Norges nye stjerneskudd heter Eili Harboe.

I Joachim Triers kritikerroste og mye omtalte, og vil jeg si, opphypa, spenningsdrama som berører flere viktige og ofte tabubelagte temaer, er det nemlig den nå 23 år gamle Stavangerjenta som stjeler det meste av oppmerksomheten.

FILMANMELDELSE: THELMA

Norge, 2017, spenning/mystikk/rom. drama,
norsk tale, 1t 56 m
Regi: Joachim Trier
Medvirkende: Eili Harboe, Kaya Wilkins, Henrik Rafaelsen, Ellen Dorit Petersen, Anders Mossling, Vanessa Borgli, med flere

Aktuell: Sett på kino. “Thelma” er Norges Oscar-kandidat som skal konkurrere om nominasjon til O. for beste ikke-engelskspråklige film.

I “Thelma” møter vi den unge studenten Thelma, som har forlatt bibelbeltet på sørlandet og flyttet til Oslo for å studere på Blindern. Når Thelma innleder et vennskap med Anja, en annen ung kvinnelig student, avdekkes skumle og voldsomme overnaturlige krefter, krefter sterke nok til å forme skjebner. Samtidig begynner Thelma å få flere plutselige epilepsiligende anfall (man skjønner fort den tegninga). Vi forstår tidlig at Thelmas overbeskyttende foreldre har et grep om henne, men som den videre handlingen skal vise finnes det også gode grunner til det. For på samme tid som Thelma fremstår som sårbar, fascinerende og undertrykt både av fortid, foreldre, tro og sine egne indre demoner forstår vi etterhvert at Thelma har krefter som må kontrolleres. Samtidig har den unge studenten et behov for å frigjøre seg.

Ja, jeg sa opphypa. “Thelma” har blitt massivt hyllet av et nær sagt samlet pressekorps og en rekke filmanmeldere i inn- og utland, så muligens fremstår Filmhjertes forsøk på anmeldelse som en av landets sureste og minst begeistrede?

La meg nå starte med litt skryt da. Altså, jeg liker “Thelma” mye mer enn jeg ikke liker den, og jeg forstår utmerket hvorfor den er utsedd som Norges Oscar-kandidat. Faktisk vil jeg slett ikke sjokkeres om Joachim Triers til tider grensesprengende film ender opp med å bli nominert til Oscar for beste utenlandske film.

“Thelma”s oppbygging er nemlig på flere områder solid håndtverk. Som den hele tiden underliggende og snikende angstfulle følelsen, hvor selv en åpen plass på campus på Blindern, lesesalen og andre “ufarlige” steder brått blir fyllt med snikende mystikk. Det perfekt komponerte soundtracket som øyeblikkelig drar deg inn. Musikken er på samme tid både mystisk og forførende, slik også filmen tidvis er. Bruken av  lys og blinkende lys, særlig strobelys, som får blodet til å bruse må nevnes. Sist men ikke minst serveres vi strålende spill av hovedrolleinnehaver Eili “Thelma” Harboe, og hennes motspiller Kaya Wilkins. Sistnevnte er på langt nær gitt de samme strengene å spille på som Harboe, som gjennomgår en indre følelsesmessig reise det er fascinerende, forstyrrende og skremmende å følge. Wilkins må likevel berømmes for en førsteklasses prestasjon hun også.

De noe underspilte rollene som Thelmas foreldre er det Henrik Rafaelsen og Ellen Dorit Petersen som fyller. De spiller godt, men rollene deres kunne vært gjort litt mere ut av. Grete Eltervåg som 6 år gamle Thelma skal ha ros for sin innsats.

Forsøk på anmeldelse ja. “Thelma” er nemlig den type film som nok ikke er en film for alle. Den har likevel en nokså bred appell som har gitt filmen bra besøkstall (tror jeg at jeg leste et sted) og de store hovedlinjene i filmen er forholdsvis greie å følge, og vil by på overkommelig tyggemotstand for brorparten av publikum. Selv om man langt fra sitter med alle svar når rulleteksten tar over skjermen, har man fått både flere inntrykk, noen svar og en del tankegods.

Det er når man begynner å tenke tilbake på det man  har sett og senke seg dypere ned i filmens materie at man skjønner hvor dyp, velkonstruert, ekstremt kompleks og mangefasetert “Thelma” er. Etter filmen tok jeg meg nemlig god tid til å lese en eksepsjonelt grundig analyse av “Thelma” hos filmnettstedet Montages (jeg anbefaler alle som har sett filmen og som har interesse av en dypere forståelse av “Thelma” å lese den veldig lange analysen). Ihvertfall er det etter å ha lest Montages-analysen at flere dører åpnet seg for min del, for mye stemmer jo, jeg bare tenkte ikke på det  før denne døråpneren ble meg servert. Det er likevel her jeg melder meg litt ut, for man må nesten ha doktorgrad og mastergradsnivå i mer enn bare filmforståelse for å til fulle forstå “Thelma”. At filmen har klare religiøse undertoner er åpenbart, og akkurat det er vel noe man enten liker eller ikke liker så godt, her er i tillegg psykologiske toner, psykisk helse, legning, symbolikk, og flere andre momenter å ta hensyn til.

