Iskald russisk actionthriller – og en meksikansk bom.
På filmfestivalen i Tromsø (TIFF) sin første dag fikk jeg med meg 4 filmer. I andre innlegg finner du anmeldelsene av Rara (Chile) og Tungeskjærerne (Norge).
Her følger vurderinger av de to andre, den russiske spenningsfilmen The Icebreaker og Panamerican Machinery fra Mexico.
Action/thriller/katastrofefilm, Russland, 2016, spilletid 2 t 04 m.
Sett på Fokus kino
Kapteinen i The Icebreaker. Pressefoto: tiff.no
Freezing land, moving pictures, er TIFFs slagord. For The Icebreaker passer ihvertfall første del av det som hånd i hanske, for her er det iskaldt så langt øyet kan se!
Russiske filmer har aldri vært blant mine favoritter selv om det finnes hederlige unntak. Et slikt unntak er den iskalde “The Icebreaker”, med handling satt til 1985, der vi er med på en stor russisk isbryter (båt som brøyter seg gjennom isen) på tokt i Antarktis. Når den store isbryteren kommer på kollisjonskurs med et isfjell må kapteinen ombord gjøre et valg som kan få store og katastrofale følger.
Båten unnslipper så vidt, men dramatikken er på ingen måte over. I de drivende ismassene kjører båten seg senere fast, og isoleres langt ute i et bikkjekaldt og ugjestmildt hvitt hav”landskap”. Farer truer, både i form av isfjellet som den nå avsatte kapteinen tror følger båten, strøm og mat må rasjoneres, stridighetene ombord tar nye vendinger når gode råd blir dyre og kulda sniker seg stadig nærmere.
Når kapteinen degraderes etter det første nesten-sammenstøtet og en ny kompromissløs kaptein ankommer luftveien, øker spenningen blant mannskapet. Paralelt med den iskalde stemningen på isbryteren har filmen noen sidehistorier på land som jeg ikke henger helt med på alt av, kanskje mest fordi jeg ikke rakk å lese all teksten på engelsk hele tiden.
Saken fortsetter under traileren
Hvordan drivis og isfjell oppfører seg skal jeg ikke uttale meg om i det hele tatt for det har jeg ingen anelse om, men teknisk sett er spesialeffektene i The Icebreaker gode nok synest jeg. Filmen står seg ihvertfall ikke noe tilbake mot actionproduksjoner fra USA for eksempel, og inneholder vel også en del av samme mønster, intriger og dramaturgiske grep.
Det er en intensitet og nerve helt fra begynnelsen av som holder seg hele veien. Selv om filmen sikkert kunne vært et kvarters tid kortere syns jeg aldri det er kjedelig. Sine iskalde og truende omgivelser til tross er det også varme og humor i filmen, som også gir en klaustrofobisk følelse og en skildring av hvordan mennesker i en livstruende og usikker situasjon reagerer. The Icebreaker var en film jeg på forhånd var usikker på, men den overrasket positivt. Typisk russisk på flere områder, likevel litt utypisk også.
På stjernerankingen blir det fine 7/10 til The Icebreaker. Omregnet til terningkast skulle det tilsvare kun fire etter min skala, men jeg gir The Icebreaker terningkast 5, fordi det er underholdende spenning.
Filmen vises kun to ganger under TIFF. Den siste visningen finner sted søndag klokka 11:15 på verdensteateret (på TIFFs siste dag trengs heller ikke festivalbevis). Kanskje dukker denne filmen opp på kino eller andre steder også, se den om du liker action og spenning 😉
PANAMERICAN MACHINERY
Mexico, 2016, Mørk dramakomedie
Sett på Fokus kino sal
Å si noe særlig mye fornuftig om Panamerican Machinery er egentlig ikke så lett, for filmen gav meg særdeles lite og var en stor skuffelse.
I tillegg til å ikke gi meg noe av verdi var dette for mitt vedkommende gudsjammerlig kjedelig til tider. Arbeiderne på fabrikken med samme navn som filmens tittel ser fremtiden sine gå i knas når de en morgen finner bedriftssjefen død på kontoret sitt. Hva nå? Det som følger fremstår for meg som sagt som ganske uinteressant. De ansatte låser seg inne på området og har en heidundrande fest mens de grubler over fremtiden. Noen små vittige scener trekker litt opp i en ellers bortkastet filmstund. Hele settingen blir for sær og persongalleriet for absurd. Det eneste jeg kan dra ut av Panamerican Machinery må være at folk trenger den tryggheten en arbeidsplass kan gi. Så noe var det da.
Filmen vises også sent onsdag kveld og grytidlig søndag morgen på TIFF, men jeg ser ingen grunn til å anbefale noen å ta turen eller å se den andre steder. Finn heller noe annet på TIFF-programmet å bruke tid på.
2/10 stjerner. Terningkast 2, og såååå nære å skrape bunn-nivå.
Hurra! Filmfestivalen i Tromsø er i gang! RARA fra Chile var første film på mitt program.
På forhånd hadde jeg satt opp et skjema med filmer jeg kan tenke meg å se under TIFF, og rangert de i grupper fra 1. valg til 4. valg-kategorier. Rara var nok i så måte på nivå 4 for min del på forhånd, men likevel hadde jeg brukbare forventninger til Rara, hvis tittel unektelig minner litt om en rølpesang, uten noen sammenligning forøvrig.
Rara er nemlig en seriøs film som har hentet inspirasjonen sin fra en virkelig hendelse i Chile, hvor en rettsdommer ble fratatt foreldreansvaret for barna sine på grunn av sin seksuelle legning.
