Ingen advent uten adventskalender….eller populært kalt julekalender.
Filmhjerte trår i år til med noe som aldri har vært gjort før. Ikke på denne bloggen altså 😉 Det blir nemlig nedtelling mot jul med daglige filmbloggposter som er julerelatert på et eller annet vis. Eller som iallefall inneholder noe om film 😉
Konkurranser, giveaways og slikt mas, finner du nok av i andre kalendere, i filmhjertes blir det filmpreik (muligens kan det bli en liten premie i ei luke her også etterhvert, så det bli`kke helt konkurransefritt ass…Ho! Ho! Ho!).
Innleggene publiseres hver dag gjennom adventstida og forhåpentligvis før det blir sent på kvelden. Hm…det kan jo bli interessant å se hvordan det går, haha. Det skal ihvertfall gjøres et forsøk. Forvent ikke dyptpløyende lektyre, men kanskje noen korte morsomme filmtips for førjulstida, eller annet førjulstull og tøys som har med jul og/eller film å gjøre.
I luke 1 kommer et filmtips. Du har vel husket å være snill i år? Hvis ikke kan det hende du møter på sinnanissen, selveste “BAD SANTA”. Vel, han bryr seg ikke, så har du vært slem er det fortsatt håp… ;p
Bad Santa som er en svart julefilmkomedie fra USA med en ustyrtelig skitten, ufin og lurvete morsom Billy Bob Thornton som full og slem nisse, er ihvertfall dagens filmtips for å sparke igang årets adventstid. Thornton spiller Willie Soke, verdens verste julenisse (?). Får du ikke nok av whiskeyfyll, røyk, skittsnakk og groviser i eneren, så kan du jo kikke på toer`n også. Oppfølgeren altså, Bad Santa 2, som kom i fjor.
PS: Lurer du på om denne julekalenderen egentlig burde hete adventskalender? Joda, ifølge språkrådet burde den kanskje det 😉 Ho! Ho! Ho!
Sam Elliott lukter på heder og ære med “The Hero”.
En gang var han “The Hero” og westernfilm-ikon. Nå, flere tiår senere er Lee Hayden (Sam Elliott) en tidligere skuespiller som har nådd livets høst. Karrieren er på hell, men den legendariske mustasjen og den dype bærende gyldne røsten har han i behold. Elliott leverer i en film som likevel aldri når høyere enn midt på treet, og som tidvis blir for saktegående.
Drama/dramakomedie, USA, 2017, 1t 36 m Regi: Brett Haley Med: Sam Elliott, Nick Offerman, Laura Prepon, m. fl. Aktuell: Hadde premiere på Sundance i januar. Er endelig tilgjengelig i Norge for digitalt leie/kjøp på bl.a. iTunes Store*
Dagene for Lee går til å lese inn radioreklamer, og røyke gress sammen med sin forhenværende motspiller fra en gammel lavkvalitets TV-serie. Når han en dag får en nedslående nyhet om helsen sin, samt tildeles en “lifetime achievement award” tvinges han til å se tilbake på fortiden, og på å ta opp igjen kontakten med datteren og ex-kona. Et møte med en langt yngre kvinnelig standupkomiker gjør at Lee også ser mot fremtiden.
“The Hero”, som var en av årets mye omtalte Sundance-filmer, er en veldig lavmælt og melankolsk fortalt dramakomedie, uten verken overraskelser eller grep du ikke har sett før. Filmen har klare mangler på det emosjonelle, selv om den har sine både småømme og pene øyeblikk. Historien er likevel gjennomført lett munter, samtidig som Lees skjebne ligger som en latent skygge over det hele, og hvor det porsjoneres ut jevnlige doser med hva alderdommen bringer med seg av opp- og nedturer, både generelt og som forhenværende stjerne.
Det er ikke fritt for at det blir en del klisjèfullt og sentimentalt, og også uoriginalt. Likevel blir det i sum en helt grei filmstund som innimellom er underholdende nok, og en film som er greit å få med seg. Mye grunnet en glimrende hovedrolleinnehaver.
I all sin hovedsak er “The Hero” en showcase for veteranen Sam Elliott (født 1944), som gjør en gjennomgående fjellstø rolletolkning som den aldrende skuespilleren. Det er uten tvil Elliott som bærer filmen på sine skuldre, og som også gjennom filmens mindre interesante partier klarer å dra publikums interesse tilstrekkelig opp. Han leverer en ektefølt og nær rolletolkning, og fremstår som en troverdig karakter.
Elliott, som ikke er en skuespiller jeg kjenner godt til fra før (har kun sett han i noen få filmer, bl.a. “Thank You for Smoking”, “Tombstone” og “Hulken”), er morsomt nok faktisk i virkeligheten en gammel westernfilm-skuespiller. I likhet med rollekarakteren som han spiller som er på jakt etter en siste stor rolle for å avslutte ringen, kan man kanskje se på Elliotts rolle i “The Hero” som nettopp det samme. Det vil si, nå er Elliott fortsatt aktiv som skuespiller, men etter en lang karriere med mye forskjellig på CV`en kan dette bli filmen han vil huskes best for.
Bli ikke overrasket hvis “The Hero”, som godt mulig er Elliotts karrieremessige høydepunkt og beste rolle, gir han en Oscar-nominasjon for beste mannlige hovedrolle. Vel, året har jo bydd på mange andre sterke prestasjoner, men han bør ihvertfall nevnes og vurderes.
Nick Offerman gjør en passe morsom birolle som Lees doplanger og ex-motspiller, mens Laura Prepon (kanskje best kjent som “Alex” i “Orange is The New Black“) har et godt samspill med Elliott, som hans nye kvinnelige bekjentskap.
Ellers kan det nevnes at Krysten Ritter (bl.a. kjent fra “Breaking Bad“) og Katharine Ross (Oscar-nominert 1968, og Golden Globe-vinner 1968 og -77) er å se i de alt for små birollene som henholdsvis datter og ex-kone. Faktisk er Ross og Elliott gift i virkeligheten, om det skulle interessere 😉
Legg til pen fotografering og lyssetting, bølgende hav som slår mot land, som sørger for at det cinematografiske er veldig bra, men et tidvis stillestående skip hvor det ikke skjer så mye, og du får i sum en nokså fin filmopplevelse, som godt mulig fort ville seilt sin egen sjø om det ikke hadde vært for at filmen blir loset trygt i havn av Sam “The Hero” Elliott.
THE HERO, USA, 2017, 1t 33 min
♥
♥
♥
–
–
–
* THE HERO er tilgjengelig for digitalt leie/kjøp på iTunes Store (men uten norske undertekster ser det ut som).
Skittent, ømt, barskt og knallsterk britisk sosialrealisme fra landsbygda, i en av årets sterkeste dramafilmer.
God`s Own Country er årets beste film fra de britiske øyer, og byr på alt en kan forvente av britisk drama.
FILMANMELDELSE: GOD`S OWN COUNTRY
Drama, Storbritannia, 2017, 1t 44m Regi og manus: Francis Lee Medvirkende: Josh O`Connor, Alec Secareanu, Ian Harte, Gemma Jones, Harry Lister Smith, John McCrea
Aktuell: Filmen hadde norsk kinopremiere fredag 17. november
Filmen har fått terningkast 6 fra NRK Filmpolitiet, Cinema og Filmfront, og 5 fra en rekke aviser, bl.a. Dagbladet, Aftenposten og BT. Filmen fikk pris for beste regi på Sundance, og har gått sin seiersgang iløpet av året i flere land og på en rekke festivaler.
Regidebutanten Francis Lees nye drama God`s Own Country er en film som leder tankene tilbake til Ang Lees storslåtte Brokeback Mountain (2005). Den store forskjellen er bare at God`s Own Country er uten tristessen, uten den store skammen, og uten den forferdelsen som Ang Lees strålende men akk så triste film ledet opp mot.
La det være sagt først som sist, God`s Own Country handler om den gryende forelskelsen mellom to mannlige gårdsarbeidere og sauegjetere på en bondegård i et av Yorkshires mange dalfører, et sted i nærheten av Bradford, som er byen som nevnes som nærliggende. Omgitt av det eiendommelige og fascinerende landskapet, som naturligvis og gjenspeiles i tittelen, maler Francis Lee et sanselig bilde av å finne sin plass i samfunnet gjennom en både skitten, vakker, barsk og øm gryende kjærlighetshistorie som tidsmessig er satt til nåtid eller iallefall etter mobiltelefonenes inntog (Jeg tenkte ikke så mye over det mens filmen ble sett, men filmen foregår iallefall i moderne tid).
