Tekst: Lars Jørgen Grønli / filmhjerte.blogg.no. Foto fra filmen: Pressefoto.
larsgronli ætt hotmail dått com / tlf 950-23-181
Historien regissør Maria Fredriksson har satt sammen er så absolutt både utrolig, underholdende, spinnvill, og ikke bare en smule fabelaktig. Den kunne nesten vært tatt rett ut av fiksjonens verden, men er altså sann, selv om den formelig kunne vært skrevet som ren fiksjonsfabel og vært servert som en “Twin Peaks”-føljetong.
Skjønt, noen lyver – og det peker vel muligens filmen på?
Søstrene Kari og May sjarmerer nok de aller fleste, selv om de er dypt religiøse. Foto: Pressefoto
Mirakelet i Gullspång er historien om de to eldre søstrene May og Kari fra Lakselvdalen i Troms som via flere tilfeldigheter, og etter deres eget utsagn “et tegn fra Gud, treffer en kvinne i det lille svenske tettstedet Gullspång, en som er kliss lik storesøsteren som døde for 30 år siden. Olaug, heter hun, er til og med født samme dag som den avdøde søsteren, og hun har vokst opp i bygda rett over fjorden hjemme i Troms! Flere andre sammenfallende opplysninger matcher hverandre. HVEM er hun?
Dermed starter et omfattende detektivarbeid hvor Fredriksson følger søstrene gjennom en periode på flere år, og Olaug reiser til Troms og besøker folkene der. Det blir en heidundrande berg og dalbane av følelsesmessige konsekvenser for de involverte. Det som starter som skikkelig feelgood og med varme, utvikler seg etterhvert i svært utrivlige og dramatiske retninger.
Det sås for eksempel sterk tvil om hvorvidt storesøsteren som døde tok sitt eget liv slik alle har trodd. Etter en tid kommer også sjokkerende motstridende opplysninger frem.
Men kan vi stole på de? Som filmen viser er ikke alle overbevist om hva som er fakta.
De fleste som så filmen lurte nok idet de forlot salen på hva i all verden det var de nettopp hadde sett. For dette er en i særdeleshet merkelig historie, som man vil huske lenge.
Påstander om løgn, juks og manipulasjon kommer, dog avdekker filmen ikke noe slikt, men peker muligens likevel mot at noen lyver så det renner?
Det er nettopp her Fredriksson bommer litt, for med alt som har kommet på bordet er det opplagt flere ting som burde blitt belyst. Det er mye som sikkert ikke er tatt med i filmen, men kanskje av en årsak? Hvorfor graver ikke regissøren mer?
Man kan spekulere på om hvorvidt regissøren på en subtil og snill måte kanskje peker på en person, uten å åpenlyst si det for å skåne. Blant publikum etter filmen hørte jeg blant annet det nevnt.
Ikke vet jeg, men av de involverte i filmen kommer iallefall de to søstrene May og Kari utvilsomt best fra det når publikums sympati, empati og virtuelle kjærtegn deles ut, særlig den ene av de to er virkelig bare nydelig – mens en annen slik fremstilt i filmen virker både kald, kynisk og egentlig nokså uspiselig, kanskje til og med utilregnelig, hørte jeg noen mene. Men som sagt, jeg vet ikke.
Mirakelet i Gullspång er iallefall en særegen historie, en historie med mye humor og vitt, skarpe kommentarer og et hendelsesforløp med flere skarpe svinger. På disse områdene gjør regissør Fredriksson et mesterlig stykke arbeid.
Det er ingen klisjeer, og måten hun får de involverte til å åpne seg og være naturlig foran kamera er kruttsterkt levert. Historien ryker det av! Mirakelet er ei gåte. Eller er det en oppklart sak? Allerede er filmen en suksess, da den nettopp vant den svenske filmprisen Guldbaggen for beste dokumentar.
Mirakelet i Gullspång-gjengen på TIFF. Av hovedpersonene i filmen var Kari og May tilstede i Tromsø, mens Olaug ikke var med. Foto: Lars Jørgen Grønli
Mirakelet i Gullspång åpnet TIFFs Films from the North-program. På scenen, fra venstre mot høyre, sammen med TIFFs Film fra nord-sjef Astrid Aure (t.v.) ser vi filmens regissør Maria Fredriksson, fire av søskenflokken fra filmen, samt (tror jeg) produsent Ina Holmqvist. Foto: Lars Jørgen Grønli
Se filmen når den kommer på kinoer landet rundt i starten av februar, dette blir utvilsomt et hett samtaletema. Forøvrig, før publikum ruslet ut av visningen på et nesten fullsatt Hålogaland Teater der filmen ble vist, runget det unison øredøvende og stående applaus til filmen og delegasjonen fra filmen som gjestet TIFF.
I dokumentaren følger vi filmens regissør Mohamed Jabaly fra Palestina, som kjemper mot det norske UD/UNE om retten til å få bo og arbeide i Norge som filmskaper, ettersom han etter tre år i Tromsø får varsel om utkastelse. Ettersom han ikke har en formell filmutdanning møter han et strikt regelverk og stengte dører, og siden grensen til Gaza er stengt kan han ikke reise hjem. Han er strandet i Tromsø, som han snart ser på som sitt andre hjem. Han viser i filmen hvordan miljøet rundt filmhuset Tvibit i Tromsø gir han uvurderlig hjelp.
Det er ingen tvil om at Mohamed er både veldig sympatisk og positiv, med lyst til å kunne være fri og kreativ som filmmaker og menneske. Humøret og pågangsmotet hans smitter og gjør han godt likt på tvers av språkbarrierer.
Desverre blir filmen for fragmentert, alt for personlig videodagbokstil og for lite engasjerende, selv om man utvilsomt heier på Mohamed underveis og føler vrede eller i det minste er hoderystende mot UD og den norske staten som ikke ser på han som god nok. Det ville dog løftet historien syns jeg om kampen mot systemet hadde blitt mer satt til veggs og utfordret i det vi ser, og noen momenter blir for utydelige.
Som sagt er Mohamed ytterst sympatisk og lett å like, noe som gjør selvdokumentaren hans lystigere enn den fort kunne blitt. Andre halvdel er også markant bedre enn de første 45 minuttene, og et par sekvenser helt mot slutten av filmen er både så rørende og emosjonelt at de løfter helhetsinntrykket vesentlig. Et klipp der Mohamed nettopp har fått passert grensen gjør inntrykk og provoserer, mens en gjensynsglede varmer stort og er filmens sterke høydepunkt.
Ja, jeg kjeder meg tildels av og til i løpet av de 90 minuttene, og syns (kanskje litt slemt sagt) at det burde vært mulig å fått en bedre åpningsfilm. Fjorårets “La elva leve” var til sammenlikning av et annet kaliber. Når så det er sagt, filmen er likevel selvsagt av en relevans da den i tillegg til å være en film om filmarbeid, foregår delvis i Tromsø, men også er en historie om tilhørighet, identitet og håp om fred.
Filmen er utvilsomt god Tromsø-reklame, både med tanke på Tvibit, filmmiljøet i byen, natur og folket. Vel, kanskje unntatt en gretten gammel gubbe i snøkovet, he he, mens det norske systemet i UD og utlendingsnemda ikke kommer like godt fra det.
Jeg hadde nok ikke forventet det da jeg gikk og så filmen med veldig lave forventninger, for jeg ble positivt overrasket. Først og fremst er hovedgrunnen at førsteinntrykket Mohamed gir er veldig godt, det er ikke mulig å ikke like han, og filmen engasjerer ihvertfall nok til at jeg ønsker han all lykke og hell videre. Filmen er totalt sett verdt å se, ihvertfall om den kommer andre steder enn på kino.
Helhetsvurderingen av filmen hans blir ikke mer enn helt midt på treet, men jeg tipper filmen slår godt an særlig i Tromsø ihvertfall der Mohamed er godt kjent for byen etter mye medieoppslag gjennom årene hans i nord, og mange syns nok den er fin. Det er den i grunn også, en varm film, med refleksjoner, humør og litt poesi, men ikke helt min type film. Jeg er litt streng, for slutten er svært solid og kroner historien såpass at det kunne vippet til en firer.
Filmen ble sett på pressevisning noen timer før premieren i en så godt som tom Fokus 1, som er kinobyggets aller største sal. Kun 8-9 sjeler tilstede gav ingen festivalstemning ihvertfall.
Gi lyd i kommentarfeltet om du er enig eller ikke, eller har noe fornuftig å melde 😉
Her er filmene Filmhjerte har store forhåpninger til under årets filmfestival i Tromsø.
Det nærmer seg med stormskritt årets utgave av Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) – og Filmhjerte er med på laget også i år!
Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no larsgronli ætt hotmail.com/ 950-23-181
Alle logoer tilhører TIFF. Filmbilder: Lånt fra tiff.no. Tekstredigerte tiff-logoer/bilder: Filmhjerte.blogg.no
I denne bloggposten får du servert Filmhjertes “filmfestivalguide” for den 34. utgaven av Tromsø International Film Festival. Under finner du en håndfull hete filmtips fra årets festival, flere filmtips, samt andre tips med glimt i øyet til festivalen som arrangeres fra 15.-21. januar.
Årets program består som vanlig av ganske mye forskjellig, og selvsagt er ikke alt av interesse, men som vanlig bruker det også å dukke opp filmer underveis man ikke hadde særlig troen på, som likevel viste seg å være fantastiske filmer. Nettopp det er noe av det beste med en såpass stor og omfattende filmfestival, å ta til seg tips underveis og ta sjanser på filmer man ikke har hørt om før.