TIFF, som har filmen i sin programkategori “Horisonter”, skriver i programomtalen følgende om Rara: 13 år gamle Sara bor sammen med moren Paula, hennes kjæreste Lia og sin yngre søster Catalina. Hun tar sine første, forsiktige steg ut fra det kvinnedominerte hjemmet og inn i en ny verden, med forelskelser, identitetssøken og en ny type frihet. Ungdomstidens opp- og nedturer deles med bestevenninnen Pancha. Mellom en småparanoid mor og en lite reflektert far som vil ha barna tilbake, må Sara finne sin egen vei (kilde: tiff.no).
Rara klarer aldri å engasjere meg helt, selv om filmens tema er interessant nok og viktig. For hvem skal avgjøre hva som er “normale” oppvekstvilkår for et barn? Hvordan påvirker omgivelsene barns syn på det å bo sammen med “to mammaer”? Sara som er filmens hovedperson blir fremstilt på en reflektert måte, på en måte vil hun ha det som “alle andre”, samtidig som hun helt klart er glad i moren sin og morens kjæreste. Saras venninnne Pancha fremstår også som veldig sympatisk.
I løpet av filmens gang bygges det opp til et litt hjerteskjærende familiedrama der omsorgsretten for de to barna foregår litt i bakgrunnen. Filmens øvrige karakterskildringer er også gode og troverdige, og filmen er bygd opp slik at hoveddelen av sympatien rettes mot Paulas side av saken.
Rara føles likevel tidvis litt langdryg, og kanskje er den for nedtonet i stil og dramtiske grep, men tar seg opp mot slutten. Tematikken er ikke av de som oftest har blitt vist frem på film, og er sånnsett viktig som en del av LGBTQ-samfunnets utfordringer, og er en film som kanskje vil kunne bidra positivt for utviklingen.
Karaktermessig vil jeg på en skala fra 1 til 10 plassere den på 6/10, noe som i min bok vil tilsvare et terningkast 4. Det er på grensen altså, og er noe snilt bedømt, men Rara får et terningkast 4.
Den chilensk-argentinske filmen Rara vises på TIFF. Pressefoto: tiff.no
RARA KAN DU SE PÅ TIFF ONSDAG KLOKKEN 13:00 OG LØRDAG KL. 11:30
TIFF er i gang for fullt altså, og senere i dag ser jeg frem til festivalens offisielle åpningsfilm Tungeskjærerne, den norske dokumentaren der vi følger lokalsamfunnet på Myre i Vesterålen, og som jeg faktisk fikk billett til (hurra! for jeg digger Vesterålen), samt en film fra Mexico, og en fra Russland, spilt inn blant annet i nordlige deler av det gamle sovjetunionen, i Murmansk-området. Den har jeg forhåpninger til.
Updates om disse kommer her på filmhjerte.blogg.no iløpet av tirsdags morgen eller formiddag. Følg med, følg med her på bloggen denne uka filmvenner 🙂
PS. Selvsagt syns jeg det er morsomt at Filmhjerte har fått (presse)akkreditering fra TIFF. Veldig morro for en hobbyfilmblogger, og generøst av TIFF selvsagt. Søndag var iallefall undertegnede og hentet ut en festival-“goodie-bag” med masse TIFF-stæsj i.
Skulderveske, akkrediteringskort, billetter, festivalkatalog, ja til og med noe å bite i, var å finne i akkrediterings-veska, samt litt annet stæsj.
“Life is like a box of chocolates, you never know what you gonna get” (neppe noen som tok den filmreferansen vel? Hehe), stod det på sjokocookis-eska.
Joda, rimelig fornøyd med greiene fra min bestevenn TIFF, hvis man tørr å bruke det uttrykket i disse tider 😉
Ordinære billetter til filmene koster 100 kroner, eventuelt rabattkort på 12 billetter for 948,- eller 22 billetter for 1540,-. I tillegg koster festivalbevis (inkludert katalog) som alle må ha 140 kroner (120/100 honnør/student). TIFF tilbyr forresten studenter under 25 år en pakke med festivalbevis + 2 billetter for 200 kroner.
Billetter kan kjøpes på alle visningsstedene og på TIFF.NO
Husk at du kan følge filmhjerte på FACEBOOK, der det er en egen side for filmhjerte.blogg.no. Liker du siden blir du oppdatert når det er noe nytt på filmbloggen.
Du kan også følge undertegnede på TWITTER (@LarsJG), der det også sikkert blir noe TIFF-kvitring under festivalen. Undertegnede er også å finne på INSTAGRAM (larsgronli), og også der vil det kunne dukke opp noe i løpet av TIFF.
Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) arrangeres altså for år 27 på rad fra 16.-22. januar. Undertegnede har vært fast publikummer på TIFF siden 2005, og har vært på noen veldig få også i perioden 1990-2004. Her er mine 10 beste TIFF-minner, sånn cirka ihvertfall da jeg garantert har glemt ett eller annet ettersom det i årenes løp har vært mange hyggelige minner. Nummereringen på rangeringen er forresten ikke så vesentlig, den er litt hips om haps egentlig.
FILM! Naturligvis. TIFF har i mine år som festivaldeltager gitt meg mange storslåtte filmopplevelser. Noen av filmene vil jeg nevne i de kommende punktene nedover i innlegget, men jeg vil understreke at disse bare er noen av veldig mange strålende filmer. For TIFF byr hvert år på en eller flere perler, og film et norsk publikum ellers i liten grad får tilgang til. Slikt elsker en filmfrelst.
Jeg vil påstå at TIFF sine filmer har lært meg en god del og gjort meg både mere empatisk og åpensinnet. Blablablab 😉 Mye skryt her nå tenker du? Tja, kanskje det, TIFF er ihvertfall et av årets store høydepunkter for en selvutnevnt TIFF-entusiast. Selvfølgelig har jeg sett en del, unnskyld uttrykket, dritt også, men vi lar det ligge.