Sammenligningene med Brokeback Mountain er ikke til å komme fra, og det er også noen referanser til den som neppe er helt tilfeldig. Imidlertid ville God`s Own Country fint klart å stå på egne ben, men med en film med et bakteppe med grønne åser, skitne falleferdige gjeterhus og gårdstun, og en kjærlighetshistorie mellom to menn, er det vanskelig å ikke dra sammenligningen. Denne britiske filmen, som gjenomgående har mottatt en stort sett samlet akklamasjon og hyllest fra pressen og filmkritikere, er likevel på mange måter noe helt motsatt av Ang Lees fortelling selv om likhetene i selve bakteppet er der.
I God`s Own Country tas vi med til den engelske landsbygda, der Johnny (John) Saxby, en lettere forfyllet og livstrøtt ung mann som kan anslås å være i midten eller slutten av 20-årene sliter med tilværelsen i livet på familiens gård. John har tidlig i filmen tilfeldig sex med en litt yngre mann i byen, men vi skjønner raskt at det langt fra bare er at han er homofil i et lettere homofobt samfunn som gjør han nedtrykt. Det er han som har ansvaret for at gårdsdriften med kyrne og sauene går rundt, det er et tungt og møkkete arbeide, men han får liten eller ingen anerkjennelse fra bestemoren og sin slagrammede far som han bor sammen med på gården. Når faren og bestemoren en dag bestemmer seg for å hente inn en rumensk hjelpearbeider for en ukes jobb i sauelamminga er ikke John særlig fornøyd med det, han ser ikke vitsen. Den rumenske arbeideren skal imnidlertid forandre livet hans.
Gheorghe, som den omstreifende arbeideren fra Romania heter, innlosjeres på gården i ei skrothaugklar campingvogn, og John er ikke veldig vennlig innstilt til å begynne med. Sakte men sikkert utvikler det seg derimot en relasjon mellom de to, som vi som seere får et mye nærmere visualisert bilde av enn vi fikk i Brokeback Mountain. For der sistnevnte var forsiktig i sine skildringer overlates ikke mye til fantasien i God`s Own Country. Noen vil kanskje si at de korte eksplisitte scenene er overraskende eller sjokkerende, men med sin røffe og skitne og etterhvert ømme og kjærlige stil som Francis Lee har bygd opp er disse scenene naturlige, og langt fra verken sjokkerende eller så veldig eksplisitte heller. De er derimot til å begynne med bokstavlig talt møkkete og skitne, full av hår, gjørme, hud og skitt, men det hele fremstår som rørende. Dog kunne kanskje Brokeback-referansene vært tonet ned for å fremme denne filmens egenart istedet?
Forholdet dem imellom står så klart sentralt i filmen. Litt klisjè kan man nok si at oppbyggingen er, med en John som både kommer med rasistiske kommentarer, og en Gheorghe som verken finner seg i disse bemerkningene eller at John ser for seg at å like noen av det samme kjønn skal holdes bak lukkede dører og fornektes gjennom ensomhet og alkoholisme. Det er likevel såpass sosialrealistisk skildret at det føles ekte nok og ikke kunstig. Noen ganger er vel livet litt klisjè.
Filmens absolutt sterkeste kort ligger i de to hovedrolleinnehaverne som begge leverer bunnsolid skuespill, som aldri føles verken påtatt eller overinstruert. Josh O`Connor (John) og Alec Secareanu (Gheorghe), som begge er ganske så ukjente for meg fra før, spiller med nærhet og røffhet, som får frem karakterenes personlighet.
Johnny er til tider både en usympatisk og trasig fyr, som vi likevel både finner sympati for og syns synd på, og håper det går bra med. Gheorghe er hans rake motsetning, en hardtarbeidende og faktisk sjarmerende type. Castingen av de to skuespillerene må roses, særlig valget av O`Connor må sies å være perfekt for den rollekarakteren han gestalter.
Man får ganske lett en forståelse av hvorfor John trenger Gheorghe. Han har trolig aldri før følt seg verken verdsatt eller følt en slik nærhet og omsorg. Vanskeligere er det derimot å se hvorfor Gheorghe skal la seg falle for John, som er en liten slubbert, selv om han endrer seg gjennom filmen. Kanskje er det sånn at Gheorghe, som blant annet gir oss en beskrivelse av hvordan hjemlandet han har forlatt er, trenger dette han også. Han kommer selv fra en bondegård, der ting ikke fungerte. Nå ser han kanskje et glimt?
I tillegg er jo scenografien, eller kinematografien, blendende. Jada, jeg er betatt av landskapet i England. Noen vil kanskje si det er stygt. Tvert om vil jeg si det er vakkert, som et maleri. Litt styggvakkert, OK. Yorkshire med sine åser, hauger, åpne landskap, steinrøyser, sølete gårder og skitne gamle steingjerder har så utvilsomt sin sjarme. Gudsforlatt, værhardt og røft er det muligens til tider, vakkert er det like fullt. Filmen vet å ta i bruk dette. Den nakne fotograferingen og et veldig lavmælt soundtrack gjør at virkemidlene som tas i bruk er enkle, men likevel formidler sitt budskap desto sterkere.
Det ER utvilsomt et krevende og barskt landskap, men den nære filmingen gjør at vi nesten kjenner eimen av sau, fjøs, møkk og svett stallkar komme ut av kinoskjermen. Landskapet biter oss nesten med sin skittenvakre fremtoning. God`s Own Country er så definitivt mer enn bare en historie om forholdet mellom to unge menn, det er også en historie om en personlig omsorg for dyrene på gården, hvor i det også ligger en symbolikk for historien, og det er ikke minst et stykke engelsk naturpornografi.
Birollene som Johns far og bestemor fylles av henholdsvis Ian Harte og Gemma Jones. De fremstår begge som slitne etter et langt gårdsliv, og får nok aldri vist noe utpreget karakterutvikling. Ihvertfall ikke Jones i rollen som bestemoren. Hartes rollefigur som Johns far ser vi en utvikling hos i løpet av filmen. Rollekarakterene deres virker uansett rigide og lite varm, men skuespillerinnsatsen til de to er det ikke noe å utsette på.
Det ligger nær en toppkarakter, både i person- og miljøskildringer, samt historiens driv og oppbygging. Det føles som et velskrevet og gjennomtenkt manus. Imidlertid finner jeg noen svakheter og, som allerede nevnt. Johns forhold til faren og bestemora er heller ikke dypt nok egentlig, selv om en scene med faren mot filmens slutt er en av filmens beste. Man senser kanskje en litt lettbeint vei mot slutten, og selv om det er et pluss at seernes følelser ikke forsøkes styres for mye, blir det ironisk nok også det som muligens gjør at det ikke når 100 prosent på den emosjonelle skalaen.
Det er uansett ingen grunn til å ikke anbefale God`s Own Country på det varmeste. Filmhjerte finner ikke noen store ting å trekke for i karakter selv om totalen havner på terningkast 5 og fem av seks filmhjerter.
Se God`s Own Country, om ikke for guds skyld så for din egen.
Mudbound er en av de beste filmene Netflix har sluppet, og tar oss med på en provoserende og trist reise tilbake i amerikansk raseskillehistorie.
Mudbound, som er en Netflix Original film, hadde verdenspremiere på Sundance i januar, og etter omtalene jeg leste den gang har jeg ventet på filmen. Lenge. Sammen med to andre filmer som også premierte under Sundance-festivalen (Call Me By Your Name og The Big Sick) er Mudbound en av filmene som nevnes som en Oscar-utfordrer. Kvalitetsmessig holder den absolutt Oscar-nivå, så gjenstår det å se om et Netflix-drama kan stikke av med noen av de gjeve prisene.
FILMANMELDELSE: MUDBOUND
Drama, USA, 2017, 2t 14 m Regi: Dee Rees I hovedrollene: Garrett Hedlund, Jason Mitchell, Carey Mulligan, Jason Clark, Jonathan Banks, Rob Morgan og Mary J. Blige
Tidlig på året ble nemlig filmen nevnt som en mulig Oscar-kandidat, og har av den grunn også fått en (svært) begrenset kinodistribusjon i USA.