I jungelen av spillefilmer, kortfilmer og dokumentarer i festivalprogrammet presenteres her en del filmer undertegnede har blinket seg ut fra årets program. Det blir både norsk, britisk, amerikansk, islandsk, mellomeuropeisk, søramerikansk og asiatisk film.
Filmtipsene baserer seg på magefølelser og omtaler undertegnede har lest og hørt om filmene, ettersom jeg ikke har sett de ennå. Disse filmene er filmer som på en eller flere måter har pirret interessen, og som jeg venter med spenning på. Som vanlig er festivalprogrammet lest grundig, og noen filmskatter er forhåpentligvis plukket ut også dette året. Omtaler fra TIFFs programkatalog i kursiv og innrykk. Husk at de fleste filmene på TIFF som oftest vises med kun engelske undertekster, mens engelskspråklige filmer ofte er uten tekst. Avslutningsfilmen har derimot vært tekstet på norsk alle gangene jeg har sett de, og noen ganger har filmer som snart kommer på norsk kino rukket å få norsk tekst.
FØRSTEVALGENE (i tilfeldig rekkefølge)
ALL OF US STRANGERS
Ny britisk film av regissøren bak fine filmer som «Weekend» og «45 år». En film som formodentlig har både spenning og mysikk over seg, som virker både pirrende, mystisk og forlokkende, samtidig som dette fort kan være en veldig følelsesladet fortelling om identitet, savn og nære relasjoner.
Filmen følger Adam (Andrew Scott), en manusforfatter i begynnelsen av 40-årene som bor alene i en moderne byblokk i London. Han er hjemsøkt av minner fra barndommen og tapet av foreldrene sine, som ble drept i en bilulykke da han var 12 år gammel. En dag drar han tilbake til området han bodde i, og oppdager til sitt store sjokk at alt er som før, og foreldrene lever, og han møter den mystiske og sjarmerende naboen Harry. Men kan alt dette virkelig være sant? Andrew Scott og Paul Mescal i hovedrollene lover også veldig godt.
All of Us Strangers er vakkert filmet og har en stemningsfull atmosfære. Regissør Andrew Haigh skaper en følelse av desorientering og spenning. Filmens bruk av farge, lys og skygge er spesielt slående. Andrew Scott og Paul Mescal (Aftersun) er perfekte i sine roller, og tilfører stor dybde og nyanse til karakterene.
MIRAKELET I GULLSPÅNG
En svensk-norsk dokumentar, men med noe mystisk over seg ut fra omtalene, som virker veldig spennende, og lover noe man ikke før har sett. I tillegg, for et nordnorsk publikum, er jo dette med en lokal vri siden de to søstrene i filmen er fra Troms fylke. De to første av tre visninger er allerede solgt ut, så denne filmen blir det kø på!
I programomtalen står det;
Det som begynner som en helt utrolig familiegjenforening tar flere brå vendinger og utvikler seg til en dramatisk fortelling om arv og miljø, familiehemmeligheter og vårt behov for å ha noe å tro på – ulikt alt du har sett før!
Et tegn fra Gud får de to norske søstrene May og Kari fra Lakselvdalen i Troms til å kjøpe leilighet i den lille svenske byen Gullspång. Sjokket inntreffer når de møter selgeren av leiligheten: Olaug, som hun heter, er nemlig prikk lik deres storesøster som døde 30 år tidligere. Ikke nok med det, hun er også født på samme dag som den avdøde søsteren. Mirakel eller mysterium – nå starter jakten på sannheten i alt det uforklarlige.
Maria Fredriksson følger søstrene tett over flere år, og arbeidet med filmen blir etter hvert et nitid detektivarbeid med store følelsesmessige konsekvenser. Denne forbløffende og fengslende dokumentaren viser en virkelighet som overgår fiksjonen, og Fredriksson formidler med hjertevarme, skarpt blikk og vidd.
THE HOLDOVERS
USA. Endelig er regissør Alexander Payne tilbake med ny film, noe som selvsagt er av interesse. Paynes filmografi kan skilte med flere suksesser som de morsomme, rørende og fine «Hva angår Schmidt» (2002), «Sideways» (2004), «The Descendants» (2011), og «Nebraska“» (2013), samt den kanskje ikke riktig like vellykkede men brukbare «Downsizing» fra 2017. «The Holdovers» fikk nettopp Golden Globe-priser både for beste mannlige og kvinnelige skuespillere.
Veteranen Paul Giamatti i hovedrollen burde bety kvalitet. Det har altså allerede vært en god del positiv buzz rundt denne filmen, og filmen har blitt anbefalt meg.
Historien som skal foregå på grytidlig 70-tall omhandler kort fortalt forholdet mellom en gretten lærer og en vrang tenåring på en kostskole under julehøytiden i 1970. Et uventet vennskap oppstår selvsagt, i dette som omtales som “et relasjonsdrama som både i stil og fortelling skaper assossiasjoner til gode, amerikanske 70- og 80-tallsfilmer som egentlig ikke lages lenger”. Trolig et både varmt, lekent og humoristisk drama som man absolutt bør få med seg.
Dette er avslutningsfilmen på TIFF lørdag, samt en visning søndag. Går man glipp av den på TIFF er ventetiden likevel kort, da filmen har ordinær norsk kinopremiere 26. janaur.
THE LOST BOYS
Belgisk/fransk fengselsdrama med uvanlig vinkling. Dette virker som et spennende oppvekstdrama med mye dramatikk, adrenalin, sinne og undertrykte følelser. De såkalte “coming of age”-filmene, som jeg antar denne filmen vil kunne klassifiseres som, har ofte vist seg å være glimrende filmer, så denne er forventningene gode til.
Den internasjonale tittelen «The Lost Boys» gir dog ikke helt samme tolkning som den franske originaltittelen som er «Le Paradis», som trolig spiller mer på at den harde fengselsrealiteten slett ikke tillater det skjøre paradiset disse guttene bygger seg.
Den ene hovedrollen spilles av den fortsatt ferske Khalil Ben Gharbia (født 1999), som begynte å stige i stjernegradene etter å ha spilt i den svenske kortfilmen «The Night Train» («Nattåget», 2020, som forøvrig ble vist på TIFF). Etter det har han bl.a. spilt en sesong i «Skam France», Netflix-serien «The 7 Lives of Lea», og hatt fremtredende roller i et par bra omtalte spillefilmer («The Lost Boys» og «Peter von Kant»). Ifølge TIFFs presseinfo gjester Gharbia TIFF og Tromsø under årets festival.
Zeno Gratons debutfilm utspilles i et ungdomsfengsel der fysisk kontakt er forbudt. Joe og William forelsker seg – men for å elske hverandre, må de bryte loven.
Filmen går i dybden på de systemiske problemene i ungdomsfengselet, og skildrer de ansattes engasjement for guttene som står i kontrast til det byråkratiske systemet som neglisjerer dem. Når Joe og William gjør opprør mot systemet gjennom å vise sin kjærlighet offentlig, utforsker filmen det uunngåelige sammenstøtet mellom guttene og de harde realitetene.
Gratons evner som regissør skinner gjennom i hans filmatiske teft og hans medfølende fortellerteknikk. The Lost Boys fanger ungdommens, romantikkens og opprørets essens på en autentisk måte. Filmen antyder at kjærlighet som blomstrer på de mest usannsynlige steder kanskje er nøkkelen til å gjøre en tilsynelatende håpløs situasjon om til et flyktig paradis.
SCRAPPER
Dette lukter glimrende! Sosialrealisme fra Storbritannia slår veldig sjeldent feil. I «Scrapper» står forholdet mellom far og datter i fokus, og ut fra omtalen aner jeg en leken film med både fantasi og varm humor, en film som fort kan bli en skikkelig feelgood-opplevelse.
Charlotte Regans første spillefilm er en upolert og utforskende film fortalt fra et barns perspektiv – fylt med humor, attitude og varme!
Scrapper er en film om en 12 år gammel jente som bor alene i Essex etter at moren døde. Hun forsørger seg ved å selge stjålne sykler sammen med en venn. Georgies marginale tilværelse trues da hennes fraværende far dukker opp. Georgie tar motvillig imot ham, og han trer inn i livet hennes som en kamerat som gir gode råd om sykkeltyveri.
THE HOME GAME
Film fra Island slår aldri feil på TIFF! Jeg hadde håpet på mer fra Island enn bare denne, som er en dokumentar og festivalens eneste spillefilmlengdefilm fra Island – men når det er sagt så virker dette som en veldig morsom godfølelsefilm fra sagaøya, og noe jeg utvilsomt vil ha med meg. Er dette en islandsk liten “Heia Tufte-versjon”? Av fire visninger på TIFF er de to første allerede utsolgt, så hiv deg rundt og få billett (eller ta sjansen på sisteminuttbilletter før filmstart, rushtickets).
The Home Game er en munter historie om en impulsiv islending og hans komiske forsøk på å fullføre farens mislykkede prosjekt: Å endelig få landsbyen til å spille en offisiell hjemmekamp på den ubrukte fotballbanen han bygde 25 år tidligere.
I det kvarte århundret som er gått siden fotballbanen ble bygd, har det faktisk aldri vært spilt en offisiell kamp der. Enda. Kari Vidarsson melder på et sjarmerende lag av underdogs til den prestisjefylte islandske cupen, med bare 50/50 sjanse for å få spille på egen hjemmebane. Kari omfavner farens gamle trenerfilosofi og rekrutterer alle som er villige til å spille, inkludert en fisker og sønnen hans, en pessimistisk kirkeverge og en trebarnsmor. Å inkludere en kvinnelig spiller setter kampen i fare, da forbundet ikke tillater miksa lag, noe som resulterer i en rekke hendelser på kampdagen, toppet av et utrolig øyeblikk.