Det er dessuten alltid en egen stemning som råder i salen før filmene, i en skjønn mix av forventning, spenning og uvisshet, for ofte vet man lite om filmene man skal se, og man kan diskutere film med helt ukjente som sitter i setet ved siden av. Vi nordmenn er jo ikke akkurat verdenskjent for å snakke sammen i “sosiale situasjoner”. På bussen, trikken og toget sitter vi og glor i hver vår mobil, men blant annet på TIFF brytes veggene. TIFFs etterhvert ikoniske “kjenningsmelodi” Ruthless Gravity som strømmer ut av høyttalerne før alle filmene er og utvilsomt med på å bygge opp stemningen.
9
Sentrums oppvåkning! Særlig i de senere årene har TIFF ristet liv i Tromsø sentrum. I en uke av året hvor det ellers generelt ville vært kaldt og guffent har filmfestivalen i alle år sørget for mye varme, humor og er for mange en sosial happening. I en tid da Tromsø sentrum mer og mer har fått merke monsterkjøpesenterene Jekta og K1 sine etableringer på Langnes, som har flyttet folkemassene bort fra sentrum, sørger filmfestivalen for et yrende folkeliv i Tromsø sentrums gater, kafèer, serveringssteder, kinosaler, butikker og overnattingssteder.
Ikke bare om lørdagene, men fra grytidlig mandags morgen, til langt ut i de små timer natt til søndag, og gjerne utover søndagen også. Det er utvilsomt en spesiell atmosfære i ishavsbyen denne uka i januar.
8
Mine aller første festivaldeltagelser. Jeg husker ikke eksakt når det var, men jeg vet det var enten i 1995 eller 1996, og muligens begge årene. På den tida gikk jeg på videregående på Finnfjordbotn vgs (like utenfor Finnsnes i Lenvik kommune) og hadde media som valgfag. Medialæreren som var av det filmfrelste slaget snakket alltid varmt om TIFF. Derfor hadde vi dagstur til Tromsø der vi fikk med oss noen filmer i løpet av dagen. Hvilke filmer vi fikk se har jeg null anelse om den dag i dag, selv om det sikkert finnes notater i gamle nedstøvede esker med skolemateriell i. Grøss og gru, haha.
Uansett er det uvesentlig, for det jeg husker er hvor morsomt jeg syns det var med kinovisninger gjennom hele dagen, og det å se folk hjorte gatelangs mellom gamle ærverdige Fokus kino, Verdensteateret og Kulturhuset i januarkulda, samt at publikum applauderte etter visningene, noe jeg selvsagt ikke var vant med på den tida. Det var nok på disse turene interessen min for TIFF begynte å spire i det små.
7
Filmen VINTERKYSS. For det første var filmen, som hadde verdenspremiere under TIFF 2005, hjerteskjærende god, med temaene sorg og tilgivelse, og jeg glemmer aldri lydsporet med “Hallelujah” fremført av Jeff Buckley som ble brukt i filmen. Det gav meg frysninger.
Jeg husker filmen spesielt også fordi hovedrolleinnehaverne Kristoffer Joner og Annika Hallin og regissør Sara Johnsen var tilstede i salen der de introduserte filmen. På vei ut håndhilste jeg og flere andre, som var begeistret over mesterstykket vi hadde bevitnet, faktisk på Joner og hans svenske motspiller. De to virket nesten litt brydd der de stod og om ikke mottok vinterkyss fra publikum, så ihvertfall stående applaus, rosende ord og gratulasjoner 😉
6
Da “Varg Veum” talte til folket 😉 Ettersom jeg er en stor fan av Varg Veum, både bøkene og filmene, var det veldig artig at Trond Espen Seim, som spiller Veum i de 12 filmene, og regissøren av den andre Veum-filmen, TORNEROSE, introduserte filmen for TIFF-publikummet i 2008. Visningen i Tromsø var også filmens premiere.
Seims ord før filmen er forresten vanskelig å glemme. Ikke fordi han sa så mye fantastisk eller interessant. Alt han sa forran publikum i salen før filmen var “Håper dere liker`n”. Joda, det enkle er ofte det beste, som en mye omtalt dagligvarekjede bruker å si… Og ja, jeg likte den!
5
Latin-/Sør-amerikanske filmer. TIFF har mye av æren for interessen min for filmer fra Sør-Amerika, særlig Argentina og Mexico, samt at det har vært noen riktige perler fra Colombia, Paraguay og Brasil. Jeg nevner spesielt TIFF-filmer som den fine LAS ACACIAS (Norsk tittel: På veien til Buenos Aires), elleville WILD TALES og spesielle XXY (som gav androgyne et ansikt) fra Argentina, sjokkerende borgervern i LA ZONA fra Mexico, supermorsomme og spennende 7 BOXES fra Paraguay og den veldig sjarmerende og morsomme SOFIA AND THE STABBURN MAN fra Colombia.
Interessen min for filmer fra dette området har vokst frem etter å ha sett mange filmer derifra på TIFF, filmer med elementer, landskap, drama og problemstillinger som ikke er så vanlige i europeiske og amerikanske filmer. De gav meg som publikummer noe nytt, som er de viktigste av TIFFs mantraer eller visjoner, å få publikum til å åpne øynene for nye impulser, nye kulturer og andre levesett enn de man selv er en del av.
4
Svensk film. De mange supre svenske filmene TIFF har servert opp gjennom årene. Tidligere har TIFF gitt meg strålende filmer som DARLING, SPISE SOVE DØ, TJUVHEDER, PLAY, og mange flere.
3
De mange besøkene av regissører og skuespillere på TIFF. Det er som mange vet slik på TIFF at en del filmer har regissøren (og noen ganger skuespillere) tilstede i salen før og etter filmen, for å gi en kort innledning, og etterpå fortelle litt mere om filmen og andre prosjekter. Slike seanser har jeg alltid hatt stor sans for da jeg syns det har vært veldig interessant å høre regissørene og skuespillerene snakke om filmene sine og måten de arbeider på.