Nå er Mudbound ihvertfall endelig på Netflix.
To familier fra Mississippi – den ene svart, den andre hvit – møter en brutal virkelighet med fordommer, gårdsdrift og vennskap i et splittet samfunn under andre verdenskrig. Vi følger familien McAllan, som er den hvite familien, og Jackson, den fargede, gjennom krigsårene og tiden etter krigens slutt. To unge menn returnerer hjem fra andre verdenskrig til farmen i det rurale Mississippi, hvor de må håndtere både rasisme og å tilpasse seg livet etter krigen.
Mudbound gir et skarpt og nostalgisk innblikk i en mørk part av den amerikanske 40-tallshistorien, som selv den dag i dag oppleves provoserende å bevitne. Jamie og Ronsel er de to soldatene som vender hjem til sine respektive familier, etter å på hver sin måte ha bidratt i krigen i Europa. Jamie som kaptein og jagerflyver, høyt hevet over de fleste farer, Ronsel som sersjant og vognfører i krigens frontlinjer. I krigen var Ronsel en frigjører, en helt som folket bejublet. Hjemme i statene er han, som han selv sier det; kun enda en nigger som går bak en plog. Hjemme i det som skulle være fredstid opplever de begge et verre helvete enn krigens påkjenninger klarte. Når de to blir venner fører vennskapet deres til store konsekvenser for begge to.
For i Mississippi anno 40-årene er raseskillet, rasismen og diskriminering ikke bare noe som ulmer under overflaten. Mudbound er ikke en film med mengder av adrenalinfulle actionscener. De subtile skildringene som hele veien legges frem bygger opp mot et klimaks, men nettopp fraværet av de mest provoserende og sjokkerende scenene forsterker inntrykket slik at man blir ekstra rystet og forbannet når tempoet og intensiteten pumpes opp i filmens siste halvdel og sluttfase.
Selv om rasismen og raseskille står sentralt i Mudbound, og det først og fremst er et portrett av 1940-årenes Mississippi er dette også en film som formidler noen av krigens ettervirkninger, og som tar for seg familiære relasjoner. Det skal ikke stikkes under en stol at Mudbound nok også utfordrer forutbestemte oppfatninger av rase og kjønn blant de som ser på. Flere av rollekarakterene får god tid til å vise kompleksitet, som kanskje gjør at samme person vil kunne få både empati, sympati og føre til forakt hos publikum. Til syvende og sist tar filmen også opp det store spørsmålet om valget mellom hat og kjærlighet.
Garrett Hedlund (Jamie, t.v.) og Jason Mitchell (Ronsel, t.h.) opplever krigens ettervirkninger og rasisme tett på kroppen.
STRÅLENDE SKUESPILLERE
Regissør Dee Rees (40) sin indiefilm har Garrett Hedlund (som har røtter i Sverige/Norge i slektstreet) og Jason Mitchell i de to ledende rollene som Jamie og Ronsel. Filmen kan ellers skilte med Carey Mulligan (Oscar-nominert for An Education, 2009), som spiller den stort sett sympatiske kona til Jamies bror Henry som er en lettere undertrykkende farmdriver, Mary J. Blige, best kjent som sanger og låtskriver, har rollen som Ronsels mor, Jonathan Banks (kjent fra rollen som Mike i Breaking Bad) spiller den tvers gjennom ufyselige pillråtne faren til Jamie og Henry, Rob Morgan er Ronsels far, Hep, og Jason Clarke bekler rollen som Henry, i de andre store rollene. I løpet av filmen ser vi deler av handlingen fra alles synspunkter gjennom bruk av fortellerstemme. Slik type voiceover er slett ikke alltid like vellykket og naturlig integrert som i Mudbound, hvor det fungerer veldig bra.
Skuespillerprestasjonene fra hele ensemblet er supert. Ikke var jeg klar over at Hedlund og Mitchell er så begavede, men de leverer til stående ovasjoner, billedlig talt. Riktignok syns jeg Hedlund også var svært god i On the Road (2012), men i Mudbound får han helt andre strenger å spille på, noe han gjør utmerket. Han har en laidback og nærmest forførende stil over seg. Mitchell vil av flere også huskes for Straight Outta Compton (2015) som han ble kritikerrost for, men den har jeg fortsatt til gode å se. Her er han iallefall i likhet med Hedlund enorm.
Ellers er Jonathan Banks som skapt for rasistrollen og uspiselig farsfigur, og i det som er en film med mange dominerende mannspersoner tilfører Mulligan og Blige sterke og kraftfulle kvinnekarakterer. Særlig Mary J. Blige imponerer i sin dypt sympatiske rolle. Så har da også filmen en kvinnelig regissør som virkelig med denne filmen setter spor etter seg.
Cinematografien er, jamfør tittelen, gjørmete, fengslende sylskarp og troverdig, i en historie som både etterhvert engasjerer, ryster og sjokkerer. Mudbound viser rasismens mørkeste sider (ikke at det finnes noen bra sider ved det altså…), den viser de krenkelser og undertrykking fargede måtte gjennomgå, men selv om det i den McAllan-ske familie finns både en og to undertrykkere, som på uhyrlig vis demonstrerer den hvite rases overlegenhet, klarer Mudbound å balansere det slik at også anstendighet, medmenneskelighet og rettferdighetssans kommer frem.
En litt rolig første halvtime gir et lite trekk, før det blir både mer kraft og trykkende stemning etter det. Mudbound varer i 2 timer og 14 minutter. Første halvdel kunne vært litt nedtrimmet med noen få minutter, men rokker ikke veldig ved at Mudbound er en knakende sterk film som gir rom for ettertanker. Det er så nært toppscore at Filmhjerte likesågodt klinker til med stortromma. 6/6.
Om jeg tvilte på at den amerikanske versjonen av SKAM blir bra, er tvilen nå visket vekk.
Fredag kom som kjent nyheten om at den amerikanske remaken av SKAM, eller amerikanske versjonen av SKAM for å være presis, skal regisseres av selveste SKAM-dronningen herself, Julie Andem (bildet).
Som vi vet er Julie Andem serieskaperen og hjernen bak NRKs gigantsuksess SKAM, som hun regisserte alle episodene av gjennom fire fabelaktige sesonger fra høsten 2015 til i juni 2017.
Det er et års tid siden det ble kjent at SKAM-konseptet skulle selges til USA (og det pågår for tiden innspilling av Skam-versjoner som bygger på NRKs SKAM-suksess i seks europeiske land), men det var først fredag at Julie Andem selv på sin Instagram-konto slapp nyheten om at det er hun som skal regissere den første sesongen av den amerikanske SKAM, som skal finne sted i Austin, Texas.
Det blir selvsagt noe helt annet å lage SKAM i Austin på en “high school” der enn det var med Nissen videregående i Oslo. En del av problemstillingene og tematikken er selvsagt universell og kan sikkert gjenskapes omtrent likt om man ønsker det, men de lokale forskjellene i såvel språk, uttrykksmåter, begreper, og ikke minst kultur og andre ting som er spesielt for ungdom i USA og kanskje Austin, Texas spesielt, vil naturligvis forme den amerikanske SKAM.
Jeg har vel egentlig null tro på at SKAM USA eller hvor som helst annet sted i verden noen gang kan trumfe den norske og originale SKAM, det går nemlig ikke, isåfall skal jeg spise i meg de ordene, men med Julie Andem på laget som regissør, ihvertfall av sesong 1 “over there”, har Simon Fuller og hans produksjonsselskap XIX Entertainment som skal produsere den amerikanske SKAM for USA og Canada skaffet seg det aller beste utgangspunktet for at serien skal bli en suksess.
– Julie Andem vil ha kreativ kontroll og skape en helt ny SKAM på engelsk, med amerikanske skuespillere, sier Håkon Moslet, redaksjonssjef for TV i NRK P3, til kanalens nettsider.
At amerikanernes SKAM skal spilles inn i og foregå i Austin, hovedstaden i deltaten Texas er også noe jeg har god tro på skal bli bra. Nå er jeg på ingen måte noen ekspert på USA, men Austins beliggenhet i Texas kan jo muligens by på mye severdig drama, Texas grenser jo blant annet til Mexico, med alt slikt kan dramatiseres om, og Texas har vel et rykte på seg for å være litt “røff og tøff”, man skal ikke skille seg for mye ut der liksom (?), og i det ligger jo isåfall et supert fundament for en serie som SKAM.