En oppløftende historie om fellesskap og humanisme; du trenger ikke en gang like fotball for å elske denne feelgood-dokumentaren
THE ZONE OF INTEREST
Britisk/polsk/tysk film. En av filmene på årets TIFF som har fått mest omtale er dette dramaet lagt til andre verdenskrigs dager, regissert av engelske Jonathan Glazer («Sexy Beast», 2000 og «Under the Skin», 2013). Andre verdenskrig er tilsynelatende et utømmelig hvelv for filmskapere, det slutter aldri å dukke opp noe nytt og spennende fra disse tragiske årene i historien. Sannsynligvis er dette en gripende og kraftfull historie fra en av historiens mørkeste tider, en film man nok helt klart bør få sett.
The Zone of Interest er en banebrytende og tankevekkende film fra en av historiens mørkeste kapitler.
Jonathan Glazers kritikerroste Holocaust-drama tar oss med inn i det tilsynelatende idylliske hjemmet til SS-kommandanten Rudolf Höss. Familiens smakfullt innredede villa og frodige hage gir inntrykk av harmoni, men filmen viser oss også den store fornektelsen dette livet er tuftet på: de bor ved siden av konsentrasjonsleiren Auschwitz. Folkemordet som begås der presenteres gjennom filmens gripende lyddesign; et mørkt bakteppe til familiens borgerlige idyll. Dette er en emosjonelt ladet film som fanger grusomhetene på en unik måte.
The Zone of Interest er basert på Martin Amis’ roman ved samme navn, og den omdefinerer hva en Holocaust-film kan være. Glazer, en av Storbritannias mest anerkjente filmskapere, har fått frem en skarp og velspilt utforskning av menneskets evne til å fornekte selv de mest uhyrlige forbrytelser. Christian Friedel og Sandra Hüllers strålende tolkninger av ekteparet Höss gir filmen en skremmende autentisitet, og filmen ble møtt med unison begeistring i Cannes.
“OVERDRIVE”-TIPSET, FOR DEG SOM ELSKER GGG..GRØSS OG BLOD!!!
VINCENT MUST DIE
Frankrike. Se for deg at alle du får øyekontakt med prøver å drepe deg. Det er sånn Vincent har det. Splætter, blod, galle og beksvart humor. Garantert ikke en film for alle, men de som elsker TIFFs “Overdrive”-program vil sikkert fryde seg over «Vincent Must Die». Her er det bare å stålsette seg for et fryktinngytende stykke moro 😀
Vincent Must Die er en voldelig affære – her spares det ikke på blod, spy og avføring, og filmen skildrer samfunnets skyggeside. Vi er blitt mer egoistiske og sinte, og denne satiren skrur volumet opp. Det er hentet inspirasjon fra filmer som Invasion of the Body Snatchers og It Follows, og krydres litt ekstra med en god dose mørk humor. Det er en annerledes vri på zombie-sjangeren der grøss, apokalypse, humor og kjærlighet sjongleres på finurlig vis.
WHEN EVIL LURKS
Argentina. Filmer fra søramerika og spesielt Argentina har lenge vært blant festivalfavorittene mine, det kommer mye spennende derifra som passer for de aller fleste. «When Evil Lurks» er derimot IKKE en film for alle, for dette er en skrekkfilm, og ifølge TIFF er filmen det mørkeste, ekleste og mest groteske som serveres på årets festival! HO HO! Dette MÅ jeg selvsagt se, og jeg gleder meg med skrekkblandet fryd. Det lukter spektakulært galskap. Programomtalen legges herved ved:
When Evil Lurks følger brødrene Pedro og Jimmy som konfronterer en ond kraft. Dette er starten på en marerittaktig kamp for overlevelse og et desperat forsøk på å unnslippe en ustoppelig demon.
To brødre hører skudd på eiendommen. De undersøker saken, og finner et lik – en mann har blitt delt i to. Dette er starten på et handlingsforløp som fører oss rett inn i det mørkeste, ekleste og mest groteske som serveres på årets festival — dette er absolutt ikke en film for sarte sjeler!
Demián Rugnas When Evil Lurks er en oppfinnsom og nyskapende skrekkfilm. Den er full av fantastiske praktiske effekter og et knippe genuint brutale øyeblikk. Dette er er ekstraordinært dyster og sjokkerende film. Den inneholder scener som utfordrer og overrasker oss, og mange øyeblikk vil bli hengende igjen lenge etter at rulleteksten er over.
FLERE TITLER Å SERIØST VURDERE FRA TIFF-PROGRAMMET
PERFECT DAYS
En visuell symfoni loves det, i tyske Wim Wenders japanske drama om en helt vanlig mann som jobber som renholder av offentlige toaletter i Tokyo. Han lever et ukomplisert liv, og finner glede i sine daglige rutiner. Men når hans niese dukker opp, forrykkes balansen i livet hans.
Dette er ifølge programomtalen en gripende film om menneskelige relasjoner og det enkle liv. Jeg syns dette høres ut som en både vakker og smått forførende fortelling, med et forventet flott soundtrack. Film fra Asia, særlig Sør-Korea og Japan, har jeg fått øynene opp for i løpet av de senere årene, og jeg skal helt klart prøve å få denne filmen inn på min ukeplan under TIFF, for dette er trolig ganske sjarmerende hverdagsliv skildret på en livsglad måte.
A RAVAGING WIND
Utradisjonell roadmovie fra Argentina, og også her er forholdet far-datter i fokus, og trolig far-sønn. Her ligger en mulig ny uslipt argentinsk perle. Dette skal være en lavmælt film, kanskje også litt provoserende, der det usagte tillegges stor betydning. Og det gjør det sikkert lettere å henge med også om man slipper mye tung dialog 😉 Det virker også å være en film med fint foto. Argentinsk landskap gjør seg ofte godt på film.
I dette stille, men sterke dramaet skildres det komplekse forholdet mellom to fedre og deres barn strandet på den solstekte argentinske bygda.
På den støvete landeveien møter vi 18 år gamle Leni og hennes predikantfar. De bor i bilen de har kjørt mange mil i for å spre Guds ord. En dag stopper bilen deres fullstendig opp, og de må overnatte i en rusten garasje hvor El Gringo og hans underkuede sønn tar på seg oppdraget med å fikse det mekaniske problemet. Deres totalt motsatte liv vekker en storm av undertrykte følelser i unge Lenis skjermede og religiøse liv, og baner vei for en frontkollisjon med hennes dominerende far!
BENEDICTION
Britisk biografisk film fra 2021 (men den siste filmen regissøren fullførte før han døde i fjor står det), i bolken “Kritikeruka” (filmer valgt av en filmkritiker). Kanskje ikke den filmen som trigger meg aller mest i utgangspunktet, men den har definitivt momenter ved seg som kan være ganske interessant og spennende å bivåne. Dessuten er jo regissør Terence Davies (som døde i oktober 2023) omtalt som den store Liverpool-regissøren i historien (og ja, det er et pluss i min bok).
“Benediction” er en sterk antikrigsfilm, om en mann som tok til orde mot den groteske ofringen av en generasjon unge menn på Europas slagmarker. Den er også en fascinerende skildring av forbudt kjærlighet mellom menn i Storbritannia, før, under og etter verdenskrigene.
Filmens handling er en historie basert på virkelige personer jeg ikke har kunnskap om fra før. Den omhandler “krigspoeten” Sigfried Sassoon, kjent som en av de største britiske krigspoetene, som bearbeidet krigstraumer fra første verdenskrig til stor poesi. Filmen forteller videre hva krig gjør med folk og hvor lenge det preger dem etterpå. At filmen blander arkivopptak fra krigen (reelle opptak antar jeg) er noe jeg er spent på om funker eller ikke, mens skildringene av krigens etterdønninger og den forbudte kjærligheten kan vise seg å være gripende og spennende.
FOREVER – FOREVER
Film fra Ukraina. Kanskje litt melankolsk og samtidig fartsfull film om ungt adrenalin og brytningstiden mellom ungdom og voksen.
En gjeng rebelske ungdommer streifer gjennom et Kyiv på 90-tallet i en feiring av ungdomstida, av flakkende øyeblikk – og av de som varer evig. Forever-Forever er dedisert til alle tenåringer på 90-tallet og kan tolkes som en feiring og utforskning av det å være ung, av viktigheten av å ta vare på de flyktige øyeblikkene i livet, men også de som varer evig.
HOUNDS
Marokko (fransk/berbisk tale, engelsk tekst). Filmen vant prisen Un certain regards på Cannes 2023, som er et kvalitetsstempel i seg selv. Trolig en film fra en hverdag fjern for de fleste her hjemme. Fra Casablancas skitne og lugubre strøk får vi servert en far-sønn-historie som jeg aner inneholder både litt action og en god dose sitrende spenning samtidig som den gir noe å tenke på. Filmen sies også å være et realt punch i magen. Den virker iallefall absolutt verdt å se.
Når et oppdrag går fryktelig galt, kjemper far og sønn for overlevelse gjennom en endeløs natt i Casablancas mørke bakgater. Hounds er en styggvakker klaustrofobisk odyssé som kaster seeren inn i en labyrint av overtro og forfall, og som brutalt utvisker grensene mellom rett og galt.