Jeg husker spesielt TIFF-besøkene til noe kontroversielle svenske Ruben Østlund (PLAY, senere er han også kjent for Turist), meksikanske Rodrigo Plà (A Monster with a thousand heads, men for meg best kjent for den glimrende filmen LA ZONA som gikk på TIFF noen år tidligere), svenske Gabriela Pichsler (Spise, sove, dø), svenskene Peter Grønlund og skuespiller Malin Levanon (Tjuvheder), den tyske og kjente (ihvertfall i hjemlandet) skuespilleren Jürgen Vogel og regissør Mathias Glasner fra den sterke og rystende filmen Den frie vilje, og Nåde. Denne lista kunne vært lang, og her har jeg garantert glemt noen. Sorry!
2
Filmen C.R.A.Z.Y. på TIFF 2005. Den canadiske “coming-of-age/oppveksthistorien” som er et familiedrama med mye humor som tar for seg temaer som å oppdage sin personlige identitet og legning og problemene rundt det i de rigide 70- og 80-årenes Quebeck, samt en fars forhold til sine sønner og en mors omsorg. Filmen ble bejublet blant publikumet i en fullsatt sal på Kulturhuset.
Filmen har en handling som strekker seg over en periode på over 30 år og er en generasjonsfilm, i mangel på bedre ord (?), som i tillegg til en medrivende handling også har et strålende soundtrack, med ikoniske låter av legender som David Bowie, Pink Floyd, Rolling Stones og Patsy Clines sin sang “Crazy”, som filmen blant annet har sin tittel fra. Nostalgisk til tusen, og en sann glede å ha sett dette på det store lerretet (eller skjerm var det sikkert, potatis potedes osv). C.R.A.Z.Y. er nok iallefall en av mine favorittfilmer fra TIFF.
1
ROOM! Filmen Room var avslutningsfilmen på TIFF i 2016, i et fullsatt kulturhus, og har blitt en av mine absolutte favorittfilmer gjennom tidene. Det er alltid noe eget ved å se en film for aller første gang, da man jo ved gjensyn som regel husker hva som skjer og så videre. Room er ikke den type film jeg syns er riktig like spesiell og flott å se når jeg ser den for tredje og fjerde gang, slik det kan være en del ganger med andre filmer. Room er så absolutt likevel fortsatt veldig spesiell for meg og en film jeg glatt ser på nytt og om igjen, selv om “momentum” er borte, om du skjønner? Det Room klarte var nemlig å bevege meg og nærmest transformere litt av meg underveis.
Room har også fabelaktige skuespillerprestasjoner av Brie Larson og selvsagt den da ni år gamle Jacob Tremblay. Han var F-A-N-T-A-S-T-I-S-K! Jeg ble rørt, jeg hørte snørr og tårer bli tørket rundt meg, og ved filmens slutt glinset det i manges øyne kunne jeg se, ikke hos meg selvsagt, jeg er jo en tøff gutt, tøffe gutter griner ikke på kino 😉 Anyways..før jeg tøyser meg bort, et par av scenene, som da Jack (5) for første gang ser himmelen og “oppdager verden” utenfor det lille rommet i et skur (derav Room) som han og mora hadde vært innestengt i hele livet hans var ren skjær livspoesi til å fortape seg i. For meg kanskje tidenes kinoopplevelse, forsterket av en sal med over 700 publikummere tilstede som alle holdt pusten. Akk så vakkert!
I følge gammel overtro er fredag den trettende viden kjent som den store ulykkesdagen. En dag preget av uhell, ulykker og makabre massakrer, om ikke annet på film.
Husk å steng porten, lås dører, steng vinduer, skalk alle luker, og håp på det beste. Svar for all del ikke telefonen om den ringer og åpne for guds skyld ikke om det ringer eller banker på døra!
La nå endelig ikke meg skremme deg med tåkeprat om dagens dato, istedet gir jeg deg fem varierte grøssere for kvelden.
Er du likevel så urutinert at du forlater kåken i kveld, ikke si at du straks er tilbake. Alle vet hva som da skjer, sant?
5
HALLOWEEN (1978)
Er du tilhenger av klassikere som skremmer livskiten ut av deg? Da er denne et greit tips. Halloween er vel best rundt….halloween-tider, men fredag den 13. er vel like god som alle andre dager å bli forfulgt av en gærning på?
4
SKRIK (Scream, 1996)
Når vi snakker om gærning…
Morsom og underholdende ungdoms-slasher som sikkert fortsatt kan generere noen rykninger i kroppen når man ser på….
PS: Er jeg ikke flott med Scream- trynet mitt?
3
DRACULA (1931)
Dette trynet vil du derimot ikke se i mørke kroker! Det er sikkert enklere å finne blod å slurpe i seg enn å finne denne virkelige horror-klassikeren tilgjengelig, men gjør et forsøk så kanskje skremmer fyren på bildet vannet (om ikke blodet) av deg!
2
JAWS (1975)
Vann er forresten et sted du ikke skal hive deg uti i dag. Hedligvis er badetemperaturene i januar ikke så forlokkende. Dermed ingen grunn til å frykte en “Haisommer” akkurat nå, med mindre du som leser befinner deg på varmere breddegrader? Isåfall, ikke bad i dag!
1
FRIDAY THE 13TH (1980)
En slik listes naturlige topp er selvsagt den urikoniske skrekkgrøsseren Fredag den 13. fra 1980.
Hos platekompaniet.no (som desverre ikke har filmen i salg lengre) står følgende: Velkommen til Camp Crystal Lake. Dette er innsjøen som lokalbefolkningen mener er forbannet, og som er kjent for sin blodige historie. Det er rett og slett et perfekt sted for en rallende psykopat som gjerne vil myrde leirdeltagere, én etter én, i det vakre måneskinnet. Sean S. Cunninghams originale skrekkfilm avstedkom utallige avleggere og hundrevis av imitatorer. Med Kevin Bacon og andre superstjerner på rollelisten, kombinert med kreativ bruk av skarpe gjenstander og en seriøst gal fyr med en mamma som forguder ham, fortsetter denne gyserklassikeren å skremme vannet av oss.