Austin er vistnok ellers en by med sterkt studentpreg i og med at et delstatsuniversitet ligger sentrumsnært. Byen er også sentrum for en del innovativ teknologisk utvikling, men er også kjent for bomullsproduksjon og kvegdrift. Her ligger det sikkert muligheter for et interessant persongalleri med motstridende interesser og konflikter, som i vår egen SKAM 😉
Den amerikanske SKAM er ventet å få premiere høsten 2018. Det er på den relativt nye Facebook Watch, som ble presentert for amerikanske Facebook-brukere i august i år, at serien skal vises for det amerikanske publikum. Her hjemme har forøvrig NRK sikret seg rettigheter til å vise serien, når den tid kommer.
Jeg tror det blir dritbra ass!
Forresten, jeg (og sikkert mange andre) bet meg/seg merke i noe Julie Andem skriver i Instagram-posten, angående SKAM-universet hun skapte her i Norge. Les og håp! (Innlegget er skrevet på engelsk og jeg gidder ikke oversette):
“Maybe at some point in time we will go back to Skam and meet all the characters once again”.
“When Skam started my plan was to make three seasons and then hand it over to a new writer/director. But when season 3 was done, I couldn?t give it away. It didn?t feel right. So I made one last season. I know many of you are still sad it ended, but I am positive it was the right decision. I wanted Skam to be no less than amazing, and for several reasons I wouldn?t have been able to make a season 5 as good as it deserved to be. Maybe at some point in time we will go back to Skam and meet all the characters once again. But not now”.
Her er 10 topptips, pluss enda flere tips, til filmer og serier å se på hos Viaplay.
Ettersom Filmhjerte har dumpet en tur innom Viaplay igjen, blir det i dag filmtips og noen serietips fra Viaplay-menyen.
Viaplay har et langt mindre filmtilbud enn Netflix, men har den fordelen at de har langt flere nyere filmer enn hva Netflix hoster opp. Viaplay rullerer på filmtilbudet, så leser du denne saken for eksempel utpå nyåret i 2018 er det ikke sikkert filmene ligger hos Viaplay lengre 😉 (ja takk, jeg har mottatt kommentarer på tidligere innlegg mange, mange måneder etter publisering om at filmene ikke finns der lengre…). Denne bloggposten var iallefall oppdatert med tilbudet Viaplay har i skrivende stund, 10. november. I 2017 altså 😉
10 FILMTIPS
PATERSON (USA, 2016)
Paterson er bussjåfør i byen Paterson, New Jersey – de deler navn. Hver dag følger han en enkel rutine: Paterson kjører bussruten sin, i lunsjpausen skriver han poesi i en notatbok, han stopper i en bar og drikker én øl, så går han hjem til sin kone Laura. Lauras verden derimot, er stadig skiftende og hun får daglig nye innfall og ideer.
Velspilt, velregissert og nokså kritikerrost dramakomedie med Adam Driver i hovedrollen. Filmen har ord på seg også for å være fascinerende og drømmende.
Jim Jarmusch sin film har pene 7,4 av 10 stjerner på imdb basert på flere titalls tusen brukerstemmer.
Dansk hardtslående mørkt krimdrama fra Københavns underverden.
Zaid nyter livet som vellykket hjertekirurg. Han har dyr bil, strøken leilighet og en gravid samboer. En kveld får han besøk av sin bror Yasin, som desperat ber om penger, men som blir blankt avvist i døren. Når hans kriminelle lillebror havner i trøbbel med de lokale gangsterne, og politiet ikke er spesielt interessert i å hjelpe til, trekkes Zaid inn i et heftig oppgjør med et kampsportfokusert mafiamiljø.
NRK Filmpolitiet gav “bare” terningkast 3 og hadde en del kritiske innvendinger mot filmen, men også en del veldig interessante betraktninger og positive beskrivelser.
I hovedrollen finner vi tøffe Dar Salim, dansk skuespiller med irakisk bakgrunn, kjent fra filmer som Krigen og Kapringen, og ikke minst den glimrende rollen i den like glimrende svenske krimserien Springfloden (Se sesong 1 hvis du finner den – SVT Play har den liggende, for deg med svensk IP-adresse, og sesong 2 er under produksjon).
PASSENGERS (USA, 2016)
Se vår egen stjerneregissør Morten Tyldum sin storslåtte (romantiske) sci-fi-spenningsdrama. To passasjerer på reise til en ny planet havner i livsfare når de våkner i tidskapselen 90 år for tidlig. Med 5000 passasjerer ombord på romskipet må de to berge farkosten, og livene til alle de andre reisende, når doningen får problemer.
Egentlig en ganske enkel og ukomplisert film, med en lett historie, men likevel en type sci-fi som tiltaler meg, og en romreise-type film som tiltaler meg, klinisk fri for de “vanlige” romklisjèfarene.
Chris Pratt og Jennifer Lawrence spiller godt. Særlig Pratt, som bærer det meste av filmen. En underholdende og noe annerledes film i romreisegata.
KONGENS NEI (Norge, 2016)
Filmen handler om de tre dramatiske døgnene i april 1940, hvor den norske kongen får et ufattelig ultimatum av den tyske krigsmakten: Overgivelse eller døden. Med tyske fly og soldater i hælene tvinges kongefamilien på flukt.
Selv om filmen er basert på virkelige hendelser byr den alikevel på noen overraskelser, ihvertfall for de som ikke har så grundig kjennskap til historien på forhånd. Særlig slutten gjorde undertegnede opprømt og gav filmen et skikkelig løft. Danske Jesper Christensen har rollen som Norges Kong Haakon VII, Anders Baasmo Christiansen spiller kronprins Olav, og Tuva Novotny spiller kronprinsesse Märtha. Arthur Hakalahti, for mange kjent fra den lille birollen som Kasper i Skam, spiller menig Fredrik Seeberg. Seeberg, som er en høyst virkelig person, er den dag i dag 95 år, og var for min del det beste innslaget i hele filmen. Enorm kinosuksess her til lands, sjokkerende nok (neida, hehe, men gedigen kinosuksess var den).
TRUMBO (USA, 2015)
Hollywood i 1940 årene. Den vellykkede karrieren til manusforfatter Dalton Trumbo får en bråstopp da han og andre Hollywoodpersonligheter svartelistes for sine politiske oppfatninger.
Breaking Bad-stjernen Bryan Cranston briljerer i tittelrollen som Trumbo, i en overraskende god film.
Sånn helt på sidelinja: Faktisk har det ikke slått meg før ganske nylig at Cranston hadde den legendariske birollen i Seinfeld som tannlegen Tim Whatley 😀
ROGUE ONE: A STAR WARS STORY (2016)
Ikke noe for meg, men Star Wars-tilhengerne vil vel få med seg dette. Men det har de vel sikkert gjort for lenge siden…
Rogue One er forøvrig ikke en del av selve Star Wars-sagaen, men en slags spinnoff som tar for seg opptakten inn mot den første filmen fra 1977.
FLASKEPOST FRA P (Danmark, 2016)
Søskenparet Samuel og Magdalena som har vokst opp i en religiøs menighet i Danmark forsvinner plutselig. På Københavns Politistasjon dukker en 8 år gammel flaskepost opp med et rop om hjelp fra en gutt i fangenskap. Carl Mørck og hans assistent Assad i politiets Avdeling Q finner raskt ut at det er en forbindelse mellom de to sakene.
Den tredje filmen basert på den danske forfatteren Jussi Adler-Olsens krimbøker om “Avdeling Q”, som handler om antihelten Carl Mørck og den lille “avdeling Q” ved Københavns krimavsnitt som graver i gamle uoppklarte kriminalsaker. Flaskepost fra P er regissert av norske Hans Petter Moland, og har i tillegg til den danske stjernen Nikolaj Lie Kaas og svenske Fares Fares også vår egen Pål Sverre Hagen i en sentral rolle.
Ganske brutalt noen ganger, i stil med de to foregående (og frittstående) filmene i rekka, men også Flaskepost fra P er bra og severdig actionkrim.