PUAN
Tragikomisk filosofisk komedie fra Argentina. En rutinert universitetsprofessor havner selv under lupen når en ung konkurrent dukker opp i kampen om en ledig toppstilling ved universitet i byen Puan, og utenfor råder kaos i det argentinske samfunnet. Om humoren sitter her kan denne filmen absolutt være både vellykket og morsom tidsbruk, for flere argentinske filmer jeg har sett fra de siste 10-15 årene har inneholdt mye humor som er lett å relatere seg til eller lett å la seg underholde av. Jeg tror «Puan» kan være en litt småvittig film.
RICEBOYS SLEEP
Film fra Canada, med engelsk og koreansk tale. En film som trolig sentrerer rundt integrering, det å passe inn, identitet og tilhørighet – eller mangelen på det?
Riceboy Sleeps er en rørende fortelling om en koreansk familie i Canada på 1990-tallet. Filmen fanger de intrikate sidene ved innvandrerlivet og vever dem sammen med savnet av en far og en følelse av isolasjon.
Har merkelig nok ikke fått noen planer om norsk kinodistribusjon, men dette er en film jeg har sett en del gode omtaler av.
THE SWEET EAST
USA. Filmen vises med norsk undertekst på TIFF. En komedie jeg vil tro er bitende og syrlig, med mye å trekke på smilebåndet til. Simon Rex som er å se i en av rollene tror jeg også passer som hånd i hanske i sin rolle. Filmen dukker nok opp snart på norsk kino. Dette ser morsomt ut!
High School-eleven Lillian havner i en gjennomsyret Alice i Eventyrland-situasjon. Hva får du dersom du legger sammen en nynazist med et Lolita-kompleks, to ultra-woke narsissistiske filmskapere og en gjeng med muslimer som bor på en gård og viber til nittitallets Eurodance? The Sweet East.
Hovedpersonen Lillian, en karismatisk high school-elev spilt av Talia Ryder, rømmer fra en skoletur i Washington DC og havner midt i et surrealistisk helvete, der hun støter på blant annet nynazister, anarkister og pedo-ringer. I en reise gjennom USAs østkyst får vi servert en ekstrem og komisk karikatur av et polarisert amerikansk samfunn, en hemningsløs film som ikke redd for å tråkke noen på tærne!
The Sweet East er visuelt stilig og balanserer elegant mellom humor og skarphet. Med en magnetisk rollebesetning, inkludert Jacob Elordi (Euphoria), Ayo Edebiri (The Bear) og Simon Rex (Red Rocket, Scary Movie), leverer filmen et ensemble som gir liv til de bisarre karakterene. Filmen er et sammensurium av roadtrip og coming of age-sjangeren med kulturkrigen og radikaliseringen i USA som bakteppe. Her settes alt på spissen!
WOLLY (Original tittel: SAU)
Norsk dokumentar om, ja nettopp, sauer! Virker som en litt småkoselig film om nærheten til god gammeldags gårdsdrift, og om å verdsette et dyr veldig mange ser på mest som mat. Om det passer vil jeg prøve å få sett denne også.
ANDRE FILMER VERDT Å VURDERE
Må også nevne de to norske kinofilmene Hør Her`a! (den skal vistnok være ganske morsom!) og dokumentardronning Margreth Olins nye og populære Fedrelandet som man får en ny sjanse til å få med seg, samt kortfilmprogrammene (FFN – Shorts) der noen skikkelige spenstige og varme overraskelser kan ligge på lur.
Kortfilmene Boys(vises på Shorts 4) og Every Summmer Ends (vises på FFN – Young directors/Student films) fra Sverige, og norske Cock (vises på Shorts 2. Original tittel er Kuk (!), ja den heter faktisk det!) virker interessante eller artige…
Er du fan av Coen-brødrenes filmer byr årets festival både på festivalbesøk av selveste Ethan Coen, den ene av de to brødrene, samt et retroprogram med flere av brødrenes fabelaktige filmer. Her kan nevnes den uforglemmelige og kultforklarte Fargo (1996), den Oscar-vinnende, pustfrarøvende, full av sitrende spenning, vold og humor, No Country For Old Men (2007) eller en av deres mer glemte filmer, den vistnok visuelt lekre og skøyeraktige The Hudsucker Proxy (1994).
Årets dristigste filmtittel på TIFF: Den britiske høyenergiske ungdomsfestfilmen How To Have Sex, som vant filmpris under festivalen i Cannes, med tematikk rundt festkultur, forventningspress, sexpress og aksept, så dette er en kvalitetsfilm selv om tittelen nok er på spissen. Dog må den muligens se seg slått i konkurransen om mest vågale tittel av den norske 7 minutters korte/lange(?) Kuk!
ANDRE FESTIVALTIPS
Alle over 15 år kan se film på TIFF. Du trenger kun å kjøpe kinobilletter. Ordningen med festivalarmbånd er avviklet. Trenger du hjelp til billettkjøp kan billetter også kjøpes i infoskranken på Kulturhuset.
INFO, KJØP AV BILLETTER, PROGRAM OG TIDSPUNKTER FINNER DU PÅ TIFF.NO .
7 filmer blir vist digitalt på nett, og kan sees av alle i Norge (Billett må kjøpes). Se oversikt på TIFF.NO.
Det blir desverre IKKE shuttlebuss/taxi i år mellom Hålogaland Teater og Fokus kino. Ha det i bakhodet om du planlegger korte tidslommer mellom filmene. Det tar faktisk noe tid å bevege seg til fots fra HT til Fokus, Kulturhuset og Verdensteatret.
Et godt tips for veldig filminteresserte er å plukke ut visningene fra Lommeprogrammet der det står
“I og Q+A”, som vil si at det gis en kort innledning før filmstart, og etter filmslutt blir det en sekvens med spørsmål (fra salen og TIFFs intervjuer) og svar, ofte med filmens regissør eller en skuespiller tilstede. Dette er alltid av interesse, da det er både interessant, spennende og moro å høre om detaljer bak filmen og lignende.
Fra utekinoen på en tidligere filmfestival i Tromsø. Foto: Lars Jørgen Grønli
I år er utekinoen / Winter cinema flyttet til Vervet, like ved Tromsøbrua, på grunn av anleggsarbeidet på Stortorget. På utekinoen blir det blant annet gratis visninger av «Løvenes konge» og den norske storfilmen «Sulis 1907» lørdag 20. januar. Husk varme klær! 😉
Billettprisene er desverre noe stive, som vel gjenspeiler tiden vi lever i. Har du tenkt å se for eksempel 10-11 filmer og tror du sparer masse penger på å kjøpe klippekort for 12? Man sparer kun skarve 60 kroner på å kjøpe 12 klipp, kontra å betale 12 enkeltbilletter. 1620 koster det for klippekort på 12 filmer, mens enkeltbilletter koster 140 kroner pr billett.
Skal du se 10 filmer og er usikker på om du blir å se flere, ikke kjøp klippekortet og risiker å bli sittende med klipp du ikke får brukt. Rabatt på 60 kroner for 12 filmer er ikke mye å skryte av…For studenter er det dog litt rabatter, noe som er positivt. –
Er du derimot umettelig på film og kjøper klipp på 22 filmer er det noe å spare. 22 enkeltbilletter vil koste 3080 kroner mens klippekortet for 22 filmer koster 2750 kroner, altså en besparelse på 330 kroner, dvs litt over to filmer gratis. Skal du se 10-11 filmer og har noen å dele det største klippekortet med er det jo litt å spare da også. 11 enkelt vil koste 1540 kroner, mens med klippekort med 22 klipp der du deler kortet med en annen vil 11 filmer koste deg 1375 kroner og du sparer da 175 kroner. .
Så til spørsmålet alle selvsagt har lurt på etter å ha lest bloggposter fra tidligere festivaler 😉
Hvor finner jeg den beste festivaldassen?! Tja, si det, men et råd er å styre unna de trange og klaustrofobiske dassene med innsyn på Verdensteatret, om ikke nøden er som størst. Fokusdassene oppe er heller ikke veldig innbydende, men også på biblioteket vegg i vegg med Fokus, Kulturhuset og nede på Fokus utenfor salene er det muligheter 😉
Skal du ha kaffe med deg på Kulturhuset? Ta heller turen over gata til Fokus og få med en kaffe fra kinokafeen, den både smaker bedre, mye bedre, og er større, enn den sure kaffen som er å få tak i på Kulturhuset. .
Det beste stedet å chille mellom filmvisningene? Tromsø har vel – noen – utesteder så det finns sikkert et sted å gjøre av seg, men bibliotekt igjen, aulaen nede på Kulturhuset og kafèene på VT, Kulturhuset og Fokus blir nok folksomme til tider 😉
Husk hvis du skal se mye film, på TIFF er det “lov”, det vil si helt normalt, å ha med seg niste 😉 Det blir raskt svinn på kontoen og magre lommebøker om dagens frokost, lunch, middag og kvelds skal konsumeres etter kjøp på Narvesen, 7-eleven eller et av byens serveringssteder fra ukestart til ukeslutt.
Under (og etter) TIFF blir det korte (og lengre) filmomtaler og filmanmeldelser, og eventuelt annet festivalstoff, her på filmbloggen. For oppdateringer fra Filmhjerte.blogg.no kan du følge FILMHJERTE PÅ FACEBOOK
Du kan også følge undertegnedes kontoer på INSTAGRAM (@Larsgronli) og X (tidl. twitter) (@LarsJG) for filmrealtert innhold i løpet av festivaluka.