I det hele og store er det vanskelig å oppdrive den originale filmen som kom i 1980, men skulle du snuble over den på nett i kveld, se den, hvis du tør!
Den tyske dramafilmen 24 WEEKS (24 Wochen) er klar for norsk kino i 2017
etter å ha blitt klar vinner av filmdistributør Arthaus sitt prosjekt Scope 100.
Scope 100 er et internasjonalt filmprosjekt, som i Norge arrangeres av den norske filmdistributøren Arthaus, som senhøsten 2016 plukket ut 100 filminteresserte deltagere, både av fagfolk og andre som er opptatt av film. Disse 100 personene fikk så i oppgave å se på nett 7 utvalgte nye europeiske filmer fra 2016, det ble opprettet en gruppe på facebook hvor deltagerne kunne diskutere filmene, for så og stemme på sine tre favoritter etter å ha sett filmene. Den filmen med flest poeng er garantert kinodistribusjon på kino i Norge i løpet av 2017. Mer om Arthaus og Scope 100 kan leses på arthaus.no.
Resultatet ble sluppet til deltagerne helt på tampen av 2016, og nå er alt det formelle i boks. Undertegnede var en av de 100 som deltok i “Scope 100 (2016-2017)”, og det er en glede at det var min store favoritt av de 7 filmene som gikk av med seieren.
Vinnerfilmen som altså kommer på norsk kino iløpet av året er den tyske filmen 24 WEEKS (24 Wochen).
24 Weeks er en sterk historie, en hard men viktig film, som jeg anbefaler på det varmeste. Filmen er preget av godt spill, og har et alltid dagsaktuelt og engasjerende tema; abort. Idyllen for et kjendispar som venter barn brister når det viser seg at fosteret ikke er som det skal være. Hvem skal bestemme hva den gravide skal gjøre? Filmen vil utvilsomt invitere seerne til debatt og diskusjon rundt etiske og moralske dillemmaer.
Min vurdering av 24 Weeks endte med terningkast 5. Når filmen med tid og stunder er kinoklar vil det nok komme litt mere om filmen her på filmhjerte. Merk dere filmtittelen, og få med dere filmen når den rulles ut på kinoer forhåpentligvis over hele landet.
Slik endte avstemningen:
1. 24 Weeks
2. Suntan
3. After Love
4. Indivisible
5. Baden Baden
6. Porto
7. Remainder
Faktisk viser den endelige poengoversikten veldig godt samsvar med slik jeg rangerte filmene. 24 Weeks og Suntan var mine to favoritter, med 24 Weeks et stykke forran Suntan, mens Porto og Remainder var de jeg ikke likte.
Flere av filmene vil imidlertid også være å se på norske kinoskjermer den nærmeste tiden. Suntan vises for tiden på Cinemateket der den er månedens film, og After Love og Baden Baden blir begge å se neste uke på Tromsø Internasjonale Filmfestival.
Suntan liker jeg, og After Love og Baden Baden er begge ganske brukbare filmer. Særlig vil jeg tro at mange voksne publikummere vil synest at After Love er en bra film. Den handler om et ekteskap i oppløsning, men på grunn av omstendighetene må paret fortsatt bo sammen, med sine to små døtre, og et kammerspill er i gjære. Et litt yngre publikum vil sikkert synest at Suntan er bra. Det er en film jeg vil anta vil passe best i aldersgruppen 18-40. Handlingen utspiller seg på en gresk partyøy sommerstid, der en nytilflyttet lokal lege i 40-årene eller deromkring blir forelsket i en mye yngre jente som han behandler. Når han blir med vennegjengen hennes på festing og strandliv begynner ting etterhvert å skje. Uten å røpe noe vil filmen by på overraskelser og være å anse som noe kontroversiell.
Hurra! Endelig er det den tida igjen. Tromsø Internasjonale Filmfestival 2017, eller populært kalt TIFF, arrangeres neste uke, fra tidlig mandag morgen til sent søndags kveld. Tiden er inne for litt forhåndstanker om noen av filmene.
For 27. året på rad går TIFF av stabelen i januar her i Tromsø, og sentrumsgatene, byens kafèer, serveringssteder, kinosaler og andre visningssteder fylles opp av filminteresserte mennesker og stemning. Atmosfæren i byen denne ellers så kalde januaruka er magisk. Og nå er filmhjerte.blogg.no med for fulle seil etter at akkreditering er innvilget. Jeg takker ydmykt og bukker til fantastiske TIFF og det festivalen har blitt. Nå blir det TIFF-fest på filmbloggen 🙂
Husk at du kan følge filmhjerte på FACEBOOK, der det er en egen side for filmhjerte.blogg.no. Liker du siden blir du oppdatert når det er noe nytt på filmbloggen. Husk også at du på “følger”-knappen på siden kan velge om du vil ha varsler og om oppdateringene skal følge facebooks standard eller komme først i feeden din. Eller noe sånt, hvem vet hvordan facebooks såkalte algoritmer funker? 😉
Du kan også følge undertegnede på TWITTER (@LarsJG), der det også sikkert blir noe TIFF-kvitring under festivalen. Undertegnede er også å finne på INSTAGRAM, (larsgronli) og også der vil det kunne dukke opp noe i løpet av TIFF.
TIFF sin offisielle åpningsfilm i år er den norske dokumentaren TUNGESKJÆRERNE, der man får følge lokalsamfunnet på Myre i vesterålen. Den filmen får jeg desverre ikke med meg da akkrediteringen ikke gjelder på åpningsfilmen, og dessuten ble den og utsolgt. Det er imidlertid mulig å få seg såkalte rush-tickets ved å møte opp i egen kø rett før visningene av den. Filmen kommer sikkert senere på kino/TV også, og er trolig en sjarmerende greie.