THE MARTIAN (USA, 2015)
Matt Damon mutters alene på Mars! På et oppdrag til Mars blir astronaut Mark Watney antatt for å være død – og etterlates av mannskapet. Han må nå prøve å kontakte jorden, i håp om at et forskerteam kan få ham hjem igjen.
Regissør Ridley Scott, som for tiden er i vinden med den like før jul-premiereklare og etterhvert Kevin Spacey-frie filmen All the Money in the World, står bak sci-fi-rom-dramakomedien The Martian, som har en god Matt Damon i hovedrollen. Flott visuelt og en underholdendes og spennende nok historie.
ARRIVAL (USA, 2016)
Enda en type science fiction som er av den typen jeg liker best innen sjangeren.
Visuelt og produksjonsdesignmessig er kanskje ikke lakrisbåtene i Arrival det mest imponerende verden har sett fra verdensrommet, men historien er veldig god, og ganske spennende, i likhet med manuset. En rekke romskip ankommer jorden, og en språkekspert forsøker å opprette kontakt med de utenomjordiske skapningene. Hvorfor har de kommet? Er de fredelig eller fiender?
Skuespillet sitter også godt, særlig fra Amy Adams og Jeremy Renner.
GILBERTS GRUSOMME HEVN (Norge, 2016)
Norsk (barne- og familie)komedie. Jaujau, Filmhjerte tar nå med denne mest for moro skyld. Gilbert er allergisk mot egg han, en allergi som har utsatt han for både mobbing og pinlige situasjoner. Når familien hans flytter gjør han alt for å holde eggallergien skjult. Særlig for den nye venninnen Line, som er kaptein på hockeylaget. Det er ikke så enkelt, ettersom Gilberts fæle tante som sitter barnevakt for han forsøker å forgifte han. Med egg, selvsagt.
I tillegg til disse filmene har Viaplay flere andre nyere filmer, og når jeg sier nyere filmer mener jeg filmer fra perioden 2014-2017, og da særlig en del fra de siste par årene. “Darkland” hadde f. eks. slippdato i april i år.
Et utvalg andre aktuelle Viaplay-filmer Filmhjerte gjerne nevner er Bridge of Spies (Spielberg-thriller med Tom Hanks og Oscar-vinnende Mark Rylance), Gold (Usannsynlig men sann historie!), Mastermind, Prisoners, Kill Bill 1 og 2, Spotlight (Oscar-vinneren for 2015), 90-tallsklassikeren Cape Fear (1991, med Robert De Niro), crazy- og vulgær komikk til tusen med Sascha Baron i Grimsby (2016), og det glimrende britiske sosialrealisme-dramaet Jeg, Daniel Blake (2016). Særlig sistnevnte film anbefales sterkt, og har tidligere fått strålende omtale i en egen bloggpost her på filmhjerte.blogg.no.
Viaplay har også noen filmer som sikkert flere blant det yngste filmpublikum vil synes er morsomme, og som funker fint for familien å se på, som Angry Birds Filmen, Monsteruniverset, Syng, Vaiana (Moana), Kubo og det magiske instrumentet og Snoopy og Charlie Brown: Knøttene-filmen, i tillegg til et lite ytterligere utvalg Disney/Disney Pixar-filmer. Nevnes kan for eksempel Biler, Monsterbedriften, Peter Pan og Oppdrag Dory. Barne- og familieskøy altså. Om filmene presenteres med norsk tale aner jeg dog ikke.
PS: En film du bør vrake og styre godt unna er actionknallisen Collide. Selv om Nicholas Hoult som jeg liker veldig godt har hovedrollen i filmen, er det en teit historie i en real møkkafilm som var bortkasta tidsbruk. Og nei, ikke engang Ben Kingsley og Anthony Hopkins klarer å redde Collide fra å gå på en smell.
SERIETIPS
Hos Viaplay finner man også en god del serier og flere Viaplay Original-serier. Filmhjerte anbefaler selvsagt Viaplays egne serier OKKUPERT sesong 2, og ABER BERGEN sesong 2. Dette er norsk spenning og drama av god kvalitet, med tematikk som russisk okkupasjon i Norge, motstandsbevegelser, politisk spill og maktkamp på tvers av grensene (Okkupert, selvsagt), mens Aber Bergen byr på blant annet menneskesmugling, familiedramatikk og andre mer eller mindre trivielle rettstvister der advokatkontoret med samme navn som serien er i sving.
Okkupert har siste episode av sesong 2 fredag (10. november), og sesong 2 vises også på TV 2 neste år. Aber Bergen har kommet til episode 8 av 10 i den andre sesongen (neste episode kommer tirsdag 14. november). Advokatserien som utspilles i Bergen vises også på TV 3.
Jeg vil også anta at de to nye svenske Viaplay Original krim/thriller-seriene ALEX og HASSEL er verdt å se. Alex hadde premiere nå nettopp med nye episoder på fredager, mens Hassel ble sluppet tidligere i år. Jeg har riktignok ikke begynt å sjekke ut disse to seriene enda, imidlertid har jeg bra tro på at de begge er verdt å se på. Svenskene kan dette med krim og spenning, for som oftest er det som kommer av slike serier fra nabolandet vårt jättebra! Disse to seriene er kun å finne hos Viaplay.
Av gamle favoritter kan man hos Viaplay se SEINFELD, en serie man aldri går lei av vel? Den serien er bare genial tvers gjennom, så Filmhjerte har hevet seg over Seinfeld og gjengen igjen 😉 Du finner også Prison Break, 24, og kritikerroste Mr Robot på Viaplay.
Ganske spennende thrillerdrama om en etterforsker som har brukt 13 år på å finne mannen som drepte en venninnes datter. Nå vil han ta opp den gamle opprørende saken. Nye sjokkerende sannheter avdekkes når han begynner å grave i det som skjedde.
Ganske lettfulgt og spennende film i spenningssjangeren, med noen overraskende vrier på lur. Den store twisten mot slutten klarer du kanskje å avsløre litt før du ser den brettes ut? Ihvertfall en klar anbefaling. Godt spill av Julia Roberts, Nicole Kidman og en utmerket Chiwetel Ejiofor.
SECURITY
USA, 2017. Action med Antonio Banderas og Ben Kingsley. Ganske så ny film som har gått “rett på video”, men som er overraskende sebar. Banderas, som trynet skikkelig med den idiotiske “Black Butterfly” nylig, spiller i “Security” en tidligere soldat som på desperat jobbsøking ender opp med å ta på seg en jobb som sikkerhetsvakt på et kjøpesenter i et belastet område. Når en ung jente på flukt fra en mafiabande dundrer på inngangsdøra og vil inn, er helvete løs.
Du får skyting, blod og smell. Du får klisjèer. Og en Banderas som faktisk gjør mer enn å bare grynte og snøfte. Han har ikke verdens beste mimikk akkurat, men han gjør seg slett ikke bort her. En helt grei film for en filmkveld for den som liker action uten noen dypere mening. Faktisk er dette en type actionfilm jeg liker, selv om jeg slett ikke likte alt som hendte i filmen (og som derfor trekker ned). Uansett greit å se.
THE ROVER
Krimthriller fra 2014. Jeg har ikke sett denne selv enda, men den er en film jeg har hatt på radaren en stund. Guy Pearce og Robert Pattinson (sistnevnte kinoaktuell for tida med filmen “Good Times” som skal være ganske bra) har hovedrollene i denne postapokalyptiske thrilleren fra den australske villmarka.
Handlingen finner sted i en kaotisk fremtid i ødemarka i Australia, der en ung mann blir utsatt for brutale prøvelser når en gjeng kriminelle stjeler bilen hans og forlater han. I jakten på hevn vil han og hans nye partner gå langt for å få jobben gjort. Filmens røffe bakteppe tror jeg gjør “The Rover” til en liten hard godbit, og skuespillerprestasjonene har ord på seg for å være bra.
PRISONERS
Tett og velspilt spenning fra 2013. Et pikebarn kidnappes, og faren må ty til uortodokse metoder i jakten på å finne datteren. Når den 6 år gamle datteren til en snekker forsvinner, og politiet ikke kommer noen vei, bestemmer faren seg for å ta opp jakten på kidnapperen selv.
Med Jake Gyllenhaal, Hugh Jackman og Viola Davies. Filmen var en suksess da den gikk på kino.