Kommentarer mottas gjerne i kommentarfeltet, vi preikes!
Lenge leve Blu-Ray, 4K Ultra HD (for dere som har det), og DVD også (selv om DVD-formatet strengt tatt ikke har spesielt god kvalitet…). Jeg er for all del slett ikke motstander av digital film og strømmetjenester, jeg bruker det masse selv, men film på skive er selvsagt mest kos!
For tiden opplever Platekompaniet og initiativtaker Christer Falch/Falch Forlag suksess med sitt nye prosjekt Norske Filmklassikere, der formålet er å få gitt ut masse norsk film på Blu-Ray de kommende årene, gjennom såkalt crowdfunding, eller Folkefinansiering på norsk. Det vil si at dersom nok personer forhåndsbestiller filmen i løpet av en gitt periode på nettsiden bidra.no/film, blir filmen gitt ut på Blu-Ray. På den måten ønsker de å bevare gamle og nye norske filmklassikere, gi de ut i god kvalitet, og gi folk sjansen til å eie filmer som ellers har vært lite tilgjengelige. Over 11 000 personer har blitt med i prosjektets facebookgruppe, og de ti første filmene nådde alle målet og blir dermed utgitt. Film på fysisk format har fått en aldri så liten renessanse, til glede for mange filmentusiaster og samlere.
I en hverdag der det stadig blir vanskeligere og vanskeligere å finne fysiske butikker som selger filmer, og hvor mange filmer ikke engang blir gitt ut i fysisk versjon men kun ender opp som en digital nedlastbar fil eller hos en strømmetjeneste, slår Filmhjerte i dag et slag for hvorfor det fortsatt må produseres, selges, og kjøpes, film av ekte håndgripelig type, og ikke bare digitalt på nett. I Norge er det vel nesten bare Platekompaniet på Oslo City som holder stand, bortsett fra bruktbutikker.
Her følger 10 gode grunner for å fortsatt kjøpe og eie fysisk film:
Fordi det aldri – ALDRI – vil være den samme gleden å ha en drøss med nedlastede filer ramsa opp i en liste på en harddisk som hva det er å ha en pen forseggjort samling med Blu-Ray, DVD o.l. stående til pryd i hylla! Og hva skal bibliotekene ha i videohyllene sine om filmene forsvinner? Bøker?! 😉
Fordi, finnes det noe bedre enn å sitte med et lekkert og detaljrikt filmcover i hånda? (Ja, det gjør det jo, men å sitte med et filmcover i nevene er ganske bra, gitt!). Det er unektelig noe eget over å holde filmen i egne hender, eller å gå rundt i en butikk (som det jo ikke finnes så mange av lengre) og bare studere utvalget, ta på, kjenne på og kanskje kjøpe. .
Fordi du kan låne, eller låne bort, filmer på fysisk format hos og til venner og familie. En digital film på PC`en kan ikke alltid lånes bort til andre. Selv ikke når du “eier” filmen selv…(filmer kjøpt f eks hos iTunes kan du ikke fritt ta med overalt). .
Fordi du eier filmen selv, du kan se den når du vil og trenger ikke tråle gjennom en skog av streamingtjenester på leting etter en spesifikk film. Dessuten vet man aldri når en film forsvinner på nett hos for eksempel Netflix, Viaplay, TV 2 Play, og så videre. Selv om du har kjøpt en film digitalt kan filmen forsvinne, det finns det eksempler på. .
Fordi du mister ikke tilgangen til filmene dine hvis PC`en din en dag har fått seg virus eller for røff behandling, noen har tæsja den fra deg, eller du har mista passordet ditt til ditt og datt…
Fordi film på fysisk format er fine gaver. Både til deg selv og andre filminteresserte. .
Fordi du kan ha filmene liggende fremme som skrytesymboler når du har venner på besøk 😉 Tenk om frimerker hadde vært digitaliserte, det ville unektelig ikke hatt samme klangen å si “Hey hey vil du værra med meg hjem og se på den digitale frimerkesamlingen min på datamaskinen min?”
Diverse Blu-Ray. Foto: Lars Jørgen Grønli
Fordi du slipper å være tilkobla internett for å se filmene. Du slipper bufring og flimring pga treigt nett eller andre feil på nett. .
Fordi film på fysisk format er kultur. Kulturarv som ikke må gå tapt. .
Fordi film på plate og i cover er TØFT, KULT og DIGG. Fatt det! 😉 .….og en bonusgrunn :p
Når du er lei filmene kan du bruke platene som speil 😉
Flere gode grunner? Rop ut i kommentarfeltet 😀
Foto: Lars J. Grønli (Bilde 1 og 4. Nr 1 er fra Platekompaniets tidligere butikk i Tromsø), Pixabay (Bilde 2 og 5), ukjent (Bilde 3).
Det er litt over en måned igjen til vinterens vakreste filmeventyr; Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF), som går av stabelen i uke 3 i januar. Før den tid vil det som vanlig etter at undertegnede har finstudert programmet som slippes om noen uker, bli en aldri så liten gjennomgang her på Filmhjerte med tips til filmer å få med seg under TIFF 2024, samt annet festivalstoff.
Noen ting vil være som tidligere på TIFF, mens noen endringer er nye av året. Så, i tilfelle noen har gått glipp av det:
Utekinoen blir ikke på Stortorget. På grunnn av at kommunen snur opp ned på torget og graver både her og der ser sentrum helt herja ut. Men det skal bli så fint til slutt sier de, så vi får tro på det. I alle fall kan det ikke være utekino på Stortorget i januar. Ny lokasjon for TIFFs populære utekino blir dermed på Vervet, det gamle verftsområdet like i nærheten av Tromsøbrua, hvor en ny bydel er under utvikling. Det blir nok ikke helt det samme som på Stortorget, mindre “drop in” av publikum, og kanskje mindre synlig i bybildet, men det kan jo bli bra. Et av byens beste bakerier – det beste vil nok mange si – får man for eksempel anledning til å besøke samtidig, og er man tørst er det vel en fancy ølsjappe også der borte 😉
Selv om både lekre bakverk og leskende drikker kan friste, håper jeg først og fremst det dukker opp noen spennende og interessante filmer på TIFF-programmet fra land som Storbritannia, Sør-Amerika (f eks Mexico og Argentina), Norge, Sverige, og en og annen asiatisk skatt. Sør-Korea og Japan har over flere år bydd på noen solide festivalskatter. Og selvsagt fra Island. Aldri en filmfestival i nord uten en dramatisk eller særegen film fra sagaøya. Og fra rundt om i Europa, her ligger mange ennå skjulte filmfunn. Som vanlig rulles det nok også ut nye filmer fra USA også, og joda jeg digger jo amerikansk film, men går man glipp av noen av de på TIFF dukker nok de fleste av de alikevel opp for norsk publikum senere uansett på flere ulike plattformer, enten det er kino eller strømmetjenester.
Angående USA, så får forresten TIFF en sann regissørlegende på besøk i januar.
Den amerikanske filmskaperen Ethan Cohen – som er ene halvdelen av de to Cohen-brødrene, som de vel er mest kjent som, gjester Tromsø, i anledning at TIFF har et retroprogram med noen utvalgte filmer fra Cohen-brødrenes suksessrike katalog. Hvem kan vel glemme den absolutt fabelaktige «No Country For Old Men», som er en av mine filmfavoritter gjennom årenes løp (og sett første gang i Norge på TIFF da den var ny). Å se og høre på “en av de to Cohen-brødrene” vil sikkert være spennende og interessant.
Det nærmer seg i alle fall en ny utgave av TIFF, og det begynner i det små å krible litt i filmmagen 😉
Har du kommmentarer, innspill, tips, hva som helst, angående TIFF? Rop gjerne ut i kommentarfeltet!
Eller send en epost til larsgronli alfakrøll hotmail dått com
Det meldte bl.a. Aftonbladet langfredag. Hirdwall sovnet inn i sitt eget hjem skjærtorsdag.
Gjennom en lang og innholdsrik skuespiller-karriere som inneholder en rekke filmer, TV-serier og teater er det den lille, men likevel store på så mange måter, birollen i Beck-filmene som Becks nabo Valdemar (“grannen”) som Ingvar Hirdwall først og fremst vil huskes for, og som gjorde han til en av Sveriges mest folkekjære skuespillere.
For undertegnedes del har ihvertfall Hirdwalls innsats i serien av filmer om Beck satt sine spor. Hirdwalls karisma og lune vesen var som skapt for rollen, en rollefigur som gjennom en årrekke har gledet stort. Han spilte rollen som Becks nabo fra 1997 til 2023. Senest i årets nye Beck-film som nylig hadde premiere, var Hirdwall å se.
“Ska du ha en stänkare” (en dram) var frasen i en eller annen form Beck-naboen alltid kom med.
Av andre personlige høydepunkter fra Hirdwalls karriere utenom Beck, vil Filmhjerte trekke frem “Miraklet i Viskan” (2015) og “Menn som hater kvinner” (2009). Han var også å se i en liten birolle i den norske miniserien “Deadline Torp” (2005).
Andre som langfredags kveld mintes Hirdwall på nett trakk frem eldre roller som filmen “Barnens Ö” (1980, som han fikk den svenske filmprisen Guldbaggen for som beste skuespiller), filmen “Potatishandlaren” (1996), miniserien “Kejsarn av Portugallien” (1992-93) og “Mannen på taket” (1976, faktisk også en film om etterforskeren Beck).