Avslutningsfilmen er LA LA LAND, som for et par dager siden håvet inn hele 7 Golden Globe-priser, blant annet for beste film og beste mannlige og kvinnelige hovedroller i kategoriene for beste musikal eller komedie (Ryan Gosling og Emma Stone).
Den vises kun lørdag og søndag kveld under TIFF, og begge er utsolgte. Men igjen, et lite antall rush-tickets (ledige billetter ved filmens start) vil kunne være tilgjengelige. Det spørs om jeg får med meg La La Land under TIFF, men den kommer på ordinær kino senere i vinter. Den bør man få med seg.
Det er mange filmer under TIFF jeg selvsagt skal på, og som jeg ser frem mot. Her er noen av de.
Den jeg kanskje har størst forhåpninger til er islandske HEARTSTONE (Hjartasteinn). Noen ganger har man nærmest på forhånd en klar idè om at man vil like en film. Heartstone ser jeg for meg viser en historie om ungdom i brytningstiden mellom barna de er i ferd med å forlate, og den voksenverdenen som venter i nær fremtid, i en slags “den siste sommeren sammmen”-historie, der de unge hovedrollekarakterene vil slites mellom følelser og valg, alt akkompagnert av et sikkert storslått islandsk landskap som et fantatstisk bakteppe for handlingen.
Island har jo det siste året levert et par skikkelige kraftfulle perler av noen filmer, med Småfugler (Sparrows) og Stabukker (Rams) friskt i minne, så jeg har store forhåpninger til Heartstone. Jeg er da og en generel tilhenger av “coming-of-ages filmer”, eller oppvekstskildringer på godt norsk, og i den kategorien tror jeg Heartstone befinner seg i.
Finner du ledige billetter til den under TIFF bør du ta sjansen 😉 Denne våget jeg ikke å vente på akkrediterings-ja på, så den kjøpte jeg billett til. Torsdags morran` klokka 9 starter visningen jeg skal på gitt! 😀
Innlegget fortsettetter under bildene
Finner Hjartasteinn veien inn i filmhjertene? Jeg tror det. Pressefoto: tiff.no
Jeg har også peilet meg ut noen forhåndsfavoritter i fengselsfilmen (?) BLESSED BENEFITS fra Jordan, og ikke minst fotballdokumentaren FOREVER PURE fra Israel, som etter sigende gir oss et sjokkerende innblikk i den israelske klubben Beitar Jerusalem, og viser hvordan fansen av klubben, voksne som barn, gikk fullstendig av hengslene etter at klubben hentet to muslimske spillere til klubben. TIFF skriver i programmet dette:
“I flere tiår representerte fanbasen i Beitar Jerusalem sterkt høyrevridde jøder, og når de to tsjetsjenerne ankommer, får rasismen fritt spillerom. Med utrolig tilgang til spillere, tribune og bakrom, har regissør Zinishtein laget en sterk film om Israel, identitet, politikk og hvordan rasisme kan styre et miljø med ødeleggende konsekvenser”.
Den tror jeg blir veldig interessant.
Ellers er ELLE fra Frankrike en film å sjekke ut. Den vant Golden Globe for beste utenlandske film (utenfor USA altså), og Isabelle Huppert vant pris for beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm. Dette skal være en noe kontroversiell film har jeg latt meg fortelle fra noen som har sett filmen allerede, Huppert sies å overbevise og filmen har kontroversielle temaer som bl.a en voldtekt.
“Fytti katta, jeg vant jaggu Golden Globe!” Isabelle Huppert og katta, i Elle. Pressefoto fra tiff.no
Den russiske THE ICEBREAKER er en annen film jeg har forhåpninger om at skal slå til som en god opplevelse. Den handler om en russisk isbryter i Antarktis som kommer på kollisjonskurs med et isfjell. For å unngå sammenstøtet, kjører skipet seg fast i isen og tvinges til å drifte uten motorkraft.
Det loves mye spenning i denne filmen ut fra programomtalen, og jeg aner en viss klaustrofobisk følelse, og ikke minst iskald stemning, der mannskapet er ute i det store isødet…
En annen film jeg tenker kan være rent underholdende er den engelske actionfilmen FREE FIRE, med en historie lagt til Boston i 1978. I programomtalen skriver TIFF dette: FREE FIRE er en overveldende action-thriller som tipper hatten sin til de klassiske krim-filmene fra 70-tallet, samtidig som den er moderne fortalt og utført. Full av action og bekmørk humor, og levert med knivskarp dialog og timing er den trolig et av årets mest originale og underholdende filmer i sjangeren.
Jada TIFF, jeg er med på den. Det der høres fett ut! Når i tillegg Brie Larson er med i en av hovedrollene, og filmen er regissert av samme geniale gærning, Ben Wheatley, som stod bak den kølsvarte komedien Sightseers (2012) lukter det suksess for min del. Filmen har vunnet publikumsprisen “Midnight Madnes” under filmfestivalen i Toronto.
Tøffeste jenta i klassen. Bilde fra Free Fire. Pressefoto: tiff.no
THITHI fra India ser jeg også frem til. Den er omtalt som et satirisk blikk på den indiske landsbygda, som også tar sosiale problemer på alvor, i historien om en 101 år gammel patriark som dør. Når barnebarnet vil selge landet han skal arve blir det trøbbel, når den sta og sære faren setter seg på bakbeina.
Filmer fra Sør-Amerika har jeg også et godt øye til. På årets utgave av TIFF har jeg forventninger til blant annet THE DISTINGUISHED CITIZEN og til PANAMERICAN MACHINERY. Førstnevnte film kommer fra Argentina, og er landets Oscar-kandidat. Dette er en komedie, som forteller historien om en uinspirert forfatter som kommer hjem til Argentina etter flere år i europa for å motta en pris, men når jubelen har lagt seg er ikke alle så fornøyde med prismottageren.
