ihvertfall de omlag 30 første minuttene av Dunkirk for min del; som en adrenalinpumpende ulende krigsmaskin som aldri lar deg få ro i kroppen, som aldri lar deg senke deg rolig ned i kinosetet, som aldri lar deg føle deg trygg på at faren er over. Slik fortsetter det også i store deler av resten av filmen, men da er man blitt vant med det. For du vet at faren ikke er over. Krig er et inferno, hvor kun de heldige slipper unna, med de arrene det setter på sjel, sinn og kropp. Det er klaustrofobiske og intense scener, med få rolige stunder.
Historien i Dunkirk er egentlig ganske enkel og føles helt down to earth, naken og nedstrippet, uten fiksfakserier, klisjèfulle tårepersere og dilldall. Året er 1940, med andre verdenskrig som bakteppe. Vi befinner oss i Dunkirk på den franske kysten, hvor flere hundre tusen soldater fra Storbritannia og Frankrike/Belgia er omringet av tyske tropper, fanget mellom beleiringen i byen på den ene siden og havet på den andre, og med stadige luftangrep å søke ly for. Omlag 400 000 britiske soldater, som desperat venter på transport over den engelske kanal. Det er ikke så langt over til Dover og England (kun noen mil), soldatene kan praktisk talt nesten se hjem. Se friheten. Hadde det bare ikke vært for at de er fanget der på stranden. Det var et tapt slag, hvor overlevelse vil være en seier i seg selv.
Handlingen skildres fra tre hold. Fra luften der britiske jagerfly prøver å beskytte de nærmest hjelpesløse unge mennene under seg. Til havs der en av mange britiske småbåter er på vei fra England over til Dunkirk for å med livet som innsats forsøke å redde ihvertfall noen liv. Og ikke minst gjennom øynene til Tommy, en britisk ung soldat som desperat forsøker å overleve og komme seg helskinnet hjem.
Fionn Whitehead gir et menneskelig ansikt til massene av britiske soldater.
For meg hittil helt ukjente FIONN WHITEHEAD (født 1997) spiller hovedrollen som Tommy. Hvis man kan kalle det for en hovedrolle? Faktisk er det nevnt at filmen ikke har noen hovedroller, men et lag med skuespillere som vies like stor plass. Vel, for meg er iallefall Whitehead den jeg vil kalle hovedrolleinnehaveren, selv om både Mark Rylance, Kenneth Branagh og Tom Hardy også har store roller.
Men tilbake til sorthårede Whitehead. Sjelden har jeg i en krigsfilm sett en mer, med fare for å gjenta meg selv, mer menneskelig og gjennomgående ærlig tolkning av fortvilelse og desperasjon. At Fionn Whitehead nok også ser ung og uskyldig ut, nærmest talt som svigermor og svigerfars drøm, er intet minus, snarere tvert om. Whitehead gjør kanskje ingen monsterprestasjon som får deg til å gispe, men han leverer så gjennomført stilrent, nedtonet og glimrende at det ikke er tvil, gutten må Oscarnomineres. Dog har han ikke allverdens med replikker (hele filmen har litt knapp dialog), noe som kanskje kan bety at han forbigåes i det racet? Whitehead imponerer iallefall, og har hele tiden et 100 prosent troverdig uttrykk.
Ombord på den lille fritidsbåten med retning Dunkirk styrer MARK RYLANCE, eller Mr. Dawson som han heter, med stø og sikker kurs, og det utspilles selvsagt et drama på liv og død også ombord på den lille jolla hans, der han flankeres av sønnen (om jeg ikke husker feil) spilt av TOM GLYNN-CARNEY, og sønnens kamerat spilt av BARRY KEOGHAN. Et velspilt drama også ombord der, dog med en hendelse som vel ikke var så nødvendig?
Ellers er det solide og svært gode biroller av Kenneth Branagh og James D`Arcy i rollene som offiserer på stranda, Tom Hardy og Jack Lowden (som begge spiller jagerpiloter), Cillian Murphy (granatsjokkpreget soldat som reddes av Dawson), og Aneurin Barnard (Gibson), samt flere andre. Jada, selvsagt også One Direction-popstjernen Harry Styles er solid.
Farer lurer fra alle kanter, særlig fra oven…
Skuespillet er det altså ikke stort å trekke på. Faktisk nær sagt ingenting. Lyden er allerede nevnt, men den må trekkes frem igjen. Det er suggerende. Så er det da også det tyske komponistesset Hans Zimmer som står for filmmusikken.
Spesialeffektene sitter som et skudd, og filmens kinematografi er regelrett som skapt for det store kinoformatet. Blått hav, bomber, eksplosjoner, luftige flykamper, og en diger sandstrand, med Dunkirk som et røyklagt bakteppe. “Dunkirk” preges av flott fotografering. Også på det området må det betegnes som stilrent og med en effektfull intensitet.
At filmen kanskje ikke er helt historisk korrekt og at tidslinjer er pusset på får så være, det bryr jeg egentlig meg ingenting om, for dette er film. Fiksjon, basert på virkelige hendelser. Historikere som freser over mangler kan sikkert finne noe spennende på en eller annen dokumentarkanal på TV istedet.
Det som er med på å løfte “Dunkirk” opp blant krigsfilmsjangerens øverste elite er den nedstrippede stilen. Krigens årsaker er underliggende og ikke en del av handlingen, det er ingen direkte konfrontasjoner og eksplisitte avbombede lemmer a la slagmarkene i filmer som “Hacksaw Ridge”, ei heller er det en film med utpreget heltedyrkelse selv om man finner noen åpenbare heltefigurer her også. Likevel er følelsen av angsten, hjelpesløsheten og at det neste angrepet aldri er mer enn en armlenge unna tilstede konstant.
Ærlig talt finner jeg ikke så mye å trekke “Dunkirk” for når det gjelder det filmtekniske som spill, lyd, foto, handling (en noe snever handling kanskje, men hele filmens premiss ligger jo i at den skildrer en enkelt evakueringsoperasjon ved krigens inferniske ødeleggelser). Manus virker solid og regien er stram og tillater ikke de store sidesporene. Heeelt klisjèfull er den vel ikke, og selv om jeg virkelig syns “Dunkirk” er en knallgod film, så er det også en film som utmatter litt.
Til syvende og sist viser også “Dunkirk” at i en krig er det ingen rettferdighet. Hvilke våpen du har spiller nesten ingen rolle for om du overlever eller ikke. Helt fullstendig fullkommen er ikke Nolans film, men “Dunkirk” står som et episk mesterverk innen krigsfilmsjangeren, så selv om jeg sikkert kunne forsvart en femmer gidder jeg ikke annet enn å gi full pott på terningen, her representert ved filmhjerter istedet for terningøyne.
DUNKIRK går fortsatt på kino flere steder i Norge, og ihvertfall i de største byene. Filmen gjør seg sikkert godt også hjemme på Blu-Ray, DVD og digitalt når den tid kommer, men godt lydanlegg anbefales isåfall. Uansett er den helt klart en film som passer perfekt for kinoformatet.
Har du sett “Dunkirk” og har kommentarer å komme med? Kommentarfeltet er stadig åpent døgnet rundt 😉 Vi preikes!