Nyheten som ble publisert langfredags kveld om Hirdwalls bortgang er trist og sørgelig, og tankene går til hans familie, venner og kollegaer, og også “Beck”-fansen, som satte så stor pris på den morsomme, komiske, varme, trøstende, og noen ganger for Becks del lettere plagsomme og brysomme, men alltid godlynte, rødhårete grannen med støttekrage.
I kveld blir det en stänkare til minne om Ingvar Hirdwall, en sann legende ❤️
Den siste uka har Luther, Beck og Exit vært i søkelyset.
På pluss-siden har Netflix sluppet den nye filmen med den britiske politietterforskeren Luther, og TV2 Play/C More ruller ut et nytt kapittel med Beck. Britisk og svensk krim er noe av det beste Filmhjerte kan få servert. Og, NRK avslutter (?) Exit.
Idris Elba er endelig tilbake som den rufsete britiske politietterforskeren Luther!👌
Serien som bestod av 20 episoder i perioden 2010 – 2019, var briljant britisk krim-thriller fra øverste hylle. Luther er også en av mine krim-favoritter gjennom årenes løp.
Filmen som nettopp ble sluppet på Netflix er et stykke unna Luther på sitt beste, men er fortsatt bra. Filmen bygger forsåvidt videre på serien, men kan godt sees uten kjennskap til serien.
Den nå vanærede Luther må bryte seg ut av fengsel for å stoppe en psykopatisk seriemorder som plukker ut ofre som har netthemmeligheter. Litt tynn storylinje, og det mangler litt på forklaringene, men Elba gjør som vanlig en knall innsats som Luther.
Med klimaks som utspilles i “Norge” forresten (LOL, den delen er ikke stort å skryte av…). Mer action og thriller enn krim i filmen, men Luther får absolutt tommel opp og anbefalinger. Terningkast 4.
Beck 48 Quid Pro Quo
Fredag 17. mars var det premiere på TV 2 Play på en ny film i Beck- serien, nummer 48 (!) i rekka! Og to nye kommer i løpet av trolig noen måneder, slik at det rundes 50!
Man blir vel aldri så lei Beck (Peter Haber), familien og teamet hans, og grannen (herlige Ingvar Hirdwall), at man ikke tar med åpne armer imot også disse nye filmene om vår svenske politihelt, for etter noen høyst middels filmer en periode etter at karakteren Gunvald ble skrevet ut av filmserien for en del år siden, har Beck-filmene igjen gradvis bedret seg, blitt severdige og byr igjen på bra svensk krim og spenning.
I denne filmen er Kristofer Hivju tilbake igjen i rollen som den norske etterforskeren Steinar, det er kult, og Valter Skarsgård fortsetter i rollen som Martin Becks politisønn Vilhelm, en karakter som klart har løftet Beck-filmene etter hans inntreden. Denne gang er desverre rollen hans helt ubetydelig og knøttliten. Steinar, Alex, Josef og Jenny, er de vi ser mest, mens Martin sjøl, samt Oskar og Ayda, er mer i birolleland igjen.
Filmens tittel spiller på frasen om at man gir noe, og får noe tilbake i gjengjeld. En mann blir funnet død på et loppemarked, og det som ser ut som en rutinemessig sak om et mislykket ran får en ny vending når säpo fatter interesse.
Som vanlig er det et par sidespor også, som Jenny som kjemper om foreldrerett, noe som blandes inn i etterforskningen, og på toppen sitter den sleipe Fredèn og drar i tråder, som vanlig. Slutten er en aldri så liten cliffhanger, så da er det bare å vente på nr 49 i Beck-rekka.
Beck: Quid Pro Quo, en frase som kleint nok ytres 3-4 ganger iløpet av filmen, holder bra spenningsnivå, byr på interne problemer og det narrative er plausibelt nok. Ikke det beste av de nyere Beck-filmene, men grei krim for kvelden. Terningkast 4.
Exit-exit
Advarsel: inneholder store spoilere av episode 7 og 8
Her følger litt rant om avslutningen av Exit.
Denne uka var det altså exit, det vil si slutt, for NRK-serien “Exit“. Sesong 3 ble avsluttet med de to siste episodene denne uka, i det som på forhånd var varslet å være seriens siste sesong.
Etter 6 brukbare episoder, knakk det sammen i en salig røre i de to siste. Desverre, for jeg har digget Exit. Men troverdigheten på de to siste episodene er lav, og bryter helt med karakterene og resten av serien. For i avslutningen pumpes det inn med “sjokkeffekter”; blod, gørr, drap, blodbad, selvmord, saging av lik, nærbilder av avsagde hoder med kryp i, osv…..
1. At Pål (Baasmo sin figur) blir kaldblodig drapsmann som t.o.m. står og parterer liket av William (Hagen, som artig nok heter Pål sjøl), mens blodet spruter, drar likdeler opp fra havbunnen igjen og gjør alt såre enkelt og uten en mine, og slipper unna med det, er bare helt avsindig sinnsykt latterlig, totalt usannsynlig og ikke troverdig for fem føkkings øre.
William er en dritt, men den exiten der var litt vel drøy.
2. Mens en drapsmann går fri fengsles en annen uskyldig for drap, som ikke engang var et drap. Jada, Adam (Berger, svensken) havner på cella, for å ha drept Hermine (Kittelsen). Men Hermine er langt fra dau, hun har ledet Adam i fella.
Så, for å straffe Adam gjør Hermine seg selv til kriminell som burde vært satt i fengsel. Hun lurer til seg svarte penger i en sum av ca 40 millioner, hun iscenesetter sin egen død og forkler det som drap, og har jo og allerede gitt falske forklaringer til politiet, skaffer falsk identitet med mere. Hun går fri, er rik, mens Adam fengsles uskyldig for drap. Helt på trynet. Hermine blir selv (nesten) verre enn den hun straffer. Ja, vi vet jo ikke sikkert at svensken ikke åler seg ut av dette også da, selv om han har fått en taus østers av en advokat (Mathias Eckhoff)…
Jada, Adam er et jävla arsle, som de vel ville sagt i Sverige, og svensken hadde fortjent straff for flere av sine finansielle bedrifter, kokainbruk og herjinger, samt behandling av Hermine og graviditeten i sesong 1 eller 2. Men å fengsles for et drap man ikke har begått, som ikke engang er drap, vel, heter ikke slikt justismord?
Jeg gidder forresten ikke engang starte med å si noe om bevisene og alt rundt det.
Forøvrig anmerker jeg at snuten utbryter til Adam at “du slipper aldri ut igjen”. Er vel maksstraff på 21 års fengsel her til lands da…
3. Henrik (Santelmann) da? Jo han blir blind snart han. Svaghet. Hund. Stokk. Ledsager. Som Adam så ærlig forklarer han. Den ene som tilbyr seg å hjelpe Henrik når han blir blind, Magdalena, ender han opp med å avvise så bryskt at det ender med et tragisk blodbad, bokstavlig talt.
Jeg syntes litt synd på Henrik som skulle måtte sitte og høre på sine venners ville festing, nok en gang ifølge Adam (vel, nå er den ene vennen dævv og den andre trolig i fengsel uansett..), men etter måten Henrik dreit i Magdalena finns det ikke synd i fyren. Antagelig drekker’ n seg ihjel før synet forsvinner. Skål.
4. Pussig nok at alt dette rammer de tre fyrene samtidig, bare sånn helt tilfeldig…
5. Men hva med Jeppe (Øygarden)? Tja, han lever vel videre ihvertfall, men uten sine tre “festglade svirebrødre”, kjerringa, eller jævla hore som han kaller henne, får han skilt seg fra, faren er død og moren har han bedt dra dit peppern gror. Ensomheten venter?
Vistnok har serieskaperne sagt at ca 70 prosent av handlingen bygger på ekte hendelser, og at noe av det villeste er ekte. Så, hvis noe av dette som nå er omtalt er fra real life, så får jeg bli arrestert på det da, men inntil videre sier jeg;
– Ja ja, det var artig så lenge det varte (som han sa, Pål). Sesong 1 og 2 samt episodene 1 til 6 i sesong 3 var jo underholdende, men synd at de to siste stinker opp hele serien.
Årets Oscar-utdeling fant sted i natt, uten en eneste skandale og svært få overraskelser – men med mye følelser og gledestårer hos vinnerne. Her er Filmhjertes følelser etter årets Oscar.
Tekst: Lars Jørgen Grønli
Verten Jimmy Kimmel ledet showet, og var på sedvanlig vis full av morsomme tørrvittigheter, små syrlige stikk og små sprell. En artig kis, Kimmel, som er underholdende å se på. Stikk til Will Smith og Oscar-akademiet var selvsagt med.
Filmhjerte fulgte Oscarnatten på TV 2 Danmark, som i motsetning til norske kanaler er kompetente til å ha en slik sending, og som bydde opp på studiosnakk i reklamepausene under utdelingen.
«Everything Everywhere All At Once» ble den store vinneren, med hele 7 priser av sine 11 nominasjoner. Filmen fikk Oscar for beste film, beste regi, beste manus, beste kvinnelige hovedrolle, beste kvinnelige birolle, beste mannlige birolle, og beste klipp.
Filmen er etter undertegnedes mening absolutt ikke i nærheten av å være fjorårets beste film, selv om den absolutt er godt skrudd sammen. Imidlertid unner Filmhjerte absolutt Oscarprisene for beste biroller til både Ke Huy Quan og Jamie Lee Curtis, som begge holdt svært rørende takketaler. Filmen fikk tre skuespillerpriser, for også Michelle Yeoh vant, for beste kvinnelige skuespiller. Her var det kanskje ventet at Cate Blanchett kunne vunnet for «Tàr».