Sistnevnte film, fra Mexico, presenterer temaer som jobbsikkerhet, arbeidere i krise og usikkerhet rundt hva som vil skje når arbeiderne på en fabrikk en morgen finner sjefen død. Begge filmene sies å by på mye mørk humor og litt absurde karakterer. Jeg tror dette blir litt festlig.
“Ja, jøss, gi meg mere papirarbeid”. Panamerican Machinery.Pressefoto: tiff.no
Kortfilmer elsker jeg forresten, så et eller to av TIFFs kortfilmprogram håper jeg å få med meg. Blant annet skal Atle Antonsen, Bjørn Sundquist og Lennart Jæhkel dukke opp i et par av kortfilmene som er med i år. Det som gjør kortfilmer så spenstige er at man sjeldent har tid til noe bakgrunn og oppbygging, her er det rett på som oftest, og følelser, virkemidler og dramatikk skal alt smeltes inn i et lite antall minutters spilletid.
Dette er NOEN av filmene jeg håper å få sett. Som vanlig vil det nok og dukke opp flere titler etterhvert som jeg gransker programmet og tar noen avgjørelser. Med akkreditering rundt halsen blir det spennende å se om jeg får billetter til det jeg vil, kvotene til hver film kan jo bli full før jeg rekker å få meg billett. Uansett blir det en cool, spennende og tøff filmfestival og uke.
Join meg gjerne på noen av filmene hvis du føler for det, så kan vi krangle etter filmen om hvorvidt den var bra eller ikke, hehe.
“Peis nu på, TIFF starter snart!”. Bilde fra Thithi. Pressefoto: tiff.no
Alt praktisk om TIFF 2017, tider, filmer, steder og kjøp av billetter finner du på tiff.no
Skal du på TIFF? Kommentarer, spørsmål eller noe annet av interesse å melde? Meld det i kommentarfeltet! 😉
I mange måneder hadde jeg sett frem til å se MANCHESTER BY THE SEA ettersom forhåndsomtalen av filmprosjektet og bilder av filmens locations bar bud om noe jeg på forhånd trodde jeg ville like. At filmen den siste tiden også har blitt veldig løftet opp av norske og utenlandske kritikere la heller ingen demper på forventningene mine. Fallhøyden kan være stor da.
Manchester by the Sea faller aldri,jeg satte virkelig stor pris på filmen, som utvilsomt er en av fjorårets/årets beste, og som blir vanskelig å komme unna i Oscar-nominasjonene, selv om den ikke var riktig så enestående som jeg ønsket. Den er helt klart spesiell på flere måter. Manchester by the Sea er nemlig herlig nedstrippet og gjennomgående en lavmælt øm fortelling om sorg og livet etterpå. Som vi alle som på en eller annen måte har kjent på sorg vet, er det både lyse og tunge stunder når livet går videre. Akkurat dette formidler regissør og manusforfatter Kenneth Lonergan på en ektefølt måte, ikke uten glimt i øyet heller, for det er flere scener som er humoristiske og letter på stemningen.
I tillegg spiller omgivelsene rundt, filmens locations som nevnt, inn som et litt kjølig bakteppe. Vi befinner oss i den lille pittoreske havnebyen Manchester by the Sea i Massachusetts, USA, som på mange måter gir meg litt assosiasjoner til steder geografisk sett langt mot nord. Ihvertfall, stedet er hjembyen dit Lee Chandler (Casey Affleck) må vende tilbake etter at broren dør. Lee får ansvaret for brorens 16 år gamle sønn Patrick, glimrende bragt til liv av forholdsvis ukjente Lucas Hedges. Men Lee er en plaget mann, med en sår fortid i den lille byen. Gjennom klipp tilbake i tid får vi gradvis vite hvorfor Lee har en slik motvilje mot å igjen være tilbake i Manchester. Jeg er forresten sikker på at mange tidlig i filmen i en barscene tror de ser hvorfor Lee er så nedstemt, mere er vanskelig å si uten å røpe for mye.
Lee har iallefall ikke noe ønske om å bli værende der for lenge, problemet er bare at Patrick absolutt ikke vil være med onkelen til Boston, dit Lee for flere år siden flyttet. Der jobber han som vaktmester, bor simpelt, og holder seg for det meste alene. Forholdet mellom Patrick og onkel Lee er det sentrale elementene i filmen, et samspill som fungerer utmerket. Det er både sårt, til tider anspent og vakkert.
Det som likevel gjør filmen så spesiell og god som den faktisk er, er at alt er så hverdagslig. Det er vanlige liv bragt til filmen, det er gjennkjennbare følelser, og solide prestasjoner av crewet både foran og bak kamera. Kinemateografisk er det delikat, at mesteparten av handlingen utspilles vinterstid er neppe tilfeldig, det legger et kaldt slør over handlingen. Javisst er det lagt inn et par hendelser som garantert vil få tårekanalene igang hos noen, eller gi frysninger, men til tross for sin sorgtunge tematikk er dette egentlig en oppløftende film.
Ikke minst er dette Casey Affleck sin film. I hovedrollen som den selvdestruktive Lee storimponerer han. Jeg har personlig aldri før vært noe stor fan av Affleck, så det er svært gledelig å si at jeg syns han leverer en glimrende prestasjon her. Vi slippes gradvis litt nærmere inn på den innesluttede og kalde Lee, som Affleck i alle sine fakter og færer, mimikk og væremåte gjør til en høyst troverdig karakter. Affleck ble natt til 9. januar norsk tid tildelt Golden Globe-pris for beste mannlige hovedrolle i en dramafilm, og bør være er en klar Oscar-kandidat.