FANTASTIC BEASTS AND WHERE TO FIND THEM (2016)
Trenger neppe noen videre presentasjon, ihvertfall ikke for de Harry Potter-universfrelste?
BIG GAME
En film som nok derimot antagelig vil nå et bredere publikum når den nå er tatt inn i Netflix-katalogen er en film fra 2013, som nok har passert under radaren hos de fleste (kanskje med god grunn?), til tross for Samuel L. Jackson i hovedrollen.
Det spesielle med “Big Game”, hvor en 13 år gammel gutt havner i et spill på liv og død i fjellene og skogen når han treffer den amerikanske presidenten på flukt fra kidnappere, er at filmen er fra Finland! Joda, det stemmer. Finland. Når presidentflyet daler ned i de finske skoger, er den amerikanske presidenten, gestaltet av Samuel L. Jackson, sitt håp en 13 år gammel finsk gutt med bein i nesa….
Jeg har ikke sett filmen ennå selv om jeg har vært klar over denne i lang tid. Jeg har en sterk følelse av at dette er en selsom kalkun som vil gi heftig LOL-faktor, og som derfor bare må bivånes. Nå som den er å finne på Netflix vil jeg nok da også se den 😉
HARD RAIN
Ny er den ikke, denne amerikanske actionthrilleren fra 1998, men “Hard Rain” med Morgan Freeman (for en fyr!) og Christian Slater er en av mine favoritter innen actionsjangeren, og er endelig også på Netflix nå. En noe underkjent film, men med en uhyggelig god Freeman og en Slater i kanskje sin beste rolle.
En liten by i USA oversvømmes av enorme vannmengder når en nærliggende demning brister i uværet. Samtidig pågår et ran av en pengetransport, men når en av pengetransportsjåførene gjemmer tyvgodset er jakten igang. Veldig underholdende action, og ekstremt vått!
En håndfull andre 90-tallsklassikere som må nevnes, og som definitivt tåler et gjensyn: Fengselskrimdramaet “Frihetens Regn” (“Shawshank Redemption“, 1994), med Morgan Freeman og Tim Robbins i det som godt mulig er tidenes beste film. Den rørende krimkomedien “Ghost” (1990) med Patrick Swayze, Demi Moore og Whoopi Goldberg. Den forføreriske og smått frustrerende “American Beauty” (1999) med en glimrende Kevin Spacey. Klassisk 90-tallskvalitetsthriller i “Klienten” (1994) med Tommy Lee Jones, Susan Sarandon og en strålende purung Brad Renfro. Eller “Point Break” (1991), med en Patrick Swayze på jakt etter den perfekte bølgen å surfe på, og Keanu Reeves på jakt etter kriminelle.
4 NYE SERIETIPS HOS NETFLIX
Mengder av netflix-kunder har valgt å abonnere på grunn av et bra utvalg av TV-serier og egenproduserte serier. Filmhjerte kan varmt anbefale disse nyhetene.
MIDNATTSSOL (MIDNIGHT SUN)
Svensk krimthriller fra 2016 med handling lagt til Kiruna, helt nord i Sverige. Serien ble tidligere i år sendt på NRK1, og er også tidligere anbefalt her på Filmhjerte. Nå kan du endelig se den hos “seriemesteren” Netflix, der den ligger under seriens internasjonale tittel, “Midnight Sun”.
27. oktober er det endelig klart for en splitter ny sesong 2 av Netflix sin egen suksess “Stranger Things”, den mystiske og smått (hehe) overnaturlige spenningsserien som sender tankene tilbake til 80-årene, med Stephen King-aktig sitrende spenning. Serien er omtalt som en hyllest til nettopp 80-tallet, Spielberg, King, Hardy-guttene og filmer som “Venner for livet” (R. Phoenix) og byr på massiv retro og skummel uhygge.
Har du ennå ikke sett sesong 1 ligger den selvsagt også på Netflix.
TRAPPED (Serien gikk under navnet “Innesperret” da den ble sendt på NRK. Original tittel: Ófærð)
Spenningskrim fra Island, 2015. 1 sesong (sesong 2 er under produksjon og kommer på TV i 2018/19). Et ille tilredet lik dukker opp i en liten avsidesliggende islandsk fiskerlandsby langt mot nord på øya like før en snøstorm avskjærer stedet fra resten av omverdenen. Det lokale politiet får en tøff og frostbitende kald jobb med en sak med forgreininger mange år tilbake i tid.
“Trapped” byr i tillegg til en iskald spenning også på et fantastisk vinterdekket Island. Serien som er innspilt i den lille byen Siglufjörður, med beliggenhet innerst i en fjord omgitt av fjell på begge sider langt nord på Island gir virkelig et storslått bakteppe for historien. Dessuten er det bunnsolide skuespillerprestasjoner, og det islandske språket er som alltid et fascinerende moment i seg selv. Tommel opp, og en soleklar anbefaling.
MINDHUNTER
USA, 2017. 1 sesong. Original Netflix-serie som ble sluppet tidligere i oktober. Krim- og spenningsserie som går inn på psykologien rundt seriemorderes begynnelse. “I 1977 finner den frustrerte FBI-gisselforhandleren Holden Ford en uventet forbundsfelle i veteranagenten Bill Tench, og de to begynner å studere en ny type mordere”.
Kritikerrost serie. Selv har jeg kun sett episode 1, så det er for tidlig å si om jeg syns det er bra, men utgangspunktet virker veldig lovende, og den første episoden er bra. I hovedrollen som FBI-forhandler Ford ser vi Jonathan Groff, som fra før antagelig er best kjent som en av hovedrolleinnehaverne i TV-serien “Looking” (2014-15), hvor han leverte en god rolle, og TV-serien “Glee” der han hadde en birolle i en del episoder.
…og for all del, har du ikke sett BREAKING BAD (USA), DEXTER (USA), HAPPY VALLEY (Storbrit.), 13 GODE GRUNER (13 Reasons Why, USA), MORD I REYKJAVIK (Case, Island, 2015), BROADCHURCH (Storbrit.), LA TRÈVE (Belgia/Fr.rike), LUTHER (Storbrit.), og FANGAR (Prisoners, Island, 2017), så har du sjansen nå hvis du har Netflix. Alle disse er knallserier! (Og alle unntatt “13 Gode Grunner” er krim/krimthriller).
En ting Netflix definitivt IKKE skal få skryt for er nettsidenes brukerfientlige menyer. Man kan knapt røre musa eller markøren uten at noe “popper opp”, …Grr, så irriterende, hehe. Ikke er det lett å finne filmer/serier heller, om man ikke søker spesifikt etter tittelen, og listen “Min liste” har en tendens til å ikke oppdatere seg eller gjemme seg. At samme filmer dukker opp enten du søker etter action, komedie, indie-film, drama osv skal jeg ikke engang begynne å rante om, ei heller den for lite mengden med norsk og svensk materiale, for da har vi det gående her 😉
Legg gjerne igjen kommentarer om dagens omtalte filmer og serier, eller andre Netflix-tips. Chattes! 🙂
Brukbar sofaunderholdning med Bruce Willis i ny actionthriller.
Actionthrilleren “First Kill” er en film jeg i utgangspunktet ikke hadde så store forventninger til. På IMDB har flere seere gitt til dels slakt, men personlig syns jeg filmen overrasket positivt, og er en film som funker ganske greit som den typiske kveldsfilmen en sen og mørk søndagskveld (eller andre kvelder for den saks skyld) når du vil ha noe småspennende å se på.
Action/thriller, USA, 2017, 1t 37 m Regi: Steven C. Miller Medvirkende: Bruce Willis, Hayden Christensen, Gethin Anthony, Ty Shelton, med flere
“First Kill” er tilgjengelig som VOD for digitalt kjøp og leie på diverse strømmetjenester, som blant annet iTunes Store
Filmhjerter: ♥ ♥ ♥ – – –
Forutsigbar er den dog, og foruten Willis bærer “First Kill” et noe B-filmpreg, uten at det nødvendigvis river filmen i stykker. Litt vold er det også, uten å skeie over til orgie.