Særlig Quan gledet, en utrolig sympatisk type, som garantert skaffet seg mange fans med gledesscenene og personligheten sin i løpet av showet. Om du ikke helt kjenner til Ke Huy Quan men syns det er noe kjent ved han, så husker du han kanskje som 12 år gammel i «Indiana Jones og de fordømtes tempel» fra 1984. Og Curtis som er så kul og har levert så mye gjennom karieren fortjener virkelig æren denne prisen gir henne.
Så ble det som Filmhjerte inderlig håpet på, en Oscar til Brendan Fraser 😍
Oscar-høydepunktet var uten tvil at det ble statuett til Brendan Fraser som beste mannlige skuespiller, for «The Whale». Alldeles glimrende og 100 prosent fortjent. Også Fraser holdt en veldig rørende og emosjonell takketale.
«All Quiet On The Western Front» – eller “Intet nytt fra vestfronten” – stakk av med fire priser. Netflix sin tyske storproduksjon og krigsepos ble beste internasjonale film, og vant også beste foto, musikk og produksjonsdesign.
En liten, dog gledelig, overraskelse var det at det ble Oscar til «The Whale» for beste sminke/hår. En formidabel jobb ble gjort for å få Brendan Fraser til å se helt ekte og reell ut som den enorme “menneskelige hvalen”, men filmen hadde sterk konkurranse fra bl.a. «Elvis» og «All Quiet On The Western Front».
Om noe overrasket ved årets utdeling var det at filmer som «The Fabelmans», «Elvis» og «Tàr» måtte forlate tomhendte, mens fjorårets to enorme kino-suksesser «Top Gun: Maverick» og «Avatar: The Way of Water» kun fikk en Oscar hver, for henholdsvis beste lyd og beste spesialeffekter. Top Gun er seff fjorårets beste film, men men…. 😉
Den norske nominerte kortfilmen «Nattrikken» nådde ikke opp. Den kan sees hos NRK TV, men den er egentlig verken velspilt eller spesielt god.
Av kjendiser som delte ut priser eller presenterte innslag var det moro å se Julia Louis-Dreyfos, som for alltid vil være Elaine fra Seinfeld, og det var rørende å se en svært emosjonell John Travolta introdusere innslaget til minne om filmfolk som gikk bort det siste året.
Årets show var klinisk fri for skandaler og det var egentlig ikke mye politiske ladede takketaler heller. I grunn var det et ganske så stuerent show, kanskje litt “småkjedelig” (?), men med Kimmels humor, sprell og måte å spille “dum” kom man godt i land med et bra show.
Men nå må jeg se til å få sett «Intet nytt fra vestfronten» gitt, den har jeg hoppet over til nå.
Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet under vinneroversikten hvis du vil. Snakkes.
Beste film
All Quiet on the Western Front
Avatar: The Way of Water
The Banshees of Inisherin
Elvis Everything Everywhere All at Once
The Fabelmans
Tár
Top Gun: Maverick
Triangle of Sadness
Woman Talking
Beste regissør Martin McDonagh,The Banshees of Inisherin Daniel Kwan og Daniel Scheinert ,Everything Everywhere All at Once StevenSpielberg,The Fabelmans Todd Field,Tár Ruben Östlund, Triangle of Sadness
Beste mannlige hovedrolle Paul Mescal,Aftersun Colin Farrell,TheBansheesof Inisherin Austin Butler,Elvis Bill Nighy,Living BrendanFraser,The Whale
Beste kvinnelige hovedrolle Ana de Armas,Blonde Michelle Yeoh,Everything Everywhere All at Once Cate Blanchett,Tár Michelle Williams, The Fabelmans AndreaRiseborough,To Leslie
Beste mannlige birolle
Brendan Gleeson, The Banshees of Inisherin
Barry Keoghan, The Banshees of Inisherin
Judd Hirsch, The Fabelmans Ke Huy Quan, Everything Everywhere All at Once
Brian Tyree Henry, Causaway
Beste kvinnelige birolle
Angela Bassett, Wakanda Forever
Kerry Condon, The Banshees of Inisherin Jamie Lee Curtis, Everything Everywhere All at Once
Stephanie Hsu, Everything, Everywhere
Hong Chau, The Whale
Best adapterte manus
All Quiet on the Western Front
Glass Onion: A Knives Out Mystery
Living
Top Gun: Maverick Women Talking
Beste originalmanus
The Banshees of Inisherin Everything Everywhere All at Once
The Fabelmans
Tár
Triangle of Sadness
Beste dokumentar All That Breathes All the Beauty and the Bloodshed Fire of Love A House Made of Splinters Navalny
Beste internasjonale film All Quiet on the Western Front Argentina, 1985 Close EO The Quiet Girl
Beste animasjonsfilm Guillermo Del Toro’s Pinocchio Marcel the Shell with Shoes On Puss in Boots: The Last Wish Turning Red The Sea Beast
Beste foto All Quiet on the Western Front Bardo Elvis
Empire of Light
Tár
Beste kostymedesign Babylon Black Panther: Wakanda Forever Elvis Everything Everywhere All at Once Mrs. Harris Goes to Paris
Beste klipp The Banshees of Inisherin Elvis Everything Everywhere All at Once Tár Top Gun: Maverick
Beste sminke og hår All Quiet on the Western Front The Batman Black Panther: Wakanda Forever Elvis The Whale
Beste produksjonsdesign All Quiet on the Western Front Avatar: The Way of Water Babylon Elvis The Fabelmans
Beste originalmusikk Babylon The Banshees of Inisherin The Fabelmans All Quiet on the Western Front Everything Everywhere All at Once
Beste originale sang
Black Panther: Wakanda Forever Everything Everywhere All at Once RRR
Tell It Like a Woman
Top Gun: Maverick
Beste lyd All Quiet on the Western Front Avatar: The Way of Water The Batman Elvis Top Gun:Maverick
Beste visuelle effekter All Quiet on the Western Front Avatar: The Way of Water The Batman Black Panther: Wakanda Forever Top Gun: Maverick
Beste animerte kortfilm The Boy, the Mole, the Fox and the Horse The Flying Sailor Ice Merchants An Ostrich Told Me the World is Fake and I Think I Believe It My Year of Dicks
Beste kortfilm An Irish Goodbye Le Pupille Night Ride (Nattrikken, Norge) The Red Suitcase Ivalu
Beste kortdokumentar The Elephant Whisperers, Kartiki Gonsalves and Guneet Monga
Haulout, Evgenia Arbugaeva and Maxim Arbugaev
How Do You Measure a Year?, Jay Rosenblatt
The Martha Mitchell Effect, Anne Alvergue and Beth Levison
Stranger at the Gate, Joshua Seftel and Conall Jones
Fy søren, Darren Aronofsky kan lage film! The Whale er et nytt stykke glimrende filmkunst fra Aronofsky, med en Brendan Fraser i et eksepsjonelt comeback!
The Whale er ikke lett å fordøye – men du store for en film!
Med: Brendan Fraser, Hong Chau, Ty Simpkins, Sadie Sink m.fl.
Norsk kinopremiere fredag 3. mars
Filmhjerte så filmen på Tromsø International Film Festival i januar
Aronofsky er kjent for sine hardtslående og kontroversielle filmer, som The Wrestler og Requiem for a Dream, hvor samfunnets outsidere løftes fram i lyset.
Med The Whale viker ikke Aronofsky fra sin ofte brukte taktikk hvor han balanserer på linjen mellom å være humanistisk og på å sjokkere, skape kontroverser og å være smått spekulativ. Han holder seg hele tida på den riktige siden.
The Whale er historien om den veldig sympatiske, og også ekstremt overvektige, engelsklæreren Charlie (Brendan Fraser), som har trukket seg unna andre mennesker på grunn av sitt utseende, skamfølelse og selvhat. All undervisning foregår over nett, med kameraet slått av.
Charlies livsstil er i ferd med å gjøre slutt på han, men han virker ikke å bry seg. Han fråtser og overspiser, i store mengder. Kan han frelses før det er for sent?
På døra en dag kommer nemlig en ung predikant (Ty Simpkins), og Charlie har også et sterkt ønske om å gjenforenes og bli bedre kjent med sin mildt sagt trassige tenåringsdatter (Sadie Sink) når han innser at helsen sin er kraftig forverret. For mange år siden forlot Charlie både datteren og moren hennes, for å leve ut kjærligheten sin med en annen.
Det er sterkt, det er rørende, det er ikke lett å se på, men vi må.
Nesten hele filmen foregår inne i den lille leiligheten til Charlie, noe som bidrar til en viss klaustrofobisk følelse all den tid Charlies størrelse settes opp mot husets fire vegger.
Vi blir vitne til scener og syn som er både motbydelig, ekkelt og vemmelig, men det er aldri tvil om at vi som ser på må ta Charlie på dypeste alvor som menneske.
Bak lagene av fett og spekk bor det nemlig utvilsomt mye i Charlie. Vi ser ennå prov og glimt i øynene hans av både humor, livsvisdom og store doser empati og sympati. Han er både smart, vennlig og medfølende og kunne ha bidratt med mye i samfunnet, men Charlie er så til de grader tynget av selvhat og resignasjon, noe vi gradvis får avslørt årsakene bak.
At filmen er så lukket i sin scenografi er muligens et minus, den fremstår nesten som et stykke som kunne vært spilt på en teaterscene. Filmen er da også en adapsjon av nettopp et teaterstykke. For Filmhjertes del betyr ikke det så mye, for skuespillerprestasjonen er så formidabel.