20 år gamle Lucas Hedges (f. 1997) som spiller Lees nevø Patrick er filmens andre hovedkarakter, noe han utfører perfekt. Han er akkurat så laidback og hva skal jeg si, ekte, som en 16-åring som har mistet faren skal være. Han imponerer. Imponerer gjør også norskættede Michelle Williams. Mange husker henne nok godt fra suksessen “Brokeback Mountain” fra 2005, en rolle hun ble Oscar-nominert for. Williams sin rolle i Manchester by the Sea er ganske liten og ikke så fremtredende, det er likevel mer enn nok av henne til at det forsvarer nominasjon til Golden Globe og Oscar. Særlig en scene et godt stykke ut i filmen er veldig sterk.
I det hele tatt er det solide skuespillerprestasjoner over hele linja. Kyle Chandler (som jeg fikk stor sans for etter Netflix-serien “Bloodline”) har en glimrende birolle som Lees bror, og jaggu får vi også servert Matthew Broderick i en ørliten birolle som er litt småmorsom egentlig. Lydsporet i filmen er også fint, det er et par seanser med noe som minner litt om salmer eller ihvertfall rolige lange melodier, poenget er at jeg likte det da det passet perfekt inn.
Manchester by the Sea anbefales selvsagt varmt. Den er perfekt lavmælt som en slik film må være, og den trår aldri nevneverdig feil. Innledningen og selve oppbyggingen av historien er noe lang, jeg kjedet meg likevel aldri. Manchester by the Sea er et hjertevarmt mesterverk. Aller best vil jeg likevel huske Manchester by the Sea som filmen som for min del løftet Casey Affleck opp mot stjernene.
Soleklart terningkast 5 – og 8 av 10 stjerner.
Har du kommentarer om filmen, anmeldelsen eller noe annet relevant? Velkommen i kommentarfeltet!
Har du fått med deg disse innleggene fra Filmhjerte? (klikk på bildene for å åpne lenkene)
Prisutdelingssesongen er i full gang! Golden Globe hadde sin utdeling natt til mandag norsk tid. Her er noen små synspunkter på prisutdelingen.
Som kjent er det to store prisutdelinger i statene, med Oscar som den digre prisen, og Golden Globe som den nest største, en prisutdeling som i tillegg til prestasjoner innen film også er en prisutdeling for TV-serier/filmer.
Nattas store høydepunkt var uansett ikke noen av prisene som ble delt ut. Talen en bokstavlig talt glitrende Meryl Streep (sjekk bilder av kjolen ;p) holdt med stoisk ro etter at hun ble tildelt Golden Globes ærespris Cecil B. DeMille Award var nemlig mildt sagt minneverdig. For en enorm tale og for ei dame! Har du ikke sett den bør du absolutt finne den på nett, for Streep ass, fy flate! Om jeg likte Streep fra før, så ble hun nærmest gudinne i løpet av natta. Det hun sa om mobbing, å vise empati og utredningen hennes om mangfoldet i Hollywood, var glimrende. Det var selvsagt et velrettet stikk til den kommende presidenten, sånn forresten.
Showets store vinner ble musikalen LA LA LAND, med 7 nominasjoner og like mange priser. Filmen røsket med seg beste film i kategorien beste musikal/komedie, beste regi og manus til unge og fantastiske Damien Chazelle, og beste skuespillere i en musikal/komedie til Ryan Gosling og Emma Stone. At filmen dominerte så mye under GG kan være et forvarsel om hva vi har i vente senere i vinter under Oscar-gallaen.
Foreløpig har jeg sett få av de nominerte filmene og seriene fra årets GG, men en av de jeg nettopp har sett er MANCHESTER BY THE SEA, en glimrende film som gav Casey Affleck en veldig fortjent Golden Globe for beste mannlige skuespiller i kategorien dramafilm, som vel er kategorien som henger høyest blant prisene for beste film og beste skuespillerprestasjoner (?). Som kjent er GG delt opp, slik at det deles ut to priser for beste film, til beste musikal/komedie, og beste drama, og likeså er skuespillerkategoriene delt opp i to også. HELL OR HIGH WATER har jeg også sett, men den gikk tomhendt hjem. Uansett en veldig god film.
Utdelingen gjorde meg ellers selvsagt veldig lysten på å se en del av filmene som vant eller var nominerte, når de nå engang ankommer Norge. LA LA LAND må jeg selvsagt se, selv om musikaler på film virkelig ikke er min greie egentlig (på teater, ja, på film, nja). Imidlertid er jeg stor fan av regissør Chazelle, og både Gosling og Stone er sympatiske skuespillere, så kanskje er det bra. Jeg har også en stygg anelse om at filmens soundtrack kan komme til å gi meg noen strofer på hjernen 😉
MOONLIGHT, som fikk prisen for beste dramafilm, er en annen å sjekke ut, det samme med den fransk-hollandske kontroversielle filmen ELLE, som gav Isabelle Huppert prisen for beste kvinnelige skuespiller i en dramafilm. Filmen ble også kåret til beste utenlandske. Ellers har jeg notert meg LION (med Dev Patel), Hacksaw Ridge (tja? Jeg liker Andrew Garfield, men at den er regissert av Mel Gibson gjør meg skeptisk), og LOVING, blant annet.
Av TV-serier så må jeg vel få sjekka ut THE NIGHT MANAGER etter at serien fikk tre priser, både beste mannlige hovedrolle i en miniserie eller TV-film og begge birolle-prisene.
Som seg hør og bør var det selvsagt mye glamour og store skuespillere, og mye tøys og kødd. Ikke vet jeg om Goldie Hawn gjorde seg til og spilte på scenen, hun virka ihvertfall ikke helt sober 😉 Forøvrig liker jeg Hawn, hvis du lurte, så det var nok bare kødd. De stivpynta i salen flirte ihvertfall 😉