Plottet er ihvertfall greit nok. I et forsøk på å knytte bånd med sønnen sin som mobbes på skolen, tar Wall Street-megleren Will familien sin på fritidstur til hytta der han vokste opp. Mens Will og Danny er ute på hjortejakt tar ferien en dødelig vending når de blir vitne til en skyteepisode mellom to kranglende menn i skogen. Will skyter den ene, som viser seg å være en korrupt politi, i selvforsvar, men ender opp med å få sin 11 år gamle sønn kidnappet av den andre, som er en ettersøkt bankraner. Will tvinges nå til å skaffe til veie det bortgjemte tyvgodset i bytte for sønnen, uten politiets innblanding.
Jakten på å få sønnen tilbake er igang, imens begynner politiet å ane at Will skjuler noe. Og ja selvsagt, i det som skulle bli en film med far-sønn-bånding, får vi istedet servert Stockholmsyndomet, noe som forøvrig gir mer dybde til en rollekarakter som ellers ville blitt veldig endimensjonal badass. Litt småirriterende kanskje likevel.
Kanskje mest fordi det virker litt som man har ønsket å kopiere et eller annet fra den veldig mye bedre “A Perfect World” (1993), ihvertfall i castingen av guttungen (som spiller helt greit til barneskuespiller å være).
Et handlingsløp hvor vi presenteres oppgjør i avsides skogsholt og korrupte politifolk er ikke direkte nybrottsarbeid, men som sagt funker det greit som underholdning når man er på jakt etter action og spenningsdrama uten særlig dybde.
I rollen som Will ser vi Hayden Christensen (Star Wars: Episode II og III), Bruce Willis spiller den lokale politisjefen, Gethin Anthony (bl.a. kjent fra noen episoder av Games of Thrones) er bankraneren Levi, og unge Ty Shelton spillefilmdebuterer i rollen som Wills sønn Danny.
Spenningsnivået er på det jevne etter en noe tam åpning, historien er sånn passe grei, men som sagt er det ikke direkte overraskende selv om man har noen twister underveis. Kjemien mellom skuespillerne kunne vært bedre, særlig mellom far-mor-sønn, og politirollene er lite overbevisende.
Noe som leder meg inn på Bruce Willis, som nok langt fra får dette på lista over sine beste prestasjoner. Måten han snakker på, når han presser kjeften sammen på “Trump-vis”, kler han dårlig, og dialogen han har fått utdelt er ikke hentet fra øverste hylle. Likevel er det litt morsomt med Willis i denne rollen. Han er forsåvidt troverdig som purk, det vet vi jo, og ganske sikkert har filmteamet sett for seg Willis som filmens store trekkplaster, noe han selvsagt er, gjennom å fronte han som snut på bankraner- og kidnapperjakt. Ellers klarer Christensen og Shelton seg greit, mens Anthony er den som leverer den gjennomgående beste rolleprestasjonen. Av de mindre birollene er det derimot mye svakt nivå.
Manuset kunne vært bedre, her er noen usannsynlige brister, men regissør Steven C. Miller skal ihvertfall ha for at han ikke har latt seg friste til å la “First Kill”, som i navnet kan få frem bange anelser, til å bli en film full av blod, splæsh og voldsforherligelse.
Jeg lot meg underholde tilstrekkelig og “First Kill” har et greit tempo. Det kan likevel ikke bli mer enn en sterk midt-på-treet-karakter.
“Snømannen” smelter ikke Filmhjertet, men er heller ikke så forferdelig dårlig som et nært unisont kor av filmanmeldere skal ha det til.
Det har nærmest haglet med svake karakterer til den nye thrilleren “Snømannen”, basert på Jo Nesbøs suksessroman ved samme navn om politietterforsker Harry Hole.
Eller “Harry-Hull” som han blir hetende oversatt til norsk fra filmen, hehe. Fra Filmhjerte blir det ihvertfall litt bedre bedømmelse.
FILMANMELDELSE: SNØMANNEN (Orig. tittel: The Snowman) Krim/thriller, 1 t 59 m, USA/UK/Sverige, 2017 Regi: Tomas Alfredson Medvirkende: Michael Fassbender, Rebecka ferguson, J.K. Simmons, James D`Arcy, Chloë Sevigny, Val Kilmer, Jakob Oftebro, Jonas Karlsson, Charlotte Gainsbourg, Michael Yates, med flere Aktuell: Norsk ordinær kinopremiere fredag 13. oktober
Som vel de fleste har fått med seg er dette altså en engelskspråklig film ett hundre prosent (jada, en svensk sangtekst kan høres et sted i filmen, sjokk når regissøren er svensk. Men noe norsk ville han ikke vite av å ha med, den tjyvsvensken ;p). “Snømannen” er engelskspråklig altså, men med all handling lagt til Norge, hovedsaklig Oslo og Bergen, samt at vi tar turen til Rjukan og ett eller annet sted ute i ødemarka jeg ikke husker hvor var. At alt skjer på engelsk plaget meg faktisk overraskende og i de fleste tilfeller forsvinnende lite. Greit nok at det er rart for oss nordmenn at Oslo og Bergen er arena for handlingen og at alle snakker engelsk, og at enkelte navn låter ganske merkelig i engelsk fornorska uttale, men akkurat det er faktisk ikke en stor svakhet ved filmen. Rart er det dog, men det er et helt eget univers det der og sånn får det være.
Svakheter er det derimot en del av ellers. Det største er at det er for lavt tempo og driv. Det skjer for lite, og spenningen blir egentlig aldri reell før helt mot slutten av filmen. Det siste kvarteret-20 minuttene trekker klart opp for spenningsnivået, da morderen truer en av få rollefigurer i filmen som har klart å forankre en sympati i meg som publikummer (ingen spoiler for når vi er der i filmen skjønner du at vedkommende er morderen). Frem til da er hele mordmysteriet for kjedelig totalt sett. Rundt midtveis var øyelokkene på vei ned et par ganger, men jeg stod han av. Det er selvsagt ikke alle typer krim som verken må eller bør ha en pulserende handling der det “hele tiden” skjer noe nytt, men “Snømannen”, med sitt groteske premiss og utgangspunkt, er en type krimthriller som trenger mer uhygge og mer kjøtt på beinet. Her er også noen rollefigurer jeg ikke helt forstår vitsen med (forklar meg gjerne), slik som J.K. Simmons sin blant annet.
Det føles likevel litt sånn helt greit og okay. Aldri minneverdig, men her er da noen doser med blod og galle og småperversiteter som er litt “creepy” å se i detalj, så det må nevnes som et lite pluss.
Til slutt føles løsningen ganske simpel og opplagt, og på vei mot løsningen har mordetterforskningen ikke vært så interessant som den bør i en slik type krimthriller, med unntak av høydepunktene, som er når ugjerningene finner sted, om vi nå skal få kalle mord for høydepunkt? Men, løsningen har faktisk en viss logikk i seg som er helt enkel å forstå når vi får løsningen. Det trekker litt opp, selv om det også er flere brister i logikken i løpet av filmen. Filmens prolog føles noe merkelig, og det er vel et drap som ikke henger helt på greip?
Når det gjelder rollefigurene og seriens univers føles begge deler glattpolerte. Det er ikke så mange figurer vi egentlig bryr oss særlig om. Han ene som bortføres mot slutten er en av dem, og til dels er Harry Hole det også, selv om det føles som vi mest får kjenne han overfladisk. Selve skuespillet er stort sett greit. Michael Fassbender i rollen som Harry Hole klarer seg bra. Han fremstår ihvertfall som en noe lurvete fyr, og det er kanskje Hole i bøkene også?
Jeg har nemlig ikke lest noen av Nesbøs Harry Hole-krimbøker ennå, så for min del er relasjoner mellom figurene og alt annet upåvirket av hvordan de er i boka. Heldigvis kanskje? Bortsett fra at det er et klart positivt trekk at den er spilt inn i Norge, siden Harry Hole-sakene i bøkene vel foregår i Norge.
Fassbender gjør seg ihvertfall ikke bort. Ellers er det godkjente og til dels gode prestasjoner av Rebecka Ferguson, Charlotte Gainsbourg, Jonas Karlsson, James D`Arcy, og nykommer Michael Yates (“Oleg”).