Det er viktig å ha i minne at man selvsagt må se på “Thelma” som ren fiksjon, da filmen inneholder flere overnaturlige elementer, som kanskje ikke er så lett å forstå hele tiden. Man må såklart kjøpe premisset at noen kan ha overnaturlige superkrefter (noe som er litt søkt såklart, men hei, hva hadde X-Files, uten det minste av øvrig sammenligning, vært uten for eksempel?). Jeg har anmerket at filmen hylles for å ha unngått klisjèer, men det er en overdrivelse å si at den styrer klar av alle, selv om alt føles nøye komponert i “Thelma”. Vel, nesten alt. Veldig mange av scenene kan gjenspeiles i andre scener, via frampek og gjennom tilbakeblikk blant annet.

Filmen starter litt som et kick med en smått forstyrrende prolog, en suggerende bakgrunnsmusikk som gir bange anelser, og en handling med bra driv. Det er et sted rundt filmens midtparti at handlingen begynner å bli kjedelig og flat. Det er som om filmen går inn i et spor der det veksles fra spenning og mystikk til mer typisk romantisk drama. Personlig er jeg heller ingen fan av alle filmmatiske måter å fremstille det overnaturlige på, og en del av de narrative måtene Thelmas indre kamp foregår på finns blant disse. Drømmesekvenser for eksempel. Andre vil like det, det viser anmeldelsene landet rundt, men for min del er ikke det så givende. Noen av fortellergrepene er derimot spenstige og gode. Det samme er spesialeffektene. På et punkt blandes det forøvrig inn noe lesing om hekserier, som jeg kanskje ikke kopler helt.

Filmen har også en premissleggende opprivende hendelse som jeg kunne vært foruten (SPOILER: den stakkars broren under isen…). Jeg hater den scenen, men forstår selvsagt at uten den ville filmens utgangspunkt vært helt endret. Scenen kom dog på ingen måte uventet, da det gjøres frempek mot det.

Regissør Joachim Trier har heller ikke en filmstil jeg er den største fan av. Av hans tidligere filmer er verken “Reprise”, “Oslo 31. august”, eller “Louder Than Bombs” filmer som førte til euforiske tilstander her i gården. “Thelma” er derimot klart over de filmene både kvalitets- og underholdningsmessig, selv om den nok ikke er like lett å tolke.

Kort oppsummert. Minus; kjeeedelig midtparti, vanskelige tolkninger, slett ikke klisjèfritt, og jeg er langt fra sikker på om jeg egentlig liker helt det filmen forteller (jo, en del av det liker jeg, som det at man bør være seg selv, å frigjøre seg fra det man er undertrykt av). Pluss; Soundtracket underbygger perfekt den angstfulle stemningen, strålende skuespillerprestasjoner av Harboe og Wilkins som har et gnistrende superb samspill. Harboe har jeg sett før i “Bølgen”, hvor hun hadde en birolle (og jeg skal definitivt også sjekke ut “Kyss meg for faen i helvete” fra 2013, hvor hun hadde hovedrollen), mens Wilkins er helt ny for meg. Men wow, jeg digger de. Harboe har en mimikk og nerve som Thelma som er perfekt tilmålt, og hennes innadvente og angstfulle ytre møter en herlig kontrast i Wilkins mer frigjorte rollefigur Anja.

Kinematografisk er det visuelt sett bra detaljrikdom, og noen fargenyanser som går igjen (sort-hvitt, rødt, grønt), men det som gjør filmen aller best på kinoformatet er lyden og lyset. En symfoni i seg selv nærmest.

Egentlig løy jeg litt innledningsvis. Anmeldelsen min av “Thelma” er ikke så sur og uten begeistring. Jeg er bare ikke like fascinert og begeistret som det de fleste anmelderene er. Jeg står ved at filmen er litt for hypet opp, men jeg ønsker “Thelma” all mulig Oscar-lykke-til. Tenk så stort for norsk film det vil være å få en Oscar. Fortjent eller ei?

Fortjent er det iallefall med fire filmhjerter til “Thelma”.

#Thelma #filmhjerte #filmsnakk #filmtips #filmomtale #filmanmeldelser #kino #kinofilm #Oscar2018

Foto: imdb/Filmens produksjonsselskaper