Noe som bringer oss over til Brendan Fraser. Brendan Fraser dere! For et comeback som leveres av Fraser, som i mange år har vært borte fra rampelyset etter suksessene på 90-tallet og tidlig 2000-tall med Georg – Jungelens konge og Mumien-filmene.
Fraser er bokstavlig talt enorm, han formelig storspiller, og har en mimikk og uttrykk som ikke et sekund føles uekte. Han maner frem et imponerende følelsesregister og ikke minst måten han får fram de fysiske plagene og helseproblemer Charlie sliter med er dypt imponerende og smertelig hjerteskjærende.
Dog kan man hevde at noen av valgene hans virker merkelige og håpløse. At Fraser skulle nomineres til Oscar for beste mannlige hovedrolle var iallefall en no-brainer, det må ha vært et enkelt valg – og finnes det rettferdighet kan Brendan Fraser rydde plass til sin aller første Oscar-statuett.
Hong Chau i birollen som kvinnen som hjelper Charlie med innkjøp, husstell og personlig stell, samt holder han i ørene, gjorde også et så sterkt inntrykk at hun ble belønnet med Oscar-nominasjon. Vel fortjent.
The Whale er et kammerspill, men også en film der å leve mens man har muligheten, tilgivelse og selvfølelse er sentrale temaer. Sosiale medier og kroppspress er andre temaer som berøres. Filmen vikler seg litt inn i noen bibelske referanser også (desverre), men heller ikke det er for plagsomt.
Tilgivelse og forsoning er de viktigste sporene i historien, og stikkord for flere av rollekarakterene.
Om Charlie er sympatisk og empatisk, er hans datter det stikk motsatte. Muligens krysses nok linjen for hvor sinna en forsmådd tenåringsdatter egentlig har lov å være? Charlies varme står i sterk kontrast til avkommet.
Det gjør det desto mer emosjonelt å se han forsøke å ta opp igjen kontakten med datteren som har lagt ham for et så inderlig hat.
Sadie Sink («Stranger Things») er også imponerende som en rasende 16-åring med hatefulle innfall, eksplosivt temperament og omringet av et tilsynelatende ugjennomtrengelig skall.
Darren Aronofsky trykker på veldig mange riktige knapper for å få frem ulike følelser hos publikum. Det er umulig å ikke kjenne på en dyp sympati med Charlie, både for det mennesket han en gang var, men også for den han har blitt. Da filmen ble vist for fulle saler under filmfestivalen i Tromsø i januar var det mange som satt både rørt og øyefuktig i setene. Ja, filmen er aller fremst en sørgelig historie, imidlertid er den også rikelig krydret med humoristiske betraktninger og fremtidshåp.
Kudos også til sminke- og maskørteamet forresten, som forvandlet Fraser til den store hvalen.
Fraser alene hadde nesten kunnet forsvare terningkast 6 til filmen, imidlertid er det noen melodramatiske scener, noen “sjokkeffekter” som man kan mene er med mest for å ryste publikum, og kanskje er det overtydelig at Aronofsky vil presse frem gitte følelser.
Det blir egentlig kosmetikk i den store sammenhengen, for The Whale er – bokstavlig talt – enorm.
Danmark, 2022, krim/spening/drama, 6 episoder på 40-44 minutter, total spilletid 4t 14m.
Serieskapere: Torleif Hoppe (manus/forfatter) og Fabian Wullenweber (regi/instruktør)
Medvirkende: Anders W. Berthelsen, Johanne Louise Schmidt, Olivia Joof Lewerissa, Charlotte Rampling, Mario Montescu, Carsten Bjørnlund, Lars Berge, Afshin Firouzi, Zofia Wichlacz, Sigurd Holmen le Dous, med flere.
Hele sesong 2 kan nå sees hos NRK TV, NRK og TV 2 Danmark.
Anders W. Berthelsen er tilbake som den danske politietterforskeren Rolf Larsen.
Serieskaperne av krimserien «DNA» har pusset opp og resultatet er en velpolert, spennende og velspilt sesong som føyer seg inn i rekken av severdige nordiske krimserier. Den første sesongen fikk streng bedømmelse her på Filmhjerte med kun terningkast 2, blant annet basert på avslutningen av sesongen, men i den nye sesongen har man virkelig lykkes i å gi DNA en boozt både hva gjelder plot, spenning, driv, menneskelighet og sympati.
Sesong 2 dreier seg fortsatt om politimannen Rolf, godt spilt av Anders W. Berthelsen. Tråden fra sesong 1 om Rolf og ex-konas datter som forsvant sporløst på en ferge som nyfødt for omlag 6 år siden fortsetter, og er utvilsomt DNAs aller sterkeste kort. I sesong 2 får saken nye vendinger.
Claire og Rolf, DNA sesong 2. Foto: TV 2 Danmark / NRK
Sesongens store tema dreier seg om menneskesmugling, trafficking, salg og utnytting av mennesker, prostitusjon, donorhandel og umenneskelig behandling av mennesker satt i en gjeld de ikke kommer seg ut av.
Særlig den problematiske og ofte lyssky donorhandelen står sentralt.
Handlingen som svinger mellom Danmark, Romania og Frankrike, er både spennende, intrikat og innimellom intens. Unggutten Mario, svært sympatisk levendegjort av den strålende nykommeren Mario Montescu (20) fra Romania, lar seg smugle fra Romania til Danmark på jakt etter sin savnede søster som nylig har dratt til Danmark for å jobbe på et strandhotell.
I Danmark gjør politiet et grufullt funn i en trailer, og etterforskningen skal føre de inn i et nett av velstående danske forretningsmenn, asiater, franske og østeuropeiske bakmenn.
Rolf involveres igjen dypt personlig i saken, og får hjelp av både sitt danske team med partneren Neel i spissen, nok en gang utmerket spilt av Olivia Joof Lewerissa, og den franske politikollegaen og kommende pensjonist Claire, upåklagelig godt spilt av den britiske veteranen Charlotte Rampling.
I Frankrike bor dessuten Julita (Zofia Wichlacz) og hennes lille datter, som vi stiftet bekjentskap med i forrige sesong.
Samtidig skal Rolfs ex-kone, Maria, og hennes nye norske mann bli foreldre, uten at Rolf har sagt noe til de om oppdagelsene sine som kom frem i sesong 1.
Maria Larsen i DNA sesong 2. Foto: TV 2 Danmark / tv2.dk
Johanne Louise Schmidt som spiller Rolfs tidligere kone tilfører DNA mengder av varme. Schmidt, kjent fra bl.a. «Avdeling Q»-filmene, er en strålende skuespiller som nær sagt alltid virker 100 % ekte. DNA har også et norsk bidrag i Lars Berge («Wisting», «Exit», «Evy & Alltid») i rollen som Marias nye mann, Thorstein, også han en utpreget sympatisk type.
Sesong 2 har mye sesong 1 manglet både innen spenning, realisme og ikke minst menneskelighet. Det er mange rollefigurer vi som ser på kan knytte dyp sympati, empati og medfølelser for og med og som det er lett å bli både glad i og håpe det beste for. I første rekke Rolfs ex-kone Maria, den rumenske tenåringen Mario, hans søster Nico og flere av de rumenske slavearbeiderne – og ikke minst den lille hjertesmelteren Hania. Og Rolf selv såklart.
I motsatt ende av skalaen treffer vi stygge samvittighetsløse bakmenn og gorillaene deres, uten snev av verken forståelse eller interesse for hva deres handlinger forårsaker av lidelser.
I bolken blant “bad guys”, hvis de er det, kan det likevel finnes enkelte rollefigurer man kan få et ambivalent forhold til, som eksempelvis den tidligere fotballproffen som nå er forretningsmann (godt spilt av Carsten Bjørnlund, fra bl.a. «Hvite Sande» og den norske «En affære»). Her er også krydret med litt småtreffende samfunnskritikk og betraktninger om hvordan de fleste på en eller annen måte “nyter godt” av hvordan ting fungerer og henger sammen….
Mario i DNA sesong 2. Foto: TV 2 Danmark / tv2.dk
Det veksles mellom dansk, engelsk, rumensk, fransk og norsk språk, samt antagelig noe polsk og asiatisk, i DNA, som ihvertfall ikke skal anklages for å ikke være internasjonal.
Også sesong 2 har noen snarveier, tilfeldigheter og tråder som både dingler litt løst og ikke alltid nøstes helt opp, det er vel et par plotthull, særlig ett der Thorstein kontakter en donorselger virker veldig lite trolig, samt at det er en tidslinje som etterhvert skal vise seg å overraske noe. Om det er helt realistisk kan sikkert også diskuteres, men dette er som kjent fiksjon og ikke dokumentar.
Imidlertid har man i sum denne gang sydd sammen et veldig mye bedre produkt enn forrige sesong, selv om seriens tittel, DNA, egentlig ikke er like dekkende lengre.
Opprullingen av sakene og løsningene man serverer står til godkjent og i noen tilfeller svært så både dramatisk og rørende. Sesongens slutt er iallefall noe helt annet enn hva den forrige gav, og gjør at den nye sesongen er vel verdt tida. Om den er trist eller god? Tja, det må du nesten bedømme selv.
Dette er nordisk noir krimdrama, men verden er ikke bare grå, trist og mørk.
Etter sesong 1 skrev Filmhjerte at DNA ikke har mye spor av kvalitet. Det har derimot sesong 2, til stor glede. DNA sesong 2 har ikke bare mange spor av kvalitet, den har mye kvalitet.