Jeg må også si noen ord om Val Kilmer. HERRE min skaper så stakkarslig og pinlig dårlig. Ikke bare er spillet helt på trynet, hva i all verden det er de har stappa i Kilmer kan jeg ikke fri meg fra å undres over, for hele rollefiguren ser ut som en fullstendig mislykket tegneserieuhyre, og rollekarakteren i seg selv er da også en eneste diger animert vits. Jeg vet at han har vært syk, men det forklarer ikke det rett og slett åndssvake uttrykket filmens bakmenn har gitt han. Et ørlite øyeblikk lurte jeg faktisk på om det var en horribel feilkloning av en erkebergenser man hadde som mål å latterliggjøre (du vet slik som i f eks “gremlins” der kloningenes kloninger ble verre og verre osv, for å prøve å forklare det). Hadde man villet Kilmers beste hadde man klippet han ut av filmen, det ville alle vært tjent med, med mindre dette var en komedie.
Det sterkeste kortet ved “Snømannen” er en del smakfulle foto, som der vi ser Vigelandsparken og andre kjente norske steder vinterkledd. Det er artig. Slikt alene bærer naturligvis ikke filmen, og også snøscener kan det bli for mye av. Sluttoppgjøret føles i så måte ikke allverdens bra akkurat.
For mitt vedkommende blir det en tilnærmet grei kinoopplevelse totalt sett. Mye folk i salen og ingen høylydte lattersalver slik det gjerne ofte kommer fra salen hvis noe er helt avsindig på trynet. De første 40 minuttene var OK minus, de neste 40 hakket slappere, før det tok seg brukbart opp i siste del av filmen. Terningkast 2 er for strengt, og 4 blir for mye. Hos Filmhjerte blir det derfor terningkast 3, av den litt svake sorten, som føles helt riktig å gi.
NRKs nye storsatsing “Monster” er i gang. Filmhjerte vurderer de 2 første episodene, som nå er sendt på NRK1 og som ligger på NRKs nett-TV.
Mandag kveld (9. oktober) hadde NRKs nye store norske krim- og dramaserie “Monster” premiere. I løpet av 7 episoder på omlag 55 minutter pr episode skal vi på seriemorder-jakt langt mot nord. Eller “brutalt langt nord”, som NRK har promotert serien som. Og de ordene har statskanalen i behold, for det er brutale saker vi serveres. Det er blod, det er grums, og det er mørke.
Handlingen er lagt til et fiktivt sted langt mot nord, og er innspilt på den naturskjønne Varangerhalvøya i Finnmark, noe som gir en storslått og spektakulær locations for serien iallefall. Det er naturpornografisk krim. Pene foto, stilfullt, men samtidig skittent og på randen av forfall.
Det værharde og nakne nærmest til tider golde landskapet i Finnmark med sine øde veistrekninger, åpne områder, vidder og sletter, fjellformasjoner, vann, hav, samt myrskoger og slitne bebyggelser, som gir flotte oversiktsfotoer er umulig å ikke la seg begeistre og forføre av, til tross for den grumsete historien og konteksten vi settes inn i. Det er litt “styggpent”.
Resten blir foreløpig gjennomsnittlig severdig spenningskrim, som plasserer seg naturlig inn i “nordisk noir”-sjangeren, med velbrukte sekvenser som bilkjøring på øde veistrekninger, skog, dis (jøss, et uheldig skudd i tåka…sett det før?), og selvsagt når vi beveger oss til et nordnorsk samfunn; et avhøl av et sted, med guffen husmasse, søringer som ser ned på lokalbefolkningen og religiøse sekter inne i bildet.
Monster er likevel en nokså bra serie ut fra de to første episodene, for det er nok speningsmomenter foreløpig og jeg venter spent på de neste episodene. Det er en småuggen klam stemning som gjør at spenningsnivået så langt er bra.
En ung jente, Tyra, forsvinner, og blir funnet drept og dandert kort tid etter at en unggutt, Abel, faller om, drept av knivstikk. Og allerede i prologen har vi vært vitne til at tre unge jenter nesten tar livet av seg. Hvorfor? Samtidig starter noen gamle forsvinningssaker å rulles opp, blant annet forsvinningen av politikvinnen Heddas mor for mange år siden. Til samme tid ser vi også at det foregår lyssky aktiviteter med dopkoking i stor stil, og en dømt drapsmann som har sonet straffen sin er også bosatt i lokalsamfunnet.
Det lokale politiet, ved den snart pensjonsklare politisjefen Ed Arvola (Bjørn Sundquist) og den relativt unge nyansatte og nylig hjemflytta Hedda Hersoug (Ingvild Holthe Bygdnes), som har kommet hjem for å leve et roligere liv, får raskt assistanse sørfra, når to etterforskere kommer til nord. Den ene med fartsid på stedet gjennom mange år tidligere, den andre en skikkelig egenrådig drittsekk, i Jakob Oftebro sin skikkelse. Joel Dreyer, som Oftebro spiller, er en ufyselig fyr.
Hvem har drept de to ungdomene, som var kjærester, og har det noen sammenheng med forsvinninger fra 30 år tilbake i tid, og likfunn som stammer helt opp mot 100 år tilbake i tid? Hva skjuler lokalsamfunnet i den lille nabobyen, der en religiøs sekt står sterkt? Plottet er bra nok det, og bakteppet med det finnmarkske landskapet kler serien veldig godt.
Likevel ligger det også noen svakheter i sistnevnte punkt. For vel er ikke stedene serien er spilt inn verdensmetropol eller noe, men det ser vel litt for karrig og trist ut innimellom spør du meg. Det kan bli litt for mye av det “styggpene”. I tillegg har vi de andre vante klisjèene fra serier eller film fra nord, med innblanding sørfra og motstand fra lokale, og lukkede sektemiljøer, i tillegg til andre velbrukte scenevalg. Seriens univers føles kanskje litt for kaldt, men akkurat det er også en styrke til tider.
I motsetning til årets forferdelig dårlige serie “Elven” som foregikk i Troms, så er dialogen i Monster mer enn godkjent og bærer ikke preg av å være vilkårlig babbel, selv om det sniker seg inn et par idiotiske fraser a la “e du sørfra? Æ har faktisk vært sørpå”. Takk og pris er mine bønner hørt angående dialogen, for her er heller ingen som høres ut som de snakker tilgjort.
Skuespillerprestasjonene er også absolutt godkjente. Bjørn Sundquist er tryggheten selv (skjuler han noe?), og for meg fra før helt ukjente Ingvild Holthe Bygdnes gjør en fin figur som er både spennende og veldig interessant å følge. Hun er som skapt for den type rollefigur hun har fått i oppgave å gi liv til. Hun har den riktige mimikken og væremåten, den litt forsiktige stilen, som gjør henne lett å like. Jeg tror hun kommer til å vokse 😉
Jakob Oftebro leverer selvsagt, og spiller også en rollefigur med mørke sider som gjør han høyinteressant å se på. I tillegg er det gode birolleprestasjoner av skuespillere som blant andre Reidar Sørensen (Heddas far med sviktende helse og humør), Per Kjerstad (religiøs beskyttende farsfigur), Lars Arentz-Hansen, og jaggu dukker også Nils Utsi og Sverre “Ante” Porsanger opp. Og så må jeg jo nevne Gørild Mauseth. Som kanskje er blant de norske skuespillerne jeg liker minst. Men Mauseth spiller godt.
Faktisk er det bare en, kanskje to, skuespillerprestasjjoner i de to første episodene som er dårlig. Den ene er faktisk helt bånn. Maria på motellet, som spilles av den ikke særlig kjente Anja Saiva Bongo Bjørnstad. Hun spilte også en rolle i filmen “Glassdukkene”, hvor hun så ut som noen hadde tvunget henne foran kamera ved å true med juling. Nå noen år senere ser hun fortsatt like stiv ut som en tømmerstokk og med samme livløse uttrykk, til tross for utdanning på teaterhøgskolen og en rekke sikkert gode teaterprestasjoner å vise til. Skjerpings 😉
Hva “Monster” har å by på videre aner jeg egentlig ikke, men ut fra et par anmeldelser hvor hele serien vistnok er sett, har jeg lest fraser som “det bor et monster i oss alle” og så videre, og linjer er trukket til blant annet en serie som “True Detectives”, og koplinger til “Breaking Bad”, hvor helt vanlige mennesker ble trukket ned i mørket. I tillegg varsles det mye skittenrealisme samt at serien prøver mer på å være spektakulær enn troverdig.
Det blir en spennende fortsettelse. De to første episodene av “Monster” får terningkast 4.
